han hadde tatt seg en tilfeldig siesta; McDonald’s-restauranten i ruiner, med stoler og bord og ketchuppakker og Happy Meals-leketøy som var slengt ut gjennom vinduene med voldsom kraft sammen med stamgjester av forskjellig størrelse og alder. Den kjemiske røyksøylen fra en trailer som sto i flammer tre kilometer borte; fuglene, skarer av store svarte fugler, kråker og ravn og musvåk som fløy formålsløst i ring over ham. Alt hang i luften som etterdønninger av et fryktelig slag, badet i nådeløst solskinn. Skjønner du, Grey? «Kutt ut! Hold kjeft!» Han støtte mot noe bløtt. Organisk fuktig og surklende, under føttene hans. Det sendte ham hodestups på hender og knær mens han gled bortover asfalten. Se den verdenen vi har skapt. Han knep øynene igjen og tvang seg til å våkne. Han hev etter pusten. Uten å se visste han at det surklende var et lik. Å, vær så snill, tenkte han, usikker på hva eller hvem han henvendte seg til. Seg selv. Stemmen i hodet hans. Gud, som han aldri hadde trodd ordentlig på, men var villig til å tro på nå. Jeg er lei meg for det jeg har gjort. Unnskyld. Unnskyld. Unnskyld. Innen han til slutt våget å se hadde han sluttet å håpe. Liket var en kvinne. Ansiktshuden var trukket så stramt over kinnbena at det var uråd å si hvor gammel hun kunne være. Hun var iført joggebukser og t-skjorte med vid hals med en liten rosa blonde på kragen. Grey antok at hun hadde ligget og sovet og gått ut for å se hva som var på ferde. Hun lå i en vridd stilling på asfalten med ryggen og skuldrene i en unaturlig posisjon. Fluene surret over henne, fløy inn og ut av munnen og øynene. Den ene armen lå utstrakt på asfalten med håndflaten opp. Den andre lå bøyd over brystet hennes mens hun berørte såret i halsen med fingertuppene. Det var ikke snakk om et kutt eller et rent åpent sår. Halsen hennes var gravd ut inntil benet. Hun var ikke den eneste. Greys synsfelt videt seg ut som et kamera som hevet seg over scenen. Til venstre for ham, tjue fot borte, sto en halv tonns Chevy parkert med åpen dør på 55