De tolv av Justin Cronin

Justin Cronin

De Tolv Oversatt av Geir Uthaug

Justin Cronin Originalens tittel: The Twelve Oversatt av Geir Uthaug Copyright © 2012 by Justin Cronin Published by arrangement with Sane Töregård Agency AB Norsk utgave © 2013 CAPPELENDAMM AS ISBN 978-82-02-28319-3 1. utgave, 1. opplag 2013 Omslagsillustrasjon: © Alamy Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: Livonia Print Sia, Latvia 2013 Satt i Sabon 9,5/12 og trykt på 70 g Munken Print Cream 1,5.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Litterære sitater er hentet fra følgende trykte verk: s. 9 Christina Rossetti: «Remember me», gjendiktet av Geir Uthaug i Ring, ville klokker, Den norske lyrikkbokklubben 2000 s. 247 Shakespeare, Kong Henrik V. Gjendiktet av Johan Fredrik Grøgaard, Aschehoug 1995 s. 291 John Milton. Gjendiktet av Arthur Sandved, Det tapte paradis, Thorleif Dahls kulturbibliotek 1993 s. 165 T.S. Eliot: Det golde landet. Gjendiktet av Pål Brekke.

Aschehoug 1988 (først utgitt 1949) s. 353 «On another’s sorrow» av William Blake. Gjendiktet av Geir Uthaug, Uskyldens og Erfaringens sanger, Aschehoug 1997 s. 777 Shakespeare, sonette 109. Gjendiktet av Erik Bystad, Shakespeare sonetter, Aschehoug 2004 Øvrige dikt og litterære sitater i denne bok er gitt norsk språkdrakt av oversetteren.

Hun sto ved min side i mange år, eller var det bare et øyeblikk?

Jeg husker ikke. Kanskje elsket jeg henne, kanskje elsket jeg henne ikke. Det var et hus, og ikke noe hus. Det var trær, men ingen er tilbake. Når ingen husker, hva er det da? Du, hvis øyeblikk er borte, du som driver som røyk i livet etter døden, forteller meg noe, forteller meg hva som helst.

Mark Strand, Livet etter døden.

Innhold

Prolog . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

9

I Ånden . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

15

II Familiært . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

29

III Åkeren. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

213

IV Hulen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

253

V Oljeveien . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

307

VI Opprørerne . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

373

VII Den fredløse. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

425

VIII Byttingen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

507

IX Ankomsten . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

549

X Attentatsmannen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

567

XI Årets mørkeste natt. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

597

XII Kysset . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

647

Epilog. Den gylne timen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

671

Prolog Fra den første skrivers opptegnelser («De Tolvs Bok») Fremlagt på den tredje globale konferansen om den nordamerikanske karanteneperioden Senteret for studier av menneskehetens kulturer og konflikter Universitetet i New South Wales, Den indo-australske republikk 16.–21. april, 1003 E.V. (Utdraget begynner)

Kapittel 1 1

2 3

4

5

For det skjedde at verden var blitt ond, og menneskene begjærte krigen i sitt hjerte, og foretok skitne overgrep på alt levende, slik at verden ble en drøm om død.

Og Gud ble svært bedrøvet når han så på det han hadde skapt, for hans ånd var ikke lenger med menneskene.

Og Herren sa: Som i Noahs dager skal en stor flom komme over jorden, og det skal bli en blodflom. Monstrene menneskene avler i sine hjerter vil bli kjød, og sluke alt i sin vei. Og de skal kalles viraler.

Den første skal vandre blant dere i skikkelse av en rettskaffen mann som skjuler det onde han gjemmer på, og det skal skje at han vil bli syk, så han antar en demons skikkelse, fryktelig å se til. Og han skal bli ødeleggelsens far og kalles Zero.

Og da vil menneskene si: Kan ikke en slik en bli en stor soldat?

Vil ikke våre fienders styrker legge ned sine våpen og dekke til sine øyne straks de får se ham?

9

6

7

8 9

10

11

12

Og det skal utgå et bud fra de høyeste instanser at tolv forbrytere skal velges for å ta del i Zeros blod, og også bli demoner, og deres navn skal være som ett navn, Babcock-MorrisonChávez-Baffes-Turrell-Winston-Sosa-Echols-Lambright-Martinez-Reinhardt-Carter, kalt De Tolv.

Men jeg vil også velge ut en blant dere som er ren av hjerte og sinn, et barn som kan stå opp mot dem, og jeg vil sende et tegn slik at de alle kan få vite det, og dette tegnet skal være stor uro blant dyrene.

Og denne var Amy, hvis navn er kjærlighet: Sjelenes Amy, Jenta Ingenstedsfra.

Og tegnet kom i byen Memphis, dyrene hylte og skrek og blåste; og en som så var Lacey, en søster i Guds øyne. Og Herren sa til Lacey: Også du er utvalgt, og skal være Amys hjelper, og vise henne veien. Der hun går skal du også dra, og din vei vil være vanskelig, og strekke seg over mange generasjoner.

Du skal være som en mor for barnet, som jeg har kalt frem for å lege en ødelagt verden. For i henne skal jeg bygge en ark for å frakte de rettferdiges ånder.

Og slik gjorde Lacey i henhold til alt det Gud hadde befalt henne, dette gjorde hun.

2 1

2

3

10

Og det skjedde at Amy ble ført til det sted som heter Colorado for nå å bli tatt til fange av onde mennesker, for på dette sted holdt Zero og De Tolv til i lenker, og Amys fangevoktere hadde planlagt at hun skulle bli en av dem, og føyes sammen med deres tenkemåte.

Og der mottok hun Zeros blod, og falt i uvett som om hun var død, men hun døde ikke. Ei heller antok hun et monsters skikkelse. For det var ikke Guds mening at slike ting skulle skje.

Og i denne tilstand var Amy i noen dager, inntil det inntraff en stor katastrofe, slik at det skulle være en tid før og en tid etter.

For De Tolv unnslapp og det gjorde også Zero, og slapp døden løs over verden.

4

5

6

7

8

9

10

11

12

Men en mann ble Amys venn, og fikk medynk med henne, og førte henne vekk fra dette sted. Og denne var Wolgast, en mann som var rettferdig blant sin generasjon og elsket av Gud. Og sammen reiste Amy og Wolgast til et sted som het Oregon, langt inne i fjellene, og der ventet de i den tid som kalles år null.

For i dette år besatte De Tolv verden med sin store hunger, og slo i hjel hvert slag, og de som ikke ble tatt til føde ble innlemmet, og ble ett med dem i tanken. Og på denne måten ble De tolv multiplisert i milliontall så de dannet De Tolv viralstammene, hver av dem med De Mange, som streifet om på jorden uten navn og hukommelse, og la alle levende skapninger øde.

Slik gikk årstidene, og Wolgast ble som en far for Amy, som ikke hadde noen far. Og han hadde heller ikke noe barn selv, og han og hun var glad i hverandre.

Og han så òg at Amy ikke lignet ham, og heller ingen annen levende person i verden, for hun verken eldet eller kunne føle smerte eller trengte føde og hvile, og han var redd for hva det skulle bli til med henne når han selv var borte.

Og det skjedde at en mann kom til dem fra et sted som kalles Seattle, og Wolgast slo ham i hjel, for at ikke mannen skulle bli en demon midt iblant dem. For verden var blitt et sted for monstre, og bare de to levde.

Og på dette vis var de som far og datter, hver tok seg av den andre, helt til den natt kom da nattehimmelen ble fylt av et blendende lys, som var altfor sterkt å hvile blikket på, og da morgenen kom var det en stram stank i luften og asken lå overalt.

For lyset var dødens lys, og fikk Wolgast til å få en dødelig sykdom. Og Amy måtte vandre over den ødelagte jorden på egen hånd, kun med viraler til selskap.

Og slik gikk tiden, 92 år i alt.

11

3 1

2

3

4

5

6

7

8 9

10

11 12

Så skjedde det i hennes livs nittiåttende år på stedet California at Amy kom til en by: Dette var Den første kolonien, nitti sjeler holdt til innenfor murene, etterkommerne av de som hadde kommet fra stedet Philadelphia i Tiden Før.

Men da de fikk se Amy ble folkene redde, for de kjente intet til verden, og mange stemmer ble oppløftet mot hennes, og hun ble tatt i forvaring, og mye forvirring oppsto, slik at hun ble nødsaget til å flykte sammen med andre.

Og det var Peter, Alicia, Sara, Michael, Hollis, Theo, Mausami og Caleb, åtte i alt, og hver av dem var rettskafne i sine hjerter.

Og ønsket at de kunne se verden utenfor byen hvor de holdt til.

Og blant dem var Peter den som hadde førerskapet, og Alicia nummer to, og Sara nummer tre, og Michael den fjerde og de andre var også velsignet i Guds øyne.

Og sammen forlot de dette stedet i ly av mørket for å finne hemmeligheten for verdens tilintetgjørelse, på stedet Colorado, et halvt års dagsreiser i ødemarken. På veien måtte de gjennomleve store prøvelser, og den største var Havnen.

For i stedet Las Vegas ble de tatt til fange og måtte fremstilles for Babcock, den første av De Tolv; for innbyggerne i denne byen var som slaver for Babcock og hans Mange, og ville ofre én hver nymåne, slik at de kunne få leve.

Og Amy og de andre ble kastet ut i offerstedet, og kjempet med Babcock, som var fryktelig å se til, og mange liv gikk tapt. Og sammen flyktet de fra dette sted, for at ikke også de måtte dø.

Og en av dem falt, gutten Caleb. Og Amy og hennes frender gravla ham, og merket det som et minnested.

Og en stor sorg kom over dem, for Caleb var den mest elskede blant dem. Men de kunne ikke dvele, for Babcock og hans flokk forfulgte dem.

Og etter at lengre tid var gått, fant Amy og hennes venner et hus, som ikke var tæret av tiden, for Gud hadde velsignet det, og gjort det til hellig grunn. Og dette kaltes farmen, og der hvilte de i trygghet, sju dager i alt.

Men to av dem valgte å bli på dette sted, for kvinnen var med

12

barn. Og dette barnet skulle de kalle Caleb da han ble født, og han var en som Gud elsket.

Slik fortsatte de andre reisen mens to ble værende igjen.

4 1

2

3

4

5

6

7

8 9

10

Og det skjedde at Amy og hennes venner gjennom dager og netter kom til stedet Colorado, hvor de traff på soldater, hundre mann i alt. Og disse kaltes Ekspedisjonskorpset, fra stedet Texas.

For på denne tid var Texas et tilfluktssted på jorden, og soldatene hadde reist av sted for å finne viraler, hver av dem hadde svoret en ed på å dø for sine venner.

Og en av dem valgte å slutte seg til dem, og bli en soldat i Ekspedisjonskorpset, og dette var Alicia, hun de kalte Kniven. Og en av soldatene valgte å bli med dem som motytelse, og dette var Lucius, den trofaste.

Og der ville de ha dvelt, men vinteren kom over dem. Og selv om fire av dem ønsket å dra sammen med soldatene til stedet Texas, valgte Amy og Peter å fortsette alene.

Og det hendte seg slik at de kom til det stedet hvor Amy var født, og der på den høyeste fjelltoppen fikk de se en Herrens engel, og engelen sa til Amy: Frykt ikke, for jeg er den samme Lacey som du husker. Her har jeg ventet i generasjoner for å vise deg veien, og for å vise den til Peter også. For han er mannen med alle dagene, utvalgt til å stå ved din side.

For som i Noahs dager har Gud i sin visdom skaffet et stort skip som kan krysse ødeleggelsens vann, og Amy er dette skipet.

Og Peter skal bli den som fører sine venner over på det tørre land.

Derfor vil Herren gjøre helt det som er gått sønder, og gi trøst til de rettferdiges ånder. Og dette vil bli kjent som Overgangen.

Og engelen Lacey tilkalte Babcock, den første av De Tolv, ut av mørket, og et stort slag fulgte. Og med en lue av lys slo Lacey ham i hjel. Og oppkastet sin ånd til Herren.

Og slik ble Babcocks Mange frigjort fra ham, og likeledes kom 13

11

12

de i hug de menneskene de hadde vært i Tiden Før, mann og kvinne, husbond og hustru, foreldre og barn.

Og Amy gikk iblant dem, og velsignet hver av dem. For det var Guds plan at hun skulle være farkosten som kunne frakte deres sjeler gjennom deres lange glemsels natt. Og deretter forlot deres ånder jorden og de døde.

Og på denne måten fikk Amy og hennes venner lære det å kjenne som lå foran dem, selv om veien var bratt og bare ved sin begynnelse.

I Ånden Sommeren 97 E.V. Fem år etter den første koloniens fall

Når jeg har reist, da må du huske meg, da er jeg der den store stillhet rår.

– Christina Rossetti «Husk meg»

1 Søstrenes Barnehjem, Kerrville, Texas Siden, etter kveldsmat og aftenbønn, og bad, hvis det sto på programmet, og dernest de endelige forhandlingene som avsluttet dagen (Vær så snill, søster, kan vi ikke få være oppe litt til? Vær så snill, en fortelling til?), da barna endelig hadde sovnet og alt var helt stille, overvåket Amy dem. Det var ingen regler mot dette, søstrene var alle blitt vant til hennes vandringer om natten. Som et spøkelse gikk hun fra det ene stille rommet til det andre, listet seg langsmed radene med senger hvor barna lå i søvn, med rolige, tillitsfulle ansikter. Den eldste var tretten, på nippet til å bli voksen, de yngste bare småbarn.

Hver av dem hadde en trist bakgrunn. Mange var uønskede, etterlatt på Barnehjemmet av foreldre som ikke kunne betale skatten, andre var ofre for enda mer grusomme omstendigheter; mødre som var døde i barsel, eller ugifte og ute av stand til å klare skammen; fedre som hadde forsvunnet i byens mørke understrømmer eller var blitt satt utenfor muren. Barna hadde forskjellig bakgrunn, og likevel ville de få samme skjebne. Jentene ville måtte gå inn i Ordenen, vie sine dager til bønn og meditasjon, og ta hånd om barna de selv hadde vært en gang, mens guttene ville måtte bli soldater, medlemmer av Ekspedisjonskorpset. De måtte avlegge en ed som var helt annerledes, men ikke mindre bindende.

Men i sine drømmer var de barn – fremdeles barn, tenkte Amy. Hennes egen barndom tilhørte hennes fjerneste minner, noe abstrakt og langt tilbake i tiden; men da hun iakttok de sovende barna, og forestilte seg de fantasifulle fortellingene som utspilte seg bak de lukkede øynene, følte hun en større nærhet 17

til den gang hun selv bare var et lite vesen i verden, uskyldig uvitende om alt som lå foran henne, den altfor lange reisen livet hennes hadde vært. Tiden var et enormt rom inni henne, altfor mange år til at hun kunne skille dem ad. Så kanskje var det derfor hun gjorde dette; hun gjorde det for å friske opp hukommelsen.

Hun hadde spart Calebs seng til slutt, for hun visste at han ventet på henne. Baby Caleb, selv om han ikke var noen baby lenger, men en gutt på fem, spenstig og energisk som alle barna var, full av overraskelser og humor og forbløffende sannheter.

Fra moren hadde han arvet de høye, fremtredende kinnbena og den olivenfargede hudfargen som preget stammen; fra faren det stødige, mørkt undrende blikket og det grove, svarte, kortklipte håret som var kjent i Kolonien rett og slett som «Jaxon hår». Det dannet et puslespill satt sammen fra de forskjellige delene av stammen. Hun så det i øynene hans. Han var Mausami; han var Theo; han var bare seg selv.

«Fortell meg om dem.»

Hver kveld var det bestandig det samme ritualet. Det var som om gutten ikke fikk sove uten å besøke en fortid han ikke hadde noe minne om. Amy satte seg på sengekanten som hun pleide. Konturene av den spede guttekroppen under sengeteppet kunne nesten ikke skimtes. Rundt omkring lå tjue sovende barn, et kor av stillhet.

«Ja vel,» begynte hun rolig. «La oss se. Moren din var veldig pen.»

«En kriger.»

«Ja,» smilte hun. «En vakker kriger. Hun hadde langt svart hår som hun bandt opp i en krigers flette.»

«Sånn at hun kunne bruke buen.»

«Nemlig. Men noe av det mest merkbare ved henne var egenrådigheten. Vet du hva det vil si? Jeg har sagt det før.»

«Var hun sta?»

«Ja, men på en fin måte. Hvis jeg ber deg vaske hendene før middag, og du nekter å gjøre det, er det ikke så bra. Det er å være sta på en gal måte. Det jeg forteller deg er at moren din alltid gjorde det hun følte var riktig.»

«Det var derfor hun fikk meg.» Han la vekt på hvert ord.

18

«For det var … riktig å gjøre det, bringe et lys inn i verden.»

«Bra. Du husker det. Husk alltid at du er et skinnende lys, Caleb.»

Gutten fikk et varmt, lykkelig uttrykk. «Fortell meg om Theo. Faren min.»

«Faren din?» «Å, vær så snill.»

Hun lo. «Ja vel. Faren din. For det første var han veldig modig. Han var en modig mann. Han var veldig glad i moren din.»

«Men han var trist også.»

«Det er riktig. Han var trist. Men det var det som gjorde ham modig, skjønner du. Han gjorde nemlig det modigste man kan gjøre. Vet du hva det er?» «Å ha håp.»

«Ja. Å ha håp når alt virker håpløst. Det må du alltid huske.» Hun bøyde seg forover og kysset ham på pannen. Barnehuden var fuktig og varm. «Nå er det blitt sent. Det er på tide å gå til ro. I morgen er en ny dag.»

«Var de … glad i meg?»

Hun ble paff. Ikke av selve spørsmålet, han hadde stilt henne det mange ganger, men av den usikre tonen.

«Naturligvis, Caleb. Det har jeg fortalt deg mange ganger.

De var veldig glad i deg. De er fremdeles glad i deg.»

«For de er i himmelen.»

«Det stemmer.»

«Hvor vi alle skal være sammen, i all evighet. Stedet sjelene reiser til.» Han nølte og så vekk. Så kom det: «De sier du er veldig gammel.»

Spørsmålet kom bardus på henne. «Hvem sier det, Caleb?»

«Jeg vet ikke.» Han trakk litt på skuldrene. «Alle, vel. De andre søstrene. Jeg hørte de sa det.»

Det var ikke et emne som hadde vært oppe før. Så vidt Amy visste, var det bare søster Peg som kjente historien.

«Vel,» sa hun og samlet seg. «Jeg er eldre enn deg. Så mye vet jeg. Gammel nok til å fortelle deg at det er på tide å sove.»

«Jeg ser dem av og til.»

19

Hun saumfarte ansiktet hans med blikket. «Caleb? Når ser du dem?»

Men gutten så ikke på henne, blikket var innadvendt. «Om natten. Når jeg sover.»

«Når du drømmer, mener du.»

Gutten kunne ikke svare på det.

Hun rørte ved armen hans oppå teppet. «Det er helt i orden, Caleb. Du kan fortelle meg det når du er klar.»

«Det er ikke det samme. Det er ikke som når jeg drømmer.»

Han så rett på henne igjen. «Jeg ser deg også, Amy.» «Meg?» «Men du er helt annerledes. Ikke sånn som nå.»

Hun ventet på at han skulle si noe mer, men det kom ikke.

Forskjellig, på hvilken måte?

«Jeg savner dem,» sa gutten endelig.

Hun nikket, tilfreds over å la det ligge for øyeblikket. «Det vet jeg. Og du skal få se dem igjen. Men foreløpig har du meg.

Du har onkel Peter. Han kommer snart hit, vet du.»

«Sammen med Ekspedisjonen.» Gutten virket bestemt.

«Når jeg blir voksen vil jeg bli soldat, akkurat som onkel Peter.»

Amy kysset ham på pannen igjen og reiste seg for å gå. «Hvis det er det du vil, blir du det. Sov, nå.»

«Amy?» «Ja, Caleb?»

«Var det noen som var glad i deg på den måten?»

Enda en gang ble hun paff. Der hun sto ved guttens seng, skylte minnene gjennom henne. Minner om en vårkveld, om å reise med karusell, smaken av sukkerspinn, en innsjø og en hytte i skogen og følelsen av en god, stor neve å holde i. Hun kjente gråten i halsen.

«Jeg tror det. Jeg håper det.»

«Er onkel Peter glad i deg?»

Hun rynket pannen, forbløffet. «Hvorfor spør du om det, Caleb?»

«Jeg vet ikke.» Gutten trakk på det. «Måten han ser på deg på. Han smiler bestandig.»

«Vel.» Hun gjorde sitt beste for ikke å vise noe. Var det in20

gen ting? «Jeg tror det er fordi han er glad for å se deg. Nå må du sove. Lover du?»

Han himlet oppgitt med øynene. «Jeg lover.»

Utenfor flommet lyset ned, men ikke så kraftig som i Kolonien.

Dertil var Byen altfor stor, men en slags skumring, lysere i kantene med en stjerneklynge over. Amy listet seg fra gårdsplassen og holdt seg i skyggen. Ved foten av muren så hun stigen. Hun gjorde ikke noe forsøk på å skjule at hun klatret. Øverst oppe ble hun møtt av vaktposten, en middelaldrende bredskuldret mann med en rifle over brystet.

«Hva skal dette bety?»

Men det var også alt han sa. Idet søvnen fikk ham la hun ham forsiktig på gangbroen, støttet opp mot brystvernet med riflen over fanget. Når han våknet ville han bare ha det vageste drømmeaktige minne om henne. En pike? En av søstrene kledd i ordenens grove grå kappe? Kanskje ville han ikke våkne av seg selv, men bli funnet av en av kompanjongene og slept av gårde for å ha sovet på vakt. Noen få dager bak innhegningen, men det var det hele, og uansett ville ingen tro ham.

Hun beveget seg nedover gangbroen til den tomme observasjonsplattformen. Her patruljerte man hvert tiende minutt, mer tid hadde hun ikke. Lysene skinte mot markene nedenfor, rant som flytende væske. Amy lukket øynene, klarnet tankene og sendte dem langt av gårde over markene.

– Kom til meg.

– Kom til meg kom til meg kom til meg.

De kom, glidende ut fra mørket. Først én og så én til og enda én, de dannet en halvskygge av pulserende lys der de krøp sammen i utkanten av skyggene. Og i sitt sinn hørte hun stemmene, bestandig stemmene, stemmene og spørsmålet: Hvem er jeg?

Hun ventet.

Hvem er jeg hvem er jeg hvem er jeg?

Men han var ikke blant dem. Wolgast, den ene som hadde vært glad i henne. Hvor er du? tenkte hun, mens det verket i hjertet av ensomhet, for natt etter natt som hun hadde kjent dette nye som skjedde inni henne, hadde han ikke svart da hun 21

kalte på ham. Hvorfor etterlater du meg alene? Men Wolgast var ingen steder, verken i vinden eller himmelen eller i lyden av jorden som sakte dreide rundt. Mannen han hadde vært, var borte.

Hvem er jeg hvem er jeg hvem er jeg hvem er jeg hvem er jeg hvem er jeg?

Hun ventet så lenge hun turte. Minuttene gikk. Så lød skritt på gangbroen, de nærmet seg. Det var vaktposten.

– Dere er meg, sa hun til dem. – Dere er meg. Gå nå.

De spredte seg og forsvant i mørket.

2 122 kilometer sør for Roswell, New Mexico En varm septemberkveld, mange kilometer og mange uker hjemmefra, våknet Alicia Donadio – Alicia med Knivene, den nye, adoptivdatter av den store Niles Coffee og skarpskytter og speider for Ekspedisjonskorpset i republikken Texas’ væpnede styrker – til en eim av blod i luften.

Hun var 27, fem fot sju tommer høy, med kraftig hofte- og skulderparti og glattraket hode. Øynene hennes, som en gang bare hadde vært blå, glødet nå i oransje, som to kullbiter. Hun var lett kledd, ingenting overflødig. På føttene hadde hun lerretssandaler med gummisåler; denimbuksene var tynnslitte ved knærne og setet, bomullsgenseren var ermeløs for å minske luftmotstand når hun løp. På overkroppen hadde hun sitt varemerke – et kryssbandolær med slirer med plass til seks kniver.

På ryggen bar hun kryssbuen i et solid hampetau. Ved hoften hadde hun en 45 kalibret Browning halvautomatisk i slire med et magasin på ni skudd. Åtte og én, pleide man å si. Åtte til viralene, en til en selv. Åtte og en og ferdig med det.

Byen het Carlsbad. Årene hadde gjort sitt, og feid den ren som en kjempekost. Men noen bygninger var igjen: tomme skall av noen hus, rustne blikkskur, det rolige beviset på tidens gang og ruinene den etterlater. Hun hadde tilbrakt dagen 22

i skyggen av en bensinstasjon med et halvtak av metall som underlig nok sto fremdeles, og våknet i skumringen for å jakte.

Hun skjøt en kanin med kryssbuen. Ett skudd gjennom halsen, flådde den og stekte den over bålet hun hadde laget av noe kratt. Hun plukket det trevlete kjøttet av bakbena mens ilden spraket.

Hun tok seg god tid.

Hun var en kvinne med regler, ritualer. Hun ville ikke drepe viralene når de sov. Hun ville ikke bruke en pistol hvis hun kunne la være, pistoler bråkte og var uhåndterlige og uverdige oppgaven. Ved hjelp av kampkniven eller armbrøsten gjorde hun kort prosess, uten å angre og alltid med en bønn i hjertet: «Jeg sender dere hjem, brødre og søstre, jeg løser dere fra eksistensens fangenskap.» Og når drapet var over, og hun hadde trukket våpenet ut av det døde offeret, la hun knivskjeftet først inntil pannen, og så brystet, hodet og hjertet, og velsignet skapningens utgang i håp om at dersom den dag skulle komme, skulle ikke motet svikte, og hun kunne selv utfris.

Hun ventet på mørkets frembrudd, slukket flammene på bålet og la i vei.

I flere dager hadde hun fulgt en bred slette med lavlandskratt. Mot sør og vest hevet de skyggeaktige fjellkonturene seg opp fra dalbunnen. Dersom Alicia noen gang hadde sett havet, kunne hun ha tenkt: Det er det dette stedet er – havet. Havbunnen på et stort innlandshav. Og fjellene gjennomboret av grotter, utenfor tiden, restene av et gigantisk rev fra den gang monstre man ikke kan forestille seg ferdedes på jorden og i bølgene.

Hvor er dere i kveld? tenkte hun. Hvor er det dere skjuler dere, mine blodsbrødre og søstre?

Hun var en kvinne med tre liv, to før og ett etter. I det første før hadde hun bare vært en liten jente. Verden var bare snikende skikkelser og blinkende lys, det beveget seg gjennom henne som en vind i håret, sa henne ingenting. Hun hadde vært åtte år gammel den gang Obersten hadde tatt henne med seg utenfor Koloniens murer og forlatt henne uten at hun hadde noe å forsvare seg med, ikke så mye som et knivblad. Hun hadde sittet under et tre og grått hele natten, og da morgenso23

len fant henne var hun annerledes, forandret: Jenta hun hadde vært, var borte. Skjønner du? hadde Obersten spurt henne, og lagt seg på kne der hun satt i støvet. Han holdt henne ikke inntil seg for å trøste henne, men så rett på henne, som en soldat.

Forstår du nå? Og det gjorde hun, hun forsto. Livet hennes, hennes ynkelige tilfeldige eksistens, betydde ingenting. Hun hadde gitt den fra seg. Hun hadde avlagt eden den dagen.

Men det var lenge siden. Hun hadde vært et barn, og deretter en kvinne, og så – hva da? Den tredje Alicia, Den Nye, verken viral eller menneske, men begge deler på én gang. En legering, en sammenblanding, noe for seg selv. Hun beveget seg blant viralene som en usynlig ånd, en ånd mot deres ånder.

I årene hennes var viruset, men det var balansert mot et annet, tatt fra Amy, Jenta Ingenstedsfra, en av tolv kolber fra laboratoriet i Colorado, de andre hadde Amy selv destruert og kastet i flammene. Amys blod hadde reddet livet hennes, men på samme tid hadde det ikke det. Det hadde gjort henne, løytnant Alicia Donadio, speider og skarpskytter i Ekspedisjonskorpset, til den eneste skapningen som henne selv i hele verden.

Det var ganger, mange ganger, hele tiden, da Alicia ikke kunne forklare hva hun var.

Hun nådde bort til et skur. En gjennomhullet og stakkarslig sak med skråtak av blikk som var halvveis begravd i sanden.

Hun … følte noe.

Og det var rart, for noe sånt hadde ikke skjedd før. Viruset hadde ikke gitt henne den evnen, som Amy var alene om. Alicia var yin mot Amys yang, utstyrt med viralens fysiske krefter og hurtighet, og likevel koblet fra det usynlige nettet som bandt dem sammen, tanke til tanke.

Og likevel, gjorde hun ikke? Følte noe? Følte dem? Det kriblet i nakken, og i hodet hennes hvisket det, svakt formet det seg til ord: Hvem er jeg? Hvem er jeg hvem er jeg hvem er jeg hvem er jeg …?

Det var tre. De hadde alle vært kvinner en gang. Ja, mer enn dét – hvordan var det mulig? – i hver av dem fantes en separat hukommelseskjerne. En hånd som lukket vinduet og lyden av regn. En sterkt farget fugl som sang i et bur. Et utsyn fra en 24

døråpning i et mørkt rom og to små barn, en pike og en gutt, som sov i sengene sine. Alicia tok imot hvert av disse synene som om det var hennes egne, med syn og lyd og lukt og følelser, en blanding av ren eksistens, som tre små fluer som surret inni henne. Et øyeblikk var hun fanget av dem, i taus ærefrykt, disse minnene fra en tapt verden. Verdenen fra Tiden Før.

Det var noe annet. Disse minnene var innhyllet i et mørkt enormt og nådeløst likklede. Det fikk Alicia til å grøsse inn til margen. Alicia lurte på hva dette var, men så visste hun: Det var drømmen en viss Martinez hadde. Julio Martinez fra El Paso, Texas, den tiende av De Tolv, som var blitt dømt til døden for drapet på en politimann. Den Alicia hadde funnet.

Som Martinez’ voldtok han om og om igjen en kvinne som het Louise – navnet var skrevet i slyngbokstaver på bluselommen hennes – mens han samtidig kvalte henne med en kabel.

Døren til skuret hang og slang på rustne hengsler. Det var liten plass; Alicia ville foretrukket det litt romsligere, særlig med tre beboere. Hun listet seg frem, med pilen i armbrøsten som veiviser, og ålte seg inn i skuret.

To av viralene hang opp ned fra takbjelkene, den tredje satt sammenkrøpet i et hjørne, og gnog på et kjøttstykke med høye slurpelyder. De hadde nettopp gomlet på en antilope, nå lå de uttørkete restene strødd utover gulvet. Hårdotter og knokler og hud. Viralene var søvnige etter måltidet og så ikke at hun kom.

«God aften, mine damer.»

Den første som hang i takbjelken, tok hun med kryssbuen.

Et smell og et hyl som ble brått avbrutt, så styrtet skrotten i gulvet. Nå våknet de andre to, nummer to slapp taket i bjelken, spente knærne mot brystet, rullet rundt mens den falt og landet på klørne med hodet vendt bort. Alicia slapp buen, trakk kampkniven og i en glidende bevegelse sendte hun den mot den tredje som hadde reist seg og vendte seg mot henne.

To døde, én igjen.

Det burde vært lett, men plutselig var det ikke det. Idet Alicia trakk kniv nummer to, snudde den siste viralen seg og slo til hånden hennes med en kraft som sendte våpenet i spiraler inn i mørket. Før skapningen fikk tid til å slå igjen, kastet Alicia 25

seg på gulvet og rullet vekk. Da hun reiste seg med en ny kniv i hendene, var viralen borte.

Faen.

Hun plukket opp armbrøsten fra gulvet, la en ny pil på plass i sporet, og sprang ut. Hvor faen var den? I to sprang heiste Alicia seg opp på taket på skuret, og landet støyende. Hun saumfarte landskapet raskt. Ingenting, ingen tegn.

Så var viralen bak henne. En felle, skjønte Alicia. Den må ha ligget skjult, flatt mot den bortre enden av taket. To ting skjedde samtidig. Alicia spant på hælene og siktet instinktivt med buen, og med et brak av treverk og metall braste hun gjennom taket.

Hun landet med ansiktet opp på gulvet i skuret, med viralen oppå seg. Armbrøsten hadde hun mistet. Alicia ville ha trukket kniven, men begge hendene var opptatt med å holde viralen på armlengdes avstand, samtidig dukket hun for å unngå tennene. Skapningen kastet ansiktet til venstre og høyre og venstre igjen, mens den glefset etter Alicias nakke. En uimotståelig kraft møtte en gjenstand som ikke lot seg rikke: Hvor lenge kunne det vare? Barna i sengene sine, tenkte Alicia, det var det denne var. Hun var kvinnen som så ut gjennom døråpningen på de sovende barna sine. Tenk på barna, sa Alicia inni seg, og så sa hun det høyt: «Tenk på barna.»

Viralen stivnet. Fikk et vemodig uttrykk i ansiktet. Et ørlite sekund i mørket hadde de øyekontakt. Mary, tenkte Alicia.

Du het Mary. Hånden søkte kniven. Jeg sender deg hjem, min søster. Mary, tenkte Alicia, jeg slipper deg fri fra eksistensens fangenskap. Og med et hugg oppover sank kniven inn til skjeftet ved brystbenet.

Alicia veltet liket unna. De andre lå der de hadde falt. Hun trakk knivene og pilen ut av de to første, tørket dem rene, og senket seg ned ved liket til den tredje. Etter en kamp pleide hun vanligvis ikke å føle annet enn en vag tomhet, nå forbauset det henne å oppdage at hendene skalv. Hvordan kunne hun ha visst det? For hun hadde visst det: Med fullstendig klarhet hadde hun visst at kvinnen het Mary.

Hun trakk ut bladet og førte klingen opp til hodet og hjer26

tet. Takk, Mary, for at du ikke drepte meg før min oppgave er endt. Jeg håper du er sammen med de små nå.

Mary hadde åpnet øynene og så ikke på noe. Alicia lukket dem med fingertuppene. Det var ikke bra å etterlate henne her.

Alicia løftet liket, tok det i armene og bar det utenfor. Månesigden var kommet til syne og badet landskapet i sitt skjær, et synlig mørke. Men det var ikke måneskinn Mary hadde behov for. Hundre års nattehimmel var nok, tenkte Alicia, og la kvinnen på marken hvor solen ville komme neste morgen og spre hennes aske for vinden.

Alicia var begynt å klatre.

En natt og en dag var gått. Nå var hun i fjellene, og besteg et tørt elveleie som gikk i et smalt skar. Hun merket viralene tydeligere nå. Hun var på vei mot noe. Mary, tenkte hun, hva var det du prøvde å fortelle meg?

Det var nesten morgengry innen hun kom til toppen av fjellkammen, mens horisonten vek unna. Under seg i vinden og mørket foldet dalbunnen seg ut, bare stjernene var selskap.

Alicia visste at man kunne sette dem sammen til bestemte figurer av dyr og mennesker selv om de virket så tilfeldig plassert, men hun hadde aldri lært hvordan. For henne virket det bare som om de var tilfeldig spredd, som om stjernene hver natt var blitt strødd utover himmelen på nytt.

Da så hun det: en gapende kjeft av mørke, i en skållignende fordypning. Åpningen var minst førti meter høy. Benker, skavet ut i skjære fjellet, løp i en halvsirkel ved huleåpningen som i et amfiteater. Flaggermus flakset i luften.

Det var en dør til helvete.

Du er der nede, ikke sant? tenkte Alicia og smilte. Jeg fant deg, din jævel.

II Familiært Sommeren År Null

Nå er det hekser spøker nattestid når gravens gap og mørke helvete spyr peststank over verden – Shakespeare, Hamlet

Denver politidistrikt Sak 193874 Avhør av Lila Frances Kyle Kriminalbetjent Rita Chernow 3. mai kl. 04.17 RC: Mistenkte er blitt gjort kjent med sine rettigheter og har avslått å ha en bistandsadvokat til stede. Avhør foretatt av kriminalbetjent Rita Chernow, Denver politidistrikt seks. Klokken er 04.17. Hva er ditt fulle navn, dr. Kyle?

LK: Lila Frances Kyle.

RC: Og du er ortopedisk kirurg ved sentralsykehuset i Denver, er det riktig?

LK: Ja. RC: Og vet du hvorfor du er her?

LK: Noe skjedde på sykehuset. Du ville stille meg noen spørsmål. Hva slags rom er dette? Jeg kjenner det ikke.

RC: Vi er på politistasjonen, dr. Kyle.

LK: Er jeg i vanskeligheter?

RC: Vi har snakket om dette, husker du? Vi prøver bare å finne ut hva som skjedde på akutten. I går kveld. Jeg vet du er opprørt. Jeg har bare noen få spørsmål jeg må stille.

LK: Jeg har blod på meg. Hvorfor har jeg blod på meg?

RC: Husker du hva som skjedde på akutten, dr. Kyle?

LK: Jeg er så trett. Hvorfor er jeg så trett?

RC: Kan vi tilby deg noe, kaffe kanskje?

LK: Jeg kan ikke drikke kaffe. Jeg er gravid.

RC: Hva med litt vann?

LK: Ja vel.

31

(pause) RC: La oss begynne med begynnelsen. Du jobbet på akuttmottaket i kveld, stemmer det?

LK: Nei, jeg var i etasjen over.

RC: Men du kom ned til akutten?

LK: Ja. RC: På hvilket tidspunkt?

LK: Jeg er ikke sikker. En eller annen gang i ett-tiden. De tilkalte meg.

RC: Hvorfor gjorde de det?

LK: Jeg var vakthavende ortoped. De hadde en pasient som hadde brukket håndleddet.

RC: Og denne pasienten var Mr. Letourneau?

LK: Jeg tror det, ja.

RC: Hva mer fikk du vite om ham?

LK: Før jeg gikk ned til etasjen under?

RC: Ja. LK: Han hadde et slags dyrebitt.

RC: Som et hundebitt?

LK: Ja, jeg antar det. De sa ikke hva det var.

RC: Noe annet?

LK: Han hadde høy feber. Han hadde kastet opp.

RC: Og det var alt de fortalte deg?

LK: Ja. RC: Og hva så du da du kom til akuttmottaket?

LK: Han lå i den tredje sengen. Det var bare et par pasienter til. Det er vanligvis rolig på søndager.

RC: Hva kunne klokken være?

LK: Kvart over ett eller halv to.

RC: Undersøkte du Mr. Letourneau?

LK: Nei. RC: Jeg spør isteden: Besøkte du pasienten? (pause) RC: Dr. Kyle?

LK: Jeg beklager, hva var spørsmålet?

RC: Besøkte du Mr. Letourneau i kveld på akutten?

LK: Ja. Mark var også der.

RC: Mener du dr. Mark Shin?

32

LK: Han var med meg. Har du snakket med ham?

RC: Dr. Shin er død, dr. Kyle. Han var et av ofrene.

LK: (uhørbart) RC: Kan du snakke tydeligere?

LK: Jeg … jeg vet ikke. Hva er det du vil vite?

RC: Hva kan du si om Mr. Letourneau? Hvordan virket han?

LK: Virket?

RC: Var han våken?

LK: Han var våken.

RC: Hva mer la du merke til?

LK: Han var ikke klar. Han var opphisset. Han hadde en rar farge.

RC: Hva mener du? (pause) LK: Jeg må på toalettet.

RC: La oss bare ta noen spørsmål først. Jeg vet du er trett.

Jeg lover å få deg ut herfra så fort jeg kan.

LK: Har du barn, kriminalbetjent Chernow?

RC: Unnskyld?

LK: Har du noen barn? Jeg var bare nysgjerrig.

RC: Ja, jeg har to gutter.

LK: Hvor gamle er de, hvis du ikke har noe imot at jeg spør?

RC: Fem og sju. Jeg skal bare stille noen få spørsmål til. Tror du at du greier det?

LK: Jeg er sikker på at du prøver å få en jente, ikke sant? Tro meg, ingenting er som å ha sin egen lille jentemor.

RC: Kan vi konsentrere oss om Mr. Letourneau nå, er det greit? Du sa han var opphisset. Kan du utdype?

LK: Utdype?

RC: Hva gjorde han?

LK: Han laget en snål lyd.

RC: Kan du beskrive den?

LK: En slags klikkelyd, i halsen. Han klynket. Det virket som at han hadde store smerter.

LK: De hadde gitt ham Tramadol, tror jeg. Jeg tror det var Tramadol.

RC: Hvem andre enn dr. Shin var der?

33

(pause) RC: Doktor Kyle? Hvem andre var til stede da du undersøkte Mr. Letourneau?

LK: En av sykepleierne. Hun prøvde å roe ham ned. Han var svært opprørt.

RC: Noen andre?

LK: Jeg husker ikke. En hjelpepleier? Nei, to.

RC: Hva skjedde nå?

LK: Han begynte å falle.

RC: Du mener vel at pasienten fikk et anfall?

LK: Ja. RC: Hva gjorde du da?

LK: Hvor er mannen min?

RC: Han er rett utenfor. Han kom sammen med deg. Husker du ikke det?

LK: Er Brad her, altså?

RC: Jeg beklager. Hvem er Brad?

LK: Mannen min. Brad Wolgast. Han jobber for FBI. Du kjenner ham kanskje?

RC: Nå forvirrer du meg, dr. Kyle. Mannen du kom sammen med, het David Centre. Er ikke han mannen din, da? (pause) RC: Dr. Kyle, skjønner du hva jeg spør deg om?

LK: Selvsagt er David mannen min. At du kan si noe sånt.

Hvor kom alt blodet fra? Har jeg vært ute for en ulykke?

RC: Nei, dr. Kyle. Du var på sykehuset. Det er det vi snakker om. For tre timer siden ble ni personer drept på akuttmottaket.

Vi prøver å skjønne hvordan det kunne skje. (pause) LK: Den så på meg. Hvorfor så den bare på meg?

RC: Hva var det som bare så på deg, dr. Kyle?

LK: Den var skrekkelig.

RC: Hva da?

LK: Først drepte den sykepleieren. Det var så mye blod. Som et hav.

RC: Snakker du om Mr. Letourneau? Drepte han sykepleieren? Du må være sikker i din sak.

LK: Jeg er tørst. Kan jeg få litt mer vann?

34

RC: Om et øyeblikk. Hvordan drepte Mr. Letourneau sykepleieren?

LK: Det skjedde så fort. Hvordan kan noen bevege seg i en slik fart?

RC: Du må konsentrere deg, dr. Kyle. Hva drepte Mr. Letourneau sykepleieren med? Var det et våpen?

LK: Et våpen? Jeg husker ikke noe våpen.

RC: Hvordan gjorde han det da? (pause) LK: Jeg kunne ikke røre meg. Den … bare så på meg.

RC: Noe så på deg? Var det noen andre i rommet?

LK: Han brukte munnen. Det var slik han gjorde det.

RC: Sier du at dr. Letourneau bet sykepleieren? (pause) LK: Jeg venter et barn snart, skjønner du.

RC: Det ser jeg, dr. Kyle. Jeg vet at dette er plagsomt.

LK: Jeg trenger å hvile. Jeg vil hjem.

RC: Vi skal prøve å få deg ut herfra så fort vi kan. Bare for å ha det på det rene – er det din mening at Mr. Letourneau bet sykepleieren?

LK: Har hun det bra?

RC: Hun fikk hodet kappet av, dr. Kyle. Du holdt i liket da vi fant deg. Husker du ikke?

LK: (uhørbart) RC: Kan du snakke litt høyere, takk.

LK: Jeg skjønner ikke hva du vil. Hvorfor stiller du meg disse spørsmålene?

RC: Fordi du var der. Du er vårt eneste vitne. Du så ni mennesker dø i natt. De ble revet i hjel, dr. Kyle.

LH: (uhørbart) RC: Dr. Kyle?

LK: De øynene. Det var som å se inn i helvete. Som å falle evig i mørket. Tror du på helvete, betjent?

RC: Hvilke øyne?

LK: Det var ikke menneskelig. Det kunne ikke ha vært menneskelig.

RC: Snakker du fremdeles om Mr. Letourneau?

LK: Jeg klarer ikke å tenke på dette. Jeg må tenke på babyen.

35

RC: Hva så du? Fortell meg hva du så.

LK: Jeg vil hjem. Jeg vil ikke snakke om dette mer. Ikke tving meg til det.

RC: Hva drepte disse menneskene, dr. Kyle? (pause) RC: Dr. Kyle, er det bra med deg? (pause) RC: Dr. Kyle? (pause) RC: Dr. Kyle?

36

4 Bernard Kittridge, kjent av alle som «Denvers siste skanse», innså at det var på tide å dra den morgenen strømmen gikk.

Han lurte på hva som hadde tatt så lang tid. Man kan jo ikke la et kommunalt kraftanlegg dure og gå uten at folk passer på det, og så langt Kittridge visste, var det ikke en eneste gjenlevende i Denver.

Men dermed var det ikke sagt at han var alene.

Han hadde tilbrakt de tidlige morgentimene – det var en solskinnsdag første uken i juni, temperaturen viste noen og tjue grader med utsikter til at de blodsugende beistene kunne komme i skumringen – med å sole seg på balkongen i toppetasjen hvor han hadde bodd siden andre kriseuken. Det var et digert sted, som et luftig palass, bare kjøkkenet var på størrelse med hele leiligheten til Kittridge. Eieren hadde en streng smak: glatte skinnmøbler som var bedre å se på enn å sitte i, blanke gulv av skinnende travertinefliser, små flosstepper, glassbord som så ut til å sveve i luften. Å bryte seg inn hadde vært merkelig enkelt. Innen Kittridge hadde bestemt seg, var halve byens befolkning enten døde, flyktet eller savnet. Politiet var borte for lenge siden. Han hadde tenkt å forskanse seg i et av de store husene i Cherry Creek, men med utgangspunkt i det han hadde sett, ønsket han et sted høyere opp i etasjene.

Han kjente litt til mannen som eide toppleiligheten, han var en stamkunde. Warren Filo var navnet. Heldigvis hadde Warren kommet inn i butikken dagen før alt eksploderte for å utstyre seg til en jakttur i Alaska. Han var ung også, i forhold til alle pengene han hadde, sikkert Wall Street-stål, hvis det ikke stammet fra aksjer i et high tech-firma. Den dagen duret og gikk det som vanlig. Kittridge hadde hjulpet Warren med å 37

bære varene ut til bilen hans. Selvsagt en Ferrari. Der han sto ved siden av den, slo det Kittridge: Hvorfor ikke bare skaffe et personlig registreringsskilt som det sto SJØLDIGGER på?

Spørsmålet må ha vært lett å lese på ham, for ikke før hadde Kittridge tenkt tanken, så ble Warren sprutrød, så flau var han.

Han hadde ikke på seg den vanlige dressen, bare jeans og en t-skjorte med ordene SLOAN SKOLESTYRE på brystet. Han hadde villet vise Kittridge bilen, det var tydelig, men nå som det var gjort, innså han hvor dumt det var å vise et sånt kjøretøy til innehaveren av VILLMARKSLIV som sannsynligvis tjente mindre enn femti tusen dollar i året. (Førtiseks, faktisk.)

Kittridge tillot seg å humre litt for seg selv – det denne guttungen ikke visste, kunne fylt en bok – og han trakk ut øyeblikket for å understreke poenget. Jeg vet det, jeg vet det, innrømmet Warren. Det er litt drøyt. Jeg lovte meg selv at jeg aldri skulle bli et av de rasshølene som kjørte en Ferrari. Men gud bedre, du skulle kjent hvor sprek den er!

Kittridge hadde sett Warrens adresse på fakturaen. Da han flyttet inn – og da var vel Warren sannsynligvis i god behold i Alaska – var det rett og slett bare å finne riktig nøkkel på bestyrerens kontor, stikke den i riktig nøkkelhull i heispanelet og suse opp nitten etasjer til toppleiligheten. Han pakket ut sakene sine. En trillekoffert med klær, tre låsbare våpenskap, en sveiveradio, nattsikte, signalbluss, nødhjelpsutstyr, flasker med blekemiddel, en loddebolt til å forsegle heisdørene, hans pålitelige bærbare PC med portabel satellittmottaker, en kasse med bøker og nok mat og vann for en måned.

Balkongen som gikk langs vestsiden av huset, dekket svimlende 180 grader, med utsikt til Interstate 25 og Mile High stadion. Han hadde satt opp kameraer utstyrt med detektorer for bevegelse, på hver side av balkongen. Én dekket gaten, den andre pekte mot bygningen på den andre siden av avenyen.

Han regnet med at han kunne få mye fotomateriale på denne måten, men høydepunktene ville være faktiske drap. Våpenet han hadde valgt til denne oppgaven var en standard Remington 700 som ga pen balanse mellom presisjon og slagkraft, innskutt på 300 meter. Til denne hadde han festet et digitalt infrarødt kikkertsikte. Ved hjelp av kikkertsiktet ville han iso38

lere målet, riflen med påmontert tofoter på balkongen ville fikse resten.

Første kvelden, som var uten vind og opplyst av en måne i ne, hadde Kittridge skutt sju – fem på avenyen, en på motsatt tak, og en til gjennom vinduet til en bank på gatenivå. Det var den siste som skaffet ham berømmelse. Skapningen, eller vampyren, eller hva det enn var, – det offisielle navnet var «smittet person» – hadde stirret rett i linsen like før Kittridge plantet en kule over brystbenet på den. Bildet var blitt lastet opp på YouTube og hadde gått verden rundt på noen få timer, innen morgenen kom, hadde alle de store nyhetsbyråene fått tak i det. Hvem er denne mannen? ville alle vite. Hvem er denne fryktløse gale suicidale mannen som har barrikadert seg i en høyblokk i Denver, klar til å kjempe til det siste?

Og slik fikk han kallenavnet «Denvers siste skanse».

I starten hadde han gått ut fra at det bare ville være spørsmål om tid før noen plaffet ham ned; CIA eller NSA eller den nasjonale sikkerhetstjenesten. Han laget litt av et oppstyr. Det som talte for ham var at denne «noen» ble nødt til å komme til Denver for å ta ham. Kittridges ip-adresse var umulig å spore på grunn av en rekke anonymiseringsservere som byttet rekkefølge hver kveld. De fleste var i utlandet: Russland, Kina, Indonesia, Israel, Sudan. Steder som ikke lett kunne nåes av enhver FBI-agent som muligens klødde etter å ta ham. Videobloggen hans – to millioner treff første dagen – hadde over tre hundre speilede sider, flere føyet seg til hele tiden. Det gikk ikke en uke før han var et internasjonalt fenomen, uten at det hadde vært intensjonen hans – Twitter, Facebook, MySpace, YouTube. Bildene suste over eteren uten at han behøvde å løfte en finger. En av fansidene hans hadde over en million medlemmer, på eBay gikk T-skjorter med «Jeg er Denvers siste skanse» som hakka møkk.

Faren hans hadde alltid sagt hør her, gutten min, det viktigste i livet er å bidra med noe. Hvem kunne ha gjettet at Kittridges bidrag ville bli å blogge fra apokalypsens ground zero?

Og likevel gikk verden sin skjeve gang. Solen skinte på himmelen. Mot vest stilte de svære fjellene seg likegyldig til at mennesket skulle bli borte. En stund hadde det vært mye røyk 39

– hele kvartaler var brent ned til grunnen – men dette hadde nå gitt seg, og avtegnet ødeleggelsene med spøkelsesaktig klarhet. Om natten var byen dekket med store mørke felter, men andre steder glitret det lys i mørket – flimrende fra gatebelysning, bensinstasjoner og kjøpesentre med sin tydelige neonglød, portlyktene sto på og ventet på herskapets tilbakekomst.

Mens Kittridge holdt utkikk på balkongen skiftet et trafikklys nitten etasjer nedenfor pliktoppfyllende fra grønt til gult og rødt og tilbake til grønt igjen.

Han følte seg ikke ensom. Ensomheten hadde forlatt ham for lenge siden. Han var trettifire år. Litt tyngre enn han satte pris på. Det var vanskelig å holde seg slank med dette benet å dra på – men han var sterk fremdeles. Han hadde vært gift en gang, men det var lenge siden. Han husket denne perioden av sitt liv som atten måneder med kåt ekteskapelig lykke, etterfulgt av minst like mange måneder med skriking og kauking, anklager og motanklager, helt til hele stasen sank som en stein, og han var tross alt glad for at denne forbindelsen ikke hadde ført til barn. Hans tilhørighet til Denver var verken følelsesladet eller personlig. Etter at han hadde kommet hjem som veteran, var det rett og slett det første stedet han landet. Alle sa at en dekorert veteran burde ha få problemer med å finne seg jobb. Og det var kanskje sant. Men Kittridge hadde ikke hatt hastverk. Han hadde tilbrakt størstedelen av et år med bare å lese – først det vanlige – krim og spenningsbøker – men omsider hadde han funnet bøker med mer hold i – som Dødens dager, Klokkene ringer for deg, Huckleberry Finn, Den store Gatsby. Han hadde brukt en hel måned på Melville, og slet seg gjennom Moby Dick. De fleste var bøker han følte han burde lese, dem han på en eller annen måte hadde gått glipp av på skolen. Men mesteparten av dem likte han virkelig. Der han satt stille i sin leilighet forgapt i andres liv og andre tider, føltes det som han drakk etter flere år med tørste. Han hadde til og med stilt opp i flere kveldskurs og jobbet på Villmarksliv om dagen mens han gjorde leksene om natten eller i lunsjtiden. Det var noe i disse bøkene som hadde evnen til å få ham til å føle seg bedre, en livbåt å klamre seg til før de svarte strømmene fra underbevisstheten skyllet ham nedover strykene igjen, og 40

på lyse dager kunne han til og med få følelsen av at dette kunne fortsette en stund til. Et ubetydelig, men likevel litt meningsfylt liv.

Og så hadde naturligvis verdens ende kommet.

Den morgenen strømmen sviktet hadde Kittridge gjort seg ferdig med å laste ned opptakene fra forrige kveld og satt på terrassen og leste Dickens’ To byer. Den engelske skrankeadvokaten Sydney Carton hadde akkurat erklært evig kjærlighet til Lucie Manette, forloveden til den ulykksalige idealistiske Charles Darney – da tanken slo ham at morgenen bare kunne forbedres med en skål iskrem. Warrens gigantiske kjøkken – man kunne sikkert ha drevet en femstjerners restaurant derfra – hadde forbausende nok nesten vært helt tomt for mat, og Kittridge hadde for lenge siden kastet ut de mugne takeaway-kartongene som kjøleskapet stort sett hadde inneholdt.

Men fyren hadde tydeligvis hatt en svakhet for Ben og Jerrys sjokoladeis med brownies, for fryseren var stappfull av dem.

Ikke bananis med valnøtter eller kirsebæris eller andre saker fra Phish Food, ikke engang ganske vanlig vanilje, bare sjokoladeis med brownies. Kittridge ville satt pris på litt variasjon, særlig med tanke på at det ikke ville bli noe mer is å få på en stund. Men med lite annet å spise enn hermetiske supper og kjeks hadde han ikke tenkt å klage.

Han la fra seg boken på armlenet, reiste seg og gikk gjennom glass-skyvedørene og inn i takleiligheten.

Før han nådde kjøkkenet, hadde han merket at noe ikke stemte, selv om fornemmelsen ikke hadde antatt noe konkret.

Først da han åpnet kartongen og satte skjeen ned i den bløte guggen som hadde vært sjokoladeis med brownies, gikk det opp for ham.

Han prøvde lysbryteren. Ingen reaksjon. Han gikk gjennom leiligheten, prøvde lamper og brytere. Alt var helt dødt.

Han stanset midt i stuen og trakk pusten tungt. Greit, tenkte han. Greit. Dette var ventet. Dette skulle faktisk ha skjedd for lenge siden. Han undersøkte armbåndsuret. 09.32. Solnedgang var like etter åtte. Han hadde elleve og en halv time å komme seg ut på.

41

Han pakket en ryggsekk i all hast med proteinplater, vannflasker, rene sokker og undertøy, et førstehjelpsskrin, en flaske Zyrtec (allergien hadde virkelig plaget ham denne våren), tannbørste og en barberhøvel. Et øyeblikk tenkte han på å ta med seg To byer også, men det virket upraktisk, og han kjente et stikk av dårlig samvittighet da han la den bort. På soveværelset tok han på seg en t-skjorte og vide jaktbukser som han supplerte med en jaktvest og et par lette støvler. Et øyeblikk lurte han på hvilke våpen det ville være lurt å ta med, før han bestemte seg for en Bowire kniv, et par Glock 19, en ettermontert polsk AK 47 med foldestokk; ubrukelig på avstand, men god på kloss hold, som nok var mest sannsynlig skuddhold.

Glockene passet som smurt i et skulderhylster, en under hver arm. Han fylte lommene i vesten med ladde magasiner, festet Ak-en til skulderstroppen, heiste ryggsekken opp på skulderen og gikk ut på terrassen igjen.

Det var da han la merke til trafikklyset på gaten. Grønt.

Gult. Rødt. Grønt. Gult. Rødt. Det kunne være at den hadde hengt seg opp, men det tvilte han på.

De hadde oppdaget ham.

Tauet var festet til en takrenne på taket. Han knipset på en rappelleringssele, og svingte først det gode benet og så det dårlige over gelenderet med ansiktet mot vinduene i takleiligheten.

I det fjerne hørte han lyden av et helikopter som nærmet seg.

Denvers siste skanse klokker ut.

Han skjøv seg ut og senket seg ned. En etasje, to etasjer, tre.

Repet gled glatt mellom hendene hans: Han landet på balkongen til en leilighet fire etasjer nedenfor. Han kjente et velkjent støt av smerte fra venstre kne, og bet tennene sammen for å døyve den. Helikopteret var kommet nærmere. Lyden av rotorbladene rikosjetterte tilbake mellom bygningene og ga ekko gjennom de folketomme gatene. Han skrellet av seg seletøyet, trakk en av Glockene og fyrte av et enslig skudd som knuste glasset i balkongdøren.

Det luktet innestengt i leiligheten som i en vinterstengt hytte.

Tunge møbler, gullforgylte speil, et oljemaleri av en hest over peisen: En stank av noe dødt drev bort til ham. Han kastet bare så vidt et blikk rundt seg mens han gikk gjennom rommet.

42

I døråpningen stanset han for å feste en lykt til monteringsskinnen på AK-en og gikk ut i korridoren med kurs for trappen.

I lommen hadde han nøklene til Ferrarien som sto parkert i kjellergarasjen atten etasjer under. Kittridge skjøv opp døren til trappeoppgangen med skulderen og sveipet oppover og nedover med lykten i AK-en. Kysten var klar. Han tok opp et signalbluss fra vesten og brukte tennene til å skru opp plastkorken, så tenningsknappen kom til syne. Blusset smalt og sendte ut et gnistregn. Kittridge holdt den over kanten, siktet og slapp: Hvis det var noe der, ville han snart få vite det. Han fulgte blusset med blikket mens det dalte og trakk en røykstrime etter seg. Et eller annet sted der nede streifet det gelenderet og spratt ute av syne. Kittridge telte til ti. Ingenting beveget seg.

Han begynte på nedstigningen. Tre bluss senere nådde han bunnen: En tung ståldør med skyvehåndtak og en liten rute ekstra tykt glass førte til garasjen. Gulvet var overstrødd med søppel: brusbokser, sjokoladepapir, hermetikkbokser. En sammenkrøllet sovepose og en bylt skittentøy viste hvor noen hadde sovet – i skjul, som han selv.

Kittridge hadde undersøkt garasjen den dagen han kom.

Ferrarien sto parkert nær sørvestre hjørne, en avstand på seksti meter. Han burde sannsynligvis ha flyttet den nærmere utgangen, men det hadde tatt ham tre dager å oppspore Warrens nøkler – hvem oppbevarte vel bilnøklene i en skuff på badet?

– og da hadde Kittridge allerede barrikadert seg i leiligheten.

Fjernkontrollen hadde tre knapper: en for dørene, en for alarmen og en, håpet han, var en fjernstarter. Han trykket på den først.

Innenfra garasjen lød et skarpt, enstonig pip, etterfulgt av det grove brølet fra Ferrariens motor. Enda en feil: Ferrarien var parkert med fronten mot veggen. Han burde ha tenkt på det. Ikke bare ville det gjøre flukten langsommere; hvis bilen hadde vendt den andre veien, ville frontlyktene gitt ham bedre oversikt over garasjen. Det eneste han kunne skimte gjennom det lille vinduet i døren, var det dunkelt opplyste området langt borte hvor bilen ventet på ham og hørtes ut som en katt som malte i mørket. De smittede likte å henge fra ting: takbjelker, 43

rør, alt som hadde en overflate man kunne få tak på. Den minste sprekk var nok. Når de kom, ville de komme ovenfra.

Avgjørelsens øyeblikk var inne. Skulle han kaste flere bluss og se hva som skjedde? Eller bevege seg innover i mørket og prøve å gå i dekning? Slå opp døren og beinfly, kanskje?

Så, langt over seg, hørte Kittridge en dør til trappeoppgangen knirke. Kittridge holdt pusten og lyttet, prøvde å analysere lyden.

Det var to stykker. Han visste jo at han ikke burde gjøre det, men han tok et skritt vekk fra døren og strakte hals mens han rettet blikket oppover trappehuset. Ti etasjer over ham spratt et par røde prikker bortover veggene.

Han slo døren opp og løp som faen.

Han var nådd halvveis bort til Ferrarien da den første viralen landet bak ham. Det var ikke tid til å snu seg og skyte, Kittridge fortsatte rett frem. Smerten i kneet kjentes som et brannsår, en isøks som sto i benet på ham. Han sanset svakt med en kriblende følelse at noe våknet, garasjen begynte å leve.

Han fikk opp døren til Ferrarien, slengte AK-en og ryggsekken i passasjersetet, satte seg inn og slo igjen døren. Kjøretøyet var så lavt at det kjentes som å sitte på bakken. Dashbordet, fullt av mystiske visere og brytere, glødet som et romskip. Noe manglet. Hvor var giret?

Det klang i metall, og i neste øyeblikk ble Kittridges synsfelt fylt av den. Viralen hadde hoppet ned på panseret, og krøket seg sammen som et reptil. Kittridge kjente hjertet gjøre et hopp i brystet. I et øyeblikk som virket som en evighet så den kaldt på ham, et rovdyr som vurderte sitt bytte. Den var naken bortsett fra et armbåndsur, en skinnende Rolex, tykk som en isbit.

Warren? tenkte Kittridge, for mannen hadde gått med en slik den dagen Kittridge hadde fulgt ham til bilen. Warren, gamle ørn, er det deg? For hvis det er det, skulle jeg ikke hatt noe imot et lite råd om hvordan man setter kjerra i gir.

Da kjente han med fingertuppene et par spaker som var plassert på undersiden av rattet, én på venstre og én på høyre side.

Formel 1-gir. Han burde tenkt på det også. Høyre ble ført oppover, venstre ned, som på en motorsykkel. Reversen ville nok være en knapp et eller annet sted på dashbordet.

44

Den som er merket R, din klossmajor. Nettopp.

Han presset inn knappen og ga gass. For raskt: Med hvinende bremser og røyk av svidd gummi braste bilen bakut og kolliderte inn i en betongsøyle. Kittridge ble slengt bakover i setet, kastet forover igjen, og hodet smalt kraftig i det tykke glasset på førersiden. Hjernen hans sang som en stemmegaffel, sølvskimrende lyspartikler danset for øynene hans. Det var noe interessant ved dem, interessant og vakkert, men en annen stemme inni ham fortalte ham at å dvele lenger ved dette, om så bare for et øyeblikk, var ensbetydende med den visse død.

Viralen, som hadde ramlet ned fra panseret, reiste seg fra gulvet nå og gjorde seg klar til sprang. Den ville sikkert prøve å få tak i ham rett gjennom frontruten.

To små prikker kom til syne på viralens bryst.

Hurtig som en fugl vendte viralen blikket bort fra Kittridge og bykset mot soldatene som kom inn av døren til trappeoppgangen. Kittridge dreide på rattet og grep høyre rattgirspak, giret ble aktivert da han trykket på gassen. Med et rykk akselererte den. Kittridge ble kastet bakover i setet i samme øyeblikk som han hørte salvene fra automatrifler. Akkurat da han trodde han ville miste kontrollen over bilen igjen, fant han en trasé, og suste forbi garasjemuren. Soldatene hadde bare gitt ham noen ekstra øyeblikk. Kittridge kastet et blikk i sladrespeilet, og i gløden av baklyktene så han noe som lignet på et menneskelig legeme som eksploderte, så lemmene for alle vegne. Den andre soldaten var ikke å se, men hvis Kittridge skulle gjette, var han sikkert død allerede, slitt i blodige stykker.

Han så seg ikke tilbake en gang til.

Rampen ned til gaten befant seg to etasjer høyere oppe på den andre siden av garasjen, som lignet en labyrint uten en direkte vei mot utgangen. Da Kittridge bremset i det første hjørnet med hvinende dekk og motorbrøl, hoppet to viraler til ned fra taket og stilte seg i veien for ham. Den ene havnet under hjulene hvor den ble most, men den andre hoppet over taket på den jagende Ferrarien, og red den som en skranke under et idrettsstevne. Kittridge ble slått av undring, ja beundring. På skolen hadde han lært at man ikke kan klapse en flue med hånden, fordi tiden tok seg annerledes ut for en flue. I fluens hjerne 45

var et sekund som en time, og en time var som et år. Det var slik viralene var. Som skapninger utenfor tiden.

De var overalt nå, strømmet ut fra gjemmestedene sine. De kastet seg mot bilen som selvmordskandidater, drevet av sin vanvittige hunger. Han braste rett inn i dem, kroppene fløy i alle retninger, de monsteraktige hodene med forvridde trekk kolliderte mot frontruten før de ble slengt bort. To svinger til og han vil være fri, men nå klamret en av dem seg til taket.

Kittridge skrenset rundt svingen, bilen slengte på den glatte sementen, kraften i fartsreduksjonen sendte viralen hodestups mot panseret. En kvinne: Det virket som hun av alle ting hadde på seg en brudekjole. Hun stakk fingrene i rennen under frontruten og trakk seg opp på alle fire. Gapet hennes lignet en bjørnefelle av blodflekkete tenner, et lite gullkrusifiks dinglet under halsen hennes. Jeg er lei meg for at bryllupet er avblåst, tenkte Kittridge mens han trakk en pistol, støttet den på rattet og skjøt gjennom frontruten.

Han flådde rundt neste sving, foran så han en gyllen strime av dagslys. Kittridge flådde over rampen i 112 kilometer i timen og akselererte fremdeles. Gitterporten var lukket, men dette virket som en bagatell, slett ingen hindring i det hele tatt.

Kittridge siktet, tråkket klampen i bånn og dukket.

Et voldsomt smell; i to hele sekunder, en liten evighet, fløy Ferrarien gjennom luften. Den suste som en rakett mot sollyset, ristet kraftig da den traff veien, så det gikk gjennom marg og ben, mens gnistene sprutet fra understellet. Endelig fri, men nå hadde han et annet problem å løse, ingenting kunne stanse ham. Han ville komme til å skrense rett inn i lobbyen til banken tvers over gaten. Mens han braste over midtrabatten tråkket Kittridge på bremsen og svingte til venstre, forberedt på sammenstøtet. Men det hadde han ikke behøvd å gjøre, med hvinende bremser og lukten av svidd gummi fikk dekkene tak og holdt, og før Kittridge visste ordet av det, suste han nedover avenyen i sommermorgenen.

Han måtte innrømme det. Hva var det Warren hadde sagt?

Du skulle kjent hvor sprek den er!

Det stemte. Kittridge hadde aldri kjørt en slik doning i hele sitt liv.

46

5 En stund, veldig lenge, som slett ikke var så lenge, var mannen kjent som Lawrence Grey – forhenværende innsatt i Beevilles straffeanstalt for menn og registrert sedelighetsforbryter i delstaten Texas’ departement for offentlig sikkerhet; sivilarbeider i prosjekt NOAH og kontoret for spesialvåpen; Grey, kilden, den som slapp natten løs, kjent for en som het Zero – slett ingen steder. Han var ingenting og ingen steder, en utslettet person som verken hadde hukommelse eller noen historie, hans bevissthet var oppløst over et hav uten kyst og ingen dimensjon. Et vidt, mørkt hav med stemmer som mumlet navnet Grey, Grey. De var der og de var der ikke, inni ham og utenfor, ropte til ham der han fløt av sted alene, i ett med mørket, på fri flyt i et uendelig hav, og med stjernene over seg.

Men ikke bare stjernene. For nå var det kommet et lys – et mykt, gyllent lys som svulmet over hodet hans. Kniver av skygge beveget seg over det og dreide som et svinghjul, og med lyset kom en lyd, hjertelignende, som trom-trom-trom som pulserte i samme takt som det slo. Grey så på. Dette herlige, roterende lyset. Og den tanken snek seg inn at det han så var Gud. Lyset var Gud i sin himmel der oppe, som beveget seg over vannene, og strøk over jordens ansikt som en fold i gardinen og berørte og velsignet det han hadde skapt. Vissheten om dette blomstret inni ham som noe søtt som foldet seg ut.

Slik en glede! Slik en forståelse og tilgivelse! Lyset var Gud og Gud var kjærlighet: Det eneste Grey behøvde å gjøre var å tre innenfor, å gå inn i lyset, å kjenne den følelsen til evig tid. Og en stemme sa: Tiden er inne. Grey.

Kom til meg.

Han kjente at han løftet seg, ble løftet. Han reiste seg, og da han reiste seg spredte himmelen ut vingene sine, tok imot ham, bar ham opp i lyset, som nesten var for mye å holde ut, og så kom noe som blendet ham og visket alt ut, som lyden av et skrik som var hans eget.

Grey den stigende. Grey den nyfødte.

Du må åpne øynene, Grey.

47

Han gjorde det; han åpnet øynene. Langsomt kunne han ta inn noe i synsfeltet. En mørk form snurret ubehagelig over ansiktet hans.

Det var en takvifte.

Han blunket vekk skitten. En bitter smak, som om våt aske hadde lagt seg på innsiden av kinnene. Værelset der han lå lignet på et kjedemotell – med de tynne overdynene og den billige svampputen, madrassen med dumper under og popkorntaket over, lukten av resirkulert, forbrukt luft i neseborene. Men hvordan han hadde havnet på et slikt sted, hadde han ingen anelse om. Hjernen føltes like tom som en lekk bøtte, kroppen var som en uformelig geléaktig masse. Bare det å bevege hodet lot til å kreve en kraftanstrengelse han ikke maktet. Værelset var opplyst av seigt, gult dagslys som ble filtrert gjennom gardinene. Over ansiktet hans durte og gikk viften på sin fot, de utslitte fjærene knirket rytmisk. Synet var like brutalt mot sansene hans som luktesalt, likevel klarte han ikke å se vekk. (Og var det ikke noe med en trommende lyd, noe fra en drøm? Et skarpt lys som løftet ham opp? Men det husket han ikke lenger.)

«Bra, du er våken.»

På sengekanten i den andre køya satt en mann med nedsenket blikk. En liten, bløt mann, som hadde en joggedrakt som satt på ham som et pølseskinn. En av sivilarbeiderne under NOAH-prosjektet, kjent som feiere. Menn som Grey som hadde jobben med å feie bort piss og dritt og ordne med backup til driverne og glane på glødestavene i time ut og time inn, mens det langsomt tørnet for dem, de var sedelighetsforbrytere alle som én, foraktet og glemt, menn uten historier noen ønsket å huske, kroppene var blitt dvaske av hormoner, hjernene deres og sinnet var like neddopet som på en kastrert hund.

«Jeg trodde vifta ville gjøre susen. For å si som sant er, jeg klarer ikke å se på’n.»

Grey prøvde å svare, men klarte det ikke. Tungen kjentes som den var grillet, som om han hadde røkt en milliard sigaretter. Blikket hans svømte igjen, hele det fordømte huet holdt på å gå i to. Det hadde vært mange år siden han hadde drukket mer enn et par øl i slengen, i neddopet tilstand ble man for søvnig og mistet mer eller mindre sansen for alt – men Grey 48

husket hva tømmermenn var. Det var sånn han følte seg. Som den verste skallebank i verdenshistorien.

«Hva feiler det deg, Grey? Har katta rappa tunga di eller?»

Han humret over en eller annen intern vits. «Det er morsomt, veit du. Kunne godt tenkt meg litt kattekjøtt akkurat nå.» Han snudde seg mot Grey, og løftet øyenbrynene. «Ikke se så sjokkert ut. Du skjønner vel hva jeg mener. Tar noen dager, men så merker du det skikkelig.»

Grey husket hva fyren het – Ignacio. Selv om den Ignacio Grey kunne huske var eldre, mer nedslitt, med tung, rynket panne, porer man kunne parkere bilen i og hengekjaker som på en bassett-bikkje. Denne Ignacio var i toppform – rosa i trynet, malt med en slags rouge, huden var glatt som en barnerumpe, øynene skinte som krystaller. Selv håret hans så yngre ut. Men det gikk ikke an å ta feil av ham, man så det på tatoveringen i fengselsblekk, uklart og blålig, en slange som strakte hodet over nakken hans i den åpne kragen på joggedrakten.

«Hvor er jeg?»

«Du er virkelig speisa. Veit du det? Vi er på Red Roof.»

«Hva?» Han snøftet litt. «Det helvetes Red Roof, Grey. Trudde du de ville sendt oss på Ritz?»

De? tenkte Grey. Hvem var de? Og hva mente Ignacio med «sendt»? Sendt i hvilket ærend? Det var i dette øyeblikk Grey merket at Ignacio hadde noe i neven. En pistol?

«Iggy. Hva skal du med den dingsen?»

Ignacio løftet en 45 kalibret pistol med langt løp og rynket pannen som om han ikke visste hva det var.

«Ikke stort, antagelig.» Han snudde hodet mot døren. «De andre fyrene var her også en stund, men de er borte nå, hele gjengen.»

«Hvilke fyrer?» «Å, gi deg, da, Grey. Du kjenner jo de gutta.» Han trakk på skuldrene. «Den tynne fyren. George. Eddie eller hva han het, Jude med hestehalen.» Han så forbi Grey mot gardinene. «For å si det som det er kunne jeg ikke fordra ham. Jeg hørte om det han hadde gjort, ikke det at jeg har noe å skryte av akkurat.

Men den fyren var helt motbydelig.»

49

Ignacio snakket om de andre feierne. Hva gjorde de her?

Hva gjorde han her? Pistolen var ikke noe godt varsel, men Grey klarte ikke å kalle frem et eneste minne som kunne fortelle ham hvorfor han hadde havnet her han var. Det siste han kunne huske var at han spiste middag i kantina på anlegget: boeuf Bourguignon med tykk saus, med gratinerte poteter, grønne bønner og en cola å skylle det ned med. Det var livretten hans, han gledet seg bestandig til boeuf Bourguignon, men når han tenkte over hvor fett det var, kjente han kvalmen stige.

Han kjente surt oppstøt i halsen. Han måtte roe seg litt bare for å trekke pusten.

Ignacio viftet litt halvhjertet med pistolen i retning av døren.

«Bare se selv, hvis du vil. Men jeg er temmelig sikker på at de er borte.»

Grey svelget. «Borte. Hvor da?»

«Det avhenger av mange ting. Dit man sender dem, vel.»

Grey følte seg på dypt vann. Han kunne ikke engang komme på hva han skulle spørre om. Han var ganske sikker på at han ikke ville ha likt svarene. Kanskje det beste var å bli liggende rolig. Han håpet han ikke hadde gjort noe forferdelig, som i gamle dager. Den gang han hadde vært den gamle Grey.

«Vel,» sa Ignacio og kremtet. «Når du likevel er våken, er det vel best vi kommer oss av sted. Jeg har en lang vei foran meg.» Han reiste seg og rakte ham pistolen. «Her.» Grey nølte. «Hva skal jeg med pistolen?»

«I tilfelle du skulle få lyst til å skyte deg selv.»

Grey var altfor paff til å svare. Det siste han kunne ønske seg var pistolen. Hvis noen oppdaget at han gikk med pistol, ville han i hvert fall bli sendt tilbake til fengslet. Da han ikke gjorde noe forsøk på å ta imot våpenet, la Ignacio det på nattbordet.

«Vel, tenk over det. Men ikke nøl for lenge, som jeg gjorde, det blir vanskeligere jo lenger du venter. Se hvilken suppe jeg har havna i.»

Ignacio gikk bort til døren. Der snudde han seg og så seg rundt i rommet for siste gang.

«Vi gjorde det faktisk, hvis du skulle lure på det.» Han trakk pusten sørgmodig, blåste den ut med bulende kinn og rettet 50

blikket mot taket. «Det rare er at jeg ikke egentlig skjønner at jeg har gjort meg fortjent til dette. Jeg var ikke så jævlig, når det kommer til stykket. Jeg mente ikke å gjøre halvparten av det jeg gjorde, det var bare sånn jeg var skrudd sammen.» Han så på Grey igjen. Øynene var fuktige og blanke. «Det var det psykologen alltid sa: Ignacio, det er bare sånn du er skrudd sammen.»

Grey ante ikke hva han skulle si. Av og til var det ingenting, og han gjettet på at dette var en av de gangene. Uttrykket i Ignacios ansikt minnet ham om noen av disse straffangene han hadde sett i Beeville, karer som hadde vært innsatt så lenge at de lignet på zombier i en gammel film. Menn som ikke hadde noe annet å tenke på enn fortiden, og bare endeløse tomme dager foran seg.

«Vel, drit i det.» Ignacio snufset og gned nesa med håndbaken. «Ingen vits å gråte over spilt melk, tipper jeg. Man må ligge som man reder. Husk hva jeg har sagt. Da sees vi, Grey.»

Den åpne døren sendte inn en lysstrime, så var han borte.

Hva skulle dette bety? Grey lå stille en lang stund, hjernen hans spant som sommerdekk på glatt vinterføre. Med en del av seg visste han ikke om han sov eller var våken. Han gikk raskt gjennom det som hadde skjedd, så han hadde noe å gripe fatt i. Han lå i en seng. Senga var i et motell, i en kjede. Motellet var et eller annet sted i Colorado, antageligvis, hvis han gikk ut fra at han ikke hadde flyttet seg så veldig langt. Av lyset i vinduene å dømme var det morgen, en vårmorgen eller kanskje en morgen tidlig på sommeren. Han hadde visst ikke skadet seg. En eller annen gang de siste tjuefire timene, kanskje mer eller kanskje mindre, men sannsynligvis ikke lenger siden enn en dag, hadde det svartnet for ham.

Det var ikke stort, men det var da noe. Han måtte gå videre derfra.

Han ålte seg frem på albuene. Rommet luktet svette og røyk.

Joggedrakten var flekkete og hadde hull på knærne, føttene var nakne. Han vrikket på tærne, det knaket i leddene. Alt virket i skjønneste orden.

Og når sant skal sies – stemte det ikke at han følte seg bedre?

Og ikke bare litt bedre, men mye bedre. Hodepinen og svim51

melheten var borte. Synet var bedre. Lemmene kjentes spenstige og sterke, fulle av virketrang. Han hadde fremdeles en dårlig smak i munnen – det første han måtte gjøre var å finne en tannbørste eller en tyggegummi, men bortsett fra det følte Grey seg frisk som en fisk.

Han svingte bena ned på gulvet. Rommet var lite, det var bare så vidt plass til sengene med brune og oransje sengetepper og et lite bord med tv. Men da han plukket opp fjernkontrollen for å slå den på, fikk han bare et blått tv-bilde med en lyd som hørtes ut som summetonen. Han klikket seg gjennom kanalene, CNN, Krigskanalen, Statskanalen – og kunne ikke få inn noen av dem. Var det ikke typisk. Han måtte klage til bestyreren. Men så vidt han visste hadde han ikke betalt for rommet, og de hadde konfiskert lommeboka hans for flere måneder siden, første gang han kom til basen.

Basen, tenkte Grey, ordet falt over ham som en diger stein.

Uansett hva som ellers stemte, var han i trøbbel. Man dro ikke bare derfra. Han husket Jack og Sam, de to feierne som hadde tatt tjuvperm, og hvor forbanna Richards var blitt. Og han var ikke en fyr man hisset opp, for å si det forsiktig. Bare et blikk fra den mannen fikk det til å knyte seg i magen.

Kanskje var det derfor alle feierne hadde stukket av. Kanskje var det Richards som skremte dem.

Da kjente han tørsten brenne i ganen – en vanvittig tørste, som om han ikke hadde drukket på flere dager. Han gikk inn på badet og satte hodet under krana og svelget grådig mens vannet skylte over ansiktet. Kul’n, Grey, sa han til seg selv. Du kommer til å bli sjuk, hvis du drikker på denne måten.

Det var for sent: Vannet traff magen hans som en flo, og før han visste ordet av det lå han på knærne og klamret seg til kanten av klosettskålen og spydde ut alt vannet igjen.

Vel, det var idiotisk. Han var skyld i det sjøl. Han ble liggende på kne et øyeblikk og ventet på at krampen skulle gi seg, mens han trakk inn dunsten fra sitt eget spy – det var stort sett vann, men helt til slutt en sleip klyse, sikkert siste rest av Beef Bourguignonen. Han måtte ha sprengt noe, for det sang i ørene, en svak, nesten ikke hørbar dur, som om en bitte liten motor summet dypt inni skallen hans.

52

Han kravlet seg opp og spylte ned gørra. På toalettbordet så han en liten flaske munnvann på et brett med såpe og etterbarberingsvann. Ikke noe av dette var rørt, og han fylte munnen for å kjenne smaken, gurglet lenge og spyttet i vasken. Derpå så han seg i speilet.

Den første tanken som slo Grey var at noen hadde spilt ham et puss, at speilet var blitt byttet ut med et vindu og at lenger borte sto en mann, en mye yngre og penere mann. Trangen etter å strekke ut hånden og berøre dette bildet var så sterk at han faktisk gjorde det, mannen i speilet etterapte bevegelsene hans til fullkommenhet. Hva faen? tenkte Grey, og så sa han det: «Hva faen?» Ansiktet han så var slankt, rent i huden og pent. Håret falt over ørene hans som en fyldig man, med rik kastanjeglød. Blikket var klart og glansfullt, ja, øynene skinte faktisk. Grey hadde aldri noen gang tatt seg så godt ut.

Noe annet fanget blikket hans. Et slags merke på halsen.

Han bøyde seg frem og bikket hodet bakover. Det var to parallelle fordypninger som lignet et perlekjede, grovt sirkulært dandert, toppen av sirkelen nådde konturen av kjeven, bunnen berørte øverste del av kragebenet. Såret var rosa, som om det nettopp hadde grodd. Når i helvete hadde dette skjedd? Han var blitt bitt av en hund en gang som guttunge, det var sånn det så ut. En gretten lausbikkje, men han hadde vært glad i den, den hadde vært hans, helt til den dagen den hadde bitt Grey i hånden – ingen grunn til det heller, Grey hadde bare ønsket å gi den en kjeks – og faren hadde dratt den med seg ut på tunet.

To skudd, det hørte Grey tydelig, det første fulgt av et klynk.

Det andre gjorde bikkja taus for bestandig. Hunden het Buster.

Grey hadde ikke ofret den en tanke på mange år.

Men dette merket på halsen – hvor stammet det fra? Det var noe kjent ved det – en følelse av déjà vu, som om minnet var blitt stuet bort i den gale skuffen i hjernen hans.

Vet du ikke det, Grey?

Stemmen hørtes som gamle, tørre gnissende blader. Grey bråsnudde vekk fra speilet.

«Iggy?»

Stillhet. Han gikk tilbake til soverommet. Han åpnet garderobeskapet, knelte for å kikke under sengene. Ingen der.

53

Grey. Grey.

«Hvor er du, Iggy? Ikke kødd med meg.»

Husker du ikke, Grey?

Noe var galt med ham, virkelig galt. Det var ikke Iggys stemme han hadde hørt, stemmen var i hodet hans. Frykten tok tak i ham. Hver gjenstand han så lot til å vibrere av liv.

Han gned seg i øynene, men det ble bare verre. Det var som om han ikke bare så ting, men rørte dem og luktet dem og smakte dem også, som om ledningen i hjernen hans hadde kortsluttet.

Husker du ikke, du … døde?

Og så husket han det. Minnet traff ham som en pil i brystet.

Det vannblå kammeret og døren som langsomt gikk opp: emnet Zero som hevet seg over ham, og antok sin fulle og fryktelige størrelse. Grey som gråt og gråt, følelsen av Zeros rad på rad med tenner og hvordan de boret seg inn i nakken på ham. Zero som forsvant og etterlot ham alene, den skingrende alarmen som gikk av, og lyden av geværsalver og ropene fra døende menn; og da han kom snublende ut i hallen som var en visjon av helvete, blod overalt, det dekket vegger og gulv, og de gyselige restene, et slaktehus av ben og armer og torsoer med tarmer som lignet rep, den klebrige spruten fra hovedpulsåren mellom fingrene der han grep om halsen sin, luften som ble presset ut av ham, og det lange fallet mot gulvet, mørket som omsluttet ham, mens alt svartnet og han måtte gi slipp. Å herregud.

Kom til meg, Grey. Kom til meg.

Han styrtet ut av rommet, dagslyset smertet i øynene hans.

Det var galskap, han var gal. Han sprang over parkeringsplassen som et stort og klossete dyr, uten syn og retningssans, mens han holdt seg for ørene. Noen få biler sto parkert på måfå i forskjellige vinkler, mange med dørene åpne. Men i Greys hvitglødende hjerne ble ikke dette registrert, like lite som han merket seg de andre urovekkende detaljene; hotellets knuste frontvindu, motorveien der ikke et eneste kjøretøy så ut til å bevege seg; den tomme bensinstasjonen på den andre siden av adkomstveien, som hadde noe rødt klint utover rutene, og hvor en mann satt tilbakelent mot en bensinpumpe som om 54

han hadde tatt seg en tilfeldig siesta; McDonald’s-restauranten i ruiner, med stoler og bord og ketchuppakker og Happy Meals-leketøy som var slengt ut gjennom vinduene med voldsom kraft sammen med stamgjester av forskjellig størrelse og alder. Den kjemiske røyksøylen fra en trailer som sto i flammer tre kilometer borte; fuglene, skarer av store svarte fugler, kråker og ravn og musvåk som fløy formålsløst i ring over ham.

Alt hang i luften som etterdønninger av et fryktelig slag, badet i nådeløst solskinn.

Skjønner du, Grey?

«Kutt ut! Hold kjeft!»

Han støtte mot noe bløtt. Organisk fuktig og surklende, under føttene hans. Det sendte ham hodestups på hender og knær mens han gled bortover asfalten.

Se den verdenen vi har skapt.

Han knep øynene igjen og tvang seg til å våkne. Han hev etter pusten. Uten å se visste han at det surklende var et lik. Å, vær så snill, tenkte han, usikker på hva eller hvem han henvendte seg til. Seg selv. Stemmen i hodet hans. Gud, som han aldri hadde trodd ordentlig på, men var villig til å tro på nå.

Jeg er lei meg for det jeg har gjort. Unnskyld. Unnskyld. Unnskyld.

Innen han til slutt våget å se hadde han sluttet å håpe. Liket var en kvinne. Ansiktshuden var trukket så stramt over kinnbena at det var uråd å si hvor gammel hun kunne være. Hun var iført joggebukser og t-skjorte med vid hals med en liten rosa blonde på kragen. Grey antok at hun hadde ligget og sovet og gått ut for å se hva som var på ferde. Hun lå i en vridd stilling på asfalten med ryggen og skuldrene i en unaturlig posisjon. Fluene surret over henne, fløy inn og ut av munnen og øynene. Den ene armen lå utstrakt på asfalten med håndflaten opp. Den andre lå bøyd over brystet hennes mens hun berørte såret i halsen med fingertuppene. Det var ikke snakk om et kutt eller et rent åpent sår. Halsen hennes var gravd ut inntil benet.

Hun var ikke den eneste. Greys synsfelt videt seg ut som et kamera som hevet seg over scenen. Til venstre for ham, tjue fot borte, sto en halv tonns Chevy parkert med åpen dør på 55

førersiden. En fet mann i joggebukser med bukseseler var blitt dratt ut av setet og hang nå halvveis inni og halvveis utenfor bilen med hodet ned over stigbrettet, men hodet hans var ikke der, det var et annet sted.

I nærheten av hotellinngangen lå det flere lik. Ikke egentlig lik, mer som en oppsamling av kroppsdeler. En kvinnelig politikonstabel var blitt tømt for innvoller idet hun gikk ut av politibilen. Hun hvilte med ryggen mot fenderen med pistolen i hånden, og brystet åpnet som en oppslått trenchcoat. En mann med glinsende purpurfarget joggedrakt som hadde nok gull rundt halsen til å fylle en sjørøverkiste, var blitt slengt opp i luften; overkroppen hang fast som en drage i grenene på lønnetreet, underkroppen hadde havnet på panseret på en svartglinsende Mercedes. Mannen hadde lagt bena over kors ved anklene, som om halve kroppen ikke hadde hørt at den savnet resten.

Innen den tid var Grey nærmest i en slags transe. Det var ikke mulig å se noe slikt og tillate seg å føle noe.

Den som endelig gjorde utslaget var den som ikke var til stede. To kjøretøy, en Honda Accord og en Chrysler Voyager, hadde kollidert front mot front i nærheten av utgangen, frontpartiene hadde krøllet seg inn i hverandre som belgen på et trekkspill. Føreren av personbilen var blitt slengt gjennom frontruten. Ellers var bilen uskadd, men minivanen så vraket ut. Skyvedørene var blitt slitt løs og slengt over parkeringsplassen som en frisbee. Ved den åpne døren på asfalten i en haug av skrot – kofferter, leker, en stor pakke med bleier – lå en kvinne, og litt utenfor den tomme hånden lå en veltet babybag.

Hva skjedde med babyen? tenkte Grey.

Og fikk svaret: Å nei.

Grey valgte pickupen. Han ville ikke hatt noe imot å kjøre Mercedesen, men ut ifra det han hadde sett, gjettet han på at en pickup ville være et mer fornuftig valg. Han hadde eid en halv tonns Chevy, det var i et liv som ikke lot til å spille noen rolle nå, så pickupen var noe velkjent å klamre seg fast til. Han løftet ut den hodeløse bilføreren og la ham på asfalten. Det var ubehagelig ikke å kunne gi hodet tilbake til den stakkars fyren.

Det virket ikke riktig å etterlate ham der uten. Men hodet var ikke noe sted, og Grey hadde sett nok. Han så seg rundt etter 56

et par sko med hans skonummer – 47, uansett hva Zero hadde gjort med ham hadde han ikke krympet føttene hans, og valgte til slutt et par sko som han tok av føttene til mannen på Mercedesen. Det var italienske lammeskinnssko, myke som smør og trange i skotuppen, men et slikt skinn ville strekke seg. Han kom seg opp i lastebilen og startet motoren. Tanken var litt over kvart full. Grey regnet med at det ville få ham halvveis til Denver.

Han skulle til å kjøre vekk da han plutselig kom til å tenke på noe. Han satte kjøretøyet i park og gikk tilbake til rommet.

Med pistolen litt ut fra kroppen gikk han tilbake til bilen og la den i hanskerommet. Med bare pistolen til selskap satte han bilen i gir og kjørte vekk.

6 Mamsen var på soveværelset. Mamsen var på soveværelset og rørte seg ikke. Mamsen var på soveværelset, som var forbudt område. Mamsen var faktisk død.

Når jeg er borte må du huske å spise, for det glemmer du noen ganger. Ta et bad annenhver dag. Melken står i kjøleskapet, frokostblandingen i skapet, og hamburgergryter som kan varmes opp ligger i fryseren. 150 grader i en time og husk å skru av ovnen når du er ferdig. Vær flink gutt, Danny. Jeg kan bare ikke være redd lenger. Klem mamsen.

Hun hadde lagt lappen under salt- og pepperkvernene på kjøkkenbordet. Danny likte salt, men ikke pepper, for det fikk ham til å nyse. Ti dager var gått – dette visste Danny på grunn av merkene på kalenderen hver morgen – og lappen var der fremdeles. Han visste ikke hva han skulle gjøre med den. Hele stedet stinket forferdelig, som når et stinkdyr eller en pungrotte var blitt overkjørt om og om igjen i flere dager.

Melken var heller ikke drikkelig. Etter at strømmen ble slått av, var melken blitt varm, sur og klebrig, og smakte ekkelt.

Han prøvde Lucky Charms med vann fra springen, men det var ikke det samme, ingenting var det samme, alt var annerledes fordi mamsen var på soverommet. Om natten satt han i 57

mørket på rommet sitt med stengt dør. Han visste hvor mamsen gjemte lysene, de var i skapet over vaskekummen der hun gjemte flasken med vodka som hun trengte når hun ble nervøs.

Men fyrstikker kunne han ikke noe med. De sto på listen. Det var ikke egentlig en liste, det var bare alt det han ikke kunne gjøre eller røre. Brødristeren, fordi han alltid presset knappen ned igjen slik at toasten ble svidd. Pistolen på mamsens nattbord, for den var ikke noe leketøy, den kunne skyte deg. Jentene på bussen hans, for de ville ikke like det, og da kunne han ikke kjøre med nummer tolv lenger og det ville være dumt. Det ville være det verste som kunne hende Danny Chayes.

Når det ikke var strøm var det heller ingen tv, og da kunne han ikke se på Lokomotivet Thomas og vennene hans. Lokomotivet Thomas var et program for smågutter, det visste Danny. Mamsen hadde fortalt ham det hundre millioner ganger, men psykologen, dr. Francis, sa at det var helt greit å se på det, bare Danny gjorde andre ting også. Favoritten hans var James. Danny likte den røde fargen hans og tenderen og lyden av stemmen hans, som skuespilleren laget, som var så beroligende at det kilte øverst i halsen. Danny hadde vanskeligheter med ansikter, men uttrykkene på Thomas-togene var alltid presise og enkle å skjønne, og så var det morsomt det de gjorde med hverandre, de spilloppene de likte å gjøre. Som å pense sånn at Percy ville kjøre inn i kull-lageret. Helle sjokolade over Gordon som trakk ekspressen, fordi han var sånt et oppkjeftig lokk. Det hendte at ungene på bussen gjorde narr av Danny og kalte ham kontrollsjefen og sang sangene, men satte inn ekle ord i stedet for de riktige, men Danny klarte stort sett å holde ut dette. Men så var det en gutt. Han het Billy Nice, men snill var han ikke. Han gikk i sjette, men Danny tenkte at han sikkert hadde dumpet noen ganger, for han hadde en voksen kropp. Han kom på bussen hver morgen uten så mye som en bok i hånden, og geipet til Danny da han gikk opp stigtrinnet, mens han sa give me five og hva skjer’a? og klasket til hendene på de andre gutta mens han slentret nedover midtgangen med røyklukten etter seg.

Hei, kontrollsjef. Åssen går’e på øya Sodor i dag’a? Er’e sant at fru kontrolltøs liker’e i toer’n?

58

Hø-hø-hø, lo Billy. Hø-hø-hø. Danny svarte aldri, for det ville bare gjøre det verre. Han fortalte det aldri til Mr. Purvis heller, for han visste hva han ville si: Pokker heller, Danny, åssen kan du la en sånn liten drittunge behandle deg sånn? Du er jo litt en av snåling, skal ikke nekte for det, men du må ta igjen. Det er du som styrer skuta. Hvis du tillater mytteri, går alt i dass.

Danny likte Purvis, utkjøringssjefen. Purvis hadde alltid vært Dannys venn, og mamsens også. Mamsen var en av kafeteriadamene, så det var sånn de hadde lært hverandre å kjenne, og Mr. Purvis kom alltid innom, fikset saker og ting, som søplebøtten eller en løs planke i porten, selv om han hadde kone selv, som het Mrs. Purvis. Han var en stor, skallet mann som likte å plystre mellom tennene og drev alltid på med å heise opp buksa. Det hendte til og med at han kom på besøk på kveldstid, etter at Danny hadde lagt seg. Danny hørte tv-en i stuen og latter og prat fra dem begge. Danny likte de kveldene. Det ga ham en god følelse. Når noen spurte sa mamsen bestandig at Dannys pappa «ikke var i bildet». Og det stemte. Det var bilder av mamsen i huset og av Danny, og bilder av de to sammen. Men han hadde aldri sett et med pappaen i. Danny visste ikke engang hva typen het.

Bussen hadde vært Purvis’ ide. Han lærte Danny å kjøre på parkeringsplassen og i garasjen og dro sammen med ham for å få førerkortet for buss, og hjalp ham med å fylle ut søknadsskjemaet. Mamsen hadde ikke vært så sikker på at det var en god idé i starten, for hun trengte å ha Danny til å hjelpe seg i huset, for han var et nyttig lokomotiv, og dessuten trengte hun trygden som var penger fra staten. Men Danny visste den egentlig grunnen, som hadde med hans litt spesielle væremåte å gjøre. Når det gjaldt jobb, hadde mamsen forklart med den forsiktige stemmen sin, gjaldt det at man var «tilpasningsdyktig». Det kunne skje ting. La oss ta kafeteriaen, for eksempel.

Noen ganger ville man servere varme pølser, og andre dager lasagne og andre dager igjen kylling. Det kunne stå noe på menyen, men så viste det seg å være noe annet, og man kunne ikke alltid vite det på forhånd, ville ikke det bli litt komplisert?

Men en buss var ingen kafeteria, en buss var en buss, og den 59

gikk etter ruten, helt nøyaktig. Da Danny satte seg bak rattet, følte han lykken vokse, bli større og større og dypere enn han noen gang hadde følt det. Kjøre en buss, da gitt! En svær gul en, alle setene sto pent på rekke og rad, girkassen hadde seks gir pluss revers, alt var så pent og ordentlig ordnet. Det var ikke et tog, men nesten, og hver morgen når han kjørte ut av bussgarasjen, forestilte han seg alltid at han var Gordon eller Henry eller Percy eller til og med selveste Thomas.

Han var alltid presis. Førtito minutter fra bussgarasjen til endestasjonen, tretten kilometer, nitten holdeplasser, tjuesju passasjerer i alt. Robert-Shelly-Brittany-Maybeth-Joey-Darla/Denise (tvillingene)-Pedro-Damien-Jordan-Charlie-Oliver(O-Man)-Sasha-Billy-Molly-Lyle-Dick-Richard-Lisa-McKenna-Anna-Lily-Matthew-Charlie-Emily-JohnJohn-Kayla-SeanTimothy. Noen ganger sto en mamma eller pappa og ventet sammen med dem på hjørnet, en mor i husmorforkle eller en far i dressjakke og slips, med et kaffekrus i hånden. Hvordan går det i dag, Danny? kunne de si, med god-morgen-smilet i fjeset – ja, deg kan man stille klokken etter.

Vær mitt nyttige lokk, sa mamsen, og det var det Danny var.

Men nå var barna borte, ikke bare barna, men alle. Samt Mamsen og Mr. Purvis og kanskje alle i hele verden. Nettene var mørke og stille, det brant ikke lys noe sted. En stund hadde det vært mye støy – folk som skrek, sirener som ulte, militære lastebiler som durte nedover gaten. Han hadde hørt geværsalver. Ra-ta-ta-ta, sa de. Ra-ta-ta-ta. Hva skyter de på, ville Danny vite, men mamsen sa det ikke. Hun ba ham holde seg innendørs og brukte den sterke stemmen, og sa han ikke måtte se på tv og holde seg unna vinduene. Hva med bussen, spurte Danny, og mamsen sa bare: Å søren, Danny, ikke bry deg om bussen. Skolen har stengt i dag. Hva med i morgen, spurte Danny. Og mamsen sa, den er stengt i morgen også.

Uten bussen visste han ikke hva han skulle gjøre. Hjernen kjentes ut som popkorn som freser i pannen. Han skulle ønske Mr. Purvis kunne komme bort og se på tv med mamsen, det fikk henne alltid til å kjenne seg bedre, men mannen dukket ikke opp. Verden ble stille, slik som den var nå. Det var monstre der ute, det hadde Danny skjønt – som for eksempel da60

men over gaten, Mrs. Kim. Mrs. Kim underviste i fiolin, barna pleide å dra bort til henne for å få undervisningstimer, og på sommerdager når vinduene sto åpne, kunne Danny høre at de spilte Bæ bæ lille lam og Mikkel rev og andre ting han ikke kjente. Nå hørte han ingen spille fiolin lenger, og Mrs. Kim hang over stakittet på verandaen. Ingen kom for å hente henne.

Og så en kveld hørte Danny mamsen gråte inne på soverommet. Det hendte hun en sjelden gang gråt slik, helt alene, det var normalt og Danny behøvde ikke bekymre seg for det, men dette var annerledes. En lang stund lå han i sengen og lyttet, og lurte på hvordan det måtte være å kjenne seg så trist at man kunne gråte, men uansett hvor hardt han prøvde var det som å strekke seg opp til en hylle han ikke kunne nå. En stund senere våknet han i mørket og kunne kjenne at noen rørte ved håret hans. Da han åpnet øynene, så han at hun satt der. Danny likte ikke å bli tatt på. Det gjorde ham helt nummen, men det var greit hvis mamsen gjorde det, for det var han vant til. Hva er det, mamsen? sa Danny. – Hva er galt? Men hun sa bare hysj, nå, hysj, Danny, med den lave stemmen sin. Noe hvilte i fanget hennes, inntullet i et håndkle. – Jeg elsker deg, Danny. Vet du hvor høyt jeg elsker deg? Jeg elsker deg også, mamsen, sa han, for det var det riktige å svare når noen sa jeg-elsker-deg. Han kjente at hun strøk ham over hånden før han sovnet, og neste morgen var døren til soveværelset hennes stengt og da visste Danny. Han behøvde ikke se engang.

Han bestemte seg for å kjøre bussen likevel.

For han var kanskje ikke den eneste som levde. For det gjorde ham full av pepp å kjøre bussen. Han visste ikke hva han ellers skulle foreta seg, nå som mamsen var på soverommet og melken var ødelagt og alle dagene som var gått.

Han hadde lagt frem klærne sine dagen før, slik mamsen alltid gjorde; det var en kakibukse og en skjorte og brune snøresko, og en matpakke. Det var ikke stort igjen å spise annet enn peanøttsmør og noen grove kjeks og en pose med gamle marshmallows, men han hadde spart en flaske Mountain Dew og han la sakene i ryggsekken sammen med lommekniven og lykkemynten, så gikk han til skapet og hentet hatten, den blåstripete lokførerhatten som mamsen hadde kjøpt til ham på 61

togbyen. Togbyen var en park hvor barna kunne reise med tog, akkurat som Thomas. Danny hadde dratt dit siden han var liten, det var yndlingsstedet hans. Men nå som han hadde så lange armer og ben var vognene blitt for trange å sitte i, så han likte å se togene gå rundt og rundt og sende opp små dampskyer fra skorsteinene. Mamsen ga ham ikke lov til å gå med hatten andre steder enn når de var i togbyen, for da ville andre le av ham, sa hun. Men Danny syntes det passet å ha den på nå.

Han reiste ved daggry. Han hadde nøklene til bussen i lommen, klemt mot låret. Busstasjonen lå fem kilometer unna, på Manheim Avenue. Han hadde ikke gått et kvartal før han så de første likene. Noen var i bilene, andre lå på plenene sine eller over søppelkassene eller hang til og med ned fra trærne. De var like blågrå i huden som Mrs. Kim, klærne var trukket stramt over lemmer som hadde svellet i heten, var ikke noe pent syn, men det var likevel både rart og interessant. Hvis han hadde hatt bedre tid, skulle Danny tatt en nærmere kikk. Det var massevis av søppel, papir og plastkopper og flagrende bæreposer som Danny ikke likte. Folk burde ikke kaste fra seg søppel.

Innen han kom til bussgarasjen varmet solen skuldrene hans. De fleste bussene sto der, men ikke alle. De sto parkert i rader med tomrom mellom, som en munn med manglende tenner. Men Dannys buss, nummer tolv, var parkert på den vante plassen. Det var mange slags busser i verden, adkomstbusser, charterbusser, rutebusser og turbusser, og Danny kjente alle sammen. Dette var noe han likte å gjøre: å lære seg alt det var å lære. Bussen hans var en Redbird 450, foresight-modellen, med toppmoderne egenskaper, alt ekstrautstyr, et avansert informasjonsdisplay som ga både fører og teknikere tilgang til all informasjon og med det spesialbygde Redbird Comfortride understellet var 450 førstevalg for sikkerhet. Danny kløv om bord i bussen og satte nøkkelen i tenningen … Mens den store Caterpillar dieselmotoren brølte i gang, kjente han et varmt sug i magen som skjøv enhver betenkning ut av hodet. Han sjekket armbåndsuret: 06.35. Da storeviseren nådde 12 satte han bussen i gir og kjørte. Å kjøre gjennom tomme gater uten en levende sjel virket 62

rart til å begynne med, men da Danny kom til første holdeplass – Mayfields, Robert og Shelley – var han kommet inn i morgenrytmen. Det var lett å innbille seg at i dag var som alle andre dager. Han stanset bussen. Vel, Robert og Shelley kom av og til for sent. Da pleide han å tute og se dem komme spurtende ut av døren mens moren ropte til dem at de måtte oppføre seg ordentlig, ha det gøy og så vinket hun adjø til dem. Huset var en villa med alt i én etasje, ikke stort større enn den Danny delte med mamsen, men penere. Med samme farge som et gresskar og anlagt bak en bred veranda med en huske. Om våren hang det alltid blomsterkasser ned fra gelenderet. Kassene var der fremdeles, men blomstene var visne. Plenen hadde også behov for å bli klippet. Danny strakte hals og kikket gjennom frontruten. Et vindu i andre etasje så ut som det var revet ut av vindusrammen. Persiennen hang fremdeles der det hadde vært et vindu og stakk ut fra åpningen som om den rakte tunge. Han tutet med hornet og ventet et øyeblikk. Men ingen kom.

07.08. Han måtte stanse på andre holdeplasser. Han kjørte vekk fra hjørnet og manøvrerte bussen rundt en veltet Toyota Prius. Han støtte på andre ting på veien. En veltet politibil som var smadret. En ambulanse. En død katt. På mange hus var det malt en stor X på dørene, med tall og bokstaver på. Da han kom til andre stoppested, et boligkompleks ved navn Castle Oaks, var han allerede tolv minutter etter ruten. Brittany-Maybeth-Joey-Darla-Denise. Han tutet lenge med hornet, og tutet en gang til. Men det var ingen vits. Nå var det bare ren rutine for Danny. Castle Oaks var en rykende ruin. Hele komplekset var brent ned til grunnen.

Flere stoppesteder – overalt var det samme visa. Han kjørte bussen vestover på Western mot Cherry Creek. Her var husene større, lå litt tilbake fra veien, med store skrånende plener foran. Store trær med tykke blader kastet flekkete skygger over gaten. Det var en fredelig atmosfære her. Husene så ut som de pleide å gjøre, og Danny så ingen lik. Men det var ingen barn heller.

Nå skulle han hatt tjuefem barn i bussen – stillheten var plagsom. Vanligvis pleide støyen i bussen å stige etter hvert som han kjørte, for hvert barn som kom på en holdeplass ble 63

det litt mer støy, akkurat slik musikken stiger i en film når man nærmer seg siste scene. Siste scene var en dump. En fartsdump på Lindler Avenue. Råkjør over dumpa, Danny! pleide de å rope. Råkjør over dumpa! Og selv om det ikke var meningen at han skulle gjøre det, ga han bussen litt ekstra gass så de ramlet ned fra setene, og i det øyeblikket følte han seg som én av dem. Han hadde aldri vært et barn som dem, en som gikk på skolen, men når bussen suste over fartsdumpen, var han det.

Danny tenkte på dette, hvordan han savnet barna, ja selv Billy og de dumme vitsene hans og skoggerlatteren, da han så en gutt foran seg. Det var Timothy Reese. Han ventet sammen med den eldre søsteren sin ved enden av innkjørselen. Danny ville kjent igjen gutten overalt på grunn av sleiken – to hårtuster som pekte opp fra hodet hans som følehorn. Timothy var en liten tass, et av de yngste barna, gikk kanskje i andre eller tredje klasse. Av og til sto husholdersken og ventet sammen med ham – en tykkfallen brun dame i kjoleforkle, men vanligvis var det guttens storesøster, som Danny gjettet gikk på ungdomsskolen. Hun var en snål jente å se på, håret var av samme farge som den medisinen mamsen ga ham når han ble uvel etter å ha spist for fort, og tung, svart øyenskygge som fikk henne til å ligne på et av de maleriene i en skrekkfilm, som hadde øyne som beveget seg. Hun hadde omtrent ti øredobber i hvert øre.

De fleste dagene gikk hun med hundehalsbånd. Hundehalsbånd! Som om hun var en hund! Det rare var at Danny syntes hun var litt søt, hvis det ikke hadde vært for alt det stygge. Han kjente ingen jenter på hennes alder, eller jenter på noen alder, egentlig. Og han likte at hun sto der og ventet sammen med broren sin, at hun holdt ham i hånden og slapp den da bussen nærmet seg, slik at de andre ungene ikke skulle se at hun gjorde det. Hun hadde aldri sagt et ord til Danny, han visste ikke engang hva hun het.

Han svingte inn til enden av innkjørselen og trakk i spaken for å åpne døren. «Hei,» sa han, for han kom ikke på noe annet å si. «Hei, god morgen.»

Det virket som det var deres tur til å si noe, men de sa ingenting. Danny lot blikket gli raskt over ansiktene deres, men kunne ikke lese noe av ansiktsuttrykkene. Ingen av Thomas64

togene så sånn ut. Thomas-togene var enten glade eller triste eller sinte, men dette var noe annet, som en tom tv-rute når den ikke virket. Jenta hadde røde, rennende øyne. Håret så skittent ut. Timothy hadde rennende nese som han hele tiden tørket med håndbaken. Klærne var krøllete og flekkete.

«Vi hørte at du tutet,» sa jenta. Stemmen var hes og skalv som om hun ikke hadde brukt den på en stund. «Vi gjemte oss i kjelleren. Vi slapp opp for mat for ti dager siden.»

Danny trakk på skuldrene. «Jeg hadde Lucky Charms. Men bare med vann. De smaker ikke godt sånn.»

«Er det noen andre igjen?» spurte jenta.

«Igjen hvor?»

«Er det noen andre som lever?»

Danny visste ikke hva han skulle svare til det. Spørsmålet var for overveldende. Kanskje var det ikke det, han hadde sett mange lik. Men det hadde han ikke lyst til å si. Ikke med Timothy til stede.

Han kikket bort på gutten som ikke hadde sagt noe foreløpig, men bare fortsatte å gni seg på nesen med håndleddet.

«Hei, Timbo. Har du allergi? Det har jeg noen ganger også.»

«Foreldrene våre er i Telluride,» konstaterte gutten. Han så på skoene sine. «Consuela var sammen med oss. Men hun dro sin vei.»

Danny visste ikke hvem Consuela var. Det var vanskelig når folk ikke svarte på det man spurte dem om, men svarte på et annet spørsmål man ikke hadde tenkt på engang.

«Jaså,» sa Danny.

«Hun er i bakgården.»

«Hvordan kan hun være i bakgården hvis hun reiste?»

Gutten sperret opp øynene. «Fordi hun er død.»

Noen øyeblikk var det ingen som sa noe. Danny lurte på hvorfor de ikke hadde kommet seg på bussen. Kanskje han burde be dem gjøre det.

«Alle har fått beskjed om å dra til Mile High,» sa jenta. «Vi hørte det på radio.»

«Hva er der, da?»

«Hæren. De sa det er trygt der.»

Av det Danny hadde sett var visst hæren også død. Men 65

Mile High ville gi dem et sted å dra til – det hadde han ikke tenkt på. Hvor skulle han?

«Jeg heter April,» sa jenta.

Hun så ut som April. Det var rart at noen navn passet så godt.

«Jeg heter Danny,» sa han.

«Vet jeg vel,» sa April. «Vær så snill, få oss ut herfra i en sabla fart.»

7 Fargen stemte ikke, mente Lila. Nei, den stemte slett ikke.

Nyansen het «smørkrem». På prøven fra butikken var det en myk, blek gulfarge, som gammelt lin. Men nå da Lila sto og inspiserte arbeidet sitt, med en dryppende malerrull i hånden – ærlig talt, hun sølte sånn – hvorfor kunne ikke David ta seg av sånne ting? – så det mer ut som, vel, sitron. Selvlysende sitron. Det kunne kanskje passet i et konturert solfylt kjøkken med vinduer med utsyn til hagen. Men ikke på et barneværelse.

Herregud, tenkte hun. Med en sånn farge vil ikke babyen få sove et øyeblikk.

Noe så nedslående. Alt det harde arbeidet til ingen nytte.

Tenke seg til, her hadde hun måttet hale stigen opp fra kjelleren, legge ut presenninger, ligge på kne for å teipe over gulvplankene, bare for å oppdage at hun måtte tilbake til butikken og starte på’n igjen. Hun hadde planlagt å få rommet ferdig til lunsj, og gi det tid nok til å tørke før hun satte på tapetborden, med repeterende scener fra Beatrix Potter. David mente tapetborden var tull – «sentimental» – var ordet han brukte – men det brydde ikke Lila seg om. Hun hadde elsket fortellingene om Petter Kanin da hun var småjente, da hun hadde krøpet opp på pappas fang eller ålt seg ned under dynen i sengen sin for å høre for hundrede gang om hvordan Petter klarte å rømme fra Gregersens hage. Bakhagen deres i Wellesley var avgrenset av en hekk, og i årevis – lenge etter at hun hadde sluttet å tro på slike ting – hadde hun tålmodig gjennomsøkt den etter en kanin med en liten blå jakke.

66