De siste eventyrskogene av Gjermund Andersen

gjermund andersen

De siste eventyrskogene en veiviser til oslomarka

98333_de siste eventyrskogene_cs6_r_.indd 1

11/09/14 19:49

Innhold 5 7 10 17 31 32 41 51 52 60 71 83 84 99 100 109 110 128 145 146 181 182 193 199 203 206 209 214 218

98333_de siste eventyrskogene_cs6_r_.indd 3

Takk

eventyrskog – marka på sitt beste eventyrskogenes særpreg kvaliteter i eventyrskogene eventyrskoger i sør og øst Gaupesteinmarka Villmark i øst

rett utenfor stuedøra Bynære eventyrskoger i Østmarka Lillomarka: Liten, men storslått Den bynære Nordmarka

ukjent land i nordøst Eventyrskog i Romeriksåsene

eventyr-skoger i nordmarka Nord i Nordmarka Eventyrskoger nord i Nordmarka Markas hjerte: Spålen–Katnosa Eventyrskoger midt i Nordmarka

krokskogen – eventyrskogen Rundt Øyangen

eventyrskoger i vestmarka og kjekstadmarka Vestmarkas perler Området over Liertunnelen

hvorfor eventyrskog? friluftsliv gir helse utenfor allfarvei truslene mot de naturlige skogene kampen om eventyrskogene – en tidslinje servering, overnatting og adkomst

11/09/14 19:49

4

98333_de siste eventyrskogene_cs6_r_.indd 4

11/09/14 19:49

Takk!

I oktober 1982 gikk jeg på mitt første møte i Naturvernforbundet. Det ga inspirasjon til innsats og ble faktisk den første spiren til denne boka.

Han jeg kan takke for det, er Ole Hans Kristiansen – en aktiv foreningsmann, tross sine plager med Bekhterevs sykdom. Han tok meg inn i varmen, involverte og inspirerte meg og trakk meg med i et varig engasjement som jeg føler vil vare så lenge det er liv i meg.

Ikke bare skapte dette møtet en aktiv naturverner av meg og førte til et nært samarbeid og et dypt vennskap, det førte også til denne boka.

Sommeren 2004 fikk jeg besøk på kontoret av Ole Hans og samboeren, Anne Brostigen – også hun plaget av revmatisme. Ærendet var viktig: Ole Hans ønsket å gi 100 000 kroner av sine møysommelig oppsparte trygdemidler gjennom flere tiår. Og det ble besluttet at pengene skulle gå til en bok om eventyrskogene i Marka, et prosjekt som Naturvernforbundet i Oslo og Akershus (NOA) på den tiden hadde arbeidet med i tre år. Ole Hans gikk ut av tiden seinhøsten 2005.

Høsten 2011 gikk også Anne Brostigen bort, og hun testamenterte en tilsvarende sum til bokprosjektet. To mennesker, rammet av plager få kan forestille seg, men med en livsglede, et naturvernengasjement og et vitnesbyrd om bærekraft gjennom nøktern livsførsel vi alle burde ta etter. Anne og Ole Hans har muliggjort et prosjekt som ellers aldri ville sett dagens lys, og det er i dyp takknemlighet til disse hedersmenneskene at boka er blitt til.

Bokas tema og innhold er utviklet i nært samarbeid med frivillige i NOAs marka-gruppe, som har brukt fritiden til å registrere eventyrskogene og arbeide for bevaring. Tusen takk for alle turene, samtalene og begrepet eventyrskog, som vi er kommet fram til i fellesskap.

Takk også til alle aktive i NOA og i Oslo og Omegn Turistforening, som gjennom tiår har vært med på å bygge opp det verdigrunnlaget eventyrskogene og naturvernkampen i Marka hviler på. En spesiell takk til Jens Gram, som står som inspirator nummer én for et par generasjoner av markavernere.

Og tusen takk til alle som har hjulpet til med å lese og kritisere deler av teksten. Dette er folk som er virkelige kjennere av Marka. To må nevnes spesielt; Bjørn Faafeng og Jørgen Vogt, for gjennomlesning, diskusjoner om språk og innhold og gode forslag til endringer.

En tålmodig og støttende familie har vært en forutsetning for at prosjektet skulle komme i havn. En varm takk til Aud, Lina og Åsmund, og til mor og far, for nødvendig støtte og for alle de flotte turene og opplevelsene som har inspirert til kamp for vern av eventyrskogene.

Og til slutt en takk til Marka. Uten den hadde livet vært fattigere. Asbjørnsen hadde helt rett da han skrev at en friluftsvandring var nok til å dempe hans «smule bekymring og uro» når verden gikk ham imot. La oss som ser verdien av dette, stå sammen i takknemlighet for denne vår felles livskilde og trofast forsvare også kommende generasjoners mulighet til å hente begeistring og nye krefter i Markas mange eventyrskoger.

Disen, august 2014 Gjermund Andersen

5

98333_de siste eventyrskogene_cs6_r_.indd 5

11/09/14 19:49

6

98333_de siste eventyrskogene_cs6_r_.indd 6

11/09/14 19:49

Eventyrskog – Marka på sitt beste

Inn over myke, grønne mosematter, over koller med kronglefuru og tiurmøkk på stien, under skjørtegraner og eldgamle osper bærer det, innover – i eventyrriket, der måren hopper og tretåspetten trommer sitt rytmiske kalle­ signal, hvor du finner stillheten, mystikken, de dype, trolske skogsrommene, områder med et naturlig preg og variasjon. Her er dype søkk og granlier, men også skrinne koller med vid utsikt. Myrer og skjulte tjern og kilder frisker opp landskapet, mens de eldgamle stiene binder perlene sammen og bringer deg videre. Slik kan skogen være, og slik ønsker vi at den skal være. Og slik er skogen fortsatt en del steder.

Eventyrskogene er Marka på sitt beste.

All «skog» er ikke skog. Det er stor forskjell på skogen slik naturen steller den, og vår ensidige nyttebruk. Og det er stor forskjell på skogen slik vi stelte den før, og slik vi driver den nå.

Det er også stor forskjell på hvor velegnet ulike Et gløtt av virkelig eventyrskog på Abbortjernshøgda i Nordmarka.

98333_de siste eventyrskogene_cs6_r_.indd 7

7

11/09/14 19:49

skoger er til å vekke fanta­sien og gi gode stemninger og opplevelser. Vi som arbeider med å ta vare på Markas opplev­elses- og naturverdier, opplever at skogene er blitt fattigere og mindre varierte i takt med utbredelsen av flatehogstene og de ensartede plantefeltene. Den dype trollskogen er i ferd med å bli borte. Kunne Asbjørnsen greid å gå seg bort en sommernatt på Krokskogen i vår tid? Ville Kittelsen funnet inspirasjon til sine landskaper og eventyrtegninger? Hvor i Marka kan vi ennå søke skogmystikken, opplevelsen av eventyr? Hvor er de myke, grønne mosemattene, krokfuruene og skjørtegrana, hvor er gammelskogen, ja, hvor er i det hele tatt Markas siste eventyrskoger?

Det var det vi spurte om i Naturvernforbundet i Oslo og Akershus da vi inviterte markabrukerne på dugnad for å registrere de siste eventyrskogene. Siden har jakten på disse perlene, og kampen for å bevare dem, vært en av foreningens viktigste og hyggeligste oppgaver.

Eventyrskog er kort sagt gammel skog med stor opplevelsesverdi, skog som aldri har vært flatehogget. Den har mange gamle trær og et naturlig preg – slik naturen har stelt den etter de siste plukkhogst­ene rett før og etter krigen.

Varierte i skogstrukturen, ofte åpne og lettgåtte.

Stedvis også med spor av menneskelig aktivitet fra tider da vår makt over naturen var betydelig mindre.

Selv om industriskogbruket har vært omfattende, ja, faktisk vært drevet mer intenst i Oslomarka enn i resten av landet, finnes det fortsatt en del områder som viser det skogbildet som var vanlig før flatehogstenes tid, det samme skogbildet friluftslivet i sin tid vokste fram i. Det er denne skogen alle spørreunder­ søkelser viser er i samsvar med dine og mine

ønsker og forventninger til hvordan skogen skal være. En del av disse skogene er vernet fordi de er levesteder for sjeldne arter av planter og dyr, en del er sikret ved at Oslo kommune har kjøpt dem nettopp for å sikre friluftsliv og naturopplevelser, og en del ligger slik til at skogsdrift ikke lønner seg, i alle fall ikke med dagens priser. Men de øvrige har ingen beskyttelse og vil før eller siden inngå i omvandlingen fra skognatur til granplantasje – dersom de ikke får en eller annen form for vern.

Skognaturen er selve grunnlaget for friluftslivet. Vi ønsker oss gode opplevelser av natur og gammel kultur, og vi ønsker å kunne komme igjen og gjenoppleve tidligere inntrykk uten frykt for at maskinene har vært der i mellomtiden. Vi ønsker oss ikke nødvendigvis urskog etter vitenskapens strenge definisjon – selv om urskog har egenskaper som umiddelbart appellerer til oss – men skog som er preget av naturlig variasjon og mangfold. Skog som ivare­tar stedets særpreg, dets egen ånd, det som gjør at vi knytter oss til og blir glade i stedet.

For oss, i vår leting etter de beste stedene i Marka, ble spørsmålet hva denne steds­ identiteten består i. Hva er det som gjør at vi liker bestemte steder bedre enn andre? Finnes det kjennetegn som kan bringe oss på sporet?

Arkitektnestoren Norberg-Schultz og andre kommer oss til hjelp med det teoretiske grunnlaget og forklarer at stedene kjennetegnes av to vesensforskjellige kvaliteter: stedenes romlige struktur, hvordan de er bygd opp reint fysisk, kvaliteter som kan beskrives og måles; og stedets karakter, dets «genius loci» eller stedets ånd, den helhetsoppfatningen vi får av et sted. En helhetsopplevelse av stedets kvalitet,

8

98333_de siste eventyrskogene_cs6_r_.indd 8

11/09/14 19:49

hvordan det framstår for oss, kan være vanskelig å gripe og umulig å måle og tallfeste. Likevel er det karakteren som gjør oss til venns med stedet.

Du blir ikke venn med Marka bare ved å løpe fortest og lengst mulig i den, da kunne du ha løpt hvor som helst. Nei, du må søke det som gjør Marka egenartet, søke det vi kan kalle markakulturen, samspillet i omgivelsene, mellom naturen og brukerne og mellom brukerne seg imellom. Og du må bli kjent, oppsøke stedene, finne ut hvor de er, og hvordan du kan komme deg fra det ene stedet til det andre.

Stikke innom en av stuene for en toddy og en prat eller fyre opp pølsebål i en sørhelling når marssola har begynt å varme. Oppsøke toppen med de forheksede kronglefuruene som du så i skumringen. Stoppe opp i undring eller beundring over vakre steder, forunderlige formasjoner eller minner om gamle dager og tidligere generasjoner. Og føle deg ett med det store «vi», vi som av kultur og av glede bruker Marka så ofte vi kan, og som har Marka som en fellesnevner.

Skogen, og stedene i skogen, har altså sin egen karakter. Det er den vi er på jakt etter i arbeidet med eventyrskogene. Mens granåkrene som etableres etter en flatehogst blir monotone, der alle trærne er like gamle, like store, like i form og utseende og stort sett med samme avstand seg imellom, har eventyrskogene beholdt naturskogens varierte struktur og dens mangfold av særpregede steder. Vi tenker kanskje ikke så mye over det på en vanlig søndagstur, men vi burde gjøre det. Å bli en kvalitetsbevisst markabruker gir store opplevelser og mange gleder.

«Her har jeg stått i hundre år og verken smakt vått eller tørt ….»

9

98333_de siste eventyrskogene_cs6_r_.indd 9

11/09/14 19:49

Eventyrskog er plukkhogde skoger som aldri er utsatt for flatehogst. Slike skoger er mer varierte og åpne enn planteskogene.

16

98333_de siste eventyrskogene_cs6_r_.indd 16

11/09/14 19:49

Få med deg spillet i greinverket til Gaupesteingrana, kanskje det største treet i denne delen av Marka.

Du finner den hundre meter sør for Gaupesteinen.

35

98333_de siste eventyrskogene_cs6_r_.indd 35

11/09/14 19:50

Østmarka på sitt mest spennende!

49

98333_de siste eventyrskogene_cs6_r_.indd 49

11/09/14 19:50

Tåkestemning på Frønsvollsåsen.

76

98333_de siste eventyrskogene_cs6_r_.indd 76

11/09/14 19:50

Særpreget skog og terreng på toppen av Rundkollen.

93

98333_de siste eventyrskogene_cs6_r_.indd 93

11/09/14 19:50