Dødens Øye by Cappelen Damm AS

Dødens øye

Clive Cussler og Boyd Morrison

Dødens øye Oversatt av Roar Sørensen

Clive Cussler og Boyd Morrison Originalens tittel: Piranha Oversatt av Roar Sørensen Copyright © 2015 by Sandecker, RLLLP Published by arrangement with Peter Lampack Agency, Inc. 350 Fifth Avenue, Suite 5300 New York, NY 10118, USA Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2018 ISBN 978-82-02-58775-8 1. utgave, 1. opplag 2018 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: Dreamtime.com Sats: Type-it AS, Trondheim 2018 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2018 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Prolog

Martinique, 8. mai 1902 Dampskipet SS Roraima seilte mot apokalypsen. Overstyrmann Ellery Scott sto på broen på det kanadiske laste- og passasjerskipet og speidet gjennom et grått snøvær som var skitnere enn noe han hadde sett en sotsvart vinter i London. Selv om klokken var halv sju om morgenen, greide ikke lyset fra den oppadstigende solen å trenge gjennom asken som drev over havnen i Saint-Pierre. Konturene av «Vestindias Paris», som Martiniques handelssenter ble kalt, liknet ikke mye på en blomstrende by med tretti tusen innbyggere, men mer på en utydelig, impresjonistisk akvarell som nylig var blitt populær blant kunstnerne i Frankrikes hovedstad. Scott strøk seg åndsfraværende over det sølvgrå kinnskjegget mens han snudde seg mot Montagne Pelée, vulkanen som ruvet over havnen. Selv om han vanligvis hadde et vennlig vesen som gjorde ham godt likt blant mannskap og passasjerer, uttrykte ansiktet hans i dag bare uro og bekymring. Han hadde vært sjømann i tjue år, seilt med alle slags fartøyer, gjennom djevelske stormer og frådende monsterbølger, men den gamle sjøulken hadde aldri sett noe så illevarslende og uhyggelig som fjellet i nord bare åtte kilometer unna. Med jevne mellomrom lød en dyp buldring fra vulkanens grunnvoller, som om et stort dyr lå der og brølte. Toppen 5

av fjellet var innhyllet i mørke. Luften var mettet av en svovelaktig stank. Scott tenkte at djevelen meget vel kunne ta bolig på et slikt sted. «Hva synes du om dette været, sir?» spurte Scott henslengt. Han håpet at stemmen ikke røpet hvor bekymret han var. De dype rynkene i kaptein George Muggahs ansikt var skåret ut av sol og salt gjennom mange år. Overleppen var skjult av en buskete bart. Han kikket opp fra loggen og myste mot vulkanen. «Hold kursen, Mr. Scott,» sa han med rolig stemme. «Hører jeg ikke noe annet fra havnesjefen, lar vi ankeret gå.» «Asken kan gi oss motortrøbbel. Det kan forsinke avreisen vår i kveld.» «Da får du sørge for at mannskapet svabrer dekket og holder motoren ren. Det ligger atten skip for anker i havnen. Hvis det ikke hadde vært trygt, ville de for lengst ha vært borte.» Det tykke laget med aske som fløt i vannet, fikk det til å se ut som om skipene på begge sider var fortøyd på land. Scott visste at han tøyde grensen, men han ga seg ikke. «Hva med eksplosjonen vi hørte for to dager siden?» De hadde ligget for anker utenfor Dominica åtti kilometer lenger nord da en eksplosjon klokken fire om morgenen hadde rystet skipet så voldsomt at kopper og skåler hadde falt på dekket. Kaptein Muggah noterte i loggen igjen. «Jeg er tilbøyelig til å være enig med telegrafisten i Portsmouth. Eksplosjonen kan ha lettet på trykket i vulkanen. Den vil kanskje fortsette med å spy aske, men noe stort utbrudd har jeg ikke noen tro på.» Scott var ikke like overbevist, men han sa ikke mer. Etter at de hadde funnet fortøyningsplassen og ankret opp, kom havnesjefen og legen om bord for å inspisere skipet og forsikre seg om at mannskapet og passasjerene ikke hadde noen smittsomme sykdommer som kunne spre seg 6

på øya. Begge bagatelliserte den vulkanske aktiviteten og sa seg enig med Muggah. Pelées buldring var ikke farlig. Småutbruddene var bare vulkanens siste åndedrag. Siden det var Kristi himmelfartsdag og alle sjauerne var i kirken i morgengudstjeneste, gikk Scott og Muggah ned til offisersmessen for å spise frokost. De diskuterte dagens gjøremål – lossing av tømmer og kalium fra New Brunswick, lasting av rom og sukker til Boston – men ikke en stavelse ble nevnt om vulkanen, selv om buldringen fremdeles gjorde det umulig å ignorere den. Etter frokost gikk Scott opp på dekk for å ta imot den lokale agenten som skulle ha overoppsynet med sjauerne. Det hundre meter lange lasteskipet var enkelt bygd, med lasterom forut og akterut. Én skorstein over broen midtskips. Kraner i begge ender som ble brukt til å ta om bord den tyngste lasten. Hver kvadratcentimeter av skipet var dekket av aske fra Pelées utømmelige kilde. Skoene til Scott laget dype fotspor på dekket. Passasjerene hadde samlet seg i baugen for å se på SaintPierres truende bakteppe. Noen av dem strøk aske ned i konvolutter og tobakksbokser som suvenirer. To kvinner åpnet paraplyer for ikke å bli skitne på klærne. En mann Scott dro kjensel på, en unnselig tysker ved navn Gunther Lutzen, var i ferd med å sette opp et kamerastativ for å ta bilder av vulkanen. «Fin dag for fotografering, Mr. Lutzen,» sa Scott. «Ja, jeg er veldig interessert,» svarte Lutzen på gebrokkent engelsk. «Er dette for den vitenskapelige ekspedisjonen din?» «Nei, den er jeg ferdig med. Men jeg vil gjerne ha dette fotografiet til …» Han stoppet, stakk hånden i lommen og tok opp en tysk-engelsk ordbok. «Ach, hva er ordet for Sammlung ?» Han bladde gjennom ordboken. «‘Samling’?» Lutzen smilte og nikket ivrig. «Ja, selvfølgelig. ‘Samling’. Jeg er fremdeles ikke så god i engelsk. Søsteren min i New York gir meg barnebøker å lese.» 7

Scott klappet ham på skulderen. «Det er ingenting i veien med engelsken din. Bedre enn tysken min.» Lutzen lo og la fra seg ordboken slik at han kunne skrive i notisboken som han alltid hadde for hånden. Scott gikk videre og nikket høflig til de andre passasjerene han passerte. Da han kom til fordekket, så han at monsieur Plessoneau, den lokale agenten, var på vei opp landgangen, som var blitt senket til båten hans. Plessoneau, en mager mann kledd i hvit dress, håndhilste på Scott. Franskmannen hadde en stråhatt på hodet. «Hyggelig å treffe deg igjen, monsieur,» sa Scott. «Det sinte fjellet deres har ikke påvirket forretningene, skjønner jeg.» Han nikket mot de andre skipene som lå for anker i den halvmåneformede havnen. Franskmannen snurpet leppene og blåste gjennom dem. «Oui. Vi håper det verste er over nå.» Scott rynket pannen. «Hva har skjedd?» Spørsmålet fikk agenten til å humre bedrøvet. «Vi har hørt fra Pelée i over en måned nå. Maurene og tusenbeinene på sukkerfabrikken i Usine Guérin var starten på problemene.» «Maur og tusenbein?» Plessoneau skar en grimase. «Jeg kommer ikke til å savne dem når jeg er tilbake i Frankrike. Vi kaller dem fourmis-fous … gale maur. De svermer overalt og biter som gale. Tusenbeinene er enda verre. Svarte og tretti centimeter lange. Bare et par bitt er nok til å ta livet av et menneske. Alle arbeiderne måtte trå til for å redde hestene. Så kom slangene.» Scott sperret opp øynene. Insekter var én ting. Bare tanken på å bli bitt av en slange, fikk ham til å grøsse. Plessoneau nikket. «Hundrevis av fer-de-lances … gruveslanger … kom ut av skogen nord for Saint-Pierre for fire dager siden. Femti mennesker og hundrevis av dyr døde. En dag senere ble fabrikken ødelagt i et jordskred. Heldigvis skjedde det om natten, men vi mistet likevel mange menn.» 8

Dette hørtes ut som apokalypsen som Scott hadde forestilt seg da de kom inn i havnen. «Kanskje vi skulle dra igjen og heller komme innom her på turen tilbake,» sa han. Plessoneau trakk på skuldrene. «Jeg hadde tenkt å foreslå det siden det er helligdag. Mange av mennene nekter å jobbe. Kanskje dere kan dra videre til Fort-de-France og komme tilbake i morgen. Men havnesjefen må gi dere tillatelse først. Kanskje han ikke vil gjøre det.» «Hvorfor ikke?» «Fordi guvernøren har gitt militæret ordre om å hindre folk i å flykte fra byen. Det er valg om tre dager. Hvis alle drar, så er han redd for at det blir avlyst. Noen har kommet seg vekk, men mange bønder har trukket ned til SaintPierre fra fjellene rundt byen, så det er flere folk her enn noensinne.» «Hva om vi drar likevel?» «Bare ett skip har gjort det så langt, en italiensk bork. Orsolina. De hadde bare losset halvparten av sukkerlasten i går. Havnesjefen nektet dem å dra før de var ferdige. Han truet med å arrestere kapteinen, Marino Leboffe. Etter det jeg har hørt, sa han dette til havnesjefen: ‘Jeg vet ingenting om Montagne Pelée, men hvis Vesuv hadde gitt så klare varsler som vulkanen din har gjort i morges, så ville jeg ha kommet meg ut av Napoli.’» «Kanskje han hadde et poeng.» «Det er kapteinen din som bestemmer, men hvis et skip til drar uten tillatelse, vil det kanskje føre til panikk blant de andre. En fransk krysser, Suchet, kom nettopp til Fortde-France. Den vil kanskje få ordre om å stoppe dere.» «La oss finne ut hva kaptein Muggah mener,» sa Scott. Han viste Plessoneau opp til broen. Kapteinen hørte på det agenten hadde å si, men lot seg ikke overbevise. Han viftet med et eksemplar av Les Colonies, byens avis, som legen hadde gitt ham. «Ifølge lederartikkelen i denne er fjellet trygt. Det holder for meg. Gjør skipet klart for lossing.» 9

Det var nytteløst å protestere. Kapteinens beslutning var endelig. Scott ga ham et kort «Ja vel, kaptein», og viste Plessoneau tilbake til motorbåten. Scott tok farvel med ham og gikk tilbake til akterdekket, der tredjestyrmannen sto og stirret på byen i henført taushet. «Hva er det du ser på, Mr. Havers?» spurte Scott. «Vel, det er et fredfylt syn, er det ikke, Mr. Scott? Grått, men badet i skarpt solskinn.» Scott måtte motvillig innrømme at byen var et trollbindende skue. Men «fredfylt» var ikke ordet han ville ha valgt. For ham var det fremdeles fryktinngytende. «Vi har arbeid å gjøre. Kapteinen vil at dekket skal skinne før vi drar.» «Ja vel, sir. Men har du noe imot at jeg tar et bilde før vi setter i gang? Kameraet ligger i køya mi.» Scott tok ut lommeuret. 7.49. Sjauerne var fremdeles i kirken, så et par minutter kunne ikke skade. Han smilte og nikket. «Det er greit, men skynd deg.» «Takk, sir,» sa Havers med et smil og løp mot ruffen. Scott hadde bare tatt to steg mot broen da det virket som om solen hadde sloknet. Med gru snudde han seg og vendte blikket mot Pelée. Synet som møtte ham, fikk ham til å stivne som om føttene var stukket i sement. En enorm søyle av svart røyk og aske skjøt rett opp i luften som kruttrøyken fra en skipskanon. Den ene siden av fjellet eksploderte og en ny sky av aske virvlet nedover Pelées skråninger i et glødende skred av overopphetede gasser. Den dødelige strømmen hadde kurs rett mot SaintPierre. Med hastigheten den hadde, ville den omslutte byen innen et minutt. Likevel greide ikke Scott å bevege seg. Han var som hypnotisert av det gruoppvekkende synet. Alt var stille helt til den voldsomme trykkbølgen traff skipet og kastet ham bakover. Hvis det ikke hadde vært for det øredøvende braket som fulgte rett etterpå, ville han blitt stående fastklemt mot skottet inntil den dødelige skyen hadde innhyllet ham. Scott 10

gjenvant fatningen. Den første tanken hans var å få skipet i sikkerhet, så han sprintet forover mot baugen. Da han kom midtskips, traff han på kaptein Muggah, som løp i motsatt retning. Kapteinen måtte ha tenkt det samme som Scott. «Opp med ankeret, Mr. Scott!» skrek kapteinen mens han stormet mot broen. «Letter anker, kaptein!» ropte Scott tilbake. Tredjestyrmannen som hadde gått for å hente kameraet, skyndet seg opp til kapteinen på broen og ga maskinrommet ordre om full damp. Straks Scott kom bort til ankerkjettingen, startet han den dampdrevne donkeymaskinen for å få opp ankeret. Passasjerene rundt ham skrek av redsel og løp i alle retninger. De visste ikke hvordan de skulle beskytte seg mot ildregnet som snart ville komme. Mannskapet var like panikkslagne. Selv om Scott ropte på hjelp, kom ingen av dem bort til ham. Han telte femten favner med kjetting da den dødelige askeskyen rullet over den nordlige utkanten av Saint-Pierre og antente alt i sin vei. Murbygninger ble blåst over ende som om de skulle vært fyrstikker. Skyen rullet ned mot havnen, der den traff kabelskipet Grappler. Hun rakk ikke engang å bli antent før hun kantret i en vegg av vann. Flodbølgen kom mot dem og knuste det ene skipet etter det andre. Det var femten favner igjen av kjettingen, og Scott skjønte at de aldri ville få Roraima ut av havnen før det var for sent. Han løp over dekket for å finne dekning. Det var bare sekunder før ildstormen ville treffe skipet, så alt han kunne gjøre var å snappe til seg en stor presenning som lå over en av ventilsjaktene. Han brettet den noen ganger for å gjøre den så tykk som mulig, dro presenningen over hodet og kastet seg ned på dekket. Gjennom et lite hull så han at kaptein Muggah bjeffet kommandoer i et desperat forsøk på å redde det fortapte skipet sitt. Scott kjente varmen før trykkbølgen. Heten var så intens 11

at han tenkte at det måtte være kjøligere i en av skipets dampkjeler. Presenningen beskyttet ham mot den verste varmen; uten den visste han at han ikke ville hatt en sjanse til å overleve. Dette ble bekreftet da han til sin forferdelse så at kapteinens bart, hår og klær ble antent. Muggah hylte i uutholdelige smerter. Scott ble spart for å se mer da kapteinen falt og forsvant ut av syne. Varme steiner og gjørmeklatter haglet over presenningen. Noen av dem var mindre enn hagl, andre store som dueegg. Ingen av dem traff med så stor kraft at de kunne skade Scott, så han ble bare liggende. Han hørte at de hveste idet de traff vannet ved siden av skipet. Øyeblikket etter traff trykkbølgen Roraima. Presenningen ble nesten revet ut av Scotts hender. Begge mastene brakk en halvmeter over dekket, like rent som om de skulle vært kuttet med sag. Skorsteinen knakk i to. Flodbølgen traff siden av skipet og skjøv det først mot babord før den røsket henne så hardt mot styrbord at relingen dyppet ned i sjøen. Scott merket at han var i ferd med å falle over bord. Han skrek og prøvde å finne noe å gripe tak i. Han skled nedover dekket, fremdeles under presenningen, helt til føttene stoppet mot en lasteluke. Et øyeblikk trodde han at skipet ville kantre slik Grappler hadde gjort, men den gamle holken holdt seg på rett kjøl, selv om den fremdeles hadde kraftig slagside. Scott åpnet øynene, stirret gjennom det lille hullet i presenningen for å orientere seg, og så at han befant seg rett foran ruffen. Han skulle til å reise seg da døren ble åpnet og to matroser, Taylor og Quashey, strakte ut armene og dro ham inn. De lukket døren og dekket for kuøyene med madrasser, kofferter, alt de kunne finne. Da rommet var helt avstengt, krøp de under presenningen og noen tepper og ventet på slutten – enten på ildstormen eller på livet deres. Etter noe som føltes som en time, men som ikke kunne ha vært mer enn ti minutter, kjente Scott at heten begynte å 12

avta. I håp om at det verste var over, karet han seg opp og åpnet døren. Med ett blikk skjønte han at det verste bare hadde begynt. Forkullede lik lå strødd på dekket. Menn, kvinner og barn var brent til det ugjenkjennelige eller dekket av så mye aske at det så ut som om de hadde størknet i betong. Han greide ikke å skille passasjerer og mannskap fra hverandre. Han gikk rundt dem med forsiktige steg mens han lette etter tegn til liv. En av mennene lå på magen og stønnet i smerte. Klærne på ryggen hans var brent vekk. Scott snudde ham forsiktig rundt og tok et forferdet skritt tilbake da han så det grufulle ansiktet. Mannens hår var fullstendig borte, huden svart, nesen og ørene deformert og smeltet inn i ansiktet. Den eneste grunnen til at Scott visste at det var en mann og ikke en kvinne, var at det fremdeles var trevler igjen av frakken og slipset. Den nedre delen av kroppen var forbrent til aske. Mannen måtte ha ligget på magen da ilden omsluttet ham. «Hjelp meg, Mr. Scott,» hvisket mannen gjennom sprukne lepper. Scott så forvirret på ham. «Kjenner jeg deg, sir?» «Kjenner ikke du meg, Mr. Scott?» stønnet mannen. Det var tydelig at hvert ord var en pinefull anstrengelse. «Det er meg, Lutzen.» Scott måpte. Han ville aldri ha gjenkjent tyskeren. Lutzen skalv og løftet armene mot Scott, som trodde at mannen gjorde det for å be om hjelp. I stedet rakte tyskeren ham den kjære notisboken sin. Scott innså at Lutzen måtte ha kastet seg over notisboken for å beskytte den mot flammene. «Jeg dør. Gi denne til søsteren min.» Scott hadde ikke lyst til å se en mann til dø. Desperat så han seg rundt for å finne ut om noen var på vei for å redde dem. Et lasteskip han dro kjensel på, Roddam, dreide mot babord for å komme seg ut i åpen sjø. Hele hekken sto i brann. 13

«Vær så snill, Mr. Scott,» sa Lutzen og fanget Scotts blikk igjen. «Ingrid Lutzen, New York City.» Scott forsto at det ikke var noe mer han kunne gjøre for mannen. Han nikket, grep notisboken forsiktig og stakk den innenfor bukselinningen. «Selvfølgelig, Mr. Lutzen. Jeg skal sørge for at hun får den.» Lutzen greide ikke å smile, men han nikket takknemlig. «Fortell henne at jeg var der,» sa han med anstrengt, pipende stemme. «Jeg fant det. Det vil forandre alt. De skinner som smaragder, store som trestammer.» Han hostet voldsomt. Kroppen skalv. Scott prøvde å reise seg for å finne litt vann til ham, men Lutzen grep ham i frakkeermet og dro ham så nær at Scotts øre ble liggende over munnen hans. Han hvisket tre ord. Så slapp han taket i Scotts frakk. Lutzen ble stille, endelig befridd fra smertene. Scott ble sittende på huk en stund, forvirret over det tyskeren hadde fortalt ham. Så hørte han flere stønn og kom seg på beina. Nå som kapteinen var død eller dødelig såret, var det han som hadde kommandoen. Han samlet så mange overlevende som han kunne finne, bare tretti av de sekstiåtte som hadde vært om bord, og halvparten av dem ville sannsynligvis ikke overleve natten. Scott og tre andre besetningsmedlemmer var de eneste som ikke var alvorlig skadet. De begynte å lage en flåte av det som var igjen av en livbåt, men trengte ikke å fullføre arbeidet da den franske krysseren Suchet kom om ettermiddagen og tok de overlevende om bord. Roraima sank bak dem. Offiseren som ga Scott kaffe, fortalte ham at de fryktet at alle innbyggerne i Saint-Pierre hadde omkommet i katastrofen. Ettersom det ikke var noe mer Scott kunne foreta seg, og de overlevende fra Roraima var i sikkerhet, tok han opp Lutzens notisbok og bladde gjennom den. Som han hadde ventet, forsto han ikke et eneste ord. Ikke bare var alt skrevet på tysk, men mesteparten besto av likninger og vitenskapelige forklaringer. Scott håpet at Lutzens søster ville få noe ut av det og lovet seg selv å levere notisboken til henne. 14

Han lurte på hva han skulle si når han traff henne i New York, om han skulle spare henne for detaljene om brorens grufulle død. Nei, hun fortjente å høre hele sannheten, tenkte han. Inkludert det siste Lutzen hadde sagt. Han ville forsikre seg om at han husket setningen ordrett, så han lånte en blyant av en av matrosene og skrev ned de gåtefulle ordene til Lutzen på den første siden i notisboken. Mens han gjorde det, hørte han tyskerens forpinte stemme for sitt indre øre. Fortell henne at jeg var der. Jeg fant det. Det vil forandre alt. De skinner som smaragder, store som trestammer. Scott stoppet. Han var fremdeles usikker på om han hadde oppfattet Lutzens siste tre ord riktig. Han trakk på skuldrene og skrev dem ned helt nøyaktig. Jeg fant Oz.

Chesapeake Bay Ni måneder siden Dronen var en prototype og hadde fått navnet X-47B. Den gjorde en stor sving, bare minutter fra målet hundre og tjueåtte kilometer nordvest for brotunnelen som krysset Chesapeake Bay. Frederick Weddell justerte den frekvenshoppende algoritmen. Jobben hans var å blokkere kontrollsignalene som kom inn fra dronens operatør på marinebasen i Ventura i California og omkode navigasjonssystemet slik at dronen, med fire hundre og femti kilo drivstoff om bord, krasjet i en rusten lekter. Selv uten de to smartbombene som det var mulig å utstyre X-47B med, kunne dronen forårsake et dødelig terrorangrep på USA. Weddell likte utfordringen. «Dette skal vi greie,» sa han uten å henvende seg til noen spesiell, selv om det satt to andre menn i det lille rommet, som var fylt til randen med monitorer og annet elektronisk utstyr. Det tjuefem meter lange sambandsfartøyet lå for anker ved munningen av elven Potomac. Det var bare én person til om bord, kapteinen, som sto på broen. Weddell rettet litt på de stålinnfattede brillene og kikket opp på den største monitoren for å sjekke utsikten fra et kamera på dekket. Dronen gjorde den første svingen etter takeoff, en hvit trekant mot den oransje solnedgangen. 16

Men det var ikke nok bare å blokkere radiosignalene. Hvis dronen mistet kontakten med operatøren, ville autopiloten bli koblet inn og sende dronen tilbake til NAS Pax River, flystasjonen i Maryland der marinen testet de fleste av våpensystemene sine. Det de måtte gjøre, var å få kontroll over dronens navigasjonssystem slik at de kunne laste inn nye målkoordinater. For øyeblikket hadde dronen kurs mot lekteren, som den ville treffe i en fart på åtte hundre kilometer i timen. Angrepet var det verste Pentagon kunne forestille seg. Ingen – verken de som hadde bygd dronen eller medlemmene av Den sentrale sjefsnemnd – trodde at noen kunne hacke navigasjonssystemet om bord. Men helt siden en topphemmelig drone, RQ-170 Sentinel, hadde krasjlandet i Iran, hadde toppene i militæret krevd at luftforsvaret og marinen skulle bevise at dronenes kommunikasjonssystemer var ufeilbarlige. Bortsett fra at militæret hadde mistet en drone verdt hundrevis av millioner dollar, hadde krasjlandingen også gitt Iran en gratis mulighet til å studere et av Amerikas mest avanserte teknologiske våpen. Og hvis iranerne kunne få dronen til å styrte, kunne de kanskje også frata operatøren kontrollen over den. Militæret spydde for tiden store summer inn i et program som skulle garantere at det aldri skjedde. Det var bakgrunnen for denne operasjonen. De beste og de smarteste i det militære droneprogrammet var blitt utfordret: Sett sammen et team som kan fungere som en fiendtlig infiltrasjonsgruppe. Weddell, som var elektroingeniør og luftforsvarets fremste sambandsspesialist, hadde ikke latt seg be to ganger. Han var ekspert på alle typer signalformidling og elektronisk kryptering, så han ble valgt til å lede operasjonen. Teamet hans besto av to andre teknikere av høyeste kaliber. Lawrence Kensit, en musegrå fyr med et lutende ganglag og et ansikt fullt av kviser, var en dataspesialist og fysiker som hadde tatt doktorgraden ved Caltech da han var tjue. Til tross for at han var litt for rask med å klistre merkelap17

pen «uforbederlig dum» på alle som ikke var like briljante som ham selv – inkludert offiserer som var avhengige av jobben han gjorde – var han likevel blitt det militære droneprogrammets fremste programutvikler. Han satt på høyre side av Weddell. Fingrene hans danset på et tastatur foran tre skjermer som var fulle av blinkende koder. Den andre mannen var Douglas Pearson, en maskinvarespesialist som hadde ansvaret for teknologien som ble brukt i militærets mest avanserte droner. Han var en bamse av en mann, med en buldrende stemme og en enorm midje som passet godt for en mann som sjelden sa nei og ikke var vant til at andre gjorde det heller. Han styrte avdelingen sin med jernhånd og kranglet høylytt med alle som var uenige med ham. Han satt til venstre for Weddell med føttene på benken, et nettbrett i den ene hånden og et kaffekrus i den andre. Hvis ingen av dem greide å hacke seg inn i dronens navigasjonssystem, så ville ingen andre i verden klare det heller. Når Weddell hadde fått dronen til å endre kurs, var planen hans å sende den til NAS Pax og få den til å hilse med vingene før han sendte den tilbake til basen i Ventura. Pearson slurpet i seg kaffe, satte fra seg kruset og banket nettbrettet mot benken. «Hva skjer, Larry? Jeg har ikke sett noe på koblingen ennå.» «Doktor Weddell,» sa Kensit uten å ta blikket fra monitorene, «vennligst gjør doktor Pearson oppmerksom på at jeg ikke liker det kallenavnet. Jeg fortrekker ‘doktor Kensit’, men jeg kan akseptere ‘Lawrence’, selv om det privilegiet vanligvis er reservert for folk jeg betrakter som likemenn.» Han stoppet før han la til: «Hvis det ikke er klart, så betrakter jeg ham ikke som en likemann.» «Lik på hvilken måte, doktor Kensit?» spurte Pearson med en hånlig latter. «Vi er i hvert fall ikke like høye.» «Eller like tunge.» Pearson fnyste. «Kanskje jeg bare skulle kalle deg småen? Eller hva med tassen?» 18

«Jeg er lavere enn deg, men nær snittet,» svarte Kensit. «Omtrent som IQ-en din.» «Nå får det være nok,» sa Weddell. Han var lei av den evige kranglingen. «Ikke denne diskusjonen en gang til.» Han hadde fungert som dommer mellom dem halvparten av tiden de siste seks månedene. «Det er dronen vi må konsentrere oss om nå,» fortsatte han, «så prøv å holde fred inntil vi har fått kontroll over den. Vi vil bare se den i to minutter til. Hva er status, Lawrence?» Kensit trykte på en tast med en bestemt bevegelse. «Hvis doktor Pearsons beregninger er riktige, skal jeg greie å rekonfigurere navigasjonsprotokollen om bord så snart du får kontroll over signalene fra Ventura.» Weddell nikket og satte i verk planen sin for å blokkere signalene. Det ville ikke nytte å spoofe GPS-en; alle amerikanske droner var utstyrt med treghetsnavigering for å hindre en slik metode. Han måtte være mye mer kreativ. Derfor hadde han bygd sin egen antenne, som han hadde montert på det øverste dekket. Planen hans var å beskyte mottakeren i dronen med en overbelastende puls som ville sette navigasjonssystemet om bord ut av spill en kort stund. Utfordringen var å gjøre det akkurat så lenge at systemet gikk tilbake til søkemodus, men ikke så lenge at det registrerte at noen prøvde å endre protokollen slik at autopiloten ble koblet inn. «Hold deg klar, Lawrence,» sa Weddell. «Husk at du bare har tjue sekunder på å hente signalet.» «Jeg vet det.» Selvfølgelig gjør han det. Weddell snudde seg mot Pearson. Oppgaven hans var å koble ut dronens forhåndsprogrammerte kommando om å sprenge seg selv i luften hvis sensorene registrerte at et ukjent signal prøvde å ta kontrollen over den. «Er du klar, Doug?» «Kjør på,» sa Pearson og gned seg i hendene. «Ja vel. Når jeg sier fra. Tre. To. En. Nå!» 19

Weddell trykte på ENTER-tasten, og antennen begynte å bombardere dronen med radiosignaler. På skjermen så han at de hadde den ønskede virkningen. «Sett i gang, Lawrence!» Kensit begynte å taste som en gal. Sekundene tikket. Alt Weddell kunne gjøre nå, var å se på. Blikket hans var stivt festet på monitoren. Dronen holdt fremdeles samme kurs. «Status, Lawrence.» Ifølge nedtellingsuret han hadde stilt inn på laptopen, hadde de bare ti sekunder igjen. «Jeg holder på med å isolere subrutinene,» sa Kensit. En mer nøyaktig oppdatering ville ikke Weddell få av ham. Mer tikking. Ventingen var uutholdelig. For første gang under operasjonen var Weddell helt hjelpeløs. «Fem sekunder, Lawrence!» Mer tasting. «Dette klarer du, Kensit,» sa Pearson. Kensits fingre fløy over tastaturet. Så løftet han dem lik en konsertpianist som var ferdig med en menuett. «Jeg vet det,» sa han. «Vi har kontroll nå.» Han kikket på Pearson. «Trekk aldri min briljans i tvil.» Selv om denne dronen i virkeligheten ikke ville eksplodere hvis Pearson ikke greide å koble ut kommandoen om selvdestruksjon, så ville en bryter i X-47B bli aktivert i tilfelle sekvensen ikke ble terminert. Inspektørene som skulle sjekke dronen senere, ville dermed se at forsøket på å kapre dronen hadde slått feil. Weddell og teamet hans ville ikke få noen ære for halvgjort jobb. Pearsons fingre danset over nettbrettet like raskt og elegant som Kensits hadde gjort over tastaturet. Weddell konsentrerte seg nå om å laste de nye målkoordinatene inn i navigasjonssystemet. Akkurat idet han var ferdig, ropte Pearson triumferende: «Ta den, onkel Sam! Vi har kapret dronen din!» Weddell og Pearson klappet i hendene og ga hverandre en high five. Alt de fikk fra Kensit, var et hevet øyebryn og en skuldertrekning, som om han ikke så noen grunn til å feire noe han til fulle hadde forventet ville skje. 20

Feiringen tok en brå slutt da Weddell kikket på skjermen og oppdaget at X-47B hadde gjort en ny sving. Dronen skulle ha vært på vei bort fra dem, med kurs mot lekteren. I stedet kom den flygende rett mot dem. Og den var på vei ned. «Hva faen er det som foregår, Lawrence?» Kensit ristet forvirret på hodet. «Dette kan ikke være mulig.» Pearson spratt opp og stirret på Kensit. «Hva har du gjort, Larry?» «Ingenting som kan ha fått dette til å skje.» «Fått hva til å skje?» spurte Weddell. «Dronen er låst til signalet vi sender.» «Hva?» Weddell prøvde å koble ut signalet, men datamaskinen ville ikke tillate det. «Hvordan er det mulig?» «Jeg … jeg er ikke sikker.» Weddell kikket opp på monitoren. X-47B ble større og større for hvert sekund. De hadde under et minutt på seg før dronen, med alt drivstoffet den hadde om bord, ville fullføre kamikazeangrepet og sprenge båten i filler. «Kan du omprogrammere den?» Kensit bare måpte mens han stirret forvirret på skjermen. Weddell løp bort til ham og ristet ham i skulderen. «Kan du omprogrammere den, spurte jeg?» Sannsynligvis for første gang i sitt liv mumlet Kensit ordene: «Jeg vet ikke.» «Du må prøve, ellers dør vi hele gjengen.» Han snudde seg og pekte på Pearson. «Se om du kan få den til å sprenge seg selv i luften.» Pearson nikket og bøyde seg over nettbrettet. Weddell løp mot døren. «Hvor skal du?» spurte Kensit. «Hvis dere ikke får kontroll over den, kan jeg i det minste få antennen til å slutte å sende.» Han rev opp døren og stormet opp til broen. Kapteinen sto og stirret på dronen som kom mot dem. 21

«Få oss vekk … med en gang!» ropte Weddell. Kapteinen trengte ikke å spørre hvorfor. Han ga full gass. Weddell klatret videre opp til det øverste dekket der antennen var montert. Hvis han dro ut nettkabelen, ville sendingen stoppe. Og selv om dronen var låst til den opprinnelige posisjonen deres, ville de ikke bli truffet hvis de flyttet båten. Weddell bøyde seg for å røske ut kabelen, men i samme øyeblikk gjorde båten et byks forover. Han ble kastet bakover og slo hodet mot skottet. Han så stjerner et par sekunder og ristet på hodet for å få dem vekk før han krabbet tilbake mot antennen. Den svarte kabelen lå løs på det hvite dekket. Han løftet blikket og så de hvite vingene komme mot båten i rasende fart. Dronens mørke luftinntak gapte som munnen på en rokke. Hylet fra jetmotoren varslet om en brå og flammende slutt hvis han ikke greide å stoppe signalene. Det virket ikke som om Kensit eller Pearson hadde lykkes. Weddell grep kabelen med begge hender og røsket i den. Kabelen rikket seg ikke. Han stemte føttene mot antennens roterende sokkel, spente musklene så hardt han kunne og dro til igjen av alle krefter. Med et smell fløy kabelen gjennom luften i et regn av gnister. Weddell snublet bakover. Han karet seg opp og så at kabelen var slitt helt løs fra antennen. Den kunne umulig sende flere signaler nå. Weddell vendte oppmerksomheten mot dronen igjen, slik at han kunne fortelle etterforskerne nøyaktig hvor den hadde gått ned. Men til sin forferdelse så han at dronen hadde foretatt en ny kursjustering. Den var fremdeles på vei rett mot dem, bare fem sekunder unna. Han kom seg på beina for å hoppe over bord, men det var for sent. Det føltes som om tiden stoppet idet dronen traff båten og eksploderte. Det siste Weddell tenkte på før ildkulen oppslukte ham, 22

var ikke hvordan det skulle gå med kona, moren eller schæferhunden Bandit. Det han tenkte, var at dette ikke kunne ha vært en ulykke. Frederick Weddell brukte hjernens siste impulser til å fundere på hvem som hadde drept ham.

Puerto La Cruz, Venezuela I dag La Guantas havnesjef, Manuel Lozada, ristet vantro på hodet da motorbåten hans nærmet seg den rustne holken han skulle inspisere før den startet lossingen. Han skygget for øynene mot solen, som var på vei ned i horisonten. På avstand virket det som de grønne malingsflekkene på skroget var der for å kamuflere skipet for et cruise gjennom jungelen, men på nært hold så han at det bare var en elendig vedlikeholdsjobb. Forskjellige nyanser av grønt var klint på skipssidene for å dekke over rust. Selv den nye malingen var i ferd med å flasse av. Det var bare så vidt han greide å lese skipets navn, Dolos, på det sjampanjeglassformede akterspeilet, det eneste elegante på det ellers tvers igjennom stygge fartøyet. Flagget som vaiet fra gjøsstaken, viste at skipet var registrert i Liberia, noe som stemte med informasjonen han hadde fått. Skipet var stort, hundre og sytti meter langt, men ingenting sammenliknet med de enorme supertankerne som lå fortøyd ved oljeterminalene i Pamatacual bare åtte kilometer unna. Dolos var ikke et containerskip, men et gammelt trampfartøy som fraktet det som trengte å bli fraktet mellom verdens mindre kjente havner. Dette skipet så ut som det burde vært sendt på skraphaugen i forrige århundre. 24

Hvis det skulle være så uheldig å havne bare i en liten storm, ville det ikke ha forbauset Lozada om den gamle jenta hadde brukket i to og gått rett til bunns. To av de fem kranene om bord var så rustne at de umulig kunne være funksjonsdyktige. Søppel og maskindeler lå strødd på dekket, uten at det virket som om noen brydde seg om det. To skorsteiner spydde svart røyk. Den skittenhvite overbygningen lå mellom seks lasterom forut og to akterut. To brovinger stakk ut på hver side. Vinduene i styrehuset var så skitne at kapteinen hadde vært nødt til å tørke et av dem rent for å se ut mens han styrte skipet inn i havnen. Lozada hadde tjenestegjort i den venezuelanske marinen i tjue år, og selv om han var blitt havnesjef, var han fremdeles i reservene. Han ville ha blitt kjølhalt hvis han hadde latt et av sine egne skip forfalle på denne måten. Bare de gjerrigste eller mest desperate firmaene lot et fartøy som dette frakte varene sine. Han gjorde tegn til kapteinen at han skulle legge til ved den skrøpelige landgangen som Dolos hadde senket. Så snudde han seg mot mannen som satt bak ham, en tidligere kinesisk marinesoldat ved navn Gao Wangshu. Med det korte håret og den slanke, senesterke kroppen kunne Gao fremdeles ha vært i aktiv tjeneste. «Vel?» sa Lozada på engelsk, språket de snakket seg imellom. Admiralen hadde håndplukket Lozada for operasjonen og ville ha et definitivt svar. «Jeg vet ikke ennå,» svarte Gao. «Jeg kan ikke rapportere tilbake til admiralen før du er sikker. Betalingen din avhenger av det.» «Jeg kan ikke være sikker før jeg kommer om bord.» «Håper for din skyld at du har rett.» «Er det en trussel?» «En advarsel. Admiral Ruiz liker ikke å bli gjort til latter.» Goa kastet et blikk på Lozadas pistol og nikket langsomt. «Er jeg i tvil, skal du få beskjed.» 25

«Best for deg. Husk at du skal late som om du er under opplæring. Det betyr at du holder kjeft.» «Jeg forstår.» Så snart de hadde fortøyd båten til Dolos, klatret de opp landgangen. En sjusket fyr med cowboyhatt tok imot dem. Brune hårtuster hang ned i pannen hans under hattebremmen. Matrester hadde satt seg fast i hengebarten under potetnesen. Kakiskjorten var full av kaffeflekker og svettemerker. Den lå stram over den fyldige midjen. «¿Habla Español?» spurte Lozada. «Niks,» svarte mannen med en aksent Lozada ikke greide å plassere. «Håper inderlig du snakker engelsk.» «Navnet mitt er Manuel Lozada. Jeg er havnesjef i La Guanta. La meg få snakke med kapteinen.» Et smil avslørte mannens nikotingule tenner. «Det er meg. Navnet er Buck Holland. Velkommen om bord.» Han rakte fram hånden og ristet Lozadas energisk. Lozada greide nesten ikke å skjule hvor overrasket han var over at denne slasken var sjefen på skipet. Men han tok seg raskt i det og presenterte Gao som lærlingen sin, Fernando Wang. Han regnet ikke med at Gaos etnisitet ville skape noen problemer. Det var mange kinesiske innvandrere i Venezuela. «Jeg må sjekke mannskapslister og fraktsedler. Bestillinger og registreringspapirer også.» «Det er greit,» sa Holland. «Jeg har alt oppe på broen. Bli med meg. Pass på hvor dere går. Det er fremdeles et par dekksplater som trenger reparasjon.» Lozada lo nesten av underdrivelsen. De skjeve stålplatene var så rustne at det var et mirakel at skipet fremdeles holdt seg flytende, uansett vær. Kjettinger var strukket over stedene der relingen var ødelagt. Overbygningen midtskips så enda verre ut på nært hold. Morkne finerplater var skrudd fast over hull i skottene. Det var store sprekker i mange av vinduene på broen. Til tross for opplysningene han hadde skaffet seg om kapteinen, hadde han ikke ventet dette forfallet. Selv om 26

Holland bare var førti, hadde sprit og sol gjort ham femten år eldre. Etter det han hadde lest, var kapteinen en tidligere alkoholiker som hadde kjørt et containerskip på grunn i nærheten av Singapore. Det eneste fartøyet han hadde fått ansvaret for etter det, var denne gamle trampbalja. Etter alt å dømme ga Holland fullstendig blaffen i omdømmet sitt. De kom inn i en smal korridor. Lozada ble slått av den forferdelige stanken av sigarettrøyk, diesel og kloakk. Det var bare så vidt han ikke kastet opp. «Ja,» sa Holland. «Unnskyld lukten. Dassen er tett igjen. Håper du ikke må bruke den. Jeg har bedt noen av guttene mine om å fikse den. For to uker siden, midt i Atlanteren, måtte vi bruke bøtter.» I stedet for å bli forlegen, lo han av minnet. Lozada motsto trangen til å holde seg for nesen. Han fulgte etter kapteinen. Gao gikk ved siden av ham og lot blikket gli over de sjuskete omgivelsene. Opprevet linoleum knirket under Lozadas gummisåler. Han passet på så han ikke skitnet til uniformen mot de møkkete metallveggene. Lysstoffrørene i taket flimret så voldsomt at de kunne utløse epileptiske anfall. De kom inn på kapteinens kontor der den stramme stanken var enda sterkere. Det avlange rommet hadde bare ett kuøye som var nesten gjengrodd av salt. Uhyggelige, bedrøvede klovner malt i neonfarger stirret ned på dem fra fløyelssvarte malerier på veggen. Det var to dører til, begge åpne. Den ene førte til kapteinskahytten, som ikke var innredet med stort annet enn en kommode som var skrudd fast til skottet, et speil med store sprekker, som om noen hadde gitt det et slag med knyttneven, og en uoppredd metallseng med et misfarget laken og en loslitt dyne. Den andre døren førte til et knøttlite baderom. Det så ut som det ikke hadde vært vasket siden skipet ble bygd. Stanken fra toalettet var overveldende. Holland gikk rundt skrivebordet og dumpet ned i en stol som knirket i protest. Lozada så forundret på mens kap27

teinen stakk to ledninger fra en bordlampe inn i veggen og dro hånden til seg og bannet da de uunngåelige gnistene føk ut av kontakten. Lampen blinket og begynte å lyse likevel. «Slå dere ned,» sa Holland og nikket mot et par stoler som sto i den andre enden av rommet. Lozada satte seg på kanten av den ene stolen for å unngå en glinsende flekk han ikke hadde lyst til å få på buksen. Gao gjorde det samme. Før de rakk å begynne, kom en røslig, svart mann stormende inn i rommet. Han holdt en kjempestor, død rotte i halen. Lozada og Gao stirret forskrekket på den. «Jeg fant den, kaptein!» ropte mannen triumferende. «Var det dette udyret som tettet røret?» Mannen nikket. «Dassen burde virke nå.» «Sørg for å kjøpe flere feller mens vi er her. Vi har nesten ikke flere igjen.» Mens Holland var opptatt med rotten, tok Lozada et stjålent bilde av ham med mobilkameraet. «Ja vel, sir.» Mannen forsvant like raskt som han hadde kommet. «Bra at noe fungerer som det skal i dag,» sa Holland mens han romsterte i skuffene. Han tok ut to mapper. Den ene inneholdt fraktsedlene og bestillingene, den andre registreringspapirene og mannskapslisten. Lozada begynte med å sjekke fraktsedlene. «Det står at dere frakter kunstgjødsel,» sa han. Holland nikket. Han grep en tannpirker som lå på bordet, og stakk den i munnen. «Det stemmer. Fem tusen tonn fra Houston. Bare tusen skal hit til Venezuela. Resten skal til Colombia. Vi skal også ta om bord litt tømmer mens vi ligger her.» «Du er ny i Puerto La Cruz. Jeg har ikke sett deg før.» «Jeg drar dit jeg får betalt for å dra. Som regel er det Karibia, men jeg er bare glad for å komme hit til det flotte landet ditt til en avveksling.» Da Lozada hadde forsikret seg om at fraktpapirene var i orden, begynte han å sjekke mannskapslisten. Ingenting virket uvanlig ved den heller. En blanding av filippinere og 28

nigerianere. De liberiske registreringspapirene så også ut til å være i orden. Han rakte mappene til Gao, som sjekket dem og la dem på skrivebordet. «Hvordan ligger det an?» spurte Holland. «Jeg er redd havnearbeiderne våre har det veldig travelt i kveld,» sa Lozada. «Jeg vet ikke om de får tid til å hjelpe dere med lasten før i morgen.» Holland smilte. «Kanskje jeg kan motivere dem litt.» Han åpnet en skuff, tok ut en konvolutt og rakte den til Lozada. «Dette burde dekke overtidsbetalingen.» Lozada bladde raskt gjennom sedlene og telte fem hundre amerikanske dollar. Selv om han var her på et spesialoppdrag, ville det bare være dumt å la denne muligheten til en bestikkelse gå til spille. «Er alt greit?» spurte Holland. Lozada kikket på Gao. «Har du sett det du trenger å se?» Gao nikket kort. Lozada stakk konvolutten i lommen og reiste seg. «Alt later til å være i orden, kaptein Holland. Dere kan begynne å losse med en gang.» «Veldig hyggelig av deg, Mr. Lozada. La meg følge dere ut.» De gikk tilbake til landgangen. «Hyggelig å gjøre forretninger med deg,» sa Holland og lettet litt på hatten. «Håper du kan unnskylde meg. Jeg har ventet i flere timer på å gjøre mitt fornødne, hvis du skjønner hva jeg mener. Adiós.» Lozada kunne ikke komme seg vekk fra den stinkende balja fort nok. Han smilte blekt og nikket farvel. Da de var kommet trygt ned i båten og han kunne puste inn frisk luft igjen, så han på Gao og trakk på skuldrene. «Nå vet vi i det minste at det ikke er dette,» sa han. Kapteinen ga gass og snudde motorbåten. «Du tar feil,» sa Gao. «Dette er skipet dere leter etter.» Lozada så forundret på Gao. Deretter kastet han et blikk 29

opp på den sjuskete kapteinen, som var på vei tilbake til kahytten sin. «Det kan du ikke mene! Den holken er moden for opphugging.» «Det er bare utspekulert kamuflasje. Jeg har vært om bord på det skipet før.» «Hør her, vi har alle hørt ryktene. En frakteskute som ser helt vanlig ut, men som er fylt til randen med våpen. Et skip som brukes til å spionere på land rundt om i verden. Noen sier det er britisk, andre sier det er amerikansk eller russisk. Ingen kjenner navnet. Ingen er enige om hvordan det ser ut. Det verserer bare rykter og historier om at skipet har vært involvert i sjøslag mot kinesiske destroyere, iranske ubåter og burmesiske kanonbåter. Etter sigende skal det være utstyrt med raketter, torpedoer og lasere, og en metertjukk panserkledning som kan motstå alt bortsett fra et kjernefysisk angrep. Ser den ynkelige, så vidt flytende holken der ut som et krigsskip for deg?» Gaos mine var fremdeles like alvorlig. «Jeg så ingen torpedoer eller lasere, men jeg var stasjonert på destroyeren Chengdo, og jeg var en av de marinesoldatene som ble sendt for å stoppe det. Vi ble slått tilbake av en veltrent styrke bevæpnet med avanserte våpen.» Lozada lo. «Jeg kunne dratt tilbake med to politimenn og tatt det skipet i arrest uten det minste problem.» «Det vil jeg fraråde deg. Admiralen din har informasjon som jeg ikke har. Jeg anbefaler deg å ringe henne og fortelle henne det jeg har sagt.» Lozada smalnet øynene. «Hvorfor skal jeg tro deg? Gi meg én grunn.» «Skipets navn … Dolos. Vet du hva det betyr?» «Selvfølgelig. En ‘dolos’ er en støpt betongblokk. Vi stabler dem som bølgebrytere.» «Det har en betydning til. Jeg søkte på telefonen på veien hit. Dolos er den greske guden for bedrag. Det er meningen at man skal tro at skipet er harmløst.» Lozada søkte på ordet på sin egen mobiltelefon. Han fikk det samme resultatet. Han rynket pannen. Det var ikke mye 30

til bevis, men han kunne få store problemer hvis han ikke ga admiral Ruiz beskjed og det viste seg at han tok feil. «Ja vel,» sa han og tastet nummeret han hadde fått. Han spurte etter admiral Ruiz og ble satt over med en gang. En hvesende lyd og et klikk hørtes på linjen. «Dette er admiral Ruiz,» sa en kvinne på spansk. «Hvem er dette?» «Admiral, dette er orlogskaptein Manuel Lozada,» sa han nervøst. «Señor Gao har bekreftet at dette er spionskipet.» «Hva tror du?» «Jeg tror ikke det er noe annet enn en frakteskute som så vidt greier å holde seg flytende.» «Tok du et bilde av ham, slik jeg ba om?» «Ja, admiral.» «Send meg det nå.» Lozada sendte bildet. Etter en liten pause sa hun: «Det er ham. Holland er den samme mannen som jeg har bilde av. Etter det vi har fått vite, er han kapteinen på spionskipet.» Lozada kjente en strøm av adrenalin. Admiral Ruiz var den mektigste kvinnen i den venezuelanske marinen. Hun sto for tur til å bli forsvarsminister. Han kunne diktere sine egne betingelser hvis han greide å arrestere en utenlandsk spion. «Jeg skal få dem arrestert med en gang.» Stemmen hennes hugget gjennom telefonen som en ishakke. «Nei, det skal du ikke, orlogskaptein. Jeg er om bord i fregatten Mariscal Sucre. Vi er tre og en halv time fra Puerto La Cruz. Hvis ryktene er sanne, så vil vi trenge all den ildkraften jeg har tilgjengelig. Jeg har tenkt å ta skipet i arrest selv.» Den kalde tonen fikk Lozada til å svelge hardt. «Jeg må advare deg, admiral. Dolos har fire tusen tonn kunstgjødsel om bord. Ammoniumnitrat er svært ustabilt. Hvis skuddvekslingen starter en brann, kan skipet gå i luften og legge hele havnen i ruiner.» «Hvor lenge er det til de drar videre?» 31

«Fire timer.» «Da legger vi oss til å vente utenfor havnen. La henne gå ut med lasten om bord. Vi avskjærer henne i åpen sjø.» «Og hvis de har alle disse myteomspunne våpnene?» «Det spiller ingen rolle. Mariscal Sucre vil ikke ha noen problemer med å senke henne.»