Måneskinnshagen
Måneskinnshagen
OversattavMiriamClaireLane
CorinaBomann
Originalenstittel: DerMondscheingarten
OversattavMiriamClaireLane
©byUllsteinBuchverlageGmbH,Berlin.Publishedin2013
Norskutgave: ©CAPPELENDAMMAS,2016
ISBN978-82-02-44669-7
1.utgave,1.opplag2016
Sats:Type-ItAS,Trondheim2016
Trykkoginnbinding:ScandBookUAB,Litauen2016
SattiSabon10,5/12,6ogtryktpå70gEnsoLuxCream1,8.
Materialetidennepublikasjoneneromfattetavåndsverklovensbestemmelser. UtensærskiltavtalemedCappelenDammASerenhvereksemplarfremstilling ogtilgjengeliggjøringbaretillattidenutstrekningdeterhjemletilovellertillatt gjennomavtalemedKopinor,interesseorganforrettighetshaveretilåndsverk.
Utnyttelseistridmedlovelleravtalekanmedføreerstatningsansvarog inndragning,ogkanstraffesmedbøterellerfengsel.
www.cappelendamm.no
PROLOG
London,1920
HelenCartersåforvirretpåsittegetspeilbilde.Enlang sprekkdeltedetlikblekeansiktethennesito,sminke blandetmedtårertegnetetmarmorertmønsterpåkinnenehennes.Deeksotiske,ravfargedeøyneneskinte eiendommeligunderdemørktsminkedeøyelokkeneog fikkhennetilåligneenstumfilmstjerne.
Helenhaddealdriinteressertsegforkinofilmer,hun varlidenskapeligopptattavmusikk.Menakkuratnå føltesdetsomomhunspilteienfilm.Detsomnettopp haddeskjedd,kunnelikegodthakommetrettfrafjærpennentilenavpenneknektenesomdrevrundtutenfor filmstudioenesportermedmanuskriptenesine,ihåpom åtreffeenprodusent.
Helenlobittert,menhulketlikeetter.Igjenfyltes øynenehennesavtårersomblefargetsortederderant nedoverkinnene.
Inntilfornoenminuttersidenhaddealtværtbra.Som fremadstormendefiolinistlåheleverdenåpenforhenne. OmenhalvtimeskullehunspilleTsjajkovskijpåscenen iLondonHall,ogselvestekongGeorgeVskulleværetil stedesammenmedsinkone.Enæresomsjeldenbleen musikertildel.
Helenhaddealltidhatthelletmedseg.Ienalderavti blehunkjentsomvidunderbarn,ognå,somtjueåring, blehunregnetsomenavverdensbestekvinneligemusikere.IItaliahaddeavisenealleredehyllethennesom Paganinisbarnebarn,tiltrossforathunvarfødtengelsk. Hunhaddesmiltdaagentenvistehenneoverskriftene.
Folkfikktrohvadeville!Selvvisstehungodthvemhun haddeåtakkeforsuksessen.Hunhusketbaresåaltfor godtløftethunhaddegitt.
Mensåhaddedennekvinnendukketopp.Somen skyggehaddehunfulgtetterHelennestenoveraltitre dager.HvergangHelensattesinfotpågateniLondon, haddehundukketoppisynsfeltet.Hverganghunkastetetblikkutavvinduetmenshunøvde,fikkhunøye påhennepådenandresidenavgaten.
DenførstedagenhaddeHelentrodddetvartilfeldig, mendadetgjentoksegdetopåfølgendedagene,hadde hunbegyntåblinervøs.Fratidtilannenvardetnoen skrulletebeundrere,ogsåkvinnelige,somgjordehva somhelstforåfåhennepåtomannshåndetøyeblikk.
TrevorBlack,agentenhennes,haddebareviftetdet bortdahunfortaltehamomdet.«Deterbareengammeldame,eiharmløsskrulle.»
«Harmløs?Galningereraldriharmløse!Kanskjehun harenknivivesken,»haddeHelensvart,menTrevor lottilåværeoverbevistomatdengamlekonaikkeville hennenoevondt.
«Omhunfortsetteråplagedegetterkonserten,meldervifratilpolitiet.»
«Hvorforikkenå?»
«Fordidebarevilleleavoss.Sepåhenne!»Trevor haddepektutavvinduet,derdekunnesedenfremmede kvinnenidenandreendenavgaten.Skikkelsenvarlitt krumbøyd,densvartekjolenvargammeldagsogtrekkenehennesvirketpåenellerannenmåte…asiatiske. Hvorforfulgtehunetterhenne?Hvakunneværegrunnen?haddeHelentenkt.Etøyeblikkhaddehunblitt minnetombarndommen,menhunhaddestraksskjøvet tankenbort.
Nåvisstehunimidlertidatdenfremmedekvinnenfaktiskhaddeiakttatthenneoghaddeventetpåenanledningtilåfåsnakkemedhennepåtomannshånd.Pået
ellerannetvishaddehunklartåkommeseginnigarderoben,likeetteratHelenhaddebedtRosieomågåfor åsehvorfulltdetvarikonsertsalen.
FørstvilleHelenropeetterhjelp,mendengamle haddenoenærmesthypnotiskvedsegsomgjordedet umuligårope.Detdenfremmedekvinnenhaddefortalt henneiløpetavdetkortebesøket,haddeværtsåfrykteligogrystendeatdetvarsomomnoeihennevarblitt knust.RasendehaddeHelenslengtdetførsteogbeste hunfikktakietterhenne,menhunhaddebommetog truffetgarderobespeiletistedet.
Forskrekkethaddegamlatattbenapånakken,men påstandenhenneshangfortsattigjenirommet.Det kunneselvfølgeligværeathunløy,mennoefortalte Helenatdetikkevartilfellet.Altpassetsammen.Bilder somforlengstvarglemt,minneromordsomvarblitt sagt,tanker,plutseliggaaltmening.
Helensåpåfiolinenvedsidenavseg.Førdenfremmedekvinnendukketopp,haddehuntenktåøveensiste gangpåenspesieltvanskeligpassasjeikonserten.Men dethaddeikkeblittnoeav.
MedskjelvendehendertokHelenfiolinenogsnudde den.Dafingrenehennesgledoverrosensomvarbrent innitreetpåbaksiden,dukketetansiktoppitankene hennes.Ansiktettilkvinnensomhaddegitthennefiolinen.Kunnedetvirkeligvære…?
DadørenbakHelengikkopp,gafiolinenfrasegen underlig,metallisklyd.Strengensomrøk,pisketmot hudenhennesogetterlotenblodigstrime.Forskrekket såHelenbloddråpenesompipletfremfrakuttet.Minneneomdengrusommemusikklærerinnenfikkraseriet tilåkokeihenne.Hunskulletilåspringeoppogslenge fiolinenfrasegiethjørne, daRosiesvennligeansikt dukketoppbakhenneispeilet.«Deterfullthus!»Smiletbleknetmeddetsamme.«Dustorehimmel!»Forskrekketslokammerpikenhåndenformunnendahun
såblodetsomrantutmellomHelensfingre.«Eralti orden?»
«Deteringenting,»svarteHelenfattet.Hunkunne knaptkjennesmerten,fordetindreraserietvarsterkere ogoverskyggetallefysiskefølelser.«Enavstrengenerøk, jegvaruforsiktig.»
Egentligburdehunhafåttordnetfiolinenmeddet samme.Menhunklarteikkeåreisesegfrastolen.Hun tviltetilogmedpåomhunnoengangvillekunnereise segigjen.
«Skaljeghentenoetildeg,missCarter?»spurtekammerpikenrådvill,menHelenristetpåhodet.
«Nei,detgårbra,Rosie,jegtrengeringenting.»Tonen varheftigereennhunegentlighaddement.
«Menduskalsnartspille,madam.Fiolinen…»
Helennikketfraværende.Ja,konserten.Besøkethadde endretnoeihenne,oghaddeogsåtattfrahennetroen påathunkunnegjennomføredennekonserten.Kanskje villedetbetysluttenpåkarrierenhennes,menidette øyeblikkvilleHelenbarekommesegbortogkvitteseg meddenforbannedefiolinen,somhaddeskadethennepå sammemåtesommusikklærerinnenenganghaddegjort det.Instrumentethunhaddefåttavenavdødperson.
MedfiolinenihåndenreisteHelensegoggikkmed hevethodetildøren,åpnetdenogforsvantutavgarderoben.Hunignorertebåderopenefrakammerpikenog denødelagtestrengen,somsvingtemotleggenhennes.
Frakonsertsalenkunnehunhørelydenavmusikeresom holdtpååstemmeinstrumentenesine.Heltforgjeves, forkonsertenvillealdrifinnested.Denforventningsfulle mumlingenfratilskuernevarogsåfånyttes.
Målrettetfanthunveientilbakdøren.Hunoversåscenearbeidernesforundredeblikk.Jeghørerikketilher. Jegvilikkedette.Jegvilbareharo,jegvilha…klarhet.
FiolinenihåndenhennesgafrasegenulyddaHelen åpnetdøren,nestensomomdenvilleadvarehenne.
Kald,fuktigluftstrømmetmothenne.Pådenneårstiden varLondonspesieltufyseligomkvelden,mendetbrydde hunsegikkeom.Kuttetihåndenbanket,fiolinenføltes plutseligblytung.DendødekvinnensøynejagetHelen ogdrevhenneutpågatenforanLondonHall.
Detvarførstdahunhørtedengjennomtrengende tutingenlikevedathunstivnettil,oghunløftetarmene iværetdahunsådeskarpelysenesomkomsusendemot henne.
KAPITTEL1
Berlin,januar2011
Davisernepådenstoregulvklokkennærmetsegfem, varLillyKaisersikkerpåatdetikkevillekommeflere kundertilbutikkendendagen.Skjultbakoppslåttejakkekragerogunderluertrukketlangtnediansiktene skyndtefolksegforbibutikkvinduet,utenåkastesåmye sometblikkpåvindusutstillingen.
Deførsteukeneavdetnyeåretvardetingensom interessertesegforantikviteterlenger.Lommebøkeneog kontoenevartomme,folkhaddeikkebehovforåfinne spesielletingtilslektogvenner.Detvilleendresegnår detblevårogsommerogdeførsteturistenebegynteå strømmetilfraheleverden.Inntildamåttehunfinneen måteåklareseggjennomdødperiodenpå.
MedetsukksatteLillysegpåenlitenLudvigXVtaburettogsåutgjennombutikkvinduetmothimmelen, somifleredageruopphørlighaddesluppetsnønedover byen.Idetsammesåhunsittegetspeilbildeidenblankpolertesideveggenpåetliteskapsomtilhørtedenlille hærskarenavuselgeligestøvsamlere.
Define,nestenungpikeaktigetrekkenevirketblekeog utmattede,baredetrødehåretogøynenelyste.Juleferien haddeikkegitthennenyekrefter.Besøkethosforeldrene haddeigjenendtmedatdehaddemastomathunmåtte finnesegennymann.
Selvomhunvargladiforeldrenesine,haddedetblitt formyeforLilly.DahunkjørtetilbaketilBerlin,forå tilbringenyttårsaftenaleneileilighetensinogderettergi
segikastmedvareopptellingenibutikken,haddehun værtuteavseg.
Vareopptellingenvarhunferdigmed,sånåmåttehun bareventepåkunder.Lillykunneikkefordraåsitteder uvirksom.Menhvakunnehunellersgjøre?
Kanskjejegrettogslettburdestengebutikkenogta åtteukerferie,tenktehun.Nårjegertilbake,ersnøen borteogbutikkenfullavkunderigjen.
Lydenavdørklokken,somopprinneligstammetfraen landsensvillaogsomalltidvekketbilderavgeskjeftige tjenereihenne,revhenneutavtankene.
Snøkrystallerglitretpåfrakkentildengamlemannen somstoidørenogsåuttilålurepåomhankunne kommeinn,førvarmenirommetsakteforvandletdem tilvanndråper.Detværbitteansiktetkunnehatilhørten sjømannienreklamefilm.Underarmenbarhanengammelogganskeslittfiolinkasse.Haddehantenktåprøve åselgedentilhenne?
Lillyreisteseg,strøkrasktoverdenmørkeblåstrikkejakkenoggikkmannenimøte.«Goddag.Hvakanjeg hjelpedegmed?»
Mannenmønstrethenneetøyeblikk,såsmiltehan forsiktig.«Jegregnermedatdeterdusomerinnehaver avdennebutikken?»
«Ja,detstemmer,»svarteLillymedetsmil,menshun prøvdeådannesegetinntrykkavmannen.Varhanen aldrendemusikerpåveihjemfrakonsert?Enfiolinlærersomhaddenoenmiddelsbegavedeeleveråstrimed? «Hvakanjeghjelpedegmed?»
Igjenmønstretmannenhenne,somomhanletteetter noeiansiktethennes.Såtokhanfremfiolinkassenhan haddehattunderarmen.
«Jegharnoetildeg.Kanjegfålovtilåvisedet frem?»
EgentlighaddeLillytenktathunikkeskullekjøpenoe merdennemåneden,mendetvarsåsjeldennoentilbød
henneetmusikkinstrumentathunikkekunnemotstå fristelsen.
«Komborthit,såkanduvisemegdet.»
Hunvistemannenborttiletenkeltbordvedsidenav disken.Herpleidehunålakunderfåvisefremvarene nårdekominnforåtilbyhenneting.
Stortsettvardetikkenoesærligbrukbartåhente. Folktroddesomregelatdetdefantpåsineegneloft ogblantetterlatenskapeneetteravdødeslektningervar merverdifulltenndetvirkeligvar.Hvoroftehaddehun ikkemåttethørepåbebreidelsenederesnårhunfortaltedematdegamleporselensfigurenederesbarevar nips.
Mendadengamlemannenåpnetlokketpåfiolinkassen,anteLillyathunhaddenoespesieltivente.Pådet slitteogmøllspistefôret,somengangmåttehavært mørkerødt,låenfiolin.Engammelfiolin.Lillyvaringen ekspert,menhunansloatinstrumentetmåtteværeminst hundreårgammelt,omikkemer.
«Baretadenut,»sadengamlemannenogstuderte henneoppmerksomt.
Lillynøltelitt,mengjordesomhansa.Hunhaddestor respektformusikkinstrumenter,selvomhunikkespilte selv.DahunlahåndenpåfiolinhalsentenktehunpåvenninnenEllen,somhaddedetårestaureregamleskatter somdettebådesomjobbogsomlidenskap.Hunkunne haanslåttinstrumentetsverdibaremedetblikk.
DaLillysåpåfiolinenssæregnelakkogsneglehodet meddenuvanligefasongen,oppdagethunogsåenfigur påbaksiden.Rosenvirketgrovogstilisert,nestensom omdenvartegnetavetbarn.Mendetvarhelttydeligen rose.
Hvilkenfiolinmakerpyntetinstrumentenesinemed sånnefigurer?Lillynotertesegmentaltathunskulle ringeEllenalleredesammekveld.Hunvilleheltsikkert ikkeharådtilåkjøpedennefiolinen,menhunhadde
likevellysttilåfortellevenninnenomfiguren,ogkanskjemannenvillelahennefåtaetbildeavden…
«Jegerreddjegikkeharnokpengertilåkjøpedenne avdeg,»sahunoglafiolinenforsiktigtilbakeikassen. «Denersikkertverdtenformue.»
«Deterdenfaktisk,»svartedengamlemannentankefullt.«Menjegsynesjegkanhørepåstemmendinat duskulleønskedetikkevartilfellet.Sådulikerfiolinen, altså?»
«Ja,den…denersåspesiell.»
«Vel,hvavilledusiomjegfortaltedegatjegikkehar tenktåselgeden?»
Lillysåforundretpåham.«Hvorforerduherda?» Mannensmilteforsegselv.«Denerdin,»sahan. «Unnskyld?»Lillysåforvirretpåham.Hankunneda ikkemeneat…«Vildugimegfiolinen?»spurtehunog satteordpådenabsurdetanken.
«Nei,ikkeakkurat.Enkannemligbaregibortdet somerenseget.Dennefiolinenerdin.Ihvertfallifølge folkeregisteret.MedmindreduikkeheterLillyKaiser.»
«Selvfølgeliggjørjegdet,men…»
«Daerdettedinfiolin.Ogdetliggernoeannether også.»
DetvennligesmilethansfikkikkebuktmedLillysforvirring.Fornuftenfortaltehenneathelegreiamåttevære etknep,elleratdetmåtteberopåenforveksling.Hvilkengrunnkunnemannenellershaforågihenneenfiolin?Hunhaddealdrisetthamførihelesittliv.
«Taentittunderforet,»fortsattehan.«Kanskjedet dufinnerder,sierdegnoe.»
Førstnøltehun,såtrakkLillymedskjelvendehender fremetsammenfoldetpapirarksomvardekketavfuktflekker,ogbrettetdetut.
«Etnoteark?»mumlethunoverrasket.
Stykketsomvarnedtegnetpåarket,haddetittelen
MoonshineGarden –«Måneskinnshagen».Notenevirkethastige,somomdevarblittskrevetnedifullfart. Komponistensnavnmanglet.
«Hvorhardufåtttakifiolinen?»spurteLillyforvirret.«Oghvordanvisstedu…»
Lydenavdørklokkenavbrøthenne.Mannenskyndte segavstedmedlangeskritt,somentyvpåfluktfrapolitiet.
FørststoLillydersomfastfrosset.Såløphuntildøren, revdenoppogstormetut,fulgtavdenintenseringingen fradørklokken.Mendengamlemannen,somhunikke visstenavnetpå,varalleredeborte.Istedetbetkulden henneikinneneogpåhendene,trengtetversigjennom klærneogfikkhennetilslutttilåsnuoggåinnibutikkenigjen.
Derlåfiolinenfremdelesikassensin,ogførstnå oppdagetLillyathunfortsatthaddenotearketihånden.
Hvaskullehungjøre?Hunkikketutigjen,menden gamlemannenvarogbleborte.
Detgikketgysgjennomhennedahunvendteblikketmotfiolinenmeddenusedvanligefargen,betraktet despente,sølvfargedestrengenepådenslankehalsenog stoppetoppveddenfintformedesneglen.Foretnydeliginstrument!Hunkunneennåikketroatdetvirkeligskulleværehennes.Oghvamednotearket?Hvorfor haddehantattsegspesieltbrymedåvisehennedet?
Etsmellfikkhennetilåfaresammen.Hunsnuddeseg forskrekketograkkakkuratåfåetglimtavenflokk barnsomløpforbibutikkenmedskrikogskrål.Ved A-enibutikknavnet«KaiserAntikviteter»sattensnøballklistretmotruten.
Lillypustetutogsåpåfiolinenigjen.Jegburdevise dentilEllen.Hunvetkanskjehvemsomkanhabygget den,ogmedlittflakskanhunfinneuthvemsomhar komponertdettestykket.
Dahunvarheltsikkerpåatdetikkevilledukkeopp flerekunder,oghellerikkefleregamlemennmedgåtefullemusikkinstrumenter,gikkhuntildøren,snudde skiltetsådetviste«Stengt»oghentetkåpensin.
MedfiolinkassenunderarmengikkLillyopptrappene tilleilighetensiniBerlinerStrasse.Husetvargammeltog låvedsidenavetforhenværendeteater,somhaddestått tomtiflereårogsomennåventetpåennyeierellerleietaker.
Trinneneknirketunderføttenehennes,ogsomvanlig blehunomgittavdenspesielleluktenihuset.Itrappeoppgangenvardetutalligelukter,hveretasjehaddesin egen.Nedeluktetdetkatt,imidtenrødkål,heltøverst villedetlukteinnestengtogavfuktigklesvask,ogdet selvomingenavbeboernehengteoppklesvaskenigangen.Fratidtilannenflyttetluktskillenepåseg,menså bledeforsterketigjennårnoenlagetsøndagsmiddag, slapputkattenellergjordenoeannetsomforårsaketden særegneluktenietasjen.
DetvarLillysetasjesomluktetfuktigklesvask,oghun måtteoppfiretrapperførhunkunnestengteluktenute bakdørentilleilighetensin.
Saktefikkhuntilbakefølelsenikinnene,somvarblitt bedøvetavkulden.Hendenevarogsåheltfrosne,til trossforhanskene.Lillykunnenestenikkeventemedå lagesegenkoppkaffeogringetilEllen.
HalvveisoppemøttehunSunnyBerger,dentjueårige studentenmedalletatoveringene,somavogtilhjalp henneibutikkenogsomhaddeetgodtblikkforantikviteter.Enkelteavkundenesåriktignoklittforundretpå henne,menSunnyvarsjarmerendeogfikkdeflestetilå likeseg.
Lillyhaddeihvertfalllattsegoverbevisemeddet samme.MindreennénukeetteratSunnyhaddeflyttet inn,vardeblittvenner.
«HeiSunny,hvordangårdet?»spurteLilly,ogigjen komhunpåideenomåunnesegenlitenferie.Vardet noenhunkunnebeomåpassebutikkenforseg,såvar detSunny.
«Bra,ogmeddeg?»svartedenungejentaogbrettet muntertoppermetpågenserensin.«Seher,detteerden siste.»
Tatoveringenvisteenpin-up-jentesomsattpåensvart biljardkulemedetåttetallpå.Lillyvissteathunaldri villehafåttsegtilåutsmykkesinegenkroppmedbilder. Menakkuratnåmåttehunbarebeundredetfinearbeidetogmotivet.
«Deternydeliggjort.Hvorhardufåttlagetden?»
«IensjappeiTorstrasse,»svarteSunny,mensetnestenforelsketsmillysteoppansiktethennes.«Jegtrorjeg skaltilbakedit.Hansomtatovertemeg,varskikkelig grei.»
«Noeåsamlepå?»spurteLilly,forimotsetningtil tatoveringenevarSunnysforholdaltannetennlangvarige.
«Tilnestetatoveringihvertfall.Menutoverdet…» Hunløftethøyrehåndogpektemeddenvenstrepåringfingeren,derordet Love stotatovertmedfinebokstaver.
«Åh,alleredegift,»sloLillyfast,ogSunnynikket.
«Ja,dessverre.Mendethaddejoværtnoeåfåentatovørpåkroken.Dakunnejeghafåtttatoveringenegratis.»
«Innenetårhaddeduikkehattmerplassigjenpå kroppen.»
«Detersant.Dethaddejoværtkjedelig.Menlikevel, Denniserkjempegrei…»
«Dukanjoblivennermedham,sågirhandegkanskjeenlitenrabatt.»
«Vifårse.Hvameddeg,trengerduhjelpibutikkeni nærmestefremtid?»spurteSunnydahunhaddebrettet nedermetigjen.
Lillysmilteinnvendig.Sunnyspurtealltidomdet sammenårhunhaddefåttsegennytatovering.Kroppsutsmykningenspistestadigvekkhullibudsjettethennes, mendethindrethenneikkeiåunnesegennytatovering rettsomdetvar.
Lillyskulleakkurattilåsinei,menkomtilåtenke pådetmedferienogfluktenfradetregntungeBerlin.
«Detkangodthende,»svartehunderfor,foromhun ikkehaddeSunnyibakhånd,villehunkanskjeikkeha noensomkunnetråtilietknipetak.«Kanskjeomenuke ellerto.Hardumulighetda?»
«Selvfølgelig!»svartedenungejenta.«Jegskalholde avtid,dumåbaresihvorlengedutrengermeg.Jeghar josnartferie.»
Tremånederfri.Lillytenktetilbakepåstudietiden. Selvomhunogsåalltidhaddeværtpåjaktetterenjobb somkunnegihennepengerikassen,akkuratsomSunny, haddeferienealltidværtdenbestedelenavstudenttilværelsen.
«Jegvilikkeødeleggeferiendin,menkanskjedukan tasiktepåtreellerfireuker.»
«Hardutenktdegbort?»
«Kanskje.»EtsmilgledoverLillysansikt,såstrøk hunhåndenfraværendeoverfiolinkassenhunbarunder armen.
«Forålæreåspillefiolin?»
«Nei,denfikkjegidag,og…»Omvenninnenvar interessert,haddeLillytenktåtadenmedsegtilEngland.MendetvillehunikkefortelleSunny.Ikkeennå. «Vifårse.»
«Greit,baregibeskjedomnårdutrengermeg.Jeg slipperaltjegharihendeneforbutikkendin.»
«Takk,dahørerduframegiløpetavdenærmeste dagene.»
«Flott!»DermedsmattSunnyforbihenneogforsvant ikatteetasjen.Lillyfortsatteoppover,tilhunvaromgitt avluktenavklesvask.
«Goddag,fruKaiser!»ropteMartinGepard,som holdtpåålåsedørentilleilighetensin.Hanhaddeflyttet innenmånedetterLillyogjobbetpåetsupermarkedlike inærheten.Selvomdevaromtrentjevngamleogbegge vissteatdenandreikkehaddekjæreste,haddedetaldri værtnoentetterekontaktmellomdem.
Lillyhilstebareogforsvantinnileilighetensin,der gangluktenikkenåddehenne.Innenfordefireveggene hennesluktetdetvanilje,renttøy,treogbøker.
Hunhaddealdrilattsegfristetilåstilleutantikviteter frabutikkensinher.Tidligere,idetforrigelivethennes, haddedehattmangeantikkemøbler,menettermannens dødforetrakkhunenmermodernestilpåhjemmefronten.Møblenevarnye,ingentingspesieltverdifullt,de komfradenallestedsnærværende,svenskemøbelkjeden. Detenestehunhaddetattmedsegfradenforrigeleiligheten,varetmaleriavenkvinnesomstovedetvinduog såutoverenlittutydelighage.
SærligidenførstetidenavdetnyelivetsitthaddeLilly kjentsegigjenihenne.Somhunselvhaddeogsåkvinnen rødthårogvirketlittrådløs.Detvarumuligåsehvasom befantsegidenutydeligehagen,ogkvinnensåikkeut pådenmedglede.Istedetsåhunuttilålurepåhvahun skullegjøre,omdetkanskjevarverdtådrabortogforlatehagen.
Lillylurteoftepådetsamme.Butikkenkunnehunforlatefornoendagerelleruker,forhunhaddejoSunny, menhunkunneikkeforestillesegåforlateBerlin.Hvor skullehundra?Hunhaddealdrihattmangevenner,og dehaddedessutenblittfærreettermannensdød.EgentlighaddehunbareEllenigjen.MenLillyvarikkeleifor
det,tvertimot,fordetvarbareomEllenhunkunnesiat hunalltidstilteopp.
Lillybarfiolinkassenborttilskrivebordetogladen forsiktigfraseg.Ilysetfraskrivebordslampenfikkdet gamleskinnetogdeanløptebeslageneethemmelighetsfulltskjær.
«Hvasynesdu?»spurtehunportrettetavmannen somsmiltemothennefraenenkelramme.«Skaljeg kastemegutietnytteventyr?»
Mannenhenneshaddealltidmentathunburdegripe allesjansersombødseg.Ognåsåhanogsåuttilåsmile oppmuntrendetilhenne.Lillykunnenestenikketroat detalleredevartreårsidenhandøde.Dethendtefortsattathuntoksegiåventepåathanskullekommeinni butikken,athanstakkinnommedvarmkaffeelleris,alt etterhvilkenårstiddetvar,ogbeundretnyanskaffelsene.
Peterhaddeikkehattsærligpeilingpåantikviteter, menhanhaddehatttreffsikkersmak.Hanvilleheltsikkerthaliktfiolinen.
Hunstrøkkjærligoverportrettet,mendahunkjente tårenepressepå,snuddehunsegmottelefonen.
SamtalenmedEllenvillefåhennepåandretanker.Da huntastetnummeret,såhunforsegenlivsglad,lyshåret kvinneisluttenavtrettiårenemedstrålende,blåøyne, kortneseogenlittforenergiskhake.Selvomdevar omtrentjevngamle,haddeEllenalltidvirketmermoden ogmindrebarnligennLilly.Sånnvardetennå.Ellen,den sterke,selvbevisste,sammenlignetmedLilly,denbarnlige,tvilende.Sannsynligvisvardetnettoppdennemotsetningensomgjordevennskapetderessåsterkt.
«HeiEllen,deterLilly,»sahundaenlittheskvinnestemmesvarteidenandreenden.
«Lilly,forenoverraskelse!»utbrøtvenninnen.«Deter sålengesidenvisnakketsammensist!»
«Altforlenge,»svarteLillyogtenktesegom.Det haddegåttnestentremånedersidensistdesnakketsam-
menpåtelefon.Desendtehverandreselvfølgelige-postermedjevnemellomrom,mendetvarbareenfattigslig erstatningfordelange,dypesamtalenedeenganghadde hatt.
«Heltenig!»Ellenlodentypiske,klukkendelatteren sin.«Hvaskyldesdennegledeligeoverraskelsen?»spurte hun.
EtterbakgrunnslydeneådømmevarEllentydeligvis opptattpåkjøkkenetforøyeblikket.ILondonvardet littførsyvpåkvelden,tidenforålagemiddag.Dehadde ikkenoenkokk,selvomEllenhaddehattrådtildet. Istedetinsistertehunpåålagemiddagenselv,ihvertfall nårhunvarhjemme.
«Jegopplevdenoeheltspesieltibutikkenidag,» svarteLillyogmåtteanstrengesegforikkeåplapreivei omfiolinenmeddetsamme.MenhunvissteatEllenlikte hemmeligheter,ogathunvillebliskuffetomLillybare gjenfortaltedetørrekjensgjerningene.Dessutensyntes hunjoselvathelegreiavarsåutroligathunnesten begynteåtvilepåatdetfaktiskhaddeskjedd.
Derforfortaltehuniminstedetaljomdengamlemannensomhaddedukketopp,hvahanhaddesagtogom gaven,ogbryddesegikkeomatdetvardyrtåringetil utlandet.
«Gahandegenfiolin?»spurteEllenvantro.
«Ja,hangjordefaktiskdet.Detrareerathanmente atfiolinenvarbestemtformeg.Ogdettiltrossforatjeg ikkefantnoetegnpådetnoested.Ifôretlådetbareet notearkmedtittelen MoonshineGarden.»
«Måneskinnshagen,såvakkert,»saEllen.«Ogduhar ikkeadressentilmannensomgadegden?»
«Nei,hanpresentertesegikkeengangmednavn.Og hanforsvantførjegrakkåreagere.»
Ellengafrasegenmisbilligendelyd.«Detburdevære enlærepenge.Nestegangfårduhellerspørre.Detkan joværeathanhargittdegtyvegods.»
DentankenhaddeikkestreifetLilly.Detvarenavde fastereglenehennesåaldrispørreetterkundenesnavn, medmindredetrengteendetaljertkvitteringforsalget.
Detgikkengysninggjennomhenne,oghungasegselv entausirettesettelsefornaivitetensin.«Trorduvirkeligatdenkanværestjålet?»Hunkastetetmistenksomt blikkbortpåfiolinkassen.
«Tja,detkanjoikkeutelukkes,»svarteEllen.«Det somtalerimot,eratdufikkfiolinenigaveogathan menteatdenvardin.Somtyvvillejegsnarerehaprøvd åfåmestmuligpengerforden.Ogomjegikkehadde fåttdet,villejeghaslengtdenutgjennomvinduetpå bilen.»
«Detvilledualdriiverdenhagjort!»protesterteLilly, somnåfølteseglittroligereigjen.Nei,fiolinenvarikke stjålet.Detvarheltklartnoeusedvanligvedden,men denvarikketyvegods.
«Greit,jegvillesannsynligvisikkekasteetmusikkinstrumentutavbilvinduet,mensåerjegjoikkenoentyv heller.Menaltså,hvordanserdenneskattenut?»
Lillybeskrevfiolinensågodthunkunne,densnirkletesneglen,lengdenpåhalsen,f-hullenesplassering.Og ogsåstørrelsenogfargen.Hunventethelttilsluttmedå sinoeomrosenpåbaksiden.Dahunfortalteatdetsåut somomdenvarblittbrentinnitreetmedetsvijerneller enloddebolt,snappetEllenetterpusten.Detskramleti bakgrunnen,sannsynligvisvardetnoesomholdtpåå kokeover.
«Beklager,»unnskyldtehunseg.Røretklapretmot kjøkkenbenkenogLillyhørteetsaftigkraftuttrykk, lydenavskrittogandreting.
Etteretminuttblerørettattoppigjenoghunhørte Ellensstemme.
«Unnskyld,grytenholdtpååkokeover.»
Lillysmilte.Ellenvarikkenoesærligtilhusmor,hen-
nesbegavelsergjordeseggjeldendepåheltandreområder.Mendethindrethenneikkeistadigåprøvesegpå kjøkkenet.
«Og?Hvatrorduomrosen?»
«Førstogfremsterjegsjokkert,»saEllen,ogetter lydenavstolensombletrukketovergulvetådømme, hørtesdetutsomomhunsattesegned.«Ertegnetbrent innilakken?Hvaslagsamatørerdetsomgjørnoe sånt?»
«Slappav,»svarteLillyogkastetetblikkbortpåfiolinkassen.«Brennemerketerunderlakken.Nestensom omfiolinmakerenvilleutsmykketrestykketførhanlakkertedet.Nærmestsomensignatur.»
«Detvilleisåfallværeveldiguvanlig.Fiolinmakere setterikkesignaturensinpåutsidenavinstrumentene. Deterdetivåredagerbarenoenskrulletemusikeresom gjør,fordidetroratevnenederesgjørdemtilguder.»
«Avenellerannengrunnvirkerdetsomomfiolinmakerenvillegjørenoespesieltutavdennefiolinen.Finnes detvirkeligingenandrefiolinermedmønstre?»
«Jo,selvfølgeligfinnesdetutsmykkedefioliner.Men destammerikkefradestoremesterne.Jegskullegjerne hasettGuarnerisogStradivarisreaksjoneromnoen haddebestiltenpyntetfiolinavdem.»
«Omdehaddefåttgodtbetalt,villedevelsikkertha gjortdet.»
«Nei,dertardufeil,kjæredeg.Selvfølgeliglagetde instrumenterpåbestilling,menikkesånnesomkunne setteprestisjenderesifare.Omnoenvillehaenfiolin pyntetmedrosertildatterensin,uansetthvilkeneffekt dekorasjonenmåttehapåklangen,såkunnehanregne medatmesterenvilleavslåbestillingenogsendehamtil enmindreflinkkollega.FraverkstedettilStradivariog co.komdetbareinstrumentersomkunnekasteglans overmesteren.»
«Dakanjegaltsågåutfraatjegharfåttenheltver-
diløsfiolin.»Lillykunneikkesiathunvarskuffet.Det ågibortenverdifullfiolinvillehaværtendasprøere.
«Førstmåjegtaentittpåvidunderet.Hvaomdu kommeroverentursåjegkantadetiøyensyn?Ognotearketogså,selvfølgelig.»
«Menerdudet?Duhardetheltsikkerttravelt.»
«Snakkom!»sukketEllen.Sålahuntil:«Mendumå kommeuansett!Jegharkjempelysttilåsefiolinenog notearketogtilåslepedegmedrundtiLondon.Deter sålengesidenviharsetthverandre,ogforåværeærlig såharjeglettetteretpåskuddforålokkedeghitflere gangerdesisteukene.»
«Sådavardetdusomsendtedengamleskruenmed fiolinentilmeg,altså?»
«Nei,jegsverger,deterikkejegsomstårbakdetder. Mendeterengodidétilnestegang.Altså,nårkandu komme?»
«Menlagerjegikkeformyearbeidfordeg?Jegvil ikkeataltdetteskal…»
«Tullogtøys!»avbrøtEllenhenne.«Detblirikkefor myearbeid,ogjegloveratdetikkeskalutviklesegtil stress.Jegtrengervirkeliglittavveksling,dessutenhar jegkjempelysttilåtreffedeg.Jegsavnerdegsånn,Lilly! OgDean,JessiogNormakommertilåblisågladeforå sedegigjen.Duvetjohvorgodtjentenelikerdeg.»
«Detvetjeg.Ogjeggledermegtilåsedere,allesammen.»
«Sådakommerdu,altså?»
Lillyjubletinnvendig.«Ja,detgjørjeg.Jegmåbare finneenvikartilbutikken.Ogdumåfortellemegnår detpasser,såduikkemåflyavgårdetilNewYork igjen.»
«Ikkeværredd,detpasser.Jegregnermedatdetskjulersegenspennendehistoriebakfiolinendin.Ellerkanskjetilogmedengåtesomvikanutforskesammen. Huskerduskattejaktenvårpåloftetihusetderes?»
Lillysmilteforsegselv.«Ja,dethuskerjeg.Bareatvi aldrifantnoeordentliggåtefullt.»
«Mentilgjengjeldenhaugmedgammeltskrot.Sannsynligvisvardetderinteressendinforantikviteterble vekket.»
Ja,detvarabsoluttmulig.Lillyhaddealltidværtinteressertigamleting.Loftethjemmehosforeldrenehadde værtsomenstorlekeplass,derhunhaddetilbraktmye tidsammenmedEllen.Gamlekisterogmøbleroveralt.Tingsomhaddeoverlevdkrigen,somvarblittumoderneellersombarerettogslettvarblittglemt.Ellen haddeliktågjemmesegbakkisteneogskremmehenne. Lillyderimotkunnetilbringemangetimermedåsepå engammel,utskåretkistedekketavbilderhunsombarn ikkehaddeskjøntbetydningenav.Mennåvisstehunat bildeneskulleforestilleendødsdans.
«Ogdininteresseforgamleinstrumenterkanskje også,»svarteLillyogskjøvminnenetilside.
Ellenlo.«Selvfølgelig!Huskerdudetgamletrekkspillet?»
«Gjettom!Duklimpretiveipådettildenstoregullmedaljen.»
«Ja,ogsidenharjegværtfascinertavgamleinstrumenter.Joeldre,jobedre.»
Detblestilleetøyeblikk,somomdebeggemåtteriste avseggamleminnerførdevendtetilbaketilnåtiden.
«Greit,dakanjegaltsåregnemeddeg,»saEllentil slutt,ogLillykunnenestenhørehennekasteetskrått blikkbortpågrytene.Dethaddealleredegåttenhalvtime,ogDeankomsikkertsnarthjemfrajobb.Dessuten villeLillystelefonselskapgnisegihendeneoversamtalekostnaden…
«Detkandu.Jegskalbarefinneuthvordanjegordnerdetmedbutikken,såmelderjegfra.»
«Flott!Hadetbrasålenge,da.Ogikkeglemåsende megene-postimorgen.»
«Avtale.HilsDeanogjenteneframeg.»
«Detskaljeggjøre.Visnakkes!»
Sålahunpå.
Lillyblesittendeurørliginoenminutter.Samtalen haddeåpnetetvinduisjelenhennes.HunogEllenhadde værtvenninnerheltsidenbarndommen,nei,egentlig nestensomsøstre,ogdethaddeomgivelseneoftemisuntdem.Dehaddeholdtsammenityktogtynt,ogom delikevelbegynteåkrangleengangiblant,tokdetikke langtidførdevarvennerigjen.DaEllenunderenferiei Englandhaddetruffetenungengelskmann,varLillyden førstesomfikkhøreathunhaddefaltpladaskforham. NoenårsenerestohunsomforlovervedsidenavEllen ienlitenkirkeiLondon,oghaddesnartsnufsethøyere ennbrudenselv.
Dissebrokkeneavminnerklartealltidåtryllenoen solstrålerinniLillyshjerte.Ikkesolfraskyfrihimmel, mennoenlysflekkersomtrengtegjennomskydekketforårsaketavPetersdød.
Tilsluttreistehunseg,gikkborttilskrivebordetog åpnetfiolinkassen.Lysetfaltmyktoverlakken.Hvilken rollespiltedetomdenvarnoeverdtellerikke?Lillyville barefinneuthvorfordengamlemannenhaddeværtså overbevistomatfiolinentilhørtehenne,oghvorforhan haddeværtsåraskmedåforsvinneigjen.
Forsiktigtrakkhunfremnotearketogsåpådet. Måneskinnshagen,detlødsåutroligromantisk!Tro hvilkenhagedetvarkomponistenhaddefangetpåpapiret?Oghvemvarhan?Kunnenotearketværenøkkelen tilfiolinensopprinnelse?Oghvahaddedetmedhenneå gjøre?Såmangespørsmål…
Hunhaddebestemtseg.