Page 1


M책neskinnshagen


Corina Bomann

M책neskinnshagen Oversatt av Miriam Claire Lane


Corina Bomann Originalens tittel: Der Mondscheingarten Oversatt av Miriam Claire Lane © by Ullstein Buchverlage GmbH, Berlin. Published in 2013 Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2016 ISBN 978-82-02-44669-7 1. utgave, 1. opplag 2016 Sats: Type-It AS, Trondheim 2016 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2016 Satt i Sabon 10,5/12,6 og trykt på 70 g Enso Lux Cream 1,8. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


PROLOG London, 1920 Helen Carter så forvirret på sitt eget speilbilde. En lang sprekk delte det likbleke ansiktet hennes i to, sminke blandet med tårer tegnet et marmorert mønster på kinnene hennes. De eksotiske, ravfargede øynene skinte eiendommelig under de mørkt sminkede øyelokkene og fikk henne til å ligne en stumfilmstjerne. Helen hadde aldri interessert seg for kinofilmer, hun var lidenskapelig opptatt av musikk. Men akkurat nå føltes det som om hun spilte i en film. Det som nettopp hadde skjedd, kunne like godt ha kommet rett fra fjærpennen til en av penneknektene som drev rundt utenfor filmstudioenes porter med manuskriptene sine, i håp om å treffe en produsent. Helen lo bittert, men hulket like etter. Igjen fyltes øynene hennes av tårer som ble farget sorte der de rant nedover kinnene. Inntil for noen minutter siden hadde alt vært bra. Som fremadstormende fiolinist lå hele verden åpen for henne. Om en halv time skulle hun spille Tsjajkovskij på scenen i London Hall, og selveste kong George V skulle være til stede sammen med sin kone. En ære som sjelden ble en musiker til del. Helen hadde alltid hatt hellet med seg. I en alder av ti ble hun kjent som vidunderbarn, og nå, som tjueåring, ble hun regnet som en av verdens beste kvinnelige musikere. I Italia hadde avisene allerede hyllet henne som Paganinis barnebarn, til tross for at hun var født engelsk. Hun hadde smilt da agenten viste henne overskriftene. 5


Folk fikk tro hva de ville! Selv visste hun godt hvem hun hadde å takke for suksessen. Hun husket bare så altfor godt løftet hun hadde gitt. Men så hadde denne kvinnen dukket opp. Som en skygge hadde hun fulgt etter Helen nesten overalt i tre dager. Hver gang Helen satte sin fot på gaten i London, hadde hun dukket opp i synsfeltet. Hver gang hun kastet et blikk ut av vinduet mens hun øvde, fikk hun øye på henne på den andre siden av gaten. Den første dagen hadde Helen trodd det var tilfeldig, men da det gjentok seg de to påfølgende dagene, hadde hun begynt å bli nervøs. Fra tid til annen var det noen skrullete beundrere, også kvinnelige, som gjorde hva som helst for å få henne på tomannshånd et øyeblikk. Trevor Black, agenten hennes, hadde bare viftet det bort da hun fortalte ham om det. «Det er bare en gammel dame, ei harmløs skrulle.» «Harmløs? Galninger er aldri harmløse! Kanskje hun har en kniv i vesken,» hadde Helen svart, men Trevor lot til å være overbevist om at den gamle kona ikke ville henne noe vondt. «Om hun fortsetter å plage deg etter konserten, melder vi fra til politiet.» «Hvorfor ikke nå?» «Fordi de bare ville le av oss. Se på henne!» Trevor hadde pekt ut av vinduet, der de kunne se den fremmede kvinnen i den andre enden av gaten. Skikkelsen var litt krumbøyd, den svarte kjolen var gammeldags og trekkene hennes virket på en eller annen måte … asiatiske. Hvorfor fulgte hun etter henne? Hva kunne være grunnen? hadde Helen tenkt. Et øyeblikk hadde hun blitt minnet om barndommen, men hun hadde straks skjøvet tanken bort. Nå visste hun imidlertid at den fremmede kvinnen faktisk hadde iakttatt henne og hadde ventet på en anledning til å få snakke med henne på tomannshånd. På et 6


eller annet vis hadde hun klart å komme seg inn i garderoben, like etter at Helen hadde bedt Rosie om å gå for å se hvor fullt det var i konsertsalen. Først ville Helen rope etter hjelp, men den gamle hadde noe nærmest hypnotisk ved seg som gjorde det umulig å rope. Det den fremmede kvinnen hadde fortalt henne i løpet av det korte besøket, hadde vært så fryktelig og rystende at det var som om noe i henne var blitt knust. Rasende hadde Helen slengt det første og beste hun fikk tak i etter henne, men hun hadde bommet og truffet garderobespeilet i stedet. Forskrekket hadde gamla tatt bena på nakken, men påstanden hennes hang fortsatt igjen i rommet. Det kunne selvfølgelig være at hun løy, men noe fortalte Helen at det ikke var tilfellet. Alt passet sammen. Bilder som for lengst var glemt, minner om ord som var blitt sagt, tanker, plutselig ga alt mening. Helen så på fiolinen ved siden av seg. Før den fremmede kvinnen dukket opp, hadde hun tenkt å øve en siste gang på en spesielt vanskelig passasje i konserten. Men det hadde ikke blitt noe av. Med skjelvende hender tok Helen fiolinen og snudde den. Da fingrene hennes gled over rosen som var brent inn i treet på baksiden, dukket et ansikt opp i tankene hennes. Ansiktet til kvinnen som hadde gitt henne fiolinen. Kunne det virkelig være …? Da døren bak Helen gikk opp, ga fiolinen fra seg en underlig, metallisk lyd. Strengen som røk, pisket mot huden hennes og etterlot en blodig strime. Forskrekket så Helen bloddråpene som piplet frem fra kuttet. Minnene om den grusomme musikklærerinnen fikk raseriet til å koke i henne. Hun skulle til å springe opp og slenge fiolinen fra seg i et hjørne, da Rosies vennlige ansikt dukket opp bak henne i speilet. «Det er fullt hus!» Smilet bleknet med det samme. «Du store himmel!» Forskrekket slo kammerpiken hånden for munnen da hun 7


så blodet som rant ut mellom Helens fingre. «Er alt i orden?» «Det er ingenting,» svarte Helen fattet. Hun kunne knapt kjenne smerten, for det indre raseriet var sterkere og overskygget alle fysiske følelser. «En av strengene røk, jeg var uforsiktig.» Egentlig burde hun ha fått ordnet fiolinen med det samme. Men hun klarte ikke å reise seg fra stolen. Hun tvilte til og med på om hun noen gang ville kunne reise seg igjen. «Skal jeg hente noe til deg, miss Carter?» spurte kammerpiken rådvill, men Helen ristet på hodet. «Nei, det går bra, Rosie, jeg trenger ingenting.» Tonen var heftigere enn hun egentlig hadde ment. «Men du skal snart spille, madam. Fiolinen …» Helen nikket fraværende. Ja, konserten. Besøket hadde endret noe i henne, og hadde også tatt fra henne troen på at hun kunne gjennomføre denne konserten. Kanskje ville det bety slutten på karrieren hennes, men i dette øyeblikk ville Helen bare komme seg bort og kvitte seg med den forbannede fiolinen, som hadde skadet henne på samme måte som musikklærerinnen en gang hadde gjort det. Instrumentet hun hadde fått av en avdød person. Med fiolinen i hånden reiste Helen seg og gikk med hevet hode til døren, åpnet den og forsvant ut av garderoben. Hun ignorerte både ropene fra kammerpiken og den ødelagte strengen, som svingte mot leggen hennes. Fra konsertsalen kunne hun høre lyden av musikere som holdt på å stemme instrumentene sine. Helt forgjeves, for konserten ville aldri finne sted. Den forventningsfulle mumlingen fra tilskuerne var også fånyttes. Målrettet fant hun veien til bakdøren. Hun overså scenearbeidernes forundrede blikk. Jeg hører ikke til her. Jeg vil ikke dette. Jeg vil bare ha ro, jeg vil ha … klarhet. Fiolinen i hånden hennes ga fra seg en ulyd da Helen åpnet døren, nesten som om den ville advare henne. 8


Kald, fuktig luft strømmet mot henne. På denne årstiden var London spesielt ufyselig om kvelden, men det brydde hun seg ikke om. Kuttet i hånden banket, fiolinen føltes plutselig blytung. Den døde kvinnens øyne jaget Helen og drev henne ut på gaten foran London Hall. Det var først da hun hørte den gjennomtrengende tutingen like ved at hun stivnet til, og hun løftet armene i været da hun så de skarpe lysene som kom susende mot henne.


KAPITTEL 1

Berlin, januar 2011 Da viserne på den store gulvklokken nærmet seg fem, var Lilly Kaiser sikker på at det ikke ville komme flere kunder til butikken den dagen. Skjult bak oppslåtte jakkekrager og under luer trukket langt ned i ansiktene skyndte folk seg forbi butikkvinduet, uten å kaste så mye som et blikk på vindusutstillingen. De første ukene av det nye året var det ingen som interesserte seg for antikviteter lenger. Lommebøkene og kontoene var tomme, folk hadde ikke behov for å finne spesielle ting til slekt og venner. Det ville endre seg når det ble vår og sommer og de første turistene begynte å strømme til fra hele verden. Inntil da måtte hun finne en måte å klare seg gjennom dødperioden på. Med et sukk satte Lilly seg på en liten Ludvig XVtaburett og så ut gjennom butikkvinduet mot himmelen, som i flere dager uopphørlig hadde sluppet snø ned over byen. I det samme så hun sitt eget speilbilde i den blankpolerte sideveggen på et lite skap som tilhørte den lille hærskaren av uselgelige støvsamlere. De fine, nesten ungpikeaktige trekkene virket bleke og utmattede, bare det røde håret og øynene lyste. Juleferien hadde ikke gitt henne nye krefter. Besøket hos foreldrene hadde igjen endt med at de hadde mast om at hun måtte finne seg en ny mann. Selv om hun var glad i foreldrene sine, hadde det blitt for mye for Lilly. Da hun kjørte tilbake til Berlin, for å tilbringe nyttårsaften alene i leiligheten sin og deretter gi 10


seg i kast med vareopptellingen i butikken, hadde hun vært ute av seg. Vareopptellingen var hun ferdig med, så nå måtte hun bare vente på kunder. Lilly kunne ikke fordra å sitte der uvirksom. Men hva kunne hun ellers gjøre? Kanskje jeg rett og slett burde stenge butikken og ta åtte uker ferie, tenkte hun. Når jeg er tilbake, er snøen borte og butikken full av kunder igjen. Lyden av dørklokken, som opprinnelig stammet fra en landsens villa og som alltid vekket bilder av geskjeftige tjenere i henne, rev henne ut av tankene. Snøkrystaller glitret på frakken til den gamle mannen som sto i døren og så ut til å lure på om han kunne komme inn, før varmen i rommet sakte forvandlet dem til vanndråper. Det værbitte ansiktet kunne ha tilhørt en sjømann i en reklamefilm. Under armen bar han en gammel og ganske slitt fiolinkasse. Hadde han tenkt å prøve å selge den til henne? Lilly reiste seg, strøk raskt over den mørkeblå strikkejakken og gikk mannen i møte. «God dag. Hva kan jeg hjelpe deg med?» Mannen mønstret henne et øyeblikk, så smilte han forsiktig. «Jeg regner med at det er du som er innehaver av denne butikken?» «Ja, det stemmer,» svarte Lilly med et smil, mens hun prøvde å danne seg et inntrykk av mannen. Var han en aldrende musiker på vei hjem fra konsert? En fiolinlærer som hadde noen middels begavede elever å stri med? «Hva kan jeg hjelpe deg med?» Igjen mønstret mannen henne, som om han lette etter noe i ansiktet hennes. Så tok han frem fiolinkassen han hadde hatt under armen. «Jeg har noe til deg. Kan jeg få lov til å vise det frem?» Egentlig hadde Lilly tenkt at hun ikke skulle kjøpe noe mer denne måneden, men det var så sjelden noen tilbød 11


henne et musikkinstrument at hun ikke kunne motstå fristelsen. «Kom bort hit, så kan du vise meg det.» Hun viste mannen bort til et enkelt bord ved siden av disken. Her pleide hun å la kunder få vise frem varene når de kom inn for å tilby henne ting. Stort sett var det ikke noe særlig brukbart å hente. Folk trodde som regel at det de fant på sine egne loft og blant etterlatenskapene etter avdøde slektninger var mer verdifullt enn det virkelig var. Hvor ofte hadde hun ikke måttet høre på bebreidelsene deres når hun fortalte dem at de gamle porselensfigurene deres bare var nips. Men da den gamle mannen åpnet lokket på fiolinkassen, ante Lilly at hun hadde noe spesielt i vente. På det slitte og møllspiste fôret, som en gang måtte ha vært mørkerødt, lå en fiolin. En gammel fiolin. Lilly var ingen ekspert, men hun anslo at instrumentet måtte være minst hundre år gammelt, om ikke mer. «Bare ta den ut,» sa den gamle mannen og studerte henne oppmerksomt. Lilly nølte litt, men gjorde som han sa. Hun hadde stor respekt for musikkinstrumenter, selv om hun ikke spilte selv. Da hun la hånden på fiolinhalsen tenkte hun på venninnen Ellen, som hadde det å restaurere gamle skatter som dette både som jobb og som lidenskap. Hun kunne ha anslått instrumentets verdi bare med et blikk. Da Lilly så på fiolinens særegne lakk og sneglehodet med den uvanlige fasongen, oppdaget hun også en figur på baksiden. Rosen virket grov og stilisert, nesten som om den var tegnet av et barn. Men det var helt tydelig en rose. Hvilken fiolinmaker pyntet instrumentene sine med sånne figurer? Lilly noterte seg mentalt at hun skulle ringe Ellen allerede samme kveld. Hun ville helt sikkert ikke ha råd til å kjøpe denne fiolinen, men hun hadde 12


likevel lyst til å fortelle venninnen om figuren, og kanskje mannen ville la henne få ta et bilde av den … «Jeg er redd jeg ikke har nok penger til å kjøpe denne av deg,» sa hun og la fiolinen forsiktig tilbake i kassen. «Den er sikkert verdt en formue.» «Det er den faktisk,» svarte den gamle mannen tankefullt. «Men jeg synes jeg kan høre på stemmen din at du skulle ønske det ikke var tilfellet. Så du liker fiolinen, altså?» «Ja, den … den er så spesiell.» «Vel, hva ville du si om jeg fortalte deg at jeg ikke har tenkt å selge den?» Lilly så forundret på ham. «Hvorfor er du her da?» Mannen smilte for seg selv. «Den er din,» sa han. «Unnskyld?» Lilly så forvirret på ham. Han kunne da ikke mene at … «Vil du gi meg fiolinen?» spurte hun og satte ord på den absurde tanken. «Nei, ikke akkurat. En kan nemlig bare gi bort det som er ens eget. Denne fiolinen er din. I hvert fall ifølge folkeregisteret. Med mindre du ikke heter Lilly Kaiser.» «Selvfølgelig gjør jeg det, men …» «Da er dette din fiolin. Og det ligger noe annet her også.» Det vennlige smilet hans fikk ikke bukt med Lillys forvirring. Fornuften fortalte henne at hele greia måtte være et knep, eller at det måtte bero på en forveksling. Hvilken grunn kunne mannen ellers ha for å gi henne en fiolin? Hun hadde aldri sett ham før i hele sitt liv. «Ta en titt under foret,» fortsatte han. «Kanskje det du finner der, sier deg noe.» Først nølte hun, så trakk Lilly med skjelvende hender frem et sammenfoldet papirark som var dekket av fuktflekker, og brettet det ut. «Et noteark?» mumlet hun overrasket. Stykket som var nedtegnet på arket, hadde tittelen 13


Moonshine Garden – «Måneskinnshagen». Notene virket hastige, som om de var blitt skrevet ned i full fart. Komponistens navn manglet. «Hvor har du fått tak i fiolinen?» spurte Lilly forvirret. «Og hvordan visste du …» Lyden av dørklokken avbrøt henne. Mannen skyndte seg av sted med lange skritt, som en tyv på flukt fra politiet. Først sto Lilly der som fastfrosset. Så løp hun til døren, rev den opp og stormet ut, fulgt av den intense ringingen fra dørklokken. Men den gamle mannen, som hun ikke visste navnet på, var allerede borte. I stedet bet kulden henne i kinnene og på hendene, trengte tvers igjennom klærne og fikk henne til slutt til å snu og gå inn i butikken igjen. Der lå fiolinen fremdeles i kassen sin, og først nå oppdaget Lilly at hun fortsatt hadde notearket i hånden. Hva skulle hun gjøre? Hun kikket ut igjen, men den gamle mannen var og ble borte. Det gikk et gys gjennom henne da hun vendte blikket mot fiolinen med den usedvanlige fargen, betraktet de spente, sølvfargede strengene på den slanke halsen og stoppet opp ved den fint formede sneglen. For et nydelig instrument! Hun kunne ennå ikke tro at det virkelig skulle være hennes. Og hva med notearket? Hvorfor hadde han tatt seg spesielt bry med å vise henne det? Et smell fikk henne til å fare sammen. Hun snudde seg forskrekket og rakk akkurat å få et glimt av en flokk barn som løp forbi butikken med skrik og skrål. Ved A-en i butikknavnet «Kaiser Antikviteter» satt en snøball klistret mot ruten. Lilly pustet ut og så på fiolinen igjen. Jeg burde vise den til Ellen. Hun vet kanskje hvem som kan ha bygget den, og med litt flaks kan hun finne ut hvem som har komponert dette stykket. 14


Da hun var helt sikker på at det ikke ville dukke opp flere kunder, og heller ikke flere gamle menn med gåtefulle musikkinstrumenter, gikk hun til døren, snudde skiltet så det viste «Stengt» og hentet kåpen sin.


KAPITTEL 2

Med fiolinkassen under armen gikk Lilly opp trappene til leiligheten sin i Berliner Strasse. Huset var gammelt og lå ved siden av et forhenværende teater, som hadde stått tomt i flere år og som ennå ventet på en ny eier eller leietaker. Trinnene knirket under føttene hennes, og som vanlig ble hun omgitt av den spesielle lukten i huset. I trappeoppgangen var det utallige lukter, hver etasje hadde sin egen. Nede luktet det katt, i midten rødkål, helt øverst ville det lukte innestengt og av fuktig klesvask, og det selv om ingen av beboerne hengte opp klesvasken i gangen. Fra tid til annen flyttet luktskillene på seg, men så ble de forsterket igjen når noen laget søndagsmiddag, slapp ut katten eller gjorde noe annet som forårsaket den særegne lukten i etasjen. Det var Lillys etasje som luktet fuktig klesvask, og hun måtte opp fire trapper før hun kunne stengte lukten ute bak døren til leiligheten sin. Sakte fikk hun tilbake følelsen i kinnene, som var blitt bedøvet av kulden. Hendene var også helt frosne, til tross for hanskene. Lilly kunne nesten ikke vente med å lage seg en kopp kaffe og ringe til Ellen. Halvveis oppe møtte hun Sunny Berger, den tjueårige studenten med alle tatoveringene, som av og til hjalp henne i butikken og som hadde et godt blikk for antikviteter. Enkelte av kundene så riktignok litt forundret på henne, men Sunny var sjarmerende og fikk de fleste til å like seg. 16


Lilly hadde i hvert fall latt seg overbevise med det samme. Mindre enn én uke etter at Sunny hadde flyttet inn, var de blitt venner. «Hei Sunny, hvordan går det?» spurte Lilly, og igjen kom hun på ideen om å unne seg en liten ferie. Var det noen hun kunne be om å passe butikken for seg, så var det Sunny. «Bra, og med deg?» svarte den unge jenta og brettet muntert opp ermet på genseren sin. «Se her, dette er den siste.» Tatoveringen viste en pin-up-jente som satt på en svart biljardkule med et åttetall på. Lilly visste at hun aldri ville ha fått seg til å utsmykke sin egen kropp med bilder. Men akkurat nå måtte hun bare beundre det fine arbeidet og motivet. «Det er nydelig gjort. Hvor har du fått laget den?» «I en sjappe i Torstrasse,» svarte Sunny, mens et nesten forelsket smil lyste opp ansiktet hennes. «Jeg tror jeg skal tilbake dit. Han som tatoverte meg, var skikkelig grei.» «Noe å samle på?» spurte Lilly, for i motsetning til tatoveringene var Sunnys forhold alt annet enn langvarige. «Til neste tatovering i hvert fall. Men utover det …» Hun løftet høyre hånd og pekte med den venstre på ringfingeren, der ordet Love sto tatovert med fine bokstaver. «Åh, allerede gift,» slo Lilly fast, og Sunny nikket. «Ja, dessverre. Men det hadde jo vært noe å få en tatovør på kroken. Da kunne jeg ha fått tatoveringene gratis.» «Innen et år hadde du ikke hatt mer plass igjen på kroppen.» «Det er sant. Det hadde jo vært kjedelig. Men likevel, Dennis er kjempegrei …» «Du kan jo bli venner med ham, så gir han deg kanskje en liten rabatt.» 17


«Vi får se. Hva med deg, trenger du hjelp i butikken i nærmeste fremtid?» spurte Sunny da hun hadde brettet ned ermet igjen. Lilly smilte innvendig. Sunny spurte alltid om det samme når hun hadde fått seg en ny tatovering. Kroppsutsmykningen spiste stadig vekk hull i budsjettet hennes, men det hindret henne ikke i å unne seg en ny tatovering rett som det var. Lilly skulle akkurat til å si nei, men kom til å tenke på det med ferien og flukten fra det regntunge Berlin. «Det kan godt hende,» svarte hun derfor, for om hun ikke hadde Sunny i bakhånd, ville hun kanskje ikke ha noen som kunne trå til i et knipetak. «Kanskje om en uke eller to. Har du mulighet da?» «Selvfølgelig!» svarte den unge jenta. «Jeg skal holde av tid, du må bare si hvor lenge du trenger meg. Jeg har jo snart ferie.» Tre måneder fri. Lilly tenkte tilbake på studietiden. Selv om hun også alltid hadde vært på jakt etter en jobb som kunne gi henne penger i kassen, akkurat som Sunny, hadde feriene alltid vært den beste delen av studenttilværelsen. «Jeg vil ikke ødelegge ferien din, men kanskje du kan ta sikte på tre eller fire uker.» «Har du tenkt deg bort?» «Kanskje.» Et smil gled over Lillys ansikt, så strøk hun hånden fraværende over fiolinkassen hun bar under armen. «For å lære å spille fiolin?» «Nei, den fikk jeg i dag, og …» Om venninnen var interessert, hadde Lilly tenkt å ta den med seg til England. Men det ville hun ikke fortelle Sunny. Ikke ennå. «Vi får se.» «Greit, bare gi beskjed om når du trenger meg. Jeg slipper alt jeg har i hendene for butikken din.» 18


«Takk, da hører du fra meg i løpet av de nærmeste dagene.» «Flott!» Dermed smatt Sunny forbi henne og forsvant i katteetasjen. Lilly fortsatte oppover, til hun var omgitt av lukten av klesvask. «God dag, fru Kaiser!» ropte Martin Gepard, som holdt på å låse døren til leiligheten sin. Han hadde flyttet inn en måned etter Lilly og jobbet på et supermarked like i nærheten. Selv om de var omtrent jevngamle og begge visste at den andre ikke hadde kjæreste, hadde det aldri vært noen tettere kontakt mellom dem. Lilly hilste bare og forsvant inn i leiligheten sin, der ganglukten ikke nådde henne. Innenfor de fire veggene hennes luktet det vanilje, rent tøy, tre og bøker. Hun hadde aldri latt seg friste til å stille ut antikviteter fra butikken sin her. Tidligere, i det forrige livet hennes, hadde de hatt mange antikke møbler, men etter mannens død foretrakk hun en mer moderne stil på hjemmefronten. Møblene var nye, ingenting spesielt verdifullt, de kom fra den allestedsnærværende, svenske møbelkjeden. Det eneste hun hadde tatt med seg fra den forrige leiligheten, var et maleri av en kvinne som sto ved et vindu og så utover en litt utydelig hage. Særlig i den første tiden av det nye livet sitt hadde Lilly kjent seg igjen i henne. Som hun selv hadde også kvinnen rødt hår og virket litt rådløs. Det var umulig å se hva som befant seg i den utydelige hagen, og kvinnen så ikke ut på den med glede. I stedet så hun ut til å lure på hva hun skulle gjøre, om det kanskje var verdt å dra bort og forlate hagen. Lilly lurte ofte på det samme. Butikken kunne hun forlate for noen dager eller uker, for hun hadde jo Sunny, men hun kunne ikke forestille seg å forlate Berlin. Hvor skulle hun dra? Hun hadde aldri hatt mange venner, og de hadde dessuten blitt færre etter mannens død. Egentlig hadde hun bare Ellen igjen. Men Lilly var ikke lei for 19


det, tvert imot, for det var bare om Ellen hun kunne si at hun alltid stilte opp. Lilly bar fiolinkassen bort til skrivebordet og la den forsiktig fra seg. I lyset fra skrivebordslampen fikk det gamle skinnet og de anløpte beslagene et hemmelighetsfullt skjær. «Hva synes du?» spurte hun portrettet av mannen som smilte mot henne fra en enkel ramme. «Skal jeg kaste meg ut i et nytt eventyr?» Mannen hennes hadde alltid ment at hun burde gripe alle sjanser som bød seg. Og nå så han også ut til å smile oppmuntrende til henne. Lilly kunne nesten ikke tro at det allerede var tre år siden han døde. Det hendte fortsatt at hun tok seg i å vente på at han skulle komme inn i butikken, at han stakk innom med varm kaffe eller is, alt etter hvilken årstid det var, og beundret nyanskaffelsene. Peter hadde ikke hatt særlig peiling på antikviteter, men han hadde hatt treffsikker smak. Han ville helt sikkert ha likt fiolinen. Hun strøk kjærlig over portrettet, men da hun kjente tårene presse på, snudde hun seg mot telefonen. Samtalen med Ellen ville få henne på andre tanker. Da hun tastet nummeret, så hun for seg en livsglad, lyshåret kvinne i slutten av trettiårene med strålende, blå øyne, kort nese og en litt for energisk hake. Selv om de var omtrent jevngamle, hadde Ellen alltid virket mer moden og mindre barnlig enn Lilly. Sånn var det ennå. Ellen, den sterke, selvbevisste, sammenlignet med Lilly, den barnlige, tvilende. Sannsynligvis var det nettopp denne motsetningen som gjorde vennskapet deres så sterkt. «Hei Ellen, det er Lilly,» sa hun da en litt hes kvinnestemme svarte i den andre enden. «Lilly, for en overraskelse!» utbrøt venninnen. «Det er så lenge siden vi snakket sammen sist!» «Altfor lenge,» svarte Lilly og tenkte seg om. Det hadde gått nesten tre måneder siden sist de snakket sam20


men på telefon. De sendte hverandre selvfølgelig e-poster med jevne mellomrom, men det var bare en fattigslig erstatning for de lange, dype samtalene de en gang hadde hatt. «Helt enig!» Ellen lo den typiske, klukkende latteren sin. «Hva skyldes denne gledelige overraskelsen?» spurte hun. Etter bakgrunnslydene å dømme var Ellen tydeligvis opptatt på kjøkkenet for øyeblikket. I London var det litt før syv på kvelden, tiden for å lage middag. De hadde ikke noen kokk, selv om Ellen hadde hatt råd til det. I stedet insisterte hun på å lage middagen selv, i hvert fall når hun var hjemme. «Jeg opplevde noe helt spesielt i butikken i dag,» svarte Lilly og måtte anstrenge seg for ikke å plapre i vei om fiolinen med det samme. Men hun visste at Ellen likte hemmeligheter, og at hun ville bli skuffet om Lilly bare gjenfortalte de tørre kjensgjerningene. Dessuten syntes hun jo selv at hele greia var så utrolig at hun nesten begynte å tvile på at det faktisk hadde skjedd. Derfor fortalte hun i minste detalj om den gamle mannen som hadde dukket opp, hva han hadde sagt og om gaven, og brydde seg ikke om at det var dyrt å ringe til utlandet. «Ga han deg en fiolin?» spurte Ellen vantro. «Ja, han gjorde faktisk det. Det rare er at han mente at fiolinen var bestemt for meg. Og det til tross for at jeg ikke fant noe tegn på det noe sted. I fôret lå det bare et noteark med tittelen Moonshine Garden.» «Måneskinnshagen, så vakkert,» sa Ellen. «Og du har ikke adressen til mannen som ga deg den?» «Nei, han presenterte seg ikke engang med navn. Og han forsvant før jeg rakk å reagere.» Ellen ga fra seg en misbilligende lyd. «Det burde være en lærepenge. Neste gang får du heller spørre. Det kan jo være at han har gitt deg tyvegods.» 21


Den tanken hadde ikke streifet Lilly. Det var en av de faste reglene hennes å aldri spørre etter kundenes navn, med mindre de trengte en detaljert kvittering for salget. Det gikk en gysning gjennom henne, og hun ga seg selv en taus irettesettelse for naiviteten sin. «Tror du virkelig at den kan være stjålet?» Hun kastet et mistenksomt blikk bort på fiolinkassen. «Tja, det kan jo ikke utelukkes,» svarte Ellen. «Det som taler imot, er at du fikk fiolinen i gave og at han mente at den var din. Som tyv ville jeg snarere ha prøvd å få mest mulig penger for den. Og om jeg ikke hadde fått det, ville jeg ha slengt den ut gjennom vinduet på bilen.» «Det ville du aldri i verden ha gjort!» protesterte Lilly, som nå følte seg litt roligere igjen. Nei, fiolinen var ikke stjålet. Det var helt klart noe usedvanlig ved den, men den var ikke tyvegods. «Greit, jeg ville sannsynligvis ikke kaste et musikkinstrument ut av bilvinduet, men så er jeg jo ikke noen tyv heller. Men altså, hvordan ser denne skatten ut?» Lilly beskrev fiolinen så godt hun kunne, den snirklete sneglen, lengden på halsen, f-hullenes plassering. Og også størrelsen og fargen. Hun ventet helt til slutt med å si noe om rosen på baksiden. Da hun fortalte at det så ut som om den var blitt brent inn i treet med et svijern eller en loddebolt, snappet Ellen etter pusten. Det skramlet i bakgrunnen, sannsynligvis var det noe som holdt på å koke over. «Beklager,» unnskyldte hun seg. Røret klapret mot kjøkkenbenken og Lilly hørte et saftig kraftuttrykk, lyden av skritt og andre ting. Etter et minutt ble røret tatt opp igjen og hun hørte Ellens stemme. «Unnskyld, gryten holdt på å koke over.» Lilly smilte. Ellen var ikke noe særlig til husmor, hen22


nes begavelser gjorde seg gjeldende på helt andre områder. Men det hindret henne ikke i stadig å prøve seg på kjøkkenet. «Og? Hva tror du om rosen?» «Først og fremst er jeg sjokkert,» sa Ellen, og etter lyden av stolen som ble trukket over gulvet å dømme, hørtes det ut som om hun satte seg ned. «Er tegnet brent inn i lakken? Hva slags amatør er det som gjør noe sånt?» «Slapp av,» svarte Lilly og kastet et blikk bort på fiolinkassen. «Brennemerket er under lakken. Nesten som om fiolinmakeren ville utsmykke trestykket før han lakkerte det. Nærmest som en signatur.» «Det ville i så fall være veldig uvanlig. Fiolinmakere setter ikke signaturen sin på utsiden av instrumentene. Det er det i våre dager bare noen skrullete musikere som gjør, fordi de tror at evnene deres gjør dem til guder.» «Av en eller annen grunn virker det som om fiolinmakeren ville gjøre noe spesielt ut av denne fiolinen. Finnes det virkelig ingen andre fioliner med mønstre?» «Jo, selvfølgelig finnes det utsmykkede fioliner. Men de stammer ikke fra de store mesterne. Jeg skulle gjerne ha sett Guarneris og Stradivaris reaksjoner om noen hadde bestilt en pyntet fiolin av dem.» «Om de hadde fått godt betalt, ville de vel sikkert ha gjort det.» «Nei, der tar du feil, kjære deg. Selvfølgelig laget de instrumenter på bestilling, men ikke sånne som kunne sette prestisjen deres i fare. Om noen ville ha en fiolin pyntet med roser til datteren sin, uansett hvilken effekt dekorasjonen måtte ha på klangen, så kunne han regne med at mesteren ville avslå bestillingen og sende ham til en mindre flink kollega. Fra verkstedet til Stradivari og co. kom det bare instrumenter som kunne kaste glans over mesteren.» «Da kan jeg altså gå ut fra at jeg har fått en helt ver23


diløs fiolin.» Lilly kunne ikke si at hun var skuffet. Det å gi bort en verdifull fiolin ville ha vært enda sprøere. «Først må jeg ta en titt på vidunderet. Hva om du kommer over en tur så jeg kan ta det i øyensyn? Og notearket også, selvfølgelig.» «Mener du det? Du har det helt sikkert travelt.» «Snakk om!» sukket Ellen. Så la hun til: «Men du må komme uansett! Jeg har kjempelyst til å se fiolinen og notearket og til å slepe deg med rundt i London. Det er så lenge siden vi har sett hverandre, og for å være ærlig så har jeg lett etter et påskudd for å lokke deg hit flere ganger de siste ukene.» «Så da var det du som sendte den gamle skruen med fiolinen til meg, altså?» «Nei, jeg sverger, det er ikke jeg som står bak det der. Men det er en god idé til neste gang. Altså, når kan du komme?» «Men lager jeg ikke for mye arbeid for deg? Jeg vil ikke at alt dette skal …» «Tull og tøys!» avbrøt Ellen henne. «Det blir ikke for mye arbeid, og jeg lover at det ikke skal utvikle seg til stress. Jeg trenger virkelig litt avveksling, dessuten har jeg kjempelyst til å treffe deg. Jeg savner deg sånn, Lilly! Og Dean, Jessi og Norma kommer til å bli så glade for å se deg igjen. Du vet jo hvor godt jentene liker deg.» «Det vet jeg. Og jeg gleder meg til å se dere, alle sammen.» «Så da kommer du, altså?» Lilly jublet innvendig. «Ja, det gjør jeg. Jeg må bare finne en vikar til butikken. Og du må fortelle meg når det passer, så du ikke må fly av gårde til New York igjen.» «Ikke vær redd, det passer. Jeg regner med at det skjuler seg en spennende historie bak fiolinen din. Eller kanskje til og med en gåte som vi kan utforske sammen. Husker du skattejakten vår på loftet i huset deres?» 24


Lilly smilte for seg selv. «Ja, det husker jeg. Bare at vi aldri fant noe ordentlig gåtefullt.» «Men til gjengjeld en haug med gammelt skrot. Sannsynligvis var det der interessen din for antikviteter ble vekket.» Ja, det var absolutt mulig. Lilly hadde alltid vært interessert i gamle ting. Loftet hjemme hos foreldrene hadde vært som en stor lekeplass, der hun hadde tilbrakt mye tid sammen med Ellen. Gamle kister og møbler overalt. Ting som hadde overlevd krigen, som var blitt umoderne eller som bare rett og slett var blitt glemt. Ellen hadde likt å gjemme seg bak kistene og skremme henne. Lilly derimot kunne tilbringe mange timer med å se på en gammel, utskåret kiste dekket av bilder hun som barn ikke hadde skjønt betydningen av. Men nå visste hun at bildene skulle forestille en dødsdans. «Og din interesse for gamle instrumenter kanskje også,» svarte Lilly og skjøv minnene til side. Ellen lo. «Selvfølgelig! Husker du det gamle trekkspillet?» «Gjett om! Du klimpret i vei på det til den store gullmedaljen.» «Ja, og siden har jeg vært fascinert av gamle instrumenter. Jo eldre, jo bedre.» Det ble stille et øyeblikk, som om de begge måtte riste av seg gamle minner før de vendte tilbake til nåtiden. «Greit, da kan jeg altså regne med deg,» sa Ellen til slutt, og Lilly kunne nesten høre henne kaste et skrått blikk bort på grytene. Det hadde allerede gått en halvtime, og Dean kom sikkert snart hjem fra jobb. Dessuten ville Lillys telefonselskap gni seg i hendene over samtalekostnaden … «Det kan du. Jeg skal bare finne ut hvordan jeg ordner det med butikken, så melder jeg fra.» «Flott! Ha det bra så lenge, da. Og ikke glem å sende meg en e-post i morgen.» 25


«Avtale. Hils Dean og jentene fra meg.» «Det skal jeg gjøre. Vi snakkes!» Så la hun på. Lilly ble sittende urørlig i noen minutter. Samtalen hadde åpnet et vindu i sjelen hennes. Hun og Ellen hadde vært venninner helt siden barndommen, nei, egentlig nesten som søstre, og det hadde omgivelsene ofte misunt dem. De hadde holdt sammen i tykt og tynt, og om de likevel begynte å krangle en gang iblant, tok det ikke lang tid før de var venner igjen. Da Ellen under en ferie i England hadde truffet en ung engelskmann, var Lilly den første som fikk høre at hun hadde falt pladask for ham. Noen år senere sto hun som forlover ved siden av Ellen i en liten kirke i London, og hadde snart snufset høyere enn bruden selv. Disse brokkene av minner klarte alltid å trylle noen solstråler inn i Lillys hjerte. Ikke sol fra skyfri himmel, men noen lysflekker som trengte gjennom skydekket forårsaket av Peters død. Til slutt reiste hun seg, gikk bort til skrivebordet og åpnet fiolinkassen. Lyset falt mykt over lakken. Hvilken rolle spilte det om den var noe verdt eller ikke? Lilly ville bare finne ut hvorfor den gamle mannen hadde vært så overbevist om at fiolinen tilhørte henne, og hvorfor han hadde vært så rask med å forsvinne igjen. Forsiktig trakk hun frem notearket og så på det. Måneskinnshagen, det lød så utrolig romantisk! Tro hvilken hage det var komponisten hadde fanget på papiret? Og hvem var han? Kunne notearket være nøkkelen til fiolinens opprinnelse? Og hva hadde det med henne å gjøre? Så mange spørsmål … Hun hadde bestemt seg.

Profile for Cappelen Damm AS

Corina Bomann Måneskinnshagen  

En dag kommer en fremmed mann inn i antikvitetsbutikken til Lilly Kaiser i Berlin. Han har med seg en fiolin han påstår er hennes. Men hvorf...

Corina Bomann Måneskinnshagen  

En dag kommer en fremmed mann inn i antikvitetsbutikken til Lilly Kaiser i Berlin. Han har med seg en fiolin han påstår er hennes. Men hvorf...