En eventyrlig julereise
Corina Bomann
En eventyrlig julereise Oversatt av Ute Neumann
Corina Bomann Originalens tittel: Eine wundersame Weihnachtsreise Oversatt av Ute Neumann © by Ullstein Buchverlage GmbH, Berlin. Published in 2013 by Marion von Schröder Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2016 ISBN 978-82-02-44387-0 1. utgave, 1. opplag 2016 Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2016 Satt i Sabon 10/14,4 og trykt på 70 g Enso Lux Cream 1,8. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Denne boka er tilegnet alle de som holder hjulene i gang, selv om det er jul.
Kapittel 1
Straks Anna gikk av trikken, ljomet de mot henne: barnekor som sang om snø og stjerner, blåsere som spilte kristne julesanger, som igjen ble overdøvet av moderne julehits med altfor mye bjelleklang. Så skjedde det uunngåelige: «Last Christmas I gave you my heart …» lød det skingrende fra en overdimensjonert høyttaler utenfor en bod på julemarkedet. En dunstsky av brente mandler, sukkerspinn og pølse hang over George Michaels klage om at hjertet hans var blitt kastet vrak på til jul. Det vrimlet av folk i gatene, og de var så travle at de ikke engang hadde øye for den digre pyramiden som raget opp over julemarkedet, med utskårne røkelsesfigurer og bergmenn som skulte mot mylderet med diabolske blikk. Men Anna oppdaget den, og hun skyndte seg å se vekk. Merket ikke folk hvordan figurene så ut? Hvor skumle de var med de store tennene og det stive blikket? Hun klarte å unngå synet ved å stirre ned på de grove, svarte støveltuppene sine, men luktene og lydene var det umulig å flykte fra. Hun kunne selvfølgelig ha holdt seg for ørene og nesa, men det ville sett rart ut, så hun dro opp skjerfet i stedet, presset veska inntil kroppen og skyndte seg bortover fortauet som om det var noe gratis å hente et sted. 7
Men det var umulig å unnslippe. Da hun sto utenfor døra til fru Hallmann, var hver trevl av jakka, av håret, til og med hver pore i huden hennes mettet med juledufter. For ikke å snakke om ørene hennes, der George Michael og bjelleklangen hang igjen som et ekko i Alpene. Anna ante ikke hvorfor hun hadde en slik aversjon mot denne gledens fest. Da hun var liten, kunne hun nesten ikke vente til kalenderen endelig skiftet til desember og den store nedtellingen var i gang. Men så var det blitt slutt på det. Hun visste ikke helt når, men det hadde vært slik en stund: Hvert år gruet hun seg til 1. desember og de tjuefem dagene med påtvungen lykksalighet som fulgte. Hennes reaksjon var å flykte – fra alt som på noen måte kunne minne om jul. Hun tok med glede på seg ekstraarbeid på universitetet, særlig på biblioteket, for der var det spiseforbud og ikke engang mandarinduft hintet om den forestående høytiden. Når hun skulle ta trikken, passet hun på å ha med lesestoff slik at hun slapp å se ut på fasadene som overgikk hverandre med blinkende pynt på denne tiden av året. På studenthjemmet forsvant hun inn på hybelen sin så fort som mulig, og om kvelden fant hun seg en kino eller en kafé som ikke var så altfor opphengt i jula. Venninnen Paula hadde til og med et eget kallenavn på henne i julestria. «Grinchen» – etter den amerikanske filmen om julehateren med den gressgrønne huden. Det var også derfor hun hadde gitt Anna et gressgrønt skjerf på Sankt Niklas-dagen året før, som Anna straks hadde bannlyst til sokkeskuffens innerste dyp. Ikke fordi hun var fornærmet, men fordi hun syntes hun så syk ut i grønt. 8
Men to ganger i uken var hun nødt til å begi seg ut i det allestedsnærværende julestresset. Da dro hun til fru Hallmann. Fru Hallmann var 85 år gammel og ikke så god til beins, så Anna handlet for henne og gjorde forefallende husarbeid. «Smultkaker, nystekte smultkaker!» gaulet noen inn i øret hennes på bred, saksisk dialekt. Anna kjente heten fra et varmebrett mot kinnet og hoppet forskrekket unna. Hun snublet og klarte så vidt å holde seg på beina. I iveren etter å unngå julestemningen hadde hun fullstendig oversett smultkakeselgeren, som gjorde gatene rundt julemarkedet utrygge med den bærbare steketakken sin. Mannen hadde på seg en tåpelig, blinkende nisselue, og hun sendte ham et så dystert blikk at han voktet seg vel for å gjenta salgsropet. Hun hastet videre og ignorerte de opprørte kommentarene når hun dultet borti folk som strømmet mot henne på jakt etter smultbakst. Fem minutter til med julesanger og sukkerduft så hadde hun klart det. Hun stoppet opp foran en fireetasjes bygård og så nesten ikke på den nydelig oppussede fasaden, som hun kunne betraktet i timevis om det hadde vært sommer. Men nå var det viktigere å unnslippe julekaoset enn å beundre arbeidet til gamle byggmestere. Uten å nøle trykket hun på ringeklokka ved siden av navneskiltet med «Hallmann». Døråpneren summet straks – fru Hallmann visste jo at hun skulle komme – og Anna åpnet døra. Trappeoppgangen hadde på gåtefullt vis greid å stå imot julelukten. Det luktet gummi og vaskemiddel og kanskje også litt gammel dørmatte, men for Anna var det som et friskt pust da hun steg opp trappene til fjerde etasje. Fru Hallmann sto i døra og ventet på henne, støttet på 9
en gammel spaserstokk. «Anna, vennen min, så fint at du kommer!» Anna kjente kakeduften som strømmet mot henne og tryllet frem et smil i ansiktet hennes. Det luktet varm gjærbakst, vanilje og sukker. Selv om fru Hallmann plagdes med beina – Anna så at de var forferdelig hovne under støttestrømpene – var hun ikke snauere enn at hun hadde bakt smuldrepai. Annas yndlingskake. «Beklager at jeg er litt sen, foreleseren ville vel vise seg før ferien og gikk langt over tiden.» «Det gjør ingenting, jeg vet jo at du er til å stole på. Og jeg har tross alt vært student, jeg også – det er lenge siden, men jeg husker godt hvordan professorene var.» Da hun gikk inn i gangen, la Anna merke til den vesle julebuketten med halmstjerner som fru Hallmann hadde satt frem. Merkelig nok irriterte hun seg ikke over den. Stjernene var til dels urgamle og intrikat flettet, ordentlige små kunstverk. De minnet ikke mye om den smakløse julepynten som ble tilbudt der ute. «Nå må du komme inn. Jeg har bakt kake, og det er på tide med en kopp kaffe, syns du ikke det?» Anna gjorde som hun fikk beskjed om. Fru Hallmann pleide å insistere på at hun skulle sette seg ned og drikke kaffe før hun gikk for å handle og gjøre andre ærender for henne. Det var en vane Anna var glad i, og nå hadde hun også muligheten til å få julevrimmelen litt på avstand. Hun hengte fra seg jakka og fulgte etter den pensjonerte kvinnen, som skulle feire 86-årsdagen sin om noen uker, inn i stua. Som alltid når Anna kom innom, var kaffebordet dekket. Serviset stammet fra fru Hallmanns bestemor: 10
skjøre, små kopper som så ut som om de opprinnelig var laget til et gigantisk dukkehus. «Nå er det snart jul, jenta mi», sa fru Hallmann og satte seg i sofaen, som fungerte som hennes kommandosentral de dagene hun knapt kunne bevege seg på grunn av all væsken i beina. Telefonen, en konfekteske og fjernkontrollen, som dessuten fungerte som trygghetsalarm, befant seg alltid innenfor rekkevidde. «Har du tenkt å rømme landet i år også?» Den gamle damen kjente henne visst litt for godt – og det var kanskje ikke så rart, etter to år? I løpet av denne tiden var hun nesten blitt som en bestemor for Anna, den bestemoren hun aldri hadde hatt. Hun kjente alle Annas preferanser og aversjoner. Og hun visste selvfølgelig at Anna hvert bidige år satte seg på et fly til Syden for å unngå enhver kontakt med juletradisjoner. «Jeg vet ikke helt», svarte hun mens fru Hallmann skjenket kaffe fra den nydelige gamle porselenskannen som holdt kaffen dampende varm uten noen form for termobelegg. «Jeg har ikke så god råd akkurat nå, og dessuten har jeg en del å gjøre for universitetet.» «Du har da vel ikke tenkt å tilbringe julen med å jobbe! En gang om året må man koble av, hvile og kose seg litt.» «Jeg kan jo komme og besøke deg», svarte Anna mest på spøk, for hun visste at fru Hallmann hadde et stramt program hun skulle gjennom i helligdagene, på tross av sin høye alder. «Da ville du nok måtte reise til Erzgebirge først, og så til Köln. I år har begge barna mine og familiene deres bestemt seg for å legge beslag på meg, og du vet jo at jeg ikke liker å ha dem boende her i den trange leiligheten min.» 11
«Så du skal legge ut på rundtur i år også?» Hver jul reiste den gamle damen tvers gjennom hele landet for å besøke sine barn og barnebarn – trass i de hovne beina og åndenøden som hun slet med på lengre turer. «Ja visst! Og som hvert år tar jeg toget.» «Men hva med beina dine?» «Nei, jeg får vel bare holde dem i ro under reisen. Toget frakter meg akkurat dit jeg skal, og folk pleier å være veldig imøtekommende og hjelpe meg når jeg skal av og på. Det er julens ånd, da blir folk bløte om hjertet.» Anna var skeptisk. Julas ånd sørget vel snarere for å gjøre folk stresset. Det var nok mer sannsynlig at folk ikke klarte å motstå sjarmen til den søte gamle damen – eller at de ville benytte anledningen til å sikre seg litt god karma før reisen. Anna var på nippet til å tilby sin hjelp som reisefølge, men hun ville jo ikke være innpåsliten heller. Nei, hun skulle nok få helligdagene til å gå alene også. Om det så var på Mallorca. «Det hadde forresten vært hyggelig hvis du kunne stikke innom om formiddagen på lille julaften. Jeg har en gave til deg.» «En gave? Til meg? Men det trenger du da ikke.» De pleide selvsagt å gi hverandre en liten oppmerksomhet til jul. Fru Hallmann pleide å gi henne en gavepose med en sjokoladenisse og litt godteri i, og Anna kjøpte en eske med konjakkbønner, som var det beste fru Hallmann visste. Men en ordentlig gave? «Jo, det gjør jeg faktisk. Alle mennesker trenger anerkjennelse for det de gjør, og nå har du hjulpet meg så fint i to år at jeg insisterer på å gi deg noe jeg tror du vil bli glad for.» 12
Hva kunne det være? Anna ble grepet av nysgjerrighet. Det virket som om fru Hallmann skjønte det, for et smil lyste opp ansiktet hennes. «Men du må ikke finne på å gi meg noe annet enn konfekt! Jeg har ikke bruk for mer nips her i leiligheten min, jeg får sikkert nok av det av familien min.» Hun sukket teatralsk og la til: «Vet du hva, på en måte kan jeg godt forstå at du ikke liker julen. Du aner ikke hvor mange ganger i løpet av helligdagene jeg er nødt til å late som om jeg liker alle gavene jeg får fra barna og barnebarna mine.» «Men du får da sikkert kjempefine gaver.» «Pøh! Så det tror du!» glapp det ut av den gamle damen. «Bilder som er klint på papiret i full fart, stygge porselensfigurer, spilledåser, smykker jeg ikke ville gått med om jeg så var hundre. Og strikkejakker! Jeg aner ikke hvor mange strikkejakker jeg har fått opp gjennom årene. Men det verste er når de kommer med kjøkkenredskaper. Jeg vil mye heller ha en mp3-spiller eller et sånt nymotens lesebrett. Noen av damene på eldresenteret har det, og da de viste meg at det går an å stille dem inn slik at skriften blir større, tenkte jeg at et sånt må jeg bare få meg! Men når jeg hinter om det til barna mine, bare smiler de. De tror nok ikke at jeg klarer å bruke det. Eller enda verre, at det ikke lønner seg å bruke penger på noen som er så gammel som meg!» «Jeg kan godt skaffe deg et lesebrett, hvis det er det du ønsker deg? Det fins veldig praktiske modeller nå, og de er faktisk ikke så dyre heller.» «Jeg tror deg, Anna, og skulle jeg komme tomhendt hjem i år også, skal jeg offisielt gi deg i oppdrag å kjøpe et til meg. Når gamle Paschulke får det til, klarer jeg det med glans! 13
Men det handler ikke om det, det handler om at jeg er lei av å spille veloppdragen bestemor som blir glad for hva som helst. Kanskje jeg skulle ta bladet fra munnen i år? Hva syns du?» «Det er kanskje greit å prøve? Eller så kan du true med at du reiser på et langvarig og dyrt cruise neste år, hvis de nekter å høre på deg.» Fru Hallmann lo høyt. «Ja, da hadde de fått seg en støkk, ikke sant? Men jeg får meg neppe til det, for å være ærlig. Det er tross alt familien min, og jeg har ganske sikkert ikke vært perfekt bestandig, jeg heller. Jeg får bare glede meg over all nipsen og tegningene, for jeg elsker barna og barnebarna mine, og jeg vil virkelig ikke såre dem.» Anna ble tenksom da fru Hallmann sa dette. Var det mulig at hun såret familien sin når hun holdt seg unna i jula? Nei, svarte hun straks selv, ganske sikkert ikke. De er bare glade for at jeg ikke er der og ødelegger julefreden for dem. Og så langt har ikke engang mamma prøvd å overtale meg til å være hjemme i jula, så det blir nok Syden i år også. Det nye året kommer uansett, med juletre eller uten.
Kapittel 2
«Og nå skal dere få tre hits på rappen, og vi begynner med Whams juleklassiker: ’Last Christmas’ …» Anna slo frustrert av radioen før musikken rakk å sette i, og spurte seg om det var noen vits i å klage til radiokanalen. Kunne de ikke snart slutte å spille den grusomme låta? Det føltes som om de spilte den minst tusen ganger i løpet av adventstiden – flere ganger per sending, og hver gang det kom en ny programleder i studio. Men Anna hadde heller ikke lyst til å sette på en cd. I stedet slo hun på pc-en. Den magre begynnelsen til en tekst hun skulle skrive for professor Winkelstein, kom til syne på skjermen. «Et vintereventyr» var temaet, inspirert av Shakespearestykket – men det skulle ikke bli et middelalderdrama, snarere en historie basert på hennes eget liv. Som om eventyr var noe man fikk oppleve selv! Men hvem orket vel å diskutere med professor Winkelstein? På en måte føltes det som om hun var tilbake på skolen og skulle skrive om sin fineste ferieopplevelse. Men rent bortsett fra at hun slet med å se noe eventyrlig i vinteren, kom professoren neppe til å nøye seg med en barnaktig, naiv tekst. Nei, han kom nok til å vente seg noe halvgenialt, noe Heinrich Heine eller Shakespeare kunne ha skrevet. 15
Men hun var nå engang Anna Wagner og slett ingen stor forfatter. Kanskje skyldtes det julemaset som gjennomsyret atmosfæren og gjorde det vanskelig å tenke ut noe. Ikke engang studenthjemmet ble forskånet for det. Da hun var kommet hjem fra fru Hallmann, hadde det stått et lite grantre i gangen. Og på felleskjøkkenet var det noen som hadde bakt pepperkaker – eller snarere brent pepperkaker, for hun kunne ikke tenke seg at det fantes oppskrifter som skulle resultere i noe som smakte svidde sokker. Da hun følte seg helt sikker på at ingen lys idé ville slå ned i henne denne dagen, åpnet hun søkemotoren og ga seg til å lete etter overkommelige last minute-turer. Hun skjønte ikke hvorfor hun hadde så dårlig råd denne vinteren. De siste årene hadde hun hatt mer penger til rådighet. Det skyldtes vel at hun hadde vært litt uheldig med ekstrajobbene dette året, og semesteret hadde dessuten vært temmelig travelt: Hun ville gjøre seg ferdig med bachelorgraden i løpet av neste halvår og hadde derfor måttet ta noen studiepoeng ekstra. Dermed rakk hun bare å ta seg av fru Hallmann, og fra henne nektet hun å ta imot mer enn litt lommepenger. Plutselig hørtes det lave plinget som varslet at hun hadde fått en e-post. Først hadde Anna tenkt å ignorere den, for på skjermen bredte det seg nå en solrik sandstrand med turkis hav. Mallorca last minute kun 99 euro sto det på et lysende rødt reklamebanner. Men så seiret nysgjerrigheten. Kanskje det var venninnen Paula som hadde skrevet til henne? Hun studerte medisin på sjette semesteret, bodde i utkanten av Halle og var juleelsker på sin hals – noe som ikke påvirket vennskapet deres i nevneverdig grad. De to besøkte hverandre nesten hver 16
helg, i hvert fall når ingen av dem hadde en semesteroppgave å svette over. Bare et øyeblikk senere angret Anna inderlig på at hun hadde åpnet postkassen. Hun fikk seg en støkk da hun så avsenderen og emnelinjen. Først orket hun ikke tanken på å lese meldingen, men så tok hun seg sammen. Hvor ille kunne det være? Fra: Conny Dressler Til: Anna Wagner Emne: Kommer du? Kjære Anna, Mamma ga meg lov til å bruke e-posten hennes, så nå skal jeg skynde meg å skrive til deg. Hvordan har du det? Jeg har det fint. Kan du tenke deg, fru Traunstein ga meg fem på den siste matteprøven. Jeg hadde egentlig tenkt å fortelle det i det neste brevet mitt, men mamma mente det var like greit å si det på e-post. Men egentlig er det noe annet jeg ville spørre om. Kommer du på julebesøk til oss i år? Mamma sier at du sikkert skal reise bort, men du har ikke skrevet noe om det til meg. Så jeg tenkte jeg skulle spørre: Kommer du? Jeg ville blitt kjempeglad, for vi har jo ikke sett hverandre på et halvår, nesten. Stor klem fra Jonathan. PS: Mitt ønske til julenissen i år er en eventyrbok …
Anna satt som forsteinet foran skjermen og så på den lille snømannen med rød nese som prydet e-posten – en del av juletemaet til mail-programmet, antakelig. Men det var 17
ikke den runde karen med gulrotnese hun stusset på. Lillebroren hennes ba henne tilbringe jula sammen med ham, moren deres og stefaren! Noe sånt hadde aldri skjedd før. En stygg mistanke steg opp i henne. Var det moren som skjøv ham foran seg? Kunne hun ha skrevet e-posten og utgitt seg for å være broren hennes? Da hun var kommet over det første sjokket, åpnet hun skrivebordsskuffen. Hun hadde nesten ikke kontakt med moren, men lillebroren, som hadde fylt ni dette året, hadde skrevet til henne nesten hver uke de siste to årene. Små brev der han fortalte om alt han opplevde. Med tiden var det blitt hele skoesker fulle av brev, som hun omhyggelig oppbevarte i klesskapet og hårdnakket forsvarte mot alskens snokende besøk. De nyeste og fineste brevene oppbevarte hun i skrivebordet, slik at hun kunne lese dem når hun følte seg nedfor. Sist gang hun hadde sett Jonathan og resten av familien, var for nøyaktig et halvt år siden. Et blikk på kalenderen bekreftet det. Hun hadde besøkt Jonathan og familien på bursdagen hans 19. juni. Hun hadde holdt ut i tre dager, så hadde hun flyktet. Ved første blikk kunne det virke som om det bare var bagateller som hadde forsuret oppholdet for henne. Moren hadde selvfølgelig prøvd å overtale henne til å bli lenger, men så kom alle spørsmålene: Hva skal du gjøre når du er ferdig med å studere? Har du en kjæreste? Ville det ikke vært bedre om du studerte i Berlin? Og så videre, og så videre. Stefaren hadde greid å lage en stor sak ut av disse enkle, litt enerverende spørsmålene. Etter hennes mening var han den siste som hadde noen rett til å prøve å oppdra henne, 18
og dessuten var hun snart 22 år gammel. Irritert hadde hun pakket kofferten og reist sin vei. Og nå fikk hun denne e-posten … Hun tok frem det siste brevet som broren hadde skrevet med den barnslige håndskriften sin. I morgen hadde det egentlig vært på tide med et nytt. Kunne Jonathan ha skrevet e-posten selv likevel, på eget initiativ? Hun så for seg hvordan guttungen med det brune bustete håret tryglet moren om å slippe ham til på pc-en hennes. Tanken rørte henne dypt, og så var det dette gaveønsket: en eventyrbok. Antakelig hadde Gert, stefaren hennes, sagt at gutten ikke skulle få noen bok, men en skikkelig gutteleke, en bil, kanskje, eller et byggesett. Ikke noe kultur, nei, gudbevares, og i hvert fall ingen bøker, han skulle jo ikke bli en bløtfisk heller … Anna pustet dypt inn og ut for å stoppe den hatske tiraden mot stefaren som boblet opp i henne. Det at han ikke likte bøker, var en av grunnene til at hun aldri helt hadde greid å gjøre seg til venns med ham. Kanskje det faktisk er Jonathan som har sendt e-posten, tenkte hun. Og hvilken rolle spilte det egentlig om det var moren? Uansett hvem som hadde invitert henne – Jonathan ville bli glad for å se henne. Kanskje jeg faktisk skal besøke dem, tenkte Anna trassig. Da får Jonathan den eventyrboka han ønsker seg, og Gert kan gremme seg halvt i hjel når gutten oppfører seg annerledes enn han syns at gutter skal i noen dager. Jeg kan lese for ham, og så kan vi bygge en eventyrbok-hytte der vi gjemmer oss for resten av verden … 19
Anna så for seg øynene hans, hvordan de ville lyse når hun foreslo det. I julebrevene hun hadde fått fra ham de siste to årene, hadde han virket litt lei seg for at hun ikke kunne komme. Det får vel bli slik, da, tenkte hun og klikket på svarknappen. Det var de feriedagene. Hvis det blir for mye mas, bare stikker jeg. Fra: Anna Wagner Til: Conny Dressler Re: Kommer du? Kjære Jonathan, Det går fint med meg. Det er ganske kaldt her i Leipzig, og jeg har det temmelig travelt nå om dagen. Jeg må skrive en historie, men for å være ærlig aner jeg ikke hva jeg skal skrive om. I år skal jeg ikke reise bort i jula, så ja, jeg kommer på besøk! Men først skal jeg snakke med julenissen og be ham skaffe deg en eventyrbok. Det må vi bare få til! Han bor jo tilfeldigvis i Erzgebirge, like her i nærheten. Jeg skal ringe ham. Alt det andre kan jeg fortelle om når jeg kommer. Kanskje du kan hjelpe meg litt med historien jeg skal skrive. Har du en god idé? Stor klem fra Anna PS: Hils mamma!
Anna sukket og klikket på «Send». Meldingen foldet seg sammen til en konvolutt, og så forsvant den i eteren. Nå var det ingen vei tilbake! Anna kjente tanken som en klump i magen, men da blikket hennes streifet brevene fra Jonathan 20
og bildet av ham som sto på skrivebordet hennes, var det noe som rørte på seg inni henne. Det var som om en liten dør gikk opp. Hun gledet seg til å se lillebroren, de lysende øynene hans og latteren! Det var noe å holde seg fast i hvis Gert oppførte seg dumt denne gangen også. Hun klikket bort Mallorca-bildet og åpnet nettsiden til jernbanen. Hun hadde ikke lyst til å komme frem altfor tidlig, og turen måtte ikke bli for dyr heller. Før hun rakk å velge billetter, plinget det på nytt. Var det Jonathan som svarte allerede? Satt han ved pc-en og holdt vakt? Anna så på klokka. Fem på åtte. Klokka åtte var leggetid, i hvert fall hvis det ikke hadde forandret seg siden sist. Hun åpnet e-posten, men til forskjell fra juletemaet i mailen fra Jonathan var siden helt grønn. Fra: Paula Michel Til: Anna Wagner Snart er det jul, Grinchen! Hei Anna! Har du lyst til å komme innom før jul? Det blir ingen ferietur på oss i år, dessverre – familiegreier, du vet. Men jeg vil gjerne møte deg en gang til før helligdagene, kan du komme? Jeg lover å bake en hundre prosent ujulete kake! Klem fra Paula
Anna smilte stort inni seg. Hun hadde uansett tenkt å besøke Paula før jul, for hun visste at familien kom til å legge beslag på venninnen. Hun skyndte seg å skrive et svar, 21
men så stoppet hun opp da hun var halvveis og tenkte: Hvis hun uansett skulle til Berlin, kunne hun like godt dra innom Halle på veien! Hun tok en rask beslutning og skrev til Paula at hun skulle komme innom på lillejulaften, før hun reiste videre til Berlin. Imens fikk hun en ny e-post. Fra: Conny Dressler Til: Anna Wagner Re: Re: Kommer du? Kjære Anna, Driiiitkult! Jeg gleder meg masse til du kommer! Pappa sa at du sikkert hadde andre planer, men jeg visste at du ville komme! Du får si fra til julenissen om boka, Matti fikk en han også, med kjempefine bilder. Og når det gjelder historien – kan du ikke skrive om roboter? Jeg kan fortelle deg hva de driver med. Promfessoren kommer helt sikkert til å like det, alle liker roboter! Jeg skal forresten hilse masse fra mamma, hun gleder seg, hun også. Kan du si fra når du kommer? Så kan jeg begynne å rydde på rommet. Stor smask fra Jonathan
Typisk Gert å være så skeptisk! Anna holdt på å hisse seg opp igjen, men så måtte hun le da hun leste ordet promfessor. Det var slett ingen stavefeil, Jonathan syntes det var morsomt å vri på ordet. Det hadde begynt med at han strevde med uttalen, men nå moret han seg over tulleordet, og når han var i det spøkefulle hjørnet, laget han gjerne en 22
«prompfessor» ut av «promfessoren». Da kunne han le seg halvt fordervet. Anna syntes faktisk at det var ganske morsomt selv, og det hjalp å ha det i bakhodet når Winkelstein atter en gang rakket ned på henne fordi han var misfornøyd med strukturen i et avsnitt. At Jonathan hadde tenkt å rydde på rommet, var heller ikke uvanlig, han gjorde det ved spesielle anledninger – enn så lenge. Da hun var på hans alder, hadde rommet hennes også vært skinnende rent hver gang hun fikk besøk. Men hun klarte ikke helt å bli kvitt følelsen av at moren satt ved siden av Jonathan og leste hva de skrev. Og at hun var den egentlige initiativtakeren bak brevvekslingen. Kanskje Anna skulle opprette en egen e-postkonto til Jonathan? En som bare han hadde tilgang til? Han var kanskje litt liten ennå, men snart fylte han ti, og pleide ikke barn på hans alder å ha egne e-postadresser? Fra: Anna Wagner Til: Conny Dressler Re: Re: Re: Kommer du? Kjære Jonathan, Klart jeg skal skrive en historie om roboter, det er helt sikkert! Kanskje vi kan gjøre det sammen i jula – hva tror du om det? Og så tenkte jeg akkurat på at vi kunne bygge et eventyrslott også. Med roboter og alt mulig rart. Jeg gleder meg veldig, og det er jo ikke lenge til. Jeg kommer i åttetiden om kvelden 23.12., hvis ikke toget er veldig forsinket. 23
Men nå er det virkelig på tide at du legger deg! Bare fem netter igjen, og så kommer julenissen. Smask og nuss fra Anna
Imens hadde også Paula svart, og Anna leste den korte meldingen før hun slo av pc-en og la seg ned på senga. Tenk at hun frivillig skulle utsette seg for julemaset i år! Men Gert skulle ikke få gleden av å feire uten henne. Hun skulle feire jul med Jonathan, det var helt sikkert, og kanskje det ville bli enda finere enn i de årene hun ikke likte å tenke tilbake på.