Clive Cussler Mayafolkets hemmeligheter

Page 1



Mayafolkets hemmeligheter



Clive Cussler Med Thomas Perry

Mayafolkets hemmeligheter Oversatt av Sigrunn Stokke Johnsen


Clive Cussler med Thomas Perry Originalens tittel: The Mayan Secrets Oversatt av Sigrunn Stokke Johnsen Copyright © 2013 by Sandecker, RLLLP. All rights reserved. Published by arrangement with Peter Lampack Agency, Inc. 350 Fifth Avenue, Suite 5300, New York, NY 10118 USA Tidligere utgitt av Cappelen Damm AS i 2016 Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2017 ISBN 978-82-02-55259-6 1. utgave, 1. opplag 2017 Omslagsdesign: Rune Herstad-Kårnes Omslagsfoto: Shutterstock Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2017 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Kapittel 1

Rabinal, Guatemala, 1537 Det var etter midnatt, men broder Bartolomé de Las Casas befant seg fremdeles i arbeidsværelset sitt på misjonsstasjonen i Rabinal. Før han gikk til sengs, måtte han skrive sitt daglige referat om mayaindianerne i rapporten sin til biskop Marroquain. Å overbevise Kirkens hierarki om de dominikanske misjonenes fremgang i Guatemala, ville bare være mulig dersom den ble grundig dokumentert. Han tok av seg den svarte kappen, og hengte den på en krok ved døren. Så ble han stående stille et øyeblikk og lytte til nattens lyder – den lave kurringen fra fugler og kvidderet fra insektene. Han gikk bort til et skap på veggen, åpnet det og tok ut den dyrebare boken. Kukulcan, en mann av kongelig ætt, som var viden kjent for sin store visdom, hadde brakt denne boken og to andre til broder Bartolomé, slik at han kunne granske dem. Las Casas la boken ned på bordet, der et enslig vokslys stod og brant. Han hadde studert boken i flere måneder, og hadde et viktig arbeid foran seg denne natten. Han plasserte et stykke pergament på bordet, og åpnet den praktfulle boken. Denne siden var delt inn i soner. Den inneholdt bilder av seks fantastiske, menneskelignende vesener, som han antok var guddommer, alle sammen sittende, vendt mot venstre. 5


Under bildene fantes det seks vertikale kolonner med kompliserte skriftlige symboler, som Kukulcan hadde omtalt som mayaenes skriftspråk. Sidene var hvite, og bildene var utført i rødt, grønt og gult, og innimellom blått. Skriften var svart. Las Casas spisset pennen sin for å gjøre den så tynn og fin som mulig, delte arket sitt inn i seks vertikale kolonner og begynte å kopiere tegnene. Det var et vanskelig og krevende arbeid, men han så det som en del av sitt kall. Det var en like stor del av hans dominikanske kall som klesdrakten – den hvite habitten som symboliserte renhet, og den svarte munkekutten over den, som symboliserte botsøvelse. Han hadde ingen anelse om hva tegnene betydde, eller navnene på de mytiske guddommene, men han visste at bildene inneholdt viktig kunnskap som Kirken ville trenge for å forstå sine nye konvertitter. For Las Casas var det å mestre den milde, tålmodige konverteringen av mayaene en personlig plikt, så vel som en botsøvelse. Bartolomé de Las Casas hadde ikke kommet til den nye verden med fred. Han hadde kommet med et sverd i hånden. I 1502 hadde han seilt fra Spania til Hispaniola med guvernøren, Nicholás de Ovando, og akseptert encomienda, erobrerens rett til land og retten til å holde alle indianere han fant der, som slaver. Selv i 1513, etter at erobrerne hadde begått grusomheter i et helt tiår, og etter at han var blitt ordinert til prest, deltok han i erobringen av indianerne på Cuba, og aksepterte nok en kongelig bevilgning av land og indianere som sin del av byttet. Nå, når han tenkte tilbake på sitt tidligere liv, gjorde skammen og angeren ham syk. Da han endelig hadde innrømmet overfor seg selv at han hadde begått en stor synd, hadde han lovet bot og bedring. Las Casas kom aldri til å glemme den dagen i 1514 da han reiste seg og tok avstand fra sine tidligere gjerninger, og gav de indianske slavene tilbake til guvernøren. Å tenke tilbake på den dagen var som å berøre arret på et gam6


melt brannsår. Etterpå hadde han seilt hjem til Spania for å trygle dem som satt ved makten, om indianernes beskyttelse. Det var nå tjuetre år siden, og siden den gang hadde han arbeidet uten stopp, viet alle sine skrifter og all sin tid til å rette opp igjen den uretten han hadde begått og støttet. Han arbeidet i flere timer med kopieringen, inntil han hadde gjort seg ferdig med siden. Han la pergamentet i bunnen av skrinet som inneholdt prekener, sammen med alle de andre sidene han hadde kopiert. Mens han beveget seg rundt i det vesle værelset, begynte flammen på vokslyset å flakke. Han plasserte et nytt blankt ark på bordet, ventet til flammen lyste rolig og varmgult over bordflaten igjen, og begynte på den neste oppgaven. Han dyppet pennen i blekket og begynte med datoen: 23. januar 1537. Så stoppet pennen over papiret. Han hørte velkjente lyder, lyder som øyeblikkelig fremkalte sinnet. Han hørte lyden av soldater som marsjerte i samlet tropp; støvlene som traff den fuktige jorden, spydene som skramlet, og sverdhjaltene som klirret mot stålet i soldatenes rustninger. «Nei,» mumlet han. «Ikke nå igjen, Herre. Ikke her.» Det var et overtramp, et svik. Guvernør Maldonado hadde brutt løftet sitt. Dersom de dominikanske munkene lyktes i å pasifisere og konvertere de innfødte, skulle ingen kolonister komme hit for å kreve encomiendas – og, fremfor alt, ingen soldater. De soldatene som ikke hadde klart å beseire indianerne i disse områdene ved å slåss, måtte ikke komme hit nå og gjøre dem til slaver etter at munkene hadde gjort seg til venns med dem. Las Casas slengte på seg den svarte kappen, trev døren opp og løp bortover galleriet, med lærsandalene klaprende mot brosteinene. Han kunne se troppen med spanske kavalerisoldater, alle sammen klare for kamp, med sine sverd og lanser, sine rustninger i Toledo-stål og hjelmer som skinte 7


i lyset fra det store bålet de hadde tent på torget foran kirken. Las Casas løp mot dem, veivet med armene og ropte: «Hva er det dere gjør? Hvordan våger dere å tenne et bål midt på torget i misjonsstasjonen! Takene til disse bygningene er bare laget av strå!» Soldatene både så og hørte ham, og to eller tre av dem bukket høflig for ham, men dette var profesjonelle kampsoldater, conquistadorer. Og de visste at det å krangle med overhodet til en dominikansk misjon ikke kom til å gjøre dem verken rikere eller mektigere. Idet han kom stormende mot dem, gikk de til siden eller trakk seg noen skritt tilbake, men de engasjerte seg ikke. «Hvor er kommandanten?» sa han. «Jeg er fader Bartolomé de Las Casas.» Det var sjelden han benyttet seg av prestetittelen, men han var tross alt prest, den første som noen gang var blitt ordinert i den nye verden. «Jeg krever å treffe kommandanten deres.» De to soldatene som befant seg nærmest ham, snudde seg mot en høy mann med mørkt skjegg. Las Casas merket seg at denne mannens rustning var litt mer forseggjort enn de andres. Den hadde filigransarbeid, innlagt med gull. Idet Las Casas nærmet seg, ropte mannen ut: «Oppstilling!», og mennene hans stilte seg opp i fire rekker, med ansiktene mot ham. Las Casas stilte seg mellom ham og soldatene hans. «Hva har soldatene med å storme inn i en dominikansk misjonsstasjon midt på natten? Hva har dere her å gjøre?» Mannen så trett på ham. «Vi har en jobb å gjøre, broder. Du får ta opp klagen din med guvernøren.» «Han lovte meg at det aldri skulle komme soldater hit.» «Det var kanskje før han fikk høre om djevelens bøker.» «Djevelen har ingenting med bøkene å gjøre, din idiot. Dere har ingen rett til å være her.» «Vi befinner oss nå her uansett. Hedenske bøker har blitt 8


observert her og rapportert om til frater Toribo de Benevente, som henvendte seg til guvernøren for hjelp.» «Benevente? Han har ingen autoritet over oss. Han er ikke engang dominikaner. Han er fransiskaner.» «De interne kranglene er deres egen sak. Min jobb er å finne og ødelegge de onde bøkene.» «De er ikke onde. De inneholder kunnskap om dette folket, og all informasjonen som eksisterer om dem – deres forfedre, deres naboer, deres filosofi, språk og kosmologi. De har levd her i tusenvis av år, og bøkene deres er en gave til fremtiden. De forteller oss ting som vi ellers aldri ville få vite.» «Du er feilinformert, broder. Jeg har sett noen av dem selv. Det finnes ikke noe annet enn tegn og bilder av demonene og djevlene som de tilber.» «Disse menneskene er i ferd med å bli konvertert frivillig, og én etter én. Ikke slik fransiskanermunkene gjør det, ved å døpe ti tusen mennesker på en gang. Mayaindianernes gamle guder er simpelthen blitt redusert til symboler. Vi har hatt en stor fremgang her i løpet av kort tid. Dere må ikke ødelegge alt arbeidet vi har gjort, ved å bevise for dem at vi er villmenn.» «Villmenn? Vi?» «Ja, villmenn. Du vet, folk som ødelegger kunst, brenner bøker og dreper folk de ikke forstår seg på, og gjør barna deres til sine slaver.» Kommandanten snudde seg mot mennene sine. «Få ham vekk herfra.» Tre soldater grep Las Casas og halte ham bort fra torget, så nennsomt som de bare kunne. En av dem sa: «Vær så snill, fader, jeg ber deg. Hold deg unna kommandanten. Han har sine ordrer, og han vil heller dø enn å la være å adlyde.» De rygget vekk fra ham, snudde seg og løp tilbake til torget. Las Casas kastet et siste blikk på soldatene, som var opp9


tatt med å bygge videre på det store bålet. De løp frem og tilbake for å finne ved, brøt av alt de kunne finne av treverk, og kastet det på flammene som steg mot himmelen, og som lignet mer på demoner enn noen av guddommene som ble beskrevet i mayaenes bøker. Han snudde seg og gikk bak misjonsbygningene av soltørket leirstein, holdt seg til mørket og skyggene. I utkanten av rydningen kom han til en sti i jungelen. Skogen vokste så tett omkring stien at det var som å bevege seg gjennom en grotte. Stien ledet nedover mot elven. Da Las Casas kom frem til elven, så han at mange av indianerne hadde kommet ut av hyttene sine, og at et bål var blitt tent i landsbyen. De hadde vært klar over de fremmede soldatenes ankomst, og hadde samlet seg i sentrum av landsbyen for å diskutere hva de skulle foreta seg. Han snakket til dem på k’iche’, språket som mayaindianerne i dette området snakket. «Det er meg, broder Bartolomé!» ropte han ut. «Det har kommet soldater til misjonsstasjonen.» Han fikk øye på Kukulcan, som var blitt sittende i døråpningen til hytten sin. Han hadde vært en viktig høvding i Cobán før han hadde bestemt seg for å komme til misjonsstasjonen, og nå så alle de andre på ham for at han skulle lede dem. Han sa: «Vi så dem. Hva ønsker de? Gull? Slaver?» «De har kommet for å hente bøker. De forstår seg ikke på bøkene, og noen har fortalt dem at mayaenes bøker handler om ondskap og magi. De har kommet for å finne alle bøker dere har, og for å ødelegge dem.» Indianerne begynte å mumle seg imellom og uttrykte sjokk og vantro. Nyheten virket fullstendig uforståelig på dem, som om noen hadde kommet for å hogge ned trærne, tømme elvene eller utslette solen. For dem virket dette som en handling av ren ondskap, som ikke kunne gagne soldatene på noen måte. 10


«Hva bør vi foreta oss?» spurte Kukulcan. «Slåss?» «Alt vi kan gjøre nå, er å prøve å redde noen av bøkene. Plukke ut de viktigste og frakte dem vekk herfra.» Kukulcan gjorde tegn til sønnen, Tepeu, som var omtrent tretti år gammel og hadde vært en respektert kriger. De snakket lavmælt sammen, utvekslet rask informasjon. Tepeu nikket. Kukulcan sa til Las Casas: «Det finnes ingen tvil. Det må være den jeg brakte til misjonen for å vise deg. Den er verdt alle de andre til sammen.» Las Casas snudde seg og gikk mot jungeltråkket. Tepeu var plutselig ved siden av ham. «Vi må komme oss oppover stien før de finner den,» sa han. «Forsøk å holde følge.» Så begynte han å løpe. Tepeu løp oppover stien som om han kunne se i mørket, og Las Casas skimtet silhuetten hans foran seg og skyndte seg etter ham. Idet han innhentet Tepeu oppe på sletten, så de en lang rekke soldater komme marsjerende bortover hovedveien mot den indianske bosettingen. Las Casas trengte ikke å se mer. Han hadde deltatt i utslettelsen av Taino på Hispaniola, og han kunne se for seg nøyaktig hva de kom til å gjøre. Den første gruppen med soldater stormet inn i en hytte. Ett minutt senere kom en av dem ut igjen, bærende på en av indianernes bøker. Han hørte at en mann sa på Ch’olan: «Jeg reddet den der fra byen Copán!» Et arkebuse-skudd rystet grunnen, og en flokk papegøyer lettet fra et høyt tre og flyktet, med flagrende vinger og høye skrik. Mannen lå død foran hytten sin. Mens Las Casas og Tepeu snek seg gjennom det svakt opplyste området bak misjonsstasjonen, tenkte Las Casas på Tepeus familie. Kukulcan hadde vært yppersteprest, en lærd mann. Familien hans tilhørte en kongelig klasse. Da sykdom hadde tatt livet av den siste herskeren, var han blitt valgt til leder. Han og Tepeu hadde gitt fra seg sine forseggjorte, fjærbelagte regalier da de forlot hjemmet sitt, men 11


Tepeu bar ørepluggene, armringene og perlekjedet av mørkegrønn jade, som bare medlemmer av aristokratiet hadde lov til å eie. De løp mot det dominikanske kvarteret langs baksiden av bygningene, og de kunne se at soldatene var på vei tilbake med sin fangst fra misjonsstasjonens samling av stedegne objekter. De hadde armene fulle av bøker, seremonielle gjenstander og treskjærerarbeid, som de bar til bålet. Mayaenes bøker var lange, sammenbrettede strimler laget av barken fra det viltvoksende fikentreet. Skriveflaten var dekket av en tyntflytende, hvit stukk, og bildene var malt med naturlig forekommende pigmenter. Bøkene som soldatene hadde funnet, kastet de på bålet. De eldste var de tørreste, og de tok øyeblikkelig fyr – flammet opp – og de femti eller hundre sidene som hadde blitt bevart i flere århundrer, var tapt for alltid. Las Casas visste at disse bøkene kunne inneholde hva som helst. Kukulcan hadde fortalt ham at noen var matematiske avhandlinger, astronomiske observasjoner, lokaliseringen av tapte byer, glemte språk, kongers bedrifter, som gikk tilbake ett tusen år. I løpet av et øyeblikk var all informasjonen, omhyggelig skrevet ned og tegnet for hånd, borte i flammene og røyken som steg opp mot den mørke himmelen. Tepeu beveget seg raskt og kyndig i mørket. Han åpnet den store døren inn til kirken akkurat nok til at han kunne smette inn. Las Casas hadde fordelen av den svarte dominikanerkutten, som var uformelig og mørkere enn en skygge. Etter en liten stund tok Las Casas ham igjen inne i kirken. Han ledet Tepeu nedover kirkens midtgang mot alteret, og deretter til høyre. En dør førte inn i sakristiet. I det svake måneskinnet fra de høye vinduene passerte de messehagelen og messeskjorten, som hang fra knagger på veggen, og en kiste av tre der resten av ornatet ble oppbevart, for å beskytte det mot den konstant høye luftfuktigheten fra Gua12


temalas jungel. Han ledet Tepeu ut gjennom den vesle døren på den andre siden av rommet. De forlot kirken og fortsatte bortover det lange galleriet mot det dominikanske kvarteret. De listet seg bortover den brolagte svalgangen, barføtt for at sandalene deres ikke skulle avsløre dem. I enden av det overbygde galleriet gikk de inn i Las Casas’ arbeidsværelse. Tepeu gikk bort til det enkle arbeidsbordet, der han fikk øye på boken. Han plukket den forsiktig opp, og så på den med en slik andakt at det virket som om han hilste på en levende person, en kjær person som han trodde han hadde mistet. Tepeu så seg omkring i rommet. Las Casas hadde en dekorert mayakrukke, som viste en mayakonges daglige gjøremål i bilder. Las Casas hadde vendt den siden ut som viste kongens daglige renselse, og ikke siden som viste ham idet han skar seg i tungen for å ofre blod. Krukken inneholdt munkens beholdning av ferskvann, og hadde en slags lærreim som de indianske korguttene brukte for å bære den. Tepeu helte ut resten av vannet i Las Casas’ vaskevannsfat, før han tørket krukken med et tøystykke. Så puttet han den dyrebare boken oppi krukken. Las Casas gikk bort til skapet på veggen, som inneholdt flere av skriveprosjektene han arbeidet med. Han hentet to bøker til, og rakte dem til Tepeu. «Vi bør redde så mange vi kan.» Tepeu sa: «De får ikke plass. Den første er verdt hundre av disse.» «Resten vil bli borte for alltid.» Tepeu sa: «Jeg tar med meg boken til et sted langt borte, der soldatene aldri kommer til å finne den.» «La dem ikke fange deg. De tror at det du bærer på, er djevelens budskap.» «Det vet jeg, fader,» sa Tepeu. «Gi meg din velsignelse.» Han knelte. 13


Las Casas la hånden sin på Tepeus hode, og sa på latin: «Herre, la denne mannens rettskaffenhet være nok. Han ønsker ingenting for sin egen del, bare å bevare sitt lands visdom for fremtidige generasjoner. Amen.» Han snudde seg og gikk bort til veggskapet igjen, og kom tilbake med tre gullstykker. Han gav dem til Tepeu. «Dette er alt jeg har. Bruk dem til det du trenger på reisen din.» «Takk skal du ha, fader.» Tepeu gikk mot døren. «Vent. Ikke gå ut enda. Jeg hører dem.» Las Casas gikk bort til døren, og tok et par skritt utenfor. Det luktet svidd, og han kunne høre ropene fra landsbyen nede ved elven. Han ble stående med ryggen mot døren mens en tropp soldater trengte seg forbi tre dominikanermunker som prøvde å hindre dem i å storme misjonsstasjonen. Fire soldater brøt seg inn i et lagerrom i galleriet for å gjennomsøke det. Las Casas strakte armen bak seg, la hånden på dørklinken og åpnet døren til arbeidsværelset. Han fikk bare et glimt av Tepeu idet han snek seg ut. Han hadde vannkrukken bakpå ryggen, med én lærstropp rundt livet og en annen over pannen, slik at vekten ble fordelt. Han løp tvers over rydningen og inn mellom trærne, men han var synlig i bare noen få sekunder, og fullstendig lydløs.


Kapittel 2

Utenfor Isla Guadalupe, Mexico, nåtid Tusenvis av sølvskimrende fisk svømte forbi Sam og Remi Fargo, svingte unisont hit og dit, som om de alle sammen ble kontrollert av en og samme hjerne. Vannet var klart og varmt, og Sam og Remi kunne se langt bortenfor stålstengene i buret de befant seg i. Sam holdt et halvannen meter langt aluminiumskaft med en liten, skarp mothake i enden. Verktøyet var utviklet for merking, og i løpet av de ukene han og Remi hadde vært på denne reisen, var han blitt en mester i å bruke det. Han kikket på henne, og deretter forover igjen, stirret inn i det fjerne. Mens de stirret, var det som om en mørk flekk dukket opp fra intet i utkanten av synsvidden deres, som om de ørsmå partiklene i vannet samlet seg og dannet en fast form. Det var en hai. Og som Sam og Remi hadde forutsett, svingte den mot dem. Haien kom svømmende mot dem fra siden, tiltrukket, muligens, av den store stimen med fisk som hadde samlet seg i nærheten av haiburet og smatt inn og ut mellom stålstengene. Det var likevel ingen tvil om at haien var oppmerksom på Sam og Remi. Ekteparet var erfarne dykkere, og de hadde begge to vent seg til tanken på at det ikke var mulig å oppholde seg i vannet noe sted i verden uten at en hai ville legge merke 15


til deres tilstedeværelse. De hadde sett mange haier opp gjennom årene, vanligvis små blåhaier som kom tett innpå dem for å undersøke nykommerne i våtdrakter i nærheten av tareskogen ikke langt unna hjemmet deres i San Diego, for deretter å utelukke dem som bytte og svømme videre. Denne haien var et eksempel på den andre muligheten – det marerittaktige rovdyret, som alltid svømte forover for å holde vannet i bevegelse gjennom gjellene, utstyrt med et syn, en lukt, en hørsel og et nettverk av nerver langs kroppen som oppfattet selv de minste vibrasjoner i vannet, samt evnen til å sanse minimale elektriske utladninger fra musklenes sammentrekninger i dens bytte. Haiens store halefinne svingte dovent på seg, der den beveget seg mot dem. Idet omrisset av den ble lettere å se i det klare vannet, så haien ut til å vokse i størrelse. I det fjerne hadde den sett stor ut, men nå, da den nærmet seg dem, innså Sam at han hadde fått øye på den mye lenger unna. Jo nærmere den kom, desto større ble den. Den var enorm, og nøyaktig hva han og Remi hadde kommet for å finne – den store hvithaien, som var mer enn seks meter lang. Haien svømte gjennom en fiskestim, som delte seg inn i virvlende svermer, og samlet seg til en stim igjen. Halefinnen svingte igjen, og den gled forover. Haiens nese, en nokså flattrykt spiss som så ut til å være en drøy meter bred, beveget seg gjennom vannet mot dem, og snudde igjen. Haiens kropp svingte forbi stålburet der Sam og Remi hang, så nær dem at de kunne ha strakt hånden ut og berørt den. Kroppen var tykk, og den spisse ryggfinnen så ut til å være på størrelse med et menneske. Haien forlot dem ikke. Den svømte forbi dem igjen. Sam og Remi hang urørlige inne i buret sitt. Selv etter mange dykk i nærheten av øya oppdaget Sam at han i løpet av disse lange minuttene først nå ble oppmerksom på stålstengene som var blitt sveiset fast til buret. Var de solide nok? 16


Buret hadde virket solid da det ble senket ned i vannet ved hjelp av en kran. Sveisingen, så han nå, virket slurvete og hastig – kanskje upålitelig. Sveiseren kunne aldri ha sett for seg størrelsen og styrken til beistet som nettopp passerte forbi. Dette dyret var kommet til øya Guadalupe for å jakte på elefantseler og tunfisk, og Sam og Remi lignet ikke mye på noen av delene. Men i sine svarte våtdrakter lignet de nok mer på californiasjøløver, og det kunne være et smakelig måltid for en hvithai. Så, like plutselig som den hadde dukket opp, slo haien et par ganger med halefinnen og gled bort fra buret. I noen få sekunder følte Sam en intens skuffelse. Til tross for sin størrelse og glupskhet utviste hvithaier noen ganger en overraskende forsiktighet. Hadde Sam mistet sin eneste sjanse til å få denne kjempen dokumentert? Så, uten forvarsel, feide haien forbi dem igjen, slo med halefinnen fire eller fem ganger, og dundret inn i bredsiden av stålburet, med den svære kjeften på vidt gap, og de spisse, skarpe tennene synlige. Sam og Remi klamret seg til stengene på motsatt side av buret, mens haien vrikket på forparten av kroppen og jobbet med å få kjeven rundt buret, men ute av stand til å klare det. Da haien dyttet buret forover, veltet det, og Sam så sitt snitt. Han stakk aluminiumskaftet inn i fiskeskinnet ved roten av den høye ryggfinnen, og trakk det umiddelbart tilbake og inn i buret igjen. Det lot ikke til at haien merket det eller kjente stikket. Mothaken hadde festet seg, og det knallgule haimerket med sitt sekssifrede nummer stakk ut fra roten på finnen, og så ørlite ut på den enorme fisken. Haien svømte under buret, og Sam og Remi ventet. De forventet halvveis at den skulle snu, sette fart og ramme buret igjen, og at denne gangen kom de slurvete sveiseskjøtene til å ryke og buret bli brutt opp, slik at de havnet foran 17


den store haikjeften. Men haien fortsatte med sitt, lenger og lenger unna, inntil den var borte. Sam strakte seg og rykket i signaltauet tre ganger, og deretter tre ganger til. Et eller annet sted i den andre verdenen over dem vibrerte det i en motor, og buret beveget seg og begynte å stige. De kom opp og ut av vannet, ble løftet helt opp i luften i det klare solskinnet, og svingt over på dekket til yachten. Remi tok av seg dykkermasken og munnstykket, og sa til Sam: «Nå? Hva tror du det var? Så vi ikke appetittvekkende nok ut til at han ville prøve seg igjen?» «Ta det med ro,» sa han. «Du ser kjempegod ut. Jeg har øvd meg på å se uspiselig ut som en forberedelse til dette.» «Min helt.» Han trakk av seg hetten på våtdrakten sin og smilte. «Det der var fantastisk.» «Takket være deg kommer jeg aldri til å slippe opp for inspirasjon til mareritt.» Hun kysset ham på halsen, idet de tråkket ut av buret og tuslet mot lugaren sin for å skifte. Noen få minutter senere stod Sam og Remi på fordekket av den leide, syttiåtte fot store Marlow Explorer. Det var en moderne lystyacht, som kunne oppnå en hastighet på tjuefire knop i åpen sjø, men i løpet av de to ukene de hadde befunnet seg om bord, hadde kaptein Juan Sandoval aldri funnet det nødvendig å prøve de to Caterpillar C30 dieselmotorene. De hadde ingen hast, der de krysset havstrekninger på leting etter lovende steder å finne hvithaier, og innimellom la til kai i hyggelige meksikanske havnebyer for å fylle drivstoff eller kjøpe proviant. Yachten var et større fartøy enn Sam og Remi hadde behov for. Den hadde tre store lugarer med egne bad, i tillegg til en separat avdeling for de tre besetningsmedlemmene. Kaptein Sandoval, styrmann Miguel Colera og kokken George Morales var alle sammen fra Acapulco, som var charterbåtens hjemlige havn. Sam og Remi hadde leid båten for å frakte dem ut til 18


Isla Guadalupe, som lå omtrent hundre kilometer utenfor kysten av Baja California, fordi øya var kjent for å tiltrekke seg store haifisker. De hadde tilbudt seg å delta i et marinbiologisk forskningsprosjekt, som ble drevet av Universitetet i California i Santa Barbara for å lære mer om hvithaienes bevegelser og vaner. Arbeidet med å merke dem hadde pågått i årevis, men det hadde bare hatt begrenset suksess fordi de fleste haiene som var blitt merket, aldri ble sett igjen. Det var svært vanskelig å holde følge med de enkelte hvithaiene. De var kjent for å bevege seg over store avstander, de var svært vanskelige å fange, og i tillegg var de farlige. Men Isla Guadalupe så ut til å by på en spesiell mulighet. Det var et sted hvor store, voksne hvithaier dukket trofast opp, år etter år. Og dersom medlemmer av en ekspedisjon var villige til å gå i vannet inni et bur, ville det være mulig å merke haiene uten å forsøke å fange dem først. Sam brukte satellittelefonen sin til å rapportere inn merkenummeret og beskrivelsen av dagens hai. Mens båten beveget seg bedagelig over den åpne sjøen mot Baja California, lot Remi solen og vinden tørke det lange, rødbrune håret. Sam lente seg mot henne. «Har du det gøy fremdeles?» «Ja da,» sa hun. «Vi har det alltid morsomt sammen.» «Det var ikke det du tenkte. Det er noe som bekymrer deg.» «For å være helt ærlig tenkte jeg på huset vårt,» sa hun. «Beklager,» sa han. «Jeg trodde at tiden ville gå fortere hvis vi reiste bort og jobbet på et forskningsprosjekt. Jeg tenkte at du begynte å bli lei av byggingen og innredningen.» For noen få måneder siden hadde de kommet tilbake fra utgravningen av forråd med krigsbytter som var blitt skjult i gravkrypter tvers over Europa av hunerne i løpet av det 19


femte århundre. Tre rivaliserende skattejegere, som enten måtte ha trodd at ekteparet hadde tatt med seg noen av de verdifulle artefaktene hjem, eller rett og slett ønsket å hevne seg på dem for at de hadde snappet skatten foran nesen på dem, hadde iscenesatt et bevæpnet angrep mot ekteparets hjem i Goldfish Point i La Jolla, og knust det fire etasjer høye huset deres til pinneved. Gjenoppbyggingen av huset hadde pågått siden da. «Jeg var lei av det også,» sa hun. «Entreprenørene drev meg til vanvidd. Først må du bli med dem til butikken for å plukke ut nøyaktig det du vil ha. Så må du ha et nytt møte for å høre at de har sluttet å produsere akkurat den modellen, og du må plukke ut en ny. Og så …» «Jeg vet det,» sa han, og slo ut med armene. «Jeg hater byggingen, men jeg savner hunden vår.» «Zoltán har det bra. Selma behandler ham som kongen på haugen.» Han holdt inne. «Da vi la ut på denne reisen for over en måned siden, håpet de at vi ville være i stand til å merke ti haier. Den store ruggen vi nettopp fikk, er nummer femten. Jeg antar at det er på tide å gi seg og dra hjem.» Remi trakk seg unna litt så hun kunne se ham inn i øynene. «Du må ikke misforstå meg. Jeg elsker å være på sjøen, og jeg elsker deg. Og hvem ville ikke like å seile rundt i en luksusyacht og stoppe på det ene stedet deiligere enn det andre?» «Men?» «Men vi har vært borte lenge.» «Kanskje du har rett. Vi har oppnådd mer enn vi hadde håpet på, og kanskje er det på tide å dra hjem, få huset vårt i orden og starte på et nytt prosjekt.» Remi ristet på hodet. «Jeg mente ikke med en gang. Vi er på vei til Baja allerede, og vi når land ved San Ignacio Lagoon. Jeg har alltid ønsket å se hvor gråhvalen går for å pare seg og føde.» 20


«Etter det kan vi kanskje fortsette rett til Acapulco og gå om bord i et fly.» «Kanskje,» sa hun. «La oss snakke om det når den tid kommer.» Etter nok en dag om bord ankret de opp i San Ignacio Lagoon, der de sjøsatte havkajakkene sine. Remi og Sam klatret ned og satte seg i kajakkene, Georg Morales kastet padleårene til dem, og de gled ut i lagunen. Det tok ikke lang tid før de første gråhvalene steg opp til overflaten foran dem, sprutet ut vann og rullet seg forover, mens halefinnen etterlot seg et bølgende, boblende spor på overflaten. De var stille i noen sekunder – et dyr på størrelse med en buss hadde dukket opp foran dem og dykket igjen, og etterlatt de små, oransje plastkajakkene deres alene i lagunen. Ekteparet tilbrakte resten av dagen og dagen etter i kajakkene. Hver gang de støtte på en gråhval, nærmet den seg dem, tilsynelatende nysgjerrig. Sam og Remi klappet hver hval på hodet og ryggen og fulgte den med øynene. På kvelden satte de seg ved bordet på yachtens akterdekk sammen med mannskapet, og delte et måltid bestående av fersk fisk eller meksikanske retter som ble fraktet ut dit fra en restaurant i den vesle byen San Ignacio. De ble sittende oppe lenge etter at det var blitt mørkt, og snakket om havet og dets vesener, om livet og venner og familie, mens nattehimmelen ble fylt av glitrende stjerner. Etter at Sam og Remi hadde trukket seg tilbake til lugaren sin for å sove, kunne de ofte høre lyden av hvaler som prustet i mørket. Så beveget de seg sørover langs kysten, med kurs for Acapulco. Idet de kom frem, ringte de til Selma Wondrash, den ledende researcheren deres. De hadde gitt henne og det unge paret som arbeidet under henne, Pete Jeffcoat og Wendy Corden, en måned fri, men Selma hadde insistert på å bli i La Jolla for å holde øye med byggingen av huset mens de var borte. 21


Selma svarte: «Hei, Remi. Zoltán har det bare bra.» «Vi er her begge to,» sa Sam. «Og det er vi glad for å høre. Hvordan går det på byggeplassen?» «Ikke glem at det tok flere hundre år å bygge katedralen i Chartres.» «Jeg håper det er en spøk,» sa Remi. «Det er det. Nå finnes det ikke et eneste trestykke igjen med kulehull i. Første og andre etasje er stort sett ferdige, og alt fungerer. Det gjenstår fremdeles en del malearbeid i tredje etasje, og suiten i fjerde etasje blir ikke ferdig før om minst to uker. Og dere vet hva det betyr.» «At det endelig kommer til å bli skapplass nok til skoene mine?» foreslo Remi. «Ja,» sa Sam. «Og to uker betyr fire uker på håndverkersjargong.» «Jeg elsker å jobbe for en pessimist. Når noe går bra, blir du så overrasket. Hvor er dere, forresten?» Sam sa: «Vi er ferdig med å merke haier. Vi er i Acapulco.» «Er alt i orden fremdeles?» «Det er deilig her,» sa Remi. «Fersk fisk, meksikanske delikatesser, dans under stjernehimmelen, og så videre. Det er bedre enn å være lokkemat for hai. Men vi vurderer å komme hjem snart.» «Bare si fra. Flyet og besetningen kommer til å stå og vente på dere for å frakte dere hjem. Jeg henter dere på flyplassen i Orange County.» «Takk skal du ha, Selma,» sa Remi. «Vi tar kontakt. Nå er det på tide å more seg. Middagsreservasjonen vår er om ti minutter. Ring oss hvis du trenger oss.» «Naturligvis. Ha det bra.» De bodde i det ene av hotellets to tårn, og den natten, like etter at de hadde gått til sengs, kjente de et kortvarig skjelv. Bygningen lot til å gynge i noen få sekunder, og de hørte en fjern rumling, men ikke noe mer. Remi snudde seg over på 22


siden og la armene rundt Sam, før hun hvisket: «Nok en grunn til at jeg elsker deg: Du tar meg med til hoteller som er blitt bygd om for å tåle jordskjelv.» «Det er ikke en grunn kvinner vanligvis krysser av på listen sin over drømmemannens egenskaper, men jeg tar det jeg får.» Neste dag sjekket de ut av hotellet og drog tilbake til yachten. Straks de nådde kaien, skjønte de at noe var forandret. Kaptein Juan stod på broen og lyttet til en spansktalende radiostasjon, med volumet så høyt at de kunne høre den da de steg ut av drosjen. George stod ved rekken og så dem nærme seg, og ansiktet hans var en maske av bekymring. Idet de gikk om bord, hørte Sam ordene «sismo temblor» og «volcán». «Hva er det?» spurte Sam. «Et nytt jordskjelv?» «For bare fem eller ti minutter siden. Juan vet nok mer.» Sam, Remi og George klatret opp til broen og sluttet seg til kaptein Juan. Da han fikk øye på dem, sa han: «Det traff Tapachula, nedover kysten i Chiapas. Rett ved grensen til Guatemala.» «Hvor ille er det?» spurte Remi. «Ille,» sa han. «De sier at det er åtte komma tre til åtte komma fem på Richters skala. Siden da har det kommet røyk fra Tacaná, vulkanen som ligger nord for byen. Alle veiene er stengt av jordras i lange strekninger. Folk er skadet, kanskje drept, men de vet ikke hvor mange.» Han ristet på hodet. «Jeg skulle ønske vi kunne gjøre noe.» Sam kikket på Remi, og hun nikket. «Vi må ta en telefon. Gjør båten klar til å dra. Gjør dere ferdig med alt dere ikke har gjort siden vi la til her.» Sam tok frem satellittelefonen sin og gikk ut på fordekket. Han tastet et nummer. «Selma?» «Hei, Sam,» sa hun. «Kommer dere hjem så snart?» «Nei, det har oppstått problemer. Det har vært et stort jordskjelv i Tapachula, nedover kysten herfra. De trenger 23


hjelp, og veiene til byen er blokkert – kanskje hele området. Jeg vet ikke hva slags flyplass de har i Tapachula, men jeg vil at du ringer til Doc Evans. Be ham om å bestille førstehjelpsutstyr som kan flys inn til eventuelle sykehus som fremdeles står – alt de kan trenge etter et stort jordskjelv. Si at vi betaler. Gi ham en bankkreditt på ett hundre tusen dollar. Kan du gjøre det?» «Ja. Hvis jeg ikke får tak i ham, skal jeg få min egen lege til å ordne det. Flyplassen er en helt annen sak, men jeg skal finne ut om de kan fly det inn, eller om de blir nødt til å slippe det fra luften.» «Vi drar sørover så snart vi er ferdiglastet.» «Jeg lar høre fra meg.» Hun la på. Sam skyndte seg tilbake til broen for å snakke med kaptein Juan. Han sa: «Det ser ut til at vi kan gjøre noe viktigere enn å merke fisk.» «Hva mener du?» «Veiene til Tapachula er stengt, ikke sant?» «Det er det de sier på radioen. De sier at det kan ta flere måneder å få ryddet dem.» «Siden vi la til her, har du tatt en hel del mat og vann om bord allerede, og fylt opp tanken, ikke sant? Jeg vil gjerne laste opp båten med så mye vi får plass til, og dra ned dit. Vi kan sannsynligvis være der om en dag eller to.» «Vel, ja,» sa han. «Litt mer enn det, muligens. Men selskapet som eier båten, vil ikke betale for en tur som det eller for forsyningene. Det har de ikke råd til.» «Men det har vi,» sa Remi. «Og vi er her. La oss dra og skaffe forsyninger.» Sam, Remi, kaptein Juan, George og Miguel begynte å jobbe. Sam leide en stor van, og de drog inn til Acapulco sammen og kjøpte flaskevann, boksemat, tepper og soveposer, pakker med profesjonelt førstehjelpsutstyr og vanlig medisinsk utstyr. De lastet alt om bord i yachten, og drog for å skaffe mer. De kjøpte kanner med bensin, femten 24


nødstrømaggregater, lommelykter og batterier, radioer, telt og klær i alle størrelser. Da de hadde stappet så mye som de kunne inn i lugarene og kahyttene, lasterommet, ruffen, bakken og til og med broen, fylte de dekkene med store beholdere med vann, drivstoff og mat, og bandt dem til relingen så de ikke skulle skli i grov sjø. Mens de gjorde seg ferdige med lastingen, fikk Remi George og Miguel til å ringe til Acapulcos sykehus for å høre om det fantes utstyr og reseptbelagte medisiner som ville være etterspurt i Tapachula. Sykehusene sendte pakker med reseptbelagte smertestillende midler og antibiotika, samt skinner og spiler til å spjelke brukne bein. Ett sykehus hadde tre akuttleger som lurte på om de kunne få skyss til Tapachula med ekteparets leide yacht. Legene ankom utpå formiddagen med sine egne forsyninger av medisiner og utstyr for sjøreisen. To av dem, dr. Garza og dr. Talamantes, var unge kvinner som arbeidet på akuttavdelingen, og dr. Martinez var en kirurg i sekstiårene. De stuet straks unna utstyret sitt og begynte å hjelpe Sam, Remi og mannskapet med å få den siste billasten på kaien og deretter over på dekket, før de slo seg ned i de to ledige kahyttene under dekk. Klokken fire på ettermiddagen gav Sam ordre om å kaste loss, og yachten forlot havnen og begynte på den åtti mil lange sjøreisen. Kaptein Juan fikk fart på motorene og holdt toppfart i time etter time, i god avstand fra land og med stø kurs for katastrofeområdet. De tre i mannskapet og Sam og Remi skiftet på å stå til rors. Når de ikke sov eller utførte plikter, hjalp de legeteamet med å lage førstehjelpspakker av noe av det medisinske utstyret som kunne leveres ut til småklinikker, akuttavdelinger og til den enkelte lege. Det var først neste kveld, idet de fikk øye på land igjen, at de skjønte at de nærmet seg et katastrofeområde. De befant seg mindre enn et par kilometer fra land i et befolket 25


område, men de kunne ikke se noen lys. Sam gikk til roret og sjekket sjøkartene. «Hvor er vi?» «Salina Cruz,» sa Miguel. «Det er en nokså stor by, men jeg ser ingen lys.» «Kan vi gå litt nærmere land, så vi kan se bedre?» «Det finnes strender her, men det finnes også sandbanker. Vi er tungt lastet, så vi må være forsiktige.» «All right,» sa Sam. «Styr båten så nær land som du kan, og kast anker. Vi frakter et parti på land med livbåten, ser hva vi kan gjøre, og kommer tilbake.» «Greit.» Miguel førte båten så nær land som han våget, og kastet anker. Etter noen få minutter, mens Sam, Remi og George klargjorde livbåten, kom dr. Talamantes opp på dekk. Hun betraktet Sam og George, som løftet et av aggregatene opp i livbåten og deretter bensinen for å drive det. Hun sa: «Spar litt plass til meg og vesken min. Resten bør være mat og vann.» Sam sa: «Vi må ta flere turer, men dette er en god begynnelse.» De senket livbåten utenfor akterenden, og Remi, Sam, dr. Talamantes og Miguel klatret om bord. Miguel startet påhengsmotoren og styrte inn mot stranden. Da de nådde brenningene, skrudde han av motoren og vippet den opp for at propellene skulle gå klar av vannet. Båten gled innover, fikk et siste puff av en bølge og traff sanden. Sam og Remi hoppet ut fra baugen og halte båten noen få meter opp på stranden. Dr. Talamantes og Miguel kastet ankeret ut på stranden, i tilfelle tidevannet nådde den. De begynte å losse båten, og folk kom løpende ned til stranden for å hjelpe dem. Miguel og dr. Talamantes snakket til dem på spansk, og Remi oversatte for Sam. «De har noen folk med mindre til moderate skader,» sa dr. Talamantes. «De befinner seg i skolen, som ligger et par kvartaler herfra. Jeg går og tar en kikk på dem, og kommer tilbake.» Hun tok med seg en lommelykt og det medisinske 26


utstyret sitt og skyndte seg oppover veien sammen med to av byens kvinner. De andre gjorde seg ferdige med lossingen av kassene med flaskevann, og Miguel snakket med en mann en liten stund, før han sa: «Denne mannen jobber på en medisinsk klinikk her i byen, og han lurer på hva vi skal gjøre med aggregatet.» «Det er et godt sted å begynne,» sa Sam. Han så seg omkring og fikk se at noen hadde tatt med seg en liten rød vogn fra gaten ovenfor. De løftet aggregatet over i den vesle vognen, og trakk den tre kvartaler til klinikken i sentrum av byen. I løpet av noen få minutter hadde Sam fått fart på aggregatet. Lysene inne i klinikken kom på, først dempet, og deretter sterkere, mens aggregatet arbeidet utenfor. Da de var i ferd med å åpne klinikken for å ta imot pasienter, dukket dr. Talamantes opp. «Jeg har allerede sett til ganske mange mennesker på skolen,» sa hun. «Alle har mindre skader, heldigvis. Jeg hørte at dere hadde fått alt klart her.» «Har noen hørt hva som foregår nærmere episenteret?» «Tapachula er visst bare kaos. Et par båter har klart å komme seg hit, har fraktet skadde ut derfra og leter opp forsyninger som de kan ta med seg tilbake.» «Da er det best at vi får en ny last med forsyninger til land, og deretter setter kursen mot Tapachula. Vil du bli her mens vi henter en last til?» «Det er en god idé,» sa hun. «Jeg kan ta imot noen pasienter mens dere gjør det.» «Miguel? Du blir her med dr. Talamantes,» sa Sam. «George og Juan kan hjelpe oss med å laste opp livbåten.» Sam og Remi skyndte seg ned til stranden, der livbåten var blitt halt i land. Mens Sam løftet ankeret, stilte Remi seg ved siden av ham. «Hadde du lyst på en måneskinnstur for to, eller ville du bare vise meg at du er en dyktig sjømann?» 27


«Litt av begge,» sa han. «Jeg tenkte også at vi kunne ta med oss flere forsyninger hvis vi var færre personer om bord.» De skjøv båten ut i vannet, og Remi klatret om bord og satte seg i baugen, med ryggen mot sjøen. Sam svingte båten rundt mot bølgene, skjøv den ut fra land og satte seg på den midterste toften. Han rodde båten gjennom den første bølgen, deretter den andre og tok et nytt, kraftig åretak. Så la han inn årene, skrittet over toften og startet motoren, før han styrte forover. Båten skar seg gjennom den neste bølgen, red over den etter det og beveget seg vekk fra land. Sam kunne se at yachten fremdeles lå ankret opp på dypt vann utenfor brenningene, men mens han stirret på den, oppdaget han at noe var forandret. Han så silhuetten av en annen båt, en liten cabincruiser, som hadde lagt til inntil yachten deres og fortøyd på den andre siden. Han kunne se tre menn oppe på broen, og to til på akterdekket. Idet livbåten nærmet seg yachten, så han at en av de fremmede mennene gikk til trappen og forsvant under dekket, der kahyttene var. Sam slo av motoren, og, i stillheten som fulgte, sa Remi: «Hva skjer?» «Snu deg og ta en titt på yachten,» sa han. «Vi har besøk. Jeg vil helst nærme meg forsiktig, før jeg er sikker på at de er vennligsinnede. Hold øye med dem mens jeg ror.» Sam flyttet seg til midttoften igjen, mens Remi satt i baugen og fulgte med. De befant seg fremdeles rundt femti meter fra yachten og dens nye følgesvenn. Da Sam var fire, fem meter unna, rodde han rundt yachten, nærmet seg den bakfra og fortøyde livbåten i akterenden på styrbord side, lengst unna den vesle cruisebåten. Han hvisket: «Jeg går ut fra at det er best å sjekke om det er trygt, før vi presenterer oss.» Sam og Remi stilte seg på toftene og lyttet. De kunne 28


høre roping på spansk. Ordene var vage, selv for Remi, men tonefallet røpet sinne. Sam halte seg opp på stigen bakpå yachten, slik at han kunne se. Etter noen få sekunder dukket han ned igjen. «Det står tre menn på broen, sammen med Juan. George ligger bakbundet og kneblet på gulvet. En av mennene drog nettopp til Juan. Jeg tror de prøver å overtale ham til å starte yachten.» «Hva synes du vi skal gjøre?» «Undersøk om livbåten har noe sikkerhetsutstyr. Jeg skal sjekke lukene på yachtens akterdekk.» Han begynte å klatre opp stigen, mens Remi åpnet luken i baugen på livbåten. Hun hvisket til ham: «Jeg fant en signalpistol.» Hun holdt den opp. Det var en gammeldags signalpistol, som var laget av metall, ikke plast. Hun tok ut en plastpose med nødraketter og åpnet den, ladet pistolen med en rakett og stakk de andre i lommen. Sam hvisket: «En god begynnelse. La oss se hva vi kan finne her oppe.» Han tråkket forsiktig ut på dekket, listet seg bort til det skjulte rommet bak trappen til broen, der han åpnet den innebygde stålkisten, la til side noen få flytevester og fant en ny signalpistol. Han ladet den, fant en stor foldekniv inni pakken med førstehjelpsutstyr, og stakk den i lommen. Remi dukket opp ved siden av ham og pekte opp mot trappen til broen. «Skal vi gå?» Sam nikket og klatret opp trappen. Remi huket seg ned like under kanten av broen, på høyre side, og Sam satte seg på huk til venstre. De lyttet og holdt øye med skyggene i taket til broen, som beveget seg i lysene fra instrumentpanelet. En av mennene slo til kaptein Juan, og han falt i gulvet ved siden av den kneblede George. Sam reiste seg og stormet opp på broen. Han rettet signalpistolen mot mannen som nettopp hadde slått ned Juan, 29


og som så ut til å være lederen. «Legg fra deg våpenet,» sa Sam rolig. Mannen gliste. «Det der er en signalpistol.» «Det stemmer,» sa Remi, bak de to andre mennene. En av dem skulle til å snu seg, trolig for å trekke våpenet sitt mot Remi. Sam snurret mannen rundt i den retningen han hadde snudd seg, dyttet ham gjennom døråpningen og ut på dekket, der han falt sammen og ble liggende og stønne. Sam avfyrte en nødrakett i brystkassen på mannen ved siden av Remi, og Remi skjøt mot brystkassen til lederen ved siden av Sam. Lugaren ble fylt av en svovelholdig, kvelende sky av røyk, men de kunne fremdeles se de blendende, magentarøde gnistene som fosset ut av rakettene, og som antente mennenes klær og brente huden innenfor. Mannen som Sam hadde skutt, mistet pistolen sin og forsøkte å kvele flammene med begge hender mens han skyndte seg nedover trappen, skled på dekket, kom seg opp og hoppet over bord, ut i vannet. Lederen prøvde å komme seg ned uten å falle, men Sam plantet en fot i mannens smalrygg og sendte ham over akterdekket. Mannen landet ved siden av sin bevisstløse venn, før han reiste seg og kastet seg over bord, og havnet i vannet med et plask. Sam rakte Remi den store foldekniven. «Skjær løs George.» Han gikk bort til trappen, grep tak i rekkverket på begge sider og lot seg skli ned til dekket. Han kikket opp, og så at Remi stilte seg på kne ved inngangen til broen, med en av pistolene som de brennende mennene hadde forlatt, i hånden. Sam bøyde seg og plukket opp pistolen til den svimeslåtte mannen på dekket, og stilte seg ved siden av trappen som ledet til kahyttene under dekk. Han ropte ned: «Kom dere opp og ut derfra. Kom igjen. Alle hender på dekk.» Mens han ropte, tråkket han ut av skoene sine. Han beveget seg barføtt langs siden av 30


luken og bak trappen. En mann dukket opp i trappen, med blikket vendt vekk fra Sam. Han hadde en pistol i den ene hånden, og Remis datamaskin i den andre. «Slipp våpenet, men ikke datamaskinen,» sa Sam. «Sett den forsiktig fra deg.» «Hvorfor skulle jeg gjøre som du sier?» «Fordi jeg har din venns våpen rettet mot bakhodet ditt.» Mannen innså at stemmen kom bakfra, og løftet hendene langsomt for å plassere datamaskinen og våpenet på dekket. Så dreide han på hodet og fikk se en av kumpanene sine ligge der. Sam sa: «De andre vennene dine har tatt seg en svømmetur. Hva gjør dere om bord i denne båten?» Mannen trakk på skuldrene. «Vi visste at enhver båt som kom hit, ville ha forsyninger og utstyr om bord på grunn av jordskjelvet. Hvorfor skulle noen ellers komme hit nå?» «Dere planla altså å ta mat og medisiner fra mennesker som trenger det?» «Vi trenger det også,» sa mannen. «Hvorfor trenger dere det?» «For å selge det og skaffe oss penger. Folk kommer til å betale godt for slike ting etter et jordskjelv. Lenger nedover kysten betaler de enda mer. Mat og vann er mangelvare. Veiene er stengt, og strømmen er gått, så alt som oppbevares i kjøleskap, kommer til å råtne.» Sam sa: «Vel, du kommer ikke til å få med deg noe herfra.» Mannen trakk på skuldrene igjen og sa: «Kanskje du har rett, men kanskje gjør jeg det allikevel.» Han lente seg mot relingen og la armene i kors foran brystet. I trappen opp fra lugaren hadde det oppstått ny aktivitet. Den neste personen som dukket opp, var dr. Martinez. Han holdt begge hendene over hodet. Etter ham kom dr. Garza, med sine hender på samme måte. Så kom en ung 31


meksikaner med moteriktig hårfrisyre, kostbare jeans og et par cowboystøvler som absolutt ikke passet om bord i en båt. Han hadde lagt den ene hånden på dr. Garzas skulder, og holdt en pistol rettet mot bakhodet hennes. Den unge mannen sa: «Hvis du legger fra deg våpenet, lar jeg være å skyte henne.» «Vær forsiktig,» sa Sam. «Bare det å høre deg si det gjør min kone irritert.» Remi var på toppen av trappen opp til broen, og siktet mot den unge mannens hode. Mannen lente seg mot rekkverket og kastet et blikk på henne, men uten å la seg imponere. Han sa: «Ta fra ham våpenet.» Mannen som lå på dekket, kom seg opp og styrtet mot Sam. Sam avfyrte en runde gjennom mannens fot, og mannen falt om på dekket, og ble liggende og rugge fra side til side, mens han holdt om foten sin og jamret og ynket seg. Da den unge mannen i de jålete buksene flyttet våpenet vekk fra dr. Garzas hode for å sikte det mot Sam, ropte Remi til ham: «Du får én siste sjanse til å legge fra deg våpenet.» Sam sa: «Hun er en mesterskytter med pistolen. Forstår du? Hun kan treffe pupillen i øyeeplet ditt hvis hun vil.» Mannen kikket opp på Remi og så at hun siktet på ham med et fast tohåndsgrep om pistolen. Han tenkte seg om et øyeblikk, før han la pistolen fra seg på dekket, og dr. Garza skyndte seg opp på dekk. «Nå kan du komme deg opp til de andre,» sa Remi. Mannen klatret opp på dekk og sluttet seg til sine to kollegaer. «All right!» ropte Sam ut. «Ut i vannet med dere nå.» Mannen ved relingen sa: «Men …» «Dere kommer til å bli våte, døde eller levende,» avbrøt Sam. Mannen oversatte for vennene sine. De to uskadde men32


nene hjalp kollegaen sin over relingen, før de hoppet ut i vannet etter ham. Da Sam hørte det siste plasket, gikk han akterut og plukket opp en bensinkanne, gikk bort til der den vesle cruisebåten var fortøyd, og helte bensin på dekket til båten, før han løsnet fortøyningen og skjøv den unna den forankrede yachten. De fem mennene svømte mot den. Da båten hadde drevet ti meter vekk fra yachten, løftet Sam signalpistolen og avfyrte en rakett mot cruisebåtens dekk, og betraktet den oransje ilden som flammet opp. Han hørte en dempet applaus fra dem som var igjen på yachten. Så gikk han til foten av trappen og ropte opp til broen: «Juan!» «Ja, Sam?» «Føler du og George dere friske nok til å arbeide?» «Ja.» «Så få fart på motorene, lett ankeret og før oss til den kaien der borte. La oss plukke opp Miguel og dr. Talamantes og komme oss vekk herfra.»