Page 1


DEBBIE MACOMBER

Brudene i Blossom Street


April 2014 Kjære venner, brylluper er magiske, ikke sant? Det følger slik glede, spenning og forventning med dem. Brudene er nydelige, og brudgommene er nervøse og spente. Familie og venner er samlet for å feire kjærligheten og livet. Jeg må alltid felle noen tårer når jeg er i bryllup, jeg klarer bare ikke å la være. Ikke rart jeg er så glad i å skrive om forelskelse og kjærlighet. Datteren vår giftet seg i fjor sommer, så mens jeg skrev Blossom Street Brides, var jeg samtidig med på å planlegge Jody og Gregs bryllup. Det var jeg som skrev ekteskapsløftene deres, og jeg snufset meg gjennom hele seremonien, som fant sted på en strand en vakker juliettermiddag. Denne historien er en invitasjon til deg om å bli med i et bryllup, og jeg håper du vil lese den med samme forventning og glede som du ville ha følt om du kjente bruden og brudgommen personlig. Å utgi en bok er teamarbeid, og jeg vil gjerne få berømme de talentfulle menneskene jeg samarbeider med i Random House. Skulle jeg nevne alle navnene, ville jeg trenge en hel bok til. Jennifer, Shauna, Susan, Kristin, bare for å nevne 7


noen, arbeider utrettelig for å få utgitt best mulig bøker. Jeg er dere uendelig takknemlig for deres talenter og deres engasjement. En spesiell takk til agenten min, Theresa Park, og hennes utrolige stab, for at dere tar dere av detaljene i min kompliserte karriere. Og en stor takk også til mitt eget team, som hele tiden jobber med å holde hodet mitt over vann, og sørger for at jeg holder deadline. Så takk til dere alle sammen, Renate, Adele, Wanda, Heidi, Carol, Katie og Brittany, for at dere gjør det mulig for meg å få gjøre det jeg liker aller best, nemlig å få skrive. Noen av de beste ideene mine får jeg fra leserne. Leighann McInnis skrev og fortalte meg om Street Knits i New Brunswick i Canada. Jeg ble så begeistret for ideen at jeg skrev den inn i Blossom Street Brides. Takk, Leighann. Så, mine venner, gjør dere klare til fest. Dere skal få være med på et morsomt og veldig spesielt bryllup. Mitt ønske er at når dere leser denne historien, vil dere forelske dere på nytt igjen også. Mine varmeste hilsener, Debbie Macomber P.S. Det er viktig for meg å få tilbakemeldinger fra leserne mine. Dere har vært ledelyset mitt i hele karrieren min. Dere kan kontakte meg på nettsiden min, DebbieMacomber.com, på Facebook, eller på P.O. Box 1458, Port Orchard, WA 98366.


Kapittel 1

Lauren Elliott hadde nettopp fått sitt livs mest deprimerende nyhet. Søsteren hennes var gravid. Den yngre søsteren. Hun var selvfølgelig glad og opprømt på Carols vegne, men gleden var kraftig dempet av en umiskjennelig følelse av misunnelse. At Carol skulle bli mamma, burde selvfølgelig ikke ha kommet som noe sjokk – søsteren og Jason hadde tross alt vært gift i to år. Lauren elsket lillesøsteren, og Jason kom utvilsomt til å bli en fantastisk far. Det som plaget henne, var at hun selv fremdeles var ugift, i en alder av trettifire. Singel. Å, som hun hatet det ordet. Hun trasket bort gjennom Blossom Street med hendene dypt begravd i lommene på den gulbrune regnfrakken. Vakre blomsterpotter var hengt opp i gatelyktene, fulle av blomstrende tulipaner og krokus, og lukten av roser, liljer og kameliablomster fulgte henne forbi blomsterbutikken, Susannah’s Garden. Hun gikk med bøyd hode og grublet og tenkte på nyheten hun hadde fått. Grensen var nådd. Nå var det nok. Hun var ferdig med å vente på at Todd skulle fri. Alle9


rede et år tidligere hadde hun tatt den nødvendige DAFsamtalen med ham – Definisjon av forholdet – og han hadde forsikret henne om at de en dag skulle gifte seg. Han hadde bare ikke fått økonomien helt på plass ennå, så han hadde foreslått at de skulle gi seg litt tid. Hun hadde motvillig gått med på det. Det var tolv måneder siden nå, og tålmodigheten hennes var slutt. Hun hadde vært sammen med den populære nyhetsoppleseren på den lokale tv-stasjonen i tre år, og det var på tide å se innse realitetene. Hvis Todd virkelig ønsket å dele resten av livet med henne, ville hun hatt ringen på fingeren for lengst. Todd var tydeligvis fornøyd med forholdet deres slik som det var, og på visse måter var hun det også. Han var morsom og intelligent, og hun likte å være sammen med ham. Han var ofte med på sosietetsarrangementer i forbindelse med jobben sin, og hun ble som oftest invitert med også og fikk møte en god del av byens elite, og det var jo heller ingen ulempe at disse sosietetspersonene gikk til John Michael Jewelers, der hun jobbet, når de skulle handle smykker. Hun passerte A Good Yarn, og vindusutstillingen fanget straks blikket hennes. Hun stoppet, betraktet den noen lange sekunder, og ristet på hodet. Bare det som manglet akkurat nå. Utstillingen besto av et babyteppe. Et nydelig babyteppe strikket i vakre pastellfarger. Hun stønnet innvendig. Hun elsket lillesøsteren, men det hadde alltid eksistert en slags vennskapelig rivalisering mellom dem. Lauren var den mest avslappede av de to. Hun hadde ingen store ambisjoner hva jobb og karriere angikk. Carol, derimot, jobbet som programdesigner i et stort softwareselskap utenfor California. Hun hadde gif10


tet seg med kjæresten fra college og virket som om hun levde et perfekt liv. Lauren hadde sluttet på college etter et par år og hadde hatt en rekke forskjellige jobber opp gjennom årene. Hun likte salgsjobber og var ganske flink til den typen arbeid. Ironien var at spesialiteten hennes var forlovelses- og gifteringer. Parene hun hadde som kunder var som oftest vilt forelsket og ivrige etter å få starte livet sitt sammen. Det ga henne stor tilfredsstillelse og glede å få hjelpe dem til å ta sine første skritt mot et forpliktende samliv. Todd, derimot, var åpenbart mer enn fornøyd med å la forholdet deres fortsette som nå. De kom veldig godt overens og var ofte sammen. Det gikk knapt en uke uten at de var med på en eller annen sosietetstilstelning. De kunne godt ha tenkt seg å tilbringe mer tid sammen enn de gjorde, men Todd var opptatt med tv-karrieren sin. Han siktet mot en stilling som anker, og så å si all tiden og energien hans gikk med til å arbeide seg opp og frem. «Hei, Lauren.» Lydia Goetz dukket plutselig opp bak henne. «Å, hei.» Lauren snudde seg og smilte til eieren av garnbutikken. Lydias ektemann, Brad, hadde kjøpt giftering til henne hos John Michael Jewelers, der Lauren hadde vært ansatt de siste fem årene. «Nydelig babyteppe, ikke sant?» Lydia hadde åpenbart sett i hvilken retning Laurens blikk hadde gått. «Jo, det er det.» Lauren kunne selvfølgelig ikke annet enn å si seg enig. «Denne utstillingen har fått salget av garn til å ta helt av. Det er et eller annet med babyplagg som trekker folk inn i butikken. I går hadde jeg en kunde som var innom og 11


kjøpte garn til et teppe maken til det i vinduet. Hun kjenner ingen som venter barn, sa hun, men hun ville strikke det likevel.» Lauren tvang frem et smil. «Jeg har nettopp fått vite at søsteren min er gravid.» Hun sa ingenting om at Carol var hele to år yngre enn det hun var selv. «Og da jeg så dette teppet, tenkte jeg at jeg ville strikke et til babyen hennes.» «Det kommer hun nok til å bli glad for. Babygaver blir enda mer spesielle når de er hjemmelagde.» Lydia satte nøkkelen i døren og låste opp butikken. Lauren var fristet til å gå inn og kjøpe garnet straks, men hun måtte komme seg på jobb selv. «Jeg stikker innom senere i dag og kjøper garn da.» «Du må nok vente til torsdag, dessverre. Jeg er helt utsolgt, men får inn nytt da. Og si fra om du trenger hjelp med mønsteret,» sa Lydia. John Michael Jewelers lå et kvartal bortenfor garnbutikken. Elisa Lippincott, den opprinnelige eierens datter, drev nå butikken sammen med ektemannen, Garry. Lauren likte jobben sin veldig godt og betraktet Elisa ikke bare som arbeidsgiver, men som en venninne også. «God morgen,» sa Lauren, idet hun kom inn i butikken. Hun låste døren etter seg. Når safen var åpen, skulle alle dørene som førte inn til butikklokalet være låst. Elisa stakk hodet ut fra den store safen. «God morgen,» svarte hun muntert. Hun hadde et par smykkeesker i hendene, som hun plasserte i utstillingsvinduet som vendte ut mot Blossom Street. Lauren tok av seg regnfrakken og hengte den opp på kontoret innenfor selve butikken sammen med håndvesken sin, og så gikk hun ut igjen for å hjelpe Elisa med 12


å sette frem smykkene. Det var økonomiske nedgangstider overalt, men gullsmedbutikken gikk fremdeles godt. Elisa, Garry og Lauren jobbet alle sammen fulltid, og i tillegg hadde de hjelp av et par deltidsansatte. De utgjorde et godt team. «Garry kommer inn i ettermiddag en gang,» sa Elisa, mens hun arbeidet med smykkene. «Han måtte i et møte på skolen for en av guttene, og etterpå skulle han til lunsj i Rotaryklubben.» Garry var firmaets ekspert på klokker. Lauren ledet diamantavdelingen, og Elisa tok seg av omtrent alt annet. «Jeg snakket med min søster nylig,» sa Lauren, liksom tilfeldig, mens hun plasserte smykkene i utstillingsmonteren og låste den. «Carol og Jason venter barn.» Hun la an sin mest opprømte tone og prøvde å virke lykkelig og glad på søsterens vegne. «Så hyggelig, da.» «Ja, ikke sant?» sa Lauren. «Det er fantastisk. Mamma og pappa er overlykkelige. De skal bli besteforeldre.» Elisa stoppet opp i arbeidet og så på Lauren. «Du høres ut som om du er på gråten.» «Jeg er det,» innrømmet Lauren. Hun prøvde å le det vekk, men latteren minnet mer om et hulk. «Si meg en ting, Elisa,» fortsatte hun, «og vær helt ærlig nå. Er det noe i veien med meg?» Elisa var en god venninne, og Lauren ventet å få høre sannheten av henne. «I veien med deg?» «Er jeg irriterende?» «Nei, slett ikke.» Elisa virket sjokkert over at hun i det hele tatt kunne si noe sånt. «Har jeg en dominerende eller usympatisk væremåte?» 13


«Ikke i det hele tatt.» «Kjeder jeg deg?» «Nei.» Elisa ristet på hodet. «Er jeg utiltrekkende?» Elisa måtte le. «Det vil jeg ikke si, akkurat. Har du sett deg i speilet i det siste? Du er vel det stikk motsatte av utiltrekkende – du er høy, slank, med utrolig fine blå øyne og mørkt hår. Du må ha noe skotsk blod i årene, det er jeg overbevist om. Og jeg er like overbevist om at minst halvparten av de mannlige kundene som kommer inn her, er halvveis forelsket i deg når de går igjen.» Elisas ros var som balsam for Laurens sårede stolthet. «Men hvorfor er jeg singel fremdeles, da?» «Fordi Todd Hampton er en idiot,» sa Elisa uten å nøle. Hun la hånden på Laurens arm og klemte den lett. «Du har vært altfor tålmodig med ham. Du blir nødt til å gi ham et ultimatum. Han elsker deg, Lauren, men han trenger helt åpenbart en dytt i den riktige retningen. Si til ham at det er på høy tid, at du har vært tålmodig til nå, men at det er på tide å tenke på ekteskap, og at du ikke er villig til å fortsette forholdet deres lenger med mindre dere begynner å planlegge bryllup.» Stille Todd et ultimatum – Lauren hadde tenkt på det samme, men hadde kommet til at det kanskje ikke var så lurt likevel. Hun hadde ligget våken halve natten og grublet på hva hun skulle gjøre. Hun hadde tenkt grundig gjennom forholdet til Todd og prøvd å finne ut hvordan hun skulle gripe det hele an. Hva som var best å gjøre. Hun hadde veldig liten lyst til å tvinge ham til å bestemme en dato, men samtidig var hun usikker på hvorfor hun hadde akseptert å la situasjonen trekke ut. 14


«Saken er …» Hun fikk ikke snakket ut, for i det samme ringte Elisas mobil. «Det er Katie.» Elisa løftet telefonen til øret allerede før det hadde ringt to ganger. Lauren visste at venninnen hadde ventet med spenning og uro på å få høre fra det eldste barnet sitt. Katie gikk første året på college, og Elisa hadde synes det var forferdelig å sende sin eneste datter vekk på skole. Colleget lå i Pullman, under femti mil hjemmefra, men Elisa bekymret seg konstant. Hun var redd for at Katie ikke spiste ordentlig, at hun forsømte studiene, at hun festet for mye, drakk for mye, at hun var for mye ute med gutter. Hvis ikke Katie ringte henne minst én gang for dagen, ble hun straks overbevist om at det hadde skjedd et eller annet alvorlig med henne. «Katie, hvorfor har du ikke ringt?» sa hun nå. «Hvorfor har du ikke svart på tekstmeldingen jeg sendte deg, eller –» Elisa tidde og lyttet et øyeblikk, og så utstøtte hun et gisp og forsvant inn på det lille kontoret og lukket døren etter seg. Hva i alle dager var det som foregikk? undret Lauren seg. Elisa hadde en tendens til å overdramatisere. Hun hørte stemmen hennes gjennom den stengte døren, men klarte ikke å høre hva hun sa. En masse muligheter gled gjennom hodet hennes. Men det var sannsynligvis ikke noe alvorlig som var skjedd. Kanskje Katie hadde strøket på en viktig prøve. Eller kanskje hun ringte for å be om mer penger hjemmefra. Hun hadde antagelig bare glemt å levere noen bøker tilbake på biblioteket innen tidsfristen, og så hadde boten fått hope seg opp. Lauren likte Katie og syntes hun virket både for15


nuftig og ansvarsfull. Elisa var super både som arbeidsgiver og som venninne, men som mor hadde hun en tendens til å være litt fiksert. Ti minutter senere kom Elisa ut fra kontoret igjen, blek som et laken i ansiktet. «Elisa?» Lauren så usikkert på henne. «Er alt i orden med Katie?» Venninnen svarte ikke, hun ristet bare på hodet. «Trenger du å sette deg?» Elisa nikket. Lauren skjøv en krakk bort til henne, og Elisa sank langsomt ned på den. «Vil du at jeg skal ringe Garry?» «Nei!» Svaret kom umiddelbart, og lød som et rop. «Nei … nei!» «Skal jeg hente en kopp kaffe til deg?» «Jeg trenger noe sterkere enn kaffe. Noe mye sterkere.» Lauren trodde ikke de hadde noe sterkere i butikken, med mindre det sto en flaske champagne eller to et sted, da, til feiring av et spesielt salg. Men champagne var neppe tingen nå. Elisa så ikke akkurat ut som om hun var rede til å feire. «Kan du fortelle meg hva som er galt?» «Jeg … jeg vet ikke.» Tårene presset seg frem i Elisas øyne. Dette var tydeligvis alvorlig, tenkte Lauren, noe mye verre enn en ikke bestått prøve eller bibliotekbøker som ikke var blitt levert tilbake innen fristen. Hun gikk i gang med å lage en kopp kaffe til Elisa likevel, og sørget for å lage den ekstra sterk. Hun hadde tre sukkerbiter i den og rørte sukkeret godt ut før hun rakte henne koppen. Elisa klemte begge hender om den og klamret seg nær16


mest til den, som om hun sto på toppen av en ti etasjer høy bygning, og koppen var det eneste som hindret henne i å ramle utfor. «Husker du Dietrich?» «Selvfølgelig.» Katie hadde nylig hatt bondesønnen Dietrich med seg hjem på vinterferie. Familien hans kom fra Walla Walla-området i den sørøstlige delen av delstaten. Gården til familien hans var en av de største løkprodusentene i hele landet. «Jeg mislikte ham helt fra første stund.» Sannheten var at Elisa hadde mislikt den unge mannen allerede lenge før hun møtte ham. Han gikk siste året på college og var tre år eldre enn Katie, og etter Elisas oppfatning var han altfor gammel for henne, hvilket naturligvis var direkte latterlig å mene. Garry var tre år eldre enn Elisa, og Lauren hadde en mistanke om at Elisa bare brukte aldersforskjellen som et påskudd, fordi hun ikke ville at datteren skulle innlede noe seriøst forhold til en mann. «Er det slutt mellom Katie og Dietrich?» spurte Lauren, men hun visste naturligvis allerede svaret på dette. En slik nyhet ville gledet Elisa overmåte. «Hadde det enda vært så vel,» fnyste Elisa. Hun så ned på kaffekoppen, som om hun først nå ble oppmerksom på at hun satt med den i hendene. Hun løftet den, tok en slurk og skar en grimase. «Jeg er i sjokk,» mumlet hun. «Dette er ikke til å tro. Det er det rene mareritt.» Hun lukket øynene hardt, og så ristet hun på hodet og slo hånden for munnen. «Katie er vel ikke …» Elisa nikket. «Jo. Min datter er gravid. Og hun er bare nitten. Hun er bare et barn selv, og nå hevder hun at hun 17


elsker Dietrich og at hun vil gifte seg med ham. Herregud, Lauren, kan du tenke deg Katie som gift?» «Eh …» Lauren ante ikke hva hun skulle si. «Dette er latterlig. Rett og slett latterlig. Hun er altfor ung.» Lauren satte seg ved siden av venninnen og så bekymret og urolig på henne. «Hva sa du til henne?» spurte hun. Det lille hun hadde hørt av telefonsamtalen hadde røpet at den hadde vært temmelig opphisset. «Hva tror du? Jeg ba henne komme seg hjem, og det så fort som overhodet mulig. Det finnes måter å ordne opp i slike ting som dette. Jeg ville aldri trodd at jeg skulle si noe sånt til min egen datter, men jeg kan ikke la henne gjennomføre dette svangerskapet. Et barn nå vil ødelegge hele livet hennes. Vi blir nødt til å tenke på fremtiden hennes.» «Er det ikke opp til Katie å avgjøre det?» spurte Lauren forsiktig. Det lynte i Elisas øyne. «Ikke begynn, du også.» «Jeg?» «Det var det Katie sa selv også. Hun er fast bestemt på å få barnet. Hun er hellig overbevist om at hun er forelsket i denne … denne bonden.» Lauren var sterkt fristet til å minne Elisa på at Dietrich faktisk var en voksen mann på tjueto år, og at han virket både ansvarsfull og fornuftig, i hvert fall etter det hun hadde sett. Men hun fant det best ikke å si noe om det akkurat nå. «Han har benyttet seg av Katie,» sa Elisa og rettet ryggen. «Sier Katie det?» 18


«Å, nei da, hun vil nok aldri innrømme noe sånt. Hun forsvarte ham faktisk og sa at de har like stor skyld i det som har skjedd, begge to.» Etter Laurens oppfatning ble det hele en sak mellom Katie og Dietrich, og hun mente også at Elisa gjorde lurest i å la de to unge selv bestemme hvordan de ville ordne opp i situasjonen de hadde havnet i. «Jeg ba Katie komme seg hjem med en gang, men hun nektet.» Elisa tok en ny slurk av kaffen og utstøtte en gulpende lyd, som om hun hadde problemer med å svelge. Lauren ante ikke hva hun skulle si. «Jeg skulle ønske jeg kunne hjelpe deg,» mumlet hun tafatt. «Dette er historien som gjentar seg,» hvisket Elisa og tørket en tåre som presset seg ut i øyenkroken. «Garry og jeg … jeg ble gravid da jeg var nitten, jeg også.» Lauren visste naturligvis at Elisa og Garry hadde giftet seg unge. Det måtte de jo ha gjort, når de allerede hadde en datter som gikk på college. Tvillingguttene deres var født tre år etter Katie. Tim og Tom gikk andre året på high school nå, og spilte på henholdsvis skolens fotballag og baseballag. Lauren hadde vært flere ganger og sett på kampene deres sammen med Elisa og Garry, og fordi Todd var kjæreste med henne og dermed kjente de to guttene også, hadde han laget et tv-innslag med de to som var blitt vist på de lokale kveldsnyhetene. «Det har da gått fint med deg og Garry,» påpekte hun. «Vel, ja, det har jo det,» måtte Elisa innrømme. «Men min familie har alltid likt Garry. Vi var imidlertid unge og dumme, og pappa ble ganske skuffet over meg – det var mamma også, forresten – men pappa tok Garry under sine vinger og lærte ham opp i firmaet, slik at han og jeg 19


var klare til å overta her da pappa og mamma gikk av med pensjon.» Elisa bøyde hodet og stirret i gulvet. «Jeg lurer på hva de vil si når de får høre dette.» Hun rettet ryggen resolutt. «Nei, de skal aldri få vite det. Det skal jeg sørge for. Hvis Katie nekter å komme hit, har jeg bare ett valg. Jeg blir nødt til å reise til henne.» Lauren var sterkt fristet til å råde henne til ikke å gjøre noe overilt, men hun valgte igjen å tie. «Jeg bestiller flybillett nå med en gang.» Elisa grep resolutt etter mobilen sin. «Vil du at jeg skal kontakte Garry?» spurte Lauren. Elisa så forskrekket på henne. «Hvorfor skal du det?» «Han bør vel komme hit og overta for deg mens du er borte.» «Å.» Elisa la ned mobilen igjen og slapp pusten langsomt. Hun strøk håret tilbake fra pannen og så tankefull ut et øyeblikk. «Jeg bør kanskje vente litt og snakke med ham først. Men hvis han har fått vite dette før meg og har holdt tett om det, kommer jeg til å skyte ham.» «Sa Katie hvor langt på vei hun er kommet?» spurte Lauren. «Nei. Jeg spurte, men hun ville ikke si det.» Lauren hadde en mistanke om at Katie hadde vært gravid allerede måneden før, da hun var hjemme i Seattle på vinterferie. Ikke rart hun hadde hatt Dietrich med seg. Lauren hadde møtt den unge mannen og hadde likt ham umiddelbart. Han var høflig og vennlig og virket ganske intelligent. Hun husket at hun hadde holdt øye med de to unge og at hun hadde vært misunnelig på Katie fordi Dietrich var så tydelig forelsket i henne. Det traff henne plutselig, som et dobbelt lynnedslag. 20


Den yngre søsteren var gravid, og nå skulle bestevenninnen hennes, som bare var noen få år eldre enn Lauren selv, bli bestemor. Hun grep impulsivt mobilen sin og ringte Todd. Hun pleide ellers å unngå å kontakte ham når han var på jobb, men han skulle ikke på skjermen før like før klokken tolv, så akkurat nå satt han antagelig i sminkerommet. Han svarte på tredje ring. «Hei, skatt, hva skjer?» Han virket stresset og distré, og hun ventet halvveis at han skulle be henne la være å ringe ham i arbeidstiden. «Kan du møte meg i kveld?» «I kveld?» gjentok han. «Beklager. Jeg holder på med en sak som skal sendes på ellevenyhetene.» «På torsdag, da?» En hvilken som helst kveld var grei nok for det Lauren hadde planlagt. Hun hadde tatt beslutningen sin. «Ja, torsdag går greit,» sa Todd. «Få med deg tolvnyhetene i dag. Jeg har fått snusen i en kjempebra sak. Skal fortelle deg om den senere. Vi kan snakke mer om det på torsdag. Nå må jeg legge på.» Forbindelsen ble brutt, og først da hun hørte summingen mot øret, gikk det opp for henne at hun ikke hadde fått tid til å spørre om hvor og når de skulle møtes.

Brudene i Blossom Street av Debbie Macomber  

Debbie Macomber har vunnet millioner av hjerter verden over med sine gripende og inspirerende historier. Lauren har ventet i årevis på at k...

Brudene i Blossom Street av Debbie Macomber  

Debbie Macomber har vunnet millioner av hjerter verden over med sine gripende og inspirerende historier. Lauren har ventet i årevis på at k...