ton på leppene, svært forsiktig, og den engelske kvinnen gjengjeldte ham med et langt mer lidenskapelig kyss, som kanskje kunne tilskrives middagen og vodkaen og Bourdeaux-vinen, men som virket lovende, syntes Pelletier, og så gikk de til sengs og pulte i en time, til den engelske kvinnen sovnet. Den natten, mens Liz Norton sov, mintes Pelletier en kveld som allerede lå en stund tilbake i tid, da Espinoza og han hadde sett en skrekkfilm på et tysk hotellrom. Filmen var japansk, og en av de første scenene viste to tenåringsjenter. En av dem fortalte en historie. Historien handlet om en gutt som var på ferie i Kobe og som ville gå ut og leke med vennene sine, akkurat samtidig som yndlingsprogrammet hans ble vist på TV. Så gutten satte i en videokassett og gjorde alt klart til å ta opp programmet, og så gikk han ut. Problemet var at gutten var fra Tokyo, og i Tokyo ble programmet vist på kanal 34, mens kanal 34 var tom i Kobe, det vil si det var en kanal hvor man ikke så noe som helst, bare fjernsynståke. Og da gutten kom hjem igjen og satte seg foran TV-en og trykket på play, fikk han, i stedet for yndlingsprogrammet sitt, se en kvinne med blekt ansikt som sa til ham at han skulle dø. Og ikke noe mer. Og så ringte telefonen, og gutten svarte og hørte stemmen til den samme kvinnen, som spurte om han kanskje trodde at det var en spøk. En uke senere ble gutten funnet død i hagen. Og alt dette fortalte den første tenåringsjenta til den andre tenåringsjenta, og for hvert ord hun uttalte, så det ut som om hun holdt på å le seg i hjel. Den andre tenåringsjenta var åpenbart redd. Men den første tenåringsjenta, hun som fortalte historien, så ut som om hun når som helst kunne kaste seg ned på gulvet og vri seg av latter. Og da, mintes Pelletier, sa Espinoza at den første tenåringsjenta var en ynkelig psykopat, og at den andre tenåringsjenta var et nek, og at filmen kunne ha vært god dersom den andre tenåringsjenta, i stedet for å sippe og ynke seg og sette opp et angstridd uttrykk, hadde bedt den første holde kjeft. Og ikke på en skånsom og pen måte, men mer noe à la: «Hold kjeft, jævla fitte, hva er det du ler av? Blir du kåt av å fortelle historien om en død gutt? Går det for deg når du forteller historien om en død gutt, helvetes sugerske av imaginær kuk?» Og andre ting i den duren. Og Pelletier mintes at Espinoza hadde 39
Issuu converts static files into: digital portfolios, online yearbooks, online catalogs, digital photo albums and more. Sign up and create your flipbook.