Page 1


Alex Garland

Stranden Oversatt av Bjørn Alex Herrman


Alex Garland Originalens tittel: The Beach Oversatt av Bjørn Alex Herrman Opprinnelig utgave: Copyright © Alex Garland, 1996 Norsk utgave: © J.W. Cappelens forlag as, 1999 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2013 ISBN 978-82-02-41938-7 1. utgave, 1. opplag, 2013 Omslagsdesign: www.wearesuperfantastic.com Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen, 2013 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Til Suzy, Theo, Leo, Laura og mine foreldre


Innhold

Bang-Bang . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

9

BANGKOK . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

11

KO SAMUI . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

43

VEIEN OVER . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

73

STRANDLIV . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

125

RISRAIDET . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

163

SOLENS FANGER . . . . . . . . . . . . . . . . .

203

I FELTEN . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

243

NEDSLAG . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

319

FNG, KIA . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

367

BEAUCOUP BAD SHIT . . . . . . . . . . . . .

403

GAME OVER . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

459


Bang-Bang

Vietnam, me love you long time. All day, all nigbt, me love you long time. «Delta One-Niner, dette er Alpha patrol. Vi er i nordøstskråningen på høyde Sju-null-fem og blir beskutt, jeg gjentar, blir beskutt. Ber om øyeblikkelig luftstøtte fort som faen. Kan du bekrefte?» Radioskurr. «Jeg gjentar, dette er Alpha patrol og vi blir beskutt. Ber om øyeblikkelig luftstøtte. Kan du bekrefte? Vi blir beskutt. Bekreft melding. Vi blir … Nedslag, nedslag!» Bang. « … Sanitet!» Droppe syre over Mekongdeltaet, røyke gress gjennom rifleløpet, fly i helikopter med opera på full guffe ut av høyttalerne, sporlysgranater og landskap med rismarker, lukten av napalm om morgenen. Lenge. Om jeg enn skulle vandre i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke for ondt, for jeg heter Richard. Jeg ble født i 1974.


BANGKOK


Stranda

Første gang jeg hørte om stranden var i Bangkok, på Khao San Road. Khao San Road var backpackerland. Nesten alle bygningene var blitt gjort om til guesthouses, det var fjernvalgstelefonkiosker med air-condition, kafeene viste splitter nye Hollywoodfilmer på video og man kunne ikke gå tre meter uten å passere en bod med bootleg-kassetter. Gatas hovedfunksjon var å fungere som dekompresjonskammer for folk som var i ferd med å forlate eller ankomme Thailand, en rasteplass mellom øst og vest. Jeg hadde landet i Bangkok sent på ettermiddagen, og før jeg kom til Khao San var det mørkt. Taxisjåføren blunket og sa at det lå en politistasjon i den ene enden av gata, så jeg ba ham sette meg av i den andre. Jeg hadde ingen forbryterske planer, men jeg ville gjerne spille opp til hans konspiratoriske sjarm. Ikke at det gjorde noen større forskjell hvilken ende man holdt til i, for politiet var åpenbart ikke aktive. Jeg kjente lukten av gress idet jeg gikk ut av drosjen, og halvparten av de reisende som drev forbi meg var steine. Han satte meg av utenfor et guesthouse med en spiseavdeling som var åpen ut mot gata. Mens jeg gransket det, sjekket klientellet for å anslå hva slags sted det var, var det en tynn fyr ved det nærmeste bordet som bøyde seg frem og rørte ved armen min. Jeg kikket ned. Jeg gjettet at han var en av heroin-hippiene som driver rundt i India og Thailand. Han hadde antagelig kommet til Asia for ti år siden og gått fra et og annet tilfeldig skudd til avhengighet. Huden hans var gammel, selv om jeg kunne ha tatt ham for å være i tredveårene. Må13


ten han så på meg på, ga meg en følelse av at jeg ble praiet som et mulig bytte. «Ja?» sa jeg vaktsomt. Han satte opp et overrasket ansikt og løftet håndflatene. Så krummet han tommelen og pekefingeren til det O-formede tegnet for førsteklasses og pekte inn i guesthouset. «Er det et bra sted?» Han nikket. Jeg kastet nok et blikk på folka rundt bordene. De så stort sett unge og vennlige ut, noen så på tv, og noen pratet over middagen. «OK.» Jeg smilte til ham i tilfelle han ikke skulle være heroinslave, men bare en vennlig stum fyr. «Jeg kjøper den.» Han gjengjeldte smilet og snudde seg mot videoskjermen igjen. Et kvarter senere installerte jeg meg på et rom som ikke var stort større enn en dobbeltseng. Jeg kan si det med sikkerhet fordi det var en dobbeltseng i rommet, og på alle fire sidene var det en snau halvmeter gulvplass. Ryggsekken fikk akkurat plass i åpningen. Den ene veggen var av betong – ytterveggen på bygningen. De andre var av respatex, og nakne. De beveget seg når jeg kom borti dem. Jeg hadde på følelsen at hvis jeg lente meg mot en, ville den gå i gulvet og kanskje treffe en annen, slik at alle veggene til naborommene ville gå over ende som dominobrikker. Veggene sluttet like oppunder taket, og mellomrommet var dekket av moskitonetting av metall. Nettingen opprettholdt nesten illusjonen om et avgrenset, personlig område – helt til jeg la meg på senga. Så fort jeg slappet av, sluttet å bevege meg, begynte jeg å høre kakerlakkene som pilte rundt på de andre rommene. I hodeenden hadde jeg et fransk par i slutten av tenårene – en nydelig, slank jente med en passelig pen gutt på slep. De hadde vært på vei ut da jeg gikk til rommet mitt, og vi vekslet nikk idet vi passerte hverandre i korridoren. I den andre enden var det tomt. Gjennom nettingen kunne jeg se at lyset var av, og dessuten ville jeg ha hørt det om noen hadde pustet der inne. Det var det innerste rommet i korri14


doren, så jeg gikk ut fra at det vendte mot gata og hadde et vindu. I taket var det en vifte som var sterk nok til å sette luften i bevegelse når den gikk for fullt. En stund gjorde jeg ikke annet enn å ligge på senga og se opp på den. Det var beroligende å følge omdreiningene, og med blandingen av varme og luftig drag kjente jeg at jeg kunne sovne. Det passet meg. Vest til øst gir den verste jetlagen, og det ville være en fordel å komme inn i riktig døgnrytme den første kvelden. Jeg skrudde av lampa. Det lyste svakt fra korridoren, og jeg kunne fremdeles se takviften. Jeg sovnet fort. Et par ganger merket jeg at det var folk i korridoren, og jeg syntes jeg hørte at det franske paret kom tilbake, og gikk igjen. Men lydene vekket meg ikke helt, og hver gang kunne jeg gli tilbake i den drømmen jeg hadde hatt. Helt til jeg hørte skrittene til mannen. De var annerledes, for snikende til å sove over. De hadde hverken rytme eller tyngde og slepte seg bortover gulvet. En dempet strøm av engelske banneord kom drivende inn i rommet mitt da han fiklet med hengelåsen på døra si. Så lød et høyt sukk, låsen gikk opp med et klikk, og lyset ble slått på. Moskitonettingen kastet skyggemønstre i taket mitt. Jeg myste på klokka. Den var to om natten – tidlig kveld, engelsk tid. Jeg lurte på om jeg ville få sove igjen. Mannen slengte seg ned på senga så veggen mellom oss skaket faretruende. Han hostet en stund, så hørte jeg raslingen av en joint som ble rullet. Snart steg blå røyk opp i lyset og bølget inn gjennom nettingen. Bortsett fra et og annet dypt trekk var han stille. Jeg gled tilbake i søvne, nesten. «Stranda,» sa en stemme. Jeg slo opp øynene. «Jævla nedtur. Vi er så godt som …» Stemmen tidde for et hosteanfall. «Daue begge to.» Jeg var lysvåken nå, så jeg satte meg opp i senga. «Kreft i korallene, blått vann, stranda mi. Gud i hælvete, tok rotta på meg,» fortsatte mannen. 15


Han snakket dialekt, men til å begynne med kunne ikke mitt søvndrukne hode plassere den. «Strand,» gjentok han, spyttet ut ordet. Skotsk dialekt. Det hørtes en kravlende lyd mot veggen. Et øyeblikk trodde jeg at han skulle prøve å velte den, og jeg så for meg at jeg ble klemt inne mellom respatexen og senga. Så dukket hodet hans frem bak moskitonettingen, i silhuett, vendt mot meg. «Dø,» sa han. Jeg rørte meg ikke. Jeg var sikker på at han ikke kunne se inn i rommet mitt. «Dø. Jeg veit at du lytter. Du der inne. Jeg veit at du er våken.» Han løftet en finger og stakk den prøvende i nettingen. Den skvatt løs fra stiftene som holdt den til respatexen. Hånden hans stakk igjennom. «Her.» Noe rødt og glødende seilte gjennom mørket og landet på senga i en liten dusj av gnister. Jointen han hadde røykt på. Jeg grep den så den ikke skulle brenne hull i sengetøyet. «Akkurat,» sa mannen og lo lavt. «Der tok jeg deg. Jeg så at du tok sneipen.» Det tok noen sekunder før situasjonen sto klart for meg. Tanken slapp meg ikke – hva om jeg virkelig hadde sovet? Sengetøyet kunne ha tatt fyr. Jeg kunne ha brent ihjel. Skrekken slo over i sinne, men jeg styrte det. Fyren var altfor mye av et tilfeldig element til at jeg skulle gå fra konseptene. Jeg kunne fremdeles bare se hodet hans, og det var opplyst bakfra, lå i skygge. Jeg holdt opp jointen og spurte: «Vil du ha igjen denne?» «Du lytta,» svarte han og overhørte meg. «Hørte at jeg prata om stranda.» « … Du snakket ikke akkurat lavt.» «Si hva du hørte.» «Jeg har ikke hørt noen ting.» « … Ikke hørt noen ting?» Han tidde et øyeblikk, så klemte han fjeset mot nettingen. «Du juger.» 16


«Nei. Jeg sov. Du vekket meg nå nettopp … da du slengte denne jointen på meg.» «Du lytta,» freste han. «Det er det samme for meg hva du tror.» «Jeg tror deg ikke.» «Nei vel … Samme for meg …Hør.» Jeg stilte meg på senga så hodene våre kom på samme høyde, og stakk jointen opp gjennom hullet han hadde laget. «Hvis du vil ha denne, så ta den. Det eneste jeg vil er å få sove.» Da jeg løftet hånden, trakk han seg tilbake, flyttet seg ut av skyggen. Ansiktet hans var flatt som hos en bokser, nesen var slått flat for mange ganger til å ha noen form, og underkjeven var for stor til den øverste halvdelen av skallen. Det ville ha virket truende, hvis det ikke hadde vært for kroppen den satt på. Kjeven smalnet inn mot en hals som var så tynn at det virket utrolig at den kunne bære hodet hans, og T-skjorta hang slapt fra kleshengerskuldrene. Jeg kunne se forbi ham og inn i rommet hans. Det var et vindu der, som jeg hadde trodd, men han hadde blendet det av med avispapir. Bortsett fra det var det nakent. Hånden hans grep gjennom hullet og plukket sneipen ut av fingrene på meg. «OK,» sa jeg og innbilte meg at jeg hadde fått situasjonen under en slags kontroll. «La meg være i fred nå.» «Nei,» svarte han tvert. « … Nei?» «Nei.» «Hvorfor ikke? Hva er det du … er det noe du vil?» «Jepp.» Han gliste. «Og det er grunnen …» Igjen klemte han ansiktet mot nettingen. « … til at jeg ikke vil la deg være i fred.» Men straks han hadde sagt det virket det som han ombestemte seg. Han forsvant ut av syne, dukket ned i skjul bak veggen. Jeg ble stående et øyeblikk, forvirret, men med et ønske om å befeste min autoritet – som om det ikke var jeg som ga meg, men han. Jeg hørte at han fyrte opp jointen på nytt. Jeg lot det markere slutten på seansen og la meg ned i senga igjen. 17


Selv etter at han hadde skrudd av lyset, rundt tjue minutter senere, fikk jeg fremdeles ikke sove igjen. Jeg var så gira, altfor mange tanker raste rundt i hodet på meg. Strender og venner; jeg var utkjørt, skvetten av adrenalin. Hvis jeg hadde fått en times stillhet, ville jeg kanskje ha kunnet slappe av, men rett etter at lyset ble slått av inne hos mannen, kom det franske paret tilbake og ga seg til å ligge med hverandre. Det var umulig å høre på pesingen deres og kjenne vibrasjonene fra den ristende senga uten å se dem for seg. Det korte glimtet jeg hadde fått av ansiktet hennes i korridoren, satt som spikret i hodet på meg. Et nydelig ansikt. Mørk hud og mørkt hår, brune øyne. Fyldig munn. Da de var ferdige kjente jeg en sterk trang til en røyk – kanskje det var empati – men tok meg i det. Jeg visste at hvis jeg gjorde det, ville de høre raslingen med pakken eller at jeg rev av fyrstikken. Deres illusjon om å være for seg selv ville bli brutt. Istedet konsentrerte jeg meg om å ligge så stille jeg klarte så lenge jeg klarte. Det viste seg at jeg klarte det en ganske god stund.


Geografi

Khao San Road våknet tidlig. I femtiden begynte dempede bilhorn å tute i gata utenfor, Bangkoks versjon av småfuglenes morgensang. Så begynte det å suse i vannrørene under gulvet etterhvert som personalet i guesthouset gikk i dusjen. Jeg kunne høre at de snakket sammen, den vemodige klangen av thai som såvidt kunne høres over bruset fra vannet. Der jeg lå på senga og hørte på morgenlydene, ble spenningen fra kvelden før uvirkelig og fjern. Selv om jeg ikke skjønte hva personalet snakket om, ga pludringen deres og en og annen innskutt latter en fornemmelse av normalitet: De gjorde det samme som de gjorde hver morgen, bare med tanke for det rutinemessige. Jeg forestilte meg at de kanskje diskuterte hvem som skulle gå på markedet for å handle inn til kjøkkenet for dagen, eller hvem som skulle feie gangene. I halv seks-tiden begynte det å smekke i slåene på noen av soverommene ettersom morgenfuglene blant de reisende sto opp og de ukuelige natteravnene kom tilbake fra Patpong. To tyske jenter slamret oppover tretrappa i den borterste enden av min korridor, etter alt å dømme i tresko. Jeg innså at det var slutt på de drømmeløse korte lurene jeg hadde fått til, så jeg bestemte meg for å ta en røyk, den jeg hadde nektet meg et par timer i forveien. Morgenrøyken virket oppkvikkende. Jeg glodde i været og balanserte en tom fyrstikkeske på magen som askebeger, og for hvert trekk jeg blåste opp i takviften steg humøret et hakk. Det tok ikke lang tid før tankene begynte å kretse om mat. Jeg forlot rommet for å se om det var noe frokost å få i spiseavdelingen i første. 19


Det satt allerede et par reisende ved bordene og nippet døsig til glass med svart kaffe. En av dem – stadig på den samme stolen som kvelden før – var den hjelpsomme stumme/heroinslaven. Etter det glaserte blikket å dømme hadde han sittet der hele natten. Da jeg satte meg, sendte jeg ham et vennlig smil, og han nikket på hodet til svar. Jeg ga meg til å granske menyen, som en gang hadde vært et hvitt A4-ark med en så omfattende liste over retter at jeg følte at valget overgikk mine evner. Da ble jeg avledet av en herlig duft. En kjøkkengutt hadde ruslet ut med et brett med fruktpannekaker. Han fordelte dem mellom en gjeng amerikanere, og avbrøt en godmodig krangel om togtider til Chiang Mai. En av dem la merke til at jeg så på maten deres, og pekte på tallerkenen sin. «Bananpannekaker,» sa han. «Bra saker.» Jeg nikket. «De lukter skikkelig godt.» «Smaker enda bedre. Engelsk?» «Mm-hm.» «Vært her lenge?» «Kom igår kveld. Du?» «Uke,» svarte han, stakk en bit av pannekaken i munnen og så bort i det samme. Jeg tok det som et signal om at praten var over. Kjøkkengutten kom bort til bordet mitt, stilte seg opp og myste forventningsfullt på meg med søvnige øyne. «En bananpannekake, takk,» sa jeg, tvunget til å ta en kjapp avgjørelse. «Du bes’ille bananpannekake?» «Ja takk.» «Du bes’ille drikke?» «Eh, ja, en Cola. Nei, en Sprite.» «Du bes’ille en bananpannekake, en Spri’.» «Ja takk.» Han ruslet tilbake på kjøkkenet, og en plutselig varm bølge av lykke skyllet over meg. Solen skinte på veien utenfor. En mann rigget opp boden sin på fortauet og ordnet bootlegkassettene i rekker. Ved siden av ham kuttet en liten jente opp ananas, skar opp det seige skinnet i fine spiralmønstre. 20


Bak henne holdt en enda mindre jente fluene i sjakk med en fille. Jeg tente dagens andre røyk, uten å ha lyst på den, det kjentes bare riktig. Den franske jenta dukket opp uten kjæresten og uten sko. Beina hennes var brune og slanke, skjørtet kort. Hun spaserte ubesværet gjennom kafeen. Vi så på henne alle sammen. Den stumme heroinisten, gjengen med amerikanere, de thailandske kjøkkenguttene. Vi så på måten hun beveget hoftene på der hun smøg seg mellom bordene, og på sølvarmbåndene hun hadde rundt håndleddene. Da blikket hennes gled over rommet, så vi bort, og da hun snudde seg mot gaten, så vi på henne igjen. Etter frokost bestemte jeg meg for å ta meg en tur rundt i Bangkok, eller i det minste i gatene rundt Khao San. Jeg betalte for maten og la veien oppom rommet for å hente noen flere kontanter, i fall jeg skulle trenge å ta en drosje noe sted. Øverst i trappa sto en gammel kone og vasket vinduene med en mopp. Vannet rant fra rutene og ned på gulvet. Hun var helt gjennomvåt, og når moppen gled over vinduene streifet den farlig nær en naken lyspære som hang fra taket. «Unnskyld,» sa jeg og forsikret meg om at jeg ikke var i ferd med å bli innlemmet i dammen av potensiell død som bredte seg utover gulvet. Hun snudde seg. «Den lampa er farlig sammen med vannet.» «Ja,» svarte hun. Tennene hennes var enten svarte og råtne eller gule som sennep: Det så ut som hun hadde munnen full av hveps. «Veldig varm.» Med vilje streifet hun borti lyspæren med kanten av moppen. Vannet freste hissig mot pæren, og en liten kveil av damp steg opp mot taket. Jeg grøsset. «Forsiktig! … Strømmen kan ta livet av deg.» «Varm.» «Ja, men …» Jeg tidde, da jeg skjønte at jeg var ute på en språklig bærtur, men bestemte meg for å la det stå til. Jeg så meg rundt. Det var bare oss to på trappeavsatsen. «OK, se her.» 21


Jeg dro en liten pantomime om å moppe vinduene før jeg stakk den tenkte moppen opp i lampa. Så ga jeg meg til å skvette rundt som om jeg hadde fått støt. Hun la en rynkete hånd på armen min for å stoppe krampetrekningene mine. «Kul’n, mann,» sa hun slepende med en stemme som var for skingrende til å beskrives som behagelig. «Ta de’ kuli.» «Ro’n ned,» tilføyde hun. «Slapp av.» «Javisst,» sa jeg og forsøkte å få blandingen av gammel thaikone og hippiesjargong til å flyte ubesværet. Hun hadde åpenbart jobbet på Khao San Road en god stund. Jeg følte meg satt på plass og begynte å gå bortover korridoren mot rommet mitt. «Dø,» ropte hun etter meg. «Brev til deg, mann.» Jeg stanset. «Hva?» «Brev.» « … Brev?» «Brev! På døra!» Jeg nikket til takk, mens jeg lurte på hvordan hun visste hvilket rom som var mitt, og fortsatte bortover korridoren. Ganske riktig, på døra var det tapet en konvolutt. Utenpå var det skrevet «Her er et kart» med krampaktig løkkeskrift. Jeg var fremdeles så overrasket over den gamle konas merkelige vokabular at jeg tok brevet på kjøpet. Kona støttet seg på moppen og holdt øye med meg fra den andre enden av korridoren. Jeg holdt opp konvolutten. «Fant det. Takk. Vet du hvem det er fra?» Hun rynket pannen, skjønte ikke spørsmålet. «Så du den som hengte det her?» Jeg dro enda en liten pantomime, men hun ristet på hodet. «Nei nei, takk i alle fall.» «Slapp’a,» sa hun og fortsatte med vinduene. Et par minutter senere satt jeg på senga mens takviften svalet nakken min, med kartet i hånden. Ved siden av meg raslet den tomme konvolutten i luftdraget. Utenfor skramlet den gamle kona opp trappa med mopp og bøtte til etasjen over. Kartet var vakkert fargelagt. Omrisset av øyene var trukket opp med grønn kulepenn, og små bølger tegnet med blåbly22


ant duppet i sjøen. Oppe i det høyre hjørnet var det en kompassrose, omhyggelig inndelt i seksten streker, alle påført en pilspiss og korrekt retning. Øverst på kartet sto det «Thailandbukta» med kraftig rød tusj. Det var brukt en spinklere rød penn til navnene på øyene. Det var så omhyggelig tegnet at jeg måtte smile. Det fikk meg til å tenke på geografilekser og kalkerpapir. Et lite minne dukket opp, av læreren min som delte ut leksebøker og spydige stikk. «Men hvem kan det være fra?» mumlet jeg og sjekket konvolutten en gang til for å se om det fulgte med et brev med en forklaring. Den var tom. Så, på én i en krans av små øyer oppdaget jeg et svart merke. En X. Jeg så nærmere etter. Med små bokstaver under den sto ordet «Strand». Jeg visste ikke akkurat hva jeg skulle si til ham. Dels var jeg nysgjerrig, ville bare vite hva som var greia med denne stranden hans. Dessuten var jeg forbanna. Det lot til at fyren var oppsatt på å spolere ferien for meg, få meg til å flippe ut ved å hvese gjennom moskitonettingen midt på natten og etterlate seg merkelige kart for at jeg skulle finne dem. Døra hans var ulåst, hengelåsen var borte. Jeg lyttet en stund utenfor før jeg banket, og da jeg gjorde det, gled døra opp. Til tross for avispapiret som var klistret over vinduet, var det lyst nok der inne til at jeg kunne se. Mannen lå på senga og stirret opp i taket. Jeg tror han hadde skåret over håndleddene. Eller det kan ha vært halsen. I halvmørket, med så mye blodsøl utover, var det ikke godt å si hva han hadde skåret over. Men jeg skjønte at det var han som hadde stått for skjæringen; han hadde en kniv i hånden. Jeg sto stille, stirret på liket noen sekunder. Så gikk jeg for å hente hjelp.


Étienne

Politimannen svettet, men ikke på grunn av varmen. Air-conditionen gjorde rommet kaldt som et kjøleskap. Det hadde mer med anspennelsen ved å snakke engelsk å gjøre. Når han kom til et vanskelig ord eller en innviklet setning, krøllet pannen hans seg i hundre rynker. Så spratt små svetteperler frem som opaler på den brune huden. «Men Mis’er Duck ikke din venn,» sa han. Jeg ristet på hodet. «Jeg hadde aldri møtt ham før igår kveld. Og hør her. Navnet Duck er ikke ekte. Det er en vits.» «Navne’ vi’s?» sa politimannen. «Ikke noe virkelig navn.» Jeg pekte der han hadde skrevet navnet i notisboka. «Daffy Duck er en tegneseriefigur.» «Tegneseri’figur?» «Ja.» «Mis’er Duck er en tegneseri’figur?» «Som Bugs Bunny. Eh, Mikke Mus.» «Å,» sa politimannen. «Så han gi falsk navn i gues’house.» «Opplagt.» Politimannen dro skjorteermet over ansiktet. Svetten yrte over notisboka så blekket fløt utover. Han rynket pannen og nye dråper erstattet de han akkurat hadde tørket bort. «Jeg må spørre deg om ås’ed for forbrytelse.» «Javel.» «Du gå inn på Mis’er Ducks rom, hvorfor?» Jeg hadde tenkt igjennom dette på veien ned Khao San Road til politistasjonen. 24


«Fordi han holdt meg våken igår natt og jeg ville be ham ikke å gjenta det.» «Ah. Igår na’ Mis’er Duck lage bråk.» «Ja.» «Og hva du finne i rom, hva?» «Ingenting. Jeg bare så at han var død og gikk for å si det til guesthouseverten.» «Mis’er Duck allerede død? Hvordan du være sikker på de’?» «Jeg var ikke sikker. Det var bare noe jeg trodde. Det var så mye blod.» Politimannen nikket skarpsindig, så lente han seg tilbake i stolen. «Jeg tror du sin’ fordi så mye bråk igår kveld, hva?» «Joda.» «Hvor sin’ på Mis’er Duck?» Jeg løftet hendene. Jeg var ikke urolig. Jeg hadde et klart bilde i hodet av det svake lyset som sivet gjennom det avistapetserte vinduet og stedene der det hadde gitt gjenskinn på Mister Duck. Blodet hadde vært temmelig vått. Politimannen sukket. «OK,» sa han. «Du for’elle meg enda en gang om igår kveld.» Hvorfor sa jeg ikke noe om kartet? Fordi jeg ikke ville bli innblandet i en utenlandsk politietterforskning og ikke ville få spolert ferien min. Dessuten brydde jeg meg ikke noe større om at fyren var død. Jeg så det slik at, vel, Thailand er et eksotisk land med dop og AIDS og en smule farer, og hvis Daffy Duck ble for hekta, så var det hans sak. Jeg fikk ikke akkurat inntrykk av at politimannen brydde seg noe større om hele greia, han heller. Etter enda en halvtimes ubarmhjertig forhør («Kan du bevise du spise bananpannekake?»), lot han meg gå, men ba meg ikke forlate Khao San de neste fireogtjue timene. Kjæresten til den franske jenta satt på trappa til politistasjonen med ansiktet mot solen. Han hadde tydeligvis vært bragt inn til forhør han også. Han så rundt seg idet jeg gikk ned 25


trappa, kanskje fordi han trodde det var jenta som kom, men snudde seg igjen. Vanligvis ville jeg ha tatt det som et tegn på en som ikke har lyst til å prate. Jeg reiser stort sett på egen hånd, så det hender jeg blir underernært på prat og selskap. Det gjør at jeg er våken for kroppsspråk, for selv om jeg føler meg litt alene, har jeg ikke lyst til å trenge meg innpå folk som ikke er interessert. Men denne gangen ignorerte jeg signalet. Selv om jeg ikke hadde lyst til å komme borti politiet, hadde dødsfallet vært en uvanlig start på dagen og jeg hadde trang til å snakke om det. Jeg satte meg ved siden av ham så han ikke kunne unngå meg. Det viste seg at jeg hadde feiltolket signalet. Han var veldig vennlig. «Hei,» sa jeg. «Snakker du engelsk? Uh, je parle français petit peu mais malheureusement je suis pas très bon.» Han lo. «Jeg snakker engelsk,» svarte han med svak aksent. «Du er her på grunn av fyren som døde, ja?» «Ja. Jeg hørte at det var du som fant ham.» Berømmelse. «Jepp,» svarte jeg og fisket røyken opp av lomma. «Fant ham nå imorges.» «Det må ha vært ille.» «Greit nok. En røyk?» «Nei, takk.» Jeg tente min. «Vel, jeg heter Richard,» sa jeg og blåste ut røyken. «Étienne,» sa Étienne, og vi håndhilste. Igår kveld hadde jeg anslått ham til rundt atten, men i dagslys virket han eldre. Tjue eller enogtjue. Han hadde et middelhavsaktig preg – kort mørkt hår og spedbygd. Jeg kunne se ham for meg om noen år, et snes kilo tyngre, med et glass Ricard i den ene hånden og en boule i den andre. «Det er sært,» sa jeg. «Jeg kom til Thailand igår kveld. Hadde tenkt å slappe av i Bangkok, hvis det lar seg gjøre, og isteden fikk jeg dette i fanget.» «Å, vi har vært her i fire uker allerede, og det er sært for oss også.» «Ja, jo, det er vel alltid litt merkelig når noen dør. Men 26


hvor har dere tilbragt den siste måneden? Sikkert ikke bare i Bangkok.» «Nei, nei,» Étienne ristet energisk på hodet. «Et par dager i Bangkok holder. Vi har vært nordpå.» «Chiang Mai?» «Ja, vi dro på fottur. Vi raftet på en elv. Fryktelig kjedelig, hva?» Han sukket og lente seg bakover, hvilte ryggen mot steintrappa. «Kjedelig?» Étienne smilte. «Rafting, fotturer. Jeg har lyst til å gjøre noe annet, alle har lyst til å gjøre noe annet. Men alle gjør det samme. Det er ikke noe … eh … » «Eventyr.» «Det var vel derfor vi dro hit.» Han pekte rundt hjørnet på politistasjonen mot Khao San Road. «Vi dro hit for å oppleve eventyret, men alt vi finner er dette.» «Skuffende.» «Ja.» Étienne tidde et øyeblikk, rynket pannen litt, så sa han: «Denne mannen som døde. Han var veldig merkelig. Vi kunne høre ham til langt på natt. Han snakket og ropte … Det er så tynne vegger.» Til min ergrelse rødmet jeg ved minnet om lyden av Étienne og kjæresten hans som lå sammen. Jeg tok et dypt drag av røyken og så ned i trappa vi satt på. «Er de?» sa jeg. «Jeg var så trøtt igår kveld at jeg sov …» «Ja. Noen ganger er vi ikke tilbake på guesthouset før sent, slik at han sover allerede.» «Det blir ikke noe problem nå lenger.» «Ofte skjønte jeg ikke hva han sa. Jeg vet at han snakket engelsk, for jeg kjente igjen noen ord, men … det var ikke lett.» «Det var ikke lett for meg heller. Han var skotte. Markant dialekt.» «Å … Du hørte ham igår kveld?» Nå var det Étiennes tur til å bli rød mens jeg konsentrerte meg om røyken. Min forlegenhet ble forsterket av hans. Det var rart, men hvis jenta hans hadde vært stygg, ville det bare 27


ha moret meg, men fordi hun var så tiltrekkende føltes det nesten som om jeg hadde et slags forhold til henne. Og det hadde jeg selvfølgelig også. I fantasien. Vi rødmet til hverandre til den pinlige tausheten ble for trykkende. «Jo,» sa jeg, altfor høyt. «Han hadde en markant skotsk dialekt.» «Akkurat,» sa Étienne, også litt for fast. «Da skjønner jeg.» Han strøk seg tenksomt over haken, som om han lot hånden gli over skjegget, men jeg så på de pistrete skjeggstubbene hans at han var langt fra å kunne anlegge et. Så sa han: «Han pleide å snakke om en strand.» Han så rett på meg da han sa det. Han studerte ansiktet mitt for å spore en reaksjon – det var ikke til å ta feil av. Jeg nikket for å få ham til å fortsette. «Han kunne snakke om den hele natten. Jeg lå våken på senga og fikk ikke sove på grunn av ropingen hans, og prøvde å følge ordene. Som en gåte.» Étienne lo. «Jævla strand,» sa han, og hermet stemmen til mannen ganske brukbart. «Det tok meg tre netter å skjønne at det dreide seg om en strand. Rene gåten.» Jeg tok et trekk av røyken, laget en pause i samtalen som jeg overlot til Étienne å fylle. «Jeg liker gåter,» sa han, men ikke egentlig henvendt til meg. Så lot han stillheten overta. På en tur til India da jeg var søtten, med mer dop enn vett, bestemte jeg og en venn av meg oss for å ta med oss fem gram hasj på flyet fra Srinagar til Delhi. Hver for oss planla vi hvordan vi skulle få den med oss. Jeg pakket inn min i plast, rullet den inn i maskeringstape og deodorant for å skjule lukten og stappet den ned i en flaske med malariapiller. Forholdsreglene var antagelig overflødige. Tollbetjentene var neppe overvettes interessert i innenlandske flyruter, men jeg gjorde det likevel. Da vi kom på flyplassen var jeg dritredd. Jeg mener, jeg var dritredd– øynene sto ut av skallen, jeg svettet som en gris. 28


Men til tross for redselen gjorde jeg noe helt sinnssvakt. Jeg fortalte en helt ukjent, en fyr jeg traff på en kafé i ventehallen, at jeg hadde gjemt dop i sekken. Han trengte ikke engang å lirke opplysningen ut av meg. Jeg kom med det helt av meg selv. Jeg styrte samtalen inn på narkotika, og så tilsto jeg at jeg smuglet. Jeg vet ikke hvorfor jeg gjorde det. Jeg skjønte at det var en helt ubegripelig dum ting å gjøre, men jeg bare durte i vei og gjorde det likevel. Jeg trengte ganske enkelt å fortelle noen hva det var jeg drev med. «Jeg vet hvor den stranda er,» sa jeg. Étienne hevet øyebrynene. «Jeg har et kart.» «Et kart over stranda?» «Den døde fyren tegnet det til meg. Det hang på døra mi imorges. Det viser hvor stranda er hen, hvordan man kommer dit. Jeg har det på rommet. » Étienne plystret. «Sa du det til politiet?» «Nei.» «Kanskje det er viktig. Kanskje det har noe med hvorfor han …» «Det kan være.» Jeg knipset fra meg røyken. «Men jeg vil ikke bli blandet inn i det. Kanskje de tror at jeg kjente ham eller noe, men det gjorde jeg ikke. Jeg hadde aldri truffet ham før igår kveld.» «Et kart,» sa Étienne stille. «Heftig, hva?» Étienne reiste seg brått. «Kan jeg få se det? Har du noe imot det?» «Nei, egentlig ikke,» sa jeg. «Men venter ikke du på … » «Kjæresten min? Françoise? Hun kjenner veien tilbake til guesthouset. Nei, jeg vil gjerne se det kartet.» Han lot hånden hvile lett på skulderen min. «Hvis jeg kan.» Den fortrolige gesten overrasket meg, og skulderen min vred seg så hånden hans falt. «Jo, klart det,» sa jeg. «Skal vi gå?»

Stranden  

Alex Garland