Prosten

feil. Jeg mente «Forførerens Dagbok». Bibliotekaren, et strengt fruentimmer med lorgnett, boret sine øyne inn i mine og sa: «Unge mann, denslags bøker fører vi ikke.»

Hun trodde jeg mente «En Forførers endeligt», en slik bok som ble solgt i lukket omslag i de dager. Hvordan jeg vet det? Som jeg har sagt: Vi teologistudenter var ikke Guds beste barn. Men vi fikk ryddet opp i misforståelsen, og jeg gikk ut med «Forførerens Dagbok» i vesken. Jeg satte meg på en benk i Slottsparken og leste «Forførerens Dagbok», men Johannes’ kvaler var ikke mine kvaler, hans sjelekamp var ikke min sjelekamp, hans kjærlighet var ikke min kjærlighet. Men hans humør var mitt humør. Jeg fikk det man i Berlin kaller nerver. Også moderne psykologi var jeg blitt fortrolig med gjennom De tusen hjems bibliotek. Jeg brølte av latter da jeg leste «Forførerens Dagbok». Jeg ga meg ende over. Jeg holdt på å falle av benken. Det ble uro på Slottet. Den latteren ville Sigmund Freud kalt nevrotisk.

Det var noen dager senere at jeg kollaberte. Jeg hadde vært i Nordmarken dagen før. I et ufyselig vær. Og jeg pådro meg en slem lungebetennelse. Jeg lå noen dager i vill feber. En lege var blitt tilkalt. Mine medstudenter så til meg. Og frøken Hansen, Sally Hansen, hadde fått vite hvordan det var fatt med hennes unge kavaler.

Hun leverte en bukett roser på døren, syv røde, flammende roser. Hvor lenge jeg lå til sengs? Syv dager og syv netter, det bibelske tallet. En morgen våknet jeg. En stemme ropte til meg: Vaagn! Vaagn! Den Gud jeg ikke trodde på kalte på den sjel jeg ikke ville kjennes ved. Feberen var borte. En bør var blitt tatt fra meg. Jeg hadde vært gjennom en renselse. Rosene var døde. Jeg kom meg ut i spisesalen. Nå vet jeg hvordan de ser ut som tror de ser et spøkelse. Forskrekkelsen var stor. Jeg så 35