Prosten

Prosten

Jan Jakob Tønseth

Prosten

© CAPPELEN DAMM AS 2013 ISBN 978-82-02-39192-8 1. utgave, 1. opplag 2013 Omslagsdesign: Elisabeth Vold Bjone Portrettet av prost Skjeseth på omslaget er malt av Eivind Engebretsen i 1949 Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: Livonia Print Sia, Latvia, 2013 Satt i 10,6/13,1 pkt. og trykt på Munken Print Cream 80/1,5 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Prostens oldebarn, ved Fride og Joakim, og tippoldebarn, ved Camilla, tilegnet.

kapittel i

Barndom og ungdom

«Da jeg var barn, talte jeg som et barn, tenkte jeg som et barn, dømte jeg som et barn –» Slik var min barndom. Slik var Paulus’ barndom. Slik skulle alles barndom være. Men snart spiser vi av kunnskapens tre, og vi får kjennskap til urene ånder. La meg fortelle om en opplevelse fra barneårene, før jeg la av meg det barnslige. Jeg må fortelle det slik det foregikk. Det hendte flere år før jeg tolv år gammel dro hjemmefra for å gå på skole i nærmeste by, som var Hamar. Kanskje jeg var åtte år gammel. En ettermiddag om vinteren – det var alt blitt mørkt – skulle jeg hugge kvist. Huggestabben var satt i haven utenfor vinduet for at det skulle lyse på den fra stuen. Kvisten hentet jeg på gårdsplassen. Da jeg bar et fange kvist, gikk jeg og sang: Jesus, styr du mine tanker, Jesus la mig leve så At hvor jeg i verden vanker, Et Guds barn jeg være må!

At hver stund jeg ånde drager Gud til ære, mig til gavn, Og så dør når ham behager, I det søte Jesu navn!

7

Da min far døde i 1935, fortalte presten som forrettet ved båren noe min far hadde sagt om denne salmen, som kanskje betyr at den i særlig grad er hellig arv i slekten. «Den har fulgt meg fra vuggen, den skal følge meg i graven.» Dette lille salmeverset er forøvrig tilskrevet Elen Opdal Bernhoft, prestekone i Oppdal (Sør-Trøndelag), født 1637, død i København 1704. Da Landstad tok det inn i sin salmebok, hadde han ingen skrevet tekst å holde seg til, men fikk den ned etter en fattig gutt som hadde lært den av sin fostermor, som igjen hadde lært den av sin mor. Da Landstad rykket inn et åpent brev i Fædrelandet med forespørsel om salmen, fikk han en mengde svar som viste at den levde i muntlig overlevering over hele landet. Men det ante jeg ikke noe om den gang jeg gikk der som liten gutt og bar kvist og sang: «Jesus styr du mine tanker.» Plutselig skjedde det noe underlig. Med en gang hoppet hjertet i meg. Og det er ingen overdrivelse om jeg sier: med fryd. Jeg visste at det var ham jeg sang om som fikk mitt hjerte til å røre på seg.

Ellers har jeg hatt et ganske rolig hjerte. Det oppfører seg ikke slik, hverken i glede eller sorg eller angst.

Når jeg forteller om dette, er det ikke for å fortelle noe vakkert og rørende om meg selv. Det gikk ikke mange år før jeg begynte å bli redd ham som en gang hadde fått mitt hjerte til å hoppe i fryd. Jeg forteller det for å få dere til å minnes stunder i barndommen da dere kjente noe til menneskets urglede over Jesus, før de urene ånder fikk utstyrt oss med dårlig samvittighet og alskens hemninger.

Vi leser om Johannes Døperen. Som foster i mors liv sprang han av fryd – da Jesu vordende mor kom inn i huset. Johannes var sannelig tidlig på’n. For da Maria kom ble Elisabeth «fyldt med den Hellige Ånd og ropte 8

med høi røst og sa: Velsignet er du blandt kvinner og velsignet er dit livs frukt. Og hvorledes times mig dette, at min Herres mor kommer til mig? For se, da lyden av din hilsen nådde mitt øre, sprang fosteret i mitt liv med fryd.»

Ellers, når jeg lukker øynene og tenker tilbake på min barndom på landet er det noen vers fra Markusevangeliet som melder sin ankomst (Mark. 4, 26–29): «Og han sa: Med Guds rike er det således som når et menneske kaster sæden i jorden og sover og står op, natt og dag, og sæden spirer frem og blir høi, uten at han selv vet av det. Av sig selv bærer jorden grøde: først strå, så aks, så fullt korn i akset. Men når grøden er moden, sender han straks sigden ut, fordi høsten er forhånden.» Selv om dette tekststedet faller tidlig på året, 5te sønd. etter Kristi åpenbaringsdag, så tenkte jeg med en gang jeg hørte det: Dette er håvolla med lysegrønne enger og akre der det spirer og gror. Sommeren er kommet, men heten er ikke trykkende. Buskapen sendt til seters. Bonden har rolige dager, hviler ut etter våronnen, hviler ut til slåttonnen, ser på eng og aker, tenker på sol og regn, vet at nå har jeg gjort hva gjøres kunne. Nå får Vår Herre sørge for resten. Jeg vet ikke riktig hva håvolla betyr, i andre dialekter heter det håbal. Ordboken kan fortelle at ordet betegner tiden mellom våronn og høyonn, midtsommer. Ordet minner om håp. I hvert fall er håvolla den mest håpefulle tid i hele året. Det er en egen stemning over ordet som jeg forbinder med min barndom, en stemning jeg finner igjen i disse versene fra Markusevangeliet. Jeg lukker øynene og sier «håvolla, håvolla» og så er det som, i et flyktig nu, det svundne går igjen.

Den dag kom da jeg skulle konfirmeres. I kirken satt det en flokk med gutter og piker, i nye, sorte klær, 9

med alvorsmine i ansiktet og med alvorsstund i hjertet.

Det lød en salme: Jeg er frelst og dyrekjøpt Flokk etter flokk gikk de unge opp til alteret. Navn etter navn ble lest opp. Presten kom nærmere og nærmere meg. I stillheten i kirken hørte jeg mitt eget hjerte slå.

Så lød mitt navn, høytidelig og alvorsfullt. Det var tårer i mors øyne og kanskje i fars med, – for de kjente livet.

Og det kom et spørsmål: Forsaker du djevelen og alle hans gjerninger og alt hans vesen?

Fra hjertet kom et neppe hørlig ja.

Og det lød et nytt spørsmål og et nytt ja.

Siden var det ungdomstid. Det var lite vovet moro, lite halloi, ingen lystig turing i synd med kamerater. Vi fant ingen fristelser i djevelen. Men det vonde, sykdommen til døden, meldte seg da jeg ble mann og jeg la av meg det barnslige. Og jeg forsto stykkevis. Jeg ble slitt mellom to herrer, Kristus eller sannheten. Jeg spiste av kunnskapens tre og måtte velge: Kristus eller sannheten. Ingen visste hvordan det var fatt med meg. Men en gang, i mine studentdager, var jeg fadder i min hjembygd. Da vi kom hjem, spurte min mor hva som gikk av meg i kirken. Da presten leste opp de kirkelige ting, hadde jeg følt det så sterkt at det sto tydelig å lese i mitt ansikt. Jeg trodde ikke på ritualet. Ritualet var ikke overensstemmende med sannheten. Jeg hadde følt det så sterkt at det sto å lese i mitt ansikt. Nå har man jo lært å holde ansiktet i de rette folder. Jeg var hjemsøkt av urene ånder.

Mange år senere talte jeg med min beste venn om ungdommens dager. Det var Henrik Hille, som jeg se10

nere studerte sammen med. Jeg fortalte hva jeg hadde hatt å stri med. «Nei, jasså,» sa han, «jeg trodde du alltid hadde det så lett!» Og bortsett fra ferier, hadde vi vært daglig sammen i fjorten år.

Alle har sitt, stort eller litt. Når jeg kom så vel fra det, at ikke engang min beste venn visste om min strid, så vet jeg at det skyldes ham som jeg var redd for og holdt meg på avstand fra. Han var kommet inn i mitt hjerte og ville ikke slippe meg. Men i mitt hjerte holdt også urene ånder til huse. Det kan aldri bli godt kompaniskap mellom Jesus og de urene ånder inne i et menneskehjerte.

Det arme hjerte blir kampplass for disse to som kjemper om sjelen. Undertiden roper sjelen: Herre Jesus gjør meg fri. Undertiden roper den: Hva har vi med deg å gjøre, Jesus av Nazareth. Du er kommet for å ødelegge oss. Hvem av de to skal seire?

Kristen. Mine foreldre ga meg ved dåpen det navn.

Hadde jeg selv valgt, hadde jeg ikke våget å velge det.

Ofte har det lydt i mitt øre: Husk på ditt navn.

Jeg følte undertiden en bitter smerte ved motsigelsen mellom mitt navn og mitt liv. Inntil det litt etter litt forvandlet seg som et sterkt begjær i min sjel etter å være det som navnet uttrykker. Gud bruker mange veier og midler. For meg har mitt navn hatt en ikke liten betydning.

Det var prest jeg skulle bli. Det var en annen opplevelse fra min barndom, da jeg fortsatt kjente urgleden ved Jesus, da jeg fortsatt talte, tenkte og dømte som et barn. Jeg drev en dag og hjalp sommerpiken vår, altså budeien, en blond, fager jente, hun som lignet slik på engelen på alterbildet i vår kirke i Vågan, men det var noe jeg forsto senere, i en fremtid som ligger skjult bak et nådens slør. Vi var på vei til fjøset for å melke kyrne.

Vi bar hvert vårt spann. Plutselig stanser hun og ser på 11

meg og sier: «Du Kristen, skal bli prest.» Da visste jeg hva jeg skulle bli. Det var mitt kall. Noe annet kall fikk jeg ikke. Jeg kan ikke huske at jeg fortalte det til noen.

Ikke før lenge senere. Ikke før nå. Men det sto liksom skrevet.

Jeg var flink på skolen, og det ble bestemt at jeg skulle begynne på middelskolen. Det hadde far avtalt med biskopen i Hamar, Arnaldus Marius Hille. Far kjente ham fra dengang Hille var sogneprest i Vang. Jeg begynte på middelskolen og i biskopens hjem ble jeg kjent med sønnen Henrik. Han ble min beste venn. Det var ham jeg betrodde meg til mange, mange år senere.

kapittel ii

Eksersis, teologi og kjærlighet

I mai 1899 ble min årsklasse utkommandert. Ingen dispens. Jeg var sterk som en hest, erklærte militærlegen.

Vi trakk i mundur nede på Akershus festning og dermed var vi Kongens karer. Jeg havnet i Kristiania-bataljonen, med Vika-ramp. De var av reneste vare, ja. Her hjalp det ikke med latinartium, nei. Og tonen som rådde var ikke helt salomonisk, nei. Og historiene som florerte i sekstenmannsteltet om kvelden var ikke hentet ut av katekismen. Det gjaldt å være med på notene. Det var visse ord jeg ikke tok i min munn. Men det sier jeg, og det uten å blunke, at realere karer enn Vika-rampen, dem skal du lete lenge etter. De viste seg fra sin beste side når det røynet på under øvelser og utmarsjer. Om noen ble trøtte og slitne og lengtet hjem til mors kjøttgryte, da var det ikke måte på omsorg og omtanke. De hadde de merkeligste tilnavn. Falihans het en, Firern en annen. Og så var det Flisa, Tønna, Bøtta og Pålsen og lignende over hele linjen. Selv ble jeg hetendes Pastorn. Kanskje fordi mitt navn jo er Kristen. Trodde de jeg var en vordende prest? Under en morgenandakt var det bare garnisonspresten og jeg som sang. Kingos 6te. Morgensang. Kanskje var det fordi jeg aldri tok usømmelige ord i min munn. Men jeg var sterk som en 13

gamp. Og det var da jeg en dag slo Falihans i armbryting, håndbak kaller vi det visst i dag, at jeg ble regnet med for alvor. Dagene gikk. Vi ekserserte. Høyre om, venstre om, helt om marsj. Vi spiste av blikktallerkener.

Vi presenterte gevær. Vi la an og skjøt. Jeg oppnådde resultater på skytebanen det går gjetord om den dag i dag.

Vi var ute på Trøgstad en sommerdag. Etter en skyteøvelse ble sersjanten stående og mønstre blinkene i kikkerten. «Skytteskive nummer tre fra høyre!» ropte han ut. Vi lå og slanget oss i gresset. Jeg reiste meg. «Her!» sa jeg. «Nummer og navn!» sa han. Jeg strammet meg opp, stilte meg i giv akt. «Syv og førti Skjeseth!» sa jeg.

«Skjeseth,» sa han, «den derre skytteskiva der, nummer tre fra høyre, nettopp den ja, er den Derres?» «47 Skjeseth. Den skulle være så,» svarte jeg. Sånn var det å være rekrutt og kongens kar. «Forbløffende,» sa sersjanten og så sa han ikke mer. Jeg oppnådde skyttermerket i gull og vel så det. Jeg er ridder av St. Olav òg.

Men tro meg: Skyttermerket i gull setter jeg høyere. Det ligger i skuffen øverst til høyre i skatollet, sammen med nettopp St. Olavs-ordenen og binderser og tegnestifter.

Marie er ikke den som kaster noe. Og når jeg skal representere ved store anledninger, hvilket aldri skjer, så er det skyttermerket i gull jeg bærer. Ikke St. Olavs-ordenen. Det var noe mellom meg og min Krag-Jørgensen.

Som aldrende mann tør jeg kalle det erotisk. En ting var resultatene på skytebanen. (Ryet nådde etterhvert pyramidale høyder.) Men jeg var tillike en kløpper til å ta fra hverandre og sette sammen geværet. Ja, jeg gjorde det i blinde. På ett minutt og tre og førti sekunder. Til mine venners fryd og gammen. Og intet geværløp skinte blankere enn mitt etter våpenpussen. Nei, pastor’n var ikke tapt bak en vogn. Han blir det nok en general av.

Så galt skulle det ikke gå. Men da rekruttskolen var 14

over, var det allerede langt uti semestret. Jeg hadde fått smak for eksersis og disiplin. Kort sagt: Menig Skjeseth ble kadett Skjeseth. Jeg kom inn på Krigsskolen og skiftet mundur. Jentene så annerledes på oss nå. Uten at jeg, og jeg ber om å bli trodd, på noen måte lot det gå ut over min moralske habitus. Men det var noe å sprade på strøket i ledige timer og høste beundrende blikk fra det svake kjønn. Kjekke kadetter i stilige, blå uniformer var hva vi var. «Goddag kadett Skjeseth,» sa en som kjente meg igjen fra ballet. Jeg rødmet. Jeg hadde blamert meg under polsen. Jeg trodde jeg skulle synke i jorden. (Se nedenfor.) Vi lærte å te oss som gentlemen på Krigsskolen. Jeg som kom fra bondebygden måtte legge av meg min syngende Hedemarks-dialekt, jeg måtte værsågod tilegne meg borgerskapets stil og manerer. Det var noe annet enn Kristianabataljonens stil og manerer. En formiddag passerte jeg Henrik Ibsen ved musikk-paviljongen. Jeg lot som ingen ting. Men som sagt, oppunder jul ble det arrangert ball. Vi lærte å danse: polka, galopp, vals, fandango, (dog ikke tarantella), og hva nu dansene het. Det var ferdigheter enhver ung, dannet mann måtte tilegne seg, fikk vi høre. Også jeg danset. Ingen dispens.

Men, og jeg ber om å bli trodd, jeg lot det på ingen måte gå ut over min moralske habitus. Noen danseløve ble jeg aldri. Det var nettopp under en halsbrekkende pols jeg snublet og gikk over ende, til allmenn munterhet.

Det var så vidt jeg ikke rev med meg min selskapsdame i fallet. (Se ovenfor.) Men jeg tok mitt monn igjen i Piperviken, på skøyteisen. Mine kamerater, danseløvene, stolpret av sted på stive ben. Jeg derimot, straks jeg fikk skøyter under føttene, foretok de dristigste piruetter à la Axel Paulsen. Han med den dobbelte Axel, dere vet.

(Den forsøkte jeg meg dog ikke på.) Frøknene som husket klossmajoren fra ballet forstod ingenting. Hvor jeg 15

hadde lært å stå på skøyter? På Mjøsens stålblå is. Vår gymnastikklærer jagde oss ut på isen hver bidige gymnastikktime, fra den la seg til den smeltet. Jeg merket frøknenes beundrende blikk. Jeg lot som ingenting. Jeg, og jeg ber om å bli trodd, lot det på ingen som helst måte gå ut over min moralske habitus. Ellers utmerket jeg meg i de militære disipliner og fag. Det var fremrykning i sluttet orden. Fremrykning i spredt orden. Det var undervisning i taktikk, i artilleri. Det var skriving av rapporter. Det falt meg lett. Det var gymnastikk. Jeg utmerket meg. Det var skyteøvelser. Igjen skapte mine resultater på skytebanen furore. Jeg var en mønsterkadett. Året ved Krigsskolen gikk fort. Det ble avsluttet med sommermanøver i Fredriksvern. Vi ankom Fredriksvern med dampskipet «Motala». Her hadde jeg aldri vært før. Vi ble innlosjert på festningen. I Fredriksvern hadde marinen sin faste stasjon til midten av attenhundretallet. Her lå orlogsflåten. Herfra var det Tordenskjold la ut på sine tokter og trakk seg tilbake når overmakten ble for stor. Her var det fortsatt festningsvoller, blokkhus og utkikkstårn som på Tordenskjolds tid. Det var den reneste ferien. Vi drev rekognosering og landmåling. Vi holdt feltøvelser over holmer og skjær. Noen leide båter. Vi ble brune som italienere. Hver søndag, hvis vi da ikke var i felten, gikk noen av oss til gudstjeneste i den gamle, røde og gulmalte kirken, med sitt spisse, irrgrønne tårn. Det var skjønt å kunne trekke seg tilbake fra våpengny og brølende ordre og være alene med Herren en stakket stund. Én gudstjeneste husker jeg spesielt godt. Jeg hadde hatt vakt natt til søndag, hundevakten, den fjerde nattevakt, stått i skilderhuset og patruljert min tilmålte strekning på festningsplassen hvert tiende minutt. Nå satt jeg på en benk i søndre korsarm. Jeg hadde vanskelig for å holde meg våken.

16

Prestens stemme var så behagelig søvndyssende. Da falt blikket på en jernplate i gulvet foran meg. På den var det skrevet: Her under Hviler Nu Salig Men Fordum Velædle H. Ole Sandtuchs Material Proviant og Tøyhus Skriver ved Friderichsværns Værft Fød i Friderichstad den 3 juni 1706 Død I Friderichsværn den 22 May 1767. Jeg leste ordene om og om igjen. Til slutt kunne jeg dem utenat. Jeg noterte dem ned i min dagbok etter gudstjenesten. Den dagboken er gått tapt. Men jeg husker innskriften. Ord for ord. Om ikke det var ord i jern, hva var da ord i jern?

Så var det utmarsj og bivuakk med medsmuglet vin.

Den nød vi unge kadetter under åpen himmel når offiserene lot som de ikke så oss. En helg slo vi leir i nærheten av Tanum kirke. Søndag formiddag var det fri.

Jeg overvar gudstjenesten i Tanum kirke. 8 de søndag efter Trinitatis. Matt. 7, 15–21. Etterpå gikk jeg, min vane tro, en tur på kirkegården. Der ble jeg stående ved et gravsted, en jernplate lagt over en grav. Øverst den Korsfestede med Maria og evangelisten Johannes ved korsets fot. «Da nu Jesus så sin mor, og ved siden av henne den disippel han elsket, sa han til sin mor: Kvinne! se, det er din sønn; derefter sa han til disippelen: Se, det er din mor.» (Joh. 19, 26–27). Nederst et dødningehode. Mellom korset og dødningehodet, denne innskriften, som jeg noterte ned i loggboken: «1771 LÆSER DEN DU ER VAR IEG: DEN IEG ER BLIVER DU BETÆNK DERFOR DE SIDSTE TING CHRISTIAN NORDBORG» Det var som å få et vink fra den andre siden av graven. Ellers ble det ikke mye tid til åndelige sysler. Svømme kunne jeg fra før. Det var vår nevnte gymnastikklærer, som jagde oss ut i Mjøsen, eller Mjøsa som sjøen heter i dag, straks isen var borte, som hadde æren for det. Om kvelden var det lov å flørte med ste17

dets unge frøkner på hotellet, det flotte og moderne hotel Wasilioff som lå rett utenfor festningen og ned mot dampskipskaien. Jeg våget meg på en vals i ny og ne, til mine kameraters store fornøyelse. Men en dag var sommerens manøver forbi og vi skulle vende hjem med steameren «Motala». Det var søndag og mang en ung frøken møtte opp på dampskipsbryggen i sine fineste kjoler for å ta farvel. Og se om jeg ikke fikk en klem av henne jeg hadde danset vals med i ny og ne. Hun var, mellom oss sagt, ikke den skjønneste blant jordens kvinner. Hun var liksom ikke så mye å se til. Jeg ble ikke ledet inn i fristelse. Så jeg ber dere tro meg når jeg sier at det inntrufne, om jeg nå kan kalle en vals i ny og ne en sommerkveld for det, ikke gikk ut over min moralske habitus.

Hun, på sin side, lot seg ikke merke med hvor keitet og klosset jeg var. Nei, jeg var nok ikke den kjekkeste kadetten. Ute i sundet så vi hender som vinket med skimrende hvite og tårevåte lommetørklær. Vi var i paradeuniform, og vi vinket tilbake med våre flotte kadetthatter.

Fjærbuskene dirret i havvinden. Farvel skjønne og lattermilde frøkner. Dere var bedårende alle sammen. Farvel Fredriksvern festning. Farvel Hotel Wasilioff. Farvel Fredriksvern Kirke. Farvel Brunlanes’ jorder. Farvel Citadellø. Farvel Kruttårn. Farvel holmer og skjær. Så forsvant Stavern av syne. Men hvem var velædle H. Ole Sandtuchs? Og hvem var Christian Nordborg?

Den 19. oktober gjorde Chefen for den kongelige norske Regjerings Forsvarsdepartement det vitterligt at Udexaminert Kadet af Krigsskolens nederste Afdeling, Kristen Skjeseth, herved beskikkes til værnepligtig Secondløitnant i Infanteriet med anciennitet fra 2. september 1900. Undertegnet General Bull.

Mønstringsordren kom hver vår og høst. Ikke glem at dette var i unionsstridens dager. Den norske hær var på 18

tå hev. Den tok oss alltid på sengen, mønstringsordren.

Men den bragte meg nordpå. Det ble mine første møter med nordnorsk natur. Øvelsene ble velkomne avbrekk i studiene.

Altså studiene. Det var underlig å komme fra den fredelige Krigsskolen til striden ved det teologiske fakultet. Der hersket det ukristelige tilstander. Lære sto mot lære. Mening sto mot mening. Mann sto mot mann. Det var det gamle og det nye, som barket sammen. Vi studenter visste ikke helt hva vi skulle tro, hvilken autoritet vi skulle holde oss til. Stridens kjerne var dr. theol. Johannes Ording. Han målbar den nye lære. For de ortodokse representerte han styggedommen. For de liberale det nye som måtte komme. Han var sakens kjempende ridder, en ridder uten rustning. Jeg tror Kierkegaard ville kalt ham en vantroens ridder, men dog en ridder.

Et elskeligere og klokere menneske har jeg sjelden møtt.

At et slikt menneske kunne høste en slik storm. Og han sto oppreist i stormen.

Men først om kandidat Skjeseth og hans små og store problemer. Kirkestriden, som den ble kalt, skapte uro i det ganske land. Likefullt skulle jeg ha et sted å bo.

Jeg fant et billig værelse i et pensjonat oppe i Ullevaalsveien, med utsikt til Vor Frelsers Gravlund. Der bodde jeg aldeles solo. Og jeg skulle jo ha noe å leve av. Jeg ga privatundervisning i tysk og latin. Det var et arbeid jeg trivdes med. Og jeg var jo ikke stort eldre enn de unge gymnasiastene. Jeg hadde ovn, kaffekjele og vaskeservant. Et lite bord ved vinduet. Det var både spisebord og skrivebord. En parafinlampe hang og dinglet fra taket. En jernseng ved den ene veggen. På veggen et broderi: Kom til mig, alle I som strever og har tungt å bære, og jeg vil gi eder hvile! Det var en avskjedsgave fra mor. Det hadde fått en hedersplass mellom bor19

det og vinduet. Og altså, utsikt mot kirkegården. Langt deroppe, mot venstre, skimtedes tårnet på Gamle Aker Kirke over tretoppene. Det lå en liten kolonial oppe ved St. Hanshaugen. Der kjøpte jeg det jeg måtte trenge av kaffe og desslike. Vann hentet jeg fra vannposten i bakgården. Koks og ved hentet jeg i kjelleren. Det var ingen plysjportierer her i huset nei. Ingen lenestol. Det var ikke noe gloria. Men for svingende, jeg hadde tak over hodet. Og om madrassen var hard, jeg hadde ligget på hardere brisker, var vel herdet etter et år på moen.

Jeg skulle ta fatt på studiene og havnet uforvarende i kirkestriden. Jeg ble en av denne stridens beleilige ofre.

Jeg hadde spist av kunnskapens tre. Jeg stilte spørsmål ved jordens alder og menneskets avstamning. Jeg var blitt kjent med det de ortodokse kalte styggedommen. Når jeg tenker tilbake, sier jeg til meg selv: Det er gymnaset på Hamar som har skylden. Jeg hadde kjekke klassekamerater. Jeg var en glad gutt. Lærerne var dyktige, men de var også velvillig innstilt til tidens ideer.

De spredte den nye lære i den beste mening. Vi elever var ubefestede sjeler. Min sjel var mottakelig. Jeg spiste forbuden frukt. Mitt værelse i Ullevaalsveien huset ikke bare bibel og salmebok, men også radikale bøker fra det som ble kalt De tusen hjems bibliotek, om noen husker det biblioteket. Gjennom det biblioteket, som også utgjorde en viktig del av Hamar Gymnasiums skolebibliotek, var det jeg ble smittet av urene ånder. Det ble ikke lenger plass til Gud som verdens styrer og opprettholder. Lovmessigheten hadde tatt hans plass. Kausaliteten rådet i hele Universum, fra himmelens fjerneste stjerner til jordens ubetydeligste krystall, fra verdenshistoriens veldige begivenheter til den minste ubetydelighet, fra evighet og til evighet. Universum er en stor maskin.

Ingen plass for Guds inngripen i systemet. Troen sier: 20

Gud har gjort det. Forskningen svarer: Ikke Gud, naturlovene har gjort det. Troen er et sacrificium intellectus.

Bare et mirakel kan oppheve kausaliteten, miraculum suspensionis. Og nå satt jeg her ved mitt skrivebord. Bibel og salmebok på den ene side av bordet, Darwin og Spencer på den andre siden. Galere kunne det ikke bli.

Det er ikke bare Herrens dag som kommer som en tyv om natten. Det gjør sannelig også tvilen. Den moderne videnskaps anskuelse var blitt min anskuelse. Jeg kunne ikke lenger tro på ham. Jeg avskjediget troen. Min sjel var min forstand. Jeg var fri. Jeg var i sannhet. Jeg hadde forherdet meg mot ham. Jeg unnsa ham. Jeg våknet en januarnatt. Natt til den syttende januar 1901. Vannet hadde frosset i servanten. Jeg sto opp fra sengen. Lovmessigheten er en hård suveren. Jeg visste ikke min arme råd. Jeg tente på i ovnen. Veden fenget. Jeg lot luken være åpen og stirret inn i flammene som for der å finne et svar fra Vår Herre. Ingen Herre Jesus manifesterte seg i flammene. Tyven hadde gjort sin gjerning. Jeg var kommet til sannhets erkjennelse. Overfor dogmet sto min fornuft stille. Jeg var blitt konform med fornuften.

Jeg åpnet bibelen på måfå, salme 57, og leste høyt: Vær mig nådig, Gud, vær mig nådig! For til dig tar min sjel sin tilflukt, og i dine vingers skygge søker jeg ly inntil fordervelsen går over. Jeg leste, men, o skrekk! ordene huet meg ikke. Jeg ble sittende og drikke kaffe og stirre inn i flammene og glørne til det lysnet av dag. Jeg skrev i min dagbok: «Ingen har nogensinne sett Gud. Vi leter efter Gud, jo mer vi leter, desto mer blir han borte.

Der er ikke nogen Gud.» Så kledte jeg på meg og gikk ut i det vinterkalde Kristiania. Klokken 10.15 var jeg på plass i auditoriet hvor professor Fredrik Petersen holdt sine forelesninger i systematisk teologi.

Nei, jeg forsømte ikke studiene. Jeg lot ikke støvet 21

legge seg på min bibel. Jeg gikk i kirken hver søndag. Jeg ba til den Gud jeg ikke trodde på. En kveld lot jeg Darwins Om Artenes Oprindelse bli flammenes rov. Den Herre Jesus Kristus manifesterte seg ikke da heller. Jeg sto på bar grunn. Jeg hadde kapitulert for videnskapen.

Jeg var i den vantro videnskapens ødemark. Jeg var i sannhet. Jeg gikk omkring på kirkegården og leste på gravstenene når mitt indre var på det ødeste. Det utdyper livsfornemmelsen å gå på kirkegårder.

Hva var det striden sto om? Kunnskap sto mot postill. De liberale mot de ortodokse. Striden sto om den rette lære. Det var de som trodde på verbalinspirasjonen, at Moses og profetene målbar Guds røst. Hver bok i bibelen, hvert kapittel, hvert vers, hvert ord, hver bokstav, hver tøddel er en umiddelbar og ufeilbarlig åpenbaring av Gud i det høye. De forsvarte Guds ord med nebb og klør. De var troens infanterister. Gi videnskapen hva videnskapens er. Fingrene av fatet. Tilbake fra Udenværkene, alt forsvar samles om Hovedfortet! Ordene var jo hentet rett ut av infanteriets lærebok i taktisk manøver. Det var underlige ord å høre for en som var sekondløytnant i den norske hær. Jeg var visst ikke den eneste teolog som hadde gått Krigsskolen. Jo, det hersket krigstilstander ved det teologiske fakultet. Og jeg selv? Jeg tilhørte fienden. Den liberaleste av de liberale. Jeg var den store fornekter. Jeg hadde solgt min sjel til videnskapen. Men jeg ropte det ikke ut fra takene. Ingen visste hvordan det var fatt med meg.

Tilbake til dr. teolog Johannes Ording. Han bestred den rette lære. Han bestred transsubstansiasjonen. Er Jesu blod og legeme realt til stede i nattverdens sakramenter? Eller er hans presens sinnbilledlig å forstå?

Ording bestred Jesu realpresens i brødet og vinen! I de dage var det som å banne i kirken. Kirkestriden var 22

meg underlig uvedkommende. Jeg hadde lyst til å rope: «Forkjetre ikke hverandre. Hold fred. Slutt med krigen.» Det hadde vært som å rope i ørkenen. Jeg hadde bare én bønn til de stridende teologer og prester: Vis meg Gud! Jeg bodde fortsatt solo. Jeg leste «En prests dagbok» som for der å søke trøst og råd. Men den unge prestens kvaler var ikke mine kvaler. Hans sjelekamp var ikke min sjelekamp. Men i ett stykke kjente jeg meg igjen. Jeg siterer: «Kaffen er ved at koge. Å, denne lugt som den er god.» Kaffen var striden så herlig uvedkommende. Kaffen i seg selv var så velsignet god. Det å koke kaffe tidlig om morgenen mens varmen bredte seg på den kalde hybelen. Og lukten! Det ble min trøst. Det ble klippen i mitt liv. Obstfelders prests glede var min glede.

Jeg trodde jeg var alene med mine kvaler og min sjelekamp. Jeg trengte en å dele min nød med. Jeg trengte sjelesorg. Det var flere som var i sannhet og som led.

Noen år senere leste jeg i en annen prests dagbok, hitsatt i vedkommendes selvbiografi. «Jeg er bange, jeg sørgelig har overvurdert min Tro. Det er forfærdeligt, naar alle Troens Fakta, og han, der er Gjenstand for vor Tro, holder paa at opløses af Tvilen som af en ætsende Syre.

Aller forfærdeligst naar man paa samme Tid skal forkynde med størst mulig Overbevisning for andre. Min Gud, min Gud! hvorfor har du forladt mig?» Jansen, Jansen, hvorfor fortalte du oss ikke dette før? Jansens kvaler var mine kvaler. Hans sjelekamp var min sjelekamp. Vi studenter kunne oppleve ham ved akademisk gudstjeneste i Universitetets Gamle Festsal. Han var gammel og skrøpelig. Et eketre sto for fall. Han var så endefrem. Han tok aldri sin tvil med seg opp på prekestolen. Hans prekener gikk fra hans hjerte til våre hjerter. Når noen spør meg hvilken bok jeg har liggende på 23

nattbordet, kan jeg svare «Elleve Hverdagsprædikener» av Jansen. Hans prædikener ble et paradigme for oss vordende prester.

En dag hadde jeg fått nok. Jeg trengte sjelesorg. Jeg banket på døren til dr. teologi Johannes Ording, de ortodokses prügelknabe nummer én. Kantianeren i uoverensstemmelse med den lutherske kirkes bekjennelse. Jeg husker hvordan han ble omtalt i avisene og baktalt i korridorene. En ubetydelig mann. En lite inspirerende foredragsholder. Studentene elsket ham. Selvom vi også kunne ha ham til beste. Han kalte på vår latter, men det var en vennlig og godmodig latter. Og Ording lo med.

Hans forelesninger hadde et ekstra spenningsmoment: Ville han finne brillene? På hans dør var det altså jeg banket en februardag i 1901. Jeg presenterte meg. Kandidat Skjeseth. I befippelsen kom jeg visst til å si Kadett Skjeseth. Ording lot som ingenting. Så gikk jeg rett på sak. Jeg hadde ligget våken om natten. Jeg hadde forberedt meg vel. Min stemme skalv. «Min søken etter sannhet har bragt meg bort fra troen, Herr Ording. Jeg er i sannhet og der er det ingen plass til tro. Jeg har prøvd troen for tankens domstol. Jeg har kommet til sannhets erkjennelse og jeg lider.» Han så hvordan det var fatt med den unge kandidat. «Nu, unge mann, skal vi ta oss hvert vårt glass sherry.» Det sto en karaffel i vinduskarmen. Det blinket i de edle dråpene. Han holdt opp to glass mot lyset. «Glassene er visst noget smudsige. Men la gå.» (Det var slik han snakket.) Så skjenket han i og rakte meg det ene glasset. Så skålte vi.

Jeg hadde ikke smakt en dråpe av denslags drikke siden sommermanøvren i Fredriksvern. Jeg hadde glemt hvor godt det var. Hva skulle jeg si? «Det smakte nesten like godt som kaffe,» sa jeg. Det gikk en engel gjennom rommet. Ording kremtet og sa: «De sier ikke det.

24

De sier ikke det. Men til saken. Hvis undrene er Dem en anstøtssten, unge mann, så gå utenom den anstøtsstenen, gå til evangeliet. Til selve evangeliet. Forstår De? Evangelistene farer ikke med løgn. Ikke bry Dem så meget om hva vi forståosspåere sier og skriver. Hva Jesus sa og mente, det er det som teller. Ingen har noensinne sett Gud. Men husk hva Jesus sa til Filip: «Den som har sett mig, har sett Faderen.» Ta Dem tid. Går De i kirken? Godt. Leser De Bibelen? Godt. Ber De? Godt. Vi må ikke la Vår Herre i stikken. Et glass til? Mellom oss sagt, til og med biskop Heuch bevilger seg et glass vin når ingen ser det.» «Jo, jeg har hørt rykter om det,» svarte jeg. Så skjenket Ording i på ny. Han hadde mer på hjertet. «Et forsonende trekk. Han er min argeste fiende, min argeste fiende. Jeg setter ham umåtelig høyt.

Men det må De ikke fortelle ham. Vi teologer, vi forklarer og bortforklarer. Jeg er redd for hva vi har satt i gang. Snart er det ikke kjøtt og blod igjen av Jesus. Ikke i sakramentene. Ikke i virkeligheten. Når brødet rekkes Dem, tenk da ikke på riktigheten av transsubstansiasjonen, tenk da på hvorledes hans hellige legeme ble hudflettet og fornedret og naglet til korset og hang der i lidelse og kval til han bøyde sitt hode og oppga sin ånd.

Idet kalken rekkes Dem, tenk da på hvordan hans hellige blod fløt. Og si da til Dem selv: Således har min frelser lidd. Til evangeliet selv, unge mann. Begynn der. Og hvis Gud er med Dem, ender De også der.» Om det var sherryen eller herr Ordings ord, jeg forlot hans kontor underlig vel til mote. Og dette skulle jeg høre av en liberal teolog. Jeg gikk hjem til min hybel. Jeg åpnet min bibel. Ordene huet meg. Jeg skulle på forelesning, professor Odlands forelesning over 1ste Korintherbrev. Jeg lot det være. Jeg fikk skrive den av senere. I stedet tente jeg på i ovnen. Og nu, kjære leser, tror De vel Den Herre 25

Jesus Kristus manifesterte seg i flammene? Han gjorde ikke det. Han biet sin tid.

Hva Odland angår. Ording og Odland. Den ene liberal. Den andre ortodoks. Jeg er glad det var Ordings dør jeg banket på den dagen og ikke Odlands. Jeg tror ikke Odland hadde budt på sherry. Men nå forleden natt hadde jeg en underlig drøm, dere, hvor jeg møtte igjen min meget konservative lærer fra den gang, professor Odland. Odland, slik jeg husker ham, var kvass og steil, høy og atletisk. Ham hadde jeg neppe slått i armbryting. En ortodoksiens stridsmann. Han levde ved sverd og var nokså tilknappet i sitt vesen. Hvorfor skulle jeg drømme om ham? Jeg har tenkt mye på ham de siste dagene. Hva vi snakket om i drømmen? Det kan jeg ikke riktig huske. Men vi var på vennskapelig talefot der vi spaserte fra Universitetsplassen opp mot stenbalustraden og Slottet og ned igjen. At kandidat Skjeseth og professor Odland skulle spasere sammen på den måten. Det er helt utenkelig at noe slikt skulle inntreffe. Men vårsolen varmet og vi var hjertens enige. Hadde jeg bare husket hva vi snakket om. Det var noe med et skriftsted.

Men jeg følte en stor lettelse da jeg våknet. Det var som om en troens anstøtssten var blitt ryddet av veien. Og jeg fikk en godhet for professor Odland som jeg ikke hadde kjent før.

Men tilbake til dengang. Jeg lot altså professor Odland være professor Odland den dagen. Jeg fortsatte å være i sannhetens ødemark. Men jeg flyttet til studenthjemmet i Underhaugsveien nr. 13 ikke lenge etterpå.

Det var nærmest som å flytte på landet. Det lå oppe ved Bislettjordene, der hvor Bislett stadion nå ruver. Dengang beitet det hester der, sikkert bryggerihester tilhørende det tilstøtende bryggeriet, det øldunstende. Da jeg kom til Kristiania, ble sporvognen trukket av hes26

ter. Tenk det. Nå hadde vi fått elektriske sporvogner.

Studenthjemmet hadde dessuten telefon. Den kom til å spille en viktig rolle i et tilstundende drama. Det er ikke bare Herrens dag, eller tvilen, som kommer som en tyv om natten. Det gjør sannelig også kjærligheten. Nå var jeg iallfall ikke alene. En ting var at det var billig å bo der. Men det rådet det reneste kommunistiske fellesskap der. Ja, også Karl Marx’ tanker var blitt spredt gjennom De tusen hjems bibliotek. Her var det ingenting som het mitt eller ditt. Om en av oss kom til studenthjemmet en kveld med en kagge øl, tro meg, den forduftet i løpet av samme kveld. Og diskusjonene ble vidløftige. Om noen hadde en «tønde» tobakk, da var det gratis tobakk til alle. Tobakk var geistlighetens store, men også tillatte last. Vi studenter ville ikke være dårligere. Vi hadde lås for dørene, men alle låsene hadde samme nøkkel.

I klesskapet hadde jeg en flaske sherry stående, innkjøpt hos Jensen & Holsth på Stortorvet. Den sto godt gjemt bak min løytnantuniform. En aprildag jeg kom tilbake fra manøver nordpå, jeg hadde vært borte en ukes tid, en uke med våpengny og kommandobrøl (sjansen for krig var overhengende), var flasken sporløst forsvunnet. Som jeg hadde gledet meg til et ørlite glass sherry etter en uke i felten. Dessuten var jeg dødstrett. Flasken var jo på det nærmeste full. Jeg kunne ikke godt etterlyse den. Mine medstudenter gikk rundt med uskyldsblå blikk og spurte hvordan jeg hadde hatt det på manøver.

Etter middagen ved kaffen og røyken kom min sherryflaske for en dag. Den ble plassert på bordet og kandidat Skjeseth fikk værsågod skjenke i glassene, i studenthjemmets fine vinglass, krystall var det ikke, men de hadde da stett. Renere enn dr. Ordings var de! Det ble noen dråper på hver. Her var det én for alle, alle for én.

For svingende. Vi var ikke Guds beste barn. Vi teologi27

studenter levde da et studentikost liv vi òg. Vi gikk da i studentersamfunnet vi òg, lørdag kveld. Men det var aldri tale om å hoppe over en søndagsgudstjeneste. Den var en hellig ku for oss alle. Jeg sov til klokken tolv dagen etter, men så var det heller ikke søndag. Mine medstudenter så hvordan det var fatt med den hjemkomne kriger. Det hadde vært en særdeles strabasiøs manøver.

En natt ble det målt 24 kuldegrader i teltet.

Om det så gjaldt hovedstadens high-life, vi deltok også der. Iallfall vi som ikke var blitt bitt av pietisme. Vi spaserte på promenaden vi som alle andre, opp og ned Karl Johan, med spaserstokk og hatt på hodet. Henrik Ibsen var ikke lenger å se. Men vi løftet på våre hatter i øst og vest og hilste på frøknene. Vi stanset og lyttet til musikken i Studenterlunden. Vi gikk i teater og på romanseaftener. En ting holdt jeg meg unna, de såkalte soirées dansantes, ikke fordi jeg fryktet for min moralske habitus, langt derifra, men fordi jeg ikke nok en gang ønsket å blamere meg. Jeg ble aldri noen støver på dansegulvet. Neida det var ikke de barske adspredelser jeg hev meg ut i. Men jeg blandet meg i livsfryden så godt jeg kunne, og jeg var dypt ulykkelig. Disse stundene med divertissement, eller «spas» som Kierkegaard sier, gjorde at livet kunne leves.

Var det ingen trøst å finne i det nødvendige? Jeg fulgte Ordings råd. Jeg ba, leste Bibelen, gikk til gudstjeneste. Jeg var ikke til stede 100 %. Jo, ett sted var det trøst å finne. Det huet meg å lytte til en bestemt prest.

Hans prekestol var Vår Frelsers Kirke, men også Johanneskirken i Vika, eller den i Piperviken. I parentes fortalt: Det var etter en gudstjeneste i Johanneskirken at jeg traff igjen en gammel kjenning fra Kristianiabataljonen, ham jeg slo i armbryting. Tør jeg si det ble et muntert møte på fortauet etter gudstjenesten? Men var det ikke 28

selveste Falihans? Men var det ikke selveste Pastorn?

Men hva gjorde en hardbarket, ekte Vikagutt som Falihans i en kirke? Jeg sa det ikke. Men han så hva jeg tenkte. Han sa: «Du forstår det, Pastorn, jeg er blitt relliøs. At Pastorn var relliøs det forsto vi jo alle. Den Gustav. Den Gustav.» Så var det som om han tørket vekk en tåre fra øyenkroken. Den tåren sa mer enn tusen kloke ord. Parentes slutt. Gustav Jensen, det var prestens navn. Om jeg ikke fant Jesus Kristus realpræsens i sakramentene, sa fant jeg den i denne prestens prekener.

De grep oss umiddelbart. De grep leg og lærd. Han var også vår lærer i homiletikk det første året jeg studerte.

Han ga meg dessuten annet å tenke på. Han var en av dem som åpnet mine øyne for sosiale spørsmål. Han og Falihans. Ellers var det akademiske, enkle andakter i Universitetets Gamle festsal. Men også der, ikke minst der, knivedes de om Bibelens dogmer. Det var forstemmende. Falihans burde holdt en andakt i Universitetets gamle festsal. Vi lærde herrer hadde fått noe å tenke på da.

Når det var vinter pleide jeg å ha med skøytene i en sekk over skulderen når jeg gikk i kirken. Etter gudstjenesten dro jeg ned til Piperviken eller Frognerkilen, satte på meg skøytene og svingte meg på isen. Så kom jeg deilig sulten og trett hjem til middagen i Underhaugsveien utpå kvelden. Når det ikke var is på vannet, gikk jeg opp til Majorstuen. Derfra tok jeg Holmenkollbanen, ja, den gikk allerede den gang, opp til Besserud, som var endestasjonen. Derfra fulgte jeg en skogsvei opp til Frognerseteren, det er et godt stykke. Der drakk jeg kaffe og spiste kake, mutters alene, jeg mener, det var andre mennesker der òg, men stedet var kjemisk renset for medstudenter, de hadde visst ikke oppdaget Guds herlige natur, og jeg holdt hemmeligheten for meg selv.

29

Og kaffen! Ja man vet jo hva den betød for meg. Det er en skogsvei som fører fra Frognerseteren ned til Midtstuen og videre ned mot byen, bekkene kaster seg nedover. Der er det så vilt og skjønt. Det var min hjemvei.

Gud er ikke realpresent i kaffe, men er han det i blomster og fuglesang, i drivende skyer? Noen ganger var jeg tilbøyelig til å tro det der jeg vandret ned til byen. Så kom jeg deilig sulten og trett hjem til middagen i Underhaugsveien utpå kvelden.

Hun kom som en tyv om natten. Det hadde seg slik at min onkel og tante, Hans og Agnethe Bakkerud het de, var på bybesøk. Dette ekteparet velsignet meg med hele tretten søskenbarn, hvorav tolv vokste opp. Onkel Hans og jeg hadde det til felles at vi begge hadde en militær løpebane. Han gikk gradene til han i 1885 ble kaptein. Han søkte avskjed i nåde i 1897 og var nå ansatt som brennerikontrollør. De befant seg altså nå i Kristiania. Med seg hadde de en av sine døtre, den bedårende Thora, som nettopp hadde fylt seksten år.

En kveld var min onkel og tante bortbudne, jeg husker ikke til hvem, men Thora, min kusine, hadde nektet plent å bli med. De tok kontakt med studenthjemmet i Underhaugsveien, hvor de visste at jeg holdt til huse.

Om ikke teologistudent Kristen Skjeseth kunne passe på den unge Thora en aften. Min onkel brukte uttrykket «passe på». Han stolte ubetinget på sin unge nevø i det stykket. Vi var begge gentlemen, som han sa. Og det er her telefonen kommer inn i bildet. Han hadde ringt til studenthjemmet og bedt om å få tale med herr Kristen Skjeseth. Min onkel og tante skulle avlevere sin unge datter utenfor pensjonatet, han sa pensjonat, i Underhaugsveien 13, klokken 17 presis. Og de skulle møte oss, frøken Thora og meg, utenfor Misjonshotellet i Pilestredet nr. 11 klokken 23, på klokkeslettet. Var 30

det forstått? Og klokken 17, presis på klokkeslettet, ble frøken Thora Bakkerud avlevert utenfor studenthjemmet i Underhaugsveien. Hun var en åpenbaring. Hun var ikledd hva jeg antar var hennes flotteste skrud. En kjole med volanter og jeg vet ikke hva. Parasoll. Og på hodet en stråhatt med blått silkebånd. Og studentene dukket opp for å ta åpenbaringen i øyensyn. Man må ha meg unnskyldt at jeg blir noe omstendelig. Men faktum er at dette besøket skulle bli skjebnesvangert både for frøken Bakkerud og meg selv. Dette er spennende som en kriminalroman. Frøken Bakkerud ble altså gjenstand for stor oppmerksomhet. Det var ikke måte på.

Hun ble traktert etter alle kunstens regler, med brus og kake. Noen tryllet frem en blomsterbukett. Hvor i all verden hadde vår venn Kristen funnet henne? Hun var en sensasjon. Frøken Bakkerud rødmet kledelig og så ned.

Noen dager tidligere hadde følgende inntruffet. Det banket på døren til mitt værelse og inn steg Hille, Henrik Hille, min medstudent men også min gamle venn fra gymnasdagene på Hamar. Henrik Hille, sønn av biskopen, jeg vanket mye i deres hjem. «Jeg har et delikat ærend,» sa han. «Du forstår, jeg og en til er blitt invitert til five o’clock-te hos Hansens i Colletts gate like ved her, i morgen. Saken er den at søstrene Hansen er tre, og vi er to. Om du kunne tenke deg å være med?»

Slik gikk det til at jeg møtte Sally, Sally Hansen, som fem år senere skulle bli min hustru. For det som skjedde var at jeg med mine to kumpaner besøkte de tre søstre.

«Men der har vi de tre biskoper in spe,» sa de straks vi stakk hodet innenfor. Vi ble traktert etter alle kunstens regler med te og makroner. I parentes bemerket: De skulle bare visst hvor rett de fikk. Mine to kumpaner ble biskoper. Jeg ble det ikke. Parentes slutt. Men 31

det var jeg som fikk Sally. Men Henrik og Eivind, som mine venner altså het, som gjorde sine hoser grønne for Karen og Luise, som søstrene altså het, de fikk hverken Karen eller Luise. Karen, den senere dikterinnen, forble ugift. Luise ble gift på annet hold. Neida, det var ikke forelskelse ved første blikk.

Den unge frøken, altså frøken Bakkerud, skulle diverteres. Og i den forbindelse henvendte jeg meg til søstrene Hansen. Hva ville de satt pris på om de var i frøken Bakkeruds sted. Og de i kor: I morgen skal Cally Monrad ha romanseaften i Nationaltheatret. Enden på visen ble at jeg også måtte kjøpe billetter til frøknene Karen og Sally Hansen til morgendagens romanseaften.

Luise var opptatt på annet hold. Akk, det ble en dyr affære for en ubemidlet kavaler. Men Henrik og Eivind tro støttende til. De syntes visst de hadde et visst medansvar. Klokken 17.30 ankom så frøknene Karen og Sally Hansen studenthjemmet hvor de ringte på og spurte etter kandidat Skjeseth. Om det ikke var oppstandelse fra før, så ble det det nå. Mer brus og makroner. Hva var kandidat Skjeseth for en skjørtejeger?

Klokken 18 presis forlot kandidat Skjeseth og hans kvinnelige følge Studenthjemmet i Underhaugsveien 13, med kurs for Nationaltheatret – i landauer. Det ble på alle måter en minneverdig aften. Cally Monrad sang romanser av Gounod, Sinding og Grieg. Det jeg husker best er nok hennes flammende røde hårmanke. Vi skulle ha en forfriskning i pausen. Sherry til kandidaten og frøknene Hansen, brus til frøken Bakkerud. Jeg tror det gikk riktig fint. Jeg oppførte meg uklanderlig korrekt, om jeg må si det selv. Noe viktig hadde jeg da lært på Krigsskolen: Å oppvarte unge frøkner. Jeg tror sannelig de moret seg. Hvis ikke dette var divertissement, hva var da divertissement? Jeg spurte den unge frøken hva 32

hun syntes, og hun svarte at hun aldri i sitt liv hadde hørt noe så vakkert. Og så henvendt til frøken Hansen, Sally Hansen. Her gjaldt det å spørre i riktig rekkefølge. «Og hva mener De, frøken Hansen?» «Tenk å hete Cally med C,» svarte Sally. Her ble vi avbrutt av en ung, diabolsk utseende herre. Han kjente tydeligvis frøken Hansen, Karen Hansen, på forhånd. Han hilste på oss etter tur. Først frøken Bakkerud, Thora Bakkerud, så frøken Hansen, Sally Hansen, så frøken Hansen, Karen Hansen, så meg. Han presenterte seg som herr Bull. Jeg husker hvordan han boret blikket inn i frøken Bakkerud. Denne ble rent forskrekket stakkar.

Den unge mann forsvant like brått som han hadde dukket opp. Men ikke uten først å ha invitert oss til Tivoli etter forestillingen. Han skulle lese noen dikt han hadde skrevet, i all beskjedenhet. Han og en venn av ham. På Café Den Røde Mølle. Vær mine gjester. Frøken Hansen, Karen Hansen, kunne fortelle at den unge dikterspiren var sønn av forfatteren Jacob Breda Bull, venn av Bjørnstjerne Bjørnson. Etter den musikalske soireen sa frøken Karen Hansen farvel til oss. Hun ble med til Tivoli og Den Røde Mølle sammen med et annet selskap.

Hun kjente halve byen. Frøken Hansen, Sally Hansen selvsagt, og jeg fulgte frøken Bakkerud hjem til Misjonshotellet. Klokken treogtyve null null ble hun trygt avlevert til sin mor og far. Hun takket for i aften og forsikret sine foreldre og oss om at hun hadde hatt det så festlig. Denne historien har et lite post scriptum. Jeg så aldri den bedårende Thora Bakkerud igjen. Men i 1910 en gang fikk vi vite at hun hadde gått hen og giftet seg med denne dikterspiren. Hun hadde reist til Kristiania for å utdanne seg til typograf. Da var Olaf Bull, det var denne dikterspirens navn, om man ikke allerede har gjettet det, en beundret og fetert dikter. De to hadde 33

truffet hverandre på Kaffistova. Men tro om ikke kjærlighetens første spire ble sådd der i foajeen på Nationaltheatret?

Jeg på min side fulgte frøken Hansen hjem til Colletts gate. Om jeg ikke husker feil, så inviterte jeg henne på tur til Frognerseteren kommende søndag. Jeg kunne møte henne etter gudstjenesten. Hun måtte dessverre takke nei. Hun skulle delta i et turnstevne på Frogner stadion. Men jeg måtte love å ringe henne neste gang jeg skulle gå på tur i Nordmarken. «Det høres så festlig ut.

Der har jeg aldri vært.»

Jeg var i livsfryden og jeg var i sannhet. Jeg var i ørkenen ikke bare førti dager, jeg var der i mer enn to år. Jeg lette etter sannheten. Og for at min leting skulle være pålitelig drev jeg åndelig faste. Jeg sa ikke Gud farvel, jeg fulgte Ordings råd, men jeg sørget for at Guds ord ikke skulle forstyrre meg i min søken etter sannheten. Min søken skulle være objektiv og uhildet. Sent en kveld, og det var like etter intermessoet på Nationaltheatret, kom fristeren til meg og hørtes meget tillitsvekkende. Han spurte: Hva er resultatet av din leting?

Hva har du funnet ut? Og jeg svarte: Det er ingen sjel og det er ingen Gud. Jeg følte ingen glede. Men jeg var helt rolig og tenkte: Det er ikke noe å gjøre ved det. Når det forholder seg slik, må en bøye seg for det. Lovmessigheten er en hård suveren. Dagen etter var det søndag. Jeg gikk i gudstjeneste i Vor Frelsers Kirke. Etterpå gikk jeg i skogen. Jeg grublet. Jeg hadde lest «Indøvelse i Christendom». Jeg kunne ikke leve opp til de kierkegaardske fordringer. Jeg kom til kort. Det var en bitter pille å svelge. Jeg la vekk «Indøvelse –». I stedet gikk jeg på Deichmanns bibliotek i Kristian Augusts gate for å låne «En Forførers dagbok» uten å si forfatterens navn, den selvsamme Søren Kierkegaard. I befippelsen sa jeg 34

feil. Jeg mente «Forførerens Dagbok». Bibliotekaren, et strengt fruentimmer med lorgnett, boret sine øyne inn i mine og sa: «Unge mann, denslags bøker fører vi ikke.»

Hun trodde jeg mente «En Forførers endeligt», en slik bok som ble solgt i lukket omslag i de dager. Hvordan jeg vet det? Som jeg har sagt: Vi teologistudenter var ikke Guds beste barn. Men vi fikk ryddet opp i misforståelsen, og jeg gikk ut med «Forførerens Dagbok» i vesken. Jeg satte meg på en benk i Slottsparken og leste «Forførerens Dagbok», men Johannes’ kvaler var ikke mine kvaler, hans sjelekamp var ikke min sjelekamp, hans kjærlighet var ikke min kjærlighet. Men hans humør var mitt humør. Jeg fikk det man i Berlin kaller nerver. Også moderne psykologi var jeg blitt fortrolig med gjennom De tusen hjems bibliotek. Jeg brølte av latter da jeg leste «Forførerens Dagbok». Jeg ga meg ende over. Jeg holdt på å falle av benken. Det ble uro på Slottet. Den latteren ville Sigmund Freud kalt nevrotisk.

Det var noen dager senere at jeg kollaberte. Jeg hadde vært i Nordmarken dagen før. I et ufyselig vær. Og jeg pådro meg en slem lungebetennelse. Jeg lå noen dager i vill feber. En lege var blitt tilkalt. Mine medstudenter så til meg. Og frøken Hansen, Sally Hansen, hadde fått vite hvordan det var fatt med hennes unge kavaler.

Hun leverte en bukett roser på døren, syv røde, flammende roser. Hvor lenge jeg lå til sengs? Syv dager og syv netter, det bibelske tallet. En morgen våknet jeg. En stemme ropte til meg: Vaagn! Vaagn! Den Gud jeg ikke trodde på kalte på den sjel jeg ikke ville kjennes ved. Feberen var borte. En bør var blitt tatt fra meg. Jeg hadde vært gjennom en renselse. Rosene var døde. Jeg kom meg ut i spisesalen. Nå vet jeg hvordan de ser ut som tror de ser et spøkelse. Forskrekkelsen var stor. Jeg så 35

meg i et speil. Skrekk og gru. Oppstandelsen, som det ble hetendes i Underhaugsveien, ble feiret med kakao, kjernemelk og tørt brød. Jeg var styrket i min tro.

Frøken Hansen var altså turnerske, forturnerske. Det var ingen uvanlig idrett for kvinner på den tiden. Neste søndag skulle det igjen være oppvisning på Frogner Stadion. Jeg hadde fulgt henne hjem. Hun hadde igjen vært i Underhaugsveien for å se til sin unge kavaler. Hvordan det gikk med kandidaten? «Rosene er døde,» svarte jeg, «men jeg lever. For det var vel deg rosene var fra?»

Jeg var atter på bena etter min kollaps. Og hun inviterte meg til turnoppvisning. På veien nynnet hun på en liten sang: Og jeg vil ikke have en Student Som ligger og læser om Natten Men jeg vil have en Officier Som gaar med Fjær udi Hatten «Men jeg er offiser,» sa jeg, «secondløitnant. Jeg er også student og leser om natten, men jeg har da sannelig også fjær i hatten. Får jeg vise Dem den fjæren en dag?»

Vi skiltes utenfor Colletts gate nr. 8, men ikke uten at jeg først hadde avlagt løfte om å komme på Frogner Stadion neste søndag, etter kirketid, klokken fjorten på klokkeslettet. Min kjære Søren, du viste meg at jeg var forelsket. Sally hadde stjålet mitt hjerte. På søndag var jeg på turnoppvisning. Skjørtene rakk kvinnene til knærne. Hvor dityrambisk var ikke hennes opptreden?

Hvor utfordrende ikke hennes blikk? Jeg var solgt. Hva hadde Søren sagt til det? Det var estetikk til den store gullmedalje. Jeg hadde merket meg Johannes’ prosaiske kjærlighetserklæring: Tør jeg anholde om eders Haand?

36

Men ikke under estetikkens himmel. Gud forby. Men hva hadde estetikeren sagt om han hadde befunnet seg på tribunen den søndagen, etter kirketid, og sett turnerskene fra Kristiania turnforening utfolde seg på grusen i knekorte skjørt? Og hva skulle det ikke vederfares en vordende prest? Jo, å se sin utkårede bykse over arenaens grus i skjørter som bare rakk henne til knærne sammen med femti andre likesinnede. Dette sto ikke tilbake for Krigsskolens gymnastikk og eksersis. Hvis ikke dette var ynde, hva var da ynde? Når jeg kommer tilbake på studenthjemmet og forteller at jeg har sett femti yndige turnersker hoppe og sprette omkring på grusen på Frogner stadion, hva kommer de til å si?

Men jeg måtte ikke glemme det ene fornødne: Jeg hadde gjenvunnet min tro. Herrens dag kom som en tyv om natten. Jeg var rekonvalesent og verden var nyslått.

Jeg hadde ligget i villelse, og Herren fant meg og brøt seg inn i mitt hjerte. Livet var verdt å leves. En dag søkte jeg til Trefoldighetskirken. Jeg satte meg midt i kirken, ytterst på en benk og takket Vår Herre som hadde funnet meg i ødemarken. Jeg åpnet salmeboken, salme nr. 555, og sang så lavt at ingen kunne høre meg, ingen uten Vår Herre: Min sjel, min sjel lov Herren.

Og alt hva i meg er hans navn!

Min sjel, min sjel lov Herren.

Glem ingenting av alt hans gavn!

Han som din synd utsletter Og leger dine sår, Han som ditt liv oppretter Når du til døden går, Han som ny kraft deg sender, Gjør alderdommen ung, 37

Han som deg bær på hender Når tiden faller tung!

Jeg var som det forvillede får. «Som slikt et får var jeg.

Han lette efter mig og fant mig og han gledet sig over mig, det forvillede får.» Jeg var fortapt og Herren sto meg bi. Så gikk jeg over kirkegården og hjem til min hybel. Men ikke uten først å svinge bortom Colletts gate nr. 8. Om frøken Sally var hjemme? Det var hun. Igjen takket jeg for rosene. Om hun ville være med og gå tur i Nordmarken søndag, etter kirketid. Vi kunne gå til Frognerseteren og drikke kaffe. Men frøknen måtte ha godt skotøy, for det er den rene villmarken der oppe.

– Å, så spennende det skal bli.

– Og så drikker vi kaffe og spiser makroner og later som vi er tourister.

– Å, så festlig det skal bli.

Søndag, etter kirketid hentet jeg Frøken Hansen i Colletts gate 8. Så gikk vi til Majorstuen og tok banen derfra. Vi gikk av på Midtstuen. Derfra fulgte vi skogsveien opp til Frognerseteren. Vi stanset ved en utsikt. Vi kunne se hjem. Vi vinket. Og Sally: – Tror du de ser oss?

– Hvis de har kikkert så.

Vi gikk et stykke til. Og jeg: – Vi kan godt gå arm i arm, frøken Hansen, hvis det faller Dem lettere.

Kjente jeg min besøkelsestid? Så gikk vi arm i arm et lite stykke. Jeg kjente trykket av noe mykt og fast mot overarmen. O himmel. Sally stoppet opp og plukket en markblomst. Den stakk hun inn i et knapphull i min jakke. Det var skogsus og villmark omring oss. Jeg pekte oppover mot venstre.

– Opp der heter det Styggedalen.

38

– Så skummelt. Det er godt jeg har en løytnant jeg kan holde i armen.

Så grep hun godt fast i min arm. Milde himmel!

Kjente jeg min besøkelsestid? Det er ikke så langt fra Midtstuen til Frognerseteren. Og snart så vi det staselige sveitserhuset. Vi gikk inn i restauranten og fant et ledig bord. Det var ikke mange som hadde funnet veien dit opp. Vi bestilte kaffe.

– Her har de verdens sterkeste og mørkeste kaffe, sa jeg. Kaffe sort som nordlandsvinterens evige natt.

– Men har du vært nordpå?

– Jeg har vært på vintermanøver nordpå. 24 kuldegrader. Sort som en kullbinge, far, døgnet rundt. De har deilige makroner her. Har frøknen lyst på en makron til kaffen?

Kjente jeg min besøkelsestid?

Gyldengule makroner kom på bordet. Det var mørkt der vi satt, men en solstrime falt over bordet og gjorde kaffen enda sortere og makronene enda gyldnere. Jeg hadde på forhånd betrodd meg til Eivind og Henrik, biskopene in spe. De hadde ekvipert meg med en lommelerke inneholdende portvin. Den kan komme godt med, sa Henrik. Han hadde selv en gang vært på frierfot, fortalte han, fikk kurven, falt igjennom. Men det var ikke portvinens skyld, bedyret han. Han hadde passet på at det var to glass på lerken, av den typen som skrus på, små som fingerbøl. Jeg skjenket i bølene under bordet.

Jeg rakte Sally et.

– Her har De noe å varme Dem på.

Hun sperret øynene opp. Var hennes kavaler på en snurr?

– Skål da, sa jeg.

– Men hva skåler vi for?

Hun så skjelmsk på meg. Hun visste hva jeg skulle be 39

om. Jeg kjente min besøkelsestid. Jeg trakk pusten dypt, svelget en dråpe portvin og sa: – Frøken Hansen, skal vi være dus?

– Å Kristen, jeg trodde aldri du skulle spørre.

– Sally, jeg er så inntatt i deg. Tør jeg anholde om din hånd?

Så ga hun meg et flyktig kyss på kinnet. O himmel!

Hjemover gikk vi arm i arm hele veien. Vi stanset ved utsikten. Der i syd gikk dagen til hvile over Kristianiafjorden. Hun ga meg et kyss til, og det midt på munnen.

Himmel og hav!

– Tenk om de ser oss.

– De skulle bare visst.

Det endte altså med forlovelse. Kristiania var en liten by den gangen og snart visste «halve» byen at vi var forlovet. Det siste året hadde vært turbulent. Jeg hadde kjempet i krig og kjærlighet. Jeg hadde vansmektet i vantroens ødemark. Jeg hadde fått mitt liv merket av Søren Kierkegaard. Nå var jeg altså forlovet. Og jeg skulle lese til eksamen.