Issuu on Google+


Ledsagersken


Laura Moriarty

Ledsagersken


Laura Moriarty Originalens tittel: The Chaperone Oversatt av Ina Bakke Kickstat Opprinnelig utgave: Copyright © 2012 by Laura Moriarty Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2013 ISBN 978-82-02-40840-4 1. utgave, 1. opplag 2013 Omslagsdesign: Megan Wilson Omslagsfoto: Louise Brooks Society Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen, 2013 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Til min bestemor Ellen Jane (Haynes) Toner


DEL 1 Når en vakker kvinne henfaller til tåpeligheter, kan hun alltids finne noen til å falle med seg, men ikke alltid noen til å løfte seg opp igjen til det nivået der hun hører hjemme. – MR GRUNDY for Atlantic Monthly, 1920 «Det virket også opphissende på ham at mange menn allerede hadde elsket Daisy – det øket hennes verdi i hans øyne.» – F. SCOTT FITZGERALD, Den Store Gatsby, 1925 Det finnes ingen Garbo! Det finnes ingen Dietrich! Kun Louise Brooks! – HENRI LANGLOIS, 1955


1

Første gang Cora hørte navnet Louise Brooks, sto hun parkert utenfor Wichita bibliotek i en T-Ford og ventet på at det skulle slutte å regne. Hvis Cora hadde vært alene og ikke hadde hatt noe å dra på, ville hun kanskje løpt over plenen og opp steintrappene til biblioteket, men hun og venninnen Viola Hammond hadde tilbrakt formiddagen med å gå fra dør til dør i nabolaget for å samle inn bøker til den nye barneavdelingen, og det anselige resultatet av strevet deres lå tørt og trygt i fire esker i baksetet. Regnskuren var sikkert kortvarig, kom de frem til, og de kunne ikke ta sjansen på at bøkene skulle bli våte. Og hun hadde jo ikke akkurat noe bedre å ta seg til, tenkte Cora mens hun stirret ut på regnet. Sønnene var allerede reist bort for sommeren, de skulle jobbe på en gård utenfor Winfield, begge to. Til høsten skulle de begynne på college. Cora strevde fortsatt med å venne seg til stillheten, men også friheten, som fulgte med denne nye fasen i livet. Nå var huset fortsatt rent og uten gjørmete fotspor på gulvet lenge etter at Della hadde gått for dagen, og ingen plater lå strødd rundt grammofonen. Det var ingen krangler om bilen å mekle i, ingen tenniskamper i klubben å heie på, og ingen stiloppga9


ver å korrekturlese og kommentere. Spiskammeret og isskapet holdt seg fulle av mat uten daglige turer i butikken. Og siden Alan var på arbeid, hadde hun slett ingen grunn til å haste hjem i dag. «Jeg er glad vi tok deres bil og ikke vår,» sa Viola og rettet på hatten sin, en fin, luftig turban med en strutsefjær som svingte seg i en bue fra toppen. «Folk sier at biler med innelukket karosseri er luksus, men ikke på en dag som dette.» Cora sendte henne det hun håpet var et beskjedent smil. Bilen hadde ikke bare innelukket karosseri, men elektrisk starter også. Å sveive i gang bilen er ikke noe for en dame, sto det i reklamen, men Alan hadde innrømmet at han ikke savnet sveivingen, han heller. Viola snudde seg og så på bøkene i baksetet. «Folk var gavmilde,» sa hun. Viola var ti år eldre enn Cora, håret hennes var allerede grått i tinningene, og hun snakket med den autoriteten de ekstra årene ga henne. «For det meste. Fikk du med deg at Myra Brooks ikke engang åpnet?» Cora hadde ikke fått med seg det. Hun hadde vært opptatt på den andre siden av gaten. «Kanskje hun ikke var hjemme.» «Jeg hørte pianoet.» Viola lot blikket gli over mot Cora. «Hun sluttet ikke engang å spille da jeg banket på. Jeg må innrømme at hun er ganske flink.» Et lyn skar over himmelen i vest, og selv om begge kvinnene rykket til, smilte Cora automatisk. Hun hadde alltid likt disse sene vårstormene. De kom så brått på, veltet inn fra prærien i form av stadig mørkere uværsskyer og utgjorde en kjærkommen befrielse fra dagens tiltagende hete. En time tidligere, da Cora og Violet gikk fra dør til dør, skinte solen varmt fra en blå himmel. Nå 10


falt regnet så hardt at det slo de grønne bladene av den store eika utenfor biblioteket. Syrinen svaiet og skalv i vinden. «Synes du ikke hun er en irriterende snobb?» Cora nølte. Hun likte ikke å sladre, men hun kunne ikke akkurat regne Myra Brooks som en venninne. Enda de hadde vært på mange stemmerettsmøter sammen og marsjert sammen i gatene. Likevel ville ikke Myra engang sagt hallo om hun hadde passert Cora på Douglas Avenue i dag. Men Cora hadde aldri fått følelsen av at det var snobberi, det var heller det at Myra rett og slett ikke registrerte henne, og det var godt mulig det ikke var personlig. Myra Brooks så ikke på noen, virket det som, ikke uten at det var hun som snakket og hun ville se hvilket inntrykk hun gjorde. Likevel så alle selvsagt på henne. Hun var kanskje den vakreste kvinnen Cora noen gang hadde sett i egen person. Hun hadde lys, plettfri hud, store, mørke øyne, og masse tykt, mørkt hår. Hun var en talentfull taler – stemmen var aldri skjærende og diksjonen alltid tydelig. Men alle visste at det var Myras utseende som hadde gjort henne til en spesielt god talskvinne for Kvinnebevegelsen, en fin motvekt til avisenes oppfatning av hvordan en suffragette så ut. Og man kunne merke at hun var intelligent og kultivert. Det ble sagt at hun kunne alt om musikk og kjente verkene til alle de berømte komponistene. Og hun kunne i hvert fall kunsten å sjarmere. En gang da hun sto på talerstolen, hadde hun sett ned på Cora, møtt blikket hennes, og smilt som om de var venninner. «Jeg kjenner henne egentlig ikke,» sa Cora. Hun så ut gjennom den regnvåte bakruten på folk som steg av en sporvogn og løp i ly for regnet. Alan hadde tatt sporvognen til jobb slik at hun kunne ta Forden. 11


«Da kan jeg opplyse deg om at Myra Brooks er en irriterende snobb.» Viola snudde seg mot Cora med et lite smil slik at strutsefjæren strøk borti haken hennes. «La meg gi deg det siste eksemplet: Hun sendte nettopp et brev til sekretæren i klubben vår. Madame Brooks er tydeligvis ute etter en som kan ledsage en av døtrene hennes til New York i sommer. Den eldste av dem, Louise, er kommet inn på en velrenommert danseskole der, men hun er bare femten. Og Myra vil altså at en av oss skal bli med henne. I over en måned!» sa Viola med noe som lignet skadefro indignasjon. Hun var rød i kinnene og øynene skinte. «Jeg mener, ærlig talt! Hva er det hun tror? At vi er tjenestepiker? At en av oss skal fungere som barnepike for henne?» Hun rynket pannen og ristet på hodet. «De fleste av oss har moderne ektemenn, men jeg kan ikke forestille meg at noen av dem vil avse sin kone i en måned slik at hun kan reise til New York City, av alle steder. Selv har Myra det altfor travelt til å dra. Hun er jo nødt til å drive dank og spille piano hjemme i huset.» Cora snurpet sammen leppene. New York. Hun kjente den gamle lengselen med det samme. «Vel, hun har jo flere barn å ta seg av.» «Å ja, det har hun, men det er ikke det som er problemet. Hun tar seg ikke av dem. De er morløse, de barna. Stakkars Louise går på søndagskolen alene. Edward Vincent er søndagsskolelærer, og han henter henne og følger henne hjem igjen hver søndag. Det har hans kone selv fortalt meg. Myra og Leonard skal visst være presbyterianere, men du ser dem aldri i kirken. De er altfor sofistikerte for det, skjønner du. Og de sørger ikke for at de andre barna går heller.» «Det sier jo sitt om datteren at hun tar seg bryet med 12


å gå selv.» Cora la hodet på skakke. «Jeg lurer på om jeg har sett henne.» «Louise? Å, det ville du ha husket. Hun ligner ikke på noen andre. Håret hennes er svart som Myras, men helt glatt som hos en orientaler, og klippet i pasje.» Viola viste med hendene like under ørene. «Men det er ikke bobbet. Hun fikk det klippet slik da de flyttet hit for mange år siden. Det er altfor kort og hardt, en fryktelig frisyre etter min mening, ikke feminin i det hele tatt. Men likevel må jeg si at hun er en svært vakker pike. Penere enn moren.» Hun smilte og lente seg tilbake i setet. «Det er en slags rettferdighet i det, synes jeg.» Cora forsøkte å se for seg denne sorthårede piken som var vakrere enn moren. Hun løftet en hanskekledd hånd til sitt eget hår, som var mørkt, men ikke bemerkelsesverdig mørkt. Og det var i hvert fall ikke slett, selv om hun håpet det så presentabelt ut når det var festet med hårnåler under stråhatten. Cora var blitt fortalt at hun hadde et snilt, pent ansikt, og hun var velsignet med gode tenner. Men hun hadde aldri vært slående vakker. Og nå var hun trettiseks. «Mine egne jenter truer med å klippe håret,» sa Viola med et sukk. «Tåpelig. Denne bobfrisyren er bare en dille. Når den er over, må alle som fulgte etter resten av saueflokken, la håret vokse ut igjen. Det er mange som ikke vil ansette jenter med kort hår. Jeg prøver å advare dem, men de vil ikke høre. De bare ler av meg. Og så har de sitt eget språk, sin egen hemmelige kode bare for seg og vennene sine. Vet du hva Ethel kalte meg forleden? Hun kalte meg en knurp. Det er ikke engang et ordentlig ord. Men når jeg sier det, bare ler de.» «De prøver bare å terge deg,» sa Cora med et smil. «Og jeg er sikker på at de ikke kommer til å gjøre al13


vor av å klippe håret kort.» Det virket ganske usannsynlig. Ukebladene var fulle av korthårede jenter, men i Wichita var det fortsatt ganske sjeldent med bobfrisyrer. «Jeg synes faktisk det er fint på noen jenter,» sa Cora prøvende. «Kort hår, mener jeg. Og det er sikkert svalere og lettere. Bare tenk – man kunne kastet alle hårnålene sine.» Viola så på henne med hevede øyenbryn. «Ikke vær redd. Jeg skal ikke gjøre det.» Cora løftet hånden til nakken igjen. «Kanskje hvis jeg hadde vært yngre.» Regnet falt raskere og slo hardt mot biltaket nå. Viola la armene i kors. «Vel, hvis mine jenter klipper seg, kan jeg love deg at det ikke er for å kunne kaste hårnålene sine. De vil gjøre det for å provosere. For å se utfordrende ut. Det er det som liksom er moderne nå for tiden. Det er det de unge i dag er opptatt av.» Plutselig hørtes hun oppgitt ut, mer forvirret enn indignert. «Jeg skjønner det ikke, Cora. Jeg har oppdratt dem til å være anstendige. Men begge to er plutselig besatt av å vise folk knærne sine. De ruller opp skjørtene når de har gått hjemmefra, det ser jeg på kjolelinningene. Jeg vet at de trosser meg. De ruller ned strømpene også.» Hun stirret ut i regnet og fikk rynker mellom brynene. «Jeg skjønner ikke hva som går gjennom de små hodene deres, hvorfor de ikke bryr seg om hvilke signaler de sender ut. Da jeg var ung, følte jeg aldri noe behov for å vise Gud og hvermann knærne mine.» Hun ristet på hodet. «De to volder meg flere kvaler enn alle de fire guttene mine til sammen. Jeg misunner deg, Cora. Du er heldig som bare har sønner.» Kanskje det, tenkte Cora. Hun likte tvillingenes maskuline væremåte, den robuste helsen og selvtilliten deres, 14


deres praktiske smak når det gjaldt klær, og det at de ble raskt venner igjen etter opphetede krangler. Earle var mindre og roligere enn Howard, men også han lot til å glemme alle bekymringer når han holdt en racket eller en baseballkølle i hendene. Hun likte at begge hadde ønsket å jobbe på gård, og at de så på det som en spennende måte å teste ut livet på landet og fysisk arbeid, selv om hun også var redd for at de ikke var klar over hvor mye arbeid de egentlig hadde tatt på seg. Og hun visste at hun hadde vært heldig med sønnene sine, og ikke bare på den måten Viola mente. Familien Henderson i nabohuset hadde en sønn som var bare fire år eldre enn tvillingene, men de få årene hadde hatt alt å si – Stuart Henderson var blitt drept i begynnelsen av 1918 mens han kjempet i Frankrike. Fire år senere var Cora fortsatt lamslått. For henne ville Stuart Henderson alltid være den hengslete tenåringen som smilte og vinket fra sykkelen sin til hennes egne sønner som var små den gangen og fortsatt gikk i kortbukser. Å være så heldig å få sønner var egentlig et spørsmål om timing, virket det som. Men samme hva Viola sa, så trodde Cora hun ville klart å oppdra døtre like bra. Kanskje hun ville vært flink med jenter, og brukt den rette kombinasjonen av veiledning og forståelse. Kanskje Viola bare gikk frem på feil måte. «Det sier jeg deg, Cora. Det er noe i veien med denne nye generasjonen. De bryr seg ikke om noe viktig. Da vi var unge, ville vi ha stemmerett. Vi ville ha sosiale reformer. Dagens unge jenter vil bare … gå rundt nesten nakne så folk kan stirre på dem. Det er som om de ikke har noe annet kall her i livet.» Cora kunne ikke akkurat si henne imot. Det var virkelig sjokkerende hvor mye hud dagens jenter viste. Og 15


hun var ingen gammel snerpe. Og hun var ganske sikker på at hun ikke var en knurp, selv om ikke hun heller visste hva det betydde. Cora var blitt glad da skjørtekanten ble hevet til 23 centimeter over ankelen. Litt av beina syntes, det var sant, men den endringen virket fornuftig. Skjørtene slepte ikke lenger nedi gjørmen og førte med seg tyfus og alt mulig annet inn i huset. Og leggside skjørt var langt å foretrekke fremfor de latterlige tønnebåndsskjørtene hun selv hadde snublet rundt i, ene og alene for motens skyld, for ikke så veldig lenge siden. Men nå gikk jentene rundt i skjørt som var så korte at knærne viste hver gang det kom et vindkast, og det fantes det ingen praktiske grunner for. Viola hadde rett. En jente som gikk med så kort skjørt, ønsket bare å bli sett på, på den måten. Cora hadde til og med sett et par kvinner på sin egen alder som blottet knærne her i Wichita, og etter hennes oppfatning var disse halvnakne matronene spesielt vulgære. Viola så fornøyd på henne. «Det er en av grunnene til at jeg skal melde meg inn i Klanen.» Cora snudde seg. «Hva?» «Klanen. Ku Klux Klan. De sendte en representant til klubben i forrige uke. Jeg skulle ønske du hadde vært der, Cora. De er veldig interessert i å få kvinner til å melde seg inn og ta på seg verv.» «Ja, det er de sikkert,» mumlet Cora. «Vi har jo stemmerett.» «Ikke vær så kynisk. De var mye mer spesifikke enn som så. De vet at det er viktige kvinnesaker å ta tak i, og at kvinner må delta i kampen.» Strutsefjæren vippet opp og ned mens hun snakket. «De er imot all denne moderniseringen, all denne påvirkningen utenfra på ungdommene våre. De er opptatt av raserenhet, så klart, men 16


de er like interessert i å lære unge kvinner om åndelig renhet. Vi er nødt til å holde rasen vår ren, og vi må i hvert fall opprettholde den. Svogeren min sier en veritabel overtakelse er i emning, og alt planlegges i kjelleren i Vatikanet. Det er det som er den egentlige grunnen til at katolikker får så mange barn, skal jeg si deg, mens våre folk bare får ett eller to eller ingen i det hele …» Viola tok seg i det og klappet igjen munnen. Det tok et øyeblikk før Cora forsto. «Jeg er så lei for det,» sa Viola. «Jeg mente ikke deg. Din situasjon er annerledes.» Cora viftet det bare bort. Hun hadde bare tvillingene, og sånn var det med den saken. Men både hun og Viola ble sittende tause en liten stund, og det eneste som kunne høres, var trommingen fra regnet. «I alle tilfeller tror jeg det vil være bra for jentene,» sa Viola til slutt. «Å omgås anstendige, moralske mennesker.» Cora svelget og hadde tungt for å puste. Hun hadde gått med korsett dag ut og dag inn i så mange år nå at hun sjelden la merke til hvor ukomfortabelt det var. Det var nesten blitt som en del av kroppen hennes. Men når hun ble opprørt, slik som nå, ble hun oppmerksom på den sammensnørte brystkassen. Hun måtte velge sine ord med omhu. Hun måtte ikke fremstå som personlig berørt. «Jeg vet ikke helt,» sa hun med et lett tonefall som ikke avslørte henne på noe vis. «Å, Viola. Klanen? De går rundt i disse hvite kjortlene, og hetter med sånne skumle hull til øynene.» Hun viftet litt med de hanskekledde hendene sine. «Og så har de stormestre og bål.» Smilende så hun inn i Violas små, blå øyne og prøvde å tolke det hun så i dem. Hun måtte vurdere hvilke alter17


nativer hun hadde, hva som ville være den beste veien til suksess. Viola var eldre, men Cora var rikere. Hun fikk utnytte det. «Det virker bare litt … vulgært.» Hun trakk litt unnskyldende på skuldrende. Viola la hodet på skakke. «Men det er mange som–» «Nettopp.» Cora smilte igjen. Hun hadde valgt helt riktig ord. Det var som om de skulle vært på Innes varehus, og Cora hadde uttrykt misnøye med et stygt porselensmønster. Hun visste allerede med sikkerhet at Viola ville revurdere saken. Da det sluttet å regne, gikk de ut av bilen og bar eskene inn mens de forsiktig unngikk sølepyttene. Begge kvinnene måtte gå to turer hver. Innenfor, mens de ventet på bibliotekaren, snakket de om andre ting. De bladde gjennom en helt ubrukt utgave av Alice i eventyrland og smilte av illustrasjonene. Etterpå drakk de te på Lassen Hotell, og så kjørte Cora Viola hjem. Da hun mange år senere gjenfortalte denne historien, var det denne ubesværede kjøreturen hjem med Viola som gjorde at Cora et øyeblikk falt i anseelse hos grandniesen hun forgudet. Denne grandniesen, som i en alder av sytten år for øvrig hadde mye lengre hår enn det moren likte, var så frustrert at hun nesten begynte å gråte over at hun i 1961 ikke var gammel nok til å slå seg sammen med borgerrettsaktivistene «Freedom Riders» i sørstatene. Hun irettesatte ofte Cora for å bruke ordet «fargede», men som regel var hun mye mer overbærende mot henne enn mot foreldrene, for hun skjønte at tante Cora ikke var en hatefull person, bare en gammel dame med et tendensiøst språk. Men hennes tålmodighet ble satt på prøve da hun 18


fikk høre om Viola. Coras grandniese kunne ikke forstå hvordan grandtanten kunne fortsette å være venner med en kvinne som i det hele tatt hadde vurdert å melde seg inn i Klanen. Visste hun ikke hva de gjorde med folk? Grandniesen så på Cora med et skuffet, tårevått blikk. Hadde hun vært uvitende om de feige forbrytelsene deres? Drapene på uskyldige mennesker? Ja, sa Cora, men Viola meldte seg jo ikke inn likevel. Bare fordi hun var en snobb, repliserte grandniesen. Ikke fordi Ku Klux Klan var avskyelige. Det var en annen tid, var alt Cora kunne si for å forsvare sin gamle venninne, som da var død for lenge siden. (Kreft. Hun hadde begynt å røyke etter at døtrene gjorde det.) Du må ta tallene med i betraktning, forsøkte Cora å si. Den regnfulle dagen med Viola hadde vært sommeren 1922, da Klanen hadde seks tusen medlemmer innenfor bygrensen – og Wichita bare hadde åtte tusen innbyggere totalt. Og det var ikke uvanlig på den tiden. Klanen vokste i mange byer, i mange delstater. Var folk rett og slett bare dummere den gang? Slemmere? Kanskje, vedgikk Cora. Men det ville være tåpelig å tro at ikke grandniesen også ville vært skyldig i den samme uvitenheten om hun hadde levd på den tiden, ute av stand til å argumentere seg ut av det. Cora selv hadde bare unnlatt å gjøre denne dumheten på grunn av litt spesielle omstendigheter. Andre villfarelser hadde hatt grep om henne mye lenger. Det finnes masse dumskap nå også, sa grandniesen, men jeg tar det for det det er. Sant nok, sa Cora, og jeg er stolt av deg for det. Men kanskje er det mer, bare at du ikke er klar over det. Skjønner du hva jeg sier, vennen min? For en som vokser opp ved et krøtterkve, lukter omgivelsene bare luft. Du vet ikke hva en yngre person en dag vil komme til å tenke om deg, eller hva slags 19


stank vi puster inn uten å være klar over det. Hør på meg, vennen min. Jeg er gammel nå, og dette vet jeg av erfaring. Etter at hun hadde sluppet av Viola, kjørte Cora tilbake til sentrum og parkerte på Douglas Avenue, like utenfor kontoret til Alan. Ingen så to ganger på henne da hun kløv ut av bilen. Men bare to år tidligere hadde et av de mest omtalte arrangementene under den årlige hvetefestivalen vært paraden med kvinnelige sjåfører. Og selv da hadde ikke arrangørene hatt problemer med å finne nesten tjue kvinner som mer enn gjerne ville vise frem sine ferdigheter bak rattet på forskjellige biler. Cora hadde kjørt den femte bilen i kortesjen, med en stolt Alan ved sin side. Hun måtte dytte hardt i den store døren inn til kontoret hans, og da hun endelig fikk den opp, så og følte hun hvorfor det var slik motstand. Det store vinduet i forværelset sto åpent ut mot den regnavkjølte brisen, og en diger elektrisk vifte sto stilt rett mot henne. Til venstre satt to jenter hun ikke kjente og skrev på maskin. Alans sekretær sto bak et annet skrivebord og brukte begge hendene til å sveive på en stensilmaskin. Da hun fikk øye på Cora, stanset hun. «Å, Mrs. Carlisle» Så hyggelig å se Dem!» Cora registrerte at det ble et opphold i maskinskrivingen mens jentene kikket opp og tok henne nærmere i øyesyn. Hun ble ikke overrasket over de granskende blikkene deres. Mannen hennes var en flott mann. Cora smilte til begge jentene. Begge var unge, og én av dem var pen. Ingen av dem utgjorde noen trussel. «La meg si fra til ham at De er her,» sa sekretæren. Hun hadde et blekkflekket forkle på seg over kjolen. 20


«Å nei,» sa Cora og kastet et blikk på klokken. «Ikke forstyrr ham. Klokken er nesten fem. Jeg venter bare.» Men døren inn til Alans kontor gikk opp. Han stakk hodet ut og smilte. «Elskling! Jeg syntes jeg hørte stemmen din. For en hyggelig overraskelse!» Han var allerede på vei mot henne med utstrakte armer, og var i grunnen litt av et syn, høy og flott som han var i den tredelte dressen sin. Han var tolv år eldre enn Cora, men det mørkebrune håret hans var fortsatt tykt. Hun gløttet bort på kontordamene akkurat lenge nok til å få med seg at hun hadde deres fulle oppmerksomhet, som om hun var heltinnen i en stumfilm. Alan bøyde seg ned for å kysse henne på kinnet, han luktet svakt av sigar. Hun syntes hun hørte noen sukke. «Du er våt,» sa han og berørte hattebremmen hennes med to fingre. Tonen hans var lett irettesettende. «Det er bare litt yr nå, men det kan nok begynne å regne igjen.» Hun snakket med lav stemme. «Jeg stakk innom for å høre om du ville ha skyss hjem. Det var ikke meningen å forstyrre.» Hun forstyrret ikke, forsikret han henne. Han presenterte henne for kontordamene og roste ferdighetene deres samtidig som han nennsomt ledet henne inn på kontoret sitt med en hånd på ryggen hennes. Det var noen herrer han ville hun skulle møte, sa han, noen nye klienter fra olje- og gasselskapet. Tre menn reiste seg idet hun kom inn i rommet, og hun hilste høflig på alle sammen mens hun forsøkte å memorere ansiktene og navnene. Det var så hyggelig å hilse på henne, sa en av dem, for mannen hennes hadde snakket så pent om henne. Cora spilte overrasket, med et smil som var så innøvd at det virket ekte. Og så var klokken fem og det var tid for å dra hjem. 21


Alan tok mennene i hånden, tok på seg hatten, hentet paraplyen fra stativet og beklaget spøkefullt at han måtte skynde seg for å få skyss hjem. Mennene smilte til ham, og til henne. En av dem foreslo en fremtidig sammenkomst. Kona hans kunne ringe Cora for å finne en kveld som passet. «Det hadde vært hyggelig,» sa hun. Da de kom utenfor, hadde regnet ganske riktig tiltatt i styrke. Han tilbød seg å kjøre bilen rundt til fremsiden, men hun insisterte på at det gikk fint hvis han delte paraplyen sin med henne. De løp tett sammen og med bøyde hoder bort til bilen. Han holdt opp døren for henne, rakte henne armen mens hun klatret opp i passasjersetet, og holdt paraplyen over hodet hennes til hun var trygt om bord. Vel inne i bilen var de fortsatt vennlige mot hverandre, men tonen dem imellom var alltid annerledes når de var alene. Hun fortalte ham om biblioteket og barneavdelingen, og han gratulerte henne med hennes gode gjerning. Hun sa hun hadde vært ute av huset mesteparten av dagen. Hun ble nødt til å varme opp litt suppe til middag, men hun hadde vært på markedet, så hun kunne lage en god salat, og de hadde brød. En lett middag var greit for ham, sa han. Det var ikke det samme å sette seg til bords for et stort måltid nå som guttene var borte, men de måtte jo bare venne seg til det. Hvis de spiste en kjapp middag, la han til, kunne de gå på kino etterpå og se det som gikk. Cora likte forslaget hans. Hun var den eneste hun visste om som hadde en ektemann som villig gikk på kino med sin kone, og som faktisk hadde sett hele Sjeiken uten å himle med øynene over Valentino. Hun var heldig i så måte. Hun var heldig på så mange måter. Likevel rensket hun stemmen nå. «Alan. Kjenner du Leonard Brooks?» 22


Hun ventet på et nikk fra ham, selv om hun allerede visste svaret. Alan kjente alle de andre advokatene i byen. «Vel, den eldste datteren han er kommet inn på en danseskole i New York. Han og kona vil gjerne at en gift kvinne skal være med som anstand for henne. I hele juli og litt av august,» Hun gned leppene mot hverandre. «Jeg tror jeg kommer til å dra.» Hun gløttet raskt bort på ham og så overraskelsen i ansiktet hans før hun vendte seg mot vinduet igjen. De var nesten hjemme allerede og kjørte nedover gater med trær på rekke og rad og forbi naboenes vakre hus og sirlige plener. Det var mye hun kom til å savne mens hun var borte: Klubbmøter, teselskaper og sommerpikniken i Flint Hills. Og hun ville sannsynligvis gå glipp av fødselen til en venninnes fjerde barn, noe som var synd siden hun skulle være barnets gudmor. Hun kom til å savne vennene sine, og hun kom selvsagt til å savne Alan. Og disse velkjente gatene. Men alt dette ville fortsatt være her når hun kom tilbake, og det var nå hun hadde sjansen til å dra. Alan satt taus til de svingte inn foran huset. Da han snakket, var stemmen hans lav og vaktsom. «Når bestemte du dette?» «I dag.» Hun tok av seg hanskene og fulgte sporet etter en regndråpe nedover ruten med fingertuppen. «Ikke vær redd. Jeg kommer tilbake. Det er bare et lite eventyr. Akkurat som tvillingenes sommerjobb på den gården. Jeg er tilbake før de drar av sted for å begynne på college.» Hun så opp mot huset, det var vakkert selv i regnet, selv om det var altfor stort for dem. Det var et hus som var blitt bygget – og kjøpt – for en stor familie, men slik 23


ting var blitt, hadde de aldri brukt tredje etasje til annet enn lekerom, og deretter som lager. Men selv nå som tvillingene var flyttet hjemmefra, ville verken hun eller Alan selge. Begge elsket det rolige nabolaget, og de elsket huset som så så majestetisk ut fra veien, med verandaen som gikk hele veien rundt, og det spisse tårnet. De argumenterte med at det ville være hyggelig for tvillingene å komme hjem til et kjent sted. De hadde bevart rommene deres som guttene hadde forlatt dem, med oppreide senger og de gamle bøkene deres i bokhyllene, for å lokke dem hjem i sommerferier og høytider. «New York City?» spurte Alan. Hun nikket. «Er det noen bestemt grunn til at du vil dra dit?» Hun snudde seg og så på det varme blikket hans, kløften i haken og den glattbarberte kjaken. Hun hadde vært bare jentungen første gang hun fikk se ansiktet hans. I nitten år hadde de levd sammen. Han visste hva grunnen var. «Jeg tenkte jeg kunne undersøke litt,» sa hun. «Er du sikker på at det er så lurt?» «Jeg kan spørre Della i morgen tidlig om hun kan komme tidligere eller bli litt lenger. Eller begge deler.» Hun smilte. «Om ikke annet, komme du til å legge på deg. Hun er mye flinkere til å lage mat enn meg.» «Cora.» Han ristet på hodet. «Du vet at det ikke var det jeg mente.» Hun snudde seg bort med hånden på døren. Diskusjonen var over. Hun hadde bestemt seg for å dra, og begge to visste så inderlig godt at da var den saken avgjort.


Ledsagersken