Page 1


JEsus

Jesus_materie.indd 1

28.02.13 14.26


Jesus_materie.indd 2

28.02.13 14.26


TOMM KRISTIANSEN

Jesus

Opprører og fredselsker

cappelen damm

Jesus_materie.indd 3

28.02.13 14.26


Innhold

Jesus_materie.indd 4

28.02.13 14.26


7 11 17 23 33 39 45 53 61 69 75

Forord Med barn Drep det barnet Snekkerlærlingen Pontius Pilatus De fattige Guds terrorister Døperen Den nye profeten Vin til de drukne Tolv menn. Og noen kvinner 85 Salige er de fattige

Jesus_materie.indd 5

95 Øverstepresten som ikke tror 103 Den som er ren, kast den første sten 115 Hvem er min neste? 123 En for alle 131 I røverhulen 141 Forrådt 151 Rettssaken 165 Korsfestelsen 175 Hvor ble det av dem? 185 Tro og sverd 191 Kristne minnedager 195 Litteratur

28.02.13 14.26


Forord

Jesus_materie.indd 6

28.02.13 14.26


En gang var Bibelen en stor, svart bok. Den var ikke lett å lese. I dag foreligger den i fargerike utgaver på mange moderne språk. Likevel er den full av myter og mysterier, skrevet i en fjern tid den gang jorda var flat og de største autoritetene var profeter. De hadde guddommelige åpenbaringer og forkynte Guds vilje. Egentlig inneholder Bibelen 66 bøker og skrifter. I Det gamle testamente finner vi skapelsesberetninger og jødenes historie. I Det nye testamente finner vi gjengitt mange brever fra datidens ledere til de første menighetene, men først og fremst historiene fra de fire evangelistene, Matteus, Markus, Lukas og Johannes. De har alle beskrevet Jesu liv, men i få ordelag. De er mine hoved­ kilder. I tillegg kommer noen romerske historikere fra den tiden Jesus levde, og så vet vi mye om hvordan de levde på den tiden. Jeg har forsynt meg fra de fire evangelistene, og der de ikke gir oss detaljer, har jeg søkt til andre kilder som forteller oss om hva de spiste, hvordan de levde og hvordan de tenkte og hva de trodde på. De viktigste er nevnt i litteraturlisten bak. Kan vi tro på disse historiene? Gjorde han mirakler? Gikk han på vannet? Sto han opp fra de døde? Jeg har ingen beviser, ingen andre heller. Men jeg har fortalt historiene på bakgrunn av hvordan de ble gjengitt den gang. Jeg har satt min skepsis til side, og heller lyttet etter de historiene som ble fortalt. Forord

Jesus_materie.indd 7

7

28.02.13 14.26


Jesus er den mest betydelige profeten i det norske samfunn, og han er ikke død. Det går fire ganger så mange i kirken som på fotballkamper i eliteserien. Budskapet har vandret opp gjen­ nom vår historie, og tankene våre er preget av det, uansett om man tror eller ikke. Det er Jesu fortellinger og lignelser som ligger til grunn for mange av de viktigste verdiene vi har. For best mulig å forstå det norske samfunn må man lese disse tekstene. Det norske språk ville blitt fattigere om vi fjernet det som kommer fra Bibelen: den syvende himmel, ramaskrik, syndebukk, ulv i fåreklær, skriften på veggen, uriaspost, den smale vei, som man sår skal man høste etc. Selv er jeg troende, og har levd med historiene om og fra Jesus. Han har inspirert meg, privat og i mitt arbeid, i politikk og kunst og samliv. Hans korte liv er det vanskelig å ikke bli berørt av. Noen har hjulpet meg på veien. De skal ha stor takk. Profes­ sor Jacob Jervell har gitt meg innsikt i hvordan jeg skal forstå tekstene, og har fortalt historiene så jeg har sittet fjetret. En annen professor, og kirkehistorier, Øyvind Norderval, har vært til god hjelp. Han har funnet fram til opplysninger som ikke står i evangeliene, og han kjenner datiden inn og ut. Ikke minst skal en tredje teolog, Inger Anne Naterstad, ha stor takk. Hun har vært en kritisk leser, som har pekt på nye sider av Jesus som jeg ikke har vært oppmerksom på. Så kan du lese om denne mannen fra Nasaret. Selv om du vet hvordan det går, kan det være du underveis finner nye sider ved ham, og hele kristendommen. Tomm Kristiansen Oslo i januar 2013

Jesus_materie.indd 8

28.02.13 14.26


Jesus_materie.indd 9

28.02.13 14.26


Med barn

Jesus_materie.indd 10

28.02.13 14.26


Fjorten år, og gravid. Det fantes ikke romantikk i Betle­ hem den natten. Ikke var det plass for tilreisende heller. Maria og Josef hadde ridd fra Nasaret, femten–tjue mil lenger nord. De hadde ridd i en karavane, for mange mennesker skulle til Betlehem. Mange for å skrive seg inn i manntall, andre for å besøke slektninger, eller handle. De kom i langsomt tempo over bakkelandskapet. Det var én landevei, ellers var landskapet mer stein enn jord. De hadde passert noen olivenlunder, og småbrukere hadde ryddet plass for noen åkrer. Det var pent her, men Maria hadde nok med smertene i ryggen. Josef gikk, hun satt sidelengs på eselet. Hun visste det var tid for å føde, og var blitt fortalt av noen voksne kvinner at hun ikke burde dra på den lange reisen akkurat nå. Kunne hun ikke vente til etter fødselen? Men de måtte rekke fristen for manntallet. Ro­ merne, som hadde okkupert landet og hadde kontroll, ville ha alle som bodde her nedskrevet med fornavn og etternavn og bosted. Hensikten visste alle. Navnelistene skulle brukes for å drive inn skattene. Men hvorfor helt til Betlehem, både Josef og Maria bodde i Nasaret? Det var fordi innskrivningen skulle skje i den by hvor ætten kom fra, og Josef var av kong Davids ætt, det var hele familien sikker på. Og David kom fra Betlehem, rik­ tignok 27 slektledd før Josef, han hadde levd tusen år tidligere. Med barn

Jesus_materie.indd 11

11

28.02.13 14.26


Josef var tjue, og jobbet som snekker. Han murte og snek­ ret, han bygget hus og det som ellers trengtes. Stoler og bord, senger og redskaper. Historien med Maria var vanskelig. Øynene hans hadde falt på den unge jenta, og så ble hun alt­ så med barn. Det var en forbrytelse, for de var ikke gift. Hun risikerte å bli steinet. Men Josef berget henne ut av knipa. Han «tok henne til seg», som det het. De ble forlovet, og da var hun ikke en løsaktig kvinne lenger, og utenfor livsfare. Men en familieskandale var det likevel. Det hjalp ikke at en engel … Nei, det kunne hun ikke snakke med noen i Nasaret om. Men hun kunne fortelle det til tante Elisabet. Hun ville for­ stå, for hun var selv med barn. Folk var forundret, Elisabet var jo gammel. De hadde hånet henne fordi hun var barnløs. Folk trodde det var en straff for noe de hadde gjort. Det var på en merkelig måte Elisabet hadde fått vite at hun skulle ha barn. Mannen hennes, Sakarja, var prest ved tempelet, og det var han som fikk vite det først. Historien var så utrolig at han og Elisabet holdt den for seg selv. Det hadde vært hans tur til å gå inn bak forhenget og ofre røkelse. Utenfor sto folket og ba. Da han sto der inne, så han en engel til høyre for røkel­ sesalteret. Sakarja ble veldig redd, men engelen roet ham ned. – Ikke vær redd, Sakarja! For din bønn er hørt. Din kone Eli­ sabet skal føde deg en sønn, og han skal du kalle Johannes. Din sønn skal bli til noe stort. Han skal vise vei for Herren. Sakarja ble lenge ved alteret, folk lurte på hva som skjedde. Så gikk han ut, og kunne ikke si et ord. Siden den dag var han stum. Men Elisabet var med barn, og det var til henne Maria dro for å fortelle den vanskelige nyheten. De bodde i en fjell­ landsby i Judea. Men det var som om Elisabet allerede visste det, for da Maria kom inn i rommet, sparket barnet i Elisabets 12

Jesus_materie.indd 12

28.02.13 14.26


mave. Det kjentes som en velsignelse, og så fortalte Maria en underlig historie: – Jeg er med barn selv, tante. Og det var en engel som fortalte meg det. Han var plutselig i rommet. Han sa at jeg skulle føde en sønn jeg skulle kalle Jesus. – Engelen sa til Sakarja at min sønn skulle hete Johannes, men det er ingen i vår familie som heter det, sa Elisabet. – Også skulle ungen bli konge, svarte Maria, og være Den Høyestes Sønn. Og jeg var særlig utsett blant kvinner … – Jeg skjønte det allerede før du kom, svarte Elisabet. Maria ble hos Elisabet i tre måneder, helt til hun fødte sin Johannes. I Betlehems herberger var alt opptatt, andre hadde kommet i god tid. En vertshuseier syntes kanskje synd på det slitne paret og tilbød dem fjøset. Det var vel snarere en grotte. Men der slo de seg ned i halmen og pustet ut. Eselet var tjoret rett utenfor. De hadde ikke med seg mye, litt klær og noe mat. Men de trengte vann, så Josef gikk til vannposten. Han fikk hjelp av noen kvinner som lånte ham ei krukke. Han fortalte om Maria som var langt på vei. – Bare si fra om dere trenger hjelp til noe, sa en av kvinnene. Tilbake i fjøset var det krise. Maria var skrekkslagen, van­ net hadde gått. Slektninger av henne hadde fortalt hvordan en fødsel foregikk, også det om «vannet», men hun visste ikke at det kom så mye. Så Josef dro tilbake for å hente kvinnene ved brønnen. Det var de som tok grep nå, varmet vann over bålet, og så måtte Josef gå ut. Han følte seg hjelpeløs og redd. Kjente ingen her, selv om dette var «hans» by. Der inne lå Maria i smerter og trengte ham, men det var forbudt for en mann å Med barn

Jesus_materie.indd 13

13

28.02.13 14.26


gå inn. Men hun skrek ikke. Det gjorde ikke jødiske kvinner. Det var kvinnfolk fra andre steder som hylte og bar seg, hadde han hørt. Det var høye rop, likevel. Kanskje var det de hjelpende kvinnene som bar seg. Plutselig ble det stille, og så et knyst. Ett til og så kom en spinkel gråt. Han tok ikke feil av et barns skrik. En av kvinnene kom ut, og var kortfattet. En sønn. Det var en helt vanlig, kald natt ute ved olivenlundene. Sauene beitet, eller lå og døste. Sauepasserne, gjeterne, holdt varmen ved bålet. De hadde vann på krukke og brød i en sekk. De skulle gjerne slaktet et lam for et bedre måltid over bålet. Gjetere var ikke Guds beste barn. De var ikke vel ansett, nederst på stigen. De satt i egne tanker da det kom et blafrende lys over himmelen. De ble vettskremte. Det var urolige tider. De romerske herskerne holdt folk i tømme, sikkerheten var ikke god og det var fare for opprør og sammenstøt. Hva var dette? Det bruste og lyste, ingen hadde sett noe som lignet. Ja, det var som en hærskare av engler var på ferde. Var det mulig? Var det farlig? Det var en merkelig natt, og siden snakket gjeterne ofte om det som skjedde den kvelden. Var det virkelig stemmer de hadde hørt? «Vær ikke redde.» Ja, mer enn det. «Ære være Gud i det høyeste!» Det var litt voldsomt på en vanlig natt. Men de skulle gå inn i byen og finne en nyfødt unge. Betlehem var ikke langt unna, så de drev sauene den veien. I en grotte fant de den lille familien. Barnet var blitt pakket inn og sov. Foreldrene var stille. De syntes moren var vel ung, nesten som et barn selv. De tok av seg lua, og hilste faren. Hm, det var en pussig natt, men ingen kom til å tro det de hadde opplevd. De var bare fattige, rufsete gjetere. 14

Jesus_materie.indd 14

28.02.13 14.26


Josef og Maria fikk barnet omskåret, det måtte skje den før­ ste uken. Og så la de i vei, mot Jerusalem. Der hadde ingen av dem vært før. Men de hadde hørt om den store, hellige byen. Den glitret som ingen annen. Ja, for jøder var den verdens sen­ trum. Maria på eselet igjen, men nå var det vanskeligere. Det var vondt å sitte, og dessuten: Hvordan holder du balansen med et nyfødt barn i armene? De ser byen på langt hold. Så red de inn. Det var gått noen måneder, Maria var ikke lenger uren. Josef vekslet noen penger så han kunne kjøpe et par turtelduer. Det var det billigste takkoffer man kunne få. Det var derfor de var kommet. Med duene under armen gikk Josef etter Ma­ ria, inn til offerstedet. Duen var for offerbålet, og så skulle en prest legge hånda på barnets hode. Maria kjente presten fra før, Simeon. Han velsignet barnet, og så fortalte hun hva som hadde skjedd året før. Da hun ble med barn. Engelen som sa at dette var Guds egen sønn. Simeon trodde henne, men han lyste ikke opp. Han ble nesten forferdet, for han skjønte alvoret. Hvis dette barnet var kommet fra Gud, oppfyltes profetiene i Toraen, den hellige boken. Da var han Messias, den som Gud skulle sende for å fri sitt folk. Det sto svart på hvitt i de gamle skriftene. Hvis han virkelig var Messias, kom han til å bli den de romerske herskerne fryktet mest. Samfunnsfiende num­ mer én. Men en profet som het Anna, som var 84 år gammel og bodde i tempelet, kom fram. Hun strøk Maria over kinnet og velsignet barnet. Deretter gikk hun rundt til alle og fortalte om barnet. Hun sa den lille bylten var han som en dag skulle frigjøre dem.

Med barn

Jesus_materie.indd 15

15

28.02.13 14.26


Drep det barnet

16

Jesus_materie.indd 16

28.02.13 14.26


Jerusalem, sju mil fra havet. Det var travel trafikk langs veiene. Folk kom fra nord og sør og øst, og noen vestfra, der Middelhavet lå. Den gang kalte de det Storhavet. Noen gikk, andre red på kameler og esler. Bønder skulle til byen for å selge sine varer, håndverkere søkte lykken, pilegrimer skulle hjem for å ofre ved tempelet. Soldater var i bevegelse og passet på. Fattige og syke trodde de kunne få hjelp. Bymuren var enorm, den syntes på lang avstand. Terrenget var kronglete, det grodde lite. Det var gul sand og gul stein med noen trær iblant. Det tok sin tid, og det var oppoverbakke hele veien. Og plutselig var den der, langt framme, oppe. By­muren. Den var som en festning, og innenfor lå målet for reisen. Jerusalem var magisk. Noe så svært så ikke folk til daglig. Noen av dem som kom var bedre stilt, og hadde vært i ut­ landet. De hadde sett enorme byggverk i Aten og Roma. Men Jerusalem overgikk alt. Da de kom nærmere, hørte de bylydene, som en summing, senere rop og skrik og mekrende sauer. Byen var skremmende for en førstegangsbesøkende. Så mye folk! Bymuren var flere meter tykk og hadde sine porter. Det var som en annen verden.Tett med smale smug, handelsmenn, lukten av mat kokt over små bål langs gatene. Det var trangt, og lett å gå seg bort. Alle skulle til tempelet, et mirakel av et Drep det barnet

Jesus_materie.indd 17

17

28.02.13 14.26


byggverk. Og da man passerte den siste porten, var det så en besøkende kunne miste pusten. Søylene, de brede trappene opp til prestenes område, eller kvinnenes. Også her var det dyr, hundrevis! De skulle ofres. Det var derfor folk hadde kommet den korte eller lange veien. En due fra de fattige, et lam fra dem som hadde råd. Noen hadde med sitt fe, andre kjøpte på stedet. Så bar de dyret til bålet, og lukten av stekt kjøtt var for Gud, og han bodde her, bakenfor, innenfor. Dit bare prestene kunne gå, inn til Det hellige. Og innenfor der var det bare øverstepresten som slapp inn. Der lå Det aller helligste. Det var navnet. Det lå bak et forheng. Det var et alter der inne, og Paktens ark, den som Moses hadde båret gjennom ørkenen fra Egypt til Det lovede land, altså her. Bare øverstepresten visste hva som var i skrinet. Bare han visste hva som foregikk bak forhenget, for han røpet aldri noe. Det var ganske mystisk, og det gikk mange rykter om hva som var der inne, og hva som skjedde. Det var kong Herodes som regjerte her, og det var han som hadde bygget på tempelet, akkurat som han hadde bygget en ny havn ved havet, som hadde bygget veier og vanningsanlegg og stadioner, folkebad og palasser. Han hadde brukt penger fra egen kasse. Han besluttet også å holde konkurranser i løp, diskos, spydkast, lengdesprang og bryting. Herodes arrangerte de olympiske leker i Jerusalem, etter en idé han hadde fått fra grekerne i Aten. Utenfor porten til Herodes sto folk som søkte om foretrede. De hadde viktige saker de ville legge fram. Denne dagen sto det også tre velkledde menn av orientalsk opprinnelse der. De søkte om audiens. De var magikere. De kunne tyde drømmer og styre etter stjernene. De kunne lese fremtiden i tegn som var skjult for de fleste. Mange slike vismenn kom fra Persia, hvor 18

Jesus_materie.indd 18

28.02.13 14.26


denne vitenskapen sto høyt. Kongen hadde respekt for slike vismenn, og de slapp innenfor. Herodes satt i en enorm stol, gjestene satt på gulvet og fikk servert te. – Hva skyldes deres ærend? spurte Herodes. – En sak av største viktighet, sa han som var eldst. – Vi har sett en stjerne, annerledes enn andre. Og vi har lest i de hellige skriftene at dette er et tegn på at en konge er født, en konge for jødene. – Vel, det er jo jeg som er jødenes konge, det vet dere vel? – Selvfølgelig, men dette er likevel varsler, slik vi har tolket dem. Og stjernen har vi sett. Den sto like over Betlehem. Herodes var forvirret, kanskje også engstelig. Var denne «jødenes konge» den samme som Messias, denne herskerguden som en dag skulle komme og slå alle myndigheter til bakken? Det hadde vært flere som kalte seg Messias. De kom med små hærer av sinte menn, utstyrt med kniver og sabler. Det endte i blodbad, men alle var blitt bekjempet. Men her skulle det altså komme et spedbarn! Hva kunne det bety? Han ba vismennene komme tilbake senere. Så sammenkalte han sitt råd, og søkte veiledning: – Jeg har hørt rykter om store bevegelser på himmelen. Vismenn fra øst har besøkt meg og fortalt om en mulig regent, og jeg husker disse messiasene som hugget hodet av folk. – Har det meldt seg en ny? spurte en av overprestene. – De antydet at det kunne være en fyrste. De kan ha ment Messias. – Sa de hvor han var? – Hvis det er en regent, kan det ikke være andre steder enn i Betlehem, brøt en av de skriftlærde inn. – Hvordan kan du vite det? spurte Herodes. Drep det barnet

Jesus_materie.indd 19

19

28.02.13 14.26


– Det har profeten Mika fortalt. Han skal være en etterkom­ mer av kong David. Og han kom fra Betlehem. Altså en mulig utfordrer. Herodes så ikke bort fra at det en dag kunne bli farlig. Han måtte i det minste forhindre at det oppsto rykter om en annen jødenes konge enn ham selv. Vismennene ble kalt tilbake til palasset. Herodes hadde talt med sitt råd. – Jeg har grunnet over det dere har fortalt. Det kan være et hellig barn, en stor hendelse i vårt rike. Jeg er dypt beveget. – Vi har tenkt å finne barnet, og vise vår hyllest … – Det skjønner jeg. La meg få vite alt om dette barnet, så også jeg kan komme og hylle det. Historien sier at de dro til Betlehem, igjen ledet av stjernen, og de fant Jesus og hans foreldre i en grotte. De bar fram gull og røkelse og en velduftende salve som het myrra. Men den samme kvelden, etter at de hadde falt til ro, drømte en av vis­ mennene at Herodes ville ha tak i barnet for å drepe det. Også Josef hadde en drøm om det samme. Så fort det var mulig samlet han sammen det lille de hadde og dro sørover, til Egypt. Der startet Jesus sitt liv som flyktning. Og de vise menn? De dro hjem til det som i dag heter Iran, i en lang bue utenom Jerusalem og Herodes’ palass. Herodes skjønte han var blitt lurt. De vise menn kom ikke tilbake, som de hadde lovet. I sitt raseri beordrer han alle guttebarn under to år i Betlehem til å bli drept. Betlehem var en liten by, massakren kan ha omfattet rundt tjue gutter. Da massakren var over, kom de skriftlærde til å tenke over noe profeten Jeremia hadde spådd, eller profetert. Hadde han siktet 20

Jesus_materie.indd 20

28.02.13 14.26


til det som nettopp hadde skjedd? Han skrev i alle fall at i Rama skulle det høres «skrik, gråt og høylytt klage: Rakel gråter over barna sine og vil ikke la seg trøste. For de er ikke mer». Derfra har vi uttrykket ramaskrik. Det er en brutal historie, men Herodes var en voldsom konge. Han var ansvarlig for flere blodbad enn dette. Han var gift ti ganger, i perioder med flere samtidig, og noen av konene ble drept. Han drepte til og med sine egne sønner. Kongen var ikke plaget av dårlig samvittighet, men av alt mulig annet. Han led av forfølgelsesvanvidd og hadde tvangs­ tanker. Han hadde fått skabb, og koldbrann truet. Han slet med leverskader og var i ferd med å råtne opp innvendig. Herodes klødde over hele kroppen. Han raspet seg til blods med lange negler. Kroppen var forgiftet, urin gikk i blodbanen, nyrene sluttet å virke. Han luktet allerede lik, og ormer krøp ut gjen­ nom huden. Det ble ingen landesorg da han døde. Folk var imponert over det han hadde bygget og skapt, men han var ikke elsket. Han hadde stått i tett ledtog med romerne; de som hadde okkupert landet. Budskapet om at Herodes var død, nådde også den lille fami­ lien i Egypt. Igjen pakket de sine saker og dro nordover, forbi Betlehem og over fjellene til Nasaret. Det var en liten by få brydde seg om. Men han som lå tullet inn i tepper og ble holdt av sin mor, skulle gjøre denne byen verdenskjent.

Drep det barnet

Jesus_materie.indd 21

21

28.02.13 14.26

Jesus  

Opprører og fredselsker. Av Tomm Kristiansen.

Read more
Read more
Similar to
Popular now
Just for you