Page 1


© CAPPELEN DAMM AS, 2012 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2013 ISBN 978-82-02-41910-3 1. utgave, 1. opplag, 2013 Omslagsdesign: Rune Kårstad-Hærnes Omslagsfoto: iStockphoto Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen, 2013 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Akt 5 Med og uten Helene 13 Omvei 31 Sammenstøt 47 Sønnen 65 Avsløringen 81 Gjesten 93 Undergang 111 En helt alminnelig dverg 127


Akt


Han hadde ringt tidligere den dagen og sagt at han hadde noe å fortelle. En nyhet. Han ville ikke si hva det var over telefonen, men spurte om det passet at han kom over til meg. Jo da, det var bare å komme, hadde jeg sagt. Hvis han tålte lukten av maling og terpentin. Jeg var midt i oppussing. Han kommenterte ikke lukten, ikke kaffen han hadde fått heller. Han satte seg i den nymalte kjøkkenstolen, og siden skaden allerede var skjedd, så jeg ingen grunn til å si i fra. Malingen knitret under den lange kroppen mens han lette etter et sted å gjøre av armer og ben. De store nevene rundt kruset. Frisyren hans liknet en hjelm. Jeg mente å huske at håret hadde begynt å bli grått; hadde han farget det? Under den røde allværsjakken som var glidet ned til midt på brystet, stakk det frem et grønt silkeskjerf knyttet i en sløyfe. Noe sånt hadde jeg aldri sett ham i. Munnen hans krøllet seg i et lite smil. Den gjorde som regel det, uten at jeg skjønte hva han smilte av. Han virket oppglødd, rugget frem og tilbake på stolen, skalv på hendene og sølte kaffe på gulvet, forsøkte å gni det bort med skoen, men dro det bare mer utover. Lille pappa, tenkte jeg. 7


– Jeg har begynt på kurs, sa han. – På skolen arrangerer de kveldskurs i alt mulig: språk, tango, keramikk, maling … Jeg fant ut at jeg skulle kaste meg uti det, for å møte litt folk. Vet du hva akttegning er? – Ja, selvfølgelig. – Det er ganske gøy. Ikke at jeg er noe tegnetalent, men vi lærer mye. Jeg har vært med noen uker. Jeg stusset. Så rart at han ikke hadde fortalt meg det før? – Det er faktisk veldig tilfredsstillende; det er fint å skulle gå inn i noe annet. Han smilte. – Og apropos det: Jeg har truffet en dame der. Sofia heter hun. Han stanset, så på meg som om han ventet på en godkjennelse, et oppmuntrende nikk. Jeg tenkte at det var nok av ting han burde fått orden på i sitt eget liv før han involverte seg med andre. Pusse opp huset for eksempel? Huset var et eneste kaos, han ryddet omtrent ikke, avisbunker vokste opp til taket, det luktet mugg der, kanskje var det sopp i veggen også, i alle fall orket jeg ikke være der. – Sofia sitter aktmodell. Hun er nydelig. Han lukket øynene. Jeg forsøkte å skyve bort det jeg forestilte meg at han så. – Og hun er hvor gammel? Jeg lød streng. Jeg hørte det selv. Det var meningen. Han fortsatte å smile, så ikke det spor bekymret ut. – To år eldre enn meg. Og så gjør hun de greiene der, tenkte jeg, og sa: – Ja, det er jo ikke så ungt. 8


Han lo. – Jeg kjenner meg faktisk yngre enn noen gang. Det forbauset meg ikke. Selv følte jeg at jeg hadde vokst fra ham allerede som tenåring. På 15-årsdagen hadde han arrangert fest for meg. Det var året etter at mamma hadde vært utsatt for ulykken, og blitt lagt inn på hjem. Fra da av hadde mamma hatt smekke og fått brødskivene oppdelt i småbiter. Pappa hadde snakket om at vi måtte fortsette å leve som før, at mamma hadde villet det, og til tross for at jeg hadde sagt at jeg ikke ønsket å ha noe bursdagsselskap hjemme, inviterte han hele klassen til utkledningsfest. Jeg hatet å kle meg ut. De som kom hadde heller ikke kledd seg ut, ikke nevneverdig i alle fall. Pappa, derimot, hadde gjort seg flid, og samtidig forsøkt å være morsom; han hadde kledd seg ut som meg: I blomstrete satengskjørt, knestrømper og en stripete genser som nådde så vidt under navlen, gikk han høytidelig rundt og delte ut hjemmelagde godteposer. Selvfølgelig ble det et samtaletema i klassen. Pappa i parykken med de brune krøllene, de hårete lårene over de hvite strømpene, bevegelsene hans i det trange skjørtet. Han klødde seg på halsen, trakk litt i øreflippen. Ørene hans var store ører. Jeg kjente raskt på mine egne, strøk fingrene over dem, kunne konstatere at jeg ikke hadde arvet hans. Etter at bursdagsselskapet var ferdig og vennene mine hadde gått hjem, hadde jeg skjelt ham ut, ropt og grått. Idiot hadde jeg kalt ham, jeg hadde sagt at han bare ødela for meg. Imens hadde han sittet ved kjøkkenbordet med hodet i hendene, åpen munn, og sett på meg, uten å si noe, bare ventet til jeg var ferdig. Som en hund. 9


– Vil du se henne? spurte han. – Jeg har henne med meg. Uten å vente på svar dro han ut en papirrull fra jakkelommen. Han foldet arket ut på kneet. Jeg så på buene i de myke blyantstrekene. Noen steder hang ikke linjene sammen. Av og til hadde han korrigert seg selv, videt ut og smalnet inn. Ansiktet var gjemt bak bølget hår. Jeg hadde ventet å se en ferm kvinne med bryster som hang tungt ned mot magen, men det var ikke mye overflødig. Halsen var stram og skuldrene rette, og brystene var små, runde og struttende som hos en ung kvinne. Jeg så på kjønnet til denne kvinnen som pappa var sammen med, hvordan de tynne hårstråene krummet seg ut mellom lårene, noen av hårene hadde fått en knekk, og bak hårene kunne jeg skimte kjønnsleppene, gjort mørkere. Jeg forsøkte å se henne for meg i bukser. Han hadde ikke trengt å være så nøyaktig. – Hun flytter inn til meg i morgen. Det føles helt riktig, det er som om jeg har kjent henne bestandig. Han smilte, uten å ta blikket bort fra den nakne damen i fanget. – Sofia er veldig åpen. Og så har hun reist mange steder. Hun snakker japansk. Jeg har fortalt henne mye om deg, og hun gleder seg veldig til å møte deg. Kunne du tenke deg å komme en tur i morgen? Jeg kan lage noe mat. Kanskje det ville være godt for deg å være i huset igjen? Jeg visste ikke hva jeg skulle si. Han hadde vært alene i tolv år. Jeg ante lite om hva han drev med. Bortsett fra å gå, selvfølgelig. Han gikk til alle døgnets tider. Noen ganger kjørte jeg forbi ham når han strenet av 10


gårde langs motorveien, hodet hengende foran kroppen, langende ut i en voldsom fart, som om han løp fra noe, ofte med et forvridd uttrykk i ansiktet. Det fantes stier, lysløyper og småveier i området der folk vanligvis gikk, så det var ikke noen åpenbar grunn til at han skulle drive rundt langs den trafikkerte veien. En gang hadde jeg sett ham i rundkjøringen. Folk hadde tutet på ham, men han hadde bare fortsatt å gå, uten å vise tegn til å få med seg oppstyret han forårsaket. Av og til hørte jeg folk snakke om ham på butikken. Noen hadde sett ham i krysset ved legevakten midt på natten, andre hadde sett ham på slettene ved bensinstasjonen. Folk lo og ristet på hodet, avsluttet gjerne samtalen med at det ikke var noe vondt i ham. Annenhver søndag kom han til meg og spiste middag, og selv om det hendte at jeg hadde sett ham på veien dagen i forkant, nevnte jeg det aldri, og jeg spurte ham heller aldri hvorfor han gikk rundt på den måten. Men det forstyrret meg. Mest av alt fordi han gikk der og skjemte meg ut. Og nå skulle han løpe rundt med denne aktmodellen på slep? Det ble ikke mindre snakk av sånt. – Du må ikke glemme at du er vant til å være alene, sa jeg. – Du har jo dine ting. – Hva da? spurte han og presset allværsjakken hardt mot stolryggen. Det kunne jeg ikke svare på uten å gå inn på et lukket område, og det var fullstendig uaktuelt. Han smilte igjen, så ned på tegningen. – Hun minner ganske mye om mamma, fortsatte han, mens pekefingeren kjærtegnet arket, dvelte ved brystene, og fortsatte nedover mot magen og kjønnet. – De er like både inni og utenpå. Synes du ikke hun likner? 11


Du eier ikke skam, tenkte jeg. Mamma kledde seg ikke naken foran fremmede, gamle menn. Det ville hun aldri ha gjort. Ingen av oss sa noe mer. Han ble sittende og se ut i luften. Det var mulig han skjønte han hadde gått for langt. Mest sannsynlig ikke. Så reiste han seg. Allværsjakken løsnet seigt fra stolen, uten at han enset det. Han rullet sammen tegningen, og dro litt i silkeskjerfet. Da vi hadde sagt ha det, ble jeg stående ved verandadøren i stuen og se etter ham der han skyndet seg gjennom hagen og ut på veien. Mens jeg stod der, kjente jeg uroen komme og jeg prøvde å lete frem et bilde av mamma før ulykken, det trygge, gode ansiktet hennes, øynene hennes før de ble tomme, og munnen før den ble skjev. Det gikk ikke. Han vinket ivrig, som et barn. Han så glad ut. På ryggen hadde han hvite malingsstriper som liknet gitter. Jeg burde ha sperret deg inne, tenkte jeg. Jeg burde ha sperret deg inne.


Jeg burde ha sperret deg inne  

Hilde Lindset

Read more
Read more
Similar to
Popular now
Just for you