Issuu on Google+


Shani Boianjiu

Evighetens folk kjenner ingen frykt Oversatt av Johanne Fronth-Nygren


Shani Boianjiu Originalens tittel: The People of Forever Are Not Afraid Oversatt av Johanne Fronth-Nygren Copyright © Shani Boianjiu, 2012 All rights reserved. Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2013 ISBN 978-82-02-38250-6 1. utgave, 1. opplag 2013 Omslagsfoto: Sam Barker Forfatterportrett: Alon Sigavi Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2013 Satt i SAbon 10/12 og trykt på 80 g Munken Print Cream 1,5. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


I


andre folks barn

Historien er nesten over Det ligger støv i denne brakka av et klasserom, og håret til læreren Mira er jukseoransje og svidd i tuppene. Vi går siste året nå, er sytten, og vi har nesten gjort ferdig hele den israelske historien. Vi gjorde ferdig verdenshistorien i første gym. I lærebøkene forteller sidene oss allerede om 1982, bare noen år før vi ble født, bare ett år før denne byen ble bygd, da det bare var furutrær og søppelberg her ved den libanesiske grensa. Ordene til læreren Mira, som også er mora til Avishag, nærmer seg nesten de hemmelige til alle foreldrene våre på fyllekveldene deres. Historien er nesten over. «Det kommer til å være åtte definisjoner i prøven om Operasjon Fred for Galilea neste fredag, og det er ingenting vi ikke har gått gjennom. PLO, SAM, ILF, RPG-barn», sier Mira. Jeg er ganske sikker på at jeg kan alle begrepene, bortsett fra RPG-barn, kanskje. Jeg er ikke så god på definisjoner som har ordentlige ord i seg. De skremmer meg litt. Men jeg bryr meg ikke om den prøva. Jeg kan nesten sverge på det, jeg bryr meg ikke det minste. Jeg har fortsatt sandwichen min som venter på meg i sekken. Det er tomater og majones og sennep og salt og ikke noe mer i den. Det beste er at mora mi legger den inni en plastpose, og så pakker hun den inn i blå servietter, og det tar omtrent to minutter å pakke den ut. På den måten kan jeg vente på noe, selv om det er en dag da jeg ikke er sulten. Det er jo noe, og jeg kan la være å skrike. 7


Det er åtte år siden jeg oppdaget sennep-majones-tomat. Jeg knipser med fingrene under kjeven. Jeg himler med øynene. Jeg skjærer tenner. Jeg har gjort de tingene når jeg sitter i timen siden jeg var liten. Jeg kan ikke gjøre det stort lenger. Tennene mine verker. Førti minutter til frikvarter, men jeg kan ikke fortsette å sitte her, og jeg kan ikke og jeg vil ikke og jeg –

Hvordan de lager fly «PLO, SAM, ILF, RPG-barn», sier læreren Mira. «Hvem har lyst til å øve på å lese noen definisjoner høyt før prøven?» SAM er en slags syrisk ubåt. Og ILF er det Israelske luftforsvaret. Jeg vet hva barn er, og at RPG-barn var barn som prøvde å skyte RPG-er på soldatene våre og endte opp med å brenne hverandre fordi de var uvitende og barn. Men det er muligens en repetitiv definisjon. Sist gang trakk bitchen meg fem poeng fordi hun sa at jeg brukte ordet «veldig» sju ganger i samme definisjon og at jeg brukte det på steder hvor du egentlig ikke kan bruke «veldig». Hun ser på meg, eller på Avishag, som sitter ved siden av meg, eller på Lea, som sitter ved siden av henne. Hun sukker. Jeg tror hun trenger en veldig synskorrigerende operasjon. Lea sender henne et blikk tilbake, som om hun er overbevist om at Mira så på henne. Hun tror alltid at alle driver og ser på henne. «Kan du i det minste late som om du skriver ned dette, Yael?» spør Mira meg og setter seg ned bak skrivebordet sitt. Jeg trekker blikket bort fra Lea. Jeg tar pennen og skriver: når skal vi slutte å tenke på ting som ikke betyr noe og begynne å tenke på ting som betyr noe? fuck meg sår 8


Jeg må på do. Utenfor klasseromsbrakka står dobrakka. Når jeg står oppå det lukka dolokket og trykker nesa mot det bitte lille vinduet, kan jeg se enden av landsbyen og puste inn blekemidlet de bruker til å vaske dette gudsforlatte vinduet med til jeg er svimmel. Jeg kan se hus og hager og mødrene til babyer på benker, alt strødd utover som legobiter et kjempebarn har lagt igjen ved siden av betongveien som fører til de brune fjellene som sover lenger borte. Rett utenfor skoleporten ser jeg en ung mann. Han har på seg en brun skjorte og huden hans er lysebrun og han kunne nesten forsvinne på dette fjellet hvis det ikke var for de grønne øynene hans, to blad midt i dette ingentinget. Det er Dan. Min Dan. Broren til Avishag. Jeg er nesten sikker. Da jeg kommer tilbake til klassen fra do, ser jeg at noen har skrevet i den gamle, tjukke skriveboka, rett under spørsmålet mitt. Avishag og jeg har skrevet i skrivebøker til hverandre siden andre klasse. En stund tok vi vare på de historiene vi skrev sammen med Lea når vi lekte bretteleken sammen i en skrivebok også, men i sjuende klasse hadde Lea slutta å leke med oss, eller med noen av de gamle vennene sine. Hun begynte å samle på jenter, kjæledyr, i stedet, som gjorde som hun sa. Avishag sa at vi to fortsatt burde skrive i en skrivebok, selv om to stykker ikke kan leke bretteleken. Hun sa skrivebøkene er noe vi kan ta vare på lenger enn beskjeder på løse lapper, og at på den måten kommer vi til å kunne se tilbake når vi er atten og huske alle de som elska oss den gangen, den gangen vi var unge. Og på den måten kom hun også til å ha et sted til skissene sine, og hun kunne sørge for at jeg så hver og én av dem. Og hun sa at når vi var fjorten, kunne vi ha ordet «fuck» i hver eneste setning hvis vi ville og ikke bli tatt, og det vil vi, og vi bør, og vi må. Det er en regel. fuck meg sårere 9


I det siste er det som om Avishag ikke engang fins. Alt jeg sier, sier hun litt høyere. Så blir hun stille. Hun leker med gullhalskjedet på det mørke brystet sitt. Hun retter bitte litt på bh-stroppen. Hun ser på at håret blir lengre, og hun blir taus. Jeg holder vel på å bli på samme måte. Men saken er at for første gang i verdenshistorien har noen andre enn Avishag skrevet i skriveboka mens jeg var borte. Jeg er nesten sikker. Det er en annen rar linje der, og ikke noe «fuck». jeg er alene hele tida. til og med akkurat nå er jeg alene Jeg lukker igjen skriveboka. Jeg har lyst til å spørre Avishag om broren hennes Dan kom inn i klasserommet mens jeg var borte, men jeg gjør det ikke. Mora til Avishag og Dan, Mira, er spesiell i forhold til andre mødre fordi hun er lærer. Hun er lærer fordi hun var nødt til å komme og være lærer i en landsby i stedet for i Jerusalem. Pappaen til Avishag dro fra dem, så de hadde ikke penger til å bli i Jerusalem. Mora mi jobber for firmaet i landsbyen som lager deler som skal inn i maskiner som hjelper til å lage maskiner som kan lage fly. Mora til Lea jobber for firmaet i landsbyen som lager deler som skal inn i maskiner som hjelper til å lage maskiner som kan lage fly. Jeg er alene hele tida. Jeg får en idé. Jeg skal ha en fest, selv om det tar livet av meg, og jeg vet fortsatt ikke hvor festen skal være, og jeg kan ikke vite det, og jeg kommer ikke til å vite noe mer de neste tjue minuttene fordi jeg har time, men hjelp meg Gud, Dan skal komme på den festen. Det gjør han hvis jeg ringer og inviterer ham, det er bare vanlig folkeskikk, og det er en lysende idé jeg nettopp har kommet på, ut av det blå, en fest, og hvis én person til sier at det er ok å være alene, kommer jeg til å skrike, og det kommer til å bli pinlig. 10


«Peace», sier jeg og reiser meg fra pulten. Jeg plukker opp sekken. Da Avishag reiser seg, skraper stolen hennes mot linoleumsgulvet og får leppene til Mira til å snurpe seg sammen, som om hun akkurat hadde spist en hel sitron fra treet til Levy-familien. «Det er fortsatt tyve minutter igjen av denne timen», sier hun. Hun tror kanskje vi kommer til å bli, men vi går. «Fuck det. Peace», sier Avishag. Dette er sjeldent. Avishag hater det når banneord blir sagt høyt. Hun elsker dem bare når de er skrevne, så dette er sjeldent. Fire gutter reiser seg også. I fjerde klasse spiste en av dem en hel sitron fra treet til Levy-familien da vi lekte nødt eller sannhet, men det skjedde ikke noe etter det.

Du kan ikke snakke med noen Avishag og jeg går oppover den største grusveien fra skolen. Når jeg åpner munnen kjenner jeg smaken av fnuggene av skrittene til klassekameratene våre før oss og våre egne fra dagen før. Jeg klarer så vidt å snakke, det er så mye i munnen min. «Jeg holder på å dø. Vi må ha en fest i kveld. Vi må ta noen telefoner», sier jeg. «Noam og Emuna sa at Yochai sa til dem at broren hans hadde hørt av Sarit, søstera til Lea, hvor det går an å få dekning», sier Avishag. De svarte øynene hennes myser. Alle mobiltelefonene i byen virker ikke akkurat nå. Først var det ikke dekning bare på skolen. Så, forrige onsdag, fikk vi ikke dekning selv om vi hoppa bak treporten og skulka matte. Avishag fikk to streker i sånn omtrent ti sekunder, men det var ikke nok til å ringe noen. Så ble det én strek og forandra seg ikke. Vi hadde allerede gått til matbutikken, men det var ikke dekning der, så vi kjøpte en pakke Marlboro og noen gummibjørner og gikk til minibanken, men det var ikke dek11


ning der, så vi gikk til den lille parken, men det var ikke dekning der, og noen hadde spydd på den eneste huska som var stor nok til to, så vi satte oss ikke ned engang, og så var det ikke noe annet sted i landsbyen vi kunne gå. «Det er egentlig ikke Noam eller Yochai som sa det til meg», sier Avishag. «Dan sa det til meg. Han snakker til meg igjen. Eller i hvert fall nok til å si at det er dekning ved mobilmasta.» Jeg ser ikke på Avishag etter at hun sier det. Jeg har lyst til å spørre henne om Dan kom inn og skrev i skriveboka, men jeg vet bedre. Mobilmasta. Selvfølgelig. Noen ganger tenker jeg at hvis det ikke var for folk som Dan, ville hele landsbyen dø, så dumme er vi.

Hva er kjærlighet I hele mitt fulle liv bestemte jeg meg bare for å elske én gutt, broren til Avishag, Dan. Jeg har hatt den samme kjæresten, Moshe, siden jeg var tolv, men det er egentlig ikke rettferdig, for jeg fikk egentlig ikke velge at jeg skulle elske ham. Han var en venn av familien og kasta epler på meg, så jeg hadde egentlig ikke noe valg. For to uker siden slo vi opp. Vi slo også opp for ni uker siden. Han har uansett vært i militæret i seks måneder nå. Dan er allerede ferdig med alt det der. Dan pleide å ha en test. Det er derfor jeg bestemte meg for å elske ham. Den gjorde ham så helvetes sprø, den testen. Like i enden av Jerusalemgata har byen vår utsikt. Den har utsikt over hele verden og søstera dens. Tro meg, det har den. Når du står der på toppen av den lille åsen kan du se fire fjell sprekkeferdige av eviggrønn middelhavsskog. Du kan se tepper av røde anemoner og puter av fiolette anemoner og rundinger av gule tusenfryd. Og små huler beskyttet av piletrær, og, ja, det gjør nesten vondt å se 12


på det. Som å se andre folks barn på den andre siden av gata. Og det er benker selvfølgelig, like der i enden av Jerusalemgata, og du skulle tro at du kunne sitte og se ut på denne utsikten, bortsett fra at det kan du ikke. For hvis du gjorde det, ville du ha sittet med ryggen til utsikten, og du ville ha sittet og stirra på hus nummer tjuefire i Jerusalemgata, og det eneste du ville legge merke til er undertøyet som henger til tørk og et ensomt hundehalsbånd på det gule gresset og resirkuleringsdunken ute på verandaen. Og han pleide å ta med folk dit, Dan, og han pleide å spørre, hva er galt med dette bildet hva er galt hva er galt, og ingen kunne gi ham noe svar og han pleide å bli sinna, bli høyrøsta, og han pleide å si at hvis det ikke var for folk som han, ville hele jævla landsbyen dø, så dumme er vi. Han kan være så arrogant. Og så satt den han hadde tatt med dit fra byen, klassekameraten hans, vennen til mora hans, søstera hans, den yngste søstera hans der og stirra på det gule gresset til hus tjuefire en stund og sa, «Du sa du hadde lyst til å henge med meg. Jeg skjønner ikke noe.» Men jeg skjønte. I sjuende klasse, da jeg gikk ut av huset til Avishag, hoppa Dan på meg fra bak et oliventre. Over ham var det importerte morbærfikentrær og fugler, og fuglene var usynlige men suste rundt så fort i sirkler at de fikk lysflekker til å danse rundt ham, som på et diskotek. Han kom et skritt nærmere. Og så ett til. Han var så nærme at jeg kunne se to øyevipper som hadde falt av og hvilte på det venstre kinnet hans. Jeg så ned, flau, og oppdaget at føttene hans var bare og lange. Jeg knipsa med fingrene under halsen, nervøs. Han var så høy, akkurat som Avishag. Eller kanskje jeg var kort. «Vil du henge med meg?» spurte han. Da jeg satt på den benken følte jeg meg bare trøtt et øyeblikk. Jeg snudde meg rundt igjen og igjen for å se bort, så Dan ikke skulle se hvor begeistra jeg var, så jeg skulle ha noe annet vakkert å tenke på. Og så slo det meg. 13


«Så kommer det et menneske, og han har to benker, og så sier de til ham: ‘Bruk sement og sett disse benkene i bakken’, og han – vel», sa jeg. Jeg ville bare ha noe å si, men de grønne øynene til Dan strålte, og de tjukke øyebrynene hans gikk opp og ned. Etter det satt vi der en stund på bakken, så på de røde teppene og hulene lenger borte, og jeg fortalte ham alle hemmelighetene mine. Den kvelden tror jeg jeg elska ham litt, men jeg vet ikke om det var ekte kjærlighet, for jeg elska ham bare fordi han elska meg, eller noe jeg sa. Du kunne se at han gjorde det på måten han rugga fram og tilbake på, og også fordi da jeg viste ham skriveboka, lovte han at han skulle skrive i den en dag, noe jævlig smart. Jeg snakka aldri med ham igjen etter den kvelden. To måneder etterpå fortalte han Avishag en av hemmelighetene mine. To år etter det dro han i militæret, og da han kom tilbake, i stedet for å jobbe for firmaet i landsbyen som lager deler som skal inn i maskiner som hjelper til å lage maskiner som kan lage fly, eller gå på et profesjonsstudium så han etterpå kunne få mer lønn for å jobbe for firmaet i landsbyen som lager deler som skal inn i maskiner som hjelper til å lage maskiner som kan lage fly, var han bare hjemme og tegna tegninger av militærstøvler. Det vet jeg fordi søstera mi var der forrige uke og lekte med lillesøstera hans, og da hun kom tilbake sa hun at det var skisser av støvler og støvler og støvler der. Hele kjøkkenveggen var svart av dem, og tung. «Dan sier han savner deg», sa søstera mi. «Han sa at du ikke henger med ham lenger», la hun til og lagde kysselyder, og skrudde opp lyden på Snømannen Bully-tegnefilmen så jeg ikke kunne skjelle henne ut.

Ingen hus er tomme Hvis du skrev noe i skriveboka til noen, er det å komme på fest også en ting du ville gjort hvis de inviterte deg. 14


Innen vi kommer til mobilmasta er jeg nesten sikker på at det var Dan som skrev i skriveboka. Han skrev mellom definisjonene mine av «RPG-barn» og «ILF». Jeg bryr meg vel fortsatt, da. Han bryr seg vel fortsatt, da. Jeg vet det høres usannsynlig ut, men jeg bare vet at han bare valset rett inn i klasserommet sånn som Supermann og skrev i skriveboka da jeg var på do og så gikk rett ut skoleporten. Jeg ville ha spurt Avishag om han kom da jeg var borte, og jeg lurer på hvorfor hun ikke bare forteller meg det, men jeg vet også at hun er nødt til å ha sine grunner – folk med brødre har grunner – og dessuten, jeg er bare nesten sikker, og nesten sikker er bedre enn å risikere å få vite noe du ikke vil vite. Jeg kan ikke tro at vi ikke har kommet på at vi kan få dekning ved mobilmasta før. Vi er nær nok mobilmasta til at den skygger for sola her oppe på denne steinete åsen, og vi skriker, for selv med den lille dekningen den gir, er det fortsatt vanskelig for folk å høre oss. Det er mange ting som er sjelden vare i denne landsbyen. Privatliv, offentlig transport, fem prosent-melk. Men det sjeldneste av alt er et tomt hus. En gang iblant drar noens foreldre på en firmasponsa tur til byen ved siden av og får massasjer og svømmer i bassenget på hotellet. Men det har aldri skjedd min familie, eller de fleste av de vi kjenner. De fleste gangene går foreldrene på besøk og drikker kaffe i et annet hus og går med på å være borte fra huset til etter elleve, og ufordragelige søsken går med på å overnatte borte. Det er sånn et tomt hus skapes, og så kan du drikke øl og røyke og kline og ikke være flau. Men det ser ikke ut til å være noen tomme hus hvor klassen vår kan feste i dag, ingen. Vi har ringt tolv stykker allerede, og det er våte ringer under armene våre, men vi kan ikke gå hjem, for søstera mi er hjemme og lillesøstera til Avishag er hjemme og vi kan ikke la dem høre at vi planlegger dette her, akkurat som de ikke kommer til å la oss høre at de planlegger fester om to år. Dessuten går jeg aldri til huset til Avis15


hag lenger nå som Dan er tilbake. Hun lar meg ikke gå dit. Søstera mi ville høre oss hvis vi dro til huset mitt, og hun er den verste. Du kan høre alt på fasttelefonen. Når mora mi snakker i fasttelefonen, selv om det er sent på kvelden, kan jeg høre alt hun sier, selv når hun hvisker, og jeg kan høre det hvis hun gråter. «ER DU SIKKER?» roper vi inn i mobiltelefonene. Ja, Tali Feldman er sikker. Mora hennes vil ikke la henne ha fest når huset er tomt fordi hun er redd hun skal miste mer av det rumenske teserviset sitt, og mora til Noam vil ikke at dattera hennes skal ha fest når huset er tomt fordi hun er redd hun skal miste tilliten til dattera si, og mora til Nina vil ikke at dattera hennes skal ha fest når huset er tomt fordi hun er redd dattera skal miste dyden, for hun er en smule religiøs av seg. Vi finner også ut at Lea skal ha fest, at hun har et tomt hus fordi mora og faren hennes skal få massasje på hotellet i byen ved siden av, men at mora hennes sier at jeg ikke er invitert fordi jeg knuste en bolle av valnøttre sist gang og Lea sa til henne at det var meg. Den egentlige grunnen er at Avishag og jeg er de eneste som ikke er superredde for Lea, fordi vi lekte sammen med henne før hun var superpopulær, da hun fortsatt lekte sammen med folk, i stedet for bare å leke med folk. Jeg fortalte Dan alle hemmelighetene mine på benken den dagen. Én av dem var at Avishag og jeg fortsatt lekte med dukker. Det er noe vi holdt hemmelig til og med for Lea, helt fra vi gikk i femte klasse. Det var faktisk bedre å leke med dukker da vi gikk i sjuende klasse, siden vi kunne finne på ting vi ikke kunne da vi var mindre. Dukkene kunne spy gul saftis og så smøre inn en annen dukke med det før de brant den. De kunne finne opp en kur for kreft eller begynne å røyke eller studere juss. Det var skikkelig gøy. Da Avishag fikk vite at jeg hadde fortalt broren hennes at vi lekte, gikk hun inn i klasserommet med én gang 16


klokka åtte om morgenen og åpna sekken min og slengte sandwichen min på gulvet, rett der hvor alle kunne se den, og hun tråkka på den, og hun skrek. Det sev gul og rød væske fra tomatene ut på gulvet da hun hoppa på dem. «Ekkelt», ropte hun. «Han er broren min, din sjuke, sjuke bitch. Du har kjæreste! Hvem tror du at du er? Jeg kjenner deg ikke engang.» Det var sjelden at hun banna den gangen òg. Vi lot en stund som om vi egentlig ikke kjente hverandre, for det gjorde vi egentlig ikke, jeg kan være enig i det, men jeg visste ikke lenger om det fantes noen jeg kjente. Emuna tok plassen til Avishag ved siden av meg i klasserommet. Avishag bytta så hun satt ved siden av Noam. Så dro Dan i militæret. Det var normalt, for han var atten, og det var normalt at Avishag og jeg glemte det hun hadde sagt om ham. Men jeg vet at hun syns at hun ikke kjenner meg engang. Det kommer jeg alltid til å vite. «Er RPG-barn sånn som de bitte små RPG-ene som ikke trenger noe utskytningsrør?» spør hun før vi går fra mobilmasta. «Nei», sier jeg. «Du tenker på de sovjetiske granatene som også ble kalt RPG-er, men ingen brukte dem på den tida da Operasjon Fred for Galilea pågikk. Du tenker på fortida. Jeg skal la deg skrive av alle definisjonene etterpå.»

Inni rommet mitt Vi går fra åsen med mobilmasta rundt klokka fire på ettermiddagen og drar hjem, uten å ha lykkes i å finne noe sted for en fest. Mamma kommer vanligvis tilbake fra jobb fem. Jeg ser på den nasjonale barnekanalen til hun kommer. Chiquititas og De magiske skoene og Overraskelseshagen, programmer som til og med Avishag ville syns jeg var for gammel for. Da jeg hører bilen til mamma utenfor, løper jeg inn på rommet mitt og legger meg på senga og stirrer i 17


taket. Hun banker ikke på og spør hvordan jeg har det, og jeg er glad til, for jeg vil bare ha litt fred. Jeg kan høre henne hviske i telefonen. Jeg stirrer i taket i en time omtrent, kanskje to, prøver å forestille meg hvordan det ville være hvis jeg ble tvunget til å stirre i dette taket hele livet. Hva slags detaljer ville jeg legge merke til? spør jeg meg selv, og stemmen i hodet mitt høres plutselig ut som historielæreren Mira, mora til Avishag, og så er det mora mi, og hun er inne på rommet mitt. Tennene hennes er nikotinfarga og ryggen hennes er krumbøyd. «Jeg klarer ikke dette lenger», sier hun. «Jeg trenger hjelp.» Jeg svarer ikke. Jeg trenger hjelp. Hvis hun ville, kunne hun få vite at jeg vil ha et tomt hus for å ha en fest jeg kan invitere Dan på i kveld. Men hun vil bare vite det hun vil vite. Forrige mandag spurte hun meg om jeg var sikker på at jeg ikke ville prøve litt kalkun i sandwichen min òg. «Jeg har skreket til deg at du skal ta telefonen i fem minutter», sier hun og rekker meg telefonen. «Jeg kan ikke bo i dette huset og bli behandla som en tjenestejente lenger.» «Er du der?» spør Avishag i telefonen. «Ga mora til Nina henne endelig lov til å ha fest?» spør jeg. «Hør her», sier hun. «Dan har falt ned og slått seg i hodet.»

Og de sier russisk rulett Jeg satt oppe hele natta og snakka med Avishag i telefonen. Alle de andre jentene ble værende på festen til Lea. Hun fikk folk til å bli, til og med etter at de hørte at det hadde skjedd noe med Dan. Jeg brydde meg ikke om det. Og jeg brydde meg ikke om at mora mi kunne høre meg eller at søstera mi kunne høre meg eller at faren min kunne høre meg. I begynnelsen var det som hadde skjedd at Dan hadde 18


slått seg i hodet og at Avishag var bekymra, og så var det at han var alvorlig skada i hodet og på sykehuset men mora til Avishag sa at hun ikke skulle dra, og så var det at han hadde blitt skutt i hodet ved et uhell, og så var det siste at han og et par klassekamerater hadde gått til mobilmasten og hadde ringt den ene eller andre jenta, men så hadde de spilt russisk rulett fordi ingen svarte. Jeg mener, ingen bortsett fra dem i byen hadde dekning, og nesten alle var på festen til Lea, og det var det. Klokka seks om morgenen var det at Dan hadde dødd. Men jeg tror ikke på noen av de ryktene. Jeg tror han bare gikk opp på den åsen og skjøt seg i hodet helt alene.

Mødre forsvunnet Klokka sju om morgenen går jeg bort til huset til Avishag. Hun bor i Jerusalemgata 3 og jeg bor i 12, og det er derfor vi ble venner. Jeg går forbi det ene nesten identiske huset etter det andre. Jeg går forbi huset til Lea, olivenlunden, så huset til den britiske Miller-familien. Husene ser akkurat like ut, bortsett fra at huset til Avishag har rødt tak og resten er grønne. Og når du går inn i huset hennes er det sju bokhyller der, for mora hennes, Mira, er intellektuell, fordi hun er lærer eller fordi hun opprinnelig er fra storbyen som heter Jerusalem, ikke gata. Øynene til Avishag er lukka, så jeg holder på nesa hennes for å vekke henne. Det er sånn jeg alltid pleide å vekke henne da vi var små, men når jeg gjør det nå skjønner jeg at jeg ikke kan vekke henne sånn lenger. Ikke nå. Aldri mer. Hun skriker ikke til meg når hun våkner, hun sier ikke et ord. Jeg tar vekk puta under det svarte, fuktige håret hennes. Jeg legger den på gulvet og legger hodet mitt på den og lukker øynene. Men etter rundt en time våkner jeg. Jeg går ned på kjøkkenet og forventer at sjokolademelka og frokostblandinga 19


skal stå og vente på bordet, men det står ikke noe på bordet i det hele tatt. Til og med sjokolademelka og sandwichen med sjokoladepålegg Mira legger fram på bordet til yngstejenta hver morgen er ikke der. Jeg forventa å se dem. Jeg lover, av alle ting, er dette det mest sjokkerende. Hjemme hos meg ordner mora mi i stand en tomat og te til meg, og tomat og brød og te til søstera mi om morgenen. Når vi våkner har hun allerede dratt fordi jobben hennes begynner sju. Jobben pleide å begynne åtte, så hun pleide å kunne kjøre oss til skolen, men i tiende klasse starta kommunen en bussrute for å lette morgentrafikken og gjøre det sånn at mødre kan komme på jobb en time tidligere. Nå er det alltid bare den samme lappen. Ta oppvasken etter lunsj. Hun setter igjen lunsj i kjøleskapet, to tallerkener dekka med andre tallerkener, ris og lam fra søndag til tirsdag og ris og okra resten av uka. Den smaker ferskt selv om vi må varme den i mikroen. Jeg går tilbake til rommet til Avishag. «Avishag», sier jeg, rister hardt i henne, «hvor er mora di?» Avishag holder øynene lukka. Fortsatt i halvsøvne krummer hun ryggen og retter på bh-en. Hun lar de lange fingrene gli over gullkjedet, og hun er så mørk mellom det hvite sengetøyet, det er som om hun er altfor til stede, og så åpner hun øynene plutselig. «Jeg tror hun bestemte seg for å dra hjem», sier hun. «Hun sa hun kom til å gjøre det før vi engang hadde hørt at Dan … før vi visste alt.» «Dra hjem?» spør jeg. «Men hun er mora di.» «Hun sa hun flytter tilbake til mora si i Jerusalem. Hun sa hun ikke vil oppdra unger helt alene hvis de bare skal gå og skyte seg, og hun sa jeg aldri tilbyr meg å ta oppvasken, og at jeg er en voksen kvinne nå og hun – » «Hun kan ikke ha forsvunnet», sier jeg. «Våkn opp.» Men Avishag lukker øynene og snur ryggen til meg, trekker det hvite teppet over hodet som om det var en hule. 20


Å jødifisere Galilea Jeg går til skolen alene. Jeg vet ikke hvor jeg ellers skal gå, og jeg kan ikke stirre på Avishag som sover lenger. I klasserommet er det bare tre gutter som sitter på pultene sine og ser på et blad med japanske biler. En av stolene er veltet over på siden, og noen har sparka søppelbøtta overende så det ligger appelsinskall og sider fra skrivebøker på gulvet. «Mora til Lea er borte òg», sier en av guttene. «Hun sa til Lea at hun hadde bestemt seg for bare å bli i den byen hvor det er massasjer for alltid», legger han til og biter i en av fingrene sine. «Men jeg tror ikke egentlig hun kan gjøre det. Og læreren Mira kommer til å komme tilbake snart også.» «Dette her er en by full med gærne bitcher», legger en annen gutt til. Så snur de ryggen til meg og flokker seg rundt bladet. Jeg går ut og prøver å få igjen pusten, så jeg ser ned, men over meg er det ravner og morbærfikentrær og fuglene kretser under sola så det er flekker på asfalten under føttene mine som blunker til meg først her, så der, og jeg åpner munnen og spyr til jeg klarer å løfte hodet igjen og holde det oppe. Jeg kan ikke se et eneste menneske ute på gatene. Da de bygde denne byen for under tredve år siden, var det fordi folk hadde fått den glimrende ideen at de skulle jødifisere Galilea, og spesielt grensa mot Libanon. Det er den ene brune åsen etter den andre i den regionen, sa regjeringen, og hvis vi er et land, kan vi ikke alle bo i bare én del av det. Så de ga bort tomter for nesten ikke noen penger til par som lovte å jobbe i fabrikken de bygde i landsbyen, og på den måten hadde parene penger og et hjem og så fikk de barn. Det eneste de ikke tenkte på er at penger og hus skaper barn og at barn trenger busser, blant annet. Den eneste måten å komme seg vekk på nå, er å haike. Jeg står ved den gamle telefonkiosken i utkanten av byen 21


og stikker ut tommelen. Jeg tenker først på å ringe noen, men jeg har ikke mynter så jeg kan bruke telefonkiosken. Da det stopper en rød Subaru, bøyer jeg meg framover og kjenner lukta av etterbarberingsvannet til den skjeggete sjåføren. Han hører på «Macarena», helt sant, han gjør det. «Hvor skal du hen?» spør han. På bakken beveger en snegle seg sakte framover mot meg, legger igjen en stripe av spytt etter seg. Snart kommer det første regnet i år. Snart går Avishag og jeg ut fra skolen. Drar i militæret. Alt. Til og med prinsesse Lea kommer til å måtte dra i militæret. Alle må. Og jeg innser at jeg ikke har noen jeg kjenner bortenfor de tusen husene i byen og at jeg står her på den lunkne asfalten helt alene. Jeg sier til sjåføren at jeg like godt kan bli der jeg er.

Jeg går ikke opp åsen Og det er fordi jeg ikke har lyst til å klatre mer bare for å få dekning ved mobilmasta, bare for å snakke med noen. Jeg går ned den steinlagte veien og gjennom sykkelstativene og fyllinga til videomaskinen, og jeg bruker en tjue shekelseddel til å kjøpe Mean Girls, siden det er den eneste filmen i maskinen som jeg bare har sett én gang. Nå har jeg vekslepenger, og jeg går tilbake til enden av byen. Røret i telefonkiosken er så støvete at det glitrer, og da jeg løfter det av blir jeg nesten overraska over å høre summetonen. Dette er kan hende den siste telefonkiosken i hele Israel. For et par år siden rykka regjeringen dem opp med rota, én etter én, og tok alle med seg i en stor lastebil. Jeg har lyst til å høre stemmen til mamma for å forsikre meg om at hun ikke også dro sin vei. Men hun er ikke den jeg ringer. Avishag svarer ikke før den tredje gangen jeg ringer. 22


Mamma er ikke den første jeg ringer, ikke fordi jeg valgte å ringe Avishag først, men fordi nesten sikker er bedre enn å risikere å få vite noe du ikke vil vite. «Mora di kommer tilbake, vet du», sier jeg. Når jeg sier det, vet jeg at hun kanskje ikke kommer til å gjøre det. Når jeg sier det, vet jeg allerede at det var Avishag som skrev i skriveboka den morgenen, ikke Dan. «Jeg er alene, hele tida, Yael», svarer Avishag, og stemmen hennes er suppete. «Til og med akkurat nå.»

Ikke ring oss Jeg venter en lang stund på at Avishag skal komme og hente meg. Jeg sitter i sanden ved telefonkiosken og venter. Jeg kan smake svette og salt og sminke som sildrer ned fra nesa til leppene. Hun sa hun skulle komme. Og det gjør hun. Hun kommer, men hun kommer ikke og henter meg. Vi går ikke hjem. Vi sier ikke noe. Hun går helt bort til meg, og så skifter hun retning. Hun vet at jeg vil følge henne hvor hun enn går i dag. Vi går oppover og oppover åsen. Jeg håper vi aldri kommer dit, men jeg vet at vi kommer til å gjøre det. Det er ikke noe blod på bakken ved mobilmasta. Ikke engang et klesplagg. Ikke engang en støvel. Avishag bruker en stund på å tro at det ikke er noe der. Hun vil se, i hvert fall noe. Halsen hennes beveger seg frenetisk hit og dit. Hun står og ser og ser i skyggen av tårnet, sånn som hun gjorde da vi var små, prøvde å finne det siste ordet i rebusløpet. Så er det som om masta er det ordet. Som om hun akkurat har oppdaga at den er der, etter å ha stirra på den i flere minutter. Hun legger begge hendene på den og dytter den og sparker den. Jeg blir med, graver jorda vekk rundt metallstengene som sitter fast i bakken med skoa og skubber hele vekta mi mot masta. 23


Vi prøver å rive ned masta til det er mørkt. Vi prøver og vi prøver og vi prøver. Vi snakker ikke. Vi vil ikke snakke. Vi har snakka nok. Vi trenger ikke noen mobilmast her.

RPG-barn RPG-barn var vanligvis rundt ni eller ti, så de var veldig små, og barn. Og RPG-utskytningsrøret er et våpen som er veldig, veldig tungt, så du kan ikke bare ha ett barn som holder det, du må ha to, og barna tok våpnene og de holdt dem, to sammen, ett foran og ett bak. Når du skyter med en RPG, skyter forsiden ut et missil som er så kraftig at det til og med kunne komme seg gjennom en israelsk tank, men baksiden slipper ut ild, ikke mye ild, ikke ild som er nødvendig, det er bare en del av måten våpenet fungerer på, at det er ild bakerst. Så ett RPG-barn holdt utskytningsrøret på skuldra, og bak ham sto et annet RPG-barn, på tærne, og holdt det bakfra. Og så, da RPG-en ble skutt ut, tok hodet til barnet bakerst fyr, og så skuldrene, og snart sandalene hans òg, hvis han hadde noen. Ingen sa til RPG-barna at de ikke skulle gjøre det på den måten. Ingen snakka med dem, ingen fortalte dem noe, ikke barna som holdt det foran og ikke barna som holdt det bak, men en ting som er veldig, veldig interessant er at mange ganger kasta barnet foran seg over den brennende vennen sin og holdt rundt ham, og det førte til at antallet skadde økte i en veldig betydelig grad, det at ett barn ikke brant alene.


lyden av alle jentene som skriker

Vi, jentene i treningsleiren, står i et perfekt kvadrat som mangler én av de fire sidene. Kommandanten vår står foran oss, vendt mot formiddagssola. Hun myser. Hun skriker. «Rekk hånden i været hvis du har på deg kontaktlinser.» To jenter rekker hånda i været. Kommandanten bøyer armen for å se på klokka. De to jentene gjør det samme. «Om to minutter og tredve sekunder vil jeg at dere skal være tilbake igjen fra teltene. Uten kontaktlinser. Forstått?» roper kommandanten. «Ja, kommandant», roper jentene, og klokkene deres piper. De løper. Sandstøv følger de raske støvelstegene. «Rekk hånden i været hvis du er astmatisk», roper kommandanten for treningsleiren. Ingen av jentene rekker hånda i været. «Er du astmatisk?» roper kommandanten for treningsleiren. «Nei, kommandant», roper alle jentene. Jeg roper ikke. Jeg skjønte ikke at det var meningen at jeg skulle gjøre det, jeg hadde allerede ikke rukket hånda i været. «Er du astmastisk, Avishag?» brøler kommandanten og ser på meg. «Nei, kommandant», roper jeg. «Så svar neste gang», sier kommandanten. «Snakk høyere så jeg kan høre deg, akkurat som alle de andre.» I militærtreningsleiren min, den eneste treningsleiren for 25


kvinnelige frontstyrker i infanteriet, kan vi ikke vite hva som kommer til å skje med oss videre bare ut fra hva slags spørsmål vi rekker hånda i været for. Jeg vet minst fordi jeg var den første av jentene i klassen min som ble innkalt, så jeg hadde ikke noen venner jeg kunne få info av, og broren min, Dan, fortalte meg ingenting om militæret, selv ikke mens han var i live. Jeg ble så irritert når folk spurte meg om jeg fortsatt tenkte å dra i militæret etter at han hadde dødd, så jeg bestemte meg for å melde meg frivillig til frontstyrkene bare for å få folk til å slutte å anta noe. Jeg ville gjøre noe som fikk folk til aldri å anta noe som helst, noensinne. Man kan aldri anta noe i treningsleiren min. For en uke siden ble vi bedt om å rekke hånda i været hvis vi veide under femti kilo. Så ble vi bedt om å rekke hånda i været hvis vi noen gang hadde delt sprøyter eller hatt ubeskyttet sex rett før vi ble innkalt. Det var vanskelig å vite hva man burde anta ut ifra det. Militæret ville ha blodet vårt. To liter, men du fikk Kool-Aid med jordbærsmak og loff mens nåla var inni deg. De selverklærte horene og narkisene serverte det til jentene som åpna og lukka knyttnevene for å få blodet til å strømme ut raskere. «Fortere», skrek kommandanten. «Hånda mi kjennes som det er is på den», sa en av de andre soldatene. «Den kjennes frossen.» Hun lå på feltsenga tvers overfor meg. Jeg hadde lyst til å strekke meg bort og gripe hånda hennes, så hun ble mindre kald, så jeg ble mindre alene. Jeg kunne ikke. Fordi jeg hadde nåla i armen, fordi det ville ha vært en feil. Mamma sa at hvis jeg vil bli stasjonert på et bra sted etter treningsleiren, må jeg lære å passe munnen min. Mamma var offiser en gang, og nå er hun historielærer og alt mulig. Hun dro til Jerusalem noen uker etter at Dan døde, men til slutt ble hun nødt til å komme tilbake og hjelpe meg med å gjøre meg klar for militæret. Alenemødre er nødt til å komme tilbake, alltid. Jenta på feltsenga ved siden av meg frika ut. Hun strakte hånda med nåla bort fra kroppen, som om den var for26


heksa. Fjeset hennes ble rødt. «Jeg tror den tar for mye blod. Kan noen sjekke? Kan noen se om den tar for mye blod?» Jeg visste at jeg ikke burde si noe. «Jeg vil hjem», sa hun. «Jeg liker ikke dette her.» Hun så veldig ung ut. Og omsider åpna jeg munnen. «Det er greit» var det jeg sa. Det var da kommandanten brøt inn. «Ingen har gitt deg lov til å snakke», ropte hun. Jeg var den eneste som ble straffa. I dusjtimen måtte jeg grave et hull i sanden, stort nok til å begrave en kampestein på størrelse med fem hoder. Kommandanten sa kampesteinen representerte «skammen min». Hun smilte mens hun forklarte det. Ingen av jentene hjalp meg. De sto bare i sanden, venta i rekke på dusjen og så på. Nå vil militæret at vi skal vite hvordan det er å bli kvalt. Det er derfor de spurte oss om kontaktlinser og astma. Det er KBK-dag. Kjernefysiske, biologiske, kjemiske. Alle soldater må gjennom det, ikke bare jentene i frontstyrkene, sa de. Men det er spesielt viktig for oss, fordi vi vil være nødt til å forbli operative under et ukonvensjonelt angrep. Vi står i to rekker på toppen av en sandete ås. Vi hjelper hverandre med å ta på gassmaskene. «Du gjør det helt feil, Avishag», brøler kommandanten til meg. «Helt feil.» Hun strammer til en av de svarte strikkene, og håret mitt blir dratt så stramt bakover at det er som om noen hadde tatt en håndfull av håret og prøvd å dra det av hodebunnen. Bortsett fra at noen ikke slipper taket. Maska sitter på fjeset mitt for godt. Med maskene på ser vi alle ut som soldatkropper med robothundehoder. Det store grå filteret stikker ut som en snute. Sola varmer opp den svarte plasten i maska, og varmen stråler innover. Den gjennomsiktige plasten foran øynene mine er sotet, og hvor jeg enn snur meg ser verden innramma og fjern ut, et møkkete, billig bilde av sand, og så sand fra en annen vinkel. 27


Kommandanten går nedover rekka og knuser minibananer av plast. «Hvert av KBK-settene deres har er par sånne små bananer. Hvis dere knuser den og fortsatt kan lukte bananen, så er ikke maskene deres ordentlig lukket.» Jeg kan kjenne blodårene bak i hodet bli kvalt. Da kommandanten går forbi meg og vifter med den lille bananen, kan jeg lukte den. Bananer. Bananer og sand. «Jeg kan lukte bananer og – » sier jeg. Stemmen min vibrerer inne i maska. Ordene mine svikter meg. Jeg vil snakke. Hele tida. Om Dan. Om ting som Yael sa som jeg fortsatt ikke skjønner. Bananåkrene ved landsbyen vår når de brenner. Alt. Jeg er en idiot. Som om det spiller noen rolle hva jeg tenker. «Ingen har gitt deg lov til å snakke», roper kommandanten min. «Bare få en av vennene dine til å fikse den», sier hun. De kaller de andre soldatene «vennene dine». Jeg hater det. De er andre soldater. De er ikke vennene mine. Til og med mamma sa det; Du drar ikke i militæret for å få venner. Ikke la deg lure. Bare se hva som skjedde med Dan. Kommandanten slipper oss inn i teltet to av gangen. Partneren min er en høy jente som heter Gali. Vi ser en av jentene som gikk inn før oss løfte teltklaffen og løpe ut igjen som om hun hadde tatt fyr, munnen hennes drypper av spytt, øynene hennes er lukket og våte, det renner grønt og gult ut av nesa på henne. Hun løper med åpen munn, armene ut til siden. Hun løper langt, den lille grønne kroppen hennes blir en flekk på den tomme horisonten. Gali ler, og det gjør jeg òg. Jeg hørte fra Sarit, storesøstera til Lea, at tåregassteltet er det første stedet hvor kommandantene kan komme rekruttene sine nærmere inn på livet. De stiller dem de samme fire spørsmålene: Elsker du militæret? Elsker du landet? Hvem elsker du mest, moren eller faren din? Er du redd for å dø? Kommandantene får kick av det fordi først stiller de 28


spørsmålene når soldaten har på seg maska, men så får de stille dem når soldaten er i tåregassteltet, uten maske, og se henne få panikk. Det er målet for øvelsen. Å trene deg opp til ikke å få panikk i tilfelle av et kjernefysisk, biologisk eller kjemisk angrep. Jeg kan ikke skjønne poenget med det. Jeg sa det til Sarit, jeg sa til henne, «Hvis det er sånn, hvorfor skyter de oss ikke bare så vi vet hvordan det føles?» men hun sa, «Ikke prøv å være smart». Vi får lov å løpe ut av teltet når vi føler at vi holder på å bli kvalt. Sarit sa at de forventer at du blir så lenge du kan. Jeg spurte, «Hva er så lenge du kan?» og hun spurte, «Hvor lenge kan du puste under vann?» Det er vår tur. Gali og jeg bøyer oss under teltklaffene og går inn. Det er mørkt der inne, og så varmt at jeg føler det som om knappene på uniformen brenner håndleddene mine. Jeg kan føle det. Jeg kan se det. Teltet er fullt av gift. Jeg vet det, men maska lar ikke giften skade meg. Jeg føler at jeg jukser. Kommandanten er pussig nok akkurat like gjenkjennelig med maska på. Måten hun står på, med armene bakpå ryggen, holder skaftet på geværet. Haka i været. Hun starter med Gali. Gali retter seg opp enda mer, løfter haka. «Hvordan føles det med maska på, soldat?» «Bra.» «Elsker du militæret?» «Ja. Det er hardt, men det er en givende erfaring, og jeg lærer mye.» «Elsker du landet ditt?» «Ja.» «Hvem elsker du mest, moren eller faren din?» «Jeg kan egentlig ikke svare på det. Jeg tror jeg elsker dem begge like mye, men på forskjellige måter.» «Er du redd for å dø?» «Nei.» «Ta av deg masken. Du kan løpe ut når du føler at du er nødt.» Jeg ser Gali fomle med å løsne strikken på maska og så 29


ta den av. Straks trekker fjeset hennes seg sammen, som om hun suger på et sugerør med hull i. «Elsker du militæret?» Gali åpner munnen for å si noe, og så lukker hun den fort. Hun sikler allerede. Hun åpner munnen igjen, mindre denne gangen, og grynter en lyd. «Jah.» «Elsker du landet ditt?» Gali vifter med armene i nærheten av halsen, som en fisk. «Ahhh», mumler hun, og slimet fra nesa faller ned på munnen hennes. Hun løper ut som en stork. Nå er det meg. «Elsker du militæret?» «Ja og nei. Jeg mener, jeg syns definitivt det er viktig å tjenestegjøre i militæret i et land som vårt, men jeg håper på fred, og på det personlige plan byr selvfølgelig treningsleiren på sine egne utfordringer og også – » «Det holder. Er du redd for å dø?» spør hun. Hun hopper over to spørsmål. Hun vet at jeg er trøbbel, selv om jeg knapt har lagd noe ennå. Kanskje trøbbel ikke er noe du gjør, det er noe du er. Jeg tror det var Dan som sa det en gang, men hva vet jeg om hva han sa eller mente? «Nei, jeg er ikke redd for å dø», sier jeg. Kort og konsist. Det hun vil høre, og også sannheten. «Ta av deg maska. Du kan løpe ut når du føler at du må», sier kommandanten min. Hun høres annerledes ut enn da hun sa det til Gali. Mer fornøyd. Jeg tar av meg maska, og til å begynne med føler jeg ikke noe annet enn smerten i hodebunnen. Så føler jeg ilden, sviinga. Jeg klarer ikke å åpne øynene. Jeg slutter å trekke inn luft gjennom nesa. Men jeg åpner munnen, det gjør jeg. Og jeg snakker. Jeg har venta så lenge. Dette er min sjanse. Så lenge jeg kveles, har jeg lov. Yael og Lea er ikke her og kan ikke drukne ordene mine i kjatret sitt. Det er ingen fra familien min her som kan ignorere meg. Praten min tjener et formål. Praten min, tårene mine er et nasjonalt sikkerhetsanliggende. En del av treninga vår. Jeg kommer til å være forberedt på et angrep med unkonvensjonelle våpen. 30


Jeg kan redde hele landet, så forberedt kommer jeg til å være. Hele hodet mitt brenner, men munnen min ruller ut ord, de smaker som bananer, og de fortsetter og fortsetter og fortsetter. Kommandanten min har brukt opp de fire opprinnelige spørsmålene. Hun må komme opp med et nytt. «Hva er ditt tidligste minne?» spør hun. Det er et spørsmål de pleide å stille før noen var lure nok til å komme på mamma-og-pappa-spørsmålet. Jeg går ikke av meg selv. Hun ber meg om det. Jeg snakker og jeg snakker og jeg snakker. Jeg tror jeg var inne i tåregassteltet lenger enn noen soldat noensinne har vært det før. Utenfor er det at jeg ikke kan puste. Jeg kan ikke åpne øynene, og selv om jeg ikke vil at de skal gjøre det, begynner føttene mine å løpe av seg selv, fortere og fortere. Jeg kan kjenne smaken av blod i munnen som kommer fra nesa, og halsen min svir som om den er fylt med brennende olje. Huden i fjeset mitt er gnidd med sandpapir. Jeg løper og løper, helt til armer fanger meg i lufta og holder meg en veldig lang stund. Da jeg endelig kan se igjen, gjennom vannet i øynene, ser jeg hvor jeg var på vei: klippen. Det var kommandantens armer som grep tak i meg. Hun holdt meg igjen før jeg falt. Kommandanten min, det var jobben hennes. De er sikre på at jeg juksa, selv om de ikke for sitt bare liv kan skjønne hvordan jeg gjorde det. Jeg har fått høre at jeg var i et telt fullt av tåregass i over to og et halvt minutt, og de sier at det bare ikke er mulig, at det må ha vært noe lureri på gang. Det føltes som om jeg prata lenger. Det føltes som om jeg fikk sagt alt på den tida, nesten. Etter at jeg har skifta uniform, må jeg gå til kommandanten for hele basen. Jeg går inn i rommet, hilser med geværet og stirrer på ham. Et øyeblikk tror jeg at han griper etter geværet. At kommandanten for basen skal drepe meg. Noen ganger tenker jeg ting som jeg vet ikke er sanne. Men han strekker seg 31


bare etter sigarettene sine. Neseborene hans utvider seg når han trekker inn røyken. Han gjør tegn til at jeg skal sette meg tvers overfor ham, og da jeg dumper ned på kontorstolen kan jeg se at hårene inni nesa hans er grå, som livlinene til en edderkopp. Han moser sigaretten i askebegeret, som er lagd av en grønn granathylse, og strekker seg etter en til. Det virker som om han bare er interessert i å ta livet av seg selv, og langsomt. Han bryr seg ikke om å ta livet av meg. Det gjør meg trist at han bryr seg mer om seg selv enn om meg. Kanskje er jeg bare ikke realistisk, men det gjør meg likevel trist når folk er sånn. De fleste er sånn. Dan var sånn, når det kom til stykket. Bare interessert i å ta livet av seg. Kommandanten for basen sier jeg er nødt til å ta meg sammen. At vet jeg ikke at folk dør? Han håper jeg vil bruke litt tid på å tenke over hvordan jeg kan bli en bedre soldat. «Og bare et generelt poeng. Sjefen din sier at du driver og snakker når du ikke blir snakket til. Hvorfor gjør du det?» spør han. «Jeg vet ikke. Jeg har vel alle disse tankene», sier jeg. «En dag om ikke lenge er du nødt til å våkne opp og innse at tankene dine forstyrrer alle andre.» Straffen min er å sove med gassmaska på den natta. Kreativt og ydmykende på samme tid. Jeg er nesten imponert. Jeg kunne ønske jeg var en bedre soldat. Om natta tenker jeg på alt annet enn hvordan jeg kan bli en bedre soldat, uansett hvor mye jeg prøver. Dan, mamma, Yael. Mennesker som ikke er meg og ikke soldater. Til og med pappa, tanker fra da jeg var liten og ikke soldat. Hele natta lang stirrer jeg i telttaket gjennom den klare plasten, den rammer inn det tjukke grønne stoffet, alt det grønne, som et impresjonistisk maleri. Knottene bakpå maska skjærer seg inn i hodebunnen. Hvis jeg gråter er det ikke fordi jeg håper at en av jen32


tene i teltet skal høre meg og våkne. Vi får bare fem timers søvn per natt. Og vi er ikke venner. Jeg får ikke sove, så jeg ser for meg at én av to ting kan skje. Jeg kan våkne etter en natt med gassmaska på og finne ut at Iran har bomba Israel og at jeg er det siste levende mennesket i hele landet, at maska har redda meg. De andre jentene i teltet kommer til å være døde og blå i fjeset, og jeg kommer til å marsjere ut av leirporten og ut i Negevørkenen, hvor dehydrering kunne komme til å ta livet av meg, eller kjemikaler som forgifter huden på kroppen min kunne komme til å ta livet av meg, men disse tingene tar ikke livet av meg. Det som tar livet av meg er at jeg ikke har noen å snakke med. Noe annet som kunne skje er at Iran ikke bomber Israel, i hvert fall ikke den dagen, og at jeg når fram til det stedet Yael sier er verdens ende. Jeg blir ferdig med leiren. Jeg blir ferdig med militæret. Jeg drar til Panama og Guatemala og Argentina. Det er israelere der, så klart, horder av dem overalt. Men til slutt drar de alle sin vei, og jeg er den siste israelske turisten som er igjen i Ushuaia i Argentina, den byen som ligger nærmest Antarktis, verdens ende. Alle bokhandlene er spanske. Innsjøene er for kalde å svømme i. I barene er alle gjestene middelaldrende franskmenn, og jeg er alene. Mitt første minne. Jeg åpner øynene og ser det lille rommet gjennom plasten. Faren min har på seg maska si, og lillesøstera mi ligger på teppet inni en gasstett inkubator, fordi hun er for liten til å ha egen maske. Dan tar hele tida av seg maska, og pappa slår til ham. Pappa tar av seg sin egen maske for å ta slurker av flaska med arak. Det er i 1991, og missilene faller fra Irak. På radioen sier de at vi ikke skal gå til de underjordiske tilfluktsrommene. De sier at vi skal forsegle et rom i huset med sølvteip, ha på oss masker, drikke mye vann og håpe på det beste. På radioen sier de at det faller missiler over region M, regionen vår. Vi bor i en annen by enn landsbyen den gangen. Jeg vet ikke 33


hvor. Foreldrene mine krangler. «Sølvteip?» spør mora mi. «Det er noe tull.» Jeg kjenner ikke til alle detaljene rundt det – jeg får høre om det senere, og det blir til minnet mitt. Den natta har jeg ennå ikke ord nok til å lage en setning. Alt jeg husker er mora mi, det mørke fjeset hennes som er bart, som løfter meg opp i armene sine og løper opp tretrappene til taket. Regnet faller på palmetrærne under oss, men mora mi tar av meg maska og løfter haka mi opp, høyt opp i været. En ball av lys skjærer gjennom nattehimmelen, rosa og oransje og blussende. Mora mi drukner haka si i håret mitt. Vi ser, og hvis jeg er alene, vet jeg det ennå ikke. Jeg stirrer i telttaket gjennom den klare plasten ut i natta. Knottene bakpå maska skjærer seg inn i hodebunnen, fortsatt. Jeg gråter, og ikke fordi jeg håper at en av jentene i teltet skal våkne. Men så våkner en av dem. Hun med blodet, hun som trodde at de tok for mye av blodet hennes. Hun er våken, men hun skjønner ikke at jeg er et menneske, medsoldaten hennes, og ligger i feltsenga mi og gråter inni en gassmaske. De kvalte hylene mine høres for henne ut som ordene til et dyr. «Er det en katt?» hvisker hun, en lyd like spiss som et knivblad som skjærer gjennom luft og telt og ører. «Jenter! Det er en katt i teltet.» «En katt?» spør Gali. Hun gidder ikke å hviske. «Hjelp meg. Jeg er allergisk. Jeg kan dø.» Blodjenta venter på ordene til en annen person. Maska beskytter meg. De kan ikke se fjeset mitt. De kan ikke se munnen min. De vet ikke at det var meg som lagde lyden. Hvis jeg skriker, hvis jeg skriker akkurat nå, et øredøvende og knusende og dempa skrik, er det en sjanse, er det alltids en liten sjanse for at ingen noensinne kommer til å få vite at det var meg. Det kommer til å være lyden av alle jentene som skriker. Og dermed. Skriker jeg. Jeg skriker som om det er siste gangen i livet 34


jeg noen gang kommer til å snakke med stemmen min, og kanskje er det det. Det er som om ingen hører meg, hører meg akkurat nå. Jeg skriker redselen for blod, og oransje, og det blussende. Jeg skriker frykten for de pipende klokkene og støvler som trår i sanden, og panikken som følger med en stank som tror den er bananer. Lyden av ordene jeg skriker er stønnet fra skammen min, skammen min som ikke er en kampestein, skammen min som jeg aldri sa ja til å begrave. Hvis du virkelig vil, skal jeg fortelle deg ordene jeg skriker, jeg skal fortelle deg alle lydene og ordene og bokstavene. Men først er du nødt til, er du nødt til å sverge på at du virkelig vil høre det fra meg.


Evighetens folk kjenner ingen frykt