Det synger i lauvet

siste, en gammel fjording som Lina leide inn i stua til ham, i gulvplankene er det spor av den!

Lave stemmer om kvelden i rommet hvor gjeterjenta også kan lytte, de snakker om så mye, og med så hviskende stemmer, men noe hører hun likevel. Om spøkelseshesten fra Suomägg snakker de enda lavere, hesten som ble drept av en kone rasende over eierens utroskap, ennå kan man høre hovene dundre langs stiene, og kjente ikke også gjeterjenta bakken dirre under seg en gang hun satt og hvilte og øvde seg i de ti bud? Men de voksne hadde også sagt at det ikke var noe å være redd for om hun skulle komme til å se eller høre uforklarlige ting, for de var aldri farlige, disse tingene. Og det som var farlig i skogen fantes jo nesten ikke mer, hun slapp å blåse i luren for å skremme den brune eller den grå. Det eneste farlige var myra, den store Hevosso, men så langt hendte det aldri at kuene forvillet seg, selv om hun av og til kunne bli redd for det når hun så at noen var borte, det vokste så mye godt på den andre siden av grensegata, det var så fort gjort. Og stemmen kunne skjelve da hun lokket på dem da, men så kom de alltid til slutt, det hendte heldigvis aldri, det hun var aller mest redd for.

Men i gamle dager, da skogen var full av ulv og bjørn, da var det verre å være gjeterjente. Da hendte det at en sto hjelpeløs og så ulven ta en sau, kaste den over nakken og slepe den vekk, eller bjørnen kom like inn i kuenes flokk, om den var sulten nok. En bjelleku hadde en gang gått til motangrep da en liten bjørn kom farende, og greid å skremme den vekk, og en gjeterjente hadde også greid å berge kuene ved å slå bjørnen over snuta med en kjepp og bruke en forferdelig munn, ja, bjørnen hadde nesten sett skamfull ut da den lusket vekk, ble det sagt. For om jentene manglet gjeterguttenes fy12