Page 1


Best å holde kjeft?



Frank Rossavik

Best å holde kjeft? En liten bok om ytringsfrihetens krise


© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2019 Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond ISBN 978-82-02-54196-5 1. utgave, 1. opplag 2019 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Sats: Type-it AS, Trondheim 2019 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2019 Satt i 10,5/14 pkt. Sabon og trykt på 70 g Enso Creamy 2,0 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


To criticize a person for their race is manifestly irrational and ridiculous, but to criticize their religion, that is a right. That is a freedom. The freedom to criticize ideas, any ideas – even if they are sincerely held beliefs – is one of the fundamental freedoms of society. A law which attempts to say you can criticize and ridicule ideas as long as they are not religious ideas is a very peculiar law indeed. It all points to the promotion of the idea that there should be a right not to be offended. But in my view the right to offend is far more important than any right not to be offended. The right to ridicule is far more important to society than any right not to be ridiculed because one in my view represents openness – and the other represents oppression. rowan atkinson



Innhold

Forord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

9

1 Fortell meg hvor du kommer fra . . . . . . . . . . .

13

2 John Stuart Mill, Roland Jahn og jeg . . . . . . . .

25

3 Drama i Krinkelkroken . . . . . . . . . . . . . . . . . .

40

4 Den paradoksale friheten . . . . . . . . . . . . . . . . .

56

5 Konflikten mellom frihet og likhet . . . . . . . . . .

75

6 De hårsåres diktatur. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

92

7 Ytringsfrihetens krise . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 106 8 Den uklare sensuren . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 116 9 Verden trenger mer ytringsfrihet. . . . . . . . . . . . 134 Takk. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 146



Forord Denne boken er kort. Sett fra leserens synsvinkel fremstår den kanskje også som enkel. Likevel har den vært vanskelig å skrive, på en for meg ny måte. Ideen om å skrive en personlig bok om ytringsfrihet oppsto i en samtale mellom forlagsredaktør Anders Heger og meg, våren 2016. Først tenkte jeg at boken ville skrive seg selv: Ytringsfrihet er en hjertesak og et tema jeg har arbeidet en del med, både direkte og indirekte, blant annet som aviskommentator og styremedlem i stiftelsen Fritt Ord. Bøker om temaet fylte et par hyller hjemme. Noen av dem hadde jeg til og med lest. Jeg gikk friskt i gang, men merket fort at det gikk uventet tregt. Etter mye om og men fikk jeg klemt ut noen kapittelutkast, men jeg syntes ikke mye om dem. Heller ikke andre lesere var imponert. De beste utkastene var middelmådige. Det ble etter hvert klart for meg hva problemet besto i: Der jeg i andre bøker og til hverdags som aviskommen9


tator skrev om tema jeg hadde en god armlengde unna, var ytringsfriheten like foran nesen. Jeg ser på denne personlige friheten som noe helt avgjørende for både meg og samfunnet. Mitt forhold til temaet er antagelig mer emosjonelt enn rasjonelt, i alle fall mer emosjonelt enn mitt forhold til noe annet politisk tema. Jeg klarte ikke å analysere kritisk, slik jeg pleier, selv om jeg ved noen anledninger har skrevet kommentarer om at misbruk av ytringsfriheten har brakt den i en krise. I tillegg kom et annet problem som jeg ikke forsto selv, men som Kristin Clemet satte fingeren på da jeg i januar 2018 ba om råd om hvordan jeg kunne komme inn i et fornuftig spor med prosjektet. Clemet sa at jeg antagelig trodde at jeg måtte skrive en stor bok om alle sider ved temaet ytringsfrihet, der målet dessuten var å fortelle dem som kan alt om det fra før, noe nytt. Hun mente at jeg i stedet burde tenke motsatt: skrive en kort bok om noen viktige aspekter for dem som ikke kan noe særlig om ytringsfriheten og som ikke deltok i karikaturstriden eller andre store debatter om den. Hun tenkte mest på unge, som i dagens debattklima – ikke uten grunn – kanskje ser på ytringsfrihet som mer av et problem enn et gode. En slik bok ville kunne bli langt mer nyttig, mente Clemet. Løsningen på problemet jeg ikke visste at jeg hadde, bidro snart til å løse problemet jeg var meg bevisst. Tenk på det grunnleggende, lød Clemets budskap, og særlig det som er grunnleggende for unge. Vinteren 2018 var den unge norsk-somaliske debattanten Sumaya Jirde Ali for lengst blitt ytre høyres 10


favorittfiende. Hun provoserte de fleste fra Fremskrittspartiet og utover mot det ytterste ytre ved å være kvinne, muslim, hijabkledd og frittalende – og ved å få oppmerksomhet. I februar publiserte bloggen Resett, som gjerne vil oppfattes som et alternativt nyhetsmedium, en ekkel artikkel av en anonym skribent. Her ble Ali kalt «spissen på det nye og særdeles aktivt fødende, tunge spydet som er blitt kastet inn i Norge». Denne åpenbare rasismen ble kun overgått i kommentarfeltet, der folk gikk berserk, de fleste bak anonymitetens trygge skjold. Jeg har i årevis kritisert debattanter som står meg mer eller mindre nær politisk for å se en rasist bak hver busk. Mye legitim debatt om innvandring og integrering er blitt forsuret av tynt funderte anklager om rasisme. Jeg har også skrevet om utslag av rasisme, men ikke noe så grovt og åpenbart som angrepet på Sumaya Jirde Ali. Jeg skrev en sint kommentar i Aftenposten, under tittelen «Enkelte trenger åpenbart ikke ytringsfrihet, de trenger hjelp». Etterpå slo det meg: Nå har jeg litt avstand til temaet ytringsfrihet. Nå kan jeg prøve en gang til. Denne lille boken dekker ikke alle aspekter ved et tema som blir mer komplisert desto mer man arbeider med det. Mellom disse to permene ligger det jeg synes er viktigst. Den som vil fordype seg eller se på temaet i større bredde, finner forslag til videre lesning bakerst i boken.



1

Fortell meg hvor du kommer fra Den 7. januar 2015 skjedde attentatet mot det franske satiremagasinet Charlie Hebdo i Paris. To menn som sa de tilhørte terrororganisasjonen Al Qaida, drepte 12 og skadet 11. Ofrenes forbrytelse var at de hadde tegnet og publisert satiretegninger rettet mot islam. At bladet også drev satire mot andre religioner og andre typer makt, interesserte åpenbart ikke terroristene. Umiddelbart etterpå spurte den sosialdemokratiske tankesmien Agenda om jeg kunne debattere ytringsfrihet med Hadia Tajik på et møte i Stavanger, senere i januar. Utgangspunktet skulle være Charlie Hebdo, men spørsmålene generelle – og gode. Slik ble de formulert i annonseringen av møtet: Hvordan forsvarer vi ytringsfriheten, og hvordan skal vi bruke den i en tid der frontene mellom ulike grupper hardner til? Kan man argumentere for at retten til å krenke er ukrenkelig, men samtidig mene at man bør la være å bruke denne retten? Hvordan forsvarer vi 13


ytringsfriheten uten at alle må gå i takt? Hvordan forholder vi oss til at en mektig majoritet har mediemakt, mens utsatte minoriteter mangler offentlige stemmer?

Den tidligere kulturministeren var i januar 2015 leder av Stortingets justiskomité og foreslått som ny nestleder i Arbeiderpartiet. Hun skulle velges på landsmøtet et par måneder senere. Jeg var politisk redaktør i Bergens Tidende. Huff, tenkte jeg først. Jeg kjente ikke Tajik, hadde bare hilst kort på henne et par ganger. En ung, muslimsk sosialdemokrat, som hadde vært på Utøya få timer før høyreekstremisten Anders Behring Breivik kom dit og drepte titalls unge AUF-ere, ville jeg virkelig diskutere ytringsfrihet med henne? Det virket åpenbart at hun ville stå på den andre siden i debatten. Hun ville, antok jeg, fremholde at ytringsfrihet er vel og bra, men at minoriteter – underforstått muslimer – også må ha en rett til ikke å bli krenket for sin tro. Tajik ville selvsagt ikke forsvare angrepet på Charlie Hebdo. Derimot ville hun kanskje – som andre alt hadde gjort – gi tegnerne et delansvar ved å spørre om det var klokt å provosere så kraftig, slik dette bladet var kjent for å gjøre, i en samtid der det er sterke spenninger mellom Europas muslimske minoritet og deler av majoritetsbefolkningen. Noe i den duren. Uansett om jeg rent teknisk vant eller tapte debatten, ville Tajik få publikums sympati, konstaterte jeg. Jeg sa likevel ja til å stille, alt annet ville være feigt. 14


Arrangør Agenda tenkte åpenbart det samme om Tajiks ståsted, for ellers ville det være meningsløst å invitere meg, som jo var kjent som en slags ytringsfrihetsfundamentalist. Den tredje innlederen (og tredje rogalendingen) var Stavanger Aftenblads tidligere sjefredaktør Tom Hetland, en mann som pleier å innta den forstandige mellomposisjonen. Opplegget var at Tajik skulle snakke først, deretter jeg og til slutt Hetland med sitt «på den ene side og på den annen side». Jeg var klar for det verste. Men så, da Tajik satte i gang, grep jeg etter volumkontrollen på høreapparatet. Hørte jeg rett? Hvis noen er ytringsfrihetsfundamentalist her i landet, er det snarere henne enn meg, viste det seg. For en positiv overraskelse. I stedet for en debatt i motbakke fikk jeg det hyggeligere problemet at få av mine stikkord kunne brukes. Da ordet ble gitt videre til meg, åpnet jeg slik: «Når jeg nå har hørt Tajiks innlegg, må jeg si at det er synd hun snart skal velges til nestleder i Arbeiderpartiet. Hun bør heller velges til partileder.» Et tallrikt publikum lo. Tajik smilte forsiktig. Debatten besto for en stor del av at hun og jeg bekreftet eller forsterket hverandres utsagn. Hetland sa sikkert mye fornuftig, men ikke fra mellomposisjonen han hadde regnet med. Hva som konkret ble sagt? Det husker jeg ikke. Men jeg ba om et intervju med Tajik om ytringsfrihet, noe hun straks sa ja til. Bergens Tidende publiserte det 29. januar 15


2015. Her er et lett redigert utdrag av det lange intervjuet, som kan finnes på nettet: – Hva mener du ytringsfrihet er? – Ytringsfrihet er å kunne rive hverandres meninger, ideer, religioner og ideologier i fillebiter. Vi må respektere hverandre som mennesker, men vi trenger ikke respektere hverandres standpunkt, verdi- eller livssyn. Det er slik vi modnes som enkeltmennesker og som samfunn: Ved å argumentere og motargumentere, altså ytre, tenke og ytre på ny. Det kan gi ny innsikt og utsikt. – Hvor kommer denne erkjennelsen fra? – For om lag ti år siden var jeg student i England, og trainee hos English PEN. PEN er en organisasjon for forfattere, redaktører og journalister. De arrangerte et debattmøte om ytringsfrihet med Salman Rushdie. Min oppgave var å transkribere det han sa. Jeg lyttet intenst. Han sa: Demokrati er ikke noe teselskap. Det er ikke et sted hvor man nipper til teen og sier korrekte ting. Demokrati er noen ganger et aggressivt ordskifte, med støtende, krenkende eller satiriske ytringer. Resonnementet hans har blitt hos meg. – Hva var det ved Rushdie som gjorde et slikt inntrykk? – Jeg dro nok dit med en avstandsforelskelse til hans forfatterskap. Men jeg har opplevd før at folk man er fascinert av, ikke leverer varene når man møter dem ansikt til ansikt. Det gjorde Rushdie. Det han sa, gir mening. – Hadde du et forhold til Charlie Hebdo før attentatet i Paris? 16


– Nei. – Hva mener du om denne typen satire? – At den er en helt naturlig del av et sunt ordskifte. Alle kan ikke uttrykke seg som konger og statsledere, noen må også innta rollen som hoffnarr: Satirikeren som går lenger enn andre, og som på den måten tvinger frem nye erkjennelser. – Savner du slik satire i Norge? – Det ligger i den politiske og maktkritiske satirens natur at en som selv forvalter makt vanskelig kan etterlyse den. Men ja, det er et større rom for det frekke og frimodige, også i Norge. – Mange synes å mene at det skal være lov å harselere med religion, men at man ikke bør gjøre det dersom man risikerer å støte troende. Hva tenker du? – Det skjønner jeg ingenting av. Noen vil bli støtt uansett hva man harselerer med. De som blir støtt kan ikke ha definisjonsmakten på hva ytringsrommet skal være. Til de som blir støtt: De kan bruke ytringsfriheten til å fortelle at de synes det var støtende og eventuelt hvorfor. – Noe av grunnlaget for tanken om blasfemi som egen kategori er at muslimer i Europa er en svak gruppe som ikke kan forventes å tåle like mye som kristne. Er dette et poeng? – Muslimer i Europa er en minoritet. Det er ikke det samme som å være en svak gruppe. Også blant europeiske muslimer finner du journalister, advokater, næringslivsledere og politikere. Blasfemi handler dessuten om harselas med – eller kritikk av – religion, og der17


med også om makthierarkiene i religionsutøvelsen. Få er mer forlatt enn de som opplever å få sin gud brukt mot seg av såkalt religiøse lærde som sier at de lever syndige liv. Blasfemi er noen ganger også å ta den som blir undertrykket i religionens navn, i forsvar. Så langt intervjuet. Folk på venstresiden er i mindre grad enn andre opptatt av å forsvare ytringsfriheten når den kan få ubehagelige virkninger eller bivirkninger, i alle fall når temaet kan tolkes inn i et sosialistisk maktperspektiv, ønsket om å forsvare svake grupper mot sterke. Et eksempel fra Oslo våren 2019 viser hvor komplisert det kan være. Stovnerrevyen gjorde comeback etter noen års fravær. Sammen med profesjonelle krefter som Shabana Rehman og Zahid Ali laget elevene ved Stovner videregående skole en revy, som ble godt besøkt og fikk mye positiv omtale. «Bare steinhjerter kan gå uberørt hjem», skrev Aftenpostens anmelder om elevene som drev gjøn med sitt eget lokalmiljø. Skolen består av 95 prosent minoritetselever. De fleste som skrev og opptrådte, hadde minoritetsbakgrunn. Men noen elever reagerte negativt på en sketsj der en politikvinne opptrådte med svartmalt ansikt. De fikk støtte fra blant andre Marian Hussein, leder av SVs inkluderingsutvalg. Hussein kalte revyen rasistisk, uten å ha sett den. Såkalt «blackface» har vært brukt til (respektløs) fremstilling av svarte mennesker på amerikanske scener, og blir i dag sett på som rasistisk. Men var det «blackface» på Stovner? Kamzy Gunaratnam, Oslos varaordfører og nestleder 18


i Oslo Ap, hadde sett revyen og skrev dette i et VGinnlegg: «For å illustrere hvordan politiet jobber med å skape gode relasjoner til ungdommen, kom en hvit politikvinne på et tidspunkt ut på scenen. Hun hadde malt seg mørk i ansiktet og brukte lokal slang for å få innpass blant elevene. Det at noen faktisk kaller dette for rasistisk bruk av ‘blackface’ – og ikke en parodi på hvordan politiet ønsker å bli kjent med de unge på Stovner – er kun forståelig dersom en selv ikke har sett stykket.» Gunaratnams spørsmål i ingressen var treffende: «Leter vi etter rasisme med lupe?» Nettopp dette virker det som om deler av venstresiden gjør stadig vekk, men for å være rettferdig bør dilemmaet forstås: Skal man – i tilfellet Stovnerrevyen – heie på unge med minoritetsbakgrunn som frigjør seg fra offerrollen, eller støtte dem som føler seg krenket, selv om reaksjonen hviler på en mistolkning? Den siste gruppens reaksjon på revyen var sikkert ektefølt. Så ble den på toppen av det hele gjort narr av i den påfølgende debatten. Man kan godt si at elevene i den siste gruppen trenger mer støtte enn den første. Spørsmålet er hvordan de hjelpes best. Det større bildet viser uansett at det er mer enn nok å være på vakt mot. Folk som tilhører minoriteter er naturligvis ekstra årvåkne. Det gjelder fremfor alt muslimer, både i Norge og i andre vestlige samfunn. De blir jo gjerne gjenstand for ytringer som kan grense mot hat, eller også overskride denne grensen. Det er klart at slike ytringer kan bidra også til vold. En studie gjort av HLsenteret (2017) viser at mer enn en tredjedel av majori19


tetsbefolkningen i Norge har et negativt syn på muslimer. Dessuten føler muslimer seg ofte misforstått og marginalisert i debatter, noe Bushra Ishaq skriver om i boken Hvem snakker for oss? Jeg skrev tidligere at Tajiks innlegg i Stavanger ble en positiv overraskelse. Slik avslører jeg en fordom: Siden Tajik er sosialdemokrat, fra Utøya-generasjonen, født av innvandrere fra Pakistan og troende muslim, tok jeg hennes ståsted for gitt. Tajik viser at man skal være forsiktig med generaliseringer. For det første finnes det muslimer som ser på ytringsfriheten som viktig, også når islam blir gjenstand for den. Det samme gjør mange AUF-ere. Folk formes dessuten ikke bare av partipolitisk ståsted, etnisk bakgrunn og religiøs tro, og heller ikke bare av nærhet til skjellsettende hendelser som den 22. juli 2011. Tajik er også preget av møtet med Salman Rushdie, den indisk-britiske forfatteren som i 1989 ble utstyrt med en dødsdom av Irans leder, ayatollah Khomeini, fordi han – ifølge sistnevnte – hadde krenket islam i romanen Sataniske vers. Aps nestleder er fremfor alt formet av fagkretsen i utdannelsen sin: journalistikk, menneskerettigheter og juss. Som hun også sa i det nevnte intervjuet: «Hvis du klarer å gå gjennom et sånt utdanningsløp uten å bli veldig for ytringsfrihet, har du ikke tatt studiene seriøst nok. I så fall: Begynn på ny.» Hennes sjef, partileder Jonas Gahr Støre, har et annet utdanningsløp: historie og sosialøkonomi. Der Tajik 20


dessuten er en slags oppkomling, fra en innvandrerfamilie med kolonialbutikk i en bygd på Vestlandet, kommer Støre fra en privilegert bakgrunn. Han arvet en betydelig formue og studerte ved et eliteuniversitet i Frankrike. Tajik begynte sin sosialdemokratiske løpebane med medlemskap i AUF som tenåring og har hatt en rekke verv i både AUF og Ap før hun ble toppolitiker. Støre begynte egentlig innsatsen for partiet med jobb som utenriksminister i 2005, selv om han da hadde vært medlem av Ap i ti år. Tajiks politiske engasjement er formet av at hun har måttet kjempe for seg og sitt. Støre har tatt et steg ned, sosialt sett. For ham er sosialdemokratiet et intellektuelt verdivalg. I et intervju i 2011 sa han at han ble formet som student i Frankrike tidlig på 1980-tallet, av å se på sosiale og økonomiske spenninger mellom privilegerte og mindre privilegerte der og hjemme i Norge. Intet er suspekt ved Støres valg, tvert imot. Det står respekt av å engasjere seg for hva man mener er best for andre og for samfunnet som helhet, ikke for seg selv og sitt sjikt. Men et slikt ståsted disponerer også for noe som i alle fall minner om paternalisme, altså en velment, men autoritær faderlig omsorg. Den er etter min erfaring typisk for makthavere som er tilbøyelige til å mene at ytringsfriheten må vike for viktigere hensyn. De har en trygg posisjon selv, har sjelden eller aldri måttet kjempe for noe og har aldri ment noe særlig kontroversielt, altså noe de trengte ytringsfriheten til. De hardeste diskusjonene har jeg hatt med folk som ligner på Støre: De ser at rasisme og andre utslag av frik21


sjon mellom mennesker ikke er bra for samfunnet. Det kan alle se. De ser ikke at ytringsfrihet er viktig. Det er ikke like lett å se. Det må helst erfares og læres. For Støre og hans like er det lett å se ned på den uvørne debatten, den som ofte er drevet av folks frykt, usikkerhet, behov for å sette grenser og for å finne sin egen stemme. De trenger den ikke og skjønner den ikke. De ser egentlig kun verdien i de saklige, løsningsorienterte, faktabaserte diskusjonene de selv pleier å engasjere seg i. Det opplagte eksempelet er muhammedkarikaturene som ble publisert av den danske avisen Jyllands-Posten i september 2005. De gjorde (og gjør) muslimer sinte. Hva er nå verdien i dem? I 2006 taklet Støre, som utenriksminister, karikaturstriden ved å ta avstand fra dem som hadde publisert tegningene og ved å beklage den norske ytringsfriheten overfor den muslimske verden. I 2009 var Støre blant dem i den rødgrønne regjeringen som ville gjenopplive en sovende blasfemiparagraf ved å gjøre angrep på religion straffbart som del av den såkalte rasismeparagrafen i straffeloven. Han sto ikke bak formuleringene regjeringen fremmet, men har senere sagt at han støttet dem. I 2015 sa Støre til Dagens Næringsliv at han «vil ikke si at det er viktig å stå opp for retten til å bedrive blasfemi». Støre har ingen onde hensikter. Han er pragmatisk og løsningsorientert, og da kan prinsipper være ubeleilige, særlig dem han ikke har noe forhold til. 22


Hans holdning til karikaturene var utbredt blant folk med makt, ikke bare politikere: Oslos biskop Ole Christian Kvarme mente man ikke skulle krenke troende. Aftenpostens sjefredaktør Hans Erik Matre publiserte først tegningene. Etter at reaksjonene kom, tok han avstand fra dem: «Aftenposten har alltid vært tilbakeholdende med å trykke ord, bilder og tegninger som virker krenkende for mange», som han da sa. Kulturfolk fra øverste hylle hengte seg på, som filmregissør Erik Poppe og forfatter Jon Michelet. Sistnevnte var forresten et rart tilfelle. På 1970-tallet forfektet han ytterliggående kommunistiske synspunkter. Hva om noen den gangen ville ha innskrenket hans ytringsfrihet fordi andre følte seg krenket av tankene til AKP (ml) om «væpna revolusjon»? I 2012 deltok Oslos ordfører Fabian Stang i en demonstrasjon arrangert av Islamsk Råd Norge mot den Muhammed-karikerende filmen Innocence of muslims, laget av den egyptiskfødte amerikaneren Nakoula Basseley Nakoula. Også denne filmen skapte sterke og til dels voldelige reaksjoner. Den var riktignok amatørmessig laget og en langt mer åpenbar provokasjon mot muslimer enn karikaturtegningene i 2005 var, men like fullt innenfor ytringsfrihetens rammer. Stang sa etterpå til Minerva at han trodde han deltok i en markering også for ytringsfrihet og mot vold, mens arrangøren hadde uttalt at demonstrasjonen rettet seg mot ytringen, altså filmen. «Et misbruk av ytringsfriheten», kalte Stang den. Igjen er det viktig å understreke at hensikten ikke er 23


ond. Stang ville vise solidaritet og fremme dialog med en stor del av Oslos befolkning. Metoden var å vise empati. Støre er også empatisk: – Noe av det sterkeste jeg opplevde med karikaturstriden, var at ungdom med minoritetsbakgrunn sa at de var redde, sa Støre i en samtale med forfatteren Zeshan Zakar i regi av Morgenbladet i september 2018. Evne til empati er en god egenskap for folk med makt, men dét alene? Det spørs om ikke de nevnte ungdommene – muslimer, sikkert – ville hatt bedre av en peptalk med Hadia Tajik om hvor viktig ytringsfriheten er også for dem, og om hvorfor man ikke bør søke tilflukt i en offerrolle.