Be aldri om nåde av Martin Österdahl

Be aldri om nåde

Martin Österdahl

Be aldri om nåde Oversatt av Inge Ulrik Gundersen

Martin Österdahl Originalens tittel: Be inte om nåd Oversatt av: Inge Ulrik Gundersen Copyright © 2016 Martin Österdahl First published by Bokförlaget Forum, Sweden Published by arrangement with Nordin Agency AB, Sweden Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2017 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2018 ISBN 978-82-02-58222-7 1. utgave, 1. opplag 2018 Omslagsdesign: Elina Grandin Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2018 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til Ellina

Prolog

En svart Mercedes fulgte etter henne hele veien fra universitetsporten og videre langs Gribojedovkanalen. Den var bak henne da hun svingte inn på Nevskij prospekt, slapp henne ikke av syne. Max sa alltid at hun måtte ha øyne i nakken når hun gikk alene i mørket, men det var vanskelig å følge med bakover uten å oppføre seg mistenkelig.

Hun gikk fort, så fort hun klarte uten å løpe; hun ville ikke at forfølgeren skulle skjønne at han var avslørt. Konvolutten med boka holdt hun hardt presset mot kroppen under kåpen.

Den måtte ikke havne i gale hender.

Da hun kom til T-banestasjonen ved Gostinij Dvor, skyndte hun seg mot perrongen mens hun prøvde å forsvinne i folkemengden. Ved Majakovskaja byttet hun til et tog på den røde linjen. Da hun kom til Den finske stasjonen, kjente hun at svetten rant nedover ryggen, men pustet ut da hun så at toget som skulle kjøre henne ut av byen, sto inne.

Like etter at hun hadde gått om bord, kjørte toget ut fra perrongen. Først da det rullet ut fra byen med kurs for forstedene, tillot hun seg å slappe av. Det gikk mange tog fra stasjonen, hver time, og det var lite trolig at forfølgeren hadde greid å følge etter henne gjennom alle byttene på T-banen, få øye på henne i folkemengden og finne nettopp hennes tog.

Kanskje hun hadde innbilt seg alt sammen? Blitt påvirket av journalistens advarsler?

«La det ligge. Ikke gå for nær det selskapet.»

Men hun kunne ikke la det ligge.

Da hun gikk av toget førti minutter senere, var Mercedesen det første hun fikk øye på. Hun prøvde å ikke få panikk, og gikk fra perrongen så fort hun kunne. Deretter tok hun fram 7

konvolutten, klorte ned adressen og la konvolutten i en av postkassene på stasjonen. Da hun lukket øynene en liten stund, så hun for seg Max. Jeg hadde tenkt å forklare alt, men jeg håper du forstår likevel.

Fem minutter senere nærmet hun seg huset og begynte å løpe. Den mørke gata var stille og tom. Kanskje hun hadde klart å riste av seg forfølgeren, tross alt? Men så gled Mercedesen rundt hjørnet, og lyset fra frontlyktene falt på henne.

Hun var så nær nå, men kunne ikke lede den som satt i bilen, hjem til seg. Der var det altfor mye materiale knyttet til forskningen hennes, og spor som kunne lede til medarbeiderne hennes.

Hvor skulle hun gjøre av seg?

Hun åpnet vesken og lukket hånden rundt mobiltelefonen.

Bilen blendet henne med fjernlyset, det klikket i en bildør som ble åpnet, og snart hørtes lyden av harde hæler mot asfalten.

Hun så ikke annet enn en stor, mørk silhuett som nærmet seg.

Mannen beveget seg sakte, men kom likevel altfor raskt mot henne.

Lyden av ladegrep fra en pistol.

En lang arm som pekte mot henne.

Samtidig som hun rakte hendene i været, kastet hun mobilen i buskene. Han måtte ikke finne den, da ville alt være tapt.

Mannen stoppet et par meter unna henne. Han var bredskuldret, og hadde et lite hode og uvanlig lang hals. Klærne var elegante: frakk og smoking. Hun kunne ikke se ansiktet tydelig, men ble likevel overrasket. Mannen så gammel ut. Som fra en annen tid.

«Hvem er du?» ropte hun. «Ikke skyt!»

«Snu ryggen mot meg,» sa mannen. «Still deg på kne og legg hendene bak hodet.»

Hun gjorde som han sa, og lukket øynene.

Mannen lente seg mot henne, og et øyeblikk føltes det som om han omfavnet henne. Så ble hun låst i et jerngrep, og nesen og munnen ble dekket av en fille.

Neven var umenneskelig sterk, og hun tok et par dype åndedrag gjennom filla. Virkningen var umiddelbar. Hun mistet all 8

kraft og sank sammen mot armen som holdt henne, og ble omsluttet av mannens frakk og skjult for omverdenen.

Mannen løftet henne opp som et sovende barn. Det siste hun registrerte, var klikket da han åpnet koffertlokket på bilen.

lørdag 24. februar 1996

1

Summingen av stemmer nådde helt opp til Nestor Lazarev, der han satt i sin private losje. Losjen hadde plass til tolv personer, men i kveld ville han være alene. Mariinskij-teatret i Sankt Petersburg var fylt av et forventningsfullt publikum før kveldens forestilling av Jevgenij Onegin.

Kvinnenes kjoler glitret om kapp med veggene, som var nymalte i kremhvitt og gull. Losjene ved siden av Lazarevs ble fylt. Det raslet i stoff mens publikum tok plass i setene. På parketten nedenfor lo en ung mann idet han satte seg ved siden av en vakker kvinne i de romslige setene.

Nestor Lazarev satt rett på stolen. Ryggen hans var verken bøyd av høy alder eller svekket av sykdom. Kroppen var fortsatt sterk takket være sistema, nærkampteknikken han trente hver morgen.

Så gikk teppet opp, og pulsen steg. Nakkehårene reiste seg da orkesteret begynte å spille.

Lazarev fulgte aktens toner med høyre pekefinger i partituret. Han lukket øynene og nøt opplevelsen. Dette var en spesiell kveld for ham, med musikken av Tsjajkovskij som han hadde viet barndommen til å mestre. Nettopp denne operaen, bygd på Pusjkins epos og framført av Mariinskij-teatrets operakompani, var en perfekt oppvisning av russisk overlegenhet.

Det banket lavt på døra til losjen, og så ble den forsiktig åpnet. Øyeblikket var spolert.

Lazarev snudde seg. I døråpningen sto en mann i taus givakt.

Marcel Rousseau flakket med blikket et sted over publikummet nede i parkett, og fingret med gullringen sin. Han unngikk blikket til Lazarev.

13

Hvis dette ikke er viktig, kommer jeg til å slenge deg over balkongrekkverket og ned på de nyrike idiotene som sitter der nede, tenkte Lazarev.

«Herr styreleder,» sa Rousseau. «Vi må snakke sammen.»

«Vent utenfor. Vi tar det i pausen.»

Han lukket øynene og prøvde igjen å la musikken skylle over og omslutte ham. Men resten av akten greide han ikke å tenke på annet enn Rousseau som ventet på ham.

Hvorfor hadde han kommet hit? Nå?

Da dørene til losjene ble åpnet, begynte folk å prate. Publikummerne rundt Lazarev lo, glade og opprømte, tørste etter sovjetskoje sjampanskoje.

Han gikk bort til Rousseau, som ventet med et glass i hånden.

Rousseau bøyde seg mot Lazarev og hvisket i øret hans: «Husker du journalisten jeg fortalte om i forrige uke? Han som lurte på hvor teknologien kom fra?»

«Sånt glemmer jeg ikke.»

«I ettermiddag fikk jeg nøyaktig det samme spørsmålet.»

Lazarev rynket pannen. Han hadde båret på hemmeligheten sin lenger enn han ønsket å tenke på. De lange, mørke årene før han kunne etablere selskapet. Ikke en eneste gang hadde han fått det spørsmålet. Ingen hadde stusset. Før nå.

«Hvem?»

«En ung kvinne,» sa Rousseau. «Fra universitetet, Det økonomiske fakultet.»

Det Rousseau sa, kunne bety to ting: Enten var det et høyst uvanlig sammentreff, eller et ekko fra Lazarevs fjerne fortid.

Hvis det var det første, var det ikke noe å bekymre seg for. Hvis det var det andre, visste han at han måtte ta seg av det umiddelbart.

«Du virker bekymret, Marcel.» Lazarev tok tak rundt nakken til Rousseau og klemte til. «Jeg kan forsikre deg at det ikke er noe å bekymre seg for.»

Han dro Rousseau mot seg og kysset ham tre ganger på kinnene.

«Dra hjem og hvil nå, du bekymrer deg for mye.»

Lazarev snudde ryggen til Rousseau og gikk tilbake til losjen 14

sin. Han gled ned på det myke plysjsetet, og ventet et minutt for å forsikre seg om at Rousseau ikke kom tilbake. På gulvet ved beina hans lå programmet til kveldens forestilling. Et bilde av sopranen som spilte hovedrollen. Under bildet hadde produsenten trykt en kjent frase fra operaens libretto: «Alle menn kapitulerer for kjærlighetens makt.»

Tankene hans vandret til en annen premiere, et annet operahus. Krigstid.

Hun hadde vært omgitt av folk. Veggene i foajeen var dekket med forgylte speil. Han hadde sett mannen, erkefienden, i et av speilene. Han kom aldri til å glemme måten mannen hadde betraktet henne på. Lazarev hadde vært uforsiktig, senket guarden og nesten mistet alt.

Det var på en måte som om de gamle lenkene og låsene fortsatt tynget ham.

En trommevirvel fra orkesteret. Den andre akten var i gang.

Lyden fra trommene vekket andre bilder, av fly i silhuett på himmelen. Redningen.

Dette var ingen tilfeldighet. Lazarev hadde aldri trodd på tilfeldigheter. Det var på tide å sette i gang den endelige operasjonen.

At det samtidig betydde slutten på noe han trodde han hadde avsluttet for lenge siden, ville bare gjøre tilfredsstillelsen enda større.

Denne gangen var det ikke rom for feilgrep.

tirsdag 27. februar

2

Max Anger lot blikket vandre mellom mobilen og konferanserommets vegg av TV-skjermer med kanaler fra Øst- og Sentral-Europa. Igjen leste han Pashies SMS fra fredag, der hun skrev at hun hadde prøvd å få tak i ham. I løpet av helgen hadde han forsøkt å ringe henne på mobilen Vektor hadde utstyrt henne med, men den var avslått. Hva var det hun drev med, egentlig?

Blikket gikk til TV-skjermene igjen. Lyden var avslått, og de tause bildene flimret mot ham. Det var som vanlig den russiske nyhetskanalen som fanget hans oppmerksomhet. Max skiftet stilling i stolen da skjermen viste bilder fra Arkhangelsks frosne vann en solfylt og klar senvintermorgen.

En rusten fiskebåt nærmet seg fergeleiet via en råk i isen.

Da båten klappet til kai, løftet mennene på båten jaktklubbene sine i været og ropte trassig mot demonstrantene som var samlet der.

Nyhetsinnslaget skiftet til bilder fra en åpen lastebil med planet fullt av nyfødte selunger. Andre bilder viste hvordan selungene ble flådd levende på en lasterampe.

De gjør det ikke på riktig måte. De må drepe dem på isen.

Max skiftet stilling i stolen igjen; TV-bildene vekket minner.

Han så ut gjennom vinduet, ned mot Valhallavägen, der kronene på de kraftige trærne vaiet i vinden lik skummende bølger som jaget hverandre.

Han var tolv år den gang han gikk over isen til en ubebodd øy øst for Arholma, øya der han hadde vokst opp på den svenske østkysten. Ferden var lengre enn han hadde trodd, og han ble svett. Da han åpnet jakka, hørte han plutselig en merkelig snorkelyd. Han snudde seg, og snappet etter luft da han fikk 19

øye på den sovende selen. Den var helt hvit, nesten usynlig i snøen, der den lå rett ut på magen og sugde til seg solskinnet.

Den måtte ha vært temmelig nyfødt, for Max visste at pelsen bare var så lysende hvit i toppen to uker.

Selen åpnet de kullsvarte øynene og fulgte Max nysgjerrig med blikket.

Max visste hva oppgaven hans var når han møtte sel på isen.

Han visste at han skulle slå til den hardt over snuta med hammersiden av klubba. Hvis han traff riktig, ville blunkerefleksen settes ut av spill, og selungen ville stirre på ham med tomt blikk.

Det var et ritual som gjorde ham til mann, som viste at han kunne leve opp til det gamle mannsidealet faren hans hadde adoptert. Farens venner ville slutte opp, komme hjem til familien og feire Max’ første selunge.

Men Max klarte ikke å røre seg.

Jo lengre tid som gikk, desto mer umulig ble situasjonen.

Der og da skjønte Max at han var annerledes. Det var ingen bedrift å slå i hjel en uskyldig skapning, det var ikke en handling som gjorde en gutt til mann. Han gikk aldri over til den andre øya, men vendte hjem til Arholma uten å fortelle noen om den hvite selen, og uten noe selskinn å henge på husveggen.

En dag skulle han få en ny mulighet, og da skulle alt gå til helvete.

TV-skjermen ble slukket foran ham.

«Violet sa du satt her.»

Sarah Hansen sto med fjernkontrollen i hånden og så på Max. Det virket som om hun hadde stått der en stund.

«Du ser for jævlig ut, rospigg,» sa hun og dro hånden gjennom det uregjerlige, platinablonde håret sitt.

Sarah Hansen var arbeidsgiveren til Max, og den eneste personen i livet hans som kom unna med å kalle ham rospigg.

De hadde truffet hverandre på militærets utdanning i russisk. Max var angrepsdykker, og Sarah gikk på tolkeskolen.

Etter hvert hadde de utviklet et vennskap, og selv om de hadde gått hver til sitt etter utdannelsen, hadde de alltid holdt kontakten. Max hadde fulgt hennes suksesskarriere i en investeringsbank, og blitt imponert over foretaksomheten hennes da 20

hun senere opprettet tankesmien Vektor, som jobbet for demokratisk utvikling og økt trygghet i det svenske nærområdet. Da han noen år senere ble lei nedbyggingen av det svenske forsvaret og ble spurt om han ville begynne å jobbe for henne med Russland som spesialfelt, hadde han ikke nølt lenge. Det var på tide å legge soldatlivet bak seg og begynne på en ny karriere.

«Hva du gjør i fritiden, er opp til deg, men du er vel klar over at du jobber her også?» sa Sarah og ga tegn til at han skulle bli med inn på kontoret hennes. «Og det er jeg som betaler lønna.»

Sarah satte seg bak det digre mahogniskrivebordet sitt og betraktet ham gjennom brilleglass som var så tykke at de stakk et par millimeter ut fra den smale, svarte innfatningen. Max unngikk blikket hennes og satte seg i en himmelblå lenestol som Sarah hadde kjøpt på auksjon hos Christie’s i London.

«Hvordan skulle jeg kunne glemme det?» sa Max. «Du har jo gjort meg til rubelmillionær.»

Sarah smilte skjevt.

Max betraktet fotografiet på veggen bak henne, et bilde der hun håndhilste på kong Carl XVI Gustaf. Ingen var så patriotisk som Sarah. Hun var født i Polen, men ble svensk statsborger som sekstenåring. Og nå elsket hun Sverige over alt i verden, kunne ramse opp navnene på svenske statsministre fra De Geer til Carlsson, og forklare det svenske parlamentariske systemet for en fireåring i datterens barnehage.

Sarah så bekymret på ham. «Ærlig talt, Max. Det ser ut som om du ikke har sovet på en uke.»

Max svarte ikke, det var egentlig ikke noe å si. Sarah hadde rett.

«Fikk du tak i Carl Borgenstierna?»

Max så ned i fanget sitt og kikket på trælene i hendene, før han nikket sakte.

«Ja, jeg besøkte ham.»

«Ble han glad for å se deg?»

«Vanskelig å si. Han sov, og ansiktet var dekket av en oksygenmaske. Han hadde nettopp gjennomgått en dobbel nyretransplantasjon.»

21

Max husket hvor ynkelig den gamle mannen hadde sett ut, der han lå koblet til en dialysemaskin. Han hadde hørt navnet til Carl Borgenstierna så mange ganger under oppveksten, ofte mens hans far Jakob var på sitt fulleste, og det hadde vært nesten som en drøm endelig å få se ham.

På nattbordet ved siden av senga lå det et album med en lilje på, og ved siden av sto et fotografi. Et sepiafarget portrett av en ung, vakker kvinne som lignet en stjerne i en gammel Hollywood-film. Det var noe med blikket hennes som hadde festet seg hos Max. Det hadde en glød, en lengsel, som minnet ham om en annen. Om Pashie.

Etter at moren til Max døde for en måned siden, hadde han bestemt seg for å finne sannheten om navnene faren hans hadde uttalt med så sterkt hat.

Wallentin og Borgenstierna.

Max forsto fortsatt ikke hvordan det hele hang sammen, men granskingen hans hadde vist at faren kom til Arholma som fosterbarn i 1944. Og at Borgenstierna var involvert på en eller annen måte. Hvis den gamle mannen var ansvarlig for familiens ulykke, skulle han få betale.

Max hadde ristet i mannen og prøvd å vekke ham mens han kjempet mot lysten til å dra slangene ut av dialysemaskinen.

«Hva vet du egentlig om Borgenstierna?» sa Max. Sarah så spørrende på ham.

«Det har jeg allerede fortalt. Det eneste jeg vet om ham, er at han grunnla Østersjøstiftelsen for femti år siden, og de har bidratt med penger til Vektor i flere år. Det er en mann jeg respekterer og er takknemlig overfor, selv om jeg aldri har møtt ham.»

Hun vred seg i stolen og la hånden på en tykk mappe på skrivebordet.

«Nå må du legge din private etterforskning til side. Ferien din er over.»

Hun skjøv mappa over bordet mot Max. «Dette er kveldens hjemmelekse for deg.»

Max bladde gjennom mappa mens han prøvde å virke entusiastisk, men klarte det ikke.

22

«Det er skolebarna som har vinterferie, Max. Du hadde fri i forrige uke. Skulle egentlig vært tilbake i går.»

Hun pekte på papirene.

«Gå hjem og les gjennom det der. Og sov litt, for guds skyld.

Jeg får besøk i kveld, så hvis du har noen spørsmål, må de vente til i morgen tidlig.»

«Hvem er den heldige jenta?»

«Hun heter Gabbi,» sa Sarah.

«Herlig. Jeg skal ikke forstyrre.» Sarah nikket megetsigende. Nei, det skal du faen ikke.

Så reiste hun seg, møtet var over. Hun skulle møte den neste i rekken av folk som trengte råd når det gjaldt Russland og ØstEuropa. Da hun var halvveis ute av døra, stoppet hun.

«Og ring din egen kjæreste, er du snill. Jeg har ikke hørt fra henne på snart en uke nå.»

Max hadde holdt sitt forhold til Pashie Kovalenko hemmelig en stund, usikker på hvordan Sarah ville reagere på at han hadde et forhold til Vektors representant i Sankt Petersburg.

Men akkurat som Max hadde trodd, hadde hun gjort enda et unntak for ham.

Ringe kjæresten var akkurat hva Max hadde tenkt å gjøre.

3

Max lukket døra til leiligheten, hengte av seg jakka og betraktet ansiktet sitt i entréspeilet, slik han pleide etter at han la merke til forandringen første gang. De brune øynene var enda mørkere i dag. Han visste at det var en bivirkning av benzodiazepinene, og at han burde ta seg en pause. Øynene var blodskutte. Huden rundt dem så rynket og livløs ut. Han var i ferd med å bli forvandlet til sin egen far, slik han var like før han døde.

Men i en alder av tjueseks år?

Sarah hadde rett. Han så for jævlig ut. Eller som om han hadde møtt djevelen.

Max trakk fra gardinene i stua og åpnet et vindu for å slippe inn frisk luft. Det var en grå dag i Stockholm. Solen klarte ikke å trenge gjennom det tykke teppet av mørkegrå skyer, og våren føltes langt borte.

De eneste lyskildene i leiligheten var de elektroniske apparatene hans: det røde, blinkende lyset fra telefonsvareren, det angstfylte tallet ved siden av som fortalte ham at han hadde åtte meldinger, det blå standby-lyset fra TV-en og det grønne fra VHS-spilleren.

Møblementet var det samme som da han gikk på militærhøyskolen. Max delte ikke Sarahs interesse for interiør og antikviteter. Stua var møblert med en brun Ikea-sofa og en svart lenestol i skai. På sofaen lå det to pledd, som han hadde tatt med seg fra barndomshjemmet på Arholma: et grått mohairpledd som moren hadde fått av en gjest fra Island, og et skotskrutet, som han selv hadde kjøpt da han seilte med Marinens skoleskip Gladan til Shetland.

24

Veggen over sofaen var dekket av et kart over Sovjetunionen.

Han trykket på knappen til telefonsvareren for å spille av beskjedene. Den første var nesten en uke gammel. Han hadde virkelig ikke fulgt med, klarte ikke å konsentrere seg om noe annet enn etterforskningen av Wallentin og Borgenstierna.

Han hadde ventet så lenge med å oppta letingen at han var blitt helt oppslukt. Han hadde nesten ikke sovet eller spist. Knapt nok tatt kontakt med Pashie. Hun ville ha hørt hvor opprørt han var, og tvunget ham til å ta det med ro.

Max spolte forbi meldingene fra bibliotekaren, ansatte på Vektor, bidragsytere, folk ved arkivet til Sveriges Radio og andre som han nylig hadde kontaktet i forbindelse med etterforskningen sin.

En av meldingene var fra Hein Espen, nordmannen som var førtidspensjonert fra Marinejegerkommandoen. Han tok alltid kontakt på denne tiden av året, tiden da ulykken hadde skjedd. Hein Espen hadde fått feilfunksjon på utstyret sitt under en øvelse i basseng ved Håkonsvern orlogsstasjon, og fikk panikk da lufttilførselen plutselig stoppet. Max reddet ham ut fra undervannstunnelene. Han hadde rukket fram til Hein Espen og delt luften sin med ham, holdt ham mens han sparket og slo, og greid å få ham opp til overflaten.

Max skulle ringe tilbake, men ikke nå.

Og så endelig: Hei, du.

Lyden av stemmen hennes fra den lille høyttaleren på telefonsvareren gjorde ham varm om hjertet.

«Det er jenta di her. Jeg tror jeg har noe til deg. Noe nytt, som du ikke hadde ventet. Men du må komme hit og hente det selv. Når kommer du, baby?»

Max hadde møtt Pashie Kovalenko for et drøyt år siden, på en konferanse i Helsinki. De hadde kommet i prat foran en langsom og høylytt kaffemaskin, og da kaffen var drukket, hadde de motvillig gått tilbake til sine møter, begge fylt av en ny, sterk lengsel.

Hun var kledd i en slitt, marineblå dyffeljakke og steinvaskede olabukser. Den mørke huden hennes så kanskje søramerikansk ut for de fleste, men de høye kinnbeina og de smale 25

øynene med klare, grønne iriser fikk Max til å ane at hun hadde asiatiske røtter. Han kunne ikke se seg mett på det bølgende, svarte håret som falt mykt nedover skuldrene. Senere skjønte han at det var et sjeldent unntak, siden Pashie ofte flettet håret eller satte det opp i en knute.

De hadde utvekslet visittkort. Hennes var egenprodusert, skrevet med sølvpenn på svart papir, med kun navnet hennes og et russisk telefonnummer, faksnummer og en hotmailadresse.

Max rev blikket bort fra telefonsvareren. Det var spor etter Pashie overalt i leiligheten. De fargerike, mønstrete tresleivene de hadde kjøpt på Gostinij Dvor i Sankt Petersburg, det rødbrune pleddet som lå sammenkrøllet i fotenden av senga på soverommet, og de nyinnkjøpte, hvite gummistøvlene hennes fra NK i entreen. Og utstillingsdukken hun måtte ha fordi hun skulle begynne å sy klær, slik moren hennes hadde gjort. Pashie hadde gjort noen forsøk, men ganske snart innsett at hun verken hadde tid eller tålmodighet. Nå sto utstillingsdukken der med en halv kjole på og en av hattene hennes på hodet, den gule cowboyhatten.

«Ettertanke, Max, er noe man befatter seg med etterpå, ikke før.»

Hun var kaotisk, akkurat som ham. Veiene deres gikk alltid i forskjellige retninger, men de sørget for å møtes så ofte som mulig.

Ett år sammen. Avstandsforholdet deres bygde på lange telefonsamtaler og e-poster, samtaler om alt fra smarte forretningsideer som de burde sette ut i livet, til sommerdrømmer om steder Max ville vise henne i Stockholms skjærgård.

Kunne de leve et liv sammen, på ordentlig?

«Jeg tror jeg har noe til deg.»

Hva var det hun hadde funnet? Bortsett fra Sarah var Pashie den eneste som visste om Max’ personlige etterforskning. Hun hadde vært sammen med ham den vakre og samtidig så grusomme ettermiddagen i kirken. Hun hadde tatt den skjelvende hånden hans da orgelet stemte i med «Deilig er jorden», og klemt den forsiktig mens Max satt med blikket naglet til kisten der framme. Kisten der moren hans lå.

26

Pashie hadde skjønt at Max ikke lenger var bundet av løftet om ikke å se seg tilbake, ikke gruble over det som hadde vært.

Hun visste hvordan det var å bli frarøvet familie og skilt fra sitt opphav. Hun visste at ingenting kunne hindre ham i å grave i familiens historie nå. Pashie ville aldri dømme Max for at han gjorde det han måtte, og hun ville aldri la forholdet deres stå i veien for ham.

«Noe nytt, som du ikke hadde ventet.»

Max løftet røret og ringte mobilen til Pashie igjen, men den var fortsatt avslått. Etter å ha ventet i noen minutter prøvde han igjen. Denne gangen kom det en feilmelding og en automatisk kvinnestemme som sa: «Samtalen kan ikke kobles opp.

Vennligst prøv igjen senere.»

Max så ut over den grå byen. Han tastet fram den siste SMS-en på mobilen igjen for å se om han hadde oversett en annen, tidligere melding. Det hadde han ikke.

Hva er det du driver med, Pashie?

Han skjøv mobilen fra seg og dro hendene frustrert gjennom håret.

Så kastet han et blikk inn på det enkle, tomme kjøkkenet. Husket hvordan Pashie hadde stått der og presset fersk appelsinjuice, iført en av Max’ utvaskede, hvite T-skjorter.

Hun hadde snakket om verdens mistillit til Russland, om det forestående presidentvalget, om at markedene i Russland ikke kunne stenges igjen nå som de var åpnet. At det ville bli borgerkrig hvis de rikdommene som var omfordelt, ble tatt tilbake av staten. Etter alle utfordringene med privatisering ville alt bli bedre for den jevne russer, og landet ville gjenoppstå som en økonomisk stormakt.

«Bare vent, så skal dere se.»

Ryktene om at de nordiske landene ville bli rammet av masseinnvandring av russere, var grunnløse. Russerne forlater ikke fedrelandet sitt, og det var ingen grunn til den gamle russerfrykten. Landet og folket ville gå videre, legge sin europeiske ekskludering bak seg og bli en partner for handel, turisme og kulturutveksling.

Både Max og Pashie var fullt klar over at det kommende presidentvalget var et skjebnetungt veiskille: Det var det første 27

ordentlige valget etter Sovjetunionens fall. Valget for fem år siden, da Jeltsin vant, ble gjennomført under en periode med nasjonal forvirring, uten at politiske partier eller stemmeberettigede fikk tid til å forberede seg ordentlig. Omverdenen hadde hatt mange synspunkter på valget i 1991.

Nå som tilbakegangens vinder blåste hardt og kaldt, måtte alle vestlige krefter samles om å fremme demokratiet i Russland. Før det var for sent.

For å opprettholde en jevn strøm av førstehåndsinformasjon trengte Vektor noen de kunne stole på, noen som var til stede i Sankt Petersburg, det store vinduet mot vest. Det var den nøkkelrollen Pashie hadde.

Når hadde han snakket med henne sist? Fredag? Det var uvanlig at det gikk så mange dager uten at de snakket med hverandre. Han hadde vært opptatt selv, prøvd å få det meste ut av den uka han hadde fri fra Vektor. Pashie var på samme måten – begravde seg i jobb, hun også. Kanskje hun hadde trakassert forretningsmenn i Sankt Petersburg med alle sine smarte spørsmål i dagene som hadde gått. Var det derfor hun ikke hadde tatt kontakt i løpet av helgen?

Han gikk bort til PC-en, og dro musa et par runder over matta for å aktivere maskinen. Han sjekket innboksen. Ingen nye e-poster fra Pashie. Den siste var fra fredag.

«Er alt i orden med deg, Max? Du hørtes så anspent ut sist vi snakket sammen, jeg ble nesten litt urolig. Vi må treffes snart.

Du kommer vel som planlagt? Jeg har fått et spennende tips som jeg må snakke med deg om. Ring meg!»

Han hadde lest meldingen i helgen, men ikke svart.

«Det er klart jeg kommer,» skrev han nå. «Ring meg så snart du har lest dette.»

Han hadde planlagt turen til Sankt Petersburg lenge. Han skulle få sin friuke, gjøre forberedende arbeid på kontoret noen dager, så reise til Sankt Petersburg og deretter komme hjem i tide til Vektors årsfest. Sarah hadde vært svært påpasselig med det: Gå ikke glipp av årsfesten.

Max gikk inn i sendtboksen for å sjekke at e-posten til Pashie virkelig var blitt sendt.

«Du hørtes så anspent ut.» Klumpen i magen vokste, og 28

han leste gjennom meldingen en gang til. Det var stort sett det samme innholdet som på telefonsvareren, men med ett tillegg.

Et tips? Hva var det for et tips hun ville snakke med ham om?

Max åpnet mappa han hadde fått av Sarah. Det var egentlig ikke en hjemmelekse, men to. Hun hadde respektert friuka hans, men da han leste gjennom dokumentene, skjønte han at hun antagelig hadde ønsket å høre hans synspunkter for flere dager siden.

I mappa var det en artikkel om valgfusk, skrevet av to medarbeidere ved IFES, International Foundation of Electoral Systems. Han leste gjennom den, alle de hundre og tjue sidene, samtidig som han klikket på nettleseren hver gang han bladde om en side, for å sjekke om Pashie hadde svart på e-posten.

Det var seig lesing, og han hadde hørt alt før. «Bruken av fotoidentifisering er lav i Russland, særlig blant mindre privilegerte grupper, fanger, minoriteter og fattige.» Min erfaring sier omtrent ti til femten prosent, noterte Max på blokka. «Desinformasjon og trusler. Godt planlagte forsøk på å påvirke stemmegivning, med koblinger til organisert kriminalitet i Sankt Petersburg. Daglige massedemonstrasjoner i byens mest trafikkerte gate, med amper stemning. Tilfeller av knivangrep når noen har motsatt seg og argumentert imot.»

Knivangrep i Sankt Petersburg. Intet nytt under solen.

«I Russland er det vanlig å stemme på arbeidsplassen.

I forstedene har arbeidsgiverne ansvaret for informasjon om stemmegivning og selve avstemningen, inkludert registrering og stemmetelling. Vent dere skokremmetoder.» Max var godt kjent med disse metodene. De hadde vært vanlige ved diverse valg i det tidligere Sovjetunionen. Det ble smurt skokrem på håndtaket til en stemmemaskin, sånn at man kunne se på hånden til den ansatte hvordan vedkommende hadde stemt. Som regel var det kombinert med trusler og voldelig avstraffelse.

IFES-artikkelen var dyster lesing, men det andre dokumentet var verre. Det var den siste opinionsundersøkelsen. Max hadde ikke bare i oppgave å lese gjennom sammendraget, men også notere avvikene og hvor det var snaut med grunnlagsinformasjon. Opinionsundersøkelsen viste en tydelig tendens, og den var ikke som de hadde håpet. Presidentvalget var bare 29

noen uker unna, og Ziuganov og hans retrokommunistiske parti lå i teten. Hvis målingen var riktig, var de på vei mot en gjenoppretting av Sovjetunionen.

Telefonen ringte, og Max strakte seg etter røret. Men forhåpningene hans ble raskt knust. Det var ikke Pashie som ringte tilbake.

«Max,» sa Sarah. «Du må komme hit.»

«Trenger du et par ekstra hender med Gabbi?»

«Misjin ringte nettopp. Pashie skulle deltatt i to møter på universitetet i dag, men hun dukket ikke opp. De har prøvd å få tak i henne i hele dag, uten hell.»

4

David Julin skalv fortsatt litt på hendene, der han sto ved talerstolen. Før han gikk opp foran tilhørerne, hadde han gjentatt mantraet igjen og igjen. Hvis du ikke tror på deg selv, hvem vil da tro på deg? Det hadde nesten roet nervene.

David dro en hånd gjennom det skulderlange, brune håret og så utover Handelshögskolans aula. Han myste litt for ikke å bli blendet av lyskasterne som var rettet mot ham og skinte i de åttekantede brillene. De unge studentene så forventningsfullt opp på ham. Alle hadde kommet for å få høre hvordan de kunne gjenta hans suksess innenfor telekommunikasjon, hvordan de også kunne Utvikle og høste fruktene av GSM!, som overskriften til forelesningen lød.

Han var en velkjent skikkelse for studentene. Han hadde bygd opp og senere solgt sitt selskap SwitchCom dyrt. De rosa sidene i Dagens Industri, som de unge studentene leste som bibelen, hadde tatt for seg alt om selskapets rakettlignende utvikling, fra de første stegene foran PC-en hjemme til et solid IT-konsulentfirma som kunne skilte med store kunder som Ericsson og Telia, og til slutt det vellykkede salget til en nyrik gigant i Californias Silicon Valley.

David Julin var en suksesshistorie. Og han var en av dem.

For to år siden hadde han stått på en betydelig større scene og mottatt prisen for Årets gründer, som ble organisert av Ernst & Young. For ett år siden hadde han deltatt på den årlige sammenkomsten for prisens alumner i Doha, Qatar. I år skulle han ikke være til stede. Han hadde funnet på en unnskyldning for hvorfor, og det var fortsatt ingen som kjente den virkelige grunnen.

Davids laptop sto foran ham. Ved siden av den lå mobilen, 31

som han av og til holdt opp i løpet av presentasjonen for å demonstrere hva han snakket om. Bildet på det store projektorlerretet hadde overskriften Fjernstyring, og viste et skjematisk bilde av hvordan det hele foregikk.

«Det digitale GSM-systemet har en rekke bruksområder,» sa David. «Vi vil snart kunne slå på varmeovnene på hytta via fjernkontroll, slukke og tenne lamper, få informasjon fra chips implantert i kroppen vår for å måle hjerterytme, puls og så videre.»

Det duret i høyttalersystemet i salen. Mobilen, som sto på lydløs, hoppet på bordet ved siden av ham. David tenkte først at det var kona hans som ringte; kanskje det hadde skjedd noe med barna. Men det var ikke hun som prøvde å nå ham.

Ray. David stirret på navnet på mobilskjermen. De tre bokstavene fikk ham til å grøsse på ryggen.

Han ante en lav mumling langt borte, og skjønte at han hadde stoppet midt i en setning. David avviste samtalen, kikket opp fra podiet og så ut over havet av ansikter, som nå plutselig virket endeløst. Han svelget hardt og presset fram et smil.

Du har kontrollen. Du er en rik mann.

«Ulempen med den moderne teknikken er at man alltid kan nås, selv av dem man ikke ønsker å snakke med,» sa David.

«Jeg skal hilse fra kona.»

Aulaen brøt ut i latter.

Hvor var vi? David trykket på en tast på laptopen for å komme til neste side i presentasjonen.

«GSM tilbyr en hel del personlig informasjon,» fortsatte han, «der brukerne kan styre innstillinger via telefonen, som også vil kunne kobles til betalingsfunksjoner.»

Det duret i høyttalerne igjen. Et kort støt denne gangen.

«Unnskyld meg.»

David tok opp mobilen og tastet fram meldingen.

«Incubus skal lande i natt. Trykk J for JA.» David svelget flere ganger mens han holdt altfor hardt i podiet. Incubus. Demonen som ga offeret mareritt for evig tid.

Hva skulle han gjøre?

32

Han visste at han egentlig ikke hadde noe valg. Hvis han gjorde som Ray sa, ville han snart være fri fra grepet hans, og livet ville gå tilbake til normalt.

Han trykket på J og deretter send.

5

Max hadde bedt taxisjåføren om å gi blaffen i fartsgrensene, likevel føltes det som om taxien kjørte i sakte film. Han stirret ut gjennom vinduet, på husene de passerte, folk som skyndte seg ut av butikker og ned i T-banen. Det hele i et grått februarmørke.

Han tastet fram nummeret til Pashie igjen, uvisst for hvilken gang. Igjen fikk han den automatiske meldingen.

Hva er det som har skjedd med deg, Pashie?

Sarah hadde kommet over en strandtomt på Tyresö, en halvøy sør for Stockholm, komplett med en liten sandstrand, brygge med båthus og dybde nok til en seilbåt. Hun hadde revet det gamle huset og bygd et nytt som speilet hennes kjærlighet til Sverige og svensk arkitektur. Det var åpne planløsninger og brede vinduer fra gulv til tak.

En ung kvinne åpnet døra.

«Så du er Max?» sa hun og smilte forsiktig. «Sarah sa hun skulle møte deg nede i båthuset.»

«Jeg kan veien,» sa Max. Han smilte til henne før han snudde seg, men kvinnen besvarte ikke smilet.

Gresset var vått av smeltevann, og for ikke å synke for langt ned i snøslapset og leira flyttet Max vekten slik han hadde lært seg som barn, da han gikk gjennom de snødekte skogene på Arholma.

Opplyste trappetrinn førte ned til strandområdet. Max åpnet døra til båthuset og så gløden fra en sigar på bryggekanten. Gloen vinket på ham og viste hvor han skulle gå. Månen speilet seg i den stille vannflaten, men ellers var alt svart.

Sarah satt og dinglet med beina utenfor bryggekanten. Max 34

satte seg ved siden av henne. Det trakk kaldt fra vannet, men Sarah så ikke ut til å bry seg om det. Var isen i ferd med å legge seg helt igjen?

Hun tok et dypt trekk av sigaren.

«Dette var det viktigste for meg da vi bygde huset,» sa hun.

«Et sted til badstuen. Jeg hadde hørt at en badstue hadde reddet mange ekteskap i Sverige. Ikke mitt, skulle det vise seg.»

Max hadde hørt det før, og svarte ikke. Øynene hadde vent seg til mørket, og han kunne skjelne de anspente trekkene i ansiktet hennes.

«Hva var det Misjin sa, egentlig?» spurte han.

«Han hadde en følelse av at noen hadde vært inne på kontoret til Pashie og lett etter noe.»

Misjin var rektor for Det økonomiske fakultet ved Universitetet i Sankt Petersburg, et fakultet som var blitt opprettet med hjelp fra Vektor.

Max hadde vært med da de la planene for Vektors virksomhet i Sankt Petersburg. Å etablere en tilstedeværelse i tilknytning til noen av de russiske forsvarshøyskolene, var utelukket, og emner som politikk og statsvitenskap var også for følsomme.

Det var styreleder Charlie Knutsson som hadde kommet på ideen om å etablere et økonomisk fakultet. I Russland var det inn å snakke om markedsøkonomi og gründervirksomhet, som var grunnleggende faktorer for å stimulere en demokratisk bevegelse.

«Tror du hun kan ha dratt på besøk til slektninger?» sa Sarah.

Max ristet på hodet.

«Ikke uten å gi beskjed til meg.»

Sarah tok et nytt trekk av sigaren før hun kastet sneipen i sjøen. Den sluknet med et fres. Hun snudde seg bort fra vannet og så på Max. «Hva er det Pashie jobber med for øyeblikket?»

«Hun studerer samhandlingen mellom nye private foretak og de politiske kampanjene. Jobber seg gjennom den listen over selskaper som vi har gitt henne.»

«For å finne hva?»

35

«Hvem som støtter hvem, hvilke av selskapene på listen som risikerer å komme skjevt ut avhengig av valgets utfall, hvordan de driver virksomheten sin i en turbulent tid.»

«Har du oversikt over selskapene på den listen?» sa Sarah.

Max hadde sendt listen ut til høring til bidragsytere og andre støttespillere. Noen av dem hadde han valgt ut selv, andre var blitt tilføyd av bidragsyterne, og enkelte selskaper av medlemmer i styret.

«En del av dem, men ikke alle,» svarte han.

Han hadde konsentrert seg om andre ting i den senere tiden, men hvordan skulle han fortelle det til Sarah?

Treverket knaket under ham da han skiftet stilling.

Hva var det de ikke snakket om nå? Hvor farlig dette arbeidet var i en urolig tid, særlig hvis man tok sjanser. Men Pashie var verken uvitende eller uforsiktig. Farlig territorium var ikke noe nytt for henne. Og selv om arbeidet deres innebar at de møtte både farlige og voldelige mennesker, var det svært sjelden at det ble alvor av trusler mot dem.

Men hva kunne ha fått Pashie til å gå glipp av to møter på samme dag? Hun var på mange måter kaotisk og spontan, men hun uteble aldri fra et møte. «Man griper inn i andre menneskers tid, Max,» pleide hun å si.

«Misjin hadde tenkt å gå til politiet, men han var ikke særlig optimistisk,» sa Sarah.

Det var bortkastet tid, det visste de begge to.

«Og vi kan ikke gjøre noe herfra,» fortsatte hun. «Vi kan ikke be det svenske konsulatet om hjelp, siden hun ikke er svensk statsborger.»

«Jeg drar dit i morgen,» sa Max. «Dette ligner ikke Pashie.

Noe må ha skjedd.»

Han hadde bestemt seg allerede i taxien.

Sarah satt vendt mot ham, men han kunne ikke se ansiktsuttrykket hennes. Det var antagelig grunnen til at hun ville møtes her i mørket, så hun slapp å møte blikket hans eller se bort.

Hun kunne verken tvinge ham til å reise eller hindre ham i å gjøre det. Det var ingen grunn til å snakke mer om saken.

Vektors bidragsytere ventet på den siste analysen av situasjonen før valget. Valget var nå så nær forestående at timingen 36

var avgjørende: Det var ikke rom for forsinkelser eller leveranser som uteble. Store investeringer sto på spill.

Max ville ikke bekymre seg. Kanskje Pashie faktisk befant seg et sted ute på landsbygda der det ikke var mobildekning, for å finne den siste personen som kunne hjelpe henne med å forstå valgkampene i området. Kanskje han ville finne henne fordypet i en bok i et gammelt bibliotek.

Men det var urolige tider i Sankt Petersburg. Sjansen var stor for at det hadde skjedd noe alvorlig. Max ble kvalm bare ved tanken.

Det var opp til ham å skrive instruksen for dette oppdraget.

Han måtte selv ordne med hjelp til å finne Pashie, og sørge for sin egen sikkerhet. Han likte ikke å være dårlig forberedt før denne typen reiser, men han hadde ikke noe valg – og han var rutinert når det gjaldt å improvisere.

«Kan du gi Misjin beskjed om at jeg kommer?» sa Max. Sarah nikket.

«I Polen sier vi at sannheten er en dop man skal være forsiktig med,» sa hun.

«Det gjelder for all dop jeg tar.»

6

Noen ganger fantes det ikke noe mer helbredende enn stillhet.

Når stemmer og lyder aldri ga ham hvile, var stillhet det eneste han ønsket seg. Men så var det den spesielle stillheten, den som han tilsynelatende aldri ble kvitt. Selv skrik og eksplosjoner var bedre enn den.

Carl Borgenstierna våknet til den stillheten. Den førte ham tilbake gjennom årtiene, til februar 1944 og den kvelden da motorenes brøl plutselig forsvant og et fly gled lydløst inn over Stockholm.

Femtito år siden.

Pleieren hadde sørget for at han hadde det behagelig. Vist ham fjernkontrollen som kunne heve og senke hodeenden på senga. Senga sto litt for nær vinduet, men han orket ikke å bry dem med det. Ikke nå.

Han hadde endelig sluppet pustemasken. Pleieren hadde smilende sagt at det var en sånn man ga for tidlig fødte barn.

Kanskje hun ville oppmuntre ham, men kommentaren hadde motsatt virkning.

Borgenstierna drev neddopet inn og ut av søvnen. På veggen vis-à-vis hang det diverse reproduksjoner. Bruno Liljefors. Carl Larsson. I familiens hjem i Gamla stan hang det en reproduksjon av et kjent maleri. Det beskrev livets trapp, som først gikk opp og deretter ned. Hvert trappetrinn utgjorde ti år. Toppen av trappa symboliserte femti år, og derfra gikk den nedover til det siste trinnet, nitti år.

På hvert trinn sto en mann og en kvinne som holdt hverandre i hånden. På de første trinnene var de ungdommelige og sto rake, men på de siste var de gamle og krokete. Mannen og kvinnen delte livet, side om side, til graven.

38

Under trappa vokste det et frodig tre. Til venstre for det satt et nakent barn. Til høyre, rett ved siden av de siste trinnene, sto et skjelett med en ljå i hånden. Døden.

Menneskets liv fra vugge til grav.

Det frodige treet ble symbolet for Østersjøstiftelsen, stiftelsen som Carl Borgenstierna hadde viet mesteparten av livet til. Han vendte blikket mot nattbordet og de to gjenstandene han hadde der: begge viktige deler av livet hans. Albumet han hadde fått av Wallentin, med den lilla liljen på forsiden. Og så portrettet av henne. Hun hadde vært en del av livstrappa hans på kun ett av de trinnene. Et og et halvt år var alt de hadde fått, for over femti år siden. Så hadde de satt en stopper for henne.

Og for deres felles drømmer.

Noen hadde besøkt ham mens han lå og sov for en dag eller to siden. En ung, vakker mann, mellom tjuefem og tretti år gammel. Pleieren hadde antatt at den unge mannen var en slektning eller venn. Men så hadde hun sagt at han var tilknyttet et eller annet institutt i Stockholm, og de hadde behov for å komme i kontakt med Carl.

En institusjon, ikke et institutt, tenkte Carl. Vektor heter den, og jeg var med og la grunnlaget for dens eksistens.

Den unge mannen pleieren snakket om, hadde sendt flere brev til familiens hus i Gamla stan.

Jeg vet hvem du er, Max Anger. Hadde jeg besvart dine forsøk på kontakt, ville jeg sendt deg til den visse død.

Og å bidra til at du overlever, er det eneste jeg har igjen.

Stockholm, april 1943 Carl Borgenstierna skyndte seg gjennom operahusets speilkledde foajé mens han dro av seg frakken.

Wallentin mønstret ham fra topp til tå, der han sto lent mot ståbordet.

«Hektisk?»

«Ikke i det hele tatt.» Carl vred på håndleddet og så på klokka. «Ni minutter, god tid.»

«Ja ja, drikk denne.»

Wallentin ga ham en av de to rom og cola-drinkene som sto på bordet. Carl måtte le. Wallentin var stadig like motebevisst.

Valget av drink var like selvsagt som fargen på smokingjakka.

«Nå, hvor skal vi, Wolfgang? Stillehavet?» «Øya heter tydeligvis Costadoro.» Wallentin kastet et blikk på programmet på bordet. «Og vi skal bli kjent med indianerjenta Zorina og den rike Don Pedro.»

«La meg gjette: Denne Zorina er ulykkelig fordi hun må gifte seg med en rik mann i stedet for den hun elsker?»

Wallentin nippet til drinken sin og skar en liten grimase.

«Man velger ikke kjærligheten, herr Borgenstierna. Man blir valgt av kjærligheten.»Carl ristet på hodet. Han tømte glasset og satte det fra seg. En nyankommen gruppe tiltrakk seg oppmerksomhet borte i foajeen.

«Ser man det,» sa han. «Russisk besøk.»

Mannen som hadde kommet inn i foajeen, var iøynefallende; høy og kraftig med uvanlig lang hals. Han holdt en ung kvinne i hånden. Med den svarte kjolen og det mørke håret så hun mer ut som en italiensk filmstjerne enn en fattig jente fra Sovjet. Det virket som om hele operaen betraktet henne.

«Hvorfor trekkes spenningen alltid mot deg, Borgenstierna?» sa Wallentin da det russiske paret kom gående rett mot dem.

40

Det umake paret var framme ved dem da kvinnen bøyde seg ned for å løsne en bit av kjolestoffet som hadde satt seg fast under hælen.

Da hun rettet seg opp igjen, møttes blikket deres.

«Noen du kjenner?» sa den høye mannen.

Han hadde hånden hennes i et fast grep, som om han holdt en hund i bånd. Han sendte Carl et iskaldt blikk. Da kvinnen ristet på hodet, snudde mannen seg og dro henne med bort til losjen.

Da de hadde funnet plassene sine, så Carl etter kvinnen.

Hjertet slo raskere da han fant losjen der hun satt ved siden av mannen med det underlige utseendet.

Hun snudde seg, og blikket deres møttes igjen. Carl snappet etter luft. Det var som om hun snakket til ham: Ikke se på meg.

Ta meg bort herfra.

onsdag 28. februar

7

Hunden dro så hardt i båndet at Sergej Gatjov trodde hun skulle dra ham ned i havet. Hva er det med deg i dag, Sjarik?

Han så seg rundt. Var det andre hunder ute denne morgenen?

Det eneste han kunne se, var en tom og slitt strandpromenade ved den sovjetiske marinaen, som en gang hadde vært et livlig sted i utkanten av Sankt Petersburg.

Sjarik var Gatjovs eneste livsledsager. Hun fulgte ham overalt, enten det var til forelesningssaler eller toaletter, og ga liv til hans ellers så begivenhetsløse tilværelse. Han visste at livsstilen hans, uten noen form for fysisk aktivitet, ikke passet en eier av en energisk blodhund, men han kunne ikke forestille seg et liv uten henne.

Den bitende vinden fra havet skremte ikke Sjarik. Hun hadde fått ferten av noe, og Gatjov slet med å henge med. Han gikk ned på kne og bøyde seg mot hundens øre.

«Nå stikker du ikke av, hører du? Hold deg her hos meg.»

Da han reiste seg, stakk det til i ryggen.

Du begynner å bli gammel, Sergej.

Han så på Sjarik, som hadde klart å komme seg under gjerdet til strandpromenaden og nå stormet av sted mot den tynne sølvstripen som skilte havet fra den grå himmelen i horisonten.

Hva var det som gikk av henne denne morgenen?

Plutselig stoppet hun i vannkanten. De lave morgendønningene slo inn fra Østersjøen, og det skummet rundt betongsøylene og de små steinene i strandkanten. Sjarik dreide hodet fra side til side og begynte å ule.

Gatjov så seg rundt, fant trappa ned til stranda og gikk rolig de tjue meterne. Sjarik ulte stadig mer.

«Stille!» ropte han, der han stavret seg bortover i sanden.

45

«Ser du ikke at jeg er på vei? Folk sover fortsatt på denne tiden av døgnet!»

Det var sant, men det var ikke en sjel i nærheten av det graffitidekorerte og vindusløse sovjetiske marinesenteret, som reiste seg mot himmelen lik en steinkjempe som stille våket over de stengte lagerlokalene.

Gatjov huket seg ned ved siden av Sjarik, klappet den skjelvende hundekroppen og masserte den vonde hoften.

«Flink jente,» hvisket han. «Hva er det som har gjort deg så opphisset?»

Gatjov fant snart svaret i vannkanten. Noen bein. Selvfølgelig. En hund er en hund.

Så rynket han pannen. Hva var det for slags bein, egentlig?

Han tok opp et fra det grunne vannet. Beina stammet ikke fra noen av fuglene som var vanlige her. De var brungrå og kraftige.

Gatjov holdt beinet foran seg, dreide på det og løftet det mot himmelen. Det hang kjøttrevler igjen på det. Noen hadde tilsynelatende tygd på det med god appetitt.

Han kikket ned i vannet. Der lå det flere bein og vugget i bølgene som rullet mot steinene. Magen veltet seg urolig, og han hørte nesten ikke bjeffingen til Sjarik lenger. Lignet det ikke en brystkasse?

Han snudde seg. Var det noen som iakttok ham, eller var det et minne fra fortiden som jaget ham, vekket til live av denne oppdagelsen?

Som ung student hadde Gatjov besøkt fjerne deler av Ukraina i forbindelse med et prosjekt om sultkatastrofen på trettitallet.

Han hadde funnet graver med levninger etter mennesker som var blitt ofre for andre sultende mennesker.

Bildene fra Ukraina var for alltid brent fast i hukommelsen hans. Folk hadde vært så desperate.

Var dette virkelig sant? Eller var det noe han innbilte seg?

Beinet han holdt i, og beina som lå i strandkanten, stammet utvilsomt fra et menneske.

Det var akkurat som den gang. På den ukrainske landsbygda.

Holodomor.

46

Kvalmen skylte over ham igjen, og denne gangen klarte han ikke å stå imot. Han slapp beinet, bøyde seg fram og tømte magen for innhold.

Brekningene ga seg til slutt, og han merket at Sjarik dyttet til ham. Pep lavt. Han klappet henne forsiktig og tørket seg rundt munnen med den andre hånden.

Fem år etter Sovjetunionens fall. Hadde situasjonen virkelig blitt så ille?

Gatjov tok tak i halsbåndet til Sjarik og festet lenken. Sånn ja, flink jente. Han visste bedre enn å ringe politiet. Dette kunne han bare dele med sine fortrolige.

Gatjov kastet et siste blikk ut over havet.

«Kom, Sjarik,» sa han. «Det er på tide å gå hjem.»