Roy Jacobsen
BARE EN MOR
I
1
På en øy der det nesten ikke bor noen setter ethvert anløp noe i spill, selv en skarve melkerute. I dag lente skipperen seg over rekka på den gamle kutteren og rakte Ingrid avisen, nærmest som en kvittering for melkespannene han så gikk i gang med å heise ombord, sakte og omstendelig. Det er disse bevegelsene han skal huskes for, Johannes Hartvigsen, det trege og det omstendelige. Men på denne dagen falt et brev ut av avisen, fra Trondhjem, med frimerker Ingrid ikke hadde sett før, og avsenders signatur og adresse på baksiden. Ingrid rødmet, slapp avisen i kaia og begynte å gå sør over øya. Hun gikk forbi svenskenaustet og bolten i fjellet mot Lundeskjærene, hektisk og barbeint, over rullesteiner og varme svaberg, gjennom tørr lyng og gulnende gras, med et brev som måtte leses i ensomhet, det var det ingen tvil om, et brev fra den uberegnelige Mariann Vollheim, som Ingrid ikke hadde hørt fra på år og dag og hadde gjort hva hun kunne for å glemme, uten å lykkes, kjente hun med rystende tydelighet. Hun gikk forbi Kjærlighetslunden og over knausene mot 7
Barmhagen, av en eller annen grunn stadig med bildet av melkeskipperen på netthinnen, den brunbarkede og trælete hånda til Johannes som rakte henne avisen, i dag altså med et brev, i seg selv et mysterium, siden Barrøy ikke mottok brev på andre tider av året enn i Lofotsesongen, og da svært få og tynne brev, fra øyas menn, som forsikret at de var i live. Bak skipperen så hun det oljede dekket i blinkende sollys, babord rekke med knivfester og bryner og taukveiler, bak der igjen det flate havet og skjærene og småøyene med de stillestående måkene som ga fra seg mindre lyd for hver nye dag landet beveget seg inn i høsten. Men fremfor alt skipperens fire, fem år gamle sønn Mattis, som også i dag satt på romluka som en savlende stakkar, i fillete og altfor trange klær, med oppkast nedover brystet og tre fingre i munnen, en keitete og barbeint guttunge som Ingrid pleide å rette et og annet vennlig ord mot: Kor det går, Mattis? Ha’ du sjyværsk? I håp om å skape litt liv i den apatiske skrotten, som hadde vært et tre- og naglefast inventar på denne båten siden moren hans forsvant en dag på forsommeren, av grunner ingen festet lit til. Det var for kort tid siden krigen til at det ikke måtte ha noe med den å gjøre. Det var i alle fall ingen som hadde tatt den forsvunne kvinnens sutring på alvor, om nød og kjedsomhet i Johannes Hartvigsens hus, for nøden hadde aldri vært mindre, og kjedsomhet var bare et moderne uttrykk for dovenskap. I hvert fall ingen plausibel grunn til å vende mann og barn ryggen og la seg oppsluke av menneskehavet i en storby, noen annen mulighet 8
fantes ikke, og deretter ikke engang sende et livstegn, selvsagt hadde det noe med krigen å gjøre. Mattis’ mor het Olavia Hartvigsen, hun var født Storm, en svært «god» familie på handelsgodset nord på Hovedøya, en vakker jentunge som hadde manøvrert seg grasiøst og selvsikkert opp gjennom barne- og ungdomsårene, før hun i krigens sluttfase plutselig brøt med alle forsynets privilegier og ga seg hen til den dobbelt så gamle Johannes Hartvigsen, som ikke én kvinne til da hadde ofret et blikk. Spørsmålet var om hun hadde gjort det frivillig? Neppe. Av kjærlighet? Aldri i verden. Med et tvilsomt overlegg? Ganske sikkert. Det gjorde i det minste flukten hennes frivillig? Men altså med den følge at arkipelets rutinerte livsnerve fra da av ikke bare var betjent av en forlatt ektemann, men også av hans enda mer forlatte sønn, som dag ut og dag inn satt på det skjelvende kutterdekket med tre fingre i munnen i påvente av at de skulle klappe til en eller annen kai, for eksempel på Barrøy, så innvollene hans kunne falle til ro for et øyeblikk og en av øyboerne kanskje ville forbarme seg over ham med et vennlig ord, som han riktignok aldri besvarte, men likevel merket seg, hadde Ingrid inntrykk av, med et beskjedent rykk i kroppen, som hun nå igjen så for seg der hun sjokket videre sørover på øya med det forvirrende brevet i hånda, som ikke hadde noe med den stakkars gutten å gjøre. Av og til skjer to ting samtidig, og blir ett og samme sår i hukommelsen, man vet det bare ikke før det er for sent. Så hvorfor tok ikke Ingrid til vettet og rev opp konvolut9
ten og leste hva Mariann hadde på hjertet, og fikk det overstått? Ingrid var ikke rede, hun gikk videre mot Barrøys sørligste punkt, til Benken, som de kalte den, en gedigen russisk lerk som stormen hadde kastet opp her en gang i barndommen hennes, der hun pleide å gjøre unna sitt mest private tankearbeid, der hun satte seg til når øya truet med å bli for liten, når livet truet med å gå i stå, og i dag altså med et brev fra Mariann Vollheim, Ingrid var livredd.