Assistenten

skapene. Det var grunnen til at Jenny og jeg gjenopptok kontakten, da jeg for tre–fire år siden skrev den store gjennombruddsartikkelen min om Silicon Valleys innvirkning på folks liv.

Jeg visste at saken kunne gi meg et navn, imponere redaktører, hale meg noen trinn oppover stigen, så jeg utnyttet skamløst kontaktene mine (mannen min), og jeg hisset stygt på meg enkelte kilder ved å navngi dem (unnskyld, Arlo), men jeg møtte også noen fascinerende mennesker, og noen av dem ble faktisk venner. Dessuten gjenoppdaget jeg en gammel venn.

Hun svarer med det samme. Jeg digger deg, Jenny. Den dyrebare forbindelsen til gamle dager, til en tid før alt gikk galt. Tiden da pappa løp etter oss rundt i huset i Thornton Heath når vi lekte gjemsel, og vi ble helt svimle av frydefull skrekk når han ropte: Jeg HØØØRER dere. Da krøp Jenny og jeg fnisende inntil hverandre, under sengen eller i et mørkt skap.

Akk, den tapte barndommen.

«Hei, Fergie. Hvordan står det til?»

«Jeg kjeder meg,» sier jeg matt. «Kjeeeder meg som faen.

Jeg prøver å lage en profil på OKCupid, men det er bare deprimerende og nitrist, så jeg tenkte du kanskje ville dele en tønne med prosecco. To tønner. En rånokk. Hva er en rånokk, forresten?»

Hun humrer. «Å, det skulle jeg veldig gjerne ha gjort, men dessverre.»

Jeg hører det karakteristiske blaffet fra Zippo-lighteren hennes, og deretter lyden av et innpust. Trafikken durer i bakgrunnen. Er hun ute?

«Hvor er du hen?»

«King’s Cross, jeg har røykepause. Men jeg bør vel komme meg inn – jeg er fanget på Dødsstjernen.» «Å?»

«Jepp,» sier hun og puster ut røyk. «Jeg må jobbe til midnatt eller der omkring. Sorry.» Hun tar et drag av sigaretten og fortsetter: «Fy flate, så kaldt det er.»

17