Arven etter satanistiske verk av Ann-Magrit Austenå

Ann-Magrit Austenå

Arven etter Sataniske vers

© CAPPELEN DAMM AS 2011 Forfatter har fått støtte fra Norsk PEN, Fritt Ord, Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening og Pressens faglitterære fond til å skrive manuskriptet til denne boken.

ISBN 978-82-02-34687-4 1. utgave, 1. opplag 2011 Omslagsdesign: Bente C. Bergan Omslagsfoto: ARIF ALI / AFP / SCANPIX Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2011 Satt i 10/12 pkt. Stempel Garamond og trykt på 80 g Munken Print Classic 1,5.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Innhold

Forord. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

7

Kapittel 1: En satans sak. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

9

Kapittel 2: Kampanjen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

38

Kapittel 3: Rushdies norske ansikt . . . . . . . . . . . . . . . . .

69

Kapittel 4: Rushdies fribyer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

118

Kapittel 5: Spillet om karikaturene . . . . . . . . . . . . . . . . .

128

Kapittel 6: Skandinaviske veiskiller . . . . . . . . . . . . . . . . .

177

Kapittel 7: Mediene – mellom imamer og lovgivere . . .

218

Kapittel 8: Politisk runddans om blasfemi . . . . . . . . . . .

270

Kapittel 9: Religion i FN . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

290

Kapittel 10: Stat, religion og offentlighet . . . . . . . . . . . .

317

Kapittel 11: Satansversene i dag . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

339

Noter. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

357

Muntlige kilder . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

373

Litteratur . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

375

Forord

«De som kan få deg til å tro på det absurde, kan få deg til å utføre det grusomme». François de Voltaire (1694–1778).

«Hele blasfemiproblematikken har […] sine røtter i det tette forhold mellom religion og autoritet innenfor kollektivet, eller altså – politikk.» Ytringsfrihetskommisjonen 1999

Disse to sitatene fanger opp mye av essensen i de sentrale temaene i Salman Rushdies Sataniske vers og de linjer som kan trekkes fra den internasjonale Rushdie-kampanjen til dagens nasjonale og internasjonale politiske debatter om forholdet mellom religion og ytringsfrihet.

Denne boken presenterer noen aktører og prosesser som har drevet fram og forsterket religiøst begrunnede politiske konflikter om ytringsfrihet. Hendelsene sees i sammenheng med sentrale problemstillinger i Sataniske vers. Dette er problemstillinger som til dels kom i skyggen av fatwaen mot forfatteren og den påfølgende kampen om det iranske regimes definisjonsmakt i internasjonal politikk. Spørsmålene er like fullt relevante i mange av dagens politiske utfordringer. Fra norsk politisk runddans om blasfemiparagrafen og ønsket om å utvikle en statlig religionspolitikk til den pågående dragkampen i FN om forbud mot krenkelse av religion.

Initiativet til boken kom fra sentrale personer i ytringsfrihetsorganisasjonen Norsk PEN. Etter oppløsningen av Den inter7

nasjonale Rushdie-komiteen i Oslo i 1998, fikk først Norsk Forum for Ytringsfrihet og deretter Norsk PEN den internasjonale Rushdie-kampanjens arkivmateriale til forvaltning. I tillegg ble Aschehoug og William Nygaards arkivmateriale fra Rushdiesaken gjort tilgjengelig. Arbeidet med boken er gjort mulig ved økonomisk støtte fra de resterende midler fra Rushdie-komiteen i Norsk PEN, samt økonomisk støtte fra Fritt Ord, Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening og Pressens faglitterære fond.

Oslo, mars 2011 Ann-Magrit Austenå

Kapittel 1

En satans sak

Det internasjonale dramaet om romanen Sataniske vers startet ikke hos prestestyret i Iran. Det var i Salman Rushdies hjemland India at romanen først ble en politisk symbolsak. Allerede før publiseringen i Storbritannia i september 1988 så muslimske politikere bokens potensial som et middel i indisk maktkamp.

Det startet med advarende kommentarer fra en av Penguin forlags indiske rådgivere; Kushwant Singh. Forfatteren og journalisten Singh hadde sommeren 1988 sett manus til Sataniske vers og fryktet at Rushdies framstilling av Muhammed-karakteren i boken ville forårsake bråk. I en kommentar til manuskriptet hadde han brukt karakteristikken «dødelig».1 I et forhåndsintervju om boken med indiske Sunday2 ble Rushdie konfrontert med at det allerede før utgivelse var oppstyr rundt bokens referanser til profeten Muhammed og Koranen og at boken derfor kanskje ikke ville bli utgitt i India. «Det ville være absurd å tenke at en bok kan forårsake opptøyer. Det er et underlig syn på verden», svarte Rushdie.

Rushdie var ikke ironisk, selv om han kjente indisk politikk.

Til tross for en sekulær statsforfatning hadde landet en aktiv blasfemilovgivning, og religiøse følelser spilte en stor rolle i politisk maktkamp. Et eksempel på slik politisk maktanvendelse var det indiske forbudet mot filmen The Last Temptation of Christ (Jesu siste fristelse) tidligere samme år. Martin Scorseses film møtte massive protester i mange land med kristen majoritet, men ingen forbud. I 1990, ett år etter den iranske dødsdommen mot Salman Rushdie, fastholdt forfatteren at dersom han «før utgivelsen av boken hadde fortalt noen at boken kom 9

til å utløse slike hendelser, ville jeg umiddelbart ha bevist anklagene om sykelig selvopptatthet som sanne».3

Forbudt av Gandhi Kritikken mot Sataniske vers og utdrag fra de mest provoserende avsnittene i boken ble begjærlig grepet av politikere i det indiske parlamentet. Den muslimske politikeren Syed Shahabuddin hadde ikke selv lest boken. Men det hindret ham ikke i å ha sterke meninger om den. «Jeg har ikke lest boken og jeg har ingen planer om å gjøre det. Jeg trenger ikke selv å vasse gjennom en sølerenne for å vite hva søle er», skrev han senere i et polemisk tilsvar til Salman Rushdie.4 Utstyrt med forhåndsomtaler, intervjuer med Salman Rushdie og bokkritikker oppsøkte opposisjonspolitikeren fra Janata Party statsminister Ranjiv Gandhi. Uten omsvøp presset han Gandhi med de mulige konsekvensene av å slippe løs et latent raseri blant Indias 150 millioner muslimer. Og det kort tid før neste parlamentsvalg. En meget effektiv strategi overfor en statsminister som opplevde synkende oppslutning om eget parti: Congress Party. Gandhi var avhengig av muslimske stemmer og kunne ikke ta lett på mulige voldsomme opptøyer blant muslimske velgere mindre enn et år før valget. 5. oktober 1988, en drøy uke etter at Sataniske vers ble utgitt i Storbritannia, ble boken forbudt i India. På grunnlag av den indiske straffelovens vide fullmakter til å begrense forsøk på å krenke religiøse følelser, førte Finansdepartementet boken opp på listen over uønskede bøker. Departementet understreket samtidig at forbudet ikke ville redusere «den fremragende litterære og kunstneriske dyktighet i Rushdies arbeid».5 Rushdie takket ironisk for «den gode anmeldelsen» og kvitterte dagen etter med et åpent brev til Ranjiv Gandhi. I brevet benektet Rushdie påstandene om at han skulle ha innrømmet at Sataniske vers på noen måte var et «direkte angrep på islam». Rushdie motsatte seg i skarpe ordelag at hans bok ble brukt som en «politisk fotball» og anklaget statsministeren for å overlate Indias politiske dagsorden til religiøse fundamenta10

lister. Til tross for støtte fra mange indiske forfattere, journalister, redaktører og akademikere, som alle protesterte mot forbudet, forble bokens indiske utgivelse et offer i den nasjonale, politiske maktkampen. 6 Det verken Rushdie eller forlaget hadde kunnet se for seg, var hvordan initiativ fra indiske, religiøse aktivister ikke bare skulle stanse utgivelsen i Rushdies fødeland. Indiske initiativ satte i gang en internasjonal kjedereaksjon, som ikke minst slo gjennom i muslimske minoritetsmiljøer i Storbritannia. En dobbel ironi, i og med at det ene av romanens tre hovedmotiv var nettopp å skildre den hverdagsrasisme og den rotløse, underlegne og utsatte situasjonen mange muslimske immigranter fra det indiske subkontinentet opplevde i Storbritannia. Et Storbritannia med industriell tilbakegang, økende arbeidsledighet, store forskjeller i levekår og Margaret Thatchers økonomiske regime. En utstrakt hånd fra Salman Rushdie til felles kamp mot rasisme og fremmedgjøring ble overhodet ikke oppfattet av lederskikkelser i de muslimske miljøene i Storbritannia. Lenge før de selv hadde kunnet lese boken, mottok de brev med kopier av alle tenkbart anstøtelige passasjer. Sammen med de kopierte sitatene fra trosfeller og aktivister i India fulgte oppfordringer om å få boken stanset i Storbritannia.

Fra en kopimaskin i Leicester Aslam Ejaz tilhørte Islamic Foundation i Madras. Han skrev i slutten av september et brev til sin venn Faiyazuddin Ahmad i Leicester og fortalte ham om det kommende utgivelsesforbudet i India. Ejaz oppfordret til liknende initiativ og aksjoner mot boken fra muslimer i Storbritannia. Ahmad, som etter fem år i Storbritannia var kommunikasjonsansvarlig i Islamic Foundation i Leicester, skaffet seg raskt et eksemplar av boken. Deretter fotokopierte han alle sidene han mente var anstøtelige. 3. oktober gikk kopier i posten til et dusintalls muslimske organisasjoner i Storbritannia. Fire dager seinere fulgte han opp med kopier til 45 ambassader som representerte landene i Den islamske konferanseorganisasjonen (OIC).7 11

Forventningene til boken var store i Viking, forlaget under Penguin som sto for den britiske utgivelsen. Boken sto høyt på listen over kandidater til Bookerprisen. Et leserbrev, datert 12. oktober, fra en tannlege i Harley Street, ble ikke vektlagt før flere måneder seinere. Hesham El Essawi, som også var styreformann i Islamic Society for the Promotion of Religious Tolerance, hadde lest boken. Han mente Sataniske vers var en fornærmelse mot islam. I brevet ble forlaget oppfordret til å bøte på situasjonen «før monsteret dere så hodeløst har skapt, vokser, slik det vil gjøre internasjonalt, fullstendig ut av kontroll».8 En advarsel, skulle det vise seg, med et skremmende, profetisk klarsyn.

Ahmad i Leicester nøyde seg ikke bare med brev. Han fløy til OICs hovedkvarter i Jedda i Saudi-Arabia og sørget for at det derfra ble sendt telefakser til alle medlemsland med oppfordring til bokforbud. Tilbake i London førte Ahmads kopierte boksider til at paraplyorganisasjonen Union of Muslim Organisations (UMO) innkalte de 19 rådsmedlemmene til krisemøte 15. oktober. En av deltakerne på det møtet var Sher Azam, styreleder i Bradford Council of Mosques. Bradford i Yorkshire, med sine 50 000 muslimer, skulle bli arenaen for de voldsomste bok-protestene i Storbritannia. Møtet vedtok å starte en kampanje for å få boken forbudt i Storbritannia.

Det skulle vise seg å bli lettere sagt enn gjort å få stoppet boken. Et ledende advokatkontor, Kingsley Napley, viste til at britisk blasfemilovgivning kun beskyttet anglikansk kristendom, slik den ble forkynt av Church of England. Dr. Syed Pasha, sekretær for UMO, skrev likevel til Penguin 20. oktober, og ba om at bøkene ble trukket tilbake. Han fikk aldri noe svar.

Samtidig skrev de muslimske representantene til statsminister Margaret Thatcher. I brevet beskrev de sjokk og engstelse over boken og oppfordret til rettssak mot Salman Rushdie. De ba videre om et britisk forbud mot Sataniske vers på grunnlag av brudd på lovbestemmelser om ro og orden (Public Order Act) og rasisme (Race Relations Act). Det ble etablert en egen aksjonskomité; The Islamic Defence Council. Komiteen ble forløperen til liknende forsvarsråd i andre land, deriblant Norge.

27. oktober skrev aksjonskomiteen til alle muslimske am12

bassadører i London og oppfordret til nasjonale forbud. Blant mottakerne på aksjonslisten var Irans Charge d’affaires.

11. november kom svar fra statsministerens kontor. Brevet slo fast at regjeringen Thatcher ikke så noe grunnlag for å vurdere et forbud mot boken. Tvert imot ble det understreket at Margaret Thatcher så det som «et sentralt grunnlag for vårt demokratiske system at personer som opptrer innenfor loven, fritt skal kunne gi uttrykk for sine meninger.»9 Thatcher lot riksadvokat Sir Patric Mayhew vurdere saken. Hans konklusjon var den samme; boken representerte ikke noe kriminelt.

Vurderingen var en annen i Pakistan og Sør-Afrika. Begge land forbød boken i november 1988. Deretter fulgte Saudi-Arabia, Egypt, Bangladesh, Malaysia og Sudan.

Frustrasjonen vokste i den britiske aksjonskomiteen. Etter uker uten resultat og med liten eller ingen medieinteresse for deres synspunkter konsulterte noen av aksjonskomiteens medlemmer en advokat nordpå. Han svarte at dersom det var oppmerksomhet om saken de ønsket, kunne de jo forsøke seg på offentlig bokbrenning. 10 Ideen ble realisert i Bolton, en gammel bomullsindustriby nordvest for Manchester. Byen hadde i 2001 en asiatisk befolkning på snaut 16 prosent. 2. desember 1988 møttes rundt 7000 muslimer i sentrum av byen for å brenne Sataniske vers. De ble fullstendig ignorert av britiske medier.

Noen mil lenger nordøst ligger Bradford. Byen var sentral under høykonjunkturen i britisk tekstilindustri. Store innvandrergrupper kom til tekstilveveriene fra 1950-tallet av, særlig fra pakistansk Kashmir. Bradford har i dag rundt 25 prosent muslimer, den nest høyeste andel muslimske innbyggere i Storbritannia etter London. Tilbakegangen for tekstilindustrien har gitt Bradford store økonomiske og sosiale problemer, med fattigdom og sosial uro. Byen er i dag et av de fremste negative eksemplene på utviklingen av britiske parallellsamfunn. Ulike befolkningsgrupper lever adskilt etter etniske, kulturelle og trosmessige skillelinjer.

Høsten 1988 ble Bradford Council of Mosques ledet av Sher Azam, en høy, rettrygget mann med et skjegg som fikk ham til å minne om Abraham Lincoln. Han leste aldri selv Sataniske vers, men deltok like fullt aktivt i arbeidet for å få boken for13

budt. Han utformet brevet til Thatcher. Men ingenting skjedde, og ingen i det offentlige Storbritannia virket interessert i muslimenes sårede følelser. Inntil 14. januar 1989. Mer enn 1000 rasende muslimer samlet seg i sentrum av Bradford for å protestere mot Sataniske vers og det angrepet de mente boken representerte mot deres tro. Demonstrantene jublet og ropte slagord da det ble satt fyr på et eksemplar av boken like utenfor politihovedkvarteret i Bradford. Denne gangen var det journalister og fotografer til stede. Historien og bildene av bokbrenningen gikk verden rundt. Politikere og kommentatorer var sjokkerte over det de så som en uakseptabel voldshandling mot det frie ord. Muslimske ledere i Bradford ble i klare ordelag oppfordret til å akseptere britisk ytringsfrihet, lovgivning og demokratiske spilleregler.

Sher Azam var fornøyd. Endelig hadde han fått gjort det britiske samfunnet oppmerksom på den samlede muslimske fronten mot Sataniske vers. Men også en samling til forsvar for muslimske verdier og verdighet. Og en felles kamp mot det verdimessige forfall mange muslimer mente de opplevde i det britiske samfunnet: Salman Rushdie har vært god for oss muslimer. Dette bringer oss sammen. […] Kristne bryr seg ikke om hva andre sier om deres Gud, fordi de ikke lenger tror på ham. Men se hvilke problemer det har ført til. Folk drikker, bruker narkotika og har sex som hunder. Dersom folk trodde på Gud, ville de fleste av disse problemene forsvinne. Mange her i landet tror muslimene er imot dem. Med Rushdie har alle disse sovende demoner om muslimer blitt sluppet løs. Men det folk ikke er klar over, er at det er islam som redder dette landets moral.11 Flere muslimske ledere tenkte som Azam. Demonstrasjoner og bokbrenninger ble arrangert flere steder. Det islamske forsvarsrådets aksjonslinje kuliminerte med en massedemonstrasjon i Hyde Park i London 28. januar. Mer enn 8000 muslimer fra hele Storbritannia flokket seg bak protestbannerne mot Sataniske vers. Under demonstrasjonen ble det brent både bøker og en dukke av Salman Rushdie. Samtidig ble det overlevert et 14

kravbrev fra «Det muslimske samfunn i Storbritannia» til Penguin Books. I brevet fremmet de følgende krav: 1. Inndra og makuler alle gjenværende kopier av boken. Ingen nye utgaver skal publiseres eller oversettes.

2. Framlegg en uforbeholden unnskyldning til det muslimske verdenssamfunn, en unnskyldning til alle troende og ikketroende som står for en anstendig ytringsfrihet, uavhengig av ulikheter i tro og livssyn.

Dette var de samme krav som hadde blitt framsatt med jevne mellomrom siden slutten av oktober. Et tidligere framsatt tredje krav om å utbetale en passende sum i oppreisning til et islamsk veldedig formål, var imidlertid forlatt.

Penguin svarte heller ikke på dette kravbrevet, og det så ut som om demonstrasjonsbølgen over Storbritannia var i ferd med å ebbe ut.

Neste gang sinnene ble satt i kok over Rushdies roman, var scenen igjen det indiske subkontinent. 12. februar ble seks personer drept og minst et dusin skadd da pakistansk politi brukte våpen for å drive tilbake muslimske fundamentalister etter stormingen av US Information Centre i Islamabad. Mer enn 2000 demonstranter hadde samlet seg i Pakistans hovedstad. Før de gikk til angrep på informasjonssenteret, ropte de slagord som «Gud er stor», «amerikanske hunder» og framsatte krav om at Salman Rushdie (som i sin ungdom bodde en periode i Pakistan) skulle henges. Dagen etter, 13. februar, ble ytterligere en person drept og over hundre skadd i liknende opptøyer i Kashmir.

De voldsomme reaksjonene på muslimenes protester kan ha vært den utløsende årsaken til at ayatolla Khomeini reagerte i Teheran: Bildene av muslimer som døde, i hans øyne en martyrdød i kamp for å beskytte sin tro mot blasfemiske fornærmelser og angrep.

Fornærmelsene mot profeten Hvorfor reagerte mange muslimske representanter og politikere så sterkt mot Sataniske vers? Begrunnelsene var sammensatte, men dreide seg i hovedsak om tre forhold: – Romanens bærende idé var at det ikke er noen absolutter.

Rushdie utfordret all bokstavtro ortodoksi. Han aksepterte ikke dogmet om den absolutte sannhet i islam: At Koranen er en direkte gjengivelse av Guds budskap til Muhammed.

Muhammed er ifølge islam det fullendte menneske som ble funnet verdig oppgaven som Guds budbringer. Budskapet fikk Muhammed overlevert gjennom resitasjon fra erkeengelen Gabriel.12 (Det arabiske ordet al quran betyr lesning, resitasjon eller forkynnelse.)

– Symbolfigurer i drømmescener i teksten blir tolket som konkrete og svært nedsettende beskrivelser av Muhammed, hans nærmeste medarbeidere og hans koner. Kjøpmannen som i boken opplever åpenbaringer fra erkeengelen Gabriel, har fått navnet Mahound. En gammel, kristen, nedsettende betegnelse på Muhammed. I konservativ islamsk tenkning finnes det ikke noe rom for nedsettende eller krenkende offentlige uttalelser om Gud, Koranen, Muhammed eller hans nærmeste trosfeller. Hån og spott kan ikke ignoreres. Den eller de ansvarlige må unngjelde.

– Salman Rushdie var en erklært ikke-troende britisk statsborger. Han hadde forlatt det indiske subkontinentet og det muslimske fellesskap han vokste opp i. Mange ortodokse muslimer hadde liten eller ingen toleranse for frafalne. Frafall ble i flere muslimske land regnet som en dødssynd. Rushdie, som selv hadde studert islam, ga i romanen en litt kryptisk framstilling av Guds sendebud, mennesket Muhammed.

Et menneske som i en transeliknende tilstand opplevde nye ideer og tanker. I et britisk, moderne romanspråk stilte Rushdie spørsmål ved hva drømmesynene til Muhammed var for noe. «Hvis vi godtar at mystikeren, profeten, virkelig opplever en slags transcendens og vi ikke kan tro på den overnaturlige verden, hva er det da som skjer?»13 Slik startet arbei16

det med historien om Mahound. For mange muslimer ble dette spørsmålet og historien om Mahound oppfattet som en påstand fra Rushdie om at profetens budskap – islamsk lære – var løgn. En påstand som ble sett både som utslag av adoptert kolonial arroganse og spott av profeten og Koranen – fra en frafallen indisk muslim. En dobbel krenkelse.

Et fjerde element som ble trukket fram, var mange muslimers opplevelse av økonomisk, sosial og politisk underlegenhet, kombinert med en konstant utfordring fra moderne, vestlige og sekulære oppfatninger. De knyttet identitet og stolthet til sin tro og sin lojalitet til profeten Muhammed som Guds sendebud. Islam var ikke bare en del av deres liv. For mange troende var det enkelte menneskes liv en del av religionen. Religionskritikk ble oppfattet som vestlig hån, og nedsettende omtale av Muhammed og Koranen ble opplevd som en krenkelse av den enkelte troende.

Redaktøren i den innflytelsesrike muslimske avisa Impact International, M.H. Faruqi, fastslo at det ikke spilte noen rolle om Sataniske vers var fiksjon, seriøs faglitteratur eller et forsøk på å beskrive en drøm. «Poenget er at språket skal være anstendig.

Problemet er den uforskammede og fornærmende måten profeten omtales på i det mest skitne språk».14 I Norge mente religionsforsker og islamekspert Kari Vogt at konservative muslimer ville oppleve Sataniske vers som en «infam tolkning» av islam. «Den som offentlig kommer med kritikk av islam, den som angriper troen eller Koranen, kan ifølge islamsk lov – sharia – dømmes til døden.»15 Vogt mente Salman Rushdie, som «enhver intellektuell muslim», ikke kunne komme seg unna at boken handlet om islam og at han hadde blitt advart om at utgivelsen var forbundet med stor risiko.

Litterær applaus med forbehold Sataniske vers var allerede før utgivelsen imøtesett med store forventninger. Salman Rushdies andre og tredje roman, de anerkjente Midnattsbarn fra 1981 og Skam i 1983 hadde gitt ham 17

internasjonal anerkjennelse og flere litterære priser. Kort etter lanseringen 26. september 1988 ble Sataniske vers nominert til årets Bookerpris i Storbritannia. Samme høst ble Salman Rushdie tildelt årets romanpris fra Whitbread.

Sataniske vers åpnet med skildringen av to personers fall ut av en eksplodert indisk jumbojet. En gruppe radikale sikher hadde kapret flyet, og dramaet endte med at den kvinnelige terroristen som ledet gruppen, sprengte seg selv og flyet i lufta. Fra over 8000 meters høyde falt to menn sammen ned over den engelske kanal. Den ene var en fetert indisk filmskuespiller, Gibreel Farishta. Gibreel viste seg å kunne fly som sin navnebror, erkeengelen Gabriel, selv uten vinger. Slik berget han ikke bare seg selv, men også den mindre kjente imitatorskuespilleren og britiske statsborgeren Saladin Chamcha. Saladin hadde som mål å bli så britisk som mulig. Han kunne imitere et utall av stemmer, men fordi han hadde «feil hudfarge for britisk tv», fikk han bare jobb i radio. Til sin forferdelse oppdaget Chamcha at han etter landingen i den engelske kanal raskt utviklet horn i pannen, hårete kropp og geiteklover. Han kom i klammeri med britiske immigrasjonsmyndigheter og ble utsatt for politivold.

Etter alt sitt strev for å passe inn opplevde Saladin at han ble redusert til det groteske monster «Maggie Torturs monstrøst rasistiske samfunn» ser ham som. «De har evnen til å beskrive», sier et annet innvandret offer for den samme prosessen. «Og vi ligger under for de bildene de konstruerer.»16 Romanen forteller oss historiene om hvorfor og hvordan de to skuespillerne havnet på samme fly fra Bombay til London.

Leserne blir kjent med deres ulike, men kryssende skjebner.

De mest omstridte delene av boken var Gibreels drømmescener. Her opplevde han seg selv som erkeengelen Gabriel, sendebudet mellom Gud og kjøpmannen Mahound. Rushdie spant sin historie rundt fortellingen om «de sataniske versene» i Koranen. En velkjent fortelling innen islam. Historien beskriver hvordan Muhammed tidlig fikk en åpenbaring som åpnet for mer enn én gud innen islam. Budskapet var konkret knyttet til spørsmålet om hvordan Muhammed skulle forholde seg til tre kvinnelige guder, som på den tiden var svært populære gudinner blant folket i Mekka. Seinere åpenbaringer viste Muham18

med at en slik flørt med avguder var Satans verk og måtte forkastes.

Religionsstifteren Mahounds hjelper og våpenbror Salman var en skrivekyndig perser. Han fikk i oppdrag å nedtegne de gudgitte overleveringene mellom Gibreel og profeten. Salman syntes etter hvert at engelens åpenbaringer var mistenkelig godt tilpasset Mahounds ulike utfordringer og endrede livssituasjon.

Virkelig plagsomt ble det for Salman da engelen plutselig kom med en mengde regler for kvinners adferd og plikter. Det hele akkurat slik Mahound kunne ha ønsket det. Salman fikk den djevelske tanke at han ville teste profetens forhold til sin påstått gudgitte lære. Perseren skrev først små og siden større endringer inn i tekstene. Mahound merket det ikke. Han fortsatte bare ufortrødent å spre sin nye religion. Salman perser ble mer og mer engstelig for konsekvensene av sine kjetterske skriverier. En natt orket han ikke lenger angsten for hva som ville skje den dagen Mahound fant ut av forfalskningen. Salman flyktet hals over hode. «Hvorfor er du sikker på at han vil drepe deg», spurte poeten Baal i et seinere kapittel. «Det er hans ord mot mitt», svarte Salman perser.17 Prosjektet var grandiost, fantasien grenseløs og alle sannheter ble satt på prøve. Anmeldere beskrev romanen som en mosaikk av historier, et flygende teppe som tok leseren med gjennom en strøm av ulike inntrykk og opplevelser. Grenser ble visket ut mellom realisme og magi, virkelighet og drøm, historie og illusjon. Salman Rushdie ble beskrevet som besatt av en forteller-demon, og det var for leseren bare å la seg rive med.

Boken var en «tur med berg-og-dal-bane gjennom enorme landskap av fantasi», skrev den engelske forfatteren Angela Carter i Guardian. En «kjempestor brasiliansk sommerfugl som svever gjennom mange verdener med vinger av ren ild», mente Nisha Puri i Indian Post i Bombay.18 Mange mente samtidig at boken var vanskelig tilgjengelig.

Full av koder og undertekst som forutsatte kunnskap om og kjennskap til både islam, hinduisme, kulturhistorie og populærkultur fra det indiske subkontinentet.

Den svenske forfatteren P.C. Jersild var blant dem. I et svensk bokmagasin skrev han vinteren 1989: 19

Å gi seg i de sataniske vers’ vold er som å bli kastet inn på et indisk marked. Tilbudet er uendelig, men fullstendig usortert […] Rushdie fyker på kryss og tvers og beveger seg uhindret mellom ulike genrer. Noe som gjør at leseren ofte er ett eller to skritt etter, mister kontakten og tvinges til å vende tilbake til utgangspunktet og begynne på nytt […] Jeg kjenner meg kort sagt dum og litt lurt.

Karakteristikker av boken som delvis vanskelig lesbar ble litt snurt avvist av Salman Rushdie. «Jeg (kan) komme over uttalelser som forbauser meg. Som avsløringen om at forlagene anså Sataniske vers som en ’vanskeligere’ bok enn mine tidligere romaner. Det sa de i hvert fall ikke til meg!»19 Flere kritikere mente som Dagens Næringslivs mangeårige anmelder Per Bangsund at «dette blir sikkert årets mest omtalte og minst leste bok».20 Den britiske forfatter og historiker Malise Ruthven mente bokens skildringer av endrede identiteter var vel så vesentlige som tap av tro. I hjertet av boken lå migrantens dilemma, skrev Ruthven; «å endre seg, risikere tap av tro og identitet, eller å holde fast ved en fasttømret ide om en selv». Ruthven konkluderte: «Raseriet som denne fantastiske, utfordrende romanen har blitt møtt med av et antall muslimske organisasjoner, beviser at Rushdie har berørt noen ekstremt rå nerver i et samfunn som opplever akkurat de dilemmaene og de endringene han portretterer.»21

Arven etter Voltaire Salman Rushdie tok historiske politiske omveltninger og religiøse strømninger på pulsen i Sataniske vers. Fra det indiske subkontinent hadde han erfart muslimske politikeres motstand mot en vitenskapsbasert kritisk analyse av islams opprinnelse og utvikling og deres aggressive fordømmelse av alle som utfordret Koranens tekster som absolutte, gudgitte sannheter. Samtidig levde den store majoriteten av indiske og pakistanske muslimer i fattigdom og var uten muligheter til selv å kunne tolke 20

korantekster på arabisk. I Europa så han hvordan Sovjet-kommunismen forvitret og hvilken rolle religiøse følelser og symboler igjen spilte i de nasjonale omveltningene. Han knyttet sin optimisme og framtidstro til en utvikling hvor forskning, fri kunnskapstilgang, demokrati og åpen, kritisk debatt erstatter myter, magi, legender og religion som grunnlag for samfunnsstrukturer og utvikling. På bakgrunn av et Øst-Europa som frigjorde seg fra det totalitære sovjetsystemet, mente han det ville gå lang tid før kvinner og menn i Europa kunne komme til å akseptere en ideologi som krever å ha en komplett, totalitær forklaring på verden. Alle former for religiøs tro måtte med sikkerhet, mente Rushdie, forbli et privat anliggende. «Denne avvisningen av totalitære forklaringer er det modernes forutsetning. Og det er her romanen, formen skapt for å diskutere fragmenteringen av sannhet, kommer inn.»22 Den syriske filosofen Sadiq J. al-Azm trakk linjer fra Salman Rushdies forfatterskap til tidligere humanister og litterære nyskapere. Al-Azm mente Rushdies burleske, fabulerende satire kunne sammenliknes med den franske 1500-tallsforfatteren François Rabelais. En forfatter som utfordret både statsmakt og geistlighet med sin elleville gjendiktning av krøniken om kjempen Gargantuas fantastiske liv og bøkene om sønnen Pantagruel. Rabelais blandet uredd det verdslige med det hellige, det latterlige med det storslagne og det gudfryktige med det groteske. Noe teologene i Sorbonne likte dårlig, og bøkene ble lyst i bann.

Rushdies framtidsoptimisme sammenliknet al-Azm med realisten og optimisten Voltaire. Den franske forfatteren gikk på 1700-tallet til angrep på den kristelige pessimisme som så på mennesket som forutbestemt ondt og ulykkelig i denne verden. Voltaire beskrev det lykkelige mennesket som et handlende menneske i et samfunn med religionsfrihet og fri meningsutveksling. Voltaire utfordret kirkelige institusjoner og inkvisisjonen. De filosofiske brev han skrev fra England, om politisk frihet og religiøst mangfold, endte på bokbål i Frankrike. Som Rushdie var Voltaire inspirert av friheten og mangfoldet i London, og de lovpriste begge den moderne storbyen som en viktig smeltedigel og arena for meningsbrytning og utvikling.

21

Sadiq al-Azm ble Salman Rushdies fremste støttespiller blant arabiske intellektuelle og en ideolog for sentrale aktører i den internasjonale støttekomiteen for Salman Rushdie. Al-Azm omtalte Rushdie som en muslimsk James Joyce. Også iren Joyce levde det meste av sitt liv utenfor sitt fødeland. Flere av Joyces romaner ble anklaget for å være blasfemiske, obskøne og undergravende. Han beskrev et Irland vanstyrt av prester og politikere, mens Rushdie i flere av sine bøker skildrer politisk og religiøst vanstyre i India og Pakistan. Begge forfattere viste til konsekvenser av britisk kolonialisme. Mens Joyce kalte Irland «et paradis for hyklere»23, latterliggjorde Rushdie det manglende samsvaret mellom muslimske påstander om egen fortreffelighet og de faktiske forhold mange muslimer levde under.

Retten til å tvile og være annerledes De aller fleste kritikere var enstemmige i sin vurdering av Sataniske vers som et entydig angrep på all ortodoksi og fundamentalisme. Salman Rushdie utfordret både teologi og politikk.

Romanen var en fabel som stilte spørsmål ved religiøse dogmer, ved presteskapets rett til å definere hva som kan diskuteres og deres hang til å sette regler for hver minste ting.

Salman Rushdie understreket sitt behov og sin rett som forfatter til å utfordre alle former for absolutter og ikketemaer innen både religiøs og politisk ortodoksi. Han så tvilen som det sentrale grunnlag for mennesker i det tyvende århundre: Det faktum at de ortodokse figurene i den muslimske verden har erklært jihad – hellig krig – mot modernitet, er ikke min feil. […] Det er opplagt at jeg har et syn på verden som ikke er deres. Jeg insisterer på min rett til å uttrykke mitt syn slik jeg mener det passer. […] Det er for meg fullstendig legitimt at det må være dissens fra ortodoksi. Ikke bare om islam, men om hva som helst – fra konservativ politikk, som er den form for ortodoksi vi alle lever under for øyeblikket.

22

Rushdie viste til at han kom fra en muslimsk tradisjon og familie hvor det var «en absolutt vilje til å diskutere hva som helst».

«Jeg kjenner også islam, og disse folkenes islam er ikke den eneste islam.»24 Rushdie fortalte at han, på samme måte som patriarken i hans roman Midnattsbarn, har et «gudsskapt hull» i seg. Ute av stand til å akseptere de ikke-diskuterbare sannheter i religion hadde han forsøkt å fylle hullet med litteratur. Og i litteratur må det være mulig å diskutere alt, inkludert Gud og profeter: Jeg tror ikke at Muhammed hadde en åpenbaring, men på den annen side mistror jeg heller ikke hans oppriktighet. Muhammed fant ikke opp engelen. Han hadde en genuin mystisk opplevelse. Men dersom du ikke tror på det hele, slik det blir fortalt, men heller ikke mistror ham – hva skjer da?

Hvordan skal en da forklare den mystiske erfaringen? Gitt at vi aksepterer at det skjedde, men at vi samtidig ikke tror på Gud eller erkeengler. Det er det jeg har forsøkt å skrive om.25 For Salman Rushdie handlet retten til den frie, kritiske tanke om en grunnleggende frihet for mennesker til selv å definere sin identitet. «Hvordan oppnår man frihet? Den blir tatt, aldri gitt. For å bli fri må man først erkjenne sin rett til frihet. Da jeg skrev Sataniske vers, skrev jeg ut fra erkjennelsen av at jeg var en fri mann.»

Immigrantens hjemløshet Det andre sentrale temaet i Sataniske vers er immigrantens situasjon. Opplevelsen av å ha reist hjemmefra og samtidig være på utsiden av det samfunnet du har reist til. Om det å leve i og med flere kulturer samtidig – og om hva immigrantenes liv og historier betyr for utviklingen av internasjonale storbyer som London. «Vesten skryter med god grunn av sine friheter. Men mange minoriteter – rasemessige, seksuelle, politiske – føler seg med like god grunn ekskludert fra total besittelse av disse rettigheter.»26 23

Dette er den tristeste ironi av alt. Etter å ha arbeidet i fem år for å gi en stemme og en kropp av fiksjon til den immigrantkulturen jeg selv er en del av, ser jeg at min bok brennes, i hovedsak ulest, av det folket den handler om. Fanatikernes protest bare bekrefter, i vestlig opinion, de verste stereotypier av den muslimske verden.27 Rushdie mente utviklingen gikk mot en verden hvor det kanskje bare ville være en teokratisk, fundamentalistisk islam som ville stå fram som et alternativ til den liberal-kapitalistiske sosiale modellen i Vesten. Han var opprørt over den intoleranse, trangsynthet og manglende religiøs og politisk frihet som holdt mange muslimske samfunn tilbake i utvikling. I Sataniske vers viste Rushdie hvordan fattige troende muslimer utnyttes politisk og utbyttes økonomisk av religiøse og politiske ledere. Ledere som holdt sine tilhengere i et falskt selvbilde av muslimske samfunns renhet og kulturelle overlegenhet. Samtidig angrep han rasismen i det britiske samfunnet og harselerte over grupper av britisk-asiaters utbytting av nylig innvandrede landsmenn og andre fattige innvandrere fra Afrika og Vest-India. Rushdie ville avkle enhver form for rasisme og utnytting av kunnskapsløshet og religiøse følelser.

Mot dette bakteppet kjempet hans romanpersoner med akkurat de problemene som oppsto rundt boken: Hvem skal definere sannhet? Hvem kan tolke religion? Hvordan møte rasisme i samfunn med raseblanding, klasser og sosiale gettoer?

De politiske konfliktene som oppsto i møter mellom migranter og fordommer, usikkerhet og konflikter knyttet til migranter og nye generasjoners ønske om å skape noe nytt, noe eget som forener gammel og ny kultur og ideer. Rushdie ønsket at Sataniske vers skulle bli et mangefasettert speil, hvor muslimer i både den gamle og den nye verden kunne se seg selv og sine muligheter med nye øyne.

Rushdie insisterte på at uten frihet til å fornærme, til å utfordre og drive satire over religiøse dogmer opphører ytringsfriheten. I sitt forsvar for boken argumenterte han for at den djevelske verden som mange muslimer mente å se beskrevet i boken, var deres egen verden. En verden formet gjennom erfa24

ringene med å være annerledes. Et viktig poeng for Rushdie var at man kan nekte å la seg definere av «de andre». Rushdie ville vise hvordan man kan etablere en ny identitet gjennom å gjenvinne språket og definisjonsmakten fra sine motstandere. «Slik ordet ‘svart’ i USA er forvandlet fra et rasistisk skjellsord til et vakkert uttrykk for kulturell stolthet.»28

Det nye i verden De romaner Rushdie selv brydde seg mest om, var de som forsøkte å gjøre nettopp det ordet novel synes å oppfordre til: Å se verden på ny. Hans tredje hovedtema i Sataniske vers var å beskrive reaksjoner og kamp for å bringe ny forståelse inn i verden. Rushdies tanke var at kunst kunne være grunnlag for en tredje form for forståelse og erfaring mellom en materiell og en spirituell forståelse av verden. Ved å svelge begge verdener tilbyr kunsten oss noe nytt. Noe Rushdie kalte en «sekulær definisjon av transcendens». Rushdies argument var at kunsten ikke bare kunne, men at den måtte utfordre absolutter og tilby noe nytt. «Litteratur er, av all kunst, den best egnede til å utfordre absolutter av alle slag. Og fordi litteratur i sin opprinnelse er motsatsen til den hellige tekst, er den også den kunstform best egnet til å fylle våre gudsskapte hull.»29 Sataniske vers er en hyllest til det som skjer når det hellige utfordres av det verdslige, når kulturer møtes og noe nytt oppstår. En hyllest til: raseblanding, urenhet, omgang med fremmede, de forandringer som er et resultat av nye og uventede konstellasjoner av mennesker, kulturer, ideer, politiske oppfatninger, filmer, sanger. Den fryder seg over bastardisme og frykter Renhetens absolutter. En salig røre, et sammensurium, litt av hvert og dette og hint; slik er det noe nytt kommer til verden. Her ligger den gylne mulighet masseemigrasjon kan gi verden.30 Romanens invitasjon til å se en mulig ny flerkulturell, moderne, urban identitet, druknet i sårede religiøse følelser og politiske 25

protester mot Rushdies litterære lek med erklærte sannheter i islam. De som la premissene for diskusjonen, var ikke engasjerte lesere. Det var muslimske politikere og ledere som Syed Shahabuddin i det indiske parlamentet og Sher Azam fra moskérådet i Bradford. Politiske og religiøse ledere som gjorde det til et poeng at de fordømte Sataniske vers ulest. En konsekvens av dramaet rundt boken, som Rushdie beklaget dypt, var at mange mennesker «som kanskje hadde funnet glede i å se sin virkelighet bli viet plass i en roman, aldri kommer til å lese den på grunn av det de tror den er».31

Khomeinis syndebukk Fatwaen fra Teheran kom ironisk nok på valentinsdagen, 14. februar. Kjærlighetsdagen, som i engelsk tradisjon siden 1600-tallet har vært markert med gaver og gode hilsener. Den hellige Valentin sto imot den romerske keiser Claudius’ påbud om å frasverge kristen tro. Før Valentin ble steinet til døde i år 273, skrev han et brev til sin kjære kone Julia og oppfordret henne til å holde fast ved troen.

Meldingen fra ayatolla Ruhollah Musavi Khomeini kom på Radio Teheran like før den faste nyhetssendingen kl 14: «I navnet til den allmektige Gud», innledet oppleseren: Det er bare én Gud, til hvem vi skal alle vende tilbake. Jeg ønsker å informere alle verdens rettroende muslimer om at forfatteren av boken Sataniske vers, som har vært utarbeidet, trykket og publisert i opposisjon til islam, profeten og Koranen, og likeså de forleggere som var klar over bokens innhold, har blitt dømt til døden. Jeg kaller på alle rettroende muslimer for rask henrettelse, der dere måtte finne dem, slik at ingen igjen vil våge å krenke islamske sanksjoner. Den som måtte drepes på denne veien, vil bli sett som martyr, med Guds vilje. I tillegg; de som måtte ha tilgang til forfatteren av denne bok, men ikke innehar makt til å henrette ham, skal angi ham til folket, slik at han kan bli straffet for sine handlinger. Måtte Guds velsignelse være med dere alle.

26

Salman Rushdie ble alarmert om fatwaen om morgenen, britisk tid. Det var BBC World Service som ringte og ønsket en kommentar. I løpet av kort tid var Rushdie i studio, hvor han dypt beklaget fatwaen og nok en gang benektet at boken er et blasfemisk angrep mot islam. I et CBS morgenshow noen timer senere la han til: Helt ærlig skulle jeg ønske at jeg hadde skrevet en mer kritisk bok. En religion som kan oppføre seg slik, religiøse ledere som er i stand til å oppføre seg slik, og så si at denne religionen må være hevet over den minste hvisken av kritikk: Det regnestykket går ikke opp.32 Men neste morgen hang det ikke bare en dødsdom, men en solid dusør over Salman Rushdies hode, utlovet av Hossain Sanei, leder av veldedighetsorganisasjonen 15 Khordad (15. juni).

Denne organisasjonen ble i sin tid etablert for å ivareta de etterlatte til dem som ble drept under en stor demonstrasjon mot politiets arrestasjon av ayatolla Khomeini 15. juni 1963. Organisasjonen drev supermarkeder og annen forretningsvirksomhet i Iran. To millioner US dollar ble utlovet til en muslim og en million US dollar i tilfelle det skulle bli en ikke-muslim som tok livet av forfatteren. Iranske myndigheter hevdet at 15 Khordad var en privat organisasjon. Men rent private organisasjoner fantes ikke i det statskontrollerte Iran. Alle organisasjoner måtte være godkjente av staten og motta statlig støtte for å kunne operere. Lederen, Sanei, var en statstjenestemann som rapporterte til Ministeriet for islamsk kultur og informasjon.

Britiske myndigheter så ingen grunn til å tvile på iransk vilje til å få Salman Rushdie drept. Scotland Yards spesialavdeling ga forfatteren umiddelbart «grad en»-beskyttelse. Noe som fra 15. februar 1989 innebar måneder og år på flyttefot mellom hemmelige adresser, til enhver tid omgitt av sikkerhetsfolk og strenge rutiner for all kommunikasjon og møter mellom forfatteren og omverdenen. Salman Rushdie mistet sitt liv, slik han til da hadde kunnet leve det: svært sosial, ofte på reisefot, med høy offentlig profil. Bare noen måneder etter fatwaen røyk hans ekteskap med den amerikanske forfatterinnen Marianne Wiggins.

27

Bakteppet for Khomeinis fatwa var et behov for en samlende symbolsak for det iranske presteregimet. I august 1988 hadde Iran blitt påtvunget en, for Khomeini, ydmykende våpenhvile etter den åtte år lange krigen med Irak. Den islamske revolusjonen vinteren 1979 svekket Irans militærvesen. Under revolusjonen hadde mange soldater skiftet side og nektet å skyte på revolusjonære som demonstrerte mot sjahens makt- og pengebruk. Etter maktovertakelsen henrettet prestestyret 1000 og førtidspensjonert 10 000 offiserer fra sjahens styrker. Iraks president Saddam Hussain regnet derfor med en effektiv krig, da han angrep Iran i september 1980. Målet var maktherredømme i Gulf-regionen. Slik gikk det ikke. Ayatollah Khomeini svarte med å erklære jihad – hellig krig – mot Irak. Under voldsom religiøs oppildning ble selv barn og helt unge satt inn i krigføringen. Utstyrt med billige plastnøkler hengende rundt halsen ble barna fortalt at de kunne låse seg inn i paradis, dersom de led martyrdøden som hellige krigere. Mange førtidspensjonerte offiserer ble hentet tilbake. Krigen ble en grusom, utmattende stillingskrig med enorme tap på begge sider.

Viktige deler av oljeindustrien i begge land var ødelagt, byer og infrastruktur lå i ruiner. Nærmere en million iranere, hvorav mange barn og unge, var drept. Irak hadde brukt store mengder kjemiske våpen mot hjelpeløse iranere. Irak hadde fått teknologi- og våpenhjelp fra flere vestlige land og store lån fra arabiske nabostater. Dette skulle komme til å prege det iranske prestestyrets holdning til Vesten og mange av de sunnimuslimske gulfstatene.

Irans 86 år gamle religiøse leder trengte å blåse ny revolusjonær glød inn i det hardt prøvede folket. Han hadde behov for å vise både religiøst og politisk lederskap, skulle han sikre oppslutning om republikken og oppildne folkets stolthet som sjiamuslimer. Samtidig måtte han sørge for å utmanøvrere de mer moderate, liberale krefter som ønsket normalisering av forholdet til Vesten. De ville sikre økt handel og nødvendige investeringer for gjenoppbygging av det krigsherjede landet.

Som ved et trylleslag kom Sataniske vers Khomeini til unnsetning. Med sin dødsdom over Salman Rushdie trådte den persiske sjialederen fram på verdensscenen. Under hans ledelse 28

var det Irans sjiamuslimske teokrati verdens muslimer kunne flokke seg om i rettferdige harme over enda et vestlig, imperialistisk angrep mot alt de holdt hellig.

I Iran slo fatwaen en kile mellom moderate og konservative politiske ledere. Utenriksminister Ali Akbar Valayati, som ønsket å styrke forholdet mellom Iran og Vesten, unngikk å snakke direkte om dødsdommen. Han understreket islamske staters behov for å markere nulltoleranse overfor manglende respekt for islam. Valayati ba om et krisemøte i Den islamske konferanseorganisasjonen (OIC), noe som i første omgang ble møtt med en kald skulder fra Kuwait, som holdt formannsposten i organisasjonen.

Ali Akbar Hashemi Rafsanjani var den islamske republikkens første parlamentsleder og ble oppfattet som en som ønsket å bedre forholdet til Vesten. Vinteren 1989 var han påtroppende presidentkandidat og hadde behov for å markere sin lojalitet til Irans åndelige leder. I sin tale til nasjonalforsamlingen 15. februar understreket han at Sataniske vers var et svar på islamsk makt, demonstrert ved den iranske revolusjon og motstandskamp i Libanon og Afghanistan. Boken var ifølge ham et nøye planlagt og omfattende vestlig plot mot islam. Rafsanjani pekte på hvordan vestlige politikere og sionistiske forleggere bevisst hadde valgt en tilsynelatende indisk forfatter, med et ikke-vestlig navn. Rushdie var både betalt på forhånd gjennom forfatterhonorar og utstyrt med vakter. «Dette er en konfrontasjon for å bryte ned islamsk fromhet og alt som er hellig i islam», hevdet Rafsanjani.33 Selv om fatwaen førte til støttedemonstrasjoner i mange land, skapte den både religiøs og politisk usikkerhet blant sunnimuslimer. Fra det islamske universitetet al-Azhar i Kairo, som regnes som sunnimuslimenes fremste lærested, ble det påpekt at det ikke fantes noen tradisjon i islam for å henrette mennesker uten rettergang og dom. Flertallet av både sjia- og sunnimuslimske rettslærde avviste at islamsk strafferett skulle gjelde utenfor et lands territorium. Fra OICs hovedkontor i Jedda var det taust om dødsdommen mot forfatteren. Organisasjonen hadde tidligere talt høyt og klart om at boken måtte forbys.

17. februar åpnet den iranske presidenten, Ali Khamenei, for 29

at «den stakkarslige mannen» Rushdie kunne bli spart, dersom han kom med en beklagelse. Det gjorde Rushdie dagen etter: Som forfatter av Sataniske vers erkjenner jeg at muslimer i mange deler av verden er ektefølt ulykkelige over publiseringen av min roman. Jeg beklager dypt den ulykke publiseringen har forårsaket hos inderlige tilhengere av islam. Lever vi, som vi gjør, i en verden med mange troende, har denne erfaringen bidratt til å minne oss om at vi alle må være bevisste andres følsomhet.34 Det gjennomtenkte ordvalget i Rushdies beklagelse virket nærmest som en rød klut på Khomeini. 18. februar svarer ayatollaen: «Selv om Salman Rushdie angrer og blir tidenes frommeste mann, påligger det enhver muslim å ta i bruk alt han har, sitt liv og sin formue, for å sende ham til helvete.»35 Noen dager seinere holdt Khomeini en ny radiooverført tale som stadfestet hans oppfatning av Rushdies roman: «Gud ville at den blasfemiske boken Sataniske vers skulle vise oss det sanne ansikt til en verden av svik, arroganse og barbari. […] Det er verdens ødeleggende krefter som vil tilintetgjøre islam og muslimer.»36

Er vi i krig?

Hva betydde denne fatwaen og dette intense hatet mot Vesten for forholdet mellom Storbritannia og Iran? Hva innebar det da Irans ubestridte religiøse leder fikk støtte av landets president i å fastholde en dødsdom over en britisk statsborger? Er dette å anse som en statshandling overfor en annen stats borger? En person som verken oppholdt seg i Iran eller hadde forbrutt seg mot noen lov i eget land. Like fullt var det satt opp en iransk dusør for å ta livet av ham. Noe slikt hadde verken den britiske regjeringen eller det internasjonale samfunnet vært borte i tidligere.

Etter den iranske revolusjonen i 1979 hadde forholdet mellom Storbritannia og Iran vært holdt på et absolutt minimum.

30

Etter våpenhvilen mellom Iran og Irak ble det innledet samtaler om å normalisere forholdet mellom de to landene. Den britiske utenriksminister og hans iranske motpart var enige om igjen å utveksle diplomater. Britene ville gjenåpne sin ambassade i Teheran. Håpet på britisk side var at store tap i løpet av krigen ville styrke de modererende kreftene i iransk politikk og at behovet for gjenoppbygging av landet ville tvinge fram en åpning for handel og investeringer fra Vesten.

Amsterdam var blant de første europeiske hovedstedene som reagerte politisk på fatwaen. Den nederlandske utenriksministerens planlagte besøk i Iran ble umiddelbart avlyst. I London besluttet regjeringen 16. februar å stanse oppgraderingen av ambassaden i Teheran og utnevningen av en ny ambassadør. Men Storbritannia ville inntil videre opprettholde sine diplomatiske forbindelser med Iran. Den iranske charge d’affaires i London ble innkalt på teppet i det britiske utenriksdepartementet, hvor han fikk overlevert britenes protest mot fatwaen. Han fikk beskjed om at det ikke ville bli utstedt nye visa knyttet til den planlagte oppgradering av den iranske ambassaden i London.

Mohammed Mehdi Basti beklaget at britene på denne måten gjorde politikk ut av noe som fra iransk side var en «rent religiøs kunngjøring» og advarte mot at denne reaksjonen kunne få en «ødeleggende effekt for hele verden.» «Denne vurderingen medfører ingen politisk handling fra Iran. Den innebærer heller ingen innblanding i interne forhold i deres land, som vi har et diplomatisk forhold til. Jeg er veldig overrasket over at uttalelsen er blitt mistolket her i landet.»37 Den britiske regjeringen valgte en forsiktig og avventende linje. I EUs utenriksministermøte 20. februar ble det imidlertid raskt klart at flere av medlemslandene ønsket å gå lenger enn bare en felles fordømmelse av oppfordringen til mord. VestTyskland hadde hjemkalt sin ambassadør allerede 16. februar.

To dager etter fulgte Frankrike, samtidig med Norge. I en felles uttalelse ble det varslet hjemkalling av alle de 12 medlemslandenes ambassadører eller delegasjonsledere i Teheran og frys av alle besøk på høyere nivå.

31

Ayatollaens mange gisler Hjemkalling av diplomater og europeiske avskyresolusjoner bet ikke på prestestyret i Iran. Det skulle ta nærmere ti år og mye aksjonsarbeid i de politiske kulissene før fatwaen i realiteten ble lagt død. Gjennom noen korte setninger hadde Khomeini i februar 1989 gjort Salman Rushdie til et gissel i sitt eget liv.

Men det var langt fra bare den britiske forfatteren som ble holdt som politisk og religiøst gissel av ayatollaens fatwa.

Fatwaen og de voldsomme reaksjonene mot Sataniske vers bidro i mange land til å styrke en kontrollkultur, hvor terskelen for å påberope seg sårede religiøse følelser ble senket. Dermed ble det også enklere for autoritære regimer å gripe til anklager om religiøst frafall – apostasi, sammen med sensur- og blasfemiparagrafer. Noe som igjen legitimerte religiøse lederes bruk av fatwa mot forfattere, akademiske skribenter og kunstnere.

Slik kunne politiske, økonomiske og religiøse motiver brukes og misbrukes om hverandre. Resultatet ble at en ytring kunne knebles og skyld og ansvar for opptøyer og uro ble lagt på ytreren for vantro, blasfemi og krenkelser og ikke på oppviglerne for voldsbruk og selvtekt. Beskyldninger om religiøst frafall og blasfemiske ytringer har bare økt i omfang siden 1980-årene.

Med fatwaen mot Sataniske vers, bidro ayatolla Khomeini til en kraftig økning i både omfang og nye former for apostasianklager. Ifølge Kari Vogt blir denne type anklager i dag anvendt på nye måter og i et omfang som er uten sidestsykke i nyere tid. «Ytterliggående grupper har fått et effektivt våpen i apostasi- og blasfemiloven, et våpen som kan rettes nesten mot enhver motstander.»38 Mange muslimer i Storbritannia og andre vestlige land så med gru på den iranske fatwaen. De kunne overhodet ikke støtte en slik dødsdom og så sin egen sak skadet ved ayatollaens demonstrasjon. For det første opplevde de seg slått i hartkorn med ekstreme grupperinger som støttet fatwaen. For det andre så de at medienes og den politiske elites oppmerksomhet nå ble vendt mot Iran og dermed lukket det politiske handlingsrommet de selv hadde oppnådd for å fremme sine lokale interesser og erfaringer som muslimsk minoritet. Ifølge Abdur Rahim, leder av 32

Sparkbrook Islamic Centre i Birmingham, førte Iran-vinklingen utelukkende til å avlede interessen fra kjernen i saken; den skade boken representerte for muslimske minoriteters religiøse følelser. «Vi opponerer bittert mot den måten den britiske regjeringen nå håndterer Rushdie-saken på,» kommenterte Rahim.

«De underkjenner muslimske følelser her i landet ved å gjøre dette til en sak mot Iran.»39 Rahims poeng var at Rushdie-saken så langt hadde virket samlende for muslimene i Birmingham, og den hadde bidratt til større oppmerksomhet om muslimske minoriteters situasjon i mange lokalsamfunn i Storbritannia.

Den politiske vinden snudde raskt. Bare få dager etter Rahims beklagelse i Independent besøkte den britiske innenriksminister Douglas Hurd Birmingham. I sin tale tok han opp hvordan muslimer hadde blitt og skulle bli integrert i det britiske samfunnet. Innholdet i talen ble i en lokal tabloid kort oppsummert: «Behave like British, or don’t live here.»40 Det store flertallet av moderate muslimer i Vesten støttet aldri Khomeinis dødsdom. En av Rushdies fremste støttespillere blant muslimske geistlige i Storbritannia var Zaki Badawi.

Den opprinnelige egypteren, utdannet ved Al-Azhar-universitetet i Kairo, erklærte at han ikke ville nøle med å tilby Rushdie tilflukt i sitt eget hjem.41 Da Badawi i 1978 ble ansatt som hovedimam i London Central Mosque, ble han skremt over hvor lite engelsk de fleste imamene kunne og hvor lite de kjente og forsto det britiske samfunnet. Badawi ønsket å utvikle britisk islam og styrke religionsdialog. I 1986 opprettet han Muslim College i London. Skolen utdanner imamer for arbeid i britiske moskeer. Badawi oppfordret britiske muslimer til å avvise boken, men å spare forfatteren.

Kneblet muslimer Med fatwaen mot Sataniske vers og konspirasjonsanklagene om at boken inngikk i et større vestlig-sionistisk forræderi mot islam, sørget den aldrende Khomeini for at de moderate kreftene i Iran kom på defensiven foran presidentvalget i Iran. Ali Akbar Hashemi Rafsanjani vant valget og stadfestet i mai 1989 33

dødsdommen mot Rushdie. Han videreførte en knallhard linje overfor enhver politisk opposisjon.

Iran sto overfor enorme utfordringer med gjenoppbygging av landet etter krigen mot Irak. Oljeproduksjonen var fortsatt svært lav og inflasjonen oppe i 50 prosent. Det iranske regimet var hardt presset, likviderte politisk opposisjon i høyt tempo og holdt Rushdie-saken varm som en måte å avlede folkets raseri og frustrasjon på.

Amir Taheri, eksiliraner og tidligere redaktør av den iranske avisen Keyhan, minnet i mai 1989 om at muslimer generelt og iranere spesielt var de fremste ofrene for det han kalte khomeinisme. «Ayatollaen har tatt livet av 1,8 millioner muslimer. De fleste av dem iranere. Dette antallet er langt høyere enn det totale muslimske tapet under korstogene.» 42 Taheri mente Rushdie-saken ikke bare gjorde livet vanskeligere for muslimske intellektuelle i Iran. Rushdie og Khomeinis reaksjon på Sataniske vers stilte muslimske intellektuelle i mange land opp mot veggen og tvang dem til å ta stilling til spørsmål de helst ville unngå. Taheri pekte på tre former for klassiske reaksjoner fra muslimske intellektuelle, dersom utfordrende spørsmål dukket opp: For det første å forbli tause og unngå saken, eller kanskje mumle noe om at Rushdie måtte ha visst hva han gjorde. For det andre å hevde at voldsomme reaksjoner, som Khomeinis dødsdom, ikke hadde noe med islam å gjøre. Islam ble framholdt som den mest tolerante av alle religioner. For det tredje å komme med kulturrelativistiske forklaringer om at man måtte se reaksjonene i lys av mange muslimers vanskelige situasjon og sårede følelser. Derfor var det forståelig, men beklagelig, om de skulle komme til å drepe Rushdie.

Taheri påpekte at det normale for muslimske poeter og skribenter nettopp var fengsling eller eksil. Hovedårsaken til islams økonomiske og politiske tilbakegang siden det sekstende århundre tilla han manglende frihet, i særlig grad ytringsfrihet.

Han hevdet det muslimske presteskapet hadde forsøkt å opprettholde en verden hvor tiden sto stille. Bare ideen om endring ble sett på som helligbrøde, og uenighet var likestilt med revolt mot Gud. Taheri viste til hvordan Khomeini bevisst be34

skrev sine fiender som taghut (rebeller), et begrep som brukes om Satan i Koranen. En effektiv måte å kommunisere at all kritikk mot Khomeini og hans prestestyre var et angrep på islam.

En av de muslimske intellektuelle som ble hardt presset av Rushdie-saken, var den egyptiske forfatteren Nawal el Saadawi.

Hun hadde selv en dødsdom hengende over hodet fra ytterliggående muslimer, men valgte likevel å være tydelig. Hun påpekte i flere intervjuer hvordan Khomeinis islam påvirket andre islamske regimer, slik at blodig terror spredte seg fra politikk til kunst: De store, vise menn i islam har kommet med andre uttalelser, som beskriver islams sjenerøsitet og respekt overfor kreative og fritenkende mennesker innenfor alle sektorer av vitenskap og kunst. De bekrefter at Khomeinis uttalelser skader islam og viser at Khomeinis versjon av islam er et bilde på terrorisme – av islam som en religion for blodbad.43 Ikke bare forfattere og intellektuelle ble satt under press av Khomeinis dødsdom. Også mer moderate statsledere og politikere i flere muslimske stater merket presset fra ytterliggående politiske og religiøse grupper i eget land. En av dem som fikk merke virkningen av den fanatiske pisken fra Teheran, var Pakistans statsminister Benazir Bhutto. Mange i det islamske presteskapet kunne ikke forsone seg med at landet i 1988 hadde fått en kvinnelig statsleder. Et religiøst råd av menn hadde tidligere sett på kvinnens stilling i islam. De kom til at kvinner verken kunne være statsoverhoder eller stille til valg før etter at de hadde fylt 50 år og hadde fått tillatelse fra sin mann. Forslagene ble tatt inn i grunnloven. Men Benazir Bhutto ble likevel valgt som den første kvinnelige statssjef i et muslimsk land i moderne tid.

For den religiøse høyresiden i Pakistan ga rabalderet omkring Sataniske vers en fornyet anledning til å slå til mot Bhutto og hennes regjering. Demonstrasjonene mot Sataniske vers og for dødsdommen mot Rushdie ble brukt til å trekke fram at Benazir Bhuttos selvbiografi Østens datter var utgitt på Rushdies forlag; Viking – Penguin. For de mest ekstreme fanatikerne var dette bevis nok for at Bhutto og hennes parti Pakistan People’s Party 35

(PPP) var med i den samme «amerikansk-sionistiske sammensvergelsen mot islam» som Rushdie og hans forleggere. Selv om Sataniske vers allerede hadde vært forbudt i Pakistan i flere måneder, fortsatte demonstrasjonene etter Khomeinis fatwa. Sammen med amerikanske og britiske flagg brente demonstrantene bilder av sin statsminister Benazir Bhutto. Ironisk nok hadde Salman Rushdie selv noen år tidligere vært kritisk til Bhutto. I boken Skam, som skildrer pakistanske forhold, karakteriserte Rushdie Benazir Bhutto som «jomfru jernbukse».

Den islamske konferanseorganisasjonen (OIC) ble også fanget av Khomeinis kupp i Rushdie-saken. Organisasjonen kom raskt på banen med skarp kritikk mot Sataniske vers for romanens krenkelse av profeten, Koranen og alt troende muslimer holder hellig. I løpet av noen år ble boken forbudt i alle organisasjonens 53 medlemsstater. Men Khomeinis dødsdom over forfatter, oversettere og forleggere ønsket langt fra alle organisasjonens statsledere å stille seg bak. Det var – som enkelte iranske muslimer beskrev det – øredøvende taust om den delen av fatwaen fra Riyadh, Kairo og Islamabad.

Blasfemianklager som politisk våpen Rushdie var selv en av dem som klarest så hvilken symbolsk rolle han og romanen ble tillagt av politiske, reaksjonære krefter. Han viste gjentatte ganger til at han verken var den første eller den siste kunstner som ville bli forsøkt kneblet ved anklager om blasfemi og frafallenhet. «Dette (er) antagelig de mest brukte våpen for fundamentalister som i moderne tid forsøker å lenke skaperkraften». 44 Rushdie fikk rett. Mange kunstnere har blitt og blir ofre for politisk spill på religiøse følelser. Anklager om blasfemi og krenkelse av religiøse tekster blandes kynisk inn i nasjonale, regionale og internasjonale konflikter. Gjennom bevisst samrøre av politiske og religiøse interesser gir både autoritære makthavere og fundamentalistiske pressgrupper sine egne politiske interesser et skinn av guddommelig autoritet og rettmessighet.

Reaksjonene mot Sataniske vers dannet et mønster som skulle 36

komme til å gå igjen i internasjonale og nasjonale konflikter om religion og ytringsfrihet de neste tiårene. Det samme gjelder Rushdies tre sentrale problemstillinger i Sataniske vers: Menneskers intellektuelle rett til å utfordre påstått absolutte sannheter har blitt kneblet ved bruk av anklager om vantro, gudsbespottelse og krenkelse av religiøse følelser. Påpeking av hvordan rasistiske holdninger undergraver menneskers verdighet og forkrøpler sosial utvikling har blitt møtt med demonisering og mistenkeliggjøring av etniske og religiøse minoriteter.

Kunst, religionskritikk og opposisjonelles nye ideer har druknet i politisk opphisselse og voldelige motreaksjoner. Journalister, skribenter og bloggere som avdekker hendelser, sammenhenger og ansvar, har blitt brutalt undertrykket. Respekt for det hellige og folkets behov for beskyttelse mot ekstremisme, destabilitet og kaos har blitt brukt som dekke for å kvele kritisk tenkning.