Arnold Jacoby og Herman Sachnowitz Det angår også deg

Det angår også deg

Arnold Jacoby

Det angår også deg Herman Sachnowitz forteller

© N.W. Damm & Søn AS, 1976 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2016 ISBN 978-82-02-52945-1 1. utgave, 1. opplag 2016 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2016 Satt i 10/12 pkt. Sabon og trykt på 70 g Ensolux Cream 1,6.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Jeg er norsk jøde, travelt på vei til møte med en venn. Kort vei å gå. Folk på alle kanter. Biler. En trailer svinger inn i Nedre Slottsgate, svær, tung, dieseldrevet. Et lunkent blaff av ekshaust og olje, – og plutselig er det over meg! Jeg trenger en vegg å støtte meg til, en krok å bli glemt i, en stripet drakt for å drukne i et hav av stripete, levende lik. Det er lukten – dieselvognene i Monowitz.

Vinterkveld i vennelag. Varme stuer. Munter trygghet til dempet musikk. «Husker-du-melodier» på løpende bånd.

– Da er det over meg! En klo rundt hjertet. Et sug i buken.

Melodien! Kanskje ser jeg Bronek! Kanskje Alexander! Vi spilte den jo – melodien, men ikke sånn – ikke sånn!

Det er vårkveld. Kald og klar, en slik kveld da lyd bærer langt. Fjernt fløyter et tog. For oss var det en gang som fløyt fra en fugl på vei mot nord. En lyd av døende håp. Kvelden toner ut i blått. Bak gråsteingjerdet går naboen og raker løv og kvist, og brenner bråte. Da er det over meg! Det er ikke løv og kvist bare, men noe mer – en liten dyreskrott – kanskje en død fugl i bålet! En søtlig, kvalmende lukt av brent kjøtt driver inn fra krematoriene i Birkenau Auschwitz.

Jeg slentrer en tur i sentrum. Plystrer. Ser på folkelivet. Vindusutstillinger. Nye kåper og drakter. Kanskje får jeg idéer.

– Det skriker i bilbremser bak meg. Da er det over meg!

Jeg huker meg ned, løfter hendene over hodet. Et spark i underlivet. Vokteren kom helst på gummisåler, bakfra.

Først etterpå så du ham. Når du reiste deg. Hvis du reiste 5

deg. I dag, tretti år etter, ser du ham ikke lenger, men han er der!

I kveld er jeg sterk og frisk. Det har vært en god dag.

Travel, men god. Ikke bare for meg; for min kone Paula og barna også. Kanskje sovner jeg fort og lett for en gangs skyld. Det er lenge siden sist. Jeg synker tilbake og lukker øynene. Bak øyelokkene venter Rakers, capoene, en hær av SS-menn, og jeg slåss mot dem alle, med redselens blinde raseri, time etter time, til jeg står opp om morgenen, syk i sinnet og trett til døden.

I tretti år har jeg utsatt å skrive om min tapte ungdom.

Ikke har jeg hatt helse til det; det finnes punkter i livet, små, harde knuter en ikke tør røre ved av frykt for at alt skal rakne. Heller ikke har jeg følt meg oppgaven voksen; å skildre noe som ingen kan skildre, å få andre til å fatte det ufattelige. Forsøket er dømt til å mislykkes, men – Likevel må jeg fortelle hva jeg husker best. Det skylder jeg alle mine døde.

1

«Jeg kommer igjen! En dag kommer jeg igjen!» Jeg skrek ordene opp i et uklart ansikt som duvet mot meg gjennom bølger av tåke. Fram og tilbake, fram og tilbake, stadig klarere – til jeg kjente det igjen. Jo, det var ham, lensmannen i Stokke, en mann jeg aldri, aldri skulle glemme. Jeg hadde lovet meg selv dyrt og hellig at jeg en gang ville se dette ansiktet igjen, blekt av skrekk, en gang – når jeg kom tilbake.

Han var ikke alene i tåken. Det var stemmer og folk omkring. Rita tonet fram med en brødbakke i hånden.

«Spis – spis godt før dere drar,» sa hun.

Langsomt gled tåken bort. Ukjente vegger. Ukjent tak. En ung kvinne i hvitt. Søster Solveig. Hun holdt meg i hånden.

«Er du våken?» spurte hun.

Som et sjokk stod situasjonen for meg. Dette var sykehuset, og jeg var syk. Kanskje var jeg operert allerede. Jeg ville brekke meg. På nytt kom tåken sivende, og jeg så uklare hauger av kålrabi. Råtten kålrabi.

Jeg husket jeg hadde spist av den, spist og spist. Ikke av sult, men med kald beregning. Jeg ville bli syk. Jeg ville bli så dårlig at de måtte sende meg vekk. Jeg ville utenfor, vekk fra leiren, så jeg kanskje kunne legge en plan for oss alle – Hvor var de nå, alle mine? Hvordan tok far situasjonen?

«Du skal se det går bra, Herman,» hadde han hvisket, på jiddisch, en gang på den andre siden av tåken. Men jeg hadde merket uroen i ham, han som ellers var tryggheten og sindigheten selv. Og brødrene mine, hvordan var det med dem? Samuel, som var så følsom?

Var søstrene mine tatt? Eller hadde de greid å flykte? De 7

måtte ikke bli tatt! Rita, Marie og Frida – de kjæreste i verden!

Jeg måtte opp! Ut! Komme i aksjon! Da var kvalmen der igjen, verre enn før, og jeg merket en stram smerte i høyre lyske. De hadde altså gjort det. De hadde fjernet blindtarmen.

Jeg hadde bedt dem la det være. Jeg hadde fortalt overlege Paus hele sannheten, at jeg hadde spist mengder av råtten kålrabi for å bli virkelig dårlig. I fangeleiren på Berg hadde jeg sett syke fanger bli overført til sykehuset i Tønsberg fordi forholdene på lasarettet ikke lå til rette for skikkelig behandling. Det var dette som hadde satt meg på tanken. Frisk og sterk som jeg var, nyttet det ikke å simulere. Jeg måtte bli virkelig syk for å bli overført. Var jeg først sluppet vekk fra vokterne, kunne jeg kanskje skaffe meg kontakter som kunne rekke meg og mine en hjelpende hånd. Vi hadde jo så mange venner – Nå gjaldt det altså å handle raskt og med besluttsomhet.

Så langt hadde planen lykkes. Jeg lå i sengen og tenkte febrilsk på situasjonen, prøvde å få et overblikk, å se en sammenheng i det hele. Situasjonen var kritisk, det lot seg ikke nekte, og kritisk hadde den vært helt siden den 22. oktober, da to unge jøder, Willy Schermann og Herman Feldmann, var blitt overrasket av norsk hird på toget like før svenskegrensen. De hadde greid å hoppe av, men var begge blitt skadet. Det ble siden sagt at tyskerne hadde skutt dem på Trandum. Det svirret så mange rykter. Vi visste ikke hva vi skulle tro, men vi kjente på oss at dette var opptakten til noe større, noe vi lenge hadde ventet og fryktet. Vi tenkte på Krystallnatten, voldshandlingene mot tyske jøder natten mellom 9. og 10. november 1938 – var turen nå kommet til oss?

I virkeligheten hadde det lenge vært i emning. Helt siden tyske tropper plantet sine jernskodde hæler i norsk jord, hadde vi jøder fått føle snerten av nazisvøpen, både sjelelig og kroppslig. Vi hadde fått stemplet en J i legitimasjonskortene våre. J for jøde. Hittil hadde Frank og jeg, vi to yngste 8

av guttene, sluppet nokså bra fra det, men far og de eldste brødrene mine, Martin, Elias og Samuel, hadde vært arrestert etter tur, pint, hånet, og sluppet ut igjen. Men alltid satt én inne, som gissel. Gestapo hadde sagt klart fra at dersom en av oss flyktet, ville en annen av familien bli skutt.

Det hadde ikke skortet på sjanser til flukt. Mang en oppriktig venn og god nordmann stod hele tiden klar til å rekke oss en hjelpende hånd, men hittil hadde vi ikke kunnet gripe den. Vi kunne ikke svikte den ene, hvem det nå måtte bli.

Hos oss var familiefølelsen det sterkeste av alt, sterkere enn frykten, sterkere enn driftene, sterk som kjærligheten. Den som ikke har vokst opp i en familie som vår, vil aldri helt kunne fatte et slikt samhold. Alltid satt én inne, og vi kunne ikke ofre ham for at vi andre skulle få en sjanse til å leve videre.

Elias var blitt tatt da de norske styrkene overgav seg.

Han var straks blitt skilt ut som jøde, og behandlet deretter. Samuel hadde sittet i Møllergaten 19 i et halvt år. Da klærne hans ble sendt hjem til oss til vask, var de tilgriset og blodige. Vi skjønte at han ble torturert. Da han slapp ut, ble Martin, den eldste av oss, arrestert. Også han satt inne i flere måneder. De lot hår og skjegg vokse langt på ham. Så barberte de den ene siden av hodet og ansiktet, plantet et uladd gevær i nevene på ham, og tvang ham til å paradere utenfor fengslet i Larvik.

Etterpå tok de far. Også han ble torturert. Og hele tiden drev de med sjikane. Rutene i «Ekko», forretningen til Elias, ble knust. Vi ble utsatt for telefonterror om nettene, og en dag kom de og hentet møblene våre. Det var tyske SSfolk og norske nazister. Til slutt ble huset beslaglagt, til tysk kommandantbolig.

Natten til 26. oktober 1942 var far, min eldste søster Rita og vi fem guttene samlet på Gjein i Stokke, en bondegård far hadde kjøpt da han skjønte det ville bli hett for oss i byen. Lørdagen og søndagen før hadde vi brukt til å kontakte nær familie, og til å brenne papirer og korrespondanse som kanskje kunne irritere tyskerne. Ved halv-fem-tiden 9

om morgenen våknet jeg ved hissig dundring på hoveddøren. Jeg hørte rop og iltre stemmer. Det var Gran, lensmannen i Stokke, som kom med sine hjelpere for å arrestere alle mannlige medlemmer av familien Sachnowitz.

Det var altså ennå ikke kommet noen arrestordre på Rita.

Heller ikke på Marie og Frida, som ikke befant seg på Gjein den natten. Jeg husker Rita, min elskelige eldstesøster, som hadde stullet og stelt om oss alle helt siden mor døde. Nå gikk hun omkring, behersket, men fortvilet, og satte fram mat til oss, for lensmannen hadde sagt at vi burde spise godt før avreisen. Det kunne ta tid før vi fikk mat på nytt.

Så ble vi fraktet med biler til den nyopprettede Berg fangeleir ved Tønsberg, noen kalde brakker, en appellplass og en hovedbygning for vaktmannskapet. Vi var den første norske jødiske familien som kom dit.

Ennå var det bare nordmenn vi hadde med å gjøre. Sjefene for leiren var to nidkjære nazister, Eivind Wallestad og Leif Lindseth. Vaktene var norske hirdmenn. Noen av dem hadde dessverre lært atskillig av de tyske SS-soldatene allerede, og mer skulle de lære. Men flere av dem var fremdeles menneskelige. Jeg husker særlig godt en ung gutt fra Holmestrand, han ble fortvilet da det gikk opp for ham hva det var han hadde innlatt seg på. Nå var det for sent.

Utpå dagen kom nye fanger til, enkeltvis eller hele familier. Vi fikk lov å snakke sammen og utveksle nyheter. Vi møtte kjente, blant dem en nær venn av Martin, som ofte hadde besøkt oss på Gjein gård. Mannen het Hans Jellinek.

Han var kommet fra Wien noen år før, var verdensmester i bridge og en av skaperne av det berømte Vienna-systemet. Det var gjennom bridgen at Martin hadde lært ham å kjenne, for også han var en eminent spiller. I 1941 var han med på laget fra Larvik bridgeklubb, som ble Norgesmester det året.

Vi traff også en jøde fra Drammen. Emil Hausmann het han, og jeg gjetter at han var i femtiårs-alderen. Han var et fint og høyt kultivert menneske, men hva han hadde å fortelle, var i høyeste grad foruroligende. Han hadde selv 10

måttet flykte fra Tyskland, og historiene hans fra tyske konsentrasjonsleirer var så usannsynlige at vi trodde han måtte være gal. Han hadde bare ett råd å gi oss. «Blir dere sendt videre herfra,» sa han, «så havner dere i en dødsleir i Polen eller Tyskland, og dere kommer aldri mer tilbake til Norge, det kan jeg sverge på. Dere som er unge, flykt så fort dere får en sjanse! Ikke betenk dere, men flykt – flykt!»

Jeg husker vi så på hverandre, vi fem brødrene. Far hadde gått, han orket ikke å høre på det. Det hele var så uhyggelig og utrolig at det måtte være oppspinn av en syk hjerne.

Dagen etter fikk vi en svak føling med hva vi hadde i vente. Vi kunne vel være et par hundre jøder på Berg da, og for første gang fikk vi besøk av en SS-offiser. Han brølte og skrek og sparket og slo, og straks begynte endel av hirdfolkene å ta etter. Det var opprørende å se hvor lærevillige de var, og hvor ufølsomme de kunne være overfor synet av vold og brutalitet.

Etter ti–tolv dager ble jeg plukket ut til forskjellig arbeid i lasarettet, under professor Epstein, en tsjekkisk lege som hadde kommet til Norge i 1938. Det var her jeg kom på tanken om å spise råtten kålrabi, som jeg fant i depothauger ute på marken. Matstellet i leiren hadde hele tiden vært dårlig, mest turnips og kålrabi, men det var ikke dette som gjorde at jeg desperat lette etter en mulighet for å slippe ut av leiren. Det jeg ville, var å komme vekk noen timer eller dager slik at jeg kunne finne på noe, komme i kontakt med venner, legge en smart fluktplan for hele familien. Så gav jeg meg i kast med kålrabien. Snart ble jeg virkelig dårlig, og jeg simulerte enda dårligere. Dermed ble jeg i all hast sendt til Fylkessykehuset.

Som nevnt hadde jeg straks fortalt overlegen sannheten.

Han fattet øyeblikkelig situasjonen, og jeg merket at jeg hadde møtt en fryktløs mann og en sann forbundsfelle. Han mente imidlertid at det var nødvendig å operere, og alt neste dag ble blindtarmen fjernet.

Så lå jeg da i sykesengen, med feber og mer handlingslammet enn noen gang før. Jeg lå og tenkte på familien min, 11

på far og de andre. Kanskje var jeg allerede da mest urolig for Frank. «Frankemann», som jeg kalte ham. Han var den yngste av oss, bare sytten år, og jeg hadde alltid følt et særlig ansvar for ham. Sikkert var han akkurat som gutter flest, men jeg hadde fått det for meg at han var særlig sårbar, at jeg måtte hjelpe og beskytte ham så godt jeg kunne.

Og nå var han alene. Verken far eller de andre kunne gjøre noe for ham. Det måtte bli meg, og det var fortvilet.

Den 25. november fikk jeg et gledelig besøk, og likevel ble denne stunden til en av de harde knutene i livet mitt. Det var Rita og Frida som kom for å se til meg, og for å spørre meg til råds.

«Hva tror du, Herman?» sa Rita. «Jeg har fått en hemmelig kontakt i Oslo, en som kan hjelpe Frida og meg over til Sverige. Hva synes du? Skal vi, eller skal vi ikke?»

Ennå ser jeg spørsmålet i øynene hennes og hører usikkerheten i stemmen. Jeg hører det om og om igjen, og hver gang skriker det inne i meg: «Ja, reis – reis! Ta Frida og Marie med deg, og kom dere vekk! Straks!»

Hvorfor sa jeg ikke det den gangen? Jeg unnskylder meg alltid med at jeg var for ung og troskyldig, at jeg visste for lite, at jeg var febril, forvirret og usikker. Og det er sant, alt sammen. Rita var seks år eldre enn jeg. Heller ikke hun visste.

Hausmann visste. Han ville sagt som han sa til oss: «Ikke betenk dere, men flykt – flykt!» Og likevel – var han ved sine fulle fem? Kunne noe være halvt så fryktelig som det han hadde fortalt?

Og dersom Rita, Marie og Frida kom seg vekk, hva da med far og oss andre? Kanskje ble vi alle stilt opp mot muren og skutt!

Jeg kunne ikke svare, det ble verken ja eller nei. Det kommer ustanselig for meg, netter og dager, – som blodskrift på veggen.

Tidligere på dagen hadde doktor Paus gitt meg visse advarsler. Han var redd jeg når som helst kunne bli hentet tilbake til fangeleiren. For sikkerhets skyld hadde han tatt 12

røntgenbilder av ryggen min og latt dem forvanske, så det så ut som om jeg hadde en alvorlig rygglidelse. Disse bildene aktet han å vise tyskerne når de forlangte meg utlevert.

I løpet av den tiden jeg hadde vært på sykehuset, hadde jeg virkelig greid å skaffe meg et par kontakter, mest takket være sykehuspersonalet, men tilbudene jeg hadde fått, var vage og usikre. Dessuten gjaldt de bare meg. For far og brødrene mine hadde jeg ikke funnet noen løsning. Jeg lette fremdeles fortvilet etter en utvei for oss alle.

Så kom ordren om at jeg skulle tilbake til Berg. Det nyttet verken med blindtarmoperasjon eller dårlig rygg. Jeg spurte doktor Paus hva jeg skulle gjøre.

«Forsvinn!» sa han. «Forsvinn i kveld! Ingen kommer til å stanse deg i korridorene.» Han innprentet meg hvilken vei jeg skulle følge, og hvilken bakdør som skulle stå åpen.

Jeg greide ikke å bestemme meg. Sent på kvelden måtte jeg pakke sakene mine og gå ut til en ventende bil, som kjørte meg tilbake til Berg. Jeg fikk ikke snakke med noen av mine, men ble stengt inne i et enerom på lasarettet. Det var lem for vinduet. Jeg ble grepet av panikk og gikk løs på vegger og dør med bare nevene, hamret og skrek hele natten, men ingen lukket opp. Jeg var fremdeles syk og kraftløs etter operasjonen, og iblant måtte jeg hvile. Da merket jeg det, akkurat som en hund værer noe den ikke liker. Det var en merkelig aktivitet i luften. Noe foregikk. Et eller annet hendte der ute i mørket. Men hva? Det var nifst. Jeg formelig luktet uhyggen.

Klokken fire om morgenen måtte vi stille på appellplassen. Jeg traff far og de andre, og rakk så vidt å fortelle de få nyhetene jeg hadde. Så var det oppstilling og avmarsj til Sem stasjon, der et tog stod klart til å ta imot oss. Noen få jøder fikk bli igjen i leiren. Det var de som var gift med ikkejøder.

Som sauer ble vi drevet inn i vognene. Jeg kom i en vogn som var spesielt for syke, og professor Epstein var med i vår vogn. Han så trett ut. Langt borte skingret en fløyte, de første rykk i vognen, og dermed bar det av sted mot Oslo.

13

På nytt så jeg Hausmanns ansikt for meg, rolig og litt trist, men sindig. Ikke et øyeblikk ville jeg tvilt på ham om det ikke hadde vært for overdrivelsene i beretningen hans. Var det ikke overdrivelser likevel? Hadde han rett?

Eller hadde de rett som sa at vi skulle til Nord-Norge, på tvangsarbeid? Jeg hadde hittil trøstet meg med den forklaringen; nå stod Hausmanns ansikt stadig mer inntrengende for meg. Mannen visste nok hva han snakket om. Jeg følte meg kvalm og elendig, ikke bare på grunn av såret, som ikke hadde grodd, men mest ved tanken på det som ventet meg og mine, ja alle norske jøder.

På stasjonen i Drammen hadde vi et opphold. Noen av oss slapp ut, og nå gjorde jeg et siste forsøk på flukt. Jeg hadde lagt merke til at det stod en rekke drosjer bortenfor den lange toalettbygningen. Om jeg kunne få far og brødrene mine med inn på toalettet, kunne vi kanskje organisere en overraskende flukt. Jeg prøvde å få forbindelse med dem, men forgjeves; det var vakter overalt.

Vi kom til Oslo midt på dagen. Gråvær og trist. Flyalarmen gikk. Ingen norsk sivilist skulle få se det som nå skulle skje.

Likevel stod det folk foran sperringen til «Amerika-kaien».

Norske venner. Jeg så dem gjennom et vindu i sykevognen jeg satt i.

Jeg så også noe mer. Et høyt, gråsvart skipsskrog bare syv–åtte meter borte. Det var «SS Donau aus Bremen». Slaveskipet. Utenfor vognen satte en mannsstemme i et fortvilet rop, et eller annet om kvinner og barn. Vi forstod at også kvinnene var tatt. Professor Epstein falt fullstendig sammen og brast i gråt. Alle brøt sammen, også jeg.

Vi så ikke lenger de norske hirdfolkene som hadde vært våre voktere. De var erstattet av SS-soldater i grønne uniformer. Det myldret av dem. Under hysteriske brøl fra offiserene drev de oss ut av vognene og fram over kaien, mot leiderne som førte opp til skipsdekket. Vi som var syke, stod sist i flokken og så det hele: kvinner, barn og menn i håpløs kamp mot en brutal og kald overmakt, en levende jern14

ring som snørte seg sammen om de elendige. For oss som var vokst opp i et land der medmenneskelighet var første og største bud, ble synet verre enn noen maredrøm. Dette var det første store sjokket, og vi trodde det aldri kunne komme noe verre. Mer enn seks hundre mennesker som hadde levd sitt liv i trygg tro på rettsstaten, var med ett fratatt alt, sin frihet, sitt fedreland, og verst – sitt menneskeverd. De ble knubbet og sparket og slått. De tryglet og bad om å få slippe å gå om bord, for de visste hva det betydde. Deportasjon. De kastet seg ned på bryggen, rev seg i håret og skrek om nåde for seg og sine, men det var ingen bønn. Jernskodde støvler og gummikøller traff dem i hode og mave.

Mødre med spedbarn på armen, gravide kvinner, ble skubbet og slått. Klær revnet eller ble slitt i stykker så undertøy og nakenhet syntes. Småbarn ble slengt overende. Og midt i alt dette – jeg ser det ennå for meg – gikk en stille strøm av svake gamle kvinner og menn langsomt og med bøyde hoder opp leiderne, mot det de så som en uavvendelig skjebne. De visste mer enn vi unge. De kjente vårt folks historie. De var allerede døde.

Så kom turen til de syke, og blant dem var jeg. Her var ikke snakk om en hjelpende hånd, men det fikk så være.

Såret hadde ikke grodd ordentlig etter operasjonen, og jeg følte meg svak. Kanskje overspilte jeg litt, iallfall hadde en SS-soldat merket meg ut da jeg kom opp leideren. «Judenschwein!» skrek han. «Du simulerer! Du skal nok få lære å rette deg opp!» Dermed sparket han til meg så jeg falt og tumlet ned leideren.

Vi kom om bord, og vandringen ned i det flytende fangehullet begynte. Jeg traff igjen far og brødrene mine. Rita, Marie og Frida visste vi ingenting om da, men det ble sagt at kvinnene var sperret inne i lasterommet akterut i skipet.

Både mannsavdelingen og kvinneavdelingen var innredet som fengsel. Det var gallerier i flere etasjer oppover veggene i de dype lasterommene, med store gitterdører som kunne skyves for når alle fangene var innenfor. I vårt laste15

rom var hundrevis av køyer slått opp i en fart, men der fantes ikke utstyr, ikke engang en madrass. Skulle vi sitte eller ligge, måtte det bli på de harde plankene i køyene. Mange av oss trengte å komme på toalettet, men vi kunne lite tysk, og vokterne var i svart humør, så vi våget ikke å snakke til dem. Etter kort tid ble lukene skalket.

Utpå ettermiddagen begynte maskinene å dunke. Kort etter hørte vi sjøene vaske langs skipssiden. Reisen til det ukjente var begynt.

Sjøen gikk høy. Det var 26. november, og full storm i Skagerak. Mesteparten av natten ble vi liggende utenfor Horten og ri på været. Også humøret hos tyskerne stod nå på storm. Hva de ønsket å oppnå, forstod jeg ikke, men de drev iallfall og plaget oss uten stans. Kanskje var det rendyrket ondskap, kanskje var det meningen å tråkke oss så flate at vi aldri mer ville våge å kny. Vi måtte «hüpfen», «hinlegen», «aufstehen» og gjøre all annen slags straffeeksersis til det ikke fantes pust igjen i oss. – Plutselig kunne det dukke opp to SS-menn. Den ene ble stående utenfor buret vårt, mens den andre kom inn. De var ville og gale i øynene, og jeg for min del var sikker på at de var sinnssyke. Så plukket de ut en og annen fra hver familie, og mens far og brødre så på, ble den utvalgte sparket og slått mens han prøvde å utføre ordre. I knebøyd stilling måtte han hoppe omkring med utstrakte armer. Så var det å kaste seg på maven og åle seg fram, opp igjen i full høyde, og det hele på nytt, til stakkaren sank sammen av utmattelse. Da ble han straks sparket opp igjen.

Alt dette gikk for seg mens skipet rullet voldsomt i sjøen.

Mange var sjøsyke. Jeg husker bleke og forpinte ansikter i skumringen. De fleste fangene hadde forlengst spist nisten de hadde fått med fra Berg, men jeg hadde ikke våget å røre min. Jeg hadde fått nok av kålrabi for lange tider. Nå var vi alle sultne. Vi syntes det var ille at vi ikke fikk mat, men det var dengang –. Siden skulle vi få vite hva sult var.

Alle gitterdører var skjøvet for og låst. Skulle vi gjøre vårt fornødne, måtte vi be vakkert om lov til å gå på dekk, der 16

avtredene var. Dette var slett ikke enkelt for mange av oss, lite kyndige som vi var i tysk. Prøvde vi å gjøre oss forstått ved tegn og fakter, vanket det spark og sviende ørefiker. En gang så jeg far peke mot dekk. Det eneste svaret han fikk, var en kraftig lusing. Å se far, min egen far, bli slått av en råtass som ikke var verdig til å knytte skolissen hans, var så opprørende og forsmedelig at det virket som fysisk smerte.

Men her skulle alt læres grundig og øyeblikkelig. «Bitte austreten zu dürfen!» Da fikk vi slippe opp.

Selv kom jeg første gang på dekk sammen med brødrene mine. Det var annen dag på reisen. På veien måtte vi passere en rekke SS-soldater. Jeg hadde inntrykk av at det myldret av dem, og hver gang vi passerte, måtte vi rope «Achtung!»

Gud nåde den som glemte det! Sønnen til antikvitetshandler Watchmann, en gutt på fjorten–femten år, var så uheldig å glemme det. Han ble grepet av en SS-mann og mishandlet stygt. Blodet silte fra nesen. Da faren tryglet og bad om nåde for gutten sin, ble han brutalt slått ned.

Oppe på dekk fant vi et provisorisk avtrede, som vi presset oss inn i, Martin, Elias, Samuel, Frank og jeg. I veggen på le side var det en glugge. Gjennom den kunne vi se ned på sjøen, som ennå gikk svær og tung. Vi snakket hviskende om å presse oss ut gjennom gluggen og la oss falle i sjøen, men fant snart ut at det ville være galskap akkurat da.

Ingen kunne svømme langt i slik sjøgang. Heller ikke så vi land i regntykket, så vi visste ikke i hvilken retning vi skulle svømme. Dertil kom det skremmende synet av mitraljøser på dekk, og store lyskastere. Etter alt vi hadde opplevd, forstod vi imidlertid at noe måtte gjøres, at vi måtte prøve et fluktforsøk straks en rimelig sjanse bød seg. Det var bare å håpe at vi alle var samlet akkurat i rette øyeblikk. Kanskje kom vi før eller siden til å krysse nærmere land, i smulere sjø.

Før jeg gikk tilbake til fangehullet, bad jeg en vaktpost om tillatelse til et kort besøk i kvinneavdelingen. Jeg sa, som sant var, at jeg hadde hørt en av søstrene mine skulle være i samme transporten, og jeg ville gjerne vite hvem av 17

dem det var. Tyskeren så alvorlig på meg, på stokken jeg støttet meg til, og nikket.

Nede i lasterommet akterut lå kvinner og småbarn pakket sammen på skitne halmmadrasser som var slengt ut over gulvet. Også de var stengt inne i bur. Som villdyr under transport. Som vi. Etter den friske luften på dekk virket stanken av svette, spy og spedbarnurin kvalmende, men jeg glemte det hele da jeg midt i elendigheten fant Marie. Hun var vakker som før, men blekere. Vi snakket sammen, og hun smilte, og sa hun var ved godt mot. Jeg gjennomskuet henne. Marie og jeg var så like. Når det gjaldt, kunne vi trolle fram egenskaper vi ikke visste vi hadde, ikke minst når nøden tvang oss til å spille en rolle. Marie kunne fortelle at Rita og Frida ikke var med i denne transporten. Nå ville hun gjerne bli med over på mannsavdelingen for å hilse på far og brødrene våre. Dette ble nektet, og så var besøket over.

Iblant ser jeg for meg døgnene om bord i «Donau» som en ullen, svart kule uten overflate, uklare ansikter stivnet i dunkelheten rundt et lysere midtpunkt. Ofte er det fars ansikt som lyser i sentrum, far i samtale med Salomon Plavnik, en gammel venn fra tsartidens Russland. I 1903 hadde de flyktet sammen i en liten robåt over Østersjøen, til Sundsvall i Sverige. Siden var de kommet til Norge, men et eller annet hadde kommet mellom dem. De hadde ikke sett hverandre på en mannsalder, og nå satt de her og gråt sammen, på vei mot en ukjent havn og en ukjent skjebne. Til andre tider ser jeg for meg brødrene mine og meg selv den første gangen vi fikk mat. Kål- og potetsuppe i vaskefat av blikk. Fire–fem av oss spiste av samme fat. Dårlig kost var det, men det smakte trass i stanken og sjøsyken rundt om.

Den svarte kulen er i sannhet en magisk kule. Når jeg ser i den, kan jeg mane fram så mangt, tårer, og tenners gnissel, men også små hendinger i åpenbaringens lys. Etter om lag to døgn i sjøen, det var 27. eller 28. november, fikk vi gå på dekk for annen gang. Jeg husker øynene til Elias, store og brune, med flyvende blikk, da han speidet mot kysten av 18

Sverige, der lysene blinket som på en frihetens riviera. På nytt snakket vi om å hoppe i sjøen. Kanskje kunne Martin og Elias greie den lange svømmeturen, men tanken på far, Samuel og Marie, som måtte bli igjen, maktstjal dem. Selv visste jeg at jeg ikke ville greie påkjenningen. Vanligvis var jeg en utholdende svømmer, men det var noe galt med såret etter operasjonen, og krefter var det dårlig med.

Jeg var på vei ned i buken av skipet da noe hendte. Det kom som et sjokk av glede og som en åpenbaring av skjønnhet. Jeg hørte en stemme synge, en stemme jeg hadde kjent og elsket i alle år, en stemme vi alle hadde vært så stolte av når Marie sang for byens befolkning i Bøkeskogen hjemme i Larvik. Nå stod hun på øverste dekk og sang for et annet publikum, for fangene i lasterommene, men mest sang hun vel for far og oss guttene.

Hun sang nettopp den sangen vi ville ønsket oss om vi hadde fått velge. «Månestrålen», en romantisk melodi med en nokså hverdagslig tekst, som i denne stunden fikk en dypere mening; sangen om en lykke hun aldri skulle få oppleve.

«Jeg var bare atten år da du kom meg i møte –» Det var Marie.

Det siste –