Anne F.

Kristian Klausen

Anne F. Roman

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2021 ISBN 978-82-02-68025-1 1. utgave, 1. opplag 2021 Omslagsdesign: Stian Hole Sats: Type-it AS, Trondheim 2021 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2021 Satt i 10,5/13,5 pkt. Sabon og trykt på 70 g Enso creamy 1,8 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

1

Otto Frank kledde på seg den grå hverdagsdressen og låste seg ut av huset der de hadde gått i dekning, i Griffenfelds gate 17.

Han gikk gjennom det duggvåte gresset i hagen og ut gjennom en åpning i hekken og befant seg i Selmers gate, som han fulgte bort til Konnerudgata, der han inntil nylig hadde drevet tobakk- og frukthandelen Jokeren.

På forhånd hadde han bestemt seg for at dersom han under denne siste spaserturen i det fri ble anholdt, ville han servere en historie om at resten av familien hadde flyktet til Sverige, og så ville han la seg arrestere alene.

Han gikk nedover Konnerudgata mot Strømsø torg.

Som butikkinnehaver var han et gjenkjennelig menneske, likevel nikket han bare til tre personer i løpet av denne turen, den tredje (moren til eldstedatterens venninne) så spørrende på ham, som om hun ønsket en samtale, men Otto Frank hadde hastverk.

Han passerte tyske soldater her og der, de sto oppstilt utenfor viktige bygninger, enkelte steder med maskingevær på stativ ved siden av seg, eller han så dem passere i biler, på motorsykler, eller sittende på benker spisende sin niste, men han trosset all frykt og bega seg mot bokhandelen Lauritzen, der han kjente innehaveren.

5

Selv om de skulle holde seg i skjul fra nå av, ville ikke Otto la datteren Anne – som hadde røpet åpenbare poetiske, ja, han ville si litterære anlegg – vansmekte der oppe på loftet. Jo, han kunne selvsagt ha bedt Miep eller Jan Gies om å poppe ut og kjøpe en dagbok. Det var tross alt de som kom til å stå for innkjøp, innløsing av rasjoneringskort og orging av mat framover. Men Otto var av natur for stridig, for stolt, og sannheten var at han allerede etter to døgn nærmest var blitt gal av å bo oppe på det trange loftet i Griffenfelds gate: Han skulle ut, en siste gang, gå med bestemte skritt som et vanlig fritt menneske, iført pene hverdagsklær og en godt nedtrukket hatt, og kjøpe en penn og en dagbok til sin datter.

Han gikk inn i bokhandelen. Gamle hvithårede bokhandler Lauritzen i sin lagerfrakk over skjorte og slips sto bak disken, og gjenkjente ham selvsagt straks og løftet øyenbrynene til hilsen og en nølende hånd. Otto orienterte seg bort til avdelingen for skolemateriell og kontorrekvisita og zoomet inn på akkurat den type bok han var ute etter, nappet et eksemplar opp fra en stabel og gikk mot disken. Han løftet ut en velfylt lommebok og dro fram en seddel med bilde av stortingspresident Christie på, da Lauritzen sa, med dempet stemme: – Mellom oss, har du vurdert å flykte? Arrestasjonene i Oslo på mandag … og på Hønefoss i går.

– I går? Det visste jeg ikke.

– Fangarmene nærmer seg, hadde jeg vært deg …

– Jeg vet det, sa Otto Frank. Mellom oss to så er jeg på vei. Dette er siste gang du ser meg. Jeg har tenkt meg til (og så nikket han til noe usynlig bak Lauritzen, slik at Lauritzen kunne tolke retningen selv, østover, mot Sverige).

6

Otto oppdaget en av fjorårets romaner på et bord til høyre for disken, til nedsatt pris, det var Sigurd Christiansens siste, Mannen fra bensinstasjonen. Lauritzen la merke til at Otto målte omslaget med blikket, og sa: – Jeg syns det er hans beste til nå, den er liksom så hverdagslig. Jeg forestiller meg at bensinstasjonen er rett borti gata her, og at hovedpersonen vandrer rundt like i nærheten, er det ikke rart? Otto nikket, pekte på en fyllepenn som sto i et stativ ved kassa, og grep også et eksemplar av Mannen fra bensinstasjonen og la det på disken. Han betalte for alt og puttet pennen i innerlomma på jakka, og i ytterlomma på jakka la han notisboka til Anne, og i en annen lomme fikk han akkurat plass til Sigurd Christiansens nyeste roman, slik at de skulle ha noe nytt lesestoff der oppe på loftet, i tillegg til de ranslene de allerede hadde fylt med døtrenes skolebøker.

Han forlot bokhandelen og gikk de få meterne over brostein bort til det elliptisk formede handelssenteret Globusgården (i fugleperspektiv, dersom man for eksempel satt i en luftballong, minnet den om en gul marsipankake). Han kunne hatt god lyst på en frisørtime og stirret inn gjennom vinduene til Ellingsen frisør. Men nei. Det ville være å tøye strikken for langt. Å faktisk sette seg ned der inne og puste inn alt det deilige hårvannet, kjenne duften av sterkt parfymerte mannlige frisører med vannkjemmet sleik, nikke mot en dyp skinntrekkstol og be om en klipp … og så kanskje ende opp i stolen ved siden av en nysgjerrig tysker eller en norsk NSpolitimann? Døtrene hans fikk heller begynne å lære seg frisøryrket der oppe på loftet, slo Otto fast.

Han tok isteden trappene opp til kafeen, og før han nådde det øverste trinnet, merket han seg lukten av 7

dagens rett, sildekaker og poteter. Han gjenkjente servitrisen bakom de tomme glassmontrene, der det tidligere hadde bugnet med alle slags snitter og bakverk, men nå lå det kun et par enkelt påsmurte brødskiver på en tallerken.

Servitrisen, hun som han ved en tidligere anledning hadde gitt det velklingende navnet Operasangerinnen, fordi hennes lyse, høye stemme bar så godt gjennom lokalet. Heldigvis, tenkte Otto Frank, så aner hun intet om meg og mitt, jeg er bare en av mange tilfeldige og sporadiske kafégjester. Han bestilte en kopp erstatningskaffe og gikk og satte seg ved vinduet.

Utsikten mot Strømsø torg var et syn for guder etter 48 timer innesperret på et loft. Det å kunne, etter to døgn på et mørkeloft, tenne seg en velfortjent himavla sigarett, nippe til varm svart erstatningskaffe, og kikke ut gjennom panoramavinduene mot bygningsfasadene i sol, det var i slutten av oktober, men varmt og mildt.

Det å kunne, i moden alder, midt i en eksistensiell trussel, med faren for deportasjon overhengende, og verst av alt, muligheten for at hans kone og døtre ville bli arrestert sammen med ham og ikke overleve det som ventet dem, og nesten like ille; at de tre som hadde hjulpet dem med overflytningen og med mat og praktiske ting, også kunne bli arrestert og henrettet, han satte alle i fare, det å likevel kunne sitte her og se ut på det nesten mennesketomme torget – gjorde at han kjente en underlig kontroll over situasjonen. Det å kjøpe en dagbok til datteren. Og så slå seg ned på denne kafeen, hans ungdoms kafé, for å se utsikten en siste gang, selve besluttsomheten og gjennomføringen av dette trumfet angsten i noen minutter.

Han visste nemlig at de måtte oppholde seg på mørke8

loftet i Griffenfelds gate helt til krigen en dag var over, og det kunne bli lenge til. De fleste nyheter var foreløpig i Tysklands favør. Selv om USA endelig hadde engasjert seg i krigen, og folk spådde en kommende invasjon fra de britiske øyer, lå det nok i praksis langt fram. Hitlers angrepskrig mot Sovjetunionen hadde vært en suksess, og foreløpig (oktober 1942) hadde ikke russerne greid å svare fyndig nok, det sto og bikket, ifølge de siste meldingene fra London. Otto Frank innstilte seg (med rette) på minst et års opphold der oppe på loftet, og derfor var det helt avgjørende at datteren hans fikk denne dagboka, i morgen, til sin trettenårsdag.

Han tok notisboka opp fra jakkelomma og kjente på tykkelsen mellom tommel og pekefinger. 96 blad, sto det på omslaget. Hun hadde faktisk pekt den ut for ham, en dag i september, da de spaserte sammen forbi bokhandelen. Da hadde hun stanset foran et utstillingsvinduog pekt og sagt at hun gjerne skulle hatt en slik, til å skrive dagbok, og nøyaktig den boka hun hadde pekt på, var betitlet Andvord. Den hadde et grønnrutete omslag, hadde Otto Frank notert seg. Men det slo ham også at Andvord var beslektet med det tyske ordet Antwort, som betydde svar.

Otto Frank trakk inn tobakken og kikket ut av kafévinduet.

Fra andre etasje så han ned på Strømsø torg, som i lange tider slett ikke hadde vært noe torg, med klassisk torghandel, men en rundkjøring. Midt i rundkjøringen (et par biler og lastebiler tøffet rundt i den med jevne mellomrom) sto en skulpturgruppe i bronse på sokkel.

Tre nakne kvinner med ryggen mot hverandre holdt hender, de dannet en krans, og skulle representere de tre bydelene Bragernes, Strømsø og Tangen. Bragernes9

kvinnefiguren var vendt mot elva og Bragernes, Strømsøkvinnen mot Otto og Globus kafé, og Tangen-dama hadde blikket rettet mot Tollbugata og fjorden.

Byens geografi var gjenspeilet i disse tre bronsekvinnene, men også Otto Franks personlige erotiske historie, og de tre damene i hans unge liv. Det hadde han lenge, i mange år, gått og tenkt på hver gang han passerte denne skulpturgruppa.

Først var det ungdomsforelskelsen Birgitte Lahell.

Bragernes. Otto kunne peke ut nøyaktig de gatene og stedene i byen der han hadde kysset henne. Først i Cappelens gate, så i byparken, så i museumsparken, siste gang i Bergstien. Stjålne kyss, uten forpliktelser, fra hennes side.

Hun hadde et rykte, det visste han. Flyfille, sa en fotballkamerat av ham. Otto trodde han hadde hørt feil. De hadde noe spesielt, noe så fint, som han aldri hadde vært i nærheten av å oppleve. Han var 17 år og ukysset inntil den sommeren. Hun inviterte ham hjem en dag, til sine foreldres hus, de var ikke hjemme, det var den 26. juli 1908, den datoen kom han alltid til å huske. De klinte på hennes rom, hun fant en ølflaske i en bod, de drakk seg til mot, de kledde av seg, de kavet, de famlet. Den anemisk bleke huden hennes, de allerede hengende puppene, og kjønnet; en barnålsti inn i et terreng han ikke fant fram i. Jeg vil ikke ha barn, sa hun, og runket ham helt fram. Etterpå var han lykkelig, spurte seg selv i dagevis hvorfor hun hadde hatt sånt hastverk? Det måtte vel komme av at hun hadde sterke følelser for ham? Men da han traff henne igjen, innså han at for henne var dette nærmest hverdagslig. Otto hadde bare blitt kastet inn i en dramaturgi som Birgitte Lahell hadde erfaring i, og full kontroll på: Veien fra tiltrekning til kyss til en håndjager var en kjent reise for henne. – Å, jeg burde ikke tatt 10

deg med hjem den dagen, sa hun; det var dumt av meg.

– Hva mener du med den dagen ? (Otto hadde opplevd en sommer, hun reduserte det til en dag.) – Unnskyld, det var tankeløst, jeg burde ikke.

Hun hadde lekt seg ferdig med Otto.

De varme røde pukksteinene i august, som lå knust under jernbaneskinnene fra byen og ut til Rundtom der han bodde på den tida. Han fulgte linjene og steg litt til siden hver gang et godstog passerte. Betød det ingenting for henne? Kyssene i gater og parker? spurte Otto seg, i uker og måneder, i etterdønningene etter at Birgitte Lahell hadde dumpet ham.

Otto trakk i seg det siste fra sigaretten, stumpet den i et glassaskebeger, og så ut av vinduet: Hun representerte Bragernes, siden hun kom derfra. Det var der det hadde skjedd, der han fikk såret, av den skulpturkvinnen som vendte seg mot bybrua og elva: Birgitte Lahell, hans ungdoms første erfaring.

Bronseskulpturene var mørke den dagen de ble avduket, husket Otto, og slurpet i seg kaffen. De så ut til å være hentet ut av et svart steinbrudd. Dagslys og sol ble reflektert blankt i overflaten og fremhevet de sorte, svulmende formene.

Men etter år med regn, og harde vintre med is og snø, skjedde det noe i legeringene: Damene korroderte og fikk en turkisgrønn tone, mens dagene, i endeløs rekke, kom med polarkulde, vind, smeltende is og sommerregn, og risset seg i ryggene, magene, kjønnene, og i de milde, innadvendte ansiktene.

De sto der som døtre av tid, saktmodige, overgitt til stjernene om natta, og den duggfriske ungdomstida om morgenen.

Når Otto betraktet bronsekroppen midt i rundkjørin11

gen, hun som vendte seg mot Tangen bydel, så han alltid Synnøve Bakke.

Lys, blond, ei bondejente i byen, fra en gård nord for Vestfossen, hun hadde bodd i Schultz’ gate 12 b i Drammen en periode, alene i en hybel i fjerde etasje. Han hadde besøkt henne en gang, og mens han var der, hadde Synnøve kledd av seg og vasket seg i en balje, fra topp til tå, inne på badet, bak en nesten lukket dør, så vidt på gløtt, slik at han kunne skimte henne (inne fra hennes ene rom, som var stue, soverom og kjøkken i ett).

En gang strakte hun en naken arm ut av badedøra, for å hente en hårbørste på et bord, til det lange lyse håret.

Det må ha vært sent i august i 1917, mimret Otto, at Synnøve Bakke vasket seg så grundig, før de gikk ut på en av sine spaserturer. Under spaserturene pratet de om nyheter, mennesker de kjente, eller om eksentriske kunder i butikksenteret der de begge jobbet (Lyche), han i tobakkskiosken, hun i bokhandelen.

– Mer erstatningskaffe, spurte Operasangerinnen, hun sto ved siden av Otto med kannen klar. – Ja, en halv kopp, er du snill.

Først mange år senere, kanskje i 1932 eller 1933, innså Otto (vandrende alene gjennom byen, huskende på Synnøve) noe vakkert, slo det ham, nemlig at kjernen i deres forhold faktisk hadde vært kunst: Synnøve var opptatt av alle former for bildekunst, litteratur, teater og musikk, mens Otto Frank i grunnen var en næringslivstenkende, målrettet, handelsutdannet ung mann, uten særlig sterke følelser i den retning. Likevel leste han de bøkene hun anbefalte, lyttet til de grammofonplatene hun nevnte, og ble med henne på en utstilling i Drammen kunstforening. Henrik Sørensens og Thorvald Erichsens nyeste malerier fra Holmsbu var utstilt: Bergeråsen i 12

sarte blåtoner, fjorden bak en gul vei, Støa med en brennende eik.

Den sunne lyse bondejenta og han, en jødisk ung mann, kunne de bli usannsynlige elskere under slike varme sommerhimler? De gikk også noen ganger på kino og så et par morsomme stumfilmer, men det ble ikke til noe mer, uten at Otto Frank helt kunne sette fingeren på hvorfor. Eller kunne han? Jo, han kunne sette fingeren på det. Selvsagt vet jeg det nå, sa Otto til seg selv og nøt påfyllet ved kafévinduet. Synnøve hadde ikke invitert ham direkte inn, hun satte opp en motstand, som hun lurte på om han var moden og dristig nok til å forsere. Men det var han ikke. Otto var ikke dristig etter Birgitte Lahell. Han skjulte et sår. Han hadde stanset og blitt stående foran Synnøve Bakkes mur av snakk om kunst. Han godtok de spillereglene av høflighet og vennskap de raskt ble fanget inn i. Synnøve vedble å være en platonisk venninne, som til slutt reiste fra byen for godt og dro til Oslo, og derfra hadde hun ikke opprettholdt kontakten med ham.

Først i stillheten etter at hun hadde forlatt byen, i årene etter, kjente han et sting av sorg hver gang han kom over bøker av en forfatter Synnøve hadde fått ham til å lese. Hun hadde lånt Otto en bok han aldri rakk å levere tilbake: En vandrer spiller med sordin. Hennes favorittbok var Victoria, og Otto Frank fikk tårer i øynene når han tenkte på slutten av Victoria, «jeg kan ikke mere», som om det hadde ligget et spørsmål der han ikke hadde skjønt. At noen kunne ta livet av seg på grunn av ulykkelig kjærlighet, var det den form for kjærlighet Synnøve hadde i seg, og via Victoria spurte Otto om han hadde i seg? Det hadde vært et platonisk vennskap, ja. Men den nakne bronsekvinnen som vendte seg mot Tangen 13

bydel, (og mot Schultz’ gate 12 b), representerte likevel Synnøve, hadde gradvis vokst til å bli henne: den tapte mulighets skulptur.

Og til slutt var det Edith Hollander, hun som ble Otto Franks kone, halvt jødisk, med jødisk mor og drammenser-far, fra Danvikgata på Strømsø, som naturlig nok dermed ble kvinnen vendt mot Strømsø i skulpturgruppa.

Han møtte henne i en kamerats forlovelsesfest, de ble plassert ved siden av hverandre, det var som om skjebnen selv hadde skrevet bordkortene. Det var et eller annet i den fysiske tiltrekningen til Edith som Otto aldri hadde erfart før, ikke med Birgitte, og ikke med Synnøve. Hver gang han så henne, følte han et akutt behov for å holde rundt, ta på, klå på, plassere munnen sin på, og være i nærheten av Edith Hollanders livlige muntre vesen. Hennes fyldige hofter under ulike kjoler da de var forlovet, fra april 1925, hennes litt tykke nakke under det kortklipte sorte håret, måten stemmen hennes ofte brast i et høyt register av forventning og glede på når de flørtet, fylte ham med utålmodighet; når kunne de komme sammen og være alene neste gang? For hun lot ham, etter at de var forlovet. Best husket han en gang, Jesus, han var en kløpper på datoer og tall, den 17. mai 1925, at de snek seg hjem til Ediths mors tomme leilighet (hun var bortreist på festdagen). Mens det drønnet fra kanoner og orkestre og folkemasser utenfor, la de en madrass på gulvet, hvit, stripete, og den 17. mai 1925 lå de på gulvet i Danvikgata, i den retningen den tredje skulpturen nikket, og dunket på hverandre, og Edith sa: Så herlig, hva? Dersom han i det daglige – nå som femtitoårig mann – fortsatt bar i seg rester av ungdommelig kjærlighetssorg når det gjaldt Birgitte, eller platonisk 14

kjærlighetssorg når det gjaldt Synnøve, så bar han mest av alt en opplevelse av forløsning når det gjaldt Edith Hollander, fordi han hadde opplevd mirakelet: å bli forelsket nok en gang, og han hadde opplevd den unge manns (som han fortsatt var da han møtte Edith) forbausede lykke, over å bli seksuelt forløst av en kvinne. Og han tenkte på Edith fortsatt, først og fremst i takknemlighet, for ikke bare hadde hun ledet Otto helt inn i landet eros – hun hadde også gitt ham to barn.

Han var glad i begge døtrene, men noen ganger lurte han på om han tross alt måtte innrømme en særlig kjærlighet for Anne, som lå et lite knepp over Margot. Dette erkjente han motvillig, når han tenkte på dem begge.

Han hadde forsøkt å forstå hvorfor, det kunne være at han allerede fra fødselen av hadde knyttet seg veldig til Anne, kjent en form for link som ingen kan eller skal forklare, han visste bare at farskjærligheten til Margot var enorm, men at farskjærligheten han kjente til Anne, var ubeskrivelig, større enn verden, overgående alt han noen gang hadde kjent. Han hadde aldri elsket noen kvinne, selv ikke Edith, slik han elsket datteren Anne. Og disse følelsene forsterket seg gjennom hennes tidlige skoleår, da hun viste seg å være en uvanlig flittig, dyktig elev, men også en elev med masse humor og frimodighet, hun elsket å fremføre, stå på scenen, synge (der Margot var mer tilbakeholdt og alvorlig i sitt lynne). Anne hadde kunstneriske anlegg, det så han i tegningene hennes fra skolen, stilene hun leverte, og hørte i sangstemmen hennes, og han innså, ettersom hun ble ti, elleve, og tolv og nå i morgen, tretten år, at det var noe i alt dette – at hun gjerne ville prate, om samtidige begivenheter, men også om mennesker, hun ville gjerne filosofere, om enn på et barns naive vis, og hun ville snakke om kunst, om litte15

ratur, om musikk – som gjorde at han tenkte på Synnøve Bakke igjen. Ja. Han hadde på et vis fått Synnøve tilbake i sitt liv, hans platoniske sorg for henne kom opp igjen, men også en glede og en forundring; ja, Anne forundret ham, og noe annet som forundret ham, var dette: Inni seg bar han konkrete minner om nøyaktig de og de gatene og de og de stedene der han i sin spede, tidlige ungdom hadde spasert sammen med Synnøve Bakke. Han kunne sitte nå, over sin kaffekopp ved vinduet på Globus kafé, og ramse opp gatenavnene. Der og der hadde Synnøve og han gått sine spaserturer, fra Schultz’ gate til torget, ofte stoppet de ved jernbanekiosken for å se på avisoverskriftene eller magasinforsidene, før de gikk over bybrua.

Han forbandt Synnøve Bakke med brostein, med fontenenes vann, og med en sykkel hun ofte trillet rundt på, slik at hun plutselig kunne bryte opp og sykle hjem. Han forbandt henne med Erik Børresens gate, Engene, Hauges gate, Blichs gate, Tollbugata og Langes gate. Det snodige var at Anne Frank også likte så godt å gå turer sammen med Otto gjennom byen, og da gikk de jo uunngåelig i de samme gatene, nøyaktig de samme gatene.

Otto hadde sittet en stund med notisboka Andvord foran seg på kafebordet, nå la han den inn i jakkelomma igjen: ubeskrevet, urørt, den skulle Anne få i bursdagsgave i morgen, han ville be Edith pakke den inn, og sammen med dagboka skulle fyllepennen ligge, en Parker Duofold Senior, en virkelig god penn å skrive med.