Anita (53)

Astrid Nordang

Anita (53) Roman

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2022 ISBN 978-82-02-74283-6 1. utgave, 1. opplag 2022 Omslagsdesign: Elisabeth Vold Bjone Sats: Type-it AS, Trondheim 2022 Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2022 Brevene signert Callas og Pasolini er hentet fra dokumentarfilmen Isola di Medea (2018). De og oppgitte sitater er oversatt av forfatteren. Sitatet som innleder Del II er hentet fra Lyndsy Spence: Cast a Diva: The Hidden Life of Maria Callas, The History Press (2021).

Takk til Kulturrådet for støtte til dette prosjektet.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

del i Avvisningen har i grunnen alltid vært en avgjørende gest. For at den skal ha en funksjon, må avvisningen være grandios og total, den må være absurd framfor fornuftbasert.

pier paolo pasolini til la stampa 1. nov. 1975

Dagen før hun dro, sa han: – Mor, jeg vil bli kvinne.

Sønnen lå drapert i sofaen og så ut på balkongen, mot skjæra, som satt på sin faste plass. Det runde gelenderet var som designet for store fugleføtter.

– Kvinne? sa hun distré og holdt to kjoler opp mot hverandre, – hvem vil ikke det?

Anita kikket ut i stua, på hendene hans, hun hadde observert at sønnen hadde begynt med neglelakk. Ikke svart neglelakk, eller grønn som maling, men en burgundernyanse hun assosierte med en for henne nokså fjern form for borgerlighet. Omhyggelig påført, med en halvmatt glans. Siste nyvinning i badehylla var en ansiktsmaske med søle fra Dødehavet.

– Har det, spurte hun og bestemte seg for den svarte kjolen, – med kjønnsdysfori å gjøre?

Hun stirret ned i kofferten, lyttet bare sånn halvveis.

Delvis distré for å trosse det hun oppfattet som en provokasjon før avreisen hennes. Han hadde bestandig vært selskapssyk. Men nå sto hun på spranget til Roma, der hun skulle tilbringe åtte uker på et senter for kunst- og kulturstudier. Dagen før hadde hun sendt av gårde datteren til eksmannen i Misvær, der kunne hun hjelpe til med geitene og sine halvsøsken, og, håpet Anita, legge fra seg mobilen og glemme disse makabre gruppene hvor man dyrket selvhatet. For Anitas egentlige bekymring var den femten år gamle datteren. Hun ville ikke videre, ville ikke gro vin7

ger, ville holde igjen. Diagnosen lød deprimert, og angsten hogg til i Anita når datteren ikke svarte på mobilen eller ikke innfant seg før midnatt. De siste fire–fem månedene hadde det spist henne opp innvendig, så det at datteren var i trygg forvaring hos eksen, fikk Anita til å puste friere. Av og til trakk hun inn pusten med nesen, som på yogaen, og prustet ut gjennom munnen. Noen ganger med lyd. Det var mye å si om eksens nye liv i Misvær, der han hadde stiftet ny familie med en langt yngre og fruktbar kvinne, men han var en nødhavn. Forresten, det var ikke noe særlig å si, sviket hadde falmet nå, og for Anita ble det en stadig fjernere drøm å skulle få seg et fast følge, som man sa før. En som fulgte henne i livet. Foreløpig nektet hun å ta det manglende følget som et nederlag, og hengte den vrakede kjolen tilbake i skapet.

Da hun snudde seg, hadde sønnen stilt seg foran henne, og de vakre øynene hans, fiolblå, stirret på henne gjennom to smale gliper.

– Eh, jeg sier det ikke bare for å få oppmerksomheten til min kjære mor.

Takk Gud for at hun hadde fostret en ironiker, likevel var det en usikkerhet i tonen som var ny. Nei, det nye var det påtrengende i det han ville si. Dynamikken var jo ellers henvendelser fra mor mens barna hennes gled litt unna, svarte med enstavelsesord og ansiktsmimikk. Det gjaldt særlig datteren, som helst svarte i forbifarten, bortvendt, og Anita var ofte opprådd for måter å få samlet dem på, i et møte, både på tomannshånd og alle tre. Det ble med disse løsskuddene. Men nå var det en energi i blikket hans, et krav om en reaksjon, ja, nettopp, et møte, som fikk henne til å stille seg i dørkarmen med armene i kors.

– Men søte deg, begynte hun, – mener du det? Hvor lenge har du gått og tenkt det?

– Lenge. Eller ikke så lenge, men jeg har liksom tenkt på det en god stund, da. Og nå bare vet jeg det, at jeg, eh, vil bli kvinne. Ja, at jeg må det, egentlig.

Nonchalansen, sjenansen, hadde han øvd på dette? En 8

kollega hadde fortalt Anita at datteren hadde sendt henne en sms om at hun tenkte å bli mann, hun var tretten. Da hun noen måneder senere hadde møtt kollegaen igjen – det var sjelden de traff hverandre i lokalene, bare når ledelsen, som talte to, innkalte til sammenkomster for at det skulle føles som en redaksjon – hadde han tipset Anita om en podcast om gender hun burde høre på, hvis hun ville vite mer om temaet. Anita var bare måtelig interessert i identitetspolitikk, det var noe hun overlot til de yngre. Det var så mye å ta tak i, og skulle hun være ærlig, mente hun det tok uanstendig mye fokus fra den altoverskyggende problematikken, det som burde oppta hvert menneske til enhver tid på jorda, nemlig oppvarmingen av den. Artstap sto over sosiale problemer, selv om sosiale problemer naturligvis var flettet sammen med klimaet. Alt måtte løses samtidig, så enkelt var det. Men dette med å bytte kjønn, det virket så … overilt. Nok et ord hun ikke kunne si.

Høsten forut for denne andre januar hadde hun vært vitne til at datteren og sønnen gikk i hver sin begravelse. To selvmord på like mange måneder, hva var oddsen for det?

Anita greide ennå ikke ta det inn, greide ikke å være med på samtalen hvis noen snakket om en bølge. Det hadde gjort Anita så redd for datteren at en normal samtale med henne knapt var mulig lenger. Språket stilte seg i veien, som staver sto ordene der og dannet et kryptert språk hun verken hadde koden til eller forsto prinsippene for. Sønnen lot til å takle det bedre, han taklet det meste bedre, hos ham var rommet større. Ironien ga ham slingringsrom og en mulighet for å åpne seg, nettopp på den skjødesløse måten, så de kunne ha reelle diskusjoner. Men kvinne ?

Han sto ennå i døråpningen og ventet.

– Men det betyr vel ikke at du har tenkt å operere?

Han nikket. – Jo, kom det lavmælt.

– Transisjon? Eh … det var vel ikke helt dealen?!

– Hvilken deal, mor?

– Nei, sa hun og vendte seg bort, – det er jo bare en talemåte.

9

– Nettopp, vi har ingen deal. Og jeg er faktisk myndig.

Han var myndig, ja. Nitten år og bare helt nydelig, han liknet en alv med det smale ansiktet og lange håret. I alle tenårene hadde han hatt et androgynt utseende, og med så mange jentevenner hadde hun ofte tenkt at han nok kanskje var homofil. Desto bedre, for det kunne være vanskelig å beholde kontakten når sønner ble voksne, særlig om de var av den mer fåmælte typen, og kona tok over den sosiale kontakten. Men denne nyheten, om hun kunne kalle det det, frontkolliderte med så mange indre forestillinger at Anita ikke fikk opp noe helhetlig bilde.

Hun presset seg forbi ham, jeg må tisse, og som vanlig var han kjapp nok til å vike unna, så de unngikk fysisk kontakt. Alltid så smidig, sønnen, og da hun var tilbake fra do, lå han – hen, hun? – allerede i sofaen igjen. Anita ble stående rett opp og ned i stua og se ut på rekkverket, tenke at skjæra hadde fløyet, og så … ikke noe mer. Hva nå?

Selvbebreidelser trengte seg fremst i køen, det var de vanlige setningene, om hun hadde tatt godt nok vare på barna sine, om hun hadde gitt sønnen gale verdier, vært for slapp, ikke fulgt ham opp godt nok. Etter at eksen flyttet nordover, hadde omsorgen kommet i rykk og napp, med pizza til Nytt på nytt (eneste måten å få i dem nyheter på) og tur i marka, der hun lokket med en kake på Ullevålseter. Små glimt av samlingspunkter, før hun lot dem forsvinne hver til sitt, inn i hver sine devicer, som de kalte det, i leiligheten på Galgeberg. Den interne spøken, eller quizen, var å gjette på hvor galgen i sin tid kunne ha stått, i middelalderen, men om de hadde diskutert å delta på bydelsvandring, var det blitt med tanken.

Hun så for seg sønnen som voksen mann: en smule ubestemmelig mannlighet, og stadig vakrere. Eller for tynn, som misbruker med knekk i knærne. Eller som overtrent kvinne? Hvordan forestilte han seg det, tenkte han at det ville gjøre ham vakker? Mulig han ikke bare var opptatt av utseendet, men å bli en uskjønn kvinne var vel ikke planen?

10

– Vel, sa hun ut i luften, i et forsøk på å være forsonende, – som kvinne er det i alle fall en fordel å være smal.

For en idiot hun var. Hun gikk rett i kvinnefella og snakket ned kjønnet sitt på den mest stigmatiserende måten.

Det siste man skal tre ned over hodet på en jente, en kvinne, ja, ethvert kjønn, er vel mas om vekt og utseende. Så klønete hun var, så jævlig gammeldags, hørte det ikke egentlig foreldregenerasjonen til å være opptatt av slankhet? Hvorfor greide hun ikke bare å se ham som et menneske, punktum, når han sa dette med å bli kvinne – var det fordi hun så alle tider i ham, og hadde gjort det siden han ble presset ut av kroppen hennes? Den nyfødte, tenåringen, trettiåringen, selv sekstiåringen, så hun. Sønnen var en senblomstrer, hun hadde tenkt det helt fra han var liten – og ingenting av det han nå fortalte stemte med noen av bildene hennes.

Pikslene ble færre, bildet mer uklart, blurry, ja, vondt. Og det skar seg helt da hun prøvde å se for seg sønnen som middelaldrende kvinne. Hele prosessen hans med å skulle modnes og utnytte sitt potensiale som menneske, ville bli en risikosport. Gå fra å være testosteronstyrt til østrogenstyrt.

Men kanskje grep hun det for biologisk an, for hva vil det egentlig si å være kvinne?

Hun hadde fulgt med nok i debatten om kjønnsdysfori til å vite at det var tilstrekkelig å føle seg som kvinne for å identifisere seg som det. Men siden, da, når han skulle søke jobb, for eksempel, hva da? Ville han få en slags mensen, med hormonbehandlingen var det vel ikke noe i veien for det. Og skulle hun fortelle ham hvordan kvinner til alle tider har faket blod etter at syklusen opphørte, og skar seg i fingeren eller dyppet den i dyreblod for å kline det på baken av serken? Før hun rødmet kledelig og slapp fra seg et oops, jeg har visst gått lekk! Hos Anita uteble det månedlige stadig oftere, og hun fleipet med venninner om at et menneske er en kvinne så lenge hun blør. Men om blodet forsvant, ble urinveisinfeksjonene hyppigere. Noe som 11

minnet henne på at hun ikke måtte glemme neglesoppmiddelet. Og skjedefukt-tampongene. Og antioksidantene.

Hun var på badet og samlet toalettsaker, da han ropte igjen.

– Jeg hører ikke, sønn, du snakker altfor lavt!

Hun angret med det samme. Han åpnet seg, hvordan kunne hun behandle ham så skjødesløst – hvor vanskelig kunne det være å gi ham litt oppmerksomhet? Det måtte være skamfullt for ham å snakke om, selv om det ikke var det første som slo henne. Og måtte han velge denne stunden til å betro seg på, når hun sto på farten til Roma for å være borte i åtte uker og konsentrere seg om prosjekt Pasolini? Anita hadde fått innvilget et opphold ved Nordic Artist Residency for å skrive et langessay om Pier Paolo Pasolinis filmversjon av Medea, med operadivaen Maria Callas i hovedrollen – sett fra et økologisk perspektiv. Hun hadde gledet seg til det oppholdet i nesten et år, depositum var betalt for ni måneder siden, og så måtte han velge nettopp denne stunden til å komme med sitt livs betroelse? Var det ikke det terapeuter kalte dørhåndtakøyeblikket? Når klienten nølte med å si noe, for så å plumpe ut med det idet de la hånden på dørhåndtaket? Anita hadde sett det i en amerikansk tv-serie, der psykiateren kjølig gjorde klienten oppmerksom på at hun benyttet seg av the door knob moment.

Men sønnen gjentok ikke det han hadde ropt. Anita gikk bort til det samme punktet i stua som sist, og sa, liksom henvendt til stuevinduet: – Så lenge du ikke kaller meg et menneske som menstruerer.

– Nei da, «en person med vagina» holder lenge.

– Kan jeg ikke bare få kalle meg kvinne?

– Jo, så lenge du deler plassen med alle som føler seg som det. Føler ordentlig, da. Jeg mener, jeg identifiserer meg som kvinne.

– Jeg skjønner ikke dette, sa hun, – du får være kvinne, mens jeg er en person som blør eller har en vagina?

– Å være kvinne er en tilstand, ikke sant. Flytende kjønn, 12

mor, du må jo ha fått med deg det nå. Det er bare sånt man sier! Det gjør det liksom enklere å skille klinet fra hveten.

– Klinten fra hveten. Herregud, språk!

– Men er det ikke sant, da, at dere er mennesker som menstruerer?

Anita himlet med øynene. – Vi er selvfølgelig bare blodet vårt, ja da. Ebbe og utflod.

– Ebbe … hæ? Språk på deg også.

– Og når dette mennesket, sa Anita og plantet pekefingeren i sitt eget bryst, – ikke lenger menstruerer, hva er hun da?

– Æsj, du kan ikke gjøre det der! Du kan ikke snakke til meg om blodet ditt, mor.

Hun burde ikke gni det inn, at hun var kommet i overgangsalderen. Men det var hans skyld, hadde han kanskje ikke nettopp betrodd henne det mest intime? Han sa det på en måte som om han skulle informere henne om valg av studier, eller yrke. Men hva med henne, hvordan kunne hun ikke ha fått med seg at bristen, tvilen, den indre krisen var så dyp, og et brøkdels øyeblikk kjente hun fortvilelsen ved tanken på alt han måtte ha båret på. Uten at hun hadde sett det, sett ham, at han måtte ha vandret rundt i en skyggedal som formørket tilværelsen. Det intime ved å betro ens egen mor at man ville bytte kjønn ble forsterket av at det nærmest lød som et politisk statement. Var det seriøst ment? Skulle hun ta det inn i sin hele og fulle betydning nå som hun selv sto på terskelen til en mental omstilling til den klamme overgangsalderen?

Eller var det kanskje en test?

Han fisket etter en reaksjon, ja, han var ute etter å provosere henne for å finne ut av seg selv. Men hadde han …

Ja, hadde han begynt på hormonblokkere?

Det var mange år siden de hadde vist seg nakne for hverandre, hun var ikke oppdatert på kroppen hans, ikke annet enn de åpenbare endringene. Og det som ikke utviklet seg, 13

knapt tegn til skjeggdannelse, null hår på brystet. Tok han østrogen også? I så fall hadde hun en høne å plukke med fastlegen, som lenge hadde nektet henne østrogenplaster, han ønsket ikke å utsette pasientene for en kreftfare som kunne unngås, brystkreft, og hadde sendt henne videre til gynekolog. Som hadde avvist henne på et kategorisk grunnlag, ikke på min vakt! Anita hadde byttet fastlege, for hva var så galt med å ville utsette rynkene på overleppen, pergamenthuden og et radikalt dårligere syn? Men nei, ikke faen om hun hadde fått det av ham heller. Kan du egentlig velge å reservere deg? hadde hun spurt, er det ikke din legeetiske plikt å gi meg det jeg ønsker? Selv med en prosentvis mulighet for kreft er det en rekke positive virkninger. Byttet av fastlege gjaldt også barna, og kanskje var den nye legen mildere stemt overfor sønnen, det var kanskje til og med pålagt, for alt hun visste. Det var ikke sånt man snakket om i den genderpodcasten, som hun snart hadde sluttet å høre på, den var for masete. Hun var kresen med stemmer.

Lett skjelven på hånden hadde hun mest lyst til å ta seg en støyt whisky før hun dro, men der hadde hun prinsipper, hun ville bli ør av det, glemme ting og kanskje også legge igjen noe på flytoget. I stedet skjenket hun seg et glass juice.

Sønnen kom ut til henne, kanskje så hun virkelig gåen ut, og slo de lange orangutangarmene sine ut mot henne, før han omfavnet henne i en bamseklem.

– Jeg skjønner at det er et sjokk for deg, mor, mumlet han inn i håret hennes.

– Har du … jeg mener, jeg vet så lite, sa hun og svelget.

– Har du snakket med … legen?

Han løste seg fra henne og satte over vannkokeren, hentet en brukt kopp og helte svart te nedi, rett fra boksen. Så ristet han på hodet. – Hva skal si, at jeg vil bli «kvinne»?

Hermetegnene han lagde med fingrene i luften fikk henne til å forstå at han trengte hjelp til å komme seg videre.

– Jeg mener, jeg vet at jeg er en kvinne, men …

14

– Ifølge gynekologen min er man kvinne så lenge man løsner egg.

– Men da snakker vi jo om en person som menstruerer!

Nederlaget smakte av jern og svovel, kvalmen bredte seg i munnen hennes og ga henne et mildt sjokk. Hun var da mer tolerant enn som så? Hvorfor var dette et nederlag, hvordan kunne hun reagere langt inn i innvollene på noe sønnen ønsket så sterkt?

– Ikke vær redd, mor, det er jo ikke noe som forandrer seg for deg, du er jo cis.

Men Anita var redd. Angsten hadde satt seg som en klo i brystet, for når det gjaldt engstelse og det som var verre, hadde hun erfart at klisjeer gjerne strakk mer enn nok til.

Hun var ikke redd for en operasjon som i skjære i kjøtt, hun var redd for ungene sine, for veiene som ble stadig flere og stadig mindre farbare for dem og de unge i alminnelighet.

Og hun var redd for å bli trengt til side?

Ciskvinne, hun? Ikke faen. Hun visste ikke engang helt hva cis var for noe, men skjønte instinktivt at det betydde å skyve henne ned i historiens skuff. Som hetero, irrelevant, middelaldrende og ikke lenger fullt og helt kvinne.

Avenue Georges-Mandel, 8. mars ’69 Mitt annus horribilis heter 1968. Et år der hele verden snakket om å erstatte bomber med blomster, og jeg omsider fikk skilsmisse fra Battista, så Aristoteles og jeg kunne gifte oss, går Ari bak min rygg og gifter seg med Kennedy-enken. Han var naturligvis for feig til å fortelle meg det. Ni år. I ni år var vi sammen, Ari og jeg, og så skulle jeg nærmest lese om sviket hans på forsidene av bulevardpressen: «Mangemillionæren sviktet operadivaen», «Onassis valgte Jackie» og «Kjærlighetssorg for Callas» og så videre og så videre. Å, bitre ironi, når det var Ari som penset meg over på sporet med å spille i en film. Opera kjeder ham, han har vel knapt greid å sitte seg gjennom en hel forestilling, dessuten hevder han at operapublikummet er barnslig, som kaster blomster alt etter første akt. Ja da, de kaster reddiker og kål, også, hvis de misliker det de hører! Men sannheten er at stemmen min ikke lenger er den samme, betennelser har redusert den kraftig. Jeg er fremdeles den største, ingen skal være i tvil om det, ved siden av et par–tre sopraner, som Tebaldi og Flagstad. Vel, for sikkerhets skyld har jeg begynt med stemmetrening igjen.

All denne sorgen, all denne misæren, og avisene har langt fra sluttet å skrive om det nygifte paret. Tvert imot. Det er Onassis her og Kennedy-enken der, mens jeg sitter igjen som den forsmådde. Og så skulle Franco Rossellini, film16

produsenten, ringe i dag og tilby meg en rolle! Vi møttes i fjor, da jeg var i Roma i forbindelse med de siste skilsmissedokumentene, og da lovte han å kontakte meg hvis noe interessant dukket opp. Han ringte senere på sommeren og nevnte Medea, som han kontaktet meg for i dag også, da var jeg på øya Skorpios, og Ari mente jeg burde slå til. Er det ikke prosjektet du har ventet på?

Han hadde jo rett. Før Rossellini meldte seg i sommer, var prospektene blitt liggende igjen som vrak. Zeffirellis filmversjon av Tosca ble ikke noe av, det samme gjaldt Viscontis filmplaner om Macbeth. Og før det, herregud, man kan knapt snakke om seriøse tilbud.

Det var Ari som drev det frem. Fremtiden ligger i filmen, sa han, min kjøter, det er på lerretet stjernene lyser. Å, han hadde et godt øye til Marilyn Monroe, den gangen hun var gjest om bord på M/S Christina, men hun lot seg ikke pille på nesen, eller brystene. Du har oppnådd alt en operastjerne kan oppnå, sa han.

Jeg har integritet og profesjonalitet, svarte jeg Ari mildt irettesettende. Men jeg er nysgjerrig på filmen. Saken er bare at disse filmtilbudene alltid har en hake ved seg.

Først ville Tennessee Williams ha meg til å erstatte Tallulah Bankhead som et camp icon for de homofile, fordi han hadde sett begeistringen «deres» under konserten i San Francisco.

La Elizabeth Taylor ta den, sa jeg til Williams, og hun tok den vitterlig også.

Så inviterte han meg til å være med i sin neste film, men ifølge ryktene var ikke The Bible stort mer seriøs. Gudskjelov har jeg Nadia, min trofaste sekretær, venninne og skuespiller, til å gi meg råd! I livet, på scenen, på lerretet. Hun er enig i at film er en god vei å gå inn på når stemmen min er nede, det gjelder bare å finne det rette prosjektet. Hun sier ikke at folk ikke lenger bryr seg om bel canto, slik resten av verden med et håndslag har redusert divaen Callas til den ulykkelige i Onassis-affæren. Hyener, pressefolk er hyener.

Som om det heftet noe umoralsk ved forholdet mellom Ari 17

og meg, to voksne mennesker med et heftig sinnelag. Nå fremstilles jeg som et vrak. Jeg er blitt til bunnfall, de svermer rundt meg som fluer rundt skitten. Selv ikke Nadia har tall på hvor mange bladfyker som har forsøkt å lure seg til en reportasje.

Ingen er bedre egnet, jeg er jo Medea, sa jeg, men må det være ham?

Djeddas bjeffet høyt og linjen knitret da jeg var på telefon med produsent Rossellini.

Hva skal jeg si, han er min venn … han er den beste!

Vel, jeg er en troende kvinne, sa jeg og kjente hodepinen tilta for hvert minutt, og Teorema er den tarveligste filmen jeg noensinne har sett. Stakkars Silvana Mangano!

Da må De se Matteusevangeliet !

Jeg akter ikke å utsette meg for enda mer blasfemi ved å se hva han gjør med Jesus.

Den er alt annet enn blasfemisk, madame Callas, han er jo selv en troende! Katolikk!

Han er da vitterlig også marxist? innvendte jeg.

Nja, sa han og trakk på det, snarere gramscist.

De to tingene lar seg ikke forene. En er enten kommunist eller katolikk.

De kjenner ikke Pasolini! Når De møter ham vil De forstå!

Hva mener De med når jeg møter ham?

Vi har booket en flight til Paris neste uke!

Vi? Pasolini og il maestro delle costume, Tosi!

Jeg er opprørt, fylt av kvaler. Det er ikke bare et filmtilbud, det er Medea. Ingen kjenner henne bedre enn meg, og hundene mine er enige, de logrer og lar seg klø og degges med.

Jeg har spilt Medea, forteller jeg pudlene mine. Jeg har sunget ut hennes lidelser og vrede på La Scala og Gud vet hvor ellers. Om jeg ikke har henne innunder huden på samme måten som Norma og Turandot, har jeg henne i 18

blodet. Så, hva tenker dere da, om monsieur Pasolini, den vulgære filmskaperen som ikke legger fingrene imellom når han bretter ut sin forakt for borgerskapet? Er det en kunstnerisk utfordring for deres maman? Når jeg så Teorema til ende, var det bare fordi Nadia var med. Den var absolutt avskyelig. Bare det å komme på den ideen å la en hel familie gå til sengs med samme mann, selv hushjelpen! Og så la henne ende som en slags helgen bare fordi hun ikke tilhører borgerskapet? Hva vet vel han om lidelse i kjærligheten, som vil så perversitet og innpode forvirring? Hva vil han med å fortelle om en familie som går i hundene på grunn av erotiske avsporinger? For en salig lapskaus av kommunisme og katolisisme, er det rart filmen ble en skandale i Venezia.

Si meg, spør jeg Pixie, når ble det egentlig en forbrytelse å tilhøre borgerskapet? Alt har gått av hengslene med dette studentopprøret og Vietnam-opptøyene. Mens jeg fremdeles har et omdømme å ivareta. Rossellini var frekk nok til å antyde noe om mine skandaler da jeg nevnte Pasolinis ry for sine mange skandaler, som om jeg kan klandres for sykdom? Nei, skandalene skyldes ene og alene den ondsinnede pressen. Den vet at publikum dyrker og hyller en, før de trekker en ned. Og da skal en ydmykes offentlig, da sender de skattemyndigheter og advokater på deg, som den gangen i Chicago, da FBI trengte seg inn i garderoben min etter forestillingen. Når ble et påstått kontraktsbrudd en sak for FBI? Jeg skylder ingen noe. Men hvis Pasolini er så stor som man sier, skylder jeg Medea å bli fremstilt på troverdig vis.

Det eneste som ville være en skandale, var om man satte en lettvekter til den rollen. En habil skuespiller er kanskje det verste, for Medeas liv er absolutt, det er alt eller intet.

Det eneste som betyr noe, er å få hentet frem det i henne som får henne til å drepe barna sine. Jeg er blitt sveket på samme måte som hun ble sveket, også jeg har drept kimen til vårt eneste barn. Om jeg nå slo meg sammen med filmens enfant terrible, ville det sette en støkk i Ari. Noe 19

må skje, for denne ikondyrkelsen hjelper fint lite når livet mister mening for hver dag som går, og det må skje før hodepinen og tarmene får overtaket. Hadde jeg ikke hatt hundene mine, hadde jeg ikke hatt Nadia og Bruna, min trofaste hushjelp, vet jeg sannelig ikke hvordan det skulle gått.

Anita sto på terskelen til den perioden Jane Fonda kalte den tredje alder, og som hennes jevnaldrende klaget over og samtidig erklærte at de aktet å nyte i fulle drag. For om kroppen ble eldre og hetere, ble den også mindre påtrengende på et vis. Lysten var der, men ikke mensplagene, og hvor lenge det ville vare, visste de ikke, så det gjaldt å utnytte de gode årene og, for Anitas del, singel og uredd som hun var, utsette seg for noe før gikta meldte seg.

Tinder var hun ferdig med. Datingappen ga ingen råd om hvordan middelaldrende menn skulle portrettere seg selv på et tilnærmet flatterende vis, de stakk gjerne kameraet opp i ansiktet nedenfra og slengte på stikkord som «leken», «bamse» og «snill». Datene hun hadde hatt kunne oppsummeres med at menn på hennes alder hadde mye å gi, men enda mer å bevise, og om det ikke kom fram i profilen, kom det gjerne i første eller andre møte. Det menn ønsket, etter år med samliv og familie, var en «ukomplisert kvinne». En skrev rett ut i chatten at «psyken måtte være i orden». En annen, en kokk, hadde vært så deprimert at hun var redd ham når han sto på kjøkkenet med kokkekniven – og et par år senere hadde hun sett på Facebook-profilen hans at han hadde gjort det av med seg selv. Det var likevel ikke spikeren i kista. Spikeren i kista var den perfekte partner: elleville meldinger i samtlige fora – WhatsApp, Instagram, Facebook, ja, selv på LinkedIn fant han henne – med bilder av seg selv i utallige hatter, på en ranch, 21

i marka, en båt i Oslofjorden. Ordremser skrevet med versaler skulle banke inn budskapet om hvor deilig hun var, det fikk henne alltid til å kjenne seg kvalt når menn brukte store bokstaver. Da heller ignorere murringen i underlivet, ty til vibratoren med fem trinn. Skjønt hun var lei av den også, lei av kjødets muligheter uten noe som lyste det opp, lei av begjær uten håp, møter som endte i mas eller ghosting, ett av to. Hvis hun skulle falle for fristelsen til å sveipe nye fjes, ble hun kurert så snart hun så en seksti år gammel mann i kaninkostyme, eller en mann med foten på en nedlagt hjort. Enda verre var de pretensiøse som snek seg inn, musikeren eller matematikeren med varianter av «Du er så intelligent at du kan le av det».

I denne tredje alderen Anita gikk inn i, kjente hun seg fylt av energi, men uten noen hest å satse på. Å gå på byen var utelukket, og gradvis virket det ikke lenger så interessant med en mann. Eller én mann. Å investere i et annet menneske ville si å høre nye betroelser om såre seksuelle opplevelser, le av halvgode, folkelige vitser og tåle sentimentale tilbøyeligheter. Hun sonderte sin egen evne til empati, og hadde kommet fram til at den var selektiv.

Dessuten kom overgangsalderen med en uventet bonus.

Nå som månens diktat gradvis slapp taket, med tilhørende kramper og tilsølte truser, føltes det nesten som å bli barn igjen. Hun ble så lett i kroppen. Hun måtte smile ved tanken på eksens credo om at kvinner var ham en gåte: Dere kan regne ut på dagen når dere får mensen, likevel løper dere rundt som blinde høner hver gang og spør om noen har en tampong å låne bort!

Minner som det fikk henne til å savne en mann, savne det distanserte blikket, humoren og praten over kaffen.

Men eksen distanserte seg vel langt, han endte opp som en kommentator på sidelinja, så Anita til slutt hadde følte seg som en litt artig variant av homo feminus. Og han? Fant seg en yngre variant som han skulle få slite med om tjue år.

Ah, og enda en bonus med den tredje alderen, så overraskende at hun burde tipse legemiddelfirmaer om det: Med 22

den nedjusterte kvinneligheten forsvant også det periodiske tungsinnet. Det premenstruelle sinnet, den hodeløse misunnelsen, kravet om å makse alt.

Anita klappet igjen lokket på kofferten, det fikk bli én tjukk genser og én kjole, for ved Jupiter som de romerske bibliotekene og leilighetene var trekkfulle. Og tilstelninger som krevde finstasen, kunne telles på en halv hånd.

I ørene ringte ennå den tilsynelatende uskyldige setningen fra dagen før, mor, jeg vil bli kvinne, og det slo henne at hun burde snakke med noen om det, snakke med eksen om det. Men venninnen først. Eller søsteren, eller moren eller den kollegaen med en liknende problematikk. Nei, holde på det litt til. Tenke. Akkurat dét var en krevende øvelse der hun virret rundt og veide bøker mot hverandre. Hvilke ville hun trenge, sånn egentlig?

Sønnen i sofaen med hendene på pc-tastaturet og iPaden ved siden av. Det var visst umulig å foreta seg noe uten å ha en komedie eller en dokumentar i sidesynet. Anita svelget og satte seg på sofakanten, som hun gjorde da han var mindre, og hun skulle gjerne også ha strøket ham over håret, som den gang.

– Seriøst, sønn. Dette er noe vi må snakke mer om. Jeg er så forvirret, skulle ønske jeg ikke reiste bort fra deg nå.

– Det har vel ikke noe å si.

– Er det noe mer du vil si … om det?

Den henslengte kroppen som var en fortsettelse av det barnet som sa mor, jeg vil være delfin, eller jeg er en drage, alternativt uæææh, pass deg, jeg er en løve, for barn vil alltid være noe annet enn de er, ble liggende stum. Hele barndommen er en øvelse i å unnfly det å bli voksen, og dermed også et helt menneske. Men sønnen hadde vært gjennom pubertetens omrokering av ønsker og begjær (der hadde datteren vært seigere, kattemanien hadde vart i flere år, lenge slikket hun i seg fra tallerkenen og lot hun venstre lanke gli over ansiktet som en myk pote), og likevel ville han være en annen.

23

– Korrigering av tidligere uttalelse, mor. Jeg er kvinne.

– En kvinne, presiserte hun.

– Ja, jeg er jo bare en person.

– Man sier ikke jeg er kvinne, som i jeg er lege. Bare utlendinger sier det.

– Jeg er én eneste kvinne, gjentok han.

Impulsen til å stryke ham over håret. Men sist hun gjorde det, beskyldte han henne for å være nedlatende, ikke vær så patronizing, mor, og det at han gjerne slengte på dette mor var ment som formildende og hindret samtalen i å stikke for dypt. Men dette var ikke ironi, det var en sjelden klarhet der, en fasthet, og idet han så opp fra tastaturet skinte lipglossen på leppene hans mot henne som en bekreftelse.

Så hun ikke også en sårbarhet som var ny for henne? Skulle hun likevel ikke være ferdig med å bekymre seg for ham?

Måtte han ennå følges opp og bli sett i mange år, med datterens depresjon på toppen av denne vandringen inn i denne tredje alderen? Hva med jobb, nå som han var ferdig med videregående, det hadde liksom ikke blitt til noe. Høsten hadde slukt alt. Anita kom på ordene til Dressmann-selgeren, med de målene der kunne han vært modell, hadde han sagt til henne, og lagt to pinner i kors for å finne en dress som egnet seg til begravelser og andre høytideligheter. Det hadde varmet, Anita vokste på stedet, men merket seg at hun omtalte sønnen i tredje person, som om de utvekslet sønnens markedsverdi. Sønnen hadde gitt blaffen, eller nettopp ikke, for han endte opp med å gå i begravelsen i Karen Millen-kjolen hennes. Hun hadde sett på det som en sorgprotest, eller en hommage til den avdøde, som hadde tatt en overdose med sovepiller og mdma og visstnok også noe annet som Anita ikke kjente til, og gått inn i skogen der de pleide å henge med en pils og keltisk metallica, og hengt seg i en mørkerosa kjole. Millen-kjolen var så nærme han kom, den var vinrød.

Men nå måtte hun gå. Anita var stresset, for å komme for sent til sentralbanestasjonen, til flyplassen og ikke minst til Roma, da det ikke gikk offentlig transport inn til 24

byen om natten, så hun måtte finne en løsning med andre medpassasjerer og dessuten vekke daglig leder på senteret i Roma, som hadde forsikret at det var helt i orden.

– Du er altså en kvinne? Mener du innvendig ? Har du alltid følt deg som det? Det er ikke misunnelse på lillesøsteren din, eller en fase …

Hun kunne ha bitt av seg tunga. Det var tidsnøden som ga henne munndiaré, hun visste jo at man ikke skulle si sånt! Hun var ikke transfob heller, som de ble kalt, kvinner som henne, som hadde vært feminister halve livet og nå ble kalt radikale og ja, nettopp nedlatende. De radikale feministene ble nå kalt konservative, de som hadde fått til noe, og omsider følte at det var deres tur, ble kalt de nye kolonistene. Anitas verden var ikke snudd på hodet, men den krenget, og hun måtte se å få avstand. Se å få tenkt, så hun ikke trådte galt og såret noen. Men hodet var for lengst i Roma og den nordiske kunstnerforeningen, hvor hun etter kortfilmkarrieren ble ansett som kunstner, selv om hun for lengst var gått over til skribentvirksomhet, med lengre artikler og essays. Det hadde resultert i fire bøker og enda flere bidrag i bøker. Nå hadde hun fått banket inn langessayet sitt i denne serien som forlaget kalte filmportretter, og hvor hun altså skulle skrive om forfatter og filmskaper Pasolinis Medea fra 1969. Jeg hadde foretrukket en mer relevant film av ham, som Teorema, hadde redaktøren sagt, og viftet bort argumentet om at Maria Callas, som hadde tittelrollen i filmen, var i vinden for tiden.

– I vinden? Ingen vet lenger hvem hun er.

– Det var en dokumentar om henne for et par år siden, og nå er det kommet ut en grafisk roman!

– Men Medea står i beste fall igjen som en klassiker for spesielt interesserte.

– Den overlevde kritikerne, hadde hun innvendt, – både de kritiske og de lunkne.

– Liker innstillingen, hadde han svart da. – Hva gikk kritikken ut på?

25

– Man mente at Pasolini utnyttet henne, klinte kameraet opp i ansiktet hennes. Han var besatt av det. Og så er det jo en del longører, da. Det verste var nok likevel at han ikke utnyttet stemmen hennes. Jeg mener, hun var en operadiva!

Noen mente at hun ble strupet, for de relativt få replikkene hun hadde, ble til alt overmål dubbet. Filmen ble også kritisert for noen merkelige valg, som å la kentauren Kheiron spille en større rolle …

– Kentaur, hadde redaktøren sagt og skjøvet brillene lenger opp på nesen. Og etter en kort latter hadde Anita fortsatt med et litt sløyt smil, som ikke sjelden solgte inn. – Dessuten var det forvirrende at Medea hevnet seg på kong Kreon og datteren Glauke to ganger. Det er blitt tolket som at de døde i drømmen hennes før de døde IRL. – IRL? – In real life. Eller at hun forberedte drapene ved å ta kontakt med bestefaren, som var Helios. Solguden. For å hente styrke.

– Nettopp. Helios og … det betyr at Kirke var …

– … tanta hennes.

– Akkurat. Det hadde likevel vært mer juicy med Teorema eller den forjævlige Salò.

Det var bare et så typisk svar fra en typisk mannlig redaktør når hun hadde gjort det klart at hun ikke hadde noe å si om disse filmene, derimot en hel del om Medea som en visjon av klimakrisa. Medeas vrede, mente hun, handlet mer om vanhelligelse av jorda enn om forsmådd kjærlighet, i alle fall i Pasolinis versjon, der kjærlighetsdramaet var en metafor for forholdet mellom Vesten og den tredje verden. Store deler av innspillingen var lagt til Syria og Tyrkia, som representerte Medeas land, mens Jasons land lå i antikkens Hellas. Og for Anita var det nettopp det imperfekte, longørene, som gjorde filmen så episk. Det var tross alt hun som skulle skrive boka. Hvorfor skulle hun også gå etter den mest avskyelige lukten og skrive om de største skandalefilmene hans?

26

– Skulle ikke du dra, mor?

– Jo, jeg skal dra, sa hun, reiste seg og tok ut en bok av bagasjen. Sicilianis biografi om Pasolini var bare tyngende, dessuten hadde hun lest den. Hun vurderte også å ta ut Pasolinis artikkelsamling Chaos, men lot være, og med den beslutningen zippet hun igjen bagasjen og gikk bort for å gi den stadig liggende, pc-tastende sønnen en avskjedsklem. Idet hun bøyde seg ned mot ham, kjente hun en eim av – ikke parfyme, men noe annet. En dagkrem, kanskje.

Sønnen var inne i et ras på tastaturet, godt støttet opp av puter, og hun hørte sukket da hun nok en gang ålte seg inn mellom stuebordet og sofaen for å gi ham en klem. Sist hun hadde gjort det, var før begravelsen. Men det var dårlig timing, han viftet han henne vekk som en flue.

– Ikke!

– Jeg er moren din. Og du har nettopp fortalt meg at du vil bli …

– Noe jeg korrigerte.

– … at du er kvinne. Det må jo bety at du vil snakke om det.

Han satte seg litt opp, men fortsatte å stirre inn i maskinen. Et online-spill som åpenbart ikke greide seg et sekund uten ham, Anita skimtet et vilt og forrevent klippelandskap der inne. – Tenkte bare jeg skulle fortelle det. Er ikke egentlig noe mer å si.

Anita nikket. Var han kanskje homofil, eller bifil? En venninne hadde ment at han kanskje var panseksuell – eller bare polyamorøs.

– Jeg skal deale med det, mor.

Hun overrasket seg selv ved å le. En kort, høy pitch.

– Arrangiarsi, som du kaller det. Jeg årner meg, jeg. Bare dra du, jeg er good.

Forlegen ble hun sittende og se morslivet passere revy som en eneste lang innstudering av velmenende setninger og korrigeringer. Hun fikk la det ligge. Men nå merket hun hvor lukten kom fra, den kom fra toppen hans. Singleten luktet av tøymykner.

27

– Er den din?

– Hva da?

– Den toppen?

– Nei, toppen har jeg lånt av Cirre.

Den vevre jenta med portugisisk mor, det var derfor den satt som et pølseskinn. Kalenderen viste andre januar, men inne opprettholdt hun tjueen grader. Dessuten hadde sønnen bestandig vært varm, akupunktøren de i sin tid konsulterte hadde spurt om han var varm eller kald. Sånn kunne man også dele inn menneskene, hadde Anita tenkt, men betydde det at hun selv var kald? Hun kjente seg kulsen der hun satt ytterst på sofaen, med tiden sin spist opp. Betroelsene, nærsnakket, kjærtegnene, det siste halve året hadde alt dette gått til datteren på femten. Det kjentes fremdeles som et nederlag å ha gitt etter for eksen og hele bøtteballetten av et helsevesen, og samtykket til midlertidig medisinering av datterens depresjon. Depresjon, virkelig? Hun var ikke bare litt nedfor?

Naturlig nok, ble det sagt, når en venninne av en venninne som også på en måte er ens egen venninne, går hen og tar livet av seg.

Anita skrev det på kontoen for sorg, men hva visste vel Anita om ungdommenes psyke i dag. Det var i alle fall det helsevesenet fikk henne til å føle, antakelig eksen også, som om de ikke hadde peiling på dagens unge. Tradisjonelt innstilt som han var trumfet legerespekten hans nøkterne disposisjon, han hadde nikket alvorstungt og sagt ja uten å mukke. Så var han da også blitt en annen etter at han tok over gården, han var jo ikke bare avskåret fra storbylivet, men også fra hverdagen til tenåringene nede i Oslo. Følelsessvingninger hadde han fint lite å si om, og nå hadde han også to nye barn. Lettere å forholde seg til dem. Og til geitene. Men akkurat det var en lettelse, å vite at datteren skulle bo i dette enkle, solide, sunne. Hva kunne hun selv gjøre som ikke Misvær og småsøsken, frisk luft og geiter kunne gjøre? Dessuten var det midlertidig. Hun var fire år yngre enn sin bror, og heldigvis ikke som de jentene søn28

nen hang med, noen av dem som klippet ut av japanske mangaer og animeer, med fargelinser på iris, korte skjørt og push-up-bh-er.

Ville han bli som dem, var det en sånn kvinne han ville bli – eller var ? Hadde det bestandig ligget i kim hos ham?

– Når forsto du at det var … sånn? spurte hun og kjente eimen av skyllemiddelet bølge mellom dem.

– Sånn? Jeg tror jeg sa kvinne, mor, ikke enhjørning !

Hun skulle til å stryke det halvlange, brune håret hans igjen, men tok seg i det.

– Og jeg, sa hun og kremtet, – er også en kvinne, og verken cis eller dinosaur.

Avenue Georges-Mandel, 9. mars ’69 Ikke synge? spurte jeg. Ikke synge i det hele tatt?

Ikke synge, svarte monsieur Pasolini, jeg liker det rått og direkte. Med få replikker.

Pixie hoppet ned og bjeffet spakt mot leggen hans. Hundene mine er vant til besøk, men monsieur Pasolini har en egen virkning på dem. Ingen onde fornemmelser, tror jeg, og han rufset dem begge i pelsen og forsøkte å virke avslappet rundt dem. Djeddas gjorde ikke mine til å forlate fanget mitt, hun er dønn lojal, og ubehaget var til å ta og føle på.

Omsider reiste monsieur Pasolini seg og begynte å vandre rundt i værelset. Han tok seg tid, studerte utmerkelsene, plakatene, platespilleren og filmprosjektoren. Og så sa han, liksom tilfeldig: Vel, la oss få høre noe!

Kjære Maria, ropte Rossellini fra Marie Antoinette-stolen, du må da ha et opptak av Cherubinis Medea ? På salongbordet lå bildene som Nadia hadde funnet frem, fra ’62-forestillingen på La Scala. Jeg mener det var i juni måned.

Den 3. juni, sa Rossellini, var din aller siste forestilling på La Scala overhodet.

Monsieur Pasolini kremtet. Selv var han ikke ofte i operaen, sa han unnskyldende, og jeg måtte le av at han nå trodde han hadde tapt. Stemmen hans er så behagelig!

Langt mer behagelig enn jeg hadde forestilt meg, jeg har jo sett samtaler med ham i fjernsynet, han må være franskmennenes yndling. Men fjernsynet får ikke med seg varmen 30

hans, for ikke å snakke om oppmerksomheten. Tonaliteten blir satt på prøve, det modulerte forsvinner.

Naturligvis, mumlet Piero Tosi fra lenestolen for enden av bordet, La Scala!

Det endte med et opptak fra ’53. Jeg betraktet Pasolini, og han skottet stadig bort på meg. Et blikk som penetrerer en, og likevel så mildt. Hva skulle jeg gjort hvis jeg ikke kunne klappet på hundene mine. Jeg følte meg avkledd.

Enda det var en god innspilling, stemmen min var på høyden da. Mon Dieu, den som var tredve år igjen!

Stemmen Deres er guddommelig, sa han, den har bare ikke plass i filmen min.

Tosis kremt i rommet. Jeg forsto ikke, men sa: Jeg forstår.

Madame Callas, fortsatte Pasolini, jeg betrakter skjønnhet på en annen måte enn mange andre filmskapere. Lyd, stemme, ordet – alt dette er av høyeste viktighet for meg.

Hvordan skal jeg si det, når det gjelder … vel, jeg elsker det barbariske ordet!

Hvilket ord? falt det ut av meg. Jeg merket nervøsiteten fra resten av selskapet.

Jeg skal prøve å forklare, sa han og satte fingertuppene mot hverandre. De forstår det, at de store folkemassene som ikke, eller bare i liten grad, har utdannelse fra folkeskolen, har i mine øyne en helt spesiell karisma.

I deres munn blir ordene opprinnelige. Uten baktanke. Jo mer bevisst vi uttaler ordene, desto mer splittet blir betydningen. Disse som tilhører filleproletariatet, har rendyrket sansene til ren væren, og uttrykker derfor toppen av vår siviliserte verden. De, madame Callas, er på mange måter i samme båt, selv om De er skolert i den grad at De har fornyet Vestens kanskje mest kultiverte uttrykk. Men jeg er ingen kjenner av bel canto, så jeg blir nødt til å hente ut noe annet. Det jeg imidlertid er i stand til å vurdere, er Deres sublime uttrykk, som det utvilsomt ligger utmattende anstrengelser bak. Min største aktelse.

Han bukket lett i min retning, ennå hadde han ikke satt 31

seg, og da jeg så bort på Rossellini, smilte han oppmuntrende og en smule forlegent, lik en far som gifter bort datteren sin til en kriminell.

Og hva er dette andre De vil hente ut, monsieur Pasolini?

Utstrålingen Deres, auraen. Alt De har opparbeidet av styrke og innsikt. Hele uttrykket Deres er – forstå meg rett – barbarisk.

Selv hundene ble stille, de trykket seg ned på teppet og lå der som to krøllete flekker, en hvit og en sort, som om denne fremmede med det finmeislede ansiktet og de mørke brillene øvde en slags makt over dem. Han satte seg, men reiste seg snart igjen. Veltrent og ledig i kroppen, men rastløs.

Jeg setter pris på at De verdsetter min arbeidsetos. Som barn fikk jeg den i stedet for dukker.

Madame, sa Pasolini uten å ta blikket fra meg.

Det er bare én ting jeg vil ha avklart, sa jeg. Dette barbariske ordet Deres, innebærer det vulgariteter som dem Silvana Mangano ble utsatt for i Teorema ? Jeg er en ærbar kvinne, og jeg ser ikke helt hvorfor De ville degradere en som meg.

Nei, nei, madame Callas, forsikret han, ingenting promiskuøst.

Monsieur Pasolini klarer det kunststykke å nærmest rope lavmælt, han sverget sågar ved sin mor. Det sa ikke lite, glapp det ut av Rossellini, og stemningen løste seg noe opp. Til slutt spurte den galante Tosi, mirakelmannen med stoffer og kostymer: Jeg ser at chiffonblusen er byttet ut en mer tidsriktig poncho?

Vi brast i latter, alle sammen. Jeg tok den på for å virke mer ledig. Skal si stemningen lettet, jeg kunne alt lukte sagmugg i manesjen. Filmmediet er nytt for meg, men jeg er fremdeles en sirkushest.

De er Medea, konstaterte monsieur Pasolini.

Da skjedde det noe underlig. Han kom bort til meg og 32

strakte ut en hånd, grep min, knelte og sa: Det finnes ikke mennesker lenger.

I tillegg til å være vel oppdratt, er jeg en ironiker, men varmen fra hånden hans fikk meg til å hode tann for tunge.

Vi forstår hverandre, sa hendene våre, også om hans ironi er skarpere, tonen bitrere. Idet blikkene våre møttes, merket jeg meg noe jeg ikke kan beskrive, men som jeg kan arbeide med. Jeg er blitt trent av de beste – Hidalgo, Tullio – nå trer jeg inn i noe annet. Den er vekket til live igjen, attråen etter en mann som kan ta kommandoen og dirigere meg, hente ut det beste i meg. Uten å heve et øyebryn spurte jeg: Men jeg er, slik De ser det, et menneske?