Amatøren av Lars Saabye Christensen

LARS SAABYE CHRISTENSEN

Amatøren

Opprinnelig utgave: © J.W. CAPPELENS Forlag AS, Oslo, 1977 Denne utgaven: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2017 ISBN 978-82-02-56353-0 1. utgave, 1. opplag 2017 Omslagsdesign: Stian Hole Seriedesign: Stian Hole Omslagsfoto: Oslo bymuseum / Widerøs Flyveselskap / Helge Skappel Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2017 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

DEL I

1 HVIS DU HADDE STÅTT PÅ toppen av Kirkeveien cirka klokken fem om morgenen en eller annen gang i begynnelsen av februar, ville du sett en fyr komme gående oppover mot deg. Den fyren var meg. Jeg aner ikke hva du gjør ute så tidlig når det er dritkaldt og nesten blåser orkan og sannsynligvis ville du også lurt på hva den fyren hadde der å gjøre i det været midt på natta. Jeg kan tenke meg at du var ute og luftet en eller annen idiotisk hund og kanskje trodde du at jeg var ute i samme ærend og ble glad og lykkelig for at lille Fido skulle få en lekekamerat. Men snart så du at jeg ikke hadde noen hund i bånd og din lille Fido var allerede forsvunnet i snøstormen og du stod der alene og fortapt og lurte på hvem jeg var og hva faen jeg ville. Så tenkte du kanskje at jeg kunne være farlig, at jeg kanskje var en hensynsløs ransmann som var ute på turné. Vettskremt ville du plystre på Fido og løpe hjemover mens den tåpelige hunden din rykker og biter i lenken og du gir den et spark så den tumler inn i en snøfonn og tror det er lek og biter deg lykkelig i leggen.

Du var nemlig gått da jeg nådde toppen av Kirkeveien. Det var ikke en kjeft å se. Hvis du hadde ventet til jeg hadde kommet litt nærmere hadde du helt sikkert gjettet med en gang hva det var jeg gjorde ute så tidlig. Jeg var på vei hjem. Jeg burde ha vært det for lenge siden. Det skulle ikke ha vært nødvendig å være på vei hjem i det hele tatt. Jeg burde ha holdt meg hjemme. Mer orket jeg ikke å tenke.

7

Det gjorde vondt i ansiktet mitt. Den iskalde vinden frøs det fast til en tørr ubevegelig maske som heldigvis hadde to hull jeg kunne titte ut av. Av og til skjenet jeg ut mot brøytekanten, stanset og ventet til bena hadde funnet riktig kurs igjen. Jeg har lært meg å stole på bena mine. De pleier som regel å føre meg dit jeg skal. Det gjelder bare å la dem arbeide i fred.

Hva var det vi hadde snakket om? Et eller annet dikt. Om Columbus. En høytidelig hyldest til Columbus.

– Det går da for faen ikke an å skrive om Columbus uten å ta med all jævelskapen den bedritne ekspedisjonen førte med seg!

Georg Alt dundret neven i bordet som om han snakket til en diger forsamling og skulle understreke en revolusjonerende nyhet. Det var bare meg der. Georg var forresten en fyr jeg kjente fra Grillen på Blindern. Han var noen år eldre enn meg og drev visst på med en eller annen avhandling om språk og kommunikasjon og virkelighet og hele det der.

– Hva! Det går da for faen ikke an! Det er jo bare råtten metafysikk!

Georg reiste seg og tok noen runder i det trange rommet. Jeg satt i sofaen og svelget rødvin. Når Georg reiser seg er det som å ligge i et badekar og en eller annen idiot kommer oppi samtidig og vannet fosser over kantene. Armene hans gjorde noen meningsløse bevegelser opp mot taket. Jeg syntes han stod slik mistenkelig lenge. Så falt den digre kroppen hans ned i en stol som tilfeldigvis stod plassert bak ham.

– Han bruker jo hele den forpulte ekspedisjonen som metafor.

Hva! Georg veltet overkroppen frem mot bordet og grep rødvinsflasken.

– Som metafor!

Jeg syntes det var på tide å si noe. Jeg svelget det jeg hadde i munnen og prøvde å slappe av i ansiktet.

– Det er den indre reise …

8

– Å herremin gud!

Georgs ansikt skar noen grufulle grimaser.

– Mener du at han bruker verdenshistoriens største blunder som symbol på den indre reise! Og hva faen er den indre reise.

Går den fra hjertet til hjernen eller fra nyrene til munnen?

Georg knakk sammen i en blanding av gråt og latter. Håret og skjegget hans ristet i takt. Jeg tente en sigarett og merket hvor vanskelig det var å formulere de enkleste setninger. Etter en stund rettet Georg seg opp, samlet sammen det store ansiktet sitt og så stivt på meg.

– Jeg skal skrive en trilogi over Nansen. Den skal være et bilde på ungdommens evige søken.

Han rakk så vidt å få snakket ut før rødvinen sprutet fra munnen. Jeg så for meg myriader av speidertropper, alltid på marsj, over fjell og daler, til vanns og lands, i knebukser og morsomme hatter.

Jeg forsøkte å ta meg sammen. Rommet begynte å bevege seg litt. Georg fløt liksom ut, jeg fikk ikke helt tak på ham. Ordene samlet seg opp i munnen min og ble til en tykk klump jeg ikke fikk ut og ikke kunne svelge. Selv om jeg ikke hadde lyst på mer vin tømte jeg glasset likevel. Georg var i gang med å trekke opp en ny flaske.

– Men det er jo vakkert, stammet jeg.

– Hva er vakkert?

– Diktet.

– Akkurat. Diktet er forpult vakkert og det er faen skjære meg det eneste som er vakkert også. Det er det som er feilen. Skjønner du det!

Georg skjenket i glasset og skålte. Jeg nippet litt til vinen og kjente noe inni kroppen som begynte å gjøre voldsom motstand.

– Columbus var jo egentlig en drittsekk, var det siste Georg Alt sa før han veltet vinflasken og sank tilbake i evig ro.

9

Jeg tenkte ikke mer på Columbus. Nå hadde jeg mere enn nok med å oppdage Sogn Studentby. Jeg begynte faktisk å tvile på bena mine. Det siste stykket hadde de gjort noen merkelige bevegelser som førte meg opp i en snøfonn. Like etter hadde de nesten gått med meg inn en blindvei. Det blåste fremdeles like kraftig og snøen lå vannrett i luften. Jeg hadde ikke med meg utstyr til å grave snøhule og ikke hadde jeg nødraketter heller. Jeg kunne ikke ta noen sjanser.

Jeg fulgte innbitt Sognsveien. Da jeg krysset Ringveien begynte bena mine å føle seg hjemme igjen og trakk meg fortere og fortere opp den siste bakken. Jeg forstod ikke helt hva som skjedde.

Jeg merket bare at bena mine arbeidet voldsomt under meg. Tilslutt måtte jeg faktisk innrømme at jeg løp. Temmelig forundret sprang jeg opp trappen og styrtet inn i entreen. Først der falt bena til ro og jeg måtte holde meg fast i en kleshenger for ikke å ramle rett i gulvet.

Det verste jeg vet er å oppleve sånne situasjoner som har gått igjen i tegneserievitser de siste hundre årene. Jeg kunne ikke finne nøkkelhullet på døren inn til rommet mitt. Jeg fikk det over meg at jeg var med i en konkurranse hvor det gjaldt fortest mulig å åpne døren og den som fikk den opp først kunne forsyne seg av alt som var innenfor. Jeg jobbet som en gal, men nøkkelen ville bare ikke inn i det idiotiske lille hullet. Nå er jeg ikke dum, så etter en stund bøyde jeg meg ned for å undersøke om det var noe galt med nøkkelhullet. Jeg kunne umulig være så full. Selvfølgelig er det lettere å treffe selve døren med nøkkelen enn låsen, men når man har prøvd et par timer skulle man etter all sannsynlighet ha fått den inn og vridd om. Jeg har også sans for humor men alt til sin tid. En eller annen hadde klebet en gjennomsiktig tapebit over nøkkelhullet. Jeg tenkte ikke noe særlig over hvem det kunne ha vært men jeg har mine mistanker nå. Jeg sa til meg selv at jeg aldri ville ha funnet på noe så gement. Jeg fikk pirket av tapen og låst opp døren.

10

Jeg var dødstrett. Hodet mitt var blytungt og dinglet fra side til side. Jeg redde opp sengen og padlet ut på badet for å pusse tennene. Det kan jeg si med en gang. Om jeg så må krype på alle fire pusser jeg tennene mine før jeg legger meg. Jeg greide så vidt å løfte tannbørsten og puttet den inn i munnen. Jeg holdt på å sovne før jeg fikk beveget den forbi fortennene. Så gikk jeg inn på rommet mitt, lirket av meg klærne og la meg.

Jeg fikk ikke sove. Jeg roterte i den trange sengen og prøvde alle mulige forskjellige stillinger. Jeg syntes armbåndsuret bråkte som en hel kirkeklokke. Tilslutt ga jeg opp. Jeg la meg på ryggen og stirret trist i taket. Hjertet mitt banket som et helt kraftverk. Plutselig fikk jeg den tanken at jeg skulle dø. Akkurat nå.

Det lille idiotiske hjertet mitt var igang med innspurten. Jeg lå slik en god stund. For første gang i mitt liv ble jeg redd for å dø.

Jeg la hånden på brystet og kjente hvordan det rykket i huden.

Nå skal jeg dø hvisket jeg tørt. Selvfølgelig skal jeg dø. Det er ingen grunn for at jeg ikke skal dø. Det dør millioner av mennesker hver eneste dag. Med et hopp kom jeg meg ut av sengen og ble stående på gulvet, svimmel og redd. Jeg følte at jeg mistet kontrollen over kroppen min. Det var som om en eller annen sinnssyk trommeslager satt der inne og dundret løs. Jeg trodde det ville vekke hele leiligheten. Jeg så for meg rasende naboer som kom og klaget og sa at nå måtte jeg for faen holde opp med det bråket.

Jeg syntes jeg stod slik et par år. Endelig var det som om trommeslageren gikk lei. Noen slappe dunk strevde med å holde liv i meg. Nå skjer det, tenkte jeg. Jeg knyttet nevene, lukket øynene og ventet på det siste slaget. Etter en stund åpnet jeg øynene igjen.

Jeg var ikke helt sikker på hva jeg hadde ventet å se. Grønne marker med kuer og friske budeier eller menn med horn i pannen og store protokoller under armene. Til min forbauselse så jeg bokhyllen min og den plakaten med bryster i solnedgang. Og jeg stod fremdeles oppreist. Så merket jeg at halsen min var som et ned11

lagt kloakkrør. Forlegen snek jeg meg ut på kjøkkenet og slukte tre glass vann.

Jeg satte meg ved kjøkkenbordet med det fjerde glasset foran meg. Klokken var blitt godt og vel sju. Jeg var lys våken og merket allerede bakrusen. Trommeslageren krabbet opp i hodet og fant seg en bra plass bak pannen. Der begynte han noen rasende solopartier og av og til falt et orkester inn som minnet om Count Basie.

Jeg syntes tiden var inne for å gjøre opp status. Jeg flyttet blikket fra avisen som lå ved siden av meg på bordet og fokuserte inn en dråpe som hang under vannkranen. Den tøyde seg lengre og lengre og med et lite sukk datt den ned i kummen. En ny dråpe stakk frem og gikk samme idiotiske skjebne i møte.

Jeg begynte å tenke. Det gjorde vondt. Jeg er en idiot, sa jeg sakte og tydelig. Jeg følte en viss glede over å ha greid å formulere en brukbar setning med korrekt syntaks. Jeg er en idiot. Jeg ble sittende en stund og tygge på setningen. Så flyttet trommeslageren batteriet sitt bort til venstre tinning og begynte en jam med Count Basies orkester som hadde tatt oppstilling like over høyre øre. Alle tanker ble øyeblikkelig blåst ut av hodet mitt. De spilte noe som i begynnelsen lignet på It don’t mean a thing if it ain’t got that swing, men etterhvert gikk det hele over i tunge uregelmessige slag.

– Er du allerede oppe, Christian.

Stemmen kom fra døren. Jeg så dit bort. Det var Britt som bodde i rommet ved siden av. Hun stod i døråpningen med hodet på skakke og gredde det lange mørke håret sitt. Jeg forsøkte febrilsk å samle opp tankene mine.

– Ja, jeg har tenkt meg på en tidlig forelesning, mumlet jeg og snudde meg mot vinduet. Jeg må innrømme at jeg ikke hadde noe videre lyst på en lengre konversasjon.

– Du har glemt å kle på deg!

En lys men temmelig kraftig latter fylte døråpningen. Jeg så 12

nedover meg selv og konstaterte til min store forskrekkelse at hun hadde fullstendig rett. Kroppen min var full av nupper. Først nå merket jeg at jeg frøs.

Jeg reiste meg fortvilet og forsøkte å bevege meg naturlig inn mot rommet mitt. Det kokte bak pannen min. Britt stod fremdeles i døråpningen og lo som vanvittig.

– Det er ikke noe å le av, prøvde jeg.

En annen dør gikk opp og et pjusket hode stakk ut for å se hva som foregikk. Det var Oskar, musikkstudenten. Jeg stod midt på kjøkkengulvet og prøvde å tilrope guddommelige makter.

– Han har glemt å kle på seg, hikstet Britt og pekte rett på meg som om utsagnet krevde en nærmere forklaring.

Oskars tykke ansikt begynte å disse. Av en eller annen grunn la jeg merke til at pyjamasen hans var full av små bamser.

– Kanskje han går i søvne, klukket han.

– Han skal på forelesning, fortsatte Britt. Munnen hennes stod fremdeles åpen og lo.

– Jeg er på vei hjem! falt det ut av meg.

Jeg tok sats og skjøv Britt til side og løp inn på rommet mitt.

Bak meg hørte jeg et unisont latterbrøl og like etter begynte Oskar å fremføre en eller annen romanse i fistel.

Da jeg endelig sovnet drømte jeg at Columbus satt naken i en pram som drev meningsløst omkring på en liten stinkende innsjø.

2 – HVORFOR FAEN ER DET BARE mine ski som kladder!

Jeg stumpet røyken og tok en slurk av solbærtoddyen.

– Fordi jeg har glassfiberski og du to planker som du ikke har giddet å impregnere engang.

13

Iselin Fram la hånden sin over min og jeg kunne se på henne at hun hadde vanskeligheter med å holde latteren tilbake. Jeg ble enda mer irritert og tente en ny røyk.

– Du røyker for mye, Christian.

Jeg visste at hun ville si det og tok det som en seier. Hun hadde en slags moderlig omsorg for meg. Særlig når hun fikk de dype rynkene mellom øynene og plasserte hodet litt på skakke stod det nærmest skrevet mor med blokkbokstaver på pannen hennes.

– Det går nok bedre nedover, sa hun etter en stund.

– På dette føret her kan jeg gå ned unnarennet i Holmenkollbakken, prøvde jeg å si med rolig stemme.

Søndag i Nordmarka. Det luktet svette og godt humør og pågangsmot. I peisen brølte flammene og varmen stod som en vegg foran ansiktet. Jeg satt taus og rotet rundt i askebegeret med en fyrstikk. Jeg hater søndagene. Var det opp til meg skulle jeg gjerne stryke dem av kalenderen, lage et nytt system, gjerne legge til en måned eller to hvis man bare kunne slippe søndagene. Helt fra jeg var liten har den dagen stått for meg som et mareritt. Søndagen er liksom ingenting, bare et tåpelig hull som man pøser de mest åndssvake ting oppi. Jeg innbiller meg at det lukter noe spesielt av søndagen, det lukter gamle mennesker og råtne møbler.

Men verst av alt er søndagsmiddagene. Da skal liksom familien bevise at den fremdeles er familie. Disse evindelige bordsetningene er liksom familiens navle. Hvite duker og sakte fart og bordbønn og kjempe oppvask. Jeg mister matlysten bare jeg tenker på det.

– Skiene dine har sikkert tørket nå.

– Jeg skulle ønske at snøen hadde tørket i stedet.

– Det er ikke noe å bli sur for selv om det kladder litt, vel!

– Litt! Jeg har gått på stylter fra Sognsvann til Ullevålseter. Og for det andre er jeg absolutt ikke sur.

– Du ser sånn ut ihvertfall.

Når jeg er i godt humør og noen sier at jeg ser sur ut blir jeg 14

skikkelig sur. Det er temmelig vanskelig å starte en saklig diskusjon om man ser sur ut eller ikke. Nå var jeg imidlertid sur. Jeg tente enda en røyk og lukket munnen. Planen hadde vært å gjøre det slutt med Iselin idag. Jeg hadde tenkt at Ullevålseter kunne være et bra sted, på en måte nøytralt. Så kunne vi etterpå suse hver til vårt. Og så skulle det selvfølgelig bli væromslag akkurat idag. Hele situasjonen ble latterlig. Jeg så meg selv gå ned bakken med et tonn snø under skiene og forklare henne hvorfor jeg hadde gjort det slutt. Jeg fikk det bare ikke til. Og når jeg satt og så på henne visste jeg at jeg fremdeles var glad i henne. Men hun trakk meg inn i et liv som jeg prøvde å avsky. For henne var fremtiden en dyp stol, nok penger og to søte barn med pene manerer og gode karakterbøker. Det var liksom drømmen. Dit skulle man komme fortest mulig, helst løpe.

Vi hadde møtt hverandre på en eller annen fest noen måneder før hos Georg. Hun var forresten sykepleier. Georg hadde bedt henne og en venninne til festen mens de forsøkte å redde fingertuppen på tommeltotten hans som han nesten hadde skåret av på en knust ølflaske. Vi ble sittende ved siden av hverandre det meste av tiden. Vi drakk og pratet og etterpå ble hun med meg hjem. Rett fra kokeboken. Jeg husker godt morgenen etter. Vi lå i sengen min og hørte på gamle Beatlesplater. Jeg husker vi sa at det var tydelig tegn på at vi begynte å bli gamle når vi kunne ligge sånn og mimre over sekstiårene. Akkurat som foreldrene våre satt og maste om krigen og Frank Sinatra. Vi forsøkte å bli kjent med hverandre den morgenen. Jeg serverte frokost på sengen og sølte jordbærsyltetøy på brystet hennes. Det smakte forresten ganske godt. Fint som faen, tenkte jeg. Og så fortsatte det. Men streken ble rettere og rettere. Jeg begynte å kjede meg. Egentlig var vel alt som det skulle være men jeg begynte å kjede meg. Nå var jeg like ved å sovne.

– Kommer du og spiser middag hos oss idag?

Iselin brøt tausheten mellom oss. Jeg så for meg middagsbor15

det i den digre stuen i villaen deres. Alt ble hvitt foran øynene mine.

– Jeg er ikke så sulten …

– Det blir du nok før du kommer hjem!

Iselin lo og jeg følte på meg at jeg burde le jeg også for liksom å opprettholde balansen. Når noen har sagt noe forferdelig morsomt bør man knekke sammen i latter.

– Skal vi stikke.

Iselin bøyde seg over bordet og ga meg et fort kyss.

De første hundre meterne gikk det ganske bra. Jeg holdt følge med de fleste. Så begynte snøen å klistre seg til skiene mine. Det rykket og nappet akkurat som om jeg gikk på singel. I bakken ned til Store Åklungen ble jeg stående bom stille med cirka en meter snø under skiene. Nede på veien stod Iselin og vinket til meg. Det var ytterst pinlig. En mengde skiløpere suste forbi meg, til og med småunger snudde seg og lo. Jeg stod slik en stund og samlet styrke. Så begynte jeg å gå ned bakken. Jeg bestemte meg for aldri mer å ta ski på mine ben.

– Du behøver ikke vente på meg, sa jeg da jeg endelig nådde frem til Iselin. Hun så litt forbauset på meg. Jeg prøvde å smile og pekte på skiene mine. Med et litt sårt uttrykk i ansiktet nikket hun og tok et par stavtak.

– Du kommer ved femtiden, ropte hun til meg.

– Ja. Neste søndag.

Vi lo litt igjen og hun staket seg videre. Jeg så henne forsvinne rundt svingen og ut på Store Åklungen. Jeg hadde en helt tydelig fornemmelse av at det ikke bare var skiene som kladdet.

– Å unnskyld!

Jeg fisket opp en våt potet fra duken.

– Det gjør ingenting. Den må vaskes likevel.

Advokat Fram viste solidarisk frem en liten flekk ved siden av tallerkenen sin. Jeg nikket til ham og sa et eller annet idiotisk.

16

Iselin og moren vekslet noen raske blikk som gjenspeilet en blanding av svak irritasjon og oppgitthet.

– Vi mannfolk er litt uvørne av oss, fortsatte advokaten og skålte med meg for liksom å understreke at vi tilhørte den samme kategorien.

– Hadde det vært opp til meg kunne vi like så godt ha brukt papirduk og papptallerkener så slapp man alt det tullet!

Jeg mumlet noen enstavelsesord og syntes advokaten fullstendig overgikk seg selv.

– Denne duken har Iselins bestemor brodert da hun var ung, sa moren og strøk hånden over bordet.

– Iselin?

Jeg så på moren og prøvde å svelge det jeg hadde i munnen uten å tygge.

– Nei, bestemoren til Iselin. Hun broderte den da hun var ung.

Det må vel ha vært omkring 1920, tror jeg.

– Ja det er lenge siden, svarte jeg klokt og følte historiens sus rundt meg.

– Broderer ikke unge piker mer, spurte faren og så av en eller annen tåpelig grunn på meg.

– Det tar så lang tid, tok Iselin over. Hun satt fremdeles bøyd over tallerkenen.

– Ja, man har dårlig tid i våre dager, fortsatte faren og la fra seg kniven og gaffelen og tørket seg om munnen med servietten. Det var helt tydelig at han skulle si noe enestående.

– Alle har dårlig tid. Er ikke det egentlig litt trist?

Advokat Fram rynket pannen og så på meg.

– Jo, det er trist, var jeg enig.

– Folk burde hygge seg litt mer, fortsatte han, oppmuntret av medgangen. Slappe av og kose seg. Hvorfor tror du så mange dør av hjerteinfarkt idag?

Han så fremdeles på meg. Vi var kommet til det sentrale punkt i hans livsfilosofi.

17