Alt jeg ønsket meg

Page 1



Lucy Dillon

Alt jeg ønsket meg Oversatt av Bente Rannveig Hansen


Lucy Dillon Originalens tittel: All I Ever Wanted Oversatt av Bente Rannveig Hansen © Lucy Dillon, 2016 Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2020 ISBN 978-82-02-56695-1 1. utgave, 1. opplag 2020 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Omslagsfoto: (jente) Richard Sells/Alamy Stock Photo, (hund) Alius Imago / Alamy Stock Photo, (øvrige) Depositphotos Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2020 Satt i Sabon og trykt på 70 g Enso creamy 1,8. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Til Scott og borderterrieren hans, lykkelige alle sine dager



Prolog

Oxford Street, London Nancy knuget posen med de karamelliserte nøttene i hånden og stirret ut på lysene som danset mellom bygningene på hver side av Oxford Street. De funklet som stjerner i sølv og gull mot den mørke himmelen, og under dem hastet hundretusenvis av mennesker hit og dit på fortauene. Hun var glad de satt høyt oppe i bussen og ikke var der nede, midt i folkevrimmelen. Alle beveget seg så fort, hastet inn i butikker mens de dyttet og skubbet. De hadde vært nær ved å miste Joel på bussholdeplassen, og pappa hadde ropt og sagt noe som fikk mamma til å rope også. Hun gløttet bort på storebroren, sjekket at han fortsatt var der. Han var det. Joel vinket til folkemengden som om han var dronningen, akkurat som han hadde gjort da de steg om bord i bussen hjemme i Bristol. Han sa at han øvde seg til den dagen da han ble berømt. Nancy og mamma satt i et av setene aller fremst i bussens øvre etasje, mens Joel og pappa hadde trengt seg sammen på den andre siden. Joel satt ytterst på kanten av setet, vinket og lot som han falt ned hver gang bussen rundet en sving. Nancy syntes Joel var morsom, men det gjorde ikke pappa. Pappa var sur selv om de var på vei for å møte julenissen, selve høydepunktet i det som hadde vist seg å bli den ene magiske hendelsen etter den andre. Han hadde vært sur helt siden de kom hit. 7


«Han politimannen der vinker tilbake til meg!» utbrøt Joel frydefullt. «Se! Han vinker!» Pappa tok Joel i armen. «Kutt ut det der, Joel! Dette er verken tid eller sted for å finne på rampestreker.» Han skulte på mamma over toppluen til Joel. Øynene hans var rødsprengte og så ikke snille ut. «Oxford Circus, av alle ting. I julen. Det er galskap.» «Nei da, det blir morsomt!» Mamma klemte Nancy. «Du kommer alltid til å huske den dagen vi dro for å møte julenissen, ikke sant, søte Nancy?» Hun nikket, ute av stand til å ta blikket fra det harde ansiktet til pappa. Han liknet ikke på seg selv når han var sur, og hun hadde en rar følelse inni seg, akkurat som om hun ikke kjente ham lenger. Nå knep han leppene hardt sammen, og så tok han fram mobilen sin. Plutselig ble Nancy redd. Tenk om julenissen trodde at pappa var sur fordi hun og Joel hadde vært slemme? Tenk om han ikke syntes at de fortjente noen gaver? Det knøt seg i magen. Mamma lente seg nærmere, løftet øreklaffen på luen hennes og hvisket: «Ikke glem at du fortsatt har ett ønske igjen!» Den fineste boken Nancy visste, handlet om en magisk katt som oppfylte ønsker. Den nest fineste boken handlet om ei lita jente og mammaen hennes som reiste til London og opplevde alle severdighetene. Mamma hadde tatt med seg en spesiell katt som hun bar rundt i den myke vesken sin, og sa at for hver ting Nancy og Joel kjente igjen fra boken om London, skulle de få oppfylt ett ønske hver. Så langt hadde de kjent igjen Big Ben, det store pariserhjulet og ti svarte drosjer. «Maks tre ønsker per dag,» hadde pappa bemerket, men Nancy trengte ikke bli fortalt at hun ikke måtte være grådig. Hun visste fra katteboken at hvis man var grådig eller egoistisk med det man ønsket seg, så skjedde det fæle ting. Man måtte være veldig forsiktig. «Hje-e-lp, jeg faller ned!» ropte Joel dramatisk. «Joel!» Pappa grep tak i hetten hans og rykket ham til8


bake. «Oppfør deg, ellers dropper vi Hamleys og drar rett hjem.» Nancy kjente redselen vokse. Julenissen visste at de kom – mamma hadde bekreftet det. Hva ville han tenke hvis de ikke kom likevel, bare fordi Joel hadde vært slem? Mamma lente seg til siden og trakk Joel bort til setet deres, så tok hun Nancy på fanget for å gjøre plass. Hun la armene rundt dem begge, men Nancy klarte ikke å glede seg over omfavnelsen så lenge pappa satt og skulte på mamma tvers over midtgangen. Hadde han tenkt å fortelle det til julenissen? Var det derfor han hadde tatt fram mobilen sin? Sendte han julenissen en tekstmelding? Hun følte seg kvalm. «Ta det rolig, Joel. Du har også ett ønske igjen,» sa mamma. «Jeg lurer veldig på hva det blir?» «Jeg ønsker … jeg ønsker …» Stemmen til Joel var altfor høy, og folk rundt dem snudde seg og stirret. «JEG ØNSKER …» Nancy ville be Joel være stille, men tankene hennes var en eneste røre. «Joel!» Det var pappas aller skumleste stemme, den som var lav og hvesende på én gang. Mamma la hånden forsiktig over munnen til Joel, men bøyde seg fram og kysset dusken på luen hans. Til sin store skrekk så Nancy at mamma var helt blank i øynene, og når hun blunket, lagde øyevippene svarte merker på huden hennes. Kanskje hun også var nervøs for det med julenissen. Jeg skulle ønske at pappa kunne reise bort et sted sånn at Joel og mamma og jeg fikk møte julenissen alene, tenkte Nancy, og i neste øyeblikk ble hun fylt av en fæl fornemmelse av at hun hadde gjort noe fryktelig galt. Før hun rakk å ta det tilbake og ønske seg noe snillere, stoppet bussen med en skakende bevegelse. Folk reiste seg fra setene og sperret midtgangen med de fuktige jakkene og handleposene sine mens de skubbet seg utålmodig mot trappen. Bussen føltes uvennlig med ett, og ikke morsom sånn som før. Det veltet seg i magen til Nancy. 9


«Regent Street!» annonserte pappa og reiste seg med bøyd hode for ikke å stange i det lave taket. Nancy snudde seg og fikk se at de som satt bak dem, også hadde reist seg, og det samme hadde de som satt bak der igjen, og da hun snudde seg tilbake, var den blå frakken til pappa forsvunnet. Han var borte! Foran henne var det bare en vegg av fremmede med uttrykksløse ansikter, og utenfor vinduet bak henne var den mørke, glitrende himmelen. «Skynd dere nå,» sa mamma og tok vesken sin, bagen til Joel og Nancys ryggsekk med Union Jack-motiv, men Nancy var som frosset fast til setet. Det skjedde allerede! Pappa var forsvunnet! Tenk om bussen satte seg i bevegelse før de rakk å komme seg av? Da kom de kanskje aldri til å finne ham! Hun hadde ønsket at han skulle bli borte, og nå hadde det skjedd! «Kom igjen, Nancy!» Mamma holdt fram hånden, men Nancy presset seg forbi. Beina hennes var så utålmodige etter å løpe at hun var redd de skulle stikke av uten henne, springe ned trappen, ut av bussen, og la resten av kroppen hennes bli igjen der inne. «Nancy!» ropte mamma, men Nancy ålte seg fram mellom passasjerene uten å bry seg om at de mumlet irritert. Det eneste som sto i hodet på henne, var pappa, å finne pappa, klamre seg til hånden hans og passe på at han ikke ble borte. Hun hadde ikke ment det! Æresord, hun hadde ikke ment det! Han kunne si hva han ville til julenissen, bare han ikke ble slukt av den skumle folkemengden. Han sto ikke nederst i trappen. Han sto ikke ved døren. Han var borte. Nancy skubbet seg forbi dem som sto ved de gule stengene og hoppet fra bussen og ned på det myldrende fortauet. Hun kjente lukten av ristede nøtter og kanel og jul, men likevel hadde hun en ekkel smak av oppkast i munnen, sånn som den gangen hun og Joel hadde influensa. Krampaktige hulk tvang seg opp fra dypt nede i brystet hennes. London var ikke magisk i det hele tatt. Det var skummelt her. Alt var larmende og fremmed. I butikkene var det varmt, 10


og så ble det iskaldt. Maten var annerledes. Og pappa liknet ikke på pappa her. Mamma var også annerledes, på en måte. De snakket ikke sammen, de ble sure for ting som de aldri ble sure for hjemme. Nancy ønsket ønsket ønsket at hun var hjemme i Bristol, i huset deres i enden av gaten, med den grønne peisen og den svarte katten i huset ved siden av. Hun lengtet så sterkt etter å kjenne at pappa holdt henne i hånden og at mamma holdt i den andre, at hun mest ville gråte. Men hun hadde brukt opp de tre ønskene sine. Det var ingen ønsker igjen til å rydde opp i dette. Så fikk hun øye på ham i døråpningen til en butikk, der han sto og sjekket mobilen sin. Lettelsen gikk som en sjokkbølge gjennom henne. Hadde hun fått ham tilbake bare ved å ønske? Var hun i stand til det nå? Var det slik at London lyttet til ønskene hennes? Det var en svimlende tanke, altfor stor til å få plass inni hodet. «Pappa!» hulket hun og løp mot ham. En sykkel slingret bortover fortauet, syklisten bannet, Nancy la knapt nok merke til det. Han kikket opp akkurat idet hun kastet seg rundt beina på ham og klemte så hardt at han vaklet. «Forsiktig, Nancy,» sa han, og stemmen var så velkjent at Nancy glemte alt annet. Alt unntatt lukten av frakken hans og fornemmelsen av armene hans rundt henne. «Ikke gå, pappa,» gråt hun. «Ikke gå!» «Jeg skal ikke det, Nancy,» sa han, men stemmen hans hørtes som om den kom langt borte fra.



Kapittel en

Da Patrick åpnet notisboken sin med saker som skulle tas opp under meklingsmøtet, knyttet Caitlin nevene så hardt at neglene grov seg inn i håndflatene. Hun prøvde å huske hvor hun hadde lest at det alltid var de samme små tingene som man forelsker seg i, som til slutt får en til å ville stikke partneren sin til døde med gaffel. Patrick var fremdeles kjekk, med de markerte kinnbeina og det tykke brune håret som vokste fortere enn hennes. Han var fremdeles full av energi og så irriterende opplagt ut for en som tilsynelatende var dypt fortvilt over å være atskilt fra kona si og barna sine. (Kanskje fordi han fikk mer søvn enn før, tenkte Caitlin ergerlig.) Han duftet fortsatt kaffe og etterbarberingsvann, holdt fortsatt den jævla døren åpen for henne på vei inn til meklingsmøtet, brukte fortsatt mansjettknappene med form som gelébønner som Joel og Nancy hadde gitt ham til jul, men alt dette ble visket ut av det ubønnhørlige kontrollbehovet hans som drev henne fra vettet, og som hun til å begynne med hadde tatt for å være gammeldags høflighet. Separasjon og skilsmisse fikk fram det verste hos en kontrollfrik, tenkte Caitlin, enda mer enn ekteskapet gjorde. «Når det kommer til barnebidrag,» sa Patrick og kakket pennen sin mot en side i notisboken. «Jeg er ikke så sikker på at disse tallene som min ko–» Ansiktet hans stivnet brått og avdekket en flik av sårbarhet – så var den borte igjen, feid til side av noen kjensgjerninger. «Disse tallene som Caitlin har 13


satt opp, virker urimelige. Jeg har gått igjennom de ukentlige matutgiftene, bare for å ta et eksempel, og regnestykket går ikke opp.» Han tidde litt. «Bokstavelig talt.» Caitlin stirret på kaktusen som sto på skrivebordet til mekleren. Patrick hadde yndet å referere til henne som sin kone. Han pleide å smile fjollete når han sa det, som om han ikke riktig kunne tro hvor heldig han hadde vært. Men sånn var Patrick – hennes ridder i skinnende rustning, den eneste bilføreren som hadde stoppet bak hennes livløse Renault på den forblåste veiskulderen langs M25 for seks år siden. På det tidspunktet hadde hun hyperventilert i panikk der hun satt uten mobildekning med en storøyd Joel fastspent i barnesetet bak mens trafikken på motorveien suste forbi og fikk den vesle bilen deres til å riste. Patrick hadde banket på vinduet, og hun burde ha blitt redd, men noe ved ansiktet hans virket så ærlig, så oppriktig bekymret for en kvinne i nød, attpåtil med en liten gutt, at Caitlin hadde visst med sikkerhet at hun var i trygge hender. Patrick gikk til nødtelefonen i øsregnet (han hadde skikkelig regntøy, hun hadde det ikke), og ventet sammen med dem til hjelpen kom. Til å begynne med hadde det vært pinlig, men da lysene på bergingsbilen brøt gjennom det stadig tettere mørket, hadde hun tatt seg i å smyge hånden inn i Patricks som en taus takk for hjelpen, og han hadde ikke sluppet den. Så, etter hvert som de omtenksomme stevnemøtene gikk over i et sjarmerende galant forhold, holdt han naturligvis fram med å redde Caitlin på enhver tenkelig måte. Hun hadde latt det aller meste skli ut. Hjemmet, økonomien, livet. Men ingenting var for ubehagelig til at ikke Patrick tok tak i det og ordnet opp. Ingenting var for ødelagt i det lille huset deres til at han ikke kunne fikse det. Han hatet kaos og kunne ikke fordra urettferdighet. Han fylte inn alt av forsikringsskjemaer selv og reddet edderkopper ut fra badet med bare hendene. En moderne ridder. Og Caitlin, med sitt farløse barn, sin «bortkastede» universitetsgrad og sin totale mangel på selvrespekt – hun var sjeleglad for å bli berget. Den samme metodiske roen føltes imidlertid som tortur 14


nå, da ekteskapet deres var så ødelagt at selv Patrick hadde gitt det opp. Mens han snakket i vei, stusset Caitlin over hans evne til å fordele alle årsaker og mangler i hauger, klare for meklerens evaluering, på samme måte som han sorterte delene til det første garderobeskapet deres fra IKEA for at ikke en eneste skrue eller pakning skulle bli borte. Dråpene som hadde fått begeret hans til å renne over her; en bunke logiske regnestykker der. Ryddig og ordentlig, og definitivt uten noen klissete følelser som kunne søle til konklusjonen. Og akkurat der lå selve forskjellen mellom de to, tenkte Caitlin, idet Patrick forflyttet den laserfokusaktige oppmerksomheten sin til skattefordeler. Hun hadde nemlig tilnærmet seg separasjonen på samme måte som hun tok fatt på et garderobeskap fra IKEA før de møttes: uten å åpne bruksanvisningen, men ved å kaste seg over oppgaven som lå foran henne, fulgt av selvpåført irritasjon, frustrasjon og til sist tårer. Tårer og vin og timevis på nettet der hun leste separasjonsguider som like gjerne kunne ha vært skrevet på gresk. Verst av alt var den verkende skyldfølelsen over at hun, takket være sin egen skjødesløshet, hadde klart å miste den bitte lille, dyrebare unbrakonøkkelen til Patricks hjerte. En gang hadde Patrick syntes at hun var perfekt. Nå orket han knapt nok å se henne i øynene, og det lykkelige, positive, trygge forholdet hun hadde lengtet etter hele livet, var gått i knas. Caitlin lot seg synke bakover på plaststolen. Kanskje var hun og Patrick altfor ulike til at de kunne fungere sammen over tid. Til og med nå, da Patrick og mekleren satt og diskuterte, kunne hun ikke hjelpe for at en del av hjernen jublet over at hun omsider kunne sette inn i oppvaskmaskinen slik hun fant det for godt, eller bleke en blond stripe inn i håret uten at han himlet med øynene. Hun skulle nok klare seg. Hun hadde klart seg før. Det virkelige problemet var hvordan hun skulle forhindre at det ødela livet til de to forvirrede tilskuerne som sto midt oppi dramaet, og som på ingen måte fortjente å bli trukket inn i foreldrenes kaos. Ansiktene til Joel og Nancy viste seg for Caitlin og forstyr15


ret den stjålne ideen om en liten, diskré tatovering, og hun krympet seg. Men det var vel ikke bra for dem å være fanget mellom to kranglende voksne heller? «Vi trenger ikke å inngå noen økonomisk avtale ved dette første møtet,» sa mekleren Andrea. Hun hadde en behagelig stemme, men ansiktsuttrykket hennes viste tydelig at hun ikke aktet å la dem kaste bort noe av den tilmålte tiden på å skåre poeng. «Det viktigste er å komme fram til en ordning med tanke på barna. Altså …» Hun kikket ned på notatene sine. «Joel, som jeg ser er ti år, og Nancy på fire.» «Fire og et halvt neste måned,» sa Caitlin. «Hun fyller fem tiende september.» Hun smilte til Andrea, hun så ut som en mor – hun forsto nok at dette var den eneste delen av meklingen som virkelig betydde noe. Ikke penger. Ikke hvem som ble sittende igjen med bilen. «Jeg kan nesten ikke tro at hun skal begynne på skolen til høsten! Lille nurket mitt.» «Lille nurket vårt,» påpekte Patrick, og Caitlin la beina i kors for ikke å miste fatningen. Ja, hun burde ha sagt vårt. Patrick fikk henne alltid ut av balanse på denne måten; han så forurettelse der det ikke hadde vært intensjonen hennes. Samtidig var det faktisk hun som ga barna mat; hun som forsto det snodige språket deres som alltid var i utvikling, hun som forholdt seg til tårene, trøttheten, smilene og sulten deres. Det var hennes liv som kretset rundt søvnen deres, luseeggene, de endeløse spørsmålene, humøret som raste fra glede til frustrasjon, de konstant utstrakte hendene. Patrick pleide å le tørt og si at det var han som betalte for dem. Noe som fiffig nok resulterte i at begge to ble lei seg. «Jeg vil ha delt omsorg,» tilføyde Patrick. «Det er viktig for meg å opprettholde mest mulig kontakt.» Caitlin klarte ikke la være å gi ham et foraktelig sideblikk da hun hørte dette. Patrick jobbet så mye at han knapt nok hadde sett dem før bruddet. Hun motsto trangen til å be ham ramse opp tre av yndlingskosedyrene til Nancy, fullstendig klar over at han ikke kunne ha gjort det. Han visste ikke engang hvordan hun rangerte dem – i en rekkefølge som endret seg hver uke. 16


«Hva er det?» Patrick snudde seg mot henne og hevet brynene. Caitlin la merke til nye sølvgrå spetter i det mørke kinnskjegget. «Prøver du å si at det ikke er viktig for deg? At barna får være sammen med oss begge?» «Selvfølgelig ikke!» Herregud, så irriterende han var. «Hvorfor i all verden skulle jeg si noe sånt?» Den tause anklagen til Patrick ble hengende i luften. Det var utypisk av ham å være så slem. Han liker meg ikke engang lenger, tenkte Caitlin fortvilt. Det er det som skjer når du blir satt på en pidestall – en vakker dag ramler du ned. «Det er bra at dere vil dele på ansvaret.» Andrea fant fram en penn for å ta notater. «Hvordan er bostedsordningene per i dag? Caitlin, du bor fortsatt i hjemmet deres i Bristol?» Hun nikket. «Ja, det er mitt hus.» «Hvem er det som prøver å skåre poeng nå?» fyrte Patrick tilbake. «Det er vårt hus.» Men Caitlin bet ikke på den kroken så fort. «Det tilhørte bestemoren min, og hun testamenterte det til meg. Jeg har bodd der siden Joel ble født. Patrick flyttet inn da vi giftet oss, og ut nå i januar. Da han fikk seg ny jobb.» «Det er ikke en ny jobb, det er den samme jobben på et annet sted,» sa Patrick. Andrea krotet ned et eller annet på blokken sin. «Og hvor bor du nå, Patrick?» Kom igjen, tenkte Caitlin. Si det. Det ble et lite opphold mens Patrick formet svaret sitt slik at det skulle framstå i et best mulig lys. «Jeg er for tiden på utkikk etter bosted – firmaet der jeg jobber, flyttet meg nemlig opp til Newcastle i begynnelsen av året.» For fem mandagsmorgener siden. Det slo Caitlin at valentinsdagen nærmet seg, og hun fikk en hul fornemmelse i brystet. Alltid minst tolv roser, og søte, omtenksomme beskjeder som hun fant gjemt i jakkelommene sine, eller i vesken. Ikke i år. Ikke mer. «Nesten femti mil herfra,» sa hun i stedet, for å fylle det verkende tomrommet. «Synes du det er rimelig at Joel og Nancy skal reise hundre mil hver uke?» 17


«Hva? Og du synes det er rimelig at du nekter å flytte sammen med mannen din når han får anledning til å bedre situasjonen for hele familien, fordi du er så glad i stuen din?» Han sa det i «nå får det være nok»-tonefallet sitt, og Caitlin knyttet nevene. Hun snudde seg mot ham for at han skulle se øynene hennes og skjønne hvor forbanna hun var, i fall han ikke hørte det. «Siden vi diskuterer hva som er rimelig, nei, jeg synes ikke det er rimelig å søke jobb i den andre enden av landet uten engang å si fra til familien sin.» «Jeg søkte ikke på jobben! Jeg ble sendt dit av hovedkontoret – det er en del av ansvaret mitt!» Patrick slo ut med hendene. «Hva skulle jeg ha gjort? Gitt beskjed om at jeg ikke kunne dra fordi kona mi bryr seg mer om den gamle peisen sin enn om meg? Det er ikke sånn ting fungerer, Caitlin. Man kan ikke alltid velge.» Caitlin bet seg i leppen. Dette handlet ikke bare om peisen, det visste han godt. Og samtidig var det nettopp det det gjorde. Det var foran den peisen at bestemoren hadde satt sammen skårene av Caitlins knuste verden, da alt hadde smuldret opp etter universitetsstudiene. Det var foran det ildstedet at hun hadde ammet sine to barn – og det var der hun hadde sittet sammen med Patrick og sett ham stirre på det sovende ansiktet til Nancy, sjokkert over kraften i sin egen kjærlighet. Hver gang det brant i peisen, kjente hun seg trygg og lykkelig. Akkurat som Patrick hadde gjort. Og nei, hun hadde ikke villet forlate det. Det var ikke grunnen, men det var det siste halmstrået. Et symbolsk halmstrå. Hun vendte seg mot Andrea igjen, fast besluttet på å bevare fatningen. «Det at vi ikke har huslån, har mye å si for oss rent økonomisk. Barna har hvert sitt rom. Joel går på en veldig god skole hvor også Nancy begynner i september, og rett utenfor har vi en lekeplass. Dessuten ligger det i nærheten av min jobb, for jeg jobber også, selv om jeg ikke tjener like mye som Patrick, og …» Patrick festet det klare blikket sitt på henne, det som boret 18


seg rett inn i hodet og gjorde at hun kunne finne på å bable i vei om hva det skulle være, bare for å få ham til å slutte å … se. «Er dette den eneste grunnen til at du ikke ville flytte fra Bristol? Kom igjen, vær ærlig nå, Caitlin.» Caitlin stirret forvirret på ham. «Jeg skal være så ærlig å innrømme at jeg ikke aner hva du snakker om.» Det var ikke første gang Patrick hadde sagt noe liknende, men han ville ikke forklare hva han siktet til. Hun hadde prøvd å spørre, men da nektet han å svare, som om hun burde ha visst det. Ok, så hadde det vært vanskelig en stund. Hvilke søvnløse, overarbeidede foreldre, som dessuten hadde altfor lite sex, ble ikke irriterte på hverandre iblant? Men et eller annet sted på veien hadde «vanskelig» glidd over i iskald taushet. Kjærligheten hadde ikke forsvunnet helt: I begynnelsen av desember hadde de faktisk fått til en kveld på byen for å feire Caitlins fødselsdag, og da var det som om de begge husket hvorfor de hadde falt for hverandre en gang i tiden. Hun presset seg inn i det prikkete svingskjørtet sitt, Patrick kom tidlig hjem fra jobben, og for første gang på flere måneder tok han hånden hennes da de gikk mot sentrum. Caitlin fikk et glimt av seg selv i et butikkvindu, mørke korketrekkere og purpurrøde lepper, en sexy dame med timeglassfigur ute på date med en kjekk mann, og hjertet svevde i brystet hennes, som om det var forankret i tusenvis av ballonger. På puben, da de hadde drukket noen sider og hun gjorde en karikert framføring av Joels skoleforestilling, hadde Patrick ledd slik han pleide før i tiden. Han så ti år yngre ut, lykkeligere. De gikk sakte hjemover uten å la seg affisere av at barnevakten ringte flere ganger, og Caitlin trakk ham inntil seg under en gatelykt og kysset ham. Gudskjelov, hadde hun lettet tenkt idet hånden hans grep om midjen hennes under vinterjakken, det kommer til å ordne seg. Men uken etter hadde vært helt forferdelig. Hun hadde kommet sent tilbake fra den ukentlige zumba-timen sin, noe som alltid gjorde Patrick urolig, og i sin tur bidro til at Caitlin følte behov for å forsvare seg – han ble bekymret når 19


hun var ute alene på mørke kvelder, mens hun ikke kunne fordra å føle seg «overvåket». Joel fikk lus, tørketrommelen streiket, og garantien gjaldt ikke ettersom hun hadde glemt å registrere den. Så ringte sjefen til Patrick angående jobben. De hadde diskutert. Først i høflige former, så – da Joel og Nancy var i seng og utenfor hørevidde – var det hele blitt en smule opphetet. Innen de tok med barna på overraskelsestur til London før jul, hadde både Patrick og hun sagt for mye, og likevel ikke tilstrekkelig. Som om kranglingen ikke hadde vært ille nok, rådet det nå taushet mellom dem. En mur av bitterhet. Da Patrick brakte det hele på bane igjen, innså hun at han ikke hadde oppfattet et eneste av argumentene hennes – eller at han rett og slett ga blaffen. Og så, etter nyttår, hadde Patrick meddelt at han måtte treffe en avgjørelse, og Caitlin, som satt fanget mellom trassanfallene til Nancy og skolesekken til Joel, hadde mer eller mindre bedt ham prioritere jobben, siden han uansett kom til å gjøre akkurat det. Han så fortsatt på henne med det bebreidende blikket, som om hun hadde gjort noe galt, men Caitlin visste oppriktig talt ikke hva det skulle være. Annet enn at hun ikke hadde vært den perfekte kvinnen Patrick bestandig hadde ønsket å tro at hun var. Skammen vellet opp i henne. «Caitlin?» sa Andrea oppmuntrende. «Du ser ut som om du gjerne vil si noe. Om delt omsorg?» Hun prøvde å samle seg om det som betydde noe nå. «Jeg vil ikke at Joel og Nancy skal føle at de har noen skyld i dette – vi vil ikke at de skal berøres mer enn absolutt nødvendig. Joel … vel, Joel husker ikke den biologiske faren sin, som aldri har vært til stede i livet hans …» Stemmen hennes døde hen. Etter ti år hadde hun ennå ikke funnet noen ideell måte å forklare det på. Det var Patrick som tok ordet. «Joel har kalt meg pappa siden han var fire. Jeg håper at han faktisk ser på meg som faren sin. For min del har jeg alltid elsket ham og Nancy nøyaktig like høyt. Nøyaktig like høyt.» 20


«Det vet jeg at du har.» Hun så for seg øyeblikket på den brølende motorveien da Patrick hadde løftet en gråtende Joel ut av barnesetet og over i bergingsbilen, og Joel hadde sluttet å gråte med det samme. Hun hadde visst det allerede da. Det hadde Joel også. Her var det en bra mann, og hun var ikke alene lenger. Og likevel hadde han altså forandret mening. Ikke når det gjaldt Joel eller Nancy, men når det gjaldt henne. Når det gjaldt dem. «Jeg hører at barnas velbefinnende er svært viktig for dere begge.» Andrea sa det i en forsonlig tone. «Det er en god begynnelse. Så, la oss finne en mellomløsning. Finnes det besteforeldre som kanskje kunne tenke seg å ha samværshelgene hjemme hos seg?» «Nei, dessverre – faren min døde da jeg var veldig ung, og moren min er på pleiehjem.» Den sårbare Patrick forsvant, og ledertonen hans var tilbake. Caitlin strakte seg etter koppen med kald kaffe og ønsket at det var et glass vin. Jeg skal ha meg et glass deilig, iskald hvitvin når jeg kommer hjem, tenkte hun. Hun fikk vann i munnen bare ved tanken. Så fort Joel hadde lagt seg. Nå som Patrick ikke lenger var der og sukket misbilligende når han fikk se flasken. «Caitlin?» «Foreldrene mine bor i den andre retningen, nord i London.» «Ok.» Andrea vendte seg mot Patrick igjen. «Noen andre slektninger? Tanter, onkler? En gudmor eller en gudfar, kanskje? Venner av familien?» Caitlin ble forbauset over å høre at Patrick rensket strupen. «Jeg skulle akkurat til å foreslå søsteren min,» sa han. «Hun bor i Longhampton – det er ikke så langt å reise for en helg. Litt over ti mil.» «Eva?» Det kom ut mer dramatisk enn Caitlin mente det, men likevel. Eva? «Ja, Eva.» Patrick lød overrasket. «Hvorfor reagerer du på den måten?» «Jeg reagerer på den måten fordi den stakkars kvinnen 21


nettopp er blitt enke!» Patrick kunne være så ufattelig teit når det kom til andre menneskers følelsesmessige behov. «Tror du virkelig at det å sende Joel og Nancy for å bo hos en kvinne som fortsatt er i sorg, er hensiktsmessig for noen av oss?» «Det er to år siden Mick døde,» sa Patrick i en nøktern tone. «Og hun er ikke typen til å kle seg i svart og sitte hjemme resten av livet.» «Hvordan kan vi vite det? Vi ser henne jo aldri.» Men altså, to år. Uff da. Sist de hadde sett Eva, var i begravelsen til Mick. Caitlin hadde oppriktig tenkt å ringe svigerinnen mer regelmessig, men månedene raste forbi med handleturer og aktiviteter for ungene og det å organisere en familie generelt, og Eva var bortreist både titt og ofte. Selv før i tiden hadde hun ikke vært en som Caitlin uten videre kunne løfte av røret og prate med. Eva var alt hun selv ikke var. Hun hadde drevet sitt eget firma. Hun hadde kjendiser i bekjentskapskretsen. Hun hadde to hunder og ingen familie, noe som syntes å passe henne helt utmerket. Caitlin visste aldri hva hun skulle snakke med Eva om, så samtalene deres hadde en tendens til å ende opp som høflige utvekslinger om været. Og det fantastiske huset. Selv nå følte Caitlin seg uflidd bare hun tenkte på det. «Og det er jo ikke akkurat sånn at det ligger til rette for barnebesøk hjemme hos Eva, eller hva? Huset hennes er helt hvitt. Hvite sofaer, hvite gulvtepper, hvite … alt mulig.» Og glass. Glass så langt øyet rakk, uten så mye som et eneste synlig fingermerke. Pent, men ikke akkurat drømmen for to livsglade unger. «Jeg fatter ikke hva gulvteppene hennes har med noe som helst å gjøre.» Patrick ristet på hodet som om hun var urimelig. «Hun er tanten deres. Hun er familie. Jeg er sikker på at hun gjerne vil hjelpe oss.» Caitlin hoppet straks på dette. «Har du i det hele tatt spurt henne?» Patrick ble flakkende i blikket. «Ja.» «Nei, det har du ikke.» 22


Andrea grep inn. «Nåvel, vi bør neppe inngå faste avtaler før vi vet at de kan fungere.» «Søsteren min er en veldig god støtte i det som er en vanskelig tid for alle,» sa Patrick, og Caitlin visste at dette var noe han diktet opp underveis – han kunne utarbeide løsningsutkast i søvne. Hun kunne ha veddet på at han ikke engang hadde pratet med Eva siden pliktsamtalen på telefon før jul. En annen tanke slo ned i henne. «Hva med hundene til Eva?» «Hva med dem?» Patrick vred seg på stolen. «Hvis de ikke er vant til barn, kan det hende at de er territoriale. Man leser stadig forferdelige ting om hunder som ikke er vant til barn og som plutselig blir aggressive. Selv snille hunder.» En Jack Russell som passet til denne beskrivelsen, hadde tatt en liten, men smertefull, jafs av Caitlins eget bein da hun var barn. Dette hadde gjort henne svært vaktsom overfor påstått fredelige hunder. Tanken på at Joel kunne komme til å tvinge Evas motvillige kjæledyr med på en eller annen improvisert musikal, eller at Nancy ville omfavne dem for hardt, slik hun pleide å klemme kosedyrene sine … Det ga henne frysninger. «Hva slags hunder har søsteren din?» spurte Andrea Patrick med rolig stemme. «Mopser. Det er to feite mopser vi snakker om, for guds skyld, ikke rabiate rottweilere. De ville sannsynligvis først og fremst vært redde for at Joel skulle sette seg på dem.» «Hvorfor må du alltid bagatellisere mine bekymringer?» ville Caitlin vite. «Jeg gjør ikke det! Jeg skjønner bare ikke hvorfor du fokuserer på de irrelevante bekymringene og ignorerer de store. Hva er problemet med at barna er hos Eva?» Igjen det samme blikket. Det anklagende, sårede blikket. Hun ristet på hodet, stum av nederlag. Det fantes ingen grunn. Annet enn jeg vil ikke at du skal ta barna bort fra meg. Munnen til Patrick var en smal strek. «Du ville uansett fått helgen fri. Er det ikke det du vil? Du klager jo alltid 23


over at du ikke har tid til å være deg selv. Ikke plass. Bestem deg.» Å, nå husker jeg hvorfor vi skilles, tenkte Caitlin. Nå husker jeg det. Andrea skjøv en boks med papirlommetørklær over skrivebordet, og Caitlin skjønte at det så ut som hun var på gråten. «Kanskje du også kunne dra dit på besøk sammen med barna, før den første samværshelgen? Det ville normalisere situasjonen for Joel og Nancy, og du ville slippe å gå og lure på hva som ellers må ordnes.» «Jeg bør også være til stede,» sa Patrick. «Selvfølgelig.» Andrea så trøtt ut nå. Så utrolig slitsomt, tenkte Caitlin, å sitte her og høre voksne par krangle som noen drittunger om hvem som skal ha den største biten av kaka, time etter time, dag etter dag. «Det er avgjørende at besøket er en positiv, inspirerende opplevelse for Nancy og Joel.» «Da er du fornøyd, eller?» Han så på henne med det ene øyebrynet hevet. Det var slik hver eneste samtale med Patrick syntes å ende. Som å bli slept av gårde under et tog man opprinnelig hadde prøvd å stige om bord på. Når var det han hadde forandret seg, spurte hun seg selv. Ville denne nye mannen ha løftet en hylende småunge ut av en havarert bil? Ville han ha dukket opp til den første daten medbrakt startkabler, varseltrekant og tulipaner? Andrea betraktet henne. Caitlin stålsatte seg. Kanskje kom ikke Eva til å si ja engang. Hun ønsket neppe at Joel og Nancy skulle gå berserk i det jomfruelige huset hennes med de kritthvite teppene. Kanskje bodde hun ikke der lenger. Kanskje hadde hun reist av gårde til feriehuset som Mick eide i Provence eller San Tropez eller noe sånt. Et sted der det vrimlet av lindresser, der alle drakk gin tonic og kjente Cliff Richard. «Greit,» sa hun. «Ring Eva og se om hun kan tenke seg besøk av oss en helg.» «Jeg ringer i ettermiddag,» sa Patrick. «Så tar vi det derfra.» 24


«Flott!» Andrea hørtes lettet ut. «Da har vi en positiv ting å ta med oss fra dagens møte. Godt jobbet, begge to.» «Har vi tid til å gå igjennom de punktene jeg nevnte når det gjelder det månedlige budsjettet?» spurte Patrick. «Siden vi først er her?» Caitlin kikket opp på klokken. Det var bare fem minutter igjen. Det føltes som om de hadde vært der inne i timevis. «Nei,» sa Andrea bestemt. «La oss stoppe mens vi er i forkant.»