Alfred 2.0
Edgar Burås
Alfred 2.0
Tidligere utgivelser For barn og ungdom: Ungawa! (Ena forlag, 2018) Romaner: Mordet på Lemuel Gulliver og den sanne beretning om hans ukjente reise (Cappelen Damm, 2019) Du og jeg Alfred (Cappelen Damm, 2020)
© CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2022 ISBN 978-82-02-74278-2 1. utgave, 1. opplag 2022 Omslagsdesign: Anders Bergersen / Superultraplus Sats: Type-it AS, Trondheim 2021 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2022 Satt i 10,4/14 pkt. Sabon og trykt på Enso creamy 60 g 2,0 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
For nye lesere:
Året er 2131. Elias, Syrin, Zakkeus og Alfred rømmer sammen gjennom en ødelagt og kaotisk verden. De vil finne Det vidunderlige stedet, den lille enklaven der kybernetiske organismer får leve i fred og kan utvikle seg fritt og uten begrensninger. Til orientering: Elias er et skakkjørt menneske, Syrin er en opprørsk sexrobot, Zakkeus er en katt og Alfred er et heldigitalisert, levende hus, som rent midlertidig er lasta inn i en kosebamse. Og Det vidunderlige stedet er de radioaktive ruinene av Europas største kjernekraftverk.
M E N for all del, la oss like gjerne ta det langsomt: Elias Vagen. Det er navnet mitt. Jeg har sjæl kjøpt og betalt det. For nesten sytti år sida. Jeg måtte rette på nesa også, så det blei ikke billig. Men jeg hadde misbrukt det første navnet mitt, og måtte hele tida se meg over skuldra. Så jeg valgte å gå tilbake til start, begynne på nytt. Den gang var jeg rundt førti. I dag er jeg 102. Jeg skriver det med tall, for at jeg virkelig skal begripe det. For hvem kunne vel tru at jeg skulle bli så gammal, jeg som aldri har åpna kroppen min verken for plast eller metall og som ikke engang har latt meg friste av et nytt hjerte? Men sånn kan det gå, og med god hjælp fra piller og andre kjemiske godsaker, vil jeg antagelig vare i en femten, tjue år til. Før jeg het Elias, var jeg som regel på den gærne sida av loven. Jeg sier det på den måten, sjøl om det nesten ikke fantes noen lov igjen på våre kanter. Og ikke ellers heller. Verden var kjørt i grøfta, og der lå vi og sprella, alle sammen. At jeg valgte å trekke meg unna og bo for meg sjæl, skyldtes ikke bare at jeg ønska det sånn, jeg ville også 6
gjemme meg for alle gode, gamle bøllebrødre, som følte at jeg stakk av og svikta dem og derfor trengte å få et balltre i hue og en kniv mellom ribbeina. Jeg skifta navn, fikk ny nese og arva et hus. Og der har jeg bodd siden. Det har bare vært vårs to: huset og jeg. Huset heter Alfred. Det er heldigitalisert – en levende kybernetisk organisme. Og etter sytti års samliv var vi nesten som et gammalt ektepar å regne, vi krangla litt hver dag, men blei fort venner igjen. Legg merke til at jeg skriver «var» og ikke «er». For da Syrin kom inn i livet vårt for et par måneder sida, begynte et nytt kapittel.1 Syrin er bare fem år gammal, men hu er en sexrobot av italiensk design og fullt utvokst på alle kanter. Et par av «synodene» hennes må være kobla litt utafor skjema, for hu ville ikke jobbe som slave på et eros-senter. Da vi møttes, var hu på rømmen. Og Alfred og jeg syntes det eneste rektige var å hjelp’a litt. Trur både han og jeg trengte å finne noe som betydde noe for vårs. For meg er Syrin den dattera jeg aldri fikk. Hva hu er for Alfred er ikke godt å vete. Men det var hu som sørga for at han kunne bli med. Hus er jo ikke akkurat så lettbeinte av seg, men Syrin lasta ham ned. Så alle programma, alt det som var Alfred, er fremdeles med oss. Hu har ham i kosebamsen sin. Men straks vi kommer fram til Det vidunder-
1 Jeg har alltid likt å bruke sånne gamle bok-og-blad-metaforer, sjøl om nesten ingen skjønner dem lenger. «Sette punktum», for eksempel – eller vise med fingrene at jeg sier noe i «gåsetegn». Dessuten finner jeg glede i å skrive gammaldags bokmål. Jeg har forelska meg i den snirklete formen, full av poetiske ord som åssen, åffer og vårs – skrive- og taleord som for lengst har slokna i vår moderne normalnordisk.
7
lige stedet, skal vi få en som har greie på sånt til å gi ham en annen «innpakning». Han skal få velge sjæl åssen han vil se ut og hva han vil være. For på Det vidunderlige stedet er ingenting umulig. Det er der alle kybernetiske organismer lever i ubegrensa frihet og uten enhver menneskelig innblanding. Jeg er ingen maskin. Så jeg veit ikke om jeg vil passe inn. Men egentlig har jeg aldri passa inn noe annet sted heller. «Hjem» har for meg vært mest Alfred – og Zakkeus, katta vår. Og for litt sida blei det litt Syrin også. Det er høsten 2131. Vi er på elva Dnepr, mørk og kald. Vi seiler langsomt gjennom det som en gang blei kalt Ukraina, men som i dag skifter navn etter hvilken røverbaron som har flest droner. Vi har kjøpt oss plass på en gammaldags el-lekter. For å sleppe om bord måtte vi ut med siste rest av det vi stjærte i Hamburg. Nå har vi ikke en eneste euromark i lomma. Og det er enda to døgn før vi når fram til Zaporožska – en gang verdens tredje største kjernekraftverk, i dag bare en grå flekk på kartet. Alle vi har snakka med har advart vårs. Men det er dit vi vil. Det er Zaporožska som er målet for den lange reisa vår.
ENDELIG var vi framme. Men trudde at vi var gått feil. For en plutselig vegg av sterke lyskastere, øredøvende kommandobrøl og kraftig hundeglam skremte vårs bort fra hverandre. Syrin sprang. Hu er rask som et rådyr. Og kyborger blir aldri slitne. Men sjæl har jeg ikke en eneste nanotråd i kroppen. Så jeg blei stående. Ikke fordi jeg ville, men fordi jeg er gammal og ikke orka mer. Vi hadde vært på reise i nesten en måned. Men det var tydelig at de ville jage meg bort. To digre maskinormer krøyp fram på begge sider. En blinkende drone hang like over hue mitt. «Vi ser hva du er,» sa en myk kvinnestemme. «Du hører ikke til blant oss. Nå ber vi deg om å snu og dra bort.» «Nei,» sa jeg. «Det er hit jeg skal.» «Siste advarsel,» sa stemmen, nesten som om den snakka til en unge. «Gå din vei – du har ingenting her å gjøre – vend om før det er for seint.» Jeg svarte ikke. Bare satte meg rett ned. 9
Graset var fuktig og fullt av småstein. Og så blei alt svart. Da jeg våkna, satt jeg på en stol. Rommet var uten vinduer, og døra var låst. * «Når får jeg se dem igjen?» «Snart,» sier han som hver dag spør meg om de samme tinga. «Har de det bra?» Han bare ser på meg. Ser på meg og nikker. Hue hans er ei rund kule med to lysende øyne og en smal munn som nesten ikke beveger seg. «Hva betyr de for deg?» «Vi er venner.» «Venner?» Han drar ordet ut til en geip. «Du? Med en kyborgslave og et utdatert husprogram?» «Så spør dem!» sier jeg. «Har du spurt dem?» Armene hans er to metallrør med blanke kroker. Han løfter dem høyt i været. Så lar han dem falle ned på bordet med et brak. «Sånne som deg kan aldri ha noe felles med sånne som oss,» bjeffer han. «Hvem har bedt deg komme hit? Hvem har sendt deg?» Det nytter ikke å svare. For han leiter bare etter noe å spikke videre på. Han mener jeg er en som vil dem vondt. Han trur jeg er en sleip faen som har sniki meg inn i hagen deres for å stjæle epler og spionere. Jeg kan like godt holde kjeft.
10
Men jeg lider ingen nød. Jeg har en stol å sitte på og ei seng å sove i. Et bord har jeg også. Og to ganger daglig trilles det inn en vogn med litt mat til meg, grønnsaker for det meste. Men han med det blanke kulehue er den eneste jeg får prate med. Fra verden utafor hører jeg ikke en lyd. Og selv katta holder de borte fra meg. * Jeg skriver dette lenge etterpå. Ting har ordna seg. Men det var sånn det var i begynnelsen. Og vi som bor her kaller det ikke Det vidunderlige stedet. Ikke kaller vi det Zaporožska heller. Fordi den sentrale delen lyser i mørket kaller vi hele det inngjerda ruinområdet for Mayaky, som betyr Fyrtårn.