Page 1


b

103983_jesperpus_.indd 2

05/09/16 14:28


c

103983_jesperpus_.indd 3

05/09/16 14:28


103983_jesperpus_.indd 4

05/09/16 14:28


Aina Stormo og Katia Gjerding Wiegand

JESPERPUS EN HELT SPESIELL KATT

103983_jesperpus_.indd 1

05/09/16 14:29


103983_jesperpus_.indd 2

05/09/16 14:29


INNHOLD FORORD . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 4 EN VERDENSBERØMT KATT . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 7 MITT LIV SOM KATTUNGE . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 21 KLART JEG KAN SVØMME! . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 43 MIN SKOG, MITT RIKE . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 67 ALLTID PÅ VAKT, ALLTID PÅ JAKT . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 77 PÅ TUR – KLART JEG GÅR PÅ SKI! . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 93 FRISK SOM EN MUSEFANGER . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 135 ETTERORD VED MATMOR . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 140 ETTERORD VED SIRI MARTINSEN . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 141 REGISTER . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 142 KILDER . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 143 TAKK . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 144

103983_jesperpus_.indd 3

05/09/16 14:29


FORORD Aina Stormo, matmor

Katia Gjerding Wiegand, journalist og katteeier

Tenk at vi var så heldige at lille Jesper havnet hos oss! Han har beriket livet vårt, ikke bare med kattehår, men også gitt oss mye glede og mange opplevelser. Det har vært fascinerende å se kattehverdagen i snuteperspektiv. Noen ganger føles matmor-rollen nesten som å være tenåringsforelder: Du vet ikke hva som skjer så snart du snur ryggen til. Jesper vil helst få det som han ønsker, uansett. Nå er jeg kanskje ikke blant de strengeste, heller, for da ville jeg jo gått glipp av mange kreative pusestreker, gode historier, blinkskudd og ekte pelsglede. Turer i skog og fjell med Jesper er på mange måter en avkobling fra den hektiske hverdagen. Det gir oss tid sammen. Kvalitetstid. Jesper sier ikke så mye, men han byr på en ekthet og nærhet som er unik. Nærmere naturen – og nuet – kommer jeg ikke. Jesper har lært meg å ta vare på øyeblikket. Det er en god egenskap katten har: å leve akkurat her og nå. Jeg håper at du vil kose deg med denne boken, slik vi i tre år – så langt – har kost oss med Jesper og alle hans påfunn og opplevelser.

«Se på denne fantastisk flotte katten!» sa jeg ofte til mannen min og viste ham Facebook-siden til Jesperpus, denne herlige katten fra Løten som sammen med matmor Aina er med på så mange artige eventyr: skiturer, fisketurer og – til og med – svømmeturer! Jeg hadde aldri sett noe liknende. De fine og morsomme kommentarene, de vakre bildene, det helt fantastiske universet som Aina hadde skapt … Jeg gledet meg til å få de daglige oppdateringene. Som journalist og dyrevenn leter jeg alltid etter sjarmerende dyrehistorier. Så da Jesperpus ble verdenskjendis over natten etter innslaget på TV 2 Nyhetene, dro jeg til hjembyen min, Hamar – som ikke er lange stubben fra Løten. En kald vinterdag tok Aina imot meg med en stor klem. Og der lå hovedpersonen selv i all sin prakt og glippet med sine vakre katte­øyne. Det var flott å endelig få møte dem begge. Jeg ble vist rundt i katteriket til Jesperpus, som Aina allerede hadde tatt 24 000 bilder av. Utrolig! Så satte vi oss ned på kjøkkenet og bestemte oss for å lage en kattebok helt utenom det vanlige. Jeg er svært takknemlig for at Aina var positiv til dette. Kos dere med boka!

4

103983_jesperpus_.indd 4

05/09/16 14:29


5

103983_jesperpus_.indd 5

05/09/16 14:29


6

103983_jesperpus_.indd 6

05/09/16 14:29


EN VERDENSBERØMT KATT Vi skulle jo bare inn på den kafeen for å få oss noe mat. Vi var på reise. Bestevenn var sulten og inne på kafeen var det fullt av damer. Derfor gjorde han et forsøk på å putte meg inni jakken sin, før han gikk bort til disken for å bestille. Det neste som skjedde da, var at tigernesen min fornemmet lukten av deilige, nykokte pølser. Det luktet bare så altfor fristende, så jeg klarte ikke å holde meg hemmelig inne i jakken hans. Jeg måtte i det minste få stikke hodet utenfor, sånn for å sjekke bittepuselitt om det kanskje var pølse Bestevenn hadde bestilt.

7

103983_jesperpus_.indd 7

05/09/16 14:29


Det første som møtte de sultne pusungeøynene mine, var en dame som stirret storøyd på Bestevenn – som kavet litt med å få stappet meg ned igjen, ikke minst fordi jeg selv var så ivrig etter å stikke hodet mitt opp fra jakken. Så sier damen: «Er det Jesperpus?» «Æh, ja» svarte Bestevenn høflig, og lot hodet mitt forbli i friluft. Nå begynte det å gå opp for ham hvem av oss gutta som var best til å sjarmere damer. Og i neste øyeblikk hadde den storøyde damen ropt ut i kafeen: «Jesperpus er her!» Så fikk Bestevenn sin lunkne vaffelkake – mens en struttende Jesperpus ble omringet av en haug med gira kattedamer. Eventyrreisen min startet på tampen av 2013. Dette er for langt tilbake i gamledagene til at jeg kan huske så mange detaljer. Men siden det finnes så mange fotominner fra livet mitt, er det heldigvis mulig for meg å mjaue noen skrøner om alt som har foregått. «Jesperpus, du har maur i rumpa», pleide Matmor å si da jeg var liten. Jeg var både høyt og lavt, og etter hvert som sprellene mine ble lurere og flere, skjønte Matmor at hun ikke kunne annet enn å le av det hele. Derfor begynte hun like godt å fortelle om det til andre – i en slags dagbok, på noe hun kalte Facebook. Der fikk jeg ganske raskt flere venner enn Matmor, Matfar, S ­ kikompis og Bestevenn til sammen. Og dette var skikkelige venner – som sa at de ble så glade av å lese om meg (bortsett fra noen da, som lurte på hvorfor jeg var nødt til å holde på med ting som andre puser ikke gjorde, og hadde ikke Matmor viktigere ting å bruke tiden sin på enn en katt?).

Jeg var ikke mer enn ett år gammel da jeg begynte å bli vant til å møte folk som kjente meg igjen. Det var selvsagt stas. Mange hadde sett de første videoene mine – der jeg svømte eller sto på ski – eller kanskje kjøpt et av bildene med potetrykk. Nå ville de gjerne få tatt et bilde sammen med meg, for å ha som et minne. Men jeg var fortsatt ikke mer populær enn at vi kunne ta oss tid til å svare på kommentarene på Facebook. Så kom det et nytt år – 2015 – med nye hver­dager fylt med faste hendelser (jeg liker nemlig rutiner ­ganske godt). Musesesongen var knapt kommet i gang før Bestevenn og Storkompis flyttet til det store utlandet. Det syntes jeg var meningsløst. Jeg lå flere dager i sengen til Bestevenn og sov, men han kom altså ikke tilbake. Da gjorde det ekstra godt å få så mange nye venner, og så mange oppmuntrende ord. Nå var de blitt så mange, disse følgerne – så aktive og delaktige, rett og slett verdens beste heiagjeng. «Takk for at du får oss til å se katten vår med nye øyne», var det mange som skrev. Noen av dem var syke, andre var triste, mens noen var lei seg for at de ikke selv kunne ha katt og sa at derfor var sprellene mine et lyspunkt i livet deres. Selv er jeg ikke overdrevent begeistret for andre katter enn meg selv. Likevel syntes jeg at det var veldig fint å kunne gi tretti tusen kroner til Dyrebeskyttelsen Norge, som gjør en fantastisk jobb med å finne nye hjem til katter som ikke har det helt enkelt. De tretti tusen kronene fikk vi inn ved å selge kalendere og kopper med bilder av Jesperpus (Matmor bestilte selvsagt altfor få av begge deler). Bildene ble tatt i et ordentlig fotostudio, jeg måtte sitte rett opp og ned og se pen ut, og ble nok litt utålmodig etter hvert.

8

103983_jesperpus_.indd 8

05/09/16 14:29


FAMILIEN TIL JESPERPUS

MATMOR, Aina Stormo: Jespers følgesvenn gjennom livet og hverdagene.

SKIKOMPIS, Sondre Stormo, 21 år: Ainas eldste sønn, går på Toppidrett Langrenn og er aktiv skiløper.

MATFAR, Pål Kværeng: Brukes til kos og fisketurer, er lett å overtale og byr gjerne på noe ekstra godt å spise.

BESTEVENN, Stian Stormo, 17 år: Ainas yngste sønn. Bodde hjemme til Jesper var ett og et halvt år. Bor nå i Nederland og jobber med hest.

9

103983_jesperpus_.indd 9

05/09/16 14:29


12

103983_jesperpus_.indd 12

05/09/16 14:29


13

103983_jesperpus_.indd 13

05/09/16 14:29


14

103983_jesperpus_.indd 14

05/09/16 14:29


NOE Å SKRYTE AV Alt sammen skjedde så merkelig fort … Jeg bare våknet opp en dag og var blitt kjendis. Faktisk Norges mest kjente katt, og ganske kjent i resten av verden også. Nå har TV 2-reportasjen fra februar 2016 fått over hundre millioner visninger. Det er nesten ufattelig at folk i Canada, Russland, Island, Sveits, Japan, Tyskland, Irland, Sverige, Belgia, Nederland, Kina, USA og sikkert mange andre land også, har sett Matmor og meg i aksjon i skisporet. Jeg måtte nesten rødme (litt ekstra) da jeg så at nyhetsmagasinet Time hadde kåret meg til et av verdens 100 mest innflytelsesrike dyr i 2016. Mikke Mus, A Street Cat Named Bob og Grumpy Cat var også med på den listen, så jeg er veldig stolt av 59.-plassen min. I tillegg har store magasiner og aviser som National Geographic (USA) og Die Welt (Tyskland) laget reportasjer om meg. Jeg har også vært innom Adventure­ Cats.org, Buzzfeed.com, Mashable.com og mange andre kjempestore nettsteder.

Her hjemme har jeg kost meg i studioet til God morgen Norge og vært flere ganger på TV 2-nyhetene. Folk har dessuten møtt meg i flere store ukeblader og aviser. Men der hvor jeg trives aller best, er på min egen hjemmeside, Jesperpus.com, og ikke minst på Facebook-profilen min – www.facebook.com/Jesperpus – som vokser hver eneste dag (55 000 følgere, mens jeg skriver dette). Matmor hjelper meg både med Facebook og med bloggen min på nettsidene til Hamar Arbeiderblad (dette er den mest leste bloggen deres, selvsagt). Det blir nesten slitsomt for en Jesperpus å være så mange steder på en gang: YouTube, Twitter, I­ nstagram, Snapchat … Bare søk på navnet Jesperpus – eller Jesperpusen – og jeg kommer susende.

15

103983_jesperpus_.indd 15

05/09/16 14:29


103983_jesperpus_.indd 20

05/09/16 14:29


MITT LIV SOM KATTUNGE Jeg rakk ikke engang å løpe bort og gjemme meg.

Jeg var jo mest opptatt av å leke med søsteren min, da jeg ble løftet opp fra gulvet og lagt i noen fremmede hender. Først prøvde jeg å sprelle litt, for å se om de slapp meg ned igjen. Men neida. De bare holdt meg fast – til og med da jeg beit dem litt i hendene, for å gi dem et hint om at dette hadde jeg ikke tid til. Jeg skulle jo ta rotta på den derre fisefine søsteren min som aldri tålte tigerstrekene mine. De fremmede hendene puttet meg inn i et bur hvor det var et mykt, lite teppe. Plutselig begynte det å riste og bråke så fælt at jeg prøvde å gjemme meg helt bakerst i buret. Det var så mange lukter her jeg ikke kjente fra før. Fremmede stemmer og ukjente ansikter. Hvor var mammaen min, skulle ikke hun også være med? Nå begynte jeg for alvor å bli bekymret.

Etter en evighet med skumle lyder, risting og ubesvarte spørsmål, ble det endelig slutt på bråket. De bar meg inn i et hus og åpnet buret. Jeg prøvde å stikke frem snuten min, så forsiktig jeg bare kunne, men følte raskt at det tryggeste var å rygge tilbake i buret, og heller ligge der for meg selv og lytte til alt som skjedde utenfor. Innimellom kom det et fjes i døråpningen og tittet på meg. Kanskje de egentlig er hyggelige mennesker? slo det meg. Og kanskje er det ganske spennende der utenfor? Jeg motet meg opp og stakk forsiktig frem den ene poten, og så den andre. Disse smilefjesene virket jo fornøyde – selv om blikkene jeg sendte dem ikke bare var nysgjerrige, men også ganske skeptiske.

21

103983_jesperpus_.indd 21

05/09/16 14:29


Siden jeg fortsatt ikke skjønte hvor mammaen min og søsknene mine hadde gjemt seg, begynte jeg å smyge meg rundt i huset. Først kom jeg til et rom hvor det fantes masse gjemmeplasser, og i det neste rommet var det noe mat som ikke fristet meg, litt vann jeg stakk snuten borti, og en sandkasse. Det som fikk meg til å glemme bort hele letingen, var alle de spennende lekene jeg aldri hadde sett før. Jeg løp etter en tråd med en mus i, og fanget den flere ganger. Så kom det en flyvende mus med en pipelyd, og den fanget jeg også. Jeg tror nok disse menneskene ble ganske imponert over alle tigerkreftene mine. Men etter en stund var jeg blitt ganske sliten, så jeg sovnet i den trygge, varme favnen til den nye lekekompisen min, en skikkelig bestevenn å bli kjent med. Snill var han også. Jeg var nok litt forfjamset da jeg småvåknet med pus­ unge­øynene mine, og serverte en diger gjesp. Jeg hadde jo glemt hvor det var jeg hadde sovnet. Og ikke skjønte jeg hvorfor denne fyren jeg hadde sovnet med, reiste seg opp og løftet meg ut på det rommet med den sandkassen. Hvordan i alle dager kunne han vite at jeg ville på do nå, liksom? Her var det bare å komme seg over kanten og sparke i vei et passelig hull for stumpen, før det gikk i pelsbuksene mine. Jeg var ikke vant til å ha så mye publikum under et dobesøk, og når det hele var overstått og gravd over, fikk jeg stående applaus. Merkelig familie. Resten av ettermiddagen fortsatte jeg å undersøke rommene i huset, i hvert fall de det var mulig å komme seg inn i. Så lekte jeg litt mer med den nye bestevennen min, sjekket ut sofaene som menneskene satt i, og løp noen turer over bordet. Men plutselig reiste de seg og slo av alle lysene. Det var visst natt, sa de.

Etter en stund klarte jeg å småduppe litt. Men så begynte jeg å kjenne hvor sterkt jeg savnet mammaen min. Det gjorde skikkelig vondt – så vondt at jeg måtte ta en ny leterunde, rundt i det nye pusungehuset, mens jeg mjauet så høyt jeg bare klarte. Da kom det ene mennesket opp til meg. Vi gikk til det rommet med mat i, men etter at jeg hadde spist litt og klatret opp i fanget for å sove videre, følte jeg meg som verdens ensomste pusekatt. Det eneste jeg hadde i verden var dette fanget som jeg lå i. De neste dagene skjedde det stadig nye ting, mens jeg utforsket huset, lekte, spiste, sov og lette etter mamma. Jeg følte meg i grunnen ganske trygg på den nye plassen. Det eneste som plaget meg, var at jeg fortsatt hadde litt vondt i halen min. På nytt havnet jeg i buret og hørte de samme bråkete lydene. Så kom vi til en dame som styrte masse med halen min og klemte på hele kroppen. Jeg kan vel ikke si at det var spesielt hyggelig, særlig ikke da damen begynte å gi meg noen stikk. Men da vi kom tilbake til huset mitt, og jeg viftet fornærmet med halen min, oppdaget jeg at det faktisk ikke gjorde noe vondt lenger. Og for hver dag som gikk, tenkte jeg mindre og mindre på mammaen min. Det skjedde jo så mye spennende. Bestevenn, som jeg kalte den nye bestevennen min, løftet meg helt opp til taket, sånn at jeg fikk oversikt over hele pusungehuset. Vi kunne leke sammen i evigheter, og ingenting var morsommere enn å jage etter en leke som hang i en tråd. Sånn kunne vi leke helt til jeg ble så trøtt at jeg bare sovnet. Da jeg våknet, kjente jeg noe rart rundt kroppen min. En slags trøye, som Matmor hadde begynt å ta på meg flere ganger om dagen, gjerne mens jeg var travelt opptatt med andre ting. På og av. Av og på.

22

103983_jesperpus_.indd 22

05/09/16 14:29


En av de første dagene i det nye pusungehuset.

Jeg vil også smake!

VISSTE DU AT … kattemødre får normalt to til seks kattunger pr. kull? Kull på fire unger er det vanligste, men noen mødre kan få hele åtte kattunger på en gang å holde styr på. Kilde: Bjarne O. Braastad ELLER AT … kattunger er døve og blinde ved fødselen? Først etter cirka fem dager kan de høre, mens de åpner øynene etter ni dager. Synet er uklart frem til en måneds alder, og det er derfor øynene er blå i begynnelsen. Etter tre måneder får øynene sin endelige farge. Kilde: Bjarne O. Braastad

ELLER AT … helt røde eller oransje katter som regel er hannkatter?

23

103983_jesperpus_.indd 23

05/09/16 14:29


MATMOR FORTELLER SLIK LÆRTE JEG OPP JESPERPUS Jobben med å forme Jesper – i den grad det er mulig å forme en katt – begynte idet han kom inn i sitt nye hjem. Først ville vi prøve å bli kjent med personligheten hans: Hvem er denne lille pelstassen? Hva liker han? Hva liker han ikke? Jesper var veldig tillitsfull og nysgjerrig, men samtidig litt skvetten og usikker på omgivelsene. Han likte ikke at vi tok på potene hans. Og da vi merket at han var redd for halen sin, fant vi ut at han hadde et knekt ledd og tok ham med til veterinæren. Etter hvert som Jesper fant seg til rette, ble han en veldig aktiv kattunge. All kontakt ble positivt belønnet med kos og godbit. Dermed fikk han tillit – og ble svært knyttet – til oss mennesker. Vi prøvde å gi ham den nærheten og aktiviteten han savnet fra sin mor og sine søsken; å opprettholde kattungebehovene samtidig som vi introduserte ham for nye ting, på en forsiktig måte. Dagene og kveldene var fylt med lek, oppdagelse og hvile. Når natten kom, var han tilfreds og sov den igjennom. Jesper har et tydelig kroppsspråk, så det var lett å lese hva han ønsket. Han har et blikk som forteller deg det meste. Han er intelligent og lærenem, men på sine egne premisser. Når han ikke gidder mer, er ingenting interessant. Dette er personlighetstrekk han har beholdt hele tiden. Vi var mer opptatt av å ha en anvendelig katt enn en superlydig katt. Jeg har trent ham i glede over å kunne kommunisere med katten, lære ham å kjenne og utvikle et hyggelig samhold. Planen var, fra dag én, at han skulle være et aktivt medlem av vår familie.

PÅ TUR Få dager etter ankomsten satte vi en liten, behagelig sele på Jesper, i situasjoner der han var sterkt fokusert på andre ting. Etter hvert ble han med meg på korte turer. Da var han så fokusert på opplevelsene og utfordringene jeg gav ham at han trolig ikke merket selen og båndet. Jesper viste tydelig at dette syntes han var spennende! Jesper er blitt veldig glad i turer og han går ofte ivrig i vei når vi er ute. Vi går turer i skog og mark hvor det er mye spennende som skjer – og flotte stier som er lette å gå på. Det som er viktig for meg, er at Jesper aldri lærer å gå bort fra hjemmet sitt. Vi går aldri noen turer direkte fra der vi bor, men kjører heller bil bort til noen faste, rolige steder. Slik gjør jeg meg selv til en trygghet for Jesper; her er jeg den eneste han kjenner og derfor kan trekke til, hvis han oppdager noe som kan virke skummelt. Hvis jeg merker at Jesper er usikker, lokker jeg ham med meg videre, enten ved å ta litt i båndet og si «kom!» og gi ham en godbit, eller ved å dreie fokuset hans mot lek eller andre ting. Flukt ligger i kattens natur – og blir ting for skummelt, lar jeg ham aldri flykte. I stedet tar jeg ham opp på skulderen, der får han bedre oversikt og føler seg tryggere enn på bakken. Når vi har passert det skumle punktet, vil han som oftest ned igjen. De første turene våre var bare på 100 meter. Nå kan de være på flere kilometer. Når vi er på fjellet, går vi gjerne mange mil – men da velger Jesper selv i perioder å sitte i sekken.

VISSTE DU AT … katter kan svømme om det trengs? Og hvis for eksempel jaktbehovet blir stort nok, kan de også gå ut når det regner. Dette til tross for at de ikke liker å bli våte i pelsen sin. Kilde: Bjarne O. Braastad

46

103983_jesperpus_.indd 46

05/09/16 14:30


Min første seletur på Gåsbu i nysnø, november 2013.

47

103983_jesperpus_.indd 47

05/09/16 11:22


MATMOR FORTELLER BIL Bilkjøring var det eneste som ble introdusert for Jesper mens han var sliten og trøtt. Hver dag pleide jeg å kjøre en liten tur på butikken eller i nærområdet. Jesper fant seg fort til rette. Han fikk godbiter i buret, og det gikk ikke mange turene før han syntes det var greit å bare sove. Slik fikk jeg den atferden jeg ønsket i bilen under kjøring.

Jeg har alltid med meg selskapsmusa mi i bilen.

SKI De første turene Jesper gikk med oss, var om vinteren. Han skaffet seg fem måneder med livserfaringer som tur-pus i snø før han lærte resten av året å kjenne. Vi er en familie som går mye på ski, og vi har milevis med løyper i nærområdet. Derfor var ikke forskjellen stor for ham om jeg gikk til fots eller om jeg gikk på ski. Jesper var i ­akkurat de samme omgivelsene som før – og ønsket i grunnen bare å komme seg ut i terrenget. Men løssnø er han ikke glad i, han vil helst ha opp­kjørte løyper. Jeg tror det lengste han har løpt i ett, er tre–fire kilometer. Han viser svært tydelig når han er sliten og lei, da setter han seg ned på rumpa i løypa og fester blikket på sekken. Og så snart jeg har satt ned sekken, hopper han oppi den. Om vinteren sitter han og skuer ut fra sekken sin – eller legger seg godt nedi den og sover. Jeg har flere ganger hørt tydelige snorkelyder fra sekken. Det er jo veldig koselig og søtt, og så viser det at han føler seg helt trygg og kan slappe av. Når jeg tar av meg sekken for å se til Jesper, er det så vidt han orker å åpne øynene og sjekke hva som skjer. Hvis det er kaldt ute, har han en varmeflaske og et ull­­pledd oppi sekken, slik at han får det lunt og godt. ­Jesper ­tåler litt kulde, men er temperaturen lavere enn ti minus­grader, trives han best i sekken. Vind er heller ikke så populært. Det er særlig nesen og ørene han blir kald på – før potene – fordi pelsen hans er utrolig tykk, spesielt om vinteren. Jeg kjenner Jesper så godt at jeg vet nøyaktig når det blir for kaldt ute til å dra på tur. Han viser det tydelig hjemme også – ved å være ute i bare noen få minutter før han vil inn i huset igjen. Heldigvis finnes det andre måter å aktivisere ham på i slike kalde perioder. Vi koser oss inne og leker masse. Vi kan også ta en tur i dyrebutikken og handle kattegodis, eller så drar vi og hilser på hestene og kaninene i stallen.

48

103983_jesperpus_.indd 48

05/09/16 11:22


Litt snø i luften stopper ikke meg fra å være med Matmor på skitur.

49

103983_jesperpus_.indd 49

05/09/16 11:22


66

103983_jesperpus_.indd 66

05/09/16 11:24


MIN SKOG, MITT RIKE Hva er Tigerskogen? Det skal jeg fortelle deg nå. Tigerskogen er min skog og mitt fristed. Jeg er der hver eneste dag og der gjør jeg alltid hva jeg vil, slik katter pleier når de får bestemme helt selv. Tigerskogen ligger like ved huset mitt. Det var her jeg gikk på tur med Matmor de første gangene. Hun synes det er bedre at jeg holder meg inne i skogen enn at jeg løper ute på veien – eller andre steder jeg ikke bør være. Det synes jeg er helt greit. Tigerskogen har jo alt jeg trenger. Skogen er akkurat passe stor – 31 mål – for en katt som meg. Matmor sier at den er en urskog, siden den er så gammel og ikke har noen stier. Det passer meg fint at det aldri er noen hunder i Tigerskogen, eller noen mennesker som jeg ikke kjenner. Jeg har faktisk ikke møtt en eneste katt der engang. Det er vel ingen som tør, tenker jeg, alle vet jo at Tigerskogen bare er min. Selv passer jeg på å aldri gå ut av skogen på den

andre siden. Der bor den skumle nabokatten Rex, og så er det en stor, stri elv som jeg ikke tør å gå over. Det er et slags usynlig gjerde mellom Tigerskogen min og Rex. Jeg er selvfølgelig ikke det eneste dyret her i skogen. Det kryr også av pips, mus og ekorn, og iblant kommer den kjempestore elgen vandrende. Da holder jeg meg litt på avstand, inntil elgen har gått videre og jeg kan snuse litt i sporene hans. Den fine rådyrfamilien pleier ofte å komme på besøk, særlig om våren når rådyr­ mammaen har fått en liten kalv, og de ligger sammen helt nederst i skogen og mammaen lager noen små fine lyder til ungen sin. Det jeg ikke liker så godt, er at reven ofte kommer snokende. Reven driver og markerer med en lukt som er så ekkel at det svir skikkelig i nesen min. Da holder jeg meg unna skogen i noen dager, eller så får jeg Mat­ mor med meg, sånn at reven skygger banen.

67

103983_jesperpus_.indd 67

05/09/16 11:24


68

103983_jesperpus_.indd 68

05/09/16 11:24


69

103983_jesperpus_.indd 69

05/09/16 11:24


92

103983_jesperpus_.indd 92

05/09/16 11:27


PÅ TUR

– KLART JEG GÅR PÅ SKI! LØYPENES KONGE Som noen sikkert har fått med seg, liker jeg veldig godt å være med på skitur. Det er jo så mange flotte tiger­ løyper like ved der jeg bor – hvor jeg får trimmet potene akkurat passelig mye. Og drar vi opp til de hvitkledde fjellviddene, har vi purrfekte løyper overalt. Bare det ikke er for kaldt eller for mye vind! Jeg liker å tusle rundt med Matmor på slep, så lenge vi ikke møter for mange folk – og iallfall ikke hun­ der! For selv om noen av dem er hyggelige, kan det være skikkelig kjipt når løse hunder fyker rett på meg i skiløypa. Heldigvis bruker Matmor å snappe meg opp og få satt meg på skulderen i tide. Så åler jeg meg rett ned i sekken og gjemmer meg, til alle hunder er ute av syne. Matmor skjønner også at jeg vil opp i sekken når det har blitt for mye bortovertusling uten en eneste

pips å følge med på. Bare hvite vidder kan lett bli litt kjedelig. Løypene virker jo som om de går langt inn i evigheten, så da sitter jeg heller i sekken og nyter utsikten. Særlig i oppoverbakkene er det greit å få transporthjelp. På fine værdager tar vi pauser i sola og koser oss. ­Matmor ordner en plass å sitte til seg selv – og en god ligge­­plass i sekken til meg. Dette er alltid et høyde­ punkt, siden jeg vet at det vanker noe ekstra godt på slike turer. Mens vi spiser og slapper av, prøver jeg å høre – og se – etter pips. Men det er ikke så mye pips på fjellet. Jeg har sett noen som er ganske store og har samme farge som snøen – derfor er de nesten usynlige for Matmor, men ikke for meg, nei.

93

103983_jesperpus_.indd 93

05/09/16 11:27


VERDENS FØRSTE KATT PÅ GALDHØPIGGEN!

108

103983_jesperpus_.indd 108

05/09/16 11:29


109

103983_jesperpus_.indd 109

05/09/16 11:29


110

103983_jesperpus_.indd 110

05/09/16 11:29


FISKELYKKE Alle lydene. Luktene. Og fisken som vaker. Det er så mye spennende som kan skje under en fisketur. Vi drar gjerne ut om ettermiddagen fra hytta vår i Enger­ dalen, og trasker til den beste fiskeplassen noen kilo­ meter lenger inne. Så snart tursekken kommer frem på hytta har jeg skjønt tegningen – og klatrer oppi, for å sjekke om alt er kommet med, ikke minst min egen fiskestang. Jeg har fanget flere fisk med den, i hvert fall nesten. Så får jeg på meg den vanlige fiskebekledningen – sele, refleks og et langt tau som viser godt igjen i lyngen, sånn at jeg til og med er synlig om natta. Jeg følger etter Matfar det forteste jeg kan. Matmor går bak, jeg synes godt hun kunne ha kjappet seg litt. «Du

har jo maur i rumpa, Jesperpus», sier hun, men det har jeg ikke, altså. Jeg bare sjekker og snuser – og før de andre har fått noe som helst på kroken, har jeg ofte klart å fakke en mus. Jeg holder meg alltid i nærheten mens Matmor og Matfar står og fisker. Riktig nok løper jeg litt til og fra vannkanten, lyngen og ikke minst ryggsekken, men det er alltid spennende å følge med når Matfar skal kaste ut fiskeagn. Plutselig er agnet bare blitt borte i luften, og like etterpå kommer det noe svømmende i land. Da sitter jeg klar for å sjekke hva som kommer opp av vannet, og løper langs elvebredden for å være sikker på at Matfar får dratt opp hele fangsten. Man vet jo aldri om han kan trenge en hjelpsom pote.

111

103983_jesperpus_.indd 111

05/09/16 11:29