Å tale og å tie av Vigdis Hjorth

å tale og å tie

vigdis hjorth

Å tale og å tie Essay

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2018 ISBN 978-82-02-58343-9 1. utgave, 1. opplag 2018 Omslagsfoto: Klaudia Lech Omslagsdesign: Elisabeth Vold Bjone Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2018 Satt i 11/13.9 pkt. Sabon og trykt på 80 g Ensolux cream 1,8.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

INNHOLD

alf og rolf . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

7

Fordeler og ulemper ved henholdsvis hjerte og smerte

mykle . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

29

Det mannlige blikk – det mannlige håp

ettertanke etter handke . . . . . . . . . . . . . .

49

Om samfunnets affinitet og ambivalens til sine kunstnere

å tale og å tie om sitt liv . . . . . . . . . . . . .

71

Kielland vil skrive selvbiografisk

litteraturliste:. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

91

ALF OG ROLF Fordeler og ulemper ved henholdsvis hjerte og smerte

i I min roman fra 2014, Et norsk hus, står det, i forbindelse med at hovedpersonen tenker tilbake på sin tid på gymnaset: «Husket ikke timene i norsk, men følelsen av skuffelse før resignasjonen, for hun hadde hatt et håp knyttet til norsktimene; hun hadde elsket diktene de leste på ungdomsskolen, hadde hatt sine store litterære opplevelser i møtet med dikt, salmer, Alf Prøysens viser. Men den litterære kanonen hun nå ble presentert for var tung og uforståelig og formidlet tørt og umusikalsk i et språk fritt for begeistring og alvor. De små tekstutdragene fra Edda og Snorres sagaer og de fire store ga ikke Alma noen følelse av at de hadde med henne å gjøre.»

Og sånn var det, kanskje ikke overraskende, for meg også.

Jeg ble kjent med Alf Prøysen på Bakkehaugen på Tåsen, der jeg vokste opp. Rett over gata bodde en jente født det samme året som jeg, Mari Flaata, som den gangen ble kalt Mari Flaata med bh på låta, som ikke betyr noe, men det har to språklige kvaliteter: Det rimer, og så er det litt ulovlig med den bh-en inni der. Et kallenavn oppstått av 7

den upretensiøse ordgleden barn har og som Alf Prøysen beholdt livet ut. Jeg tilbrakte mye tid hos Mari Flaata fordi jeg likte faren hennes så godt, han nynnet alltid på en skillingsvise. Mens det i vårt hus var alvorlige diskusjoner om hvorvidt familien skulle flytte til Amerika, en tanke som fylte meg med frykt og beven, det var på begynnelsen av sekstitallet og alt som kom fra Amerika – og det var stadig mer – gjorde meg skrekkslagen, så skinnende var det. Jeg ville aldri klare å leve opp til Amerika, det visste jeg. Men Bakkehaugen var trygg som en Prestvæg; det store jordet med den gamle eika plantet av Hans Nielsen Hauge omkranset av skogholt, busker og blomster og bak skogholtet trehus med hager med epleog pæretrær, solbær- og stikkelsbærbusker og rett over gata Maris far som var utdannet sivilingeniør fra Trondheim. Men det minneverdige fra Trondheims-oppholdet var ikke timene i betong og brokontruksjon, men den brobygging som skjedde i Studentersamfundet, der han var en drivende kraft bak studentrevyen. Han sang sangene derfra for oss sammen med andre viser: Jeg har reist rundt om i verden, men den aller beste ferden til Honolulu, på Hawaai-strand …

Av Maris far lærte jeg gleden over å bli sunget for og å synge med og at livets store spørsmål – urettferdighetens problem, dødsangsten, kjærlighetslengselen, redselen for å bli avvist og sviktet – best lar seg uttrykke med melodi og gitar til. For uansett hvor trist det endte, kjente jeg meg merkelig oppløftet når versene var til 8

ende. Det var under sangettermiddagene hos Mari jeg ble introdusert for Alf Prøysen, og siden var han nesten ikke til å unngå. Jeg hørte ham i barnetimen og så ham på barne-tv og hørte ham på ønskekonserten og i søndagsposten og i nattønsket når jeg ikke var bedt på fest, men lå melankolsk alene hjemme og drømte at jeg satt i en sprukken holk på Mjøsa og følte meg på moten når vi la ut ifra Toten. Han ble etter hvert i den grad del av felleskulturen at flere av uttrykkene og devisene hans er opptatt i språket, slik at Fredrik Wandrup en gang han polemiserte mot meg, brukte overskriften: Vigdis, du bedåre, slik at Dag Solstad for noen år siden turnerte landet rundt med foredraget Til Hamar med slakt. Årstidene var og er fremdeles knyttet til visene hans. Det er ikke jul før vi er ferdige med gulvvask og vedbæring og trepynting og tar oss tid til å se på stjernehimmelen for å bli minnet om at det fins jordmødre i verden, og nyfødte.

Det er ikke romjul før vi hører om drømmen om å være fire år og gå julebukk til et bæssmorhem uten å møte bikkjer, biler eller unger etter vegen og at bæssmora i bæssmorhemmet skal si: Så kom det julbokk åt en stakkar lell.

Og når det så blir det lysere i været og bjørkeknoppene spretter og kyrne slippes løs på beite, kan vi høre om kua Dagros Kloppen som blir kjærest med oksen Burmæinn på Bye og om enkelte løvetenner som klarer å sprenge seg vei opp mellom brostein og sølevann i Bispegata tre, for livet er trassig, og snart kommer sønnavinden, og selv om jeg ikke bruker hatt, har jeg kjoler med blonder på 9

kragen og sko med sløyfer på og strømper så klare som dagen. Og snart blir det blåklokkeuker og oppå Lauvåsen veks det raue jordbær vi trer på strå hvis de ikke er for gamle eller grønne og vi lar dem stå, og det vokser gutter på Lauvåsen, svære og sterke gutter, og jeg danser med gutta og drekker dram sommernatta lang og våkner opp i en steinrøys med blåmerker og skrubbsår og strømper ikke lenger klare og bare én sko og husker ikke hvordan kvelden forløp, men ved siden av meg ligger en mannlig representant for a Lea Lettvint, og det er jo noe.

Men så kommer høsten og Nøtteliten skal på skolen og jeg skal skrive foredrag om Ludwig Wittgenstein eller noe annet krevende og får det ikke til og ødelegger hele notatboka, men hører suset over furua som lover at jeg skal få en ny dag i mårå med blanke ark.

Den sangen lærte jeg meg å spille på gitar, og først da jeg strevet med hvert ord og hver tone, forsto jeg hvor genial den var. Men også viser som Så seile vi på Mjøsa og Æille har et syskenbån på Gjøvik og Jørgen Hattemaker er geniale, og særlig Slipsteinsvalsen om ljåen som slipes for å kunne kutte gresset og blomstene på enga som vugger i sommerbrisen og ikke vet hva som skal skje, på samme måte som kalven ikke vet noe om frikassé. I disse tekstene legger han fram en livs- og verdensanskuelse med utgangspunkt i hverdagslige situasjoner som er så konkrete at de ved nærmere ettersyn ganske komplekse visene, kan oppleves med stort utbytte av barn. Det er Prøysens store force, i det ligner han på H.C. Andersen, men i motsetning til den store dansken som ble tatt alvorlig av eliten i sin samtid, har norske intellektuelle 10

inntil nylig kommet i skade for å overse Alf Prøysens subtilitet.

Jeg ble som sagt sunget for, så sang jeg selv, så begynte jeg som Alf Prøysen å skrive nye tekster til gamle melodier og framføre dem, eller instruerte andre til å gjøre det for meg sammen med andre små skjetsjer jeg skrev, og så opprettet jeg Tåsen Teater og kommanderte de yngre ungene i gata sammen til øvelser og framførte show i Tåsen skoles gymsal inspirert av fjernsynsprogrammet Good Old Days. Mens Prøysen, den gang han bodde i Asker, der jeg nå holder til, malte dekorasjoner til revyen på Sem Landbruksskole, sydde jeg kostymer gjennom natta, skjørt og kjoler i taft og tyll som Gunvor kler seg i når hun skal fra byen til barndomshjemmet for å gjøre inntrykk på bygdefolket. For det er gøy å kle seg ut og gjøre seg til og få andre til å le, å underholde.

En annen av mine litterære helter, Bertolt Brecht, ville kunne skrive under på det.

Teatermannen Brechts første dogme er at teateret skal underholde. Selv om han etter eget utsagn var mer opptatt av det han ville formidle, enn av form, forsto han at for å få det viktige politiske budskapet ut, måtte han få folk inn i salen, sørge for at de ikke sovnet, begynte å tenke på andre ting eller forlot den. Det som skulle presenteres på scenen måtte ha fascinasjonskraft. Brecht var inspirert av markedsteater og gjøgleri, det overdrevne teatrale, som Prøysen. Begge deler de affiniteten til og respekten for det folkelige, det upretensiøse, det uhøyti11

delige. Begge elsket de Chaplin, begge skrev de nye tekster til gamle folkemelodier og salmer, svært sangbare, som folk elsket, i den grad at den som hører Mac med kniven synge i Tolvskillingsoperaen nok kan gå glipp av det revolusjonære budskap, på samme måte som Prøysens Bakvendtland kan oppleves som tøys og ikke tankevekker.

At de på alle andre måter, særlig med hensyn til bakgrunn og politisk ståsted, er svært ulike, hopper vi over i denne sammenheng. For heller å dvele ved det de også har felles, sammen med undertegnede: at de grådig forsynte seg av andres arbeid. Brecht ble anklaget for plagiat etter premieren på den før nevnte Tolvskillingsoperaen. Han la ikke skjul på at den bygget på The Beggar’s Opera av John Gay, men opplyste ikke om at flere av de innlagte sangene i hele strofer var hentet fra Kipling og Villon. Da plagiatanklagen kom, svarte han selvsikkert med et vers om avslappethet i omgang med åndelig eiendom: Enhver tar nettopp det han trenger.

Resten lar han ligge. Brecht omskrev og, mente noen, forbedret, ga det i hvert fall sitt stempel. Kollegaen Sabine Kebir kalte ham en støvsuger som suget opp ideer og formuleringer, trykte og utrykte fra levende og døde, for å gi dem fra seg igjen i sin egen uforlignelige form og som regel med ny betydning. Det samme er sagt om Prøysen, at han tok opp i sin egen diktning det han hørte og leste, men omformet det og gjorde det til sitt eget, som med visa Lille vakre Anna, opprinnelig skrevet av den svenske presten Bengt Henrik Alstermark.

12

Vi hadde aldri penger, men mor og far var snille, sa Alf. Han vokste opp på en husmannsplass med en biologisk søster, en halvsøster moren hadde fra før hun traff Alfs far, og gutten Olaf, som foreldrene tok til seg som fosterbarn. Det var et fattig og strevsomt liv, men begge foreldrene sang, sa Alf, og det kan kompensere for mye. Og jeg kompenserte vel også på mitt vis når jeg spaset og showet i gymsalen på Tåsen, det er nok en grunn til at enkelte velger å fokusere på det som er humørfylt og festlig, på festen selv om bakrusen kan være utfordrende. På Tåsen Teater var det strutseskjørt, boaer og steppesko som gjaldt, og det bidro definitivt til at jeg overlevde min ungdomstid. Og det var derfor, tror jeg, at da jeg begynte å skrive bøker, var det humørfylte barnebøker, for man vil nødig oppgi det man har overlevd på. Det gjorde muligens at det tok lengre tid for meg å vinne respekt i intellektuelle kretser der humor, letthet, fart er undervurdert som litterære virkemidler, men det var sikkert bare bra, tenker jeg nå.

ii Humor, letthet, fart er ikke ord som faller en inn når en tenker på poeten Rolf Jacobsen, selv om han i begynnelsen av karrieren skrev noen dikt på rim. Det var først da han med hensyn til motivvalg og formspråk utvilsomt kunne betegnes som modernist, at han fikk sin sentrale posisjon. Og det skal jeg komme tilbake til; hvordan det litterære landskapet kan få stor innvirkning på et forfatterskaps utvikling, som det etter min mening gjorde i tilfellet Rolf Jacobsen. Slik det også fikk betydning for Alf 13

Prøysens utvikling at han opererte i utkanten av det litterære establishment.

Rolf Jacobsen ble jeg kjent med da jeg var tretten. Jeg hadde skrevet flere vers på rim i mine stiloppgaver, men rim var ut, og læreren syntes det var på tide å introdusere meg for modernismen. En dag la hun Den store Lyrikkboken på pulten min. Der er Alf Prøysen representert med fem sanger, men det var jo ikke for å lese dem jeg hadde fått boka. Jeg prøvde å lese de andre poetene, men syntes de var vanskelige og ikke passet inn i Tåsen Teaters reportoar. Bortsett fra ett som het Striptease, det var jo spennende, skrevet av en viss Rolf Jacobsen: Hei, det er mer.

Du er ikke ferdig ennu.

Det er mer Lili og uten vin, Lili og uten menn.

For brystene og munnen din skal falle og din hvite kinn, Lili Ja, kom igjen Lili og uten glans for det er mer.

14

Ja, uten høy musikk Lili og uten dansetrinn, Lili – ditt øyenbryn, din tynne hånd, din smale fot for en som venter dag og natt Lili bak mørke slør Dette var ett av de tjuefem diktene Jacobsen var representert med. Jeg leste de tjuefire andre også, og ett gjorde særlig inntrykk, Tømmer. Det åpner sånn: Det er godt det finnes tømmer enda i verden og velteplasser nok, enda.

For det er en stor fred i tømmeret og et stort lys i det som kan skinne langt inn i kveldene om sommeren.

Dette diktets andre strofe har jeg ofte referert til i mine romaner og brukt i sin helhet i den før nevnte Et norsk hus. Da den skulle oversettes til tysk, ringte oversetteren og lurte på hva jeg mente med dette at tømmeret kan skinne langt inn i kveldene om sommeren. Jeg henviste til diktet som hun ikke kjente, naturlig nok, og jeg falt i tanker om hva jeg antagelig går glipp av når jeg leser roma15

ner fra land jeg ikke aner noe om poesien til. Og jeg tok Tømmer fram igjen og oppdaget at det i tillegg til å være en hyllest til tømmeret, kan sies å tematisere det som går tapt mens tiden går, og i mitt tilfelle det som var gått tapt siden jeg leste det da jeg var tretten.

Det er god trøst i bråterøk, står det, og det er det jo, det husker jeg, men barndommens bråtebrannlukt, hvor er det blitt av den? Og den blanke kvaen, og lukten av tømmeret som minner om valmuer og korn og som har brødets farge og kvinnekroppens, alt det som virket så sterkt den gangen for lenge siden fordi jeg hadde nær erfaring med tømmer og sagverk og tømmerstabler i skogen, det hadde jeg helt glemt, men nå husket jeg det og kjente en intens lengsel etter tømmer. For litteraturen kan sette oss i kontakt med det mest bortgjemte i vår egen fortid og gjøre det levende igjen på et øyeblikk: Tømmer!

Lenger ut i diktet følger noen eksotiske navn, Ångermanelven og Deep Creek, Columbia, for Rolf Jacobsen har i motsetning til Alf Prøysen et internasjonalt perspektiv. For selv om Alf nevner Rouen i Så seiler vi på Mjøsa, er han forankret i det norske, det lokale, Mjøstraktene, den folkelige skandinaviske tradisjonen. Mens Rolf ikke bare er modernist, men internasjonalist, og kanskje henger dette sammen. Tømmer var sentral i familiens julefeiring da barna mine var små. Jeg var religionskritisk og ville ikke lese juleevangeliet på julaften, og hvordan da skape andakt og høytid? Jeg leste Tømmer, og mine tre barn satt med tindrende øyne og store ører; lysende tømmer, som en søle etter solstrålene, en del av den store våren i verden, som kommer fra kilden som ødeleggeren ikke har nådd.

16