100 umistelige ting av Lucy Dillon

tet, den sympatiske tredje personen i ekteskapet hennes med Stuart, ble revet opp og brutt ned, pakket i esker og fraktet hit til det nye stedet i småbiter. Alle disse bitene hadde vært helt riktige i de gamle rommene; det var derfor hun ikke engang hadde prøvd å sortere dem før hun dro. Hun ville aldri ha klart å kaste noe som helst. Nå, derimot, var det gamle hjemmet hennes delt opp i fragmenter, som et puslespill hun aldri mer kunne legge på den samme måten.

Dette gjaldt for alle bitene av livet hennes så langt – de ville aldri mer harmonere og danne det samme bildet som før. Så hvilke biter skulle hun beholde?

Flyttemannen så ut til å fornemme panikken som grep henne. Gina tenkte at de sikkert hadde sett en fordeling av innbo etter skilsmisse før – de kjente garantert igjen et brudd når de pakket det ned. «Kanskje du skulle stikke bort på delikatesseforretningen tvers over gaten og ta deg en kopp te mens vi gjør oss ferdige her?» sa Len Todd med et vennlig nikk. «Jeg ringer deg når alt er båret inn. Du skulle ikke ha en vannkoker stående framme, vel?»

«På kjøkkenet – det er kaffe og melk der, og, eh, kopper finner dere i esken merket ’Kjøkken’.» Naomi hadde pakket en kurv til Gina med alt det nødvendige. Den enkle gleden ved den enslige koppen, den enslige bollen, den enslige skjeen i det moderne kjøkkenet i skandinavisk stil hadde fått henne til å tenke at hundre-ting-i-livet-planen kanskje kunne vise seg å fungere. Mangelen på alternativer var i grunnen nokså beroligende.

«Det tar ikke lange tiden.» Han klappet henne på armen.

«Og ta det med ro. Før du vet ordet av det, kommer du til å føle deg hjemme her.»

«Ja,» sa Gina med et påklistret strålende smil.

Den neste timen eller der omkring satt Gina ved et bord i delikatesseforretningen like ved den nye leiligheten og drakk to kopper kaffe mens hun betraktet ettermiddagsrushet i hovedgaten, med en tom huskeliste foran seg på bordet, ved siden av mobilen.

Hun ignorerte en oppringning fra moren sin, og – mer 21