Vitenskapelige forhandlinger 2022

VELKOMMEN TIL ÅRSMØTE FOR NORSK KIRURGISK FORENING

OKTOBER 2022

Fellesmøte med:

Norsk barnekirurgisk forening

Norsk karkirurgisk forening

Norsk forening for bryst- og endokrinkirurgi Norsk plastikkirurgisk forening Norsk forening for gastroenterologisk kirurgi Norsk thoraxkirurgisk forening

Norsk forening for maxillofacial kirurgi Norsk urologisk forening

Det Kirurgiske Høstmøtet er et årlig arrangement som gir deg viktig faglig oppdatering og inspirasjon. Samtidig får du muligheten til å møte kolleger, treffe leverandører og få presentert nye produkter. I fjor hadde vi et rekordoppmøte med saler til tider så fulle, at vi i år har måttet ekspandere betydelig. Det 97. Høstmøtet vil være et fysisk møte og finne sted på flotte Meet Ullevaal, 8 minutter fra Oslo sentrum. Her stopper flybussen rett utenfor døren og det er parkeringsmuligheter og hotell i direkte tilknytning til konferanselokalene. For de som ikke har mulighet til å delta fysisk, vil det være mulig å streame foredragene. For å få tilgang til det, må man registrere seg som deltager. Det er forøvrig samme pris på fysisk møte og digitalt.

Utstillere og deltakere vil få god plass, trivelig mingleplass, mat i særklasse og god service. Alt av utstyr er moderne og av beste kvalitet med egen tekniker i hvert rom som passer på at alt fungerer. For å sikre god kvalitet på behandling av pasienter, er forskning og fagutvikling et viktig grunnlag og Høstmøtet har gjennom alle år vært en viktig arena for å fremme god faglig kvalitet innenfor norsk kirurgi. En slik møteplass er avhengig av et stort engasjement og ønske fra norske kirurger om å møtes til faglige diskusjoner.

Årets Vitenskapelige forhandlinger kan lastes ned før møtet starter. I tillegg vil du på hjemmesiden vår finne Vitenskapelige forhandlinger fra de siste 10 årene. Alle deltagere må registrere seg på www.hostmotet.no, både utstillere, foredragsholdere og kirurger. Alle som deltar på Høstmøtet må ved oppmøte først hente ut navneskilt i sekretariatet. Dette må man ha på seg under hele oppholdet på møtet, inkludert ved besøk i utstillingshallen. Vi håper at Høstmøtet vil opprettholde sin plass, som sentralt forum for faglig og sosial interaksjon mellom norske kirurger.

Vi minner om Norsk Kirurgisk Forening sin generalforsamling som avholdes torsdag 27. oktober kl.17.00, etterfulgt av Kirurgmiddagen kl. 19.30-02.00 på TAKET av Steen & Strøm midt i hjerte av Oslo. Billetter kjøpes på Høstmøtets hjemmeside.

Vel møtt til Høstmøtet!

Usman Saeed John Brataas

Faglig ansvarlig og Leder av organisasjonskomité

Teknisk ansvarlig

INNHOLD

HVA SIDE ABSTRAKT NR

Forord 1 Innhold 5 Programoversikt 7

Symposium 13 Satelitt Symposium 43 Årsmøter, generalforsamlinger 51 Utstillere 69 Frie foredrag 73

Abstrakt 99

Plastikkirurgi 169-182 69-82 Urologi 194-227 94-127 Barn 130-141 30-41

Gastroentrologi 101-129 1-29

Karkirurgi 161-168 61-68

Thoraxkirurgi 183-192 83-92

Bryst- og endokrinkirurgi 142-160 42-60

Traumatologi 193 93

Product Information

Individuals’ outcomes may depend on a number of factors, including but not limited to patient characteristics, disease characteristics and/or surgeon experience.

Da Vinci Surgical System

The Intuitive Surgical Endoscopic Instrument Control System (da Vinci Xi Surgical System) is intended to assist in the accurate control of Intuitive Surgical Endoscopic Instruments during urologic surgical procedures, general laparoscopic surgical procedures, gynecologic laparoscopic surgical procedures, general thoracoscopic surgical procedures, and trans-oral otolaryngology surgical procedures restricted to benign tumors and malignant tumors classi ed as T1 and T2, and for benign base of tongue resection procedures. The system

Experience da Vinci technology for yourself

is indicated for adult and pediatric use (except for trans-oral otolaryngology surgical procedures). It is intended to be used by trained physicians in an operating room environment.

The da Vinci Xi Surgical System is a class IIb medical device CE marked (CE 2460) under the European Medical Devices Directive (93/42/EEC) manufactured by Intuitive Surgical, Inc. Refer to Instructions For Use before use.

Vessel Sealer Extend

The Vessel Sealer Extend is a bipolar electrosurgical sealing and cutting instrument for use with the da Vinci Xi and da Vinci X Surgical Systems and the compatible electrosurgical generator. It is intended for grasping and blunt dissection of tissue and for bipolar

coagulation and mechanical transection of vessels up to 7 mm in diameter and tissue bundles that t in the jaws of the instrument. The Vessel Sealer Extend has not been shown to be e ective for tubal sterilization or tubal coagulation for sterilization procedures, and should not be used for these procedures.

The Vessel Sealer Extend is a class IIb medical device CE marked (CE 2460) under the European Medical Devices Directive (93/42/EEC), manufactured by Intuitive Surgical, Inc. Refer to Instructions For Use before use.

© 2022 Intuitive Surgical Operations, Inc. All rights reserved. Product names are trademarks or registered trademarks of their respective holders.

PROGRAMOVERSIKT

Forebygg postoperative sårinfeksjoner med antibakterielle Plus-suturer

I juni 2021 publiserte NICE en ny veiledning for med-tek (MTG). De anbefaler bruk av Ethicon triklosanbelagte Plus suturer til ALLE operasjoner innenfor NHS1

1.1 Evidence supports the case for adopting Plus Sutures as part of a bundle of care for preventing surgical site infection in the NHS for people who need wound closure after a surgical procedure when absorbable sutures are an appropriate option.

1.2 Cost modelling shows that Plus Sutures is cost saving compared with non-triclosan absorbable sutures by an average of £13.62 per patient. These

savings are from reduced surgical site infections. Cost savings will vary by surgery type and baseline risk of surgical site infection. For more information on the cost impact to the NHS please see the NICE resource impact statement.

3.6 The report indicates that by preventing surgical site infections, using Plus Sutures results in potential environmental benefits to the NHS in England.

References:

1 © NICE 2021. MEDICAL TECHNOLOGY GUIDANCE: PLUS SUTURES FOR PREVENTING SURGICAL SITE INFECTION. Available from: nice.org.uk/guidance/ MTG59 Accessed on: 28 June 2021.

Vil du vite mer om våre suturer? Ring oss på 67 51 86 00 eller besøk ortomedic.no.

SYMPOSIUM - INNHOLD

NR Dag KL Rom Innhold Seksjon Side

S-1 Man 0830 S1 TRAUMEDAGEN 2022 NKF 15

S-2 Tir 0800 S1 BUKVEGGSDAGEN 2022 - COMING TOGETHER IS A ... NKF 16-17

S-3 Tir 1300 S2 KIRURGISK BEHANDLING AV GASTROØSOFAGEAL ... GAS 18

S-4 Tir 0830 S3 NY ORDNING: ER DET LYS I ENDEN AV KORRIDOREN FUNK 19

S-5 Tir 1330 S3 GENERELL KIRURGEN: LEVER DEN FORTSATT? FUNK 20

S-6 Ons 0800 S1 SURGICAL QUALITY AND SAFETY. WHAT IS THE NEXT ... NKF 21

S-7 Ons 1230 S1 KOMPLIKASJONS SYMPOSIUM NKF 22

S-8 Ons 0830 S2 RECTAL CANCER - CHOICE OF SURGICAL TECHNIQUES GAS 23-24

S-9 Ons 0830 S3 2022 NKKF AND NORKAR CAROTID SYMPOSIUM KAR 25-26

S-10 Ons 0830 M4 GENTESTER OG GENTERAPI- HVA BRINGER NY ... URO 27

S-11 Ons 1200 M6 FELLES SYMPOSIUM BRYSTKIRURGI/PLASTIKKIRURGI BRY 28

S-12 Tor 1000 M6 AUTOFLUORESCENCE OG ICG ANGIOGRAFI AV ... BRY 29

S-13 Tor 1300 S1 UTDANNINGSSYMPOSIUM PLA 30

S-14 Fre 0900 S1 MINISYMPOSIUM PLA 31

S-15 Fre 1000 S1 PLASTIKKIRUGENS ROLLE I TRAUMEBEHANDLING PLA 32

S-16 Tor 0900 S2 HPB SYMPOSIUM GAS 33 S-17 Tor 1230 S2 FLEXURE CANCERS GAS 34 S-18 Tor 1330 S3 KRONISK VENØS INSUFFISIENS VS RASTLØSE BEIN KAR 35

S-19 Fre 0800 S2 MODERN TREATMENT OF FISTULA AND ... GAS 36 S-20 Fre 1000 S3 THORAXKIRURGISK SYMPOSIUM THX 37

S-21 Fre 0830 M6 MEDIKAMENTELL BEHANDLING AV FEDME GAS 38

S-22 Fre 1230 M6 REVISJONSKIRURGI VED VEKTOPPGANG GAS 39 S-23 Ons 0830 M6 GLOBALT ARBEID SOM LEGE/KIRURG - HVORDAN... NKF 40

24. - 28. oktober 2022 // Vitenskapelige forhandlinger

SYMPOSIUM TRAUMEDAGEN 2022

SYMPOSIUM BUKVEGGSDAGEN 2022

COMING TOGETHER IS

WORKING TOGETHER

25. oktober, 08:00 - 16:00

Auditorium S1

Ansvarlig: Tina Gaarder

BEGINNING, KEEPING TOGETHER

8.00-09.30 IPOM ELLER IKKE IPOM – DET ER SPØRSMÅLET… OG HVORDAN UNNGÅ BROKK

Møteleder: Tina Gaarder / Inge Glambek

08.00-08.10 ETEP – preliminary results from 2021/2022 Gøren T. Andersen

08.10-08.30 Laparoskopisk IPOM eller eTEP Line Schiøtt Iversen vs Kristin Kjellevold

08.30-08.45 Traumatiske bukveggsruptur – når og hvordan? Tina Gaarder

08.45-08.55 Profylaktisk nett – når og hvordan Jorunn Skattum

08.55-09.10 GORE Synecore – the evidence so far Nick Inman

09.10-09.30 Diskusjon med panel

09.30-10.00 KAFFE

10.00-11.30 ROBOTASSISTER BUVEGGSKIRURGI I NORGE 2022

Møteleder: Signe Røstad / Jan Lambrecht

10.00-10.10 Minimally invasive staged surgery for complex ventral hernia repair – a case report Gøran T. Andersen

10.10-10.20 Introduksjon / eTEP Signe Røstad

10.20-10.30 TAR Hans Gunnar Botnen

10.30-10.40 Pauli Jan Lambrecht

10.40-10.50 Kasuistikk – traumatisk flankebrokk Joachim Wiborg

10.50-11.10 INTUITIVE – To build and implement a successful hernia da Vinci program – The Why & The How. The Danderyd Hospital experience Bjørn Tørnqvist

11.00-11.30 Diskusjon med panel

11.30-12.30 LUNCH

12.30-14.00 LYSKEBROKK

Møteleder: Kari Erichsen / Per Even Storli

12.30-12.50 Akutte lyskebrokk ved OUS Ullevål 2014-2021 Anders Haugvad

12.40-13.00 Akutte lyskebrokk Kristin Kjellevold

13.00-13.30 Kroniske postoperative lyskesmerter Andrew de Beaux

13.30-13.40 MEDTRONIC – Symbotex og Progrip

13.40 -14.00 KASUISTIKKER

Per Even Storli, Kari Erichsen 14.00-14.30 KAFFE

14.30-16.00 BUKVEGGSKIRURGI I NORGE – HVEM GJØR HVA OG STRATEGI VIDERE

Møteledere; Knut Borch / styret NBF

Styret i NBF inviterer til diskusjon rundt følgende tema:

• Kurs og utdanning; hvordan sikrer vi opplæring?

• Hvordan skaffer vi tall på hva som gjøres av bukveggskirurgi i Norge?

• Skal alle sykehus kunne gjøre alle typer prosedyrer, evt hva skal sentraliseres?

• Sertifisering av bukveggssentre? Hvor mange?

• Robotkirurgien i Norge – hvor vil vi?

16.00-16.10 Benstrekk 16.10-17.30 SPRUDLENDE ÅRSMØTE NBF

Du kan ikke gi deg nå!

KIRURGISK BEHANDLING AV GASTROØSOFAGEAL REFLUKSSYKDOM

25. oktober, 13:00 -

Ansvarlig: Torgeir Søvik

13.00 Velkommen.

Torgeir T. Søvik, overlege, Avdeling for gastro- og barnekirurgi, Oslo universitetssykehus (OUS) Ullevål

13.05 Definisjon og utredning av gastroøsofageal reflukssykdom. Asle W. Medhus, overlege/avdelingsleder, Gastromedisinsk avdeling, OUS Ullevål

13.20 Indikasjon for kirurgisk behandling.

Anders Thorell, professor, Kirurg- och anestesikliniken, Ersta sjukhus, Stockholm

13.30 Nissens fundoplikasjon (video).

Tom Nordby, klinikksjef, Kirurgisk avdeling, Sykehuset i Østfold

13.40 Toupets fundoplikasjon (video).

Helene M. Haug, overlege, Avdeling for gastro- og barnekirurgi, OUS Ullevål

13.50 Fundoplikasjon am Toupet eller Nissen?

Anders Thorell, professor, Kirurg- och anestesikliniken, Ersta sjukhus, Stockholm

14.05 Pause

14.15 Nye metoder i antireflukskirurgien.

Magnus Fasting, overlege, Avdeling for gastro- og barnekirurgi, OUS Ullevål

14.25 Resultater etter antireflukskirurgi hos barn og voksne.

Thomas Fyhn, LIS, Avdeling for gastro- og barnekirurgi, OUS Ullevål

14.35 Reflukssykdom etter sleeve gastrektomi.

Villy Våge, overlege, SOReg-Norge og Helse Bergen

14.45 Barretts øsofagus.

Tobias Hauge, LIS, Avdeling for gastro- og barnekirurgi, OUS Ullevål

14.55 Revisjonskirurgi etter fundoplikasjoner.

Torgeir T. Søvik, overlege, Avdeling for gastro- og barnekirurgi, OUS Ullevål

15.05 Avslutning

SYMPOSIUM FUNK NY ORDNING: ER DET LYS I ENDEN AV KORRIDOREN?

25. oktober, 08:30 - 15:30

Auditorium

Ansvarlig: Marlene Løw

09:00 - Introduksjon, tittel: «En vårdag i 2019 til nå» v/ FUNK 15 min

09:15 - Legeforeningen, tittel: «Kompetansebasert utdanning: hvorfor alt måtte endres» v/Nina Evjen, avventer helt endelig bekreftelse fra Nina. 30 min

09:45 - Helsedirektoratet, tittel: «Kirurgisk spesialistutdanning: muligheter for dobbeltspesialisering og fremtidig revisjon» v/ Marie Thoresen 30 min

10:15 - Pause

10:45 - RegUT HSØ, tittel: «Hvordan jobbe sammen for bedre utdanning» v/ Kristijane Hvaal 30 min

11:15 – Utdanningsavd. OUS, tittel: «LIS utdanning i sykehus: flere kryssende interesser» v/ Trond Vartdal 45 min

12:00 – Kompetanseportalen, tittel: «Kompetanseportalen: systemstøtte for LIS utdanningen» v/ Gry Næss og Cecilie Næss 30 min

12:30 - Lunsj

13:30 - Norsk kirurgisk forening, tittel: «Generellkirurgi: nok en omkamp eller byråkratisk misforståelse?» v/ John Christian Glent 30 min

14:00 - Spesialitetskomitèn i generellkirurgi?

14:30 - Paneldebatt: Kirurgisk spesialistutdanning, utfordringer og løsninger.

15:30 - Pause

15:45 - FUNKs årsmøte

KIRURGEN:

DEN FORTSATT?

SURGICAL QUALITY AND SAFETY. WHAT IS THE NEXT BIG THING?

Ansvarlig: Knut Magne Augestad

at the Norwegian Surgical Association Annual Meeting 2022

Bakgrunn: Alle kirurger ønsker å tilby helsetjenester og operasjoner av høy kvalitet. Men det eksisterer dessverre uønsket variasjon i operasjoner og komplikasjoner. Så hvordan forbedrer vi oss? De Norske kvalitetsregister spiller en sentral rolle, men fokus på kontinuerlig kvalitetsforbedring ved hver enkelt kirurgisk avdeling er samtidig essensielt. Internasjonale og nasjonale eksperter med interesse for kirurgisk kvalitetsforbedring vil forelese. Målgruppe for symposiet er alle kirurger, symposiet blir på engelsk.

Program komite: Anne Karin Lindahl, Ingeborg Steinholt, Jon Helgeland, Knut Magne Augestad

Session 1: Quality improvement – the way forward

0800 – 0805: Welcome – why surgical quality improvement? Knut Magne Augestad

0805 – 0835: Invited lecture: Moving from 15 to 2 % pelvic recurrence after rectal cancer surgery – the success story of the Norwegian Colorectal Cancer Registry. Head Norwegian Gastrointestinal Cancer Group Colorectal and Professor of Surgery St Olavs University Hospital Arne Wibe.

0840 – 0915: International guest lecture: From an individual to a collaborative effort of surgical quality improvement. The Michigan Surgical Quality Collaborative experience. Professor of Surgery, University of Michigan and Director Michigan Surgical Quality Collaborative Samantha Hendren

0920 – 0930: Invited lecture: Using EHR generated data to improve surgical care. What is the potential? PhD. candidate and surgical resident, University of Oslo and Department of GI Surgery Akershus University Hospital Ingeborg Steinholt

0930 – 1000: Coffe break

Session 2. Patient safety – how do we improve?

1000 – 1035: International guest lecture: Association between surgeon technical skills and patient outcomes. Professor of Surgery and Vise Chair of Research, University of Texas and Mc Govern Medical School Jonah Stulberg.

1040 -1055: Invited lecture: Hospital characteristics of failure to rescue after abdominal surgery. Chief scientist Norwegian Institute of Public Health Jon Helgeland

1100 – 1130: International guest lecture: The association between perioperative sentinel events and surgical complications. PhD candidate and Surgical Resident, Impulse Institute Amsterdam and Department of Surgery University of Groningen Netherlands Iris Reijmerink.

1130 Adjourn and lunch

1800: Faculty dinner

SYMPOSIUM KOMPLIKASJONS SYMPOSIUM

26. oktober, 12:30 - 14:30

Auditorium S1

Ansvarlig: Knut Borch

1230 – 1320: Komplikasjonsmøter – Har vi det? Fungerer det? Lærer vi av det?

Foredrag og paneldebatt.

1330- -1420: Komplikasjoner fra 2021/2022 – Hva kan vi lære?

Videokasustikker, presentasjoner og paneldebatt.

SYMPOSIUM RECTAL CANCER – CHOICE OF SURGICAL TECHNIQUES

26. oktober, 08:30 - 15:30

Auditorium

Ansvarlig: Maria Gaard

Rectal cancer symposium

-surgical treatment of rectal cancer

Rectal Surgery in the future

8.30-9.00 Future techniques in surgical treatment of rectal cancer; Virtual reality, artificial intelligence and florescence guided surgery (Associate professor, colorectal Surgeon Manish Chand, University College London)

9.00-9.20 New industrial developments in colorectal surgery (Storz- Marketing manager Magne Brekke)

9.20-9.45 ICG- does it prevent anastomotic leaks? (Associate professor, colorectal surgeon Manish Chand, University College London) 9.45-10 Coffee

Early rectal cancer

10.00-10.30 Diagnosis and treatment of early rectal cancer (Consultant colorectal surgeon Ole Sjo, Ullevål University Hospital)

Surgery within TME

10.30-11.00 Comparing laparoscopic, robot assisted and open techniques. Tailored surgery? (Professor, Colorectal Surgeon Paris Tekkis, Royal Mardsen Hospital, London )

Surgery beyond TME

11.000-11.30 Present and future techniques for beyond TME surgery (Consultant colorectal surgeon, Arne Solbakken, The Norwegian Radium Hospital)

11.30-12.00 Panel discussion Moderators Hanne Skoglund and Peter Monrad-Hansen

Gastrokirurgi

Perineal hernias

13.00-13.30 Cylindric resection in the prone position, when and how to prevent perineal hernias- primary prophylactic treatment or repair? (Associate professor, consultant colorectal surgeon Per Nilsson, Karolinska sjukhuset )

13.30-14.00 Perineal hernia muscle saving method for repair (Consultant trauma/abdominal wall reconstruction surgeon Tina Gaarder, Ullevål University Hospital)

14.00-14.15 Panel discussion

Moderators Peter Monrad-Hansen and Hanne Skoglund

14.15- 14.30 Let´s move

Patients view

14.30-15.00 Treatment of rectal cancer from the patient’s perspective. What is important to me? (Mrs. Kristin Andresen in conversation with consultant oncologist Jørgen Smeby and consultant colorectal surgeon Maria Gaard, Ullevål University Hospital)

Panel discussion/case presentation

15.00-15.30 Panel discussion. Let’s talk about; how we do it

Moderators Usman Saeed and Tom Wik

SYMPOSIUM

2022 NKKF AND NORKAR CAROTID SYMPOSIUM

26. oktober, 08:30 - 17:00

Auditorium S3

Ansvarlig: Shakil Aslam

2022 NKKF and Norkar Carotid symposium

Guest Lecturer: Professor Alison Halliday – University of Oxford

Session I: Introduction and status for carotid surgery in Norway 0830-0900 Results of carotid surgery in Norway – what is in the registry Results of the carotid audit – how do we do it?

Session II: Workup and referral routine for patients with symptomatic stenosis –0900-0945 How does the preoperative collaboration work?

The stroke physicians’ perspective (Fredrik Ildstad) The neurologist’s perspective (Mona Skjelland)

Discussion: Key points for optimal collaboration – stroke physician and surgeon

Coffee break 0945-1015

Session III: Perioperative routine and anesthesia 1015-1100 Perioperative routine – results from the carotid audit The anesthesiologist’s perspective (Jørgen Olafsen)

Discussion: Key points for optimal collaboration – anesthesiologist and surgeon

Lunch 1100 – 1200

Session IV: Surgical technique 1200-1300 Kirsten Krohg Sørensen: Surgical technique for CEA at Rikshospitalet Video presentation by Beate Lindberg Karsten Myhre: surgical technique for CEA in Drammen Allison Halliday: Surgical technique for CEA Discussion: Key points for surgical technique for carotid endarterectomy

Session V: Management of perioperative complications – case reports 1300-1330 Frode Aasgaard: dissection and acute stenting after CEA Martin Altreuther: A wakeup nightmare after CEA Discussion – how to handle perioperative stroke?

Coffee break 1330-1400

Karkirurgi

Session VI: Asymptomatic carotid stenosis

1400-1500

Allison Halliday: Results and Implications of the ACST-2 study

Discussion: How to treat asymptomatic carotid stenosis – do we need a new ACST study against current BMT?

Coffee break

1500-1530

Session VII Panel Discussion

1530-1700 How can we improve carotid surgery in Norway? Technical aspects

Organizationally and logistical challenges

Panel with A Halliday, KKS, F Ildstad, J Olafsen, Mona Skjelland, Karsten Myhre, Martin Altreuther

OG GENTERAPI- HVA BRINGER NY TEKNOLOGI TIL VÅRE UROLOGISKE PASIENTER?

Ansvarlig:

Symposium

8.30-09.00 Bioteknologirådet Eirik Joakim Tranvåg

09.00-09.30 Nyrekreft Ida Wiig Sørensen

09.30-10.00 Nye rettningslinjer Pca Eli Marie Grindedal

10.00-10.30 Prostatakreft Ola Bratt

10.30-11.00 Kaffe

11.00-11.30 Presisjons medisin Daniel Heinrich

11.30-12.00 Debatt Alle

12.00-12.30

12.30-13.30

Nordisk Urologisk Forening

Hvordan ser fremtidens kreftbehandling ut? Hvilke genteknologier finnes og hva er de etiskt utfordringene?

Arvelig nyrekreft: når skal det mistenkes og hvordan skal det utredes?

Arvelig prostatakreft-aktuelle gener, kreftrisiko og gentesting

Genetisk testing for prostatakreftpraktiske konsekvenser for urologien

13.30-14.30 Finansierte kliniske studier

GRAND-P Sven Løffeler

Persontilpasset medisin- revolusjon eller håp til høy pris?

Gentester og genterapi- er norsk helsevesen forberedt?

Leder NUF og medlemmer En forening i forandring

Randomisert multisenter Inkludering i alle helseregioner

Behandling av eldre med høyrisiko PCa, SPCG19

Aktiv overvåkning av prostatkreft Bladmetrix Rolf Wahlquist Bladmetrix

SPCG17 Helena Bertilsson

14.30-15.00 PhD- Urologi Augun Blindheim

Lokalisert Ca vesicae St Olav PhD- Urologi Gigja Gudbrandsdottir Nyrekreft Bergen

15.00-15.30 Kaffe

15.30-16.00 OPT Kirsti Aas

16.00-16.15 LIS i Urologi Anette Johanssen

Organisert prostatakreft testing. Hva er gjort? Veien videre?

Veien til bakvakt- hvordan organiser

Bryst-

FELLES SYMPOSIUM BRYSTKIRURGI/PLASTIKKIRURGI

26. oktober, 12:00 - 14:30

Auditorium M6

Ansvarlig: Ina Huse

Møteledere: Stine L’orange og Kjell Vidar Husnes

12:00 – 13:00 Autolog brystrekonstruksjon

Thomas Sjøberg, Plastikkirurgisk avdeling UNN

13:00 – 13:20 Prisma 2 studien

Martin Schou, Plastikkirurgisk avdeling, RH

Ingvild Ona Moberg, Seksjon for bryst- og endokrinkirurgi, OUS

13:20 – 13:40 Pause

13:40 – 14:30 Tertiær brystrekonstruksjon

Haris Mesic, Plastikkirurgisk avdeling, RH

OG ICG ANGIOGRAFI AV PARATHYREOIDEA

Plastikkirurgi SYMPOSIUM

UTDANNING

27. oktober, 13:00 - 15:00

Auditorium S1

Ansvarlig: Lars Frich

13:00 – 13:05 Introduksjon (Frich)

13:05 – 13:20 Spesialitetskomiteens arbeid med ny ordning (Orhagen)

13:20 – 13:35 LIS sine erfaringer (Nguyen/Shanmugarajah)

13:35 – 14:30 Utdanningsansvarliges erfaringer.

• – Bergen (Almeland*)

• – Moss (Wester)

• – Rikshospitalet (Schou)

• – Skien (Hegard)

• – Stavanger (Øglænd)

• – Tromsø (Nergård)

• – Trondheim (Sneve*)

• * deltar digitalt

14:30 – 15:00 Spørsmål/paneldebatt

MINISYMPOSIUM – OKULOPLASTISK TUMORKIRURGI

Ritika

Plastikkirurgi SYMPOSIUM

PLASTIKKIRUGENS ROLLE I TRAUMEBEHANDLING

28. oktober, 10:00 - 16:00

Auditorium S1

Ansvarlig: Lars Frich

10:00 – 11:00 TRAUME – SESJON 1

10:00 – 10:30 Ansiktsskader

Fredrik Lindal Platou, Kjevekirurgisk avdeling, UUS

10:30 – 11:00 Ansiktsskader

Elisabeth Sætnan, Plastikkirurgisk avdeling, RH

11:00 – 12:00 Lunch

12:00 – 13:30 TRAUME – SESJON 2

12:00 – 12:30 Håndskader

Maria Vatne, Plastikkirurgisk avdeling, RH

12:30 – 13:00 Skoldingsskader hos barn

Lars Erik Sanden, Plastikkirurgisk avdeling RH

13:00 – 13:30 Frostskader

Joakim Lagerlöf, (Plastikkirurgisk avdeling, UNN)

13:30 – 14:00 Pause

14:00 – 16:00 TRAUME – SESJON 3

14:00 – 14:30 Initialt mottak av traumepasienter Pål Aksel Næss, Avdeling for traumatologi, UUS

14:30 – 15:00 Damage control Tina Gaarder, Avdeling for traumatologi, UUS

15.00 – 15:30 Ortopedisk traumatologi

Carl Erik Alm, Ortopedisk Avdeling, UUS

15:30 – 16:00 Dekning av akutte bløtdelsskader Inger Karin Fuglesteg, Plastikkirurgisk avdeling, RH

SYMPOSIUM

HPB

27. oktober, 09:00

Auditorium

Ansvarlig: Sheraz Yaqub

Tid Tema Ansvarlig 0900-0905 Velkommen til HPB symposium Sheraz Yaqub – OUS 0905-0935 Kolorektale levermetastaser – state of the art Jon-Helge Angelsen – HUS 0935-1000 MDT levermøte Åsmund Fretland – OUS

1000-1005 Beinstrekk 1005-1035 Pankreascyster – state of the art

Kjetil Søreide – SUS 1035-1100 MDT cystemøte Dyre Kleive – OUS

LUNSJ

Gastro

Nedre

SYMPOSIUM SURGERY IN FLEXURE CANCERS

27. oktober, 12:30 - 14:00

Auditorium S2

Ansvarlig: Lars Thomas Seeberg

12.30-12.35: Introduction

Dr Lars T Seeberg

12.40-13.05: «Revisiting the splenic flexure cancer, personalized surgery after anatomical considerations using 3D printed models and 3D reconstructions»

Dr Bjarte T Andersen

13.10- 13.35: «Conquering the left flexure, CME for The left colon»

Dr Marcos Gomez

13.40-14.00

«Conquering the right flexure, tips and tricks»

Dr Lars T Seeberg

14.00-14.30: «Single stapling in rectal cancer»

Dr Marcos Gomez

SYMPOSIUM KRONISK VENØS INSUFFISIENS VS RASTLØSE BEIN

Arvesen, Einar Kinge, Espen Gubberud, Carl Erik Slagsvold?, Nevrofysiolog (TBA)

MODERN TREATMENT OF FISTULA AND HEMORROIDAL DISEASE

Ansvarlig:

Session

Moderator:

Session

Moderator:

09:00

Morning Trainee

09:40

10:40

Session 3: Fistula

Moderator:

Session

Moderator:

Fistula

Crohns

US

horse shoe, anovaginal)

stem cells, VAFT, Glue, OTC…)

Session 5: Hemorroidal disease

Moderator:

15:20

has it

the

SYMPOSIUM THORAXKIRURGISK

28. oktober, 10:00

Auditorium

Ansvarlig: Vegard Ellensen

• A-disseksjon: New techniques and strategies. M Czerny (30 min)

•

• TOS: Behandlingstilbud i Norge – Panelfremlegging og -diskusjon. L Jørgensen, R Eggum og B Hjelmeland (30 min)

•

LIS utdanningen i Norge – presentasjon og diskusjon (30 min)

SYMPOSIUM MEDIKAMENTELL BEHANDLING AV FEDME

28. oktober, 08:30 - 10:00

Auditorium

Ansvarlig: Jon Kristinsson

0830-1000 Medikamentell behandling av fedme

0830-0835 Innledning, Jon Kristinsson leder for NFFK

0835-0855 What is the role of surgery in the new era of pharmacotherapy? Prof Alex Miras, Ulster University and Imperial College London, UK

0855-0910 Medisiner for behandling av fedme. Eli Heggen Avdeling for preventiv kardiologi, OUS

0910-0925 Henriette Øien er direktør i Avdeling for folkesykdommer i Helsedirektoratet ? (Ikke bekreftet)

0925-0940 Fedmemedikamenter før og etter fedmekirurgi. Jorunn Sandvik

0940-0950 Diskusjon

SYMPOSIUM REVISJONSKIRURGI VED VEKTOPPGANG

28. oktober, 12:30 -

Ansvarlig: Jon Kristinsson

1230-1345

Revisjonskirurgi ved vektoppgang 1230-1240 Registrering av revisjonskirurgi i SOReg. Villy Våge, SOReg-N 1240-1305 Gjennomgang av resultater for revisjonskirurgi ved vektoppgang etter bariatrisk kirurgi/Results of revisional surgery for weight regain after bariatric surgery Helene Haug, Overlege, Gastrokirurgisk avdeling, OUS, Ullevål

1305-1325 Revisional bariatric surgery – more than a moral obligation. Stephan Axer overlege sykehuset I Thorsby

1325-1345 Paneldiskusjon med spørsmål fra publikum. Helene Haug leder diskusjonen Panel Alex Miras, Stephan Axer, Jon Kristinsson, Jorunn Sandvik

ARBEID

Ansvarlig: Usman Saeed

Moderator: Tina Gaarder

Program: 08.30-08.35

Tina Gaarder

08.35- 09.10 Leger uten grenser (35 min) Gunnar Adolfsson

09.10-09.45 Capacare (35 min) Brynjulf Ystgaard

09.45-10.20 Røde Kors (35 min) Per Kvandal og Hilde Marie Nilsen

10.20-10.45 Globalt samarbeid for kompetanseheving lokalt (25 min) Tina Gaarder

10.45-11.15 Paneldebatt

SATELITT SYMPOSIUM - INNHOLD

NR Dag KL Rom Innhold Seksjon Side

SS-1 Tir 1515 S2 INTUITIVE - “THE VALUE OF DA VINCI - ASSISTED HIATAL HERNIA SURGERY - OUR EXPERIENCE AT ... GAS 45

SS-2 Tor 1200 S2 INTUITIVE - “DA VINCI ASSISTED CME WITH ICA, THE OPTIMAL COMBINATION” GAS 46

SS-3 Tor 1230 M4+5 KARL STORZ - “Hybrid” approach in the clinical... URO 47

SS-4 Tor 1430 M4+5 MEDTRONIC - First clinical experiences with the... URO 48

SS-5 Tor 1430 S2 OLYMPUS GAS 49

SS-6 Fre 1300 M4+5 BOSTON SCIENTIFIC URO 50

SATELITT SYMPOSIUM

SATELITT SYMPOSIUM

with

RAS system

SATELITT SYMPOSIUM OLYMPUS

SATELITT SYMPOSIUM BOSTON SCIENTIFIC

ÅRSMØTER OG GENERALFORSAMLINGER - INNHOLD

NR Dag KL Rom Innhold

Seksjon Side

G-1 Fre 1400 M3 NORSK BARNEKIRURGISK FORENING BARN 53

G-2 Ons 1630 S2 NORSK FORENING FOR GASTROENTEROLOGISK KIR. GAS 54

G-3 Ons 1800 S2 NORSK FORENING FOR KOLOREKTAL KIRURGI GAS 55

G-4 Fre 1400 M6 NORSK FORENING FOR FEDMEKIRURGI GAS 56

G-5 Ons 1700 Bryne NORSK SELSKAP FOR CRANIOFACIAL KIRURGI EGEN 57

G-6 Tir 1530 S3 FUNK - Forening for Unge Norske Kirurger NKF 58

G-7 Tor 1700 S3 NORSK KIRURGISK FORENING NKF 59

G-8 Tor 1530 S3 NORSK KARKIRURGISK FORENING KAR 60

G-9 Tor 1600 M4+M5 NORSK UROLOGISK FORENING URO 61

G-10 Tor 800 M6 NORSK FORENING FOR BRYST OG ENDOKRIN KIR. BRY 62

G-11 Tor 1400 M3 NORSK THORAXKIRURGISK FORENING THX 63

G-12 Tir 1230 Bryne NORSK FORENING FOR MAXILLOFACIAL KIRURGI MAX 64

G-13 Tor 1530 S1 NORSK PLASTIKKIRURGISK FORENING PLA 65

G-14 Tor 1700 S1 NORSK FORENING FOR ESTETISK KIRURGI PLA 66

G-15 Tor 1700 M3 LEGER I SPESIALISERING I PLASTIKKIRURGI (LIPS) PLA 67

G-16 Tir 1600 S1 NORSK BROKKIRURGISK FORENING NKF 68

NORSK FORENING FOR KOLOREKTAL KIRURGI

NORSK FORENING FOR

Årsmøte

NORSK SELSKAP FOR

FUNK – FORENING FOR UNGE NORSKE KIRURGER

NORSK KIRURGISK

NORSK KARKIRURGISK

NORSK

Årsmøte

GENERALFORSAMLING NORSK FORENING FOR MAXILLOFACIAL KIRURGI

KIRURGI

NORSK FORENING FOR

NORSK BROKKIRURGISK

UTSTILLER KART

UTSTILLER LISTE

Stand Firma Stand Firma

411C Adcare 319 Karl Storz 411B Ambu 315 Kebomed 405 Applied Medical 301 Ledidi 207 Arctic Medical 302 Leger uten Grenser 305 B.Braun 411A Master surgery systems AS 306 Bayer 406 Medac 204 BD Bard 303 Mediplast

402 Bosten Scien... 309 Mediq Norge 201 CSL Vifor 310 Medistim 203 DMedical 206 Medivatus

202 Edwards Life... 313 Metronic 304 Ergo Opptikk AS 401 Olympus

407 FUNK 403 Ortomedic 407 Helsedirektoratet 205 Pharmacosmos 314 Inomed i Scandinavia 307 PharmaPrim 312 Inter-Medical 316 Photocure 317 Intuitiv 404 Prostalund AB 408 Ipsen 308 Smith and Nephew 208 Jehovas Vitner 209 Sunnsoft

FRIE FOREDRAG - INNHOLD

0830

0830

1030

0850

Øvre

Gastro 2 - Nedre 76

Gastro 3 - Nedre 77

Gastro

- Fedme 78

- Brokk

Barnekirurgi

80

Barnekirurgi 2 81

og endokrinkirurgi 1 82

Bryst- og endokrinkirurgi 2 83

Bryst- og endokrinkirurgi 3 84

Bryst- og endokrinkirurgi 4 85

Karkirurgi 1 86

Karkirurgi 2 87

Plastikkirurgi 1 88

Plastikkirurgi 2 89

Thoraxkirurgi 1 90

Thoraxkirurgi 2 91

Traumatologi 92

Tirsdag

Østerballe

Mortensen

Østerballe

Fyhn

Nathkai, Berge Simen Tveten, Kazmi Marryam, Sundhagen Jon Otto, Hisdal Jonny, Kazmi

Kazmi Syed Sajid Hussain,

5. PASIENTER MED KRONISK MESENTERIELL ISKEMI OG MEDIAN ARCUATE LIGAMENT SYNDROM (MALS) HAR ØKT PLASMA ALFA-GST

Kazmi Syed Sajid Hussain, Safi Nathkai, Berge Simen Tveten, Kazmi Marryam, Sundhagen Jon Otto, Julien Kari, Thorsby Per Medbøe, Ånonsen Kim Vidar, Medhus Asle Wilhelm, Hisdal Jonny

OUS ULLEVÅL

Dretvik Thomas, Hauge Tobias, Johnson Egil, Mala Tom

ET 12 ÅRS

OUS

Hauge Tobias, Dretvik Thomas, Hauge Truls, Johnson Egil, Mala Tom

VED OSLO

Anundsen Tommy Kallåk, Johannessen Hans-Olaf, Hauge Truls, Johnson Egil

OSLO UNIVERSITETSSYKEHUS, ULLEVÅL

Fasting Magnus Hølmo, Johannessen Hans-Olaf, Søvik Torgeir Thorson, Glomsaker Tom Birger, Førland Dag, Skagemo Caroline Ursin, Mala Tom

Kazaryan Airazat M., Eftang Lars L., Ødegaard Pål, Hagve Martin, Skjold-Ødegaard Benedigte, Olsen Ole Christian, Sharapova Svetlana A., Breuer Rafael Georg, Vinge-Holmquist Olof, Malik Yasir G., Rancinger Peter, Mala Tom, Søreide Kjetil

Guro Kleve,

Pomianowska Ewa, Ougland Rune

Lygre Kristin Bentung,

Rakel

Høysæter Trude, Hjelle Sigrun Margrethe, Eide Geir Egil, Gjertsen Bjørn Tore,

Hovland Randi

Lygre Kristin Bentung, Eide Geir Egil, Storli Kristian Eeg, Pfeffer Frank

AV OPERASJONMETODE I DEN RANDOMISERTE STUDIEN “OPEN D3 RIGHT COLECTOMY COMPARED TO LAPAROSCOPIC CME FOR RIGHT-SIDED COLON CANCER (D3/ CME)”.

Lygre Kristin Bentung, Eide Geir Egil, Storli Kristian Eeg, Pfeffer Frank

INDIVIDUALISERT KIRURGI FOR MILTFLEKSUR

Bjarte T, Kazaryan Airazat M, Stimec Bojan V, Rancinger Peter, Ignjatovic Dejan

Vågane Vegard, Storli

Gamlestøl

Våge

Våge Villy

Salte

Søvik Torgeir, Olbers Tosten, Mala Tom

Chahal-Kummen

Våge Villy, Kristinsson Jon, Mala Tom

BROKK

Tirsdag

Andersen

Andersen Gøran

Haugvad

Sturla, Sæter

Negin, Sæter

Elveos Marlene Mauseth, Skari Hans, Mørk Kaja, Schistad Ole, Næss Pål Aksel

UNGDOM

Hoel Anders Telle, Teig Catherine J., Austrheim Astrid, Lindam Anita, Øresland Tom, Gjone Helene, Bjørnland Kristin

Henrik, Ertresvåg Kjetil, Bjørnland Kristin

Fredag 28. oktober, 10:30

Kvello Morten, Knatten

Kristensen, Fyhn Thomas Johan, Bjørnland Kristin

Johannessen Hanna, Karlsen Remi Andre, Hoel Anders Telle, Bækkevold Espen Sønderaal, Bjørnland Kristin, Jahnsen Frode Lars

Dietrichson Gustav Emil, Skari Hans, Schistad Ole, Aksnes Gunnar, Næss Pål Aksel

VED HAUKELAND

Kiserud Thorleif, Varinac Dejan

MISDANNELSER

EN KVALITATIV

Karlsen Remi Andre, Hoel Anders Telle, Gjone Helene, Bjørnland Kristin

Margit, Lømo Jon, Rosenqvist Hanne, Lauritzen Peter

Eggesbø

Beate, Starheim Victor, Thomassen Sofia, Riis Margit, Lømo Jon, Rosenqvist Hanne,

Dragvoll Ida, Bofin Anna Mary, Søiland

Taraldsen Gunnar, Engstrøm Monica Jernberg

Dragvoll Ida, Bofin

Gunnar, Engstrøm

Jernberg

Florholmen-Kjær

Brun Heimly Vegard, Mortensen Rica, Florholmen-Kjær

Torsdag

oktober, 08:30

VIKEN

Borgen Lars, Aasekjær Kjartan, Skoe Øyvind

Mathisen Sven Ross, Berge Simen Tveten

OSLO

ELLEVE ÅRS OPPFØLGING

Mansoor Saira Mauland, Rabben Toril, Hisdal Jonny, Jørgensen Joakim Jørgen

ÅPEN VIA ARTERIA ULNARIS. Amundsen Svein Roar, Jenssen Guttorm

HYBRID OPERASJONSMETODE

BEDRET

Rognerud Øystein Hovi, Grøtta Ole Jørgen, Hisdal Jonny, Sandbæk Gunnar, Rosales Antonio

KRONISK MESENTERIELL ISKEMI OG MEDIAN ARCUATE LIGAMENT SYNDROM (MALS)

ØKT PLASMA ALFA-GST Kazmi Syed Sajid Hussain, Safi Nathkai, Berge Simen Tveten, Kazmi Marryam, Sundhagen Jon Otto, Julien Kari, Thorsby Per Medbøe, Ånonsen Kim Vidar, Medhus Asle Wilhelm, Hisdal Jonny

ÅRS ERFARING

MEDIAN ARCUATE LIGAMENT SYNDROM (MALS)

52 PASIENTER Kazmi Syed Sajid Hussain, Safi Nathkai, Berge Simen Tveten, Kazmi Marryam, Sundhagen Jon Otto, Hisdal Jonny, Kazmi

Ciosek

de Weerd Louis

de Weerd Louis

INFRARØD TERMOGRAFI (DIRT) FOR EVALUERING AV LAPPEPERFUSJON VED ALVORLIG HÅNDTRAUME

Antonsen Bendik Trones, Weum Sven, Mercer James B, de Weerd Louis

73. PERFORATORKARTLEGGING MED DYNAMISK INFRARØD TERMOGRAFI (DIRT) I DIAGNOSTIKK AV ANTERIOR CUTANEOUS NERVE ENTRAPMENT SYNDROME (ACNES)

Antonsen Bendik Trones, Weum Sven, de Weerd Louis

INTENSIV LYMFEDRENASJE FOR BEHANDLING AV RESIDIVERENDE SEROM ETTER BUKPLASTIKK

Bakhuis Kimberley F, Antonsen Bendik T, de Weerd Louis

HVOR GODE ER VI TIL Å BEREGNE BREDDEN AV IMPLANTATET SOM BRUKES TIL REKONSTRUKSJON ETTER SUBKUTAN MASTEKTOMI?

Korvald Christian, Korvald

Fredag 28. oktober,

86.

ST. OLAVS HOSPITAL: KLINISK OPPFØLGING, EKKOKARDIOGRAFI

PATIENT-PROSTHESIS MISMATCH. Korpberget Susanne, Eide Julie Roald, Salvesen Øyvind, Dalen Håvard, Slagsvold Katrine Hordnes, Grenne Bjørnar, Wahba Alexander

87. INGEN TIDLIG STRUKTURELL DEGENERASJON AV TRIFECTA AORTAKLAFFEPROTESER I ET 6ÅRS MATERIALE

Silje S. Kandiah, Terje Aass, Karoline Fadnes, Rune Haaverstad, Vegard S. Ellensen

88.

ASSOSIERT MED REDUSERT INSIDENS AV KIRURGI FOR AORTASTENOSE

KONDISJON

MORTALITET ETTER KIRURGI: HUNT-STUDIEN Smenes Benedikte Therese, Letnes

Magne, Nes Bjarne Martens, Slagsvold Katrine Hordnes, Wisløff Ulrik, Wahba Alexander

89. INFEKSIØS ENDOKARDITT VED ST. OLAVS HOSPITAL 2010-2020 Granild Milja, de Lanlay Even, Dalen Håvard, Slagsvold Katrine Hordnes, Wahba Alexander

90. ER KIRURGISK BEHANDLING AV INFEKSIØS ENDOKARDITT ASSOSIERT MED SLAG, BLØDNING OG EMBOLI?

Lauvstad Evelyn, Dalen Håvard, Wahba Alexander

91. VALVE-IN-RING, EN MULIGHET MEN IKKE ALLTID UKOMPLISERT Dahle Gry, Lingaas Per Snorre, Rein Kjell Arne, Dahle

92. KIRURGISK TILGANG VED TAVI GIR IKKE ØKT MORTALITET

Knappskog Hanne, Løland Kjetil H, Rotevatn Svein, Haaverstad Rune, Ellensen Vegard S

Torsdag

97.

Vinje

Thorsen

Evjen-Olsen

Kjorsavik Svein Reidar

Nordström

Nofal

Hanne

10 YEARS FOLLOW-UP STUDY OF PATIENTS RANDOMIZED TO MRI OR NO-MRI PRIOR TO RADICAL PROSTATECTOMY

Ottosson Fredrik, Eri Lars Magne, Berge Viktor, Rud Erik

98. MR FOR BESTEMMELSE AV TUMORVOLUM FØR RADIKAL PROSTATEKTOMI Eri Lars Magne, Rud Erik, Axcrona Ulrika, Qvigstad Lars, Berge Viktor, Eri

99. HVOR PÅLITELIG ER TUMORSTADIEBESTEMMELSEN FØR RADIKAL PROSTATEKTOMI?

Qvigstad Lars Fredrik, Rud Erik, Eri Lars Magne, Berge Viktor

100.

AV MR PROSTATA PÅ STAGING, PREDIKSJON AV PT-STADIUM OG

I NORGE

Haug Erik Skaaheim, Myklebust Tor Åge, Juliebø-Jones Patrick, Reisæter Lars, Aas Kirsti, Berg Arne, Müller Christoph, Hofmann Bjørn, Størkersen Øystein, Nilsen Kim Lund, Johannesen Tom, Beisland Christian

101. FØRSTE ERFARINGER MED VIVASCOPE - EN LOVENDE UTFORDRER TIL NEUROSAFE FOR

VURDERING AV MARGINSTATUS VED RALP

Hammarlund Carl, Andersen Aage, Moen Pont Johanne, Schønhardt Irina, Cimadamore Alessia

Kvåle, Roth Ingunn, Beisland Christian, Gudbrandsdottir

Rodolfo, Claezon Anders

Monshaugen Ida, Su Zhangli, Dutta Anindya, Klungland Arne, Ougland Rune

Fredag 28. oktober, 08:30 -

111. KLINISK AKADEMISK GRUPPE- OPPSKRIFT FOR TVERRFAGLIG FORSKNING I HELSE-MIDT

Bertilsson Helena, Bathen Tone, Langørgen Sverre, Størkersen Øystein, Tandstad Torgrim, Aksnessæther Bjørg, Bergan Unni, Karlsen Vegar, Elschot Mattijs, Rye Morten, Tessem May-Britt, Gustafsson Bjørn, Bertilsson

112. FUNKSJONELLE RESULTATER HOS ELDRE ETTER ROBOT ASSISTERT RADIKAL PROSTATEKTOMI (RALP) VED OSLO UNIVERSITETSSYKEHUS (OUS)

Berge Viktor, Aas Kirsti, Qvigstad Lars, Fosså Sophie D, Eri Lars Magne

113. LATE ADVERSE HEALTH OUTCOMES AND QUALITY OF LIFE AFTER CURATIVE RADIOTHERAPY OF PROSTATE CANCER: COMPARISON WITH MEN FROM THE GENERAL POPULATION

Fosså Sophie D, Dahl Alv A, Johanesen Tom Børge, Gjelsvik Ylva M, Storås Anne, Myklebust Tor Åge

114. URETEROSKOPI (URS) HOS GRAVIDE - ERFARINGER FRA HAUKELAND

UNIVERSITETSSYKEHUS (HUS) GJENNOM FIRE TIÅR

Juliebø-Jones Patrick, Beisland Christian, Gjengstø Peder, Baug Stephen, Ulvik Øyvind

115. PAEDIATRIC URETEROSCOPY (P-URS) REPORTING CHECKLIST´: ET NYTT VERKTØY TIL HJELP FOR RAPPORTERING AV RESULTATER I STUDIER OM PEDIATRISK URETEROSKOPI FOR STEINSYKDOM

Juliebø-Jones Patrick, Ulvik Øyvind, Beisland Christian, Somani Bhaskar

116.

IS SUFFICIENT FOR DETECTING UROTHELIAL CELL CARCINOMA.

Galtung Kristina Flor, Lauritzen Peter Mæhre, Baco Eduard, Sandbæk Gunnar, Rud Erik

117.

COMPUTED

IS ENOUGH FOR DETECTING RENAL CELL CARCINOMA IN PATIENTS WITH HEMATURIA.

Galtung Kristina Flor, Lauritzen Peter Mæhre, Baco Eduard, Sandbæk Gunnar, Rud Erik

118. UNENHANCED COMPUTED TOMOGRAPHY IS UNNECESSARY FOR STONE DETECTION IN HEMATURIA WORKUP.

Galtung Kristina Flor, Lauritzen Peter Mæhre, Baco Eduard, Sandbæk Gunnar, Rud Erik

Fredag

oktober,

Hauge Elen Martine, Hjelle Karin Magrethe, Beisland Elisabeth Grov, Aarstad Hans Jørgen, Beisland Christian

INFORMASJON HOS PASIENTER

Christiansen Ola, Kirkevold

Bratt

KVALITET

Benth Jurate Saltyte, Slaaen Marit

PASIENTER

HØYRISIKO PROSTATAKREFT

Knudtsen Ingerid, Abrahamsen Bendik, Selnæs Kirsten, Elschot Mattijs, Haugnes Hege, Bogsrud Trond, Aarsæther Erling, Richardsen Elin, Størkersen Øystein, Halvorsen Dag, Bertilsson Helena, Tangstad Torgrim, Bathen Tone

BETWEEN FOCAL ABLATION AND

INTERMEDIATE RISK PROSTATE CANCER: THE FARP RANDOMIZED CONTROL TRIAL.

PROSTATECTOMY

Berhanemeskel Tigist, Rud Erik, Baco Eduard

ETTER PROSTATEKTOMI HOS NORSKE PROSTATAKREFTPASIENTER

Storås Anne Holck, Tusuruda Kaitlyn, Haug Erik S, Fosså Sophie, D, Andreassen Bettina K

MENN Bøe Rebecca, Nilsen Ole Jacob, Holm Henriette Veiby

Ingunn, Beisland

Hjelle Karin Margrethe

ABSTRAKT INNHOLD

Paraduodenalt brokk- en sjelden årsak til ileus

Arjun André Shukla, Marian Bale Kirurgisk avdeling

Vestre Viken, Bærum sykehus

Bakgrunn

Paraduodenalt brokk er en sjelden form for kongenital intern herniering og kan føre til tynntarmsobstruksjon. Dette er en alvorlig diagnose som kan sette pasientens liv i fare. Her presenteres en kasuistikk om en tenåringsgutt som ble innlagt med akutte magesmerter.

Kasuistikk

En tenåringsgutt hadde i over en stund vært plaget med kroniske magesmerter. Han ble lagt inn på akuttmottaket grunnet akutt forverring av sine kjente kroniske magesmerter. Det som var annerledes var at smertene ikke gikk over, samt at de var mye sterkere i intensitet. I akuttmottaket var han hard i buken samt generelt palpasjons- og slippøm. Det var sparsomme tarmlyder ved auskultasjon. Blodprøvene viste leukocytter på 17, for øvrig upåfallende. CT abdomen viste mekanisk tynntarmsileus med brå kaliberveksling sentralt i buken og stedvis sløring av krøset mot utvidet tynntarm. Vakthavende radiolog mistenkte adheranseileus. Han ble operert, og vi startet laparoskopisk. Større deler av tynntarmen var dillatert og herniert i en lomme på venstre øvre kvadrant. Vi så noen karstrukturer som lå ventralt for lommen. Grunnet mye dilatert tarm i feltet, svært begrensede plassforhold, med usikkerhet hvorvidt all tarm var reponert, og uavklarte intraoperative funn, valgte vi å konvertere til midtlinje laparotomi. Det viste seg å være en mekanisk tynntarmsileus som skyldtes paraduodenal herniering av store deler av tynntarmen mot venstre side under arteria -og vena mesenterica inferior. Tynntarmen som ble reponert var viabel, og åpningen i mesenteriet ble sydd igjen. Det post operative forløpet var ukomplisert, og etter 2 måneders kontroll var han helt smertefri og tilbake for fullt med trening.

Diskusjon

Paraduodenalt brokk, også kjent som kongenital mesokolisk brokk, utgjør 0,5-0,9 % av tilfeller med tarmobstruksjon. Det er to typer av paraduodenale brokk: Venstre sidig (75%) og høyresidig (25%). Årsaken er en medfødt misdannelse av mesenteriet som fører til en åpning på undersiden av arteria og vena mesenterica inferior/superior. Behandlingen er operasjon, enten laparoskopisk eller ved laparotomi. Det er ingen klare retningslinjer på hvordan man skal løse dette, men målet er å reponere tarmen og lukke åpningen. Det går viktige karstrukturer på fremsiden av åpningen, og man må ta det i betraktning når man operer pasienter med tynntarmsileus slik at man ikke skader disse strukturene.

Prosedyre og kirurgisk samarbeid for Paraøsofageale brokk ved Universitetssykehuset i Nordnorge (UNN)

Lene Østerballe, UNN Harstad

Trond Ellingsen, UNN Harstad Eirik Aahlin, UNN Tromsø Kim Mortensen, UNN Tromsø

Vi har i UNN (Harstad, Narvik, Tromsø) opprettet en felles prosedyre og et kirurgisk samarbeide vedrørende de paraøsofageale hernier. Grad I hiatushernier har for UNN vært samlet og operert ved UNN Harstad gjennom mange år. For de større grad II-IV hiatushernier (paraøsofageale hernier) har vi nå opprettet et samarbeid hvor vi utreder og behandler dem i fellesskap efter ny algoritme.

Vi vil presentere denne algoritmen på høstmøtet med tanke på en generell diskusjon av den operative behandlingen av de paraøsofageale hernier i Norge. Kan vi ensrette dette og om mulig opprette et felles register for denne pasientgruppe?

Paraøsofageale hernier (hiatushernier type II-IV): Utredning av disse gjøres både i Harstad og Tromsø. Elektiv operasjon gjøres i Harstad som et samarbeidsprosjekt, hvor øvre-GI kirurg fra Tromsø deltar.

Indikasjon: Symptomatiske (retensjonsymptomer, smerter, dyspnø) tilbys operasjon såfremt der ikke foreligger uakseptabel komorbiditet. Asymptomatiske hernier opereres ikke.

Preoperativ utredning: CT thorax og øvre buk, øvre endoskopi, rtg ØVD, manometri/pH-måling samt hjerte/ lungeutredning på indikasjon

Operasjon: Laparoskopisk fridisseksjon og nedtagning av hele brokksekken, bakre og evt fremre crusplastikk, selektiv bruk av biologisk nett. Gastropeksi/modifisert Boreema suturer med tre avbrutte ikkeresorberbare suturer. Ingen Collisplastikk. Ingen fundoplikasjon med mindre pasienten har uttalt refluks.

Postoperativt: fast metoclopramid de første 1-2 dage, eventuell GI-sonde ved symptomatisk ventrikkelretensjon. Ingen rutine rtg diagnostikk. Utskrivelse POD 1-2. Telefonkontroll 8 uker postoperativt. Flytende kost/moset mat de første to til tre dager.

Utredning og behandling av hiatushernier

Resultater:

Vi har siden januar 2022, hvor dette prosjekt tok sin begynnelse, operert 5 pasienter efter denne algoritme. Alle 5 pasienter hadde et paraøsofagealt hernie, grad III med hele eller det meste av ventrikkelen beliggende i toraks. 8 ukers oppfølgningen av de første tre pasienter har været veldig positiv, hvor der klinisk ikke er tegn til residiv. Vi mangler at følge opp 2 pasienter, dette vil skje i september 2022.

Transcystisk Choledochoskopi for sanering av Choledochuskonkrementer

Transcystisk choledochoskopi for sanering av choledochuskonkrementer Løgavlen VV1, Fasting M1, Mala T1, Søvik TT1, Ånonsen KV2, Fyhn TJ1, Treider M1, Glomsaker T1 1Avdeling for gastro- og barnekirurgi, Oslo Universitetssykehus Ullevål 2Gastromedisinsk avdeling, Oslo Universitetssykehus Ullevål

Bakgrunn

Omkring 10-18% av pasientene som gjennomgår laparoskopisk kolecystektomi har choledochuskonkrementer. Behandlingen er omdiskutert og vanligste tilnærming er ERCP etterfulgt av kolecystektomi. Post-ERCP pankreatitt er en potensielt alvorlig komplikasjon. Transcystisk sanering av choledochuskonkrementer kan være et alternativ som kan redusere risikoen for komplikasjoner knyttet til ERCP. Vi planlegger en prospektiv studie av transcystisk sanering av choledochuskonkrementer med choledochoskopi og presenterer her våre første erfaringer.

Metode

Retrospektiv kvalitetssikringsstudie av pasientdata fra journalgjennomgang av alle operert med laparoskopisk kolecystektomi og transcystisk choledochoskopi ved Oslo Universitetssykehus Ullevål i perioden 01.01.22 – 31.07.22. Indikasjon for inngrepene var kolecystektomi og mistanke om choledochuskonkrementer. Peroperativ cholangiografi ble gjennomført hos alle før choledochoskopi.

Resultater

Prosedyren var vellykket hos 9 av 10 pasienter. Samtlige ble operert som øyeblikkelig hjelp. Hos 7/9 ble det gjennomført stensanering ved blokking av papillen og skyving av konkrementet inn i duodenum (n=6) eller evakuering av konkrement med kurv via ductus cysticus (n=1). To pasienter hadde ikke sten ved choledochoskopi, den ene var stenfri med normale galleganger, mens den andre fikk påvist en malign striktur som ble biopsert via choledochoskopet. Sistnevnte fikk utført peroperativ ERCP med stenting av galleveiene. Mislykket sanering av choledochuskonkrement hos en pasient skyldtes at ductus cysticus ble delt som gjorde kanylering vanskelig. Peroperativ cholangiografi var normal og man valgte derfor å avvente ERCP hos pasienten.

En av pasientene hadde kolecystitt og en biliær pankreatitt, prosedyrene var vellykket hos begge. Transcystisk sanering var også vellykket hos to pasienter som hadde endret anatomi grunnet hhv. duodenal switch og gastrisk bypass.

Gjennomsnittlig operasjonstid var 200 (range: 124 – 300) minutter. Median postoperativ liggedøgn var 1 (range: 1 – 14) dager. To pasienter hadde postoperative komplikasjoner; én ble drensbehandlet grunnet gallelekkasje fra galleblæresengen og én fikk drenasje og antibiotika for en abscess i galleblæresengen.

Konklusjon

Våre erfaringer støtter at metoden er gjennomførbar hos utvalgte pasienter, inkludert pasienter med endret anatomi hvor ordinær ERCP ikke kan utføres. Det er en lærekurve knyttet til prosedyren og en del logistiske utfordringer som må overvinnes.

10 års erfaring med median arcuate ligament syndrom (MALS)

– 52 Pasienter

Syed Sajid Hussain Kazmi, Nathkai Safi, Simen Tveten Berge, Marryam Kazmi, Jon Otto Sundhagen, Jonny Hisdal

Karkirurgisk Avdeling, Oslo Universitetssykehus HF, Ullevål

Bakgrunn

Median arcuate ligament syndrome (MALS) er en sjelden og fortsatt omdiskutert diagnose som skyldes ekstern kompresjon av a. truncus coeliacus (TC). De vanligste symptomene er postprandiale magesmerter, kvalme, oppkast, endret spisemønster som ofte ledsages av vektreduksjon. Diagnosen er utfordrende å stille og omfattende utredning er nødvendig før kirurgisk behandling. I dette prosjektet har vi analysert resultater fra pasienter som har gjennomgått kirurgisk dekompresjon av TC på grunn av MALS ved Oslo universitetssykehus.

Metode

Totalt 52 pasienten ble inkludert i perioden 2011-2021. Inklusjonskriter var følgende: CTA verifisert stenose ≥50% av eller TC og/eller påvist peak systolic velocity (PSV) ≥2,0m/s med ultralyd. CTA var utført i dyp inspirasjon og ekspirasjonsfase for å identifisere ekstern kompresjon forårsaket av ligament arkuatum. Post operativt ble CTA og ultralydundersøkelse utført ved poliklinisk kontroll 3, 6, og 12 måneder etter kirurgisk dekompresjon av TC. Deretter årlig kontroller. Resultater presenteres som gjennomsnitt±standardavvik dersom ikke annet er angitt.

Resultater

Majoriteten, 98% (51 av 52) av pasientene gjennomgikk laparoskopisk dekompresjon mens 2% (1/52) fikk utført åpen kirurgisk behandling. Pasientenes alder var 47±21 år og 65% var kvinner. Gjennomsnittlig vekttap fra symptomdebut var 8,4±7,2kg. Gjennomsnittlig operasjonstid var 102±28 min. På 6-mnd kontroll rapporterte 90% (47 av 52) pasienter om lindring av symptomer, enten helt (67%) eller delvis (23%). Etter dekompresjon ble det observert en signifikant reduksjon i PSV fra 3,0±0,4 m/s til 1,8±0,2 m/s (p<0,001). Fem pasienter (10%) rapporterte at de ikke hadde lindring av symptomer i perioden like etter kirurgi, men to av disse fem pasienter rapporterte senere bedring i løpet av 2,4 ±2 års oppfølgingstid. Det ble observert tilbakefall av symptomer hos to pasienter (4%) selv etter initial symptomlindring etter operasjon. Det ble totalt registrert operative komplikasjoner hos fem (10%) av pasientene, inkludert tre pasienter med blødning fra små grener av truncus coeliacus, en trokar stikkskade av venstre leverlapp og et tilfelle av pneumotoraks. To pasienter døde av kreftsykdom i løpet av oppfølgingsperioden.

Konklusjon

Dekompresjon av TC resulterte i symptomlindring av hos 98% av pasientene som ble operert for MALS ved vår avdeling i perioden 2011-2021.

Pasienter med kronisk mesenteriell iskemi og median arcuate ligament syndrom (MALS) har økt plasma alfa-GST

Syed Sajid Hussain Kazmi 1,2, Nathkai Safi 1,2, Simen Tveten Berge 1 , Marryam Kazmi1,3, Jon Otto Sundhagen 1 , Kari Julien4, Per Medbøe Thorsby2,4, Kim Vidar Ånonsen5, Asle Wilhelm Medhus2,5, JonnyHisdal1,2

1 Karkirurgisk avdeling, Hjerte-, lunge-, og karklinikken, OUS Ullevål

2 Institutt for klinisk medisin, Det medisinske fakultet, Universitetet i Oslo, Norge

3 Faculty 2, University of Medical Sciences, Poznan, Poland

4 Hormonlaboratoriet, Avdeling for medisinsk biokjemi, Oslo universitetssykehus, Aker, Oslo, Norge

5Gastroenterologisk avdeling, Oslo universitetssykehus, Ullevål, Oslo, Norge

Bakgrunn

Kronisk mesenteriell iskemi (CMI) er en underdiagnostisert og underbehandlet tilstand. Den forårsakes vanligvis av aterosklerose i mesenterielle kar og mer sjeldnere av ekstern kompresjon som ved median arcuate ligament syndrom (MALS). Det har i årrekke vært stor uenighet om etiologien av MALS, og hvorvidt den i det hele tatt eksisterer er omdiskutert. Vårt mål var å identifisere plasmabiomarkører som indikerer mesenteriell iskjemi hos pasienter med CMI og MALS.

Metoder

Plasma α-glutation S-transferase (α-GST), intestinalt fettsyrebindende protein (I-FABP), citrulline og iskemimodifisert albumin (IMA) ble analysert hos femtiåtte pasienter med CMI (Gruppe A, n=44) og MALS (Gruppe B, n=14) før og etter revaskularisering. Plasmanivåene til disse potensielle biomarkørene ble sammenlignet med friske individer (Gruppe C, n=16). Gruppesammenligning ble utført med Mann-Whitney U-test. Sammenheng mellom gruppene gjennomført med krysstabell. Testvaliditet beregnet med receiver operating characteristic (ROC) kurver og areal under kurven (AUC).

Resultater

Det var signifikant økning av plasma α-GST hos pasientene med CMI (7,8 ng/mL, p<0,001) og MALS (8,4 ng/mL, p<0,001), sammenlignet med kontroll Gruppe C (3,3 ng/ ml). Terskelen for normale median plasma α-GST nivå på 4 ng/ml ga en sensitivitet på 93 % og 86 %, spesifisitet på henholdsvis 86 % og 88 % for diagnosen CMI på grunn av aterosklerose og MALS. AUC for ROC-kurver var 0,96 (p<0,0001) for CMI og 0,85 (p<0,002) for MALS. Det var ingen forskjell i de andre biomarkørene mellom pasientgruppene og den friske kontrollgruppen.

Konklusjon

Plasma α-GST nivå er forhøyet hos både CMI og MALS pasienter. Forhøyede plasmanivå av α-GST tyder på iskemi som årsak til MALS.

Figur 1: (A) Median plasma α-glutation S trans ferase (α-GST) nivåer hos pasienter med kronisk mesenteriell iskemi på grunn av aterosklerose (gruppe A, n=30), og (B) median arcuate ligament syndrom (gruppe B, n=14)), før og etter den kiru rgiske eller endovaskulære intervensjonen, sammenlignet med friske individer (Gruppe C, n=16). Box plott representerer den 10., 25., 50., 75. og 90. persentilen, med den svarte horisontale linjen som representerer medianen. Utfylte svarte prikker representerer uteliggere. Den stiplede horisontale linjen i rødt representerer de øvre grensene for normalt α-GST-plasmanivå. Mann–Whitney U-test brukes til å teste forskjeller mellom gruppene.

Anastomoselekkasje etter Øsofagusreseksjon ved Ullevål

– Et 12 års materiale

Dretvik Thomas1, Hauge T1,2, Johnson E1,2, Mala T1,2

1Avdeling for Gastro- og barnekirurgi, Oslo Universitetssykehus, Ullevål

2Institutt for Klinisk medisin, Universitetet i Oslo

Bakgrunn

Anastomoselekkasje etter øsofagusreseksjon er forbundet med høy morbiditet og mortalitet. Forekomsten varierer og rapporteres i flere serier mellom 10 og 20%. Ved OUS Ullevål ble det i perioden januar 2010 til desember 2021 utført 547 øsofagusreseksjoner for spiserørskreft; fra november 2007 til juni 2013 som Ivor Lewis hybrid (torakotomi og laparoskopi) miniinvasiv øsofagektomi (HMIE, n=97) og fra juni 2013 i form av Ivor Lewis total (torakoskopi og laparoskopi) miniinvasiv øsofagektomi (TMIE, n=433). Hensikten med dette arbeidet er få en oversikt over forekomsten av anastomoselekkasjer ved vårt sykehus, samt hva som karakteriserer pasientene med og uten lekkasje.

Material og metode

Vi har i juli 2022 retrospektivt gått igjennom journalene til alle pasienter operert i perioden januar 2010-desember 2021 med anastomoselekkasje, diagnostisert ved radiologi og/eller endoskopi. Multiple variabler ble registrert, inklusiv demografiske variabler, bruk av neoadjuvant (radio)kjemoterapi, type kirurgi og anastomose, øvrige alvorlige komplikasjoner, samt sykehus- og intensivopphold. Vi har ved hjelp av en allerede eksisterende database sammenliknet pasienter med og uten lekkasje operert ved avdelingen i samme tidsrom.

Resultater

Totalt 76 pasienter (13.9%), med median alder 66 (spredning 44-88) år, fikk påvist anastomoselekkasje, 8 (1-78) dager postoperativt. Blant pasientene med lekkasje var 70 (92.1%) operert med TMIE og 4 (5.3%) med HMIE. Det var økt forekomst av lekkasje etter TMIE (70/433, 16%) sammenliknet med HMIE (4/97, 4%) (p=0.002). Sirkulær maskinsydd ende-side anastomose var anlagt hos 74 pasienter (97.4%) like over/ved carina (96.7%). Alvorlige komplikasjoner (Clavien-Dindo score på ³ 3) tilkom hos 65 av pasientene (85.5%). 44 pasienter (57.9%) fikk postoperativ pneumoni, 26 (34.2%) utviklet en kardiovaskulær komplikasjon. 30- og 90-dagers mortaliteten var hhv. 1.3% (n=1) og 5.3% (n=4). Liggedøgn ved OUS var 30 (13-285) døgn hvorav 10 (0-60) døgn på intensivavdeling. Totalt 27 pasienter ble reinnlagt grunnet lekkasje 11 (2-187) dager etter utskrivelse.

Sammenliknet lå 335 pasienter uten lekkasje 15 (6-84) døgn ved OUS (p<0.01). Pasientene med lekkasje hadde høyere BMI (p=0.04), hyppigere postoperativ pneumoni (p<0.01) og høyere mortalitet (p=0.049) enn de som ikke hadde lekkasje. Vi fant ingen forskjell mtp alder (p=0.19), ASA (p=0.53), røyking (p=0.09) eller bruk av neoadjvant (radio)kjemoterapi (p=0.45) mellom gruppene.

Konklusjon

Forekomsten av anastomoselekkasje var 13.9% i vårt materiale og hyppigere etter TMIE enn etter HMIE. Pasienter med lekkasje hadde lengre sykehusopphold, høyere BMI, høyere forekomst av postoperativ pneumoni og mortalitet sammenliknet med de som ikke fikk lekkasje.

Behandlingen av anastomoselekkasjer etter Øsofagusreseksjon ved

OUS Ullevål – et 12 års materiale

Hauge Tobias1,2, Dretvik T1, Hauge T2,3, Johnson E1,2, Mala T1,2

1Avdeling for Gastro- og barnekirurgi, Oslo Universitetssykehus, Ullevål

2Institutt for Klinisk medisin, Universitetet i Oslo

3Gastromedisinsk avdeling, Oslo Universitetssykehus, Ullevål

Bakgrunn

Ved OUS Ullevål var det i perioden januar 2010 til desember 2021 utført 547 øsofagusreseksjoner for spiserørskreft. Vi har tidligere redegjort for forekomsten av anastomoselekkasje i denne gruppen og karakteristika hos de som får lekkasje. Det finnes ingen konsensus angående optimal behandling av disse lekkasjene. Hensikten med dette arbeidet er å redegjøre for behandling, utfall og ressursbruk etter anastomoselekkasje ved vårt sykehus over en lengre periode.

Material og metode

Retrospektiv gjennomgang av journalene til alle pasienter operert i perioden januar 2010-desember 2021 med anastomoselekkasje diagnostisert ved radiologi og/eller endoskopi. Multiple variabler ble registrert, inklusiv diagnostikk og behandling av lekkasje, samt ressursbruk i form av endoskopiske og radiologiske prosedyrer.

Resultater

Lekkasjene ble først påvist ved CT hos 47 pasienter (61.8%), gastroskopi hos 24 (31.6%) og ved rtg ØVD hos 5 pasienter (6.6%). 39 pasienter (51.3%) ble behandlet med stent, 15 (19.7%) med endoskopisk VAC (eVAC) og stent, 12 (15.8%) med avlastning og antibiotika og 6 pasienter med eVAC (7.9%) isolert. 58 pasienter (76.3%) fikk utført perkutan drenasje av mediastinale/pleurale væskeansamlinger. To pasienter (2.6%) gjennomgikk torakotomi for debridement. Av de som ble stentet ble det gjort median ett stentbytte (0-9 bytter) per pasient. 18 pasienter (23.7%) gjennomgikk to eller flere stentbytter.

Lekkasjen tilhelet hos 67 pasienter (88.2%) etter median 27.5 (4-174) dager. Av de 9 som ikke tilhelet, utviklet (n=6) fistulering til luftveiene eller døde innen 3 måneder (n=3). Totalt 11 pasienter (14.5%) hadde fistler til luftveiene som tilhelet hos 4 (36.4%). Hver pasient gjennomgikk median 4 (0-62) gastroskopier og 4 (0-23) CT undersøkelser fra diagnosetidspunkt til avsluttet behandling. Totalt 24 pasienter (32.4%) utviklet behandlingskrevende anastomosestriktur ila 12 måneder.

Ved å sammenlikne pasientene som ble stentet (n=39) med de som ble behandlet med eVAC og stent (n=21) fant vi ingen forskjell mtp antall gastroskopier (p=0.285), bruk av CT (p=0.357), behandlingsvarighet (p=0.053), fistulering til luftveiene (p=0.421), øsofagusstrikturer (0.521), liggetid i OUS (p=0.504), reinleggelser (p=1.0) eller hvor vidt lekkasjen tilhelet (p=0.222). Pasienter som isolert var behandlet med eVAC (n=6) hadde i gjennomsnitt 22.9 dager kortere behandlingstid enn de som kun ble stentet (p=0.048).

Konklusjon

Majoriteten av pasientene i vårt materiale ble behandlet med stent og/eller eVAC hvorav 88% av lekkasjene tilhelet. Vi fant ingen forskjell i utfall mtp valg av behandlingsmodalitet, foruten kortere behandlingstid hos de få som isolert var behandlet med eVAC. Behandlingen var resurskrevende med et høyt forbruk av gastroskopier og CT-undersøkelser.

Endoskopisk basert behandling av postemetisk Øsofagusperforasjon ved Oslo Universitetssykehus

Anundsen TK1, Johannessen H-O1,3, Hauge T2, Johnson E1,3

1Avd. for gastro og barnekirurgi, Oslo Universitetssykehus, Ullevål 2Gastromedisinsk avdeling, Oslo Universitetssykehus, Ullevål 3Institutt for Klinisk Medisin, Universitetet i Oslo

Bakgrunn

Postemetisk øsofagusperforasjon (Boerhaave syndrom) er fremdeles en svært alvorlig tilstand med høy morbiditet og mortalitet. Tilstanden er sjelden, og det foreligger ikke noen standardisert behandling. Behandlingen har tradisjonelt vært hovedsakelig kirurgisk. I tillegg til ekstern drenasje av infiserte væskeansamlinger i thorax/abdomen benyttes nå i økende grad endoskopisk basert behandling (stenting og intern drenasje (svamp)).

Materiale og metode

Ved gastrokirurgisk avdeling OUS, Ullevål, har vi i perioden juni 2015 til april 2022 tatt imot totalt 19 pasienter og behandlet 17 pasienter med postemetisk øsofagusperforasjon. Dette er en retrospektiv kvalitetsanalyse av denne pasientgruppen med henblikk på behandling, morbiditet og mortalitet. Pasientjournaler ble gjennomgått og spørreskjema sendt ut til gjenlevende 14 pasienter (82%) med henblikk på grad av dysfagi (Ogilvie’s skåre) og fatigue for sammenligning med normalpopulasjon i Norge. 8 av 14 pasienter returnerte spørreskjema.

Resultater

Totalt 17 pasienter (13 menn (76%) og 4 kvinner (24%)) med median alder 67 år (34-88 år) diagnostisert med typisk Boerhaave’s syndrom ble behandlet ved OUS, Ullevål i perioden 2015 - 2022. Observasjonstiden var median 34 måneder (1-69 måneder). Av endoskopisk behandling fikk 10 pasienter (58,8%) kun stent, 4 (23,5%) stent og svamp og 3 (17,6%) kun svamp. To pasienter (11%) undergikk i tillegg laparoskopi/-tomi. 17 pasienter (100%) ble perkutant drenert for væskeansamlinger. Median behandlingstid med stent og / eller svamp var 29 dager (5-67 dager). Antall bytter var 2 (1-4) for stent og 3 (1-7) for svamp. Median liggetid var 38 dager (7-68 dager). Mortalitet under sykehusinnleggelsen var 6% (n=1). Median observasjonstid ved utsendelse av spørreskjema var 35,5 mnd (2-62 mnd). Dysfagiskåre var median 0 (0-0), total fatigue skåre (gjennomsnitt ± SD) 13.4 ± 3.2, og fysisk og mental fatigue skåre var respektivt 8.5 ± 2.8 og 4.4 ± 0.5. Gjennomsnitt i normalbefolkning for aldersgruppen (60 år) var 12.9 ± 3.8, 8.4 ± 3.2 og 4.5 ± 1.2, respektivt.

Konklusjon

Materialet understøtter at gjeldende behandlingsalgoritme med endoskopisk stenting og/eller svamp, kombinert med perkutan drenasje av væskeansamlinger og antibiotika er en effektiv og trygg behandling for pasienter med Boerhaave syndrom. Denne behandlingen reduserer behov for kirurgisk behandling til et minimum, demonstrert ved at kun to pasienter undergikk laparoskopi/-tomi. Det synes som om kombinasjon med stenting og svampbehandling har en fordel ved at drenasjen av eksterne væskeansamlinger kan optimaliseres i enkelte pasienter. Våre data viser ingen forskjell i fatigue skåre i pasientgruppen sammenlignet med den generelle befolkningen.

Interessekonflikter

Ingen

Håndtering av blindt avsatt Øsofagus ved Oslo Universitetssykehus, Ullevål

Fasting M1, Johannessen HO1, Søvik TT1, Glomsaker T1, Førland D1, Skagemo C1, Mala T1 1 Avdeling for gastro- og barnekirurgi, OUS Ullevål Sykehus

Bakgrunn

Det er uavklart hvordan kritisk syke pasienter med behov for reseksjon av proksimale ventrikkel og status med blindt endende øsofagus bør håndteres, og om rekonstruksjon skal gjøres tidlig eller sent i forløpet. Det er også uavklart hvordan øsofagus bør håndteres i påvente av rekonstruksjon. De senere årene har vi håndtert flere pasienter med denne problemstillingen.

Metode

Retrospektiv journalgjennomgang av data for pasienter med blindt avsatt øsofagus i >5 dager.

Resultat

Vi identifiserte ti pasienter med median alder 69 (spredning 41-74) år. Charlson Comorbidity Index var 3 (2-7). Åtte av ti pasienter ble overflyttet fra andre sykehus. Åtte hadde ischemi og/eller perforasjoner i øsofagus og cardia som komplikasjon til benign kirurgi. De to siste ble på grunn av aktuell komorbiditet ikke anastomosert primært etter totale gastrektomier. Tre av pasientene fikk avlastet øsofagus med sonde etter avsetning.

Seks pasienter fikk lekkasje av øsofagusstumpen etter 10.5 (6-37) dager. Hos en perforerte den avlastende sonden staplerraden på øsofagus på dag 8, og hos 5 pasienter uten avlastende sonde tilkom spontan lekkasje 6-37 dager etter avsetning. Av de seks med lekkasje ble tre behandlet med thorakoskopisk rereseksjon av øsofagus med ny blind avsetning, to med endosponge (vakuumbehandling) og den siste ble anastomosert direkte.

Så langt er seks pasienter rekonstruert. Tre av dem relativt tidlig, hhv. 6, 9 og 14 dager etter avsetting. Alle disse tre fikk anastomoselekkasje. To kunne beholde anastomosen, den siste fikk anlagt øsofagostomi. De øvrige tre pasientene ble rekonstruert senere i forløpet, etter hhv. 66, 130 og 355 dager. Ingen av disse fikk anastomoselekkasje.

Liggetid i sykehus var 78 (20-646) dager, hvorav 19 (2-62) døgn på intensivenhet.

Konklusjon

Pasientgruppen er ressurskrevende og behandlingen er beheftet med betydelig morbiditet. Ved tidlig rekonstruksjon var det høy forekomst av anastomoselekkasje, mens en høy andel av pasientene med sen rekonstruksjon fikk lekkasje fra avsatt øsofagus. Vi vurderer fortløpende tiltak for å optimalisere håndteringen av disse pasientene.

Is preoperative antibiotic to acute appendectomy given early enough?

Zetterberg Svante1, zetterberg.svante@gmail.com Monrad-Hansen Peter Wiel1,2

1Dep. of Gastro- and Pediatric surgery, Oslo University Hospital, Norway

2Dep. of Traumatology, Oslo University Hospital, Norway

Background and Aim

Preoperative antibiotics (AB) are often used for patients with acute appendicitis and in Oslo University Hospital (OUH), a single dose of Metronidazol 1g combined with Doxylin 400mg, both intravenous, is recommended. The aim of this limited study was to evaluate this procedure and timing of AB administration.

Material and Methods

This is a retrospective cohort study including 50 consecutive patients treated with appendectomy during a 2 months period in 2021 in the Department of Gastro- and Pediatric surgery, OUH. A review of electronic patient journals and operation charts for adult patients was made. Data collection of the time of start AB infusion and skin incision was recorded. An adequate AB infusion was defined as infusion starting 40 min prior to surgery.

Result

40 out of 50 patients received prophylactic Metronidazol and Doxylin. 10 of the 50 patients received other types of preoperative AB treatment: 8 because of signs of sepsis and two because of pregnancy. Only 4 patients (10%) met the criteria of adequate AB infusion. Median time for the start of the preoperative AB infusion was 16 min.

Conclusion

The goal of an adequate administration of preoperative prophylactic AB is to prevent postoperative infections. Only 10% of our acute appendectomies received AB infusion according to our criteria. This mandates a change of procedure in our institution.

Skjold-Ødegaard, Benedicte 1, Søreide, Kjetil 1,2

1Gastrokirurgisk avdeling, Stavanger Universitetssykehus, Stavanger 2Fakultet for Klinisk medisin, Universitetet i Bergen

Bakgrunn

Akutt appendicitt er den vanligste akuttkirurgiske tilstanden med en livstidsrisiko på 7-8% og årlig opereres ca 6000 pasienter i Norge for akutt appendicitt. Ettersom det ikke finnes retningslinjer for diagnostikk og behandling av appendisitt i Norge, ønsket vi å undersøke dagens eksisterende praksis, samt kartlegge hvilke kriterier som legges til grunn for at LIS får operere akutt appendicitt selvstendig og bruk av simulatorbasert læring i opplæringen.

Metode

Alle sykehus i Norge der det opereres akutt appendicitt ble invitert til å svare på undersøkelsen. Selve spørreundersøkelsen ble utformet i SurveyMonkey® og bestod av 26 spørsmål med en beregnet svartid på ca 11 minutter. Vi presenterer her resultatene som gjelder utredning og opplæring.

Resultater

Totalt oppnådde vi en svarprosent på 90% (38 av 42 sykehus) – lavest i Helse Nord (80%) og Helse Vest (88%). I både Helse Midt og Helse Sør-Øst var svarprosenten 100%.

28 av 37 (76%) av sykehusene har mulighet til å få utført ultralyd på vakttid, mens CT er mulig å gjennomføre på alle sykehus på vakttid. Andelen pasienter med mistenkt akutt appendicitt som anslås å få gjort ultralyd varierer betydelig mellom sykehusene – fra 0 til 100%. Bruken av CT anslås til å variere mellom 10% og 90%.

34 av 37 (92%) av alle sykehus har muligheter for å få gjennomført gynekologisk undersøkelse på vakttid. Også her foreligger en betydelig variasjon mellom sykehusene og bruken av undersøkelsen av kvinner i fertil alder varierer i hyppighet fra 10% til 100%.

7 av 36 (19%) av sykehusene oppgir at det brukes scoringssystemer ved mistenkt akutt appendicitt. Alvarado score oppgis som den hyppigst brukte.

34 av 37 (92%) av sykehusene har tilgjengelig laparoskopisimulatorer på sykehuset. Simulering brukes hyppigst som egentrening på eget sykehus (69%).

Ingen bruker tjenestetid alene som grunnlag for vurderingen om hvorvidt LIS får operere akutt appendicitt selvstendig. 69% legger til grunn av LIS er vurdert kompetent av enten overlege eller erfaren LIS. 6% stiller krav om spesifikk trening, kurs og/eller sjekklister mens 11% legger til grunn antall gjennomførte prosedyrer. Der prosedyreantall ble oppgitt varierte dette fra 5 til 30.

Konklusjon

Denne spørreundersøkelsen viser at det foreligger betydelig variasjon i utredningen av akutt appendicitt på norske sykehus – her spesielt vist for bruken av billeddiagnostikk. Utarbeidelse av nasjonale retningslinjer for utredning og behandling vil kunne medføre effektivisering av behandlingsforløpet. Appendektomier er en viktig læringsarena for kirurgiske LIS og standardisering av trening og evaluering burde få økt fokus ifm nasjonal innføring av kompetansebasert opplæring.

Utredning av akutt appendicitt og opplæring i appendektomi: en spørreundersøkelse blant akuttsykehus i Norge

10 år med reoperasjoner etter appendektomi ved Ahus

Steinholt I 1,2 Augestad KM,1,2. 1 Gastrokirurgisk avdeling Akershus Universitetssykehus 2 Institutt for Klinisk Medisin, Universitetet i Oslo

Bakgrunn

Appendektomi er verdens vanligste gastrokirurgiske akuttinngrep. Insidensen er 90-100 pr 100 000 pr år (1). Til tross for at appendektomerte ofte er unge og friske, så representerer pasienter med mistenkt appendicitt en betydelig arbeidsbyrde i norske sykehus. I internasjonal litteratur er forekomsten av komplikasjoner etter appendektomi mellom 8.2% og 31.4% (1) og forventet dødelighet er mellom 0.09% (2) og 0.24% (3). Forventet behov for reintervensjon innen 30 dager er 0,9% (4). Ved Norges største akuttsykehus Ahus, utfører vi ca 550 appendektomier årlig. Hensikten med studien er å identifisere særskilte kjennetegn hos pasienter med behov for reintervensjon.

Metode

Alle pasienter operert med appendektomi (ICD-10 kode K35-7 og prosedyrekode JEA00, JEA01, JEA10) over 10 år (1.1.2012 og 21.12.2021) ble lagret i en retrospektiv database. Reoperasjoner og reintervensjoner ble identifisert ved manuell gjennomgang av elektronisk pasientjournal.

Resultat

I løpet 10 år ble det operert 5364 pasienter, hvorav 65 pasienter ble reoperert innen 30 dager. Funnene våre viser en total reoperasjonsrate på 1,2%.

Av pasientene som ble reoperert var det 40 menn (61,5%) og 25 kvinner (38,5%). Gjennomsnittlig alder var 33,1 år ved tidspunkt for primæroperasjonen (variasjon 3-93 år). For menn var alderen 34,9 år (variasjon 4-93 år) og for kvinner 30,1 år (variasjon 3-81 år). Blant alle appendektomerte var gjennomsnittlig alder 34,6 år.

Reoperasjonene skyldtes dyp infeksjon (n=28, 43%), ileus (n=12, 18,5%), eksplorasjon uten funn (n=7, 10,8%), hematom/blødning (n=4, 6,2%), sårruptur (n = 3, 4,6%), arrbrokk (n=3, 4,6%), overfladiske infeksjoner (n=3, 4,6%), stumplekkasje (n = 3, 4,6%) og trokarskade (n=2, 3,1%). To pasienter døde etter reoperasjoner (n=2, 3,1%).

Konklusjon

Ahus har en reoperasjonsrate etter appendektomi på 1,2%, som tilsvarer tall fra internasjonal litteratur. Videre studier vil se på sykdoms- og pasientkarakteristika, for å finne fellestrekk som kan identifisere disse pasientene, og evt. sette inn tiltak før behov for ny intervensjon oppstår. Vi vil også undersøke om forekomst av intervensjonsradiologi har økt. En viktig feilkilde i dette materialet er at tallene ikke inkluderer pasienter som ble behandlet intervensjonsradiologisk uten behov for sedasjon eller generell anestesi. Andre uttrekk må gjøres senere i studien for å fange opp også denne, stadig økende, pasientgruppen.

1. Bhangu A, Søreide K, Di Saverio S, Assarsson JH, Drake FT. Acute appendicitis: modern understanding of pathogenesis, diagnosis, and management. The Lancet. 2015;386(10000):1278-87.

2. Bliss LA, Yang CJ, Kent TS, Ng SC, Critchlow JF, Tseng JF. Appendicitis in the modern era: universal problem and variable treatment. Surg Endosc. 2015;29(7):1897-902.

3. Faiz O, Clark J, Brown T, Bottle A, Antoniou A, Farrands P, et al. Traditional and Laparoscopic Appendectomy in Adults: Outcomes in English NHS Hospitals Between 1996 and 2006. Annals of Surgery. 2008;248(5):800-6.

4. Badrin A, Maguire U, Johnston A, Bucholc M, Sugrue M. Un-planned Reoperation and Interventional Radiology Post Appendicectomy: A Me-ta-Analysis. J Emerg Med Trauma Surg Care. 2020;7:049.

Risiko for neoplasi ved appendektomi i kald fase etter gjennomgått konservativ behandling for appendisitt

Tangsrud M., Monrad-Hansen P., Folkvord S., Alle er ansatte ved avdeling for Gastro- og barnekirurgi, Ullevål sykehus OUS

Bakgrunn

Det har i flere publikasjoner og guidelines vært diskutert hva som er best behandling for appendisittisk infiltrat og abscess. Enten ø-hjelpsoperasjon eller konservativ behandling med antibiotika/drenasje og senere enten operasjon på indikasjon eller rutine elektiv appendektomi. En RCT fra Finland viste høy andel neoplasier ( 20% ) i gruppen som ble anbefalt elektiv appendektomi med alder >40 år og derfor har OUS nå revidert sin metodebok (siden januar 2021) med anbefaling om elektiv appendektomi for pasienter over 40 år som har gjennomgått konservativ behandling for appendisittisk infiltrat/abscess. Volumet av appendisittisk infiltrat/abscess ved OUS Ullevål er ukjent. Etter endret metodebok for elektiv appendektomi ønsker vi å kartlegge denne gruppen. Vi gjennomgår kvalitetsparametere ved elektiv appendektomi og sammenligner andel neoplasier opp mot oppdaterte studier internasjonalt.

Metode

Kvalitetsregisteret er godkjent av lokalt PVO. Inkludert i registeret er pasienter operert med elektiv appendektomi etter gjennomgått appendisitt fra tidsrommet januar 2020 tom mai 2022.

Resultat

24 pasienter ble i registreringstiden behandlet konservativt for appendicitt og elektivt operert i kald fase. 11 av disse var kvinner, 13 menn. Alder i spennet 24 - 77. Tid fra innleggelse med akutt appendicitt til elektiv appendektomi var median 163 dager (56-397 dager). Median operasjonstid 74 min (21-210 min). 23 ble operert laparoskopisk, en ble konvertert til åpen kirurgi hvor det ble gjort ileocøkalreseksjon. Ingen av pasientene gjennomgikk høyresidig hemikolektomi.

Ved histologisk undersøkelse av appendix var det funn av sikker neoplasi hos 1/24 pasienter. Aktuell pasient er en 63 år gammel vesentlig frisk kvinne, som fikk påvist LAMN (lavgradig appendikal mucinøs neoplasi). Pasienten er konferert med DNR, følges med årlige CT-kontroller. Det foreligger 2 pasienten i gruppen med usikkert histologifunn. I begge tilfeller, kan patologen verken bekrefte eller avkrefte LAMN. Begge pasientene følges med CT-kontroller.

Konklusjon

Av vårt foreløpige materiale på 24 pasienter, er det kun funnet neoplasi i et av preparatene. Dette gir et resultat på 4 %, altså langt lavere enn kollegaene våre i Finland. Det er for tidlig å konkludere, vi vil derfor fortsette å registrere til vi har mer robuste tall. Vi vil revurdere vår metode når tilstrekkelig data er på plass.

A quality assurance project for acute appendicitis at St. Olavs University Hospital from 2007 to 2021

Skåre Silje1, Lødeng Ina1, Rekstad Lars Cato2, Bolkan Håkon2

1 Medisinstudent, NTNU.

2 Avdeling for gastrokirurgi, St. Olavs hospital.

Background

This retrospective review aims to investigate how practice and outcomes change with the introduction of new guidelines for acute appendicitis (AA) at St. Olavs Hospital in Trondheim.

Methods

This is a retrospective descriptive study of patients ≥ 16 years of age admitted to St. Olavs Hospital for suspected AA in the time period January 1 to June 30 in 2007, 2010, 2013, 2018 and 2021.

Results

A total of 766 patients met the inclusion criteria and were included in the study. The number of patients diagnosed with AA in the selected time period went from 79 (79.0 %) in 2007 to 199 (98.0 %) in 2021. Median time from emergency department admission to start of surgery was at its highest in 2010 with 18.7 hours. The time from admission to start of surgery decreased in the years to come, while perforation rate kept rising. Fifty-six percent of patients did not receive preoperative imaging in 2007, compared to 2.6 % of patients in 2021. CT scans were in 2021 utilized on 24.0 % of the patients below 40 years of age. In 2007 21 % (n = 21) of the patients had a negative appendectomy or diagnostic laparoscopy with normal appendix, while in 2010 the proportion of normal findings dropped to 4.3 % (n = 5). Of the 237 patients that received postoperative antibiotics, 40.1 % had non-perforated appendicitis.

Conclusion

Introduction of guidelines to shorten time from admission to appendectomy were not associated with lower perforation rate. Further, our study discovered a potential overuse of postoperative antibiotics for non-perforated AA and preoperative CT scans in patients below 40 years of age. Lastly, we identified an increasing incidence of acute appendicitis from 2007 to 2021, parallel with an increase in the use of preoperative imaging. Factors that may explain the rising incidence of AA, such as increased use of preoperative imaging, should be further investigated.

Inspill til standartisering av diagnostikk og behandling ved akutt appendisitt

Kazaryan AM1-3, Eftang LL4, Ødegaard P1, Hagve M5,6, Skjold-Ødegaard B7, Olsen OC8, Sharapova SA9, Breuer RG10, Vinge-Holmquist O11, Malik YG4, Wiborg J12, Grønvold LB13, Monrad-Hansen PW14, Nobæk S15, Butt K16, Wasmuth HH17, Nedrebø BS18, Trondsen E19, Rancinger P1, Mala T2,14, Søreide K20,21

1 Kirurgisk avdeling, Sykehuset Østfold HF, Grålum; 2 Institutt for klinisk medisin, Universitetet i Oslo, Oslo; 3 Kirurgisk avdeling, Helse Fonna HF, Odda; 4 Gastrokirurgisk avdeling, Akershus universitetssykehus, Lørenskog; 5 Gastrokirurgisk avdeling, Universitetssykehuset i Nord-Norge HF, Tromsø; 6 Universitetet i Tromsø, Norges arktiske universitet, Tromsø; 7 Kirurgisk avdeling, Helse fonna HF, Haugesund; 8 Kirurgisk avdeling, Vestre Viken HF, Drammen; 9 Kirurgisk avdeling, Sykehuset Innlandet HF, Hamar; 10 Kirurgisk avdeling, Sykehuset Sørlandet HF, Kristiansand og Arendal; 11 Kirurgisk avdeling, Orkdal sykehus, St. Olavs hospital HF, Orkanger; 12 Kirurgisk avdeling, Sykehuset Telemark HF, Skien; 13 Gastrokirurgisk avdeling, Sykehuset i Vestfold HF, Tønsberg; 14Gastrokirurgisk avdeling, Oslo universitetssykehus - Ullevål, Oslo; 15 Kirurgisk avdeling, Finnmarkssykehuset, Kirkenes; 16 Kirurgisk avdeling, Norlandssykehuset, Bodø; 17 Gastrokirurgisk avdeling, St. Olavs hospital HF, Trondheim; 18 Gastrokirurgisk avdeling, Haukeland universitetssykehus, Bergen; 19 Kirurgisk avdeling, Helse Fonna HF, Stord; 20 Gastrokirurgisk avdeling, Stavanger universitetssykehus, Stavanger;21 Klinisk institutt I, Universitetet i Bergen, Bergen

I Norge har vi ingen nasjonale retningslinjer for håndtering av akutt appendisitt, og rutinene varierer mellom sykehus. Vi foreslår vi en strategi for diagnostikk og behandling, tilpasset norske forhold. Strategien er basert på internasjonale anbefalinger og på erfaringer fra et bredt utvalg av store og mindre sykehus i Norge. Dette er ment som innspill til videre diskusjon om konsensusbaserte nasjonale anbefalinger.

Forslag til diagnostikk ved mistanke om akutt appendisitt

• Pasienter med typisk kliniske funn og alder < 40 år tas direkte til appendektomi, fortrinnsvis laparoskopisk

• Hos kvinner i fertil alder skal graviditet utelukkes (f.eks. ekstrauterin graviditet), og ultralyd og/eller gynekologisk undersøkelse bør vurderes før eventuell laparoskopi.

• Ved atypiske symptomer, usikker diagnose eller mistanke om komplisert appendisitt (infiltrat med eller uten abscess) som ved sykehistorie mer enn tre dager vurderes preoperativ CT (voksne), eller ultralyd (barn og slanke tenåringer). Ultralyd kan også vurderes hos normalvektige og undervektige voksne < 40 år dersom tilstrekkelig erfaring og kompetanse med ultralyddiagnostikk av appendisitt er tilgjengelig.

• Hos gravide med mistanke om akutt appendisitt bør man ha lav terskel for gynekologisk undersøkelse og ultralyd før kirurgi, med mindre sykehistorie og kliniske funn er entydige (forsinket behandling kan føre til perforasjon av appendiks med påfølgende abortrisiko). I enkelte tilfeller kan MR eller lavdose CT være aktuelt.

• For pasienter ≥ 40 år bør man vurdere CT før kirurgi pga. en høyere forekomst av neoplasier og komplisert appendisitt.

* Dette abstraktet er basert på kronikken publisert i Tidsskriftet for den Norske Legeforening. https://tidsskriftet.no/2022/07/kronikk/appendisittbehandlingen-bor-standardiseres

Guro Kleve1, Marita Tegnander1, Torunn Fetveit1, Ewa Pomianowska1, Rune Ougland1 1) Kirurgisk avdeling, Vestre Viken Bærum sykehus, 1346 Gjettum

Bakgrunn

Hvert år får ca 35000 mennesker i Norge en kreftdiagnose. En del av disse pasientene er for svake til å motta behandling i form av kirurgi, stråling, cellegift eller en kombinasjon av disse. «Frailty»/skrøpelighet er defineres som en tilstand der kroppens reserver er redusert, og skrøpelige pasienter håndterer ekstra belastninger dårlig.

Kreftkirurgi, og eventuell påfølgende behandling, er slike ekstra belastninger som forbigående reduserer pasientenes funksjonsnivå, og iblant gir et irreversibelt- eller langvarig funksjonstap. Pasientene rapporterer imidlertid at bevart funksjonsnivå og selvhjulpenhet er like viktig som overlevelse. Studier, og klinisk erfaring, har vist at preoperativ optimalisering av pasientens funksjonsnivå, såkalt prehabilitering, begrenser det postoperative funksjonstapet, redsuerer komplikasjonsrisiko og bedrer livskvaliteten.

Metode

Ved Bærum sykehus har vi utviklet en modell for prehabiltering av pasienter over 60 år med tykk- og endetarmskreft. Vi har valgt et multimodalt prehabiliteringstilbud bestående av ernæringsstøtte, fysisk aktivitet, røykeseponering, alkoholreduksjon, korreksjon av polyfarmasi og psykososial coaching. Pasientene har blitt inkludert ved diagnosetidpunkt, og intervensjonen har gått over en 3 ukers periode frem til operasjon.

Resultat

Vi har inkludert 20 pasienter i pilotprosjektet.

Ved diagnosetidspunkt ble det gjort bred funksjonstesting av geriater som ble gjentatt etter intervensjon. Vi finner en tendens til bedring av ganghastighet, og ingen sykdomsrelatert vekttap i perioden. Ingen av deltagerne hadde anastomoselekkasje. To av pasienten hadde postoperativt delirium, begge var > 90 år og hadde CFS på 5. Tilbakemeldingene fra pasienter og pårørende har vært utelukkende positive, spesielt på spørsmål om livskvalitet. Operatører og anestesileger har opplevd at pasientede er godt forberedt til operajson, og vi har ikke hatt noen strykninger.

Konklusjon

Vi har funnet at et individuelt tilpasset prehabiliteringsprogram er gjennomførbart, men ressurskrevende og utfordrende logistisk og økonomisk. Det er behov for å utvikle likeverdige prehabiliteringsmodeller som kan brukes på alle kreftdiagnoser uavhengig av alder, helsetilstand, økonomi og bosted. På Bærum sykehus jobber vi nå med å utvikle dette.

Prehabilitering før kirurgi- er det gjennomførbart? Presentasjon av pilotprosjekt ved Bærum Sykehus

Relapse of right-sided colon cancer stage I-III in patients with presence of postsurgical circulating tumor DNA

Kristin Bentung Lygre1, 2, 3; Rakel Brendsdal Forthun4, 5; Trude Høysæter5, 6; Sigrun Margrethe Hjelle4; Geir Egil Eide 7, 8; Bjørn Tore Gjertsen4; Frank Pfeffer2, 3; Randi Hovland5,6 9

1 Department of Gastrointestinal Surgery, Haraldsplass Deaconess Hospital, Bergen, Norway;

2 Department of Gastrointestinal Surgery, Haukeland University Hospital, Bergen, Norway;

3 Department of Clinical Medicine, University of Bergen, Bergen, Norway;

4 Department of Medicine, Haukeland University Hospital, Bergen, Norway;

5 Section for Cancer Genomics, Haukeland University Hospital, Bergen, Norway;

6 Department of Medical Genetics, Haukeland University Hospital, Bergen, Norway;

7 Centre for Clinical Research, Haukeland University Hospital, Berge, Norway;

8Department of Global Public Health and Primary Care, University of Bergen, Bergen, Norway;

9 Department of Biosciences, University of Bergen, Bergen, Norway

Purpose

Right-sided colon cancer has higher risk of relapse and early death compared to distal colon cancer. Genes involved in tumorigenesis differ depending on tumor location. The presence of circulating tumor DNA (ctDNA) postsurgical can identify patients with residual disease after curative surgery, and thereby detect relapse early. We prospectively explored ctDNA of fifty patients of a defined colon cancer subset, namely stage I-III right-sided colon cancer.

Patients and methods

Patients were operated with right-sided colectomy with radical lymphadenectomy. Blood samples were collected before surgery, 2-7 days or 1 month after surgery, 3 months, 6 months and every 6 months thereafter. Plasma cell free DNA (cfDNA) and/or fresh frozen tumor was investigated for cancer related mutations using 197-gene Roche AVENIO Surveillance next generation sequencing panel. Detected mutations were quantified as tumor markers using digital droplet PCR (ddPCR) in follow-up samples. Time from surgery to relapse was analyzed with multiple Cox regression.

Results

Cancer related mutations were detected in 47 of 50 analyzed patients. ddPCR validated the results found using AVENIO panel for 27/34 analysis in plasma and 72/72 analysis in tumor tissue. Twenty-one of 24 patients positive for ctDNA at baseline showed reduction of ctDNA postsurgical. Patients with positive ctDNA in the first postoperative sample were more likely to relapse than patients without measurable ctDNA in the first postoperative sample (adjusted hazard ratio: 28.32; 95 % confidence interval: 2.35 to 340.38; p-value: 0.003).

Conclusion

ctDNA was detectable in most of the patients with localized, right sided colon cancer prior to surgery. Positive ctDNA after surgery is strongly associated with recurrence. ctDNA is a prognostic factor in patients with stage I-III right-sided colon cancer.

Korttidsresultater

Lygre KB1,2, Eide GE3,4, Storli KE1,2

Pfeffer F

1 Seksjon for gastrokirurgi, Kirurgisk klinikk, Haraldsplass Diakonale Sykehus

2 Klinisk institutt, Universitetet i Bergen

3Seksjon for forskning og innovasjon, Haukeland Universitetssykehus

4Institutt for global helse og samfunnsmedisin, Universitetet i Bergen

5Seksjon for nedre gastro, Avdeling for gastro- og akuttkirurgi, Haukeland Universitetssykehus

Bakgrunn

Kirurgi er hovedbehandlingen ved colon cancer. Utvikling av mer radikal kirurgi med sentral karavsetning og sentral lymfadenectomi sammen med forventning om minimal invasiv kirurgi har ført til design av denne studien. Ved utvikling av kirurgisk metode med økt radikalitet er det viktig å observere og dokumentere komplikasjoner. Det er spesielt viktig å følge med på om spekteret av komplikasjoner endres. Standardisering av kirurgi er en forutsetning for sammenlikning.

Metode

Dette er en prospektiv randomisert, kontrollert klinisk studie. Komplikasjoner er klassifisert med ClavienDindo klassifikasjon. Som utgangspunkt for styrkeberegning, og basert på historiske data, ble det beregnet at en forbedring fra 40% komplikasjoner ved åpen kirurgi ihht Clavien Dindo grad 2-5 til 20% ved laparoskopi er klinisk signifikant. For å ha 80% styrke til å påvise en slik forskjell ved hjep av ensidig chi-kvadrat test med 5% signifikans nivå, ble det beregnet en studistørrelse på n =126 pasienter med 63 pasienter i hver studiegruppe. Pasientene ble operert enten med åpen D3-reseksjon (presentert i eget abstract) ved Haukeland Universitetssykehus eller laparoskopisk CME med CVL (presentert i eget abstract) ved Haraldsplass Diakonale Sykehus. Tre kirurger ved hvert sykehus ble utvalgt som studie-operatører.

Resultat

Det er ingen forskjell i Clavien-Dindo grad 2-5 komplikasjoner i de to gruppene (40.0 % lap og 39.7 % åpen). Det er hovedsakelig grad 2 komplikasjoner (32.3 % lap og 31.7 % åpen) i form av postoperativ ileus (16.9 % lap og 15.9 % åpen) og transfusjon (13.8 % lap og 22.2 % åpen) som ligger bak det høye tallet. Gjennomsnittlig peroperativt blodtap var 77 ml i lap gruppen og 107 ml i den åpne gruppen. Det er 6.2% grad 3b komplikasjoner i lap gruppe og 7.9 % i åpen gruppe. Det er ingen grad 4 eller 5 komplikasjoner i de to studiegruppene. Det er ingen anastomoslekkasjer i studien. Primær liggetid var kortere i lap gruppen 4.75 vs 6.70 dager i åpen (p = 0.01), men total liggetid inkludert 30-dagers reinnleggelse var den samme (5.57 dager lap vs 6.98 dager åpen).

Konklusjon

Det er ingen forskjell i korttidsresultater mellom pasienter operert med laparoskopisk og åpen onkologisk høyresidig hemicolectomi med sentral lymfadenectomi og sentral karavsetning. Til tross for teknisk krevende kirurgi har det ikke oppstått mer alvorlige komplikasjoner enn ved mindre radikal sentral disseksjon. Kirurgien er standardisert og samlet i få, trente hender, og utføres derfor trygt.

colectomy compared to Laparoscopic

(D3/CME)” (upubliserte data)

Presentasjon av operasjonmetode i den randomiserte studien

right colectomy compared to laparoscopic CME

right-sided colon cancer

Lygre

1 Seksjon for gastrokirurgi,

2 Klinisk institutt, Universitetet i Bergen

Haraldsplass Diakonale Sykehus

3Seksjon for forskning og innovasjon, Haukeland Universitetssykehus

4Institutt for global helse og samfunnsmedisin, Universitetet i Bergen

5Seksjon for nedre gastro, Avdeling for gastro- og akuttkirurgi, Haukeland Universitetssykehus

Bakgrunn

Cancer coli er en sykdom med høy incidens og mortalitet i Norge. De siste ti-årene har fokus på kirurgisk teknikk og radikalitet være økende. Pga kompleks karanatomi og manglende definisjon av medial avgrensning av mesenteriet for høyre colon, har det spesielt vært fokus på operativ teknikk før høyresidig colon cancer. Høsten 2016 startet inklusjonen av pasienter i studien “Open D3 Right Colectomy Compared to Laparoscopic CME for Right-Sided Colon Cancer (D3/CME)” med formål å randomisere pasienter mellom åpen og laparoskopisk høyresidig hemicolectomi med sentral glandeldisseksjon og sammenlikne postoperative resultater.

Metode

Pasienter mellom 18-85 år med histologisk verifisert cancer coli (coecum, ascendens og proximale 2/3 av transversun) eller klinisk mistanke om cancer ved CT/coloscopi uten mistanke om carcinomatose eller fjernmetastaser var aktuelle for inklusjon. Pasientene ble muntlig og skriftlig informert om studien før randomisering til enten åpen kirurgi eller laparoskopisk kirurgi med sentral glandeldisseksjon og mål om deling av karforsyningen til tumor sentralt ved avgangen fra arteria mesenterica superior. I den åpne gruppen (D3-gruppen) var målet å utføre reseksjon langs venstre laterale grense av arteria mesenterica superior, mens målsetningen i den laparoskopiske gruppen (CME-gruppen) var denudering anteriort for vena mesenterica superior. Det er utført fotodokumentasjon av operasjonstomt etter frilegging av karene og av preparat etter reseksjon.

Resultat

Totalt 128 pasienter ble inkludert og randomisert mellom åpen kirurgi (63) og laparoskopi (65). Gjennomsnittlig alder 69.63 år (range 38-85). ASA I-IV. Gjennomsnittlig BMI 25.7 (range 17.8 -38.7). Presentasjon av video og bilder som illustrerer operasjonsmetodene.

Konklusjon

Teknisk krevende kirurgi hvor standardisering gjør det mulig å vurdere og sammenlikne resultater.

Individualisert kirurgi for miltfleksur kreft, nye muligheter

Andersen BT1,2, Kazaryan AM1,2, Stimec BV3, Rancinger P1, Edwin B2,4, Ignjatovic D5

1 Avdeling for kirurgi, Sykehuset Østfold

2 Institutt for klinisk medisin, Universitetet i Oslo

3 Avdeling for anatomi, Medisink fakultet, Universitetet i Geneva, Sveits

4 Intervansjonssenteret og gastrokirurgisk avdeling, Oslo universitetssykehus - Rikshospitalet

5 Avdeling for gastrokirurgi, Akershus Universitets sykehus

Bakgrunn

De siste årene har det vært ett skifte i fokus fra colon til mesenteriet i tykktarmskreft-kirurgi. Kunnskap om mesenteriell vaskulær anatomi har derfor blitt mer og mer viktig for kirurgen. Kreft i miltfleksuren presenterer en ekstra utfordring på grunn av embryologiske og anatomiske forhold, da miltfleksuren forsynes fra to ulike kargebet.

Material og metode

Mesenteriell vaskulær anatomi har blitt studert på 3D rekonstruksjoner (manuelle rekonstruksjoner fra 32 preoperative høy-oppløselige CT dataset) ved hjelp av Osirix MD, Mimics Medical og 3-matic Medical Datasets, i tillegg til utvalgte fysiske modeller laget på Ultimaker 3D skriver.

Resultat

Arteria colica media er konstant til stede med avgang fra arteria mesenterica superior i alle modeller med unntak av en (3,1 %) der avgangen var fra arteria mesenterica inferior.

Bifurkasjonen til arteria colica media kan grupperes til tre hovedposisjoner (til venstre for vena mesenterica superior 12,1%; foran vena mesentriac superior 53,1 % og til høyre for vena mesenterica superior 34,4%).

Arteria colica media accesoria er til stede i 31.3% av modellene og løper langs nedre kant av pankreas i halvparten av tilfellene.

Det er et tredimensjonalt forhold mellom avgangen av arteria colica media fra arteria mesenterica superior og avgangen av arteria mesenterica inferior fra aorta. Dette forholdet har vi kalt «The mesenteric interarterial stair». Avgangen av arteria colica media kan finnes både caudalt (9,4%) og cranialt (87,5%) for avgangen av arteria mesenterica inferior.

Vena mesenterica inferior har ulike innmunningsmønstre til vena porta. I vårt material fant vi at vena mesenterica inferior hadde innmunning til vena splenica (34,4%); til vena mesenterica superior (56,3%) og til en jejunal vena (9,4%)

Konklusjon

Kunnskap om karanatomi kan brukes til å individualisere kreftkirurgi og føre til tryggere og onkologisk bedre kirurgi.

Kunnskap om «The mesenteric inter-arterial stair» kan hjelpe til å definere grenser for radikal mesenterektomi ved miltfleksur kreft.

Erfaringer fra endoskopisk stentbehandling av obstruerende tykktarmskreft

Vågane Vegard1, Storli Kristian1

1Avdeling for gastrokirurgi, Haraldsplass Diakonale Sykehus

Bakgrunn

Ved obstruerende tykktarmskreft kan kolonstent brukes som «bridges to surgery» eller palliasjon. Denne metoden har vært benyttet ved Haraldsplass Diakonale sykehus siden 2016. Hensikten med studien er å undersøke hvor mange pasienter som har fått stentrelaterte komplikasjoner og hvilke stentrelaterte komplikasjoner som har oppstått. I tillegg kartlegge hvor mange pasienter som er uten stentrelaterte komplikasjoner.

Metode

Dette er en retrospektivt studie. Man har inkludert pasienter med tykktarmskreft, som i tidsperioden fra januar 2016 til august 2022 fikk kolonstent ved Haraldsplass Diakonale Sykehus. Man har delt pasientene inn i to grupper ut fra om de fikk stent som «bridge to surgery» eller palliasjon.

Resultat

Totalt er 15 pasienter blitt inkludert i studien. I gruppen som fikk stent som palliasjon var det 8 pasienter. Etter innleggelse av stent levde 5/8 pasienter uten stentrelaterte komplikasjoner frem til de døde etter 1, 9, 10 15 og 33 måneder. En pasient var primært vurdert som inoperabel og fikk palliativ stent, men vurdert som operabel etter 5 måneder. Pasienten hadde ingen stentrelaterte komplikasjoner frem til operasjon. Videre var det 2/7 pasienter som fikk stentrelaterte komplikasjoner. En pasient fikk diagnostisert perforasjon på CT to dager etter innleggelse av stent. Den siste pasienten med komplikasjoner fikk stentmigrasjon og dekket perforasjon 6 måneder etter oppstart av kjemoterapi. I gruppen som fikk stent som «bridge to surgery» var det totalt 7 pasienter. Det var 5/7 pasienter som ikke hadde noen stentrelaterte komplikasjoner frem til operasjon. Det var 2/7 pasienter som fikk stentrelaterte komplikasjoner. En pasient med ekstramural tumorvekst og metastaser fikk abscess. En annen pasient fikk stentmigrasjon 2 måneder etter neodajuvant kjemoterapi. Alle pasientene fikk adjuvant kjemoterapi. I august 2022 er alle pasienten fortsatt levende. Oppfølgingstid er 14, 20, 23, 24, 28, 34 og 48 måneder. På diagnosetidspunktet var det 6/7 pasienter som ikke hadde fjernmetastaser. Av disse pasientene var det en som fikk diagnostisert fikk fjernmetastase i oppfølging etter kirurgi.

Konklusjon

Kolonstent kan være et behandlingsalternativ ved obstruerende tykktarmskreft, spesielt hos palliative pasienter, som kan slippe kirurgi. Komplikasjoner som perforasjon, abscess og stentmigrasjon kan oppstå. Man bør derfor kun bruke stent hos nøye utvalgte pasienter. Pasienten som fikk komplikasjon etter stent som «bridge to surgery» hadde ekstramural tumorvekst. Man har senere gått bort fra å legge stent ved ekstramuralvekst grunnet økt risiko for komplikasjoner. Denne studien har ikke nok pasienter inkludert til kunne trekke klare konklusjoner, men det er likevel viktig å dele erfaringer rundt metoden.

Klassifisering av robot-assistert kirurgi for endetarmskreft som krever utvidet kirurgi i bekkenet (bTME)

Thorgersen EB1, Solbakken AM1,2,3, Strøm TK2, Goscinski M1, Spasojevic M1, Larsen SG1, Flatmark K1,2,3 1Seksjon for onkologisk bekkenkirurgi, OUS Radiumhospitalet 2Institutt for klinisk medisin, Det medisinske fakultet, Universitetet i Oslo 3Avdeling for tumorbiologi, OUS Radiumhospitalet

Bakgrunn

Endetarmskreft som krever utvidet kirurgi i bekkenet (beyond total mesorectal excision (bTME)) har tradisjonelt vært operert åpent. I de senere årene har imidlertid minimal-invasive robot-assisterte prosedyrer økt i omfang. Det finnes ikke noe felles klassifikasjonssystem for å rapportere bTME prosedyrer, dermed er sammenligning av resultater vanskelig. I denne studien ble et klassifikasjonssystem som er utviklet og validert for MR brukt for å beskrive omfanget av de kirurgiske prosedyrene.

Metode

Pasienter med primær endetarmskreft operert med robot-assistert bTME kirurgi ble prospektivt inkludert gjennom en to-års periode fra oppstarten av robotprogrammet ved OUS Radiumhospitalet. Alle pasientene hadde svulster som truet den mesorektale fascien, vokste inn i naboorganer, og/eller hadde metastasesuspekte lymfeknuter på bekkenveggene. Prosedyrene ble klassifisert i henhold til hvilke av syv definerte losjer eller “compartments” som ble resessert ved hvert enkelt inngrep. Kliniske og onkologiske utfall ble registrert.

Resultat

Frie reseksjonsmarginer (R0 reseksjon) ble oppnådd hos 95 av 105 pasienter (90,5%). Tjueseks pasienter hadde Accordion Severity Grading System grad 3-4 komplikasjoner, 15% måtte reopereres og 7% ble konvertert til åpen kirurgi. Antallet resesserte losjer varierte fra ett til maksimalt syv, og de fleste (83%) av pasientene måtte få utført reseksjon av to til tre losjer. Alle ti R1 reseksjonene i materialet ble påvist i det laterale og/eller den posteriore losjen.

Konklusjon

Kortsiktige kliniske og onkologiske utfall etter robot-assistert bTME kirurgi var sammenlignbare med resultater som rapporteres etter åpen kirurgi. Klassifiseringen av de kirurgiske prosedyrene i «compartment»-systemet var gjennomførbart og ga mulighet for å beskrive kompleksiteten av den kirurgien som ble utført. Laterale og posteriore losje ble identifisert som områder med økt risiko for R1 reseksjon. Hvis klassifiseringen blir validert og benyttet rutinemessig vil dette gi bedre mulighet for å sammenligne resultater etter bTME kirurgi.

Kirurgisk teknikk er relatert til vekttap og gastroøsofageale refluks-symptom etter sleeve gastrektomi

Lyyjynen H1, Mala T2, Andersen JR3, 4, Våge3,1

1 SOReg Norge, Helse Bergen

2 Oslo universitetssjukehus, kirurgisk klinikk

3 Helseforsking Sogn og Fjordane, Helse Førde

4 Høgskulen på Vestlandet

Bakgrunn

Utkome etter sleeve gastrektomi (SG) kan vere relatert til kirurgisk teknikk. Hovudmålet med denne studien var å evaluere om storleik på kalibrerande sonde og avstand frå reseksjonskant til pylorus og His’ vinkel hadde betydning for vekttap (TWL) og nytilkomne refluks-symptom to år etter SG (neo-refluks).

Metode

Dette er ein observasjonsstudie basert på data frå SOReg Norge, SOReg Sverige og DATO (Dutch Audit for Treatment of Obesity). Prospektivt innsamla data for operasjonar utført i åra 2015-2017 med to års oppfølgingstid vart analysert. Nytilkomne refluks-symptom vart definert som kontinuerleg bruk av syreblokkerande medisin ved to års kontroll utan bruk av slike medisinar preoperativt. Forholdet mellom perioperative variablar og TWL vart evaluert med univariat linjær regresjonsanalyse, og forholdet mellom bougie storleik, avstand til pylorus og avstand til His vart utforska med linjær regresjon med mogeleg kvadratisk effekt. Potensiell relasjon mellom avstand til His’ og nytilkome refluks vart modellert med logistisk regresjon.

Resultat

Analysane vart basert på 5927 pasientar. Pasientar frå Nederland var eldre, og hadde høgare KMI samanlikna med norske og svenske pasientar. Bougie storleik og avstand frå pylorus var forskjellig mellom dei tre landa og mellom institusjonar. Avstand frå His var forskjellig i Norge og Sverige (manglar i DATO). Gjennomsnittleg TWL i Nederland var 28.6%, Norge 30.6% og Sverige 25.6% (p <0.001) med store variasjonar mellom sjukehusa. Smalare bougie, kortare avstand til pylorus og til His var alle uavhengig relatert til høgare TWL. Førekomst av nytilkomne symptom på refluks var 7.1%. Kortare avstand til His var relatert til høgare risiko for nytilkome refluks.

Konklusjon

Vi finn store variasjonar i kirurgisk teknikk og TWL mellom sjukehus. Bougie med mindre diameter, kortare avstand frå reseksjonskant til pylorus og til His var alle relatert til større vekttap. Kortare avstand til His var også relatert til nytilkomne refluks-symptom.

Remisjon av type 2 diabetes fem år etter metabolsk kirurgi

Gamlestøl R1, Våge V2,, Andersen JR2, 3

1 Høgskulen på Vestlandet avd Førde, Institutt for helse- og omsorgsvitskap

2 Helseforsking Sogn og Fjordane, Helse Førde

3 Høgskulen på Vestlandet

Bakgrunn

Fedmekirurgi er effektiv behandling for type 2 diabetes mellitus (T2DM) hjå pasientar med fedme. Dei ulike operasjonsmetodane kan ha ulike verknadsmekanismar som medverkar til forskjell i remisjonsrate. I denne studien undersøker vi remisjonsrater og potensielle faktorar som kan predikere remisjon av T2DM ved å samanlikne utfall etter sleeve gastrectomy (SG) og biliopankreatisk avleiing med duodenal omkopling (BPDDS) fem år etter operasjon.

Metode

Dette er ein prospektiv kohortstudie av pasientar med T2DM som fekk utført SG eller BPDDS i Førde mellom 2001 og 2014. Vi undersøkte førekomst av pasientar som var registrert med aktiv behandling for T2DM (insulin, medikament eller kostregulering) i det lokale kvalitetsregisteret. Vi undersøkte også om preoperative faktorar (alder, kjønn, arbeidsstatus, utdanning, kroppsmasseindeks, HbA1c, røyking, depresjon), type prosedyre og vekttap hadde betydning for utfall av HbA1c med lineære regresjonsanalysar.

Resultat

Fem års data var tilgjengeleg for 135 pasientar med T2DM ved operasjon (SG = 60, BPDDS = 75).

Preoperativt var gjennomsnittleg KMI 43,8 ± 7,5 i SG-gruppa og 47,4 ± 7,3 i BPDDS-gruppa, 18 % brukte insulin i SG og 55 % i BPDDS-gruppa. Etter fem år var gjennomsnittleg nedgang i % KMI over 25 (%EBMIL) 60,4 ± 25,2 i SG-gruppa og 80,2 ± 20,9 % i BPDDS-gruppa. Remisjonsrate definert som ikkje lenger aktiv behandling var 73% for SG og 85% for BPDDS. Større vekttap, kortare diabetes-varigheit, lågare HbA1c preoperativt og operasjonsmetoden BPDDS var uavhengig forbunde med lågare HbA1c fem år etter operasjon (P-verdiar < 0,05).

Regresjonsmodellen forklarte 32% av den justerte variasjonen til HbA1c etter operasjon.

Konklusjon

Fedmekirurgi har god effekt på remisjon av T2DM fem år etter operasjon. Vekttap, operasjonsmetode, preoperativ HbA1c-verdi og tal år med diabetes er assosiert med postoperativ HbA1c.

Gastric bypass vs Duodenal switch – resultater fra Asgardstudien mer enn 10 år etter randomisering

Salte O. 1, Risstad H.2, Blom-Høgestøl I.2, Kristinsson J.3, Søvik TT. 1, Olbers T. 4 Mala T. 1

1 Avd. for gastro- og barnekirurgi, Oslo universitetssykehus Ullevål

2 Avd. for endokrinologi, sykelig overvekt og forebyggende medisin, Oslo universitetssykehus, Aker

3 Senter for sykelig overvekt, Oslo universitetssykehus Aker

4 Kirurgiska kliniken, Sahlgranska universitetssjukhus

Bakgrunn

Det finnes få langtidsresultater (> 10 år) og ingen fra randomiserte studier etter duodenal switch (DS). Studier antyder større vekttap sammenlignet med andre prosedyrer, men DS utføres likevel sjelden på grunn av risiko for alvorlig malabsorpsjon.

Materiale og metoder

Randomisert studie ved OUS og Sahlgränska universitetssykehus; 60 pasienter med kroppsmasseindeks (BMI) 50-60 kg/m2 ble inkludert i perioden 2006 til 2007 og randomisert til laparoskopisk DS eller laparoskopisk gastric bypass (RYGB). Resultater opp til 5 år etter kirurgi er tidligere publisert med endring i BMI ved 2 år som primært endepunkt. Siste 10-års kontroller ble utført i desember 2019.

Resultater 48 pasienter (80%) møtte til kontroll gjennomsnittlig 11 år (spredning 9-13 år) etter kirurgi. Det var større reduksjon i BMI etter DS med 8,4 (6,6 – 10,1) kg/m2 i differanse (p<0.01); se tabell 1. Tilsvarende var totalt vekttap i gjennomsnitt 34% etter DS og 20% etter RYGB (p<0.01).

DS (n=29) før kirurgi RYGB (n=31) før kirurgi DS (n=25) ved oppfølging RYGB (n=23) ved oppfølging

Vekt (kg)

(157.7 to 169.6) 162.7 (154.5 to 171.0) 102.6 (96.9 to 108.3) 126.8 (121.1 to 132.6)

RYGB og

Gjennomsnittlig vektoppgang målt i kilo fra laveste vekt var høyere etter RYGB. Flere pasienter fikk påvist sekundær hyperparathyroidisme (7 vs. 15, P=0.02) og symptomer på gastroøsofageal reflukssykdom (4 vs. 10, P=0.05) etter DS ved kontroller. Fire pasienter døde i løpet av perioden, to fra hver gruppe.

Tre pasienter utviklet proteinkalorisk malnutrisjon etter DS og måtte reopereres. Forekomsten av cholecystolithiasis var lik (7 vs. 13, P=0.07), men flere ble cholecystektomert etter DS (4 vs. 11, P=0.04). Totalt antall uønskede hendelser var høyere etter DS (93 vs. 122, P=0.02).

Konklusjon/diskusjon

Pasienter operert med DS hadde en relativt stor reduksjon i BMI sammenlignet med RYGB. Det var flere komplikasjoner hvorav tre pasienter med alvorlig malnutrisjon etter DS.

Chahal-Kummen, M1,3. Våge, V2. Kristinsson, J1. Mala, T1,3 1Senter for sykelig overvekt, Oslo Universitetssykehus, Aker. Postboks 4959, Nydalen. 0424 Oslo. 2SOReg Norge, Helse Bergen. 3Det medisinske fakultet, Universitetet i Oslo.

Bakgrunn

Vektreduksjon og bortfall av tilleggs sykdommer er godt dokumentert etter fedmekirurgi. Kroniske magesmerter og andre abdominale plager er studert i mindre omfang, og kan ha betydning for livskvaliteten etter operasjon. Vi ønsket å kartlegge pasientrapporterte magesmerter og gastrointestinale symptomer før og to år etter Roux-en-Y gastrisk bypass (RYGB) og sleeve, og symptomenes påvirkning på livskvalitet.

Metode

To prospektive longitudinelle studier med datainnsamling før og to år etter RYGB (OUS) og sleeve (OUS og Voss sykehus). Studiene er REK godkjente. Kroniske magesmerter (varighet tre måneder eller lengre), gastrointestinale symptomer og livskvalitet ble kartlagt ved hjelp av ett spørreskjema angående forekomst og karakteristika av magesmerter samt spørreskjemaene Gastrointestinal Symptom Rating Scale (GSRS) og Short-Form 36 versjon 2 (SF-36v2).

Resultater

Totalt 416/485 (85.8%) pasienter inkludert ved baseline møtte til to års kontroll, hvorav 300/416 (72.1%) var kvinner og 209/416 (50.2%) etter RYGB. Gjennomsnittlig (SD) vekt, BMI og totalt vekttap to år etter RYGB og sleeve var henholdsvis 86.4 (17.6) kg vs.87.3 (20.1) kg; 29.2 (4.7) kg/m2 vs.29.8 (6.0) kg/m2; og 31.3 (10.2) % vs.31.9 (10.4) %. Forekomsten av kroniske magesmerter var 28/236 (11.9%) før og 60/209 (28.7%) etter RYGB (p<0.001), og 32/223 (14.3%) før og 50/186 (26.9%) etter sleeve (p<0.001). Vi fant mer forverring av symptomer på diare og dysfagi etter RYGB og mer forverring av symptomer på refluks etter sleeve, både for hele populasjonen og for gruppen med kroniske magesmerter. Før operasjon, hadde pasienter som var planlagt til RYGB bedre SF-36v2 livskvalitetsskår enn de som var planlagt til sleeve. Etter sleeve var det større bedring i fire av åtte SF-36v2 skår sammenlignet med RYGB. Hos pasienter med kroniske magesmerter postoperativt, fant vi en bedring i tre av åtte SF-36v2 skår etter sleeve, men forverring av de samme skårene etter RYGB.

Diskusjon

Forekomsten av pasientrapporterte kroniske magesmerter økte sammenlignbart etter RYGB og sleeve, men med ulik symptomprofil. For hele populasjonen fant vi en større bedring for flere aspekter av livskvalitet etter sleeve. Hos pasienter med kroniske magesmerter, observerte vi en forbedring av enkelte aspekter av livskvalitet etter sleeve men en forverring etter RYGB.

Kroniske magesmerter og livskvalitet før og to etter gastrisk bypass og sleeve - resultater fra to longitudinelle observasjonsstudier

Minimal invasiv staged surgergy for complex ventral Hernia repair - a case report

Background

Complex ventral hernia are considered to be a surgical challenge due to high recurrence rate, previous major surgery and often comorbidity with obesity. This case report illustrates how a complex ventral hernia repair with obesity and multiple stomas can be managed by a staged minimal invasiv approach in local hospital in collaboration with the obesity team.

Case presentation

After robotic-assisted radical prostatectomy in 2016 the patient had a secondary operation with laparotomy due to small bowel obstruction. This led to a lower ventral hernia and the patient had minimal invasiv intraperitoneal onlay mesh repair (IPOM+) repair in 2018. Unfortunately, the patient developed shortly afterwards port site herniation with bowel obstruction. This resulted in bowel ischemia and new laparotomy with mesh removal, right sighted hemicolectomy, ileostomy and colostomy. In the spring 2021 the patient had a complex ventral hernia with a transverse defect on 17 cm and a longitudinal defect on 23 cm, colostomy in the upper part of the hernia and ileostomy with a separate parastomal hernia in the lower right quadrant. In addition obesity with BMI 35.8. Firstly, the patient was referred to a dietitian and started on weight loss medication with goal of achieving a BMI<30 at abdominal wall reconstruction. To manage the complexitiy of one large ventralhernie, separate colostomy and ileostomy with parastomal hernia we decided to plan for staged approach with two operations. In June 2021 laparoscopic closure of ileostomy and colonstomy with ileotransversal anastomosis was performed successfully. December 2021 the patient received 300 IE Botox bilaterally in the lateral abdominal muscles. January 2022 we performed abdominal wall reconstructive surgery with a combination of laparoscopic surgery and open surgery – hybrid operation. We conducted laparoscopic TAR bilaterally with laparoscopic suturing of the posterior retromuscular layer. Afterwards, we performed scar and hernia sac excision and we placed a 45x30 cm mesh in the retromusculuar space and fixated it with tisseal glue. The midline and the anterior rectus sheath was adapted with stratafix. Postoperatively, no surgical complications, but prolonged stay for 10 days due to pneumonia. Outpatient control with CT scan after surgery shows complete reconstruction of the abdominal wall and so fare the patient has had a satisfactory outcome.

Conclusion

This case report illustrates how a complex large ventral hernia with two separate stomas can be successfully repaired with minimal invasive technique. It also demonstrates the importance of long term planning and involvement of the obesity team for these complicated cases.

Andersen, Gøran1, Græslie Hallvard1 1 Overlege, spesialist i gastrokirurgi, Kirurgisk avdelingi, Namsos sykehus

Akutte lyskebrokk ved OUS Ullevål Sykehus fra 2014 til 2021

Haugvad A1, Fasting MH1

1 Avdeling for gastro- og barnekirurgi, OUS Ullevål Sykehus

Bakgrunn

I løpet av de siste tiårene har den kirurgiske behandlingen for lyskebrokk endret seg fra åpen til miniinvasiv kirurgi. Det foreligger klare internasjonale retningslinjer for elektiv håndtering av lyskebrokk. For akutt håndtering av lyskebrokk er det ikke klare guidelines, hverken til valg av operasjonsmetode eller om det skal legges nett.

Metode

Retrospektiv gjennomgang av pasienter operert på ø-hjelpsprogrammet ved OUS Ullevål Sykehus for lyskebrokk mellom 1.1.2014 og 1.6.2021 samt registering av komplikasjoner frem til 1.8.2022

Resultat

Totalt 185 ø-hjelpsoperasjoner for lyskebrokk ble gjennomført i perioden. Det var 133 (73%) menn og 48 (27%) kvinner. Median alder ved operasjon var 75 år (spredning: 24-96). Median ASA var 2 (1-5).

106 (57%) av operasjonene var på høyre side, 72 (39%) var på venstre side og 8 (4%) var bilaterale. Operasjonsmetodene var hhv. TEP i 84 (45%), åpen lyske i 67 (36%), TAPP i 29 (16%), og laparotomi i 5 (3%) av tilfellene. I perioden har andelen TEP (som primærtilgang) økt fra 26% til 88%. Median operasjonstid var 86 (29-305) minutter. Det ble gjort tarmreseksjon ved 28 (15 %) av operasjonene. Det ble lagt nett i 167 (90%) av operasjonene. Ingen av nettene har senere blitt fjernet ved vårt sykehus.

Brokkene ble reponert på legevakten eller i akuttmottaket i 85 (46%) av tilfellene, hos 1 (1%) av disse var det nødvendig med tarmreseksjon. 89 (48%) ble reponert på operasjonsstuen, enten ved innledning i narkose eller ved manipulasjon per operativt. 27 (30%) av disse krevde tarmreseksjon. Det forelå ileus i 51 (28%) av tilfellene, 19 (37%) av disse krevde tarmreseksjon.

Median liggetid på sykehus var 3 (0-73) dager. Det ble registrert komplikasjoner etter 52 (29%) av inngrepene, hvorav 7 (6%) ble definert som Clavien-Dindo grad III og IV. 10 (5%) pasienter (Median alder 85, ASA 3) døde innen 30 dager etter inngrepet.

Konklusjon

Vi har få alvorlige komplikasjoner og lav mortalitet ved akutt operasjon av lyskebrokk. Vi ser en økende bruk av TEP. Få av brokkene som ble reponert i mottak eller på legevakt krevde tarmreseksjon. Ut ifra våre tall, er det trygt å legge nett også der det er gjort tarmreseksjoner.

Avføringsinkontinens hos pasienter med anorektal misdannelse

Sæter T1

1Seksjon for barnekirurgi, Kirurgisk klinikk, St.Olavs hospital, Trondheim

Bakgrunn

Anorektale misdannelser er en gruppe medfødte tilstander der endetarmsåpningen er feilplassert eller mangler. Barn som er operert for anorektal misdannelse har økt risiko for avføringsinkontinens. Hensikten med denne studien var å undersøke forekomsten av avføringsinkontinens blant pasienter operert for anorektal misdannelse ved et norsk sykehus.

Metode

Vi identifiserte pasienter som ble operert ved St.Olavs hospital for anorektal misdannelse i perioden 2000-2015 ved gjennomgang av operasjonslister og poliklinikk-lister. Pasientene selv eller foreldrene til pasientene fylte ut et validert spørreskjema om tarmfunksjon i forbindelse med rutinemessig poliklinisk besøk.

Vi definerte at pasientene hadde avføringsinkontinens hvis de oppfylte ett av følgende kriterier: avføringssøl >en gang i uken eller daglig/bruker bleie, brukte skylling av colon for å unngå avføringssøl eller hadde colostomi for å unngå avføringssøl per anum.

Resultat

Man identifiserte 45 pasienter som var aktuelle for inklusjon i studien, og av disse ønsket 44 pasienter å delta. Det var 24 gutter (55%). Median alder ved studiedeltagelse var 13,5 år. Den yngste pasienten var 5 år.

Fistel til perineum var den hyppigst forekommende typen anorektal misdannelse (52%), etterfulgt av fistel til vestibulum (18%) og fistel til prostata (11%).

Alle pasientene ble operert med posterior sagittal anorektal plastikk. Median alder ved operasjonstidspunktet var 5 måneder.

Det var 18 (41%) pasienter som hadde avføringsinkontinens. Sannsynligheten for avføringsinkontinens var lavest for pasienter med fistel til perineum (17%), mens alle pasienter med fistel til prostata eller cloaca var inkontinente for avføring. Pasienter med tilleggsmisdannelser, sakrummisdannelse og annen type anorektal misdannelse enn fistel til perineum hadde statistisk signifikant økt risiko for avføringsinkontinens

Konklusjon

I underkant av halvparten av norske barn som er operert for anorektal misdannelse har avføringslekkasje. Risikoen for avføringslekkasje avhenger av typen anorektal misdannelse og eventuelle tilleggsmisdannelser barnet har. Funnene tilsvarer det man har funnet i internasjonale multisenter studier.

Postoperative komplikasjoner etter kirurgi for medfødt duodenal obstruksjon

Granheim S1, Sæter T1

1Seksjon for barnekirurgi, Kirurgisk klinikk, St.Olavs hospital

Bakgrunn

Medfødt duodenal obstruksjon er en misdannelse som opereres i nyfødtperioden. I Norge er operasjon for medfødt duodenal obstruksjon sentralisert til Rikshospitalet og St.Olavs hospital. Hensikten med prosjektet var å kartlegge postoperative komplikasjoner etter operasjon for medfødt duodenal obstruksjon ved St.Olavs hospital

Metode

Studieperioden var fra 1996 til 2021. Pasienter operert for medfødt duodenal obstruksjon ble identifisert ved søk etter relevante ICD-10 koder i lokal operasjonsplanlegger og data ble innhentet ved retrospektiv journalgjennomgang. Studien ble vurdert som kvalitetssikring av Regional Etisk Komite og hadde godkjenning fra lokalt personvernombud.

Resultat

Seksti pasienter ble inkludert. Median oppfølgingstid var 11,5 år (11 måneder-25 år). Førti-to (70%) pasienter hadde prenatalt erkjent duodenal obstruksjon. Median alder ved operasjon var 2 dager. Alle pasientene ble operert med laparotomi tilgang (tverrsnitt øvre høyre kvadrant). Femti-fem (92%) pasienter fikk utført duodenoduodenostomi, de resterende fikk enten utført duodenalplastikk eller spalting av duodenal web. Seks (10%) pasienter hadde tidlige postoperative komplikasjoner (≤30 dager). Den vanligste tidlige komplikasjonen var sårinfeksjon og 3(5%) pasienter hadde en tidlig komplikasjon som krevde reoperasjon. Ni (15%) pasienter hadde senkomplikasjoner (> 30 dager). Den vanligste senkomplikasjonen var operasjon for tynntarmsobstruksjon på grunn av adheranser, hvilket forekom hos 6 (10%) pasienter.

Konklusjon

Det er lav risiko for alvorlige tidlige komplikasjoner etter operasjon for medfødt duodenalobstruksjon. Men, 1 av 10 opereres på et senere tidspunkt for tynntarmsobstruksjon betinget i adheranser.

Resultater etter to-trinns laparoskopisk Fowler-Stevens operasjon for intraabdominale testikler

Karaji N1, Sæter T1

1Seksjon for barnekirurgi, St.Olavs hospital

Bakgrunn

Hensikten med prosjektet var å kartlegge resultatene etter to-trinns laparoskopisk Fowler-Stevens operasjon for intraabdominale testikler.

Metode

Pasientene ble identifisert ved søk i lokal operasjonsplanlegger. Opplysninger om resultatet ble hentet retrospektivt fra journal. Pasientene blir rutinemessig kontrollert 6 måneder etter at Fowler-Stevens II er utført. Vellykket resultat av operasjonen ble definert som testikkel i skrotum uten atrofi.

Resultat

Tretti-seks pasienter gjennomgikk Fowler-Stevens I og II (FSI og FSII) fra og med 2016 til og med 2021. Median (minimum-maksimum) alder ved operasjonstidspunkt for FSI var 17 måneder, for FSII 28 måneder. Median tid mellom FSI og FS2 var 10 måneder. Syv pasienter hadde bilateralt intraabdominale testikler. Totalt ble 43 testikler operert. Av disse ble 38 kontrollert med 6-måneders postoperativ kontroll. Tretti-to (84%) testikler hadde leie i skrotum uten atrofi etter å ha fått utført både FSI og FSII. Tre (8%) testikler lå i skrotum, men var atrofiske. Tre (8%) testikler ble reoperert, hvorav 1 ble fjernet på grunn av atrofi og 2 ble re-orkiopeksert med vellykket resultat.

Konklusjon

Vellykket resultat på 84%, etter to-trinns laparoskopisk Fowler-Stevens operasjon, er på nivå med andre rapporterte resultater (81-90%).

Post-kolecystektomi syndrom hos barn: forekomst og symptombilde

Martin Treider1, Susanne Ohnesorge1, Kristin Bjørnland 1,2

1Oslo universitetssykehus, avdeling for gastro- og barnekirurgi 2Universitet i Oslo, institutt for klinisk medisin

Bakgrunn

Post-kolecystektomi syndrom (PCS) er definert som vedvarende eller nye abdominale symptomer etter kolecystektomi. Hos voksne pasienter er PCS rapportert hos 20-40% av pasientene etter kolecystektomi. Kolecystektomi er betydelig sjeldnere hos barn enn hos voksne og det er svært få studier som har studert PCS hos barn. Målet med denne studien var derfor å utforske hvor vanlig PCS er hos barn og hvilke symptomer som er mest fremtredende.

Metode

Dette er en retrospektiv tversnittstudie der alle pasienter <18 år som har gjennomført kolecystektomi på grunn av gallesteinsykdom ved Oslo Universitetssykehus fra 2003-2019 ble invitert til å delta. Det ble først gjort en retrospektiv journal gjennomgang, før spørreskjemaene PedsQLTM gastrointestinal modul, et selvlaget skjema med spørsmål om tilfredshet med behandlingen og nåværende/tidligere medisinske tilstander ble sendt ut til pasientene. Pasientens/foreldrenes samtykke og godkjenning av personvernombudet (19/09054) ble innhentet.

Resultater

Av 82 pasienter var det 44 (54%) som samtykket, svarte på spørreskjemaene og ble inkludert i studien. Det var ingen signifikante demografiske forskjeller mellom de som deltok og de som ikke deltok i studien. Tjueto (50%) pasienter var jenter og median alder ved kolecystektomi var 8,6 (SD=3,9) år. Femten (37%) pasienter var tidligere friske og den vanligste komorbiditeten var hemolytisk sykdom (25%). Alle pasientene hadde påvist gallestein på ultralyd preoperativt og 18 (42%) ble operert pga. Komplisert gallesteinsykdom (kolecystitt, koledochuskonkrement, biliærpankreatitt eller kolangitt). Median tid fra kolecystektomi til oppfølging var 5 (0,5-16) år. Det var 16 (37%) pasienter som oppfylte kriteriene for PCS. De vanligste symptomene var diaré (25%), oppblåsthet (16%) og refluks (16%). Pasienter med overvekt var overrepresentert blant pasientene med PCS (31% versus 4%, p=0,014). Totalt var 34 (77%) pasienter fornøyde med resultatet etter kolecystektomi, 93% av pasientene uten PCS og 57% av pasientene med PCS.

Konklusjon

PCS er ikke uvanlig hos barn og de presenterer med stor variasjon av gastrointestinale symptomer, der diare, oppblåsthet og refluks var de vanligste. Likevel ble det store flertallet av pasientene kvitt sine magesmerter og var fornøyd med resultatet etter kolecystektomi. Vi identifiserte overvekt som en mulig risikofaktor for å utvikle PCS.

Fritt peroralt inntak etter operasjon for pylorusstenose reduserer liggetiden

Elveos M, Skari H, Mørk K, Schistad O, Næss PA

Barnekirurgisk seksjon, Avdeling for gastro- og barnekirurgi, Oslo universitetssykehus Bakgrunn

Pylorusstenose er en av de hyppigste årsakene til kirurgisk behandling hos spedbarn. Det presenterer seg typisk med sprutliknende, melkefargede brekninger etter måltid og etter hvert dårlig vektoppgang. Diagnosen bekreftes ved ultralydundersøkelse, og barnet opereres etter nødvendig væske- og elektrolyttkorreksjon. Postoperativt har det tradisjonelt sett vært vanlig å øke måltidsmengdene gradvis for å unngå brekninger. Dette medfører gjerne et samlet sykehusopphold på opp mot én uke. Ved Oslo Universitetssykehus (OUS) Ullevål ble det fra høsten 2018 innført fritt peroralt inntak postoperativt. Som ledd i avdelingens kvalitetsarbeid ønsket vi å vurdere effekten av denne endringen.

Materiale og metode

Retrospektiv gjennomgang av pasienter som ble operert for pylorusstenose i perioden 2004 til og med 2021 på OUS Ullevål. Vi sammenlignet gruppene med GRADVIS og FRI peroral opptrapping av ernæringen postoperativt.

Resultater

Vi identifiserte 210 pasienter, 188 gutter (89,5%) og 22 jenter (10,5%). Det var 36 pasienter som hadde fått fri peroral ernæring postoperativt siden høsten 2018 (FRI). 174 pasienter hadde fått gradvis opptrapping av ernæringen postoperativt (GRADVIS). Det var ingen signifikante forskjeller mellom FRI- og GRADVISgruppen når det kommer til kjønn, alder, fødselsvekt eller komorbiditet. Vi fant signifikant høyere innkomstvekt (p = 0,048) hos barna som fikk fri ernæring med en gjennomsnittsvekt på 4269 g (SD +/762 g) sammenliknet med 3997 g (SD +/- 744 g) i GRADVIS-gruppen. Det var også signifikant flere som hadde fått peroperativ antibiotika i FRI-gruppen (p < 0,001) sammenliknet med GRADVIS-gruppen, og FRI-gruppen hadde signifikant lengre operasjonstid (p = 0,029) enn GRADVIS-gruppen (36 versus 32 minutter). Det var ingen forskjeller i peroperative komplikasjoner mellom gruppene. Vi fant imidlertid en signifikant forskjell i liggetid mellom gruppene (p < 0,001), hvor FRI-gruppen lå omtrent ett døgn kortere enn GRADVIS-gruppen (2,7 døgn versus 3,7 døgn). Det var for øvrig ingen forskjeller når det kommer til komplikasjoner, reoperasjoner, reinnleggelser eller senkomplikasjoner mellom gruppene.

Konklusjon

Våre resultater viser at det ikke gir noen økt risiko for barn med pylorusstenose å motta fri ernæring postoperativt sammenliknet med å få gradvis opptrapping av ernæringen. Ved å motta fri ernæring postoperativt kan liggetiden i sykehus forkortes med omtrent ett døgn uten at det gir økt risiko for postoperative komplikasjoner.

Erfaringer med lærings- og mestringskurs for ungdom og voksne med Hirschsprungs sykdom

Hoel AT1, Teig CJ2, Austrheim A3, Lindam A2, Øresland T2, Gjone H4, Bjørnland K1

1Avdeling for gastro- og barnekirurgi, Oslo Universitetssykehus og Universitetet i Oslo, Institutt for klinisk medisin. 2Bekkensenteret, Kirurgisk divisjon, Akershus Universitetssykehus. 3Avdeling for gastroog barnekirurgi, Oslo Universitetssykehus. 4Avdeling for barn og unges psykiske helse på sykehus, Oslo Universitetssykehus.

Bakgrunn

Mange ungdommer og voksne med Hirschsprungs sykdom (H) har somatiske og psykososiale problemer, og kan derfor ha fordel av å delta på lærings- og mestringskurs (LMK) for å forbedre sin helsekompetanse og mestringsstrategier. Målet med studien var å undersøke om ungdom og voksne med H er interessert i å delta på LMK samt hvordan de vurderer undervisningen de mottar fra forskjellig helsepersonell.

Metode

Vi inviterte voksne > 18 år av begge kjønn til LMK på 7 timer og gutter 12-17 år og deres foreldre til LMK på 3 timer. Undervisning fra helsepersonell ble vurdert på en Likert skala (1=veldig dårlig, 10=utmerket) i et spørreskjema. Etisk godkjenning ble innhentet.

Resultat

80% av de voksne og alle ungdommene hadde rektosigmoid aganglionose. Tabellen under viser deltakernes demografi og deres vurdering av LMK (median og range). Alle voksne anbefalte LMK for ungdommer, og alle ungdommer/foreldre anbefalte LMK til andre.

Voksne Ungdom Foreldre Demografi

Alder 37.5 (18-44) 13 (12-15)

Menn 5/10 (50%) 8/8 (100%)

Blindtarmsstomi/kolostomi/rektalskylling 1/2/0 2/0/1

Deltakelse 10/64 (16%) 8/22 (36%)

Vurdering av LMK

Møte andre i samme situasjon

10 (8-10) 8 (6-10) 10 (8-10) Dele erfaringer med andre 10 (8-10) 8 (7-10) 10 (8-10)

Vurdering av undervisning

Kolorektalkirurg 10 (5-10)

Barnekirurg 10 (5-10) 10 (8-10) 10 (8-10)

Stomisykepleier 10 (8-10) 8 (5-10) 10 (8-10)

Psykiater/psykolog 8 (8-10) 9 (5-10) 10 (8-10)

Sexolog 10 (8-10)

Ernæringsfysiolog 9 (8-10)

Fysioterapeut 8 (5-10) Sosionom 8 (8-10)

Konklusjon

Det ser ut til at færre voksne med H var interessert i å delta på LMK enn ungdom med H og deres foreldre. Å møte og dele erfaringer med likepersoner ble verdsatt høyt av alle deltakerne. Undervisning fra forskjellig helsepersonell ble generelt vurdert meget god.

Barnekirurgi

Resultater etter innføring av minimal invasiv kirurgi i nyfødtkirurgi

H. Røkkum1,2, K. Ertresvåg1, K. Bjørnland1,2

1Oslo Universitetssykehus, Seksjon for barnekirurgi

2Universitetet i Oslo

Bakgrunn

Minimal invasiv kirurgi (MIK) er godt etablert innen voksenkirurgi og er forbundet med reduksjon av postoperativ smerte, redusert risiko for sårinfeksjoner og kortere liggetid postoperativt. Innen nyfødtkirurgi er ikke MIK like godt implementert, og evidensgrunnlaget er svakere sammenliknet med voksenkirurgi. Siden 2014 har utvalgte pasienter med medfødt øsofagusatresi (ØA) og medfødt diafragmahernie (CDH) blitt behandlet med MIK ved OUS. Målet med denne undersøkelsen er å beskrive resultatene etter innføring av MIK i nyfødtkirurgi ved OUS.

Materiale og metode

Alle pasienter med ØA (Gross type C) og CDH (Bochdalek) behandlet med MIK frem til 2022 er inkludert. Peri- og postoperative data ble registrert retrospektivt.

Resultater

Medfødt øsofagusatresi

13 pasienter ble behandlet med MIK, 8 (62 %) jenter. Median (min-max) fødselsvekt var 2900 (22904620) gram, og gestasjonsalder ved fødsel var 38 (37-42) uker. Assosierte misdannelser forekom hos 5 (38 %) pasienter. 2 (15 %) operasjoner ble konvertert til åpen kirurgi på grunn av lang avstand mellom øsofagusendene. Blant pasientene som ble vellykket operert med MIK (n=11), var median (min-max) operasjonstid 125 (85-160) minutter. Tid til ekstubering postoperativt var 2 (1-3) dager, og antall liggedøgn postoperativt var 13 (10-26) dager. Postoperative komplikasjoner forekom hos 8 (73 %) pasienter (behandlingskrevende anastomosestriktur (n=7, 64 %), pneumoni (n=2, 18 %), pneumotoraks (n=1, 9 %)). Mortalitet var 0 %.

Medfødt diafragmahernie 12 pasienter ble behandlet med MIK, 5 (42 %) jenter. Median (min-max) fødselsvekt var 3290 (2645-4040) gram, og gestasjonsalder ved fødsel var 39 (37-41) uker. 2 (17 %) pasienter hadde assosierte misdannelser. Alle hadde venstresidig CDH. 3 (25 %) operasjoner ble konvertert til åpen kirurgi på grunn av stor defekt (n=2) og peroperativt metningsfall (n=1). Blant pasientene som ble vellykket behandlet med MIK (n=9), ble patch brukt hos 7 (58 %) pasienter. Median (min-max) operasjonstid var 88 (45-116) minutter. Median (min-max) tid til ekstubering postoperativt var 2 (1-4) dager, og antall liggedøgn postoperativt var 10 (6-18) dager. Postoperative komplikasjoner forekom hos 5 (56 %) pasienter (residiv (n=4, 44 %), iatrogen colonperforasjon (n=1, 11 %)). En pasient fikk påvist residivet i forbindelse med operasjon for symptomgivende malrotasjon. Mortalitet var 0 %.

Konklusjon

Til tross for lite pasientmateriale, antyder denne undersøkelsen at innføring av MIK for utvalgte pasienter med ØA ved et lite barnekirugisk senter er gjennomførbart med akseptable resultater. MIK for CDH hadde en betydelig residivrate.

Resultater etter re-fundoplikasjon ved barnekirurgisk avdeling

Kvello M.1,2, Knatten C.K.3, Fyhn T.J 1,2, Bjørnland K.1,2

1 Det medisinske fakultet, Universitetet i Oslo, Oslo

2 Avdeling for gastro- og barnekirurgi, Oslo Universitetssykehus (OUS), Oslo

3 Barnemedisinsk avdeling, OUS, Oslo

Bakgrunn

Residiv etter antireflukskirurgi behandles hos barn oftest medikamentelt. En av fem pasienter trenger imidlertid kirurgisk behandling for sitt residiv og den vanligste teknikken er re-fundoplikasjon (RF). Det foreligger lite kunnskap om hvilke pasienter som gjennomgår RF og hvordan det går med dem etterpå. I denne studien har vi derfor undersøkt både kort- og langtidsresultater hos barn som har fått utført RF.

Materiale og metode

Operasjonsprotokoller ble gjennomgått for å identifisere alle pasienter under 18 år som ble operert med RF i perioden januar 2002 til juli 2020 ved OUS, Rikshospitalet. Etter informert samtykke ble det gjort en retrospektiv journalgjennomgang for å kartlegge demografi og preoperativ utredning. Videre ble det hentet informasjon om primæroperasjon og RF, samt eventuelle komplikasjoner i løpet av de første 30 postoperative dagene. Komplikasjoner ble klassifisert i henhold til Clavien-Dindo (CD). Spørreskjemaet Pediatric Quality of Life Inventory Gastrointestinal Symptoms Scale (PedsQL-GI) ble sendt ut til pasienter/ foreldre i tillegg til spørsmål om medisinbruk, tilfredshet med behandlingen, utredning for residiv, og andre symptomer oppstått etter RF. Studien er godkjent av personvernombudet ved OUS.

Resultater

Totalt 31 barn ble operert med RF i studieperioden. Tre pasienter var enten døde eller emigrerte og ble derfor ekskludert. 24/28 (86%) av pasientene svarte på undersøkelsen median 9 år (range: 1,6 mnd. – 17,7 år) etter RF. Alle pasientene ble primært operert med Nissen fundoplikasjon. Indikasjon for RF var residiv av gastroøsofageal refluks (n=18), dysfagi eller annet ubehag grunnet herniert fundoplikat (n=5) og dysfagi grunnet slipped Nissen (n=1). Fem av operasjonene ble utført via laparoskopi og resten via laparotomi. Median operasjonstid var 128 (range: 95-250) minutter. Totalt 20 postoperative komplikasjoner forekom hos 12 pasienter (50%); 4 CD grad I, 10 CD grad II og 6 CD grad IIIb. Fem (21%) pasienter fikk residiv etter RF. Tre av disse var symptomfrie ved oppfølgning grunnet behandling for refluks (syrehemmere n=2, re-RF n=1). Av de 24 barna com svarte på PedsQL-GI etter RF, var de vanligste symptomene magesmerter (37%) og flatulens (38%). 95% av pasienter og foreldre ville valgt RF igjen, og 96% ville anbefalt RF til andre i samme situasjon.

Konklusjon

De fleste barna var uten residiv på oppfølgningstidspunktet og de aller fleste ville valgt både primær fundoplikasjon og RF igjen på tross av eventuelt residiv og/eller plagsomme postoperative symptomer.

Barnekirurgi

Johannessen H1 2, Karlsen, RA1, Hoel AT 1, Bækkevold ES 3 Bjørnland K1 2Jahnsen FL 2,3

1 Seksjon for Barnekirurgi, Oslo Universitetssykehus

2 Institutt for klinisk medisin, Universitetet i Oslo

3 Avdeling for patologi, Oslo Universitetssykehus

Bakgrunn

Hirschsprung assosiert enterokolitt (HAEC) er en av de vanligste komplikasjonene hos barn med Hirschsprung sykdom (HD), og dette kan oppstå både før og etter pull-through operasjon. Det er flere kjente disponerende faktorer for HAEC som obstruksjonssymptomer, langsegment sykdom, Downs syndrom og tidligere historie med enterokolitt. Videre tyder studier i mus på at endret immunforsvar i tarmen er viktig for utvikling av HAEC. Intestinale lymfoide follikler (ILF) er en viktig del av tarmens immunforsvar hvor tarmens T-og B-celler modnes, og antallet ILF er assosiert med ulike inflammatorsike sykdommer i tarmen. Målet med studien var å se om antallet ILF ved operasjonstidspunktet er assosiert med økt risiko for HAEC.

Metode

Vev fra tykktarmsresektater etter pull-through operasjon fra 34 pasienter er undersøkt med mikroskopi av H+E-fargete snitt fra ganglionært og aganglionært område. Antall ILF ble registrert og angitt som antall ILF/ mm2 mucosa. Det ble også gjort retrospektiv gjennomgang av journalene til pasientene. HAEC ble definert som Pastor score ≥4. Dataene ble log-transformert for å oppnå normalfordeling, og Student t-test beregnet.

Resultat

17/34 (50 %) pasienter hadde en eller flere HAEC episoder. 22 (65 %) av pasientene hadde postoperative obstruksjonssymptomer. Det var ingen økt risiko for HAEC blant disse pasientene (OR=2.06, p=0,30).

Pasienter som uviklet HAEC, hadde høyere sannsynlighet for å bli behandlet med Botox injeksjoner (OR=6,6 p=0,013). Det var ingen forskjell i antall ILF mellom ganglionært og aganglionært segment (0,395 vs 0,476 ILF/mm mucosa, p=0,641). De som etter operasjon utviklet HAEC, hadde signifikant flere ILF enn de som ikke utviklet HAEC (0,18 vs 0,53/ ILF/mm mucosa, p-verdi = 0,047).

Konklusjon

Økt antall ILF ved pull-through hos barn som utvikler HAEC, tyder på at endringer i det adaptive immunforsvaret har betydning for utvikling av HAEC. Funnene tyder også på at økt antall ILF kan ha prediktiv verdi for utvikling av HAEC, men dette krever validering i et utvidet pasientmateriale.

Økt antall intestinale lymfoide folikkler i tarmen hos barn med hirschsprungs sykdom som utvikler hirschsprung assosiert enterokolitt

Barn operert for lyskebrokk på OUS i en treårsperiode

Dietrichson GE, Skari H, Schistad O, Aksnes G, Næss PA

Avdeling for gastro- og barnekirurgi, Oslo universitetssykehus Bakgrunn

Lyskebrokk er vanlig i småbarnsalder og debuterer ofte med inkarserasjonsepisoder som kan resultere i komplikasjoner. Operativ behandling er etablert gullstandard. Vi har ikke presentert resultater for behandlingen av denne pasientgruppen ved OUS etter år 2000. Som ledd i kvalitetssikringsarbeidet ved avdelingen, ønsket vi i denne studien å undersøke resultater knyttet til kirurgisk behandling av lyskebrokk.

Materiale og metode

Barn under 18 år som ble operert for lyskebrokk i perioden 01.01.2019-31.12.2021 på gastro- og barnekirurgisk avdeling, OUS, ble inkludert. Pasientene ble identifisert ut fra operasjonsprotokoller på Rikshospitalet og Ullevål. Studien ble godkjent av personvernombudet. Statistiske analyser ble foretatt med SPSS.

Resultater

I treårsperioden 2019-2021 ble det inkludert 400 barn, og 4 barn ble ekskludert fra studien. Median gestasjonsalder ved fødsel var 36,3 uker. Det var 318 (79,5%) gutter og 82 (20,5%) jenter. Komorbiditet ble registrert hos 129 (32,3%) av de inkluderte. På Ullevål sykehus ble 350 (87,5%) av de registrerte pasientene operert, og 50 (12,5%) ble operert på Rikshospitalet. Median alder ved operasjon var 220 dager, og median vekt 8,0 kg. Vi opererte 381 pasienter med åpen kirurgi, 18 laparoskopisk og hos en pasient ble det konvertert fra laparoskopisk til åpen operasjon. Det var 219 pasienter (54,8%) som ble operert på høyre side mens 135 (33,8%) ble operert på venstre side og hos 46 (11,5%) ble det foretatt bilateralt inngrep. Det var 104 (26,0%) pasienter som hadde inkarserasjon, av disse var 90 gutter og 14 var jenter. Det var 3 (0,75%) pasienter med medialt brokk og 1 (0,25%) med femoralbrokk. Median operasjonstid var 32 minutter og median anestesitid var 62 minutter. Det ble observert postoperative komplikasjoner hos 34 (8,5%) av pasientene, hvorav 11 (2,8%) residivbrokk, 7 (1,8%) postoperativ infeksjon, og 1 (0,3%) testisatrofi. Residivbrokk var signifikant vanligere etter laparoskopisk operasjon sammenlignet med åpen operasjon (22.2% vs. 1.8 %, p<0.001). Residivbrokk var hyppigere hos jenter sammenlignet med gutter (6,1% vs. 1,9%, p< 0.001). Det var 18 (4,5%) pasienter som ble reoperert hvorav 11 pasienter med residivbrokk. Videre var det 15 pasienter ble operert på et senere tidspunkt for lyskebrokk på motsatt side.

Konklusjon

Operasjon for lyskebrokk var fire ganger vanligere hos gutter enn jenter og komorbiditet var relativt vanlig. Residiv av lyskebrokk var vanligere hos jenter enn gutter, videre var residivfrekvensen økt ved laparoskopisk sammenlignet med åpen teknikk.

Operativ behandling av hypertrofisk pylorusstenose ved Haukeland Universitetssykehus, et 15-årsmateriale

Kiserud TG, Varinac D

Barnekirurgisk seksjon, Kirurgisk klinikk, Haukeland Universitetssykehus

Introduksjon

Infantil hypertrofisk pylorusstenose forekommer omtrent med insidens 1-4:1000 og opereres jevnlig ved HUS. Vi ønsket å evaluere resultatene ved vår avdeling.

Materiale og metoder

Vi søkte i den digitale operasjonsplanlegger og-databasen (Orbit 4 og 5) på diagnosen Q40.0 og operasjonskoden JDH60, for perioden 010107-311221. Elektronisk pasientjournal ble gjennomgått opp til 010822 for alle pasientene. 5 pasienter hadde flyttet ut av helseregionen og er ikke med i oppfølgingen utover 30 dager.

Resultater

51 barn ble operert ved laparotomi ved HUS i perioden (n=51). Alle ble utskrevet i live og det var ingen anestesikomplikasjoner bemerket. De ble operert gjennomsnittlig på levedag 37 (12-76). Oppholdet postoperativt var 3,5 dager (1-11) medregnet opphold etter overflytting til lokalsykehus. Peroperativt oppstod 1 komplikasjon: Perforasjon til duodenalmukosa, hvor mucosa ble sydd og postoperativt ikke gav problemer.

Postoperativt innenfor 30 dager oppstod: -fascieruptur (4 tilfeller) hos 3 pasienter (4/52 = 8%). -inkomplett spalting/restenose: 1 pasient (2%) og ble blokket opp med gastroskop. -postoperativ sårinfeksjon hos 2 (4%) pasienter, hvorav 1 ble behandlet med antibiotika. Ingen perioperative komplikasjoner har oppstått de siste 9 årene av registreringen. Oppfølging utover 30 dager hos 46 pasienter har vist autisme og/eller ADHD hos 4/46 (9%), ett tilfelle av plutselig død ved 7 mnd alder og flere andre tilstander.

Konklusjon

Resultatene hos oss viser komplikasjonsrater sammenliknbart med publiserte materialer. Materialet er lite, men fascierupturene kan synes overtallige. Alle komplikasjonene oppstod i første halvdel av perioden.

Sykepleieres opplevelse av analblokking hos babyer med anorektale misdannelser – en kvalitativ studie

Karlsen RA1, Hoel AT1,2, Gjone H3, Bjørnland K1,2

1 Universitetet i Oslo, Det medisinske fakultet UiO, Oslo

2 Barnekirurgisk seksjon, Avdeling for Gastro- og Barnekirurgi, Oslo Universitetssykehus, Oslo

3 Avdeling for barn og unges psykiske helse på sykehus, Oslo Universitetssykehus, Oslo

Formål

Formålet med studien var å få ny kunnskap om hvordan sykepleieres opplever å gjennomføre og delta i analblokking av babyer med anorektale misdannelser.

Bakgrunn

De fleste babyer med anorektale misdannelser krever gjentatte analblokkinger, før og/eller etter rekonstruktiv kirurgi. Sykepleiere deltar i analblokking gjennom å assistere leger, utføre det selv og ved å lære opp foreldre. Ingen tidligere studier har undersøkt hvordan sykepleiere opplever å være involvert i analblokking.

Material og metode

Kvalitativ studie med fokusgruppeintervjuer i samsvar med COREQ kriteriene. Sykepleiere deltok i én av to fokusgruppeintervjuer basert på arbeidserfaring; < 2 eller >10 år. Fokusgruppeintervjuene ble transkribert og analysert med kvalitativ innholdsanalyse.

Resultat

Tolv sykepleiere, to menn, deltok. Tre hovedtemaer fremkom fra fokusgruppeintervjuene. Det første hovedtemaet, «analblokking forårsaker stress», beskriver sykepleiernes bekymring for å gjøre fysisk og/ eller psykisk skade i forbindelse med analblokking. Det andre hovedtemaet, «behov for retningslinjer og opplæring», uttrykker sykepleiernes anbefaling og behov for mer teoretisk og praktisk opplæring i tillegg til skriftlige retningslinjer og prosedyrer for analblokking. Det tredje hovedtemaet, «kollegial støtte er essensielt», beskriver sykepleiernes behov og strategier for å håndtere analblokking.

Konklusjon

Analblokking stresser sykepleiere, og kollegial støtte er essensiell for å håndtere analblokking. Sykepleiere som er involvert i analblokking, anbefaler klarere retningslinjer og mer opplæring for å bedre dagens praksis.

Bryst- og endokrinkirurgi

Myrnes I1, Nergård S3, Hansen MH2

1 Profesjonsstudiet i medisin, UiT Norges arktiske universitet

2 Bryst- og endokrinkirurgisk seksjon, Universitetssykehuset Nord-Norge Tromsø

3 Plastikk- og rekonstruktiv kirurgi, Universitetssykehuset Nord-Norge Tromsø

Bakgrunn

Brystkreft er den hyppigste kreftformen blant norske kvinner, og en av de kirurgiske behandlingene er subkutan mastektomi med primær brystrekonstruksjon. En masteroppgave publisert i 2017 rapporterte at 56% av brystene som gjennomgitt denne typen operasjon ved UNN Tromsø utviklet en eller flere postoperative komplikasjoner. Basert på komplikasjonsraten og nyere forskning ble det gjort endringer i operasjonsteknikken. Formålet med denne studien er å undersøke om endringer gjort i operasjonsteknikken ved UNN Tromsø har ført til en reduksjon i postoperative komplikasjoner. Endringene inkluderer implementering av vertikalt snitt, hydrodisseksjon (HD) og prepectoral brystrekonstruksjon.

Metode

Studien er utført som en retrospektiv observasjosstudie for kvalitetssikring ved Bryst- og endokrinkirurgisk seksjon ved UNN Tromsø. Alle pasienter operert med subkutan mastektomi med primær rekonstruksjon i løpet av 2017-2021 ble inkludert. Datamaterialet ble analysert ved hjelp av SPSS.

Resultat

Totalt 87 pasienter (137 bryst) ble inkludert i studien. Den postoperative komplikasjonsraten ble redusert fra 56% i den tidligere masteroppgaven til 32% i denne studien. Bryst operert uten HD hadde en signifikant høyere forerkomst av hudlappsnekrose (p = 0,004). Vertikalt snitt var den mest brukte snittføringen og ble brukt i 50% av brystene. Det ble ikke funnet noen signifikant forskjell i komplikasjonsratene ved sammenligning av prepektoral og subpektoral brystrekonstruksjon. Reoperasjon som følge av komplikasjoner var nødvendig i 31% av brystene og 31% av brystene trengte en eller flere tilleggsoperasjoner for å oppnå et tilfredstillende kosmetisk resultat.

Konklusjon

Det ble funnet en reduksjon i postoperative komplikasjoner etter at endrigene i den kirurgiske teknikken ble innført. Vertikalt snitt ble hyppigst brukt, og bryster operert uten HD hadde en signifikant høyere forekomst av hudlappsnekrose, noe som indikerer at HD kan ha hatt en medvirkende årsak til reduksjonen.

Komplikasjoner etter subkutan mastektomi med primær brystrekonstruksjon ved UNN Tromsø

Bryst-

Reduksjonsmammoplastikk versus tradisjonell brystbevarende kirurgi

Blåfjelldal B1, Sleire L1 ,

1 Avdeling for Bryst og endokrinkirurgisk avdeling, Stavanger Universitetssykehus.

1 Avdeling for Bryst og endokrinkirurgisk avdeling, Stavanger Universitetssykehus.

Bakgrunn

Nyere studier viser at for mange pasienter er brystbevarende kirurgi onkologisk tryggere enn mastektomi. Det er derfor et mål å gjøre flere brystbevarende operasjoner og færre mastektomier. Ved hjelp av økt plastikkirurgisk tilbud fikk vi anledning til å gjøre flere reduksjonsplastikker, der alternativet hadde vært mastektomi eller enkel brystbevarende kirurgi med dårlig resultat. Formålet med å gå gjennom dette var å kvalitetssikre denne endringen.

Metode

Pasientene som ble selektert for reduksjonsplastikk ville enten endt opp med mastektomi eller brystbevarende kirurgi med dårlig kosmetisk resultat. Pasientene som ble vurdert for reduksjonsplastikk hadde typisk tumor lokalisert i mediale kvadrant og var enten store eller mulitifokale. Tallene som er gjennomgått inkluderer alle kvinner operert med reduksjonsplastikk ved SUS i 2020-2021.

Resultat

I løpet av 2 år ble det gjort 38 reduksjonsplastikker ved SUS. 26% av tumorene var under 2 cm (her faller også ofte de multifokale inn), 34% mellom 2-5 cm, 21% over 5 cm og 15% var DCIS. 34% er neoadjuvant behandlet. En av de viktigste fordelene vi fant er at 17 mastektomier ble unngått. De aller fleste har fått bevart areola. Der hvor areola er fjernet har det vært planlagt på grunn av retroareolær tumor. Totalt var det 4 reoperasjoner (10.5%) (3 mastektomier og 1 rereseksjon). 6 pasienter (15%) fikk postoperative infeksjoner. Ingen pasienter fikk forsinket adjuvant behandling. 1 pasient (2.6%) ble reoperert pga blødning. 4 pasienter (10%) konservativt behandlet for hematom.

Konklusjon

Brystbevarende kirurgi er et onkologisk bedre eller like trygt valg som mastektomi. Hos selekterte pasienter vil samtidig reduksjonsplastikk gi et bedre kosmetisk og onkologisk resultat enn level 1 onkoplastisk kirurgi eller mastektomi. Det er lite komplikasjoner, det er ett inngrep, det gjøres dagkirurgisk og pasientene er veldig fornøyde. Det er også kostnadseffektivt om man sammenlikner med mastektomi og primær rekonstruksjon.

Bryst-

En tverrsnittsstudie om frykt for operasjon hos brystkreftpasienter

Sophia Engel1, Henrik Børsting Jacobsen1,2, Ellen Schlichting3, Silje Endresen Reme1,2

1 The Mind Body Lab, Psykologisk institutt, Det samfunnsvitenskapelige fakultet, Universitetet i Oslo

2 Avdeling for smertebehandling, Oslo universitetssykehus Ullevål

3 Seksjon for bryst- og endokrinkirurgi, Oslo universitetssykehus Ullevål

Bakgrunn

Frykt for operasjon har vært assosiert med mer smerte, uførhet og lavere livskvalitet postoperativt blant pasienter som gjennomgår ulike kirurgiske inngrep. Mens kvalitative studier indikerer at brystkreftpasienter frykter kirurgi, mangler det store kvantitative analyser. Denne studien tok sikte på å undersøke utbredelse, alvorlighetsgrad og kilder til frykt for operasjon i denne pasientgruppen, samt å sammenligne pasienter som rapporterer ulike grader av slik frykt.

Metode

Denne tverrsnittsstudien inkluderte 204 kvinnelige brystkreftpasienter, 18-70 år gamle som skulle opereres ved Oslo universitetssykehus. Etter den preoperative konsultasjonen fullførte deltakerne validerte psykologiske spørreskjemaer digitalt. Et av disse er det primære utfallsmålet, ‘Surgical Fear Questionnaire’ (SFQ; score: 0-10 per spørsmål, 0-80 totalt). Pasientene ble gruppert basert på SFQ-persentiler (<25.= liten, 25.–75.= moderat og >75. persentil= høy frykt) og sammenlignet på psykologiske, sosiodemografiske og medisinske utfall.

Resultat

195 pasienter besvarte SFQ. Gjennomsnittlig frykt for operasjon var liten (M=26,41, SD=16,0, minmax=0-80), men til stede hos nesten alle. Bare 1,5 % (n=3) indikerte ingen frykt i det hele tatt. Totalt sett fryktet pasientene selve operasjonen mest (M=3,64, SD=2,8). Fryktgrupper (høy, moderat, liten) skilte seg betydelig i opplevelse av angst (F(2,192)=27,89, p<.001), depresjon (FWelch(2,107,01)=19,63, p<.001) og urettferdighet angående deres helsetilstand (FWelch(2,107,55)=38,001, p<.001), samt deres tilbøyelighet til å være optimistiske (F(2,192)=10,59, p<.001) og forventning om postkirurgiske smerter (F(2.192)=18.608, p<.001). Forskjellene mellom gruppene på demografisk og medisinsk informasjon var stort sett ubetydelige.

Konklusjon

Denne studien er den første som viser at frykt for kirurgi er utbredt og relevant blant brystkreftpasienter. Desto høyere en pasients fryktgruppe, jo dårligere er deres psykologiske konstitusjon. Dette på tross av deres nåværende kreftdiagnoser eller behandlinger, medisinsk historie og demografi. Slike forskjeller i psykisk helse kan antas å påvirke peri- og postkirurgiske resultater. Frykt for operasjon kan derfor være en prognostisk markør og behandlingsmål i denne pasientgruppen. Gitt tverrsnitts-karakteren til de nåværende dataene, er det imidlertid nødvendig med prognostiske studier for å evaluere dette nærmere.

Bryst-

Terapeutisk preoperativ plasmaferese ved behandlingsresistent Amiodaroneindusert Tyreotoksikose

Engstrøm MJ, Skovholt M

Avdeling for bryst- og endokrinkirurgi, St. Olavs hospital, Postboks 3250 Torgarden, 7006 Trondheim

Bakgrunn

Amiodarone er et medikament som brukes i behandling av hjertearytmier, og inneholder store mengder jod. Medikamentet har en svært lang halveringstid, og kan gi både hyper- og hypotyreose. Amiodaroneindusert tyreotoksikose (AIT) opptrer hos 6 % av pasientene som mottar denne behandlingen i jodfattige områder (ATA 2015). Man skiller mellom to typer delvis basert på mekanismene for utviklingen av tilstanden. Type I er forbundet med tidligere kjent tyroideatilstand, mens ved type II er det ikke underliggende sykdom i tyroidea. Dette medfører ulik tilnærming i behandlingen. Aktuell medikamentell behandling er tyreostatika og steroider. Betablokkker gis i tillegg for å dempe symptomene og regulere hjertefrekvensen. Dette er også avgjørende for risikoen ved kirurgien.

I de fleste tilfeller kommer man til mål med medikamentell behandling, men i nasjonal veileder for endokrinologi anbefales det at total tyroidektomi vurderes der man ikke får kontroll på hypertyreosen innen 4-6 uker. Tilstanden er forbundet med høy morbiditet og mortalitet. Mortalitet ved kirurgi er 9 % (ATA 2015), men risikoen uten behandling er enda høyere. Plasmaferese som behandling før kirurgi ved manglende medikamentell kontroll på hypertyreosen, har ikke vært utført tidligere ved St Olavs hospital. Det finnes artikler som viser at dette kan ha effekt på reduksjon i tyroideahormonnivået, og at det ikke medfører økt risiko for pasienten (Builes-Montano 2021/ Saïe 2021).

Metode

Vi ønsker nå å presentere en kasuistikk der preoperativ plasmaferese ble gjort ved vårt sykehus. Det dreier seg om en 67 år gammel mann som har blitt behandlet med Cordarone grunnet ventrikketakykardi. Han fikk hypertyreose, og det ble startet opp med medikamentell behandling. Først fikk han Medrol siden det ble vurdert som AIT type II. Etter hvert ble det også startet med Propylthiouracil, men fortsatt hadde han hypertyreose. Fem dager før planlagt total tyroidektomi hadde han fortsatt svært høye verdier med fritt T4 >100 og fritt T3 > 30.

Resultat og konklusjon

Det var klar operasjonsindikasjon, men med høy risiko. For å redusere risikoen ble det planlagt en tverrfaglig tilnærming plasmaferese preoperativt. Resultatet og våre erfaringer av denne behandlingen ønsker vi å presentere på kommende høstmøte.

Abstrakt ble sendt inn for presentasjon under høstmøtet 2021. Foredragsholder måtte avlyse, og jeg sender derfor inn på nytt i håp om å bli akseptert i år også.

Bryst- og endokrinkirurgi

Riedels thyroiditt; en gjennomgang av litteratur og presentasjon av pasientkasustikk

Johnsen L1,

1 Bryst-endokrin kirurgisk seksjon, Kirurgisk avdeling, Stavanger universitetssykehus

Bakgrunn

Riedels thyroiditt er en inflammatorisk autoimmun sykdom og er karakterisert av fibrose i thyroidea. Den regnes som en del av IgG4- relatert sykdom og kan gi store lokale plager på halsen og dermed komme til vurdering hos bryst- endokrin kirurg

Metode og materiale

Litteratur søk på PubMed samt gjennomgang av pasientens journal

Resultat

Øke kunnskapen rundt denne sjeldne tilstanden.

Konklusjon

Riedels thyroiditt er en sjelden tilstand som krever tverrfaglig vurdering og behandling, gjerne i samarbeid med revmatolog, men også andre subspesialiteter, da over halvparten av pasientene med IgG4- relatert sykdom har mulitorganaffeksjon.

Retropharyngeale lymfeknutemetastaser ved Thyreoideacancer – diagnostikk og kirurgisk behandling

Brauckhoff K1,2, Heie A 1, Biermann M 3,4

1 Avdeling for Bryst- og Endokrinkirurgi, Haukeland Universitetssykehus,

2 Klinisk Institutt 2, Universitetet i Bergen

3 Seksjon for Nukleærmedisin, Haukeland Universitetssykehus

4 Klinisk Institutt 1, Universitetet i Bergen

Bakgrunn

Standard primærbehandling for cervikale lymfeknuter ved thyreoidea cancer (TC) er kirurgi. Vanligvis metastaser TC til det sentrale eller en eller begge laterale halsavsnitt. Retropharyngeale lymfeknutemetastaser (RPLM) er derimot sjeldne.

Metode

Retrospektive gjennomgang av pasienter som ble behandlet for thyreoidea cancer ved Haukeland Universitetssykehus fra 2014 til juni 2022.

Resultat

Seks pasienter fikk påvist RPLM ved PET/CT med [18F]fluordeoxyglukose undersøkelse, hos tre ved primær preoperativ utredning og 3 etter initial behandling. Fem av seks pasienter ble kirurgisk behandlet. Histologi bekreftet RPLM ved DTC. Ved restaging etter gjennomført behandling oppnådde to av de fem opererte pasientene komplett remisjon.

Konklusjon

RPLM kan være både diagnostisk og kirurgisk utfordrende. RPLM diagnostisert ved primærutredning tilstrebes.

Bryst-

Feokromocytom i graviditet

Vik, R1, Heie A1, Grytaas M 2, Christensen M

Baghestan E 3,Jenssen G 4, Biermann M 4

1 Kirurgisk klinikk, Avdeling for Bryst- og Endokrinkirurgi, Haukeland Universitetssykehus

2 Medisinsk avdeling, Seksjon for hormonsykdommer, Haukeland Universitetssykehus

3 Kvinneklinikken, Haukeland Universitetssykehus

4 Radiologisk avdeling, Haukeland Universitetsykehus

5 Radiologisk avdeling, Senter for nukleærmedisin og PET, Haukeland Universitetssykehus

Bakgrunn

Feokromocytom i graviditet er sjelden, med en forekomst på 0,007% (2). Mortalitet for mor og foster ved ubehandlet feokromocytom er opp mot 40-50%. (2). Det blir presentert en kasustikk som illustrerer utredning og behandling ved feokromocytom oppdaget i graviditet.

Metode

En 40 år gamme kvinne fikk påvist feokromocytom etter hypertensiv krise i 28. svangerskapsuke. Lab: P-metanefrin 0,13 mmol/L (< 0,45), P-normetanefrin 11,3 pmol/L (0,63), P-metoxytyramin 0,62 mmol/L.

Genanalyse viste ikke patogene varianter i FH, NF1, MAX, MEN1 FH, NF1, MAX, MEN1, PRKAR 1A, RET, SDHA, SDHAF2, SDHB, SDHC, SDHD, TMEM127 og VHL.

MR binyrer (1.5 T) viste en 42 mm stor oppfylning utgående fra høyre binyre uten signalendringer i fasebilder, forenlig med et feokromocytom. Billeddiagnostikk med ioniserende stråling som CT, [123I ] MIBGscintigrafi og [18F]FDOPA-PET er derimot ikke anbefalt i graviditet. Behandling med dibenzyran i gradvis opptrappende doser ble startet for å oppnå ønsket målblodtrykk og å beskytte mor mot hypertensive kriser. Det ble besluttet forløsning ved sectio. Det ble planlagt laparoskopisk adrenalectomi etter forløsning, med påfølgende kontroll av katekolaminer.

Resultat

Barnet ble forløst ved sectio uke 34, da med dibenzyrandose 16 mg. 3 uker senere ble det utført lapraskopisk høyresidig adrenalectomi. Dibenzyrandose 40 mg. Histologi viste feocromocytom 40mm. PASS score 6, R0 –reseksjon.

Lab 6 uker postoperativt: p-Metanefrin <0,13, p-Normetanefrin <0,56, p-Metoksytyramin <0,09 p-Kromogranin A <3,0. ACTH 2,4 s-Kortisol (kl 15.16) 280.

Konklusjon

Adekvat timing av kirurgi ved pheocromocytom i graviditet er en utfordring. Dette påvirkes av respons på medikamentell behandling, og svangerskapslengde. Litteratur publisert er basert mest på kasustikker. Det er i 3. trimester anbefalt adrenalectomi etter forløsning. Det er ikke konsensus i litteraturen vedrørende forløsningsmetode. Ved forbehandling bør dosering av alfablokkade gjøres med tanke også på uteroplacental sirkulasjon.

Referanser

1. Gruber LM et al: Pheochromocytoma and Paraganglioma in Pregnancy: a New Era. Current Cardiology Reports 2021

2. Van der Weerd K et al : Pheocromocytoma in pregnancy: case series and review of litterature . Eur J Endocrinology 2017.

3. Yulia A et al: Pheocromocytoma in Pregancy: A Review of the Literature. Obstet Gynecol cases Rev 2016.

4. Lenders JWM et al: Pheocromocytoma and paraganglioma: An endocrine society clinical practice guideline. JCEM 2014.

Bryst-

Parathyreoideaadenom hos barn og ungdom

Andersen I.A., Karsrud I., Ødegaard H., L’orange I.C., Paulsen T.H., Opsahl E.M. Seksjon for bryst- og endokrinkirurgi, Avd. for kreftbehandling, Oslo Universitetssykehus

Bakgrunn

Primær hyperparathyreoidisme (PHPT) uten genetisk predisposisjon for sykdommen er en sjelden tilstand hos barn og unge, med en insidens på omlag 2-5:100 000. Tilstanden er like vanlig hos gutter som hos jenter. Tilstanden kan diagnostiseres ved symptomer som urolithiasis, osteopeni / osteoporose og muskel og skjelettsmerter. Ved PHPT hos barn og ungdom sees ofte høye kalsiumnivåer sammen med et moderat PTH nivå. Tilstanden kan behandles medisinsk med cinecalcet før kirurgi ved indikasjon. Billeddiagnostisk utredning vil være parathyreoideascintigrafi / SPECT CT samt ultralyd av halsen, som hos voksne pasienter. Klinisk- og genetisk utredning må utelukke mutasjoner i MEN1, RET og CDC73 gen, og CaSR gen analyse kan utelukke familiær hypokalsurisk hyperkalsemi. Enkelt parathyreoideaadenom er det vanligste hos barn og ungdom med ikke-genetisk relatert PHPT, og malignitet beskrives meget sjelden.

Materiale og metode

Tenåringer som har vært operert for ikke-genetisk relatert PHPT, ved vår seksjon i perioden 2014 –2021. Preoperativ symptomatologi, biokjemiske funn, utredning og radiologisk lokalisering av adenom gjennomgås.

Resultat

Pasientene hadde høye kalsiumnivåer. Vi fant enkeltadenom sykdom hos disse pasientene. Preoperativ radiologisk diagnostikk samsvarte med de peroperative funnene. Histopatologisk preparatundersøkelse viste benigne parathyreoideaadenom.

Konklusjon

Primær hyperparathyreoidisme er uvanlig hos barn og unge. Dersom predisponerende genetiske årsaker er utelukket, vil enkle adenomer være det aller vanligste funnet klinisk. Preoperativ utredning og kirurgisk behandling, er lik som hos voksne pasienter.

Bryst-

Gjennomgang av parathyroidektomier ved Stavanger Universitetssykehus

perioden 2019 – 2021

Sleire L 1 , 1 Bryst-endokrin kirurgisk seksjon, Kirurgisk avdeling, Stavanger universitetssykehus

Bakgrunn

Formålet med gjennomgangen var å se på andelen med persisterende hyperkalsemi samt komplikasjoner etter parathyroidektomi ved Stavanger Universitetssykehus da man har hatt et inntrykk av høyt antall reoperasjoner.

Metode og materiale

Retrospektiv analyse av alle parathyroideaoperasjoner ved Stavanger Universitetssykehus i perioden 01.01.19-31.12.21.

Resultat

Det var til sammen gjort 127 parathyroidektomier, hvorav 68 (53,5 %) ved fokusert tilgang, 59 (46,5%) med mini-invasiv tilgang, 3 (5 %) av disse ble konvertert til vanlig tilgang, 1 (0,8%) bilateral eksplorasjon. 124 (97,6%) hadde to samsvarende lokaliseringsundersøkelser preoperativt, 102 (80,3%) hadde samsvar mellom MIBI+/UL+, 17 (13,3%) usikker/negativ diagnostikk, 13 (10,2%) fikk CT preoperativt. Persisterende hyperkalsemi ble funnet hos 21 (16,5%). Komplikasjoner med n. recurrens parese ble funnet hos 3/127 (2,4%), ingen permanente. Ved samsvar mellom MIBI+/UL+ var suksessraten 94/102 (92%). Suksessrate ved usikker/negativ scintigrafi 8/17 (47%), suksessrate ved preoperativ CT 8/13 (61,5%). Histologi viste adenom i 81,9% av tilfellene, hyperplasi 10,2%, manglende funn 2,3% og normal parathyroidea 3,9%. Høyere andel hyperplasi ved persisterende hyperkalsemi 6/20 (30%).

Konklusjon

Andelen med persisterende hyperkalsemi er høyere enn forventet i internasjonal litteratur. Akseptabel suksessrate ved sikker preoperativ diagnostikk. Studien illustrerer et behov for bedre preoperativ diagnostikk, diskutere nytte av ioPTH samt henvise pasienter med usikker diagnostikk til regionalsykehus for supplerende lokaliseringsdiagnostikk med mulighet for bilateral eksplorasjon og ioPTH.

Bryst- og endokrinkirurgi

Primær hyperparathyrodisme som årsak til hjertestans - en kasuistikk

Mevik K1, Jensen LP2, Brun VH 3, Kværnstuen MJ4

1 Seksjon for bryst- og endokrinkirurgi, Nordlandsssykehuset

2 Medisinsk avdeling, Nordlandssykehuset

3 Seksjon for bryst- og endokrinkirurgi, Universitetssykehuset Nord-Norge

4Hjertemedisinsk avdeling, Universitetssykehuset Nord-Norge

Bakgrunn

Biskjoldbruskkjertlene skiller ut paratyreoideahormon (PTH), som er hovedregulatoren av kalsium-, fosfat- og beinmetabolismen. Primær hyperparathyroidisme (PHPT) på grunn av økt sekresjon av PTH fra biskjoldbruskkjertlene oppstår ved adenomer eller hyperplasi i kjertlene og fører til hyperkalsemi og hypofosfatemi. Hyperkalsemi har blitt beskrevet å forårsake EKG-forandringer og ventrikulære ektopiske slag, men bare svært sjelden fatale hjertearytmier (1). Vi beskriver her en uvanlig debut av PHPT.

Kasuistikk

Pasienten er en 57 år gammel kvinne som fra tidligere var frisk. Bevitnet hjertestans utenfor sykehus hvor HLR utføres med sjokkbar rymte på hjertestarter. Innkommer til sykehus og får VT x 2 som støtes ut. Kalsium > 3 mmol/L (2.15-2.51), PTH 27 pmol/L (1.3 -8.5), fosfat 0.22 mmol/L (0.85-1.50), Vitamin D 31 nmol/L (50-150). Utredes med PCI uten funn av patologi. Hverken ultralydundersøkelse eller parathyrodieascintigrafi påviser åpenbare lesjoner forenlig med parathyrodieaadenom. Hun har et svært høyresidig struma med venstredeviasjon av trachea. Hun overflyttes til universitetssykehus på dag 4 for kirugisk behandling da hun biokjemisk har PHPT og vurderes å ha risiko for ny hjertestans. Tildels hyppige VES før kirurgi til tross for elektrolyttkorrigering. På dag 5 utføres det høyresidig hemithyrektomi og deretter bilateral eksplorasjon etter parathyroideaadenom hvor av det fjernes 3 patologiske kjertler før tilfredstillende fall i PTH oppnås, PTH <3 pmol/L. Enkelte VES første døgn deretter kun SVES. Det ble sendt inn prøver for hjerte genpanel da man i litteraturen fant tilfeller hvor feil i Ryanodine reseptor 2 (RyR2) genet som årsak til polymorf arytmi (2). IL-2 var negative mhp sarkoidose. Postoperativt fikk hun tilskudd av Calsigran Forte og Calsium Sandoz brusetabletter pga fritt kalsium < 1.0 mmol/L (1.13-1.32). AEKG, Ekko cor og MR hjerte ble utført uten funn av patologi som skulle disponere for kardial ventrikulær arytmi. Etter diskusjon ble det besluttet å legge inn sekundærprofylaktisk 2 kammer ICD da man på daværende tidspunkt ikke kunne si at årsaken var komplett reversibel etter kirurgi. Ved ICD kontroll 3 måneder etter utskrivelse har hun velfungerende system uten arytmier og ingen terapi fra enheten. Hun får gjennoppta bilkjøring, er i full jobb, uten symptomer og følges opp med årlig kontroll av ICD. Pasienten ønsket ikke videre utredning med hensyn på sarkoidose med PET CT.

Konklusjon

Omfattende utredning påviste ingen strukturell hjertesykdom, coronar sykdom, øvrig elektrolyttforstyrrelser eller genfeil (kanalopatier). Det ble derfor konkludert med hyperkalsemi alene som årsak til polymorf VT/VF og hjertestans. Dette viser at det er viktig å vurdere kalsium og PTH verdier hos pasienter med gjentagende VT/VF uten annen åpenbar årsak til arytmi. Kirurgisk fjerning av parathyrodiea adenom er i slike tilfeller nødvendig for å oppnå endelig arytmikontroll.

1. Chadli et al. Bigeminal arrhythmia associated with hyperparathyroid crisis. CMAJ. 1988 Jun 15;138(12):1115-6. PMID: 3370595; PMCID: PMC1267942.

2. Pedersen et al. Primary hyperparathyroidism and recurrent ventricular tachyarrhythmia in a patient with novel RyR2 variant but without structural heart disease. Clin Case Rep. 2019; 7: 1907– 1912. https://doi.org/10.1002/ccr3.2363

Bryst- og endokrinkirurgi

Invasiv lobulær mammacancer - Endring av KONTRASTLADENDE tumorvolum ved segmentering av MR utført før og etter neoadjuvant behandling

Sørensen V1, Dyrkorn M1, Lauritzen P2, Eggesbø HB2, Lømo J3, Rosenqvist H4, Riis M5

1 Stud. med., Universitetet i Oslo

2 Forskning-og utviklingsavdelingen, Klinikk for radiologi og nukleærmedisin, OUS

3 Avdeling for patologi, Klinikk for laboratoriemedisin, OUS

4 Brystdiagnostisk senter, Klinikk for radiologi og nukleærmedisin, OUS 5 Seksjon for Bryst- og Endokrinkirurgi, Avdeling for Kreftbehandling, OUS

Bakgrunn

I 2018 ble 115 kvinner diagnostisert og behandlet for invasiv lobulær mammacancer ved Oslo universitetssykehus (OUS). Av disse fikk 50 neoadjuvant behandling. Hensikten med denne pilotstudien var å måle endring i kontrastladende tumorvolum ved segmentering av MR bilder før og etter neoadjuvant behandling

Metode

Pilotstudie med 10 pasienter med klinisk T2 og T3 cancer og med adekvat MR undersøkelse med gadolinium i.v. subtraksjonssekvens før og etter neoadjuvant behandling. MR bilder ble hentet ut fra PACS bildarkiv til OUS og segmentert med bildebehandlingsprogrammet 3D slicer (https://www.slicer.org).

Fra segmenteringen ekstraherte vi tumorparametrene største diameter, volum, overflateareal, og rundhet. Disse ble sammenlignes med manuelle lineære mål fra MR bilder og histopatologiske svar. For alle målene ble gjennomsnitt og range brukt.

Resultat

Kontrastladende tumorvolum hadde størst nedgang med Δ 18 cm3 (Δ 87 % , range 50-96 %). Største diameter ble redusert med Δ 27 mm (Δ 40 %, range 1-66 %). Overflateareal ble redusert med Δ 90 mm2 (Δ 70 %, range -8-95%). Rundheten økte med Δ 0,01 (Δ -2 %, range -27-30 %).

Konklusjon

Segmentert kontrastladende tumorvolum viste størst respons etter neoadjuvant behandling av invasiv lobulær mammacancer. Segmentert diameter korrelerte best med histologisk diameter.

Bryst-

Invasiv lobulær mammacancer - KONTRASTLADENDE tumorvolum Ved

Starheim V1, Thomassen S1, Lauritzen P2, Eggesbø HB2, Lømo J3, Rosenqvist H4, Riis M5

1 Stud. med., Universitetet i Oslo

2 Forskning-og utviklingsavdelingen, Klinikk for radiologi og nukleærmedisin, OUS

3 Avdeling for patologi, Klinikk for laboratoriemedisin, OUS

4 Brystdiagnostisk senter, Klinikk for radiologi og nukleærmedisin, OUS

5 Seksjon for Bryst- og Endokrinkirurgi, Avdeling for Kreftbehandling, OUS

Bakgrunn

I 2018 ble 115 kvinner diagnostisert og behandlet for invasiv lobulær cancer ved Oslo universitetssykehus (OUS). Av disse fikk 50 neoadjuvant behandling, og 65 fikk ikke. Neoadjuvant behandling gir fibrose ved tumorskrumpning, som kan gjøre vurdering av tumorvolum vanskelig. Hensikten med studien er vurdere om fibrose etter neoadjuvant behandling reduserer treffsikkerheten ved segmentering av kontrastladende tumor i MR bilder

Metode

Pilotstudie med 10 pasienter som fikk og 10 pasienter som ikke fikk neoadjuvant behandling, klassifisert som klinisk T1, T2 og T3 cancer, og med adekvat MR undersøkelse med gadolinium i.v. subtraksjonssekvens. MR bilder ble hentet ut fra PACS, bildearkiv OUS, og segmentert med bildebehandlingsprogrammet 3D slicer (https://www.slicer.org).

Fra segmenteringen ekstraherte vi tumorparametrene største diameter, volum, overflateareal, og rundhet. Disse ble sammenlignes med manuelle lineære mål fra MR bilder og histopatologisk svar. For alle målene ble gjennomsnitt brukt.

Resultat

Segmentering av kontrastladende tumor underestimerte største diameter hos de som hadde fått neoadjuvant behandling og overestimerte hos de som ikke har fått neoadjuvant behandling, sammenlignet mot gullstandarden histopatologi.

Konklusjon

Segmentering kan skille fibrose fra tumor etter neoadjuvant behandling. I gruppen som fikk neoadjuvant behandling var MR segmentering mer treffsikker enn manuelle MR-mål, vurdert mot histopatologi. For gruppen som ikke fikk neoadjuvant behandling var det motsatt.

hos pasienter med og uten neoadjuvant behandling og Validering mot Histopatologi

Bryst-

Kiserud JG1, Sjursen C1

1Avdeling for bryst- og endokrinkirurgi, Haukeland Universitetssjukehus (HUS), 5021 Bergen

Bakgrunn

BRCA1 ble identifisert i 1994 og BRCA2 i 1995. Ved HUS har risikoreduserende mastektomi blitt utført siden. Målet med denne studien er å tallfeste hvor mange som fikk residiv, postoperativ brystkreft og DCIS etter mastektomi hos pasienter med BRCA1 og 2 mutasjon.

Material / Metode

Vi søkte i Orbit etter diagnosekoder for kontakt for profylaktisk cancerbehandling (Z40.0, Z40.8, Z80.3, Z85.3) og operasjonskoder for mastektomi (HAC10, HAC15, HAC20) i perioden 01.01.17–31.12.21. Alder, kjønn, operasjonskoder, oppfølgingstid og evt. ny cancer ble registrert ved hjelp av elektronisk pasientjournal (DIPS).

Resultat

Søk resulterte i 105 pasienter hvorav 64,8 % (75) hadde BRCA1 76% (57) eller BRCA2 24% (18) mutasjon. Av disse hadde 34,7% (26) pasienter cancer (25) eller DCIS (1) ved første kontakt. De øvrige 65,3 % (49) fikk utført risikoreduserende mastektomi. Median oppfølgingstiden var 24 måneder. Pasienten som hadde DCIS ved første kontakt fikk påvist lokalavansert cancer på motsatt side 8 måneder etter bilateral mastektomi. Én med cancer fikk lymfeknutemetastaser og skjelettmetastaser 39 måneder etter mastektomi. Blant de øvrige 97,3 % (73) ble det ikke funnet postoperativ cancer i observasjonstiden.

Konklusjon

Av de 75 pasientene som fikk utført bilateralt mastektomi (26) fikk èn pasient cancer lokalt under oppfølgingstid og én lokoregionalt og fjernmetastaser. Ingen av pasientene med risikoreduserende mastektomi (49) fikk postoperativ cancer. Observasjonstiden er kort og videre oppfølging er nødvendig for å kunne estimere risiko i denne pasientgruppen.

Resultat av bilateralt mastektomi og risikoreduserende mastektomi hos pasienter med BRCA1 og 2 mutasjon ved Haukeland Universitetssjukehus over de siste 5 år

Bryst-

Ekroll S1, Johnsen L1

1 Avdeling for bryst-endokrinkirurgi ved Stavanger universitetssykehus

Bakgrunn

Arvelig brystkreft utgjør under 5% av alle brystkreft tilfeller i Norge. Risikoreduserende mastektomi (RRM) tilbys kvinner med påvist høypenetrante genfeil som for eksempel BRCA1/BRCA2 genfeil. Det sies at RRM reduserer risikoen for å utvikle mamma cancer med over 90%. RRM innebærer risiko for komplikasjoner som blødning, infeksjon, nekrose av brystvorte, kapselkontraktur ol. I tillegg har pasientene en risiko for å utvikle mamma cancer selv etter operasjonen er utført. Vi har gjort en gjennomgang av alle pasienter vi har operert med RRM siden 2012 for å se hvor mange som har utviklet cancer i ettertid, samt for å få en liten oversikt over komplikasjoner som oppstår ved kirurgi.

Metode

Vi har gjennomgått journalen til alle pasientene vi har operert med risikoreduserende mastektomi med primær rekonstruksjon ved SUS i perioden januar 2012-juni 2022. Totalt utgjorde dette 252 pasienter med en oppfølgingstid på alt fra 2 til 126 måneder.

Resultat

Kun to av 252 kvinner operert med RRM i denne tiårsperioden har utviklet mamma cancer i etterkant.

Konklusjon

Profylaktisk mastektomi reduserer helt klart risikoen for å utvikle brystkreft i pasienter som har økt familiær risiko for dette. Med en oppfølgingstid på alt fra 2-126 måneder etter RRM er det svært få kvinner som har utviklet mamma cancer.

En gjennomgang av risikoreduserende mastektomier med primær rekonstruksjon ved SUS fra 2012-2022

Bryst-

endokrinkirurgi

Gjennomgang av reeksisjoner etter brystbevarende kirurgi ved Drammen Sykehus 2021

Petersen M, Skjerven HK Kirurgisk avdeling, Mamma Endokrinkirurgisk Seksjon, Drammen sykehus VVHF

Bakgrunn

Brystbevarende kirurgi gir minst like god prognose som mastektomi, og er derfor ønsket kirurgisk prosedyre for de fleste pasienter med brystkreft i et tidlig stadium. Reeksisjon ved brystbevarende kirurgi kan imidlertid ofte resultere i dårlig kosmetisk resultat og er til stor belastning for pasient og pårørende. Det er i tillegg ressurskrevende og kan forlenge tid til oppstart adjuvant behandling. Andel reeksisjoner var nasjonalt på 10,8 % i 2021. Variasjonene mellom sykehusene var store med en variabilitet fra 4,8 % til 22,2 %. NBCG oppfordrer til diskusjon og vurdering ved avvikende verdier. Derfor ønsket vi i Drammen, med en reeksisjonsrate på 20,7% i 2021, å se nærmere på mulige årsaker og forbedringspotensialer.

Metode

Alle pasienter som gjennomgikk reeksisjon ved vår seksjon i 2021 ble identifisert via prosedyrekodesøk i DIPS. Både de som gjennomgikk reeksisjon etter BCT, BCT med onkoplastikk og diagnostisk merkebiopsi ble inkludert. Tilfeller der reeksisjonen ble gjort som onkloplastisk prosedyre (reduksjon eller licap/aicap) ble også inkludert. De som gjennomgikk mastektomi grunnet ufri margin ble imidlertid ekskludert.

Resutater

Vil bli presentert på høstmøtet.

Konklusjon

Vil bli presentert på høstmøtet.

Bryst- og endokrinkirurgi

Dragvoll I 1,2, Bofin A M 1, Søiland H 3,4, Taraldsen G 5, Engstrøm M J1,2

1 Institutt for klinisk og molekylær medisin, Fakultet for medisin og helsevitenskap, Norges teknisknaturvitenskapelige universitet (NTNU)

2 Avdeling for bryst –og endokrinkirurgi, St Olavs hospital

3 Forskningsavdelingen, Stavanger Universitetssjukehus

4 Klinisk Institutt 2, Det medisinske fakultet, Universitetet i Bergen

5 Institutt for matematiske fag, Fakultetet for informasjonsteknologi og elektronikk, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU)

Bakgrunn

Primært manglende etterlevelse kan defineres som de pasienter som aldri starter på foreskrevet medisin. Ved sekundært manglende etterlevelse har pasienten startet på foreskrevet medisin, men avslutter behandlingen prematurt. Lite forskning er gjort på primært manglende etterlevelse av endokrin behandling ved brystkreft. Målet med denne studien var å undersøke hvordan primær og sekundær manglende etterlevelse påvirker overlevelse.

Metoder

Studien består av 1177 pasienter som ble operert for hormonreseptor positiv brystkreft ved St. Olavs hospital i perioden 2004-2013 og etter operasjonen ble foreskrevet adjuvant endokrin behandling. Både primær og sekundær manglende etterlevelse ble undersøkt for disse pasientene og videre hvordan dette påvirket overlevelse.

Resultater

Av de inkluderte pasientene viste 100 (8.5%) primært manglende etterlevelse, 187 (15.9%) viste sekundært manglende etterlevelse og 890 (75.6%) viste god etterlevelse. Brystspesifikk overlevelse ved 15 år for de med primært manglede etterlevelse var på 95.8%, for de med sekundært manglende etterlevelse var tallet på 72.0% og for de med god etterlevelse 83.3%. I tillegg vil resultater fra sub-grupper presenteres.

Konklusjon

Vi ser at etterlevelse av antihormonell behandling er suboptimal. De med primært manglende etterlevelse utgjør en relativt stor andel samtidig som de har god overlevelse. Mer forskning på dette området er nødvendig.

Primær og sekundær manglende etterlevelse av adjuvant endokrin behandling ved brystkreft. Hvordan påvirker dette overlevelse?

Bryst-

Etterlevelse og utholdenhet av adjuvant endokrin behandling ved brystkreft

Dragvoll I 1,2, Bofin A M 1, Søiland H 3,4, Taraldsen G 5, Engstrøm M J1,2

1 Institutt for klinisk og molekylær medisin, Fakultet for medisin og helsevitenskap, Norges teknisknaturvitenskapelige universitet (NTNU)

2 Avdeling for bryst –og endokrinkirurgi, St Olavs hospital

3 Forskningsavdelingen, Stavanger Universitetssjukehus

4 Klinisk Institutt 2, Det medisinske fakultet, Universitetet i Bergen

5 Institutt for matematiske fag, Fakultetet for informasjonsteknologi og elektronikk, Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU)

Bakgrunn

Endokrin behandling er en av hjørnesteinene i adjuvant behandling av hormonreseptor positiv brystkreft. Behandlingen har gunstig effekt på både residiv og overlevelse. Målet med denne studien var å undersøke etterlevelse og utholdenhet av denne behandlingen. I tillegg undersøkte vi primært manglende etterlevelse. Primært manglende etterlevelse kan defineres som de pasienter som aldri starter på foreskrevet medisin

Metoder

Studien består av 1192 pasienter som ble operert for hormonreseptor positiv brystkreft ved St Olavs hospital i perioden 2004-2013 og etter operasjonen ble foreskrevet adjuvant endokrin behandling. God etterlevelse ble definert som en MPR (medical possession ratio) ≥ 80%.

Resultater

Av de inkluderte pasientene viste 903 (75.8%) god etterlevelse og 289 (24.2%) viste manglende etterlevelse. Primært manglende etterlevelse ble observert hos 101 (8.5%) pasienter. Av de som avsluttet behandlingen prematurt, avsluttet 21.5% behandlingen i løpet av det første året. I presentasjonen vil resultater fra subgrupper bli lagt frem.

Konklusjon

Etterlevelse av antihormonell behandling for brystkreft er ikke optimal. Primært manglende etterlevelse er observert hos en relativt stor andel av pasientene. Pasienter med manglende etterlevelse avsluttet som oftest behandlingen i første del av behandlingsløpet.

Kasuistikk: Cancer etter mastektomi

Kiserud JG, Avdeling for bryst- og endokrinkirurgi, Haukeland Universitetssjukehus (HUS), 5021 Bergen

Screeningsselektert i desember 2020 grunnet 5 mm mikrokalk i hø bryst. Vakuum biopsier viste DCIS grad 2-3. Merket reseksjon hø bryst ble utført januar 2021 og endelig histologi viste DCIS grad 2-3 på 10 mm, frie render. I etterkant fikk hun påvist BRCA 1 mutasjon. Det ble utført mastektomi med primær rekonstruksjon bilateralt i april 2021. Histologi viste på høyre side multifokal DCIS I på 60 mm og på venstre side multifokal DCIS I på 90 mm.

Pasienten fikk lokale symptomer i venstrebryst medialt nedad fra september 2021 og hun fikk påvist ca. mamma sinister, TNBC, T3N0M0 i januar 2022.

Kasuistikken lærer oss at cancer kan oppstå kort tid etter mastektomi og lokale symptomer hos denne pasientgruppen må tas på alvor.

Bryst-

Uten en tråd – gjennomgang av de 100 første SAVI SCOUT inngrepene i Tromsø vs tidligere tradisjonell metode (WIRE)

Florholmen-Kjær Å.1, Mortensen R2, Brun V.H 1

1Bryst- og endokrinkirurgisk seksjon, Universitetssykehuset Nord-Norge, Tromsø 2Brystdiagnostisk Senter, Universitetssykehuset Nord-Norge, Tromsø

Bakgrunn

Tradisjonell trådmerking med wire (tråd) har vært gullstandard siden 70-tallet og ble utviklet parallelt med brystbevarende kirurgisk teknikk (BCT). Merking med tråd er særlig aktuelt ved små screening-detekterte tumores og ved usikre palpable tumores. Grunnet trådens mulighet for dislokasjon pre/peroperativt, logistiske utfordringer ved innsetting av tråd samt utfordringer ifm peroperativ vasking/tildekking, valgte vi fra juni 2020 å innføre Savi Scout (Merit Medical Systems) som en trådløs metode for merking av ikke-palpable tumores i bryst. Med økende behov for merking i både mamma og axille (Targeted Axillary Dissection, TAD) hos pasienter i neaodjuvant forløp før endelig kirurgi, har vi erfart at Savi Scout er spesielt fordelaktig å bruke.

Tradisjonell trådmerking med wire er fremdeles i bruk i utvalgte tilfeller, men utgjør kun en liten del av den totale andel trådmarkerte BCT ved vår seksjon.

Resultater

Ved Høstmøtet 2021 ble resultater fra de første 50 Savi Scout inngrepene fra vår seksjon presentert. Vi vil nå legge frem data som sammenligner de første 100 Savi Scout inngrepene mot de siste 100 tradisjonelle wireinngrepene vi gjorde før innføring av den nye metoden. Aktuelle data inkluderer preparatstørrelse/ volum, korteste margin, behov reoperasjon grunnet ufri rand, seansetid, vaske/dekketid, knivtid, komplikasjoner og spesielle utfordringer knyttet til bruk av Savi Scout vs tradisjonell wire.

Karkirurgi

Endovaskulær behandling av aneurismer i Vestre Viken 2013-2022

Borgen L1, Aasekjær K1, Skoe Ø2

1 Avdeling for Bildediagnostikk, Drammen sykehus

2 Kirurgisk avdeling, Drammen Sykehus

Bakgrunn

Endovaskulær behandling av abdominale aneurismer ble tatt opp som metode i Vestre Viken i 2013. Vi opprettet da et kvalitetsregister for monitorering av egen praksis, utvikling og kvalitet på EVARbehandlingen fra og med oppstart. Kvalitetsindikatorer som tilgang, bedøvelsesmetode, liggetid, komplikasjoner, sekundærprosedyrer og mortalitet ble registrert.

Metode

I perioden november 2013 til februar 2022 ble 207 pasienter EVAR behandlet for infrarenalt aorta- eller bekkenaneurisme. 195 ble behandlet elektivt, 12 for truende ruptur eller rumpert aneurisme.

Resultat

132 (64 %) pasienter gjennomgikk embolisering pre- eller peroperativt. Gjennom perioden ble en økende andel av pasientene behandlet i lokalbedøvelse (fig.1) og med perkutan tilgang (fig 2). 187 pasienter (90 %) fikk bifurkert graft, ni (4 %) fikk rørgraft, syv (3 %) AUI, to (1 %) grenet iliakalt graft og to fikk (1 %) fikk chimney EVAR.

Av 323 lysker med perkutan tilgang ble fem (2%) åpent operert på grunn av blødning og to (0,5%) for pseudoaneurysme. 85 av pasientene (41 %) fikk påvist endolekkasje. Type I-lekkasje ble sett hos 10 pasienter (5 %), type III-lekkasje hos en pasient (0,5 %), og resten (36 %) ble oppfattet som type II-lekkasjer.

37 pasienter (18 %) fikk utført en eller flere sekundærprosedyrer. Av totalt 80 sekundærprosedyrer var 68 endovaskulære og 12 kirurgiske. 22 pasienter (11 %) hadde indikasjon endolekkasje for sin sekundærprosedyre, 12 pasienter (6 %) hadde indikasjon iskemi. Fem pasienter (2 %) fikk påvist graftinfeksjon hvorav to hadde aortoenterisk fistel. Tre pasienter fikk eksplantert sitt stentgraft. Median liggetid ble gjennom perioden redusert fra 4 til 2 døgn. 30 dagers mortalitet på elektiv EVAR var 0 %.

Konklusjon

Læring over tid gjør det mulig å ta ut potensialet som ligger i EVAR som minimal invasiv teknikk for intakte så vel som rumperte aneurismer. Endolekkasjer nødvendiggjør livslang oppfølging. De fleste komplikasjoner kan løses endovaskulært.

Figur

Resultater etter konvertering av EVAS

Mathisen SR1, Berge ST1,2

Karkirugisk seksjon, Kirurgisk divisjon, Sykehuset Innlandet HF – Hamar1 Det medisinske fakultet, Universitetet i Oslo2

Bakgrunn

EndoVascular Aortic Repair (EVAR) for abdominalt aortaaneurisme (AAA) har en konverteringsrate på 2-4 %. Konverteringsraten ved Sykehuset Innlandet var 2,1 % før EndoVascular Aortic Sealing (EVAS) ble introdusert. Av 137 implantert EVAS er 29 % (40/137) konvertert. Konverteringsraten for alle stentgraft implantene i perioden 2013 – 2016 er 14,2 % (43/302). I denne studien ønsker vi å se nærmere på det per- og postoperative forløpet ved EVAS.

Metode

Ved hjelp av vår avdelings AAA kvalitetsregister, godkjent av personvernombudet (PVO) har vi samlet inn og analysert avidentifiserte og anonymiserte data fra april 2014 til desember 2021. Demografi, aneurismediameter, type stentgraft, indikasjon for konvertering, «Freedom from reintervention», «patency» og per- og postoperative data presenteres.

Resultat

Gjennomsnittsalderen var 70,9 år (+ SD 5,7 år). Fire pasienter hadde en EVAS ruptur, hvorav tre var akutte og en var en kronisk ruptur som presenterte med hematuri og magesmerter. 90.0% (36/40) var elektive. Demografi: Hypertensjon 60%, hjerteinfarkt 27,5%, atrieflimmer 12,5%, TIA/slag 17,5%, KOLS 30%, Diabetes Mellitus type II 7,5%, kronisk nyresvikt 12,5%, røker 42,5% og tidligere røker 30%. 70% hadde «American Society for Anesthesiology» (ASA) score 3. Aneurismets gjennomsnittsdiameter var 58,7 mm (+ SD 13.4 mm). Nellix utstyr benyttet: 75% hadde dimensjonene 10x160 mm, 10x170 mm eller 10x180 mm. Indikasjon for konvertering: Alle 40 hadde økende aneurismediameter, 5% (2/40) hadde et infisert stentgraft og 95% (38/40) hadde en endoleak type 1a. Tid til konvertering var 38,8 måneder (+ SD 14.4 måneder). Peroperative data: 72,5% hadde infrarenal aortatang. Operasjonstid 255,8 minutter (+ 88,6 minutter). Mediant blodtap var 1300 ml, variasjonsbredde (100 – 8000 ml). Komplikasjoner: Fire peroperative og 17 var postoperative. Komplikasjoner totalt: tre hjerte, to blødning, fem tromboemboliske med okklusjon, en tromboemboliske uten okklusjon, to urologisk og åtte gastrointestinal. Gjennomsnittsopphold på intensivavdeling var 2,8 dager (+ SD 3,0 dager). Gjennomsnittlig varighet av sykehusoppholdet var 11,8 dager (+ SD 7,1 dager). «Freedom from reintervensjon»: 30-dager 60,0% (24/40) og ved syv års oppfølging 57,5% (23/40). «Patency»: 75,0% (30/40) av pasientene er fortsatt i live med en velfungerende rekonstruksjon av abdominalaorta ved syv års oppfølging. 30-dagers mortalitet var 20,0% (8/40). Tre av disse pasientene hadde en akutt EVAS ruptur, mens fem inngrep var elektive: en thoracolaparotomi, to asystoli, et hjerteinfarkt med PCI og en respirasjonsstans. Total mortalitet ved tre år var 22,5% (9/40) og ved fem og syv år 25,0% (10/40).

Diskusjon

De tidlige resultatene av EVAS var akseptable. Etter tre års oppfølging så man utvikling av type 1a endoleak og økning i aneurismediameter. Dette medførte behandlingsbehov. Primært forsøkte vi med en endovaskulær behandling med embolisering med Onyx og Coils eller proksimal parallell-stentgraft forlengelse eventuelt med viscerale chimney´s, men vi gikk fort over til en åpen kirurgisk konvertering. Ved konvertering ble Nellix stentgraftet fjernet og erstattet med en sølvimpregnert karprotese. Akutte inngrep med EVAS ruptur medførte en økt mortalitet. Elektive pasienter fikk preoperativ cardiopulmonal utredning og medikamentell optimalisering. Selv med god forbehandling døde fem elektive pasienter innen 30-dager av postoperative komplikasjoner. Til tross for mye komorbiditet i denne pasientkohorten er 75,0% (30/40) av pasientene fortsatt i live.

Konklusjon

Mortaliteten ved elektiv konvertering av EVAS er lavere enn ved akutt konvertering. Denne pasientkohorten har høy alder og kan ha betydlig komorbiditet. Selv optimaliserte pasienter har en økt fare for død fra postoperative komplikasjoner. Tett oppfølging av pasienter med implanterte Nellix stentgraft er nødvendig for å kunne behandle dem i en elektiv setting.

Aortascreening ved Oslo Universitetssykehus

elleve års oppfølging av screening-deltakere

Mansoor SM1,3, Rabben T1, Hisdal J1,3, Jørgensen JJ1,2,3

1 Karavdelingen, Oslo Universitetssykehus

2 Avdeling for traumatologi, Oslo Universitetssykehus

3 Institutt for klinisk medisin, Det medisinske fakultet, Universitetet i Oslo

Bakgrunn

Aortascreening reduserer risikoen for ruptur og mortalitet ved abdominale aortaaneurismer (AAA). Retningslinjer fra The European Society for Vascular Surgery (ESVS) anbefaler ultralyd-screening av 65 år gamle menn, samt repetert undersøkelse etter 5-10 år hos menn med aortadiameter (AD) 25-29 mm. Siden mai 2011 har karavdelingen ved Oslo Universitetssykehus (OUS) årlig invitert alle 65 år gamle menn i Oslo til aortascreening. Fram til september 2019 hadde 12810 menn deltatt. Hovedmålet med denne studien var å undersøke antall rumperte AAA i screeningpopulasjonen, og sekundært undersøke dødeligheten på tvers av tre grupper: AD ≥ 30 mm (AAA), AD 25-29 mm (subaneurisme) og AD < 25 mm.

Metode

Inklusjonsperioden var fra mai 2011 til september 2019. Deltakerne ble fordelt på tre grupper ut ifra AD. Alle med AAA og subaneurismer ble inkludert, samt et stratifisert randomisert utvalg med AD < 25 mm. Informasjon om ruptur og død ble hentet fra elektronisk pasientjournal ved OUS. Alle pasienter innlagt med rumpert AAA ved OUS fra og med mai 2011 ble kryssjekket mot listen over screening-deltakerne.

Resultat

Totalt ble 2048 kandidater inkludert i studien, 330 med AAA, 859 med subaneurismer og 859 med AD < 25 mm. Median oppfølgingstid var 7,1 år (95% konfidensintervall; 7,0-7,3 år). Det var én ruptur i AAA-gruppen og én ruptur i subaneurismegruppen, der sistnevnte ble behandlet ved annet sykehus. Dette ga en total rupturandel på 0,17% blant de med AD ≥ 25 mm. I studieperioden var det totalt 195 ø-hjelpsinnleggelser på OUS på grunn av AAA (ruptur, dekket ruptur, truende ruptur eller symptomatisk). Blant disse var det seks pasienter (3%) som var innenfor screeningkriteriene – én pasient hadde fått påvist AAA ved screening, tre hadde blitt invitert, men hadde avlyst eller ikke møtt, og to hadde ikke blitt invitert.

Mortaliteten i de tre gruppene var 14,9% i AAA-gruppen, 6,4% i subaneurisme-gruppen og 5,2% i gruppen med AD < 25 mm. Det var signifikant høyere totalmortalitet i AAA-gruppen, sammenliknet med de to andre gruppene (p < 0,05), men det var ingen signifikant forskjell i mortalitet mellom deltakere med AD 25-29 mm og AD < 25 mm (p = 0,58).

Konklusjon

Det var en meget lav andel rumperte AAA blant screenede menn i Oslo, men fem ikke-screenede menn ble innlagt med rumpert/symptomatisk AAA i studieperioden. Det var en signifikant høyere totalmortalitet blant menn med AAA sammenliknet med menn med AD < 30 mm.

Sviktende underarmsfistel som holdes åpen via arteria ulnaris

52 år gammel mann som ble nyretransplantert i 2006 pga cystenyrer. I 2019 fikk han avstøtningssymptomer og fikk plasmautskifting og høydose steroider på Rikshospitalet. Dette fungerte sånn noenlunde til desember 2021 da han fikk anlagt en venstresidig underarmsfistel mellom arteria radialis og vena cephalica. Under operasjonen ble det bemerket at arteria radialis var gracil med dårlig inflow. Det ble også ligert et par sidegrener før fistelen kunne tas i bruk. I mai ble det konstatert dårlig flow i fistel og det ble utført pta på venesiden med godt angiografisk resultat.

I juli fikk pas på nytt sviktende fistel og innlagt hos oss. Det ble gjort en angiografi med punksjon i arteria brachialis som viste okklusjon av arteria radialis samt uttalte stenoser på venesiden. Radiolog kunne ikke med sikkerhet angi stedet for anastomosen og mente at det måtte anlegges ny albuefistel. Dette mente også karkirurg. Etter å ha studert angiografibildene på nytt der man ser en kompensatorisk dilatert arteria ulnaris, som sannsynligvis har forsynt fistelen fra operasjonsdagen, valgte vi å gjøre pta på venesiden. Fistelen ble brukt i dialyse neste dag, og foreløpig har det ikke vært problemer med fistelen.

Ny hybrid operasjonsmetode viser bedret stentpatency hos pasienter med posttrombotisk venøs iliofemoral obstruksjon

Rognerud ØH1,2, Grøtta OJ3, Hisdal J1,4, Sandbæk G3,4, Rosales A1

1 Karavdelingen, Oslo universitetssykehus Ullevål

2 Karkirurgisk avdeling, Sykehuset i Vestfold Tønsberg

3 Avdeling for radiologi og nukleærmedisin, Oslo universitetssykehus Ullevål

4 Medisinsk fakultet, Universitetet i Oslo

Bakgrunn

Rekanalisering og stenting av posttrombotisk obstruksjon i iliakalvener og vena cava inferior er en etablert metode, men iliofemoral stenting har hatt varierende resultat, av mange vurdert til å være på grunn av kompromitert venøs retur fra underekstremitetene. Dette har gjort at mange har vegret seg for å tilby stenting av dype vener nedenfor lyskebåndet. Vi har forsøkt å optimalisere venøs retur ved å innføre en hybrid operasjonsmetode.

Metode

Vi har gjennomført en analyse av tidligere publisert materiale (2018), hvor det ble gjort rekanalisering og stenting av posttrombotisk obstruksjon i iliofemoral-segmentet. Vi identifisert en subgruppe pasienter (gruppe A), som hadde kompromitert venøs retur fra infrainguinale vener. Disse ble i den aktuelle perioden behandlet med stenting av iliofemoral-segmentet basert på dominant inflow vessel med sekundær patency på 58 % etter 2 år. Regranskning av MRV hos disse pasientene viste at stenting basert på dominant inflow vessel trolig ekskluderer andre kilder til venøs retur på bakgrunn av posttrombotiske intravenøse septa. Som en konsekvens av dette har vi endret vår tilnærming og introdusert en hybrid operasjonsmetode, som inkluderer åpen endoflebektomi i et område på cirka 2 cm i vena femoralis communis, direkte proksimalt for konfluensen av vena femoralis superficialis og vena profunda femoris. Reseksjon av fibrotisk vev gir mulighet for å samle venøs retur i ett segment, som deretter stentes med selvekspanderende stent fra nivå med konfluensen. Vi presenterer her en retrospektiv analyse av de første 8 pasientene (gruppe B), som har gjennomgått denne behandlingsmetoden i perioden september 2018 – oktober 2020.

Resultat

Endoflebektomi og stenting var vellykket i alle 8 pasientene, men tidlig okklusjon hos 3 pasienter. Disse gjennomgikk mekanisk trombektomi. Hos én pasient ble stent forlenget, én pasient utviklet HIT og trengte endret antikoagulasjonsregime, mens hos én pasient har stentene forblitt okkludert. Primær patency hos 3/8 (38 %), primær assistert patency hos 4/8 (50 %) og sekundær patency for denne pilotgruppen er 7/8 (88 %) etter median oppfølging på 30 mnd (17-42 mnd).

Konklusjon

Rekanalisering og stenting av posttrombotisk iliofemoral obstruksjon etter først å ha gjennomført åpen endoflebektomi av vena femoralis communis kan representere en metode som gir betydelig bedret stentpatency for pasienter med denne problemstillingen.

Pasienter med kronisk mesenteriell iskemi og median arcuate ligament syndrom (MALS) har økt plasma alfa-GST

Syed Sajid Hussain Kazmi 1,2, Nathkai Safi 1,2, Simen Tveten Berge1, Marryam Kazmi1,3, Jon Otto Sundhagen 1, Kari Julien4, Per Medbøe Thorsby2,4, Kim Vidar Ånonsen 5, Asle Wilhelm Medhus 2,5 , Jonny Hisdal1,2

1 Karkirurgisk avdeling, Hjerte-, lunge-, og karklinikken, OUS Ullevål

2 Institutt for klinisk medisin, Det medisinske fakultet, Universitetet i Oslo, Norge

3 Faculty 2, University of Medical Sciences, Poznan, Poland

4 Hormonlaboratoriet, Avdeling for medisinsk biokjemi, Oslo universitetssykehus, Aker, Oslo, Norge

5Gastroenterologisk avdeling, Oslo universitetssykehus, Ullevål, Oslo, Norge

Bakgrunn

Kronisk mesenteriell iskemi (CMI) er en underdiagnostisert og underbehandlet tilstand. Den forårsakes vanligvis av aterosklerose i mesenterielle kar og mer sjeldnere av ekstern kompresjon som ved median arcuate ligament syndrom (MALS). Det har i årrekke vært stor uenighet om etiologien av MALS, og hvorvidt den i det hele tatt eksisterer er omdiskutert. Vårt mål var å identifisere plasmabiomarkører som indikerer mesenteriell iskjemi hos pasienter med CMI og MALS.

Metoder

Plasma α-glutation S-transferase (α-GST), intestinalt fettsyrebindende protein (I-FABP), citrulline og iskemimodifisert albumin (IMA) ble analysert hos femtiåtte pasienter med CMI (Gruppe A, n=44) og MALS (Gruppe B, n=14) før og etter revaskularisering. Plasmanivåene til disse potensielle biomarkørene ble sammenlignet med friske individer (Gruppe C, n=16). Gruppesammenligning ble utført med Mann-Whitney U-test. Sammenheng mellom gruppene gjennomført med krysstabell. Testvaliditet beregnet med receiver operating characteristic (ROC) kurver og areal under kurven (AUC).

Resultater

Det var signifikant økning av plasma α-GST hos pasientene med CMI (7,8 ng/mL, p<0,001) og MALS (8,4 ng/mL, p<0,001), sammenlignet med kontroll Gruppe C (3,3 ng/ ml). Terskelen for normale median plasma α-GST nivå på 4 ng/ml ga en sensitivitet på 93 % og 86 %, spesifisitet på henholdsvis 86 % og 88 % for diagnosen CMI på grunn av aterosklerose og MALS. AUC for ROC-kurver var 0,96 (p<0,0001) for CMI og 0,85 (p<0,002) for MALS. Det var ingen forskjell i de andre biomarkørene mellom pasientgruppene og den friske kontrollgruppen.

Konklusjon

Plasma α-GST nivå er forhøyet hos både CMI og MALS pasienter. Forhøyede plasmanivå av α-GST tyder på iskemi som årsak til MALS.

Figur 1: (A) Median plasma α-glutation S trans ferase (α-GST) nivåer hos pasienter med kronisk mesenteriell iskemi på grunn av aterosklerose (gruppe A, n=30), og (B) median arcuate ligament syndrom (gruppe B, n=14)), før og etter den kirur giske eller endovaskulære intervensjonen, sammen lignet med friske individer (Gruppe C, n=16). Box plott representerer den 10., 25., 50., 75. og 90. persentilen, med den svarte horisontale linjen som representerer medianen. Utfylte svarte prikker representerer uteliggere. Den stiplede horisontale linjen i rødt representerer de øvre grensene for normalt α-GST-plasmanivå. Mann–Whitney U-test brukes til å teste forskjeller mellom gruppene.

10 års erfaring med median arcuate ligament syndrom (MALS)

– 52 pasienter

Syed Sajid Hussain Kazmi, Nathkai Safi, Simen Tveten Berge, Marryam Kazmi, Jon Otto Sundhagen, Jonny Hisdal

Karkirurgisk Avdeling, Oslo Universitetssykehus HF, Ullevål

Bakgrunn

Median arcuate ligament syndrome (MALS) er en sjelden og fortsatt omdiskutert diagnose som skyldes ekstern kompresjon av a. truncus coeliacus (TC). De vanligste symptomene er postprandiale magesmerter, kvalme, oppkast, endret spisemønster som ofte ledsages av vektreduksjon. Diagnosen er utfordrende å stille og omfattende utredning er nødvendig før kirurgisk behandling. I dette prosjektet har vi analysert resultater fra pasienter som har gjennomgått kirurgisk dekompresjon av TC på grunn av MALS ved Oslo universitetssykehus.

Metode

Totalt 52 pasienten ble inkludert i perioden 2011-2021. Inklusjonskriter var følgende: CTA verifisert stenose ≥50% av eller TC og/eller påvist peak systolic velocity (PSV) ≥2,0m/s med ultralyd. CTA var utført i dyp inspirasjon og ekspirasjonsfase for å identifisere ekstern kompresjon forårsaket av ligament arkuatum. Post operativt ble CTA og ultralydundersøkelse utført ved poliklinisk kontroll 3, 6, og 12 måneder etter kirurgisk dekompresjon av TC. Deretter årlig kontroller. Resultater presenteres som gjennomsnitt±standardavvik dersom ikke annet er angitt.

Resultater

Majoriteten, 98% (51 av 52) av pasientene gjennomgikk laparoskopisk dekompresjon mens 2% (1/52) fikk utført åpen kirurgisk behandling. Pasientenes alder var 47±21 år og 65% var kvinner. Gjennomsnittlig vekttap fra symptomdebut var 8,4±7,2kg. Gjennomsnittlig operasjonstid var 102±28 min. På 6-mnd kontroll rapporterte 90% (47 av 52) pasienter om lindring av symptomer, enten helt (67%) eller delvis (23%). Etter dekompresjon ble det observert en signifikant reduksjon i PSV fra 3,0±0,4 m/s til 1,8±0,2 m/s (p<0,001). Fem pasienter (10%) rapporterte at de ikke hadde lindring av symptomer i perioden like etter kirurgi, men to av disse fem pasienter rapporterte senere bedring i løpet av 2,4 ±2 års oppfølgingstid. Det ble observert tilbakefall av symptomer hos to pasienter (4%) selv etter initial symptomlindring etter operasjon. Det ble totalt registrert operative komplikasjoner hos fem (10%) av pasientene, inkludert tre pasienter med blødning fra små grener av truncus coeliacus, en trokar stikkskade av venstre leverlapp og et tilfelle av pneumotoraks. To pasienter døde av kreftsykdom i løpet av oppfølgingsperioden.

Konklusjon

Dekompresjon av TC resulterte i symptomlindring av hos 98% av pasientene som ble operert for MALS ved vår avdeling i perioden 2011-2021.

Martin Altreuther* 1, 2,3, Kristin Vikan3, Linn Hege Nilsen3

1 Kirurgisk klinikk, St. Olavs Hospital

2 Institutt for sirkulasjon og bildediagnostikk , NTNU, Trondheim

3NORKAR - Norsk karkirurgisk register, Registerenheten, St. Olavs Hospital, Trondheim, Norway

Bakgrunn

I de siste årene har behandling av abdominalt aortaaneurisme (AAA) hos nittiåringer blitt noe mer vanlig. Men inngrep i denne aldersgruppen er sjeldne, og det er få publiserte data, spesielt med tanken på langtidsresultater. En studie fra Sverige rapporterer nasjonale langtidsresultater for pasienter over 80 og 90 år etter rumpert AAA (RAAA)1, mens en annen nasjonal studie rapporterer sykehusmortalitet2. Den aktuelle studien viser nasjonale resultater etter behandling for AAA og RAAA hos pasienter som er 90 år eller eldre i tidsperioden 2015 – 2021.

Metode

Alle pasienter operert for AAA og RAAA i årene 2015-2021 ble identifisert i NORKAR. 30-dagers mortalitet og langtidsoverlevelse ble beregnet basert på tall fra registeret som innhentes automatisk fra folkeregisteret. Estimater for overlevelse og Kaplan- Meier overlevelseskurver ble beregnet med SPSS.

Resultater

Vi identifiserte 77 pasienter i alderen 90 år eller eldre som ble operert i studieperioden. Indikasjonen var asymptomatisk AAA hos 40 pasienter, symptomatisk AAA hos 15 pasienter og RAAA hos 22 pasienter. Av disse ble 55 operert med endovaskulær behandling (EVAR) og 22 med åpen kirurgi (OR).

Til sammenligning ble det også analysert overlevelse hos 4591 pasienter under 80 år og 1362 pasienter mellom 80 og 89 år. 30-dagers mortalitet var 2,5 % hos asymptomatiske pasienter, 33,3 % hos symptomatiske pasienter og 59,1 % hos pasienter med RAAA. For pasienter i alder 90 år og over med asymptomatisk AAA var estimert median overlevelse 1178 dager. For pasienter 80 - 89 år var median overlevelse 1906 dager. For pasienter under 80 år er estimert median overlevelse etter 7 år fremdeles rundt 70 %. Figur 1 til 3 viser Kaplan- Meier kurver for asymptomatiske pasienter, pasienter med symptomatisk aneurisme og pasienter med RAAA.

Konklusjon

Spesielt hos asymptomatiske pasienter støtter både perioperativ mortalitet og langtidsoverlevelse den aktuelle tilnærmingen der en behandler i de tilfeller det anses som medisinsk riktig. For pasienter med symptomatisk og rumpert AAA er 30- dagers mortalitet mye høyere. De som overlever operasjonen har dog flere års overlevelse, noe som støtter behandling i de tilfeller der en anser pasienten som operabel.

Referanser

Sonesson B, Björses K, Dias N, Rylance R, Mani K, Wanhainen A, Resch T.: Outcome After Ruptured AAA Repair in Octo- and Nonagenarians in Sweden 1994-2014. Eur J Vasc Endovasc Surg. 2017 May;53(5):656-662.

Hughes K, Abdulrahman H, Prendergast T, Rose DA, Ongu’ti S, Tran D, Cornwell EE 3rd, Obisesan T, Amankwah KS. Abdominal aortic aneurysm repair in nonagenarians. Ann Vasc Surg. 2015 Feb;29(2):183-8.

Operasjon for abdominalt aortaaneurisme hos nittiåringer

nasjonale tall for 30- dagers mortalitet og langtidsoverlevelse

Norge støtter behandling i utvalgte tilfeller

Bruk av autolog amnion og sensibel medial dorsal intercostal artery perforator (MDICAP) lapp i behandling av meningomyelocele. Utvikling av kirurgisk teknikk ved UNN

Ciosek T1, Sjåvik K2, Kjelsberg Pedersen L 2, de Weerd L1

1 Avdeling for Plastikk- og Rekonstruktiv Kirurgi, UNN Tromsø

2 Avdeling for Nevrokirurgi, UNN Tromsø

Tidlig lukking av meningomyelocele (MMC) har vist å redusere infeksjonsfaren betraktelig, samtidig som man reduserer risikoen for nevrologiske utfall. Det er i dag etablert praksis å lukke MMC innen 48 timer etter fødsel.

Ved UNN samarbeider plastikkirurger og nevrokirurger om den primære lukkingen av MMC. Vi har utviklet en teknikk med bruk av autolog amnion og MDICAP lapp.

Initialt ble amnion lagt over lukking av rudimentære hinner, før man igjen la amnion under MDICAP lappen. Teknikken har blitt forfinet. I de siste 2 pasientene ble amnion også brukt som duragraft. Bruk av autolog amnion og MDICAP resulterer i vanntett lukking av MMC.

Vi presenter bakliggende tanker rundt teknikken, og utviklingen av denne.

Plastikkirurgi

Autolog amniongraft til lukking av CSF-fistel etter VP-shuntinfeksjon hos nyfødt med myelomeningocele og hydrocephalus

Eriksson W1, Solvang M N2, Andreassen l2, de Weerd L3

1Tannlege student, Karolinska Instituttet, Stockholm

2Nevrokirurgisk avdeling, UNN, Tromsø

3Plastikkirurgisk avdeling, UNN, Tromsø

Bakgrunn

Cerebrospinal væske (CSF) fistel er en sjelden komplikasjon etter ventrikuloperitoneal shunt (VPS) infeksjon hos nyfødte operert for myelomeningocele (MMC) og hydrocephalus. Små defekter lukkes oftest med en enkel dura sutur. Det er beskrevet at større defekter lukkes med fri lapp i samarbeid med plastikkirurger. Vi presenterer en ny metode for å lukke en CSF fistel oppstått etter VPS infeksjon som man ikke klarte å lukke med hudsutur alene.

Metode

Autolog amnion ble høstet da barnet ble født med sectio. Del av amnion ble brukt som duragraft til å lukke MMC i kombinasjon med midlinjebasert perforator (MDICAP). Resten av amnion ble oppbevart. Ommayya reservoiret (et ventrikkeldren med tappefunksjon) ble anlagt initialt for behandling av hydrocefalus, men også kartlegging av behov for shunt tidlig i forløpet. På grunn av behov for drenasje betinget i hydrocefalus ble VPS innlagt. Fem uker senere ble VPS infeksjonen oppdaget, shunten ble fjernet og huden lukket. Et eksternt ventrikkeldren (EVD) ble anlagt istedenfor VPS. EVD ble lagt da shunten ble fjernet dette fordi man visste at pasienten hadde et drenasjebehov/hydrocefalustilstand. Da han likevel dagene etter shuntfjerning og EVD innleggelse hadde innsunket fontanelle og lite drenasjebehov, besluttet man å fjerne EVD for å kunne sanere infeksjon uten fremmedlegeme. På postoperative dag 7 var det CSF-lekkasje gjennom huden og EVD ble fjernet. Man forventet da en økende hodeomkrets betinget i hydrocefalus, noe man ville akseptere i noen uker, mens infeksjonen ble behandlet med antibiotika, før ny shuntinnleggelse. I stedet for økende hodeomkrets fikk pasienten lekkasje fra drenåpning. Etter ekstra sutur begynte lekkasje i tidligere suturrekke (over åpning i dura) som nylig hadde tilhelet.

Pasienten måtte reopereres for å lukke fistelen. Autolog amnion ble suturert i fistelåpning til dura, og dekket med et nytt amnionsjikt. Galea aponeurosen ble suturert over amnion, og dekket med et tredje amnionsjikt før hudlukking.

Resultat

Fistelen ble lukket

Konklusjon

Autolog amnion kan være en enkel metode for å lukke CSF-fistel etter VPS infeksjon hos nyfødte.

Ciosek T1, Antonsen B T2, Bakhuis K F3 and de Weerd L1

1 Avdeling for Plastikk og Rekonstruktiv Kirurgi, UNN Tromsø

2 Det Helsevitenskapelige Fakultetet, Universitetet i Tromsø

3 Avdeling for Fysioterapi, UNN Tromsø

Bakgrunn

Lipødem ble først beskrevet i 1940 av legene Allen og Hines. Årsaken til lipødem er fortsatt ukjent. Diagnosen stilles på bakgrunn av anamnese og klinisk funn. Lipødem kjennetegnes av disproporsjonal fettfordeling mellom øvre og nedre del av kroppen, med betydelig fettoppsamling i nedre del. I tillegg har pasienter med lipødem smerter og tyngdefølelse i de affiserte områdene. Mange beskriver også at huden i de affiserte områdene er kalde. Siden 2016 har plastikkirurgisk avdeling ved UNN i samarbeid med fysioterapi, ernæringsfysiologi og nukleærmedisin etablert et behandlingstilbud til pasienter med lipødem. Behandlingen er hovedsakelig konservativ, men fettsuging kan være aktuelt hvis konservativ behandling ikke fører fram. Vi har et etablert medisinsk termografisk laboratorium på UNN. Ved termografi måles hudens overflatetemperatur med et infrarødt kamera. Vår hypotese er at fettsuging påvirker hudtemperatur.

Materiale og metode

10 pasienter med lipødem i underekstremiteten ble evaluert med termografi før fettsuging, og deretter post operativt ved 1 uke, 3 måneder og 6 måneder. Både statisk og dynamisk termografi ble gjennomført ved bruk av FLIR A655 termografisk kamera. For dynamisk termografi ble oppvarmingsmønster og hastighet kartlagt og analysert.

Resultat

Alle pasientene hadde høyere hudtemperatur målt med termografi i de opererte områdene ved alle kontrollbesøk, sammenlignet med de preoperative bildene Over tid ble både hudtemperatur og hastighet på gjenoppvarming lavere, men fortsatt høyere enn preoperativt i disse områdene.

Konklusjon

Fettsuging av underekstremitetene i pasienter med lipødem øker både oppvarmingshastighet og hudtemperatur.

Termografiske forandringer etter fettsuging av underekstremitetene hos pasienter med lipødem; et pilotprosjekt

Plastikkirurgi

Dynamisk infrarød termografi (DIRT) for evaluering av lappeperfusjon ved alvorlig håndtraume

Antonsen Bendik Trones1, Weum Sven2, Mercer B James3 de Weerd Louis4

1 Det helsevitenskapelige fakultet, Universitetet i Tromsø

2 Radiologisk avdeling, Universitetssykehuset i Nord-Norge UNN

3 Forskningsgruppe for medisinsk avbildning, Universitetssykehuset i Nord-Norge UNN

4 Plastikkirurgisk avdeling, Universitetssykehuset i Nord-Norge UNN

Bakgrunn

Alvorlige håndtraumer er komplekse, og kan være vanskelig å behandle. Perforatorlapper er i de siste årene blitt et mulig alternativ for huddekning ved store bløtvevsskader. Disse gir et godt kosmetisk resultat, og den underliggende fascien egner seg for dekning over sener.

Adekvat perfusjon av lappen er svært viktig, for å unngå partiell/fullstendig lappenekrose. Lappenekrose gir et dårlig funksjonsmessig og kosmetisk resultat, som ofte medfører reoperasjon. Termografi er en veletablert teknikk innenfor plastikkirurgi, der hudens overflatetemperatur brukes som mål på perfusjon. Vi har brukt termografi innenfor håndkirurgi, og med denne kasuistikken ønsker vi å belyse hvor nyttig denne teknikken kan være innenfor håndrekonstruksjon.

Metode

En 28-år gammel mann var involvert i en trafikkulykke og fikk et alvorlig traume til venstre hånd med multiple metacarpfrakturer, strekkeseneskader og betydelig bløtvevsskade på dorsale side. Pasienten ble operert med fiksasjon av frakturer og senesuturer, og deretter ble bløtvevsdefekten dekket med en fri mikrovaskularisert lateral arm (LA) perforator flap. Pre-, intra- og postoperativ monitorering av lappens perfusjon ble gjort med dynamisk infrarød termografi (DIRT).

Resultater

Preoperativ perforatorkartlegging med DIRT gjorde at perforatorlappen ble sentrert over den mest dominante perforatoren. Intraoperativ DIRT muliggjorde kontinuerlig monitorering av lappens perfusjon, både etter disseksjon av pedikkel og mikrovaskulær anastomose. Med postoperativ DIRT kunne vi overvåke lappens perfusjon på en enkel måte.

Konklusjon

DIRT er et nyttig og non-invasiv teknikk for å monitorere lappeperfusjon i traumatisk håndkirurgi.

Plastikkirurgi

Antonsen Bendik Trones1, Weum Sven2, de Weerd Louis3

1 Det helsevitenskapelige fakultet, Universitetet i Tromsø

2 Radiologisk avdeling, Universitetssykehuset i Nord-Norge UNN

3 Plastikkirurgisk avdeling, Universitetssykehuset i Nord-Norge UNN

Bakgrunn

Dynamisk infrarød termografi (DIRT) er en non-invasiv metode, der hudens overflatetemperatur brukest til å måle perfusjon. DIRT er en pålitelig måte for å kartlegge perforatorarterier i bukveggen.

Anterior cutaneous nerve entrapment syndrome (ACNES) er en kronisk smertetilstand i bukveggen, der hudnerver ligger i klem i fremre rektusfascie. Diagnosen stilles utelukkende gjennom klinisk undersøkelse og sykehistorie. Det finnes per nå ingen bildemodaliteter som brukes i diagnostikk av tilstanden. Fra kadaverstudier vet vi at et perforatorkompleks består av en arterie, en eller flere vener og en nerve. Studien belyser hvorvidt «hotspots» på termografiske bilder, skapt av en underliggende perforatorarterie samstemmer med pasientens smertepunkt.

Metode

17 pasienter med ACNES ble inkludert. Alle pasientene hadde et enkelt smertepunkt. Smertepunktet ble markert med en tusj, og avbildet. Etter avkjøling med vifte, ble gjenoppvarming av bukens hudoverflate filmet med infrarødt kamera. Fargedoppler ble brukt for å kartlegge perforatorkomplekset.

Resultat

Smertepunktet stemte overens med «hotspot» på termografi hos alle pasientene, og fargedoppler viste en underliggende perforator. Smertepunktet var relatert til hvor perforatorkomplekset penetrerte fremre rektusfascie.

Konklusjon

Dynamisk infrarød termografi (DIRT) er en non-invasiv, lett gjennomførbar, og billig undersøkelse som kan brukes i diagnostikken av anterior cutaneous nerve entrapment syndrome (ACNES).

Perforatorkartlegging med dynamisk infrarød termografi (DIRT) i diagnostikk av anterior cutaneous nerve entrapment syndrome (ACNES)

Plastikkirurgi

Intensiv lymfedrenasje for behandling av residiverende serom etter bukplastikk

Bakhuis F K1, Antonsen T B2, de Weerd Louis3

1 Avdeling for fysioterapi, Universitetssykehuset i Nord-Norge UNN

2 Det helsevitenskapelige fakultet, Universitetet i Tromsø

3 Plastikkirurgisk avdeling, Universitetssykehuset i Nord-Norge UNN

Bakgrunn

Av de fem vanligste kosmetiske inngrepene har bukplastikk høyeste grad av reinnleggelse grunnet komplikasjoner, hvorav serom er den vanligste. Flere kirurgiske tilnærminger er beskrevet for å redusere forekomsten av og behandle serom. Det er ikke kjent hvilke som er mest effektive. Vi foreslår en ny tilnærming i behandling av serom, som så vidt vi vet ikke er beskrevet før i litteraturen.

Material og metode

En 29-år gammel kvinne hadde massivt vekttap uten bariatrisk kirurgi, fra 133 til 70 kg med en høyde på 163cm. Pasienten fikk en fleur-de-lis abdominoplastikk samt seteplastikk. Dette resulterte i et komplisert postoperativt forløp.

På 3. postoperative dag, ble pasienten reoperert grunnet en transfusjonskrevende blødning fra abdomen.. To uker senere ble hun reinnlagt med infeksjon, der ultralyd viste resthematom/serom på høyre side. Eksplorasjon viste en lomme på 20x4 cm med oljetilblandet serøs væske. SkylleVAC med gentamycin ble anlagt. Fire dager etterpå ble hun operert på nytt med fjerning av VAC og seromtømming på 345ml.

En uke senere kom hun inn for UL-veiledet drenasje av samme væskeoppsamling hvor 40 ml ble tappet, og pigtailkateter ble lagt inn. Denne ble senere fjernet hos fastlege. En måned senere, kommer pasienten inn med sepsis og får tappet et stort lokulament i flanken, samt oppstart intravenøs antibiotikabehandling mot gule stafylokokker. Fire dager senere operert med eksisjon av seromkapsel. Tre uker etterpå blir hun reoperert med eksisjon av samme seromkapsel og lukking med quilting sutures og vevslim. Syv dager senere tappes 90ml igjen.

Fysioterapeuten ble konsultert med spørsmål om forstyrret lymfetransport. Dette ble bekreftet ved lymfescintigrafi hvor dynamisk og statisk undersøkelse viste ingen transport av lymfe til aksille eller lyske på høyre side. Venstre side var normal. Fysioterapeuten startet behandling med CDT (complete decongestive therapy) i henhold til Casley-Smith metoden med hovedfokus på manuell lymfedrenasje kombinert med fascieterapi

Resultater

Etter 9 behandlinger i løpet av 4 uker forsvant seromet. Lymfescintigrafi viste normalisert transport av lymfe til begge aksillene. Pasienten har ikke hatt residiv i etterkant.

Konklusjon

CDT kan være en alternativ behandling for residiverende serom etter bukplastikk.

Hvor gode er vi til å beregne bredden av implantatet som brukes til rekonstruksjon etter subkutan mastektomi?

Korvald, C

Avdeling for plastikk og rekonstruktiv kirurgi, OUS, Rikshospitalet/Aker

Bakgrunn

Å anslå nøyaktig bredde (og volum) på implantatet man ender opp med å legge inn i tomrommet etter en subkutan mastektomi er utfordrende. Det er flere måter å komme fram til et anslag, og mange ender opp med å bestille inn flere varianter av både bredde og projeksjon på implantatet for å sikre seg. Formålet med denne studien er å se hvor godt vi treffer med våre anslag på poliklinikken.

Metode

Retrospektivt oppslag i journal fra og med januar 2021 til og med mai 2022. Innhenting av anslått implantatbredde, projeksjon, BMI og undersøker fra poliklinisk notat. Videre implantatbredde og projeksjon valgt fra operasjonsbeskrivelse. Differanse i bredde mellom antatt vs. plassert implantat testet med enutvalgs t-test. Korrelasjon og Bland-Altman plot brukt for å visualisere nøyaktighet av metoder.

Resultater

Tall fra 125 rekonstruksjoner er samlet inn. Fem undersøkere (plastikkirurger) identifisert. BMI var 24,2 ± 3,4 kg/m2. Ekspander brukt i 20 tilfeller. Lineær regresjon mellom antatt vs plassert implantatbredde ble observert (r=0,81, p<0,001, y = 0,86x + 18 mm). Median differanse i bredde var 0 mm (-12, 15).

Gjennomsnittlig var denne underestimert med -0,8 ±5,3 mm (p=0,08) med konfidensintervall på ±10,3 mm. Uten ekspandere inkludert var dette redusert til -0,6 ±5 mm (p=0,20). Forfatter hadde differanse på -1,0 ±4,8 mm (p=0,09, n=73)), redusert til 0,4 ±5,3 mm der forfatter også opererte pasienten (n=20). BMI var ikke korrelert til differanse i implantatbredde (r=0,02, p=0,80). Ved kategorisering av estimat for bredde som «treff», når feilestimat var < ±5 mm, var treffandelen på 46 %, med andel under- eller overestimat på hhv. 34 og 19 %. Peroperativt beholdt vi antatt projeksjon av implantatet hos 63 %, mens den ble senket hos 31 % eller øket hos 6 %.

Konklusjon

På tross av godt gjennomsnittlig treff på implantatbredde sees en relativt stor feilmargin på 10 mm, slik at nøyaktig treff i bredde på <5 mm er ca 50/50. Tendensen er at vi oftere underestimerer bredde, og sjelden underestimerer protesens projeksjon. Feilmarginen i implantatets bredde kan medføre både merarbeid peroperativt med henting av nye implantat fra lager og følgelig risiko for å ikke ha riktig protese tilgjengelig. Metoden for å anslå riktig størrelse av brystimplantater bør forfines.

Plastikkirurgi

Sundhagen HP1,2, Tønseth KA1,2

1Avdeling for Plastikk- og rekonstruktiv kirurgi, Oslo Universitetssykehus (OUS).

2Det medisinske fakultet, Universitetet i Oslo

*Korresponderende forfatter:Henriette Pisani Sundhagen, h.p.sundhagen@medisin.uio.no

Bakgrunn

Kjønnsbekreftende genitalkirurgi er ofte ansett som det siste steget i kirurgisk behandling av personer med kjønnsinkongruens. For transmenn finnes det forskjellige metoder for konstruksjon av en neophallus. En tilnærming er konstruksjon av en neophallus ut fra en fri eller stilket hudlapp – enten fra lyske, lår eller underarm. En annen tilnærming er å benytte seg av testosteroneffekten klitoris får ved hormonell behandling. En kan med denne metoden konstruere en mindre neophallus med pasientens eget lokalevev uten å skape store vevsdefekter. Metoidioplastikk-teknikken har blitt benyttet ved Rikshospitalet siden 2007 og har flere fordeler, men er ikke komplikasjonsfri. En har sett behov for å undersøke det kirurgiske utfallet etter denne typen operasjoner og denne studien har derfor som mål å kartlegge komplikasjoner og revisjonsbehov i etterkant av et slikt inngrep.

Metode og materiale

Pasientene som gjennomgikk metoidioplastikk ved Oslo universitetssykehus fra 01.01.2007 til 31.12.2020 ble identifisert og registrert retrospektivt i et internt kvalitetsregister. Registeret og pasientsøket ble godkjent av lokalt personvernombud. En pasient ble ekskludert på grunn av tidligere DSD-kirurgi. Pasientjournalene ble undersøkt og demografiske variabler, kliniske variabler samt variabler knyttet til operasjon og kirurgisk forløp ble registrert. Statistisk analyse ble gjennomført med SPSS.

Resultat

84 pasienter ble operert med metoidioplastikk fra 2007 til 2020. Gjennomsnittsalderen på operasjonstidspunktet var 29 år (19-59). Gjennomsnittsalderen ved henvisningstidspunktet var 22,6 år. I forkant av inngrepet hadde pasientene brukt hormonbehandling i gjennomsnitt 4,6 år og 97.6% av pasientene hadde gjennomført maskuliniserende brystkirurgi. Alle pasientene brukte testosteron preoperativt. Metoidioplastikkprosedyren varte i gjennomsnitt 4,3 timer (2,5-5,7) og pasientene ble inneliggende i gjennomsnitt 9 dager (6-22) postoperativt.

Mer enn halvparten av pasientene, 48 stykker (57,1 %), opplevde en eller flere komplikasjoner etter operasjonen. De to vanligste komplikasjonene var striktur og fistel i urethra som oppsto hos henholdsvis 19 og 11 pasienter. 11 pasienter opplevde akutt urinretensjon som krevde behandling. Det var 58 (69,1 %) av pasientene som trengte en eller flere revisjonsprosedyrer. Som en del av vurdering og behandling av strikturer eller fistler ble det utført cystoskopi. I vårt materiale trengte 38 pasienter denne typen undersøkelse. Korreksjon av testisimplantat var også hyppig og ble gjennomført hos 32 pasienter. En pasient ble operert med tilbakelegging av nativ urethra grunnet vedvarende urinveisplager. Ved univariabel logistisk regresjon fant en at forhøyet BMI kan være en risikofaktor for utvikling av en komplikasjon postoperativt.

Konklusjon

Metoidioplastikk er et inngrep med relativ høy komplikasjonsrate, hovedsakelig knyttet til urinveiene. Forhøyet BMI kan være en risikofaktor for komplikasjon.

Metoidioplastikk - en retrospektiv kohortstudie om kirurgisk prosedyre og utfall fra den nasjonale behandlingstjenesten i Norge

Tessier kraniofaciale spalter

Tahri J., Suleiman N., Impieri D., Lindholm P.

Avdeling for plastikk- og rekonstruktiv kirurgi, Oslo universitetssykehus – Rikshospitalet

Bakgrunn

Medfødte kraniofaciale spalter er sjeldne og komplekse anomalier som affiserer kraniet og ansiktet. Kraniofaciale spalter kommer i mange forskjellige mønstre med ulik alvorlighetsgrad og nesten alle følger de embryologiske fusjonslinjer. Paul Tessier sitt klassifiseringssystem gir en nøyaktig beskrivelse av de kraniofaciale spaltene og brukes derfor i dette studiet. Prevalensen varierer fra 1,4 til 4,9 per 100 000 levende fødte barn. Tilstanden har multifaktoriell etiologi og sykdomsbildet er kompleks. Derfor er økt kunnskap og bedre forståelse av spaltene relevant for spaltekirurgen.

Materiale og metode

Vi ønsker å gi en oversikt over embryologien og Tessier sitt klassifiseringssystem av de komplekse medfødte kraniofaciale spaltene. I tillegg vil studiet kartlegge forekomsten og den kirurgiske behandlingen av disse spaltene ved Oslo universitetssykehus de siste 20 årene. Vi skal registrere data ved retrospektiv journalgjennomgang av pasienter som er behandlet for Tessier kraniofaciale spalter i perioden 2002-2022. Enkelte caser vil bli presentert i detalj.

Resultater

Studiet dekker så langt 10 pasienter behandlet for Tessier kraniofaciale spalter ved Oslo universitetssykehus mellom 2011 og 2022. I samme periode er det født 845 barn i Norge med alminnelig leppespalte med eller uten ganespalte. I studiepopulasjonen vår er det syv gutter og tre jenter. Halvparten av pasientene har Tessier spalte nummer 7, mens den andre halvparten har de mer alvorlige Tessier spaltene 0, 3, 4, 5 og 10. Pasientene med de mest alvorlige spaltene har også flere andre kraniofaciale misdannelser. Gjennomsnittsalder for den primære rekonstruksjonen er 5,2 måneder og gjennomsnittlig antall operasjoner er 2,4.

Konklusjon

Tessier spalter er meget sjeldne sammenliknet med leppe-kjeve-ganespalter. Tessier spalter oppstår ofte i kombinasjoner og er assosiert med flere andre kraniofasiale misdannelser som gjør rekonstruksjonen utfordrende. Tessier sitt klassifiseringssystem hjelper spaltekirurgen å forstå hvilke strukturer som er involvert i spalten hvilket fasiliteter kirurgien. Den kliniske presentasjonen kan være svært varierende og derfor må det lages en individuell behandlingsplan.

Bruk av reversert muskelsparende tram lapp til lukking av skrotalhernie

Lagerlöf J1, Dehli T 2, Radiya K2, de Weerd L1

1 Plastikkirurgisk avdeling, Universitetssykehuset i Nord-Norge UNN

2 Gastrokirurgisk avdeling, Universitetssykehuset i Nord-Norge UNN

Bakgrunn

Reversert TRAM er en arbeidshest i gastrokirurgi for perineal rekonstruksjon. Lappen har en pålitelig blodforsyning og tilfører mye volum. Vi presenter en mulig ny metode til preperitoneal lukking av skrotalhernie.

Metode

En 70 år gammel mann hadde vektreduksjon fra 250kg til 100kg etter bariatrisk kirurgi i form av duodenal switch, og senere gastric bypass. I ettertid tilkom skrotalhernier på høyre og venstre side som var til plage for pasienten. Disse ble beskrevet på CT som mulig skrotal lipomatose. Etter multidisiplinær diskusjon ble det bestemt å forsøke reponering eller reseksjon av brokket, for deretter å erstatte preperitonealt volumtap med en kaudalt stilket, reversert muskelsparende TRAM. Lappen skulle virke som en fysisk barriere for å hindre residiv av brokk. Ved hudincisjon som ved lavt midtlinjesnitt til det preperitoneale området ble brokkporten på h. og v. side identifisert. Venstre brokksekk var uten innhold, mens høyre brokksekk hadde betydelig fettinnhold. På høyre side ble brokksekken fridissekert og 835 g fett fra brokket fjernet. PÅ venstre side ble brokksekken lukket primært. En reversert muskelsparende hemi TRAM lapp på ca 800g ble transponert inn i den preperitonale brokkcaviteten og festet med sutur gjennom hud og fascie. Lappen ble basert på tre perforatorer og hadde og venøs drenasje. Midtlinjen ble lukken, og pasienten fikk en fleur-de-lis bukplastikk med et invertert T-snitt for å fjerne overflødig hud i skrotum, samt løfte mons pubis.

Resultat

Pasienten utviklet på 2. postoperative dag multiple lungeembolier og ble antikoagulert. På 10. postoperative dag fikk pasienten en alvorlig blødning i suturlinjen til bukplastikken etter overdosering av antikoagulantia, og måtte reopereres. Den preoperative CT-en viste god perfusjon til TRAM-lappen. Det var ingen residiv av brokk ved 2 års oppfølging.

Konklusjon

Reversert muskelsparende hemi-TRAM kan være et alternativ for lukking av skrotalhernie hos selekterte pasienter.

Diagnostikk av beninfeksjon i avanserte trykksår: forslag til algoritme

Lunde L1, de Weerd L2

1 Lege i spesialisering 1, Universitetssykehuset Nord-Norge

2 Avdeling for plastikk- og rekonstruktiv kirurgi, Universitetssykehuset Nord-Norge

Bakgrunn

Forebygging av avanserte trykksår er viktig for å redusere lidelse for pasienten, kostnader for helsevesenet og risiko for antibiotikaresistens. Pasienter med trykksår grad 3-4 kan ha underliggende beninfeksjon som må diagnostiseres og behandles optimalt for å redusere risiko for sårresidiv etter operativ behandling. Det er betydelige variasjoner i hvordan diagnostikken gjennomføres og pasientgruppen behandles ofte med bredspektret antibiotika over lengre tid. Vi legger frem en algoritme for hvordan man kan diagnostisere underliggende beninfeksjon og legge grunnlag for videre målrettet behandling.

Metode

Det har blitt gjennomført en retrospektiv studie av pasienter som har vært innlagt med trykksår grad 3-4 på Universitetssykehuset Nord-Norge (UNN) fra januar 2016 til mars 2021. I tillegg har det blitt gjort en gjennomgang av eksisterende litteratur på området med fokus på studier som tar for seg bruk av MR hos pasienter med avanserte trykksår.

Resultat

Ved bruk av benbiopsi som gullstandard har flere eksisterende studier funnet en lav sensitivitet og spesifisitet for bruk av MR til diagnostikk av beninfeksjon hos pasienter med trykksår. Av 32 pasienter på UNN som fikk tatt MR innen 50 dager før benbiopsier var sensitiviteten 60.7% og spesifisiteten 75% for bruk av MR. Resultatene fra MR undersøkelsene ble ikke nevnt i operasjonsnotatene.

Preoperative dyrkningsprøver kan gi grunnlag for målrettet antibiotikabehandling som kan startes opp under rekonstruksjon når benet blir dekket med friskt vev. Nye benprøver intraoperativt kan bekrefte tidligere funn. På UNN tas det som standard 5 benprøver etter en periode på 2 uker uten antibiotika for å øke sannsynligheten for å oppdage aktuelt patogen og for å ekskludere kontaminering fra det koloniserte såret. Prøvene tas under sterile forhold etter vask med 1% hydrogenperoksid. Hver biopsi tas med et nytt sterilt instrument og legges på separate prøveglass. Histologiske prøver samsvarte med dyrkningsprøver i 15 tilfeller (57.7%) og ga lite tilleggsverdi.

Konklusjon

Basert på funn fra eksisterende litteratur og fra UNN bør ikke MR være en rutineundersøkelse for å diagnostisere beninfeksjon i trykksår. Benprøver til dyrkning vil sørge for målrettet antibiotikabehandling som kan redusere risiko for antibiotikaresistens og øke sannsynligheten for sårtilheling. Multiple benbiopsier vil trolig være nødvendig for å ekskludere kontaminering. Bruk av en standard metode for diagnostikk av beninfeksjon vil legge et grunnlag for videre forskning på området.

Plastikkirurgi

Wester T1, Byholt M1

1Seksjon for Plastikk-og rekonstruktiv kirurgi, kirurgisk avdeling, Sykehuset Østfold.

Bakgrunn

Pasienter med trykksår faller ofte mellom flere stoler. Ingen av de kirurgiske spesialitetene har følt at de hører inn under deres ansvarsområde.Behandlingen har blitt deretter. Tradisjonelt i behandlingsforløpet har det manglet plan både for utredning, medisinsk optimalisering, operativ behandling og oppfølging. Forventning om at sårene vil tilhele konservativt, at de fleste er i for dårlig almenntilstand, at de nærmest umiddelbart vil utvikle nye sår, synes å ha preget beslutningsprosessen. I de senere år har vi på plastikk-kirurgisk seksjon, Sykehuset Østfold, forsøkt innføring av en tverrfaglig beslutningsprosess for denne pasient-gruppen. Vi har vært liberale på å overta pasientene fra andre sengeposter og vi har gjort revisjon og rekonstruksjon også i tilfeller der andre har ment det har vært kontraindisert.

Materiale

Vi har utført en journalgjennomgang av samtlige pasienter operert for sakrale, ischiale og trochantære trykksår ved vår seksjon i perioden 2015-21. Vi har registrert alder, kjønn, BMI, komorbiditet, årsak til såret, hvor lenge de hadde hatt det, i tillegg til operasjonsmetode, komplikasjoner, håndtering av komplikasjoner og residiv etter to år.

Resultater

Pasientene har tålt operasjonene godt. I kun tre tilfeller har mer enn 50% av lappen gått i nekrose. På kort sikt er blødning og sår-ruptur de vanligste komplikasjonen, på lengre sikt at deler av lappen ikke fester seg til underlaget. Noen ganger kan det da danne seg en fistel inn til denne væskelommen. Pasientene har de siste to år ligger kortere på sykehus, gjennomgått færre revisjoner og har i større grad har blitt utskrevet ferdig behandlet ved første gangs innleggelse for trykksår. Et fåtall av pasientene har utviklet nye trykksår etter 2 år.

Konklusjon

Økt fokus og opprettelse av tverrfaglige team, har kortet ned behandlingstiden på sykehus for pasienter med trykksår. Antall revisjoner på kvelds- og nattestid er dramatisk redusert, Flere pasienter utskrives ferdig behandlet. Seleksjon av hvilke pasienter som skal få rekonstruksjon og hvem som skal tilhele konservativt må studeres nøyere. Likeså hvordan komplikasjoner best håndteres. Få av pasientene som ferdigbehandles får residiv innen en 2-årsperiode.

Rekonstruksjon av sakrale, isciale og trochantære trykksår ved sykehuset Østfold i perioden 2015-2021

Epidermishøsting, et trygt alternativ til tradisjonell hudtransplantasjon?

Wold, MIK1, Shanmugarajah, I1, Wester T1, 1Kirurgisk avdeling Sykehuset Østfold,

Bakgrunn

Mange kronisk leggsår vil trenge en hudtransplantasjon for å tilhele innen rimelig tid. Ikke alle pasienter egner seg for, eller ønsker en vanlig hudtransplantasjon, da de enten har for dårlig kvalitet av huden på potensielt donorsted, eller de kvier seg for narkose/evt spinal og sykehusinnleggelse.

Materiale

64 pasienter har blitt behandlet med CellutomeTM Epidermal Harvesting system fra 3M KCI. Alle pasientene hadde hatt langvarigesår på underekstremiteten. De hadde fått utført revisjon(er) og kompresjons-behandlig forut for behanding med epidermis-celler. De ble ansett klare for epidermishøsting ved fravær av nekrose og infeksjonssjonstegn i såret, samt friskt granulasjonsvev i sårbunnen. Inklusjonskriteriet var at såret var så stort at det ikke ville tilhele innen rimelig tid og /eller ikke var egnet eller ønsket tradisjonell hudtransplantasjon. Eksklusjonskriterier var sår større enn 100 cm2, infeksjon eller manglede granulasjonsvev i sårbunnen. Alder, almenntilstand eller dårlig hud-kvalitet var ikke et eksklusjonskriterium.

De aller fleste pasientene hadde vært til vurdering på en tverrfaglig sårpoliklinikk før behandling for utredning og behandling. Sårsykepleier fulgte dem opp i tiden fram mot epidermishøsting, inkludert revisjoner og selve behandlingen. Hun sto også for sårskift i det videre forløpet. Selve høstingen forgikk ved at man koblet et apparat til donorsted. Ved hjelp av varme og undertrykk, sveller epidermisscellene slik at de står litt opp fra hull i den tynne platen som ligger an mot donorsted.. Disse kuttes med en skarp kniv, slik at de ytterste cellene løsner. Med en selvklebende silikonbandasje flyttes cellene over i såret. Såret blir så bandasjert, det legges Coban opp til kneet.Såret ble skiftet av sårsykepleier ukentlig fram til eventuell tilheling. Alle pasientene samtykket til behandlingen og også at det ble tatt fortløpende bilder av såret. Studien har ikke mottatt støtte fra produsent.

Resultater

Ca 70 % av pasientene tilhelet fullstendig iløpet av 6 uker. Det forekom ingen donorproblemer. Ingen pasienter rapporterte mer enn lett sviing ved høstingsprosedyren.

Konklusjon

Epidermishøsting er et trygt alternativ til tradisjonell hudtransplantasjon. Behandlingen foregår poliklinisk uten behov for narkose eller spinal. Nesten all behandling gjennoføres av sårsykepleier. Hvorvidt det er selve epidermishøstingen eller sårbehandlingen som gir tilheling, vil kreve randomiserte studier.

Plastikkirurgi

Erfaring etter 4,5 år med tverrfaglige sårpoliklinikker i sykehuset Østfold

Wold, MIK1, Shanmugarajah, I1, Wester T1, 1Kirurgisk avdeling Sykehuset Østfold, Bakgrunn

Pasienter med kroniske sår har ofte hatt en lang og kronglete. vei inn i sykehuset kan. Ofte håndteres sårene av fastlege, hjemme-sykepleiere eller på et Helsehus før de kommer i kontakt med spesialist-helsetjenesten. Hvilken avdeling de da havner på, kan virke tilfeldig (kar, plastikk, ortopedisk, dia/endo, sårsykepleier). Kroniske sår krever store ressurser og gir betydelig redusert helse og livskvalitet. Vi hadde derfor et ønske om å organisere behandlingen av kroniske sår (mest underekstremitets-sår) bedre. I februar 2018 hadde vi den første tverrfaglige sårpoliklinikken. Ideen er at man på poliklinikken skal se på nyhenviste pasienter med kroniske sår og at man allerede under første konsultasjon, skal gjøre en diagnostikk av sårets etiologi, deretter legge en behandlingsplan. Om det ikke lar seg gjøre, skal man i hvert fall legge en utredningsplan. Siden oppstart, har vi med få unntak, hatt poliklinikk-dag hver annen uke med en sårsykepleier, en overlege i kar-kirurgi og en overlege i plastikk-kirurgi tilstede (Ikke i lavaktivitetsperiodene).

Materiale

Alle henviste pasienter (ca 600) er inkludert i studien. Vi har sett på pasientkarakteristika,,komorbiditet, sårets etiologi, størrelse og tidligere gjennomgått behandling. Vi har også sett på tilheling som endpoint, antall konsultasjoner hos oss før tilheleing eller tilbakeføring til primærhelsetjenesten.

Resultater

De fleste sår var en kombinasjon av traume og en grad av venøs insuffisiens. Rene arterielle sår ble sendt til radiologisk utredning og overtatt av kar-kirugene. Uttalte venøse sår ble utredet for venekirugi. Sår uten vaskulær komponent vurdert for revisjon og hudtranplstasjon/evt epidermishøsting endte hos plastikk-kirurgene. Ca 15% av de kronisk sårene viste seg å være hud-cancer (basalcelle-carsinom, plateepitelcarsinom). Disse fikk videre behandling av plastikk-kirurgene.

Konklusjon

Å finne årsaken til et kronisk sår, er avgjørende for behandlingen av såret. Vi mener at kombinasjonen dedikert sårsykepleier og kar- og plastikk-kirurg som arbeider sammen gir raskere diagnose, færre polikliniske besøk og raskere tilheling. Dette kan igjen gi positv gevinst i primærhelsetjenesten i form av redusert ressursbruk til sårstell og økt kompetanse som følge av økt samhandling med spesialisthelsetjenesten.

2

Samsvar mellom

Solberg

stadieinndeling av lungekreft

Rikshospitalet, OUS

3 Onkologisk avdeling, Drammen sykehus

4 Institutt for klinisk medisin, Universitetet i Oslo

5 Thoraxkirurgisk avdeling, St.Olavs Hospital, Trondheim

6 Onkologisk avdeling, Oslo Universitetssykehus

7 Avdeling for kvalitetssikring, Oslo Universitetssykehus

8 Institutt for Samfunnsmedisin, Norges Arktiske Universitet, Tromsø

9 Avdeling for patologi, St.Olavs Hospital, Trondheim

10 Lungeavdelingen. Rikshospitalet, OUS

Bakgrunn

Stadienndeling av kreftsykdommer er viktig, og nytten av dette krever at de data inndelingen baseres på er korrekte. Formålet med dette arbeidet var å sammenligne graden av samsvar mellom stadieinndeling gjort i utredning (cTNM) og den gjort av patologene på basis av de kirurgiske preparatene de har mottatt (pTNM).

Metode

I 2018-2019 ble det rapportert tilstrekkelig data til Kreftregisteret for både c- og pTNM klassifisering for 1284 pasienter operert for lungekreft og er basis for disse beregningene.

Resultat

Forskjellen i angitt tumordiameter mellom klinisk- og patologimeldingene var ≤ 5 mm hos 65,9% og ≤ 10 mm hos 84,4%. Der hvor de kliniske meldingene var sendt før patologi-meldingene var andelene hhv 60,6% og 82,9%. Både i de kliniske meldingene og i patologi-meldingene var det signifikant forhøyet bruk av null og fem som siste siffer. For lymfeknuter var det en lav andel lymfeknuter undersøkt både klinisk og i patologi.

Oppsummering av stadieinndeling

T N TNM

53,4 83,3 48,1 Oppgradering

Samsvar

28,4 13,7 33,4 Nedgradering (%) 18,2 3,0 18,5

Konklusjon

Det er skuffende lavt samsvar (48,1%) mellom c- og pTNM. Dette skyldes upresis angivelse av tumordiameter samt at for få lymfeknuter er undersøkt. Når få lymfeknuter er undersøkt sier retningslinjer at det skal gis Nx som ikke skal tas med i sammenligningene. Her er de, hvor få eller ingen lymfeknuter er undersøkt gitt N0, og det høye samsvar for N beror på en falsk forhøyet andel N0 både i klinisk- og patologimeldinger.

Stadieinndelingen må bedres, og Kreftregisteret har i årsrapporten for lungekreft i 2021 angitt TNM samsvar for hvert sykehus. I tillegg må faggruppene, sykehusene og helsemyndighetene gjøre sitt for å heve kvaliteten. Det må også tas ut flere lymfeknuter under operasjonene.

Lungekreftpasienter funnet inoperable under operasjon. Andel og særtrekk

Solberg S1,2, Nilssen Y2

Thoraxkirurgisk avdeling, Rikshospitalet, OUS

Bakgrunn

Med grundig utredning blir andelen lungekreftpasienter som finnes inoperable, «åpnes og lukkes» på operasjonsbordet lav. Vi har lite kunnskap om hvor stor andelen er, og om det er spesielle særtrekk hos disse pasientene. Formålet med dette arbeidet var å finne om data i Kreftregisteret (KRG) og Norsk Thoraxkirugisk forenings (NTKF) lungekirurgiregister kan gi mer kunnskap om andel og særtrekk om de som finnes inoperable.

Metode

Av 1447 lungekreftoperasjoner meldt KRG i 2018-2019 var tre (0,2%) meldt som inoperable. Tilsvarende antall meldt til NTKFs register var 18. Videre beregninger her ble derfor gjort i NTKFs aktivitetsregister som for årene 2003-2020 inneholder 24185 operasjoner. Av disse var 9769 (40,4%) operasjoner for lungekreft hvorav 147 (1,5%) ble funnet inoperable på operasjonsbordet. NTKFs register inneholder kun opplysninger om operasjonenes art, og ikke pasientenes identitet. Statistiske beregninger er gjort i STATA.

Resultat

Gjennomsnittlig alder var 66,4 år for både gruppen operable og inoperable. Blant 9457 operable pasienter var andelen menn 51,7%, mens andelen menn blant 147 inoperable var 61,2% (p=0,025). Blant 9465 operable var tumor på venstre side hos 42,0% mens blant de inoperable hadde 51,7% tumor på venstre side (p=0,023). Det var ingen signifikante forskjeller mellom de to gruppene om av hvilken lungelapp som var utgangspunkt for tumor. Angivelse av usikkerhet om hvilken lapp tumor hadde utgangspunkt ble gjort hos 52 (32,7%) av de inoperable og hos 598 (6,2%) av de operable (p=0,000).

Konklusjon

1. Den lave andelen lungekreftpasienter (1,5%) som finnes inoperable på er positivt.

2. For få inoperable meldes til Kreftregisteret.

3. Det er ingen aldersforskjell mellom de som er operable og de som ikke er operable.

4. Det er en signifikant høyere andel menn som finnes inoperable.

5. Det er en signifikant høyere andel med svulst på venstre side som finnes inoperable.

6. Som forventet er det en høyere andel med angivelse av usikker lungelapp hos de inoperable. Disse funn antyder klare og interessante forskjeller mellom de lungekreftpasientene som er inoperable og de som er operable.

Det er ikke data i Norsk Thoraxkirurgisk forenings register som kan gi informasjon om årsaker til forskjellen eller om det er også er andre forskjeller mellom de to gruppene. Derfor er det viktig at en høy andel av de pasientene som finnes inoperable blir meldt i kirurgimeldingen til Kreftregisteret.

Trakealcancer. Svært sjelden. Rammer også yngre. Viktig å diagnostisere tidlig og behandle korrekt

Nilssen Y1, Solberg S1,2

1 Kreftregisteret

2 Thoraxkirurgisk Avdeling, Rikshospitalet, OUS

Bakgrunn

Data fra andre land har vist at trakealcancer har en insidens på 0,1 per 100 000 per år. De som rammes er hovedsakelig i 60 årene, men noen er i 30 årene. Vi kjenner ikke til at norske data om trakealcancer er presentert tidligere, og formålet med dette arbeidet var å kartlegge insidens, alder- og kjønnsfordeling, histologi, operasjonsrate og overlevelse i Norge.

Metode

I Kreftregisteret ble det i årene 2000-2020 registrert 78 pasienter med trakealcancer. Vi har ikke opplysninger om annen behandling enn kirurgi, og 17 (21,8%) ble operert.

Resultat

De 78 tilsvarer gjennomsnittlig 3,5 diagnostiserte per år og en insidens på 0,07 per 100 000 per år. Det var en lett overvekt av menn. Gjennomsnittsalder var 63,8 år, 8 (10,3%) var yngre enn 50 år og den yngste var 28 år ved diagnose. Plateepitelcarcinom forekom hos 34 (43,6%), adenoid cystisk carcinom hos 22 (28,2%) og 7 (9,0%) hadde adenocarcinom. De som ble operert var yngre (x = 55,4 år) og 12 hadde adenoid cystisk carcinom. Operativ mortalitet (30 dager) var null.

For hele Gruppen var fem års overlevelse 31,8%. Dårligst overlevelse hadde de med plate-epitelcarcinom hvor 18,4% var i live etter fem år og av de med adenoid cystisk carcinom 59,2% i live. De som ble operert hadde fem års overlevelse på 53,7%, og av de opererte med adenoid cystisk carcinom var 80,0% i live etter fem år. Fordelingen av de diagnostiserte på de fem helseregionene vi hadde i 2000 viste en korrelasjonskoeffisient på 0,98 mellom andelen av de diagnostiserte og andelen av befolkningen.

Konklusjon

Insidensen av trakealcancer i Norge var marginalt lavere enn det andre har rapportert, og en vesentlig andel var yngre voksne, og 8 (10,3%) var yngre enn 50 år.

Fem års overlevelse for hele gruppen var 31,8%, og er høyere enn det vi har funnet noen andre har publisert. For de operert var fem års overlevelsen 53,7%.

Ingen får mye erfaring med diagnostikk og behandling av trachealcancer. Den gode overlevelsen i Norge sammenlignet med andre kan omskrives til at to av tre av pasientene er døde fem år etter diagnosetidspunkt, og trakealcancer er dermed en av kreftsykdommene med dårlig prognose. Det må være en målsetting å bedre dette, og det bør diskuteres om det er hensiktsmessig med sentralisering og eventuelt landsfunksjon for trakealcancer for å bedre overlevelsen.

Aortaklaffekirurgi ved St. Olavs Hospital: klinisk oppfølging, ekkokardiografi og patient-prosthesis mismatch

Korpberget S1, EideJR1, Salvesen Ø1, Dalen H1,2, Slagsvold KH1,3, Grenne B1,2, Wahba A1,3

1 Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet NTNU, fakultet for medisin og helsevitenskap

2 Klinikk for hjertemedisin, St. Olavs hospital

3Klinikk for thoraxkirurgi, St. Olavs hospital

Bakgrunn

Mål med studien var å beskrive pasientpopulasjonen som ble operert med åpen aortaklaffekirurgi ved St. Olavs Hospital. Klinisk oppfølging og kompletthet av ekkokardiografiske målingene oppgitt i pasientjournalen og EchoPAC, inkludert den pre- og postoperative undersøkelsen og poliklinisk oppfølging, ble undersøkt. Forekomst av patient-prosthesis mismatch (PPM) ble vurdert.

Metode

Studien ble gjennomført som en retrospektiv registerbasert observasjonsstudie av alle pasienter etter aortaklaffekirurgi mellom 2015 og 2019. Pasientene ble identifisert gjennom Trondheim

Hjertekirurgiregister. Preoperative, operative og oppfølgingsdata ble samlet inn og analysert deskriptivt, både kliniske og ekkokardiografiske, fra pasientjournalene og den ekkokardiografiske databasen, EchoPAC, på St. Olavs Hospital. Kompletthet av ekkokardiografisk data ble undersøkt og sammenlignet mellom disse. Predikert PPM ble regnet ut basert på gjennomsnittsverdier av det effektive åpningsarealet til klaffeprotesene, hentet fra litteraturen.

Resultat

Pasientene var i hovedsak menn (65%) med median alder på 70 år. Aortastenose var den vanligste indikasjonen for operasjonen (67%), og biologiske klaffer utgjorte 81% av klaffeprotesene. Risikofaktorer som hypertensjon og hyperkolesterolemi var til stede for over halvparten av populasjonen. Overlevelsesraten 12 måneder etter operasjonen var på 95%.

De fleste oppfølgingskontrollene ble gjennomført etter den anbefalte tiden. iEOA ble rapportert svært få ganger i ekkorapporter, mens middelgradienter og hastigheter ofte ble rapportert. Prevalensen for moderat predikert PPM var 54%, mens alvorlig ble funnet hos 5%. For hemodynamiske utfall var det med stor sikkerhet en forskjell i middelgradient og maks hastighet under ekkokardiografisk oppfølging for de ulike PPM-gruppene.

Konklusjon

I en pasientpopulasjon på 346 pasienter som ble operert med åpen hjertekirurgi med kirurgisk utskiftning av aortaklaffen var overlevelsen god for de første 12 månedene etter kirurgi. Forekomsten av PPM samsvarte med internasjonale publikasjoner. Alvorlig PPM var relativt sjeldent, men denne gruppen hadde høye gradienter og hastigheter over klaffen under oppfølgingen. Denne gruppen er spesielt viktig å identifisere under preoperativ planlegging-

Ingen tidlig strukturell degenerasjon av trifecta aortaklaffeproteser i et 6 års materiale

S Kandiah, T Aass, K Fadnes, R Haaverstad, VS Ellensen

Thoraxkirurgisk seksjon, Hjerteavdelingen, Haukeland Universitetssjukehus

Bakgrunn

Den oppgraderte andre generasjonen Trifecta (SJM/Abbott) biologisk aortaklaffeprotese ble introdusert i 2016. De hemodynamiske karakteristika ved denne protesen er gode, særlig i de mindre størrelsene. Imidlertid har det blitt publisert materialer hvor man har funnet høy andel tidlig strukturell degenerasjon (SVD). Denne studien ser på tidlige resultater med denne protesen ved vår institusjon.

Materiale og metoder

Alle 281 pasienter som fikk implantert en Trifecta 2. eller 3. generasjons klaff i perioden 2016-2021 ble inkludert. Pre-, per- og postoperative faktorer, samt ekkokardiografi ble hentet fra digital pasientjournal (DIPS) og det digitale operasjonsregisteret (Orbit). Dataene ble retrospektivt analysert i STATA.

Resultater

117 (42%) var kvinner. 52 (18,5%) pasienter hadde bicuspid klaff. Gjennomsnittlig Euroscore II var 2,9 (±4) og BMI 26,7 (±4,2). 179 (64%) pasienter hadde hypertensjon, 49 (17%) KOLS, 47 (17%) diabetes mellitus, 17 (6%) nyresvikt og 17 (6%) cerebrovaskulær sykdom. 79 (28%) røkte på operasjonstidspunktet mens 67 (24%) hadde røkt tidligere. 15 (5,3%) pasienter ble operert på indikasjonen endokarditt, mens 254 (90%) hadde hovedindikasjon aorta stenose. De resterende hadde aorta insuffisiens alene eller i kombinasjon med annen sykdom. 161 (57%) fikk utført tilleggsprosedyrer. 30 d mortalitet var 1,1 %. Totalt døde 9 (3,2%) pasienter. Ingen av dødsfallene skyldtes klaffedysfunksjon. Én pasient (0,4%) fikk protese endokarditt i den postoperative oppfølgingen (median 3 år, min-max: 1 - 6 år). Jamfør Europeiske retningslinjer for SVD ble det identifisert 3 pasienter hvor dette var mistenkt. Ingen av disse hadde SVD ved nærmere gjennomgang. Middelgradient for alle klaffer var 9,6 (±3,5); 9,3 (±3,5) og 10,8 (±4,4) mmHg etter hhv. 1, 3 og 18 måneder. Gruppert etter klaffestørrelse var det ingen forskjell i middelgradient etter 1, 3 og 18 måneder.

Konklusjon

Denne studien gir ikke grunnlag for å hevde at Trifecta klaffeprotesen er utsatt for tidlig SVD. Oppfølgingstiden for gradientutvikling er begrenset til 18 måneder, slik at tendens til senere SVD utvikling ikke kan utelukkes.

Estimert kondisjon er assosiert med redusert insidens av kirurgi for aortastenose og med mortalitet etter kirurgi: HUNT-studien

Benedikte T Smenes1,2, Letnes JM1,3, Nes BM1, Slagsvold KH1,4, Wisløff U 1,5 , Wahba A 1,4

1 Institutt for sirkulasjon og bildediagnostikk, NTNU, Trondheim

2 Thoraxkirurgisk avdeling, Oslo Universitetssykehus, Ullevål, Oslo

3 Klinikk for hjertemedisin, St. Olavs hospital, Trondheim

4 Klinikk for thoraxkirurgi, St. Olavs hospital, Trondheim

5 School of Human Movement and Nutrition Science, University of Queensland, Australia

Bakgrunn

Koronarsykdom er vist å være sterkt assosiert med fysisk inaktivitet og dårlig kondisjon, men sammenhengen mellom disse faktorene og aortastenose er lite kjent. I denne studien undersøkte vi hvordan fysisk aktivitet og estimert kondisjon (eCRF) påvirker risikoen for aortaklaffkirurgi (AVR) på grunn av aortastenose, og hvordan de påvirker overlevelsen etter kirurgi.

Metode

57,214 deltagere fra den andre og den tredje bølgen av Helseundersøkelsen i Trøndelag (HUNT) ble koblet opp mot det lokale hjertekirurgiregisteret ved St. Olavs hospital og med Dødsårsaksregisteret. eCRF ble kalkulert ved hjelp av en tidligere validert algoritme som baserer seg på klinisk og selvrapportert informasjon fra HUNT. Fine-Gray metoden ble brukt til å undersøke hvordan fysisk aktivitet og eCRF var assosiert med risikoen for å gjennomgå isolert AVR på grunn av aortastenose. Vi undersøkte også hvordan de samme faktorene kunne påvirke overlevelse etter slik kirurgi.

Resultat

Snittalder ved deltagelse i HUNT var 45.9 (SD 16.0) år og snittalder ved kirurgi var 70.1 (SD 9.8) år. Vi fant en 15% (95% CI 1-27) lavere risiko for AVR per 1-MET (3.5 mL/kg/min) høyere eCRF. De i høyeste kvintil av eCRF hadde en 56% (95% CI 14-77) lavere risiko for kirurgi, sammenlignet med laveste kvintil. Analyser på fysisk aktivitet viste ikke en signifikant assosiasjon. Vi fant også en 35% (95% CI 14-51) lavere risiko for død etter kirurgi per 1-MET høyere eCRF.

Konklusjon

Resultatene indikerer at høy eCRF kan være med på å redusere både risikoen for AVR på grunn av aortastenose og mortaliteten etter kirurgi.

Infeksiøs endokarditt ved St. Olavs Hospital 2010-2020

Granild M1, de Lanlay E1, Dalen H1,2, Slagsvold KH1,3, Wahba A1,3

1Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet NTNU, fakultet for medisin og helsevitenskap

2Klinikk for hjertemedisin, St. Olavs hospital

3Klinikk for thoraxkirurgi, St. Olavs hospital

Bakgrunn

Formålet med oppgaven er å evaluere utviklingen i insidens, etiologi, risikofaktorer, diagnostikk, behandling, morbiditet og mortalitet hos pasienter som ble behandlet for infeksiøs endokarditt på St. Olavs hospital i perioden 2010-2020, og å sammenligne resultatene med historiske data fra St. Olavs hospital, samt andre tilgjengeliggjorte norske og europeiske data.

Metode

Pasienter med diagnosen infeksiøs endokarditt ved St. Olavs hospital som oppfylte Dukes kriterier for endokarditt mellom 2010 og 2020 ble inkludert. Pasienter med ICD kode I33 ble evaluert. Relevant informasjon fra elektronisk pasientjournal og hjertekirurgiregisteret ble overført i en forskningsdatabase og analysert med SPSS.

Resultat

Insidens av infeksiøs endokarditt i perioden var økende med et gjennomsnitt på 11/100000. Pasientene hadde en gjennomsnittsalder på 68 år, noe som er 5 år høyere enn i perioden 1999-2008. Transthorakal ekkokardiografi (TTE) ble utført i 96,4% av alle innleggelser på St. Olavs hospital i perioden 2010-2020, transøsofageal ekkokardiografi i 88% og 18F-fluorodeoxyglukose positron emisjons tomografi (PET-CT) i 10,8%. Det var også signifikant flere proteseendokarditter enn i perioden før, tilsvarende en økning på 630%. Antall dager fra symptomdebut til diagnose har gått ned fra 47 dager i gjennomsnitt i 2010 til 23 dager i 2020. Andelen med aorta-, trikuspidal- og mitralklaffaffeksjon har gått ned fra første periode. Kirurgi ble gjennomført i 37% av innleggelsene sammenlignet med 67% i perioden før. Dødelighet ved 30 dager var 12%, mens 1-års mortalitet var 30%. Signifikante prediktorer for død innen ett år ved multivariate analyser var alder, ikke-operativ behandling og rusmisbruk.

Konklusjon

Insidensen av infeksiøs endokarditt på St. Olavs hospital har økt markant med en tydelig økning i proteseendokarditt. Pasientene i siste periode var eldre, men dødeligheten noe lavere. Bruken av ekkokardiografi var høyere sammenlignet med internasjonale publikasjoner, mens bruken av PETCT var lavere. Sensitiviteten til TØE var lavere enn angitt i internasjonale publikasjoner. Det finnes et forbedringspotensiale innen dokumentering av pasientinformasjon om antibiotikaprofylakse.

Er kirurgisk behandling av infeksiøs endokarditt assosiert med slag, blødning og emboli?

Lauvstad EB1, Dalen H2,3, Wahba A1,2

1 Klinikk for thoraxkirurgi, St. Olavs hospital

2 Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet NTNU, fakultet for medisin og helsevitenskap

3Klinikk for hjertemedisin, St. Olavs hospital

Bakgrunn

Infeksiøs endokarditt er en livstruende sykdom forårsaket av bakteriell/ fungal kolonisering av endokardiet som kan medføre destruksjon av hjerteklaffer og embolisering av vegetasjoner. EURO-ENDO studien viste at 1/5 pasienter utvikler embolier, oftest til cerebrum. Kirurgisk behandling ved bruk av hjerte-lunge maskin (HLM) medfører en risiko for emboli og cerebral blødning. Målet med studien var å undersøke om kirurgisk behandling med HLM øker risikoen for hjerneslag, blødning og embolier sammenlignet med ikke kirurgisk behandling.

Metode

Pasienter med diagnosen infeksiøs endokarditt ved St. Olavs hospital mellom 2010 og 2020 ble inkludert. Pasienter med ICD kode I33 ble evaluert. Pasienter som oppfylte Dukes kriterier for endokarditt ble inkludert. Relevant informasjon fra elektronisk pasientjournal og hjertekirurgiregisteret ble overført i en forskningsdatabase og analysert med SPSS.

Resultat

390 pasienter, med en gjennomsnittlig alder av 68 år, gjennomgikk behandling for infeksiøs endokarditt. 70% var menn. Den hyppigste mikroben var staph aureus. 148 pasienter gjennomgikk kirurgisk behandling. Opererte pasienter var noe yngre, sammenlignet med konservativ behandlete pasienter. Opererte pasienter hadde sjeldnere preoperativ nyresvikt eller maligne sykdommer i anamnesen. Det ble ikke funnet en signifikant forskjell mellom gruppene for antall ikke cerebrale embolier og cerebrale blødningsepisoder. Flere opererte pasienter utviklet hjerneslag under innleggelsen, men bare 3 av 44 slagtilfeller oppsto under eller etter kirurgi.

Konklusjon

Kirurgisk behandling av endokarditt med HLM medførte ikke en økt risiko for hjerneslag eller cerebral blødning. Cerebral blødning forekommer sjeldent til tross for full heparinisering i forbindelse med HLM. Det ble ikke gjennomført en systematisk bildediagnostikk i denne populasjonen.

Valve-in-ring, en mulighet men ikke alltid ukomplisert

Dahle G, Lingaas PS, Rein KA Thoraxkir avd, Rikshospitalet, OUS

Bakgrunn

Klaffeplastikker kan feile og bioproteser degenere med behov for reoperasjon. Redo operasjoner er forbundet med høyere operativ risiko enn primær operasjoner, derfor er kateterklaff implantasjon i noen tilfeller benyttet som et alternativ til åpen kirurgi. I mitralposisjon er det mange faktorer som må adresseres for at resultatet skal bli bra: nøyaktig størrelse, unngå LVOT obstruksjon, riktig koaksial retning. Vi presenterer en pasient som fikk utført valve-in-ring, men som etterpå fikk ASD, PVL, hemolyse, LVOT obstuksjon og klaffetrombose med behov for åpen kirurgi.

Materiale

En 77 år gammel mann, 184 cm, 88 kg, med hypertensjon og kjent kronisk atrieflimmer ble henvist for reoperasjon. Han var operert med mitralplastikk, Edwards fysioring str 32 (Edwards lifesciences, Irvine, CA,US) og neochordae samt venebypass for 10 år siden. Det tilkom restlekkasje og han fikk utført valve-in-ring med Edwards Sapien S3 str 29 (Edwards lifesciences, Irvine, CA, US) fire måneder før aktuelle innleggelse. Han hadde nå PVL med hemolytisk anemi, antegrad gradient over mitralklaffen, 8-10 mmHg, LVOT obstruksjon, ledningsblokk og iatrogen ASD (etter transseptal punksjon) i NYHA klasse II-III.

Metode

Åpen redo operasjon på hjerte-lungemaskin ble utført: Fysioring med kateterklaff ble fjernet og en Magna Ease mitral bioprotese str 27 (Edwards lifesciences, Irvine, CA,US), ble sydd inn, ASD lukket med direkte sutur, operasjonstid 315 minutter, tangtid 236 minutter.

Resultat

Per-operativ ekko viste implantert MVR med god funksjon, ingen LVOT obstruksjon, ingen PVL og ingen ASD. Pasienten ble ekstubert etter 9,5 timer, blødning var 2085 ml, inotrop støtte 24 timer, hemolyse prøver nær normalisert og stabil hemoglobin. Diurese stimulert med furix, kreatinin og urea stigning, men ikke behov for dialyse. Pasienten ble mobilisert første po. dag og flyttet til intermediær 2. po. dag.

Konklusjon

Valve-in-ring/klaff kan være et godt alternativ til åpen kirurgi, men man må selektere pasienten nøye og ta hensyn til mulige komplikas

Bilde: Eksplantert Sapien klaff, fysioring og fremre mitral segl

Kirurgisk tilgang ved TAVI gir ikke økt mortalitet

H Knappskog1, KH Løland2, S Rotevatn2, R Haaverstad1,3, VS Ellensen3 1 Det Medisinske Fakultet, Universitetet i Bergen; 2 Seksjon for Invasiv kardiologi, Hjerteavdelingen, Haukeland Universitetssjukehus; 3 Thoraxkirurgisk seksjon, Hjerteavdelingen, Haukeland Universitetssjukehus

Bakgrunn

Kateterbasert behandling av aortastenose (TAVI) brukes i økende grad, men ikke alle pasienter har egnet lysketilgang på grunn av karsykdom. Ved vår institusjon utføres kirurgisk tilgang via a. subclavia og direkte aorta via 2. intercostalrom eller hemisternotomi. Målet med denne studien var å se på morbiditet og mortalitet etter kirurgisk TAVI sammenlignet med transfemoral tilgang.

Materiale og metode

I den kirurgiske gruppen hadde pasientene så uttalt karsykdom at transfemoral tilgang var uegnet. Totalt ble 194 pasienter fra 2013-2020 inkludert, fordelt på to alders- og kjønnsmatchede grupper à 97 pasienter. Perioperative faktorer ble hentet fra Norsk Register for Invasiv Kardiologi (NORIC). Dataene ble retrospektivt analysert i STATA.

Resultater

Gjennomsnittsalderen for hele gruppen var 78.3±7.6 år. Pasienter i kirurgisk gruppe hadde økt forekomst av paroksysmal atrieflimmer (22 vs. 7; p=0.01), flere med røykehistorie (77 vs. 46; p<0.01) og KOLS (30 vs. 18; p=0.05). Prosedyrevarighet var lenger ved kirurgisk tilgang (94.3 vs. 75.3 min; p<0.01), det var økt forekomst av postoperativ blødning (44 vs. 29; p<0.01) og økt antall liggedøgn (5.8 vs. 4.5 døgn; p<0.01). Mortaliteten etter kirurgisk TAVI var ikke signifikant høyere, men overlevelsen var kortere (39 vs. 53 måneder etter operasjon; p=0.03). Mortalitetsforskjellen var initial, men lik i det videre forløpet. Det var ingen forskjell i overlevelse mellom de to kirurgiske tilgangene. Ved multivariat analyse var det kun røykestatus som var av betydning for mortalitet.

Konklusjon

Kirurgisk tilgang ved TAVI er et godt alternativ for pasienter uten egnede lysketilganger. Pasientene med kirurgisk tilgang hadde flere perioperative komplikasjoner, men ikke høyere mortalitet sammenliknet med transfemoral gruppe. Overlevelsen var kortere i kirurgisk gruppe. Dette skyldtes en initialt økt mortalitet som så ble utjevnet i det videre forløpet.

Bruk av pasientrapporterte data fra nasjonalt traumeregister

Dahlhaug M1, Uleberg O2,3, Røise O1,4

1 Nasjonalt traumeregister, Ortopedisk Klinikk, Oslo Universitetssykehus

2 Akuttklinikken, Oslo Universitetssykehus

3 Klinikk for akutt- og mottaksmedisin, St. Olav`s hospital, Trondheim

4 Institutt for klinisk medisin, Det medisinske fakultet, Universitet i Oslo

Bakgrunn

Det er vist at mange overlevende etter skader har betydelige psykiske og fysiske senfølger, men at disse sjelden fanges opp i etterkant [1,2]. Pasientrapporterte utfallsmål (PROM) kan bidra til økt forståelse av sammensatte årsaker som bidrar til morbiditet. Nasjonalt traumeregister (NTR) registrerer de som er antatt hardest skadd, og har siden 01.01.21 startet registrering med PROM verktøyet EQ-5D-5L. Målet med undersøkelsen er å rapportere foreløpige resultater fra pågående datainnsamling.

Materiale og metode

Alle pasienter som ble inkludert i NTR i perioden 01.01.21 – 31.12.21 fikk tilsendt et spørreskjema med EQ-5D-5L og fem tilleggsspørsmål (tidligere sykdom, arbeidsevne før og etter skade, samt mottatt helsebehandling) 6 og 12 måneder etter ulykke. EQ-5D-5L er et standardisert og generisk instrument som brukes for å måle helseutfall (gange, personlig stell, vanlige gjøremål, smerter/ubehag og angst/depresjon). Vi rapporterer kun resultater fra 6 måneder etter skade.

Resultat

NTR mottok 978 komplett utfylte skjema. 701 av pasientene svarte at de var friske før ulykken. Av disse rapporterte 75 % at de ikke hadde noen problemer med gange etter ulykken. 87 % hadde ikke problemer med personlig stell. 61% hadde ingen problemer med vanlige gjøremål. 68 % hadde smerter eller ubehag etter skade, hvorav 18 % av dem med lettere skader opplevde middels til svært sterke smerter. Andelen uten smerte var 23 % for alle, mens andelen uten smerte for de med lettere/uskadd var 24 %. 41 % rapporterte ulik grad av angst/depresjon etter ulykke.

Konklusjon

PROM-data viser at den største andelen av hardt skadde, lettere skadde og uskadde ikke har fysiske hemninger, men rapporterer lettere psykiske plager 6 måneder etter skaden. En stor del av pasientene rapporterer om ulik grad av smerteplager, også dem med ingen eller liten skade. PROM data kan bidra til økt forståelse av sykdomsbilde og behov for økt oppfølgning.

Referanser

1. Gabbe BJ, Simpson PM, Cameron PA et al. Long-term health status and trajectories of seriously injured patients: A population-based longitudinal study. PLoS Med 2017; 14: e1002322.

2. Finstad J, Røise O, Rosseland LA et al. Discharge from the trauma centre: exposure to opioids, unmet information needs and lack of follow up-a qualitative study among physical trauma survivors. Scand J Trauma Resusc Emerg Med 2021; 29: 121.

Urologi - cancer

Innføring av Stockholm3 for diagnostikk av behandlingskrevende prostatakreft ved Stavanger Universitetssjukehus

Eirik Visteb , Cathrine Alvaer Vinjec ,d , Torgeir Gilje Lida ,b , Svein Skeied ,e , Øystein EvjenOlsenf , Tobias Nordströmg , Olav Thorsena ,b , Bjørnar Giljeh , Emiel A. M. Jansseni ,j , and Svein R. Kjosavika ,b

a Faculty of Health Sciences, University of Stavanger, Stavanger, Norway

b The General Practice and Care Coordination Research Group, Stavanger University Hospital, Stavanger, Norway

c Department of Urology, Stavanger University Hospital, Stavanger, Norway

d Department of Clinical Science, University of Bergen, Bergen, Norway

e Department of Research, Stavanger University Hospital, Stavanger, Norway

f Organization and Development Unit SUS 2023, Stavanger University Hospital, Stavanger, Norway

g Department of Medical Epidemiology and Biostatistics, Karolinska Institutet, Stockholm, Sweden

h Department of Oncology, Stavanger University Hospital, Stavanger, Norway

i Department of Pathology, Stavanger University Hospital, Stavanger, Norway

j Faculty of Science and Technology, University of Stavanger, Stavanger, Norway

Bakgrunn

Beskrive tidlig effekt av innføring av Stockholm3-test i ordinær klinsk bruk av allmenleger.

Metode

Sammenlignet biopsi-data 6 måneder før innføring og 6 måneder etter innføringen av Stockholm3 testen. Sett på andel allmenleger som tar testen i bruk. Gjort en kostnadsanalyse basert på Stockholm3-tester inkludert og sammenlignet med kostnad dersom man hadde foretatt utredning basert på PSA.

Resultat

Stockholm3 ble raskt implementert. 91 % (88/97) av allmennlege kontorer hadde tatt testen i bruk etter 14 uker. Vi inkluderte 4784 menn hvorav 29.0% (1387/4784) med PSA ≥ 3ng/ml skulle vært henvist for utredning dersom man baserte seg på PSA mot 20.8 % (995/4784) som ble henvist basert på positiv Stockholm3 test. Andel menn med klinisk signifikant prostatakreft (Gleason Score >6) økte fra 42% (98/233) før innføringen av Stockholm3 til 65% (185/285) etter innføringen av Sotckholm3. Helsekostnader ble estimert redusert med 23-28% per testet menn.

Konklusjon

Innføring av Stockholm3 til bruk i ordinær klinisk praksis er gjennomførbart. Bruk av Stockholm3 reduserte behovet for videre diagnostikk samt funn av høyere andel av klinisk signifikant prostatakreft i biopser. Helsekostnader ble redusert sammenlignet med PSA.

Urologi - cancer

Målrettede prostatabiopsier med mikroultralyd ved Helgelandssykehuset

Hansen HH, Nofal R

Seksjon for urologi, kirurgisk avdeling Helgelandssykehus avdeling Mosjøen, Pb 568, 8651 Mosjøen

Bakgrunn

Helgelandssykehuset HF fikk høsten 2021 ExactVU mikroultralyd (mikro-UL) med fusjonsteknologi. Konvensjonelle ultralydsystemer opererer med 6-9 MHz oppløsning. Mikro-UL har til sammenligning en oppløsning (29Mz) som gjør at subtile forandringer i duktal anatomi assosiert med kreft blir mer synlig. Vi har gjennomgått alle prostatabiopsier tatt i Mosjøen over en periode på 7 måneder og undersøkt treffsikkerheten ved tre ulike metoder: 1. Mikro-UL målrettet biopsi, 2. MR kognitivt assistert fusjonsbiopsi og 3. Standardbiopsier.

Material og metode

I perioden 11/21 til 07/22 fikk 121 pasienter biopsi med mikro-UL ved HSYK Mosjøen. I denne studien inkluderte vi pasienter i primærutredning, med MR prostata tatt på forhånd og vurdert tentativ som kurative. Totalt 94 pasienter ble inkludert. Ved målrettet mikro-UL tas biopsiene mot PRIMUS lesjoner vurdert av urolog i sanntid (PRIMUS tilsvarende til PI-RADS ved MR). Ved MR-fusjonsbiopsi er PI-RADS lesjoner markert i forkant og biopsiene tas av urolog med kognitivt assistert fusjonssystem. Standardbiopsier tas mot områder i prostata som ikke allerede er kartlagt uavhengig av UL-funn.

Alle biopsiene tas med transperineal teknikk og alle biopsier tas i samme seanse. I poliklinisk notat er det beskrevet hvor biopsiene er tatt og med hvilken metode. Av totalt 94 pasienter fikk 66 tatt prostatabiopsier med alle tre metoder i samme seanse. De øvrige 28 pasientene fikk ingen MR-fusjonsbiopsi, kun mikro-UL målrettet biopsi og standardbiopsier. Vi har deretter gjennomgått polikliniske notat og histologisvar for å se hvilke metoder som finner klinisk signifikant prostatakreft (csPC), definert som Gleason grad 3+4 eller høyere.

Resultater

Av alle de 94 pasientene fikk totalt 44 (47%) påvist csPC. 17 pasienter (18%) fikk påvist Gleason grad 3+3 kreft, dvs. ikke klinisk signifikant prostatakreft (non-csPC). Av de 66 pasienter som fikk tatt biopsi med alle tre metoder hadde 33 (50%) csPC. Mikro-UL målrettet biopsi fant 28 av disse 33 positive tilfeller (85%), MR-fusjonsbiopsi fant 31 av 33 tilfeller (94%). Kombinert fant de to målrettet biopsimetodene (både mikroUL og MR-fusjon) 32 av 33 tilfeller (97%). En av pasienten fikk påvist csPC kun ved standardbiopsi. Av de 28 pasienter som ikke fikk MR-fusjonsbiopsi hadde 11 (39%) csPC og alle disse ble funnet med mikro-UL målrettete biopsier. Standardbiopsiene påviste ingen ytterligere tilfeller av csPC utover disse 11. Av de 17 pasienter som fikk påvist non-csPC i hele utvalget, ble 7 av disse (41%) funnet kun ved standardbiopsier uten at de andre metodene ga utslag.

Konklusjon

I dette materiale øker treffsikkerheten ved bruk av alle tre metoder. Den metode som fant flest cs-PC var MR fusjonsbiopsi. Totalt 8 krefttilfeller ekstra ble funnet grunnet standardbiopsier, men 7 av disse var ikke klinisk signifikante, dvs. non-csPC. Vi finner i denne gjennomgangen et behov for å videre forbedre målrettet biopsiteknikk og tror dette vil kunne gjøre standardbiopsier overflødig og redusere antall non-csPC.

Urologi - nedre urinveier

Nofal R, Hansen HH

Seksjon for urologi, kirurgisk avdeling Helgelandssykehus avdeling Mosjøen, Pb 568, 8651 Mosjøen

Bakgrunn

Prostatabiopsier i tradisjonell transrektal teknikk byr i høy grad på infeksjoner og sepsis. Økende antibiotikaresistens globalt sett krever reduksjon i bruk av antibiotika. Samtidig er det høy pasientfokus for utredning av prostatakreft.

Helgelandssykehus avd. Mosjøen som lokalsykehus utfører årlig mellom 100 – 130 prostatabiopsier ved et nedslagsfelt på aktuell 75 853 innbyggere (SSB 1. kvartal).

Inntil sommeren 2021 har alle biopsier blitt utført med transrektal prosedyre under antibiotika profylakse med Trimetoprim/ sulfametoksasol 320/1600 mg per os i 2 timer før biopsi. Fra høsten 2021 utføres alle prostatabiopsier med transperineal teknikk uten antibiotika profylakse. Vi ønsker å presentere våre resultater angående infeksjoner med transrektal teknikk sammenlignet med transperineal teknikk.

Material og metode

Vi analyserte retrospektiv 122 pasienter etter transrektale prostatabiopsier i tidsrom 09/20 – 09/21 med prosedyrekode KEB06K i journalen. I analysen undersøkte vi infeksjon, blødning og sykehusinnleggelse i alle 3 enheter inntil 14 dager etter biopsi. Som kilde brukte vi LAB prøver, re-henvisninger, telefonkontakter og innleggelser.

Siden 21.09.2021 utfører vi transperineale prostatabiopsier og registrerte alle 121 pasienter med samme data og kilde. 119 pasienter fikk ingen antibiotika profylakse. 2 pasienter fikk profylakse grunnet kjent immunsvikt eller infeksjonstendens.

Konklusjon

Selv om det er et forholdsvis lite pasientkollektiv kunne vi synliggjøre og drastisk redusere antall infeksjoner og sykehusinnleggelser på grunn av sepsis. Vi føler oss trygge på å fortsette med transperineal teknikk uten antibiotika profylakse og vurdering av profylakse ut fra pasientens risiko. Bruk av antibiotika har blitt redusert med 480 tabletter Bactrim. Dette tilsvarer 192 000 mg sulfametoksasol og 38 400 mg trimetoprim fordelt til 120 pasienter á 4 tabletter som profylakse. Som lokalsykehus kan vi bidra med å levere god kvalitet i utredning av prostatakreft.

Reduksjon av infeksjoner og bruk av antibiotika ved å velge prostatabiopsi med transperineal teknikk - en kvalitetsstudie fra Helgelandssykehus avdeling Mosjøen

A 10 years follow-up study of patients randomized to MRI or no-MRI prior to radical prostatectomy

Introduction

Oslo University Hospital (OUH) conducted a randomized clinical trial between 2010 and 2012 where 438 patients with prostate cancer were randomized to preoperative MRI (222) or no-MRI (216). The primary endpoint in that study was to evaluate if the rate of positive surgical margins (PSM) improved in the MRI group. The study failed to demonstrate any difference in the rate of PSM, but it showed more non-nerve sparing (NS) surgery in the MRI group. More non-NS surgery increases the risk of worsened functional results with respect to impotence and urinary incontinence. The aim of this study is to evaluate any difference in long-term oncological and functional outcomes in patients randomized to “MRI” or “no- MRI” prior to robot assisted radical prostatectomy.

Methods

Follow up data were collected from the prospective Prostate cancer registry at OUH. Expanded Prostate Cancer Index Composite (EPIC) questionnaires preoperatively and 12 months postoperatively, were analyzed. NS is defined as unilateral or bilateral NS. Kaplan Meier analyses of biochemical recurrence (BCR) survival was used. Sexual function (question 11 in EPIC 26) was dichotomized into good and poor. Multivariate logistic regression analyses were used to find predictors for sexual function

Results

Data was available from 406 patients (93%). Non-NS was recorded in 78 patients and 61 patients in the MRI group and non-MRI group, respectively (p=0.07). At end of study May 31, 2022, twenty-five patients (12%) had died in the non-MRI group and twenty-one patients in the MRI group (p=0.5). BCR survival time in the non-MRI group was 97 months compared to 89 months in the MRI group (p=0.99). Preoperatively, 68% and 69% had good sexual function in the non-MRI and MRI group, respectively. Twelve months postoperatively, 16% and 11% had good sexual function in the non-MRI and MRI group, respectively (p=0.2). Twelve months postoperatively, 84% and 86% used 0-1 pads daily the non-MRI and MRI group, respectively. NS was a predictor for good sexual function (Odds ratio 2.7)

Conclusion

Preoperative MRI or not did not affect oncological and functional outcome in the postoperative course.

Fredrik Ottosson*, Lars Magne Eri*, Viktor Berge* & Erik Rud** *Dep. Of Urology, OUH. **Dep. of Radiology, OUH

Urologi - cancer

MR for bestemmelse av tumorvolum før radikal prostatektomi

Eri LM1,2 Rud E3, Axcrona U4, Qvigstad L1, Berge V1,2

1 Avdeling for urologi, Oslo Universitetssykehus (OUS)

2 Institutt for klinisk medisin, Universitetet i Oslo

3Avdeling for radiologi, OUS

4Avdeling for patologi, OUS

Bakgrunn

MRI har fått stor betydning for diagnostikk av prostatacancer, men har også en viktig rolle i staging. Dessuten er kjennskap til kreftens volum og utbredelse av betydning for gjennomføringen av operasjonene. I flere år har, med få unntak, alle som opereres med radikal prostatektomi ved OUS på forhånd gjennomgått MR av prostata. Undersøkelsen er gjort enten ved OUS, ved lokalsykehus eller på privat røntgeninstitutt. Hensikten med denne studien er å se i hvilken grad volumet av kreft slik det rapporteres i MR-beskrivelsen samsvarer med «reelt» volum slik det beskrives ved den mikroskopiske undersøkelsen av preparatet.

Metode

Ved røntgenavdelingen på Aker sykehus blir tumors størrelse (eller størrelsen på indextumor hvis det er flere tumores) angitt med «tre diametere». De to første er definert som største lengde i transversalplan og største diameter perpendikulært på denne. Patologene angir rutinemessig tumormål på en tilsvarende måte. Det tredje målet (der data ikke er brukt til aktuelle studie) er tumors største utbredelse i longitudinalplan (sagitalplan). Vi har antatt at andre institusjoner som angir to eller tre tumormål bruker liknende prinsipper. Data fra MR undersøkelsene og fra den patologisk-anatomiske undersøkelsen av preparatene er samlet fortløpende i avdelingens register for radikal prostatektomi. Den aktuelle studien baserer seg på analyse av korrelasjon mellom måleresultatene for disse to undersøkelsene på 635 pasienter, hvorav ca. 80% ble operert i 2020 -2022.

Resultater

Basert bare på én (største) diameter var det for hele materialet en korrelasjonskoeffisient r på 0,475 for samsvar mellom tumormål med MR og mikroskopi. For 368 pasienter som hadde gjort MR utenom OUS var r 0,395, for 267 OUS-undersøkelser var r 0,617. Det sistnevnte ble litt forbedret (r = 0,656) ved å basere analysen på produktet av to diametere. De 635 MR-undersøkelsene som inngår i materialet ble gjort på 29 forskjellige røntgeninstitusjoner, hvorav 18 bidro med færre enn 5. Vi har gått tilbake og sammenliknet beskrivelsene av MR og patologi på et utvalg av pasientene der uoverensstemmelsen var spesielt stor, og i ca. halvparten av disse tilfellene hadde MR beskrevet to separate nærliggende tumores mens patologene hadde beskrevet en sammenhengende tumor.

Konklusjon

r-verdiene viser en relativt lav korrelasjon mellom de to volummålingene. I tillegg foretar MR en systematisk underestimering av tumorvolumet. Gjennomsnittsverdien for største diameter av indextumor målt med MR er 21,2 mm, mens tilsvarende verdi målt av patologene er 25,8 mm.

Urologi -

Hvor pålitelig er tumorstadiebestemmelsen før radikal prostatektomi?

Qvigstad LF1, Rud E2, Eri LM1, Berge V1

1 Avdeling for urologi, Aker sykehus, Oslo universitetssykehus

2 Avdeling for radiologi, Aker sykehus, Oslo universitetssykehus

Bakgrunn

Tumorstadiebestemmelse (T-stadium) i TNM klassifiseringssystemet av prostatakreft er basert på digital rektalundersøkelse (DRE). MR-undersøkelse av prostata har det siste tiåret fått en større rolle i primærutredningen. Vi har ønsket å sammenligne preoperativ DRE og MR for å predikere lokalavansert stadium.

Metode

Materialet er basert på det prospektive prostatakreftregisteret ved Oslo universitetssykehus. Det ble gjennomført retrospektiv analyse av 4661 pasienter operert med radikal prostatektomi i perioden 1994 til 2021. Preoperativ MR ble gradvis innført fra 2014. Pasientene ble dikotomert etter lokalisert (T0-2) og lokalavansert (T3-4) prostatakreft. Patologisk tumorstadium ble definert som referanse. Sensitivitet, spesifisitet, positiv- og negativ prediktiv verdi ble kalkulert. IBM SPSS 26.0 ble benyttet som statistikkverktøy.

Resultater

Median alder var 64,7 år, median PSA 8,4 ng/ml og median kjertelvolum 35,0 ml. Det forelå informasjon om DRE (cT), MR (mrT) og patologisk stadium (pT) hos hhv. 4277, 1737 og 4359 pasienter. 2157 (49,5%) av pasientene hadde pT3-4. Det var 224 pasienter med cT3-4 og 543 pasienter med mrT3-4 som også hadde informasjon om patologisk tumorstadium. DRE viste 9,4% sensitivitet, 98,6% spesifisitet, 86,2% PPV og 53,1% NPV for pT3-4. MR viste 43,8% sensitivitet, 87,0% spesifisitet, 83,6% PPV og 50,5% NPV for pT3-4.

Konklusjon

MR hadde bedre sensitivitet enn DRE for deteksjon av lokalavansert prostatakreft. Spesifisiteten til begge undersøkelsene tilsier at både klinisk og radiologisk mistanke om lokalavansert prostatakreft kan tillegges stor verdi.

Urologi - cancer

Effekt av mr prostata på staging, prediksjon av pT-stadium og behandlingsvalg i Norge

Haug ES1,2, Myklebust TÅ2, Juliebø-Jones3, Reisæter LAR4, Aas K5, Berg A6, Müller C7, Hofmann B8, Størkersen Ø9, Nilsen KL3, Johannesen TB3, Beisland C3,10 1 Urologisk avdeling, Sykehuset i Vestfold, 2 Kreftregisteret, 3 Urologisk avdeling, Haukeland Universitetssykehus, 4 Radiologisk avdeling, Haukeland Universitetssykehus, Hospital, 5 Urologisk avdeling, Oslo Universitetssykehus, 6 Onkologisk avdeling, Vestre Viken HF – Drammen sykehus, 7 Onkologisk avdeling, Sørlandet sykehus – Kristiansand, 8 Norwegian University of Science and Technology – Gjøvik, 9 Avdeling for patologi, St Olavs hospital, 10 Institutt for Klinisk medisin (K1), Universitetet i Bergen

Bakgrunn

I 2015 ble MR Prostata (MRP) før biopsi innført som nasjonal standard ved utredning av prostatakreft. Regler for fastsettelse av cT har variert med ulike versjoner av TNM. Mens både digital rektal eksplorasjon (DRE) og billeddiagnostikk kunne benyttes ved fastsettelse av cT stadium i 7. versjon, definerer 8. versjon, innført 2017, at kun DRE skal legges til grunn. Med denne studien vill vi undersøke tre problemstillinger; 1. Hvordan har innføring av MRP påvirket cT-staging nasjonalt, 2. Er det bedre samsvar mellom cT ved MRP (cT-MR) enn tradisjonell staging per rektalt (cT-DRE) sammenlignet med stadium fra patologi (pT) og 3. Har innføring av MRP hatt betydning for klinisk praksis?

Material og Metode

Mer enn 70.000 pasienter registrert i Nasjonalt kvalitetsregister for prostatakreft mellom 2004 og 2021 ble inkludert og analysert i forhold til cT-staging, mens cT kunne sammenlignes med pT hos 5538 operert menn. Concordance av cT og pT ble fastsatt med prosent sammenfall, Cohens kappa og Gwet’s agreement.

Resultater

cT-MRP synes og vektlegges mer enn cT-DRE av norske klinikere ved fastsettelse av cT. Samsvar mellom cT og pT falt i perioden 2004-2009, med økende andel pT3. Fra 2010 øket samsvaret, sammenfallende med endrede regler for cT i TNM 7. versjon samt innføring av MRP. Fra 2017 påvises redusert samsvar mellom cT-DRE og pT, mens cT fastsatt også med billeddiagnostikk (cT-Total) holdt seg stabil på > 60 %. Endringen synes å ha hatt konsekvenser for behandlingsvalg gjennom mer bruk av stråling og mindre kirurgi hos pasienter med høy-risiko lokalavansert sykdom, mens vi fant en vedvarende høy andel opererte i gruppen høy-risiko lokalisert. Andelen med fri margin har falt jevnt etter innføring av MR.

Konklusjon

Norske klinikere synes å ha benytte MRP i staging av prostatakreft også etter innføring av 8. versjon av TNM. MRP gir bedre prediksjon av pT enn DRE, og har hatt positive implikasjoner for radikal behandling av prostatakreft.

Urologi

First experience in Scandinavia with the VivaScope® - a promising challenger to NeuroSAFE for peroperative examination of surgical margins during Robotassisted Radical Prostatectomy

Hammarlund C1, Andersen AV1, Pont J1, Schønhardt I2, Cimadamore A3

1Urology department, Sørlandet sykehus HF, Arendal - Norway

2Pathology department, Sørlandet sykehus HF, Kristiansand - Norway

3Pathology department, --- - Italy

Urologi

Urologi

Priapisme, pasientkasustikk

Vinje Cathrine 1,2

1 Avdeling for urologisk kirurgi, Stavanger universistessjukehus

2 Universitetet i Bergen

Bakgrunn

Tidligere frisk mann. Innlagt med priapisme. Tredje tilfelle på 2-3 måneder, tidligere løst seg spontant.

Metode

Skylte coprpora cavernosum, penis ble flaccid. Satte så ephedrine 50 mg uttynnet til 10ml, da 5 ml i hver coprpora. Blodprøver ble tatt, også blodgass av aspiratet fra corpora.

Resultat

Blodgass fra penis viste iskemisk priapsime, laktat 14.2

Leukocytter på 477.8 109/L (3.9 -9.8)

Blodutstryk: leukocytose med venstreforsyvning

Konklusjon

Kronisk myelogen leukemi

Urologi

Rectal perforation caused by cleansing enema before prostate biopsy

Vasquez P1, Hopland A1, Flor Galtung K2,3, Noor D2, & Baco E1,3 Oslo University Hospital, Department of Urology1 and Radiology2 Aker University of Oslo3

Cleansing enema (CE) is considered a safe and effective procedure for flushing out the rectum before transrectal ultrasound (TRUS) and prostate biopsy (PBx). In this work, we describe a case with rectal perforation caused by CE before PBx.

A previously healthy 65-year-old man was scheduled for MRI-TRUS fusion guided PBx due to a suspicion of prostate cancer. The preoperative digital rectal examination (DRE) was normal. Two hours before the biopsy was scheduled, he underwent self-administered CE. It gave him moderate discomfort in the rectum and he observed a small amount of bleeding from the anus. The DRE performed right before the planned PBx revealed a small crepitation in the rectum. TRUS that was performed with Koelis and BK ultrasound devices showed foggy images. The prostate could not be visualized and PBx was not performed. Abdominal and pelvic computed tomography (CT) showed a circumferentially thickened rectal wall and significant amounts of gas in the mesorectum. A 3 mm defect in the rectal wall 6 cm from the anus was suggested (Fig. 1). The patient was given Metronidazol to prevent him from developing an infectious complication after which he was discharged home.

After 3 days, the clinical control did not reveal any rectal dysfunction. The patient had no signs of infection and c reactive protein (CRP) was normal. The control TRUS did not demonstrate any rectal damage. Transperineal MRI-TRUS fusion guided PBx was rescheduled to four weeks later.

Discussion

The use of CE is common before PBx and any surgical treatment of the prostate or the bladder. Perforation of the rectum with the tip of the CE device is rarely reported. The anterior upper two-thirds of the rectum are located intraperitoneally and the remainder is extraperitoneal. There are no sensory receptors in the rectal wall and the rectum is therefore insensitive to direct pain. If significant pain occurs after CE, leakage of colonic materials or the enema solution into the perirectal space should be suggested and prompt abdominal surgery is usually recommended. Rectal wall injury located in the lower part of the rectum causes bleeding and can be successfully treated using a conservative approach.

CT plays an important role in the diagnosis of rectal perforation.

Fig 1. Abdominal and pelvic CT

Red arrows demonstrate gas in the mesorectum, indicating rectal perforation.

Yellow arrows demonstrate normal gas content in the rectum. No sign of pneumoperitoneum was revealed.

Urologi -

Hemipelvektomi – livsfarlig og livsreddende

Akhtar SN1, Moen CA1, Lind C2, Trovik C3, Gubberud E4, Jones PJ1, Beisland C1, Honoré A1

for Urologi1, Plastikkirurgi2, Ortopedi3 og karkirurgi4, Haukeland universitetssykehus, Bergen

Introduksjon

Cancer penis er en sjelden kreftform. I Norge påvises det 60-70 tilfeller per år. Behandlingen strekker seg fra salvebehandling til mutilerende kirurgi.

Kasusoppsummering

Pasienten er 38 år gammel og tidligere frisk. Gjennom de siste 1,5 årene under Covid-19 pandemien vegret han seg for å ta kontakt med helsevesenet grunnet helseangst. Etter hvert ble han innlagt ved medisinsk avdeling på lokalsykehus grunnet mistanke om peniscancer med nekrotisk penis og ulcererende sår i venstre lyske. Pasienten tømte blæren spontant gjennom stumpen etter spontanamputasjon av penis.

Initialt gjennomgikk pasienten biopsi med funn av keratiserende plateepitelkarsinom uten HPV, stedvis lavt differensiert. De primære radiologiske undersøkelser viste tumorforandringer i venstre lyske med lymfadenopati langs bekkenkar bilateralt og mulig paraaortalt, men ingen metastasesuspekte lesjoner i lunge. Skjelettscinitgrafi viste ikke tegn til skjelettmetastaser.

Han gjennomgikk 4 kurer med neoadjuvant kjemoterapi, med tumorreduserende intensjon, før eventuelt kirurgi. Evaluerings-CT viste svak progresjon av glandler i lysken, men ingen nytilkomne metastaser. Pasienten ble diskutert i nordisk samarbeidsgruppe (SCAPECA) og MDT. Der ble det konkludert med at man skulle tilby forsøk med palliativ kirurgi, med mål om å unngå større blødning fra tumor og fremtidig sepsis grunnet kronisk åpne sår med multimikrobiell infeksjon.

Pasienten ble operert med venstresidig hemipelvektomi, total amputasjon av penis og perineostomi. Videre ble det utført venstresidig orkidektomi, høyresidig glandeltoalett og bilateral bekkenglandeltoalett. Såret ble dekket med transposisjonslapp fra glutealregionen. Postoperativt ble det et komplisert forløp med nekrose av transposisjonslappen og behov for omfattende rekonstruksjon for å skape bøtdelsdekning. Uventet dårlig funksjon i hø. underekstremitet, som var kald og dårlig sirkulert. Ved CT angio ser en at aorta er satt av distalt. Det er videre suturert over hø. iliaca communis. Sirkulasjonen ble re-etablert ved aorto-iliacal bypass via laparotomi.

Pasienten gjennomgår langvarig intensivbehandling og rekonstrueres i flere seanser med lokale lapper, hudtransplantat og VAC behandling i regi av plastikkirurgisk avdeling. Pasienten gjennomgår til sammen 15 sårrevisjoner, 63 sårskifte, flere delhudstransplantasjoner, samt VAC behandling. Det er forsinket tilheling av donorflater og er i behov for fortsatt sårstell ved utskrivelse. Pasienten skrives ut til rehabiliteringsopphold etter 202 døgn

9 måneder postoperativt er pasienten fortsatt uten billedmessig holdepunkter for progresjon av sykdommen.

Konklusjon

Hemipelvektomi etter cancer penis innebærer svært omfattende kirurgi med stor fare for postoperative komplikasjoner. Inngrepet kan hos utvalgte individer gi god sykdomskontroll.

Urologi

Laparoscopic management av retrocaval ureter during nephroureterectomy in a rare form av duplicated vena cava inferior

Objective

The objective is to present the laparoscopic management of a retrocaval ureter during nephroureterectomy in a rare case of inferior vena cva duplications

Material and method

Patient is a 65 years old man investigated for macroscopic hematuria. CT scan showed a distal ureter tumor with secundar hydroureter, hydronefrosis an atofic kidney parenchyma. The patient has known coronar syndrome (STEMI + PCI i 2006), hypertension and KOLS. Diagnostisc ureteroscopy was performed tha showed complete tumor obstruction av distal ureter. Low grade tumor pTa on biopsi. MDT reveiw av CT svanning reveals Type 2e duplication of vena cava inferior with retrocaval ureter. Dilated ureter distal for vena cava crossing until tumor. Normal kidney function, creatinine 94. Laparoscopic nephroureterectomy right side with pluck technique for menagement of distal ureter was performed 28th july 2022.

Results

Operation time 3 h 24 min. 100 ml blodloss. No drainage. Hospital stay postoperativ 3 days. Postoperative creatinine 94. The patient was discharged with transurethral catheter otherwise without any symptoms and only paracetamol on demand. Histology showed negative resection margins atrophic kidney, pTa low grade tumor.

Conclusion

Laparscopic management av upper urinary tract carcinoma is a feasible alternative also in patients with vascular malformations.

Urologi

Emanuel Bjurulf1, Rachel Ahila Maheswaran1, Anne Kvåle Bergesen1, Ingunn Roth1, Christian Beisland1,2, Gigja Gudbrandsdottir1,2

1 Avdeling for urologi, Haukeland universitetssykehus

Klinisk institutt 1, Universitetet i Bergen

Bakgrunn

Høy reseksjonskvalitet er essensielt ved TURB. Primærmålet var å evaluere vår TURB-praksis gjennom malignitetsrate og reseksjonskvalitet. Tilleggsmålet var å undersøke sammenheng mellom lesjoners utseende og malignitet.

Metode

Vi utførte retrospektiv gjennomgang av journalene til samtlige pasienter som ble TURB-operert ved HUS i 2020 og 21. Alle 428 TURB (309 pasienter) ble inkludert. Patologirapporter ble brukt for å måle malignitetsrate og tilstedeværelse av detrusormuskel (DM). Sistnevnte fungerte som mål for reseksjonskvalitet. Lesjoners utseende ble klassifisert i undergrupper iht EAU guidelines.

Resultat

Patologirapportene avdekket 250 (59%) preparat med malignitet og 177 (41%) uten malignitet. Av preparat med urotelial malignitet inneholdt 214 (91%) DM. Av preparat med høygradig malignitet og pT1 inneholdt henholdsvis 121 (95%) og 31 (82%) DM. Av preparat med malignitet manglet 16 patologirapporter beskrivelse av DM-status. Av beskrevne lesjoner var 17 (4%) solide (bredbaset/nodulære), 258 (64%) papillære og 99 (24%) flate. Av disse var henholdsvis 82%, 73% og 24% maligne. Arr var en annen subtype som utgjorde 8% av materialet med 38% (12/32 preparat) malignitet. Totalt 22 lesjoner var ikke beskrevet.

Konklusjon

En stor andel preparat var benigne. Reseksjonskvaliteten var god. Blærelesjoners utseende kan bli brukt til å forutsi malignitet i TURB-preparat. Det bør vurderes å biopsier flere flate lesjoner ved initiell poliklinisk cystoskopi for å spare pasienter for unødvendig TURB.

Kvalitetsvurdering av transurethral reseksjon av blæretumor (TURB) og sammenheng mellom blærelesjoners utseende og malignitet

Identifying possible biomarkers of lower urinary tract symptoms using metabolomics and partial least square regression

Florin V Hopland-Nechita, MD1; John R Andersen, PhD 1,2; Christian Beisland, MD, PhD3,4

1Urology Department, Førde Central Hospital, Førde, Norway

2 Western Norway University of Applied Sciences, Førde, Norway

3Department of Clinical Medicine, University of Bergen, Bergen, Norway

4Department of Urology, Haukeland University Hospital, Bergen, Norway

The objective of this study was to explore potential novel biomarkers for moderate to severe lower urinary tract symptoms (LUTS) using a metabolomics-based approach, and statistical methods with significant different features than previous reported

Materials and Methods

The patients and the controls were selected to participate in the study according to inclusion/exclusion criteria (n=82). We recorded the following variables: International prostatic symptom score (IPSS), prostate volume, comorbidities, PSA, height, weight, triglycerides, glycemia, HDL cholesterol, and blood pressure.

The study of 41 plasma metabolites was done using the nuclear magnetic resonance spectroscopy technique. First, the correlations between the metabolites and the IPSS were done using Pearson. Second, significant biomarkers of LUTS from metabolites were further analysed using a multiple linear regression model. Finally, we validated the findings using partial least square regression (PLS).

Results

Small to moderate correlations were found between IPSS and methionine (-0.301), threonine (-0.320), lactic acid (0.294), pyruvic acid (0.207) and 2-aminobutyric-acid (0.229). The multiple linear regression model revealed that only threonine (p=0.022) was significantly associated with IPSS, whereas methionine (p=0.103), lactic acid (p=0.093), pyruvic acid (p=0.847) and 2-aminobutyric-acid (p=0.244) lost their significance. However, all metabolites lost their significance in the PLS model.

Conclusion

When using the robust PLS-regression method, none of the metabolites in our analysis had a significant association with lower urinary tract symptoms. This highlights the importance of using appropriate statistical methods when exploring new biomarkers in urology.

TUMT kortsiktig effekt og långsiktigt vedlikehold av forbedring ved BPH

Dag Sandblom1+4 , ,Anette Dahlén1 Rodolfo Burruni1+2 och Anders Claezon1+3

1Capio Specialistcenter Solna

2Urologue agréé, Hôpital Intercantonal de la Broye - Schweiz

3TioHundra Norrtälje Sjukhus

4 Tynset Sykehuset Innlandet Norge

Bakgrund

Transuretral Mikrovågsterapi(TUMT, Coretherm)

ett alternativ till TUR-P vid avlöpshinder och vattenkastningsplager grunnet prostataförstoring. 236 behandlingar har utförts fra augusti 2020 – april 2022 vid Capio Specialistcenter Solna.

Material & metod

Vi hadde en önske att analysere baseline-data, behandlingsdata, befrielse från kateter eller RIK, Symptomlindring i form av IPSS förändring vid 4 och 12 månader och om pasienten ansåg sig förnöyd med behandlingen.

Resultat

236 patienter med Medelålder 75,6, Median 77 (52-96år) Prostatavolym medel 60cc Median 51 (24-290) Antal >=80cc 19%. Behandlingstid medel 9 min. Simulert cell kill medel 17%

73 patienter ble analysert etter 1 år och av dessa hade 32 % RIK eller KAD vid behandlingen. Ett år etter behandling var det 11% som behövde RIK eller KAD. Bother score har sjunkit från 4,1 till 1,7, IPSS har sjunkit från 23,9 till 8,1. Forbedring av flow är vanskelig att vurdere eftersom så mange var kateteravhengige vid start. Pasienternes subjektive vurdering av behandlingsresultatet viser att 53/67 är förnoyde/-meget förnöyde och 14/67 inte är förnöyde vilket stötter tidligare data att ca 80% blir förnöyde med resultatet. 2 av patienterna som inte blir av med KAD har tydlig demens eller parkinsson.

Konklusion

Materialet är litet men vår vurdering är att TUMT, Coretherm® ger en varaktig symtomlindring och kan befrie patienter från kateterbehov och därmed öka levekvalité. Resultaten antyder att pasienter med demens, parkinsson inte når like gode resultat og må preoperativt informeres nöye. Prostata over 100 ml, Hjertessvikt, Nyresvikt eller grav lungesykdom er ikke hinder för Corethermbehandling i lokalbedövelse. Fortsatta analyser av prognostiske faktorer kan forbedre utvalget av patienter.

Epitranscriptomic regulation in bladder cancer

Ida Monshaugen1,2,3, Zhangli Su5, Anindya Dutta5, Arne Klungland3,4, Rune Ougland1,2

1) Department of Surgery, Baerum Hospital Vestre Viken Hospital Trust, 1346 Gjettum, Norway

2) Department of Microbiology, Oslo University Hospital Rikshospitalet, 0372 Oslo, Norway

3) Department of Molecular Medicine, University of Oslo, 0317 Oslo, Norway

4) Department of Biosciences, University of Oslo, 0316 Oslo, Norway

5) Department of Genetics, University of Alabama, Birmingham, Alabama 35233, USA

Bakgrunn

Bladder cancer (BLCA) is one of the most common cancer types worldwide and the disease is responsible for about 200.000 deaths annually. Despite state-of-the-art treatment, it has a recurrence rate of 7080%, and progress into more advanced stages in about one third of the patients. Thus, improved therapy is clearly required. The transcriptional output of the human genome, the transcriptome, is indispensable for cellular functions. These transcripts are highly decorated with chemical modifications to regulate their structure and function. The discovery of a reversible nature of these modifications opened the field of “epitranscriptomics”, and aberrant epitranscriptomic regulation is a hallmark of carcinogenesis. We aim to decipher epitranscriptomic mechanisms underlying development and progression of BLCA to identify molecular targets for novel anti-cancer therapy. We will pinpoint normal and malignant RNA methylation pattern in small non-coding RNAs using human surgical specimens and elucidate the effect of writers, readers and erasers of these marks on the cellular phenotype in tumor-mimicking model systems.

Metode

Paired BLCA tumor and non-tumor bladder tissue specimens were obtained from patients undergoing transurethral resection of non-muscle invasive bladder cancer (NMIBC). Short non-coding RNAs (less than 50 bp) were analyzed by genome-wide profiling using a modified protocol to quantify 1-methyladenosine (m1A) abundance and positions. The human bladder cancer cell line 5637 with SV-HUC1 control cell line were used to modulate the expression of the epitranscriptomic writers and erasers TRMT6/61A, ALKBH1 and ALKBH3. Tunicamycin was used to induce the unfolded protein response (UPR) pathways.

Resultat

In bladder cancer, higher expression of the methyl transferase complex TRMT6/61A is accompanied by increased m1A on 22-nucleotide long 3’ fragments of tRNA (tRF-3b). This mechanism regulates UPR via the tRF-3 targets MBTPS1 and CREB3L2 in ATF6 branch of UPR. Downregulation and overexpression of TRMT6/61A, and the epitranscriptomic erasers ALKBH1 and ALKBH3 in human bladder cancer cell lines affect tumor cell proliferation through m1A on tRF-3b and UPR activity.

Konklusjon

Epitranscriptomic mechanisms, specifically m1A on tRFs, may represent molecular targets for novel anti bladder cancer drugs.

Urologi - cancer

Klinisk akademisk gruppe- oppskrift for tverrfaglig forskning i Helse-Midt

Bertilsson H1, Bathen T8, Langørgen S2, Størkersen Ø3, Tandstad T 4, Aksnessæther B5, Bergan U6, Karlsen V7, Elschot M8, Rye M8, Tessem MB8, Gustafsson B9 St Olavs Hospital: 1Urologen, 2Radiologen, 3Patologen, 4Onkologen, Ålesund sykehus: 5Onkologen, 6Radiologen, 7Levanger sykehus: Urologen, 8NTNU, 9Helse Midt

Bakgrunn

Bevilgninger til større forskningsprosjekter i Norge i dag krever en tverrfaglig tilnærming der man kan vise til et reelt samarbeid mellom universitet og kliniske miljøer. Clinical Academic groups- (CAG) er forskningsstøtte gitt i 3 år (med mulighet for 3 års forlengelse) fra Samarbeidsorganet i Helse Midt. Konseptet er inspirert av tilsvarende ordning fra København der man har etablert 18 slike grupper. Formålet med CAG er implementering av forskningsresultater i klinisk praksis, slik at innovative forbedringer når helsetjenesten og befolkningen raskere.

Metode

Det har blitt etablert 6 CAGer i region Helse-Midt siden 2020. Det er et krav at etablerte grupper skal ha samarbeid, formidle resultater og drive undervisning i regionen. I 2022 fikk ProstateCAG bevilget midler til sitt arbeid innenfor standardisering av prostatakreftforløpet. Søknaden viser til 3 arbeidspakker:

1) Forbedring av PCa diagnostikk. 1.1 Insidens av alvorlige infeksjoner etter biopsering, 1.2 Unngå biopsier med AI-basert risikokalkulator, 1.3 Regional testing av AI-basert diagnostikk

2) Basalforskning: 2.1 PCa mulit-omics, viderutvikling av EU finansiert prosjekt for biomarkørutvikling 2.2 Validering av gensignatur (PRECAST) i urinexosomer

3) Kliniske studier: Øke rekrutering i regionale randomiserte kliniske studier: SPCG17, GRAND-P, 180°N.

Resultat

Gruppen har etablert en regional organisering bestående av en multidisiplinært sammensatt nøkkelgruppe (se medforfatterliste), ledet av en kliniker og en forsker (Bertilsson/Bathen). Det er gitt midler til 2 Phd som skal ansettes inneværende år. Ett regionalt utdanningsmøte er allerede gjennomført. St Olavs hospital, NTNU og Helse-Midts ledelse har sørget for en god oppstart og er løsningsorienterte ved problemer.

Konklusjon

CAG konseptet er en etterlengtet finansieringsstøtte for å etablere en forskningsinfrastruktur som går på tvers av regionens helseforetak. Etablering av CAG har styrket og synliggjort samarbeidet mellom involverte klinikker og NTNU.

Urologi - cancer

Funksjonelle resultater hos eldre etter robot assistert radikal prostatektomi (ralp) ved oslo universitetssykehus (OUS)

*Berge V, *Aas K, *Qvigstad L, **Fosså SD, *Eri LM

*Urologisk avd, OUS ** Avd for kreftbehandling, OUS

Introduksjon

De siste årene har en økende andel eldre menn (≥ 70 år) blitt operert med radikal prostatektomi pga prostata kreft. Ved OUS i 2006 var det bare 4.5% av pasientene som var ≥ 70 år på operasjonstidspunkt, mens i 2020 var denne andelen økt til 37.6%. Studier tyder på at funksjonelle resultater som urinkontinens og erektil funksjon postoperativt er dårligere hos de eldre enn hos yngre (<70år) Vi ønsket å undersøke dette hos pasienter operert ved OUS i perioden 2006-2020.

Metode

Materialet omfatter 3665 pasienter inkludert i vårt prospektive prostata kreft register. 2914 pasienter (79%) og 751 pasienter (21%) var hhv < 70 år og ≥ 70 år på operasjonstidspunkt. EPIC-26 fylt ut preoperativt og 12 måneder postoperativt, er analysert. Spørsmål 11 i EPIC 26 er dikotomert til god eller dårlig seksualfunksjon der svaralternativene «Ganske bra», «God» eller «Veldig bra» er satt til «God» og svaralternativene «Meget dårlig» og Dårlig» er satt til «Dårlig». Multivariat logistisk regresjon er brukt i estimering av prediktorer for urinkontinens og seksualfunksjon ved 12 måneder postoperativt

Resultater

Bilateral nervesparing (NS) ble gjort hos 33% og 11% hos pasienter hhv <70 år og ≥70 år (p<0.01). Alder ≥ 70 år var negativt assosiert med urinkontinens postoperativt (Odds ratio (OR) 0.6, p<0.01). Tilsvarende ble også funnet for preoperativ kontinens (OR 0.5, p<0.01) mens bilateral NS ikke var statistisk signifikant assosiert med postoperativ urinkontinens (p=0.2)

Preoperativ seksual funksjon er den sterkeste prediktiv faktor for postoperativ seksual funksjon (OR 8.5, p<0.01) mens OR for bilat NS var 1.9 (p<0.01)

Konklusjon: Pasienter ≥ 70 år på operasjonstidspunkt har økt risiko for urinlekkasje og redusert seksual funksjon 12 måneder etter radikal prostatektomi sammenlignet med pasienter < 70 år.

Late adverse health outcomes and quality of life after curative radiotherapy of prostate cancer: comparison with men from the general population

Sophie D. Fosså MD PhD (1), Alv A. Dahl MD PhD (1), Tom Børge Johannesen MD PhD (2), Ylva M. Gjelsvik MA (2), Anne Holck Storås MD PhD (1), Tor Å. Myklebust MSc PhD (2) (1) Oslo University Hospital (2) Cancer Registry of Norway (2) ,Oslo, Norway

Background

Few studies have described the impact of urinary, bowel and sexual Adverse Health Outcomes (AHOs) on Quality of Life (QoL) in Prostate Cancer Survivors living for more than 5 years after curative radiotherapy (“long-term PCaSs”), and compared the findings with those in men from general population. Here we assess self-reported AHOs ( dysfunctions / problems) in such PCaSs focusing on the association between problem experience and QoL. The findings are compared to corresponding symptoms in age-similar men from the general population without a PCa diagnosis (Norms).

Methods

Nine years (mean) after curative radiotherapy 1,231 PCaSs and 3,156 Norms completed the EPIC-26 questionnaire and the EORTC QLQ-C30 instrument. Domain Summary Scores (DSSs) for the urinary, bowel and sexual domains the percentages of moderate/big dysfunctions and the proportions of overall problems were determined. Inter-cohort differences were interpreted based on cut-off values for published Minimal Clinically Important Differences (MCIDs). Multivariable linear regression models analyzed the associations between QoL and domain-related overall problems.

Results

Only the inter-cohort differences regarding bowel and sexual DSSs exceeded the respective MCIDs. Among PCaSs 54% had at least one moderate/big problem (Norms: 30%). In PCaSs and Norms, QoL increased with decreasing urinary and bowel problems, this association being weaker for sexual problems in Norms and almost lacking in PCaSs. Multivariable-adjusted QoL was similar in PCaSs and Norms, with general health being the strongest covariate.

Conclusions

During follow-up of long-term PCaSs health professionals should be aware of the survivors’ persisting moderate/big urinary, bowel or sexual problems associated with reduced QoL. In particular within the urinary and bowel domain alleviation of these problems can increase the men’s QoL with less effect within the sexual domain.

(In press : Clinical and Translational Radiation Oncology )

Urologi

Ureteroskopi (URS) hos gravide - erfaringer fra Haukeland Universitetssykehus (HUS) gjennom fire tiår

Juliebø-Jones P,1,2, Beisland C,1,2, Gjengstø P1, Baug S1, Ulvik Ø1,2

1 Urologisk avdeling, Haukeland universitetssykehus, Bergen

2 Klinisk Institutt K1, Universitet i Bergen

Bakgrunn

Nyrestenssykdom i svangerskapet er uvanlig, men likevel et utfordrende problem for urologer da det stilles andre krav til diagnostikk og behandling enn hos ikke-gravide pasienter. Komplikasjonene kan være alvorlige med risiko forblant annet prematur fødsel. Pasienter som ikke responderer på konservativ behandling, kan trenge kirurgisk intervensjon. Ved HUS har vi utført URS hos disse pasientene i nærmere 40 år, og vi ønsket derfor å evaluere resultatene av denne behandlingen. I tillegg har vi studert hvordan den tekniske gjennomføringen av URS hos gravide har endret seg i løpet av denne perioden.

Metode

I perioden 1984 – 2021 ble det utført 96 URS prosedyrer hos 87 gravide kvinner ved HUS. Som ledd i kvalitetssikring er journaldata gjennomgått og opplysninger om operasjonsprosedyre og postoperativ kontroll registrert. I tillegg er resultatene fra tre ulike tidsperioder (1984-1994, 1995-2009 og 2010-2021) sammenlignet.

Resultat

Totalt har det blitt utført 96 URS prosedyrer hos 87 gravide kvinner med akutte flankesmerter ved HUS. Totalt 57 prosedyrer (60%) ble utført i tredje trimester. 56 URSer (58%) ble utført i lokalbedøvelse og lett sedasjon, og i den siste perioden (2010-2021) ble hele 97% av prosedyrene gjennomført uten annen anestesi. De øvrige URSene foregikk i spinalbedøvelse etter pasientens ønske. Andelen URS utført i lokalbedøvelse og lett sedasjon var signifikant høyere i siste periode sammenlignet med de to foregående periodene. Ureterstein ble funnet hos 50 pasienter (57%) på operasjonstidspunktet. Gjennomsnittlig operasjonstid var 33 minutter (spredning: 7-100) og liggetid etter URS 2,2 dager (spredning: 0-16). Intraoperativ og postoperativ komplikasjonsrate var henholdsvis 2% og 11%. I siste tiårsperiode sank den postoperative komplikasjonsraten til 6% og alle komplikasjoner var mindre alvorlige (Clavien I/II). 40 pasienter (42%) fikk innlagt JJ-stent etter URS og ytterligere 22 (23%) ble avlastet med temporært ureterkateter som ble fjernet etter 1-2 dager. De resterende 34 pasientene (35%) hadde ikke behov for avlastning.

Konklusjon

URS kan trygt utføres under graviditet, også i lokalbedøvelse og lett sedasjon. En lokalt omforent tverrfaglig behandlingsalgoritme/protokoll er nødvendig for å muliggjøre et slikt tilbud til pasientene.

Urologi

Juliebø-Jones P,1,2, Ulvik Ø1,2, Beisland C,1,2, Somani BK

1 Urologisk avdeling, Haukeland universitetssykehus, Bergen

2 Klinisk Institutt K1, Universitet i Bergen

3 Department of Urology, University Hospital Southampton, UK

Bakgrunn

Nyresteinsykdom hos barn er sjelden selv om forekomsten er økende. Ureteroskopi (URS) brukes stadig mer når kirurgisk behandling er indisert ved nyresteinssykdom, også i denne spesielle pasientgruppen. De siste årene har det vært et økende antall studier som rapporterer resultater og erfaring med URS hos barn. Resultatene i de ulike studiene kan imidlertid være vanskelig å sammenligne da det er stor variasjon i hvordan utfallene rapporteres.

Materiale, metode og resultater

Vi har ønsket å lage et brukervennlig verktøy som kunne fungere som en sjekkliste for standardisert rapportering av resultater i studier om URS hos barn. Etter å ha utført en systematisk litteraturgjennomgang, ble det utarbeidet en liste over nøkkelpunkter som alltid burde rapporteres i studier om URS hos barn. Hvert nøkkelpunkt ble gjennomgått og evaluert av forfatterpanelets medlemmer som bestod av urologer med erfaring fra URS hos barn. Gjennom en prosess med flere revisjonsrunder ble det oppnådd konsensus og den endelige sjekklisten ble utviklet. Resultatet var en 17-punkts sjekkliste bestående av fire seksjoner: 1. Studiedetaljer, 2. Preoperativ informasjon, 3. Operativ informasjon og 4. Postoperativ informasjon. I tillegg til de fire hovedpunktene inneholder også sjekklisten undergrupper med ulike opplysninger som bør oppgis ved rapportering i studier om URS hos barn.

Konklusjon

P-URS rapporteringssjekkliste er et enkelt verktøy som har til hensikt å forbedre kvaliteten på rapporteringen i studier om URS hos barn. Dersom sjekklisten benyttes ved publisering av artikler om pediatrisk URS, kan resultater på tvers av studier lettere sammenlignes.

Paediatric ureteroscopy (P-URS) reporting checklist´: et nytt verktøy til hjelp for rapportering av resultater i studier om pediatrisk ureteroskopi for steinsykdom

Urologi

One-phase computed tomography is sufficient for detecting urothelial cell carcinoma

Galtung Kristina F1, Lauritzen Peter M1, Baco E2, Sandbæk G1, Rud E1,

1 Department of radiology, Aker University Hospital

2 Department of urology, Aker University Hospital

Background

In case of gross hematuria (GH) and suspicion of urothelial cell carcinoma (UCC), cystoscopy, and multiphase computed tomography (CT) is recommended. However, previous studies have questioned the need for multiphase CT. This study aimed to evaluate if one-phase CT is enough for detecting UCC.

Method

This prospective paired non-inferiority study included 308 consecutive patients with GH. All patients underwent four-phase CT before cystoscopy. Randomly, one radiologist was assigned to score nephrographic CT only (experimental), while a second radiologist was assigned to score four-phase CT (control). Each CT phase was scored with Likert 1-5. Likert ≥3 defined a positive CT. UCC verified in histological specimen defined a positive reference standard. Results were stratified upon anatomical location (bladder, ureter, or renal pelvis). We compared the diagnostic accuracy of experimental and control CT for detecting UCC using a 7.5% non-inferiority margin.

Results

UCC was detected in 14.6% (45) patients of which 89% (40) were in the bladder, 7% (3) were in the ureter and 4% (2) were in the renal pelvis. No patients had UCC in more than one location. The sensitivity of the control and experimental CT was 93.3% vs. 91.1%, specificity was 83.7% vs. 81.8%, NPV was 98.7% vs. 98.2% and PPV 49.4% vs. 46.1%. The accuracy was 85.0% vs. 83.1%, with a difference of 1.9 % (upper boundary of the 95% CI: 7.1%), hence non-inferiority was demonstrated.

Conclusion

The nephrographic CT is non-inferior to four-phase CT for detecting UCC.

Urologi

One-phase computed tomography is enough for detecting renal cell carcinoma in patients with hematuria

Galtung Kristina F1, Lauritzen Peter M1, Baco E2, Sandbæk G1, Rud E1,

1 Department of radiology, Aker University Hospital

2 Department of urology, Aker University Hospital

Background

A multiphase computed tomography (CT) is recommended for detecting and staging of renal cell carcinoma (RCC), although the need for several phases is controversial. The aim of this study was to compare the diagnostic performance of one-phase CT and four-phase CT for detecting RCC in patients presenting with gross hematuria (GH).

Method

This single-center prospective clinical trial included 308 patients with GH. All patients underwent four-phase CT. For the detection of RCC, one radiologist was randomly assigned to score nephrographic CT only (experimental), while a second radiologist was assigned to score four-phase CT (control). Each CT phase was scored with Likert 1-5. Likert ≥3 defined a positive CT. RCC verified in either biopsy or resected tumor defined a positive reference standard. We compared the diagnostic performance of experimental and control CT for detecting RCC. The agreement in response was assessed by kappa. Follow-up ascertainment of cancer diagnoses was completed in May 2022.

Results

RCC was diagnosed in 7 (2.3%) patients during a median follow-up time of 19 months (IQR:15-25). For the control and experimental CT, sensitivity was 100% vs. 100%, specificity was 97.3% vs. 97.0% and accuracy 97.4% vs. 97.1%. The PPV was 46.7% vs. 46.7%, and NPV 100.0% vs. 100%. The agreement in response between the control and experimental CT was 99.7% (K=0.966).

Conclusion

A single nephrographic CT provides the same diagnostic accuracy for detecting RCC compared to a fourphase CT.

Unenhanced computed tomography is unnecessary for stone detection in hematuria workup

Galtung Kristina F1, Lauritzen Peter M1, Baco E2, Sandbæk G1, Rud E1,

1 Department of radiology, Aker University Hospital

2 Department of urology, Aker University Hospital

Background

A multiphase computed tomography (CT) including an unenhanced CT is recommended in patients presenting with gross hematuria (GH). The purpose of unenhanced CT is to detect urinary stone disease (USD). We aimed to assess the diagnostic accuracy of dual energy nephrographic CT for detecting USD in patients presenting with GH.

Method

This prospective clinical trial included 308 patients with GH. All patients underwent an unenhanced CT and a nephrographic dual energy CT. The combination of virtual non-contrast and nephrographic CT was categorically assessed for USD by one radiologist. The unenhanced CT defined the reference standard and was independently assessed by a second radiologist. The diagnostic accuracy was calculated per patient and stratified upon anatomical location (bladder, ureter and, renal pelvis). The agreement in response was assessed in percent and Kappa.

Results

The overall prevalence of USD was 20.8% (64/308), bladder stones 4.9% (15/308), ureter stones 2.9% (9/308) and renal pelvis stones 15.9% (49/308). Eleven patients had stones in more than one location. The overall accuracy was 95.8% (95% CI 93-98) and agreement was seen in 95.8% (k=0.688, 95% CI 080-0.94). The accuracy for detecting bladder stones was 100% (99-100, k=1.00), ureter stones 100% (98-100, k=1.00), and renal pelvis stones 94.2% (91-96, k=0.774).

Conclusion

A single phase nephrographic CT yield a high accuracy for detecting USD, suggesting an unenhanced CT is unnecessary for stone detection in routine workup of patients with GH.

EM Hauge1, 2, KM Hjelle1, 3, EG Beisland4, HJ Aarstad1, 3, C Beisland1, 3 Dept. of Clinical Medicine, University of Bergen, Bergen, Norway

Dept. of Urology, Stavanger University Hospital, Stavanger, Norway

Dept. of Urology, Haukeland University Hospital, Bergen, Norway

Dept. of Health and Caring Sciences, Western Norway University of Applied Sciences, Bergen, Norway

Dept. of ENT/Head and Neck Cancer, Haukeland University Hospital, Bergen, Norway

Objective

Studies have shown that self-reported HRQoL during follow-up predicts overall survival in cancer patients. This study assesses if this also applies to a RCC population.

Methods

278 patients, radically operated for RCC between 1997 and 2014 were identified. All included patients selfassessed HRQoL using the EORTC-QLQ-C30 questionnaire during follow-up. Neuroticism was tested using Eysenck Personality Inventory questionnaire. Data concerning patient, tumour and disease status at surgery was retrieved from the RCC database at the hospital. Updated survival data was obtained for all patients in late 2020. All patients gave written consent for HRQoL measurement and database inclusion.

Results

193 men and 85 females were included. Radical nephrectomy was performed in 155 and partial nephrectomy in 123. According to risk of recurrence, there were 27, 74 and 175 in the high, intermediate and low risk group, respectively. Median time (IQR) from operation to questionnaire was 2.0 (1.4-4.7) years. In univariate analyses, both high overall scores of QoL and high overall functional score predicted better overall survival. Similarly, lower risk of recurrence, younger age at assessed HRQoL and Charlson comorbidity score ≤ 2 all significantly predicted improved overall survival in univariate analyses. In multivariate Cox analyses, both high overall QoL score and high overall functional score remained independent predictors for better overall survival (HR`s, 1.8 and 1.7, respectively (p<0.05 for both) when adjusted for risk of recurrence, age and comorbidity score.

Conclusions

Self-reported HRQoL gives valuable information and independently predicts overall survival during followup in radically treated RCC patients.

Self-reported health related quality of life (HRQOL) during follow-up predicts overall survival in radically treated renal cell carcinoma (RCC) patients

Urologi

Pasientrapporterte symptomer og opplevd kvalitet av informasjon hos pasienter operert med radikal prostatektomi

Christiansen O1,2,3, Kirkevold Ø3,4,5, Bratt O6, Benth JS2,3,7, Slaaen M2,3 1Urologisk seksjon, SIHF, 2Institutt for klinisk medisin, UiO, 3Forskningssenter for aldersrelatert funksjonssvikt og sykdom, SIHF, 4Instititutt for helsevitenskap, NTNU, 5Nasjonalt kompetansesenter for aldring og helse, 6Sahlgrenska akademin, SU, Gøteborg, 7Avdeling for helsetjenesteforskning, Ahus

Bakgrunn

Pasientrapporterte data er viktig for kvalitetssikring. Målet med denne studien var å evaluere sammenhengen mellom pasientrapporterte symptomer hos pasienter operert med robotassistert laparoskopisk prostatektomi (RALP) og opplevd kvalitet på preoperativ informasjon om bivirkninger og informasjon om hjelp til å håndtere bivirkninger.

Metode

Single-senter, registerstudie der 235 pasienter operert med RALP i tidsrommet fra august 2017 til juni 2019 besvarte et oppfølgingsskjema 20-42 måneder etter behandling. Expanded Prostate Cancer Index Composite for Clinical Practice (EPIC-CP) ble brukt til registrering av symptomer ved baseline og ved oppfølging. Bivirkninger ble definert som høyere EPIC totalscore ved oppfølging sammenliknet med baseline. Oppfølgingsskjemaet inneholdt i tillegg til EPIP-CP fem spørsmål der pasientene ble bedt om å evaluere preoperativ informasjon om bivirkninger og informasjon om hvordan de skulle få hjelp med bivirkningene. De fem spørsmålene var som følger: «Jeg fikk god informasjon om bivirkninger av planlagt behandling», «Jeg fikk god informasjon om hvordan urinveisfunksjonen kunne påvirkes av behandlingen», «Jeg fikk god informasjon om hvordan seksuallivet kunne påvirkes av behandlingen», «Jeg fikk hjelp for problem med urinlekkasje» og «Jeg fikk hjelp for problem med seksuallivet». Spørsmålene ble besvart på en 4-delt Likert skala fra «helt enig» til «totalt uenig». Logistisk regresjon ble utført for å evaluere assosiasjonen mellom pasientrapporterte symptomer og opplevd kvalitet på informasjon. Analysene ble justert for alder og utdanningsnivå.

Resultat

Majoriteten (77 %) opplevde kvaliteten på informasjonen som god. Høyere totalscore av EPIC-CP (mer symptomer) var assosiert med lavere opplevd kvalitet av informasjon, sammenhengen var også tilstede etter at en justerte for alder og utdanningsnivå (ujustert modell OR 1.12, 95% KI 1.07; 1.16, p < 0.001 og justert modell OR 1.12 95% KI 1.08; 1.17, p < 0.001). Det var ingen større forskjell i andelen som anga at de opplevde informasjonen som god når en sammenliknet de som oppga økte symptomer etter RALP med de som oppga mindre symptomer (78 % og 79 %). Bivirkninger kunne derfor ikke forklare funnene.

Konklusjon

Pasientrapportert kvalitet av informasjon var assosiert med pasientrapporterte symptomer etter behandlig: Mer symptomer var assosiert med lavere opplevd kvalitet av informasjon. Bivirkniner kunne ikke forklare funnene. De fleste pasientene evaluerte informasjonen som god, uavhengig av om de fikk økte eller mindre plager etter RALP. Til tross for at majoriteten opplevde informasjonen som god gjorde en relativt stor andel ikke det, noe som tilsier fokus på forbedring av kommunikasjon og informasjon.

Urologi - cancer

PSMA-PET-avbildning før primærbehandling av pasienter med høyrisiko prostatakreft

Knudtsen IS1, Abrahamsen BS1, Selnæs KM2, Elschot M1,2, Langørgen S2, Keil TM2, Johansen H2, Bogsrud T3,4, Castillejo M3, Aarsæther E5, Størkersen Ø6, Richardsen E7,8,9, Haugnes HS10,11, Bertilsson H12,13 , Halvorsen D12, Tandstad13,14, Bathen TF1,2, 180°NWP1 prostate consortium 1Institutt for sirkulasjon og bildediagnostikk, NTNU. 2Klinikk for bildediagnostikk, St. Olavs hospital. 3PET-senteret, Universitetssykehuset Nord-Norge. 4Avdeling for nuklearmedicin og PET, Aarhus Unversitetshospital. 5Urologisk avdeling, Universitetssykehuset Nord-Norge. 6Avdeling for patologi, Laboratoriemedisinsk klinikk, St. Olavs hospital. 7Institutt for klinisk medisin, Universitetet i Tromsø. 8Avdeling for medisinsk biologi, Universitetet i Tromsø.9Avdeling for klinisk patologi, Universitetssykehuset Nord-Norge. 10Kreftavdelingen, Universitetssykehuset Nord-Norge. 11Institutt for klinisk medisin, UiT. 12Urologisk seksjon, Kirurgisk klinikk, St. Olavs hospital. 13Institutt for klinisk og molekylær medisin, NTNU. 14Kreftklinikken, St. Olavs hospital

Bakgrunn

PET-avbildning med sporstoff som binder seg til prostata-spesifikt membranantigen-proteinet (PSMA), er i ferd med å bli en del av klinisk praksis og er anbefalt som en mulig del av utredningen av pasienter med høyrisiko prostatakreft. Resultatene av undersøkelsen har konsekvenser for videre behandling.

180°N - Norwegian Nuclear Medicine Consortium - er et nukleærmedisinsk forskningssamarbeid mellom Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU), St. Olavs hospital, Universitetssykehuset NordNorge (UNN), Universitetet i Tromsø (UiT), Haukeland Universitetssjukehus (HUS) og Universitetet i Bergen (UiB). Som en del av dette samarbeidet pågår nå en klinisk studie der hovedmålet er å evaluere den diagnostiske nøyaktigheten av PSMA-PET/MR/CT for pasienter med høyrisiko prostatakreft sammenlignet med multiparametrisk (mp) MR og med histopatologi som gullstandard.

Metode

Inklusjonskriterie for studien er at pasienten har høyrisiko lokalisert/lokalavansert prostatakreft i henhold til NCCN Guidelines (v 2.2022) og er kandidat for radikal prostatektomi med utvidet lymfeknutedisseksjon (RARP + ePLND). Eksklusjonskriteriene omfatter blant annet kreft 5 siste år, fjernmetastaser/metastaser i skjelett og generelle kontraindikasjoner for MR. Det skal inkluderes 60 pasienter som går videre til kirurgi. Alle vil få utført en 68Ga-PSMA11- eller 18F-PSMA1007-PET/MR og PET/CT i tillegg til mpMR over bekkenet. Bildene vurderes etter en standardisert protokoll der lesjoner scores på en skala fra 1(benign) til 5 (malign) og parametre som PSMA-PET-opptak, størrelse, posisjon og ADC registreres. Ved kirurgi utføres standard lymfeknutetoalett, avgrenset av bekkenbunnen distalt, bekkenkanten lateralt, avgangen av a. iliaca interna cranialt og blæren medialt. Lymfeknutene fjernes etter et studietemplat med fire fire regioner, der lymfeknutene fra hver region legges i separate kontainere. Prostatakjertelen fjernes i henhold til klinisk praksis. Prostata blir beskjært av patolog i henhold til gjeldende prosedyrer mens hver lymfeknute undersøkes lysmikroskopisk, og antall lymfeknuter med metastaser per region rapporteres.

Foreløpige resultater

Siden oppstart av studien i mai 2021 har 21 pasienter blitt inkludert ved St. Olavs hospital. Fire har gått videre til kirurgi. De resterende pasientene har fått radikal strålebehandling med unntak av én der PETundersøkelsen viste at han ikke var kandidat for radikal behandling. Ved UNN startet rekruttering april 2022, og så langt har to pasienter blitt inkludert - begge har fått kirurgisk behandling. Vi vil presentere noen av casene med resultater fra bildetolkning og patologi.

Urologi - cancer

Comparison of postoperative complications between Focal Ablation and Radical prostatectomy for intermediate risk prostate cancer: The FARP randomized control trial

Berhanemeskel Tigist3, Rud Erik2,3, Baco Eduard1,3 Oslo university hospital, Department of Urology1 and Radiology2 Aker University of Oslo3

Objective

Surgical complications are often underreported. Most studies use Clavien-Dindo classification (CD) and inform only the most severe events, ignoring less severe complications. The Comprehensive Complication Index (CCI) reports the cumulative burden of postoperative complications on a continuous scale. The aim of this study is to report and compare postoperative complications using CD and CCI in patients included in the FARP Randomized Control study who were treated by Focal Ablation (FA) or Robot Assisted Laparoscopic Prostatectomy (RALP).

Materials and Methods

A total of 213 men with unilateral intermediate risk prostate cancer on MRI, confirmed by prostate biopsy, were randomized 1:1 to FA or RALP with a cross-over rate of 27 % from RALP to FA. 131 patients were treated with FA, 75 with RALP. Seven patients who were randomized to RALP declined undergoing prostatectomy and remained untreated. All patients were followed for at least 1 year and none were lost to follow-up. FA was performed using transrectal (HIFU) or transurethral (TULSA) therapeutic ultrasound. RALP was done using a unilateral nerve sparing technique. Complications were prospectively registered in a digital patient journal, entered in the FARP database, and graded according to CD. CCI was calculated as the sum of all complications and weighted for severity. Per protocol analyses were performed using the IBM SPSS v.28 data analysis software. Differences in binary outcomes were assessed with a Chi-square test, while continuous variables were evaluated using an independent sample T test.

Results

Mean age, PSA, index tumor diameter and prostate volume on MRI for FA vs. RALP were: 64 vs. 66 years, p=0.3; 8.6 vs. 8.5 ng/ml, p=0.9; 14.5 vs. 15.5 mm, p=0.2; and 41.3 vs. 41.7 ml, p= 0.9.

Grade CD 1 and 2 complications in FA vs. RALP were 17% vs. 25 %, p=0.18. The incidence of serious complications defined as CD ≥3 was 2 % vs. 13 %, p <0.001. The mean was CCI 3.9 in FA and 6.9 in RALP; p=0.08.

Conclusions

When compared to RALP, FA of prostate cancer was associated with significantly better outcomes regarding CD grade ≥ 3 complications and across the entire CCI scale.

Urologi

Residiv etter prostatektomi hos norske prostatakreftpasienter diagnostisert i 2008-2018

Storås, AH1,2, Tsuruda, KM1, Haug, ES1,3, Fosså, S1,2, Andreassen, BK1 1Kreftregisteret, 2Avd for kreftbehandling OUS, 3Urologisk avdeling Sykehuset i Vestfold

Bakgrunn

I Norge diagnostiseres ca 5000 pasienter med prostatakreft hvert år, og en økende andel av disse pasientene prostatektomeres (CIN 2020). Det foreligger sparsomt med nasjonale data på hvordan det har gått med pasientene etter operasjonen bortsett fra publiserte data på postoperativ strålebehandling 3år etter diagnose fra Kreftregisteret. I denne studien ønsker vi å estimere forekomst av residiv etter prostatektomi definert som postoperativ strålebehandling og/eller palliativ endokrin behandling.

Metode

Alle norske prostatakreftpasienter diagnostisert i 2008-18 som ble prostatektomert innen et år etter diagnose er inkludert. Vi har brukt data fra Kreftregisteret inkludert kvalitetsregister og stråleregister, i tillegg til data fra Norsk pasient register (NPR) og Reseptregisteret (RR). Vi har overlevelsesdata fra Kreftregisteret og stråleregisteret t.o.m. 2019 og fra NPR og RR t.o.m 2018. Postoperativ strålebehandling er definert som strålebehandling etter prostatektomi mot prostataseng med dose >60Gy (+/-bekkenfelt og +/-endokrin adjuvant behandling). Adjuvant strålebehandling er definert som strålebehandling gitt innen 6mnd etter operasjon og salvage strålebehandling som strålebehandling gitt >6mnd etter operasjon. Palliativ endokrin behandling er definert som androgen deprivasjons terapi (ADT) og/eller antiandrogener. Vi har ekskludert adjuvant endokrin behandling i forbindelse med postoperativ strålebehandling. All forekomst er rapportert som kumulativ forekomst (inkludert 95% konfidensintervall, KI) innen 10 år etter prostatektomi, eller kortere ved kortere oppfølging for subgrupper.

Resultater

Av alle pasienter diagnostisert med prostatakreft i 2008-18 ble 14 789 prostatektomert innen ett år etter diagnose, med forholdsvis stabilt antall på ca 1500 per år de siste årene av perioden. Ved diagnose hadde pasientene median (IQR) alder 64 år (59-68) og median (IQR) PSA 8 (6-12) (ng/ml). 13% av pasientene var vurdert å ha lokalavansert cancer preoperativt og 6% hadde ISUP grad 5 i biopsi. 1 % var vurdert å ha N1 sykdom preoperativt.

Innen 10 år etter prostatektomi hadde 29% (KI: 28–30) av de prostatektomerte fått postoperativ strålebehandling og/eller palliativ endokrin behandling. 27% (KI: 26–28) hadde fått postoperativ strålebehandling og 16% (KI: 15–18) hadde fått palliativ endokrin behandling. Blant pasientene som har fått postoperativ strålebehandling etter prostatektomi fikk 23% det adjuvant. Salvage strålebehandling økte jevnt med økende tid siden operasjon. Blant pasientene som hadde cT3 tumor var andelen som fikk postoperativ strålebehandling 44% (KI: 40–47) innen 10 år og for pasienter med ISUP grad 5 var andelen 49% (KI: 44–53) innen 8 år.

For pasienter med cT3 tumor var andelen som fikk palliativ endorkin behandling 32% (KI: 28–36) innen 9 år, for pasienter med ISUP grad 5 var den 52% (KI: 44–60) etter 5 år. Av alle som fikk endokrin behandling startet 46% med antiandrogener og 54% med ADT.

Konklusjon

Blant alle prostatektomerte pasienter diagnostisert i Norge i 2008–18 fikk 29% postoperativ strålebehandling og/eller palliativ endokrin behandling innen 10 år etter operasjon. Andelen med residiv økte for pasienter med mer avanserte tumores ved diagnose.

Urologi - diverse

Langtidsoppfølging av kontinensslyngen advance/advance XP for stressinkontinens hos menn

Bøe R, Nilsen OJ, Holm HV

Rikshospitalet, Oslo universitetssykehus

Bakgrunn

Kontinensslyngen AdVance TM/AdVance TM XP er et veletablert behandlingsalternativ for stressinkontinens hos menn, men det er få studier med langtidsoppfølging. AdVance ble introdusert på Rikshospitalet i 2009. AdVanceXP er en videreutvikling av AdVance-slyngen og kom på markedet i 2010. Mål: Å evaluere langtidseffekt, komplikasjoner og pasienttilfredshet med disse slyngene implantert på Rikshospitalet.

Metode

Pasienter som fikk implantert AdVance TM /AdVance TM XP-slynge frem til 2016 ble identifisert retrospektivt. Demografiske og perioperative data ble hentet fra elektronisk pasientjournal. For langtidsopfølging ble det sendt spørreskjema angående vannlatingsfunksjon (Expanded Prostate cancer Index Composite, EPIC-26) og pasienttilfredshet. Studien er REK-godkjent.

Resultater

Slyngen ble implantert hos 165 pasienter i 2009-2016, hovedsakelig grunnet moderat lekkasje (median 112, range 13-589 g/24h). Etiologi var vanligvis post-prostatektomi-inkontinens (n= 155). Årsaken var TURP hos 6 pasienter, mens 4 pasienter var radikalt prostatektomert og strålebehandlet. Preoperativ urodynamisk undersøkelse viste normal blærefunksjon hos 151 og mild detrusoroveraktivitet (DO) hos 11 pasienter. På 6-ukers kontrollen ble 144 pasienter (87%) identifisert som vellykket behandlet (0-1 truseinnlegg/dag). Den vanligste komplikasjonen var urinretensjon (n=38), forbigående hos 32 pasienter (1-42 dager). I journalen er det ved senere oppfølging dokumentert at totalt 36 pasienter hadde vedvarende eller residiv av inkontinens postoperativt og derav ble 26 reoperert med ny slynge eller urethral sfinkterprotese AMS 800 TM. To pasienter ble operert med spalting av slyngen pga. urinretensjon, resterende med urinretensjon (n=4) har vært avhengig av RIK.

Spørreskjema for langtidsoppfølging ble sendt til 125 pasienter (ikke til reopererte, ikke i live eller ingen kontaktinformasjon) og 115 (92%) svarte median 73 (20-134) måneder postoperativt. 91 pasienter (79%) brukte 0-1 truseinnlegg daglig, 97 (85%) rapporterte at de var fornøyde og én pasient rapporterte smerte. Mislykket resultat (bruk av ≥2 innlegg/døgn) var assosiert med høyere alder og større døgnlekkasje preoperativt samt på 6 ukers kontrollen. Mild DO hadde ingen betydning for resultatet i denne pasientkohorten.

Konklusjon

AdVance TM /AdVanceXP TM viser relativt gode resultater på langtidsoppfølgingen med få komplikasjoner, og effekten holder seg bra hos pasienter med mild til moderat stressinkontinens. Få pasienter hadde DO preoperativt og dette påvirket ikke resultatet, trolig pga små tall. Det er risiko for blæretømmingsvansker og behov for RIK, for de fleste forbigående. Blæredysfunksjon (DO i fyllefasen eller svak detrusor i tømmefasen) og strålebehandling er i dag relativ kontraindikasjon til implantasjon av AdVance TM XP. Pasienter med urinlekkasje >300 g/d informeres om at det er risiko for vedvarende lekkasje postoperativt.

Urologi - nedre urinveier

Roth I1, Beisland C1,2, Hjelle K1

1Ur Avd, Kirurgisk Klinikk, HUS, 2 Kirurgisk Institutt, Universitetet i Bergen

Bakgrunn

Pasienter med PPI er blitt behandlet ved HUS fra juni 2012. Totalt er 118 pasienter behandlet med ATOMS frem til juni 2022. Vi har sett nærmere på pasientene behandlet med ATOMS, for å vurdere både metode, resultater og komplikasjoner.

Material og Metode

Ved ATOMS plasseres en silikonpute via perinealsnitt direkte på musculus bulbospongiosus og fikseres med bånd transobturatorisk. Porten for påfylning og etterjustering er plassert inguinalt hos de første 28 og scrotalt hos de neste 90. Operasjonen utføres i TIVA med antibiotikaprofylakse. Av 118 pasienter med PPI hadde 98 gjennomgått RALP og 14 retropubisk prostatektomi (RP) og 6 pasienter transurethral prostatareseksjon ( TUR-P). Strålebehandling var gitt 39 pasienter (50-70 Gy) etter prostatektomi. PSA <0,1µg/L hos 105 ved ATOMS-kirurgi. Utredning var aktuelt ved stresslekkasje uten tilfredstillende effekt av konservative tiltak > 1 år etter RALP/RP. Alle fylte ut drikke- og miksjonslister samt bleieveielister, flow / resturinus, cystometri og cystoskopi. Verdier er videre oppgitt som Mean (Median, IQR) med mindre annet er nevnt.

Resultater

Alder ved prostatektomi var 64,3 år (65, 44 – 81) og ved implantasjon av ATOMS 68,7 år (69, 47-84). Alle gjennomgikk cystometri; 96 normale, 15 med lett overaktivitet og 7 med redusert compliance. Blærekapasitet var 358 ml (359, 141 – 611 ). 118 pasienter ble cystoskopert, normale funn hos 114 og inflammasjonsforandringer hos 4. Resturin målt til 8 ml (0, 0-230). Pasientene var i gjennomsnitt i ASA gruppe 2 (2, 1-3). Operasjonstid 40 min (39, 22-63 ). Det ble fylt 6,7 ml NaCl i puten (7, 4,5-9). Ingen perioperative komplikasjoner. Postoperativ liggetid var 1,2 døgn (1, 1-5). 15 pasienter lå 2-5 døgn før resturin ble tilfredsstillende lav. Resturin ved utreise var 16 ml (0, 0-324). Kateteret ble fjernet første postoperative dag hos 91 %, en pasient reiste hjem med kateter. Ved første kontroll (2 mnd.) hadde 22 % forbigående smerter i perineum og 4 % hadde vedvarende ubehag. Portene har gitt forbigående smerter hos 8, vedvarende hos 4. Dislosert port hos 4 og erosjon av porten hos 3 pasienter. Gjennomsnittlig 2 justeringer i observasjonstiden (variasjon 0-9). 33 pasienter har ikke hatt behov for etterjustering.

Før behandling var bleievekt/døgn 225 g (154, 18-1176) og ved første postoperative kontroll var den 38 g (0, 0-830). Antall bleier/døgn før ATOMS var 3,5 (3,1-14) og ved første kontroll 1,1(0,5, 0 – 14,5). 90 hadde ingen lekkasje og 10 pasienter hadde lekkasje over 50 g. 18 av 118 pasienter er reoperert (15 %) hvorav 9 fikk fjernet eller flyttet port, 3 skiftet til AMS 800, 6 fjernet hele ATOMS pga smerter/erosjon/infeksjon.

Konklusjon

Korttidsresultater viser en betydelig reduksjon per døgn i både lekkasjemengde og antall bind. Metode relaterte komplikasjoner er på nivå med det som tidligere er rapportert.

Behandling for post prostatektomi inkontinens(PPI) med adjustable transobturator male system (ATOMS) ved HUS