Vitenskapelige forhandlinger 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Vitenskapelige forhandlinger De Norske Kirurgiske Foreninger

2009

85. Høstmøtet i Norsk Kirurgisk Forening 19.-23. oktober 2009 Redaktør: Lars Vasli

from major procedure to minimal reminder

We’re Covidien. One of the world’s largest providers of advanced medical devices, supplies, imaging products and pharmaceuticals. For everything from saving lives to bringing new lives into the world. Formerly Tyco Healthcare, we’re now a dynamic, independent healthcare company committed to providing positive innovations and partnerships to the medical community.

You are welcome to visit our booth during Kirurgisk Høstmøte ‘09.

www.covidien.com COVIDIEN, COVIDIEN with Logo and “positive results for life” are trademarks of Covidien AG. © 2007 Covidien AG or its affiliate. All rights reserved.

Covidien Norge AS, Bankveien 1, N-1372 Asker. Ph: +47-2415 9887. F: +47-24 15 9888.

Covidien_ProcedureAd 210x297mm Kirurgveckan Norge.indd 1

2009-09-08 13:34:22

34:22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

VELKOMMEN TIL ÅRSMØTE FOR NORSK KIRURGISK FORENING 19. – 23. OKTOBER 2009 Fellesmøte med: Norsk barnekirurgisk forening Norsk forening for bryst og endokrinkirurgi Norsk forening for gastroenterologisk kirurgi Norsk forening for maxillofacial kirurgi

Norsk karkirurgisk forening Norsk plastikkirurgisk forening Norsk thoraxkirurgisk forening Norsk urologisk forening

Årets Høstmøte er det 85. Høstmøtet i regi av Norsk Kirurgisk Forening.

Høstmøtet blir i år åpnet med et Traume seminar på mandag og tirsdag. Traumeutvalget i NKF har satt sammen en solid program med flere internasjonalt anerkjente forelesere.

NKF vil i år presentere ”Basic Surgical Skills” kurset i et seminar på onsdag formiddag.

NKF har satset mye for å få etablert dette kurset i Norge og kursansvarlige på Ullevål sykehus har lagt ned en masse arbeid for å få etablert kurset. Det første kurset ble avholdt i juni-09 med gode tilbakemeldinger og det neste avholdes i oktober etter Høstmøtet.

WHO’s ”Safe Surgery Checklist” kommer for fult i mange land. Nå kommer det til Norge og du kan få mer informasjon om dette på seminaret om dette på onsdag.

Den vitenskapelige aktiviteten i det kirurgiske fagmiljøet er fortsatt høy og stabil. Resultatet er en ”solid” utgave av «Vitenskapelige Forhandlinger». 245 Abstrakt er mottatt og presenteres som ”frie foredrag” i relevante faglige seksjoner. I tillegg arrangeres det flere faglige symposium med inviterte foredragsholdere. Boka inneholder program for hele Høstmøteuken, med alle innsendte abstrakt. Abstraktene er i det vesentlige trykket slik de er innkommet. Alle abstrakt er vurdert og ordnet i rekkefølge av de respektive spesialforeninger.

All informasjon om årets Høstmøte ligger på internett www.kirurgen.no og www.legeforeningen.no/nkf.

Her finner du fullstendig program, med alle abstrakt som presenteres under møtet.

De fleste utstillerne er samlet i eget lokale, Valhall. Benytt anledningen til å besøke våre utstillere, og gjøre deg kjent med nye produkter som blir presentert!

Vi håper at Høstmøtet vil opprettholde sin plass, som sentralt forum for faglig og sosial interaksjon mellom norske kirurger.

Kirurgmiddagen avholdes i år i samarbeid med Malthes legat torsdag 22. oktober klokken 20.00. Malthestipendiene og stipendiene til Gundersens legat vil bli delt ut under middagen.

Billetter selges i sekretariatet fram til torsdag klokken 14.00. Middagen er et samarbeid mellom Norsk kirurgisk forening, spesialforeningene og Malthes legat. Vi regner med at middagen blir det samlende sosiale høydepunkt i Høstmøteuken.

Vi takker annonsører, utstillere og foredragsholdere.

Vel møtt til Høstmøtet.

Lars R. Vasli Redaktør, teknisk ansvarlig

1

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 1

2009-09-28 13.21

artell.no

BIG news Resultater fra BIG 1-98 har bidratt til å forandre norske retningslinjer5

Foto: Morten Krogvold

Aromatasehemmere er nå førstevalg for alle postmenopausale, hormonresepetorpositive brystkreftpasienter.5 Aromatasehemmeren som ble brukt i BIG 1-98 studien, Femar, er den eneste aromatasehemmeren som tyder på å gi en forlenget overlevelse hos brystkreftpasienter sammenlignet med tamoxifen, i monoterapi.*6 Femar er i tillegg den eneste aromatasehemmeren med data fra tidlig adjuvant behandling som gir signifikant reduksjon av fjernmetastaser sammenlignet med tamoxifen allerede etter 26 måneder.**1,4 Femar dataene fra BIG 1-98 har vært med å forandre brystkreftbehandlingen i Norge.5

Femar – et enkelt valg? * Hormonreseptorpositive pasienter p=0,08 HR=0,87, 95 % Cl: 0,75–1,02 ** Hormonreseptorpositive pasienter p=0,001

– reduserer risikoen for tilbakefall1,2,3

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 2

2009-09-28 13.21

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Foto: Morten Krogvold

artell.no

INNHOLD Forord Innhold Programoversikt Universitetskurs Møter og symposium Årsmøter, generalforsamlinger Til møteledere og foredragsholdere Utstillinger Frie foredrag Plastikkirurgi Urologi Gastroentrologi Karkirurgi Thoraxkirurgi Mamma- og endokrin kirurgi Traumatologi Maxillofascial kirurgi Abstrakt Forfatterregister

Program side 1 3 5 - 12 13 - 18 19 - 42 43 - 62 63 - 68 69 - 76 77 79 83 89 101 107 113 117 119 121

-

82 88 100 106 112 116 118

Abstrakt nr.

1 30 63 142 163 200 221 238

-

29 62 141 162 199 220 237 245

3

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 3

2009-09-28 13.21

ATC-nr.: L02B G04

C1 TABLETTER 2,5 mg: Hver tablett inneh.: Letrozol 2,5 mg, laktosemonohydrat, hjelpestoffer. Fargestoff: Jernoksid (E 172), titandioksid (E 171).

Indikasjoner: Adjuvant behandling av postmenopausale kvinner med hormon-reseptor-positiv brystkreft i tidlig fase. Utvidet adjuvant behandling av hormonavhengig brystkreft i tidlig fase hos postmenopausale kvinner som har gjennomgått standard adjuvant behandling med tamoksifen i 5 år. Primær behandling av hormonavhengig avansert brystkreft hos postmenopausale kvinner. Behandling av avansert brystkreft hos kvinner med naturlig eller kunstig indusert postmenopausal status med tilbakefall eller progresjon av sykdommen etter tidligere behandling med antiøstrogener. Effekt er ikke vist hos pasienter med negativ østrogen-reseptor status.

Dosering: Voksne og eldre: Anbefalt dose 2,5 mg daglig. Ingen dosejusteringer er nødvendig hos eldre. Adjuvant behandling bør pågå i 5 år eller til tilbakefall. Ved tidlig adjuvant behandling er klinisk erfaring tilgjengelig med en median behandlingstid på 25 måneder. Ved utvidet adjuvant behandling er klinisk erfaring tilgjengelig med en median behandlingstid på 4 år. Ved avansert brystkreft eller metastatisk sykdom bør behandlingen fortsette til tumorprogresjon er vist. Nedsatt lever- eller nyrefunksjon: Ingen dosejustering er nødvendig ved nedsatt nyrefunksjon med kreatininclearance >30 ml/minutt. Det er ikke tilstrekkelig data på pasienter med kreatininclearance <30 ml/minutt eller på pasienter med alvorlig nedsatt leverfunksjon.

Kontraindikasjoner: Overfølsomhet for virkestoffet eller ett eller flere av hjelpestoffene. Premenopausal endokrin status, graviditet og amming.

Forsiktighetsregler: Ved usikker postmenopausal status må LH-, FSH- og/eller østradiolnivå måles før behandlingsstart for å fastsette sikker menopausal status. Dokumentasjon mangler ved bruk hos pasienter med ClCR <10 ml/minutt. Potensiell nytte/risiko bør vurderes nøye før disse behandles med letrozol. Bruk av letrozol er studert hos et begrenset antall ikke-metastaserende pasienter med mild til moderat og alvorlig nedsatt leverfunksjon. Hos personer uten kreft med alvorlig nedsatt leverfunksjon (levercirrhose og «Child Pugh score» C) økte systemisk eksponering og terminal halveringstid 2–3 ganger. Bør derfor gis med forsiktighet og etter en grundig vurdering av potensiell risiko/nytte for slike pasienter. Hos kvinner som har forhistorie med osteoporose og/eller tidligere frakturer, eller som har økt risiko for osteoporose, bør mineraltettheten (BMD) bestemmes vha. bentetthetsmåling før adjuvant og utvidet adjuvant behandling påbegynnes. Disse kvinnene bør under og etter behandling følges opp med tanke på utvikling av osteoporose.

Behandling eller forebygging av osteoporose bør igangsettes og følges nøye opp når dette er nødvendig. Ettersom svimmelhet, slapphet og søvnighet kan opptre, anbefales det å utvise forsiktighet ved bilkjøring og håndtering av maskiner. Inneholder laktosemonohydrat og bør derfor ikke brukes ved sjelden, arvelig galaktoseintoleranse, lapp-laktasemangel eller glukose-galaktosemalabsorpsjon.

Interaksjoner: Letrozol hemmer cytokrom P-450-isoenzymene 2A6 og til en viss grad 2C19 in vitro. Forsiktighet bør utvises ved samtidig behandling med andre legemidler der metabolismen hovedsakelig avhenger av disse isoenzymene og dersom de har et smalt terapeutisk vindu.

Graviditet/Amming: Se Kontraindikasjoner. Før behandlingsstart må behov for graviditetstest og bruk av sikker prevensjon vurderes hos kvinner som potensielt kan bli gravide, inntil postmenopausal status er fastsatt.

Bivirkninger: Vanligvis milde eller moderate. Inntil 1/3 av pasientene som har metastaser, inntil 70–75% som får adjuvant behandling og inntil 40% som får utvidet adjuvant behandling kan få bivirkninger. De vanligste hos pasienter som har metastaser er hetetokter, artralgi, kvalme og tretthet. Mange bivirkninger kan tilskrives østrogenmangel (f.eks. hetetokter, håravfall og vaginal blødning). Ved utvidet adjuvant behandling (med median oppfølgingstid på 28 måneder) er det sett økt insidens av hetetokter, artralgi/artritt og myalgi. De fleste av disse er observert i løpet av 1. behandlingsår. En økt, men ikke signifikant insidens av osteoporose og benfrakturer er observert. Ved ytterligere utvidet adjuvant behandling, etter en median behandlingsvarighet på 47 måneder, er

det sett økt insidens av hetetokter, artralgi/artritt og myalgi. De fleste av disse er observert i løpet av 1. behandlingsår. En økt insidens av osteoporose og benfrakturer er observert. Nydiagnostisert osteoporose ble rapportert hos 3,6%, mens frakturer ble rapportert hos 5,1%. Tromboemboliske hendelser (1,5%), angina pectoris (0,8%), hjerteinfarkt (0,7%) og hjertesvikt (0,9%) har forekommet på ulike tidspunkter etter behandlingsstart. Svært vanlige (≥1/10): Hud: Økt svette. Muskel-skjelettsystemet: Artralgi. Øvrige: Hetetokter, tretthet inkl. asteni. Vanlige (≥1/100 til <1/10): Gastrointestinale: Kvalme, brekninger, dyspepsi, obstipasjon, diaré. Hud: Håravfall, utslett, inkl. erytematøst, makulopapuløst, psoriasislignende og vesikulært utslett. Muskel-skjelettsystemet: Myalgi, bensmerter, osteoporose, benfrakturer. Nevrologiske: Hodepine, svimmelhet. Psykiske: Depresjon. Stoffskifte/ernæring: Anoreksi, økt appetitt, hyperkolesterolemi. Undersøkelser: Vektøkning. Øvrige: Utilpasshet, perifere ødem. Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Blod/lymfe: Leukopeni. Gastrointestinale: Abdominale smerter, stomatitt, munntørrhet.

Hjerte/kar: Palpitasjoner, takykardi, tromboflebitt inkl. overflatisk og dyp tromboflebitt, hypertensjon, iskemiske kardiale hendelser. Hud: Kløe, tørr hud, urticaria. Infeksiøse: Urinveisinfeksjon. Kjønnsorganer/bryst: Vaginal blødning, vaginal utflod, tørr vagina, brystsmerter. Lever/galle: Økning i leverenzymer. Luftveier: Dyspné, hoste. Muskel-skjelettsystemet: Artritt. Nevrologiske: Søvnighet, søvnløshet, svekket hukommelse, dysestesi inkl. parestesi og hypoestesi, smaksforstyrrelser, cerebrovaskulære skader. Nyre/urinveier: Økt vannlatingsfrekvens. Psykiske: Angst inkl. nervøsitet og irritabilitet. Stoffskifte/ernæring: Generelle ødem.

Svulster/cyster: Smerter lokalisert til svulster. Undersøkelser: Vekttap. Øye: Katarakt, irritasjon i øyet, tåkesyn. Øvrige: Pyreksi, tørre slimhinner, tørste. Sjeldne (≥1/10 000 til <1/1000): Hjerte/kar: Lungeemboli, arteriell trombose, cerebrovaskulært infarkt. Svært sjeldne (<1/10 000), ukjent: Hud: Angioødem, anafylaktisk reaksjon.

Overdosering/Forgiftning: Isolerte tilfeller med overdosering med letrozol er rapportert. Ingen spesifikk behandling ved overdosering, men behandlingen bør være symptomatisk og støttende.

Egenskaper: Klassifisering: Selektiv, ikke-steroid aromatasehemmer.

Virkningsmekanisme: Hemmer aromataseenzymet ved kompetitiv binding til hemdelen i cytokrom P-450-subenheten av enzymet og medfører dermed redusert østrogenbiosyntese i alle vev. Via reduksjon i konsentrasjonen av sirkulerende østrogen, kan veksten av østrogenfølsom tumor hemmes. Hos postmenopausale pasienter med avansert brystkreft har daglige doser på 0,1–5 mg letrozol vist å redusere plasmakonsentrasjonen av østradiol, østron og østronsulfat med 75–95% i forhold til «baseline» hos alle de behandlede pasientene. Absorpsjon: Raskt og fullstendig. Absolutt biotilgjengelighet er 99,9%. Maks. plasmakonsentrasjon oppnås 1–2 timer etter inntak. Proteinbinding: Ca. 60%. Fordeling: Tilsynelatende distribusjonsvolum: 1,87 liter/kg. Konsentrasjonen av letrozol i erytrocytter er ca. 80% av plasmakonsentrasjonen. Halveringstid: Ca. 48 timer. Metabolisme: I lever, via CYP 3A4 og CYP 2A6, hovedsakelig til en farmakologisk inaktiv carbinolmetabolitt. Utskillelse: Hovedsakelig via urin, noe i feces.

Pakninger og priser: 30 stk. (blister) 184259. 100 stk. (blister) 184275.

Refusjon: Se L02B G04, side f. i Refusjonslisten.

Sist endret: 15.06.2009 (SPC 08.05.2009)

Foto: Morten Krogvold

Aromatasehemmer.

artell.no

Femar «Novartis»

(5359/06.2009)

T1

Referanser: 1) Thürlimann et al N Engl J Med 2005;353:2747-57 2) Goss et al J clin Oncol 2008 April 20;26(12):1948-55 3) Goss et al N Engl J Med 2003;349 (19):1793 4) Howell et al. Lancet 2005;365:60-62 5) www.nbcg.no 6) Mouridsen H et al San Antonio Breast Cancer Symposium, 31st Annual Meeting 2008. Abstract 13 Fase III studie, randomisert, dobbel-blind, kontrollert klinisk studie, menopausale kvinner med tidlig oppdaget brystkreft, n=8.010. www.ibcsg.org (http://www.totalcme.com/IBCSG/ presentation/)

Tlf.: 23 05 20 00 – Fax: 23 05 20 01 – www.novartis.no Novartis Norge AS – Postboks 237 Økern – 0510 Oslo

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 4

2009-09-28 13.21

Vitenskapelige forhandlinger

(5359/06.2009)

artell.no

Foto: Morten Krogvold

19-23 oktober 2009

PROGRAMOVERSIKT

5

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 5

2009-09-28 13.21

C Zometa Novartis Benresorpsjonshemmer.

Varenummer ATC-nr.: M05B A08

KONSENTRAT TIL INFUSJONSVÆSKE, oppløsning 4 mg/5 ml: 1 ml inneh.: Zoledronsyremonohydrat tilsv. zoledronsyre 0,8 mg, mannitol, natriumsitrat, sterilt vann.Indikasjoner: Forebygging av skjelettrelaterte hendelser (patologiske frakturer, ryggmargskompresjon, bestråling eller kirurgisk behandling av skjelettmetastaser, eller tumorindusert hyperkalsemi) hos pasienter med utbredt kreftsykdom som involverer skjelettet. Behandling av tumorindusert hyperkalsemi (TIH). Dosering: Skal kun brukes av leger med erfaring i bruk av intravenøse bisfosfonater. Infusjonsvæsken må ikke blandes med kalsium eller andre infusjonsvæsker med toverdige kationer, som f.eks. Ringer-laktat oppløsning, og bør administreres alene i separat infusjonsslange. Voksne og eldre: Anbefalt dose til forebygging av skjelettrelaterte hendelser ved utbredt kreftsykdom som involverer skjelettet, er zoledronsyre 4 mg infusjonsvæske (fortynnet med 100 ml natriumklorid 9 mg/ ml eller glukoseoppløsning 50 mg/ml), gitt som i.v. infusjon over minst 15 minutter hver 3.-4. uke. Pasienten bør også få 500 mg oralt kalsiumtilskudd og 400 IE D-vitamin daglig. Anbefalt dose ved hyperkalsemi (albuminkorrigert serumkalsium ≥12 mg/dl eller 3 mmol/liter) er zoledronsyre 4 mg infusjonsvæske (fortynnet i 100 ml natriumklorid 9 mg/ml eller glukoseoppløsning 50 mg/ml), gitt som enkel i.v. infusjon over minst 15 minutter. Pasienten må være godt hydrert før og under administrering av zoledronsyre. Nedsatt nyrefunksjon: TIH: Ved alvorlig nedsatt nyrefunksjon bør preparatet kun brukes etter nytte-/risikoevaluering. Unødvendig med dosejustering ved serumkreatinin <400 μmol/liter eller <4,5 mg/dl. Forebygging av skjelettrelaterte hendelser hos pasienter med utbredt kreftsykdom som involverer skjelettet: Serumkreatinin og kreatininclearance (ClCR) bør bestemmes når behandling initieres hos pasienter med multippelt myelom eller metastatiske benlesjoner fra solide tumorer. ClCR beregnes ut fra serumkreatinin ved å bruke Cockcroft-Gault-formelen. Preparatet anbefales ikke ved alvorlig nedsatt nyrefunksjon, dvs. ClCR <30 ml/minutt.

Følgende doser anbefales til pasienter med benmetastaser ved ClCR 30–60 ml/minutt: Kreatininclearance ved behandlingsstart (ml/minutt) >60 50–60 40–49 30–39

Anbefalt dose1 4 mg 3,5 mg 3,3 mg 3 mg

Volum konsentrat 5 ml 4,4 ml 4,1 ml 3,8 ml

1 Doser er beregnet ut fra ønsket AUC på 0,66 mg × timer/liter (ClCR= 75 ml/minutt). De lavere dosene som er anbefalt for pasienter med nedsatt nyrefunksjon forventes å gi samme AUC som observert hos pasienter med kreatininclearance på 75 ml/minutt. Det opptrukne volum av konsentratet må fortynnes videre i 100 ml steril natriumkloridoppløsning 9 mg/ml eller glukoseoppløsning 50 mg/ml. Serumkreatinin bør måles før hver dose, og behandlingen holdes tilbake hvis nyrefunksjonen forverres. Behandlingen bør kun gjenopptas når serumkreatinin igjen er innenfor en økning på 10% av verdien ved behandlingsstart, og da med samme dose som før behandlingen ble avbrutt. Preparatet bør ikke brukes til barn. Kontraindikasjoner: Overfølsomhet for zoledronsyre, andre bisfosfonater eller noen av hjelpestoffene. Amming.

Graviditet. Forsiktighetsregler: Før administrering må pasientene vurderes for å sikre at de er tilstrekkelig hydrert. Overhydrering bør unngås ved risiko for hjertesvikt. Etter behandlingsstart bør hyperkalsemirelaterte metabolske parametre, som serumnivåene av kalsium, fosfat og magnesium, følges nøye. Hvis hypokalsemi, hypofosfatemi eller hypomagnesemi oppstår, kan det være nødvendig med tilleggsbehandling i en kort periode. Pasienter med ubehandlet hyperkalsemi har som regel en viss grad av nedsatt nyrefunksjon. Nøye oppfølging av nyrefunksjonen bør derfor vurderes. Sikkerhet og effekt hos barn er ikke kjent og preparatet bør derfor ikke brukes til barn. Hos pasienter med TIH med tydelig forverring av nyrefunksjonen bør det vurderes nøye hvorvidt den potensielle fordelen med behandling oppveier mulig risiko. For å avgjøre om pasienter med benmetastaser skal behandles for å forebygge skjelettrelaterte hendelser, bør det tas i betraktning at behandlingseffekten inntrer etter 2-3 måneder. Behandling med bisfosfonater er forbundet med tilfeller av nedsatt nyrefunksjon. Faktorer

Novartis Norge AS – Pb 237 Økern – 0510 Oslo – Tlf.: 23 05 20 00 – Fax: 23 05 20 01 – www.novartis.no

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 6

2009-09-28 13.21

P ro st

m e ta st a se r e n te r m e d si a p ft re k ta a

vet at

yrebar d r e g a d hver

Ta e M O Z l a f anbe

Graviditet/Amming: Skal ikke brukes under graviditet og amming. Se Kontraindikasjoner. Bivirkninger: Svært vanlige (≥1/10): Øvrige: Hypofosfatemi. Vanlige (≥1/100 til <1/10): Blod/lymfe: Anemi. Gastrointestinale: Kvalme, oppkast, anoreksi. Muskel-skjelettsystemet: Bensmerte, myalgi, artralgi, generell smerte. Nevrologiske: Hodepine. Nyre/urinveier: Nedsatt nyrefunksjon. Øye: Konjunktivitt. Øvrige: Feber, influensalignende syndrom (inkl. tretthet, frysninger, sykdomsfølelse og rødme), økt kreatinin og urinsyre i blod, hypokalsemi. Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Blod/ lymfe: Trombocytopeni, leukopeni. Gastrointestinale: Diaré, forstoppelse, abdominale smerter, dyspepsi, stomatitt, munntørrhet. Hjerte/kar: Hypertensjon, hypotensjon. Hud: Kløe, utslett (inkl. erytematøst og makuløst utslett), økt svetting. Immunsystemet: Hypersensitivitetsreaksjoner. Luftveier: Dyspné, hoste. Muskel-skjelettsystemet: Muskelkramper. Nevrologiske: Svimmelhet, parestesi, smaksforstyrrelser, hypoestesi, hyperestesi, tremor. Nyre/urinveier: Akutt nyresvikt, hematuri, proteinuri. Psykiske: Angst, søvnforstyrrelser. Øye: Tåkesyn. Øvrige: Brystsmerter, hypomagnesemi, hypokalemi, asteni, perifert ødem, reaksjoner på injeksjonsstedet (inkl. smerte, irritasjon, hevelse, indurasjon), vektøkning. Sjeldne (≥1/10 000 til <1/1000): Blod/lymfe: Pancytopeni. Hjerte/kar: Bradykardi. Immunsystemet: Angionevrotisk ødem. Psykiske: Forvirring. Øvrige: Hyperkalemi, hypernatremi. Svært sjeldne (<1/10 000), ukjent: Øye: Uveitt, episkleritt. Det er rapportert tilfeller av osteonekrose, primært i kjeven (se Forsiktighetsregler). Mange av disse pasientene viste tegn til lokal infeksjon, inkl. osteomyelitt. Kreftdiagnose, annen behandling (f.eks. kjemoterapi, strålebehandling, kortikosteroider), andre alvorlige sykdomstilstander (f.eks. anemi, koagulopati, infeksjon, underliggende sykdom i munnhulen) er dokumenterte risikofaktorer for utvikling av osteonekrose i kjeven. I svært sjeldne tilfeller er det rapportert hypotensjon som har ført til synkope eller sirkulatorisk kollaps, hovedsakelig hos pasienter med underliggende risikofaktorer, atrieflimmer, somnolens, bronkokonstriksjon, anafylaktisk reaksjon og urticaria. Overdosering/Forgiftning: Pasienter som har fått høyere doser enn anbefalt, bør overvåkes nøye fordi nedsatt nyrefunksjon (inkl. nyresvikt) og unormaliteter i serumelektrolytter (inkl. kalsium, fosfat og magnesium) er observert.

Hvis hypokalsemi oppstår, bør infusjon av kalsiumglukonat gis når det er klinisk indisert. Se Giftinformasjonens anbefalinger M05B A08. Egenskaper: Klassifisering: Bisfosfonat med spesifikk virkning på ben. Inhibitor av osteoklastisk benresorpsjon. Virkningsmekanisme: Ukjent. Proteinbinding: Ca. 56%. Halveringstid: Rask bifasisk eliminasjon med halveringstider på 0,24 timer og 1,87 timer, etterfulgt av en eliminasjonsfase med en terminal halveringstid på 146 timer. Ingen akkumulering av zoledronsyre i plasma etter multiple doser gitt hver 28. dag. Utskillelse: Via nyrene. Total clearance fra kroppen er ca. 5 liter/time uavhengig av dose. Pakninger og priser: 5 ml kr 2746,00.

Sist endret: 21.10.2008

9078/Artell.no

som kan øke risikoen for forverring av nyrefunksjonen inkluderer dehydrering, allerede nedsatt nyrefunksjon, gjentatte behandlinger med Zometa og andre bisfosfonater, samt bruk av andre nefrotoksiske legemidler. Selv om risikoen reduseres ved å administrere zoledronsyre over 15 minutter, kan forverring av nyrefunksjonen fortsatt forekomme. Forverring av nyrefunksjonen, inkl. utvikling til nyresvikt og behov for dialyse er rapportert etter oppstart, eller etter en enkeltdose. Økning i serumkreatinin kan også forekomme hos noen pasienter ved kronisk administrering av zoledronsyre med anbefalte doser til forebygging av skjelettrelaterte hendelser, men mindre hyppig. Lavere doser anbefales ved initiering av behandling hos pasienter med benmetastaser med mild til moderat nedsatt nyrefunksjon. Pga. potensiell innvirkning av zoledronsyre på nyrefunksjonen, mangel på kliniske sikkerhetsdata hos pasienter med alvorlig nedsatt nyrefunksjon ved behandlingsstart (serumkreatinin ≥400 μmol/liter eller ≥4,5 mg/dl hos pasienter med TIH, serumkreatinin ≥265 μmol/ liter eller ≥3,0 mg/dl hos pasienter med kreft og benmetastaser), og kun begrensede farmakokinetiske data hos pasienter med alvorlig nedsatt nyrefunksjon ved behandlingsstart (kreatininclearance <30 ml/minutt), anbefales ikke bruk hos denne pasientgruppen. Det er begrensede kliniske data hos pasienter med alvorlig nedsatt leverfunksjon. Tilfeller av osteonekrose i kjeven er rapportert, hovedsakelig hos kreftpasienter. Mange av disse pasientene ble samtidig behandlet med kjemoterapi og kortikosteroider. De fleste tilfellene er rapportert i forbindelse med tannbehandling f.eks. tanntrekking. Mange av pasientene viste tegn til lokal infeksjon, inkl. osteomyelitt. Ved samtidige risikofaktorer (f.eks. kreft, kjemoterapi, kortikosteroider, dårlig munnhygiene) bør tenner undersøkes og nødvendig forebyggende tannbehandling vurderes før behandling med bisfosfonater.

Invasiv tannbehandling bør om mulig unngås hos slike pasienter under behandling med bisfosfonater. Tannkirurgi kan forverre tilstanden hos pasienter som utvikler osteonekrose i kjeven under behandling med bisfosfonater. Selv om årsakssammenheng ikke er vist, bør tannkirurgiske inngrep unngås da tilhelingen etter inngrepet kan forlenges. Hos pasienter der tannbehandling er nødvendig foreligger det ingen data som antyder at seponering av bisfosfonatet reduserer risikoen for osteonekrose i kjeven. Hver pasient bør håndteres ut fra en individuell nytte-/risikoevaluering på grunnlag av den kliniske vurderingen til behandlende lege. Det er i sjeldne tilfeller rapportert om alvorlige, og i enkelte tilfeller funksjonsnedsettende smerter i ben, ledd og/eller muskulatur hos pasienter som bruker bisfosfonater. Interaksjoner: Forsiktighet bør utvises når bisfosfonater gis sammen med aminoglykosider, da legemidlene kan ha additiv effekt som resulterer i et lavere serumkalsiumnivå i lengre perioder enn nødvendig. Forsiktighet bør også utvises ved bruk sammen med andre potensielt nefrotoksiske legemidler. Hos pasienter med multiple myelomer kan risikoen for svekket nyrefunksjon øke når intravenøse bisfosfonater brukes i kombinasjon med talidomid.

2,3

5169/03.2009

Skjelettkomplikasjoner kan ødelegge og forkorte livet til pasienter med metastatisk kreft.1 Hvis du starter behandlingen tidlig, og doserer månedlig, vil du redusere og utsette pasientens skjelettkomplikasjoner.

References: 1. Oefelein et al J. Urol. 2002;168:1005-1007 2. Saad et al Semin Oncol 2007;34:s17-s23 3. Hatoum et al Cancer 2008;113:1438-1445

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 7

2009-09-28 13.21

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 8

2009-09-29 11.47

kl. SAGA AB 08:00 08:30 09:00 Traume-symposium 09:30 10:00 10:30 11:00 Kaffe 11:30 Traume-symposium 12:00 12:30 13:00 Lunsj 13:30 14:00 Traume-symposium 14:30 15:00 15:30 Kaffe 16:00 Traume-symposium 16:30 17:00 17:30

SAGA C

Ca. mam. kurs

Lunsj

Ca. mam. kurs Kaffe Ca. mam. kurs

AUDI B

NOBEL

MANDAG 19 OKTOBER 2009

AUDI-A

BERGMANN

VAAGE

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 9

2009-09-29 11.47

Maxillofascial kirurgi

Generell kir.

Traumatologi

kl. SAGA AB SAGA C 07:50 Traume - Frie foredrag 08:30 Ca. mam. kurs 09:00

09:30 Kaffe Kaffe 10:00 Traume - Frie foredrag Ca. mam. kurs 10:30

11:00 Traume-symposium 11:30 Lunsj 12:00 Lunsj

12:30 Ca. mam. kurs 13:00 Traume-symposium 13:30 Kaffe 14:00 Ca. mam. kurs

14:30 Kaffe 15:00 Traume-symposium 15:30

16:00

16:30

Mamma- og endokrin kirurgi

Karkirurgi og Thoraxkirurgi

Gastroentrologi

NOBEL

Kar - kurs

Kaffe

Kar - kurs

Kaffe Kar - kurs

TISDAG 20 OKTOBER 2009

AUDI-A AUDI B

Symposium:

Lyskebrokk - smerter

Kaffe Kar - kurs Symposium:

Lapraskopisk colon kir.

Lunsj

Urologi

BERGMANN

Plastikkirurgi

VAAGE

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 10

2009-09-29 11.47

kl. SAGA AB 08:00 Gastro - Øvre ff 0 8:30 09:00 09:30 10:00 Kaffe 10:30 Gastro - Øvre ff 11:00 11:30 12:00 12:30 Lunsj 13:00 13:30 Gastro - Barn 14:00 14:30 Kaffe 15:00 Gastro - Diverse 15:30 16:00 16:30 NGKF - GF 17:00 17:30 18:00

SAGA C

Ca. mam. kurs

Kaffe Ca. mam. kurs

Lunsj

Ca. mam. kurs

Kaffe Ca. mam. kurs

NOBEL BERGMANN

NORKAR GF

Kaffe

Kar ff

Lunsj

Kaffe

KARKIR. DEBATT Endovaskulær kir. ??

ONSDAG 21 OKTOBER 2009

AUDI-A AUDI B

BSS - kurs evaluering

Kaffe Lunsj Symposium:

Molekylærbiologi

i ca. prostata Safe Surgery Saves Lives - EURO workshop Lunsj m/Anestesi foreningen

Symposium:

Ca. prostata

Norsk Selskap for Craniofacial kirurgi Årsmøte

VAAGE

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 11

2009-09-29 11.47

Maxillofascial kirurgi

Generell kir.

Traumatologi

Mamma- og endokrin kirurgi

Karkirurgi og Thoraxkirurgi

Gastroentrologi

TORSDAG 22 OKTOBER 2009

Urologi

Plastikkirurgi

kl. SAGA AB SAGA C AUDI-A AUDI B NOBEL BERGMANN VAAGE 08:00 Gastro - Nedre / Basal Mamma-symp.

08:30 Plastikkir. ff

Kar ff Barnekirurgi: Symposium

09:00

Mamma ff Urologi ff Kaffe Kort tarm hos barn

09:30 Kaffe

Kar ff

Kaffe Kaffe 10:00 Gastro - Nedre Kaffe

10:30 Plastikkir. ff Mamma ff Urologi ff

11:00

Lunsj

11:30 Lunsj Lunsj

Lunsj

12:00 Lunsj

Kar GF

Plastikkir. ff Endokrin-symp.

Lunsj

Barnekirurgi: Diverse Lunsj

12:30 13:00 Gastro - Nedre

Kasustikker, etc Maxillofac.-FF

13:30

Kaffe 14:00 Kaffe Endokrin ff Urologi GF

Plastikkir. ff Kaffe Maxillofac. GF 14:30 Kaffe

Kaffe 15:00 Gastro - Diverse

Thorax GF NBKF - GF

Kaffe Mamma / Endokrin GF

15:30 16:00

16:30 Plastikkir. GF

17:00 NKF-GF

17:30

18:00

18:30

19:00

19:30

20:00 KIRURG MIDDAG KIRURG MIDDAG KIRURG MIDDAG KIRURG MIDDAG KIRURG MIDDAG KIRURG MIDDAG KIRURG MIDDAG

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 12

2009-09-29 11.47

Generell kir.

Traumatologi

Mamma- og endokrin kirurgi

Karkirurgi og Thoraxkirurgi

AUDI B

Urologi ff

Kaffe Urologi ff

PRISER Lunsj

Gastroentrologi

NOBEL

Thorax ff

Kaffe Thorax ff

Lunsj

Thorax ff

Kaffe Thorax ff

FREDAG 23 OKTOBER 2009

SAGA AB SAGA C AUDI-A

Symposium:Rektal prolaps Symposium:

Facial Plastic Surgery Kaffe

Symposium:Rektal prolaps Kaffe

Symposium:

Kaffe Facial Plastic Surgery Symposium:Rektal prolaps

Lunsj

Lunsj

Symposium:

Facial Plastic Surgery

Kaffe

Symposium:

Facial Plastic Surgery

Maxillofascial kirurgi

kl.

08:00 08:30 09:00 09:30 10:00 10:30 11:00 11:30 12:00 12:30 13:00 13:30 14:00 14:30 15:00 15:30 16:00

Urologi

BERGMANN

Plastikkirurgi

VAAGE

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

UNIVERSITETSKURS

13

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 13

2009-09-28 13.21

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Cancer mammae - diagnose, behandling og adjuvant terapi Kurs nr.: O-23828 Dato: 19.10 - 21.10.2009 Målgruppe: Kurset er planlagt for kirurger i utdannelse for spesialiteten bryst- og endokrinkirurgi og er obligatorisk for denne gruppen. Også onkologer,, radiologer og patologer i utdanning med spesiell interesse for cancer mamma vil ha nytte av kurset. Leger i utdannelse i generell kirurgi og allmennpraktikere vil få godkjent dette kurset, men vi gjør oppmerksom på at St Olavs Hospital har eget kurs spesielt for denne målgruppen Læringsmål: Deltakerne skal tilegne seg den nødvendige basale kunnskap om biologi, utredning og behandling av primærcancer i mammae. Det vil også bli gitt orientering om residivbehandling og spesielle problemer.

Kurskomite: Rolf Kåresen (kursleder på vegne av spesialitetskomiteen Bryst- og endokrinkirugi) og Erik Wist (på vegne av NBCG). Begge Ullevål Universitetssykehus Kurssted: Rica Holmenkollen Park Hotell Antall deltakere: 80 Mandag 19. oktober 2009 Epidemiologi/genetikk Møteleder: Rolf Kåresen 10.00 Åpning av kurset. Kursleder.

10.15 Forekomst/utviklingstendens og risikofaktorer for brystkreft. Lars Vatten, Norges Teknisk Naturvitenskaplige Universitet.

11.00 Basale genetiske mekanismer, lynkurs for kirurger. Hans Kristian Vollan, Ullevål iniversitessykehus/Riks-Radiumhospitalet 12.30 Lunsj.

13.15 Utredning av risiko for arvelig brystkreft. Anbefalte retningslinjer for oppfølgning og profylaktisk mastektomi. Pål Møller, Genetisk avdeling, Rikshospitalet 14.00 Pause Diagnostikk 14.15 Billeddiagnostikk. Marit Muri Holmen, Røntgenavdelingen, Riks-Radiumhospitalet.

15.00 Makroskopis og mikroskopisk anatomi og patologi. Fibroadenomatose, epitelhyperplasi med og uten atypi/in situ forandringer. Hvor går skillelinjene? Histologiske cancertyper og betydning for prognose. Lars Akselsen, Haukeland sykehus 15.30 Finnålsaspirasjonscytologi versus syliderbiopsi ved palpable og ikke palpable malignitetssuspekte forandringer. Immuncytokjemiske metoder. Torill Sauer, Patologiskanatomisk avdeling, Ullevål universitetssykehus 16.00 Trippeldiagnostikkens fallgruber. Diskusjon: Auditoriet, Skaane, Akselen, Sauer, Turid Aas 16.30 Slutt

14

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 14

2009-09-28 13.21

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Tirsdag 20. oktober 2009 Diagnostikk/Behandling Møteleder: Ellen Schlichting

08.30 Mammografiscreening. Resultatene fra Forskningsrådets evaluering. Berit Damtjernhaug, Kreftregistret.

09.10 Hovedlinjer i klinisk undersøkelse. Utvikling og behandling av benigne lidelser i mamma: Gynecomasti, kronisk mastitt, juvenil papillomatose, fibroadenomer etc. Turid Aas, Haukeland universitetssykehus 09.40 Pause.

10.00 Logistikk for diagnostikk og behandling. Vacumbiopsiens plass. Roar Guleng, Bryst- og endokrinkirurgisk seksjon, Sykehuset i Østfold 10.40 Kirurgisk behandlingsstrategi, når brystbevarende og når radikalkirugi? Sentinel node teknikken. Ellen Schlichting, Ullevål universitetssykehus.

11.20 Lunsj 12.30 Konvensjonell strålebehandling etter primær kirurgi. Indikasjoner, resultater og senfølger. Bjørn Naume.

13.10 Intraoperativ stråleterapi. Er den klar for rutinebruk og i så fall for hvilke pasientgrupper? Steinar Lundgren. NTNU 13.40 Pause 14.00 Systemisk adjuvant behandling til stadium 1 og 2. Erik Wist, Ullevål universitetssykehus 14.40 Behandling og oppfølging av lobulær og duktal epitelhyperplasi og lobulært og duktalt carcinoma in situ. Rolf Kåresen, Ullevål universitetssykehus 15.20 Brystkreft som psykisk traume. Inger Schou, Kirurgisk divisjon, Ullevål universtitessykehus.

16.00 Slutt

15

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 15

2009-09-28 13.21

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Onsdag 21. oktober 2009 Oppfølging/Tilbakefall Møteleder: Jan Erik Varhaug 08.30 Grunnlag for rutinemessig kontroll etter operasjon. Hvordan og av hvem? Jan Erik Varhaug, Kirurgisk avdeling, Haukeland Universitetssykehus 09.00 Fysioterapi ved cancer mammae. Åse Sager, Ullevål Universitetssykehus.

09.30 Lokale og regionale residiv. Behandling og senresultater. Bjørn Naume 10.15 Pause 10.30 Prinsipper for behandling av fjernmetastaser. Bjørn Naume..

11.15 Lunsj Rekonstruksjon/spesielle problemer 12.30 Principles and practice of oncoplastic and reconstructive surgery in breast cancer. Dich Rainsbury.

13.30 Discussion 13.45 Diagnosikk og behandling av phylloidestumor og sarcomer. Niels Kroman, Rigshospitalet, København 14.15 Pause 14.30 Cancer mammae hos eldre og hos menn. Utredning og behandling av akillemetastaser med ukjent utgangspunkt. Ivar Guldvog, Sjukehuset Telemark 15.00 Risiko for brystkreft og tilbakefall av brystkreft ved bruk av østrogener. Cancer under og etter gravitet. Nils Kroman, Rigshospitalet, København 15.45 Innlevering av evalueringsskjema og utdeling av kursbevis.

16

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 16

2009-09-28 13.21

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Karkirurgi - etikk, holdninger, læring og mestring Kurs nr.: O-24298 Dato: 20.10 - 20.10.2009 Målgruppe: Leger under utdanning samt etterutdanning av spesialister.

Læringsmål: Deltakeren skal ha lært å bruke registre, publikasjoner og skademeldinger til kvalitetssikring av egen praksis og bruk i videre-/etterutdanning, samt være bevisstgjort på ressursbruk og diskutert samt plenumsdiskusjoner.

Innhold: Kurset baseres på forelesninger med gode visuelle demonstrasjoner. Kasuistikker vil bli presentert og åpenhet rund feilbehandling.

Kurskomite: Seksjonsoverlege Lars Erik Staxrud (kursleder), seksjonsoverlege Tor L. Flørenes, avd.overlege Jon Otto Sundhagen, overlege Jørgen J. Jørgensen, Oslo Vaskulære Senter (OVS), Aker universitetssykehus HF. Kurssted: Holmenkollen Park Hotell, I forbindelse med Norsk Kirurgisk Forenings Høstmøte Antall deltakere: 80 Antall kurstimer: 8 Tirsdag 20. oktober 2009 08.30 Åpning av kurset. Kursleder Lars Erik Staxrud Når man gjør feil - hva da?

08.40 Den vanskelige og gode samtalen. Sykehuspreset Anne Grete Rørvik, AUS 09.10 Medias rolle. Journalist Anne Hafstad, Aftenposten 09.35 Legeforeningens rolle. Representant fra DNLF 10.00 Plenumsdiskusjon.

10.20 Pause.

Skademeldinger - registre 10.40 NPE (arbeidsrutiner, regelverk, statistikk). Bjørn Bergholtz, NPR 11.05 Hva er rimelig å melde? Jon Otto Sundhagen 11.30 Bruk av registre. Professor Steinar Aune, Helse Bergen HF 11.55 Hvordan lære av egne feil? Overlege Erik Halbakken, Sykehuset Vestfold 12.20 Plenumsdiskusjon.

12.40 Lunsj.

Bruk av ressurser 13.40 Innføring av ny teknologi. Faglige og etiske utfordringer. Professor Erik Fosse, Intervensjonssenteret, Rikshospitalet/Radiumhospitalet 14.05 Er det et overforbruk av tjenester? Hvem bør rekvirere hva? Hvordan henvise?

Praksiskonsulent AUS/allmennpraktiserende lege Eivind Myhre og Lars Erik Staxrud 14.30 Hvilke krav kan vi stille til pasientene? Pasientens eget ansvar. Avd.overlege Terje Hasselgård, Molde sjukehus 14.55 Plenumsdiskusjon.

15.15 Pause.

Videre- og etterutdanning 15.30 Hvem bør bli karkirurg? Prosessen under spesialistutdanningen. Tor Flørenes 15.55 Bruk og tolkning av publikasjoner relatert til egen praksis. Seksjonsoverlege Kirsten Krogh-Sørensen, Rikshospitalet/Radiumhospitalet 16.20 Plenumsdiskusjon.

16.30 Avslutning. Lars Erik Staxrud

17

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 17

2009-09-28 13.21

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

18

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 18

2009-09-28 13.21

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

MØTER OG SYMPOSIUM

NR

Dag

S-1

Man. 09:00

KL

S-1

Tir.

11.00

S-2

Tir.

09:00

S-3

Tir.

11:00

S-4

Ons 09.00

S-5

Ons 12:30

S-6

Ons 11:00

S-7

Ons 14:00

S-8

Ons 14:30

S-9

Tor. 08:00

S-10

Tor. 12:30

S-11

Tor. 08:30

S-12

Fre. 08:30

S-13

Fre. 08:30

Møterom

Møter og symposium

Side

Traua seminar Dag 1: Massive bleeding in trauma Saga AB Traua seminar Dag 2: Trauma systems Smerter ved operasjon for lyskebrokk Audi-A Education in colorectal laparoscopic surgery Audi-A Basic Surgical Skills Audi-A WHOs Safe Surgery Checklist Audi-A Molecular biology in prostate cancer Audi-B Curative treatment of localized prostate cancer Audi-B Diskusjonsmøte: Endovaskulær kirurgi – veien fremmover?

Nobel Training and education of breast surgeons Audi-A Hyperparathyroeoidisme.hvilke pasienetr bør tilbys kirurgi?

Audi-A Bergmann Barnekirurgisk symposium Saga-AB Rektalt prolaps: utredning og behandlingsstrategi Saga-C Facial Plastic Surgery

20

Saga AB

21 22 23 25 27 28 29 31 32 33 35 37

41 39

19

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 19

2009-09-28 13.21

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

TRAUMA SEMINAR Holmenkollen Park Hotel –Saga Hall AB MONDAY 19th October

09.00 – 13.00 Massive bleeding in trauma Chairs: Signe Søvik & Pål Aksel Næss Introduction and case discussion to wake you up!

Massive transfusion protocols Acute traumatic coagulopathy Thromboelastography in trauma useful or just another expensive gadget?

Case discussion – FLOOR vs PANEL

Dr. T. Gaarder, Trauma Unit, OUH Dr. P. Johansson, Blood Bank, RH, Denmark Dr. N. O. Skaga, Anesthesia, OUH Dr. P. Johansson, Blood Bank, RH, Denmark Dr. P. A. Næss, Trauma Unit, OUH

11.00-11.30 COFFEE Chairs: Johan Pillgram-Larsen & Anders Holtan Blood supply in a resource challenged war zone Blood bank challenges in a major trauma centre The usefulness of treatment protocols in ICU? Case discussion – FLOOR vs PANEL

Prof. M. Gilbert, Anaesthesia, UNN Prof. H. E. Heier, Blood Bank, OUH Prof. K. Sunde, Surgical ICU, OUH Dr. P. A. Næss, Trauma Unit, OUH

13.00-14.00 LUNCH

14.00 – 17.00 Disaster preparedness Chairs: Jannicke Mellin-Olsen & Erik Fosse NOTAK & NAKOS – future roles and cooperation A major disaster exercise –lessons learned?

A supervisory perspective on the chain of survival in Norway NBC – a national competence centre

Dr. J. E. Nilsen, NAKOS, OUH Dr. R. Rimstad, Emergency dept, OUH B. Jamtli, Norw. Board of Health Supervision Dr. H. Opdahl, NBC centre, OUH

15.30-16.00 COFFEE Chairs: Morten Tandberg Eriksen & Jan Erik Nilsen Organizing mass casualty care in situation with siege and extensive attack Prof. M. Gilbert, Anaesthesia, UNN How to improve triage in Gaza – educational challenges Prof. E. Fosse, Interventional centre, OUH London bombings 2005 – did it change our approach to disaster preparedness?

Mr. M. Walsh, Trauma Unit, RLH, London

17.00-18.30 TAPAS served close to the conference hall. All participants are welcome to join us.

20

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 20

2009-09-28 13.21

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

TRAUMA SEMINAR Holmenkollen Park Hotel –Saga Hall AB TUESDAY 20th October 08.00 – 11.00 Free paper session (in Norwegian) Chairs: Jorunn Skattum & Johan Storm-Munch 09.30 – 10.00 COFFEE

11.00 – 14.40 Trauma systems Chairs: Torben Wisborg & Tina Gaarder Trauma and acute care in the Oslo region The Utstein template – useful or just doable?

A tiered trauma response – the process/requirements

Dr. O. Røise, Orthopedic Surgery, OUH Dr. K. Ringdal, Norwegian Air Ambulance Dr. M. Rehn, Norwegian Air Ambulance

12.00-13.00 LUNCH “ Trauma – who cares?” - How to prove the need for a trauma system A national trauma competence centre in Norway?

The London trauma system – victories and challenges The formalized Trauma Unit – how did we get to where we are today?

The trauma centre – is a trauma unit necessary?

Mr. M. Walsh, Trauma Unit, RLH, London Dr. M. Skaset, spes.rådgiver, Helse SørØst Mr. M. Walsh, Trauma Unit, RLH, London Dr. J. Pillgram-Larsen, Thoracic Surg., OUH Mr. M. Walsh, Trauma Unit, RLH, London

14.40-15.10 COFFEE

15.10 – 17.00 Trauma competencies Chairs: Per Bredemose & Gunnar Flugsrud The need for non-technical skills in the trauma team - and how to train Trauma competencies � The future orthopedic surgeon in trauma � The future trauma surgeon Is there a role for the emergency physician in Norway? � No � Yes

Prof. T. Wisborg, Anaesthesia, Hammerfest Dr. G. Flugsrud, Orthopedic surgery, OUH Dr. T. Gaarder, Trauma Unit, OUH Prof. T. Wisborg, Anaesthesia, Hammerfest Dr. P. Bredemose, Anaesthesia, Vestre Viken

Traumeutvalget Norsk kirurgisk forening (NKF) 21

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 21

2009-09-28 13.21

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

SYMPOSIUM Tirsdag 20. oktober 2009 kl. 09.00 – 10.30 Audi-A Smerter ved operasjon for lyskebrokk Møteledere Brynjulf Ystgaard og Arne R. Rosseland Kl. 09:00 – 09:10 Innledning om lyskebrokkoperasjoner i Norge Overlege Odd Mjaaland (10 min) Kl. 09:10 – 09:25 Teknikk ved åpen operasjon av lyskebrokk Overlege Einar J. Amlie, Lovisenberg sykehus Kl. 09:25 – 09:40 Laparoskopisk teknikk (TEP) Overlege Elisabeth Hegstad, Sykehuset Østfold, Moss Kl. 09:50 – 10:30 Smerter og smerteproblemer etter operasjoner for lyskebrokk Prof. Henrik Kehlet, Rigshospitalet, København

Kl. 10:30 – 11:00 Kaffe

Norsk Thoraco-Laparoskopiforum Johnson & Johnson Covidien Norway 22

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 22

2009-09-28 13.21

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

SYMPOSIUM Tirsdag 20. oktober 2009 kl. 11.00 – 12.30 Audi-A

Education in colorectal laparoscopic surgery Chairman Ronald Mårvik and Bjørn von Gohren Edwin

Overlege Ragnhild Størkson, Østfold Hospital Result from the laparoscopic colcon educational program at Østfold Sykehus Konsulent Faiza Moghal, Rikshospitalet Psykososiale forhold ved innføring av nye operasjonsteknikker Guest lecturer Prof. Jacomovic, Nederland Education in colorectal laparoscopic surgery.

What happens in the Netherlands today?

Norsk Thoraco-Laparoskopiforum Johnson & Johnson Covidien Norway 23

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 23

2009-09-28 13.21

Proven performance NOW ergonomically enhanced

© 2008 Ethicon Endo-Surgery (Europe) GmbH. All rights reserved.

Feeling Is Believing

Achieve the tissue effect you’ve come to expect from Harmonic ACE® curved shears.

Extensively engineered and designed to intuitively blend into your surgical flow.

AD130

For complete product details, see instructions for use.

ETHICON ENDO-SURGERY (Europe) GmbH · Hummelsbütteler Steindamm 71 · D - 22851 Norderstedt

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 24

2009-09-28 13.21

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

SYMPOSIUM Onsdag 21. oktober 2009 kl. 09.00 – 11.00 Audi-A Basic Surgical Skills (BSS) nå også I Norge Chairman Tina Gaarder og Tom Glomsaker

© 2008 Ethicon Endo-Surgery (Europe) GmbH. All rights reserved.

Why BSS in the UK? John Weston Underwood, Royal College of Surgeons of England Why BSS in Norway?

Professor Kvernebo, Oslo University Hospital - Ullevål Presentation of the course program, Course director Jorunn Skattum, Oslo University Hospital-Ullevål My experience Course participant Discussion

Norsk kirurgisk forening (NKF) AD130

25

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 25

2009-09-28 13.21

En spesiell inngang til abdomen var allerede på plass ved fødselen.

Prøv vårt nye utstyr på Kirurgisk Høstmøte!

LESS, nøkkelen til innovativ kirurgi LESS – Laparo-Endoscopic Single-Site – kirurgi, representerer starten på en av de mest banebrytene nyhetene innen medisinsk teknologi.

Første trinn er introduksjonen til nye TriPort™, som et unikt, multiinstrument“ trokar. I kombinasjon med optikk og spesiallagede instrumenter, tilbyr Olympus nå et unikt system for å utføre LESS prosedyrer.

Sammen med dere, ønsker Olympus å vise hvilken betydning LESS vil ha for fremtidens kirurgi.

Finn ut mer om LESS på: www.less-surgery.eu

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 26

2009-09-28 13.21

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

SYMPOSIUM Onsdag 21. oktober 2009 kl. 12.30 – 14.30 Audi-A WHOs Safe Surgery Checklist: From idea to clinical practice Moderators: Bård Røsok, OUS, Rikshospitalet and Tom Glomsaker, Stavanger Universitetssykehus 12:30-13:00

WHOs initiative on Safe Surgery.

Introduction of the Safe Surgery Checklist.

Speaker: Dr. Isabeau Walker, Great Ormond Street Hospital for Children NHS Trust

13:00-13:10

Questions

13:10-13:40

Implementing the Checklist in Sweden Speaker: Dr. Jon Ahlberg, Landstingens Ömsesidiga Försäkringsbolag LÖF

13:40-13:50

Questions

13:50-14:10

The Norwegian Safe Surgery Checklist project Speakers: Erik Søfteland, Haukeland Sjukehus Barthold Vonen, Helse Vest

14:10-14-20

Questions

14:20-14:30

Summary and Discussion

Norsk kirurgisk forening (NKF) 27

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 27

2009-09-28 13.21

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

SYMPOSIUM Onsdag 21. oktober 2009 kl. 11.00 – 13.00 AUDI-B Molecular biology in prostate cancer Møteleder: V. Berge 11.00 – 11.05: Viktor Berge: Introduction 11.05 – 11.50: Biomarkers in Prostate Cancer - An Update

By Anders Bjartell, Professor in Urology, Department of Urology, University Hospital Malmø 11.50 – 12.05

Coffee break

12.05-12.50

Molecular diagnostics in prostate cancer; ready for prime time!

By Prof. Jack Schalken, Radboud University Nijmegen Medical Centre

Norsk Urologisk Forening Ferring Gen-Probe 28

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 28

2009-09-28 13.21

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

SYMPOSIUM Onsdag 21. oktober 2009 kl. 14.00 – 16.00 AUDI-B Curative treatment of localized prostate cancer Møteleder: R. Zare Dr. Zare: Welcome massage Incidence and curative treatment of localized prostate cancer in Norway: Prof. Sofia Fosså 30 min Radical prostatectomy open versus Laparoscopic versus Robotics: Prof.. Bob Djavan 45 min Robotics radical prostatectomy in Norway “Is that cost effective”: Dr. Trygve Talseth 15 min Panel and question: Prof Sofia Fosså, Prof. Bob Djavn , Dr. Trygve Talseth , Dr Viktor Berge 15-20 min Norsk Urologisk Forening Astellas

Norsk urologisk forening Astellas

29

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 29

2009-09-28 13.21

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

30

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 30

2009-09-28 13.21

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

NORSK KARKIRURGISK FORENING FORENINGSDEBATTEN Onsdag 21. oktober 2009 kl. 14.30 - 16.00 NOBEL Medlemmer av Norsk Karkirurgisk Forening Inviteres herved til diskusjon / idedugnad angående

Endovaskulær kirurgi – veien fremmover?

Styret NKKF

Norsk karkirurgisk forening 31

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 31

2009-09-28 13.21

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

MAMMA SYMPOSIUM Torsdag 22. oktober 2009 kl. 08.00 - 09.00 Audi-A Møteledere: Rolf Küresen

0800-0845

Innovative approaches that support the training and education of breast surgeons in the UK. Professor Richard Rainsbury 0845-0900 Discussion

Norsk forening for bryst- og endokrinkirurgi 32

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 32

2009-09-28 13.21

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

ENDOKRIN SYMPOSIUM Torsdag 22. oktober 2009 kl. 12.30 - 13.30 Audi-A Møteledere: Anne Irene Hagen

1230-1315 Hyperparathyroeoidisme.hvilke pasienetr bør tilbys kirurgisk behandling?

Professor Jan Erik Varhaug.

1315-1330 Diskusjon

Norsk forening for bryst- og endokrinkirurgi 33

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 33

2009-09-28 13.21

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

34

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 34

2009-09-28 13.21

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

BARNEKIRURGI Torsdag 22. oktober 2009 kl. 08.30 - 14.30 Bergmann Barnekirurgisk symposium "Kort tarm hos barn" symposium kl. 08.30-11.30 Barnekirurgiske årsaker til kort tarm Barnekirurg Pediatrisk utredning og behandling ved kort tarm syndrom Barnelege Sissel Moltu Tarmforlengende kirurgi Barnekirurg Tomas Wester Karolinska Tarmtransplantasjon og multivisceral transplantasjon hos barn Transplantasjonskirurg Øystein Bentdal kl. 11.30-12.30

Lunch

kl. 12.30-14.30

”Barnekirurgisk symposium”

Kl. 14.30-15.00 kl. 15.00-16.45

-diverse temaer og kasuistikker Pause med forfriskninger

Generalforsamling i NBKF

30 min pause (m/servering) før Generalforsamlingen i NBKF (15.00-16.45)

NBKFs stipend 2009 for beste barnekirurgiske foredrag Norsk barnekirurgisk forenings (NBKF) vil for 3. gang dele ut NBKFs stipendium under årets høstmøte. Prisen er på kr. 10.000,- og går til beste barnekirurgiske foredrag på Høstmøtet.

Foredrag på ”voksen-sesjonene”, ”Kort tarm hos barn”-symposiet og på ”Barnekirurgisk symposium” bedømmes av en komite som består av 3 overleger fra henholdsvis St. Olavs Hospital, Rikshospitalet og Ullevål Universitetssykehus.

Norsk Barnekirurgiske forening 35

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 35

2009-09-28 13.21

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

36

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 36

2009-09-28 13.21

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

SYMPOSIUM Fredag 23. oktober 2009 kl. 08.30 – 13.00 Saga AB Rektalt prolaps: 08.30-08.40: 08.40-09.25: 09.25-09.45:

Welcome and introduction Tom Øresland and Stig Norderval Symptoms, work-up and treatment of internal and external rectal prolapse.

Ian Finlay, Glascow Royal Infirmary, Scotland Defecography: method and diagnostic challenges Steinar Aasen, Rikshospitalet, Oslo

09.45-10.00

Coffe break

10.00-10.35

The STARR procedure: Indications, method and results.

Franc Hetzer, Kantonspital St Gallen, Switzerland The STARR procedure: initial results from Tromsø Stig Norderval, Universitetssykehuset Nord-Norge Scoring systems for assessment of symptoms Stig Norderval

10.35-10.55 10.55-11.10 11.10-10.25

Coffee break

11.25-12.30

Cases and discussion Chair: Tom Øresland, Akershus universitetssykehus Final remarks

12.30-12.40





Norsk Forening for Gastroenterologisk kirurgi 37

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 37

2009-09-28 13.21

xxxx/09.2009 www.artell.no

NYhET!

Afinitor Første orale mTor hemmer for pasienter med langtkommet nyrecellekarsinom (RCC), der behandling med VEGF-hemmer har sviktet1,2 Referanser: 1. Motzer RJ, Escudier B, Oudard S, et al; for the RECORD-1 Study Group. Efficacy of everolimus in advanced renal cell carcinoma: a double-blind, randomised, placebo-controlled phase III trial. Lancet. 2008;372:449-456. 2. Afinitor produktresume 2009.

NYHET! ®

Novartis Norge AS – Postboks 237 Økern – 0510 Oslo Tlf. 23 05 20 00 Fax. 23 05 20 01 www.novartis.no

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 38

– skift spor!

2009-09-28 13.21

xxxx/09.2009 www.artell.no

C1 Afinitor «Novartis» Proteinkinasehemmer.

ATC-nr.: L01X E10

TABLETTER 5 mg og 10 mg: Hver tablett inneh.: Everolimus 5 mg, resp. 10 mg, butylert hydroksytoluen (E 321), laktose.1 Indikasjoner: Behandling av langtkommet nyrecellekarsinom der sykdommen har progrediert under eller etter VEGF-rettet behandling. Dosering: Behandling bør initieres og følges opp av lege med erfaring i bruk av legemidler for behandling av kreftpasienter. Anbefalt dose: 10 mg 1 gang daglig til samme tid hver dag. Skal tas oralt, konsekvent med eller uten mat. Tablettene skal svelges hele med et glass vann og skal ikke tygges eller knuses. Barn: Sikkerhet og effekt er ikke dokumentert. Eldre >65 år: Dosejustering ikke nødvendig.

Nedsatt nyrefunksjon: Dosejustering ikke nødvendig. Nedsatt leverfunksjon: Ved moderat nedsatt leverfunksjon (Child-Pugh klasse B) bør dosen reduseres til 5 mg daglig. Ikke anbefalt til pasienter med alvorlig nedsatt leverfunksjon (Child-Pugh klasse C).

Kontraindikasjoner: Overfølsomhet for noen av innholdsstoffene eller andre rapamycinderivater.

Forsiktighetsregler: Tilfeller av ikke-infeksiøs pneumonitt (inkludert interstitiell lungesykdom) har blitt observert ved bruk av everolimus. Noen tilfeller var alvorlige og i sjeldne tilfeller har et fatalt utfall blitt observert. Diagnosen ikke-infeksiøs pneumonitt bør vurderes hos pasienter med uspesifikke respiratoriske symptomer som hypoksi, pleural effusjon, hoste eller dyspné og der infeksjoner av neoplastiske eller andre ikke-medisinske årsaker har blitt ekskludert. Ved utvikling av radiologiske endringer som tyder på ikke-infeksiøs pneumonitt og få eller ingen symptomer kan behandling fortsette uten dosejustering. Ved moderate symptomer bør det vurderes å avbryte behandlingen inntil symptomene bedres.

Bruk av kortikosteroider kan være indisert. Behandling kan gjenopptas med 5 mg daglig. Ved alvorlige symptomer på ikke-infeksiøs pneumonitt bør behandlingen avbrytes. Bruk av kortikosteroider inntil kliniske symptomer forvinner kan være indisert. Behandling kan gjenopptas med 5 mg daglig avhengig av individuelle kliniske omstendigheter. Everolimus kan predisponere for infeksjoner, særlig infeksjoner med opportunistiske patogener. Lokale og systemiske infeksjoner, inkludert pneumoni, andre bakterielle infeksjoner og invasive soppinfeksjoner som aspergillose eller candida er sett. Noen infeksjoner har vært alvorlige og i noen tilfeller fatale. Ved symptomer på infeksjon bør egnet behandling igangsettes umiddelbart. Allerede tilstedeværende infeksjoner bør være ferdigbehandlet før behandling med everolimus igangsettes. Dersom invasiv systemisk soppinfeksjon diagnostiseres, bør behandling med everolimus umiddelbart stoppes permanent, og egnet behandling mot soppinfeksjonen gis. Hypersensitivitetsreaksjoner er observert. Munnsår, stomatitt og oral mukositt er sett ved behandling med everolimus. Topisk behandling er da anbefalt. Alkohol- eller peroksidholdig munnvann bør unngås da disse kan forverre tilstanden. Midler til behandling av soppinfeksjon bør ikke brukes med mindre soppinfeksjon er diagnostisert. Økning av serumkreatinin, vanligvis svak, har blitt rapportert. Måling av nyrefunksjon, inkludert måling av blod-urea-nitrogen (BUN) eller serumkreatinin anbefales før oppstart av behandling og deretter periodisk. Hyperglykemi, hyperlipidemi og hypertriglyseridemi er rapportert. Måling av fastende serumglukose anbefales før oppstart av behandling og deretter periodisk. Hvis mulig bør optimal glykemisk kontroll oppnås før oppstart av behandlingen.

Redusert hemoglobin, lymfocytter, nøytrofile granulocytter og blodplater er rapportert. Fullstendig blodtelling er anbefalt før oppstart av behandlingen og deretter periodisk. Everolimus bør ikke brukes ved sjelden, arvelig galaktoseintoleranse, lapp-laktasemangel eller glukose-galaktosemalabsorpsjon. Forsiktighet bør utvises ved bruk av everolimus i perioden før og etter operasjon på grunn av svekket sårheling.

Interaksjoner: Everolimus er et substrat for CYP3A4 og et substrat og moderat hemmer av P-glykoprotein (PgP). Absorpsjon og eliminasjon av everolimus kan påvirkes av substanser som påvirker CYP 3A4 og/eller PgP. Samtidig behandling med everolimus og potente CYP3A4 eller PgP-hemmere anbefales ikke. Forsiktighet må utvises når samtidig behandling med moderate CYP3A4-hemmere eller PgP-hemmere ikke kan unngås. Dosereduksjon til 5 mg daglig eller 5 mg hver annen dag kan vurderes, men det foreligger ingen kliniske data med denne dosejusteringen. Nøye monitorering av bivirkninger er anbefalt. Kombinasjon med grapefruktjuice eller annen mat som påvirker CYP3A4 eller PgP bør unngås. Samtidig bruk av potente CYP3A4 induktorer bør unngås. Dersom samtidig administrering av everolimus og en potent CYP3A4-induktor er nødvendig bør en doseøkning fra 10 mg daglig til 20 mg daglig vurderes med økning på 5 mg av gangen. Økningen bør skje på dag 4 og dag 8 etter initiering av induktoren. Denne dosen er ventet å justere AUC til det området som er observert uten induktorer. Det er imidlertid ingen kliniske data for denne dosejusteringen. Dersom behandling med induktoren avsluttes bør everolimusdosen endres tilbake til det den var før initiering av behandling med den potente CYP3A4-induktoren. Preparater som inneholder Johannesurt (Hypericum Perforatum) bør ikke brukes under behandling med everolimus. Everolimus kan påvirke biotilgjengeligheten av CYP3A4 og eller PgP substrater som gis samtidig. Bruk av levende vaksiner bør unngås.

Graviditet/Amming: Overgang i placenta: Ikke anbefalt under graviditet. Sikkerhet ved bruk under graviditet er ikke klarlagt. Dyrestudier har vist reproduksjonstoksiske effekter.

Kvinner i fertil alder må bruke effektiv prevensjon. Overgang i morsmelk: Ukjent. Utskilles i melk hos rotter. Skal ikke brukes under amming.

Bivirkninger: Svært vanlige (≥1/10): Blod/lymfe: Redusert antall lymfocytter, redusert hemoglobin, redusert antall blodplater, redusert antall nøytrofiler. Gastrointestinale: Stomatitt, diaré, inflammasjon i slimhinner, oppkast, kvalme. Hud: Utslett, tørr hud, pruritus. Infeksiøse: Infeksjoner. Lever/galle: Økt alaninaminotransferase, økt aspartataminotransferase.

Luftveier: Pneumonitt, dyspné, epitakse, hoste. Nevrologiske: Smaksforstyrrelser. Nyre/urinveier: Økt kreatinin. Stoffskifte/ernæring: Økt glukose, økt kolesterol, økte triglyserider, redusert fosfat, anoreksi. Øvrige: Utmattelse, asteni, perifert ødem. Vanlige (≥1/100 til <1/10): Gastrointestinale: Munntørrhet, magesmerte, dysfagi, dyspepsi. Hjerte/kar: Hypertensjon.

Hud: Hånd-fot-syndrom, erytem, hudavskalling, neglsykdom, dermatitis acneiform, onychoclasis. Lever/galle: Økt bilirubin. Luftveier: Opphosting av blod. Nevrologiske: Hodepine.

Psykiske: Insomni. Stoffskifte/ernæring: Dehydrering. Undersøkelser: Vektreduksjon. Øye: Konjunktivitt, hevelse i øyelokket. Øvrige: Brystsmerte, pyreksi. Mindre vanlige (≥1/1000 til <1/100): Hjerte/kar: Kongestiv hjertesvikt. Hud: Angioødem. Stoffskifte/ernæring: Nyoppdaget diabetes mellitus. Øvrige: Svekket sårheling. Sjeldne (≥1/10 000 til <1/1000), ukjent: Hjerte/kar: Blødninger. Immunsystemet: Hypersensitivitet.

Overdosering/Forgiftning: Begrensede data tilgjengelig. Støttende tiltak bør igangsettes.

Egenskaper: Klassifisering: Proteinkinasehemmer. Virkningsmekanisme: Everolimus bindes til det intracellulære proteinet FKBP-12 og danner et kompleks som hemmer aktiviteten av mTOR-kompleks-1 (mTORC1). Hemming av signalveien til mTORC1 påvirker translasjonen og syntesen av proteiner ved å redusere aktiviteten til S6 ribosomal proteinkinase (S6K1) og eukaryot elongeringsfaktor 4Ebindingsprotein (4EBP-1) som regulerer proteiner involvert i cellesyklus, angiogenese og glykolyse. Everolimus reduserer nivået av vaskulær endotelial vekstfaktor (VEGF) som potenserer angiogeneprosesser i tumoren. Absorpsjon: Maks. plasmakonsentrasjon oppnås 1-2 timer etter inntak. ”Steady state” oppnås innen 2 uker. Måltid med høyt fettinnhold reduserte AUC og Cmax med henholdsvis 22% og 54%. Lette fettmåltider reduserte AUC med 32% og Cmax med 42%. Proteinbinding: Ca. 74%.

Fordeling: Blod/plasma-ratio er konsentrasjonsavhengig og varierer fra 17-73% i doseringsområdet 5-5000 ng/ml. Distribusjonsvolum: 191 liter i sentralt kompartment og 517 liter i perifert kompartment.

Halveringstid: Ca. 30 timer. Metabolisme: Everolimus er substrat for CYP3A4 og PgP, men metabolittene bidrar trolig ikke signifikant til den totale farmakologiske aktiviteten. Utskillelse: 80% via feces, 5% via urin.

Pakninger og priser: 5 mg: 30 stk. (blister) 31 437,70. 10 mg: 30 stk. (blister) 39 984,00.

Sist endret: 19.08.2009 (SPC 03.08.2009) Referanser: 1. Motzer RJ, Escudier B, Oudard S, et al; for the RECORD-1 Study Group. Efficacy of everolimus in advanced renal cell carcinoma: a double-blind, randomised, placebo-controlled phase III trial. Lancet. 2008;372:449-456. 2. Afinitor produktresume 2009.

NYHET! ®

Novartis Norge AS – Postboks 237 Økern – 0510 Oslo Tlf. 23 05 20 00 Fax. 23 05 20 01 www.novartis.no

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 39

– skift spor!

2009-09-28 13.21

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

40 38

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 40

2009-09-28 13.21

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

SYMPOSIUM Fredag 23. oktober 2009 kl. 08.30 – 16.00 Saga C Facial Plastic Surgery 08.30 Welcome 08:35 Aesthetic and reconstructive surgery of the face. What is the state of art regarding reconstruction of patients with facial paresis Docent Birgit Stark, Dept of Plastic Surgery, Karolinska Sjukhuset, Stockholm 9.30

Deep plane and composite rhytidectomy.

Overlege Ayman Zakaria, Colosseum-klinikken, Stavanger

10.15 - 10.30 COFFEE BREAK 10.30 Facelift my way. What I have changed during the last 20 years Dr.med. Walther Jungwirth, Salzburg, Austria 11.30 PANEL DISCUSSION (Dr.Stark, dr.Zakaria, dr.Jungwirth) Moderator Dr. Frode Samdal 11.45 – 13.00 LUNCH 13:00

Frontal lifting. Old and new procedures Overlege Tomm Bjærke, Colosseum-klinikken Oslo

13.45 Transcutan lower lid blepharoplasty with closure of orbital septum defect Overlege Ayman Zakaria 14.30 Panel discussion (Dr.Bjærke, Dr. Zakaria, Dr.Amland) Moderator Dr. Mette Haga 14.45 - 15.00 COFFEE BREAK 15:00 Is professional success a risk to the mental health of the aesthetic plastic surgeon Dr. Walther Jungwirth, Salzburg, Austria 15.45 FINAL REMARKS 16.00 END of SYMPOSIUM

Norwegian Society of Aesthetic Plastic Surgey 41 39

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 41

2009-09-28 13.21

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

42

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 42

2009-09-28 13.21

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

ÅRSMØTER OG GENERALFORSAMLINGER NR

Dag

KL

GF-1

Ons. 16:30

GF-2

Ons. 16:00

GF-3

Ons. 08:30

GF-4

Tor. 17:00

GF-5

Tor. 16:30

GF-6

Tor. 14:00

GF-7

Tor. 12:00

GF-8

Tor. 15:00

GF-9

Tor. 15:30

GF-10

Tor. 14:30

GF-11

Tor. 15:00

Møterom

Årsmøte / Generalforsamling

Side

NORSK FORENING FOR GASTROENTEROLOGISK KIR. NORSK SELSKAP FOR CRANIOFACIAL KIRURGI Audi-A NORSK KARKIRURGISK REGISTER (NORKAR) Nobel Saga AB NORSK KIRURGISK FORENING Saga C NORSK PLASTIKKIRURGISK FORENING NORSK UROLOGISK FORENING Audi-B NORSK KARKIRURGISK FORENING Nobel NORSK THORAXKIRURGISK FORENING Nobel NORSK FORENING FOR BRYST OG ENDOKRIN KIR. Audi-A NORSK FORENING FOR MAXILLOFACIAL KIRURGI Vaage Bergmann NORSK BARNEKIRURGISK FORENING Saga AB

45 46 47 49 51 53 55 57 59 60 61

43

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 43

2009-09-28 13.21

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

44

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 44

2009-09-28 13.21

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

ÅRSMØTE I NORSK FORENING FOR GASTROENTEROLOGISK KIRURGI Onsdag 21. oktober 2009 Kl. 16.30 SAGA AB 

Saksliste: 1.

2.

3.

4.

5.

6.

Valg av møteleder Årsberetning fra styret Regnskap Budsjett Kontingent for assosierte medlemmer Valg 1. Styre (leder, nestleder og 4 styremedl.) 2010-2011 2. Spesialitetskomiteen gastroenterologisk kirurgi 20102014 3. Valgkomite 2010-2011 4. Bedømmelseskomite Høstmøtet 2010 7. Orientering fra komiteer og interessegrupper 1. Spesialitetskomiteen gastrokirurgi 2. Norsk forum for brokk-kirurgi 3. Norsk forening for bariatrisk kirurgi 8. Saker fremmet av medlemmene eller styret

45

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 45

2009-09-28 13.21

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

ÅRSMØTE NORSK SELSKAP FOR CRANIOFACIAL KIRURGI Onsdag 21. oktober 2009 kl 16.00 – 18.00 AUDI A Saksliste: 1. Valg av referent.

Fagelige foredrag : • Ketil Heimdal: Treacher Collins prosjektet • Dr Dag Krohn-Hansen/dr. Kristin Eidal: Tåreveiene.

Problemer og utfordringer.

• Dr. Hans Erik Høgevold: Mikrokirurgiske lapper til rekonstruksjon av defekter i ansiktet.

2. Generalforsamling 3. Eventuelt

46

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 46

2009-09-28 13.21

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

GENERALFORSAMLING I NORKAR Onsdag 21. oktober 2009 kl 08.30 – 10.00 Nobel Innkalling: Ansvarlig karkirurg fra hver deltagende avdeling.

Fra Gruppe -I- sykehus, i karkirurgi, møter 1 deltager i tillegg.

Saksliste: 1.

2.

3.

4.

5.

6.

7.

8.

9.

10.

11.

12.

Valg av møteleder.

Valg av referent. Årsrapport.

Medlemsstatus.

Regnskap.

Neste års budsjett.

Lover/regler for NORKAR. Fastsettelse av medlemsavgift.

Pris for markedsoversikt Valg av styremedlemmer Saker forelagt av medlemmer.

Eventuelt

47

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 47

2009-09-28 13.21

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

48

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 48

2009-09-28 13.21

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

GENERALFORSAMLING I NORSK KIRURGISK FORENING Torsdag 22. oktober kl 17.00 Saga hall AB Sakliste Sak 1

Åpning av møtet

Sak 2

Valg av møteleder, godkjenning av innkallingen

Sak 3

Årsberetning fra styret

Sak 4

Rapport fra Spesialitetskomiteen i generell kirurgi

Sak 5

Rapport fra Norsk Thoraco-laparoscopiforum (NTLF)

Sak 6

Rapport fra Traumeutvalget

Sak 7

Rapport fra Nordisk kirurgisk forening

Sak 8

Rapport fra de fagmedisinske foreningene

Sak 9

Jubileumsboken

Sak 10

Samarbeid med Royal College of Surgeons

Sak 11

Saker forelagt av styret

Sak 12

11.1

Honorar til styret

11.2

Honorar til redaktører i Kirurgen med hjemmeside

11.3

Forslag til nye æresmedlemmer

11.4

Rutiner for utsendelse av årsmøteinnkalling

Saker forelagt av medlemmene 12.1

Endring i praksis på nettsider

Sak 13

Regnskap 2008

Sak 14

Budsjett / Prognose 2009 , Budsjett 2010

Sak 15

Valg av styret og spesialistkomité

Sak 16

Valg av revisor

Sak 17

Årsmøtet 2010

Kl.20.00 Middag

49

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 49

2009-09-28 13.21

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

50

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 50

2009-09-28 13.21

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

GENERALFORSAMLING I NORSK PLASTIKKIRURGISK FORENING Torsdag 22. oktober 2009 kl 16.30 – 18.30 SAGA C Agenda: 1. Godkjenning av innkalling og dagsorden.

2. Valg av ordstyrer og referent.

3. Årsberetning ved leder Bjørn M. Hokland / informasjon fra styret.

4. Vårmøtet, info fra nestleder Elisabeth V. Sætnan 5. Forslag om honorar til leder, NPKF (NOK 10 000?).

6. Regnskap ved kasserer Hans Christian Sylvester-Jensen.

7. Fastsettelse av medlemskontingent.

8. Scandianavian Journal of Plastic and Reconstructive Surgery and Hand Surgery.

9. Dnlf pålagte endringer av Lover for Norsk plastikkirurgisk forening.

10. Valg av nytt styre. ¤ 11. Ny spesialitetskomité – forslag til sentralstyret.* 12. Valg av ny valgkomité.* 13. Orientering om kvalitetsutvalget v/ leder.

14. Orientering fra offentlige sykehusavdelinger og private sykehus / klinikker.

15. Orientering fra Norsk forening for estetisk plastikkirurgi v/ leder Frode Samdal.

16. Rapport fra spesialitetskomitéen v/ leder Hallvard Vindenes.

17. Orientering fra EBOPRAS / EURAPS / ESPRAS / UEMS / EQUAM. 18. Orientering om IPRAS og ISAPS. 19. Utdeling av PULS og NPKF’s reisestipend (NOK 15 000 + 15000 = 30 000!!!) for beste foredrag.

20. Eventuelt.

Kl.20.00 Middag

51

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 51

2009-09-28 13.21

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

52

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 52

2009-09-28 13.21

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

GENERALFORSAMLING I NORSK UROLOGISK FORENING Torsdag 22. oktober 2009 kl. 14.00 – 15.30 Audi B Saksliste 1. Valg av møteleder og referent 2. Godkjenning av innkalling og dagsorden 3. Årsberetning fra styret 4. Regnskap og budsjett 5. Norsk Institutt for Urologi 6. Valg 7. Rapport fra spesialitetskomiteen 8. Saker forelagt av medlemmer 9. Priser og stipend 10.

Eventuelt

Kl.20.00 Middag

53

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 53

2009-09-28 13.21

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

54

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 54

2009-09-28 13.21

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

ÅRSMØTET I NORSK KARKIRURGISK FORENING Torsdag 22. oktober 2009 kl. 12.00 – 14.30.

Nobel Saker: 1.

2.

3.

4.

5.

6.

7.

8.

9.

Godkjenning av innkalling Valg av møteleder Alfred Arvesen Valg av referent Thomas Nyheim Årsberetning NKKF ved Alfred Arvesen Regnskap, budsjett NKKF og vintermøtet 2009 Morten Vetrhus Norkar (rapport ved Erik Halbakken) Årsberetning fra Spesialitetskomiteen ved Tor Flørenes Rapport fra Kode/DRG utvalget Rapport fra internasjonale foreninger (ESVS Torbjørn Dahl, UEMS Kirsten Krogh-Sørensen og Tor Flørenes, EVST Aliresa Daryapeima ).

10. Valg på ny Leder, Nestleder/Kasserer, Sekretær og Styrerepresentanter. T. Nyheim sekretær stiller ikke til Leder. NKKF styre trer av Vintermøtet 2010.

11. Valg på andre representanter: Valg av nye UEMS representanter. Valg av ny Spesialitetskomite. Valg av ny valgkomité.

12. Orientering ”Karkirurgiens år 2009” og ESVS 2009, ved styringsgruppe /prosjektkomite.

13. Saker fremlagt av medlemmene og styret: Forslag om kollektivt medlemskap i ESVS. Torbjørn Dahl Opprettelse av rådgiver gruppe som står til disposisjon for styret i spesielle NKKF saker og har erfaring med foreningsarbeid fra tidligere. Antonio Rosales Forslag om å danne et utdannings fond til den nye NKKF leder på kr 15000 per år. Thomas Nyheim

Saker som ønskes tatt opp på ordinær Årsmøtet må meldes skriftlig til styret innen 12. oktober.

Kl.20.00 Middag

55

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 55

2009-09-28 13.21

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

56

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 56

2009-09-28 13.21

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

ÅRSMØTE I NORSK THORAXKIRURGISK FORENING Torsdag 22. oktober 2009 kl 15.00 – 17.00 Nobel Saksliste 1. Velkomst; valg av møteleder og referent 2. Årsberetning NTKF 3. Økonomi 4. Rapport fra Kvalitetsutvalget -

Hjertekirurgiregisteret

-

Thoraxkirurgiregisteret

5. Rapport fra Spesialistkomiteen 6. Web-siden: www.legeforeningen.no/thorax 7. Høringsuttalelser 8. Valg 9. Vårmøtet 2010 10. Evt.

Kl.20.00 Middag

57

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 57

2009-09-28 13.21

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

58

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 58

2009-09-28 13.21

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

ÅRSMØTE NORSK FORENING FOR BRYST- OG ENDOKRINKIRURGI Torsdag 22. oktober 2009 kl 15.30-16.30 Audi A

Saksliste:

1. Godkjenning av forrige års referat (blir sendt ut til medlemmer og assosierte) 2. Godkjenning av dagsorden 3. Årsberetning fra styret inkludert regnskap(blir sendt ut til medlemmer og assosiert) 4. Rapport fra Spesialistkomiteen i mamma- og para/thyreoideakirurgi 5. Utdeling av to reisestipend 6. Utdeling av priser for beste foredrag innen brystkreft og endokrinkirurgi 7. Valg på nytt styre 8. Eventuelt Kl.17.00 Generalforsamling i Norsk kirurgisk forening Kl.20.00 Middag

59

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 59

2009-09-28 13.21

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

ÅRSMØTE NORSK FORENING FOR MAXILLOFACIAL KIRURGI Torsdag 22. oktober 2009 kl 14.30-16.00 Vaage Saksliste:

Kl.20.00 Middag

60

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 60

2009-09-28 13.21

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

GENERALFORSAMLING I NORSK BARNEKIRURGISK FORENING Torsdag 22. oktober 2009, kl 15.00 – 16.45 Bergmann SAKSLISTE 1. Åpning av møtet, valg av møteleder og referent 2. Godkjennelse av referat fra forrige generalforsamling 3. Årsberetning fra styret 4. Søknad om medlemskap i foreningen 5. Rapport fra Kvalitetsutvalget 6. Saker fra styret: a) Forslag om å legge Kvalitetsutvalget til Styret b) Orientering om Jubileumsboken om NKF (100 år) 7. Regnskapsrapport - Regnskap for 2008 - Rapport om regnskap for 2009 - Budsjett 2010 - Orientering om bruk av nye regnskapsregler og ekstern revisor 8. Valg 9. Rapport fra Spesialitetskomitéen i barnekirurgi 10. Rapport fra UEMS og EUPSA møtene i Graz 11. Nytt fra NBKF: a) www.barnekirurgi.no b) Hva skjer med spesialiteten generell kirurgi og hvilken betydning har det for utdannelsen av barnekirurger? c) Oslo-prosessen 12. Eventuelt Først avholdes Barnekirurgisk symposium Kaffe / lettere servering

kl. 12.00-14.45 kl. 14.45-15.00

Kl.20.00 Middag 61

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 61

2009-09-28 13.21

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

62

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 62

2009-09-28 13.21

19-23 oktober 2009

NB !

Vitenskapelige forhandlinger

VIKTIG NB!

GENERELL INFORMASJON TIL MØTELEDERE OG FOREDRAGSHOLDERE

63

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 63

2009-09-28 13.21

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Høstmøtet 2009.

Til møteledere For å få avviklet Høstmøtet slik at foredragsholdere får sin tildelte taletid, vil foreningen innskjerpe følgende;

Møteledere: 1. Tiden skal holdes. Start presis. Foredragsholdere får tildelt 8 minutter taletid, med mulighet for etterfølgende 2 minutter til diskusjon. Dersom foredragsholder ikke er ferdig, skal møtelederen be ham komme med konklusjonen. Den tid som brukes ut i diskusjonstiden skal trekkes fra, slik at ingen foredragsholder tillates å bruke mer enn tilmålt tid; 10 minutter. Seksjonen må og skal avsluttes senest på annonsert tidspunkt.

2. Møteleder skal orientere seg i møtelokalet før seksjonen begynner, og se til at han er kjent med hvordan pc og videokanon betjenes, lys slukkes og tennes, og hvordan mikrofoner virker. Dette for å unngå at praktiske ting stjeler verdifull møtetid.

3. Møteleder bør sette seg inn i seksjonens abstrakter på forhånd, og forberede spørsmål til foredragsholderen.

4. Møteleder skal møte opp i god tid før aktuelle seksjon.

5. Møteleder skal oppfordre alle til å besøke utstillingene i pausen.

Generelt 1. Tal mest mulig vendt mot forsamlingen. Bruk mikrofon dersom dette finnes.

2. Møteleder har ansvar for å holde tiden.

Oslo september 2009.

NKF – styre

64

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 64

2009-09-28 13.21

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Høstmøtet 2009.

Til foredragsholdere.

For å få avviklet Høstmøtet slik at foredragsholdere får sin tildelte taletid, vil foreningen innskjerpe følgende; Prøvekjør foredraget og sjekk at tiden kan holdes. Du har 8 minutter taletid, og 2 minutter diskusjonstid. Bruk heller litt for kort tid, slik at det blir god tid for diskusjon.

PC For Høstmøtet 2009 er det etablert et eget ”teknisk sekretariat” i etasjen over Saga-hall.

Alle PC baserte foredrag må leveres inn minst 5 timer før foredraget skal presenteres, på CD eller med ”memory stick”. Foredraget vil bli lastet ned på en sentral server av teknikere, og derfra fordelt ut på møterommene.

Det er viktig at alle foredrag leveres som powerpoint filer og gis et fil navn tilsvarende foredragsnummeret, før de leveres inn.

Foredragsnummeret finner du i Vitenskapelige forhandlinger eller på vår hjemmeside www.legeforeningen.no/nkf . Dette for at navnet skal være entydig, og at vi skal sikre oss at det blir sendt til riktig møterom.

Vi vil sterkt oppfordre flest mulig til å sende oss en kopi av powerpoint presentasjonen på CD i god tid før Høstmøtet, slik at mest mulig av tilretteleggingen kan gjøres før Høstmøtet starter. Presentasjonen sendes da til: Norsk kirurgisk forening, ved teknisk sekretariat, Postboks 17 Kjelsås, N-0411 Oslo. Presentasjonene kan ikke sendes over mail. Vi har erfart at sekretariatets mail system ikke har kapasitet til å motta foredragene.

Dersom du har spørsmål vedrørende dette, vennligst ta kontakt med sekretariatet på e-post: lars@vasli.no eller på tlf: 90 69 63 52.

Test PC presentasjonen i det tekniske sekretariatet i god tid før aktuell seksjon.

Generelt Tal mest mulig vendt mot forsamlingen. Bruk mikrofon dersom dette finnes.

Møteleder har ansvar for å holde tiden. Blir du ikke ferdig til tiden, vil du bli avbrutt av møteleder.

Oslo september 2009.

NKF – styre

65

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 65

2009-09-28 13.21

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

GENERELL INFORMASJON • Minibank finnes ikke i hotellet.

(Nærmeste minibank ved Skimuset, oppe ved hoppbakken)

NB. Ta med kontanter til lunsj og middagsbilletter.

• Parkering:

• Gratis parkering ved VM-huset • Hotellgarasjen, kr.20.-/time, kr.150,-/døgn.

• Ankomst / Avreise :

• Taxi fra Gardermoen til hotellet ca. pris : • Oslo Taxi : kr. 740,• Flytog til Oslo S, T-bane til Besserud stasjon og buss videre til Holmenkollen stasjon.

• LUNSJ BILLETTER KR. 200,-

Billettene selges i NKF’s sekretariat.

MERK: Kun kontant betaling.

(Billettene subsidieres av NKF og må derfor betales kontant.)

• KIRURG MIDDAGEN TORSDAG KL.20.00 BILLETTER KR. 350,Billettene selges i NKF’s sekretariat frem til kl. 14.00 torsdag mot kontant betaling. VI SER HELST AT BILLETTENE KJØPES TIDLIGERE I UKEN. (Billettene subsidieres av NKF og må derfor betales kontant.)

• BESØK OPPSLAGSTAVLEN VED NKF’S SEKRETARIAT JEVNLIG. HER HENGER BESKJEDER TIL DELTAGERNE. 66

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 66

2009-09-28 13.21

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

PRISER OG STIPENDER – HØSTMØTET 2009 Fagområde Mini invasiv kirurgi Mini invasiv kirurgi Gastrokirurgi

Pris - stipend Thoracolaparoskopiforums pris innenfor miniinvasiv kirurgi Thoracolaparoskopiforums pris innenfor miniinvasiv kirurgi NFGK,s pris Stipend

Merk Beste foredrag Beste video Beste foredrag (klinisk) Norsk forening for maxillofacialkirurgi PULS AS

Maxillofacial - kirurgi Plastikkirurgi

Reisestipend

Urologi

Wolf-prisen

Urologi

Bard-prisen

Karkirurgi

B.Braun Medical

Beste foredrag (endourologi) Beste foredrag (urologisk arbeid) Beste foredrag

Thoraxkirurgi

MediStim-prisen

Beste foredrag

Mamma /Endokrin

Astra Zeneca

Mamma /Endokrin

Novartis

Mamma /Endokrin

Nycomed

Barnekirurgi

NBKF-stipendium

Traumatologi

Norsk Luftambulanses Forskningspris

Beste foredrag mamma ca Beste foredrag mamma ca Beste foredrag endokrinkirurgi Beste foredrag barnekirurgi Beste traume forskning presentert

67

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 67

2009-09-28 13.21

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

68

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 68

2009-09-28 13.21

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

UTSTILLERE

69

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 69

2009-09-28 13.21

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

70

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 70

2009-09-28 13.21

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

UTSTILLERE HØSTMØTET 2009

STAND 29 51 52 53 54 55 56,1 56,2 57 58 61 62,2 62,3 63,1 63,2 64,1 64,2 64,3 65,1 65,2 65,3 66 67,1 67,2 67,3

FIRMANAVN FORSVARETS SANITET NYCOMED PHARMA JOHNSON OG JOHNSON COVIDIEN NORGE ASTRA ZENECA B.BRAUN MEDICAL INNOVA MEDICAL EXAM VISION NORGE MEDISTIM / KIR-OP NOVARTIS NORGE KARL STORZ ENDOSKOPI INTUITIVE SURGICAL DICO ABBOTT NORGE B&K MEDICAL NORGE BARD NORWAY FERRING LEGEMIDLER EDWARDS LIFESCIENCE MASTERGRY SYSTEMS ADCARE SIMSURGERY OLYMPUS NORGE PHOTOCURE UPVISER ORION PHARMA

STAND 68,1 68,2 71 72 73,1 73,2 74,1 74,2 75,1 75,2 76 81,1 81,2 82,1 82,2 83,1 83,2 84,1 84,2 85,1 85,2 86,1 86,2 99

FIRMANAVN SANOFI-AVENTIS STRYKER, NORGE MEDTRONIC NORGE JOHNSON OG JOHNSON COOK MICROMED W.L.GORE GEN-PROBE INC DIDR.MEHN-ANDERSEN BENOR MEDICAL ASTELLAS PHARMA MEDAC SCAN-MED ROCHE NORGE MEDIFACT ENDOTECH VITAFLO SCANDINAVIA SWEDISH ORPHAN PULS BAXTER MERCK SERONO KCI MEDICAL RUHS JEHOVAS VITNER

71

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 71

2009-09-28 13.21

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

VALHALL 1

72

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 72

2009-09-28 13.21

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

VALHALL 2

73

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 73

2009-09-28 13.21

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

74

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 74

2009-09-28 13.21

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

75

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 75

2009-09-28 13.21

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

76

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 76

2009-09-28 13.21

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

FRIE FOREDRAG Nr- NrFRIE FOREDRAG - FAGOMRÅDE start slutt Antall Dag KL Møterom TEMA Side 1 9 9 Tor. 08:30 Saga C Plastikkirurgi 79 10 15 6 Tor. 10:30 Saga C Plastikkirurgi 80 16 24 9 Tor. 12:30 Saga C Plastikkirurgi 81 25 29 5 Tor. 14:30 Saga C Plastikkirurgi 82 35 6 Tor. 09:00 Audi-B Urologi – Diverse urologi 83 30 36 47 12 Tor. 10:30 Audi-B Urologi – Prostatacancer 84 48 53 6 Fre. 09:00 Audi-B Urologi – Tumor testis / renis + barn 86 62 9 Fre. 10:30 Audi-B Urologi – BPH / Blære cancer 87 54 63 74 12 Ons. 08:00 Saga AB Gastroenterologi – Øvre 89 75 86 12 Ons. 10:30 Saga AB Gastroenterologi – Øvre 91 92 6 Ons. 13.30 Saga AB Gastroenterologi – Barn 93 87 93 101 9 Ons. 15:00 Saga AB Gastroenterologi – Diverse 94 102 110 9 Tor. 08:00 Saga AB Gastroenterologi – Nedre / Basal 95 111 122 12 Tor. 10:00 Saga AB Gastroenterologi – Nedre 97 9 Tor. 13:00 Saga AB Gastroenterologi – Nedre 99 123 131 132 141 10 Tor. 15:00 Saga AB Gastroenterologi – Diverse 100 142 146 5 Ons. 10:30 Nobel Karkirurgi - 1 101 4 Ons. 11:20 Nobel Karkirurgi - 2 102 147 150 151 153 3 Tor. 08:30 Nobel Karkirurgi - 3 103 154 158 5 Tor. 09:30 Nobel Karkirurgi - 4 104 4 Tor. 10:20 Nobel Karkirurgi - 5 105 159 162 163 171 9 Fre. 08:30 Nobel Thoraxkirurgi 1.

107 172 180 9 Fre. 10:30 Nobel Thoraxkirurgi 2.

108 10 Fre. 13:00 Nobel Thoraxkirurgi 3.

109 181 190 191 199 9 Fre. 15:00 Nobel Thoraxkirurgi 4.

111 200 205 6 Tor. 09:00 Audi-A Mamma / endokrin kirurgi - 1 113 206 212 7 Tor. 10:30 Audi-A Mamma / endokrin kirurgi - 2 114 8 Tor. 12:30 Audi-A Mamma / endokrin kirurgi - 3 115 213 220 221 230 10 Tir. 07:50 Saga AB Traumatologi – Multitraume 1 117 231 237 7 Tir. 09:45 Saga AB Traumatologi – Multitraume 2 118 8 Tor. 13:00 Vaage Maxillo facial 119 238 245

77

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 77

2009-09-28 13.21

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

78

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 78

2009-09-28 13.21

Plastikkirurgi

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Plastikkirurgi Torsdag 22. oktober Kl. 08.30 – 10.00 Sted: Saga C Møteleder: Kjartan Arctander og Elisabeth Sætnan 1

POSTBARIATRISK KIRURGI – DE FØRSTE ERFARINGER FRA SEKSJON FOR PLASTIKKIRURGI, SYKEHUSET TELEMARK .

Sneistrup C, Begic A, Aas AT

2

BARIATRISK PLASTIKKIRURGI- OVERARMSPLASTIKK .

Frøyen J.K.

3

BARIATRISK PLASTIKKIRURGI-BUKPLASTIKK A.M. FLEUR DE LIS Frøyen J.K. .

4

BARIATRISK PLASTIKKIRURGI-VERTIKAL LÅRPLASTIKK .

Frøyen J.K.

5

PANNIKULEKTOMI PÅ VITAL INDIKASJON HOS EN PASIENT MED BMI 73. EN KASUISTIKK Husnes KV, Lekhal S, Florholmen J, De Weerd L .

6

ERFARINGER MED LIGASURE IMPACT VED ABDOMINALPLASTIKK .

Panczel G, Wessel-Holst C F, Cederqvist B

7

BRYSTREDUKSJON MED FRITT AREOLATRANSPLANTAT-BETTER SAFE THAN SORRY. .

Frøyen J.K.

8

BEHOLDER SILIKONPROTESEN STYLE 410 SIN ANATOMISKE FORM ETTER SUBGLANDULÆR IMPLANTASJON? Weum S, de Weerd L .

9

LIVSKVALITET ETTER BRYSTFORSTØRRING MED IMPLANTAT Kalaaji A, Bjertness C, Nordahl C, Olafsen K .

10.00 – 10.30 Kaffe

79

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 79

2009-09-28 13.21

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Plastikkirurgi Torsdag 22. oktober Kl. 10.30 – 11.30 Sted: Saga C Møteleder: Kjartan Arctander og Elisabeth Sætnan 10

LIVSKVALITET FØR OG ETTER BUKPLASTIKK .

Mørk IT, Sætnan EV, Arctander K, Hokland BM

11

BRYSTREKONSTRUKSJON MED DOBBEL DIEAP-LAPP .

Begic A, Fazlagic E

12

EFFEKTEN AV LAPPDESIGN PÅ PERIFER MIKROSIRKULASJON I PERFORATORLAPPER Bains R, Mesic H, Kirkebøen K.A .

13

MONITORERING AV MIKROSIRKULATORISKE FORANDRINGER I DIEAP LAPPENS DERMALE PLEXUS MED LASER DOPPLER PERFUSION IMAGING .

Tindholdt TT, Saidian S, Tønseth KA

14

PRELIMINARY INVESTIGATION IN DERMAL BURNS WITH A MOOR LASER DOPPLER FLOWMETRY SCANNER Buntzen, A, Alsbjørn, B .

15

10 ÅRS ERFARING MED OPERASJONER FOR LATERAL EPICONDYLITT MED RESEKSJON AV EXTENSOR COMMUNIS BREVIS SENEFESTET OG ANCONEUSPLASTIKK. .

Vatne M, Strandenes E, Haga BT

11.30 – 12.30 Lunsj

80

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 80

2009-09-28 13.21

Plastikkirurgi

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Plastikkirurgi Torsdag 22. oktober Kl. 12.30 – 14.00 Sted: Saga C Møteleder: Bjørn Hokland og Ine Mørk 16

DEKNING AV FULLHUDSDEFEKTER PÅ HÅND MED STILKEDE LAPPER BASERT PÅ DORSALE METACARPALARTERIE .

Valen K, Johansen H, de Weerd L

17

DEGLOVEMENT I UNDEREKSTREMITETER HOS ELDRE .

Smedsrud C, Fazlagic E

18

TRANSPOSISJON AV SARTORIUS OG TENSOR FASCIA LATA I BEHANDLINGEN AV INFISERTE VASKULÆRE GRAFT I LYSKEN de Weerd L, Endresen PC, Weum S .

19

BEHANDLING AV BRONKOPLEURAL FISTEL ETTER PNEUMONEKTOMI VED BRUK AV MUSKELTRANSPOSISJON OG VAC Walter C, Sande E, Bartnes K, Weum S, de Weerd L .

20

BLIND KVINNES SUISIDALFORSØK MED SELVPÅFØRT UROSEPSIS MED UTGANGSPUNKT I LEGGEN Holten-Lund GM .

21

NESEREKONSTRUKSJON MED PANNELAPP AD MODUM MENICK .

Nergård S, de Weerd L

22

REKONSTRUKSJON AV GJENNOMGÅENDE NESEDEFEKTER I SIDEVEGGEN MED TO-LAGS KOMPOSITTGRAFT. .

Tvedt BJ

23

RHINOSEPTUMPLASTIKK ELLER NESEREKONSTRUKSJON??

Tvedt BJ .

24

TEMPOROPARIETAL LAPP I BEHANDLING OG FOREBYGGING AV MALIGN EKSTERN OTITT .

Gurgia L, Steingrimsson A, de Weerd L

14.00 – 14.30 Kaffe

81

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 81

2009-09-28 13.21

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Plastikkirurgi Torsdag 22. oktober Kl. 14.30 – 15.30 Sted: Saga C Møteleder: Bjørn Hokland og Ine Mørk 25

MALIGNT MELANOM HOS UNGE UNDER 15 ÅR I ØST DANMARK 19982007 .

Løvendahl Svendsen H, Lock-Andersen J, Schmidt G

26

MGMT UTTRYKKING PREDIKERER TERAPIRESISTENS OG OVERLEVELSE MENS p16INKa PREDIKERER OVERLEVELSE HOS PASIENTER MED AVANSERT MELANOM BEHANDLET MED DTIC .

Busch C, Geisler J, Lillehaug J, Lønning P

27

MACROLANE TM - EN NY FORMULA AV HYALURONSYRA SOM KAN ANVÄNDAS TILL SÅVÄL REKONSTRUKTIV SOM ESTETISK BEHANDLING OCH ÄR ETT ALTERNATIV TILL AUTOLOG FETTRANSPLANTATION .

Cederqvist B, Panczel G

28

HIV-RELATERT FACIAL LIPOATROFI BEHANDLET MED LIPOFILLING, EN PASIENTKASUISTIKK .

Panczel G, Cederqvist B

29

DOKUMENTERES PASIENTINFORMASJON OM VANLIGE KOMPLIKASJONER OG FØLGER AV PLASTIKKIRURGISKE INNGREP I JOURNAL ? .

Sætnan EV, Mørk IT, Hokland BM

15.30 – 16.30 Kaffe 16.30 Årsmøte i Norsk Plastikkirurgisk Forening 20.00 Middag

82

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 82

2009-09-28 13.21

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Torsdag 22. oktober Kl. 09.00 – 10.00 Sted: Audi B Møteleder: K. Karlsen og P. Hals 30

SPONTAN RUPTUR AV NYREARTERIEANEURYSME, EN KASUISTIKK .

Buhagen S, Kornmo T, Zare R

31

NYRESKADER. ET 5-ÅRS MATERIALE FRA SØR-ROGALAND Espeland H, Øgreid P, Bernhardsen BK, Bru T .

32

EIN UVANLEG BLÆRESTEIN Hjelle KM, Kapstad L .

33

MINIMAL INVASIV AUTO-TRANSPLANTASJON AV NYRE – FØRSTE KASUS . Øyen O, Lien B, Pfeffer P

34

BEHANDLING AV STRESSINKONTINENS HOS MENN MED OBTURATORSLYNGE (AdVance) ETTER GJENNOMGÅTT RADIKAL PROSTATEKTOMI .

Löffeler S, Talseth T, Schultz A

35

REGIONAL TRENDS IN PROSTATE CANCER INCIDENCE, TREATMENT WITH CURATIVE INTENT AND MORTALITY IN NORWAY 1980-2007 .

Kvåle R

Urologi

Urologi – Diverse

10.00 – 10.30 Kaffe

83

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 83

2009-09-28 13.21

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Urologi – Prostata canser Torsdag 22. oktober Kl. 10.30 – 12.30 Sted: Audi B Møteleder: K. Rennesund og K. Axcrona 36

PROLIV (NUCGVII) – 1 ÅRS ERFARING MED EN PROSPEKTIV NASJONAL STUDIE AV BIVIRKNINGER OG LIVSKVALITET ETTER KURATIV BEHANDLING FOR PROSTATAKREFT Steinsvik EA, Fosså SD, Dahl AA, Axcrona K, Eri LM .

37

PROGNOSE VED LOKALISERT CANCER PROSTATAE MED ”WAIT AND WATCH” MED OBSERVAJONSTID 20-28 ÅR Waaler G, Sæter T, Servoll E, Beisland H O .

38

SAMMENLIGNING AV GLEASON SCORE OG WHO GRADERING AV PROSTATA CANCER Servoll E, Vlatkovic L, Sæter T, Waaler G, Beisland HO .

39

TERTIÆR GLEASON MØNSTER ER EN PREDIKTOR PÅ PSA-RELAPS ETTER GJENNOMGÅTT RADIKAL PROSTATEKTOMI Servoll E, Vlatkovic L, Sæter T, Waaler G, Beisland HO .

40

RADIKALE PROSTATECTOMIER VED SYKEHUSET I VESTFOLD 19882009 Aune E, Haug ES, Sebakk K, Chen Y, Urnes TO, Nagelhus JG, Øverby SE .

41

OPPFØLGING AV DE 142 FØRSTE ROBOTASSISTERTE LAPARASKOPISKE PROSTATEKTOMIER VED SYKEHUSET TELEMARK. .

Hals P, Angelsen GA, Omland HS

42

OPERASJONSTID, PEROPERATIV BLØDNING OG KIRURGISKE MARGINER FOR LRP VS RALP Berge V, Berg RE, Hoff JR, Wessel N, Eri LM

43

BLØDNINGSMENGDE OG HEMOGLOBINENDRING UNDER LAPARASCOPISK RADIKAL PROSTATEKTOMI (LRP).

Johnson I, Eri LM

44

CRYOSURGICAL ABLATION AS PRIMARY TREATMENT IN PROSTATE CANCER (PC)PATIENTS AT TELEMARK HOSPITAL Olsen B, Wahlqvist R, Fosså S D .

45

VALIDERING AV METODE FOR INNSAMLING AV VEV TIL FORSKNING VED RADIKAL PROSTATECTOMI Bertilsson H, Angelsen A, Tessem MB, Viset T, Skogseth H, Halgunset J

.

84

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 84

2009-09-28 13.21

Vitenskapelige forhandlinger

46

INSIDENS OG PROGNOSTISK BETYDNING AV REST-TUMOR I PROSTATA HOS PASIENTER MED LOKALT AVANSERT PROSTATAKREFT BEHANDLET MED ENDOKRIN TERAPI ALENE ELLER KOMBINASJON ENDOKRIN TERAPI OG RADIKAL STRÅLETERAPI Angelsen A, Solberg A, Viset T, Berg A, Tastemir I, Widmark A, Haugen OA .

47

PASIENT-RAPPORTERTE BIVIRKNINGER VED PROSTATABIOPSI 3,5 ÅR ETTER TERAPI-START HOS PASIENTER MED LOKALT AVANSERT PROSTATAKREFT BEHANDLET MED ENDOKRIN TERAPI ALENE ELLER KOMBINASJON ENDOKRIN TERAPI OG RADIKAL STRÅLETERAPI .

Angelsen A, Solberg A, Tastemir I, Widmark A

Urologi

19-23 oktober 2009

12.30 – 13.30 Lunsj 14.00

Generalforsamling I Norsk Urologisk Forening

17.00 Generalforsamling i Norsk Kirurgisk Forening

20.00 Middag

85

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 85

2009-09-28 13.21

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Urologi – Tumor testis / renis + barn Fredag 23. oktober Kl. 09.00 – 10.00 Sted: Audi B Møteleder: H. Sætren og P.E.Låhne 48

BILATERAL KRYPTORKISME OG CANCER TESTIS, EN PASIENT KASUISTIKK .

Hoff JR, Lundeby E, Berge V

49

RETROPERITONEAL LYMFEKNUTEDISSEKSJON (RPLND) ETTER KJEMOTERAPI VED METASTATISK NON-SEMINOM TESTIKKELKREFT: KLINISKE OG HISTOPATOLOGISKE ASPEKTER .

Angelsen A, Hammerbøen KR, Solberg A

50

BENIGNE SOLIDE NYRETUMORES – 10 ÅRS MATERIALE FRA SIVTØNSBERG HF Kjøsen M, Urnes T.O, Haug E.S, Øverby S.E .

51

OPERASJONER FOR TUMOR RENIS VED HAUKELAND UNIVERSITETSSYKEHUS (HUS) 1/1-2000 - 31/8 2009 .

Beisland C, Hjelle KM, Bostad L

52

MULTICYSTISK DYSPLASTISK NYRE – UTREDNING OG OPPFØLGING Lundar L, Hagen TS, Ertresvåg K, Aksnes G, Emblem R .

53

PROXIMALE HYPOSPADIER OPERERT MED TUBULARISERT ”ISLAND FLAP” .

Hagen TS, Aksnes G, Refsum S, Emblem R

10.00 – 10.30 Kaffe

86

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 86

2009-09-28 13.21

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Urologi – BPH / Blære cancer

Urologi

Fredag 23. oktober Kl. 10.30 – 12.00 Sted: Audi B Møteleder: C. Beisland og S. Overn 54

TRANSURETHRAL VAPORISERING AV PROSTATA I NORGE, RESULTATER FRA HELGELANDSYKEHUS MOSJØEN Nofal R.

55

RESULTAT FRA 5 ÅRS OPPFØLGING AV FOTOSELEKTIV VAPORISERING AV PROSTATA (PVP). .

Müller C, Arum C-J, Romundstad P, Mjønes J

56

BLÅLYS HJELPER KIRURGEN FOR BEDRE DIAGNOSTIKK OG BEHANDLING AV OVERFLADISKE BLÆRE TUMOR (EN VIDEOPRESENTASJON) Zare R .

57

FORSØK MED HEXYL-5-AMINOLEUVINATE INDUSERT FOTODYNAMISK BEHANDLING PÅ BLÆRECANCER I ROTTEMODELLER. .

Arum C-J, Gederaas O, Larsen E, Randeberg L, Zhao C-M

58

ALVORLIGE KOMPLIKASJONER VED INTRAVASIKAL BEHANDLING AV BLÆRETUMORES. Urnes TO, Malme PA, Låhne PE, Haug ES, Øverby SE .

59

INSIDENS AV UROTELIAL DYSPLASI/CIS I DISTALE URETER HOS PASIENTER OPERERT MED RADIKAL CYSTEKTOMI FOR UROTELIAL BLÆREKREFT VED ST. OLAVS HOSPITAL .

Angelsen A, Vorontsov D, Viset T

60

CYSTECTOMIER VED SYKEHUSET I VESTFOLD 1987-2009 Haug ES, Sebakk K, Aune E, Chen Y, Urnes TO, Øverby SE .

61

ROBOTASSISTERT LAPAROSKOPISK RADIKAL CYSTEKTOMI Kristoffersen KF, Karlsen KE, Axcrona K, Brennhovd B

62

KASUISTIKK AV PASIENT ASA 3 OG BMI 37 OPERERT MED ROBOTASSISTERT LAPARASKOPISK CYSTOPROSTATEKTOMI, OG ANNLEGGELSE AV BRICKER URINAVLEDNING Karlsen KE, Kristoffersen KF, Axcrona K, Brennhovd B .

12.15 Prisutdeling 12.30 Lunsj

87

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 87

2009-09-28 13.21

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

88

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 88

2009-09-28 13.21

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Gastroenterologi – Øvre

63

TEMATISK FORSKNINGSPROSJEKT FOR PASIENTER MED MULIG TUMOR I BUKSPYTTKJERTELEN Buanes T, Labori KJ, Hauge T, Waage A, Triondsen E, Bjørnbeth BA, Bowitz Lothe IM, Edwin B, Ikdahl T .

64

RESEKSJONSRATER, METODEVALG OG HISTOLOGI ETTER PANCREASKIRURGI Nordby T, Labori KJ, Hauge T, Waage A, Triondsen E, Bjørnbeth BA, Bowitz Lothe IM, Edwin B, Ikdahl T, Buanes T, .

65

IDENTIFISERING AV PASIENTENS PRIORITERING AV DE OMRÅDER AV HELSE SOM PÅVIRKES STERKEST VED PANCREASCANCER .

Heiberg T, Buanes T

66

ENDRINGER I LIVSKVALITETSMÅL VED PANCREASCANCER HOS OPERERTE VERSUS UOPERERTE PASIENTER .

Solheim JM, Heiberg T, Buanes T

67

KVALME OG REDUSERT MATLYST: HOVEDPROBLEMER FOR PASIENTER MED PANCREASCANCER Yangchen D, Heiberg T, Hauge T, Buanes T .

68

ETABLERING AV CELLEKULTURER OG INITIELL KARAKTERISERING AV HUMANE STELLATCELLER FRA PANCREAS Pomianowska E, Sandnes D, Heiene Tveteraas I, Ødegaard J, Grzyb K, Christoffersen T, Gladhaug IP .

69

ER LAPAROSCOPISK KIRURGI EN FORDELAKTIG METODE FOR BEHANDLING AV ENDOKRINE SVULSTER I BUKSPYTTKJERTELEN? Pavlik Marangos I, Kazaryan AM, Pomianowska E, Rosseland A, Røsok BI, Mathisen Ø, Gladhaug I, Edwin B .

70

LAPAROSKOPISK RESEKSJON AV FRANTZ-GRUBER TUMOR ER ET UTMERKET EKSEMPEL PÅ BRUK AV MINIMAL INVASIV TEKNIKK. Pavlik Marangos I, Kazaryan AM, Rosseland AR, Røsok BI, Edwin B .

71

RESULTATER AV ENDRET BEHANDLINGTILBUD FOR PASIENTER MED ØVRE GI-CANCER VED SSHF-KRISTIANSAND GJENNOM SISTE 9 ÅR .

Bøhler G, Mjåland S, Mjåland O

Gastroentrologi

Onsdag 21. oktober Kl. 08.00 – 10.00 Sted: Saga AB Møteleder: Toto Hølmebakk og Tom Wiik

89

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 89

2009-09-28 13.21

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

72

HØY-DOSE PREOPERATIV KJEMORADIOTERAPI PLUSS KIRURGI VERSUS KIRURGI ALENE I CANCER ESOFAGI Hurmuzlu M, Øvrebø K, Monge OR, Smaaland R, Wentzel-Larsen T, Viste A .

73

BIOAKTIVE FETTSYRER OG CARCINOGENSE VED VENTRIKKEL CANCER. EN EKSPERIMENTELL STUDIE. Christensen B, Berge K, Wergedahl H, Berge R K, Svendsen E, Viste A .

74

BEHANDLING AV MALIGNE GASTROINTESTINAL OBSTRUKSJON MED METALLSTENTER – PASIENT OG LEGE RAPPORTERT KLINISK EFFEKT. Larssen L, Medhus AW, Hjermstad M, Körner H, Søberg T, Gleditsch D, Hovde Ø, Nesbakken A, Tholfsen J, Skreden K, .

10.00 – 10.30 Kaffe

90

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 90

2009-09-28 13.21

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Gastroenterologi – Øvre

75

KIRURGI FOR GASTROINTESTINAL STROMAL TUMOR (GIST) I STAVANGER-REGIONEN .

Sandvik O, Søreide K, Søreide JA

76

OVERLEVELSE ETTER OPERASJON FOR KOLOREKTALE LEVERMETASTASER VED ULLEVÅL SYKEHUS, 2002-2007. .

Bjørnbeth BA, Brudvik K, Waage A, Buanes, T, Labori KJ

77

LAPAROSKOPISK RESEKSJON AV KOLOREKTALE LEVERMETASTASER: KORT OG LANGTIDSRESULTATER Kazaryan AM, Pavlik Marangos I, Røsok BI, Rosseland AR, Mala T, Villanger O, Fosse E, Mathisen Ø, Edwin B .

78

LAPAROSKOPISK LEVERRESEKSJON VED ULLEVÅL SYKEHUS Waage A, Akselsen M, Trondsen E, Buanes T, Labori KJ, Bjørnbeth BA

Gastroentrologi

Onsdag 21. oktober Kl. 10.30 – 12.30 Sted: Saga AB Møteleder: Ingebjørg Juel og Kristin Kjellevold

.

79

LAPAROSKOPISK LEVERRESEKSJON VIA SINGEL-PORT SYSTEM,- EN VIDEOKASUISTIKK Røsok BI, Edwin B .

80

TRANSARTERIELL KJEMOEMBOLISERING VED NON-RESEKTABEL HCC .

Røsok BI, Dorenberg E, Dueland S, Mathisen Ø, Line PD

81

TRANSCATHETER ARTERIAL CHEMO-EMBOLIZATION PÅ PASIENTEN MED HEPATOCELLULÆRT CARCINOMA. Egge J, Mohn AC, Tesdal IK .

82

HØYINTENSITETS FOKUSERT ULTRALYD I BEHANDLING AV ONDARTEDE OG GODARTEDE SVULSTER Kazaryan AM, Courivaud F, Pavlik Marangos I, Tillung T, Dorenberg E, Fosse E, Hol PK, Edwin B .

83

LAPAROSKOPISK KOLECYSTEKTOMI MED PEROPERATIV KOLANGIOGRAFI - RESULTATER ULLEVÅL SYKEHUS 2000-2009 Labori KJ, Bjørnbeth BA, Waage A, Buanes T, Trondsen E .

84

RUTINEMESSIG PEROPERATIV KOLANGIOGRAFI - NYTTIG? .

Labori KN, Waage A, Bjørnbeth BA, Buanes T, Trondsen E

91

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 91

2009-09-28 13.21

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

85

TRAUMATISK VENTRIKKEL TRANSSEKSJON Gullan D, Botnen HG, Olsen OC, Jacobsen U .

86

INTRATHORAKAL VENTRIKKELPERFORASJON VED RESIDIV AV PARAØSOFAGEALT HERNIE, EN SJELDEN OG LIVSTRUENDE KOMPLIKASJON .

Hugenschmidt H, Trondsen E, Buanes T

12.30 Lunsj

92

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 92

2009-09-28 13.21

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Gastroenterologi – Barn Onsdag 21. oktober Kl. 13.30 – 14.30 Sted: Saga AB Møteleder: Borger Loe og Ole Schistad 87

DILATASJON ETTER OPERASJON FOR ØSOFAGUSATRESI – EN RETROSPEKTIV STUDIE. .

Christensen B, Bjørnland K, Aabakken L, Emblem R

88

STENOSEUTVIKLING VED APPENDICOSTOMI Lundar L, Stensrud KJ, Arctander M, Emblem R, Bjørnland K JEJUNOSTOMI SOM ERNÆRINGSVEI HOS BARN. Åvitsland TL, Aksnes G, Emblem R, Bjørnland K .

90

ANAL ULTRALYD HOS BARN Stensrud KJ, Rehman Y, Bjørnland K, Emblem R

Gastroentrologi

89

.

.

91

ENDOSCOPISK BEHANDLING AV REKTAL ATRESI (KASUISTIKK MED VIDEO) Riis R, Aabakken L, Aksnes G, Emblem R, Bjørnland K .

92

INKARSERERT SPIGELI BROKK INNEHOLDENDE TYNNTARM OG TESTIKKEL HOS NYFØDT BARN .

Rushfeldt C, Oltmanns G

14.30 Kaffe

93

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 93

2009-09-28 13.21

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Gastroenterologi – Diverse Onsdag 21. oktober Kl. 15.00 – 16.30 Sted: Saga AB Møteleder: Gerd Tranø og Hanne Skoglund 93

DIAGNOSTIKK OG LIGGETID VED AKUTTE ABDOMINALSMERTER I SYKEHUS .

Myklebust S, Angvik LG, Fougner RL, Rydning A

94

BRUK AV BILDEDIAGNOSTIKK VED AKUTTE ABDOMINALSMERTER I SYKEHUS .

Angvik LG, Myklebust S, Fougner RL, Rydning A

95

APPENDECTOMI: ET 10 ÅRS MATERIALE (1999-2008).

Gullan D, Olsen OC, Løvåsdal Ø, Bækkelund O, Fadnes B, Laukvik H, Jacobsen U .

96

AKUTT APPENDISITT OG LAPAROSKOPISK TILNÆRMING: DIAGNOSTIKK OG BEHANDLING PÅVIRKES AV ALDER OG KJØNN .

Farstad H, Søreide K, Glomsaker TB, Søreide JA, Kørner H

97

CRP OG AKUTT APPENDICITT VED BÆRUM SYKEHUS I 2007 Buhagen S, Næss F .

98

OPERASJONER FOR MISTENKT AKUTT APPENDISITT BLANT VOKSNE .

Wasmuth HH, Johnsen T, Bringeland EA

99

JOBBTILKNYTNING OG LIVSKVALITET VED SYKELIG OVERVEKT Størdal Lund R, Karlsen TI, Hofsø D, Fredheim JM, Sandbu R, Hjelmesæth J .

100

ENDRING I OPPTAK AV ATORVASTATIN ETTER BILIOPANKREATISK AVLEDNING MED DUODENAL OMKOPLING Jakobsen GS, Skottheim IB, Stormark K, Christensen H, Jenssen T, Åsberg A, Hjelmesæth J, Sandbu R .

101

INTERNE BROKK ETTER LAPAROSKOPISK GASTRISK BYPASS – ET FIREÅRS MATERIALE .

Jakobsen GS, Solheim B, Aghajani E, Hjelmesæth J, Sandbu R

16.30 Årsmøte i NFGK

94

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 94

2009-09-28 13.21

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Gastroenterologi – Nedre / Basal

102

PREDIKSJON AV RESPONS PÅ PREOPERATIV KJEMORADIASJONSBEHANDLING VED REKTUMCANCER VED BRUK AV KINASEAKTIVITETSANALYSE Folkvord S, Flatmark K, Dueland S, Wijn RD, Grøholt KK, Nesland JM, Hole KH, Johansen M, Giercksky KE, Ree AH, .

103

IMMUNHISTOKJEMISK KARAKTERISERING AV PSEUDOMYXOMA PERITONEI OG PERITONEAL MUCINØS CARCINOMATOSE Flatmark K, Davidson B, Kristian A, Giercksky KE, Fodstad Ø, Reed W .

104

LAV EKSPRESJON AV MEMBRANBUNDET BETA-CATENIN OG P120CATENIN I PRIMÆRTUMOR AV CANCER RECTI GIR ØKT RISIKO FOR FJERNMETASTASER OG LOKALT RESIDIV Aamodt R, Bondi J, Norheim Andersen S, Bakka A, Bukholm G, Bukholm IRK

105

SAMMENLIGNING AV KLINISKE KRITERIER MED MOLEKYLÆRGENETISKE METODER FOR IDENTIFIKASJON AV LYNCH SYNDROM VED COLORECTALCANCER: EN POPULASJONSBASERT STUDIE. .

Tranø G, Sjursen W, Wasmuth HH, Hofsli E, Vatten LJ

106

ANTALL HØSTEDE LYMFEKNUTER ER AVHENGIG AV MIKROSATELLITT INSTABILITET (MSI) OG PROKSIMAL TUMORLOKALISERING VED COLON CANCER .

Søreide K, Nedrebø BS, Søreide JA, Slewa A, Kørner H

107

OPPREGULERING AV PLASMINOGEN AKTIVERING INHIBITOR I NEURONER SKILLER CROHNS SYKDOM FRA ULCERØS KOLITT Skarstein A, Lærum OD, Illemann M, Helgeland L, Øvrebø K, Danø K, Nielsen BS .

108

BEVACIZUMAB REDUSERER INTRAABDOMINALE SAMMENVOKSNINGER Ignjatovic D, Aasland K, Chen Y, Sund S, Pettersen M, Spasojevic M, Nesgaard JM .

109

EFFEKTIVITET OG SIKKERHET I TRANSGASTRIC LUKKING I TRANSLUMINAL ENDOSKOPISK KIRURGI (NOTES), BRUKE OTSC SYSTEM OG T- BAR, EN RANDOMISERT OVERLEVELSES STUDIE I PORCINE MODELL. Suhail A., Kuhry E., Halgunset J., Mårvik R. .

Gastroentrologi

Torsdag 22. oktober Kl. 08.00 – 09.30 Sted: Saga AB Møteleder: Lisbeth Hårklau og Christian Rushfeldt

95

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 95

2009-09-28 13.21

19-23 oktober 2009

110

Vitenskapelige forhandlinger

FALLSKJERMTEKNIKK-EN NY METODE FOR EKSTRAPERITONEAL LUKNING AV EN "HIGH OUTPUT" ENTEROKUTAN FISTEL .

Nergård S, de Weerd L, Kjæve J

09.30 Kaffe

96

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 96

2009-09-28 13.21

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Gastroenterologi – Nedre

111

STANDARDISERT PASIENTFLYT FOR DIAGNOSTIKK OG UTREDNING AV PASIENTER MED KOLOREKTAL CANCER .

Furnes B, Karliczek A, Taule A, Anfindsen A, Baatrup G

112

HAR REKTUMCANCER OVERLEVELSE OVERGÅTT COLONCANCER OVERLEVELSE? EN SAMMENLIGNING I EN NASJONAL KOHORT. Nedrebø BS, Søreide K, Tandberg-Eriksen M, Dørum LM, Søreide JA, Kørner H .

113

ELEMENTER FRA EN BRED GERIATRISK VURDERING KAN PREDIKERE POSTOPERATIVE KOMPLIKASJONER HOS ELDRE PASIENTER MED KOLOREKTAL KREFT Rønning B, Kristjansson SR, Jordhøy MS, Nesbakken A, Bakka A, Wyller TB .

114

TÅLER PASIENTER OVER 80 ÅR MED LOKALAVANSERT RECTUMCANCER MULTIMODAL BEHANDLING? Mariathasan AB, Larsen SG, Dueland S, Giercksky K-E .

115

ANEMI PÅ DIAGNOSETIDSPUNKTET FOR COLORECTAL CANCER. PREVALENS OG PREDIKTIVE FAKTORER FOR ANEMI. .

Karlsen V, Edna T-H, Jullumstrø E

116

BEHANDLING AV PSEUDOMYXOMA PERITONEI VED RADIUMHOSPITALET GJENNOM 15 ÅR. Sørensen O, Larsen SG, Flatmark K, Wiig JN, Rønning GA, Reed W, Giercksky K-E .

117

PERITONEAL CARCINOMATOSE - ERFARINGER MED MAKSIMAL CYTOREDUKTIV KIRURGI OG HIPEC. Larsen SG, Rønning GA, Sørensen O, Flatmark K, Wiig JN, Dueland S, Giercksky K-E .

118

KVALITETSSIKRING AV INNFØRING AV LAPAROSKOPISK KIRURGI FOR TARMLIDELSE HAR VIST TILFREDSSTILLENDE MÅL FOR MORBIDITET OG PRIMÆRE ONKOLOGISKE RESULTATER Storli KE, Furnes B, Hjelmeland B, Iversen K, Burchardt G, Søndenaa K

119

ERFARINGER MED LAPAROSKOPISK COLONKIRURGI VED SYKEHUSET BUSKERUD, VESTRE VIKEN HF, I PERIODEN 2000-2009 Dagenborg VJ, Helander R, Olsen OC, Jacobsen U

Gastroentrologi

Torsdag 22. oktober Kl. 10.00 – 12.00 Sted: Saga AB Møteleder: Abbas Suhail og Yngve Thorsen

97

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 97

2009-09-28 13.21

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

120

LAPAROSKOPISK COLONKIRURGI. VIDEODEMONSTRASJON AV OPPSETT OG OPERATIV TEKNIKK .

Helander R, Dagenborg VJ, Olsen OC

121

LANDEMERKE VED LAPAROSKOPISK HØYRESIDIG HEMICOLEKTOMI Spasojevic M, Ignjatovic D, Krohn-Hansen G, Nesgaard JM, Sund S, Spasojevic M, Bojan M, Nesgaard S .

122

ANASTOMOSELEKKASJE ETTER PRIMÆRANASTEMOSE VED KOLOREKTAL CANCER KIRURGI: EN UTFORDERING .

Chaudhry M, Rancinger P, Gondal G

12.00 Lunsj

98

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 98

2009-09-28 13.21

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Gastroenterologi – Nedre

123

KIRURGISK BEHANDLING AV RECTUMPROLAPS. ET 10 ÅRS MATERIALE. .

Gleditsch D, Olsen OC

124

RESIDIV ETTER OPERASJONER FOR EKSTERNT RECTUMPROLAPS ETTER DELORME`S OG ALTEMEIER`S OPERASJON .

Førland DT, Johnson E, Johannesen HO

125

LAPAROSKOPISK SUTURRECTOPEXI. Olsen OC, Gleditsch G, Helander R .

126

LANGTIDSRESULTAT ETTER SEKUNDÆR PLASTIKK FOR FØDSELSINDUSERT SFINKTERSKADE Johnson E, Carlsen E, Steen T, Hjorthaug JOB, Tandberg Eriksen M

Gastroentrologi

Torsdag 22. oktober Kl. 13.00 – 14.30 Sted: Saga AB Møteleder: Stig Norderval og Kristian Storli

.

127

FREMMEDLEGEMER I REKTUM Furnes B, Viste A .

128

LAPAROSKOPISK PERITONEAL LAVAGE OG DRENASJE VED PERFORERT DIVERTIKULITT – TO KASUISTIKKER . Øfsti V, Dittert R, Hauss HJ, Mjåland O

129

ENDOSKOPISK ASSISTERT SIGMOIDEOSTOMI ANLEGGELSE – ALTERNATIV TIL LAPAROSKOPISK PROSEDYRE Chaudhry M, Pettersen T, Peryadi F, Rancinger P, Stordahl A, Gondal G

.

130

KOMBINERT NEDRE ABDOMINALPLASTIKK OG ENTEROSTOMI AKTUELT SAMARBEIDSOMRÅDE MELLOM GASTRO- OG PLASTIKK KIRURG .

Villanger O, Audulfsson G, Røsok BI, Korvald C

131

BEKKENRESERVOAR HAR STABILE FUNKSJONELLE RESULTATER Wasmuth HH, Tranø G, Midtgård TM, Endreseth B, Wibe A, Rydning A, Myrvold HE .

14.30 Kaffe

99

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 99

2009-09-28 13.21

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Gastroenterologi – Diverse Torsdag 22. oktober Kl. 15.00 – 16.40 Sted: Saga AB Møteleder: Arne Seternes og Vegard Karlsen 132

COMPRESSION ANASTOMOTIC RING-LOCKING PROCEDURE (CARP): EN NY OCH SÄKER TARMANASTOMOS .

Grönberg A, Jeppsson B, Thorlacius H

133

FÖRSTA KLINISKA ERFARENHETEN MED COMPRESSION ANASTOMOTIC RING-LOCKING PROCEDURE (CARP) VID ASTOMOSERING AV SIGMOIDEUM. .

Grönberg A, Jeppsson B, Thorlacius H

134

PARASTOMALT BROKK BEHANDLET MED KOMBINERT BUKVEGGSOG BROKKPLASTIKK . de Weerd L, Hansen MH, Nergård S, Rushfeldt C

135

PARASTOMALE BROKK ETTER SIGMOIDEOSTOMI .

Wik T, Hjorthaug JOB, Johannesen HO, Johnson E

136

BROKKPLASTIKK VIA EN ENKEL PORTSYSTEM Pettersen M, Ignjatovic D, Nesgaard JM, Haarberg G .

137

LAPAROSKOPISK OPERASJON FOR REKTUSDIASTASE .

Nordby TN, Trondsen

138

EN UTFORDRENDE KASUS : BEHANDLING AV ET STORT ABDOMINALT INTERCOSTALT BROKK, I EN PASIENT MED EHLER DANLOS SYNDROM. .

Gurgia L, de Weerd L, Kjæve J

139

KOMPLISERT FORLØP OG UVANLIG FORLØP VED ET ”DE GARENGEOT ” FEMORALHERNIE .

Løseth O, Mjåland O

140

RESULTATER ETTER OPERASJON FOR BUKVEGGSBROKK VED DIAKONHJEMMET SYKEHUS .

Schjøth-Iversen L

141

OPERASJONSTEKNIKKER VED BEHANDLING AV BUKVEGGSBROKK VED DIAKONHJEMMET SYKEHUS Schjøth-Iversen L .

17.00 Generalforsamling Norsk Kirurgisk Forening 20.00 Middag

100

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 100

2009-09-28 13.21

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Karkirurgi

142

14 ÅR MED STENTGRAFTBEHANDLING FOR ABDOMINALT AORTAANEURISME .

Lange C, Aasland J, Hatlinghus S

143

SAMSVAR MELLOM POSTOPERATIVE DIAMETERMÅL PÅ CT ANGIOGRAFI (CT) OG ULTRALYD (Ul): KAN VI REDUSERE ANTALL CT KONTROLLER FOR STENTGRAFT PASIENTER? Nyheim T. D., Staxrud L. E., Rosén L., Slagsvold C. E., Grøtta O., Jørgensen J. J. .

144

ENDOVASKULÆR BEHANDLING AV RUMPERTE ABDOMINALE AORTAANEURISMER I TRONDHEIM 2003-2009 .

Lange C, Seternes A, Aasland J, Hatlinghus S

145

DEN RASKE ØKNINGEN I ARTERIELL BLODFORSYNING TIL BEINA UNDER MUSKELARBEID ER AVHENGIG AV KOMPETENTE VENØSE KLAFFER .

Nådland IH, Toska K, Wesche J

146

PERIFER MIKROVASKULÆR VASOSPASME – RAYNAUD FENOMEN: UTREDNING OG BEHANDLING .

Slagsvold C-E, Stranden E

Karkirurgi og Thoraxkirurgi

Onsdag 21. oktober Kl. 10.30 – 11.20 Sted: Nobel Møteleder: Martin Altreuter Kirsten Krohg-Sørensen

101

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 101

2009-09-28 13.21

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Karkirurgi Onsdag 21. oktober Kl. 11.20 – 12.00 Sted: Nobel Møteleder: Steinar Kiil og Erik Halbakken 147

SUPERVISERT CLAUDIKANT TRENING - 5 ÅRS ERFARINGER .

Bundgaard DB, Guleng

148

ORGANISERTE TRENINGSGRUPPER FOR PASIENTER MED PERIFER ARTERIELL SIRKULASJONSSVIKT – EN AKTUELL MODELL Hisdal J, Sætre T, Jørgensen J, Sundhagen J, Bø E, Bjørnsborg E, Stranden E

149

ORGANISERT TRENING ØKER MAKSIMAL BLODSIRKULASJON I BEINA HOS PASIENTER MED PERIFER ARTERIELL SIRKULASJONSSVIKT Hisdal J, Enoksen E, Stranden E, Jørgensen J, Sundhagen JO, Sætre T

150

ORGANISERT VEILEDET TRENING REDUSERER PLASMANIVÅET AV DE ENDOTELIALE INFLAMMATORISKE MARKØRER E-SELECTIN OG ICAM-1 I PASIENTER MED PERIFER ATEROSKLEROTISK SYKDOM. Sætre T, Enoksen E, Lyberg T, Stranden E, Jørgensen J, Sundhagen JO, Hisdal J

12.00 Lunsj

14.30 Diskusjonsmøte: Endovaskulær kirurgi – veien fremmover?

102

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 102

2009-09-28 13.21

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Karkirurgi Torsdag 22. oktober Kl. 08.30 – 09.00 Sted: Nobel Møteleder: Rolf Busund og Tonje Berglund 151

ÅPEN KIRURGI VED SYKDOM I AORTA DESCENDENS OG THORACOABDOMINALIS Krohg-Sørensen K, Lingaas PS, Rein KA KA, Aasmundstad TA, Geiran OR .

152

PSEUDOANEURISME UTGÅTT FRA ARTERIA KAROTIS INTERNA. VURDERING OG BEHANDLING. KASUSTIKK .

Oskarsson GV, Lie B, Stavis P, Eggum R

153

KAROTISKIRURGI (TEA for CIS) VED SYKEHUSET BUSKERUD. ET 10 ÅRS MATERIALE ( JULI 1999 - JUNI 2009) Eggum R, Oskarsson GV, Lie B, Stavis P .

Karkirurgi og Thoraxkirurgi

09.00 Kaffe

103

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 103

2009-09-28 13.21

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Karkirurgi Torsdag 22. oktober Kl. 09.30 – 10.20 Sted: Nobel Møteleder: Karsten Myhre og Oskarsson CAROTIS KIRURGI VED SYKEHUSET ØSTFOLD 2004-2008 154 Sahba M., Rustad H., Bundgaard D., Urnes O., Debes A. .

155

TID FRA SYMPTOM TIL OPERASJON VED CAROTISKIRURGI VED SYKEHUSET ØSTFOLD HF Rustad H, Reiersen AT, Sahba M, Debes A, Bundgaard D .

156

DIAMETER AV INFRARENALE AORTA - EN RISIKOFAKTOR FOR ABDOMINALT AORTAANEURYSME (AAA).

TROMSØUNDERSØKELSEN Solberg S, Forsdahl SH, Singh K, Jacobsen BK .

157

AORTAKIRURGI - ER DET "TRYGT" Å BLI OPERERT AV LEGE I UTDANNELSE? .

Estop-Garanto M, Kazmi SSH

158

ARTERIA SUBCLAVIASKADER ETTER STUMPE TRAUMER Kiil S, Olstad OA, Bergh GG, Eken T, Pillgram-Larsen J .

104

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 104

2009-09-28 13.21

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Karkirurgi Torsdag 22. oktober Kl. 10.20 – 11.00 Sted: Nobel Møteleder: Conrad Lange og Morten Vetrhus RESULTATER ETTER ANLEGGELSE AV ARTERIOVENØSE FISTLER HOS PASIENTER MED TERMINAL NYRESVIKT .

Kummen M, Dahl T

160

PHLEGMASIA CERULEA DOLENS – EN KASUISTIKK .

Solberg L B, Hasselgård T, Rosales A, Sandbæk G

161

ENDOFLEBEKTOMI OG KLAFFKONSTRUKSJON AV POPLITEAL VENE Kiil S, Rosales A .

162

ABDOMINALT COMPARTMENT SYNDROM ETTER VENEKIRURGI .

Jørgensen JJ, Sandbæk G, Gaarder C, Næss PA, Rosales A

Karkirurgi og Thoraxkirurgi

159

11.00 Lunsj 12.00 Generalforsamling Norsk karkirurgisk forening

105

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 105

2009-09-28 13.21

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

106

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 106

2009-09-28 13.21

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Thoraxkirurgi

163

KORREKSJON AV POSTPNEUMONEKTOMI SYNDROM HOS BARN MED INFLANTERBAR PROTESE Saatvedt K, Seem E, Birkeland S, Hoel T, Westvik J, Lindberg H .

164

FØRSTE NORSKE ERFARING MED INTERN KONTINUERLIG FLOW LVAD HOS BARN MED ALVORLIG HJERTESVIKT Fiane AE, Sørensen G, Gude E, Hagemo P, Lindberg HL .

165

ANOMALT AVGÅENDE VENSTRE KORONARARTERIE SOM ÅRSAK TIL SIRKULASJONSKOLLAPS HOS UNG IDRETTSUTØVER Dahl PE, Hermansen SE, Dahl-Eriksen Ø .

166

RECOVERY FRA KRONISK MYOKARDITT ETTER 14 MÅNEDER MED INTERN KONTINUERLIG FLOW LVAD Fiane AE, Sørensen G, Geiran OR, Andreassen AK, Gude E .

167

AORTOØSOFAGAL FISTEL BEHANDLET MED ENDOVASKULÆRT STENTGRAFT Aamodt H, Hoffmann P, Tønnessen T .

168

STENTGRAFTKOLLAPS ETTER ENDOVASKULÆR BEHANDLING AV TRAUMATISK THORAKAL AORTARUPTUR .

Seim BE, Brekke M, Hoffmann P, Pillgram-Larsen J

169

LANGTIDSOPPFØLGING ETTER KIRURGISK OG ENDOVASKULÆR BEHANDLING AV AORTADISSEKSJON – PÅ TIDE Å DIFFERENSIERE? Bartnes K, Christensen T, Kumar S, Singh K, Myrmel T .

170

REKONSTRUKTIV AORTAROTPLASTIKK VED ST. OLAVS HOSPITAL .

Karevold A, Nordhaug D, Kirkeby-Garstad I, Wahba A

171

REKONSTRUKTIV KIRURGI VED AORTAINSUFFISIENS OG BICUSPID AORTAKLAFF: ERFARINGER FRA HAUKELAND UNIVERSITETSSYKEHUS .

Lundemoen S, Davidsen ES, Arumugam G, Segadal L, Haaverstad R

Karkirurgi og Thoraxkirurgi

Fredag 23. oktober Kl. 08.30 – 10.00 Sted: Nobel Møteleder: Kristian Bartnes og Per R. Woldbæk

10.00 Kaffe

107

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 107

2009-09-28 13.21

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Thoraxkirurgi Fredag 23. oktober Kl. 10.30 – 12.00 Sted: Nobel Møteleder: Arnt Fiane og Rune Haaverstad 172

TRAUMATISK LUKSASJON AV HJERTET SKAL OPERERES AKUTT Pillgram-Larsen J, Loose H, Bjørnstad JL, Havnen J, Vetrhus M .

173

SKUDD GJENNOM VENSTRE VENTRIKKEL Braathen B, Bøen A, Thorsen T, Tønnessen T .

174

RESULTATER ETTER INFEKSIØS ENDOKARDITT – EVALUERING AV MEDISINSK VERSUS KIRURGISK BEHANDLING Wahba A, Hordnes K, Nordhaug D, Karevold A, Astudillo R .

175

FØRSTE ERFARING MED FREEDOM SOLO VED ET LAV-VOLUM SENTER Kolseth SM, Nordhaug D, Stenseth R, Winnerkvist A, Karevold A, Wahba A .

176

AKUTT AORTAVENTIL DYSFUNKSJON FORÅRSAKET AV PANNUS .

Ellensen VS, Andersen KS, Segadal L, Davidsen ES, Haaverstad R

177

KIRURGISK BEHANDLING AV ISCHEMISK MITRALINSUFFISIENS VED ST. OLAVS HOSPITAL Nordhaug D, Søyland A, Stenseth R, Kirkeby-Garstad I, Haaverstad R, Nordgaard H, Wahba A, Tromsdal A, Karevold A .

178

HVILKEN HJERTEVENTIL GIR BEST OVERLEVELSE? ANALYSE AV AORTAKLAFFEKIRURGIEN VED RIKSHOPITALET 2000-2008. .

Svennevig J.L., Fiane A.E., Geiran O.R.

179

BIOLOGISKE AORTAVENTILPROTESER GIR BEST LANGTIDSOVERLEVELSE HOS PASIENTER OVER 60 ÅR Geisner T, Haaverstad R, Segadal L .

180

ETT ÅRS ERFARING MED TRANSKATETER AORTAKLAFFIMPLANTASJON Busund R, Steigen T, Næsheim T, Schive B .

12.00 Lunsj

108

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 108

2009-09-28 13.21

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Thoraxkirurgi

181

OKKLUSJON AV NATIVE CORONARKAR ETTER BYPASS MED VENE-, RADIALIS- OG MAMMARIAGRAFT Bartnes K, Hermansen SE, Dahl-Eriksen Ø, Iqbal A, Mannsverk JT, Steigen TK, Trovik T, Busund R, Dahl PE, Sørlie DG, Myrmel T.

182

KIRURGISK ABLASJON I TRONDHEIM I FEM ÅR: HVA HAR VI LÆRT? .

Wahba A, Nordhaug D, Karevold A, Winnerkvist A, Stenseth R

183

BLODKARDIOPLEGI VS. KRYSTALLOID KARDIOPLEGI: EN PROSPEKTIV RANDOMISERT STUDIE AV 345 AORTAKLAFFEPASIENTER Øvrum E, Tangen G, Tølløfsrud S, Skeie B, Istad R, Ringdal MAL, Øystese R

184

KALD BLODKARDIOPLEGI GIR BEDRE MYOKARD-BESKYTTELSE ENN KALD KRYSTALLOID KARDIOPLEGI VED AORTAVENTILOPERASJON I EN PROSPEKTIV RANDOMISERT STUDIE. Braathen B, Tønnessen T

185

KAN EN INFUSJON AV HYPERHAES(HSH) UNDER HJERTEOPERASJONER Kvalheim VL, Farstad M, Steien E, Mongstad A, Kvitting P, Husby P .

186

TRANEXAMSYRE REDUSERER BEHOV FOR TRANSFUSJON HOS ELDRE VED KOMBINERT KORONAR- OG AORTAKLAFFEKIRURGI Wahba A, Greiff G, Stenseth R, Videm V, Lydersen S, Lindberg M, Bjella L, Pleym H .

187

HEMMING AV SMAD2 SIGNALVEIEN REDUSERER KOLLAGENSYNTESE OG BEVARER HJERTETS FUNKSJON Bjørnstad JL, Skrbic B, Marstein HS, Sjaastad I, Christensen G, Tønnessen T

188

KOLLAGENSAMMENSTNINGEN I VENSTRE VENTRIKKEL ENDRES I DEN TIDLIGE FASEN AV REVERS REMODELLERING Bjørnstad JL, Sjaastad I, Nygård S, Finsen AV, Hasic A, Christensen G, Tønnessen T

189

INSULINLIGNENDE VEKSTFAKTOR-II I BLODKARDIOPLEGI ØKER KONTRAKTILITET AV MYOKARD OG STIMULERER ANTIAPOPTOTISKE MEKANISMER ETTER REPERFUSJON Salminen P-R, Jonassen AK, Aarnes E-K, Moen CA, Stangeland L, Eliassen F, Kongsvik R, Matre K, Haaverstad R, Grong K,

Karkirurgi og Thoraxkirurgi

Fredag 23. oktober Kl. 13.00 – 14.40 Sted: Nobel Møteleder: Leidulf Segadal og Steinar Solberg

109

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 109

2009-09-28 13.21

19-23 oktober 2009

190

Vitenskapelige forhandlinger

”WALL SHEAR STRESS” I LIMA – LAD ANASTOMOSE VED KONKURRERENDE FLOW OG STENOSE Nordgaard H, Nordhaug D, Kirkeby-Garstad I, Vitale N, Haaverstad R, Løvstakken L .

14.40 Lunsj

110

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 110

2009-09-28 13.21

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Thoraxkirurgi

191

WRAPPING AV AORTA ASCENDENS – 30 ÅRS MATERIALE FRA HAUKELAND UNIVERSITETSSYKEHUS .

Aass T, Andersen KS, Segadal L

192

HØY- VS. LAVDOSE APROTININ (TRASYLOL) TIL CABG- PASIENTER SOM STÅR PÅ CLOPIDOGREL (PLAVIX). Øvrum E, Tangen G, Tølløfsrud S, Skeie B, Istad R, Ringdal M.A.L., Øystese R .

193

DIFFUS REFLEKSJONSSPEKTROSKOPI (DRS) FOR MÅLING AV MIKROVASKULÆR OKSYGENMETNING (SmvO2) .

Awan ZA, Wester T, Häggblad E, Halvorsen PS, Kvernebo K

194

MIKROVASKULÆR PERFUSJON OG MORFOLOGI SOM DIAGNOSTISK VERKTØY Wester T, Awan ZA, Barratt-Due A, Kvernebo M, Häggblad E, Mollnes TE, Kvernebo K .

195

MEDIASTINITT ETTER KORONARKIRURGI; EN CASE-CONTROL STUDIE MED ANALYSE AV RISKOFAKTORER Risnes I, Abdelnoor M, Almdahl SM, Øvrum E, Svennevig JL .

196

MEDIASTINITT ETTER KORONARKIRURGI GIR ØKT RISIKO FOR LANGTIDSMORTALITET EN COHORT-STUDIE MED 10 ÅRS MEDIAN OPPFØLGING. Risnes I, Abdelnoor M, Almdahl SM, Øvrum E, Svennevig JL .

197

FORBEHANDLING MED PERORAL -GLUKAN REDUSERER INFARKTSTØRRELSEN VED EKSPERIMENTELT INDUSERT HJERTEINFARKT HOS GRIS .

Arsæther E, Rösner A, Straumbotn E, Busund R

198

MEDIASTINOSKOPI VED LUNGECANCER .

Kristiansen K

199

OVERLEVELSE ETTER KIRURGI FOR LUNGEMETATSASER. ANALYSE AV 162 PASIENTER OPERERT 2004-2009.

Solberg S, Jørgensen L, Svennevig JL .

Karkirurgi og Thoraxkirurgi

Fredag 23. oktober Kl. 15.00 – 16.30 Sted: Nobel Møteleder: Per Erling Dahl og Dag O. Nordhaug

111

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 111

2009-09-28 13.21

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

112

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 112

2009-09-28 13.21

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Mamma / endokrin kirurgi Torsdag 22. oktober Kl. 08.00 – 10.00 Sted: Audi A Møteleder: Turid Aas og Rolf Kåresen

Kl.08.00 – 09.00 Mamma symposium MITOTISK AKTIVITETS INDEX ER EN BEDRE PROGNOSTIKATOR ENN TRADISJONELLE FAKTORER HOS LYMFEKNUTE NEGATIVE BRYSTKREFTPASIENTER < 55 ÅR Lende T.H., Gudlaugsson E., Janssen E.A.M., Voorhorst F., Van Diest P.J., Søiland H., Baak J.P.A. .

201

MITOTISK AKTIVITETS INDEX IDENTIFISERER BÅDE OVER- OG UNDERBEHANDLEDE LYMFEKNUTE NEGATIVE BRYSTKREFTPASIENTER < 55 ÅR VURDERT ETTER NBCGs RETNINGSLINJER Lende T.H., Gudlaugsson E., Janssen E.A.M., Voorhorst F., Van Diest P.J., Søiland H., Baak J.P.A. .

202

OPPFØLGING AV PASIENTER OPERERT FOR CA MAMMA VED OSLO UNIVERSITETSSYKEHUS, ULLEVÅL Moberg IO, Schlichting E, Kåresen R

203

INTRAOPERATIV STRÅLEBEHANDLING VED BRYSTBEVARENDE OPERASJON – TARGITSTUDIEN Fjøsne HE, Helset K, Karlsen J, Frengen J, Lundgren S .

204

HYPOTENSJON OG METNINGSFALL HOS KVINNE UNDER VAKTPOSTLYMFEKNUTE DIAGNOSTIKK VED BRYSTKREFT Johnsen L, Ilsås C, Salte J, Hoel Lende T, Bjerkeset O, Søiland H .

205

ANTALL FALSKE NEGATIVE FRYSESNITT VED SN-DIAGNOSTIKK Hartmann-Johnsen OJ, Stenehjem E, Breivik K, Dittert L .

Mamma- og endokrin kirurgi

200

10.00 Kaffe

113

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 113

2009-09-28 13.21

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Mamma / endokrin kirurgi Torsdag 22. oktober Kl. 10.30 – 11.40 Sted: Audi A Møteleder: Roar Guleng og Trond Paulsen 206

SYKEHUSSTØRRELSE OG PROGNOSE HOS BRYSTKREFTPASIENTER INKLUDERT I NBCG ADJUVANTPROTOKOLLER Fjøsne HE, Søreide JA, Kåresen R, Lønning PE, Jacobsen A-B, Lundgren S

207

STATUS FOR NORSK BRYSTCANCER REGISTER OG RESULTATER FRA OSLO UNIVERSITETSSYKEHUS, ULLEVÅL OG SYKEHUSET I VESTFOLD I 2008 Kåresen R, Malme PA, Aas H, Ottestad L, Schlichting E, Willet M, Winger L, Wist E, Nygård JF

208

TELEPATOLOGI / VIRTUELL MIKROSKOPI Tonvang G, Reindal EK, Skaansar K, Lien Kvelstad I, Joramo B, Bøhler PJ, Ryther AJ

209

GENEKSPRESJON I PRE- OG POSTOPERATIVE BRYSTTUMORER Luders T, Kristensen V, Bukholm IRK

210

ULTRALYD THYREOIDEA I ENDOKRINKIRURGENS HENDER Helset K, Østhus P, Engstrøm M, Fjøsne H

211

RESULTATER AV PREOPERATIV THYROIDEA-UTREDNING Heie A, Aas T, Varhaug JE, Biermann M, Haugland HK

212

THYREOIDEA-OPERASJONER GJENNOM 10 ÅR. INDIKASJONER OG KOMPLIKASJONER Guldvog I, Podhorny N, Fjære HT 11.40 Lunsj

114

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 114

2009-09-28 13.21

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Mamma / endokrin kirurgi Torsdag 22. oktober Kl. 12.30 – 15.20 Sted: Audi A Møteleder: Anne Irene Hagen og Jan Erik Varhaug 12.30 – 13.30 Endokrin symposium 13.30 – 14.00 Kaffe CANCER THYREOIDEAE, ET TRANSLASJONSPROSJEKT Varhaug JE, Gromyko D, Arnesen T, Ryningen A, Lillehaug JR

.

214

KRONISK AUTOIMMUN THYREOIDITT. EFFEKT PÅ ANTISTOFFER OG SYMPTOMER VED KIRURGISK BEHANDLING Guldvog I, Podhorny N, Fjære HT, Svindland O .

215

INTRAOPERATIV NERVESTIMULASJON VED NERVUS LARYNGEUS NON-RECURRENS Brauckhoff M, Brauckhoff K, Lorenz K, Dralle H .

216

KASUISTIKK: PRAKTISKE ASPEKTER VED SIMULTANOPERASJON PGA PRIMÆR HYPERPARATHYREODISME OG KORONAR HJERTESYKDOM .

Brauckhoff M, Fanneløp TO, Fløtten Ø, Aardal NP, Varhaug JE

217

PTH-MÅLING POSTOPERATIVT VED TOTALE THYREOIDEKTOMIER .

Majak Gundersen J, Paulsen TH

218

INTRATHORAKALE PARATHYREOIDEAADENOM, TO KASUISTIKKER .

Paulsen TH, Uher P, Koldsland S

219

KASUISTIKK. PARATHYREOIDEA-ADENOM PÅ 19 G Podhorny N, Guldvog I .

220

MEDIASTINALT HEMATOM MED DYSPNIÉ ETTER REOPERASJON FOR BLØDNING VED PRIMÆR HYPERPARATHYREOIDISME (PHPT).

EN KASUISTIKK. .

Guleng RJ

Mamma- og endokrin kirurgi

213

15.30 Årsmøte i Norsk forening for bryst og endokrin kirurgi 17.00 Generalforsamling i Norsk Kirurgisk Forening 20.00 Middag

115

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 115

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

116

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 116

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Traumatologi – Multitraume Tirsdag 20. oktober Kl. 07.50 – 09.30 Sted: Saga AB Møteleder: Johan Storm Munch og Jorunn Skattum 221

LÅRHALSBRUDD. EPIDEMIOLOGI OG VALIDERING AV REGISTRERTE DATA OM 536 BRUDD I TIDSROMMET 1994-2008 Ytterstad B, Emaus N, Heiberg I

222

TVERRFAGLIG AKUTTMEDISINSK SAMARBEID: ET KONSEPT FOR KATASTROFETRIAGE .

Rehn M, Vigerust T, Andersen JE, Krüger A

223

MED KNM FRIDTJOF NANSEN PÅ TOKT I ADENBUKTA Norum LF, Munch JS, Sommerfelt-Pettersen J .

224

MIDLERTIDIG BUKVEGGSLUKKING Groven S, Næss PA, Trondsen E, Gaarder C

.

TRAUMATISK LUKSASJON AV HJERTET, EN SJELDEN SKADE, EN ALVORLIG TILSTAND, MEN EN ENKEL DIAGNOSE .

Loose H, Havnen J, Bjørnstad JL, Vetrhus M, Pillgram-Larsen J

226

EN EVALUERING AV KRITERIER FOR UTLØSNING AV TRAUMEALARM VED ET UNIVERSITETSSYKEHUS Dehli T, Fredriksen K, Osbakk SA, Bartnes K .

227

BEVART MILTFUNKSJON ETTER ANGIOEMBOLISERING AV MILTSKADE Skattum J, Titze T, Dormagen JB, Aaberge IS, Bechensteen AG, Gaarder PI, Gaarder C, Heier HE, Næss PA .

228

LUFT I VENTRIKKELVEGG OG PORTVENE ETTER STUMP SKADE Skattum J, Gaarder C, Næss PA, Hofstad B, Quigstad E, Meidell N, Trondsen E .

229

USTABIL TRAUMEPASIENT – TØR DU STOLE PÅ ULTRALYD? Løkke R, Schulz A, Kroepelien CF, Gaarder C, Næss PA, Dormagen JB .

230

ERFARINGER SOM TRAUMETEAMSLEDER VED ULLEVÅL Wik T, Næss PA, Gaarder C .

Traumatologi

225

117

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 117

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Traumatologi – Multitraume Tirsdag 20. oktober Kl. 09.45 – 10.55 Sted: Saga AB Møteleder: Pål Næss og Tina Gaarder 231

SKADEREGISTER SOM VERKTØY FOR PRIORITERING AV SATSINGSOMRÅDER FOR SKADEFOREBYGGENDE TILTAK .

Rønning R, Gerner T

232

KVALITETSSIKRING AV TEAMLEDERFUNKSJONEN- EN UTFORDRING FOR TRAUMESENTERET .

Næss PA, Hestnes M, Gaarder C

233

KAN VI FORUTSI BEHOV FOR AKTIVERING AV MASSIV BLØDNINGSPROTOKOLL FØR PASIENTEN ANKOMMER SYKEHUSET? Jørgensen JJ, Næss PA, Viksmoen Y, Holtan A, Heier HE, Gaarder C .

234

MASSIV BLØDNING ETTER STUMPT TRAUME KOMPLISERT AV HYPERFIBRINOLYSE. .

Hagemo JS, Holtan A, Gaarder T

235

STENTGRAFTKOLLAPS ETTER ENDOVASKULÆR BEHANDLING AV TRAUMATISK THORAKAL AORTARUPTUR Seim BE, Brekke M, Hoffmann P, Pillgram-Larsen J .

236

POINT OF CARE PT/INR GIR UMIDDELBART SVAR, MEN ER DET LIKE PRESIST SOM EN KONVENSJONELL LABORATORIEPRØVE? Viksmoen Y, Eken T, Holtan A, Hagemo J, Næss PA, Gaarder C .

237

KAN FIBRINOGENNIVÅ VÆRE MED PÅ Å STYRE BRUKEN AV MASSIV BLØDNINGSPROTOKOLL HOS ALVORLIG SKADDE ?

Hugenschmidt H, Næss PA, Hestnes M, Heier HE, Gaarder C .

118

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 118

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Maxillofacial kirurgi Torsdag 22. oktober Kl. 13.00 – 14.20 Sted: Vaage Møteleder: Jan Mangersnes OG Bjørn Hansen 238

KRANIOFACIAL REKONSTRUKSJON - I TRAUMESENTERET .

Hanoa R, Moen O, Robertsen A, Skjelbred P

239

TRAUMATISK AVULSJON AV ØYET Skjelbred P, Reksten Ø, Ransve AM, Eidal K

.

240

RETROBULBÆR BLØDNING - EN TILSTAND SOM I LØPET AV KORT TID KAN TRUE SYNET. Hågensli N .

241

STORE DYR OG ANSIKTSSKADER .

Moen O

242

KIRURGISK DEKOMPRESJON VED THYREOIDEARELATERTE ORBITOPATIER Huse LP, Moen O, Tveit EB, Eidal K .

243

MIDFACIAL DEGLOVING- ALTERNATIV TILGANG VED MAXILLOFACIALE TRAUMER .

Risheim H

244

RESULTATER ETTER ORTOGNATISK KIRURGI VED 3ÅRS KONTROLL AV 741 PASIENTER .

Espeland L, Skjelbred P

245

BEHANDLING AV HABITUELLE KJEVELEDDS-LUKSASJONER MED BOTULINUM TOXIN Ziegler CM, Klimowicz TR, Røraas H .

119

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 119

Maxillofascial kirurgi

14.30 Generalforsamling i Norsk forening for Maxillofacial kirurgi

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

120

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 120

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt

121

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 121

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009 19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger Vitenskapelige forhandlinger

120 120

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 122

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

1

POSTBARIATRISK KIRURGI – DE FØRSTE ERFARINGER FRA SEKSJON FOR PLASTIKKIRURGI, SYKEHUSET TELEMARK Sneistrup C, Begic A, Aas AT Dept. of Plastic- and Reconstructive Surgery, Hospital of Telemark, Skien, Norway.

Den vestlige verden står over for en regulær fedmeepidemi, hvilket også er tilfældet i Norge. I svære tilfælde av overvikt er den sundhedsmæssige gevinst ved bariatrisk kirurgi uomtvistlig.

Der foreligger ikke præcise tal for antallet af pasienter med behov for bariatrisk kirurgi i Norge, men det vurderes at ca. 2% av befolkningen lider av sykelig fedme (BMI >35 med fedmerelateret komorbiditet og BMI>40) motsvarende 100000 personer. En stigende andel av denne pasientgruppe, vil have behov bariatrisk kirurgi. I plastikkirurgisk perspektiv vil denne gruppe pasienter være kvantitativ stor, idet der estimeres et behov på ca. 1,5-2 plastikkirurgiske operasjoner pr. bariatrisk operasjon.

Seksjon for Plastikkirurgi, Sykehuset Telemark har påtaget sig en del av denne oppgave startende i 2009, hvor der er planlagt 80 operasjoner. Fra 2010 planlegges 120-150 pasienter/år. Økningen i avdelingens aktivitet har bevirket 1 ekstra overlege stilling, 3 ekstra sykepleiestillinger og ytterligere 3 sengeplasser. Tiltaket finansieres gjennom øremærkte midler og takster for denne pasientgruppe.

Initialt er pasientene henvist til plastikkirurgisk poliklinikk fra primær helsetjenesten, men vi har påbegynt samarbeide med Fedmesenter i Tønsberg og planen er at alle henvisninger til postbariatrisk kirurgi fremover skal komme fra spesialisert senter. Dette samarbeide er i etableringsfasen og vil sammen med indikasjoner og inngreps typer presenteres ytterligere på høstmøtet.

Postbariatrisk kirurgi er beheftet med en høy komplikasjonsrate. Vi vil presentere de første erfaringer og en pilotstudie over innleggelsestid, komplikasjonsrate- og fordeling samt resultater og pasjenttilfredshed for i alt 44 pasienter.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 123

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

2

BARIATRISK PLASTIKKIRURGI- OVERARMSPLASTIKK Frøyen,J.K. Alerissykehuset i Oslo, Fredrik Stangsgate 11-13, 0264 Oslo Overarmsplastikk var tradisjonelt et inngrep hvor man fjernet mindre hudoverskudd av typen ”grevinnearmer” hos den mer kresne del av den eldre garde. Aktuelle kandidater for overarmsplastikk i dag kommer oftest fra en annen populasjon. En brachioplastikk for store mengder løsskinn på overarmene og thorax, slik man finner det hos pasienter som har gjennomgått massivt vekttap, er en mer omfattende prosedyre. Ikke desto mindre er det nettopp denne type inngrep som i stadig stigende grad aktualiseres for landets plastikkirurger som følge av utviklingen innen fedmekirurgi. Store mengder løsskinn på overarmene –bat wings- gir betydelige plager for pasientene: funksjonelle plager, hud-hudgnissing med utslett, vansker med påkledning og et påfallende utseende. De beste kadidatene for dette inngrepet er de som har mistet det meste av sitt subcutane fett og hvor vesentlig et betydelig hudoverskudd gjenstår. Inngrepet utførers med hudreseksjon som vanligvis strekker seg fra albueregion til bakre axilleflatefold og et høvelig stykke ned på thorax. Siste året har vi gjennomført 31 slike inngrep, før dette kun få. Det redegjøres for de preliminære erfaringer med metoden: pasientseleksjon, indikasjonsstilling, pre-og peroperativ prosedyre, postoperative retningslinjer og foreløpige resultater.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 124

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

3

BARIATRISK PLASTIKKIRURGI-BUKPLASTIKK A.M. FLEUR DE LIS Frøyen, J.K. Alerissykehuset i Oslo, Fredrik Stangsgate 11-13, 0264 Oslo

Pasienter som har gjennomgått massive vekttap har ofte ekstreme hudoverskudd både horisontalt og vertikalt på abdomen. I tillegg til overflod av skinn er ofte huden i tillegg skadet og skjemmnet med uvanlige mengder stria abdominalis og intertrigo. En standard full mageplastikk med flytting av navle vil derfor ikke være tilstrekkelig. Bukplastikk a.m. Fleur de Lis- popularisert av Dellon i 1985- er en operasjon hvor det meste av mageskinnet både over og under umbilicus fjernes med insisjon over pubis til bak hoftekammer, utover costalbuer og til brystben. Etter reseksjon samles vevslapper inn fra flankene, eventuell rectusdiastase sutureres, og mageskinnet lukkes så med suturlinjer i en omvendt T-fasong svarende til nevnte insisjonsområder. På rett indikasjon og med et komplikasjonsfritt forløp gir metoden en dramatisk bedring av kontur både på abdomen og i flanker. For kirurger som er vel vant med konvensjonell bukplastikk vil ikke metoden i seg selv by på større utfordringer. Men inngrepet er større enn vanlig, noe som får følger for operasjonstid, overvåkningsnivå, komplikasjonsprofil og postoperativ rekonvalesens. Den store økningen i bariatrisk kirurgi medfører en voldsom øking i behovet for plastikkirurgiske rekonstruksjoner av denne type. De siste 1,5 år har vi utført 87 slike bukplastikker. Før dette, meget få. Det vil bli redegjort for våre erfaringer med inngrepet: indikasjonsstilling, pre-og peroperativ prosedyre, postoperative retningslinjer, komplikasjonsprofil og preliminære resultater.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 125

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

4

BARIATRISK PLASTIKKIRURGI-VERTIKAL LÅRPLASTIKK Frøyen, J.K. Alerissykehuset i Oslo, Fredrik Stangsgate 11-13 , o264 Oslo Lårplastikk uansett metode er tradisjonelt et av de mindre lystbetonte plastikkirurgiske inngrep. Dette skyldes en relativt høy komplikasjonsprofil, særlig grunnet inngrepets lokalisasjon i et lett kontaminerbart område, med sårinfeksjon, sårruptur, breddeforøkede arr samt kanskje også sprikende introitus som følge. Slike komplikasjoner gir et meget besværlig postoperativt forløp til belastning både for pasient og lege. Men med den eksplosive økningen i bariatrisk kirurgi forsynes landets plastikkirurger med store mengder pasienter som vil ha behov for også til dels store lårplastikker hvor mediale reseksjoner am Lockwood ikke vil være tilstrekkelig. Vertikal lårplastikk som beskrevet av Aly (2006) tar utgangspunkt i å redusere risiko for labiaspredning ved å fjerne både vertikalt og horisontalt hudoversskudd ved bruk av et vertikalt snitt. Inngrepet består i fettsuging av mediale kne-og lårpute og vertikal reseksjon fra gracilisfestet til høvelig nivå over mediale knespalte. Det siste året har vi utført 57 vertikale lårplastikker på pasienter som har hatt massive vekttap. Før dette, få inngrep av denne type. Det redegjøres for våre begynnererfaringer med inngrepet: indikasjonsstilling, pre- og peropertiv prosedyre, postoperative retningslinjer, komplikasjoner og preliminære resultater.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 126

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

5

PANNIKULEKTOMI PÅ VITAL INDIKASJON HOS EN PASIENT MED BMI 73. EN KASUISTIKK Husnes KV1, Lekhal S2, Florholmen J2, De Weerd L1 1. Ortopedi- og plastikkirurgisk avdeling 2. Senter for Sykelig Overvekt, Medisinsk klinikk Universitetssykehuset Nord-Norge, 9038 Tromsø

Pannikulektomi utføres for å fjerne massiv pannus. Tradisjonelt gjennomføres pannikulektomi etter bariatrisk kirurgi eller slanking hos pasienter med sykelig overvekt. Vi presenterer en kasuistikk av en pasient med BMI (body mass indeks) 73 kg/m2 som hadde betydelig komorbiditet relatert til overvekt. Pannus bidro til en livstruende komplikasjon.

Pannikulektomi ble gjennomført på vital indikasjon. Sykehistorie, indikasjon for inngrepet og forløp gjennomgås.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 127

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

6

ERFARINGER MED LIGASURE IMPACT VED ABDOMINALPLASTIKK Panczel G, Wessel-Holst C F og Cederqvist B Plastikkirurgisk seksjon, kirurgisk avdeling Sykehuset Østfold Postboks 16, 1603 Fredrikstad Bakgrunn Det er påvist at overvektige pasienter som har gjennomgått bariatrisk kirurgi har flere komplikasjoner etter abdominalplastikk, blant annet økt blødningsrisiko per- og postoperativt.

Vi presenterer en metode der utstyret Ligasure Impact har blitt brukt ved abdominalplastikk på fire pasienter etter informert samtykke.

Metode Vi har benyttet oss av Pitanguys metode for abdominalplastikk og har dissekert, delt vevet og gjort hemostase med Ligasure Impact. Operasjonssåret ble suturert med Vicryl 0 i Scarpas fascia, Monocryl 3-0 subdermalt og huden ble lukket med clips. Dren (Abdovac nr. 14) ble lagt inn.

Ligasure Impact er en modifisert bipolar tang med kniv. Denne deler vevet etter at det er forseglet. Lengden på elektrodene er 36 mm og knivlengden er 34 mm.

Karforseglingssystemet kombinerer trykk på vevet og strøm til å smelte sammen elastin og kollagen til en struktur som i kliniske studier har vist seg å tåle et systolisk trykk til og med 360 mm hg før den gir etter. Ligasure Impact kan brukes på vener og arterier opptil 7 mm i diameter. Opprinnelig er utstyret laget for intraabdominal kirurgi. Det kan forsegle og dele blant annet mesenterica karene.

Resultat Fire pasienter gjennomgikk abdominalplastikk hvor Ligasure Impact ble benyttet. Foreløpige resultater viser kortere operasjonstid og redusert peroperativ blødning. Innholdet i drenene var i hovedsak serøs væske med et minimum av blodtilblandning. Operasjonstiden varierte mellom 63min - 80min. Den peroperative blødningen ble målt til mellom 50ml - 80 ml. Det ble fjernet mellom 700g - 1650g hud og bukfett.

Konklusjon Våre resultater indikerer at ved å bruke Ligasure Impact ved abdominalplastikk kan både perog postoperativ blødning reduseres og i tillegg operasjonstiden kortes ned. Dette kan være av spesiell interesse ved hudreduserende kirurgi hos pasienter som tidligere har gjennomgått bariatrisk kirurgi da denne gruppen har økt risiko for komplikasjoner.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 128

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

7

BRYSTREDUKSJON MED FRITT AREOLATRANSPLANTAT-BETTER SAFE THAN SORRY. Frøyen, J.K. Alerissykehuset i Oslo, Fredrik Stangsgate 11-13 , o264 Oslo Gigantisk mammahyperplasi, særlig hos den eldre pasientpopulasjon med lange, fettrike og generelt dårlig vaskularisert vev kan være en utfordring ift vanlig metodikk med stilkede areolalambåer uansett type. Inngrepet hos disse pasienter bærer ofte preg av palliasjon , operasjonstiden kan være av betydning i forhold til både alder og tilleggslidelser, og det postoperative forløp bør ikke bli vanskeligere enn vanlig. På rett indikasjon kan en brystreduksjon med fritt areolatransplantat som metode være et velegnet og sikkert alternativ.

Fokus i utdanningen har vært ulike varianter av stilkede areolakomplekser. Vi tør derfor minne yngre plastikkirurger om denne opprinnelige metode, ikke desto mindre også fordi transplantat av areola kan være aktuell i forbindelse med brystfjerning hos menn som har gjennomgått massive vekttap. Det redegjøres for vår erfaring med 100 slike inngrep de senere år: pasientseleksjon, operativ prosedyre, postoperative retningslinjer og resultater.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 129

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

8

BEHOLDER SILIKONPROTESEN STYLE 410 SIN ANATOMISKE FORM ETTER SUBGLANDULÆR IMPLANTASJON? Weum S1, de Weerd L2 Radiologisk avdeling, 2Avdeling for plastikk- og håndkirurgi Universitetssykehuset Nord-Norge, 9038 Tromsø 1

Allergan Style 410 er en anatomisk formet silikonprotese som brukes i både rekonstruktiv og brystforstørrende kirurgi. Den er beskrevet som en formstabil protese. Formstabiliteten er et resultat av at protesen har en spesialutviklet kapsel og er fylt med kohesiv silikongele. Det er beskrevet at den anatomiske formen gir brystet et naturlig utseende, men de fleste studiene er basert på subjektiv evaluering av det postoperative resultatet. For å kunne forutse det endelige resultatet er det også viktig å ha kunnskap om hvordan protesene oppfører seg etter implantasjon. I denne studien har vi brukt MR for å evaluere hvordan kroppsstilling innvirker på protesenes form. Friske kvinner som hadde fått utført brystforstørrende kirurgi med Style 410 type MM ble rekruttert. Ingen av kvinnene hadde brystrelaterte symptomer og alle brystene ble gradert som Baker 1 vedrørende kapselkontraktur. Det ble gjort MR-opptak i ryggleie og mageleie uten kompresjon av brystene og gjort tredimensjonale rekonstruksjoner av protesene i begge stillinger. I ryggleie avvek protesenes dimensjoner lite fra fabrikantens mål. I mageleie var det en betydelig økning av protesenes projeksjon. I begge stillinger hadde protesene sin maksimale projeksjon i nedre pol, hvilket er et kjennetegn for anatomisk formede proteser.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 130

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

9

LIVSKVALITET ETTER BRYSTFORSTØRRING MED IMPLANTAT Kalaaji A, Bjertness C, Nordahl C, Olafsen K. Oslo plastikkirurgi klinikk. Inkognitogt. 34, 0256 Oslo Resultater av kirurgiske inngrep baseres tradisjonelt på morbiditet og mortalitet. Imidlertid foreligger andre aspekter som er viktige å belyse. Livskvalitet blant kvinner etter gjennomført operasjon med brystimplantat er et voksende forskningsfelt, men det foreligger hittil få studier. Særdeles er effekten av behandlingen vedrørende daglig aktivitet, deltagelse i arbeidslivet og relasjon til depresjon et mindre belyste temaer som bør settes i fokus.

Vi ønsket derfor å undersøke livskvalitetsaspekteter blant kvinner som har gjennomgått brystforstørring med implantat. Av totalt 121 aktuelle kvinner som var blitt operert med brystimplantat ved Oslo Plastikkirurgi, var 93 pasienter kontaktbare via e-mail. Det ad hoc utarbeidede spørreskjemaet inneholdt 47 spørsmål. I prosjektet la vi vekt på pasientenes daglige aktivitet, jobbaktivitet og forekomsten av depresjon, og hvordan operasjonen påvirket forløpet av disse. Andre aspekter av livskvalitet ble også belyst med særlig vekt på kosmetiske, samt sosiale forandringer. I tillegg omfattet spørsmålene hvilke grunner pasientene hadde for å velge å forstørre brystene, og om de kunne tenke seg å anbefale operasjonen til bekjente. Svaralternativene var fordelt på en skala fra svært misfornøyd til svært fornøyd, dette for å unngå ledende spørsmål. Undersøkelsen ble gjennomført i samarbeid med Questback mailsystem som garanterer anonymiteten for deltagerne.

Resultat Svarfrekvensen er 52 %. Før operasjonen hadde 9 % av respondentene depresjonsdiagnose, som bedret seg hos 25 % av pasientene. Ved operasjonstidspunkt hadde 81 % en partner. 70 % svarer at årsaken til å gjennomføre operasjonen var kosmetiske grunner, 46 % svarer emosjonelle grunner (redusert selvfølelse), 20 % intime og 11 % fysiske grunner. 7 % har angitt andre grunner til operasjonen enn den virkelige årsaken. Vedrørende de kosmetiske resultatene var 94 % fornøyd eller svært fornøyd med dette, og med forstørringen i sin helhet var 90 % fornøyd. 71 % føler de har fått bedre eller vesentlig bedre liv etter operasjonen.

Derimot oppgav 33 % at de var misfornøyde eller svært misfornøyde med følelsen i huden.

Hos 31 % har operasjonen økt motivasjonen til daglig aktivitet til det bedre eller vesentlig bedre, og for økt daglig aktivitet i bedre eller vesentlig bedre grad var andelen 26 %. Opplevd forbedring av arbeidssituasjonen ble rapportert hos kun 11 %. Rippling var rapportert hos 18 % av pasientene. Vedrørende anbefalning til en bekjent ville 85 % gjøre dette, 15 % ville kanskje gjøre det. Ingen var imot slik anbefaling. Fra 91 % av pasientene rapporteres det at resultatet etter operasjonen var som forventet, bedre eller vesentlig bedre.

Konklusjon Brystforstørring gir økt motivasjon til å utføre daglige aktiviteter, men har ikke stor effekt på motivasjon i arbeidslivet. Inngrepet gir bedring i livskvalitetsaspekter som å få et bedre liv, å føle seg ”hel”, feminin, og i forhold til sjenanse i intime situasjoner. Brystforstørring har stort sett ikke påvirket forløpet av eksisterende depresjon, som hadde lav forekomst blant pasientene. En betydelig utfordring ved brystforstørring er den store andelen som får nedsatt følelse i huden på brystet etter operasjonen.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 131

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

10

LIVSKVALITET FØR OG ETTER BUKPLASTIKK Mørk IT, Sætnan EV, Arctander K, Hokland BM Plastikkirurgisk avd, Kreft- og kirurgidiv., OUS Ullevål Vi gjennomfører en retrospektiv studie for å undersøke om abdominalplastikk fører til endring av livskvalitet. Det er få arbeider som sier noe om pasientens livssituasjon før og etter bukplastikk. Foruten livskvalitet ønsket vi å se på pasientens egen bedømming av resultatet i forhold til eksperters vurdering.

Vi har derfor innkalt pasienter som fikk utført bukplastikk ved plastikkirurgisk avdeling, OUS Ullevål i perioden 01.01.05- 16.04.09 til undersøkelse. 107 pasienter er forespurt.

Vi har benyttet tre standardiserte, validerte spørreskjema; DAS-24, SF-36 og MBSRQ-AS. I tillegg har vi tatt standardiserte bilder av pasientene og presentert disse for et ekspertpanel bestående av tre spesialister i plastikkirurgi.

Vi vil presentere de første resultatene fra denne studien.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 132

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

11

BRYSTREKONSTRUKSJON MED DOBBEL DIEAP-LAPP Begic A, Fazlagic E. Plastikkirurgisk avdeling, Sykehuset Telemark HF Bakgrunn:Brystrekonstruksjon med fri mikrovaskulær transfer av autologt vev er fortsatt en av de store utfordinger innenfor rekonstruktiv brystkirurgi. Bruk av doble lapper er enda mer krevende og innebærer bruk av store personalressurser og tid.

Materiale/Metode:Vi har ved plastikkirurgisk avdeling, STHF siden 2003 utført inngrep på 10 pasienter med ulike indikasjoner: • bilaterale sekundære rekonstruksjoner, • unilaterale sekundære rekonstruksjoner, • bilaterale tertiære rekonstruksjoner, • bilaterale primære rekonstruksjoner i etterkant av subkutan mastektomi pga brystkreft, • bilaterale primære rekonstruksjoner ifm profylaktisk mastektomi.

I alle tilfellene brukte vi dobbel DIEAP-lapp.Felles for alle er disseksjon av 2 karstilker med perforatorer gjennom rectus abdominis musklene og minst 4 mikrovaskulære anastomoser.

Teknikken for brystforming er imidlertid svært ulik i henhold til forutsetninger/indikasjoner.

Preoperativ CT angiografi av epigastrica inferior systemet og mulig også mammaria interna systemet bør være obligatorisk.

Tekniske detaljer, komplikasjoner og resultater kommer til å bli presentert.

Konklusjon: Kapasiteten for denne ressurskrevende metoden er dårlig og ventelistene øker. Årsakene er mangfoldige og inkluderer kompleksitet og ressursforbruk, meget dårlig finansiering og økende behov i forbindelse med brystscreening og tiltagende antall av profylaktiske mastektomier. Etterspørselen er stadig økende i tråd med de to sistnevnte faktorene.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 133

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

12

EFFEKTEN AV LAPPDESIGN PÅ PERIFER MIKROSIRKULASJON I PERFORATORLAPPER Bains R., Mesic H., Kirkebøen K.A. Plastikkirurgisk avdeling, Oslo Universitetssykehus, Ullevål, Introduksjon: Perforatorlapper benyttes i økende grad innen Plastikk og Rekonstruktiv kirurgi, likevel, er det forsatt mye å lære når det gjelder hemodynamiske forandringer innen disse lapper. Det er godt kjent at i tilfeldig mønstrede lapper korrelerer lapplengde direkte med bredden av lappbasis. Men forsatt, diskuteres betydningen av å bevare en hudbro ved basis av perforatorlappen.

I vår studie deler vi perforatorlappene i to grupper: (1) Perforatorlapper med inntakt hudbasis , som i tillegg til en karstilk har en hudbro som vaskulariserer lappen, og (2) øyet perforatorlapp, basert kun på en enkel perforator.

Målet med studie var å vurdere forskjell i perifer mikrosirkulasjon i perforatorlapper med og uten bevart hudbasis.

Metode: Mikrosirkulasjon ble vurdert ved bruk av dynamisk laser indusert flourescens videoangiografi (IC-VIEW, PULSION medical systems AG, Munchen, Tyskland) på elektive bukplastikkpasienter. Det flourescerende fargestoffet indocyanin grønn (ICG) ble injisert intravenøst. Tilhørende programvare (IC-CALC) ble brukt til kvantitative analyser.

Resultatene presenteres som gjennomsnitt ± SEM, og vurdert statitisk signifikante når P < 0.05.

Resultat: Økning i gjennomsnittlig pixelintensitet representerer en økning i vevsperfusjon.

Den gjennomsnittlige pixelintensiteten økte fra 19.09 ± 1.94 i perforatorlappene med bevart hudbasis til 24.10 ± 2.06 i perforatorlappene uten hudbasis (n=24, P<0.05).

Konklusjon: Vår studie demonstrerer at ved å konvertere en perforatorlapp med hudbasis inntakt til en øyet perforatorlapp ved å dele hudbroen øker perifer vevsperfusjon. Funnene i arbeidet kan potensielt øke lappmobilitet og lengde, to viktige variabler når lapper skal designes.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 134

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

13

MONITORERING AV MIKROSIRKULATORISKE FORANDRINGER I DIEAP LAPPENS DERMALE PLEXUS MED LASER DOPPLER PERFUSION IMAGING Tindholdt TT, Saidian S, Tønseth KA Plastikkirurgisk avdeling, Rikshospitalet, 0027 Oslo Innledning Gjennom kvantitativ evaluering av DIEAP lappens perfusjonssoner med laser Doppler perfusion imaging (LDPI) har vi tidligere vist at både sone II og III (Scheflans inndeling) umiddelbart etter revaskularisering kan fungere som sone II. Videre viste vi at perfusjonen i sone IV var signifikant lavere sammenliknet med alle øvrige soner. Målet med denne studie var å undersøke mikrosirkulasjonen i perfusjonssonene med LDPI over tid.

Materiale og metode I alt 20 kvinner med gjennomsnittsalder 53,5 år (43,9-65,7 år) planlagt for unilateral brystrekonstruksjon med DIEAP lapp ble inkludert i studien. Tidsintervallet fra cancerkirurgi til rekonstruksjon var 2,8 år (0,5-11,8 år). Med LDPI (PIM 3, Perimed AB, Järfälla, Sverige) ble mikrosirkulasjonen i alle avsnitt av lappen vurdert til følgende tidspunkter: Etter innledning av anestesi; etter revaskularisering; etter innsetting av lapp; 2 timer postoperativt; dag 1; dag 3; dag 7. Forsøksprotokollen ble forhåndsgodkjent av Regional Etisk Komité Sør (S-07071a).

Resultater Sone I og III var generelt bedre vaskularisert enn sone II i den postoperative fasen. Vi fant en økt vevsperfusjon i sone I etter revaskularisering for hele måleperioden sammenliknet med utgangsverdien (etter innledning av anestesi). Best perfusjon i sone I ble registrert dag 1 (129 %, p=0,004). Sone III viste en tendens til økt vevsperfusjon i det postoperative forløpet.

Vevsperfusjonen i sone II var imidlertid uendret eller redusert i perioden etter revaskularisering uten at signifikante forskjeller kunne påvises. Som tidligere vist var det ingen signifikant forskjell mellom sone II og III i umiddelbar forlengelse av revaskularisering.

Derimot var sone III signifikant bedre vaskularisert dag 1 (sone III 47,1, sone II 37,2, p=0,017). Sone IV ble ofret ved innsetting av lappen hos samtlige kvinner.

Konklusjon Ved kvantitativ evaluering av mikrosirkulatoriske forandringer i DIEAP lappens dermale plexus viste denne undersøkelse at sone I og III er bedre vaskularisert enn sone II i den postoperative fasen. Dette peker i retning av at sone II sirkulasjonsmessig er mer sårbar i den postoperative fasen. Vi anbefaler derfor at sone II ofres før sone III ved skulptering og innsetting av lappen.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 135

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

14

PRELIMINARY INVESTIGATION IN DERMAL BURNS WITH A MOOR LASER DOPPLER FLOWMETRY SCANNER (Gjennemført på Rigshospitalet i København) Buntzen A., Alsbjørn B. Plastikkirugisk avd., Sykehuset Telemark, Ulefossvn. 55, 3710 Skien Formål Tidlig præcis estimering av dypden av dermale brannskader er vigtig for at kunne skelne de brannskader, der behøver nekrektomi og delhudtransplantasjon, fra de brannskader, der kan hele spontant.

I Danmark er den nuværende behannlingsprosedyre av dermale brannskader at avvente spontan heling op til 14 dage efter brannskaden har indtruffet. Alle brannskader, der ikke er helet indenfor denne periode bliver nekrektomert og transplantert.

Enkelte tidligere kliniske forsøk har vist, at Moor LDI Scanneren kan forudsige omfanget af behov for transplantasjon av de dermale brannskader, allerede 2-3 dage efter brannskadens opståen med en præcisjon på 96%. Dette studie er sat op til at efterprøve dette resultatet.

Metode Moor Laser Doppler Flowmetry Imager er en laser stråle bestående af et helium-neon laser rør. Moor laseren udnytter den lineære forbindelse der eksisterer mellem blodgennemstrømningen i brannskaden og dypden av denne. Jo mere overfladisk brannskaden er, jo større er blodgjennemstrømming i kapillærene.

Måleinstrumentet kan registrere forskelle i blodgennemstrømningen i hele hudens dybde. Når laserstrålerne rammer erotrocytterne i bevægelse i kapillæret, spredes laserlyset og opfanges af en fotodetektor, der gengiver blodgennemstrømningen i farver. Farven er avhengig af blodgennemstrømningen.

Således bliver brannskaden avbildet som et geografisk område i gule-røde-blå-sorte områder, der korresponderer med mengden av erytrocytter i brannskaden, og dermed dypden av denne.

13 av 30 pasienter ble behandlet kirurgisk med nekrektomi og delhudstransplantasjon 14 dager efter brannskadens oppståen. Kirurgerne kendte ikke til scanningsresultaterne, før eventuell operasjon var utført efter 14 dag. Scanningsbillederne blev efterfølgende sammenlignet med kliniske foto af pasienterne efter endt behandling.

Materiale Antal pasienter: 30, Aldersgennemsnit: 38,5, år (1 år -81 år), Køn: 18 Menn, 8 Kvinder Tid fra ulykke til scanning: 100 timer (71,7-135,6 timer) Brannskadetype: Flammeskade, skoldninger med mad/vand, kontakt med varmt metal.

Anatomisk placering: Hele kroppen uuntaget hode og ansikt.

Resultater Av de pasienter, som Moor Laser scanningen forutsagde kun hadde superficielle dermale brannskader, ble ingen pasienter opererede 14 dage efter skadens oppståen, idet brannskaderne hadde helet spontant. Av de pasienter, der ble opererede, forudsagde Moor Laseren med stor præcision omfanget af de nødvendige inngrep.

Bruk av Moor Laser i den tidlige post burn fase, kan i høj grad forutsige behovet for operasjon av dermale brannskader, og dermed mindske innleggelsestiden for pasienter, samt omfanget av arr.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 136

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

15

10 ÅRS ERFARING MED OPERASJONER FOR LATERAL EPICONDYLITT MED RESEKSJON AV EXTENSOR COMMUNIS BREVIS SENEFESTET OG ANCONEUSPLASTIKK. Vatne M, Strandenes E, Haga BT Plastikkirurgisk avdeling, Haukeland Universitetssjukehus Forskjellige operasjonsteknikker har vært forsøkt i behandlingen av lateral epicondylitt.

Ulike studier har vist svært varierende resultater. 30-80% av pasientene rapporterer bedring av sine symptomer.

I løpet av 10 år har vi ved plastikkirurgisk avdeling Haukeland sykehus/Volvat Medisinske Senter operert pasienter for lateral epicondylitt med reseksjon av extensor communis brevis senefeste og anconeusplastikk. En del av pasientene har samtidig fått utført dekompresjon av n. interosseus posterior.

Vi vil presentere operasjonsmetoden, våre erfaringer med denne teknikken og våre resultater frem til i dag.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 137

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

16

DEKNING AV FULLHUDSDEFEKTER PÅ HÅND MED STILKEDE LAPPER BASERT PÅ DORSALE METACARPALARTERIE Valen K, Johansen H, de Weerd L Avdeling for plastikk og håndkirurgi, Universitetssykehuset Nord-Norge, 9038 Tromsø Der er flere ulike måter å dekke fullhudsdefekter på hånd. De mer overfladiske kan dekkes med fullhudstransplantat eller sekundær tilheling. Spesielt i tilfeller med blottlagte sener, kar/nervestreng og bein, vil det være nødvendig med annen type dekning. Det kan gjøres med hud og fettvev fra nabofinger eller samme finger som cross-finger, V-Y eller rektangulær advancement lapp, eller stilkede radial forearm-, lyske- eller ulike frie lapper. De fleste av disse løsningene innebærer flere trinns prosedyre, gir uønskede donorstedsproblemer og krever ofte en lang immobilisering. Noe som igjen kan gi et dårligere funksjonelt resultat og senere tilbake til jobb.

Siden de første publikasjoner i 1990 har det blitt stadig med utbredt bruk av lapper basert på dorsale metacarpalarterie på håndrygg og også dorsale fingerarterier. Det har skjedd en stor endring i forståelsen av den vaskulære anatomien på hånden. Det viser seg å være ulike volare til dorsale kommuniserende kar med perforanter til hud, sener, bein og med potensiale for retrograd flow. Stadig gjøres nye funn ved anatomistudier som belyser temaet ytterligere og som åpner for nye modifikasjoner av disse lappene.

Vi ønsker å redegjøre for de ulike typene dorsale metacarpale arterielapper, deres anatomi, operasjonsteknikk, bruksområder, fordeler og mulige fallgruber. Det er for eksempel ikke likegyldig i hvilket intermetacarpalrom en løfter lappen fra. Dette belyses ut i fra de erfaringer vi har gjort oss med noen av disse lappene siden 2004 samt fra litteratursøk om emnet.

Det ser ut til at lapper basert på dorsale metacarpalarterie og dens perforanter, er en stabil lapp for et vidt spekter av mindre til moderate defekter både dorsalt og volart på hånden og da særlig på fingre. De innebærer en enkelt prosedyre, lav donorstedsmorbiditet da dette stort sett kan lukkes direkte, samt tidlig aktiv mobilisering, oftest etter 7-10 dager.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 138

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

17

DEGLOVEMENT I UNDEREKSTREMITETER HOS ELDRE Smedsrud, C., Fazlagic, E. Plastikkirurgisk avdeling, Sykehuset Telemark HF, Ulefossveien 55, 3710 Skien Eldre personer er svært utsatt for bløtdelsskader i underekstremitetene ved traumer. Det er ofte flere faktorer som gir dårlig hudkvalitet hos disse pasientene, og som kompliserer behandlingsmulighetene betydelig.

Vi presenterer et kasus med deglovement traume som demonstrerer fordelene med tidlig plastikkirurgisk kompetanse og intervensjonsmetoder. Vi ønsker samtidig å belyse teknikker her brukt, som i dette tilfellet gjorde at man både unngikk amputasjon og mer omfattende mikrokirurgiske inngrep.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 139

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

18

TRANSPOSISJON AV SARTORIUS OG TENSOR FASCIA LATA I BEHANDLINGEN AV INFISERTE VASKULÆRE GRAFT I LYSKEN de Weerd L1, Endresen PC2 , Weum S3 Avdeling for plastikk- og håndkirurgi 2 Avdeling for hjerte-, lunge- og karkirurgi 3 Radiologisk avdeling Universitetssykehuset Nord-Norge, 9038 Tromsø 1

Lysken er den hyppigst forekommende lokalisasjonen for infeksjoner etter karkirurgi.

Infeksjon i syntetiske graft er en potensielt katastrofal situasjon som kan resultere i amputasjon av underekstremiteten eller død. Tidligere ble slike komplikasjoner behandlet med antibiotika og fjerning av graftet. De siste 20 årene har det kommet fram at optimal sårrevisjon og dekning av graftet med en vaskularisert muskellapp i en del situasjoner kan gi kontroll over infeksjonen uten fjerning av graftet. I 1988 ble det første gang beskrevet transposisjon av musculus sartorius i behandlingen av infiserte syntetiske graft i lysken. I de siste årene har det kommet publikasjoner om bruk av vakuumbehandling (VAC) ved denne problemstillingen. Selv om VAC i mange tilfeller har vært gunstig, er det nylig også beskrevet at denne behandlingen gir en økt forekomst av infeksjonsrelaterte komplikasjoner i lysken. Manglende tilheling av infiserte sår i lysken etter VAC var assosiert med amputasjon og død. Vi har brukt VAC som en intermediærbehandling av infiserte syntetiske graft i lysken. Når såret er rent transponerer vi musculus sartorius over graftet. Vi har observert i et antall tilfeller at vevet i lysken blir mindre mobilt etter VAC. For å optimalisere bløtdelsdekningen av graftet har vi nå begynt å transponere tensor fascia lata i tillegg til sartorius. Teknikken illustreres med tre kasuistikker.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 140

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

19

BEHANDLING AV BRONKOPLEURAL FISTEL ETTER PNEUMONEKTOMI VED BRUK AV MUSKELTRANSPOSISJON OG VAC Walter C1, Sande E2, Bartnes K2, Weum S3, de Weerd L1 Avdeling for plastikk- og håndkirurgi 2 Hjerte-, lunge- og karkirurgisk avdeling 3 Radiologisk avdeling Universitetssykehuset Nord-Norge, 9038 Tromsø 1

Empyem med bronkopleural fistel er en av de alvorligste komplikasjoner til pneumonektomi.

Mortaliteten er 30 – 50 %. Bronkopleural fistel forekommer etter ca 5 % av pneumonektomier. Preoperativ pneumoni og postoperativ respiratorbehandling øker risikoen betydelig. Konservativ behandling fører sjelden fram. Vi presenterer en kasuistikk med en 39 år gammel mann som utviklet empyem og bronkopleural fistel etter høyresidig pneumonektomi betinget i en nekrotiserende pneumokokkpneumoni med respirasjonssvikt. Vi fikk lukket fistelen med transponert musculus rectus abdominis. Muskelen ble midlertidig immobilisert med intrathoracal bruk av vacuum assisted closure system (VAC). To uker etter denne operasjonen ble pleurahulen fylt med transponert musculus latissimus dorsi og serratus anterior. For å holde musklene på plass ble det de første tre ukene brukt VAC. Vi har fulgt opp pasienten over en periode på fire år. Etter seks måneder ble det bronkoskopisk diagnostisert en residivfistel i lateral apical retning. Dette har ikke krevd nye kirurgiske intervensjoner, idet residiverende infeksjoner har latt seg sanere med antibiotika. Ved siste polikliniske kontroll fungerte pasienten godt med en kontrollert fistel og hadde god almenntilstand.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 141

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

20

KASUSTIKK: BLIND KVINNES SUISIDALFORSØK MED SELVPÅFØRT UROSEPSIS MED UTGANGSPUNKT I LEGGEN Holten-Lund, GM Plastikkirurgisk Avdeling, Haukeland Universitetssykehus, Bergen Hvilken blind ung kvinne finner på å samle opp urin fra sitt kateter i en ikke rengjort beholder, som det tidligere har vært feces, lar det stå å inkubere i to døgn i stuetemperatur, hvoretter 120 ml av urinen injiseres inn i leggen med en 20 ml sprøyte og tilhørende sprøytespiss med seks dype stikk inn i leggen, med ønske om å oppnå en dødelig urosepsistilstand som et selvmordsforsøk?

Den blinde kvinnen, som var smart nok til å finne på noe sånt hadde ikke trodd at det ville gjøre så vondt etterpå, og oppsøkte derfor legevakten snart etter, som straks la henne inn på Haukeland Universitetssykehus. Hun ble behandlet på Infeksjonsmedisinsk Avdeling med intravenøs antibiotika, i begynnelsen med hyppige skift av antibiotikakombinasjoner, som ikke viste overbevisende primæreffekt. Røntgen av leggen viste en del luftbobler inne bak gastroknemius, og det oppsto spørsmål om dette var injisert luft eller om det var gassgangren, med tanke på at hun var blind og ikke kunne se hva hun holdt på med. Røde områder i huden ble større. Pasienten fikk hyppige plastikkirurgiske tilsyn, og på grunn av raskt tilkommet høgfebrilia og en stigende CRP til over 400, ble det besluttet å spalte leggen hennes med snittet lagt dorsalt på leggen gjennom området med stikkmerkene i huden, utføre fasciotomi og inspisere bløtdelene, ta prøver til dyrkning og utføre akutt radikal revisjon. En tydelig gulfargning kom til syne i bløtdelsområder, både i subkutis, fascie og muskelvev.

Vevsområder både i subkutis, fascie og muskulatur var tydelig ødelagt og måtte fjernes. Det lå gassboblefylte pusslommer i dypet. Såret ble lagt åpent og pasienten ble operert flere ganger med gjentatte revisjoner, hvor det måtte eksideres mere ødelagt vev, før man kunne lukke huden igjen. Man fortsatte med revisjoner så lenge der var kliniske og parakliniske tegn på infeksjon. Underveis i forløpet er der tatt et par bilder, som vil bli vist på Kirurgisk Høstmøte.

Ut ifra litteraturen var dette med injeksjon av urin ikke rett kjent fra tidligere, men ved søk på dette emnet, dukket det opp et tilfelle med en kvinne som hadde en metadonsprøyte og en urinprøve i en sprøyte liggende i kjøleskapet. Hun tok feil av disse og injiserte urin rett inn i vena femoralis. Denne kvinnen utviklet rask urosepsis med DIC og døde på tross av intensivt behandlingsforsøk. Med dette i bakhodet utviste vi ekstra forsiktighet i forhold til vår egen blinde kvinne på Haukeland Universitetssykehus, og hun kom seg og reiste hjem med løfte til sin samboer om å kaste alle sprøyter og sprøytespisser. Hun var innlagt i tre uker, og oppmuntrende samtaler med henne underveis i forløpet bar preg av endring mot litt mere positivt fremtidssyn og bedre tanker. Hun hadde kjente psykiske problemer fra før, emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse, men pasienten hadde ikke tatt imot samtale terapeutisk behandling i den senere tid. Det ble derfor ordnet ny psykiatrisk oppfølgning. Hun sto på medikamentell behandling for sin sinnslidelse, og det skal ha gitt henne urinretensjon som bivirkning. Hun hadde derfor fått et permanent kateter, og hadde dermed lettere for å finne på å samle opp urinen sin.

Pasienten ble etter lukking av såret mobilisert, men hadde litt vanskeligheter med gangen sin postoperativt og trengte trening for å forbedre ankelutslaget.

Bløtdelsinfeksjonens agenser var en blandingsflora bestående av S.Aureus, E.Coli og Enterococcus Faecium. Hun ble initialt satt på Tazozin, og ganske snart etter skiftet til trestoffbehandling med penicillin, dalacin og ciprofloxacin forsøkvist. Etter resistenssvar justert til cefotaxim og dalacin. Cefotaxim senere skiftet ut med meropenem etter terapisvikt.

Cefotaxim seponert senere i forløpet og pasienten ferdigbehandlet med meropenem alene.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 142

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

21

NESEREKONSTRUKSJON MED PANNELAPP AD MODUM MENICK Nergård, S, de Weerd L Avdeling for Plastikk,- og Håndkirugi Universitetssykehuset Nord-Norge, 9038 Tromsø Rekonstruksjon av nesedefekter ved bruk an en pannelapp er en kjent teknikk. Menick har modifisert teknikken. Modifikasjonen innebærer blant annet at man rekonstruerer nesen i tre seanser ved bruk av en pannelapp. Menick inkluderer muskulatur i lappen.. Selve defekten blir tilpasset til en estetisk enhet. Rekonstruksjonen blir gjennomført i løpet av 6 til 7 uker. Vi ønsker å presentere den modifiserte teknikken som vi har brukt på tre pasienter.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 143

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

22

REKONSTRUKSJON AV GJENNOMGÅENDE NESEDEFEKTER I SIDEVEGGEN MED TO-LAGS KOMPOSITTGRAFT. Bjørn Jarle Tvedt, Plastikkirurgisk avdeling Rikshospitalet Rekonstruksjon av større nesedefekter krever ofte bruk av pannelapp. Ved gjennomgående defekter i nesens sidevegger er det oftest nødvendig å rekonstruere en indre lining samt en tilfredsstillende avsstivning av lappen. Dette for å minimere alarkollaps, arrkontrakturer som fører til sene distorsjoner i nesens utseende. Et problem har vært å få alarvingen tynn nok til å matche kontralaterale alarvinge, og å unngå nasalstenose i vestibulum. Ofte må det gjentatte revisjoner til for å oppnå dette. Pasientgruppen er ofte eldre med komorbiditet der det er en fordel å holde antall prosedyrer til et minimum.

En presentasjon av operasjonsmetode og resultat vil bli gjennomgått der bruk av tokompositt brusk/hud fra concha brukes sammen med panne-lapp og intranasal mucoperiostalapp i rekonstruksjonen av større nesedefekt. Denne to-stegs prosedyren gir lining og stivhet med en tilfredsstillende tykkelse på alarvingen.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 144

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

23

RHINOSEPTUMPLASTIKK ELLER NESEREKONSTRUKSJON??

Bjørn Jarle Tvedt Plastikkirurgisk avdeling , Rikshospitalet Septumplastikk er en vanlig operativ prosedyre der neseseptum korrigeres for deviasjoner som forårsaker nasalstenose. Dersom septum er ustabil under tilhelingen, kan det gli bakover.

Nesetippen og nesehvelvingen mister da sin støtte og man kan få nesedeformitet. Dette sekvelet er relativt vanlig i mindre grad, men får estetiske og funksjonelle problemer dersom det er uttalt. Gjenopprettelsen av funksjon og deformitet etter et slikt operativt sekvele er mer omfattende enn det man forbinder med vanlig rhinoseptumplastikk og har flere fellestrekk med neserekonstruksjon.

Kasus med operasjonsmetode og resultat presenteres.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 145

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

24

TEMPOROPARIETAL LAPP I BEHANDLING OG FOREBYGGING AV MALIGN EKSTERN OTITT Gurgia L1 Steingrimsson A2 de Weerd L1 1 Avdeling for plastikkirurgi og håndkirurgi 2 Øre-, nese- og halsavdelingen Universitetssykehuset Nord-Norge, 9038 Tromsø Malign ekstern otitt er en invasiv og potensielt livstruende infeksjon av ytre øregang og skallebasis. Infeksjonen kan resultere i osteomyelitt i skallebasis og omkringliggende bein.

Standard behandling innebærer antibiotika, excisjon av nekrotisk vev og eventuelt hyperbar oksygenbehandling. Tilstanden krever rask diagnostikk og behandling. Noen tilstander kan utvikle seg til malign ekstern otitt, for eksempel en infisert cancer i ytre øregang eller stråleindusert beinvevsnekrose. Det er svært viktig å forebygge en slik utvikling. Vi beskriver tre pasienter der vi har brukt en temporoparietal fascielapp for å behandle og forebygge utviklingen av malign ekstern otitt. Den temporoparietale fascielappen er en pålitelig og godt vaskularisert lapp som er lett å modellere. I alle tre tilfeller fikk vi kontroll over infeksjonen.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 146

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

25

MALIGNT MELANOM HOS UNGE UNDER 15 ÅR I ØST DANMARK 1998-2007 Løvendahl Svendsen H * #, Lock-Andersen J §, Schmidt G * * Klinik for Plastikkirurgi og Brandsårsbehandling, Rigshospitalet, København § Plastikkirurgisk Afdeling, Roskilde Sygehus # Plastikkirurgisk seksjon, Haukeland Universitetssykehus (nåværende arbeidsplass) Malignt melanom (MM) hos unge under 15 år er en sjelden sykdom. Det er stadig uklart om sykdommen adskiller seg fra MM hos voksne og dermed om behandlingen skal være annerledes. Insidensen for MM er generelt stigende, også for unge i Danmark.

Alle pasienter under 15 år på diagnosetidspunktet for MM behandlet på Roskilde Hospital og Rigshospitalet i København i perioden 1998-2007 er inkludert i dette arbeidet. Det var 10 pasienter med MM hos unge under 15 år i denne 10-års perioden. 8 av disse var jenter.

En pasient hadde MM in situ, de andre hadde opp til 10 mm Breslow tykkelse. 8 pasienter hadde regionale lymfeknutemetastaser på diagnosetidspunktet. En pasient er død med fjernmetastaser.

Resultatene indikerer en økning i forekomsten av MM hos unge under 15 år i Danmark. Det viser at MM har betydelig dybdevekst og at det er en høyere andel jenter. For tiden får barn den samme kirurgiske behandling som voksne.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 147

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

26

MGMT UTTRYKKING PREDIKERER TERAPIRESISTENS OG OVERLEVELSE MENS P16INKA PREDIKERER OVERLEVELSE HOS PASIENTER MED AVANSERT MELANOM BEHANDLET MED DTIC Busch, C1,2, Geisler, J1*, Lillehaug, J2 og Lønning, P1.

1. Institute of Medicine, University of Bergen and Department of Medicine, Section of Oncology, Haukeland University Hospital, Norway 2. Department of Molecular Biology, University of Bergen, Norway * Current permanent address: Institute of Medicine, University of Oslo, Norway, Faculty Division at Akershus University Hospital, N-1478 Lørenskog, Norway Metastatisk melanom responderer dårlig på systemisk behandling. Målet med denne studien var å undersøke O6-metyl-guanin-DNA metyltransferase (MGMT) og p16INK4a status som potensielle prediktive eller/og prognostiske markører hos pasienter behandlet med dakarbasin (DTIC) monoterapi for avansert malignt melanom. Biopsier ble kirurgisk høstet fra alle pasientene før behandling med DTIC, 800-1000 mg/m2 hver 3. uke. Vevet ble umiddelbart frosset i flytende nitrogen. Pasientene ble fulgt i median 66 mnd. MGMT mRNA uttrykking målt med qRT-PCR korrelerte signifikant til DTIC respons (p=0.005), tid til progresjon (p=0.002), og total overlevelse (p=0.003). MGMT promoter hypermetylering korrelerte til MGMT uttrykking, men ikke til kliniske parametre. Verken p16INK4a mutasjoner, promoter hypermetylering eller gen uttrykking målt ved qRT-PCR korrelerte til respons. p16INK4a uttrykking korrelerte til total overlevelse (p=0.033), og p16INK4a biallelisk delesjon korrelerte tid til progresjon (p=0.034) og total overlevelse (p=0.039). En positiv korrelasjon ble funnet mellom BMI-1 og p16INK4a. I en Cox regresjons analyse ble laktat dehydrogenase (LD) plasma nivå (p<0.001), MGMT utrykking (p=0.022) og p16INK4a uttrykking (p=0.037) funnet som uavhengige prediktive faktorer for total overlevelse. Tid til progresjon korrelerte kun til LD plasma nivå (p=0.016). Våre data viser at MGMT uttrykking er assosiert med tidligrespons til DTIC behandling og prognose ved metastatisk melanom. p16INK4a uttrykking ble kun funnet assosiert med prognose. Ingen sammenheng mellom p16INK4a uttrykking, hypermetylering eller mutasjonsstatus og DTIC respons ble funnet.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 148

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

27

MACROLANE TM - EN NY FORMULA AV HYALURONSYRA SOM KAN ANVÄNDAS TILL SÅVÄL REKONSTRUKTIV SOM ESTETISK BEHANDLING OCH ÄR ETT ALTERNATIV TILL AUTOLOG FETTRANSPLANTATION Cederqvist B och Panczel G Plastikkirurgisk seksjon, kirurgisk avdeling Sykehuset Østfold Postboks 16, 1603 Fredrikstad

Macrolane TM är en vidareutveckling av tidigare produkter som innehåller stabiliserad hyaluronsyra (NASHA TM). Den skiljer sig genom att gelpartiklarna är större vilket ger möjlighet att volumsubstituera större områden. Produkten lämpar sig för kroppskonturering, substitution av förlorad subcutan vävnad och korrektion av konkava kroppsdeformiteter.

Produkten är enkel att administrera, resultatet förutsägbart och behandlingen är ett alternativ till fettransplantation. Ett par patientkasus presenteras.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 149

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

28

HIV-RELATERT FACIAL LIPOATROFI BEHANDLET MED LIPOFILLING, EN PASIENTKASUISTIKK Panczel G, Cederqvist B Plastikkirurgisk seksjon, kirurgisk avdeling Sykehuset Østfold, Postboks 16, 1603 Fredrikstad Det er kjent at kroniske HIV pasienter som behandles med antiviral kombinasjonsbehandling kan rammes av lipodystrofi.

Dette kan gi en økning av sentralt fettlag på blant annet abdomen, nakke, rygg og bryster.

I tillegg kan atrofi av subkutant fett på ekstremiteter og i ansikt forekomme.

Vi presenterer et pasientkasus der en pasient med HIV-relatert lipodystrofi med betydelig facial atrofi ble behandlet med lipofilling.

Vår pasient er en 46 år gammel kvinne. Hun er langtidsbehandlet med antiviral terapi grunnet kronisk HIV. Pasienten hadde en fettfordeling med økt fettlag over abdomen, rygg og nakke og tydelig atrofi av fett på ekstremiteter og ansikt.

Fettvev ble høstet i forbindelse med fettsuging av abdomen. Dette fettvevet ble vasket med fysiologisk saltvann gjennom en kompress og fordelt i 1ml sprøyter som siden ble injisert gjennom en Coleman-kanyle i flere kanaler i ansiktet.

Pasienten har blitt fulgt opp i 9 måneder. Resultatet presenteres.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 150

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

29

DOKUMENTERES PASIENTINFORMASJON OM VANLIGE KOMPLIKASJONER OG FØLGER AV PLASTIKKIRURGISKE INNGREP I JOURNAL ?

Sætnan EV, Mørk IT, Hokland BM, OUS, Ullevål

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 151

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

30

SPONTAN RUPTUR AV NYREARTERIEANEURYSME, EN KASUISTIKK Buhagen S, Kornmo T, Zare R Kirurgisk avdlinge, Sykehuset Asker og Bærum, Vestre Viken HF, PB 83, 1309 Rud En 25 år gammel mann med Mb. Crohn og hypertensjon kommer inn med 2 timers sykehistorie på spontant, akutt innsettende, intense, venstresidige magesmerter. I akuttmottaket var pasienten hemodynamisk stabil, palpasjonsøm i venstre hemiabdomen, men ikke slippøm. Hb var 12,0. Klinisk tolket man bildet som akutt forverring av Mb. Crohn. CTabdomen viste ingen tarmpatologi, men funn forenlig med nyreruptur grad III – IV, med stort perirenalt hematom. Det var intet traume i anamnesen. Hb falt til 9,8 første døgn, men pasienten var fortsatt hemodynamisk stabil. Tumor er hyppigste, karanomali nest hyppigste årsak til spontan nyreblødning. Utfra alder ble tumor ansett som lite sannsynlig. Følgelig ble det utført selektiv angiografi med funn av rupturert, intraparenchymalt nyrearterieaneurysme.

Lesjonen ble coilet i samme seanse. Etter dette var pasienten hemodynamisk stabil og fikk ingen blodtransfusjoner under oppholdet. CT-kontroll viste uendret perirenalt hematom, med infarkt i nyreparencchymet svarende til coilingen. Pasienten utviklet feber og forhøyede infeksjonsparametre. Det ble ikke funnet infeksjonsfokus, men pasienten responderte godt på antibiotikabehandling, og reiste hjem etter 14 dager med 6 uker sykmelding.

Spontan rutur av nyrearterieaneurysme (RAA) er en sjelden årsak til magesmerter, hvor mortalitetsrater anslås til 70-80% i litteraturen. RAA utgjør 10-22% av viscerale aneurysmer, 15% intraparenchymale. RAA forekommer bilateralt i 19% og multiple i 32% av tilfellene.

Flertallet er sacculære aneurysmer (79%), med hyppigste lokalisering ved nyrearterieforgreningen. RAA presenterer seg oftest i alderen 40-60 år og det er ingen kjønnsforskjell, men ruptur forekommer hyppigere hos kvinner i reproduktiv alder. De fleste tilfeller med RAA oppdages tilfeldig, eller ved utredning for renovasculær hypertensjon.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 152

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

31

NYRESKADER. ET 5-ÅRS MATERIALE FRA SØR-ROGALAND Espeland H, Øgreid P. Bernhardsen B K, Bru T Kirurgisk avdeling, Urologisk seksjon, Stavanger Universitetssjukehus, PB 8100, 4068 Stavanger Nyreskader forbindes gjerne med trafikkulykker og multi-traumatiserte pasienter. For å få et bilde av hvor skadene skjer og hvor alvorlige nyretraumene er, har vi gått gjennom slike skader for de siste 5 årene.

Materiale og metode Retrospektiv gjennomgang av alle journaler til innlagte pasienter med diagnosen nyreskade ved Stavanger Universitetssjukehus i perioden fra 1.1.2004 til 31.12.2008. Vi registrerte bl.a. skadested, alvorlighetsgrad, andre skader og blodtransfusjon. .

Resultater Materialet består av 54 pasienter i aldersgruppen 6 til 89 år. Det var 40 menn og 14 kvinner.

De fleste skadene (#47) har skjedd ved trafikk (#22) og hjem/fritid (#25),. 3 tilfeller på arbeid, og 4 iatrogene skader.

Foruten klinisk diagnostikk fikk 50 pasienter utført CT, kun 4 pasienter ultralyd alene.

Klassifisert etter AAST nyreskade graderingskala fordelte skadene seg slik: Grad 1-3: 44, Grad 4-5: 10 28 av pasientene hadde isolerte nyreskader.

47 pasienter trengte ingen form for intervensjon. Avlastning med percutan pyelostomi måtte foretas hos 3 pasienter og 3 fikk innlagt JJ-stent.

En pasient fikk embolisert blødning vha intervensjonsradiologi. Blodtransfusjon var nødvendig hos 10 pasienter.

Kun en pasient ble operert på nyre. Han måtte nefrectomeres, men hadde også skade av milt og vena cava. Han overlevde ikke.

Konklusjon De fleste skadene er mindre alvorlige og kan behandles konservativt. Også alvorlige skader kan som regel behandles uten operasjon, enten med JJ-stent, pyelostomi og av og til embolisering av blødende kar.

Nyreskader skjer like ofte ved aktiviteter hjemme og i fritid som i trafikken, og er like ofte alvorlige.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 153

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

32

EIN UVANLEG BLÆRESTEIN KM Hjelle, L Kapstad Haukeland Universitetssjukehus En 83 år gammal mann tok kontakt med primærlegen pga aukande vasslatingsplager. Plaga hadde vart lenge, men sterk forverring no. Symptoma var hyppig vasslating med svie, nocturi og auka smerter når bøygde seg framover. Funn av pyuri og hematuri utan oppvekst av bakterier. CT urinvegar viste blærestein på 5,5 x 3 cm. Han var tidlegare operert med transuretral prostata reseksjon tilbake i 2001 med initialt godt resultat.

Ellers var han vore operert for høgresidig lyskebrokk i 1998, samt PTCA behandla pga coronar sjukdom i 1996 og 2005.

Ved transvesikal operasjon finn ein heile brokknettet i kunstmateriale liggande forkalka og veggfast inne i blæra. Nettet vert fjerna saman med ein del av blæreveggen.

Dette er i ein sjeldan komplikasjon til brokk kirurgi. Resultater av en litteraturgjennomgang vert og presentert.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 154

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

33

MINIMAL INVASIV AUTO-TRANSPLANTASJON AV NYRE – FØRSTE KASUS Øyen O., Lien B., Pfeffer P. Kirurgisk avd., Tx-seksjonen, Oslo Universitetsklinikk, Rikshospitalet Bakgrunn: Auto-transplantasjon (-Tx), med mulighet for extracorporal kirurgi (evt. mikrokirurgi) på nyren før reinnsetting, har siden 1980-tallet vært et særskilt tilbud ved Rikshospitalet – på indikasjonene; intraktabel nephrolithiasis, cancer i single nyre, ureterskade, nyrearterie-stenose/-aneurysme etc. Ved konvensjonell tilgang har det vært benyttet store muskelkuttende incisjoner; flankesnitt i sideleie for nyreuttaket, omleiring av pas., og innsetting i bekkenet via separat Tx-snitt. Således har det representert et operativt traume med relativt betydelig postop. morbiditet.

Fra 1998 har vi utviklet ’Laparoskopisk Living Donor Nefrectomi’ (første kasus i Baltimore 1995), de senere år utført med hånd-assistanse via Pfannenstiel-snitt. Og i 2006 publiserte vi den første beskrivelsen av ’Minimal invasiv nyre-Tx’ via et 7-9 cm langt snitt i regio iliaca.

Intensjon: Ved å kombinere disse to minimal invasive metodene, og med bakgrunn i den generelle utviklingen innen Minimal invasiv kirurgi, var tiden nå inne for å redusere det operative traumet som konvensjonell Auto-Tx innebærer.

Kasus-beskrivelse/Metode: En 38 å r gammel kvinne fikk ifm hypertensjonsutredning påvist et aneurysme på h. nyrearterie, 16 mm i diameter, umiddelbart proksimalt for første grening. Et minimalt invasivt inngrep ble gjennomført på følgende måte: (i) Det høyresidige nyreuttaket ble utført med laparoskopisk teknikk, og hånd-assistanse (GelPort) via et 8-9 cm langt tverrgående snitt i h. regio iliaca, 4 cm ovenfor symfysen. (ii) Etter extracorporal perfusjon av nyren med kald saltløsning, ble aneurysmet eksidert.

Det lyktes å bevare en felles arteriestamme, før umiddelbar deling i to grener – således intet behov for ytterligere arteriell rekonstruksjon. (iii) ”Håndsnittet” (uten utvidelse) ble så benyttet for innsying av nyren, med karanastomoser til art. iliaca int./vena iliaca ext. og extravesical ureter-anastomose.

Det postoperative forløpet var ukomplisert. Ved 3 mnd.-ktr. var pas. helt uten plager, og man verifiserte utmerket funksjon i Auto-transplantatet.

Konklusjon: Tradisjonell Auto-Tx innebærer et betydelig operativt traume pga de ekstensive snittene. Det ligger derfor et betydelig potensiale for gevinst i et minimalt invasivt inngrep, som kombinerer ’laparaskopisk nefrectomi’ og ’minimalistisk nyre-Tx’, via samme snitt.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 155

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

34

BEHANDLING AV STRESSINKONTINENS HOS MENN MED OBTURATORSLYNGE (AdVance) ETTER GJENNOMGÅTT RADIKAL PROSTATEKTOMI Löffeler S, Talseth T, Schultz A Urologisk Seksjon, Kirurgisk Klinikk, Oslo Universitetssykehus, Rikshospitalet Til tross for store tekniske fremskritt medfører radikal prostatektomi (RP) for prostatakreft problemer med stressinkontinens hos 5-50% av pasientene. Behandlingen av de alvorlige tilfellene av stressinkontinens etter RP har i mange år vært tilfredstillende behandlet med kunstige sfinkterproteser. Behandling av pasienter med lett grad av stressinkontinens etter RP er derimot en større utfordring.

Nyere undersøkelser viser at lett til moderat grad av stressinkontinens etter RP ikke nødvendigvis skyldes en direkte skade av sfinkterapparatet men er heller forårsaket av en hypermobilitet av urethra som igjen fører til en insuffisiens av sfinkteren. For å motvirke denne hypermobiliteten er det utviklet en ikke-obstruktiv inkontinensslynge for menn (AMS AdVance) som fikserer den bulbære delen av urethra til bekkenbunnen. Dette gir sfinkteren tilstrekkelig feste til å fungere som den skal.

Fra og med mars 2009 er det operert 8 pasienter med lett til moderat grad av stressinkontinens etter RP med inkontinensslynge ved vår avdeling. Alle operasjoner har foregått uten komplikasjoner. Metoden er enkel og lett å gjennomføre. Seks av de 8 pasientene har vært til 2mnd-kontroll ved urologisk poliklinikk. Fem pasienter er kontinente for urin. En pasient opplever fortsatt lekkasje og det er påvist detrusoroveraktivitet ved cystometri som mulig årsak til hans vedvarende lekkasje. De endelige resultatene til alle pasientene vil bli lagt frem på høstmøte.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 156

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

35

REGIONAL TRENDS IN PROSTATE CANCER INCIDENCE, TREATMENT WITH CURATIVE INTENT AND MORTALITY IN NORWAY 1980-2007 *KvĂĽle R., on behalf of the Norwegian Program for Prostate Cancer (NPPC) *The Cancer Registry of Norway, Oslo Introduction: There is some evidence that there are geographical differences in the temporal trends in prostate cancer incidence, treatment with curative intent and mortality. The role of early diagnosis and treatment with curative intent (Radical prostatectomy or high-dose radiotherapy) for the decreasing mortality rates in Norway needs to be evaluated.

Material and Methods: Using data from the Cancer Registry of Norway, we analysed incidence rates and mortality rates (1980-2007) and the use of curative treatment of prostate cancer (1987-2005) by county and region in Norway. We analysed trends in age-adjusted mortality rates and used joinpoint regression to quantify trends according to significantly different linear phases.

Results: During the periods of investigation both incidence of prostate cancer and the use of treatment with curative intent have increased significantly in all five geographical regions. In recent years declines in prostate cancer mortality can be observed in all regions. Explanations for these observations and possible relationships will be discussed.

Conclusion: The observed mortality decrease together with increasing curative treatment may indicate some causal relationship. However, our results do not definitely answer the question whether, and if to what degree, the curative interventions are responsible for the recent yearsâ&#x20AC;&#x2122; favourable mortality trends.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 157

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

36

PROLIV (NUCGVII) – 1 ÅRS ERFARING MED EN PROSPEKTIV NASJONAL STUDIE AV BIVIRKNINGER OG LIVSKVALITET ETTER KURATIV BEHANDLING FOR PROSTATAKREFT Steinsvik EA1,2,3 Fosså SD2,3, Dahl AA2,3, Axcrona K1, Eri LM4,5 1 Seksjon for kirurgisk onkologi, 2 Seksjon for klinisk kreftforskning, 3 Fakultetsdivisjonen Det norske radiumhospitalet, Universitetet i Oslo 4 Urologisk seksjon, 5 Fakultetsdivisjonen Aker US, Universitetet i Oslo Bakgrunn I 2007 ble det i Norge hos pasienter med prostatakreft utført 875 radikale prostatektomier (RP) og det ble gitt 1303 serier av høyt dosert strålebehandling (Rad). RP og Rad ansees å resultere i jevngode overlevelsesrater hos sammenlignbare pasienter. God informasjon om omfang og alvorlighetsgrad av langtidsbivirkningene etter behandlingen og om årsakene for variabiliteten er viktig for at den enkelte pasienten skal kunne velge behandlingsform. Den prospektive nasjonale studien PROLIV (NUCG VII) tar sikte på å evaluere disse faktorene blant norske pasienter med utgangspunkt i pasientenes egen vurdering.

Metode Pasientene fyller selv ut et validert spørreskjema [Extended Prostate Cancer Index Composite (EPIC)] før behandling, etter 3og 18 måneder for registrering symptomer fra urinveier og tarm samt seksualfunksjon. I tillegg dokumenteres psykososiale faktorer som alder, utdannelse og personlighet samt komorbiditet. PSA, TNM-kategori og Gleason skår innhentes fra Kreftregisteret. Ut fra operasjonsbeskrivelse vurderes operasjonsteknikk og grad av nervesparing. I forbindelse med utsendelse av spørreskjema ved 3 måneder, blir pasientene bedt om a ta en ekstra blodprøve ved neste legebesøk, og den lagres i en biobank på Radiumhospitalet for senere molekylærgenetiske analyser. I denne presentasjonen har vi vurdert inklusjon og oppfølgning per 01.08.09 med planlagt oppdatering i november 2009.

Foreløpige resultater Studien startet 10.10.08 etter et informasjonsmøte for aktuelle leger og sykepleiere. Studien omfatter 17 deltakende sentre og omfatter dermed de fleste norske urologiske enheter og samtlige stråleterapi-enheter. Det er per 01.08.09 inkludert i alt 596 pasienter, og 484 av disse er operert. Av de 112 som ble strålebehandlet har 88 fått neo-adjuvant hormonbehandling i tillegg til Rad og 24 pasienter har fått Rad som monoterapi. For RP svarer inklusjonen til ca.

66 % (484/730) av forventet antall for den aktuelle periode. Inklusjonen av pasientene som ble operert på DNR (138/157), AUS (111/152) og SBHF (14/20) er samlet sett ca. 80 % (263/329). 291 pasienter har sendt inn skjema 3 måneder etter behandling og 142 blodprøver er mottatt så langt, men vi forventer flere blodprøver i månedene som kommer, siden de skal tas innen ett år. Innsatsen til sykepleiere og uroterapeuter ved de respektive enhetene og personalet ved Kontoret for Klinisk Forskning, Radiumhospitalet, har vært avgjørende for å sikre inklusjonen og oppfølgning av pasientene.

Konklusjon Inklusjonen hittil av pasienter som har fått utført RP har vært meget tilfredsstillende i motsetning til en suboptimal inklusjonen av Rad pasienter. Problemet med Rad gruppen kan ses i sammenheng med praktiske problemer relatert til neoadjuvant hormonbehandling.

PROLIV viser at det er mulig å utføre en stor prospektiv studie der de fleste av landets urologiske enheter deltar, hvis infrastrukturen er tilrettelagt og inklusjonen understøttes av dedikert hjelpepersonale (uroterapeuter og sykepleiere). Prosjektet er delvis finansiert av Kreftforeningen.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 158

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Abstrakt nr:

Vitenskapelige forhandlinger

37

PROGNOSE VED LOKALISERT CANCER PROSTATAE MED ”WAIT AND WATCH” MED OBSERVAJONSTID 20-28 ÅR Waaler G, Sæter T, Servoll E, Beisland H.O Urologisk seksjon, kirurgisk avdeling, Sørlandet Sykehus, Arendal Alle pasienter fra Aust-Agder fylke med nyoppdaget cancer prostatae blir enhetlig diagnostisert og behandlet ved sentralsykehuset i Arendal.

Fra 1980 til 1985 var den generelle politikk i Aust-Agder for diagnose og behandling av lokalisert cancer prostatae (T1-T2 Nx M0) ”wait and watch”, og eventuelt palliativ behandling ved progresjon. Dette var også den generelle holdningen i Skandinavia på den tiden. Etter 1985 ble vi mer aktive i Arendal og tilbød egnede pasienter kurativ behandling.

I 5-årsperioden 1980-85 fikk bare 3 pasienter med lokalisert cancer prostatae behandling i kurativt øyemed, mens 5 pasienter fikk primær hormonell manipulasjon. 16 pasienter hadde ikke kjent metastasestatus (Mx) Disse 24 pasientene er ikke inkludert i materialet.

94 pasienter med gjennomsnittsalder 73.5 år (52-90) fikk ingen initial behandling bortsett fra TUR-P/åpen prostatectomi ved behov.

Pasientmaterialet er tidligere oppgjort 2 ganger etter henholdsvis 4-9 år (9 døde av cancer prostatae) og 8-13 år (12 døde av cancer prostatae). Per 31/12-2008 er bare 3 pasienter fortsatt i live.

Observasjonstid 20-28 år: Progresjon som nødvendiggjorde palliativ behandling: : 27/94 (29%) Totalmortalitet:

91/94

Cancer-spesifikk mortalitet:

17/94 (18%)

Død av andre årsaker: Herav progresjon til palliativ behandling:

74/94 10/74

Overlevelse/T-stadium T1a 2/13 T1b 7/53

T2 8/28

Overlevelse/differensieringsgrad G1 4/49 G2 11/41 G3 2/4 Pasientmaterialet er fra en svunden tid uten hjelp av PSA i diagnostikken. Dette reflekteres i fordelingen av T-stadier, med mange T1a/b, relativt få T2 og ingen T1c. Å dra slutninger til hjelp i dagens situasjon er derfor vanskelig. Men det er en jevn økning i progresjon og cancer-spesifikk mortalitet med økende observasjonstid. Kurativ behandling i utvalgte tilfeller er vel i dag generelt akseptert. Utvelgelsen av pasienter til kurativ behandling eller til ”wait and watch”, eventuelt ”close surveillance” er fortsatt den store utfordringen. Risikoen for progresjon øker med økende differensieringsgrad, men høyt differensiert cancer utelukker ikke progresjon og cancerdød.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 159

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

38

SAMMENLIGNING AV GLEASON SCORE OG WHO GRADERING AV PROSTATA CANCER Servoll E, Vladkovic L*, Waaler G, Sæter T og Beisland H O. Urologisk seksjon, kir. avd., Sørlandet sykehus, Arendal og *patologisk avd., DNR, Oslo.

Bakgrunn: I Norge kom vi sent i gang med Gleason gradering av prostata cancer i forhold til resten av verden. Inntil millennium skiftet ble WHO grad differensiering av prostata cancer benyttet ved vår seksjon. Fra og med år 2000 ble Gleason gradering av nydiagnostisert prostata cancer tatt i bruk. WHO gradering ble delt inn i vel differensiert (WHO I), moderat (WHO II) og lite differensierte (WHO III) tumores. I publikasjoner har WHO I blitt angitt som Gleason score (GS) 2-4, WHO II som GS 5-7 og WHO III som GS 8-10. Vårt radikale prostata (RRP) pasient materiale fra 1985,som ble gitt WHO differensiering, har blitt revurdert og gitt Gleason gradering..

Materiale og metode: I tidsrommet 1985 til 2000 ble det utført 70 RRP ved vår seksjon.

Differensiering ble gitt i følge WHO grad 1-3. Alle preparatene er re-examinert og gitt en GS. Resultater: Av de 70 RRP specimen var der 27 WHO 1, 37 WHO 2 og 6 WHO 3. Etter revurdering i følge Gleason gradering finnes ingen GS 2-4, 53 GS 5-7 og 17 GS 8-10. I dette materialet ble 21 (30%) av RRP specimen gitt tertiær Gleason grad 4 eller 5. I preparat gitt opprinnelig WHO 1 var der 4 med tertiær Gleason 4 eller 5, WHO 2 var der 16 med tertiær Gleason 4 eller 5 og WHO 3 var der 1 med tertiær Gleason 4.

Konklusjon: WHO grad differensiering av prostata cancer ble forlatt til fordel for Gleason gradering blant annet grunnet iaktagelse av prostata cancer som en inhomogen cancer. Vårt materiale viser at der er liten korrelasjon mellom WHO grad og GS, og WHO grad kan ikke direkte omgjøres til GS grupper. Historisk er det også vist at der har vært en ”upgrading” over tid både av WHO grad og også Gleason grad. GS 2-4 finnes nå praktisk talt ikke.

Kontemporær forståelse av Gleason gradering har senket terskelen for å bestemme høyere grad.

Til sammenligning ble det i SPCG- 4 kun inkludert WHO 1 og 2 tumores. Revurdering av preparat til Gleason gradering viser 4-6 % GS 8-10, og 13,0 – 13,2 % GS 2-4 i henholdsvis RRP- og ”watchful waiting” gruppen.

Med kontemporær forståelse av Gleason gradering er omgjøring av WHO 1-3 til GS grupper ikke mulig.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 160

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

39

TERTIÆR GLEASON MØNSTER ER EN PREDIKTOR PÅ PSA-RELAPS ETTER GJENNOMGÅTT RADIKAL PROSTATEKTOMI Servoll E, Vlatkovic L*, Sæter T, Waaler G og Beisland H O. Urologisk seksjon, kir. avd., Sørlandet sykehus, Arendal og *patologisk avd., DNR, Oslo Bakgrunn: Gleason score består av en primær og sekundær grad. Et tertiært mønster har i økende grad blitt fremført i patologiske rapporter. I denne studien har vi undersøkt betydningen av et tertiær Gleason grad (TGG) mønster 4 eller 5 på biokjemiske tilbakefall hos pasienter operert med retropubisk radikal prostatektomi (RRP).

Materiale og metode: Mellom 1985 og 2005 gjennomgikk 151 menn RRP ved Sørlandet sykehus, Arendal. Ingen pasienter fikk preoperativt stråling eller androgen suppresjons behandling. Pasient journaler har blitt gjennomgått i retrospekt med tanke på oppfølgningsdata. PSA-relaps ble definert som minst to påfølgende målinger med stigende PSA > 0.20 ng/ml. Den mikroskopiske undersøkelse av RRP preparatene og Gleason gradering ble revurdert retrospektivt av en enkelt uropatolog (LV) uten kjennskap til det kliniske utkomme. Kaplan-Meier tid til biokjemisk tilbakefall ble sammenliknet mellom pasienter med og uten TGG mønster 4 eller 5.

Resultater og diskusjon: 36 pasienter (24 %) hadde TGG 4 eller 5. Biokjemisk relaps ble observert hos 67 pasienter (45 %). 26 pasienter (72 %) med en TGG 4 eller 5 hadde PSA relaps. Der var en signifikant forskjell i PSA relaps mellom pasienter med og uten TGG 4 eller 5 (log rank p< 0.001). Ulike ugunstige histopatologiske parametere mellom de to grupper i disfavør av TGG 4 eller 5 var også tilstede.

Konklusjon: Hos pasienter som er operert med RRP tilstedeværelse av TGG 4 eller 5 er en prediktor for biokjemisk relaps. RRP preparatet bør rutinemessig undersøkes for tilstedeværelse av TGG 4 eller 5.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 161

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

40

RADIKALE PROSTATECTOMIER VED SYKEHUSET I VESTFOLD 1988-2009 -PRELIMINÆRE RESULTATER Aune E, Haug ES, Sebakk K, Chen Y†, Urnes TO, Nagelhus JG, Øverby SE Urologisk avdeling og Avdeling for Patologi †, Sykehuset i Vestfold, 3103 TØNSBERG Bakgrunn Den første radikale prostatectomi ble utført ved SiV-Tønsberg i 1988 og det var de første årene få pasienter som ble operert. I løpet av perioden har ikke bare antall operasjoner, men også operasjonsteknikk og indikasjonsstilling vært i endring.

Hensikten med studien har vært å kartlegge resultater og eventuelle endringer i perioden fra 1988 frem til i dag. Resultatene fremlegges som del av en større pågående gjennomgang og kvalitetssikring av det totale operasjonsmaterialet, og må derfor vurderes som preliminære.

Materiale og metode Det er så langt identifisert 347 pasienter operert fra januar 1988 til juli 2009. For perioden 1988-1998 er data ufullstendige da man kun har registerdata fra PIMS og ufullstendige data tilgjengelig i patologiregisteret. Kun gjennomførte prosedyrer er inkludert. Analyser rundt histologisk resultat baserer seg på prosedyrer fra 1999-2008 (n=276), hvor data er kvalitetssikret mot operasjonsprotokoll. Histologiresultater, inklusive Gleason Score (GS) er hentet fra histologiremisser fra operasjonspreparat. Gjennomsnittlig observasjonstid for hele gruppen er 4,9 år, med variasjon 0,1-18,9 år.

Resultater Antall inngrep varierte fra 1-5 inngrep pr år frem til 1997 hvoretter det har skjedd en jevn økning fram til 49 inngrep i 2008. 30-dagers mortalitet for hele perioden er 0,6% (n=2), og ved follow up er 92,2% (n=320) av pasientene fortsatt i live. Gjennomsnittlig Preoperativ PSA var 11,1 (n=330), og 79,9 % (n=271) hadde PSA < 0,2 ved siste postoperativ måling.

Gjennomsnittsalder for hele perioden er 63,3 år, og 65,4 år i 2008. Median postoperativ liggetid var 1988-1997 11 dager (range 7-33), mens den i 2008 var 4 dager (range 2-12).

I perioden 1999-2008 (n=276) fikk 125 (45%) av de prostatectomerte utført samtidig iliacal glandeldisseksjon (LND), hvorav 4 pasienter var pN+. Histologisk var 52,5% pT1-2, 14,1(%) pT3a, 9,4% pT3b. Hos to pasienter ble det ikke funnet cancer i preparatet (T0), mens hos 22,8% var T-stadium ikke angitt (Tx). 37,6% hadde GS=6, 38% GS=7a og 18% GC=7b.

47,8% hadde ufri reseksjonsrand i operasjonspreparatet (pMarg+). Av disse hadde 75% siste postoperative PSA<0,2, mot 89% i gruppen pMarg- pasienter.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 162

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

41

OPPFØLGING AV DE FØRSTE 142 ROBOTASSISTERTE LAPARASKOPISKE PROSTATEKTOMIER VED SYKEHUSET TELEMARK. Hals P, Angelsen GA, Omland HS. Vi har retrospektivt sett på 142 pasienter operert fra september 2007 til august 2008, for å få inntil 1 års oppfølging. Vi har sett på de onkologiske data for disse.

Pasientene er delt inn i 3 risikogrupper: Lav risiko (PSA <10 og Gleason t.o.m 6 og T1C), intermediær risiko (PSA 10-20 eller Gleason 7A eller T2) og høy risiko (PSA >20 eller Gleason 7B og høyere, eller T3) med henholdsvis 22,5%, 49,3% og 28,3% i de 3 gruppene.

Gjennomsnittsalder var henholdsvis 60, 62 og 64 år.

Gjennomsnittlig preoperativ PSA var 5.9, 8.4 og 12.4.

Av de 142 pasientene, ble 138 operasjoner gjennomført.

Upgrading og downgrading av Gleason score forekom i henholdsvis 43.3% og 16.7%.

40% beholdt opprinnelig gradering.

Av alle pasientene samlet fikk 86% PSA <0,1.

Ufri margin hadde henholdsvis 12.9%, 19.1% og 12.8% av pasientene i de 3 gruppene. pT3 i de ulike gruppene var henholdsvis 12.9%, 29.4% og 30.8%.

Blant de med ufri margin var 59% pT3. Av de med pT3 hadde 36% ufri margin.

Vi har hatt 6 pasienter med anastomoselekkasje, som alle tilhelet spontant. Vi har hatt 1 rektumperforasjon med ukomplisert postoperativt forløp.

Av blødninger har vi hatt 1 pasient som krevde observasjon, 3 som krevde transfusjon og 1 som krevde operasjon.

Dette er de 142 første pasientene operert selvstendig ved Sykehuset Telemark. Vi har nå operert ca. 360 pasienter.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 163

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

42

OPERASJONSTID, PEROPERATIV BLØDNING OG KIRURGISKE MARGINER FOR LRP VS RALP. Berge V, Berg RE, Hoff JR, Wessel N, Eri LM Oslo Urologiske Universitetsklinikk, Oslo Universitetssykehus, Trondheimsveien 235, 0514 Oslo Bakgrunn: Etter nesten 6 år med laparascopisk radikal prostatektomi (LRP), gikk vi høsten 2007 over til robot assistert laparascopisk prostatektomi (RALP). Hensikten med denne studien er å sammenligne lærekurvene mellom de 2 metodene.

Materiale og metode: Vi har sett på operasjonstid, peroperativ blødning og kirurgiske marginer (SM) i patologi preparatet på de første 100 og de siste 100 LRP og RALP pasienter.

Total antall LRP og RALP operasjoner er på henholdsvis 584 og 342. Fire operatører har vekslet mellom å utføre inngrepene.

Resultater: Tabell 1: 100 første LRP 100 siste LRP Gj. snitt operasjonstid 270.5 min ± 50.9 min 171,1 min ± 33.1 min Gj. snitt blødning 457,5 ml ± 303.5 ml 219.1 ml ± 107.8 ml 100 første RALP 100 siste RALP Gj. snitt operasjonstid 185.3 min ± 31.6 min 141.3 min ± 37.6 min Gj. snitt blødning 203.5 ml ± 124.9 ml 150 ml ± 143.4 Tabell 2: 100 første LRP n (%) 100 siste LRP n (%) SM+ SMTotalt SM+ SMTotalt 26 (34.2) 50 (65.8) 76 2 (2.9) 68 (97.1) 70 pT2 14 (58.3) 10 (41.7) 24 9 (30) 21 (70) 30 pT3 40 (40) 60 (60) 100 11 (11) 89 (89) 100 Totalt 100 første RALP n (%) 100 siste RALP n (%) 8 (12.3) 57 (87.7) 65 5 (8.2) 56 (91.8) 61 pT2 19 (54.3) 16 (45.7) 35 13 (33.3) 26 (66.7) 39 pT3 27 (27) 73 (73) 100 18 (18) 82 (82) 100 Totalt Det var statistisk signifikant forskjell (SSF) mellom operasjonstid mellom 100 siste RALP og de øvrige gruppene (p<0.001) samt mellom 100 første LRP og de øvrige gruppene (p<0.001).

Når det gjelder peroperativ blødning, var det SSF mellom 100 første LRP og de øvrige gruppene (p<0.001). Det var SSF i samlet andel negative SM mellom 100 første LRP og 100 første RALP (p=0.003), mens tilsvarende forskjell ikke var signifikant mellom 100 siste RALP og 100 siste LRP (p=0.677).

Diskusjon: I motsetning til LRP, er vi allerede etter de første 100 RALP operasjoner, nede i en akseptabel operasjonstid og andel pasienter med frie kirurgiske marginer. Ved avslutningen av LRP epoken hadde vi imidlertid gode resultater både på operasjonstid og kirurgiske marginer. Av stor betydning for å raskt å oppnå gode resultater med RALP er trolig tidligere laparascopisk erfaring (1).

Konklusjon: LRP krever lang læretid for å korte ned operasjonstid og blødning. Det tar også mye lengre tid å oppnå akseptabel fri kirurgisk margin andel.

Referanse: 1. Rocco et al. Robotic vs open prostatectomy in a laparoscopically naive centre: a matched-pair analysis BJU International Early View, Date: June 2009

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 164

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

43

BLØDNINGSMENGDE OG HEMOGLOBINENDRING UNDER LAPARASCOPISK RADIKAL PROSTATEKTOMI (LRP).

Johnson I. Eri LM. Oslo Urologiske Universitetsklinikk (OUU), Oslo Universitetsklinikk HF, Aker Hensikt: Å finne sammenhengen mellom observert intraoperativt blodtap og hemoglobinendring under laparoscopisk radikal prostatektomi ved Aker universitetssykehus i perioden 2002 til 2008.

Metode: 794 radikal prostatektomi operasjoner ble utført i perioden 2002 til 2008. Alle ble gjort laparascopisk, og fra høsten 2007 robot-assistert. Hos alle ble det målt hemoglobinverdi ved innleggelse. Den postoperative hemoglobinverdi ble målt om ettermiddagen operasjonsdagen mellom kl. 13.30 og 18.00 i cirka 80% av tilfellene. I de resterende tilfellene kl. 8.00 1. postoperative dag. Blødningen under operasjonen ble estimert av anestesi- og operasjonssykepleier, basert på vurdering av blødningsmengde i suget og mengde spylevæske som ble brukt. Differansen mellom de to hemoglobinverdiene har blitt sammenlignet med blødningsmengde under operasjonene. Vi har ekskludert pasienter som har mottatt blodtransfusjon (34), pasienter med postoperative komplikasjoner som har ført til blødning (13) og pasienter der data ikke er registrert (20). Av 795 pasienter var det mulig å bruke 727 (91,6 %) pasienter i undersøkelsen.

Resultat: Gjennomsnittlig observert blødning var 254 ml og tilsvarer gjennomsnittlig hemoglobinfall på 2,3 gram prosent. Det er stor spredning, men likevel en statistisk signifikant korrelasjon mellom hemoglobinfall og observert blødning (pearsons korrelasjons koeffisient r = 0,511, p-verdi <0,001). Endringen i hemoglobin nivå var 2g/100 ml per liter observerte blødning. Estimert hemoglobinfall uten blødning var 1,62g/100ml (figur). Man kan bruke formelen: hemoglobinfall = 1,62 + 2× antall liter blødning.

Konklusjon: Som ventet var det en sammenheng mellom hemoglobinendring og blødning under radikal prostatektomi operasjoner. Likevel er det svært store individuelle variasjoner, slik at det sannsynligvis er nyttig for klinikeren å ha opplysning om begge parametre. Ser man på figuren, får man inntrykk av at pasienter med stor observert blødning gjennomgående har et markant hemoglobinfall ( 4 g/100ml). Imidlertid er det også en betydelig andel (19 pasienter) som har liten observert blødning på  400 ml, og likevel hemoglobinfall på 4 g/100 ml.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 165

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

44

CRYOSURGICAL ABLATION AS PRIMARY TREATMENT IN PROSTATE CANCER (PC)PATIENTS AT TELEMARK HOSPITAL Børre Olsen1, and Rolf Wahlqvist2 and Sophie D. Fosså3 Telemark Central Hospital1 (TCS) Porsgrunn, Oslo University Hospital, Aker Hospital2 and The Norwegian Radium Hospital3 Oslo, Norway

Biochem./local recurrence

Background: During the last 2 decades cryosurgery of prostate cancer (CryoPC) has gained increasing interest within the uro-oncological community and among patients. CryoCP has been introduced at TCS in 2003, and results have been published in 2007 (1). We present the results from follow-up performed in August 2009.

Methods: Based on the hospital’s administrative data base 89 patients were identified who had CryoPC as their primary treatment for localized PC from 2003 to 2007. The medical records were abstracted for pre-treatment T- category, Gleason score and PSA with subsequent establishment of risk groups (2). The post-treatment development of PSA was recorded together with local progression and complications, based on out-patient visits at TCS or at other hospitals. Biochemical progression was defined as a PSA increase of 2.0 above post-CryoPC nadir value. (Phoenix definition [3]) and is presented by the Kaplan-Meyer method, the observation time being the interval between the date of first CryoPC and the date 1,0 of PSA-increase or the date of the last available PSA 0,8 value, whatever occurred first.

Results: The median age of the patients was 65 years 0,6 (range: 53-78). After a median m observation time of 25 months (range 1-68) biochemical progression was 0,4 recorded in 28 of the patients, (Low risk: 1/33; 0,2 intermediate risk: 10/46 ; high risk: 1/10) and local relapse in 13 men, one of them without previously 0,0 known elevated PSA value. 23 of 61 evaluable patients 0 20 40 60 (38%) had “normal post-CryoPC erection” as judged from the medical records, 10 of them by the use of drugs.

Months since CryoPC 38 patients (62%) had “erectile dysfunction”. Eighteen of these men had used drugs without effect. For 7 of 89 patients urinary retention had been recorded as a complication, and one patient had to be treated for urinary tract infection. The cumulative 5-year biochemical or local progression rate was 56%.

Conclusion: Clinically relevant differences have emerged between the TEBJ paper (1) and our follow-up analysis. Urologists and oncologists should be reluctant to recommend CryoPC as a “true therapeutic alternative” in men with prostate cancer.

References: 1. Bjerklund Johansen TE. Cryosurgical ablation as primary treatment in prostate cancer patients. Actas Urol Esp. 2007, 31; 651-9.

2.D`Amico AV, Whittington R, Malkowicz SB, et al. Predicting prostate specific antigen outcome preoperatively in the prostate specific antigen era. J Urol. 2001, 166; 2185-8.

3.Abramowitz MC, Li T, Buyyounouski MK, et al. The Phoenix definition of biochemical failure predicts for overall survival in patients with prostate cancer. Cancer 2008, 112; 55-60.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 166

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

45

VALIDERING AV METODE FOR INNSAMLING AV VEV TIL FORSKNING VED RADIKAL PROSTATECTOMI Bertilsson H 1,2, Angelsen A 1,3, Tessem MB 4, Viset T 5, Skogseth H 2, Halgunset J 2,5 Avd for urologisk kirurgi, St.Olavs Hospital, 2 Inst for laboratoriemedisin, barne-og kvinnesykdommer, NTNU, 3 Inst for kreftforskning og molekylærmedisin, NTNU, 4 Inst for sirkulasjon og bildediagnostikk, 5 Avd for patologi og medisinsk genetikk, St. Olavs Hospital.

Bakgrunn: Ferskfrosset tumorvev er nødvendig for mange basale forskningsmetoder, hvor man ønsker at oppnå større kunnskap om cancerens biologi. Innsamling av vev ved radikal prostatectomi krever spesielle hensyn slik at kvaliteten av den ordinære histopatologiske vurderingen ikke svekkes.

Formål: Beskrive en standardisert metode som er sikker for pasienten, enkel å utføre, uavhengig av enkeltindivider, og som bevarer vevet i en form som er enkel å bruke og har god kvalitet.

Materiale og metode: Systematisk innsamling siden 2006 har resultert i 320st 2 mm tykke prostataskiver og øker med ca. 100 per år. Bioingeniører skjærer ut og fryser (-80 °C) vevsskiven rett postoperativt, resten går til formalinfixering og rutinediagnostikk. For å ekstrahere spesifikke sylindre av cellepopulasjoner uten å tine skiven brukes en bor. Disse vevsylindrer kan deretter brukes til å ekstrahere RNA for genekspresjon eller til MRspekroskopi for vurdering av spesifikke metabolitter i cancervev kontra normalt vev.

Resultat: Prosessen fra operasjon til nedfrossen skive tar i snitt 15 min (SD ±4).

Gjennomgang av histopatologi (91 st) fra 2007 gir at man kan forvente tumormråde i 77 % av innsamlet materiale. Ved hjelp av bildefusjonering av nærliggende histologisnitt og foto av fersk skive, fant vi cancer i 14 av 16 konsekutivt innsamlete skiver. RNA kvaliteten fra 53 st ekstraherte prøver (3x2mm) viser på utmerket RNA kvalitet, RIN 9.16 (SD±0.53) og videre genekspresjonsanalyser med DNA-microarray og PCR (polymerase chain reaction) har vært teknisk uproblematisk. Forsøk med tre prøver viser at metoden også egner seg for MRspektroskopi (Fig 1).

1

Figur 1a: MR-spektra fra en normal prøve. b) Nivåer av citrat viser synkende verdier med økende Gleason grad. c) Histologi fra tre prøver, øverst: normal benign prostatapeitel, midten: Gleason 3+3, nederst: Gleason 4+4 Konklusjon: Vår metode for innsamling av ferskt prostatacancervev er enkel og lite resurskrevende. Ekstraksjon av spesifikke vevsprøver er mulig uten at tine skiven og resulterer i materiale med høy kvalitet, velegnet for mange forskjellige forskningsmetoder.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 167

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

46

INSIDENS OG PROGNOSTISK BETYDNING AV REST-TUMOR I PROSTATA HOS PASIENTER MED LOKALT AVANSERT PROSTATAKREFT BEHANDLET MED ENDOKRIN TERAPI ALENE ELLER KOMBINASJON ENDOKRIN TERAPI OG RADIKAL STRÅLETERAPI 1,2

Angelsen A, 3Solberg 4Viset T, 5Berg A, 6Tastemir I, 5Widmark A, 4Haugen OA. Urologisk avdeling, St Olavs Hospital 2 Institutt for kreftforskning og molekylær medisin, NTNU. 3Kreftavdelingen, 4Avdeling for patologi og medisinsk genetikk, St Olavs Hospital, Trondheim. 5Umeå Universitetssykehus. 6Urologisk avdeling, Stavanger Universitetssykehus.

1

Bakgrunn: Endokrin terapi pluss radikal ekstern stråleterapi (EBRT) gir signifikant bedre total overlevelse sammenlignet med endokrin terapi alene til pasienter med høyrisiko lokalt avansert prostatakreft (SPCG-7). Vi har undersøkt insidens og kliniske implikasjoner av resttumor i prostatabiopsier ved disse to behandlingsstrategiene.

Metode: Systematiske transrektale prostatabiopsier ble utført hos 120 av 875 pasienter inkludert i en prospektiv randomisert studie (SPCG-7) med to behandlingsarmer. Endokrinarmen fikk endokrin terapi alene (tre måneder total androgen blokade etterfulgt av kontinuerlig antiandrogen monoterapi), mens kombinasjons-armen fikk endokrin terapi pluss EBRT (70Gy).

Resultater: Biopsiene (median 8 sylinderbiopsier) ble utført ved median oppfølgingstid på 45 mndr. Blant 63 pasienter i endokrin-arm ble rest-tumor påvist hos 66 % (n=41), mens tilsvarende andel hos 57 pasienter i kombinasjons-arm var 22 % (n=12), p<0,0001. Alle restsvulster i kombinasjons-armen og 80 % i endokrin-armen hadde aggressivt vekstmønster (Gleason skår 8). Endokrin terapi alene var prediktive for resttumor, OR 7,49 (3,18-17,7), p<0.0001. Hos pasienter med positiv biopsi (=resttumor tilstede) eller negativ biopsi viste følgende insidens: biokjemisk (s-PSA) tilbakefall 74 % vs 27 % (p<0,0001); lokal progresjon 26 % vs 4,7 % (p=0,002); distante metastaser 17 % vs 9,4 % (p=0,27); klinisk tilbakefall 36 % vs 13 % (p=0,0006; cancer-spesifikk mortalitet 19% vs 9,7 % (p=0,025). I multivariable analyser var biokjemisk tilbakefall signifikant assosiert med: resttumor, HR 2,69 (1,45-4,99), p=0,002; endokrin terapi alene HR 3,45 (1,80-6,62), p<0,0001.

Konklusjon: Kombinasjonen av endokrin terapi pluss EBRT gir bedre lokal tumorkontroll sammenlignet med endokrin terapi alene. Resttumor var signifikant assosiert med s-PSA tilbakefall, lokal tumor progresjon, klinisk progresjon og cancer-spesifikk mortalitet i uvivariabel analyser. Resttumor var prediktiv for s-PSA tilbakefall i multivariabel analyse.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 168

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

47

PASIENT-RAPPORTERTE BIVIRKNINGER VED PROSTATABIOPSI 3,5 ÅR ETTER TERAPI-START HOS PASIENTER MED LOKALT AVANSERT PROSTATAKREFT BEHANDLET MED ENDOKRIN TERAPI ALENE ELLER KOMBINASJON ENDOKRIN TERAPI OG RADIKAL STRÅLETERAPI Angelsen A, 3Solberg 4Tastemir I, 5Widmark A. Urologisk avdeling, St Olavs Hospital 2 Institutt for kreftforskning og molekylær medisin, NTNU. 3Kreftavdelingen, St Olavs Hospital, Trondheim. 4Urologisk avdeling, Stavanger Universitetssykehus. 5Umeå Universitetssykehus.

1,2 1

Bakgrunn/Formål: Tilleggsbehandling ved residiv av kurativ stråleterapi ved prostatakreft har økende aktualitet. Vi har evaluert pasient-rapporterte bivirkninger ved prostatabiopsi 44 måneder etter behandlingstart, enten med endokrin terapi alene eller kombinasjon endokrin terapi og radikal stråleterapi, hos pasienter med lokalt avansert prostatakreft Metode: 120 pasienter ble inkludert. Åtte til 12 transrektale prostatabiopsier (median=8) ble tatt fra hver pasient. Alle pasienter fikk antibiotikaprofylakse. Pasientene ble bedt om å besvare et spørreskjema 7 dager etter biopsiprosedyren, vedrørende forekomst av: smerte, hematuri, rektalblødning, hematospermi, endring av miksjonsmønster, febrilia og eventuelle andre medisinske hendelser i den første uken etter biopseringen.

Resultater: 91 % (n=109) av pasientene besvarte skjema, hvorav 51 % av pasientene hadde fått endokrin terapi alene og 49 % hadde fått kombinasjonsterapi. Smerte under biopsiprosedyren ble rapportert i 63 % (mild 55 %, moderat 5,6 %) av pasientene. Én pasient rapporterte sterke smerter. Post-biopsi smerte i oppfølgingsperioden ble rapportert hos 31% (moderat n=4, sterke n=0). 20 % av pasientene opplevde redusert stråletrykk (mild 18 %, uttalt hos 4 pasienter, ingen opplevde urinretensjon). Makrohematuri med en mean varighet på 2,2 dager ble rapportert hos 41 %. Rektalblødning ble oppgitt av 14% i endokrin-gruppen (mean varighet 1,6 dager), og 35% i kombinasjonsarmen (mean varighet 2,2 dager). En trend mot økt rektalblødning ble observert hos pasienter i kombinasjonsarmen, hazard ratio 2,14; p=0,064. Hematospermi ble sjelden rapportert. Ingen pasienter hadde klinisk urinveisinfeksjon.

Konklusjon: Post-terapi prostatabiopsier av pasienter behandlet enten med endokrin terapi alene eller kombinasjon endokrin terapi og radikal stråleterapi er en trygg prosedyre med lette bivirkninger som ikke trenger spesifikk behandling.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 169

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

48

BILATERAL KRYPTORKISME OG CANCER TESTIS, EN PASIENT KASUISTIKK JR Hoff JR, Lundeby E, Berge V Oslo Urologiske Universitetsklinikk, Oslo Universitetssykehus, Trondheimsveien 235, 0514 Oslo Bakgrunn: 32 år gammel pasient med bilateral kryptorkisme. CT hadde vist intraabdominalt testisanlegg på venstre side i buken. Det ble foretatt laparoskopisk fjernelse av testisanlegget. Histologien viste seminom. Bilateral kryptorkisme og testikkelcancerutvikling er en sjelden tilstand innen urologien. Kasuistikken vil bli gjennomgått og forslag til oppfølging vil bli diskutert.

Matriale og metode: Pasienten ble født uten testikkelanlegg i scrotum bilateralt. Testikkelanlegg ble heller ikke identifisert i lyskekanal eller intraabdominalt i barn/ungdomstid. Han fikk implantert testisproteser bilateralt i ungdommen. Pasienten fikk testosterontilskudd fra han var 15 til han var 23 år. Det ble da oppdaget høyt testosteron nivå og testosteron substitusjonen ble seponert. På eget initiativ fikk pasienten utført CT abdomen da han hadde lest om cancerutvikling i intraabdominalt beliggende testis anlegg. CT abdomen viste et testikkelanlegg på venstre side i buken. Normal venstre nyre og høyresidig bekkenyre. I øvre laterale del av bekkennyren var det mulig forandringer som kunne representere et testikkelanlegg på høyre side. Det ble utført laparoskopisk fjernelse av venstre testikkelanlegget sin. Det mulige anlegget på høyre side ble ikke funnet. Histologien viste seminom. Serum testosteron er normalt (14.5 nmol/L) postoperativt.

Diskusjon: Bilateral kryptorkisme med cancer testisutvikling er en sjelden tilstand innen urologien. CT abdomen og MR abdomen har ikke sikkert identifisert det gjenværende høyre testikkelanlegget. Vil PET gi et bedre svar(skal utføres på RH i høst)? Hvis man finner et igjenværende høyre anlegg, skal det fjernes? Foreløpig får han ingen behandling for sitt seminom, kun observasjon.

Konklusjon: Cancer testisutvikling i ikke-desendert testis har en økt risk ratio på 2,75 til 8 (1). Ved bilateral kryptorkisme er risikoen enda høyere. 74% av intraabdominalt beliggende testis som utvikler cancer, er seminom. Menn som ikke har fått utført orchiopexi og som har intraabdominal/intrainguinalt beliggende testisanlegg bør fjerne dette med tanke på risikoen for cancerutvikling.

Referanse 1: Wood et al., Cryptorchidism and testicular cancer: Separate fact from Fiction. J Urol., 181;452-461, 2009.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 170

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

49

RETROPERITONEAL LYMFEKNUTEDISSEKSJON (RPLND) ETTER KJEMOTERAPI VED METASTATISK NON-SEMINOM TESTIKKELKREFT: KLINISKE OG HISTOPATOLOGISKE ASPEKTER 1,2

Angelsen A, 2Hammersbøen K R, 3Solberg A. Urologisk avdeling, St Olavs Hospital 2 Institutt for kreftforskning og molekylær medisin, NTNU. 3Kreftavdelingen, St. Olavs Hospital. Trondheim.

1

Bakgrunn: Det er ikke internasjonal konsensus for indikasjon og omfang av RPLND ved non-seminom germinalcelletumor (NSGCT). Vi har retrospektivt vurdert kliniske og histopatologiske forhold hos pasienter med metastatisk NSGCT behandlet med post-kjemoterapi RPLND i en 10-års periode ved St. Olavs Hospital.

Metode: Retrospektiv journalgjennomgang av 46 pasienter med NSGCT som i perioden 1996-2006 ble operert med post-kjemoterapi RPLND. Kliniske sykdomstadium, serumnivå av tumormarkører og størrelse av retroperitoneale metastaser før og etter kjemoterapi ble registrert. Kliniske og radiologiske funn ble korrelert til histopatologi ved RPLND. Tilstedeværelse av fibrose/nekrose, maturt teratom, umodent teratom og viabel tumor i operasjonspreparat ble registrert.

Resultater: Histopatologi ved primær RPLND: fibrose/nekrose 41% (n=19), modent teratom 41% (n=19), umodent teratom 11% (n=5), viabel tumor 7% (n=3). 7 pasienter (15%) fikk residiv av retroperitoneal metastase etter primær RPLND, hvorav 6 pasienter fikk residiv utenfor primærtemplatet. Alle 3 pasientene (2 pas med CS IV, 1 pasient med CS IIC) som hadde viabelt tumorvev ved primær RPLND fikk residiv av sykdom i retroperitoneum, utenfor resisert område. 7 pasienter ble senere operert med sekundær RPLND, hvorav 4 pasienter hadde viabel tumor ved denne operasjonen. 2 av disse 4 pasientene hadde modent teratom ved primar RPLND. 11 pasienter (24%) hadde transversal diameter av metastase < 10 mm ved tidspunktet for primær RPLND, hvorav én pasient hadde viabel tumor.

Konklusjon: Histopatologisk resultat ved primær RPLND ved St. Olavs Hospital er sammenlignbart med andre publiserte data. Verken nivå av tumormarkører eller størrelse av post-kjemoterapi retroperitonal tumor kunne predikere tilstedeværelse av viabel tumor ved RPLND. En mer ekstensiv primær postkjemoterapi RPLND vil kunne redusere insidens av residiv i retroperitoneum.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 171

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

50

BENIGNE SOLIDE NYRETUMORES – 10 ÅRS MATERIALE FRA SIVTØNSBERG HF Kjøsen M, Urnes T, Haug ES, Øverby SE Urologisk avdeling, Sykehuset i Vestfold HF, 3103 TØNSBERG Med benigne solide nyretumores menes nyretumores som vanligvis ikke gir spredning til andre deler av kroppen selv om de fortsatt kan vokse og gi lokale problemer.

De vanligste benigne tumores er oncocytomer og angiolipomer, mens lipomer, lymfangiomer, leiomymomer og adenomer er mer sjeldne.

Materiale og metode Ved SiV Tønsberg HF har vi i en 10 års periode behandlet til sammen 257 solide nyretumores Maligne 238

Benigne 19 - 8.0 %

Pasientene ble identifisert ved gjennomgang av PIMS og patologiregister for perioden 19992009. Det ble identifisert i alt 19 pasienter med solid benign nyretumor i perioden. 1 pasient hadde tumor ved klinisk palpasjon. 2 pasienter ble utredet for hematuri, 2 for vannlatingsbesvær, 4 for magesmerter, og øvrige 9 var tilfeldige funn ved UL/CT for andre ikke-urologiske symptomer og tilstander. Samtlige CT-undersøkelser er gjennomgått for å se om man radiologisk kan skille fra malign tumor.

Funn Ved gjennomgang fant vi 15 oncocytomer, 2 angiolipomer, 1 leiomyom og 1 adenom Behandling Biopsier Reseksjoner Nefrectomier

Antall 6 6 7

Oppfølgning Regelmessig kontroll Primærlege Primærlege

Komplikasjoner og vekst av tumores ved kontroller blir ytterligere belyst.

Grunnet usikkerhet med biopsisvar har vår grunnholdning til nå vært at alle nyretumores i utgangspunktet skal fjernes.

Vi diskuterer spørsmålet om vi i fremtiden kan stole mer på biopsier for å utelukke malignitet i denne tumorgruppen og om det kommer nye molekylære markører som medfører at vi kan behandle denne gruppen pasienter konservativt. Vi vet at nyrebevarende kirurgi tross alt har sine komplikasjoner.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 172

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Abstrakt nr:

Vitenskapelige forhandlinger

51

OPERASJONER FOR TUMOR RENIS VED HAUKELAND UNIVERSITETSSYKEHUS (HUS) 1/1-2000 - 31/8 2009 – DEMOGRAFISKE, EPIDEMIOLOGISKE OG TEKNISKE ASPEKTER. Beisland C1,3, Hjelle KM1, Bostad L2,4 Urologisk Avdeling, Kirurgisk Klinikk og 2Avdeling for Patologi, Haukeland Universitetssykehus, 2Institutt for kirurgiske fag og 4Gades Institutt, Universitetet i Bergen, N-5021 Bergen.

1

Mål: Vårt inntrykk har vært at vi har hatt en betydelig økning i antallet operasjoner for tumor renis i løpet av de siste årene. Det er fra litteraturen kjent at vi har en økning i forkomsten av nyresvulster, både på grunn av en reell incidensøkning av RCC og fordi flere svulster oppdages tilfeldig. Vi har derfor gjennomgått vår nefrektomidatabase for å kvantifisere eventuelle endringer i demografiske, epidemiologiske og tekniske endringer som har skjedd ila de siste 10 årene.

Materiale og metode: Pasienter operert for tumor renis ved HUS i perioden 010100-310809 er inkludert. Pasienter med verifisert TCC, Wilms tumor og andre spesielle patologiske entiteter (f.eks sarkomer) er ekskludert fra studien. Informasjon om operasjonstidspunkt, kjønn, type inngrep, histologisk diagnose, tumorstørrelse og bosted er hentet fra vår REKgodkjente nefrektomidatabase.

Resultater: Totalt 341 pasienter operert for tumor renis ble identifisert. 286 (84 %) hadde RCC, mens resten hadde benigne svulster (flest oncocytomer). 213 pasienter (62 %) var menn. I perioden 2000-4 ble det utført 125 inngrep, mens det i perioden 2005-9 (litt kortere) ble utført 217 inngrep. Dette representerer en økning i inngrep på 74 %. Kreftandelen i første periode var 90 %, mens den i den siste var 81%. I hele tiårsperioden var andelen partielle nefrektomier (Nx) på 30 %. Andelen var 28 % i første 5-års periode, og 32 % i siste.

Gjennomsnittlig patologisk tumorstørrelse var i tiårsperioden, og i begge delperioder, 6,1 cm (median 5 cm, spredning 1-20 cm).

Andelen av laparoscopiske nefrektomier, og gjennomsnittlig tumorstørrelse ved de ulike operasjonsteknikker fremgår av tabell 1.

Andelen av henviste pasienter, som er tilhørende andre helseforetak, for behandling ved vårt sykehus, steg fra 18 % til 25 % mellom de to delperiodene. Prosentvis er økningen av slike henviste pasienter tilhørende andre foretak på 145 %.

Konklusjon: Det har gjennom de siste 10 årene ved vårt sykehus, vært en betydelig økning i antallet inngrep for tumor renis. Hovedårsaken er økt antall nyoppdagete svulster i eget sykehusområde, men også et økende antall henviste pasienter tilhørende andre foretak bidrar betydelig til økningen. NSS utgjør ca. 1/3 av alle inngrep for tumor renis, og er sakte økende.

Laparascopisk Nx er blitt en standardbehandling ila siste 5 årsperiode, og bidrar til at åpen Nx, nå hovedsakelig benyttes ved svulster av betydelig størrelse.

T Tabell 1 2000-4 2005-9

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 173

Andel laparoscopier av Nx (LRNx) 1% 28 %

Gjsn tumorstørrelse ved åpen Nx

Gjsn tumorstørrels e ved LRNx

Gjsn tumorstørrels e ved NSS

7,1 cm 8,3 cm

5,0 cm

2,9 cm 3,0 cm

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

52

MULTICYSTISK DYSPLASTISK NYRE – UTREDNING OG OPPFØLGING Lundar L1, Hagen TS1, Ertresvåg K2, Aksnes G1, Emblem R1 1) Barnekirurgisk seksjon, Oslo universitetssykehus Rikshospitalet 2) Barnekirurgisk avdeling, Oslo universitetssykehus Ullevål Bakgrunn Innføring av rutinemessig ultralyd i svangerskapet har avdekket et økt antall multicystisk dysplastiske nyrer. De fleste er asymptomatiske og barnekirurger konsulteres ofte for råd om utredning og oppfølging. Med utgangspunkt i egne erfaringer og tilgjengelig litteratur vil vi her belyse aspekter som kan være retningsgivende for oppfølgingen.

Egne erfaringer Det ble i perioden januar 2000-juni 2008 utført 89 nefrektomi/nefroureterektomier og 42 heminefrektomier på barn på Rikshospitalet og henholdsvis 29 og 14 på Ullevål. Av de totalt 118 nefrektomiene hadde fem pasienter multicystisk dysplastisk nyre. Gjennomsnittsalder ved operasjon var 11 (2-14) måneder. Den yngste ble operert pga størrelsen av den multicystiske nyren. To pasienter hadde hypertensjon, mens operasjonsindikasjonen hos de to siste var relatert til andre misdannelser (hhv urethraklaffer og vaginalcyste). Forløpet var ukomplisert hos alle.

Diskusjon Multicystisk dysplastisk nyre (Multicystic dysplastic kidney – MCDK) er en medfødt tilstand med uttalt nyredysplasi. Det foreligger en uregelmessig samling ikke-kommuniserende cyster med dysplastisk nyreparenkym mellom cystene. Det er nesten alltid ureteratresi og den affiserte nyren er vanligvis funksjonsløs. Insidensen oppgis til 1:2400-5000 levende fødte.

Tilstanden er svært sjelden bilateral. Det foreligger kontralateral vesikoureteral reflux hos cirka 25% og ureteropelvin overgangsstenose hos 5-10%. Den affiserte nyren avtar oftest i størrelse (60-89%), og 50% er ikke identifiserbare på ultralyd etter fem år. Det er beskrevet komplikasjoner i form av hypertensjon og malignitetsutvikling, men forekomsten er svært lav og vurderes ikke som grunnlag for profylaktisk nefrektomi.

Utredning: Diagnosen stilles oftest på prenatal ultralyd. Ultralyd gjentas 3.-7. levedøgn.

Dersom kontralateral nyre er upåfallende, anbefales DMSA-scintigrafi ved 4-6 uker. Ved kontralateral dilatasjon av samlesystemet gjøres MUCG. Dersom det er vesikoureteral refluks gjøres DMSA og ved negativ MUCG gjøres diurese-renografi etter 4-6 uker.

Oppfølging: Årlig ultralyd og blodtrykkskontroll til skolealder.

Konklusjon Høy forekomst av spontan regresjon og lav forekomst av hypertensjon og malignitetsutvikling gir grunnlag for konservativ håndtering av multicystiske nyrer. Anbefalt utredning er ultralyd og renografi, samt MUCG ved ultralydfunn i kontralaterale nyre. Pasientene følges videre med ultralyd og blodtrykkskontroll til skolealder.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 174

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

53

PROXIMALE HYPOSPADIER OPERERT MED TUBULARISERT ”ISLAND FLAP” Hagen TS, Aksnes G, Refsum S, Emblem R Barnekirurgisk seksjon, Kirurgisk klinikk, Oslo universitetssykehus HF Rikshospitalet Gutter med proximal hypospadi har ventral krumning av penis, kort urinrør og manglende ventral forhud. Etter utretting av penisskaftet, må det lages et urinrør fra eksisterende meatus i penoscrotal overgangen / scrotum eller perineum ut til glans. Det er beskrevet mange operasjonsmetoder for tilstanden. Kirurgien er vanskelig og i litteraturen refereres komplikasjonsrate varierende fra 10 til 70 %. På Barnekirurgisk seksjon, Rikshospitalet har vi fra midt på 80-tallet benyttet en vaskularisert lapp fra forhuden (Duckett island flap) for å lage neo-uretra. Vi presenterer resultatene fra de siste 15 år.

Materiale og metode: Av 130 pasienter primæroperert for hypospadi i perioden 1994-2008 hadde 57 (44 %) proximal hypospadi. Vi har retrospektivt gått gjennom journalene for disse 57 pasientene.

Resultatene presenteres som medianverdier og range.

Resultater: Observasjonstiden er 43 måneder (8-181). Hele 22 av disse 57 pasientene var betydelig undervirilisert ved fødsel og ble derfor utredet for usikkert kjønn. Preoperativ testosteronbehandling ble gitt til 26 pasienter.

Lengden av neo-uretra laget av den vaskulariserte lappen var 3,5 cm (2,5-6). Ni av pasientene fikk laget neo-uretra med en kombinasjon av uretralplate og vaskularisert lapp for å oppnå ytterligere lengde.

Nitten pasienter (33 %) har ikke hatt behov for ytterligere kirurgi, mens 38 pasienter (67 %) har til sammen hatt 126 narkoser for en eller flere komplikasjoner til hypospadikirurgien.

Fistellukning ble utført hos 20 pasienter (35 %), totalt 29 operasjoner.

Uretrastenoser hos 29 pasienter (51 %) krevde 87 narkoser; 63 blokkinger, 16 meatoplastikker, 8 strikturplastikker, intern uretrotomi hos 4 og oppklipp av hele neo-uretra hos 2.

Tolv pasienter (21 %) ble operert for divertikkel på neo-uretra.

Tre pasienter hadde manglende sårtilheling med mindre nekroser i penishuden, behandlet i narkose.

Ytterligere 22 narkoser hos 17 pasienter var nødvendig for bandasjeskifte/-fjerning (13), katetersvikt (7), fjerning av dren (1) og urinretensjon (1).

Ingen pasienter hadde ruptur av neo-uretra. Fem hadde ruptur av glansplastikken, alle vellykket reoperert. Kun en pasient hadde sårinfeksjon.

Ved siste kontroll hadde 40 pasienter (70 %) tilfredstillende resultat, og de resterende 17 vurderes for reoperasjon.

Oppsummering: Vårt materiale viser at korreksjon av proximale hypospadier er krevende kirurgi beheftet med komplikasjoner hos mange. Komplikasjonsraten ved metoden vi har brukt de siste 15 år er høy, og vi vurderer derfor nå andre operasjonsmetoder.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 175

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

54

TRANSURETHRAL VAPORISERING AV PROSTATA I NORGE RESULTATER FRA HELGELANDSYKEHUS MOSJØEN Nofal,R. Kirurgisk avdeling, Helgelandsykehus Mosjøen, Postboks 568, 8651 Mosjøen Bakgrunn: TUR-Prostata gjelder som gullstandart i behandling av symptomgivende BPH. Likevel finner man alternative metoder spesiell for risikopasienter.

For 2 år siden ble det innført Transurethral Vaporisasjon i saltvann i Norge. De første sykehusene som har startet med denne metoden var Aker for 2 år siden og Mosjøen for 1,5 år siden. Man har registrert de første resultater i forhold til preoperative og postoperative parametrene samt diskusjon.

Material og metode: Fra 13. mars 2008 er det operert 64 pasienter med TUVis ved Mosjøen sykehus. Disse pasientene ble både pre- og postoperativ vurdert med PSA, prostatavolumen, uroflow, resturin og IPSS. Oppfølging var 3,6,12 måneder etter operasjon.

Alle operasjoner ble gjennomført som dagkirurgisk inngrep av 2 urologer. Det transurethrale katheter ble fjernet dagen etter operasjon. Det fantes ingen intraoperative komplikasjoner.

Resultater: De funktionelle resultatene viser en økning av Q max med i gjennomsnitt 8,1 ml/sec preoperativ til 14,8 ml/sec, 18,0 ml/sec og 15,5 ml/sec 3,6,12 måneder etter operasjon.

Det finnes en betraktelig redusering i både resturin, IPSS og prostatavolumen mens PSA viser seg stabil.

Likevel observerer man en del forbigående postoperative komplikasjoner hos 40 av de 64 opererte pasienter med både irritative symptomer, blødninger og svik i spontanmiksjon. Det skal deklareres og diskuteres nærmere.

Fortolkning: TUVis metoden er effektiv og egner seg som dagkirurgisk inngrep. Det finnes gode resultater og stabile forhold ved 3,6,12 måneds kontroll. Det viser seg en tendens til enda stabilere resultater etter 6 og 12 måneder.

De fleste postoperative komlikasjoner kan enkelt styres medikamentelt. Risikopasienter med blodfortynnende medikamenter er i en viss grad rammet av etterblødninger.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 176

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

55

RESULTAT FRA 5 ÅRS OPPFØLGING AV FOTOSELEKTIV VAPORISERING AV PROSTATA (PVP).

Müller C1, Arum C-J1, Romundstad P2, Mjønes J1.

-Kirurgisk klinikk, Urologisk avdeling St.Olavs Hospital, 7000 Trondheim 2 -Institutt for Samfunnsmedisin, NTNU, 7000 Trondheim 1

Bakgrunn: Evaluering av resultater fra langtidsoppfølging etter PVP behandling. Vi har benyttet oss av 80 watts laserapparat, og ønsker å gjennomgå effekt på symptomer etter slik behandling. Gruppen av pasienter ble behandlet for LUTS (lower urinary tract symptomer) sekundært til obstruksjon i prostatanivå.

Materiale og metode: Gruppen inneholder 150 pasienten med en gjennomsnittsalder på 73 år ved operasjon (variasjon 51-92). Ved bruk av American Society of Anesthesiologist score var gjennomsnittet 2,4, med median på 2,0. En del av pasientene brukte antikoagulasjon, 33% brukte acetylsalicylsyre, mens 5 % brukte warfarin. Inklusjons- og eksklusjonskriteriene var de samme som kriteriene for TUR-P ved vår avdeling.

Den første pasienten ble operert i mars 2004, og suksessivt har pasientene blitt fulgt opp med årlig kontroll de påfølgende 5 år postoperativt. Kontrollene har inkludert variablene kreatinin, PSA, IPSS (international prostate severity score), QOL (quality of life), resturin, maks flow og gjennomsnittsflow ved vannlating. I tillegg har man ved noen kontroller også inkludert ultralydmålt prostatavolum, åpningstrykk, trykk ved maksimal flow, og motstand ved vannlating.

Resultat: Ved kontrollene 12 og 24 måneder postoperativt fant vi signifikant forbedring (p < 0,001) ved følgende parametere; transrektal ultralydmåling, IPSS, QOL, resturin, maksimum flow og gjennomsnittsflow, åpningstrykk, trykk ved maksimal flow, og motstand ved vannlating.

Ved kontrollene 48 og 60 måneder postoperativt fant vi signifikant forbedring (p< 0,001) sammenliknet med preoperative verdier på følgende parametere; kreatinin, PSA, IPSS, QOL, resturin, maksimum flow og gjennomsnittsflow.

Konklusjon: 4 til 5 års oppfølging av våre pasienter viser signifikant stabile forbedringer i målte variabler, etter behandling med PVP-metoden. Dette gjelder både subjektive symptomer registrert av pasientene, samt objektive parametere som PSA, resturin og flowmetriske mål.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 177

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

56

BLÅLYS HJELPER KIRURGEN FOR BEDRE DIAGNOSTIKK OG BEHANDLING AV OVERFLADISKE BLÆRE TUMOR (EN VIDEOPRESENTASJON) Zare, R Urologisk seksjon, Kirurgisk avdeling, Sykehuset Asker og Bærum, Vestre Viken HF, Bakgrunn Ca 80% av blæretumorene er overfladiske. TUR-B er standard behandling av disse tumorene.

Det er en relativt enkel prosedyre og kan være kurativt. Problemet med overfladisk blæretumor er høy frekvens av residiv og høy risiko for progresjon. Vi overser en del patologiske forendringer ved vanlig hvitt-lys-cystoskopi og vi gjør ikke alltid en komplett reseksjon ved TUR-B. Prosedyren blir vanskelig når tumor består av Multiple små Ta Flate tumores (CIS) Tumor rundt blærehalsen Tumor i blæretoppen bak luftboblen Tumor i blæredivertikkel Dessuten er det ikke alltid lett at se resttumor og tumorgrenser.

Metode Redigert video av flere TUR-B operasjoner siden 2006 . Med dette bildet og videopresentasjon vil vi demonstrere den praktiske effekten av blålys, spesielt når det er vanskelige forhold.

Konklusjon Bruk av blålys ved TUR-B hjelper kirurgen til å finne svulsten enklere, spesielt ved vankelige forhold. Det gjør inngrepet enklere og bedre.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 178

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

57

FORSØK MED HEXYL-5-AMINOLEUVINATE INDUSERT FOTODYNAMISK BEHANDLING PÅ BLÆRECANCER I ROTTEMODELLER. 1,2

Arum C-J, 2Gederaas O, 3Larsen E, 3Randeberg L, 2Zhao C-M Kirurgisk avdeling, urologisk seksjon, St.Olavs Hospital, 7000 Trondheim.

2 Institutt for kreftforskning og molekylær medisin, NTNU, 7000 Trondheim.

3 Institutt for elektronikk og telekommunikasjon, NTNU, 7000 Trondheim 1

Mål: Vurdere og evaluere histologiske endringer på blærecancer i rottemodell ved bruk av hexyl-5-aminoleuvinate (HAL) indusert fotodynamisk behandling (PDT). Rottemodellen hadde cancer av type AY-27 tumorcelle implantert kreft.

Material og Metode: Rottene ble delt inn i to grupper. De var av type fischer-344 hunrotter.

Halvparten fikk implantert ortotopisk 400 000 syngeniec AY-27 urotelial rotteblærecancerceller, mens den resterende halvpart fikk PBS buffer uten kreftceller injisert i urinblæren. 14 dager etter implantasjonen utførte man på 6 rotter fra hver gruppe hexyl 5aminoleuvinate indusert fotodynamisk behandling med styrke 8mM HAL og lysstyrke20 J/cm². Tilsvarende hadde man grupper på 6 rotter som kun fikk HAL, bare lysbehandling, eller ingen behandling i det hele tatt. Dyrene ble avlivet 7 dager etter den eventuelle behandlingen. Man fjernet blærene, og innsatte dem med parafin. De ble så farget med hematoxylin, eosin og saferin. Histologisk bedømming med høy oppløsning ble utført av patolog, som så etter tegn på vevsskade, uten å vite hva slags behandling hvert av preparatene hadde fått på forhånd.

Resultat: Alle rottene som tilhørte gruppen med implanterte AY-27 tumorceller, som ikke hadde fått komplett PDT behandling (HAL pluss lys), hadde viable tumores i blæremucosa og blærevegg. I den gruppen som hadde fått implantert AY-27 tumorceller og fikk behandling med komplett HAL-PDT behandling, fant man viabelt tumorvev i kun 3 av 6 dyr. Disse 3 dyrene med viabel tumorvev, hadde mindre tumorbulkmasse sammenliknet med blærene fra rottene som ikke hadde fått behandling. Man observerte også at blærer behandlet med PDT hadde en signifikant økt inflammatorisk respons (i form av lymfocytter og mononucleære celler) rundt tumorområdene, sammenliknet med blærene fra rottene som ikke hadde fått komplett HAL-PDT behandling.

Konklusjon: Resultatene indikerer at hexyl 5-aminoleuvinate indusert fotodynamisk behandling på blærecancer i rottemodeller involverer både direkte effekt med celledød (nekrose og apoptose), samt indirekte effekt med økt immunrespons hos verten. Dette bidrar i lag til bedret vertsrespons mot kreftcellene, og mindre tumormasse hos verten.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 179

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

58

ALVORLIGE KOMPLIKASJONER VED INTRAVASIKAL BEHANDLING AV BLÆRETUMORES. Urnes T, Malme P A, Låhne PE, Haug ES, Øverby SE Urologisk avdeling, Sykehuset i Vestfold HF, 3103 TØNSBERG Intravesikal behandling av residiverende blæretumores Ta-T1-Cis har vært forsøkt med cytostatika og BCG, hvor BCG har vist seg å være mest effektivt.

Ved SIV HF startet vi behandling med BCG (Onco-Tice) i 1997 etter Lambs- regime og har hatt noen alvorlige komplikasjoner som presenteres.

Alvorlige bivirkninger oppstår som regel når BCG administreres ved følgende forhold: hæmaturi, urinveisinfeksjon, etter traumatisk kateterisering eller ved immunsuppresjon/defekt.

Materialet Antall pasienter (1997-2008) Gjennomført behandling Avbrudd behandling: Bivirkninger Alvorlige bivirkninger Annen behandling

74 42 32 (18) 4 10

Tre pasienter fikk disseminert TBC, hvorav 2 hadde oppvekst.

Ved gjennomgang av våre pasienter har følgende forhold trolig vært årsaken til de alvorlige komplikasjoner; Vanskelig kateterisering med blødning, 2 pasienter.

Behandling under ikke oppdaget UVI, 1 pasient Ingen direkte forklaring, 1 pasient

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 180

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

59

INSIDENS AV UROTELIAL DYSPLASI/CIS I DISTALE URETER HOS PASIENTER OPERERT MED RADIKAL CYSTEKTOMI FOR UROTELIAL BLÆREKREFT VED ST. OLAVS HOSPITAL 1,2

Angelsen A, 2Vorontsov D, 3Viset T. Urologisk avdeling, St Olavs Hospital 2 Institutt for kreftforskning og molekylær medisin, NTNU. 3Avdeling for patologi og medisinsk genetikk, St Olavs Hospital. Trondheim

1

Bakgrunn: Perioperativ reseksjon av distale ureterende for frysesnitt analyse med henblikk på urotelial dysplasi, carcinoma in situ eller manifest carcinom ved radikal cystektomi på grunn av urotelial blærekreft er standard praksis ved norske sykehus. Formålet med denne studien var å vurdere korrelasjon mellom insidens av urotelial atypi i distale ureterende og primær blæretumors tumorstadium (pT) og differensieringsgrad (WHO), samt metastasestatus (N) av regionale lymfeknuter.

Metode: Journaler til 211 pasienter operert med radikal cystektomi på grunn av urotelial blærekreft ble retrospektivt vurdert. Forekomst av dysplasi, carcinoma in situ eller carcinoma i den resiserte distal ureter-ende, tumorstadium og differensieringsgrad av primære blæretumor, samt forekomst av lymfeknutmetastaser ble registrert.

Resultater: 27 pasienter hadde WHO II-grad i primærtumor. Ingen av disse pasientene hadde urotelial atypi i distale ureter. Av 184 pasienter med WHO III-grad i primærtumor, hadde 26 pasienter (12,4% ) enten urotelial dysplasi (n=9), carcinoma in situ (n=16) eller manifest urotelial carcinom (n=1) i distale ureterende. Det var statistisk signifikant korrelasjon mellom differensieringsgrad i primærtumor og insidens av atypi i distale ureter-ende, p=0,03. Tumor stadium pTa, pTis, pT1, pT2, pT3, pT4 forelå hos henholdsvis 0,9%, 0,5%, 17,1%, 32,2%, 39,3% og 9,5% av pasientene. Lymfeknutmetastaser ble påvist hos 17,1% pasienter. Verken primærtumors T-stadium eller N-stadium var statistisk signifikant korelatert til insidens av urotelial atypi i distale ureter.

Konklusjon: I vårt pasientmateriale var urothelial dysplasi eller carcinoma in situ i distale ureter statistisk signifikant korrelert til primærtumors differensieringsgrad, men ikke til primærtumors T-stadium eller N-status. Basert på våre funn er det indikasjon for perioperativ frysesnitt undersøkelse av distale ureter-ende hos pasienter med WHO III-gradering i primærtumor.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 181

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

60

CYSTECTOMIER VED SYKEHUSET I VESTFOLD 1987-2009 – PRELIMINÆRE RESULTATER Haug ES, Sebakk K, Aune E, Chen Y†, Urnes TO, Øverby SE Urologisk avdeling og Avdeling for Patologi †, Sykehuset i Vestfold , 3103 TØNSBERG Bakgrunn Cystectomi ble utført ved SiV allerede før 1983. Inngrepet har tradisjonelt vært beheftet med betydelig morbiditet. Gjennom de senere år har man ved SiV etablert et fast team rundt inngrepene for å sikre kvalitet og kontinuitet, samt at det har vært arbeidet jevnt med å forbedre operasjonsteknikk og perioperativt forløp.

Hensikten med studien har vært å kartlegge resultater og eventuelle endringer i perioden fra 1988 og frem til i dag. Resultatene fremlegges som del av en større pågående gjennomgang og kvalitetssikring av det totale operasjonsmaterialet, og må derfor sees på som preliminære.

Materiale og metode Det er så langt identifisert 178 pasienter operert fra 1987 til juni 2009, 124 menn (69,7%) og 54 kvinner (30,3%). Kun gjennomførte prosedyrer er inkludert. For perioden 1987-1999 er data ufullstendig da man kun har registerdata fra PIMS og ufullstendige data tilgjengelige i patologiregisteret. Delere av analysene baserer seg på prosedyrene fra januar 2000- juni 2009 (n=108), hvor data er kvalitetssikret mot operasjonsprotokoll og med gjennomgang av histologiremisser. Gjennomsnittlig observasjonstid for hele gruppen er 4,2 år, med variasjon 0-21,8 år.

Resultater Antall inngrep har ligget relativt stabilt rundt 10 inngrep pr år i første del av perioden, med en gradvis økning de siste år til 24 cystectomier i 2008. 30-dagers mortalitet var 2,2%, og ved follow -up er 70 pasienter (39,3%) fortsatt i live. Gjennomsnittsalder ved operasjon varierte i perioden fra 66,3 år i perioden 1987-1989 (n=15) til 73,6 år i 2008 (n=24), mens den for hele perioden var 68,1 for menn og 70 for kvinner. Median postoperativ liggetid var 1987-1989 17 dager (10-51), mens den i 2008 var 16 dager (7-117). Siden 2006 har 90 % av pasientene fått utført samtidig lymfeknutetoilett (LND).

I perioden 2000-2008 (n=108) var 4 operert for benign lidelse eller annen malignitet i bekken.

Histologisk forelå pT0 hos n=8 (7,4%), pT3 hos n=37 (34,3%), pT4a hos n=16 (14,8%) og primær pTcis hos n=14 (13%). 11 av 108 pasienter (10,2%) hadde positiv margin i operasjonspreparatet, og histologisk undersøkelse i perioden viste plateepiteldifferensiering hos n= 16 (14,8%), og 9 pasienter (8,3%) hadde samtidig malignitet i ureter.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 182

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

61

ROBOTASSISTERT LAPAROSKOPISK RADIKAL CYSTEKTOMI Karl Fredrik Kristoffersen, Knut Eilert Karlsen, Karol Axcrona, Bjørn Brennhovd Radiumhospitalet Introduksjon Robotassistert laparoskopisk radikal cystektomi gjøres for øyeblikket på et begrenset antall sentra. Vi deler våre erfaringer med denne nye teknikken.

Metode 13 menn og 1 kvinne har fått utført robotassistert laparoskopisk radikal cystektomi med glandeltoalett (iliaca gebetet, fossa obturatorius og presakralt) og ekstakorporal rekonstruksjon fra desember 2007 til august 2009.

Resultater Gjennomsnitts alder var 63 år. 3 pasienter fikk anlagt ortotop blæresubstitutt a.m. Studer, 11 pasienter fikk anlagt Bricker urinavledning, alle rekonstruksjonene ble utført ekstrakorporalt.

Blødning var 635ml (300 -1400). Operasjonstid var 247min. (158 - 405). Histo-patologisk 10 pasienter med pT2b eller mindre. Fire pasienter hadde pT3a-b. Det var ingen positive marginer. 1 pasient pNx, 8 pas. pN0, 2 pas. pN1, 2 pas. pN2, 1 pas. pN3.

2 pasienter fikk sårruptur, 1 pasient fikk anastomose lekkesje etter Bricker avledning. 1 pasient med lymfocele, 2 pas. med infeksjon. Ligge tid i avdeling12,6 døgn (5 - 21).

Diskusjon Vår erfaring er at liggetiden og operasjonstiden er tilnærmet lik åpen radikal cystektomi med glandeltoalett og rekonstruksjon. Robotassistert laparoskopisk radikal cystektomi gir mulighet for en presis disseksjon med god hemostase. Særlig gevinst var det ved anleggelse av anastomose mellom urethra til orthotopt blærereservoir. De onkologiske korttidsresultatene synes å være likeverdig åpen teknikk. Langtidsresultatene er det for tidelig å si noe om.

Kostnadene er trolig høyere enn ved åpen teknikk.

Konklusjon Selv om gevinstene ved robotassistert laparoskopisk radikal cystektomi så langt synes marginale i forhold til åpen operasjon tror vi denne teknikken vil vinne terreng fremover spesielt etter hvert som nye roboter blir utviklet og operasjonsteknikken blir forbedret.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 183

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

62

KASUISTIKK AV PASIENT ASA 3 OG BMI 37 OPERERT MED ROBOTASSISTERT LAPARASKOPISK CYSTOPROSTATEKTOMI, OG ANNLEGGELSE AV BRICKER URINAVLEDNING Karlsen KE, Kristoffersen KF, Axcrona K, Brennhovd B Seksjon for onkologisk kirurgi, Oslo universitetssykehus HF, Radiumhospitalet Introduksjon En del publikasjoner er kommet siste årene vedrørende robotassistert laparaskopisk cystoprostatektomi. I skrivende stund er det gjennomført 14 cystoprostaektomier med denne teknikken ved Radiumhospitalet.

Materiale og metode En av disse pasientene ble valgt ut pga betydelig komorbiditet og høy BMI (37) og presenteres derfor som egen kasuistikk. Pasienten ble operert grunnet muskelinfiltrativ cancer vesicae med robotassistert cystoprostatektomi og med anleggelse av Bricker urinavledning ved åpen teknikk.

Resultat Det postoperative forløpet var ukomplisert bortsett fra at han utviklet en sårruptur.

Histopatologisk forelå stadie pT3aN0 og frie reseksjonsflater. Ved første 3 måneders kontroll var pasienten i utmerket allmenntilstand, rutineundersøkelser var upåfallende.

Konklusjon Robotassistert laparaskopisk cystoprostatektomi kan være en operativ opsjon hos pasienter med betydelig komorbiditet og høy BMI.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 184

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

63

TEMATISK FORSKNINGSPROSJEKT FOR PASIENTER MED MULIG TUMOR I BUKSPYTTKJERTELEN Et kvalitetssikrings- og fagutviklingstiltak Trond Buanes*, Knut Jørgen Labori*, Truls Hauge**, Anne Waage*, Erik Trondsen*, Bjørn Atle Bjørnbeth*, Inger Marie Bowitz Lothe ***, Bjørn Edwin*****, Tone Ikdahl**** Gastrokirurgisk avdeling*, Gastromedisinsk avdeling**,Avdeling for Patologisk Anatomi***, Onkologisk avdeling****, Oslo universitetssykehus (OuS), Ullevål, Intervensjonssenteret, OuS, Gaustad***** Pancreastumores krever kompleks utredning og behandling. Et sykehusomfattende prosjekt er derfor etablert med følgende hovedformål: • Registrere faktisk logistikk og tid fra henvisning til fullført behandling.

• Kartlegge behandlingsresultater: Komplikasjoner, livskvalitet og levetid • Etablere biobank for hele pasientgruppen • Kartlegge ”det naturlige sykdomsforløp” ved ulike pancreastumores ved longitudinell måling av livskvalitet for pasienter som ikke opereres.

Metode: Etter godkjenning fra Regional Etisk Komité tidlig høst 2008, startet pilotinklusjon 12.09.08, og 31 pasienter ble inkludert i prøveperioden frem til 31.12.08. I denne tiden gjorde man mindre tilpasninger av registreringsskjema og intern ansvarsfordeling. Fra og med 01.01.09 er inklusjon tilsiktet av alle pasienter fra gastrokirurgisk, gastromedisinsk og onkologisk avdeling på Ullevål, også de som opereres laparoskopiosk ved intervensjonssenteret på Gaustad. Inklusjon forutsetter signert samtykke, og vi er derfor forhindret fra å registrere mer en antall pasienter som har takket nei til deltakelse (n = 14). Fra 01.01.09 til 25.08.09 er 106 pasienter inkludert. Pasientrapportert livskvalitet (QoL) er målt med ESAS, EORTC 30 og PANC 26, fra første konsultasjon, deretter hver måned (pr post).

Resultater: De 106 inkluderte pasientene etter 01.01.09 representerer vel halvparten av alle pasienter som er gjennomgått på pancreasmøtene i denne tiden. Pasientene som er ekskludert, utredes for akutt og kronisk pancreatitt og benigne tilstander i distale galleveier. 37 inkluderte pasienter (27%) er primært henvist til gastomedisin, 24 av dem (65 %) for endoskopisk ultralydundersøkelse/biopsi (EUS). 4 pasienter (3 %) er henvist direkte til onkologisk vurdering (etter avklaring av alle gastromedisinske/kirurgiske aspekter ved henvisende sykehus), mens 96 pasienter (70 %) er vurdert for operabilitet på pancreasmøtet.

Gastrokirurgisk poliklinikk henviser så til kurativ/palliativ behandling. Retur av utfylte QoLskjema er oppnådd hos 75 %, og pasientcompliance har til nå vært opprettholdt i minst 8 måneder. Utredningstiden var mindre enn 3 uker for 80 % av pasientene.

Konklusjon: Et tematisk sykehusomfattende multidisiplinært forskningsprosjekt sikrer også god pasientlogistikk. Den mest etterspurte diagnostiske endoskopi er EUS og operabilitetsvurderingen er kritiske viktig for behandlingsvalgene.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 185

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

64

RESEKSJONSRATER, METODEVALG OG HISTOLOGI ETTER PANCREASKIRURGI Tom Nordby*, Knut Jørgen Labori*, Anne Waage*, Erik Trondsen*, Bjørn Atle Bjørnbeth*, Truls Hauge**, Inger Marie Bowitz Lothe ***, Bjørn Edwin*****, Tone Ikdahl****, Trond Buanes *. Gastrokirurgisk avdeling*, Gastromedisinsk avdeling**, Avdeling for Patologisk Anatomi***, Onkologisk avdeling****, Oslo universitetssykehus (OuS), Ullevål, Intervensjonssenteret, OuS, Gaustad***** Operabilitetskriteriene for pancreastumores er i endring, og prospektiv registrering av, de kliniske konsekvenser er viktig. Reseksjonsrater er fokusert i denne analysen.

Metode: I løpet av perioden 12.09.08 til 25.08.09 er 55 pasienter operert, alle med kurativt behandlingsmål. Andelen menn var 52 %, alder median 44, range 22-81 år.

Operabilitetskriteriene var som følger: 1.

Metastatisk sykdom anbefales onkologisk og annen konservativ palliasjon.

2.

Lokalavanser sykdom frarådes reseksjon hvis arteria mesenterica superior er affisert, eller hvis vena mesenterica superior affiseres distalt for siste venekonfluens.

3.

For nevroendokrine tumoers vurderes reskesjon (inklusive portvene-rekonstruksjon) også ved metatstatisk sykdom i lever.

For øvrig følger utvelgelsen allment aksepterte retningslinjer, dvs. caputreseksjoner gjøres fortrinnsvis pylorusbevarende, og distale reseksjoner fortrinnsvis laparoskopisk, helst på intervensjonssenteret, Gaustad, så langt kapasiteten tillater.

Resultater: Pyorusbevarende Whipple ble gjort hos 34 pasienter, 3 av disse kombinert med portvenereseksjon, klassisk whipple hos 5, en kombinert med portveneresksjon. Total pancreatectomi ble gjort hos 3, åpens distal reseksjon med splenectomi hos 3 og laparoskopisk distal reseksjon og splenectomi hos 5. Svulsten ble bedømt irresektabel hos 5, hovedmetoden hos disse er gastroenterostomi og hepaticojejunostomi. Malign hsitologisk diagnose forelå hos 90 % av pasientene etter Whipple. Etter distal reseksjon var histologien nevroendokrin tumor hos to, pancreatitt/pseudicyste hos to, Serøst cystadenom hos en, pseudopapillær tumor (”Franz”) hos en og adenocarcinom hos en.

Diskusjon: Reseksjonsraten har igjen gått opp til vel 90 %, men 10 % av pasientene er behandlet med mesenterial venerekonstruksjon. Hvis dette ikke var gjort, ville resekjsjonsraten falt til vel 80 %. Distale tumores er resessert på grunn av malingitetsmistanke, men bare en av 8 pasienter hadde adenocarcinom.

Konklusjon: 1.

Heterogenisiteten av pancreaspatologien understreker behovet for ytterligere økning av pasientvolumet (undergruppene blir svært små) 2.

Pasientseleksjon for pancreasreseksjon kan opprettholde nødvendig sensitivitet/spesifisitet/prediktive verdier, også under endring av operablitetskriteriene.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 186

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

65

IDENTIFISERING AV PASIENTENS PRIORITERING AV DE OMRÅDER AV HELSE SOM PÅVIRKES STERKEST VED PANCREASCANCER Turid Heiberg*, Trond Buanes**, Forskningsavdelingen*, Gastrokirurgisk avdeling**, Oslo universitetssykehus (OuS), Ullevål.

Nytteverdien av palliativ kirurgi har vært vanskelig å studere, blant annet fordi kliniske endepunkter endres raskt (1). Dette skjer også ved andre sykdommer, og et enkelt ”skåringsverktøy” for kartlegging av pasientens prioriteringer av kliniske endepunkter, er nylig utviklet for bruk ved rheumatoid artritt (2). En lignende ”score” for pancreascancer er under utvikling. De første innsamlede data presenteres og drøftes.

Metode: Pasienter henvist til Ous, Ullevål med pancreascancer, ble inkludert i prosjektet etter å ha signert samtykkeerklæringen. Alle ble bedt om å angi de 5-10 områder av helse som betydde mest for dem når de skulle vurdere hvordan sykdommen påvirket deres livskvalitet.

Svar fra 34 pasienter, 44% kvinner, alder 66,2 + 8,9 år gjengis nedenfor, sammenholdt med data innsamlet med Edmonton Symptom Assessment System (ESAS). ESAS data sammenlignes for pasienter som rapporterte at et gitt helseområde var viktig, versus de som ikke rapporterte det som viktig.

Resultater:

Figuren ovenfor viser pasientenes prioritering ved første intervju: Smerte ble rapportert av 61 %, utmattelse/kraftesløshet og dårlig appetitt kom på de neste plassene. Pasienter som anga smerte som viktigst, skåret median 4,1 i ESAS-skjemaet på smerte i ro mot 1,4 for dem som ikke anga smerte som viktig (p < 0.004). Smerte ved bevegelse: 3,7 mot 1,1 (p < 001).

Konklusjon: Pasientenes prioriteringer korrelerer med ESAS-data.

Litteratur (1)Hofmann B,et al. Ethics of palliative surgery. Br J Surg 2005; 92(7):802-809.

(2)Gossec L et al. The elaboration of the preliminary Rheumatoid Arthritis Impact of Disease (RAID) score: a EULAR initiative. Ann Rheum Dis 2008. (E-pub prior to print)

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 187

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

66

ENDRINGER I LIVSKVALITETSMÅL VED PANCREASCANCER HOS OPERERTE VERSUS UOPERERTE PASIENTER Jon M. Solheim**, Turid Heiberg*, Trond Buanes**, Forskningsavdelingen*, Gastrokirurgisk avdeling**, Oslo universitetssykehus (OuS), Ullevål.

I tidligere rapporter har laparotomi, også uten pancreasreseksjon, ført til redusert livskvalitet, med langvarig etterfølgende rekonvalesens (1). Men raskere rekonvalesens er nylig rapportert (2), og vi ønsket derfor å sammenligne endringene gjennom de to første måneder etter diagnose/operasjon hos pasienter med og uten kirurgisk behandling.

Metode: Pasienter henvist til Ous, Ullevål, med pancreascancer, ble inkludert i prosjektet etter å ha signert samtykkeerklæringen. I denne analysen inngår 20 pasienter som er fulgt longitudinelt; 45% kvinner, alder 64,7 + 8,9 år. Alle fylte ut Edmonton Symptom Assessment System (ESAS) skjema og EQ5D ved første møte på poliklinikken (visit 1), en (visit 2) og to (visit 3) måneder senere.

Resultater: Fatigue

Figuren ovenfor viser at ”kraftesløshet”/trettbarhet var et betydelig problem initialt (visitt 1), både for begge grupper. Smerte og kvalme varierer prinsipielt på samme måte og utviklingen var signifikant forskjellig ved visitt tre: Opererte pasienter var mindre plaget av kraftesløshet (p < 0.02) og kvalme (p < 0,03), mens smerte ble angitt numerisk bedret, uten at forskjellen var signifikant (lite pasientantall).

Diskusjon: Sammenligningen av opererte med ikke opererte pasienter har begrenset informasjonsverdi, på grunn av ulikt sykdomsstadie. Likevel gir sammenligningen mening, fordi sykdommens spontane progresjon fremstilles klar.

Konklusjon: Kirurgisk behandling synes å påvirke livskvalitet positivt.

Litteratur 1. Nieveev van Dijkum EJM et al: Quality of life after curative or palliative treatment Br J Surg 2004; 92: 471-77 2. Crippa S. et al. Quality of life in pancreatic cancer: analysis by stage and treatment.

J Gastrointest Surg 2008; 12(5):783-793.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 188

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

67

KVALME OG REDUSERT MATLYST: HOVEDPROBLEMER FOR PASIENTER MED PANCREASCANCER Yangchen Dhondup (stud med)**, Turid Heiberg*, Truls Hauge ***, Trond Buanes**, Forskningsavdelingen*, Gastrokirurgisk avdeling**, Gastromedisinsk avdeling***, Oslo universitetssykehus (OuS), Ullevål.

Kvalme sees både ved obstruert duodenalpassasje, og uten slik obstruksjon ved pancreascancer. Tumorobstruksjon er funnet hos hele 41 % av pasientene i en studie (1), og effektiv behandling kan da enten være endoskopisk stent, eller gastrenterostomi (2).

Undersøkelsen fra vår avdeling dokumenterer at kvalme og dårlig matlyst er blant pasientenes hovedproblemer (3), og vi ønsket derfor å sammenligne utviklingen gjennom de to første måneder etter inklusjon hos pasienter med og uten kirurgisk behandling.

Metode: 20 pasienter, fulgt longitudinelt; 45% kvinner, alder 64,7 + 8,9 år, fylte ut Edmonton Symptom Assessment System (ESAS) skjema og EQ5D ved første møte på poliklinikken (visit 1), etter en (visit 2) og to (visit 3) måneder.

Resultater:

Nausea

Nausea

Figuren ovenfor viser at kvalme ikke var et problem initialt (visitt 1), og at opererte pasienter heller ikke senere plages vesentlig (visitt 1 & 2). Men hos inoperable pasienter utvikles betydelige kvalmeproblemer hos mer enn 50 % av pasientene.

Diskusjon: I denne pilotserien, konstateres to forhold: Obstruksjonsproblemer er hyppig, og opererte pasienter slipper problemet i hovedsak. Stentbehandling er ikke belyst her, men dette er en fullgod (2) løsning, kanskje den aller beste totalt sett.

Konklusjon: Duodenalobstruksjon er årsak til et alvorlig symptomkompleks ved pancreascancer, og kirurgisk behandling kan løse problemene hos de fleste.

Litteratur 1. Tjarda Van Heek et al: Ann Surg 2003; 238:894-905 2. Jerunink SM et al: BM Gastroenterology 2007; 7: 18 3. Heiberg T et al: Scand J Gastroent 2009; 44: suppl 246, Or 7

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 189

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

68

ETABLERING AV CELLEKULTURER OG INITIELL KARAKTERISERING AV HUMANE STELLATCELLER FRA PANCREAS Pomianowska E 1,2, Sandnes D3, Heiene Tveteraas I3, Ødegaard J3, Grzyb K4, Christoffersen T3, Gladhaug IP1,2.

1)Kirurgisk avdeling, Det medisinske fakultet, Universitet i Oslo 2) Kirurgisk klinikk, Oslo Universitetssykehus Rikshospitalet 3) Farmakologisk institutt, Det medisinske fakultet, Universitet i Oslo 4) Patologiklinikken, Oslo Universitetssykehus Rikshospitalet Bakgrunn Adenocarcinom i pancreas har dårlig prognose, med rask progresjon i form av lokal tumorvekst og tidlig metastasering. Typisk for svulstene er utvikling av et uttalt fibrøst tumorstroma (desmoplatisk reaksjon) rundt tumor, med pancreatiske stellatceller (PSC) som den viktigste cellulære komponent. Det er holdepunkter for at stromaet er av betydning for tumorvekst og metastasering, og at det kan representere en begrensende faktor for effekt av cytostatika. Dyreforsøk har vist at aktiverte PSC og kreftceller virker gjensidig på hverandre med stimulering av proliferasjon og migrasjon og inhibisjon av apoptose. Det er nokså begrensete data for humane PSC. For å studere tumor-stroma interaksjoner ved pancreaskreft har vi etablert cellelinjer av PSC fra pasienter operert for adenocarcinomer i pancreas. Vi ønsker å kartlegge ras- og prostaglandin-avhengige vekstsignalsystemer i dette modelsystemet.

Materiale and metoder Åtte pasienter operert med pancreatoduodenectomi for adenocarcinom i pancreas, pancreaticobilliær type, ble inkludert i studien. Umiddelbart etter at resektatet var fjernet fra operasjonsfeltet ble det isolert vev fra tumor. Vevsbiter ble sådd ut i medium (en 1:1 blanding av Dulbecco’s modified Eagle’s medium og Ham’s F12 medium tilsatt 10 % føtalt kalveserum) som ble skiftet hver 3. dag. Etter ca 2 uker hadde PSC-celler vokst ut fra vevsbitene og dannet cellekolonier. PSC-cellene ble dyrket videre til de var konfluente. Etter ca 3-4 passasjer (splitting hver 3-4 uke) ble cellene nedfrosset og lagret i flytende nitrogen.

Cellene ble identifisert med immunohistokjemisk teknikk (IHC). Vimentin farger mesenchymale celler (PSC og ikke-epitheliale celler). SMA (a-smooth muscle actin) er karakteristisk for aktiverte PSC. For å kartlegge funksjon av cellene og karakterisere typer respons ble kulturene undersøkt ved hjelp av western blotting.

Resultater: Det lyktes å dyrke celler fra alle resektatene. Morfologisk hadde cellene karakteristika som stellatceller. IHC påviste immunaktivitet for vimentin og SMA forenlig med fibroblaster og aktiverte PSC. Ved western blotting ble det påvist tilstedeværelse av EGF- reseptor og enzymet COX-2 (Cyklooksygenase-2).. Etter stimulering med EGF, trombin og PGE2 responderte cellene med ERK1/2 aktivering. Stimulering med angiotensin II gav ikke ERKaktivering. AKT aktivering ble identifisert etter stimulering med EGF og trombin.

Konklusjon Studien viser at det er mulig å etablere cellelinjer av humane PSC fra pasienter operert for adenocarcinom i pancreas. Dette modellsystemet kan benyttes som utgangspunkt for videre karakterisering av denne celletypen og kartlegging av signalsystemer som kan være angrepspunkter for terapi.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 190

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

69

ER LAPAROSCOPISK KIRURGI EN FORDELAKTIG METODE FOR BEHANDLING AV ENDOKRINE SVULSTER I BUKSPYTTKJERTELEN? Pavlík Marangos I 2), Kazaryan AM 2), Pomianowska E 1), Rosseland AR 1), Røsok BI 1), Mathisen Ø 1), Gladhaug I 1), og Edwin B 1,2) 1) Gastrokirurgisk seksjon, Kirurgisk klinikk I og 2) Intervensjonssenteret, Rikshospitalet.

Bakgrunn: Endokrine tumorer i bukspyttkjertelen (PETs) er relativt sjeldne svulster som kan være enten hormonproduserende eller nonfunksjonelle. Hyppighet av NETs er anslått til ett nytt tilfelle per 100.000 personer per år men forekomsten kan være økende. Kirurgisk fjernelse av tumor er den eneste radikale metoden for behandling hos disse pasientene.

Metoder: I perioden fra mars 1997 til august 2009 ble det totalt foretatt 53 laparoskopiske prosedyrer på 50 pasienter. Preoperativ CT og / eller MR undersøkelse og intraoperativ endoskopisk ultralyd ble utført hos alle pasientene. Bedømt utfra immunhistokjemi og hormonmålinger i plasma ble svulstene klassifisert som 19 insulinomer, 4 gastrinomer, 2 VIPomer, 3 glukagonomer og 22 nonfunksjonelle neoplasmer.

Resultater: Følgende prosedyrer ble utført: laparoskopisk distal pankreas reseksjon med splenektomi n = 19, miltbevarende pankreas reseksjon n = 17, lokal enukleasjon n = 10 og eksplorativ laparoskopi n=4. Tre re-reseksjoner ble utført etter 2 og 3 år etter den første operasjonen.

Median operasjonstid var 185 (60-375) min Median postoperativt sykehusopphold var 5 (2-21) dager.

For fire pasienter (7,5 %) ble inngrepet konvertert til en åpen prosedyre: 2 pas. pga blødning, 1 pas. - tumor var ikke funnet, og 1 pas. pga lokalisasjon av tumor (indikasjon for Whipple prosedyre). Tre pasienter ble funnet inoperable.

Postoperativ morbiditet var på 26 % (fistler 15 %).

Det var ingen postoperativ mortalitet.

Langtidsoverlevelse (Kaplan-Meier) for pasienter med ondartede svulster (n = 27) var 100 % (3-år) og 60 % (5-år).

Konklusjoner: Laparoskopisk behandling av endokrine pancreassvulster kan gjennomføres på en, trygg måte, med lav perioperativ og postoperativ morbiditet, og gir pasienter samme fordeler som minimalinvasiv kirurgi generelt.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 191

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

70

LAPAROSKOPISK RESEKSJON AV FRANTZ-GRUBER TUMOR ER ET UTMERKET EKSEMPEL PÅ BRUK AV MINIMAL INVASIV TEKNIKK. Pavlík Marangos I 2), Kazaryan AM 2), Rosseland AR 1), Røsok BI 1), Edwin B 1,2) 1) Gastrokirurgisk seksjon, Kirurgisk klinikk I og 2) Intervensjonssenteret, Rikshospitalet.

Bakgrunn: Frantz-Gruber tumor, også kjent som solid cystisk pseudopapillar svulst i bukspyttkjertelen er en sjelden neoplasme med usikre patogenesen og uklar kliniske atferd.

Den er lavgradig ondartet og forekommer hovedsaklig hos unge kvinner og manifesterer seg med magesmerter og / eller palpabel abdominal tumor.

Materiale og metode. I perioden fra mars 1997 til august 2009 hadde vi 8 tumores av denne type, blant 170 laparoskopiske inngrep. Median alder av pasientene var 18,5 (15 - 45) år. De fleste av dem (5) oppdaget p.g.a.smerter som hovedsymptom. Hos to pasienter ble tumor funnet tilfeldig under CT-skanning. Hos den siste pasienten var det viktigste symptom hurtigvoksende mage.

Resultater. Alle pasientene gjennomgikk laparoskopisk prosedyre. Det ble utført fire distale pankreas reseksjoner med splenektomi og fire lokale enukleasjoner hvor av to fra caput pankreas. Median operasjons tid var 205 (68-335) minutter. Median blodtap var 0 (0 - 300) ml. Ingen ble konvertert Det ble registrert en postoperativ komplikasjon (12,5 %). Median bruk av opoidanalgetika var 2 (0 - 5) dager. Median tumor størrelse var 5,05 (1,5 - 8) cm.

Median lengde på postoperativ sykehusopphold var 5 (5 -12) dager.

Under observasjon på 12,5 (1-114) måneder var det ikke registrert verken lokale residiver eller metastatiske lesjoner hos disse pasientene.

Konklusjon. En solid pseudopapillary tumor er en uvanlig tumor med lavt malignitets potensial som for det meste rammer unge kvinner. Eneste kjent behandling i dag er kirurgisk fjernelse. Bruk av laparoskopisk teknikk er trygt, gjennomførbart og gir et godt terapeutisk og kosmetisk resultat for pasientene.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 192

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

71

RESULTATER AV ENDRET BEHANDLINGTILBUD FOR PASIENTER MED ØVRE GI-CANCER VED SSHF-KRISTIANSAND GJENNOM SISTE 9 ÅR Bøhler G1, Mjåland S2, Mjåland O1.

Gastrokirurgisk seksjon1 og Senter for kreftbehandling2, Sørlandet sykehus Kristiansand. Pb. 416, 4604 Kristiansand.

Bakgrunn: Senter for kreftbehandling (SFK) ble etablert ved Sørlandet sykehus i 2001 og lokalisert til Kristiansand. Både som følge av endringer i nasjonale retningslinjer for onkologisk behandling og som følge av tettere samarbeid mellom onkologer og kirurger har mange pasientgrupper fått et endret behandlingstilbud. Denne endringen samt en eventuell bedret overlevelsesgevinst ønsket vi å belyse.

Metode: Alle pasienter med nydiagnostisert pancreas,- ventrikkel- samt øsofaguscancer, uavhengig av sykehusavdeling innen SSHF-Kristiansand, ble identifisert gjennom sykehusets elektroniske datasystem (DIPS). All behandling, både kurativ og palliativ, ble registrert for hver enkelt pasient, videre ble median overlevelse for hvert av årene fra 2000 til 2009 beregnet. Sykehusets opptaksområde innenfor aktuelle pasiengruppe estimeres til 170.000.

Resultater: Median årlig incidens var 43 (spredning 34-52) cancertilfeller (C15 + C16 + C 25), median alder ved diagnose var 73 år (spredning 33-91). Det var ingen signifikante endringer innen de enkelte cancergrupper, heller ingen aldersmessige endringer. Median andelen operative inngrep var 38%, og uendret gjennom perioden. Imidlertid fant man en klar nedgang i rene eksplorative inngrep, selv om denne andelen var beskjeden gjennom hele perioden (4%). Median årlig andel palliative prosedyrer var 38% (spredning 28-46). Mindre enn 20% av prosedyrene var kirurgiske, og med en klar nedgang til 12% for de siste 5 år.

Andelen pasienter behandlet med cytostatika steg nærmest lineært fra median 4% i første periode til median 42% i siste periode. Strålebehandling har vært gitt til 11% av pasientene, og var uendret gjennom hele perioden. Median overlevelse var 129 dager i første periode, mot 258 dager i siste periode.

Konklusjon: Signifikant bedret median overlevelse for pasienter med øvre GI cancer er registrert etter opprettelse av Senter for kreftbehandling ved SSHF-Kristiansand. Både bedret tilgjengelighet av onkologer, økt faglig kompetanse både kirurgisk og onkologisk samt parallellt forløpende endringer i bruk av mer skånsomme palliative prosedyrer kan forklare deler av denne utviklingen. Videre er nasjonale og internasjonale retningslinjer for cytostatika- og strålebehandling effektivt implementert. Våre registreringer og overlevelsesdata vil i årene fremover representere et verktøy til kvalitetssikring av det felles kirurgisk-onkologiske behandlingstilbud for denne pasientgruppen.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 193

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

72

Abstrakt nr:

Vitenskapelige forhandlinger

HØY-DOSE PREOPERATIV KJEMORADIOTERAPI PLUSS KIRURGI VERSUS KIRURGI ALENE I CANCER ESOFAGI Hurmuzlu M*, #, Øvrebø K†, #, Monge OR *, Smaaland R* , Wentzel-Larsen T §, Viste A†,# .

Avdeling for kreftbehandling, † Kirurgisk avdeling, § Klinisk forskningssenter, Haukeland Universitet Sykehus, 5021 Bergen, Norge; #Institutt for kirurgiske fag, Universitet i Bergen, 5021 Bergen, Norge. *

Bakgrunn: Hensikten var å vurdere om høy-dose preoperativ kjemoradioterapi forbedret behandlingsresultat etter esofagectomi i cancer esofagi. Dette har man sammenlignet med resultater fra kirurgi alene og fra tidligere publiserte resultater av lavere doser av preoperativ kjemoradioterapi.

Metode: Sytti-seks pasienter med sykdoms stadier IIA – III var behandlet med esofagectomi, enten alene (n= 47) eller kombinert med høy-dose preoperativ kjemoradioterapi (n= 29).

Femti-syv av 76 pasienter hadde adenocarcinom, 18 hadde plateepitelcarcinom og en hadde udifferensiert carcinom. De 29 kjemoradioterapi pasientene var gitt 3 intensive kjemoterapi kurer og konkomitant høy-dose radioterapi, median 66 Gy, 2 Gy/fraksjon. Hver kjemoterapi kur besto av cisplatin 100 mg/m² intravenøs infusjon på 4 timer, deretter kontinuer intravenøs 5-fluorouracil infusjon, 1000 mg/ m²/ dag, fra dag 1 til dag 5.

Resultat: Kjemoradioterapien i 29 pasienter ga 31 % patologisk komplett respons. Median total overlevelse var 11.3 og 34.5 måneder (p= 0,01), sykdom-spesifikk overlevelse var 11.6 og 40.5 måneder (p = 0,01) og progresjonsfri overlevelse var 9.5 og 18 måneder (p= 0,04) i kirurgi alene gruppe og kjemoradioterapi + kirurgi gruppe, henholdsvis. Fem-år overlevelses rate var 16 % og 33 % for kirurgi alene og kjemoradioterapi + kirurgi, henholdsvis. Høy-dose preoperativ kjemoradioterapi var en uavhengig positiv faktor for overlevelse.

Konklusjon: Preoperativ høy-dose kjemoradioterapi forbedret den totale overlevelsen av pasienter med cancer esofagi stadium IIA - III sammenlignet med kirurgi alene. Imidlertid, den høye dosen av kjemoradioterapien var ikke superior over lavere doser som er rapportert i tidligere studier.

Table 1. Multivariat Cox regresjon analyse. Faktorer som kan påvirke total overlevelse.

1,0

Log rank, p = 0.01

0,9

Faktorer

Cumulative Survival

0,8

HR

95 % CI

p verdi

Surgery CRT + surgery

0,7

Alder

1.03

1.00

-

1.06

0.07

0,6

Histologi

0,5

0,4

Adenocarcinom Plateepitelcarcinom

Tumor lengde

0,3

1 1.77

0.90

-

3.50

0.10

0.99

0.87

-

1.13

0.86

0,2

Sykdomsstadium før behandling

0,1

IIA

1

IIB III

1.34 1.61

0.56 0.83

-

3.19 3.09

0.51 0.16

Komorbiditeter#

Nei Ja

1 0.98

0.55

-

1.75

0.96

Behandling

Kirurgi alene KRT + Kirurgi

1 0.50

0.27

-

0.93

0.03

0,0 0

12

24

36

48

60

72

84

96

108

120

132

144

months

Figur 1. Total overlevelse etter behandlingstype i 76 cancer esofagi pasienter.

0.36

HR, hazard ratio. CI, confidence interval. KRT, kjemoradioterapi. # Komorbiditet inkluderer hjerte sykdom, lunge sykdom og diabetes mellitus.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 194

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

73

BIOAKTIVE FETTSYRER OG CARCINOGENSE VED VENTRIKKEL CANCER. EN EKSPERIMENTELL STUDIE. Christensen B1,2, Berge K4, Wergedahl H4, Berge R K4, Svendsen E3, Viste A1,2 Institutt for kirurgiske fag1, Kirurgisk avdeling2, Gade’s institutt, Avdeling for Patologi3, Avdeling for medisinsk biokjemi, institutt for indremedisin4, Haukeland Universitets Sykehus, Universitetet i Bergen.

Bakgrunn: Det er foreslått at bioaktive fettsyrer som omega-3 flerumettede fettsyrer i fiskeolje og tetradecylthioeddiksyre (TTA) har en gunstig effekt mot flere typer kreftceller.

Høyt inntak av mettede fettsyrer kan muligens øke frekvensen av ulike kreft typer. Vi har brukt en kirurgisk gastroduodenal refluksmodell som induserer kreft i magesekken etter modellen: kronisk inflammasjon – metaplasi – dysplasi – cancer. Vi ønsket å undersøke om en høy fett diett rik på mettede fettsyrer i kombinasjon med bioaktive fettsyrer har innvirkning på kreftutviklingen i denne modellen.

Materiale: Hos 210 mannlige Wistar rotter ble det anlagt en anastomose mellom ventrikkel og første jejunalslynge. 185 rotter ble inkludert og delt inn i 5 behandlingsgrupper. 1) Lav fett (LF) diett med 7 % mettet fett, 2) Høy fett (HF) diett med 21% mettet fett, 3) HF + 0.375% TTA, 4) HF + 10.4% fiskeolje og 5) HF + 10.4% fiskeolje + 0.375% TTA. Etter 50 uker med behandling ble dyrene avlivet og magesekk med anastomose fjernet. Hele magesekken med anastomose ble undersøkt makroskopisk og mikroskopisk. Immunhistokjemisk farging på COX2 (cyclooxygenase-2), PCNA (proliferating cell nuclear antigen) og p53 (tumor suppressor gen protein) ble utført der utvikling av kreft ble funnet.

Resultater: Makroskopiske og mikroskopiske tumores ble kun funnet på ventrikkelsiden ved den gastointestinale anastomosen. Tumores ble histologisk delt inn i ulcerasjoner, cyster, adenocystiske proliferasjoner og adenocarcinomer. Det ble funnet øket, men ikke signifikant forekomst av kreft i HF gruppen (35.1%) sammenlignet med LF gruppen (21.1%). Både TTA (16.2%) og fiskeolje (21.1%) reduserer forekomsten av kreft i forhold til HF gruppen. Ved kombinasjon av TTA og fiskeolje med HF diett, observerte vi en signifikant reduksjon av kreftutvikling (8.6%) med p=0.01. Adenocystiske proliferasjoner kan ansees som en precancerose og var signifikant høyere i HF + fiske olje (p<0.001) og HF + fiske olje + TTA (p=0.013) enn i HF gruppen. Immunhistokjemisk farging av adenocarcinom med COX2 og PCNA viste en positiv tendens, men uten signifikans mellom gruppene. p53 viste en negativ tendens uten signifikans mellom gruppene.

Konklusjon: Både fiskeolje og TTA reduserer forekomsten av kreft i magesekken, ved kombinasjon av fiskeolje og TTA reduseres denne signifikant. Fiskeolje forhindrer ikke utviklingen av adenocystisk proliferasjon, men ser ut til å forhindre at denne går over til kreft.

TTA forhindrer utviklingen av adenocystiske proliferasjoner.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 195

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Abstrakt nr:

Vitenskapelige forhandlinger

74

BEHANDLING AV MALIGNE GASTROINTESTINAL OBSTRUKSJON MED METALLSTENTER – PASIENT OG LEGE RAPPORTERT KLINISK EFFEKT. Lene Larssen1, A.W. Medhus1, M.Hjermstad, H. Körner2, T.Søberg3, D.Gleditsch4, Ø.Hovde5 A.Nesbakken6, J.Tholfsen7, K.Skreden8,and T.Hauge1, 1Dept. of Medical Gastroenterology , Oslo University Hospital, Ullevaal, 2Dept. of Surgical Gastroenterology, Stavanger University Hospital, 3Dept.of Internal MedicinØstfold Hospital, 4Dept. of Surgical Gastroenterology, Buskerud Hospital, 5 Dept of Medical and Surgical Gastroenterology, Innlandet HospitalGjøvik, 6Dept. of Surgical Gastroenterology, Oslo University Hospital ,Aker, 7Dept of Internal Medicin, Innlandet Hospital- Lillehammer, 8Dept of Surgical Gastroenterology, Levanger Hospital, Introduksjon Behandling med selvekspanderende metallstemter er en veletablert palliative behandling av maligne gastrointetinale obstruksjoner. Det foreligger få publikasjoner hvor pasient rapportert klinisk effekt er rappportert Metode I perioden okt.2006- mars 2008 inkluderte 9 norske sykehus pasienter som ble behadlet med metallstenter. Primært endepunkt i studien var pasient rapportert effekt på symptomer vurdert ved hjelp av EORTC livskvalitetsskjema. Disse skjemaene ble utfylt før og 2 uker etter behandling. Behandlende lege graderte de samme symptomene som pasientene. Resultatene ble etter vanlig prosedyre transformert til en skala fra 0-100, hvor høy score er uttrykk for mye plager. En endring på 10 poeng eller mer er regnet som klinisk signifikant .Resultatene ble analysert med ikke-parametriske metoder.

Resultat 273 pasienter ble inkludert, 93 colonstenter, 67gallestenter, 58 øsofagusstenter og 55 gastroduodenale stenter. Både pasienter og leger rapporterte en klart signifikant symptomatisk effekt av behandlingen.(Se tabell). Legene fant en større effekt enn pasientene..

Pa = pasient, L= lege * P< 0,002 Stentlokalisasjon

Symptoms

Pa før

Pa etter

Mean diff

L før

L etter

Mean diff

Øsofagus stenter

Kan du innta fast føde?

Kan du innta moset mat?

Kan du innta flytende?

Har du kastet opp?

87

51

36*

93

58

63

31

32*

82

33

Gastroduodenale stenter Gallestenter Colon stenter

Har du hatt kløe?

Har du hatt magesmerter?

Har du følt deg oppblåst

35*

L/pa Før mean diff 7

PL/pa etter mean diff 3

49*

19*

2

39

17

22

64

14

50*

24*

5

63

31

31*

83

19

65*

20*

13

47 54

23 33

23 21*

60 70

26 12

34* 58*

12 16*

2 20*

67

28

40*

78

15

64*

11

12

Konklusjon Både pasienter og leger finner at behandling av maligne gastrointestinale strikturer med metallstenter har en klar klinisk og statistisk signifikant effekt på symptomer relatert til stenosen. Legene finner en større effekt enn pasientene fordi de vurderer pasientes symptomer før behandling til å være mer uttalt enn pasientene selv.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 196

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

75

KIRURGI FOR GASTROINTESTINAL STROMAL TUMOR (GIST) I STAVANGERREGIONEN Sandvik O, Søreide K, Søreide JA. Kirurgisk avdeling, Stavanger universitetssjukehus Bakgrunn: Gastrointestinal stromal tumor (GIST) er den vanligste mesenkymale svulsten i mage-tarm-kanalen, men likevel en sjelden tumor. Fullstendig kirurgisk fjerning er den eneste potensielt helbredende behandlingen.

Målet med denne studien var å evaluere de kliniske trekk hos opererte GIST-pasienter i en definert populasjon i Rogaland.

Metode: Retrospektiv studie av pasienter diagnostisert med GIST ved Stavanger universitetssjukehus i 25-års perioden fra 1.1.1980 til 31.12.2004. Alle pasienter med patologidiagnose for mesenkymale svulster ble histopatologisk revidert og kontrollert for immunhistokjemisk farging av CD117 og CD34. Journaler ble gjennomgått med tanke på demografiske data, symptomer, behandling og overlevelse.

Resultater: Til sammen 43 pasienter hvorav 27 kvinner (63%) ble identifisert i perioden.

Median alder på diagnosetidspunktet var 69 (spredning 15-88) år. Beregnet insidensrate var 0.67/100.000. De fleste svulstene var lokalisert i magesekk (61%) eller tynntarm (35%), én var i tykktarm og én i endetarm. Hos 63% av pasientene ga svulsten symptomer som tegn til gastrointestinal blødning, tarmobstruksjon eller tarmperforasjon. Svulsten ble funnet tilfeldig ved laparotomi av annen årsak hos resten av pasientene. Alle bortsett fra tre pasienter ble operert; 33 pasienter (77%) ble radikaloperert (R0-reseksjon), syv pasienter (16%) fikk en inkomplett reseksjon (R1/R2-reseksjon) og hos to pasienter ble svulsten vurdert som ikke resektabel (en ved laparotomi). En svulst ble fjernet endoskopisk. Seks pasienter ble behandlet med en tyrosinkinase-hemmer (Imatinib; GlivecTM). Én pasient fikk imatinib som primærbehandling, to fikk det som tilleggsbehandling og tre for metastaser. Perioperativ mortalitet var 7%. 24 pasienter (56%) døde i løpet av studieperioden, hos ti (23%) av dem var GIST dødsårsak. Det var ingen forskjell i overlevelse knyttet til kjønn eller svulstens lokalisering. Svulstens størrelse var en signifikant prognostisk faktor, ingen pasienter med svulster mindre enn 5 cm døde av GIST sykdommen.

Konklusjon: GIST er en sjelden svulst i mage-tarm-kanalen, de fleste er lokalisert i magesekk eller tynntarm. Vi fant en viss overhyppighet hos kvinner, og høyeste aldersjusterte insidens mellom 60 og 70 år. Som forventet er tilfeldig oppdaget svulst og radikaloperasjon knyttet til god prognose.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 197

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

76

OVERLEVELSE ETTER OPERASJON FOR KOLOREKTALE LEVERMETASTASER VED ULLEVÅL SYKEHUS, 2002-2007.

Bjørn Atle Bjørnbeth, Kristoffer Brudvik, Anne Waage, Trond Buanes, Knut Jørgen Labori Gastrokirurgisk avdeling, Oslo Universitetssykehus, Ullevål.

Et økende antall pasienter med levermetastaser etter kolorektalkanser gjennomgår leverreseksjon. Vi har systematisk registrert pasienter operert for kolorektale levermetastaser ved vår avdeling fra oktober 2002. Vi presenterer her data for perioden oktober 2002 tom desember 2007. Dato for siste oppfølging er 010809. Vi vil presentere overlevelsesdata.

105 pasienter ble operert, 58 kvinner og 47 menn (55 % vs 45 %). Alder median 64 år (26-83 år).

47 pasienter ble operert innen 6 mnd etter at primærkanser ble påvist.

Gjennomsnittlig observasjonstid er 30,7 mnd.

Pasientene hadde i gjennomsnitt 2,4 metastaser, og diameter på største metastase var i gjennomsnitt 31,3 mm, (2-110mm). Antall affiserte segmenter var i snitt 2,5 (1-7). Oversikt over inngrep vil bli rapportert.

5 års kumulativ overlevelse for gruppen er 46,7 %. 17 pasienter har observasjonstid lenger enn fem år. Sju av disse er i live. Det gir en observert 5 års overlevelse på 41,2 %.

5 års kumulativ sykdomsfri overlevelse er 28,3 %.

Vi har 4 dødsfall i sykehus relatert til operasjon, og de døde 17-63 dager etter inngrepet. To døde av sepsis (pneumoni, tarmperforasjon) og to døde av leversvikt.

34 pasienter er operert for residiv av sykdom, av disse lever 29. Ni av disse er operert mer enn to ganger og 8 lever i dag. Residiv i lever og lunger dominerer i gruppen med 39 % og 27 % (1. gangs residiv). Deretter følger peritoneum med 8 % og glandler paraaortalt med 5 %.

34 pasienter har fått neoadjuvant kjemoterapi på to indikasjoner: Stor tumorload og vanskelig plassert tumor. Denne gruppen har samme overlevelse og sykdomsfri overlevelse som de resterende pasientene.

Overlevelsesdata for pasienter operert i perioden oktober 2002 tom desember 2007 er på samme nivå som data rapportert fra andre sentra. Gruppen pasienter som får residiv av metastaser og som kan opereres har samme overlevelse som ved førstegangs metastaseoperasjon. Perioperativ mortalitet er lav og dermed akseptabel.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 198

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

77

LAPAROSKOPISK RESEKSJON AV KOLOREKTALE LEVERMETASTASER: KORT OG LANGTIDSRESULTATER Kazaryan AM a,b, Pavlik Marangos I a, Røsok BI b, Rosseland AR b, Mala T c, Villanger O b, Fosse E a, Mathisen Ø b, Edwin B a,b a Intervensjonssenteret, Oslo universitetssykehus, Rikshospitalet b Gastroenterologisk seksjon, Kirurgisk klinikk, Oslo universitetssykehus, Rikshospitalet c Gastroenterologisk kirurgisk avdeling, Oslo universitetssykehus, Aker sykehus Bakgrunn: Laparoskopisk leverreseksjon kan gjennomføres trygt og med fordeler i det postoperative pasientforløpet. Onkologiske langtidsresultater etter reseksjon av kolorektale metastaser er ikke tilfredsstillende dokumentert. I denne studien rapporteres perioperative og langsiktige resultater etter laparoskopisk reseksjon av kolorektale levermetastaser.

Metode: Pasienter med kolorektale levermetastaser som gjennomgikk laparoskopisk reseksjon mellom august 1998 og juni 2009 ved Rikshospitalet ble inkludert. Pasientene hadde median Fongs skor 2 (0-5) og BPIs scor 8 (0-23) henholdsvis.1,2 Analysene ble gjort på "hensikt å behandle" basis. Intraoperative hendelser og kirurgiske komplikasjoner ble analysert i henhold til Satavas og Clavien-Dindos klassifikasjoner hhv.3,4 Oppfølging var median 24 (0-100) måneder.

Resultater: Totalt 107 pasienter ble operert ved 118 prosedyrer (11 laparoskopisk rereseksjoner av residiv). Det ble utført 151 leverreseksjoner hvorav 117 ble klassifisert som ikke-anatomiske og 34 som anatomiske. Fem (4 %) prosedyrer ble konvertert til laparotomi.

Reseksjonsmarginen var tumorfri (histologisk) i 141/151 (93%) preparater. Minste avstand fra reseksjonsflaten til tumorvev var median 6 (0-40) mm. I henhold til Satavas klassifikasjon ble 14 intraoperative hendelser registrert (12%), inkludert 5 (4%), 8 (7%) og 1 (0,8%) tilfeller av klasse I, II og III hhv. Morbiditet i henhold til Clavien-Dindos klassifikasjon ble observert i 16 tilfeller (14%), inkludert 2, 3, 7, 3, 0 og 1 tilfeller av grad I, II, IIIA, IIIB, IV og V hhv.

Postoperativ liggetid var median 3 (1-42) dager, og postoperativ opioidbruk var median 1 (111) dag. En pasient døde 2. postoperativ dag av multiorgansvikt (perioperative mortalitet 0,8%). Repetert leverreseksjon for sykdomstilbakefall ble utført hos 33 pasienter, 23 laparoskopisk (inkluderer 11 etter laparoskopisk reseksjon) og 10 via laparotomi. Fem års aktuarmessig generell og sykdoms-fri overlevelse var 51% og 42% hhv for laparoscopisk avsluttede prosedyrer.

Konklusjon: Laparoskopisk leverreseksjon er et godt alternativ til åpen reseksjon for pasienter med kolorektale levermetastaser. Onkologiske kort og langtidsresultater synes sammenlignbare med eller bedre enn i åpen kirurgi.

Bilde 1: Kaplan-Meier kurve 1,0

Cum Survival

0,8 Generell overlevelse Sykdoms-fri overlevelse Generell overlevelsesensurert Sykdoms-fri overlevelsesensurert

0,6

0,4

0,2

0,0 0

12

24

36 48 60 Måneder

72

84

96

Referanser: 1. Fong Y, Fortner J, Sun RL, et al. Ann Surg 1999; 230: 309-318 2. Rees M, Tekkis PP, Welsh FKS, et. al. Ann Surg 2008; 247: 125-135 3. Satava RM. Minim Invasive Ther Allied Technol 2005; 14(4): 257-261 4. Dindo D, Demartines N, Clavien PA. Ann Surg 2004; 240(4): 205-214

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 199

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

78

LAPAROSKOPISK LEVERRESEKSJON VED ULLEVÅL SYKEHUS Waage A, Akselsen M, Trondsen E, Labori KJ, Buanes T, Bjørnbeth BA Gastrokirurgisk avdeling, Oslo Universitetssykehus Ullevål Bakgrunn: Det utføres årlig 75 til 90 leverreseksjoner ved Ullevål Sykehus. Et flertall av reseksjonene utføres nå som parenchymsparende kile- og segmentreseksjoner hvor laparoskopisk teknikk kan være egnet. Studien beskriver våre resultater ved laparoskopisk leverreseksjon fra metoden ble innført i juni 2007. Arbeidet fokuserer primært på komplikasjoner, ressursbruk, konverteringsrate og onkologisk resultat.

Metode: Alle pasienter med mistenkt malign lesjon i leveren diskuteres ved tverrfaglig levermøte.

Dersom reseksjonskirurgi velges, vil den anatomiske lokalisasjonen av tumor avgjøre om inngrepet skal påbegynnes laparoskopisk. Intraoperativ ultralyd utføres rutinemessig. Vi har selektert pasienter med lesjoner beliggende i segment 2/3 eller overfladisk i øvrige segmenter til laparoskopisk teknikk. Pasientene er prospektivt registrert og resultatene baserer seg på retrospektiv journalgjennomgang.

Resultat: I perioden juni 2007-august 2009 er 42 pasienter selektert til forsøk på laparoskopisk leverreseksjon. Dette utgjør 23 % av det totale antall leverreseksjoner i denne perioden. Hos en pasient er inngrepet avsluttet som diagnostisk laparoskopi pga utbredt carcinomatose.

8 pasienter (19 %) er konvertert til åpen kirurgi pga blødning (n=1), adheranser (n=3), anatomisk lokalisasjon av lesjonen (n=3) eller laparoskopisk ikke-identifiserbar tumor (n=1).

Hos de 33 pasientene hvor leverreseksjonen ble fullført laparoskopisk, er det til sammen utført 43 reseksjoner. Intraoperative komplikasjoner er registrert hos 4 pasienter (tarmperforasjon n=1, diafragmaruptur n=1, transfusjonskrevende blødning n=2).

Postoperative komplikasjoner er registret hos 3 pasienter (9 %) (intraabdominal abcess n=2, lungeemboli n=1). Median operasjonstid er 155 min (range 65-255), liggetid 7 dager (range 236). Histologi viste benignt adenom hos 2/33 pasienter. Hos 2/33 forelå HCC og hos 29/33 levermetastaser. 32/33 er R0 resesert. 5/33 har fått påvist tumorresidiv i leveren under en median oppfølgingstid på 11 måneder, ingen av disse har lokale residiv nær tidligere reseksjonsområde.

Konklusjon: Laparoskopisk leverkirurgi kan utføres med lav komplikasjonsrate på en HPB avdeling med kompetanse både i leverkirurgi og laparoskopisk kirurgi. En viktig faktor for teknisk suksess er seleksjon av pasient ut fra anatomisk lokalisasjon av leverlesjonen. Det onkologiske resultatet er tilfredsstillende, men gevinsten synes å være størst i form rask postoperativ mobilisering.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 200

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

79

LAPAROSKOPISK LEVERRESEKSJON VIA SINGEL-PORT SYSTEM,EN VIDEOKASUISTIKK. Røsok BI1) og Edwin B1) 1) Kirurgisk Klinikk, Gastrokirurgisk Seksjon og 2) Intervensjonssenteret, Oslo Universitetssykehus, Rikshospitalet.

Laparoskopi er de siste 10 år dokumenter å være et trygt og onkologisk likeverdig alternativ til åpen kirurgi for reseksjon av levermetastaser hos selekterte pasienter med colorektal cancer. Laparoskopisk leverreseksjon medfører et mindre kirugisk traume i forhold til åpen kirurgi og pasientene er raskt mobilisert og kan gjenoppta daglige aktiviteter nærmest umiddelbart.

Leverandører av produkter til minimalt invasiv kirurgi har de senere år utviklet utstyr som har som formål å gi en ytterligere reduksjon av bukveggstraumet i forhold til konvensjonell laparoskopisk teknikk. Flere produsenter kan tilby enkelt-port løsninger hvor både kamera og utstyr kan monteres i en felles troakar. Disse metoder har vist seg gjennomførbare ved en rekke inngrep og singel-port teknikker har allerede vært benyttet ved blant annet laparoskopisk cholecystektomi i Norge.

Vi presenterer en reseksjon av levermetastase fra rektumcancer via et singel port system hos en 79 år gammel mann med en solitær metastase i segment 5. Vi benyttet Olympus’ LaparoEndoscopic-Single-Site (LESS) port med 3 arbeidskanaler satt gjennom sårkanalen som forelå etter at inngrepet ble innledet med at hans avlastende ileostomi ble lagt tilbake. Total operasjonstid var 124 minutter og total blødning ca 20 ml.

Postoperativt tilkom en forverring av hans underliggende lungesykdom i kombinasjon med predialytiske nyresvikt men det var ingen kirurgiske komplikasjoner. Reseksjonsmarginene i leverresektatet var frie.

Vi presenterer en video med beskrivelse av operasjonsteknikken.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 201

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

80

TRANSARTERIELL KJEMOEMBOLISERING VED NON-RESEKTABEL HCC Røsok BI1), Dorenberg E2), Dueland S3), Mathisen Ø1) og Line PD4) 1) Kirurgisk Klinikk, Gastrokirurgisk seksjon, Oslo Universitetssykehus (OUS) Rikshspitalet (RH), 2) Bilde og Intervensjonsklinikken OUS-RH, 3) Onkologisk seksjon OUSRadiumhospitalet 4) Seksjon for transplantasjonskirugi, OUS-RH. Inntil nylig dreide vurderingene for behandlingen av hepatocellulært carcinom (HCC) seg om hvorvidt det skulle foretas kirurgisk reseksjon av tumor eller ikke. Pasienter som ikke er egnet for reseksjonskirurgi kan i dag vurderes med tanke på kjemoterapi, perkutane ablasjonsbehandlinger, transarterielle intervensjonsteknikker, levertransplantasjon eller kombinasjoner av disse. Det økende antall behandlingsalternativer forsterker behovet for at pasientene vurderes av en tverrfaglig gruppe som kan tilby en individuelt tilpasset terapi.

Oslo Universitetssykehus, Rikshospitalet kan nå tilby transarteriell kjemoembolisering (TACE) til pasienter med non-resektabel HCC. Foruten å være uegnet for reseksjonskirugi må følgende kriterier være oppfylt: • Pasienter med cirrhose må ligge innenfor grad A eller B i hht Child-Pugh klassifikasjonen •

Det må ikke foreligge ekstrahepatisk vekst

•

Det må ikke foreligge større tumortromber i portasystemet og portas hovedstamme må

være åpen.

•

Tumor bør helst være <10 cm men også svulster >10 cm samt multifokalitet kan

vurderes.

•

Samlet tumorvolum skal ikke overstige 50% av leverens volum.

TACE kan tilbys som en separat behandling, i kombinasjon med RFA eller vurderes som ledd i forbehandling til reseksjon eller transplantasjon.

Siden behandlingstilbudet ble opprettet er tre pasienter behandlet med TACE på OUSRikshospitalet mens flere venter på terapi. Vi presenterer aktuell metode, illustrert med kliniske eksempler.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 202

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

81

TRANSCATHETER ARTERIAL CHEMO-EMBOLIZATION PÅ PASIENTEN MED HEPATOCELLULÆRT CARCINOMA. Egge J§, Mohn AC¤. Tesdal IK#, Radiologisk avdeling, Haugesund sjukehus. ¤Seksjon for gastroenterologisk kirurgi, Haugesund sjukehus #Universitetsklinikken Mannheim, Friedrichshafen. §

Bakgrunn: Hepatocellulært carcinom er en sjelden sykdom i Norge. Likevel er det en økende incidens i vesten. Det antas at den årlige relative risiko er 0,8% hos pasienter med kronisk hepatitt, noe høyere hos pasienter med chirrose. Kjemoterapi med sorafenib har en begrenset effekt, og internasjonalt er ”Transcatheter arterial chemo-embolization” (TACE) førstelinjebehandling hos ikke-operable, utvalgte pasienter.

Behandlingen er ikke rutine i Norge, og oss bekjent er dette første behandlingen. Haugesund sjukehus har i mange år samarbeidet med et senter med denne ekspertisen.

Pasient og metode: Pasienten fikk påvist autoimmun hepatitt på midten av 80-tallet og påvist hepatocellulær carcinom sommeren 2008. Pas ble avslått til operasjon pga lokal spredning (tre tumores, to i høyre og en i venstre leverlapp). Primært satt på sorafenib, men fikk mye bivirkninger. Etter diskusjon på multidisiplinært møte, fikk pasienten tilbud om TACE. Hun ble klassifisert som Child A og hadde en AFP på 249 og lett forhøyet amylase. TACE ble gjordt på denne pasienten etter retningslinjer fra Universitetsklinikken Mannheim, Friedrichshafen.

Først ble de to tumores i høyre leverlapp embolisert med superselektiv teknikk med 2,7 Fr. microkateter der det ble gitt 50 mg Epirubicin blandet med 10 ml Lipiodol, etterembolisert med PVA 350-550 um , 8 uker senere ble venstre leverlapp embolisert og endelig høyre leverlapp på ny 6 uker etter.

Pasienten er fulgt i 10 mnd.

Resultater: Alle tre behandliger har gått ukomplisert, bortsett fra en forbigående kvalme.

AFP har falt til 42,6. Leverfunksjonsprøvene steg forbigående etter behandlingen og er normalisert inkl amylase. Ingen andre organfunksjoner ble påvirket. CT kontroll viser regress av forandringene.

Konklusjon: Dersom pasienten ikke er operabel og har god leverfunksjon er TACE 1. valg eventuelt i kombinasjon med systemisk kjemoterapi for pasienter med ikke-operabel hepatocellulært carcinom på sentre med lang intervensjonsradiologisk erfaring.

Behandlingen bør utføres av et team som har lang erfaring i behandling av HCC.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 203

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

82

HØYINTENSITETS FOKUSERT ULTRALYD I BEHANDLING AV ONDARTEDE OG GODARTEDE SVULSTER Kazaryan AM1,2, Courivaud F1, Pavlik Marangos I1, Tillung T1, Dorenberg E3, Fosse E1, Hol PK1, Edwin B1, 2 1 Intervensjonssenteret, Oslo universitetssykehus, Rikshospitalet 2 Gastroenterologisk seksjon, Kirurgisk klinikk, Oslo universitetssykehus, Rikshospitalet 2 Radiologisk avdeling, Oslo universitetssykehus, Rikshospitalet Høyintensitets fokusert ultralyd (HIFU) er en ny metode for minimalt invasiv behandling av svulster. Metoden er ikke-invasiv i den forstand at verken prober eller nåler blir ført inn i pasienten. men utfører selektiv, termisk ablasjon av neoplastisk vev ved fokusering av ultralydenergi. HIFU ble beskrevet i 1920, men interessen for metoden økte i begynnelsen av 1990-tallet på grunn av muligheter for kvalitativ, tredimensjonal monitorering med Magnetisk Resonance (MR).. MR monitorering av HIFU er på mange måter teknisk utfordrende, men metoden er ansett som lovende for onkologiske pasienter. Philips HIFU-utstyr ble i juni 2009 installert i MR-skanneren (Philips Achiva 3.0 T) ved Intervensjonssenteret, Oslo Universitetssykehus, Rikshospitalet. Intervensjonssenteret har med Philips Healthcare og internasjonale akademiske institusjoner etablert et strategisk samarbeid for klinisk utvikling av MR-veiledet-HIFU. Dette foredraget belyser prinsippene ved HIFU, beskriver utstyr for HIFU-behandling, nåværende status av studier og potensialer i Norge både for forskning og klinisk praksis. En oversikt over den planlagte metodeutviklingen blir skissert.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 204

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

83

LAPAROSKOPISK KOLECYSTEKTOMI MED PEROPERATIV KOLANGIOGRAFI - RESULTATER ULLEVÅL SYKEHUS 2000-2009 Labori KJ, Bjørnbeth BA, Waage A, Buanes T, Trondsen E Gastrokirurgisk avdeling, Oslo Universitetssykehus, Ullevål Bakgrunn: Laparoskopisk kolecystektomi er et av de vanligste kirurgiske inngrep ved en gastrokirurgisk avdeling. Rutinemessig kolangiografi er omdiskutert, men vi innførte dette i år 2000. Vi har undersøkt vårt materiale med laparoskopisk kolecystektomi med rutinemessig kolangiografi som ledd i kvalitetssikring og for å evaluere de utdannelsesmessige aspektene.

Materiale og metode: Fra 2000 til august 2009 er totalt 1495 pasienter med gallestenssykdom operert. Materialet er undersøkt retrospektivt.

Resultater: Forholdet menn/kvinner var 338 til 1157 (23 til 77%). Median alder var 45 år (10-87). 1117 pasienter ble operert dagkirurgisk (av disse ble 95 (8.5 %) innlagt) og 378 som inneliggende (137 elektivt/241 ø.hj.). Operasjonsindikasjon var gallestensutløste smerter hos 1077 pasienter, akutt kolecystitt hos 103, sanert/avgått koledochuskonkrement hos 85, akutt pankreatitt hos 73 og gjennomgått kolecystitt hos 157. Operasjonstiden var median 75 minutter (20–377). Konvertering til åpen operasjon ble utført hos 28 pasienter (1.9 %), hyppigst pga adheranser (n=11) eller manglende anatomisk oversikt pga kroniske cholecystittforandringer (n=11). Komplikasjoner ble påvist hos 115 pasienter (7.7 %), hyppigst blødning/hematom (n=26), sårinfeksjon (n=23), navlebrokk (n=10), restkonkrement (n=11), gallelekkasje (n=10), pneumoni (n=8) og tarmperforasjon (n=5). Tre pasienter (0.2 %) døde innen 30 dager postoperativt. Det er registrert 54 førsteoperatører (45 ass.leger, 9 overleger). Ass.lege var førsteoperatør ved 839 operasjoner (56 %), overlege ved 656. 29 ass.leger utførte >10 operasjoner, for disse var median 21. Syv overleger deltok som førsteoperatør eller assistent ved >80 operasjoner hver, for disse median 131. Overlege var assistent ved 691 operasjoner, ass.lege ved 428, turnuslege ved 43 og sykepleier ved 333.

Kolangiografi ble utført hos 1420 (95 %), vellykket hos 1359 (95.7%). I 64 (4.7%) tilfeller fantes indikasjon på stein i gallegangen, og i ytterligere seks tilfeller anså man undersøkelsen nyttig for anatomiforståelsen. Tre pasienter fikk gallegangsskade (0.2 %). To pasienter med choledochusskade ble reoperert med åpen hepaticojejunostomi. I et tilfelle ble gallegangen åpnet for kolangiografi i den tro at det var ductus cysticus, skaden ble utbedret i samme seanse med laparoskopisk sutur.

Konklusjon: Vi finner lav frekvens av gallegangsskader, lav konverteringsrate og akseptabel komplikasjonsfrekvens. Supervisjon og standardisert operasjonsmetode anses viktig for å oppnå gode resultater ved en utdanningsinstitusjon. Rutinemessig peroperativ kolangiografi sikrer at et stort antall ass.leger får opplæring i bruk av denne metoden.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 205

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

84

RUTINEMESSIG PEROPERATIV KOLANGIOGRAFI – NYTTIG? Labori Kj, Bjørnbeth Ba, Waage A, Buanes T, Trondsen E Gastrokirurgisk Avdeling, Oslo Universitetssykehus, Ullevål, 0407 Oslo Bakgrunn: Rutinemessig kolangiografi ved kolecystektomi har vært omdiskutert i flere tiår.

Vi innførte rutinebruk i løpet av 2000 og har etter hvert funnet mange gode grunner for å holde fast på dette.

Pasienter: Fram til august 2009 er1495 pasienter operert med kolecystektomi med rutinemessig kolangiografi.

Resultater: Kolangiografi ble forsøkt hos 1420, vellykket hos 1359 (95,7%). I 64 tilfeller, 4,7%, fantes indikasjon på stein i gallegangen, og i ytterligere seks tilfeller anså man undersøkelsen nyttig for anatomiforståelsen. Forholdet menn/kvinner var 14/50 (22/ 78%), mot 338/1157 i totalmaterialet (23/77%). Median alder var 37,5 år (21-77 år) mot 45 år i totalmaterialet. 30 pasienter ble operert dagkirurgisk, 34 som inneliggende, 28 av operasjonene ble utført ø.hj. Operasjonstiden var median 95 minutter (50–377 minutter), inklusive ulike saneringsprosedyrer, mot 75 minutter i totalmaterialet. Kriteriene for positive funn for stein var manglende kontrastpassasje til duodenum (n=7), oppklaring i kontrasten (n=53), i fem av disse påviste man stein kjent på forhånd, der intraoperativ sanering var planlagt. I to tilfeller angas usikkerhet, og i to tilfeller fantes stein i ductus cysticus, nedenfor planlagt klipssted. Retrospektiv evaluering av funnene tilsier sikker stein hos 50 pasienter, overveiende sannsynlig hos 11, hos tre sannsynlig falsk positivt. Hos 16 av 61 pasienter med antatt stein, var dette uventet, 9 hadde hatt lette utfall i leverprøver (normal bilirubin), 31 hadde preoperative indikasjoner på stein, men negativ utredning, fem hadde kjent stein.

Sanering ved staking/skylling med kateteret lyktes hos 19 av 26, resterende sju samt 26 uten saneringsforsøk fikk ERCP samme eller neste dag, med positivt steinfunn hos 28. To pasienter ble kun observert, sju fikk andre operative saneringsprosedyrer. Det er ikke registrert sikre komplikasjoner til selve kolangiografien. Etter sanering fikk tre lett pancreatitt, to etter staking, en etter ERCP og en infeksjon INA. Øvrige komplikasjoner: Pneumoni (n=1), portblødning (n=1), Luschkagang-lekkasje (n= 1).

I totalmaterialet hadde elleve pasienter reststein (0,7%), som ga smerter, uten andre komplikasjoner. Hos seks av disse var det gjort kolangiografi (0,4%, sensitivitet for gallegangsstein ved kolangiografi: 91,0%).

Konklusjon: Tallmessig synes kanskje gevinsten ved kolangiografi liten, men anses verdifull nok for å unngå reststeinkomplikasjoner. Kombinasjon med sanering av stein er mulig i mange tilfeller med svært liten risiko. De få tilfeller der skade unngås ved anatomikartlegging, veier også tungt. Vi mener videre at alle som utfører laparoskopisk kolecystektomi, må beherske teknikken og kunne den godt og i tillegg ha en god logistikk for dette. Vi er et utdannelsessykehus og mener også på slik bakgrunn at rutinemessig kolangiografi hos oss er påkrevd.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 206

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

85

TRAUMATISK VENTRIKKEL TRANSSEKSJON Gullan D1, Botnen HG2, Olsen OC1, Jacobsen U1.

Kirurgisk avdeling, Gastrokirurgisk seksjon, Sykehuset Buskerud HF, 3004 Drammen.

2 Kirurgisk avdeling, Oslo Universitetssykehus, Rikshospitalet.

1

Bakgrunn: Vi presenterer en traumepasient innlagt på Sykehuset Buskerud sommeren 2008 med en uvanlig skade. Gjennomgang av litteraturen viser kun kasuistiske beskrivelser.

Pasient: 14 år gammel jente, fastspent baksetepassasjer i frontkolliderende bil. Ved innkomst våken, hemodynamisk og respiratorisk stabil. Bretthard peritonitisk buk. Beltemerke over epigastriet. Tiltagende tachykardi og fallende Glasgow Coma Score oppsto snarlig etter innleggelse. Ved laparotomi fant man en total transseksjon av ventrikkelen pre-pylort samt utbredt kontaminasjon av ventrikkel innhold. Utført primær B1 reseksjon og lukking av buk.

Post-operativt CT traume scan og MRCP viste distraksjons fraktur i L3. Utskrevet etter 9 døgn. Senere kontroller viser at hun er i velbefinnende.

Diskusjon: Traumatisk ventrikkel transseksjon som følge av stump skade forekommer meget sjeldent. Ventrikkelens anatomisk posisjon, mobilitet og vanligvis minimal innhold ved skadetidspunkt gjør at det kreves stor energi for å skade dette organet. Av 14 kasuistikker funnet i litteraturen var 9 under 16 år, av disse 8 bilulykkeskadde. 12 hadde kontusjonsmerker på buken. 13 hadde alvorlige ledsagende skader. Ende-til-ende anastamose ble utført på 9, Bilroth I på 3 og Bilroth II på 1. 2 døde etter forsinket operativ behandling og 1 døde pga blødning. Alle ble forsøkt ferdigbehandlet ved primær inngrep.

Konklusjon: Ventrikkel transseksjon etter stump skade er en sjelden tilstand. Initiale symptomer og funn kan være beskjedne, noe som kan forsinke operativ behandling. Dette samt høy forekomst av ledsagende intra-abdominale skader medfører høy mortalitet. Ende-tilende anastamose, Bilroth 1 og Bilroth II reseksjon er bruk med gode resultater.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 207

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

86

INTRATHORAKAL VENTRIKKELPERFORASJON VED RESIDIV AV PARAØSOFAGEALT HERNIE, EN SJELDEN OG LIVSTRUENDE KOMPLIKASJON Hugenschmidt H, Trondsen E, Buanes T Gastrokirurgisk avdeling, Oslo universitetssykehus (OuS) Ullevål, 0407 Oslo Bakgrunn Intrathorakal ventrikkelperforasjon kan forekomme hos pasienter med symptomatisk paraøsofagealt hernie, men dette er sjelden og det kliniske problemet er at diagnostikken er tvetydig initialt. I en single-senter studie fant man perforasjoner hos tre av 1600 patienter (0.2%) som ble operert med laparoskopisk fundoplikasjon. Ellers er det i litteraturen siden 1990 rapportert kun fem tilfeller, derav tre hos pasienter med residiv av paraøsofagealt hernie.

Kasuistik En 42 år gammel mann ble overført til OuS, Ullevål, med 4 dagers sykehistorie med tiltagende brystsmerter.

Tidligere var han operert med en laparaskopisk fundoplikasjon i 2004, laparaskopisk koleystektomi i 2005 og åpen refundoplikasjon i 2006, har for øvrig psoriasisartritt, behandlet i 10 år med Enbrel (anti TNF).

Residiv av paraøsofagealt hernie ble på nytt dokumentert etter at aktuelle symptomene oppsto.Initial tilkom trykk-pneumothorax som avlastes med dren. CT med kontrast viste ingen lekkasje fra ventrikkel eller øsofagus. Etter 2 dager utviklet han fulminant sepsis, og operasjon på vital indikasjon viste intratorakal perforert ventrikkel, som ble mobilisert til abdomen ved utvidelse av hiatus. Perforasjonen ble eksidert med stapler, tegmentert og det ble anlagt drenasje av mediastinum og venstre pleura. Som antirefluksløsning, valgte man Toupet’s fundoplikasjon og crusplastikk. Initial forbedring, men etter 6 dager ny sepsis, reoperasjon viste lekkasje i staplerraden som ble sydd over og tegmentert. Neste dag ble det igjen lekkasje over dren, relaparatomi viste igjen perforasjon i staplerraden som ble sydd inverterende og retegmentert. Siden langsom klinisk fremgang.

Konklusjon Asymptomatiske paraøsofageale hernier bør ikke opereres, mens symptomatiske hernier må vurderes for kirurgi. Dette kan muligens være enda mer aktuelt for residiver. Risikoen for perforasjon er sentral i indikasjonsvurderingen. Det beskrevne meget alvorlige forløpet viser ”fallhøyden” i tilfelle perforasjon. Hvorvidt den tidligere antirheumatiske behandling har ført til en kompliserende immundefisitt er spekulativt. Selv om det er rapportert tilfeller av vellykket konservativ behandling med drenasje, er vår oppfattning imidlertid at disse pasienter bør opereres umiddelbart.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 208

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

87

DILATASJON ETTER OPERASJON FOR ØSOFAGUSATRESI – EN RETROSPEKTIV STUDIE. Christensen B1, Bjørnland K1, Aabakken L2, Emblem R1 Barnekirurgisk seksjon, kirurgisk klinikk 2 Medisinsk avdeling, gastroenterologisk seksjon, Oslo Universitetssykehus, Rikshospitalet.

1

Bakgrunn: Striktur i anastomosen etter operasjon for øsofagusatresi er en kjent problemstilling. Vi ønsket å etterundersøke et pasientmateriale med tanke på behov for og hyppighet av dilatasjon.

Materiale: 98 pasienter med diagnosen øsofagusatresi med og uten fistel samt tracheoøsofageal fistel uten atresi ble operert i tidsrommet 1999 – 2008.

Resultater: 98 pasienter ble inkludert, 79 type I (øsofagusatresi med tracheoøsofageal fistel), 12 type II (long gap), 7 pasienter hadde type III (H-fistel uten atresi) etter Spitz-klassifikasjon.

Kjønnsfordelingen var (M:K) 62:36. Fødselsvekt var median 2800 g (595 – 4570), median gestasjonsalder 38 uker (27+4 – 41+5). Alle pasientene med type I atresi ble operert med øsofagoøsofageal anastomose. Av pasientene med type II atresi ble to rekonstruert med colon interponat, en pasient ble operert med transposisjon av ventrikkel til øsofagus. De resterende pasientene ble operert med forsinket anastomose. Type III pasientene ble operert med lukking av tracheoøsofageal fistel. Tid fra fødsel til operasjon ved type I atresi var median 1 dag (0 – 9), ved type II atresi median 91dager (32 – 429). 37 (42 %) av anastomose opererte pasienter utviklet kliniske tegn på tranghet i spiserøret og ble behandlet med ballong dilatasjon. Ved type I atresi hadde 28 (36 %) pasienter behov for ballong dilatasjon, mens ved type II atresi hadde alle 9 (100 %) behov for ballong dilatasjon. Ingen pasienter med type III hadde behov for ballong dilatasjon. Median tid fra operasjon til første ballong dilatasjon var for type I atresier 63 dager (15 – 1965), ved type II atresier var det 36 dager (21 – 211). Antall ballong dilatasjoner ved type I atresi var median 6 (1 – 39) og ved type II atresi median 14 (3 – 31). 4 pasienter har hatt symptomfritt intervall etter siste dilatasjon < 6 måneder, median 2,5 måneder (1 – 4). Det var ingen tilfeller av øsofagus perforasjon i tilslutning til ballong dilatasjon. Ingen pasienter ble reoperert grunnet stenose i øsofagus etter operasjon for atresi.

Konklusjon: Ballong dilatasjon etter operasjon for øsofagusatresi type I er nødvendig hos 36 % av de opererte pasientene. Ved type II atresi var dilatasjon nødvendig hos alle pasientene mens det ikke var behov for dilatasjon ved type III.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 209

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

88

STENOSEUTVIKLING VED APPENDICOSTOMI Lundar L, Stensrud KJ, Arctander M, Emblem R, Bjørnland K Barnekirurgisk seksjon, Kirurgisk klinikk, Oslo universitetssykehus Rikshospitalet Bakgrunn Appendicostomi for antegrad tarmskylling er et godt hjelpemiddel for en utvalgt gruppe barn med avføringsinkontinens og/eller obstipasjon. Metoden ble beskrevet av Malone i 1990 og er siden brukt med ulike modifikasjoner. Stenose i appendicostomikanalen er hyppigste komplikasjon til inngrepet. Vi har ønsket å kartlegge forekomst av stenose og vurdere eventuell relasjon til operasjonsteknikk.

Materiale/metode 70 pasienter fikk anlagt appendicostomi ved Barnekirurgisk seksjon ved Rikshospitalet i perioden september 2002 til juli 2009. Data er innhentet ved retrospektiv journalgjennomgang.

Resultater 70 pasienter; 43 gutter og 27 jenter, med gjennomsnittsalder 9,4 år (5,5-17,2) på operasjonstidspunktet ble inkludert. Pasientenes grunndiagnose var myelomeningocele (34 pasienter), anorektal malformasjon (19) og Hirschsprungs sykdom (7), mens 10 pasienter fordelte seg på andre, i hovedsak nevrologiske, lidelser. Operasjonsindikasjonen var inkontinens (33 pasienter), obstipasjon (20) eller en kombinasjon (17).

20 pasienter ble operert med åpen teknikk, hvorav 12 ble konvertert fra laparoskopi på grunn av adheranser. 50 inngrep ble gjennomført laparoskopisk. Stoma er hos de fleste anlagt med omvendt V-incisjon i huden og antimesenteriell slits i appendix (46 pasienter) eller med en rett, horisontal hudincisjon (20 pasienter).

Det var ingen peroperative komplikasjoner.

43 barn (61%) fikk postoperative komplikasjoner; stenose (29 pasienter), infeksjon (15), perforasjon av appendix (7), lekkasje fra stoma (6) og adheranseileus (1).

Av 29 (41%) pasienter med varierende grad av stenose, ble 13 behandlet med blokking/silikonpropp, 10 behandlet med permanent kateter/coecostomikateter for en periode og 6 pasienter reoperert på grunn av stenosen. Stenose forekom like hyppig etter laparoskopi (42%) som etter åpen operasjon (40%). Valg av hudincisjon påvirket heller ikke stenosefrekvensen (V-plastikk 41%, rett incisjon 40%). I gruppen av pasienter som måtte reopereres for stenose, var imidlertid 5 av 6 primært operert med V-plastikk og kun en med rett hudincisjon.

Konklusjon 41% av pasientene som fikk appendicostomi utviklet stenose. De fleste stenoser kan behandles konservativt med blokking eller permanent kateter for en tid. Det var lik forekomst av stenose ved de forskjellige operasjonsteknikkene, men i gruppen som ble reoperert var 5 av 6 anlagt med V-plastikk. På bakgrunn av disse resultatene, ser vi ingen grunn til å anbefale Vplastikk ved anleggelse av appendicostomi.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 210

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

89

JEJUNOSTOMI SOM ERNÆRINGSVEI HOS BARN. Åvitsland TL, Aksnes G, Emblem R, Bjørnland K Barnekirurgisk seksjon, Kirurgisk Klinikk, Rikshospitalet, Oslo Universitetssykehus HF Bakgrunn: Hos noen barn er det vanskelig å sikre tilstrekkelig enteral ernæring via munn eller gastrostomi. Dette kan skyldes uttalt oppkast og gastroøsofageal refluks og/eller annen patologi i ventrikkel. Hos enkelte vil man være tilbakeholdne med antireflukskirurgi pga alvorlig grunnsykdom. Det er flere metoder for ernæring i jejunum; kateter plasseres direkte i jejunum (kateter-jejunostomi), knapp plasseres i en Roux-en-Y slynge eller man legger ned en gastrojejunal sonde. I litteraturen beskrives hyppige komplikasjoner for disse typer ernæringsstomier. Formålet med studien er å registrere indikasjoner, resultater og komplikasjoner for jejunostomier som er lagt inn på barn i siste ti-års periode ved barnekirurgisk avdeling.

Metode: Retrospektiv gjennomgang av journaler til barn som har fått jejunostomi ved Barnekirurgisk seksjon ved Rikshospitalet i perioden jan 1999 - aug 2009.

Resultater: Totalt har 17 barn hatt en eller annen form for jejunostomi. Grunnsykdom hos barna var misdannelser eller sykdom i GI-traktus (n=7), nevrologisk sykdom (n=8) eller hjertesykdom (n=2). Det ble anlagt fem kateter-jejunostomier og fire Roux-en-Y jejunostomier. I tillegg har 13 fått gastrojejunalsonde. To pasienter hadde først gastrojejunalsonde for deretter å få en Roux-en-Y jejunostomi. En pasient hadde først kateterjejunostomi, men skiftet til gastrojejunalsonde. To pasienter hadde først en kateterjejunostomi og fikk deretter en Roux-en-Y jejunostomi.

Tretten pasienter hadde komplikasjoner. Komplikasjoner ved de ulike jejunostomiene: Kateter-jejunostomi: Infeksjon rundt stomi (n=3), dislosert sonde (n=3), lekkasje (n=2), fikseringssuturer løsnet (n=2), tett sonde (n=1), abscess (n=1).

Roux-en-Y jejunostomi: Infeksjon rundt stomi (n=3), lekkasje (n=1), dislosert sonde (n=1).

Gastrojejunalsonde: Dislosert sonde (n=7), ballong sprukket (n=5), tett sonde (n=3), lekkasje (n=3), granulasjonsvev (n=3), colo-jejunal fistel (n=1). Åtte av pasientene bruker ikke lengre jejunostomien; to av disse hadde kateter-jejunostomi og seks hadde gastrojejunalsonde. To pasienter er døde (og brukte jejunostomien til de døde); en hadde Roux-en-Y og en gastrojejunalsonde. Syv bruker fortsatt jejunostomien, enten alene eller kombinert med måltider i gastrostomi eller parenteral ernæring; tre har Roux-en-Y og fire gastrojejunalsonde.

Konklusjon: Av 17 pasienter som fikk jejunostomi, hadde 13 komplikasjoner. Ni pasienter hadde langtidsnytte av jejunostomien. Jejunostomi kan overveies hos pasienter hvor ernæring via gastrostomi er problematisk pga oppkast og refluks når antirefluks kirurgi er kontraindisert. Ved langvarig behov anser via Roux-en-Y jejunostomi som det beste alternativet.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 211

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

90

ANAL ULTRALYD HOS BARN Stensrud KJ1,2, Rehman Y2, Bjørnland K1, Emblem R1,2 Barnekirurgisk seksjon, Oslo Universitetssykehus Rikshospitalet, 0027 OSLO 2 Medisinsk fakultet, Universitetet i Oslo 1

Bakgrunn: Anal ultralyd er en nyttig undersøkelse for vurdering av strukturer omkring analkanalen ved inkontinens og ved perianale betennelsestilstander. Normalanatomien hos voksne er godt beskrevet og varierer med kjønn og alder. Normalverdier hos barn mangler. Vi har gjort anal ultralyd på barn uten anorektal misdannelse eller sykdom for å vurdere brukbarhet og beskrive normalmateriale.

Material og metode: 50 barn (31 jenter) i alderen 1-14 år (median 3) innlagt for ikke-gastrointestinal sykdom ble inkludert i studien etter at foreldrene hadde gitt skriftlig samtykke. Vi gjorde anal ultralyd i narkose med 7,5MHz eller 10MH roterende probe dekket med en hard plastikk-kon (Bruel og Kjær). Bilder i aksialplan fra midtre del av analkanalen ble lagret elektronisk. Eksterne (EAS) og interne (IAS) anal sfinkter ble identifisert, og tykkelse på EAS og IAS ble målt kl 3 og kl 9 av to uavhengige observatører. De longitudinelle muskelfibre (LM) er inkludert i målet for EAS Resultat: IAS og EAS ble identifisert hos alle. Undersøkelsen tok 5-10 minutter og var absolutt komplikasjonsfri. I samme periode ble barn med anorectale misdannelser undersøkt uten narkose. Dette kunne gjennomføres uten smerte eller ubehag for barnet hvis man klarte å etablere trygge forhold og rolig barn.

Hos barna var IAS 1,3mm og EAS 5,3mm tykk. EAS var signifikant tykkere hos barn over 3 år (5,8mm vs 4,7mm, p<0,001), mens det ikke var noe forskjell i tykkelsen av EAS for gutter og jenter. Tilsvarenende verdier er beskrevet for voksne. Interrater variabilitet var lav for EAS, mens det for IAS var signifikant forskjell på de to observatørene. Målingen på IAS ble kategorisert som ”vanskelig” hos 20/23 barn under 3 år og 16/25 barn over 3 år.

Konklusjon: Anal ultralyd et en enkel og pålitelig undersøkelse hos barn i alle aldre. Både EAS og IAS var lette å identifisere, og målingene av EAS er reproduserbare, mens IAS er vanskeligere å måle hos de minste. Tykkelsen på EAS hos barn varierer med alder, ikke med kjønn.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 212

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

91

ENDOSCOPISK BEHANDLING AV REKTAL ATRESI (KASUISTIKK MED VIDEO) Riis R, Aabakken L*, Aksnes G, Emblem R, Bjørnland K Barnekirurgisk seksjon, Oslo Universitetssykehus, Rikshospitalet. * Medisinsk avdeling, gastroenterologisk seksjon, Oslo Universitetssykehus, Rikshospitalet.

Bakgrunn Rektal atresi er en svært sjelden malformasjon. Rektums lumen er helt avbrudt, og den blindt endende øvre del av rektum kan være separert fra nedre av en tynn membran eller mer fibrøst vev. Det er i litteraturen beskrevet flere behandlingsmetoder. Dette abstraktet bekriver en kasuistikk med kombinert endoscopisk og kirurgisk behandling.

Kasuistikk Rektal atresi ble diagnostisert på bakgrunn av manglende mekonium avgang hos en to dagers gammel gutt, født til termin. Kontinuiteten i rektum stoppet ca 4 cm ovenfor linea dentata.

Det ble anlagt en loop kolostomi. Kontrast i fraførende stomiløp samt rektalt, verifiserte dikontinuiteten. Anoscopi understøttet dette funn.

Etter 9 måneder ble pasienten lagt inn for endelig behandling. Rektal undersøkelse anslo at rektum endte blindt ca 6 cm ovenfor linea dentata. Et endoscop ble ført inn i fraførende løp av sigmoideostomien samtidig som et anoscop ble ført inn nedenfra.Via anoscopet stakk man en tynn kanyle gjennom membranen, og en guidewire gjennom kanylen ble så fanget opp av en endoscopislynge .

En dilatasjonsballong ble så tredd på guidewiren, og med denne dilaterte man opp åpningen i membranen. Avslutningsvis kunne man lett føre inn en Hegar 16 stift gjennom membranåpningen. To dager senere ble kolostomien lagt tilbake etter at en kontrastundersøkelse viste god passasje og ingen lekkasje på membranstedet. Åpningen i membranen ble i ettertid dilatert i narkose et par ganger og deretter kontrollert jevnlig i et halvt års tid. Tarmfunksjonen var tilfredsstillende hele tiden.

Diskusjon Flere kirurgiske tilnærminger kunne vært valgt hos denne pasienten. På bakgrunn av preoperative radiologiske undersøkelser samt god visuell kontroll peroperativt, fant vi at en minimal invasiv prosedyre kunne velges hos denne pasienten.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 213

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

92

INKARSERERT SPIGELI BROKK INNEHOLDENDE TYNNTARM OG TESTIKKEL HOS NYFØDT BARN Rushfeldt C.1 , Oltmanns G.2, Universitetssykehuset Nord-Norge Avd. for gastroenterologisk kirurgi, 2Radiologisk avd., Universitetssykehuset Nord-Norge

1

Spigeli brokk er en sjelden tilstand som antas å utgjøre 0,12% av alle bukveggsbrokk, vanligst i 40-70 års alderen. En oversiktsartikkel fra 2002 beskriver kun 33 publiserte tilfeller hos barn hvorav 2 med inkarserering og 5 med en testikkel i brokksekken.

Spigeli brokk oppstår gjennom en spalte-lignende defekt i fremre abdominal vegg beliggende inntil semilunar linjen langs den laterale kant av m.rectus abdominis, som regel i nedre abdomen hvor bakre fascie mangler. Brokksekken er ofte interparietal og går gjennom en defekt i transversus og i den interne obliqus aponeurosen for deretter å spre seg ut under den intakte eksterne obliqus aponeurosen.

En 3 uker gammel gutt, født til normal tid etter et normalt svangerskap, ble innlagt med en nytilkommet oppfyllning i høyre side av buken etter en uke med spisevegring, slapphet og smerter. Brokket var ikke reponibelt i Dormicum-sedasjon. Høyre testikkel ikke palpabel.

Røntgen diagnostikk med UL viste en brokksekk med tynntarm og testis beliggende mellom m.obliqus externus og internus. Brokkporten på 7mm ble påvist infraumbilicalt ved spigeli aponeurosen. Inkonklusiv doppler undersøkelse av sirkulasjon i inneklemt tarm.

Kirurgisk eksplorasjon via et lite horisontalt snitt påviste en brokkport inn mot laterale kant av rectus samt en avlang brokksekk utgående i lateral og cranial retning under eksternus obliqus aponeurosen. Åpning av brokksekken avdekket en blålig, dog viabel tynntarmslynge med hematom i kreuset samt en normalt utseende høyre testikkel. Tarmen ble reponert, testikkel og funikkel ble fridissekert og det ble utført en orchiopexi. Brokkporten ble lukket med avbrutte suturer. Ukomplisert forløp.

Kasuistikken presenteres med bilder fra diagnostikk og operasjon.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 214

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

DIAGNOSTIKK OG LIGGETID VED AKUTTE ABDOMINALSMERTER SYKEHUS

93 I

Myklebust, S1, Angvik, LG1, RL Fougner2 og Rydning A3.

Det medisinske fakultet, NTNU, St. Olavs Hospital, 7006 Trondheim 2 Avdeling for Bildediagnostikk St: Olavs Hospital, 7006 Trondheim 3 Avdeling for Gastroenterologisk kirurgi, St. Olavs Hospital, 7006 Trondheim 1

Bakgrunn: Pasienter med akutte magesmerter utgjør 5-10 % av akutte innleggelser i sykehus.

Pasientene får mange ulike diagnoser. For den største pasientgruppen er smertene forbigående og det er ikke mulig å finne organisk forklaring på smertene (non-specific abdominal pain = NSAP). Årsaken til pasientens plager kan variere fra benigne og selvbegrensende tilstander til lidelser assosiert med høy morbiditet. Snarlig og korrekt diagnose er viktig fordi noen pasienter krever tidlig kirurgi. Samtidig må en unngå å overse og forsinke diagnosen hos pasienter med alvorlige lidelser. Vår hypotese er at sykdomspanorama har forandret seg lite de siste 10 årene, men utredning, spesielt bruk av bildediagnostikk, og behandling har endret seg.

Metode: Alle pasienter over 16 års, henvist for akutte magesmerter til innleggelse ved kirurgisk avdeling, St. Olavs Hospital, i løpet av fire uker i januar-februar 2008, ble fulgt prospektivt gjennom sykehusoppholdet. Legens tentative diagnose ble registrert på tre ulike tidspunkt. Første diagnose ved innleggelse ble basert på kun kliniske opplysninger, før blodprøvesvar og bildediagnostikk forelå. Andre diagnose ble registrert ved visittgang dagen etter når de fleste undersøkelser var besvart. Endelig diagnose var epikrise-diagnose med histologisvar eller diagnose etter en avtalt etterundersøkelse. Resultatene sammenlignes med en nesten identisk prospektiv studentoppgave fra 1997, utført ved samme sykehus.

Resultater: 126 pasienter ble registrert, hvorav 115 ble innlagt. Endelig diagnose var: NSAP utgjorde den største gruppen, med 45 pasienter (35,7 %); akutt gallelidelse var påvist hos 21 pasienter (17 %); akutt appendisitt hos 13 pasienter (10 %), divertikkelsykdom og akutt gynekologi henholdsvis seks pasienter (5 %) hver; gastrointestinal cancer fem pasienter (4 %) og en pasient med perforert ulcus (1 %). Av pasientene over 50 år hadde 12,5 % malign lidelse. Diagnostisk treffsikkerhet basert på klinisk undersøkelse i akuttmottaket var 65 %, og ikke redusert fra 1997 der diagnostisk treffsikkerheten var 53 %. Ved visittgang dagen etter, økte diagnostisk treffsikkerhet til 89 %, mot 80 % i 1997. Gjennomsnittlig liggetid var redusert fra fem døgn i 1997 til fire døgn i 2008. Likedan ble liggetiden hos den største pasientgruppen med NSAP redusert fra tre til to døgn.

I innsamlingsperioden ble flere pasienter innlagt med akutt abdomen i 2008 (115) enn 1997 (91). Andelen opererte pasienter gikk ned fra 35 % i 1997 til 23 % i 2008. To tredeler ble operert innen 24 timer, og 80 % innen 36 timer. I 1997 ble 59 % operert innen 24 timer.

Konklusjon: Diagnosespekteret for pasienter med akutte magesmerter er som forventet. Den diagnostiske treffsikkerheten, basert på kun klinisk undersøkelse, er ikke dårligere nå enn i 1997, kanskje bedre. Liggetiden er redusert.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 215

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

94

BRUK AV BILDEDIAGNOSTIKK VED AKUTTE ABDOMINALSMERTER I SYKEHUS Angvik, LG1. Myklebust, S1. RL Fougner2 og Rydning A3.

Det medisinske fakultet, NTNU, St. Olavs Hospital, 7006 Trondheim 2 Avdeling for Bildediagnostikk St: Olavs Hospital, 7006 Trondheim 3 Avdeling for Gastroenterologisk kirurgi, St. Olavs Hospital, 7006 Trondheim 1

Innledning: Akutt abdomen er en av de vanligste innleggelsesårsaker i kirurgiske avdelinger.

Pasientgruppen får en rekke ulike diagnoser varierende fra benigne og selvbegrensende tilstander til alvorlige tilstander der rask avklaring og behandling er viktig. Ressursbruken ved mottak av slike pasienter forandrer seg. Hensikten med studien var å registrere sykdomspanorama, diagnostisk treffsikkerhet, tids- og ressursbruk ved mottak av disse pasientene. Funnene ble sammenlignet med en nesten identisk studentoppgave fra 1997.

Materiale og metode: I løpet av fire uker ble alle pasienter over 16 år henvist for akutte magesmerter til innleggelse ved kirurgisk avdeling, St. Olavs Hospital, og fulgt prospektivt gjennom sykehusoppholdet. Smertevarighet mer enn fire timer og inntil sju døgn var inklusjonskriterium. Standardisert skjemajournal registrerte anamnese og funn fra undersøkelser i tre omganger: ved ankomst, etter ett døgn og ved utskrivelse. Enhver tids tentative diagnose og hvilken undersøkelse som var viktigst for denne, ble registrert ved alle tidspunkt. Operative inngrep ble registrert.

Resultater: I løpet av perioden ble 126 pasienter henvist for innleggelse. Elleve ble vurdert poliklinisk og 115 ble innlagt. Bare 15 av de 126 inkluderte pasienter fikk ikke utført noen form for bildediagnostikk i løpet av første liggedøgn. Av disse ble åtte sendt hjem med diagnosen NSAP samme dag, én den påfølgende dag, og de resterende seks ble appendektomert.

Ultralyd abdomen var hyppigst benyttete bildemodalitet, utført hos 61 pasienter, us ble angitt å være viktigste faktor for diagnosen hos 26 pasienter. Hos 21 pasienter med akutte gallelidelser, var ultralyd viktigste basis for diagnosen for 12 pasienter. Førtiåtte pasienter ble skrevet ut med NSAP, og av disse var 23 pas (48 %) undersøkt med ultralyd.

Røntgen oversikt abdomen ble tatt hos 30 pasienter, og hos 27 av disse ga røntgensvaret avklaring på rekvisisjonsproblemstillingen. Modaliteten ble angitt som viktigste faktor for diagnosen hos to pasienter.

CT ble utført hos 51 pasienter og var viktigste basis for diagnosen hos 32 (63 %).

CT var diagnostisk hos alle pasienter med divertikulitt, akutt pankreatitt og tarmobstruksjon, totalt åtte pasienter. Samtlige pasienter diagnostisert med cancersykdom ble diagnostisert med CT. Konklusjon Ni av ti pasienter – ble i 2008 undersøkt med bildediagnostikk første døgn. I 1997, ble bare halvparten undersøkt. Bildediagnostikk ble angitt som viktigste faktor for diagnosen hos 60 % av pasientene i 2008, mot 25 % i 1997.

CT har høy sensitivitet og spesifisitet og var viktigst for diagnosen i flere tilfeller enn de øvrige bildemodaliteter. Bildemodaliteter med liten eller ingen stråledose (rtg oversikt abdomen og ultralyd abdomen) ble ofte rekvirert hos pasienter som ble utskrevet med NSAP diagnosen.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 216

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

95

APPENDECTOMI: ET 10 ÅRS MATERIALE (1999-2008).

Gullan D, Olsen OC, Løvåsdal Ø, Bækkelund O, Fadnes B, Laukvik H, Jacobsen U. Kirurgisk avdeling, Gastrokirurgisk seksjon, Sykehuset Buskerud HF, 3004 Drammen.

Bakgrunn: Assistentlegedrevet laparoskopisk appendectomi har vært rutine ved Sykehuset Buskerud siden 1997. Dette er en viktig utdanningsmetode for assistentleger og krever at det utvikles en trygg og forsvarlig laparoskopisk opplæringspraksis. Vi presenterer et 10 års materiale.

Metode: Vi presenterer en retrospektiv gjennomgang av alle pasienter utskrevet med diagnosen akutt appendicitt i perioden 01.01.1999 til 31.12.2008. Søk på diagnosene K35.0, K35.1 og K35.9 identifiserte 1392 pasienter. Vi inkluderte 1331 som var operert for akutt appendicitt. 61 pasienter konservativt behandlet for appendicittisk infiltrat ble ekskludert.

Diagnosen appendicitt ble definert på bakgrunn av operasjonsbeskrivelse. Operasjonsmetode, liggedøgn og komplikasjoner er registrert.

Resultater: Komplikasjoner ble registrert hos 162 av 1331 i totalmaterialet (12,7 %) fordelt på 89 av 927 ved laparoskopi (9,6 %), 27 av 214 ved åpen teknikk (12,6 %) og 24 av 190 ved konvertert (12,6 %). Dyp infeksjon ble registrert hos 46 av 1331 (3,5 %) i totalmaterialet fordelt på 31 av 927 ved laparoskopi (3,3 %), 9 av 214 ved åpen teknikk (4,2 %) og 6 av 190 ved konvertert (3,2 %). Av de 1117 pasienter påbegynt med laparoskopisk teknikk ble 190 konvertert (17,0 %). Mortalitet var 2 av 1331 (0,15 %). Gjennomsnittlig antall liggedøgn for totalmaterialet var 3,04 (median 2). Gjennomsnittlig antall liggedøgn var 2,24 ved laparoskopisk teknikk (median 2), 5,33 ved konvertert teknikk (median 4) og 4,16 ved åpen teknikk (median 3). På Sykehuset Buskerud benyttes det rutinemessig åpen teknikk ved barn (<10 år; <40kg) noe som utgjør 36,0 % av pasienter operert åpent (77 av 214). 66 pasienter ble operert med åpent teknikk på grunn av manglende laparoskopiske ferdigheter hos operatøren. Dette utgjør 30,8 % av gruppen operert åpent og 5,0 % av totalmaterialet. Årsak til valg av åpen teknikk hos resterende inkluderte graviditet, ileus, peritonitt og tidligere adherenser.

Diskusjon: Indikasjonene for åpen fremfor laparoskopisk appendectomi gjør pasientgruppene heterogen, noe som vanskeliggjør direkte sammenligning. Våre tall er sammenlignbare med tall fra store internasjonale studier og Cochrane reviews. Det har ikke vært seksjonert overlegevakt før i 2008 slik at opplæring hands-on i all vesentlig grad foregår ved at erfarne assistentleger lærer opp uerfarne. Ved denne virksomheten får hver assistentlege 15 – 20 appendectomier i gjennomsnitt hvert år.

Konklusjon: Våre resultater viser at det er fullt forsvarlig med assistentlegedrevet laparoskopisk appendectomi. Dette gir en solid plattform for laparoscopisk teknikk generelt.

Vi mener at laparoscopisk appendectomi bør være standardmetode fremfor åpen teknikk.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 217

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

96

AKUTT APPENDISITT OG LAPAROSKOPISK TILNÆRMING: DIAGNOSTIKK OG BEHANDLING PÅVIRKES AV ALDER OG KJØNN Farstad H, Søreide K, Glomsaker TB, Søreide JA, Kørner H. Kirurgisk avdeling, Stavanger Universitets sykehus, 4068 Stavanger BAKGRUNN: Laparoskopi anvendes i økende grad i både diagnostikk og behandling av pasienter med mistenkt akutt appendicitt. Laparoskopi kan medføre at færre normale blindtarmer blir fjernet. Vi ønsket å undersøke hvilken rolle laparoskopi har i behandlingen og hvilke konsekvenser det medfører for pasienter med mistenkt appendisitt fra en uselektert populasjon.

METODE: Vi gjorde en retrospektiv studie av alle pasientene som ble operert for mistenkt appendisitt ved Stavanger Universitetssjukehus i 2007. NCSP kodene JEA01, JEA00 og JAH01 ble brukt for å identifisere pasientene. Diagnostisk treffsikkerhet ble definert som andelen histologisk verifiserte appendisitter av alle fjernede blindtarmer. Negativ laparoskopirate ble definert som andelen diagnostiske laparoskopier av alle utførte operasjoner.

RESULTATER: Totalt ble 343 pasienter (180 kvinner (52%) og 163 menn) operert for mistenkt appendisitt. Median alder var 23 år (interkvartil spennvidde, 16-35 år). Laparoskopi ble valgt som kirurgisk prosedyre hos flest pasienter (71%). Andelen av verifiserte appendisitter ved alle operasjoner utført var på 80%, og høyere for menn sammenlignet med kvinner (86 vs. 74%; P=0.002). Den høyeste andelen diagnostiske laparoskopier fant vi hos kvinner i aldersgruppen 16-35 år, sammenlignet med menn (14 vs. 7%; P=0.006), slik at den diagnostiske treffsikkerhet var på 86% for alle de terapeutiske prosedyrene hos begge kjønn.

Treffsikkerheten var størst hos den eldste pasientgruppen (>35 år) sammenlignet med yngre pasienter (93% vs. 76%; P=0.003). Preoperativ CT undersøkelse ble utført hos 9% av alle pasientene, og de fleste av disse (72 %) hos pasienter >35 år. Preoperativ ultralyd ble utført hos 15%, flest (73%) hos pasienter ≤ 35 år.

KONKLUSJON: Pasienter som opereres for mistenkt akutt appendisitt behandles ulikt hva kjønn og alder angår. Laparoskopi var den foretrukne kirurgiske prosedyren. Diagnostiske laparoskopier ble mest utført hos yngre kvinner, og medførte at diagnostisk treffsikkerhet var like høy som hos yngre menn. CT undersøkelser ble hyppigere brukt hos eldre pasienter, og kan ha medført at treffsikkerheten var høyest i denne pasientgruppen. Bruken av diagnostisk laparoskopi kan forhindre at man fjerner bleke blindtarmer, og utføres oftere hos kvinner.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 218

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

97

CRP OG AKUTT APPENDICITT VED BÆRUM SYKEHUS I 2007 Buhagen S, Næss F Kirurgisk avdeling, Sykehuset Asker og Bærum, Vestre Viken HF, PB 83, 1309 Rud Bakgrunn: CRP blir målt rutinemessig ved innleggelse ved vår avdeling og blir regelmessig angitt ved rapportering av pasienter bade pre- og postoperativt. Vi ønsket å undersøke om CRP-verdi kan være veiledende i håndteringen av pasienter med spørsmål om akutt appendicitt. Normalområdet for CRP I 2007 var 0-12 mg/l ved vårt sykehus.

Materiale: For 2007 har vi retrospektivt gått gjennom journalen til alle pasienter operert på mistanke om akutt appendicitt, eller med funn av akutt appendicitt under inngrepet.

Preoperativ CRP og intraoperativ, klinisk vurdering av appendix ble registrert. Graden av betennelse ble registrert som blek appendix, phlegmonøs appendicitt, gangrenøs appendicitt, perforert appendcitt og annet (pseudomyxom/tumor).

Resultater: 227 pasienter ble inkludert. Median CRP var ved blek appendix 49 mg/l (n=43, 1-392mg/l), ved phlegmonøs appendicitt 20 mg/l (n=111, 1-277), ved gangrenøs appendicitt 46mg/l (n=27, 1-349mg/l), ved perforert appendicitt 131 mg/l (n=43, 3-467 mg/l) og ved annet 2 (n=3, 1-46 mg/l). Andel pasienter med CRP i normalområdet var ved blek appendix 26%, phlegmonøs appendicitt 35%, gangrenøs appendicitt 15%, perforert appendicitt 2% og ved annet 67%.

Konklusjon: Vi kan se en korrelasjon mellom perforert appendicitt og CRP-verdi, men utover dette er det ingen åpenbar sammenheng mellom preoperativ CRP og intraoperativt funn ved mistanke om, eller funn av akutt appendicitt. CRP kan være normal selv ved gangrenøs og perforert appendicitt, samtidig som CRP kan være betydelig forhøyet ved blek appendix. I litteraturen er det sprikende anbefalinger for kliniske retningslinjer når det gjelder CRP og kliniske vurderinger ved akutt appendicitt. Vi konkluderer med at akutt appendicitt er en klinisk diagnose hvor CRP ikke bør tillegges nevneverdig verdi.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 219

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

98

OPERASJONER FOR MISTENKT AKUTT APPENDISITT BLANT VOKSNE Wasmuth HH, Johnsen T, Bringeland EA Avdeling for Gastroenterologisk kirurgi, St. Olavs Hospital, 7006 Trondheim Introduksjon. Prediktiv verdi av preoperativ diagnostikk ved akutt appendisitt varierer betydelig, og 20 % ”blek” appendiks er i Norge sett på som rimelig. Laparoskopiens plass diskuteres enda og antibiotika praksis varierer. Studien hadde til hensikt å undersøke den kirurgiske hverdag med tanke på unødvendige operasjoner, vurdere laparoskopiens og billeddiagnostikkens rolle, samt antibiotika bruk.

Material og Metode Alle pasienter over 16 år hvor det ble utført et inngrep på grunn av mistanke om akutt appendisitt ble gjennomgått retrospektivt. På ett år fra 1.7.07 til 30.6.08 ble 232 pasienter registrert. Avdelingen hadde ingen skriftlige retningslinjer for behandling av akutt appendisitt i denne periode. Vakteamet består av to leger, hvorav en er erfaren.

Resultater. Det var 117 kvinner og 115 menn, gjennomsnittsalder 33 år (16 – 85). Det ble fullført 166 åpne operasjoner og 66 laparoskopiske, hvorav 15 var diagnostiske der appendiks ikke ble fjernet. Ved alle åpne operasjoner ble det gjort appendektomi. Tolv av åpne appendektomier var påbegynt laparoskopisk; konverteringsrate 19% (12/63).

Ved laparoskopisk appendektomi var kun åtte menn (16%), ved åpen kirurgi 107 (64 %).

Gjennomsnittlig operasjonstid ved appendektomi var hhv 61min (lap) og 54min (åpen) (p = 0.13).

Ved eksplorativ laparoskopi (n =15) som alle var kvinner, ble det funnet salpingitt (4), rumpert ovarial cyste(1), uterusmyomnekrose(1) og divertikulitt (1), mens åtte var uten visuelle funn.

Frekvensen av visuelt ikke betent appendiks var i hele materialet 12,9 %. Ved åpen kirurgi var den 13/166 (7,8 %) og ved laparoskopisk kirurgi 17/66 (24%) (15 rene diagnostiske og 2 ”bleke” ble fjernet laparoskopisk). Syv menn hadde ”blek” appendiks (6%) og 25 kvinner (21%) (p=0.001).

Operatør beskriver perforert appendisitt i 13,8 % ved appendektomi. Antibiotika ble kontinuert postoperativt for 25.8 % av pasientene; grunnet perforasjon, ”stygg betennelse” eller peroperativt perforasjon.

For åpen appendektomi fordelte bruk av preoperativ billeddiagnostikk seg med: UL alene 33%, CT 21% og ingen 46%. For laparoskopisk appendektomi var tilsvarende tall UL alene 37%, CT 4% og ingen 59%. Av 15 diagnostiske laparoskopier fikk 2 preoperativ UL og en CT. For gruppen åpen appendektomi var positiv prediktiv verdi for preoperativ UL 93.3% (42/45) og sensitivitet 71,2 % (42/59). Ti av 32 ”bleke” fikk gjort billeddiagnostikk.

Leukocytter ved innkomst var i gjennomsnitt 11.0±4.6 og 13.3±4.0 for hhv blek og betent appendiks (p=0.016). For CRP var verdiene hhv 62 og 55 (p=0.55) Diskusjon. a) Optimal preoperativ diagnostikk må etterstrebes før intervensjon . Billeddiagnostikken er ikke systematisk og kan økes. Eksplorasjon som diagnostisk tiltak kan reduseres til et minimum. Det er kvinner som gjennomgår laparoskopi, og flest unødvendige operasjoner.

Ved ekspektans, utvidet diagnostikk og større utnyttelse av legekompetanse på dagtid kan frekvensen av unødvendig operasjoner søkes redusert. b) UL har høy positiv prediktiv verdi og brukbar sensitivitet. c) Det er en overbehandling med antibiotika da det gies til pasienter også uten perforasjon.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 220

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

99

EMPLOYMENT AND QUALITY OF LIFE IN MORBID OBESITY Størdal Lund R, Karlsen TI, Hofsø D, Fredheim JM, Sandbu R, Hjelmesæth J Senter for sykelig overvekt Helse sør øst Sykehuset i Vestfold Objective: We aimed to assess the association between employment and health related quality of life (HRQoL) of morbidly obese patients.

Methods: A total of 144 morbidly obese patients completed the Medical Outcome Study 36 – Item Short Form Health Survey (SF-36) and the Obesity and Weight-loss Quality of life (OWLQOL). Multiple linear regression analyses included gender, age, employment, education, anthropometric measures, type 2 diabetes, hypertension, obstructive sleep apnea (OSA), arthralgia and anxiety/depression as independent variables, with various measures of HRQoL as dependent variables.

Results: Mean (SD) age, BMI and waist-to-hip ratio (WHR) were 43.7 (10.7) years, 44.3 (5) kg/m2 and 0.98 (0.09) respectively. Seventy-four percent of the patients were females, 56 % were employed, 31 % had type 2 diabetes, 37 % hypertension, 31 % OSA, 40 % anxiety or depression and 65 % arthralgia. Multiple linear regression showed that employment was a strong independent predictor of general health functioning.

Conclusion: Employment is associated with HRQoL of morbidly obese subjects.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 221

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

100

ENDRING I OPPTAK AV ATORVASTATIN ETTER BILIOPANKREATISK AVLEDNING MED DUODENAL OMKOPLING Jakobsen GS1, Skottheim IB2, Stormark, K1, Christensen H2, Jenssen T3,4, Åsberg A2, Hjelmesæth J1, Sandbu, R1 1 Senter for sykelig overvekt i Helse Sør-Øst, Sykehuset i Vestfold HF, Tønsberg 2 Farmasøytisk institutt, Universitetet i Oslo 3Medisinsk klinikk, Universitetssykehuset i Oslo, Rikshospitalet 4Medisinsk institutt, Universitetssykehuset i Nord-Norge.

Bakgrunn: Bileopankreatisk avledning med duodenal omkopling (BPD/DS) er en operasjon som kombinerer restriksjon og malabsorbsjon for å oppnå et kraftig vekttap. Lite er kjent om hvordan opptaket av medikamenter endres etter bariatrisk kirurgi. Hensikten med denne studien var å undersøke endringer i opptak av atorvastatin etter BPD/DS. Metode: Farmakokinetiske undersøkelser ble utført hos ti sykelig overvektige pasienter som tok 20-80 mg atorvastatin daglig. Åtte timers farmakokinetikk ble utført dagen før planlagt operasjon og median (range) seks (4-8) uker etter operasjon. Maksimal plasmakonsentrasjon (Cmax) og tiden til Cmax (tmax) ble analysert og arealet under plasmakonsentrasjonstidskurven (AUC) beregnet.

Resultater: Biotilgjengeligheten av atorvastatin økte hos ni av ti pasienter. I gjennomsnitt fant vi en dobling av AUC (AUC(0-8) ratio range 1.0-4.2, p=0.001). Cmax-ratio ble også doblet (range 0.5 – 6.2, p=0.04) og tmax økte fra 1.2 timer før kirurgi til 2.3 timer etter kirurgi (p=0.03).

Konklusjon: Resultatene indikerer at BPD/DS medfører økt biotilgjengelighet av atorvastatin etter kirurgi. Det må derfor vurderes om retritrering til laveste effektive dose skal gjøres av medikamenter som metaboliseres på samme måte som atorvastatin, og da spesielt av medikamenter med et smalt terapeutisk vindu og lav biotilgjengelighet.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 222

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

101

INTERNE BROKK ETTER LAPAROSKOPISK GASTRISK BYPASS – ET FIREÅRS MATERIALE Jakobsen GS, Solheim B, Aghajani E, Hjelmesæth J, Sandbu R Senter for Sykelig Overvekt i Helse Sør-Øst og Kirurgisk klinikk, SiV HF, Tønsberg, Pb2168 3103 Tønsberg Bakgrunn Operasjon for sykelig overvekt gjøres med økende frekvens i alle helseregioner.

Laparoskopisk gastrisk bypass (LGBP) er den vanligste metoden. Problem med indre brokk og akutt tynntarmstrangulasjon rapporteres hos 1-5 % av pasientene i store internasjonale materialer [1]. Vi ønsket å undersøke forekomsten blant våre opererte pasienter.

Materiale og metode Ved Sykehuset i Vestfold er det gjort 474 primære LGBP operasjoner fra 1. september 2004 til 31. desember 2008. Vi har identifisert og gått igjennom journalene til de pasientene som har fått gjort en ny operasjon etter LGBP og analysert operasjonsdata med henblikk på forekomst av internt brokk eller uklare buksmerter.

Resultater Fjorten pasienter er reoperert på grunn av internt brokk. I tillegg har 10 pasienter gjennomgått diagnostisk laparoskopi pga buksmerter uten sikre funn av internt brokk, men hvor brokkåpningene likevel er suturert. Ni av reoperasjonene er gjort laparoskopisk og fem ble konvertert til åpen kirurgi. Tiden fra primæroperasjon til reoperasjon var i gjennomsnitt 20 mnd (range 4-50 mnd) og gjennomsnittlig vektnedgang var 18 BMI poeng (range 9-24 kg/m2). Herniering gjennom slitsen dorsalt for entero/enteroanastomosen var vanligst (13/14).

En var herniert gjennom Peterson space, mellom Roux-slyngen og colon transversum.

Halvparten av pasienten ble operert som øyeblikkelig hjelp. Fire ble akutt innlagt, men ikke operert samme dag, og tre var elektiv laparoskopi pga gjentatte anfall med uklare buksmerter.

Det var ikke nødvendig å gjøre tarmreseksjoner på noen. Etter operasjonen for internt brokk er en blitt reoperert for strengeileus og en operert for arrbrokk.

Konklusjon Det er viktig at alle leger er oppmerksomme på denne langtidskomplikasjonen ettersom antallet fedmeopererte i landet øker. Vi har reoperert 3,0 % av våre pasienter for internt brokk mellom fire måneder og fire år etter primæroperasjonen. Data for eventuelle reoperasjoner på andre sykehus mangler imidlertid. Konsekvensen av ikke å erkjenne tilstanden tidlig, kan medføre alvorlige komplikasjoner og i verste fall være fatal for pasienten. Man bør diskutere om slitsene rutinemessig skal lukkes ved primærinngrepet.

1 Iannelli A, Facchiano E, Gugenheim J. Internal hernia after laparoscopic Roux-en-Y gastric bypass for morbid obesity. Obes Surg 2006 Oct;16(10):1265-71.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 223

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

102

PREDIKSJON AV RESPONS PÅ PREOPERATIV KJEMORADIASJONSBEHANDLING VED REKTUMCANCER VED BRUK AV KINASEAKTIVITETSANALYSE Folkvord S1, Flatmark K1, Dueland S2, Wijn RD3, Grøholt KK4, Nesland JM4, Hole KH5, Boender PJ3, Johansen M2, Giercksky KE1, Ree AH6.

1 Kirugisk og Tumorbiologisk avdeling, Radiumhospitalet. 2Kreftklinikken, Radiumhospitalet.

3 PamGene International B.V, ’s-Hertogenbosch, Nederland. 4Patologisk avdeling, Radiumhospitalet. 5Radiologisk avdeling, Radiumhospitalet. 6Onkologisk avdeling, Akershus Universitetssykehus Introduksjon: Lokalavansert rektumcancer (LARC) er svulster som har vokst gjennom tarmveggen og/eller med lymfeknutespredning i en slik utstrekning at kirurgi alene ofte ikke kan utføres med frie reseksjonsrender. Preoperativ kjemoradiasjonsbehandling (CRT) har den intensjon å skrumpe svulsten slik at frie reseksjonsrender i større grad kan oppnås, og det er vist at slik behandling reduserer risikoen for lokalt residiv.

Responsen etter CRT varierer fra komplett patologisk respons (ingen tumorceller igjen i operasjonspreparatet) til ingen objektiv respons av behandlingen. Derfor er det noen pasienter som gjennomgår CRT uten å ha klinisk nytte av behandlingen. CRT har både bivirkninger og fører til utsettelse av kirurgisk behandling, og det ville derfor være ønskelig å kunne predikere stråleresponsen ved diagnosetidspunktet slik at disse pasientene kan unngå unødig behandling.

Både kreftutvikling og molekylær respons etter strålebehandling involverer endret kinaseaktivitet. Det er i de senere årene blitt kjent at økt kinaseaktivitet i svulstvev gjør svulstene resistente mot strålebehandling. I denne studien har vi undersøkt global kinaseaktivitet i biopsier tatt før behandling med bruk av såkalt peptid microarray-teknologi, og sett om dette kan bidra til å predikere respons av CRT ved LARC. Denne metoden detekterer tumors evne til å fosforylere 144 peptid-sekvenser med sete for fosforylering fra 100 viktige proteiner.

Metode: Tumormaterialet var hentet fra LARC pasienter inkludert i en fase II-studie hvor pasienter ble behandlet med 2 kurer neoadjuvant kjemoterapi og 5 uker CRT før kirurgi ble utført 6-8 uker etter avsluttet CRT. Responsen etter den preoperative behandlingen ble klassifisert ved histopatologisk undersøkelse etter anerkjente retningslinjer og klassifisert som god, middels god eller dårlig. Biopsier ble lagt direkte i nitrogen, validert for tumorcelleinnhold og analysert med peptid microarray-teknologi i Nederland.

Resultat: 67 pasienter fullførte behandlingen og ble analysert. 73% hadde god, 15% hadde middels god og 12% hadde dårlig respons av CRT. Kinaseaktiviteten hos de dårlige respondere var generelt høyere enn hos gode respondere. Med bruk av denne informasjonen, kunne vi i et prøvesett bestående av 7 dårlige og 12 gode respondere predikere responsen med 95% nøyaktighet med bruk av leave-one-out cross-validation. Ved å lage en prediksjonsmodell ut av disse 19 pasientene, ble modellen testet på de resterende 47 pasientene (en pasient ble tatt ut) og korrekt prediksjon hos 85% ble funnet med denne modellen.

Konklusjon: Global kinaseaktivitetsanalyse kan bidra til å predikere respons av preoperativ behandling ved LARC. Metoden må testes ut hos flere pasienter, spesielt må den testes ut hos flere pasienter med dårlig respons da studien hadde få av disse.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 224

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

103

IMMUNHISTOKJEMISK KARAKTERISERING AV PSEUDOMYXOMA PERITONEI OG PERITONEAL MUCINØS CARCINOMATOSE Flatmark K1, 2, Davidson B3, Kristian A2, Giercksky KE1, Fodstad Ø2, Reed W4.

Kirurgisk Avdeling, 2 Tumorbiologisk Avdeling, 3Avdeling for Patologi, 4 Forskningsstøtteavdelingen, Det Norske Radiumhospital.

1

Pseudomyxoma peritonei (PMP) og peritoneal mucinøs carcinomatose med pseudomyxomliknende vekstmønster (PMCA) er maligne tilstander som er karakterisert ved isolert intraperitoneal vekst uten metastaseutvikling. På grunn av vekstmønsteret kan selekterte pasienter tilbys kurativt rettet behandling som innebærer cytoreduktiv kirurgi og hyperterm intraperitoneal kjemoterapi (HIPEC). Behandlingen innebærer betydelig morbiditet, er basert på teori og empiri, og nytten av HIPEC er ikke endelig klarlagt. Hvilket som er det optimale medikamentet for behandling er heller ikke avklaret.

For å kunne optimalisere behandlingen er det nødvendig å forstå den ”peritoneale fenotypen” bedre, eller: Hva gjør at disse kreftcellene foretrekker å vokse isolert i peritonealhulen uten å metastasere videre. Fenomenet gjelder de nevnte tilstandene, men også større pasientgrupper med peritoneal carcinomatose fra colorectal cancer og ovarialcancer. I denne studien har vi undersøkt uttrykket av en rekke relevante immunhistokjemiske markører i svulstvev fra fem pasienter og fra dyremodeller som har blitt generert fra svulstene.

Antistoffer mot vevsdifferensieringsmarkører (CEA, CK20, CK7, vimentin), proliferasjons- og metastasemarkører (Ki-67,VEGF, S100A4), adhesjonsmolekyler (E- N- og P-cadherin og claudin 1, 3 og 4) og muciner (MUC 1, 2, 4 og 5AC) ble benyttet til å karakterisere og sammenlikne implantert svulstvev og xenografter fra tre passasjer (en tidlig, en midtre og en sein) i de fem dyremodellene. Uttrykket av de analyserte proteinene var svært likt i xenograftene sammenliknet med det opprinnelige humane tumorvevet, tydende på at de fleste av de undersøkte egenskapene har blitt bevart i dyremodellene. Sammenholdt med at makro- og mikroskopisk vekstmønster også er bevart i vev fra dyrene støtter dette vurderingen av modellene som representative.

Vevsdifferensierings-markørene passet som forventet med et epitelialt og intestinalt utgangspunkt for svulstene, og gjennomgående høy Ki-67 index viser at dette er aktivt prolifererende svulster, passende med den omfattende intraperitoneale vekst som er typisk for disse tilstandene. Passende med det lave metastatiske potensialet var uttrykket av metastasemarkørene lavt, mens mange av adhesjonsmolekylene, både cadheriner og claudiner, var høyt uttrykt. Karakteristisk høy ekspresjon av enkelte muciner ble også påvist. I foredraget vil utvalgte resultater fra analysene bli presentert og diskutert.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 225

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

104

LAV EKSPRESJON AV MEMBRANBUNDET BETA-CATENIN OG P120-CATENIN I PRIMÆRTUMOR AV CANCER RECTI GIR ØKT RISIKO FOR FJERNMETASTASER OG LOKALT RESIDIV Aamodt, R1, Bondi, J2, Norheim Andersen, S3, Bakka, A2, Bukholm, G4, Bukholm, IRK2.

Kirurgisk avdeling, Fakultetsdivisjon Ahus, Universitetet i Oslo; EpiGen, Pb. 26, 1478 Lørenskog. 2) Kirurgisk avdeling, Akershus universitetssykehus, 1478 Lørenskog. 3) Patologisk-Anatomisk avdeling, Akershus universitetssykehus. 4) EpiGen-instituttet, Universitetet i Oslo.

1)

Bakgrunn: Cateniner holder naboceller sammen. Vi ønsket å undersøke om det var sammenheng mellom nivået av membranøse cateniner i primærtumor av cancer recti og senere forekomst av metastaser eller lokalt residiv. I tillegg ønsket vi å se på evt. forskjeller mellom rectum og colon.

Materiale og metode: Nivået av fire cateniner og E-cadherin i celler fra cancer recti ble undersøkt med immunhistokjemisk metode. Vi undersøkte svulster fra pasienter operert for cancer recti i tidsrommet 1992 – 2000. Laboratoriefunnene ble sammenholdt med kliniske utfallsmål. I den statistiske analysen ble det korrigert for kjønn, Dukes’ stadium, differensieringsgrad og pasientens alder. 172 pasienter var med i den endelige analysen av dette. Vi sammenlignet også med tilsvarende laboratorieresultater tidligere funnet for coloncancere operert i samme periode. I den endelige analysen av dette var 390 pasienter med.

Resultater: Lavere nivå av hhv. membranøs beta-catenin og p120-catenin i primærtumor av cancer recti var assosiert med høyere forekomst av hhv. metastaser og lokalt residiv. Fire av fem undersøkte proteiner hadde høyere ekspresjon i rectumcancer enn i coloncancer.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 226

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Abstrakt nr:

Vitenskapelige forhandlinger

105

SAMMENLIGNING AV KLINISKE KRITERIER MED MOLEKYLÆRGENETISKE METODER FOR IDENTIFIKASJON AV LYNCH SYNDROM VED COLORECTALCANCER: EN POPULASJONSBASERT STUDIE. Tranø G1,Sjursen W2 ,Wasmuth HH3, Hofsli E4 , Vatten LJ 5.

1.Kirurgisk Avdeling, Levanger Sykehus 2. Avdeling for patologi og medisinsk genetikk, St.Olavs Hospital 3.Gastrokirurgisk Avdeling, St.Olavs Hospital 4.Kreftavdelingen, St.Olavs Hospital 5.Institutt for Samfunnsmedisin, NTNU. Bakgrunn: Identifikasjon av Lynch Syndrom (LS) er usikker fordi LS-pasienter klinisk ikke skiller seg vesentlig fra andre CRC-pasienter. Ulike sett av kriterier er utviklet, og i praksis brukes Amsterdam II kriteriene (AMII). De Reviderte Bethesda Retningslinjene (RBG) er utformet for å selektere CRC-pasienter som bør testes med molekylærgenetiske ”screening” metoder: mikrosatelitt instabilitet (MSI) og/eller immunhistokjemi (IHC) analyser. Pasienter med positiv test skal tilbys genetisk veiledning og testing for å verifisere LS ved påvisning av de kjente underliggende gener for LS; mismatch reparasjonsgener (MMR). AMII har vist seg å være for strenge for å identifisere LS-pasienter. RBG ble utviklet med intensjon om høy sensitivitet, og med forventet mange falske positive. I denne studien sammenlignet vi resultater ved bruk av kliniske kriterier med resultater ved testing av et panel med tre ulike molekylærgenetiske tester (MT); MSI, BRAF-onkogen analyser og MLH1metyleringsanalyser. Empirisk er det vist at kombinasjonen MSI-H (høy), fravær av BRAF og fravær av MLH1-metylering er en meget sterk indikator på at det foreligger LS. Material/metode: 336 ikke-selekterte, fortløpende pasienter i Sør-Trøndelag/Hedmark ble inkludert. Gjennomsnittsalder var 70 år (25-99), og ratio kvinner/menn 0.94. Detaljert familieanamnese med vekt på CRC, LS-relaterte svulster* og annen kreftsykdom ble gjennomført. Alle pasienter ble klassifisert i henhold til AMII og RBG. 352 svulster fra de 336 pasientene ble molekylærgenetisk analysert.

Resultater: 12 svulster fra 12 pasienter ble identifisert som LS-svulster med de tre molekylærgenetiske testene. 324 hadde kombinasjoner som ikke indikerte LS. 87 pasienter tilfredsstilte RBG, og 8 pasienter tilfredsstilte AMII. Kun 6 av de 12 RBG-positive pasientene hadde svulster som ble klassifisert som LS (sensitivitet 50%). 81 av 87 RBG-pos pasienter var ikke LS i henhold til MT. Fem av de 8 AMII-pos pasientene hadde svulster som ikke var LS iflg MT (5 av 8 var altså falske positive). 3 AMII-pos pasienter hadde svulster som var LS iflg MT (sensitivitet 25%).

RBG pos RBG neg

Molekylægenetisk test (MT)

Molekylærgenetisk test (MT)

LS

ikke LS Totalt antall pasienter

LS

6 6

81 243

87 249

12

324

336

Sensitivitet 50%, spesifisitet 75% og PPV 7% for RBG

AMII pos AMII neg

ikke LS

Totalt antall pasienter

3 9

5 319

8 328

12

324

336

Sensitivitet 25%, spesifisitet 98% og PPV 38% for AMII

Konklusjon: Som forventet var sensitiviteten lav for AMII, og RBG inkluderte mange pasienter som ikke hadde LS. Det var imidlertid overraskende at RBG hadde en sensitivitet på kun 50 %, fordi RBG ble konstruert for i alle fall å finne alle pasienter med LS. Det var også uventet at i alt 5 av 8 pasienter tilfredsstilte AMII uten å ha LS iflg MT. Forutsatt at MT er et godt verktøy i identifikasjon av LS, kan screening av alle CRC med MT bedre identifikasjonen av LS. *endometrium, ureter, tynntarm, nyrebekken

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 227

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

106

ANTALL HØSTEDE LYMFEKNUTER ER AVHENGIG AV MIKROSATELLITT INSTABILITET (MSI) OG PROKSIMAL TUMORLOKALISERING VED COLON CANCER Søreide K, Nedrebø BS, Søreide JA, Slewa A*, Kørner H. Kirurgisk avdeling og *Avd. for patologi, Stavanger universitetssjukehus Bakgrunn: Undersøkelse av minst 12 lymfeknuter (LK) i operasjonspreparatet er anbefalt for å kunne gjøre en adekvat stadievurdering ved kolon kreft. Det er ukjent hvilken grad tumorrelatert faktorer og antall undersøkte lymfeknuter er avhengige av hverandre, og det har vært lite tilgjengelige data som kunne bidra til å kaste lys over disse aspektene.

Metode: Vi har undersøkt pasient- og tumorrelaterte faktorer i relasjon til antall undersøkte LK (LK12), antall LK med metastaser, lymfeknute ratio(LKR) hos pasienter med kolon kreft.

Prognostiske faktorer ble evaluert med uni- og multivariate analyser.

Resultater: Identifisering og undersøkelse av 12 LK ble gjort hos 36% av våre pasienter. Hos pasienter med <12 LK ble det ikke observert øket risiko for verken loko-regionalt residiv, fjernmetastaser, eller redusert overlevelse. Tumors størrelse(>5cm), mikrosatellitt instabilitet(MSI), og proksimal lokalisering av kolon svulsten predikerte undersøkelse av 12 LK. Den høyeste forekomst (54%) av LK12 ble observert i MSI+ svulster (OR 2,9; 95% konf.interv. 1,3–6,5; p=0,011). I den multivariate analysen ble proksimal lokalisering identifisert som en uavhengig faktor for 12 undersøkte LK (justert OR 3,5; 95% konf.interv.

1,5-8,2; p=0,003), og MSI var en uavhengig faktor hos stadium II-III pasienter (justert OR 2,6; 95% konf.interv. 1,1-6,0; p=0,026). Vi fant at lymfeknute ratio (LKR) var den eneste uavhengige prognostiske factor i Cox multivariate analyse med en hazard ratio (HR) på 2,9 (95% konf.interv. 1,1-7,8; p=0,038) for LNR på 0,01-0,17 og HR på 5,8 (95%; konf.interv.

2,5-13,1; p<0,001).

Konklusjon: Proksimal lokalisering av kolon svulsten og mikrosatellitt instabilitet(MSI) er assosiert med et høyere antall undersøkte LK. Dette kan tyde på underliggende genetiske og immunologiske mekanismer. Lymfeknute ratio(LKR) var en uavhengig prognostisk variabel hos pasienter med kolon kreft.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 228

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

107

OPPREGULERING AV PLASMINOGEN AKTIVERING INHIBITOR I NEURONER SKILLLER CROHNS SYKDOM FRA ULCERØS KOLITT 1 Skarstein A , Lærum OD2 , Illemann M3, Helgeland L2, Øvrebø K1, Danøe K3, Nielsen BS 3 Institutt for kirurgiske fag og Kirurgisk avdeling, Haukeland Universitetssykehus, 5021 Bergen, 2 Gades institutt og Avdeling for patologi, Haukeland Universitetssykehus, 5021 Bergen, 3 Finsenlaboratoriet, Rikshospitalet, DK-2200 København

1

Bakgrunn: Crohns sykdom og ulcerøs kolitt kan i visse tilfeller være vanskelig å skille histopatologisk og begrepet "indeterminate colitis" er fortsatt aktuelt. Ved Crohns sykdom er smerte et spesielt problem og ikke alltid lett å forklare ut fra øvrige funn. Proteolyse og remodellering av vev er viktige faktorer både ved kronisk betennelse og malign vekst i magetarm kanalen. Det er kjent at plasminogen aktivering (PA) systemet er aktivt ved degenerative nervesykdommer og perifere nerveskader. Vi har i denne studien undersøkt i hvilken grad plasminogen aktivering (PA) systemet virker inn på det enteriske nervesystem ved inflammatorisk og malign sykdom i magetarm kanalen.

Metode og materiale: To nøkkelfaktorer i PA systemet er plasminogen aktivering receptor (uPAR) og plasminogen aktivering inhibitor (PAI-1). Disse ble undersøkt i nerver og ganglieceller med immunhistokjemi. Undersøkelsen er gjort på arkivart materiale fra 28 kasus med Crohns sykdom, 17 med klassisk ulcerøs kolitt, 11 med divertikulitt, 13 med ischemisk inflammasjon, 9 appendicitter, 17 adenocarcinomer i kolon og 5 normale kolon.

Resultat: PAI-1 positive neuroner ble funnet i submukosal og myenterisk pleksus i tynn- og tykktarm hos 24 av 28 med Crohns sykdom (86%), men ikke hos noen med klassisk ulcerøs kolitt. I ett tilfelle med fulminant kolitt var det positive neuroner. Ingen PAI-1 positive neuroner ble identifisert i normal kolon, divertikulitt, ischemisk kolitt, akutt appendicitt eller adenocarcinom i kolon. Derimot ble positiv uPAR immunreaksjon funnet i nervefibre i alle lesjoner i 56-88% (ikke undersøkt ved divertikulitt), mest ved adenocarcinom i kolon og ulcerøs kolitt. Det var ingen uPAR positive nerver i normal kolon.

Konklusjon: Både PAI-1 og uPAR er involvert i prosessen omkring det enteriske nervesystem i GI-traktus ved inflammasjon og maligne svulster. Studien viser at oppregulering av PAI-1 i neuroner forekommer bare ved Crohns sykdom og ikke ved ulcerøs kolitt eller ved de andre tilstander som er undersøkt. Dette funnet er nytt og kan bli en hjelp i differensialdiagnosen ved Crohns sykdom og ulcerøs kolitt.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 229

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

108

BEVACIZUMAB REDUSERER INTRAABDOMINALE SAMMENVOKSNINGER Ignjatovic D, Aasland K, Chen Y, Sund S, Pettersen M, Spasojevic M, Nesgaard JM Kirurgisk avdeling, Sykehuset I Vestfold-Tønsberg, 3116 Tønsberg Bakgrunn: Dannelse av sammenvoksninger representerer et stort problem i forbindelse med åpen bukkirurgi. De forårsaker en stor lepes kliniske tilstander fra tarmslynge til kroniske magemerter med alle sine komplikasjoner. VEGF (vascular endothelial growth factor) anses som et potent molekyl med viktig rolle i sammenvoksningdannelse.

Mål: Å se om engangsdose bevacizumab administrert intraperitonealt har effekt på intraabdominal sammenvoksningdannelse hos rotter.

Metode: Blindt randomisert-prospektiv studie. Prøvestørrelse er 38 rotter, med 19 rotter i hver gruppe. Det ble brukt blokk randomisering. Rottene som døde under studie ble erstattet med nye. Cecum og parietal peritoneum ble skrapet med kompress for å fremkalle sammenvokningerdannelse. Rottene ble randomisert i to grupper: Gruppe 1 ble behandlet med engangsdose bevacizumab (2,5mg/kg) intraperitoneal mens gruppe 2 (kontroll) fikk 0,9% NaCl. Etter 30 dager ble rottene avlivet og intrabdominale sammenvoksninger ble scoret (blindt) i følge Zhülke. Det ble i tillegg registrert utbredelse og antall smmenvoksninger, sam. dems patohistologisk karakteristikk.

Stastistisk analyse: Mann-Whitney test og Spearman korrelasjons test.

Resultater:Det var ingen sårruptur, men to rotter utviklet incisjon brokk (5,3%). Fire rotter døde, to pga. anestesi og to i tidlig postoperativ forløp. Dødsfallene var ikke relatert til kirurgi. Alle rotter bortsett fra en har utviklet adheranse (97,4%). Adheranse grad var signifikant forskjellig mellom gruppene (gjennomsnittlig score 2.7:1.6; P = 0.018). Derimot har det ikke vært signifikant forskjell mellom gruppene i utbredelse av sammenvoksninger (gjennomsnittlig overflate 27.7:25.0%; P = 0.1628), sammenvoksninger lokalisasjon (p=1,00) og antall sammenvoksninger ( 2.1:1.3; P = 0.064).Sammenvoksninger alvorlighets score viste også signifikant forskjell mellom gruppene( 3.8:2.7; p=0.007).

Patohistologisk undersøkelse ga signifikant forskjell mellom gruppene (p=0,049) og det ble også påvist positiv korrelasjon mellom makroskopisk og mikroskopisk funn (r=0,758;p=0,0001).

Konklusjon: Engangsdose av intraperitoneal administrert bevacizumab reduserer alvorlighets graden av intraabdominale sammenvoksninger i cecum abrasjons rotte modellen.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 230

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

109

EFFEKTIVITET OG SIKKERHET I TRANSGASTRIC LUKKING I TRANSLUMINAL ENDOSKOPISK KIRURGI (NOTES), BRUKE OTSC SYSTEM OG T- BAR, EN RANDOMISERT OVERLEVELSES STUDIE I PORCINE MODELL. Abbas H Suhail, Esther Kuhry, J. Halgunset, Ronald Mårvik Nasjonalt senter for avansert Laparoskopisk kirurgi, St Olav Hospital , universitetssjukhuset i Trondheim, sykehuset Innlandet , Kirurgisk avd. Gastrokirurgisk seksjon -Hamar.

Bakgrunn: Flere studier viser gjennomførlig og sikkerhet av transgastric endoscopic peritoneoscopy har blitt publisert. Men, det er fortsatt noen utfordrende frågor, slik som trygt gastric tilgang og lukking.

Målet: å bestemme effektivitet og sikkerhet av transgastric tillgång lukking ved å bruke OTSC system og T-Bar. Design og intervensjon: Randomisert overlevelsesundersøkelsen inkludert 15 gris. En standardisert transgastric tilnærming til peritoneal cavity og en peritoneoscopy var utført. De gastric veggen incision ble lukket med OTSC system eller T-Bar. Gastrotomy lukking var vurdert med methylin blå væske lekkasje test. Dyr ble observert for 2 uker og deretter avlivet.

Necropsy var utført.

Viktigste resultatet målinger: (1) Effektivitet og sikkerhet i OTSC system og T-bar i gastricveggen lukking. (2) Gastric incision tilhæling 2 uker etter prosedyren.

Resultater: Methylene blå væske - Lekkasjetesting viste ingen lekkasje av væske etter lukking. Necropsy etter 2 uker bekreftet disse av gastric lukking i alle dyr med full tykkelsen tilhæling og ingen søl av gastric innhold i peritoneal cavity. Ingen forskjeller ble observert mellom OTSC system og T- bar .

Konklusjon: Det er ingen forskjell mellom OTSC system og T barer i lukking av gastric incision. Begge metoder er sikker og effektiv.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 231

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

110

FALLSKJERMTEKNIKK – EN NY METODE FOR EKSTRAPERITONEAL LUKNING AV EN ”HIGH OUTPUT” ENTEROKUTAN FISTEL Nergård S1, de Weerd L1, Kjæve J2 1 2

Avdeling for plastikkirurgi og håndkirurgi Avdeling for gastroenterologisk kirurgi

Universitetssykehuset Nord-Norge 9038 Tromsø Enterokutane fistler er en alvorlig komplikasjon etter abdominal kirurgi. Dersom konservativ behandling ikke fører til lukning av fistelen er man ofte nødt til å operere pasienten. I noen tilfeller egner pasienten seg ikke for å bruke standard kirurgiske teknikker. Vi presenterer en ny metode for å lukke en ”high output” postoperativ enterokutan fistel. Etter transposisjon av en lokal muskellapp blir lappen ved hjelp av en fallskjermteknikk suturert inn i fistelåpningen.

Muskelen dekkes med delhudstransplantat og immobiliseres mot bukveggen og fistelåpningen ved hjelp av vacuum assisted closure system (VAC). Denne teknikken tillater å lukke fistelen tensjonsfritt og med godt vaskularisert vev ekstraperitonealt. Teknikken tillater tidlig mobilisering og matinntak etter operasjonen.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 232

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

111

STANDARDISERT PASIENTFLYT FOR DIAGNOSTIKK OG UTREDNING AV PASIENTER MED KOLOREKTAL CANCER Furnes B, Karliczek A, Taule A, Anfindsen A og Baatrup G Gastrokirurgisk avdeling, Haukeland universitetssjukehus, Jonas Liesv 65, 5021 BERGEN Bakgrunn Ventetiden for elektive pasienter med kolorektal cancer er en viktig kvalitetsindikator for sykehuseierne. Hvordan ventetiden påvirker pasientens prognose, er det delte meninger om, men det er ingen tvil om at lang ventetid er psykisk belastende for pasienten. Dette var årsakene til at vi undersøkte og endret rutinene for pasientflyt i vår seksjon.

Materiale og metode I en retrospektiv studie ble preoperativ tidsforbruk før og etter protokollendring analysert.

Totalt ble 200 pasienter selektert tilfeldig fra avdelingsdatabasen; 100 pasienter før og 100 pasienter etter protokollbytte fordelt likt mellom koloncancer og rektumcancer.

Resultater Preoperativt tidsforbruk for både kolon- og rektumcancerpasienter er redusert. Den største reduksjonen i tidsforbruk finner vi hos rektumcancerpasienter som får preoperativ strålebehandling (reduksjon i totaltid fra 147 til 126 døgn; p ≤ 0.01). Total ventetid hos pasienter med koloncancer ble signifikant redusert med 8 døgn (fra 43 til 34 døgn; p= 0.04).

Fortolkning Vi har vist at en omlegging av rutiner til mer strømlinjeformet pasientflyt har gitt kortere tidsforbruk fra pasienten henvises til operasjon foretas både for kolon- og rektumcancer.

Denne gjennomgangen viser også hvor det er rom for forbedringer, ikke minst hvor tverrfagligheten er stor og flere undersøkelser og behandlingsmodaliteter skal koordineres.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 233

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

112

HAR REKTUMCANCER OVERLEVELSE OVERGÅTT COLONCANCER OVERLEVELSE? EN SAMMENLIGNING I EN NASJONAL KOHORT. Nedrebø BS1, Søreide K1, 2, Tandberg-Eriksen M3, Dørum LM4, Søreide JA1, 2, Kørner H1, 2 Stavanger Universitetssykehus, Kirurgisk avdeling, Postboks 8100, 4097 Stavanger 2 Institutt for kirurgiske fag, Universitetet i Bergen 3 Oslo Universitetsykehus, Ullevaal, Kirurgisk avdeling 4 Kreftregisteret, Montebello, Oslo 1

Bakgrunn De siste 15 årene er det blitt satt inn ulike tiltak for å forbedre behandligen av rektum cancer.

For coloncancer har det vært mindre endringer. Vi har analysert endringer i overlevelse for colon- og rektum cancer operert med Kurativ intensjon over en 10 års periode i en nasjonal kohort.

Metode Alle pasienter i Norge diagnostisert med adenocarcinom i colon eller rektum i tidsrommet 1994-2003 (n= 31 167) ble identifisert fra Kreftregisteret og Rektumcancer registeret. 5-års overlevelsesdata ble hentet ut fra folkeregisteret. Vi har sammenlignet 5 års overlevelse i kohorten fra 1994-1996 (periode 1) med kohorten fra 2001-2003 (periode 2) med hensyn til alder, stadium og lokalisasjon.

Resultater Studien inneholdt 19053 pasienter som ble operert med kurativ intensjon. 5års overlevelse for colon (56% vs 60%; p= 0.024) og rektumcancer (58% vs 64 %; p= 0.003) ble forbedret i løpet av studien. I siste studieperiode var overlevelsen for rektumcancer signifikant høyere (p<0.001). Den største forbedringen i overlevelse så man hos pasienter med lymfeknutemetastaser.

Konklusjon Prognosen for colorektal cancer har økt signifikant i et nasjonalt perspektiv, og signifikant mer for rektumcancer. Vi tror at dette hovedsaklig skyldes implementering av nye behandlingsstrategier for rektumcancer

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 234

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

113

ELEMENTER FRA EN BRED GERIATRISK VURDERING KAN PREDIKERE POSTOPERATIVE KOMPLIKASJONER HOS ELDRE PASIENTER MED KOLOREKTAL KREFT B. Rønning1, SR. Kristjansson1, MS. Jordhoy2, A. Nesbakken3, A. Bakka4, TB. Wyller1 Universitetet i Oslo, Geriatrisk avd., Oslo universitetssykehus, Ullevål, 0407 Oslo 2 Onkologisk avd., Sykehuset Innlandet Gastrokirurgisk avd., Oslo universitetssykehus, 3Aker og 4Akershus universitetssykehus 1

Bakgrunn: Behandling av eldre kreftpasienter kan være utfordrende på grunn av komorbiditet, polyfarmasi, redusert funksjonsnivå eller kognitiv svikt. Bred geriatrisk vurdering (engelsk Comprehensive Geriatric Assessment, CGA) brukes til å evaluere eldre pasienters helsetilstand, og kartlegger komorbiditet, medikamentbruk, funksjonsnivå, ernæringsstatus, kognitiv funksjon og depresjon. Innen fagfeltet geriatrisk onkologi er det foreslått å innføre CGA rutinemessig ved vurdering av kreftpasienter over 70 år (1). CGA kan avdekke klinisk informasjon av betydning for behandling og prognose, men det er gjort få studier som omfatter kirurgiske kreftpasienter. Videre er en full CGA tid- og ressurskrevende å implementere i den kliniske hverdag. Vi ønsket derfor å studere om enkeltelementer i CGA kan predikere postoperative komplikasjoner hos eldre med kolorektal kreft, og om alder og ASA-klassifisering har prediktiv verdi for samme utfall.

Materiale og metoder: 182 pasienter >70 år operert elektivt med reseksjon av kolorektal kreft gjennomgikk en preoperativ CGA, med validerte skjemaer for å skåre komorbiditet (Cumulative Illness Rating Scale) funksjonsnivå (Barthel Index og Nottingham Extended Activities of Daily Living), kognitiv funksjon (Mini Mental Status Evaluering), ernæringsstatus (Mini Nutritional Assessment) og depresjon (geriatrisk depresjonsskala).

Skårene for hvert element ble kategorisert etter etablerte kriterier. Postoperative komplikasjoner ble retrospektivt skåret som milde (grad I), potensielt livstruende og/eller som førte til varig funksjonsnedsettelse (grad II og III), eller dødelige (grad IV) basert på Claviens klassifisering (2). Utfallsvariablene ble definert som ”alvorlige” komplikasjoner (grad II eller høyere) versus ”milde/ingen” komplikasjoner, og ”alle” versus ”ingen” komplikasjoner.

Statistisk signifikante forklaringsvariabler inngikk i en logistisk regresjonsanalyse.

Resultater: Pasientenes median alder var 80 (variasjonsbredde 24) år, 78 (40 %) var menn og 53 (27 %) hadde rektumcancer. 109 (58 %) fikk postoperative komplikasjoner. I multivariate analyser var alvorlig komorbiditet (OR=5,3, 95 % KI: 2,1-13,4) og rectumcancer (OR=2,9, 95 % KI: 1,4-5,7) uavhengige prediktorer for ”alvorlige” komplikasjoner.

Funksjonsnivå (OR=4,0, 95 % KI: 1,3-12,9), depresjon (OR=3,7, 95 % KI: 0,9-14,1) og rectumcancer (OR=3,3, 95 % KI: 1,5-7,1) var uavhengige prediktorer for ”alle” komplikasjoner. Alder og ASA-klassifisering var ikke assosiert med noen av utfallene.

Konklusjon: CGA er nyttig for å vurdere operasjons risiko hos eldre pasienter med kolorektal kreft. I vårt materiale var nedsatt funksjonsnivå, alvorlig komorbiditet, depresjon og rectumcancer – men ikke ASA-skår eller alder – selvstendige prediktorer for utvikling av postoperative komplikasjoner Referanser 1. Extermann M, Hurria A. Comprehensive Geriatric Assessment for Older Patients With Cancer. J Clin Oncol 2007; 25(14): 1824-31.

2. Clavien PA, Sanabria JR, Strasberg SM. Proposed Classification of Complications of Surgery With Examples of Utility in Cholecystectomy. Surgery 1992; 111(5): 518-26.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 235

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

114

TÅLER PASIENTER OVER 80 ÅR MED LOKALAVANSERT RECTUMCANCER MULTIMODAL BEHANDLING? Mariathasan AB1, Larsen SG1, Dueland S2, Giercksky K-E1 Seksjon for kirurgisk onkologi, Rikshospitalet-Radiumhospitalelet, OUS. 2Onkologisk avd, DNR. 1

Innledning: Multimodal terapi hos eldre med lokalavansert rektumcancer er blitt mer vanlig (1). Vi har ønsket å evaluere i hvilken grad pasienter over 80 år kan ha nytte av behandlingen.

Materiale og metode: I tidsperioden 2002 til 2008 har 19 pas. over 80 år med lokal avansert primær rektum cancer fullført 50 Gy bekkenbestråling med intensjon om etterfølgende radikal kirurgi. Alle gjennomgikk utredning inklusive MR bekken og ble evaluert av multidisiplinært team.

Resultater: Median alder var 81 år (80 – 87). De fleste pasientene tålte radioterapien godt, og strålerespons ble evaluert med MR. 15 pasienter hadde T4 cancer og 4 hadde T3 cancer før bestråling. 14 ble senere operert, 5 fikk ikke ytterligere tumorrettet behandling. Fire av pasientene hadde lungemetastaser på operasjonstidspunktet, 6 fikk påvist metastaser senere.

Ingen av de opererte har så langt fått påvist residiv. Median levetid etter start av strålebehandling var 12 mnd (4 – 74). Av de undersøkte er 9 pasienter i live i juni 2009.

Seks pasienter fikk postoperative komplikasjoner, ingen fatale.

Konklusjon: Mange 80-åringer med lokalavansert rektumcancer kan gjennomføre en multimodal behandling. De bør ha samme utredning og evaluering av multidisiplinært team som yngre pasienter (2).

Reference List (1) Larsen SG, Wiig JN, Tretli S, Giercksky KE. Surgery and pre-operative irradiation for locally advanced or recurrent rectal cancer in patients over 75 years of age. Colorectal Disease 2006;8(3):177-85.

(2) Farquharson SM, Gupta R, Heald RJ, Moran BJ. Surgical decisions in the elderly: the importance of biological age. J R Soc Med 2001 May;94(5):232-5.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 236

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

115

ANEMI PÅ DIAGNOSETIDSPUNKTET FOR COLORECTAL CANCER. PREVALENS OG PREDIKTIVE FAKTORER FOR ANEMI. Karlsen V, Edna T-H, Jullumstrø E Kirurgisk avdeling, Sykehuset Levanger og Enhet for anvendt klinisk forskning, IKM, DMF, NTNU. Bakgrunn: Sammenhengen mellom cancer i proximale del av colon og anemi er velkjent, men det er publisert lite rundt dette temaet, og de studiene som finnes, har relativt små volum. Vi ønsket å se på prevalensen av anemi ved diagnose av colorectal cancer. I tillegg ønsket vi å undersøke hvilke faktorer som var assosiert med anemi.

Pasienter og metode: Studien inkluderte alle pasienter som er blitt innlagt for adenocarcinom i colon og rectum ved Sykehuset Levanger i tidsrommet 1980 til og med 2004. Totalt ble 1194 pasienter innlagt.

Fem ble ekskludert grunnet manglende hemoglobinmåling på diagnosetidspunktet. Studien omfattet de resterende 1189 pasienter.

Vi definerte anemi etter WHO’s kriterier, med grense på 13 g/dl for menn og 12 g /dl for kvinner.

Resultater: Anemi ble registrert hos 48% (567/1189) på diagnosetidspunktet. Prevalensen av anemi varierte med lokalisasjonen og var 75% når lokalisasjonen var i coecum og ascendens, 57% i transversum, 39% i descendens, 40% i sigmoideum og 30% i rectum. I en multivariat, logistisk regresjonsanalyse var følgende faktorer assosiert med anemi: Avansert T-stadium, økende alder og lokalisasjon proximalt i colon og rectum. N-stadium og M-stadium var ikke signifikant assosiert med anemi i denne analysen.

Konklusjon: Halvparten av alle med colorectal cancer hadde anemi på diagnosetidspunktet. Av alle med tumor i coecum og ascendens hadde ¾ anemi. I tillegg til proximal lokalisasjon var økende alder og avansert T-stadium assosiert med anemi.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 237

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

116

BEHANDLING AV PSEUDOMYXOMA PERITONEI VED RADIUMHOSPITALET GJENNOM 15 ÅR. Sørensen O1, Larsen SG1, Flatmark K1, Wiig JN1, Rønning GA1, Reed W2, Giercksky K-E1 Seksjon for kirurgisk onkologi, 2Patologisk-anatomisk avdeling, RikshospitaletRadiumhospitalelet, OUS. 1

Bakgrunn: Pseudomyxoma peritonei (PMP) er en malign tilstand med slimproduserende svulstvev i peritoneum fra primærtumor i appendiks vermiformis. Sykdommens naturlige forløp er langsom progresjon til død pga følgetilstander av høyt abdominaltrykk. Historisk behandling var repeterende palliativ debulking med sikkert residiv og økende risiko for komplikasjons ved hvert påfølgende inngrep. Sykdommen deles histologisk inn i disseminert peritoneal adenomucinose (DPAM), peritoneal mucinøs carcinomatose (PMCA) og en intermediær form (PMCA-I) (Ronnets klassifikasjon).

Materiale: PMP er behandlet ved vårt sykehus fra 1994 med maksimal cytoreduktiv kirurgi og etterfølgende intraabdominal kjemoterapi. De første årene ble cellegift gitt ved installasjon i bukhulen over 5 dager postoperativt (EPIC) og fra 2003 som varm cellegift peroperativt i buken (HIPEC). 89 pasienter er behandlet for PMP med cytoreduktiv kirurgi og intraabdominal kjemoterapi, 54 EPIC og 42 HIPEC. Seks pasienter har fått totalt 7 kombinerte behandlinger for residiv.

Resultater: Resultater fra behandlingen gjennom 15 år med vekt på residiv, overlevelse, komplikasjoner og ressursbruk presenteres.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 238

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

117

PERITONEAL CARCINOMATOSE – ERFARINGER MED MAKSIMAL CYTOREDUKTIV KIRURGI OG HIPEC. Larsen SG1, Rønning GA1, Sørensen O1, Flatmark K1,Wiig JN1, Dueland S1, Giercksky K-E1 Seksjon for kirurgisk onkologi, 2Onkologisk avd, Rikshospitalet-Radiumhospitalelet, OUS.

1

Bakgrunn: Peritoneal carcinomatose forekommer hos ca 10 % av pasienter med colorektal cancer og har ubehandlet kort median overlevelse (6 mnd). Systemisk kjemoterapi har økt median overlevelse til nesten 2 år, og publiserte studier indikerer at cytoreduktiv kirurgi og intraperitoneal kjemoterapi ytterligere kan øke overlevelsen for denne pasientgruppen.

Materiale: Fra april 2003 er det utført maksimal cytoreduktiv kirurgi og hyperterm intraperitoneal kjemoterapi (HIPEC) hos 32 pasienter med carcinomatose fra colorektal cancer (alle lokalisasjoner fra coecum til rectum). Virksomheten er økende og alle helseregioner har henvist pasienter. Median alder er 54,5 år (32-66). 90 % av pasientene har gjennomgått 1.linje kjemoterapi før kirurgi og over 38 % også 2. linjes kjemoterapi.

Pasientene har hatt kjent malign lidelse i colon median 22 mnd (2-124) og kjent carcinomatose 6,5 mnd (1-52) før HIPEC. Resultater: Inngrepene bestod av cytoreduktiv kirurgi med partiell eller total peritonectomi og nødvendige organreseksjoner. Sykdomsomfang bedømt med Peritoneal Cancer Indeks var 13/39 (3/39–25/39) og median operasjonstid 405 minutter (290–815). HIPEC ble gitt direkte etter cytoreduktiv kirurgi hos 22, seinere hos 10 (1-99 dager). Det ble gitt perfusjon med Mitomycin C 54-70 mg, median temperatur ved ut-katetere 41.0 °C (39,5 -41,5), perfusjonstid 90 min (60-90) og flow 3.0 liter/min (1.0-4.0). Liggetid var median 13 dager (7-57). Åtte pasienter hadde komplikasjoner (lungeemboli 3, fistel 3, abscess 2), og det var ingen 3 måneders mortalitet. Seks pasienter er døde median 23 mnd. (9-32) etter HIPEC, mens resten lever. Observasjonstiden fra kjent carcinomatose er median 16 mnd. (3-65).

Konklusjon: Cytoreduktiv kirurgi og HIPEC synes å være effektivt hos en selektert gruppe pasienter og kan gi livsforlengelse og symptomutsettelse ved en tilstand med få alternative behandlingsmuligheter. Behandlingen vil fortsatt en tid være eksperimentell. Det hadde vært ønskelig med raskere henvisning ved synkron kolorectal cancer uten systemiske metastaser.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 239

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

118

KVALITETSSIKRING AV INNFØRING AV LAPAROSKOPISK KIRURGI FOR TARMLIDELSE HAR VIST TILFREDSSTILLENDE MÅL FOR MORBIDITET OG PRIMÆRE ONKOLOGISKE RESULTATER Storli K1, Furnes B1, Hjelmeland B1, Iversen K,1 Burckhardt G1 Søndenaa K1,2 Kirurgisk avdeling, Haraldsplass Diakonale Sykehus, 5009 Bergen 2 Institutt for kirurgiske fag, Universitetet i Bergen, 5021 Bergen

1

Introduksjon. Åpen radikal kirurgi ved colon cancer er rapportert å bety bedret overlevelse.

Laparoskopisk kirurgi må i så fall vise seg å være på høyde med resultatene etter åpen kirurgi hvis den skal ha en plass i cancer kirurgien. Antall påviste lymfeknuter i preparatet er et indirekte mål for slik radikalitet. Likedan må denne form for kirurgi både ved malign og benign sykdom, kunne vise til minst like gode resultater for morbiditet og liggetid som ved åpen kirurgi dersom de økte utgiftene skal kunne rettferdiggjøres.

Metode. Fra våren 2007 har 111 pasienter fått utført en laparoskopisk prosedyre for tarmlidelse. Laparoskopisk assistert colectomi (LAC) for cancer ble utført hos 65 pasienter som utgjorde 31,5% av reseserte pasienter. Gjennomsnittsalderen for disse var 72 år. To pasienter med avansert cancer i stadium IV fikk kun stomi. Dessuten ble 44 pasienter operert for benign sykdom som colonpolypp, divertikulose, Mb Crohn, sigmoid volvolus, lymfom og endometriose.

Resultater. Etter reseksjon for colon cancer ,stadium I-IV , hadde 80% av pasientene  12 lymfeknuter i preparatet. Hos alle med laparoskopisk prosedyre ble 9% reoperert mot 20% ved åpen kirurgi. Mortaliteten var 1% ved laparoskopiske inngrep mot 4% ved åpen kirurgi.

Liggetiden var tilsvarende 5.8 og 11.2 dager ved komplikasjonsfrie inngrep.

Konklusjoner. Foreløpig er våre indirekte mål for onkologisk tilfredsstillende prosedyre oppnådd, men det er for kort tid i vårt colon cancer prosjekt, startet i 2007, til å kunne analysere 3-års sykdomsfritt intervall eller om resultatene er bedret i forhold til historiske materialer. Komplikasjonsraten for laparoskopiske reseksjoner er noe bedre enn angitt i litteraturen. Vi synes derfor at definerte onkologiske prinsipper og minimal morbiditet skal etterstrebes og dermed ligge til grunn for opplæring i laparoskopisk kirurgi.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 240

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

119

ERFARINGER MED LAPAROSKOPISK COLONKIRURGI VED SYKEHUSET BUSKERUD, VESTRE VIKEN HF, I PERIODEN 2000-2009 Dagenborg VJ1, Helander R2, Olsen OC2, Jacobsen U2 LIS gastrokirurgisk avdeling, Sykehuset Buskerud, Vestre Viken HF, 3004 Drammen 2 Overlege gastrokirurgisk avdeling, Sykehuset Buskerud, Vestre Viken HF, 3004 Drammen 1

Bakgrunn: Sykehuset Buskerud har fra slutten av 90-tallet utført laparoskopisk colonkirurgi.

Fra 2003 til 2007 var sykehuset med i CRC Lap studien. Fra 2007 ble laparoskopi valgt som standard metode ved colonkirurgi. Årlig gjøres ca 90 colonreseksjoner ved vårt sykehus. I 2003 ble ca 9 % av alle colonreseksjoner gjennomført laparoskopisk mot 64 % i 2008.

Formål: Presentere tall og erfaringer før og etter innføring av laparoskopi som standardmetode ved colonkirurgi.

Metode/materiale: Retrospektiv gjennomgang av pasientdatabaser. Vi har begrenset oss til operasjonskoder for ileocøcalreseksjon, høyresidig hemicolectomi, transversumreseksjon, venstresidig hemicolectomi og sigmoideumreseksjon. Det er siden 2003 gjort totalt 584 colonreseksjoner, av disse er 164 utført laparoskopisk. Alle rectuminngrep er ekskludert i denne sammenheng.

Konklusjon: Som tidligere vist er laparoskopisk colonkirurgi teknisk krevende. Det krever etter vår mening en systematisk metode og opplæring. Vi mener følgende forutsetninger må være oppfylt for å kunne drive laparoskopisk colonkirurgi som rutineinngrep med gode resultater: 1. Standarisert operasjonsteknikk.

2. Tilstrekkelig med operatører som behersker metoden, slik at den kan benyttes som standardmetode til enhver tid.

3. Et tilstrekkelig antall pasienter for å oppnå og vedlikeholde ferdigheter.

4. Team arbeid.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 241

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

120

LAPAROSKOPISK COLONKIRURGI. VIDEODEMONSTRASJON AV OPPSETT OG OPERATIV TEKNIKK Helander R., Dagenborg VJ., Olsen OC. Gastrokirugisk seksjon, Sykehuset Buskerud, Vestre Viken HF Bakgrunn: Ved elektive reseksjoner av benigne og maligne tilstander i colon har laparoskopi vært avdelingens standardmetode siden 01.01.2008. Laparoskopisk reseksjon av colon er etter hvert en veldokumentert og trygg metode, men teknisk krevende og med en lang læringskurve. Avdelingen har erfaring med laparoskopiske colonreseksjoner fra slutten av -90 tallet, og vi ønsker i denne videodemonstrasjonen å presentere vårt foretrukne oppsett og kirurgiske teknikk.

Metode: Videodemonstrasjon av pasientleiring, oppsett på operasjonsstue og kirurgisk teknikk eksemplifisert ved laparoskopisk høyresidig hemikolektomi.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 242

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

121

LANDEMERKE VED LAPAROSKOPISK HØYRESIDIG HEMICOLEKTOMI Spasojevic M, Ignjatovic D, Krohn-Hansen G, Nesgaard JM, Sund S, Bojan M Kirurgisk avdeling, Sykehuset I Vestfold Tønsberg, 3103 Tønsberg Bakgrunn: Kirurgisk teknikk ved laparaskopisk høyresidig hemikolektomi har gjennomgått vesentlig standardisering basert på kirurgisk erfaring. I det siste har trunkus gastrocolicus blitt anbefalt som anatomisk landmerke ved laparoskopisk høyresidig hemikolektomi.

Mål: Målet med denne studien var å vurdere trunkus gastrocolicus egenskaper som mulig anatomisk landmerke ved laparoskopisk høyresidig hemikolektomi og særlig for å identifisere nærliggende arterier.

Metode: Studien ble utført på 42 voksne kadaver (16 man og 26 kvinne, 47-83 år). Det ble brukt 2 metoder for å fremstille a. mesenterica superior og tilhørende grener. Korrosive preparater (30 tilfeller) og anatomisk disseksjon i formalin fikserte kadaver(12 tilfeller).

Resultat: I 34 (81%) tilfeller ble det påvist trunkus gastrocoelicus. Blant disse, fant man i 19 tilfeller (55,9%) art colica dextra som den mest nærliggende arterie. Art colica dextra passerte i gjennomsnitt 3,6 millimeter fra trunkus gastrocolicus. I de fleste tilfellene arterie som lå nærmest til trunkus gastrocolicus gikk nedenfor og parallelt med trunkus gastrocolicus.

Dessuten har en signifikant andel arterier krysset trunkus gastrocoelic (11,7%).

Konklusjon: Selv om trunkus gastrocolicus er en konstant anatomisk struktur, kan den være vanskelig å identifisere pga. nær relasjon til art. colica dextra. Dermed anbefaler man vena colica superior dextra som landmerke for å identifisere trunkus gastrocolicus.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 243

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

122

ANASTOMOSELEKKASJE ETTER PRIMÆRANASTEMOSE VED KOLOREKTAL CANCER KIRURGI: EN UTFORDERING Chaudhry M, Rancinger P, Gondal G Gastrokirurgisk avdeling, Sykehuset Østfold HF Introduksjon Anastomoselekkasjer etter kolorektal kirurgi ligger på 3-6 %. Kjønn, kolon divertikulose, sepsis, røyking, overforbruk av alkohol, ASA-score og lokalisasjon av anastomoser har vist seg å være risiko faktorer for anastomoselekkasjer. Det er ikke avgjørende for lekkasjene om anastomosene er sydd med hånd eller maskinelt.

Formålet er å kartlegge forekomst av anastomoselekkasjer og mulige årsaksfaktorer for å forbedre kvaliteten på våre behandlingsrutiner.

Materiale og metode Det er gjort en retrospektiv gjennomgang av pasientjournaler der pasientene har blitt opreret for kolorektal cancer med primær anastomose i perioden 2003-2008.

Vi mistenkte anastomose lekkasje når pasienten var klinisk dårlig og radiologisk beskrivelse ga mistankte om anastmoselekkasje. Vi har sett etter om alder, kjønn, akutt eller elektive inngrep har hatt noe innvirkninger på anastomoselekkasjene, samt om håndsydd- eller maskinsydd anastomose er en likeverdig metode. Ved mistanke om anastomoselekkasje, har vi sett på om stigning av CRP, klinisk undersøkelse, CT, røntgen kolon eller oversikt abdomen er pålitelige parametere for å stille indikasjon for reoperasjon. Klinisk undersøkelse alene eller sammen med stigning i CRP og/eller positiv radiologi ble grunnlag for reoperasjon. Vi definerte signifikant CRP stigning når CRP steg med over 100 enheter fra forrige dags måling. Der radiologen hadde beskrevet positiv funn etter CT eller røntgen kolon, ble denne vurderingen vektlagt i forhold til endelig avgjørelse for reoperasjon.

Resultater: 349 pasienter ble inkludert i studien, (170 menn 49 %). Median alder 71 år spredning (2795). Elektive operasjoner 286 (82 %). Åpen kirurgi 314 (90 %).

28 (8 %) pasienter ble reoperert ved mistanke om anastomoselekkasje, kun 24 (6.9 %) hadde lekkasje. 16 (67 %) personer med lekkasje var menn. 14 (58 %) av personer hadde lekkasje etter elektiv operasjon.

Lekkasje ved håndsydd anastomose var 6 (25 %), maskinelt 15 (63 %) og kombinert 3 (13 %). 12 (50 %) av anastomoselekkasjene var side-til-side maskinsydd. 6 (25 %) var ende -til ende enkeltlag håndsydd.

Anastomoselekkasje forekom mediant med 7 dagers spreding (2-12). 20 (83 %) personer med lekkasje hadde signifikant CRP stigning. 3 (15 %) av CT undersøkelser var falsk positive.

Mortalitet hos pasienter operert for lekkasje var 13 %.

Konklusjon: Vi har for høy forekomst av anastomoselekkasje. Flere maskinelt sydde anastomser sviktet.

Mulig forklaring kan være upresis håndtering av utstyr. Høy beredskap mht reoperasjon er nødvendig, men før man stiller indikasjon for reoperasjon bør CT undersøkelse, CRP stigning og klinisk undersøkelse vurderes nøye sammen.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 244

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

123

KIRURGISK BEHANDLING AV RECTUMPROLAPS. ET 10 ÅRS MATERIALE. Gleditsch, D. Olsen, OC. Kirurgisk avdeling, Gastrokirurgisk seksjon, Sykehuset Buskerud, 3004 Drammen.

Bakgrunn.

Laparoskopisk suturrectopeksi ble innført som foretrukken operasjonsmetode ved eksternt rectumprolaps i vår avdeling i 1998 fordi vi anså metoden som skånsom og beheftet med liten risiko for komplikasjoner. Vi presenterte våre foreløpige erfaringer med metoden hos 9 pasienter på Kirurgisk Høsttmøte i 1998 men kunne ikke evaluere resultatene på grunn av kort observasjonstid. For å bedømme langtidsresultatene har vi gjennomført en retrospektiv undersøkelse av alle de operasjonene som er utført for rectumprolaps i vår avdeling i 10-års perioden 01.01.1998 til 31.12.2007.

Metode.

Undersøkelsen er utført ved utsendelse av spørreskjema til pasientene samt gjennomgang av journaler og operasjonsprotokoller. I spørreskjemaet er pasientene spurt om funksjonsforstyrrelser som inkontinens eller obstipasjon, avføringshyppighet, diskriminasjon, bruk av laksantia, smerter ved defekasjon, recidiv av prolaps og tilfredshet med resultatet.

Materiale.

Materialet omfatter totalt 60 pasienter, hvorav 51 kvinner og 9 menn.

Totalt 81 operasjoner er registrerte. 46 pasienter ble operert 1 gang, 7 pasienter 2 ganger og 7 pasienter 3 ganger. Laparoskopisk suturrectopeksi utgjorde 42 operasjoner.

Det ble gjort 13 åpne suturrectopeksier, hvorav 5 var konverteringer fra laparoskopi. 2 ble konvertert på grunn av blødning, 2 på grunn av adherenser og 1 på grunn av colonperforasjon.

Det ble gjort 6 andre colorectale reseksjoner eller stomioperasjoner, 15 Delormes operasjoner, 4 anopeksier a.m. Longo og 1 analcerclage a.m. Thiersch. 17 pasienter var døde på registreringstidspunktet, hvorav 13 av de Delormes opererte. 35 pasienter har besvart spørreskjemaet.

Resultater.

Ved laparoskopisk rectopeksi er det registrert recidiv etter 18 operasjoner ( 43% ). 4 pasienter fikk utført laparoskopisk rectopeksi 2 ganger. 3 av disse fikk recidiv etter 2 gangs rectopeksi.

Ved åpen suturrectopeksi er det registrert recidiv etter 2 operasjoner ( 15% ). Ingen av de Longoopererte hadde et tilfredsstillende resultat og alle 4 ble reoperert med andre metoder.

Av komplikasjoner er det registrert 1 stenosering etter Delormes operasjon, 1 subcutant emfysem, 1 sårruptur, 1 UVI, 1 tynntarmsileus, 1 tynntarmsperforasjon, 1 colon transversum perforasjon og 1 sigmoideumperforasjon. Sistnevnte ble reoperert med Hartmanns operasjon og døde 20 dager etter primæroperasjonen Der var ingen annen perioperativ mortalitet i materialet.

5 av komplikasjonene oppsto etter laparoskopiske inngrep og 3 etter åpen operasjon. Uavhengig av operasjonstype oppga 18 pasienter å være fornøyd med resultatet, 14 var ikke fornøyde.

Diskusjon.

Rectumprolaps kan være en vanskelig tilstand å behandle og det finnes ingen konsensus om optimal behandlingsmetode. Valg av metode kompliseres av at mange av pasientene er eldre og skrøpelige, samt at rectumprolaps ofte ledsages av colorectale funksjonsforstyrrelser som fekal inkontinens eller obstipasjon. Metoder som har vist seg å gi lav residivfrekvens har ofte medført økte funksjonsforstyrrelser, spesielt obstipasjon. Operasjoner som i mindre grad påvirker tarmfunksjonen har til gjengjeld vært forbundet med høyere risiko for recidiv av prolaps.

Konklusjon.

Laparoskopisk suturrektopeksi er en skånsom operasjonsmetode som kan utføres på de fleste pasienter med rectumprolaps, såfremt det ikke er uttalte anatomiske forandringer i bekkenet.

Også skrøpelige pasienter kan opereres med lav komplikasjonsfrekvens og mortalitet.

Vi synes recidivfrekvensen etter laparoskopisk rectopeksi i vårt materiale er for høyt og vil i større grad anvende reseksjonskirurgi ved recidiver. Vi følger også utviklingen av nye peksiteknikker som er utviklet i de senere år.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 245

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

124

RESIDIV ETTER OPERASJONER FOR EKSTERNT RECTUMPROLAPS ETTER DELORME`S OG ALTEMEIER`S OPERASJON Førland DT, Johnson E, Johannessen H-O Gastrokirurgisk avdeling, Oslo Universitetssykehus, Ullevål HF, Kirkeveien 166, 0407 Oslo.

Bakgrunn: Hensikten var å evaluere residiv etter operasjoner for rectumprolaps ved bruk av perineal tilgang, Delorme`s og Altemeier`s operasjon.

Material og Metode: I perioden 1988-2009 ble 68 pasienter operert for eksternt rectumprolaps med perineal tilgang. 17 pasienter ble ekskludert grunnet manglende kliniske opplysninger eller kort oppfølgingstid. 28 kvinner og 1 mann fikk utført Delorme`s operasjon (1988-2004), 21 kvinner og 1 mann fikk utført Altemeier`s operasjon (1999-2009). Median alder ved Delorme`s operasjon var 79 (22-95) år og ved Altemeier`s operasjon 83 (46-91) år.

Det primære var å undersøke om det forelå forskjell i residivrate.

Resultater: Median prolapslengde ad modum Delorme var 10,3 (5,2-15) cm og ved Altemeier 10,3 (5,2-20) cm. Median oppfølgingstid var henholdsvis 91 (16-212) mndr og 31 (14-96) mndr. (p<0.0001). Postoperativt døde innen 30 dager var 2 av 34 (Delorme) og 1 av 34 (Altemeier). Komplikasjoner: Delorme 2 av 29, en hadde hematom og en blødning (reoperert) i anastomsen. Altemeier 2 av 22, en med defekt i anastomosen (konservativt behandlet) og en med sepsis (antibiotika). Median tid til først residiv ved Delorme var 12 (3108) mndr. og ved Altemeier 6 (2-30) mndr. (p<0.09). Antall med førstegangs residiv; Delorme 21 av 29 (72 %) og Altemeier 8 av 22 (36 %) (p<0.02).

Konklusjon: Operasjon med perineal tilgang bør fortsatt være et tilbud hos gamle og skrøpelige pasienter hvor laparascopisk reseksonsrektopeksi ikke er aktuelt. Vi mener det er en trend i lavere residivrate for pasienter operert med Altemeier`s operasjon enn ved Delorme`s operasjon.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 246

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

125

LAPAROSKOPISK SUTURRECTOPEXI. Olsen, OC. Gleditsch, D. Helander, R Kirurgisk avdeling, Gastrokirurgisk seksjon, Vestre Viken, Sykehuset Buskerud, 3004 Drammen.

Bakgrunn: Vi presenterer i år vårt 10 års materiale for rectumprolaps. Rectumprolaps er en relativt sjelden forekommende lidelse og det er få randomiserte studier med tilfredsstillende antall pasienter og follow up. I siste Cochrane review fra 2009 er det inkludert 12 randomiserte studier med til sammen 380 pasienter. Ingen anbefalt metode er identifisert, større studier med lengre follow up etterlyses.

Metode: Vi presenterer vår laparoskopiske metode med video. Metoden er beskrevet av dr. L. Påhlmann i 1996. Prinsippet er å dele serosa pararectalt kun fra høyre side ned til omslagsfolden, dissekere i det mesorectale plan i midtlinjen til i nivå med os coccygeus.

Begge sideligamenter konserveres. Adheranser som forhindrer full reponering av prolapset deles dersom det forligger. Til slutt settes 5 eller 6 enkeltstående suturer mellom den presacrale facie og mesorectum.

Diskusjon: Vi har i vårt pasientmateriale relativt høy residivfrekvens. Dette kan bero på flere faktorer. Sammenlignet med de studiene som inngår i Cochrane Review har vi lang observasjonstid og høy gjennomsnittsalder. Vi har som de fleste lavt volum og har hatt en læringskurve på metoden. En svakhet har vært ufullstendig disseksjon i det mesorectale plan spesielt hos de første pasientene, en annen for beskjedne tak i mesorectum. Vår erfaring er at laparoskopisk tilgang er godt egnet for de eldste og de med større grad av comorbiditet, men det er også de som har høyest residivrate. Vi har endret strategi i de senere år med større vekt på preoperativ seleksjon til primær reseksjonsrectopexi som også er førstevalg ved residiv, i tilegg har vi perfeksjonert vår metode. Vi vil også vurdere å implementere noen av de nye laparoscopiske metoder som ventral rectopexi..

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 247

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

126

LANGTIDSRESULTAT ETTER SEKUNDÆR PLASTIKK FOR FØDSELSINDUSERT SFINKTERSKADE Johnson E, Carlsen E, Steen T, Hjorthaug JOB, Tandberg Eriksen M, Johannessen H-O Gastrokirurgisk avd., Oslo Universitetssykehus, Ullevål HF O407 Oslo Bakgrunn: Skade av eksterne analsfinkter forekommer ved ca. 5% av vaginalfødsler. Flere kvinner i denne gruppen får senere varierende grad av inkontines for luft og avføring. Kirurgi kan hjelpe disse pasientene og vårt langtidsmateriale med obervasjonstid mer enn 5 år presenteres.

Materiale og metode: For 27 av 35 kvinner (77%) med median alder 39 (29-71) år ble fra februar 1996 til april 2004 ble operert for sfinkterskade med hovedsakelig overlappende sfinkterplastikk. Prospektive data om kontinensforhold (inkontinens skåre) preoperativt, og etter relativt kort og lang observasjonstid ble innhentet. Ved lang observasjonstid ble opplysningene hovedsakelig innhentet via telefonintervju. Pasientene ble også delvis evaluert med anal ultralyd (n=23), manometri (n=24), nevrofysiologiske undersøkelser (PNTML, nåle EMG) (n=13). Blant 27 vaginalfødsler forelå forløsninger med tang (n=4) og vacum (3) og setefødsel (n=2). Median antall fødsler var 2 (1-4). Basert på ultralyd (n=23) og peroperative funn forelå sfinkterruptur vurdert til grad 1 (n=5), grad 2 (n=3) og grad 3 (n=19).

Ytterligere relevante prosedyrer ble utført i tre pasienter; postanal repair og senere sfinkterplastikk (n=1), sfinkterplastikk (n=1) og sacral nervestimulering (n=1).

Resultater: Pasientene ble evaluert postoperativet etter median 8.5 (2-82) måneder og 103 (62-162) måneder. Inkontinens skåre henholdsvis preoperativt og etter kort og lang obsevasjonstid var 12 (0-21), 8 (0-21) (p=0.001) og 11 (0-18). En tredjel av pasientene hadde også urininkontinens. Pasientene rapporterte følgende etter kort og lang obsevasjonstid: Helt bra 3 versus 3, bedre 18 versus 13, uendret 5 versus 8, verre 1 versus 3 pasienter. Ved kort observasjonstid hadde 21 av pasientene (77.7%) bedret kontinens sammenlinget med 16 av pasientene (59.2%) etter lang observasjonstid. Pasienter med tangforløsning (n=3) og fire av fem andre pasienter med tegn på nevrogen skade (nåle EMG (n=5), PNTML (n=1)) hadde høy initial skåre (minst 15).

Konklusjon: Forbedring av kontinensen etter sekundærplastikk for fødselsindusert sfinkterskade avtar tydelig med lang observasjonstid. Tangforløsning og nevropati synes å forsterke denne tendensen.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 248

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

127

FREMMEDLEGEMER I REKTUM Furnes B, Viste A Avdeling for akutt- og gastrokirurgi, Haukeland Universitetssjukehus, BERGEN Problemstilling: Det inviteres til en diskusjon om hvordan man ved rasjonell klinikk kan diagnostisere og fjerne fremmedlegemer i rektum.

Fremmedlegemer i rektum er ingen sjeldenhet. Det er oftere menn enn kvinner som setter inn fremmedlegemer uten å få dem ut igjen. Innsetting skjer vanligvis i forbindelse med en seksuell aktivitet, men overgrep kan også manifestere seg slik. Det kan også tenkes at dette gjøres for å stoppe diare eller som forsøk på å oppheve en obstipasjon. Det vanligste som settes inn er dildoer, men ellers forekommer det både flasker og ulike typer verktøy. Ofte har pasienten forsøkt å fjerne fremmedlegemet, med påfølgende slimhinnelaserasjoner.

Symptomene varierer fra obstipasjonsfølelse og nesten asymptomatisk til peritonitt med bretthard buk og perforasjon. Behandlingen er i utgangspunkt transanal ekstraksjon eller operasjon i narkose. Med røntgen oversikt abdomen kan man ofte visualisere og lokalisere fremmedlegemet, samt vurdere evt. fri luft. Dersom det ikke er tegn til perforasjon, forsøker man i første omgang transanal fjerning, som lykkes hos 75-100%. Det anbefales undersøkelse i benholdere, anoskopi og evt. bruk av tenger, kroker, suturer, katetre. Det er indikasjon for laparotomi ved mislykket transanal ekstraksjon, samt ved mistanke om tarmperforasjon. I første omgang forsøker en å melke fremmedlegemet nedover mot anus.

Lykkes ikke dette må det gjøres colotomi. Perforasjon forekommer hos kanskje 10% av pasientene. Skadene i rektumslimhinnen er sjelden behandlingskrevende. Sfinkterskader er også sjeldne. Den overordnede rettesnor er at pasienten håndteres med respekt.

Sykehistorie: Mann født i 1940 innlegges Kirurgisk avdeling, HUS, grunnet mistanke om fremmedlegeme i rektum. Han har flere innleggelser fra før hvor han skal ha hatt fremmedlegemer i rektum.

Denne gangen benekter pasienten at han har deltatt i plasseringen av fremmedlegemet. Han vet ikke hva som skal være plassert i rektum. Pasienten har følt seg obstipert etter at han falt bort på en benk kl 23 tre dager tidligere. Pasienten fremstår psykisk upåfallende. Ved rektaleksplorasjon palperes fremmedlegemet som er sirkulært og kan minne om en tennisball.

Buken er bløt, slik at det er liten klinisk mistanke om perforasjon. Det tas røntgen oversikt abdomen, her er det ikke tegn til fri luft og fremmedlegemet er ikke røntgentett. Digital rektal eksporasjon gir lite informasjon, man kjenner kun at fremmedlegemet er sirkulært, relativt glatt og sitter høyt. Pasienten får narkose, og alle tenkelige remedier anvendes for å få ballen ut. Til slutt må pasienten laparotomeres og vi forsøker å trykke ballen ut, men fremdeles sitter den som støpt i bekkeninngangen. Det ender med at tarmen må åpnes og etter mye strev melkes ballen ut, og tarmen kan lukkes. Fremmedlegemet viste seg å være en hard-gummiball med diameter 7cm.

Det postoperative forløp var ukomplisert.

Referanser 1. Thim T, Laurberg S, Kolorektale fremmedlegemer, Ugeskr Læger. 2006 Sep 25; 168 (39):3309-11

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 249

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

128

LAPAROSKOPISK PERITONEAL LAVAGE OG DRENASJE VED PERFORERT DIVERTIKULITT – TO KASUISTIKKER Øfsti V, Dittert R, Hauss HJ, Mjåland O Gastrokirurgisk seksjon, SSHF Kristiansand, 4604 Kristiansand Tradisjonelt sett har behandlingen av akutt sigmoideumdivertikulitt med perforasjon og peritonitt hatt en todelt tilnærming med colonreseksjon og temporær stomi og senere reanastomosering. Dette behandlingsforløpet kan være assosiert med betydelig morbiditet og mortalitet og reanastomosering utføres heller ikke i en del av tilfellene. De siste årene har flere studier presentert laparoskopisk lavage og drenasje som behandlingsalternativ ved akutt komplisert divertikulitt. Vi presenterer to kasuistikker behandlet med denne tilnærmingen.

Kasuistikk 1: 74 år gammel kvinne med kjent sigmoideumdivertikulose, irritabel tarm, fibromyalgi og hypothyreose. Tidligere kolecystektomert og variceoperert. Pas ble innlagt med 6 timers sykehistorie med perakutte, diffuse magesmerter og nærsynkope. Ved undersøkelse nedsatt allmenntilstand og generell peritonitt. Røntgen oversikt abdomen viste fri luft. Pas ble videre diagnostisk laparoskopert med funn av liten paracolisk abcess i relasjon til colon sigmoideum uten tegn til fekal peritonitt. Det ble utført lavage med 7000 ml og drenasje i form av 2 dren. Det ble gitt intravenøst antibiotika postoperativt i 1 uke. Per- og postoperativt ukomplisert forløp og pasienten ble utskrevet 7 postoperative dag.

Kasuistikk 2: 47 år gammel tidligere frisk mann. Pas ble innlagt med 2 dagers sykehistorie med nedre, belteformige abdominalsmerter. Ved undersøkelse nedsatt allmentilstand, febrilia og kliniske tegn på peritonitt i både nedre høyre og venstre kvadrant. CT abdomen for differensialdiagnostikk viste små bobler fri luft, utover dette spørsmål om Meckels divertikulitt og funn av sigmoideumdivertikler. Det ble videre utført diagnostisk laparoskopi med funn av akutt inflammasjonpreg på segment av colon sigmoideum samt små mengder blakket fri væske. Man utførte deretter lavage med 5000 ml og anla 2 dren. Pasienten fikk intravenøs antibiotika 5 dager postoperativt. Per- og postoperativt ukomplisert forløp og pas ble utskrevet 5 postop. dag.

Ref: Myers E, Hurley M, O'Sullivan GC, Kavanagh D, Wilson I, Winter DC. Laparoscopic peritoneal lavage for generalized peritonitis due to perforated diverticulitis.

Br J Surg. 2008; 95: 97-101.

Alamili M, Gogenur I , Rosenberg J Acute complicated diverticulitis managed by laparoscopic lavage (Review) Dis Colon Rectum 2009; 52:1345-9

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 250

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

129

ENDOSKOPISK ASSISTERT SIGMOIDEOSTOMI ANLEGGELSE – ALTERNATIV TIL LAPAROSKOPISK PROSEDYRE Chaudhry M, Pettersen T, Peryadi F, Rancinger P, Stordahl A, Gondal G. Gastrokirurgisk avdling, Sykehuset Østfold, Fredrikstad Innledning Anleggelse av sigmoideostomi er en velkjent prosedyre for permanent eller midlertidig fekal avledning. Indikasjon for anleggelse av sigmoideostomi gjelder for både benigne og maligne lidelser. Åpen kolostomi med kolokutane suturer ble introdusert i 1951 av Patey.

Anleggelse av kolostomi etter laparaskopisk prosedyre gir fordeler fremfor åpen teknikk, med henblikk på postoperative smerter, hurtigere gjenopprettelse av tarmfunksjon og kortere sykehusopphold. Derimot er anleggelse av endoskopisk assistert kolostomi mindre kjent og mindre teknisk krevende enn laparaskopisk.

Materiale og metode Endoskopisk assistert sigmoidostomi ble registrert fortløpende og prospektivt. I perioden desember 2008 til juni 2009 ble seks prosedyrer utført. Kolon ble tømt med klyx 240ml om morgen på operasjonsdagen. Preoperativt ble stomien markert. Operasjonene ble utført i generell narkose i gynoklogisk leie med steril dekning slik at mulighetene for konvertering var tilstedet. Et fleksibelt koloskop ble ført opp i sigmoideum. Lyskilden transluminerte premerket stomisted, huden ble eksidert sirkulært og man gikk gjennom abdominal veggen slik man gjør ved stomi anleggelse på stomi stedet. Sigmoideumslyngen ble identifisert og trukket ut via stomi åpning. Sigmoideum ble satt av og festet med mucokutane suturer. Etter at stomiene ble ferdig anlagt ble det utført skopi fra stomiens åpning for å kontrollere at det var riktig løp og at det ikke hadde forekommet rotasjon.

Resultater Seks pasienter, fem kvinner og en mann med median alder 64 år, spredning (31-84) ble operert med endoskopisk assistert sigoideostomi, der kun en måtte konverteres da vedkommende var ekstrem overvektig. To pasienter hadde fistler, en anal stenose, en cancer recti, en liggesår, en grav obstipasjon. Median operasjons tid 57 min(40-72). Stomiproduksjon med median tid 2 dager(1-5).

Konklusjon Anleggelse av endokopisk assistert sigmoideostomi er en teknisk enkel og billig prosedyre.

Metoden er minst likeverdig som laparoskopisk. Anbefales til pasienter, hvor annleggelse av sigmoidostomi er påkrevd og det ikke foreligger indikasjon til laparotmi.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 251

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

130

KOMBINERT NEDRE ABDOMINALPLASTIKK OG ENTEROSTOMI -AKTUELT SAMARBEIDSOMRÅDE MELLOM GASTRO- OG PLASTIKK KIRURG Villanger O, Audulfsson G*, Røsok B, Korvald C* Gastrokirurgisk avdeling og Plastisk Kirurgisk avdeling*, Oslo Universitetssykehus, Rikshospitalet.

Bakgrunn: Bukfedme kan føre til store utfordringer når det gjelder plassering av stomi.

Likeledes kan adipøse pasienter få problemer med feste av stomiplaten med derav stomilekkasje og kronisk hudirritasjon. Mange opplever dette som sosialt invalidiserende. På Rikshospitalet har vi siste halvår behandlet to slike pasienter som ledd i et samarbeidsprosjekt mellom plastikk- og gastrokirurg med godt resultat.

Kasuistikk 1: 54 år gammel kvinne med Morbus Crohn. I -83 utført reseksjon av colon og rektum og anlagt en lav ileorektal anastomose. Gjennomgått flere laparotomier, derav tynntarmsreseksjon av strikturer i tidligere område for avlastende ileostomi. Planlagt ny laparotomi med sannsynlig anleggelse av ende-ileostomi grunnet påviste stenoser ned mot ileorektale anastomose. Grunnet fettfolder og inndratte arr etter tidligere kirurgi utført korreksjon av buk før anleggelse av stomi. Dette ble gjort via nedre abdominalplastikk med samtidig fettsuging og flytting av navlen. 5 mnd senere utført tynntarm- og partiell rektum reseksjon og anlagt endeileostomi på en jevn bukoverflate. Postoperativt ukomplisert bortsett fra overfladisk sårinfeksjon i nedre del av abdominalsnittet.

Kasusitikkk 2: 51 år gammel kvinne med ulcerøs colitt, utført proctocolectomi og anleggelse av endeileostomi i -87. Siste 5 år betydelige lekkasjeproblem av stomi grunnet adipositas.

Fettfoldene førte til at stomiplaten kom i brett mellom hudvalkene og løsnet. Pasienten fikk august 2009 utført kirurgisk behandling med nedre abdominalplastikk, transposisjon av navle og flytting av stomi med bibehold av plassering i forhold til facien. Postoperativt ukomplisert forløp uten komplikasjoner og hjemreise 6. postoperative dag.

Kasuistikkene vil bli belyst med bildemateriale.

Diskusjon: Disse kasuistikkene er eksempler på en pasientgruppe som profiterer på tverrfaglig behandling og samarbeid med tilstøtende avdeling. Korreksjon av bukfedme vil føre til bedre plassering av stomi. Dernest at kombinasjon av abdominalplastikk og flytting av stomi i samme seanse vil være et godt behandlingsalternativ hos pasienter som har dette problemet. Beskrevne kombinasjonsbehandling bør vurderes hos utvalgte pasienter.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 252

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

131

BEKKENRESERVOAR HAR STABILE FUNKSJONELLE RESULTATER Wasmuth HH, Tranø G, Midtgård TM, Endreseth BH, Wibe A, Rydning A, Myrvold HE. Avdeling for Gastroenterologiskkirurgi, St Olavs Hospital, 7006 Trondheim. NTNU Bakgrunn: Flere studier har vist dårligere funksjonelt resultat med økende observasjonstid.

Slike studier har ofte ulike design med stor grad av frafall. De fleste er på gruppe nivå. Det finnes få kohorte studier. I denne studien har vi mange planlagte polikliniske oppfølginger.

Det medfører at pasienter kan være sine egne kontroller. Det gir igjen mulighet for sikrere og mer komplette data for vurdering av de funksjonelle resultater over tid, som var hensikten med studien.

Materiale: I perioden 1984-2007 fikk 315 pasienter anlagt et fungerende bekkenreservoar.

287 pasienter hadde Ulcerøs Colitt (UC), fem Mb Crohn (CD), syv Indeterminate Colitis (IC) og 16 colorectal cancer eller FAP. Alle pasientene er kontrollert poliklinisk med samme registreringsskjema for funksjonelle resultater og med skopi. Kontrollintervallet var omtrent hvert år de første fem år, deretter økende. 315 pasienter hadde i alt 1802 planlagte polikliniske besøk. Multivariat regresjonsanalyse etter Odinary Least Square og Time Series Cross Section der pasientene er sine kontroller, krever tre eller flere observasjoner for robust statistisk behandling. 235 pasienter hadde tilstrekkelig antall polikliniske kontroller.

Regresjonen er kontrollert for alder, kjønn, diagnose, anastomose teknikk, evt. avlastende bøyleileostomi, tidlig anastomose-komplikasjoner, pouchitt (endoskopisk verifisert), bruk av Loperamid og varighet. Andre relevante data er samlet fra journal og utgjør også en kohorte database. Alle pasienter har registrerte data.

Resultater. Gjennomsnittlig observasjons tid var 13,3 år. Tømningsfrekvens var i gjennomsnitt 5.2 pr dag. Frekvensen økte kun med 0.001 pr måned (p>0.1).Gjennomsnittlig nattlige tømminger var 0.55. Det var ingen økning: 0.000 pr måned p>0.1. 38 % av pasientene hadde aldri tømninger om natten. For kohorten med varighet 20 år eller mer var tømningsfrekvens også stabil (p=0.6). Inkontinens (både natt og dag) ble ikke påvirket av varighet; daglig inkontinens var 0.042 og ukentlig: 0.080 (ingen økning: 0.000 per uke/måned, p>0.1). Totalt hadde 6 % av pasientene daglig inkontinens, mens 11 % har nattlig.

Bivariate regresjonsanalyser med varighet til neste kontroll som uavhengig variabel viste ingen endring over tid for: urgency, langvarige tømninger, evne til å skille luft og avføring, siving, bleiebruk, perinealt eksem eller pouchitt (OR= 0.99, p= 0.14). Pouchitt ga ikke dårligere funksjon over tid i periodene mellom episodene, og episodene synes ikke å bli verre med tiden. Både daglig og nattlig frekvens økte ved pouchitt; nattlig fra 0.5 til 0.7 (p=0.001) Nattlig inkontinens økte med 0.46 episoder pr. uke (p=0.04), det var ingen økning i daglig inkontinens. Pouchitt økte OR signifikant for urgency, langvarige tømninger, siving og bleiebruk, men ikke forekomst av perinealt eksem. 100 pasienter opplevde pouchitt (gj.snitt: tre episoder). Estimert antall pasienter med pouchitt etter 20 års varighet er 43,4%. 6% av alle har kronisk pouchitt.

Kjønn påvirket ikke det funksjonelle resultat. Alder ved anleggelse ga en svak, men signifikant økning av siving, samt nattlig tømningsfrekvens (0.006 per år p=0.001). Pasienter med IC hadde dårligere funksjonelt resultat, to pasienter med CD hadde det ikke. (Tre av fem med CD har fått fjernet sitt reservoar). Staplede anastomoser ga mindre siving enn håndsydde (P=0.005). Avlastende bøyleileostomi ga senere færre nattlige tømninger, og mindre siving (p=0.005). Tidlige anstomoselekkasjer medførte økt urgency og mer nattlig siving. Bruk av loperamid reduserte ikke frekvens til gjennomsnitt. Perinealt eksem var assosiert til inkontinens og økt frekvens.

Konklusjon. Studien støtter ikke ideen om ”the aging pouch”, da varighet som uavhengig variabel ikke påvirker utkomme. Ved pouchitt forverres de fleste reservoar funksjoner. Noen andre faktorer påvirker enkelte av reservoar funksjonene.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 253

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

132

COMPRESSION ANASTOMOTIC RING-LOCKING PROCEDURE (CARP): EN NY OCH SÄKER TARMANASTOMOS Anders Grönberg, Bengt Jeppsson och Henrik Thorlacius Kirurgkliniken, Universitetssjukhuset MAS, 20502 Malmö, Sverige.

Introduktion: Anastomosläckage är en fruktad komplikation inom kolorektal kirurgi. Målsättningen med denna studie var att undersöka ett nytt device med hänsyn taget till användarvänlighet, säkerhet samt diagnostisk möjlighet att kontrollera integriteten i anastomosen postoperativt.

Metod: 43 grisar genomgick en standardiserad delning av rektum som anastomoserades med CARP med olika avstånd mellan tarmarna (0.5–3.0 mm). CARP är konstruerat med katetrar som ansluter till ett spatium i direkt kontakt med anastomosläkningsytan. Detta katetersystem möjliggör riktad röntgenologisk undersökning av anastomosen, infusion av läkningsmodulerande substanser samt insamling av sårvätska för undersökning av läkningsmekanismer.

Resultat: Alla anastomoser läkte komplikationsfritt. Även device med 3.0 mm diastas mellan tarmändarna läkte utan läckage. Läcktrycket korrelerade med avståndet mellan de ingående kopplingsringarna. Peroperativt läcktryck var 91 mBar med en diastas på 1.5 mm vilket sjönk drastiskt ned till 19 mBar med 2.0 mm diastas. Denna förändring korrelerade med det mikroskopiska läkningsmönstret. Mikroskopisk analys visade att serosa kontakt etablerats redan efter 24 timmar vilken blev kontinuerlig efter 48 timmar motsvarande den makroskopiska läkningen. Infusion med vattenlöslig kontrast via katetrarna visualiserade anastomosen och möjliggjorde undersökning av integriteten i anastomosen samt enkel och säker detektion av läckage. Långtidsuppföljning (48-108 dagar) av 12 stycken CARPopererade grisar visade att hållfastigheten i anastomoserna var större än i angränsande normal gristarm. Inga fall av stenos noterades.

Konklusion: CARP är en säker metod att anastomosera gristarm. Metoden möjliggör fysiologiska och röntgenologiska undersökningar av anastomosen. CARP ger hög hållfastighet och bibehållen elasticitet på tarmen. Dessa positiva resultat motiverar kliniska studier av CARP på patienter som genomgår kolorektal resektion.=

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 254

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

133

FÖRSTA KLINISKA ERFARENHETEN MED COMPRESSION ANASTOMOTIC RING-LOCKING PROCEDURE (CARP) VID ASTOMOSERING AV SIGMOIDEUM.

Anders Grönberg, Bengt Jeppsson och Henrik Thorlacius Kirurgkliniken, Universitetssjukhuset MAS, 20502 Malmö, Sverige Introduktion: Djurstudier har visat att CARP är inte bara ett innovativt men också säkert system för att anastomosera tarmar efter resektion. Målsättningen med den aktuella studien var att utvärdera CARP på patienter som genomgår sigmoideum resektion.

Metod: 10 konsekutiva patienter som var uppsatta för elektiv sigmoideum resektion inkluderades.

Perioperativt läcktryck och postoperativ integritet i anastomosen kvantifierades med CARP systemet. Antalet kliniska läckage noterades och tiden till CARP lossnade och lämnade kroppen noterades. Åtta veckor efter operatioenen genomgick patienterna koloskopi.

Resultat: Operationstiden var 234 ± 12 min och alla kirurgerna upplevda att CARP systemet var lätt att använda. Alla 10 patienterna återhämtade sig som förväntat. Två sårinfektioner men inga kliniska anastomosläckage noterades. Katetersystemet på CARP användes för att bestämma perioperativt läcktryck i anastomosen och vi fann att läcktrycket var 142 ± 28 (30-300) mbar.

Katetersystemet användes också för röntgenologisk kontroll av anastomosen 48 och 96 timmar efter operationen och visade att CARP möjliggör en riktad postoperativ undersökning av integriteten i anastomosen. CARP instrumentet lossnade spontant hos alla 10 patienterna och kom ut efter 12 ± 2 (6-20) dagar. I nuläget har 6 patienter genomgått 8-veckors kontroll med koloskopi som visar en jämn och symmetriskt anastomoslinje utan främmade material eller tecken på inflammation eller stenos.

Konklusion: De här nya data indikerar att CARP systemet utgör en enkel och säker metod att anastomosera tjocktarmen efter sigmoideum resektion. Resultaten visar också att CARP möjliggör kvantifiering av perioperativt läcktryck och postoperativ kontroll av anastomosintegriteten, parametrar som inte bara kan underlätta den kliniska hanteringen men också möjliggöra ny klinisk forskning på anastomosläkning.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 255

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

134

PARASTOMALT BROKK BEHANDLET MED KOMBINERT BUKVEGGS- OG BROKKPLASTIKK de Weerd L1, Hansen MH2, Nergård S1, Rushfeldt C2 Avdeling for plastikkirurgi og håndkirurgi 2 Avdeling for gastroenterologisk kirurgi Universitetssykehuset Nord-Norge, 9038 Troms 1

Til tross for en rekke muligheter for operativ behandling av parastomale brokk er resultatet av behandlingen ofte skuffende. Forekomsten av parastomale hernier er mest sannsynlig i området 30-50 % hos pasienter med stomi. Abdominal fedme øker risikoen betraktelig.

Selekterte overvektige pasienter med parastomalt hernie behandles nå i samarbeid mellom gastrokirurgisk og plastikkirurgisk avdeling. Vi gjør da i samme seanse en bukveggsplastikk og en brokkplastikk med nett eller deepitelialisert autologt dermisgraft som forsterkning rundt fascieåpningen. Fordelen med denne tilnærmingen er at vi oppnår bedre intraoperativ eksponering av bukveggsdefekten og brokksekken, samt at vi reduserer det abdominale fettforkleet som gir drag på stomien. Vi presenterer preliminære resultater og illustrerer teknikken med kasuistikker.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 256

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

135

PARASTOMALE BROKK ETTER SIGMOIDEOSTOMI Wik T, Hjorthaug JOB, Johannesen H-O, Johnson E Gastrokirurgisk avdeling, Oslo universitetssykehus HF, Ullevål 0407 Oslo Bakgrunn: Hensikten var å dokumentere forekomst og behandling av parastomale brokk i vår avdeling etter anleggelse av sigmoideostomi. Insidensen av parastomale brokk relatert til sigmoideostomier er fra 4-48%, med et estimert gjennomsnitt på 15% i 14 studier. Imidlertid har høyere insidenstall opp til 76% nylig vært rapportert. Rundt 30% av brokkene blir operert og residivraten er betydelig. Reparasjon med nett gir færre residiv og noen hevder profylaktisk bruk av nett ved primæroperasjon kan redusere antall brokk.

Materiale og metode: Journalene til pasientene som fikk anlagt sigmoideostomi ved vår avdeling fra januar 1999 til desember 2008 ble retrospektivt gjennomgått. Psientopplysninger ble også innhentet ved direkte kontakt per telefon eller ved henvendelse til andre sykehus.

Flertallet av pasientene var regelmessig undersøkt av stomisykepleier første året etter operasjon og senere ved behov. 447 pasienter fikk anlagt sigmoideostomi. 59 pasienter (13,1%) ble ekskludert grunnet død innen 30 dager postoperativt og ytterligere 60 pasienter ble ekskludert grunnet senere død og manglende journalopplysninger. 328 (84,5%) av potensielt 388 pasienter ble således inkludert i materialet, 319 pasienter med endesigmoideostomi og 9 med bøylesigmoideostomi. Brokk ble vanligvis diagnostisert ved CT og/eller klinisk undersøkelse og unntaksvis per telefon. Sigmoideostomi ble anlagt gjennom rektusmuskulatur og fiksert til eksterne fascie. Parastomale brokk ble reparert med sutur eller kombinasjonen sutur og onlay polypropylen nett.

Resultater: Median postoperativ observasjonstid etter primæroperasjon var 15 (1-124) måneder. Median tid til erkjent parastomalt brokk hos 45 (13,7%) av 328 pasienter var 8 (1154) måneder etter primæroperasjonen. 29 (64,4%) pasienter rapporterte ingen symptomer, mens 2(4,4%) hadde lett ubehag, 7(15,5%) lekkasje, 6(13,3%) smerte og 1(2,2%) obstruksjon som hovedsymptom. Det ble funnet ikke-signifikante forskjeller i forekomst av brokk mellom ulike pasientgrupper. Det ble ikke diagnostisert brokk etter 54 måneders observasjon i vår studie med estimert insidens av parastomale brokk på 25 % (Kaplan-Meier). Kun 10 (3%) av de inkluderte pasientene i vårt materiale ble operert for parastomalt brokk med 50% residivfrekvens. Den eneste pasienten reoperert med kun sutur fikk residiv, mens 4 av 7 reoperert med nett ikke fikk residiv.

Konklusjon: Avdelingen har moderat frekvens av parastomale brokk etter sigmoideostomier.

Brokkene er oftest avsymptomatiske og få pasienter opereres. Vi vil foreløpig avstå fra bruk av profylaktisk nett ved anleggelse av sigmoideostomier i påvente av større randomiserte studier, men vil benytte nett ved reoperasjon på grunn av brokk.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 257

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

136

BROKKPLASTIKK VIA EN ENKEL PORTSYSTEM Pettersen M, Ignjatovic D, Nesgaard JM, Haarberg G Kirurgisk avdeling, Sykehuset i Vestfold Tønsberg, 3103 Tønsberg Bakgrunn:Laparoskopisk ventral brokkplastikk er en veletablert prosedyre innen de fleste sykehus som utfører laparoskopisk kirurgi. Vi rapporterer de første brokkplastikk inngrepene utført med en enkel 10mm port hos 4 pasienter med ventral brokk. Metode: En enkel 10 mm insisjon ble plassert i fremre aksillærlinje venstre side, og en enkel port med 3 arbeidskanaler ble innført. Spesialiserte instrumenter med angulasjon ble benyttet; i tillegg til standard laparoskopiske instrumenter. Nettet ble innført og fiksert mot bukveggen ved bruk av perkutan endoclose nål. Etter endt brokkplastikk ble proten fjernet, fascien lukket og det 10 mm såret i hud ble lukket med intrakutan sutur.

Resultater: De 4 prosedyrene ble utført uten komplikasjoner og uten behov for flere portplasseringer. Samtlige prosedyrer tok i underkant av 1 time; inkludert anestesi innledningen. Pasientene ble skrevet ut samme dag eller 1. post operative dag. Smertene ble tilstrekkelig kuppert med NSAIDs.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 258

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

137

LAPAROSKOPISK OPERASJON FOR REKTUSDIASTASE Nordby T, Trondsen E Gatsrokirurgisk avdeling Oslo universitetssykehus, Ullevål Det er beskrevet flere ulike plastikkkirurgiske metoder for korreksjon av rektusdiastase. Vi har introdusert laparoskopisk teknikk som et alternativ. Bakgrunn for metodevalg er våre gode erfaringer med laparoskopiske operasjoner for ventralhernie.

Metode og materiale: Seks pasienter er operert fra desember 2005 til september 2009, 2 menn og 4 kvinner, median alder 36 år (28 – 60). Indikasjon er buksmerter og redusert funksjon etter at annen årsak til symptomene er ekskludert.

Kantene av rectus musklene adapteres med percutane suturer, fortløpenede laparoskopisk rafi eller en kombinasjon av disse metodene. Deretter festes et Parietex Comp nett mot peritoneum med suturer eller ProTackTM slik at nettet når minimum 5cm ovenfor og nedenfor rafien, og minimun 7,5cm til siden for rafien.

Resultater: Det var ingen peroperative komplikasjoner. En pasient fikk fjernet en festesutur 15 dager postoperativt pga smerter To pasienter har fortsatt en mindre diastase. En har følelse av moderate smerter, men er i bedring. Tre pasienter rapporterer ingen form for smerte eller symptomer. Fem av 6 pasienter er fornøyd med resultatet.

Konklusjon: Laparoskopisk operasjon synes å være et godt alternative ved symptomgivende rectusdiastase.

Operasjonen demonstreres i en video.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 259

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

138

EN UTFORDRENDE KASUS : BEHANDLING AV ET STORT ABDOMINALT INTERCOSTALT BROKK, I PASIENT MED EHLER DANLOS SYNDROM. Gurgia L, de Weerd L, Kjæve J Avdeling: Plastikk og håndkirurgi Avdeling :Gastroenterologisk kirurgi Universitetssykehuset Nord Norge, 9038 Tromsø.

Abdominal intercostalt brokk er en sjelden tilstand. De fleste av disse pasienter har hatt et penetrerende eller stumpt thorakoabdominalt traume med omfattende costafrakturer. Vi presenterer en pasient med Ehler Danlos (ED) syndrom som har utviklet et stort abdominalt intercostalt brokk i venstre flanke som oppstod etter hoste. ED syndrom er karakterisert ved følgende triade; hyperelastisitet i hud, hypermobile ledd og fragil vev. Ehler Danlos syndrom type IV, som vår pasient, kjennetegnes ved en bestemt defekt i type III prokollagen. I tillegg til triaden kan denne pasient gruppen utvikle rupturer i arterier, tarm og uterus. Samarbeid mellom gastrokirurg og plastikkirurg resulterte i vellykket behandling av pasienten .

Vi har utviklet en ny metode som vi ønsker å presentere.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 260

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

139

KOMPLISERT FORLØP OG UVANLIG FORLØP VED ET ”DE GARENGEOT ” FEMORALHERNIE Løseth Ole *, Mjåland Odd** Kirurgisk avdeling, *urologisk og **gastrokirurgisk seksjon, SSHF Kristiansand, 4604 Kristiansand Bakgrunn: Tre helt ulike diagnoser møtes i samme kroppsregion hos en eldre meget oppegåend dame, som grunnet ensomhet og tap av ektemann har avventet kontakt med helsevesenet i tre uker.

Kasuistikk: En 76 år gammel dame, tidligere i det vesentlige frisk. Bruker Albyl-E grunnet tranghet i bekken-kar.

Hun ble enke 5 måneder før det aktuelle. Hun bodde nå alene, og hadde ingen barn.

Hun hadde nå oppsøkt legevakt grunnet bullae-dannelse på høyre lår. Bullaene var nærmest blå-grønn på farge, og det luktet råttent i hele akuttmottaket.

Hun var i påfållende god form, afebril, normale leukocytter, men CRP var over 500. Hun hadde smerter på ventrale proximale lår, og over en palpabel kul i lysken. Videre klare holdepunkter for en nekrotiserende fasciitt. Med mistanke om utgangspunkt i abdomen utføres CT, denne viser mistanke om inneklemt brokk.

Ved eksplorativ laparotomi finner man et inneklemt femoralhernie inklusive appendix i femoralkanalen. Ved basis palperes en tumor, og man gjør ileocoecal reseksjon. Histologisk foreligger det ved appendix-basis et adenocarcinom, Dukes B, frie reseksjonsrender.

I tillegg må man i flere seanser gjøre omfattende debridement på låret grunnet nekrotiserende fasciitt. Det tilkom tidlig oppvekst av peptostreptokokker i blodkultur, videre oppvekst av E. coli, enterococcus faecalis, enterobacter species samt candida albicanss fra puss i såret. Etter sanering av infeksjonen, ble det senere utført plastisk kirurgisk revisjon inklusive hudtransplantasjon. Sluttresultatet er bra.

Hele sykdomsforløpet er dokumentert gjennom CT-og MR-bilder samt fotos.

Rene Jacques Croissent de Garengeot, kirurg fra Paris, beskrev allerede i 1731 appendix i et femoralhernie. Vi har ikke funnet beskrivelser av en appendixcancer i et de Garengeot femoralhernie.

Ref: A. Bhalla & V. Bhalla : De Garengeot Hernia: A Case Study And Literature Review .

The Internet Journal of Surgery. 2007 Volume 13 Number 1

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 261

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Abstrakt nr:

Vitenskapelige forhandlinger

140

RESULTATER ETTER OPERASJON FOR BUKVEGGSBROKK VED DIAKONHJEMMET SYKEHUS Schjøth-Iversen L Kirurgisk avdeling, Diakonhjemmet sykehus, PB 23 Vinderen, 0319 Oslo Bakgrunn: Ved Diakonhjemmet sykehus opereres det et stort antall bukveggsbrokk, ca. 95 pr.år. Vi ønsket derfor å gjøre en oppfølgingsstudie ved å registrere residivrate, komplikasjoner og smerter. Samtidig registreres funksjonsnivå preoperativt, etter 6 måneder og etter 2 år. De ulike operasjonsmetoder blir også registrert.

Metode: Fra 1.5.05 og frem til 1.9.06 ble pasienter registrert retrospektivt med diagnose K43 og K42( ventral brokk og umbilikal brokk). 2 år etter inngrepet sendes et spørreskjema med spørsmål om residiv. Fra 1.9.06 ble pasientene registrert prospektivt med spørsmål om hvor mye brokket plager dem( 5 enkle spm.om gange, personlig stell, vanlig gjøremål, smerte/ubehag, angst/depresjon). Etter 4-6 uker blir pasienten ringt opp hvor smerter og komplikasjoner registreres. Etter 6 måneder sendes et spørreskjema vedrørende smerter, funksjonsnivå og residiv. Etter 2 år sendes det samme spørreskjema.

Pasienten blir innkalt til klinisk undersøkelse ved residiv eller tvil om det foreligger residiv. Alle data er registrert i SPSS database.

Resultater: Pr. 1.9.09 er 400 operasjoner registrerte hvorav 189 er retrospektive og 211 prospektive.

Antall residiv er 35(8,8%). Antall alvorlige komplikasjoner er 10(2,4%) med 1 dødsfall. Hos 8 pasienter måtte nettet fjernes.

Den prospektive undersøkelsen viser: diameter bruk av nett laparoskopisk residiv komplikasjoner under 4 cm umbilical/ epigastrisk brokk n=111 ventral brokk n=70

90%(n=101)

76%(n=85)

74%(n=82)

4 (3.6%)

infeksjon 6% (n=7) serom 3,6%(n=4) ingen alvorlige

21%(n=15)

97%

33%(n=23)

7 (10%)

1 ileus infeksjon 10% (n=7) serom 5,7% (n=4)

Konklusjon: Foreløpig viser våre tall akseptabel residivrate, få alvorlige komplikasjoner og vi håper at fremtidige tall vil kunne si noe om valg av operasjonsmetoder og pasienttilfredshet.

111( 53%) er primære brokk (umbilical eller epigastrisk) hvor 101(90%) er under 4 cm i diameter, 85 (77%) er operert med nett, 82(74%) er operert laparoskopisk. Foreløpig er det registrert 4 residiver .Ingen alvorlige komplikasjoner har oppstått, 7(6%) overfladiske infeksjoner, 4 seromer( 3,6%) og 1 hematom.

70(33%) er ventrale hernier hvor 34(49%) er mellom 4 og 15 cm i diameter og 13 (19%) er multiple.I 97% av inngrepene er det brukt nett. 37 (52%) pasienter er opr. laparoskopisk. Det er registrert 7 residiver. 1 pasient fikk ileus, 4( 5,7%) fikk serom, 7 overfladisk infeksjon( 10%) og 5(7,1%) med hematom.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 262

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

141

OPERASJONSTEKNIKKER VED BEHANDLING AV BUKVEGGSBROKK VED DIAKONHJEMMET SYKEHUS Schjøth-Iversen L Kirurgisk avd., Diakonhjemmet sykehus, P.B. 23 Vinderen 0319 Oslo Bakgrunn: Ved Diakonhjemmet sykehus opereres ca. 95 bukveggsbrokk årlig (ventrale og umbilikale/epigastriske hernier). Disse pasientene utgjør en heterogen gruppe med tanke på brokkets genese, dets størrelse og pasientens plager. Dette viser seg ved de mange operasjonsteknikker og utstyr som brukes. Fra 1.9.06 pågår det et prospektivt studie hvor bl.a. alle operasjonstekniske data registreres.

Vi ønsker å vise de ulike operasjonsmetodene ved Diakonhjemmet. Vi bruker ikke "dobbel crown" teknikk og kun resorberbar fiksasjonsutstyr. Vi har også innført åpen assistert laparoskopisk teknikk.

Metode: -Brokk under 1 cm i diameter opereres åpent med primær sutur.

-Brokk over 2 cm opereres åpent med nett.

-Brokk over 3-4 cm opereres med nett laparoskopisk med eller uten lukking av defekten. Nettet festes med 4-6 transfascielle suturer med resorberbar tråd og med resorberbar tacks mellom suturene (ca.12stk.).

-Brokk mellom 5-10 cm opereres med åpen assistert teknikk dvs. med liten insisjon gjennom bokksekken, slik at troakar kan plasseres på en sikrere måte, store nett kan legges lettere og defekten kan lukkes før man fortsetter inngrepet laparoskopisk.

-Brokk over 15 cm opereres åpent eller med åpen assistert laparoskopisk teknikk.

Konklusjon: Den pågående prospektive undersøkelsen vil forhåpentligvis kunne si om våre anvendte teknikker er akseptable i forhold til registrerte parametre.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 263

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

142

14 ÅR MED STENTGRAFTBEHANDLING FOR ABDOMINALT AORTAANEURISME Lange C, Aasland J, Hatlinghus S*, Kirurgisk klinikk og Avdeling for bildediagnostikk*, St Olavs Hospital, Trondheim Innledning St. Olavs Hospital i Trondheim har nå utført endovaskulær behandling for abdominale aortaaneurismer i 14 år. Det er viktig å gjøre en fortløpende vurdering av utvikling og resultater i løpet av perioden. Både pasienthåndteringen, utvelgelse og teknikk har endret seg.

Materiale og metode Fra februar 95 til februar 09 er 343 pasienter forsøkt behandlet med stentgraft, 47 kvinner (14 %) og 296 (86 %) menn. Median alder var 73,4 år (49-89). Median aneurismediameter ved operasjon var 60,0 mm (31-105).

8 % av pasientene hadde diabetes, 57 % røykte, 38 % hadde hypertensjon, 22 % hadde hyperlipidemi, 52 % hadde hjertesykdom, 11 % cerebrovasculær sykdom, 12 % hadde nyresykdom og 19 % hadde lungesykdom.

25 pasienter (7,3 %) fikk generell anestesi, mens de øvrige fikk regional/lokalanestesi.

Følgende stentgraft er benyttet: Stentor 20, Vanguard 73, Vanguard III 5, Zenith 231, Talent 1, Excluder 7 og Endurant 4 (2 pasienter har ingen graft).

301 (87 %) pasienter ble behandlet elektivt, 31 (9 %) pasienter hadde truende ruptur/symptomer og 11 (3,2 %) hadde ruptur. 12 pasienter hadde inflammatorisk aneurisme og 5 mycotisk aneurisme. Pasientene har vært fulgt regelmessig med klinisk kontroll og CT undersøkelse.

Median oppfølgingstid er 2,7 år (0-14). De siste 148 pasienter er behandlet på Fremtidens operasjonsrom, en hybridstue som har angiografi med 3D og CT funksjonalitet.

Resultater Tidlig mortalitet (<30 d) var 1,5 %.( 5 pasienter) 3 pasienter i den elektive gruppen (1,0 %), 1(3,2%) pasient blant de med truende ruptur og 1(9%) med ruptur døde. Sekundærprosedyrer er utført hos 83 pasienter(25,2 %), men behovet for sekundærprosedyrer har vært sterkt fallende. Av sekundærprosedyrer var 12(4 %) konvertinger til åpen operasjon, hvorav en akutt. Median postoperativ liggetid har vært 5 døgn(0-67).

Diskusjon og konklusjon Vi mener stentgraftbehandling gir tilfredsstillende resultater og tilbyr dette til alle egnede pasienter med AAA over 60 år, spesielt hvis de oppfattes som høyrisikopasienter for åpen kirurgi. Den primære mortalitet er lav, det er nå få komplikasjoner og overlevelsen er like god eller bedre enn ved åpen kirurgi. Liggetiden er redusert og kan trolig reduseres ytterligere. De totale kostnader ved stentgraftbehandling bør imidlertid studeres ytterligere. Det er mulig at de kan reduseres ved å forenkle kontrollopplegget. Vi mener at den reduserte komplikasjonsfrekvens over tid skyldes at stentgraftene er blitt betydelig bedre i løpet av perioden. Data fra litteraturen tyder på at man i større utstrekning bør bruke stentgraftbehandling også ved ruptur hvis forholdene ligger til rette for det.

I hele perioden har det vært et nært samarbeid mellom karkirurger og intervensjonsradiologer og vi mener dette er vesentlig for å få gode resultater.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 264

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

143

SAMSVAR MELLOM POSTOPERATIVE DIAMETERMÅL PÅ CT ANGIOGRAFI (CT) OG ULTRALYD (Ul): KAN VI REDUSERE ANTALL CT KONTROLLER FOR STENTGRAFT PASIENTER? Nyheim T., Staxrud L. E., Rosén L., Slagsvold C. E. *, Grøtta O. ** og Jørgensen J. J. Oslo Vaskulære Senter, * Sirkulasjonsfysiologisk avdeling, * *Radiologisk avdeling, Oslo Universitetssykehus – Aker, Oslo, Norge.

Introduksjon: Livslang oppfølgning av abdominale aorta aneurismer behandlet med stentgraft er nødvendig for å påvise lekasjer, migrasjon, knekkdannelse og materiellsvikt.

Stabil eller minkende abdominal aorta aneurisme (AAA) diameter er en indikator for vellykket behandling med stentgraft, da det sansynligvis ikke foreligger behandlingstrengende lekasjer. Sammenlignet med Ul er CT kontrollene er ressurskrevende, medfører betydelig strålebelastning og kontrasten er nefrotoksisk. Vi har derfor sammenlignet CT- med Uldiameter for å vurdere samsvar.

Materiale og metode: Totalt er 56 pasienter behandlet med Talent stentgraft fra 2001-2006.

Som ledd i en metodestudie ble etter 1 år 51 pasienter i alderen 75 år (range 55-87) undersøkt med CT og Ul for å sammenligne måleresultatene. Kontinuerlig variable angis i absoluttverdier og standard deviasjon (SD). Pearsons korrelasjonskoeffisient og linjær regresjon ble anvent for å påvise assosiasjonsgrad mellom metodene. Bland- Altman kurve ble brukt for å se på samsvar mellom mean differanse på CT og Ul. Mean differanse i AP diameter med 95 % konfidens intervall angis.

Resultater:. Det er høy korrelasjon (0,91) (p< 0,01) mellom AP-diameter målt med de Ul og CT. Regresjonslinjen med regresjonskoefissient lik 0,98 (p<0,01) viser at man pga. meget høy korrelasjon kan estimere den ene variabelen fra den andre. Paired t test viser svak signifikant mean forskjell mellom par av data. Mean differanse mellom de to metoder (CT-Ul) 0.98 med 95 % CI (0,85-1,11), som gir en bias på ca.1mm, som nok ikke har klinisk relevans. BlandAltman plottet viser at differansene mellom CT og Ul på 1 mm av aneurismediameter. De fleste målingene faller innen to standard deviasjoner (96%) og gir derfor godt samsvar mellom målene.

Mean 1 år Standard deviasjon Min og maks CT diameter (mm) 54.2 8.3 26-81 Ul diameter (mm) 53.1 7.4 31-76 .

Scatterplott med linjær regresjon

Bland – Altman kurve med regresjonslinje

SD x 2 -96% resultanene

Differans CT og UL

CT diameter i mm

UL diam i mm

Mean diameter CT og UL i mm

Konklusjon: Resultatene viser at samsvar mellom Ul og CT i måling av AP-diameter er høy.

Ul vil derfor kunne være et godt alternativ i oppfølgingen av AAA diameteren hos denne pasientgruppen. Pasienter uten høytrykks- lekasjer og stabil eller minkende AAA diameter, kan følges med Ul og røntgen oversikt abdomen. CT brukes selektivt.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 265

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

144

ENDOVASKULÆR BEHANDLING AV RUMPERTE ABDOMINALE AORTAANEURISMER I TRONDHEIM 2003-2009 Lange C, Seternes A, Aasland J, Hatlinghus S * Karkirurgisk avdeling, NTNU og Avdeling for Bildediagnostikk* St. Olavs Hospital Trondheim Endovaskulær behandling (EVAR) av AAA (abdominale aortaaneurismer) har vært utført elektivt i Trondheim fra 1995. Det er fortsatt usikkert hvilken plass endovaskulær behandling skal ha i behandlingen av AAA. Mange tror at gevinsten ved EVAR er størst ved behandling av rumperte AAA, Det er rapportert 30 dagers mortalitet omkring 10 -24%, mens mortalitet ved åpen kirurgi ofte angis til omkring 40-50 %.

Vi har undersøkt resultater ved EVAR hos pasienter med rumperte AAA behandlet ved St. Olavs Hospital.

MATERIALE Fra oktober 2003 til mai 2009 er 16 pasienter med rumperte AAA behandlet med EVAR. Det var 13 menn og 3 kvinner. I samme periode ble det totalt behandlet ca 20 rumperte AAA pr år ved St. Olavs Hospital ifølge NORKAR. RESULTATER Pasientene var 76 år(mean, range 58- 87) og aneurismene var 64 millimeter (median, range 45- 99 (missing:4)).

Systolisk blodtrykk ved innkomst var 105 mmHg (mean og median, range 70 – 150(missing:3)).

3 pasienter er operert i lokalanestesi, 5 i spinal/epidural, 1 i epidural, 7 i generell anestesi.

30 dagers mortalitet er 19 % (3 av 16) Postoperativ liggetid er 8,5 dager median (0-24) Teknisk suksess ble oppnådd i 14 av 16 prosedyrer, en pasient døde under prosedyren før stentgraftet var ferdig implantert, hos en pasient lyktes det ikke å komme opp med protesen, og man måtte konvertere til åpen kirurgi.

Komplikasjoner: Tidlige sekundærprosedyrer: En konvertering til åpen kirurgi, To pasienter utviklet abdominalt kompartmentsyndrom og ble behandlet med VAC( vacuum assisted closure) og sekundær lukning.

Sene sekundærprosedyrer er utført på to pasienter: En pasient fikk utført PTA venstre lår pga claudicatio 10 mnd postoperativt, og stenting av venstre arteria iliaca på grunn av knekkdannelse og utvikling av tromber etter 13 mnd.

En pasient fikk utført trombectomi med patch etter ca 1 år i arteria femoralis communis.

Pasientene kontrolleres som våre øvrige pasienter som har fått endovaskulær behandling.

DISKUSJON OG KONKLUSJON Man har i publikasjoner diskutert om den lave mortaliteten som rapporteres beror på publication bias, våre tall samsvarer med publiserte tall. Vi vil fortsette å behandle pasienter endovaskulært når de er anatomisk egnet.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 266

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

145

DEN RASKE ØKNINGEN I ARTERIELL BLODFORSYNING TIL BEINA UNDER MUSKELARBEID ER AVHENGIG AV KOMPETENTE VENØSE KLAFFER Nådland IH, Toska K, Wesche J Akershus Universitetssykehus, avdeling for kar og thoraxkirurgi, 1478 Lørenskog Universitetet i Oslo, institutt for medisinske basalfag, avdeling for fysiologi, 0316 Oslo Mekanismene som er ansvarlig for regulering av blodstrøm til arbeidene muskulatur er kompliserte og mye diskutert. Det er kjent at muskel-venepumpen bidrar til venøs retur og dermed motvirker ødem utvikling i bena i stående stilling. Imidlertid er det stor uenighet om muskel-venepumpens betydning for den arterielle blodstrømsøkningen som finner sted under et muskelarbeid, og spesielt den raske økningen i starten av muskelarbeidet (Laughlin & Joyner, 2003). I stående stilling vil trykket i arterier og vener øke nedover i beina tilsvarende tyngden av væskesøylen opp til hjertet. Venetrykket vil dessuten kunne påvirkes av muskelvenepumpen på følgende måte. En muskelkontraksjon tømmer venene for blod. Ved hjelp av kompetente veneklaffer vil trykket i venene reduseres under muskelrelaksasjonen, og arteriovenøs trykkgradient øker (Folkow et al., 1971). Dette vil igjen kunne bidra til økt muskelgjennomblødning. Ettersom trykket i vener og arterier øker nedover i beina tilsvarende tyngden av væskesøylen opp til hjertet i stående stilling, vil en muskel-venepumpe effekt på muskelgjennomblødning kunne variere med høyden på væskesøylen. Man forventer en større effekt av muskel-venepumpen i en situasjon hvor det er en betydelig hydrostatisk søyle tilstede. Vi har tidligere påvist at muskel-venepumpen har betydning for blodstrøm til arbeidende muskulatur i bena hos friske forsøkspersoner (Nadland et al., 2009). I denne studien har vi undersøkt betydningen av muskel-venepumpen for blodstrøm til bena hos pasienter med isolert overfladisk venøs insuffisiens. Disse pasientene har et forhøyet ambulatorisk venetrykk, og vi forventer at de har en mindre effektiv muskel-venepumpe enn friske forsøkspersoner. Økningen i blodstrøm i arteria femoralis (ultralyd Doppler) ved leggmuskelarbeid ble undersøkt hos 10 pasienter. De utførte muskelarbeid med kroppen i horisontal stilling, og i vippet stilling (30 grader med hodet opp). 15 sekund etter oppstart av muskelarbeid økte blodstrømmen med 0.21 L/min i horisontal stilling og 0.24 L/min i vippet stilling (ikke signifikant forskjellig). Etter 80 sekund med muskelarbeid stabilisterte muskelperfusjonen seg på 0,20 L/min og 0,22 L/min over hvilenivå i hhv. horisontal og vippet stilling (ikke signifikant forskjellig). Hos friske forsøkspersoner er imidlertid den raske økningen ved muskelarbeid i vippet posisjon større enn økningen ved muskelarbeid med kroppen i horisontal stilling (Nadland et al., 2009). Våre resultater indikerer derfor at at muskel-venepumpen ikke bidrar til økning av muskelgjennomblødning hos disse pasientene.

Reference List Folkow B, Haglund U, Jodal M, & Lundgren O (1971). Blood flow in the calf muscle of man during heavy rhythmic exercise. Acta Physiol Scand 81, 157-163.

Laughlin MH & Joyner M (2003). Closer to the edge? Contractions, pressures, waterfalls and blood flow to contracting skeletal muscle. J Appl Physiol 94, 3-5.

Nadland IH, Walloe L, & Toska K (2009). Effect of the leg muscle pump on the rise in muscle perfusion during muscle work in humans. Eur J Appl Physiol 105, 829-841.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 267

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

146

PERIFER MIKROVASKULÆR VASOSPASME – RAYNAUD FENOMEN: UTREDNING OG BEHANDLING Slagsvold C-E, Stranden E. Sirkulasjonsfysiologisk avd., Oslo Vaskulære Senter, Oslo universitetssykehus, Aker Perifere mikrovaskulære vasospasmer eller Raynaud fenomen er relativt hyppig med prevalens estimert til ca. 10%. Symptomer oppstår betraktelig hyppigere hos kvinner og fremprovoseres som oftest ved kuldeeksponering. Andre stimuli som psykiske påkjenninger, enkelte farmaka og kjemikalier, hormonelle forandringer og tobakk kan imidlertid også være utløsende. Symptomene deles inn i primære vasospasmer (tidligere Raynauds sykdom) uten bakenforliggende sykdom og sekundære vasospasmer (tidligere Raynauds syndrom), hyppigst relatert til bindevevssykdomer. Sekundære Raynaud fenomen kan også utløses av traumer (inkludert vibrasjonsskader), infeksjoner, blod- og endokrine sykdommer, intoksikasjoner, okkluderende arteriesykdommer, etc. Forløpet er som oftest godartet, men pasienter med sekundære Raynaud fenomen har ofte hyppigere og mer symptomer med større tendens til komplikasjoner i form av hudinfeksjoner, nekroser og gangren. Raynaudgruppen representerer vanligvis en andel av pasienter henvist til karkirurgisk vurdering. Ved vår avdeling vurderes årlig rundt 150 slike pasienter.

Et klassisk vasospasmeanfall består vanligvis av initiell hvitlig misfarging med kuldefornemmelse (mikrovaskulær vasospasme), etterfulgt av cyanose (venylestase) og til sist rubor (hyperemi). Hvitlig misfarging er vanlig mens cyanose og hyperemi ikke nødvendigvis er uttalt. Diagnostikken baseres hovedsakelig på anamnese og eventuelle kliniske funn.

Dersom klassiske Raynaud fenomen med kuldeintoleranse foreligger er ytterligere utredning ikke påkrevet. Tilleggsundersøkelser med kapillær mikroskop av neglesengen og vurdering av mikrosirkulatorisk perfusjon ved laser doppler teknikk kombinert med kuldeprovokasjonstesting anbefales ved uklare tilstander. Hos pasienter med sekundære Raynaud fenomen må andre tilgrunnliggende årsaker avklares og behandles. Ved esktensive symptomer anbefales henvisning til spesialavdeling.

Indikasjon for behandling baseres på grad av funksjonell begrensing. Majoriteten av pasientene kan behandles konservativt med råd om bekledning, tiltak i forhold til kuldeeksponering og slår seg til ro med informasjon om tilstandens benigne karakter. I enkelte tilfelle kan hansker/såler med insydde varmeelement, tilgjengelig via hjelpemiddelsentral, være aktuelt. Resultatene av medikamentell behandling er varierende, og bør reserveres pasienter med funksjonsbegrensende symptomer. Ved behov anbefales primært en kalsiumantagonist som nifedipin evt. amlodipin eller felodipin. I alvorlige tilfeller med generelle symptomer (flere ekstremiteter) kan ketanserin (ikke-registrert serotoninantagonist) forsøkes. Ved isolerte symptomer i en ekstremitet kan regional intravenøs sympatektomi representere et alternativ, men administrert ved spesialavdeling. Prostaglandinderivat (iloprost) er aktuelt ved manifeste sår eller gangren hvor annen behandling ikke har oppnådd resultat. Ved skjeldne behandlingsrefraktære alvorlige tilstander kan kirurgisk sympatektomi (torakoskopisk evt. digital adventitiastripping) vurderes.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 268

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Abstrakt nr:

Vitenskapelige forhandlinger

147

SUPERVISERT CLAUDIKANT TRENING - 5 ÅRS ERFARINGER D. Bundgaard, B.Guleng Seksjon for Karkirurgi, Kirurgisk avdeling, Sykehuset Østfold Bakgrunn: Claudikantskolen i Fredrikstad opprettedes i høsten 2004 i erkjennelse av at det manglede et tilbud til en særlig gruppe av claudikanter. Vi var de første i Norge med et sådan tilbud?

Materiale og metode: I 5-års perioden fra høsten 2004 og frem til nu har 104 pasienter fått tilbud om supervisert gangtrening ved Claudikantskolen i Fredrikstad. Treningen foregår på Fysioterapiavdelingen og ledes av fysioterapeut. Treningstilbudet går over 24 timer og pasientene testes på tredemølle hvor de er deres egen kontroll den 1. og 24. gang. Alle er vurdert og henvist av karkirurg og har ved inkludering og avslutning fått målt ABI. De som har fått dette tilbud har enten vært vurdert til at være inoperable eller at en evt. revaskularisering for eksempel ville betyde intervensjon på leggarterier.

Av de 104 pasienter har 59 gjennomført hele treningsprogrammet. 36 pasienter fullførte ikke av ulike årsaker. 9 pasienter trener aktuelt.

Resultat: Supervisert gangtrening gir ingen bedring i ABI, men alle pasientene fikk økning i gangdistanse. Alle følte seg generelt i bedre form og enkelte har meldt seg i trimgrupper etterpå. Der finnes flere teorier om hva som gir effekten av trening. Kollateralutvikling, hypoxi i muskulatur som medfører vasodilatasjon og nedsatt blodviskositet som medfører økt mikrosirkulasjon er noen av disse teoriene.

Det er spørsmål om effekten holder seg etter endt supervisert trening Konklusjon: Supervisert claudikanttrening er et effektiv og ufarlig tilbud til claudikanter. Dessverre oppfattes dette tilbud ikke som en ”grønt resept” og pasientene har måtte betale rundt 80 kr. per treningstime.

Smertedebut 0

Før

100

Stopp 200

300

400

500

600

700

800

900

1000

1100

1200

1

Etter 2

Bundgaard. D Karkirurgisk Seksjon, Sykehuset Østfold Fredrikstad, Welhavens Gate 2, 1606 Fredrikstad

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 269

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

148

ORGANISERTE TRENINGSGRUPPER FOR PASIENTER MED PERIFER ARTERIELL SIRKULASJONSSVIKT – EN AKTUELL MODELL Hisdal J1, Sætre T2, Jørgensen JJ2, Sundhagen JO2, Bø E3, Bjørnsborg E4 ,Stranden E1 Sirkulasjonsfysiologisk avd., 2Karkirurgisk avd., 3Fysioterapi avd., 4Lærings- og mestringssenteret, Oslo Vaskulære Senter, Oslo universitetssykehus, Aker, Oslo

1

Bakgrunn: Prevalensen av perifer arteriell sirkulasjonssvikt (PAS) er økende. I befolkningen eldre enn 65 år, er prevalensen nå mellom 10-20 % (1). Foruten samfunnsøkonomiske konsekvenser har denne sykdommen ofte personlige konsekvenser knyttet til redusert fysisk funksjon og livskvalitet. På grunn av begrensende claudicatio intermittens (CI) opplever mange pasienter at de blir dekondisjonerte, får redusert muskelmasse og manglende muskelstyrke som igjen forsterker tilstanden ytterligere (2). Ved progresjon av sykdommen reduseres etter hvert gangfunksjonen såpass mye at pasientene invalidiseres og isoleres sosialt. Ved ytterligere progresjon til kritisk iskemi med hvilesmerter og kroniske sår, er pasienten amputasjonstruet.

En rekke studier har vist at regelmessig fysisk aktivitet øker både smertefri- og maksimal gangdistanse hos pasienter med PAS. I Trans-Atlantic Inter-Society Consensus Document (TASC II) anbefales også regelmessig fysisk aktivitet som primær behandling for pasienter med PAS (3).

Pasienter som i dag får diagnosen PAS blir derfor anbefalt å fortsette, eller å begynne med regelmessig trening. Til tross for dette er vår er erfaring er at mange har problemer med å komme i gang med trening. En studie av Bartelink et al. 2004 viste at over 50 % av pasienter med CI ikke trener regelmessig til tross for sterke anbefalinger fra helsepersonell disse pasientene har kontakt med (4). En av de viktigste grunnene som ble oppgitt for ikke å trene var mangel på organisert tilbud med trener.

Kurskonseptet: Får å bedre vårt tilbud til denne pasientgruppen, startet vi høsten 2007 et treningstilbud for pasienter med PAS. Vi har etter hvert videreutviklet dette konseptet, og tilbyr nå treningskurs med oppstart 4 ganger årlig. Hvert treningskurs består av et 8 ukers treningsopplegg der pasientene trener to ganger i uka med en kvalifisert instruktør. Det arrangeres på hvert kurs i tillegg to temakvelder, en om ernæring og en om røyking. For de som er interessert er det også mulighet for individuell oppfølging av ernæringsfysiolog i tillegg til individuelt røykeavvenningskurs. Målet med kurset er primært å hjelpe pasientene med å komme i gang med fysisk aktivitet og gjøre dem bedre i stand til å fortsette med dette på egen hånd etter at kurset er ferdig, eventuelt bli med på andre organiserte treningstilbud.

Om nødvendig kan pasientene delta på flere kurs.

Invitasjon: På høstmøtet 2009 vil alle sentra som behandler pasienter med PAS inviteres til å delta i et prosjekt der målsetningen er å starte opp treningsgrupper over hele landet med utgangspunkt i konseptet vi allerede har lyktes med å etablere ved Oslo Vaskulære Senter.

Om vi lykkes med dette, vil vårt tilbud til denne pasientgruppen bedres betraktelig Referanser 1.

Diehm et al. Atherosclerosis 2004;172: 95-105.

2.

Milani RV et al. Vascular Medicine 2007; 12:351-358.

3.

Norgren L et al. J Vasc Surg 2007;45(suppl S):S5-S67.

4.

Bartelink et al. British Journal of General Practice 2004;54(500):196-200.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 270

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

149

ORGANISERT TRENING ØKER MAKSIMAL BLODSIRKULASJON I BEINA HOS PASIENTER MED PERIFER ARTERIELL SIRKULASJONSSVIKT Hisdal J1, Enoksen E2, Stranden E1, Jørgensen JJ3, Sundhagen JO3, Sætre T3 Sirkulasjonsfysiologisk avd., 3Karkirurgisk avd. Oslo Vaskulære Senter, Oslo universitetssykehus, Aker, Oslo. 2 Norges idrettshøgskole 1

Bakgrunn: Prevalensen av perifer arteriell sirkulasjonssvikt (PAS) er økende. I befolkningen eldre enn 65 år, er prevalensen nå mellom 10-20 % (1). På grunn av begrensninger claudicatio intermittens (CI) medfører opplever mange pasienter at de blir dekondisjonert, får redusert muskelmasse og manglende muskelstyrke som igjen forsterker tilstanden ytterligere (2). Ved progresjon av sykdommen reduseres etter hvert gangfunksjonen såpass mye at pasientene etter hvert blir delvis invalidisert av dette.

En rekke studier har vist at regelmessig fysisk aktivitet øker både smertefri- og maksimal gangdistanse hos pasienter med PAS (3). I Trans-Atlantic Inter-Society Consensus Document (TASC II) anbefales derfor regelmessig fysisk aktivitet som primær behandling, for pasienter med PAS (4). Mekanismene som ligger til grunn for den positive effekten av regelmessig trening er imidlertid ennå ikke fullstendig klarlagt.

Hypotese: Hypotesen i denne studien er at en periode med regelmessig trening øker både smertefri og maksimal gangdistanse, som følge av økt blodsirkulasjon i beina hos pasienter med PAS. Metode: Fra våre poliklinikker ved Oslo Vaskulære Senter ble 29 pasienter med PAS (49-76 år) rekruttert til å delta i studien. I tillegg til diagnostisert PAS var inklusjonskriteriene ankel/arm indeks <0,9 og smertefri gangdistanse <500 m. Før og etter en periode med 8 uker regelmessig trening med instruktør (1 t to ganger per uke), ble smertefri og maksimal gangdistanse undersøkt med en standardisert tredemølletest. I tillegg ble ankel/arm indeks, tåtrykk og pulsvolumutslag distalt på begge legger, målt som indirekte mål på pasientenes hvileblodstrøm. I tillegg ble både hvile- og maksimal (reaktiv hyperemi) blodstrøm målt med venøs okklusjons plethysmografi teknikk. Verdier blir presentert som median (95 % konfidensintervall). Wilcoxon matched-pairs signed rank test ble brukt for å teste for signifikante forskjeller.

Resultater: Etter 8 ukers regelmessig trening fikk pasientene en signifikant økning både i smertefri- og maksimal gangdistanse. Smertefri gangdistanse økte fra 77 (55-198) m til 150 (171-432) m, p=0,0001. Maksimal gangdistanse økte fra 306 (292-581) m til 536 (414-752) m, p=0,0017. Det var ingen endring i noen av parameteren på hvileblodstrøm. Maksimal blodstrøm i beina økte imidlertid signifikant (p=0,003). Etter 8 ukers trening hadde pasientene 25 (17-58) % høyere maksimal blodstrøm en før treningsperioden startet.

Konklusjon: Denne studien bekrefter tidligere studier som har vist at regelmessig trening fører til en betydelig økning i både smertefri og maksimal gangdistanse hos pasienter med PAS. Resultatene viser også at økt maksimal blodsirkulasjon i beina sannsynligvis er en av hovedfaktorene til den forbedrede gangfunksjonen.

Referanser 5.

Diehm et al. Atherosclerosis 172: 95-105, 2004.

6.

Milani RV et al. Vascular Medicine 2007; 12:351-358.

7.

Leng et al. Cochrane Database Syst. Rev, 2000.

8.

Norgren L et al. J Vasc Surg 2007;45(suppl S):S5-S67.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 271

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

150

ORGANISERT VEILEDET TRENING REDUSERER PLASMANIVÅET AV DE ENDOTELIALE INFLAMMATORISKE MARKØRER E-SELECTIN OG ICAM-1 I PASIENTER MED PERIFER ATEROSKLEROTISK SYKDOM. Sætre T1, Enoksen E 2, Lyberg T 3, Stranden E1, Jørgensen J.J1, Sundhagen J.O.1, Hisdal J1.

1) Oslo Vaskulære Senter, OUS, Aker; 2) Norges Idrettshøgskole, Oslo; 3)Kompetansesenter for klinisk forskning, OUS, Ullevål Bakgrunn.

Forhøyede plasmanivåer av både generelle og spesifikt endotel-deriverte inflammatoriske markører kan påvises i pasienter med perifer aterosklerotisk sykdom (PAS). Det er vist at trening som øker gangdistansen hos slike pasienter kan redusere nivået av generelle inflammatoriske markører, men effekten på spesifikke endoteliale markører er ikke kjent.

PAS er en kronisk inflammatorisk sykdom der endotelial aktivering, uttrykt f.eks ved økt ekspresjon av adhesjonsmolekyler, spiller en sentral rolle. Tidligere studier har vist at de endoteliale adhesjonsmolekyler E-selectin, ICAM-1 (intercellular adhesion molecule-1) og VCAM-1 (vascular cell adhesion molecule-1) kan være prediktive risikofaktorer for kardiovaskulær sykdom.

For å belyse effekten av veiledet trening på utvalgte adhesjonsmolekyler designet vi en studie med hypotesen at trening bedrer endotelfunksjonen, uttrykt ved reduserte plasmanivåer av Eselectin, ICAM-1 og VCAM-1.

Material/metode.

Pasienter (n=29, alder 49-76) med diagnostisert PAS, ankel-armindeks<0,9 og maksimal gangdistanse 306 (43-1000)m (median, range) ble inkludert. Før og etter 8 uker veiledet trening gjennomførte pasientene en standardisert tredemølletest for å bestemme smertefri (PWD) og maksimal gangdistanse (MWD), og plasmaprøver ble analysert på E-selectin, ICAM-1, VCAM-1 med kommersielle ELISA metoder. Verdier oppgis som median (95% CI). Wilcoxon signed rank test ble brukt for å teste endring i parametre etter trening.

Resultater.

Trening i 8 uker nær doblet pasientenes gangdistanser. PWD økte fra 77 (55.0-197.5) m til 150 (170.7-432.0) m, og MWD fra 306 (292.2-581.3) m til 535 (414.1-724.9) m. PWD økte fra 77 (55.0-197.5) m til 150 (170.7-432.0) m og MWD fra 306 (292.2-581.3) m til 535 (414.1-724.9) m p<0.05. Plasmanivået av E-selectin og ICAM-1 falt signifikant; E-selectin fra 45.5 (42.7-63.1) ng/mL til 40.4 (38.4-57.8) ng/mL, og ICAM-1 fra 342.0 (311.2-396.2) ng/mL til 298.0 (294.5-374.8) ng/mL. Ingen endring i VCAM-1-nivå kunne påvises. Det var ingen korrelasjon mellom reduksjon i adhesjonsmolekyler og økning i gangdistanse.

Konklusjon.

Denne studien viser at organisert veiledet trening ved PAS er en god og effektiv treningsform som øker pasientens gangdistanse og reduserer karendotelets inflammatoriske aktivering. Den gunstige antiinflammatoriske effekt synes uavhengig av økning i gangdistanse.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 272

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

151

ÅPEN KIRURGI VED SYKDOM I AORTA DESCENDENS OG THORACOABDOMINALIS Krohg-Sørensen K*, Lingaas PS**, Rein KA**, Aasmundstad TA***, Geiran OR**. *Karkirurgisk seksjon og ** Seksjon for voksen thoraxkirurgi, Thoraxkirurgisk avdeling ***Anestesiavdelingen. Oslo Universitetssykehus – Rikshospitalet, 0027 Oslo.

Kirurgisk behandling av sykdom i aorta descendens og thoracoabdominalis er forbundet med høy mortalitet og morbiditet, og endovaskulære teknikker utvikles i håp om å kunne redusere operasjonsrisikoen. Som et grunnlag for sammenligning, før vi vurderer innføring av nye metoder, presenterer vi en gjennomgang av våre resultater med åpen kirurgi.

Materiale og metode: I perioden 1. januar 1997 – 1. desember 2008, ble det utført 441 thorakotomier og thorakolaparotomier for aortasykdom. Data ble registrert prospektivt, og mortalitet kontrollert mot Folkeregisteret. 48 % av inngrepene ble utført på hjerte-lunge maskin. Endepunkter var 30 dagers mortalitet og medullaischemi, og logistisk regresjonsanalyse ble brukt for å identifisere variabler assosiert med disse. Studien er godkjent av Etisk komité og Personvernombudet.

Resultat: Det var 114 thorakotomier og av Crawford type I, II, III og IV henholdsvis 27, 36, 91, og 173 inngrep. 14.7 % av inngrepene ble gjort for ruptur. 30 dagers mortalitet var 9.8 % etter inngrep for intakt aorta, og 33.8 % ved ruptur (p=0.000). Dødelighet for ikke rumperte tilfelle var 15.1 % i perioden 1997-2001 og 7.4 % i 2002-2008 (p=0.02), mens gjennomsnitt årlig volum økte fra 28 til 43. Ettårs mortalitet var 21.6 % (16.5 % for intakt aorta). 30 pasienter fikk medullaischemi (6.8 %). Mortalitet og medullaischemi var signifikant relatert til alder  70 år, Crawford type II, lang operasjonstid, øket transfusjonsbehov, >24 timer på respirator, postoperativ nyresvikt og reoperasjon. Preoperative variabler ble inkludert i multivariat analyse, som viste at alder  70 år, Crawford type II, ruptur og operasjon før 2002 predikerte død før 30 dager, mens høy alder, Crawford type 2 og medikamentell beha ndling av hypertensjon også predikerte medullaischemi.

Diskusjon: Våre resultater bekrefter at åpen kirurgi for sykdom i aorta descendens og thorakoabdominalis har høy risiko for komplikasjoner. Resultatene er sammelignbare med andre sentre, og bedre enn populasjonsbaserte serier. Vi har forbedret resultatene den siste del av perioden, samtidig som volumet har øket. En litteraturgjennomgang viser at endovaskulære teknikker ikke gir bedre resultater. For aorta descendens synes åpen og endovaskulær behandling å være komplementære metoder. Når det gjelder thorakoabdominale aorta er erfaring med grenede stentgraft så langt bare publisert fra noen få sentere, langtidsresultater er ikke kjent, aortadisseksjon og okklusiv sykdom kan være kontraindikasjoner, og implantatene må lages individuelt, er dyre, og ikke tilgjengelige i hastesituasjoner. Hybride teknikker med stentgraft i aorta og extra-antomiske bypass til viscerale kar synes å gi skuffende resultater i de sist publiserte meta-analyser, og anbefales kun som alternativ til konservativ behandling hos inoperable pasienter. Inntil det foreligger dokumentasjon på at nye metoder er trygge og gir holdbare resultater, vil åpen kirurgi fortsatt være den viktigste behandlingsmetoden.

Resultatene ved åpen kirurgi er avhengig av teamets erfaring og et tilstrekkelig volum.

Dette materialet presenteres ved ”Annual meeting of The European Society for Vascular Surgery, 6. september 2009.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 273

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

152

PSEUDOANEURISME UTGÅTT FRA ARTERIA KAROTIS INTERNA. VURDERING OG BEHANDLING. KASUSTIKK Oskarsson, G.V., Lie, B., Stavis, P., Eggum, R. Karkirurgisk seksjon Sykehuset Buskerud, Vestre Viken HF Dronninggata 28, 3004 Drammen En pasient med et stort og raskt voksende pseudoaneurisme på ve a. karotis presenteres. Vi diskuterer behandlingsmessige avveininger, forløp og resultat.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 274

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

153

KAROTISKIRURGI (TEA for CIS) VED SYKEHUSET BUSKERUD. ET 10 ÅRS MATERIALE ( JULI 1999 - JUNI 2009).

Eggum,R., Oskarsson, G.V., Lie, B., Stavis,P. Karkirurgisk seksjon, Sykehuset Buskerud, Vestre Viken HF Dronninggata 28, 3004 Drammen Et materiale på 227 inngrep vil bli presentert med demografiske data, risikofaktorer, komplikasjoner og et års oppfølging.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 275

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

154

CAROTIS KIRURGI VED SYKEHUSET ØSTFOLD 2004-2008 M. Sahba, H. Rustad, D. Bundgaard, O. Urnes, A. Debes Seksjon for Karkirurgi, Kirurgisk avdeling, Sykehuset Østfold Bakgrunn: Hensikten med studien var å vurdere behandlingen av carotisstenose ved vår avdeling.

Materiale og metode: I 5 årsperioden 1 jan 2004 til 31. dec 2008blev det operert 185 pas. med carotisstenose.

Materialet er gjennomgått i en retrospektiv studie. 129 pas. var menn (70%), 56 kvinner (30%). Gjennomsnitt alder var 69 år for hele gruppen og 69,5 år for asymptomatiske pasienter. Operasjonsindikasjon var asymptomatisk carotisstenose hos 83 pas (45%), amaurosis fugax 17 pas (7%), TIA 44 pas (24%), minor slag 40 pas (21,5%) og major slag 1 pas (0.5%).

Preop. blev 177 pas. (95,7%) undersøkt med ultralyd og 146 pas. (79%) med Mr/Ct angio halskar. 39 pasienter (21%) hadde samtidig høygradig kontralateral stenose.

Tid fra symptom til operasjon var under en måned hos 31 pas (30.7%) og over 3 måneder hos 51 pas (50.5%) blant symptomatiske pas. I 2008 ble 15 pas (48,5%) av symptomatiske pas operert innen en måned fra symptom debut.

Det ble målt stumptrykk i carotis interna hos 164 pas (88,6%) og brukt shunt hos 44 pas (24%). 73 pas (39,5%) fikk venepatch, 98 pas (53%) kunstig patch og 14 pas (7,5%) ingen patch.

Resultat: Ved 1 månedskontroll: Symptomatiske pas: 7 pas (6,9%) pådro seg cerebrale hendelser postoperativt hvorav 2 pas (2%) fikk cerebral blødning ( minor stroke), 2 pas (2%) TIA og 3 pas (2,9%) minor strok.

Ingen major stroke eller mortalitet i gruppen.

Asymptomatiske pas: 3 pas (3,6%) pådro seg cerebrale hendelser postoperativt hvorav 1 pas (1,2%) TIA, 1 pas (1,2%) minor stroke og 1 pas (1,2%) fikk cerebral blødning. Pasienten med cerebral blødning fikk major stroke og døde.

Konklusjon: På bakgrunn av vår studie, synes behandlingen av carotisstenose ved vår avdeling å følge internasjonale tall når det gjelder postoperative komplikasjoner.

Vi fant ingen sammenheng mellom komplikasjonsfrekvens og bruk av shunt, kontralateral høygradig carotisstenose.Vi fant heller ikke signifikant forskjell mellom stenosegraden påvist ved ultralyd og Mr/Ct angio.

Tiden fra symptom til operasjon har blitt forkortet i 2008 i forhold til årene 2004-2007.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 276

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

155

TID FRA SYMPTOM TIL OPERASJON VED CAROTISKIRURGI VED SYKEHUSET ØSTFOLD HF Rustad H, Reiersen AT, Sahba M, Debes A, Bundgaard D Karkirurgisk seksjon, Kir.avd, Sykehuset Østfold HF Bakgrunn: Flere store studier har vist at det er gunstig med tidlig operasjon av symptomatiske carotisstenoser. Tiden fra symptom til operasjon er av stor betydning for risikoreduksjon for slag.

Karkirurgisk seksjon og nevrologisk avdeling ved Sykehuset Østfold samarbeider om utredningen av pasientene. Fra mars 2008 har det vært spesielt fokus på tidsbruk ved utredning før en eventuell operasjon. Målsetning har vært å operere de aktuelle pasientene innen 14 dager fra første symptom. Standard utredning inneholder UL halskar og i tillegg MR eller CT angiografi, samt vurdering av nevrolog.

Mål: Vurdere om man har klart å operere de henviste pasientene innen 14 dager fra første symptom.

Materiale og metode: 25 pasienter med symtomatiske carotisstenoser ble operert f.o.m. 01.04.08 t.o.m 30.03.09.

Pasientene hadde hatt TIA, amaurosis fugax eller slag innenfor 6 måneder forut for operasjonsdato. Pasientgrunnlaget er hentet ved retrospektiv registrering fra elektronisk pasientjournal. Gruppen bestod av 18 (72%) menn og 7 (28%) kvinner. Median alder var 67 år (54-87) for hele pasientgruppen, med hhv 67.5 (54-83) år for menn og 66 (64-87) år for kvinner. 7 (28%)av pasientene hadde TIA, 6(24%) amaurosis, 12 (48%) hadde slag som symptom.

Resultater: 15 pas (60%) ble henvist fra nevrolog, 5(20%) fra allmenlege , 4(16%) fra indremedisiner, og 1(4%) fra øyelege.

Median tid fra henvisning (til karkirurg)til operasjon: 19 (2-96) dager Median tid fra symptom til operasjon er 37(3-120) dager 8 (32%) ble operert innen 14 dager etter symptom. Av disse var 7 (87%) henvist av nevrolog, 1 (23%) var henvist av medisiner.

Median tid fra symptom til operasjon fra nevrolog er 15 (3-120) dager, fra indremedisiner 35 (7-120 )dager og fra fastlege 90 (60-120 dager). Tid fra henvisning til operasjon er tilsvarende 12 (2-66), 31 (2-47) og 66 (19-96) dager.

Når det gjelder median tid fra symptom til operasjon er det 72.5 (20-120) dager for amaurosis, 64 (3-120) dager for TIA og 14 (3-120) dager for minor stroke.

Konklusjon/Diskusjon: En tredjedel av pasientene ble operert innenfor 14 dager. Det er flere muligheter for forsinkelser i utredningsprosessen. Forskjeller i henvisningsrutiner fra allmenpraksis, nevrolog, indremedisiner og øyelege kan påvirke den totale tiden. Ytterligere informasjon og samarbeid med primærhelsetjenesten, nevrolog, medisiner, samt radiolog vil være av stor betydning.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 277

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

156

DIAMETER AV INFRARENALE AORTA - EN RISIKOFAKTOR FOR ABDOMINALT AORTAANEURYSME (AAA). TROMSØUNDERSØKELSEN Steinar Solberga, Signe Helene Forsdahlb , Kulbir Singhc, Bjarne Koster Jacobsenb Thoraxkirurgisk avdeling, Rikshospitalet, bInstitutt for Samfunnsmedisin, Universitetet i Tromsø, cRøntgenavdelingen, Universitetssykehuset Nord-Norge

a

Bakgrunn. Etablerte risikofaktorer for AAA er høy alder, mann, røyking, dyslipidemi, hypertoni og en positiv familieanamnese. Andre, mulige risikofaktorer er; inflammasjon, autoimmune forandringer, infeksjon og enzymforandringer i aortaveggens matrix. Om dette er risikofaktorer for- eller konsekvenser av AAA er uavklart. Betydning av infrarenal aortadiameter som risikofaktor for AAA er ikke avklart. Ei heller er den underliggende forklaring på hvorfor menn har høyere risiko for AAA enn kvinner funnet. Formålet med dette arbeidet var å undersøke om maksimal diameter av infrarenale aorta er en risikofaktor for utvikling av AAA over en 7 års oppfølgingsperiode, og om større aortadiameter hos menn kan forklare den økte risiko for AAA hos menn sammenlignet med kvinner.

Materiale og metode. I 1994-95 fikk 6892 menn og kvinner undersøkt bukaorta med tanke på AAA. I 2001 ble 4699 av disse undersøkt på nytt. Det var 4265 personer som fikk gjort nøyaktig måling av bukaorta og ikke hadde AAA i 1994-95. I 1994-95 var gjennomsnittlig maksimal diameter 21,8 (SD 2,4) mm hos menn og 19,4 (SD 2,4) mm hos kvinner. Det ble i 2001 funnet 116 insidente tilfeller av AAA. Risiko for å utvikle AAA i løpet av denne 7-års periode ble analysert i en multippel logistisk regresjonsanalyse med maksimal infrarenal aorta som prediktor og korreksjon for kjente risikofaktorer.

Resultater. Sammenlignet med personer med diameter 21-23 mm, hadde menn og kvinner med diameter < 18 mm og  27 mm, i en analyse der det var justert for kjønn, alder og kardiovaskulære risikofaktorer, en odds ratio for AAA på henholdsvis 0,30 (95 % KI 0,100,88) og 4,22 (95 % KI 1,94-9,19) (p< 0,001 for lineær trend). I en analyse med kun kjønn og alder som prediktorer for AAA var kjønn en signifikant risikofaktor for AAA med odds ratio på 3,06 (95 % KI 2,04-4,58, p< 0,001). Men, med korreksjon for diameter av infrarenale aorta ble effekten av kjønn svekket, og var ikke statistisk signifikant (odds ratio 1,45 (95 % KI 0,93-2,30, p=0,10).

Konklusjon. I denne befolkningsundersøkelsen er diameter av infrarenale aorta er en sterk, selvstendig og signifikant risikofaktor for AAA. En større diameter på infrarenale bukaorta hos menn sammenlignet med kvinner synes å være den viktigste underliggende forklaring på den økte risiko for AAA hos menn.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 278

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

157

AORTAKIRURGI – ER DET ”TRYGT” Å BLI OPERERT AV LEGE I UTDANNELSE? Estop-Garanto M., Kazmi S. S. H. Oslo Vaskulære Senter, Oslo Universitetssykehus, Aker, Trondheimsveien 135, 0514 Oslo I 1993 fant Karkirurgisk seksjon ved Aker sykehus ut at resultatet av aortakirurgi var uavhengig av om hovedoperatøren var spesialist i karkirurgi eller ikke. Vi ønsket nå å se om det samme gjaldt for 2008.

I 2008 ble 61 pasienter operert elektivt på aortanivå med åpen implantasjon av infrarenal karprotese. Pasienter som tidligere hadde gjennomgått aortakirurgi eller fått satt inn stentgraft er ikke inkludert. Av 61 er 59 tilgjengelige for retrospektiv undersøkelse. Resultatene er relatert til operatørens formelle kompetansenivå og delt inn i 2 grupper: Gruppe I: ikke spesialist i karkirurgi (4 forskjellige kirurger); Gruppe II: spesialist i karkirurgi (8 forskjellige kirurger).

Gruppe I (27 pasienter) hadde følgende sammensetning: 23 pasienter med aneurisme (12 rørgraft, 11 Y-graft) og fire med atherosklerose (alle Y-graft). Gjennomsnittsalderen var 67,6 år (55-80), der 3 pasienter tilhørte risikogruppe (ASA) 2 og 24 risikogruppe 3. Gruppe II (32 pasienter) hadde følgende sammensetning: 25 med aneurisme (11 rørgraft, 14 Y-graft) og syv med atherosklerose (alle Y-graft). Gjennomsnittsalderen var 68,6 år (44-85), der 3 tilhørte risikogruppe 2 og 29 risikogruppe 3.

Mann-Whitney t-test er brukt for analyse av data.

Operasjonstid -Rørgraft (min) -Y-graft (min) Avklemmingstid (min) Peroperativ blødning -Rørgraft (ml) -Y-graft (ml) Perop. blodtransfusjon -Rørgraft (ml) -Y-graft (ml) Intensivdøgn Post-op. sykehusdøgn Reoperasjoner (antall) Tidlig mortalitet* (antall) *: innen 30 dager

Gruppe I. N=27

Gruppe II. N=32

p

116 (SD 34) 223 (SD 65) 69 (N=25)

165 (SD 56) 242 (SD 76) 94 (N=30)

0,01 ns 0,04

1021 (SD 682) 2547 (SD 2441)

1695 (SD 1464) 2667 (SD 3976)

ns ns

3990 (SD 443) 1433 (SD 1561) 2 (0-12) 9 (5-39) 2 0

679 (SD 791) 1419 (SD 2264) 3 (1-19) 10 (5-50) 0 0

ns ns

Konklusjon: Vi kan konkludere med at resultatet av elektiv aortakirurgi fortsatt stort sett er uavhengig av om hovedoperatøren er spesialist i karkirurgi eller ikke. Imidlertid fant vi for den aktuelle perioden signifikante forskjeller hva gjelder operasjonstid ved innsetting av rørgraft og avklemmingstid som går i favør av legene i utdannelse.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 279

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

158

ARTERIA SUBCLAVIASKADER ETTER STUMPE TRAUMER Kiil S1, Olstad OA1, Bergh GG1, Eken T2, Pillgram-Larsen J3 Oslo Vaskulære Senter, Oslo Universitetssykehus, Aker; 2Traumeregisteret og 3 Thoraxkirurgisk avd, Oslo Universitetssykehus, Ullevål 1

Bakgrunn: Arteria subclaviaskader etter stumpt traume er en sjelden skade forbundet med høy morbiditet og mortalitet. Kritisk iskemi av armen er uvanlig pga god kollateral sirkulasjon. Arteriografi er gullstandard for identifisering av skaden hos stabile pasienter.

Proksimal kontroll sikres best med cervical forlengelse av median sternotomi. Hos utvalgte pasienter har endovaskulær behandling blitt brukt.

Materiale: Traumeregisteret ved Ullevål universitetssykehus (UUS) registrerte i løpet av en 6-årsperiode fra 2000 til 2006 sju pasienter med skade på subclavia etter stumpt traume. Fire av pasientene var MC-førere, de tre andre var forsetepassasjerer eller førere av personbil. Alle var multitraumatisert etter høyenergitraumer med ISS mellom 34 og 50, gjennomsnitt 43. To hadde hjertestans, en ble nødthorakotomert i akuttmottaket, begge overlevde. Statistisk beregnet overlevelsessjanse, probability of survival (Ps), varierte i materialet fra 0,30 til 0,95; gjennomsnitt 0,51. Seks av sju var i sjokk ved ankomst med tegn til hypotensjon (systolisk BT <90 mmHg og/eller metabolsk acidose (BE-4)). Alle hadde multiple frakturer i både over- og underekstremitetene. Av de fem overlevende hadde to traumatisk amputasjon av en underekstremitet.

Behandling: Tre av pasientene var utblødd pga avrevet subclavia og ble operert med bypass, tre ble endovaskulært behandlet med embolisering. De tre som ble operert åpent, fikk hhv 17, 28 og 36 SAG. Resultat: Av de tre som ble operert med bypass hadde to plexusskade og fikk senere amputert armen. En overlevde, også med plexusskade. Tre hadde intimaskade, hvorav to ble coilet og har god funksjon i armen, den siste døde av hodeskade. En døde av hodeskade før karkirurgisk behandling.

Konklusjon: Pasienter med subclaviaskader etter stumpt traume har komplekse skader.

Mortalitet er som hos alle multitraumatiserte, relatert til hemodynamisk status ved innleggelse. Dersom det er åpenbart at plexus er avrevet bør en unngå omstendelig karkirurgi som kan sette pasientens liv i fare.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 280

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

159

RESULTATER ETTER ANLEGGELSE AV ARTERIOVENØSE FISTLER HOS PASIENTER MED TERMINAL NYRESVIKT Kummen M1, Dahl T 2,3 NTNU, Det medisinsk fakultet, 7000 Trondheim, 2Karkirurgisk avdeling, St.Olavs Hospital, 7006 Trondheim, 3 Institutt for sirkulasjon og bildediagnostikk, NTNU, 7000 Trondheim

1

Pasienter med dialysekrevende nyresvikt er avhengig av en stabil tilgang til åresystemet.

Målet er at flest mulig pasienter skal dialyseres på en nativ arteriovenøs fistel (NAVF).

Fisteloperasjoner kan være krevende, og vi ønsket å vurdere våre egne operasjonsresultater og – teknikk i forhold til internasjonale retningslinjer (KDOQI).

Materiale og metode Retrospektiv studie av alle pasienter som har fått arteriovenøs fistel med kodene PBL 10PBL99 for dialysekrevende nyresvikt i tiden 1999-2007 på St. Olavs Hospital. Data er hentet fra elektronisk journal i Doculive-systemet, eventuelt supplert med opplysninger i papirjournal og røntgenarkiv. Data ble lagt inn i SPSS, versjon 16 for statistisk analyse.

Studien var godkjent av Regional etisk komite og Norsk Samfunnsvitenskaplig datatjeneste.

Resultater Det ble utført 250 fisteloperasjoner på 189 pasienter. 56 (29,6%) var kvinner og 133 (70,4%) var menn. I 94% av tilfellene ble det laget en NAVF, henholdsvis radiocephal fistel i 76,4% av alle tilfellene og brachiocephale fistler i 17,6% av tilfellene. I preoperativ vurdering inngikk ultralyd av vener i 27,6% av tilfellene. I 70% av tilfellene ble fistelen anlagt i plexusanestesi, mens 1,2% fikk lokalbedøvelse alene. Palpabelt svirr ble påvist på slutten inngrepene i 80,8% av tilfellene, og samme andel inngrepene ble avsluttet med måling av blodflow. Fravær av svirr eller blodflow på mindre enn 75 ml/min var forbundet med høyere okklusjonsrate. Pasienter behandlet med EPO hadde lavere okklusjonsfrekvens enn de andre, mens behandling med ASA ikke ga færre komplikasjoner og pasientene hadde flere blødninger som krevde kirurgisk intervensjon. Vel halvparten av pasientene fikk ASA postoperativt. Av 14 pasienter med en postoperativ blødning, måtte 5 reopereres. 26 av fistlene (10,4%) tromboserte innen 30 dager, og 8 av disse holdt seg åpne etter trombektomi.

I 18 tilfeller valgte man å avstå fra intervensjon på grunn av dårlige forhold under første operasjon. Tre pasienter fikk en overfladisk infeksjon, en NAVF og to med graft. De vanligste senkomplikasjonene var stenosering med redusert blodføring eller trombose. 30,8% av fistlene sviktet primært og totalt ble 78,8% av fistlene brukbare for dialyse. Den sekundære åpenhetsraten etter 30 dager og 12 måneder var henholdsvis 88% og 62%.

Konklusjon Tallmessig er postoperativ blødning og infeksjon et lite problem. Manglende svirr peroperativt bør føre til at man leter etter teknisk svikt eller venestenoser lenger sentralt, og fistelflow på mindre enn 75 ml/min indikerer dårlig prognose i forhold til okklusjon. Om lag en tredjedel av fistlene svikter primært, og mange fistler krever intervensjon over tid.

Preoperativ ultralyd ble brukt i liten grad, og kriteriene for slik bruk var ikke fastlagt. Bare halvparten av pasientene fikk ASA, som er anbefalt profylakse mot vaskulære komplikasjoner, men bruk forbedret ikke våre fistelresultater. Pasienter med EPO kommer trolig bedre ut fordi de i utgangspunktet har en lavere hematokrit. Native fistler dominerer slik ønsket er, men vi har ikke oversikt over hvor mange pasienter som i samme tidsrom fikk dialyse på kateter. Våre operasjonsresultater ligger innenfor de anbefalte grenser i KDOQI.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 281

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

160

PHLEGMASIA CERULEA DOLENS – EN KASUISTIKK Solberg L B, Hasselgård T, Rosales A*, Sandbæk G** Kirurgisk avdeling Molde Sykehus, *Oslo vaskulære senter og **Røntgen avdeling Oslo Universitetssykehus, Aker Innledning Phlegmasia cerulea dolens (phlegmasia (gr) hevelse/betennelse, cerulea (lat) blå, dolens (lat) smertefull) er en sjelden tilstand hvor tilnærmet alle vener i en ekstremitet er okkludert med affeksjon av mikrosirkulasjon og påfølgende cyanose1,2,3. Ubehandlet kan tilstanden lede til arteriell insuffisiens, kompartmentsyndrom, venøst gangren, amputasjon og død. Tilstanden er bl.a. assosiert med malignitet, kateterisering av vena femoralis, antifosfolipid syndrom, kirurgi, hjertesvikt og graviditet. For å redde pasientens ekstremitet og liv behøves det øyeblikkelig behandling. Man har i dag to behandlingsalternativer: i) kateterbasert direkte trombolyse (CDT) og ii) direkte trombektomi ved åpen kirurgi og etablering av AV-fistel.

En pasient med phlegmasia cerulea dolens ble i våres først behandlet ved Molde sykehus og deretter ved Oslo vaskulære senter. Vi ønsker å presentere dette kasus for å belyse en sjelden, men alvorlig tilstand og gi et eksempel på et godt og velfungerende samarbeid på tvers av regioner.

Kasuistikk 31 år gammel kvinne, tidligere frisk, ikke-røyker, p-pillebruker, uten kjente arvelige sykdommer, tar kontakt med legevakt ca ett døgn etter debut av smerter og hevelse i venstre underekstremitet. Denne er da hoven fra tær til lyske, kald og blå. Det er ingen palpabel distal puls. Ankel/armindex 0,4 (1,0 på motsatt side). UL viser okklusjon av alle vener i venstre underekstremitet fra legg gjennom lår og opp i bekken. Symptomene gjenkjennes som phlegmasia cerulea dolens og pasientens ekstremitet anses truet. Akutt velger man å gjøre åpen venøs trombektomi med anleggelse av AV-fistel og fasciotomi på legg og lår. Pasienten hepariniseres initialt, deretter marevaniseres hun. AV-fistel kontrolleres med UL-doppler daglig og forblir åpen. Imidlertid retromboserer sentrale vener etter ca 2 uker og pasienten overflyttes Oslo vaskulære senter for CDT. Her anlegges også stent i vena iliaca communis.

Pasienten fortsetter antikoagulasjon med lavmolekylært heparin og utskrives i velbefinnende til hjemmet etter totalt 5 ukers sykehusopphold med kontrollavtaler i Molde og Oslo.

Diskusjon/konklusjon Ved phlegmasia cerulea dolens er tiden fra symptomdebut til behandling avgjørende for behandlingsmetode og prognose. Det er rapportert 25% dødelighet ved tilstanden og 25% risiko for amputasjon hos de som overlever2. Hvis aktuelle ekstremitet ikke umiddelbart er truet av venøst gangren, gir CDT et godt langtidsresultat med betydelig lavere risiko for pasient og med færre postoperative komplikasjoner3. Imidlertid må hvert tilfelle vurderes separat og ved truet ekstremitet er akutt kirurgi eller endovaskulær venøs trombektomi behandlingen 1,3.

Referanser 1 Phlegmasia cerulea dolens: therapeutic considerations. South Med J 1988 2 Phlegmasia caerulea dolens and venous gangrene. Br J Surg. 1996 3 Quality improvement guidelines of the treatment of lower extremity deep vein thrombosis with use of endovascular thrombus removal. J Vasc Interv Radiol 2006

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 282

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

161

ENDOFLEBEKTOMI OG KLAFFKONSTRUKSJON AV POPLITEAL VENE OKKLUSJON. Kiil S, Rosales A Oslo Vaskulære Senter, Oslo Universitetssykehus, Aker Bakgrunn Posttrombotisk syndrom (PTS) er en kronisk tilstand som rammer 20-50 % av pasienter som har gjennomgått dyp venetrombose (DVT).1 70-80 % av disse er lokalisert til ileo-femoralpopliteal segmentet, 10 % leggvener og 5 % iliaca.2 PTS preges av sprengende smerter, tyngdefølelse, hevelse og klaudikasjon. 25-30 % utvikler venøst sår, hyppigst der poplitealsegmentet er involvert.3 De posttrombotiske forandringene i v. poplitea bestående av endovenøs arrdannelse med synekkier og septae, medfører okklusjon av det venøse avløp.4 Endoflebektomi må ikke forveksles med endarterektomi av vene. Ved en venøs endarterektomi fjernes syk intima og media eksponeres. Ved en endoflebektomi skånes intima og en fjerner kun endoluminale synekkier og masser. Dette medfører at mesteparten av lumen har intakt endothel og er dermed mindre utsatt for nye tromboser.

Hensikt Vi ønsker å introdusere endoflebektomi og klaffkonstruksjon som behandling for venøs klaudikasjon forårsaket av posttrombotisk v. poplitea okklusjon. Det er tidligere bare publisert en artikkel om endoflebektomi av poplitea okklusjon.5 Material/metoder Tre unge, (41, 44 og 52 år) langtidssykemeldte pasienter med venøs klaudikasjon pga posttrombotisk poplitea okklusjon. Alle hadde lang sykehistorie (>2 år), uten bedring med kompresjonsstrømpe og hadde sterkt nedsatt livskvalitet. To av tre hadde trombofili.

Utredning: fargeduplex, luftpletysmografi, tredemølle, venografi.

Behandling: Alle operert i mageleie med fridisseksjon av v. poplitea, langsgående venotomi og eksisjon av intraluminale synekkier og septa uten å skade intima. To av tre fikk også klaffkonstruksjon for å unngå refluks.

Resultater Ved tre måneders postoperativ kontroll hadde alle åpne venesegment med god flow og klaffunksjon. De er friskmeldt og har ubegrenset gangdistanse.

Konklusjon Venøs klaudikasjon er en invalidiserende tilstand som kommer av venøst avløpshinder. Der okklusjonen er lokalisert til vena poplitea kan den behandles med endoflebektomi og eventuelt klaffkonstruksjon.

Referanse: 1 Deep vein thrombosis. Kyrle PA, Eichinger S. Lancet. 2005 Mar 26-Apr 1;365(9465):1163-74 2 Diagnosis and treatment of deep-vein thrombosis. Scarvelis D, Wells PS. CMAJ. 2006 Oct 24;175(9):1087-92.

Review.

3 Relationship Between Deep Venous Thrombosis and the Postthrombotic Syndrome. Kahn SR, Ginsberg JS. Arch Inten Med 2004; 164: 17-26 4 The effect of venous thrombus location and extent on the development of post-thrombotic signs and symptoms.

Labropoulos N et al. J Vasc Surg. 2008 Aug;48(2): 407-12 5 Surgical disobliteration of postthrombotic deep veins--endophlebectomy--is feasible.

Puggioni A, Kistner RL, Eklof B, Lurie F. J Vasc Surg. 2004 May;39(5):1048-52;

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 283

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

162

ABDOMINALT COMPARTMENT SYNDROM ETTER VENEKIRURGI Jørgensen JJ¹, Sandbæk G², Gaarder C³, Næss PA³, Rosales A¹. ¹Oslo Vaskulære Senter, ²Radiologisk avdeling, Oslo universitetssykehus, Aker, ³Traumeenheten, Oslo universitetssykehus, Ullevål Bakgrunn: Det siste tiår har oppmerksomheten rundt intra-abdominal hypertensjon (IAH) og abdominalt compartment syndrom (ACS) som en betydelig årsak til morbiditet og mortalitet økt. Standardteknikker for måling av intra-abdominalt trykk (IAT), konsensusdefinisjoner og behandlingsanbefalinger for IAH og ACS ble fastsatt av WSACS i 2004. Både IAH og ACS er beskrevet innen karkirurgi primært etter operasjon for rumpert aortaaneurysme.

Hensikten: Belyse aspekter ved behandling av ACS, temporær og sekundær lukning av abdomen.

Kasuistikk: En 64 år gammel mann med kjent Protein-S mangel, posttrombotisk syndrom etter bekkenvenetrombose og venøs klaudikasjon ble operert med venovenøs femorofemoral crossover som okkluderte etter at den arteriovenøse (AV) fistelen ble lukket. Etter mislykket rekanalisering ble han operert med en PTFE femorocaval venebypass (intraluminal stent) og AV-fistel. Det postoperative forløpet ble komplisert med hematemese, okklusjon av bypass som førte til reoperasjon dag 7. Et retroperitonealt hematom førte til utvikling av ACS med IAT på 32 mmHg, oliguri og respirasjonsbesvær. Kirurgisk dekompresjon ble utført med anleggelse av vacuum assisted closure (VAC), med initial bedring av organfunksjon, men samme døgn hemodynamisk ustabil og ekspansjon av hematomet. Reoperasjon påviste stenterosjon i vena cava som ble primærsuturert og hematomet evakuert. I samarbeid med gastrokirurgisk avdeling fortsatte man temporær buklukking og skiftet VAC 19 ganger de neste 2 månedene. Traumeenheten på Ullevål som har betydelig erfaring med temporær bukveggslukking ble da involvert, og fullhudslukking med planlagt ventralhernie kunne gjennomføres. Reoperert 2 ganger for bukveggshematom grunnet antikoagulasjon, men deretter tilfredsstillende tilheling. Postoperativ kontroll viste åpen bypass.

Diskusjon: ACS med temporær bukveggslukking og behov for sekundærlukking forekommer sjelden ved vår avdeling, og vårt erfaringsgrunnlag er følgelig begrenset. Pasientens komplekse sykdomsbilde, resulterte i et protrahert forløp. Tidlig involvering av kompetent personale, synes å være riktig for å ivareta best mulig behandling for denne pasientgruppen.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 284

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

163

KORREKSJON AV POSTPNEUMONEKTOMI SYNDROM HOS BARN MED INFLANTERBAR PROTESE. Saatvedt K, Seem E, Birkeland S, Hoel T, Westvik J*, Lindberg H. Thoraxkirurgisk og Radiologisk Avdeling*, Rikshospitalet, Oslo Universitetssykehus.

Postpneumonektomi syndrome defineres som en tilstand hvor mediastinal shift og rotasjon gir opphav til obstruksjon av lufteveier. Syndromet er hyppigere etter høyre sidig pneumonektomi og tilstanden gir ofte mer uttalte symptomer hos barn. Det er beskrevet forskjellige kirurgiske teknikker for behandling. Vi refererer to pasienter som ble behandlet med en inflanterbar saltvannsprotese.

Den første pasienten var født mai 2007. 4 uker gammel henvist RH pga dårlig vektøkning.

Utredning viste hø.sidig lungesekvester, partielt anomale lungevener (PAPVD), atrieseptumdefekt (ASD) og persisterende duktus arteriosus (PDA). Arterien til lungesekvesteret ble koilet, og man foretok en korreksjon av PAPVD. Lungevenekonfluens fra høyre siden var preget av uttalt fibrose og ble etterhvert stenostisk. Dette ga opphav til en generell pulmonal hypertensjon og man foretok på denne bakgrunn en hø sidig pneumonektomi. Hun utviklet etterhvert postpneumonektomi syndrome med mediastinal shift og obstruksjon av venstre bronkus. Vellykket operert med inflanterbar protese som reposisjonerte mediastinum og reetablerte luftpassasje i bronkus på venstre side.

Den andre pasienten var født prematur 28 uker og vekt 800 g. Hun ble henvist RH 2 mnd gml kritisk syk med suprasystemisk trykk i lungesirkulasjonen. Utredning viste stenotisk venstresidig lungevener og en obstruert hø sidig lungevenedrenasje. Operert med pneumonektomi hø side og plastikk på ve.s lungevenekonfluens. Ekstubert etter 1 uke men etterhvert problemer med GI reflux. Utredning viste en dilatert og displasert øsofagus.

Behandlet med inflanterbar protese som pga overfylning gjorde pas hemodynamisk labil de første timene postop. Etter justering av protese volumet var det postop forløp ukomplisert.

Begge pasientene er live og har hatt positiv effekt av behandlingen.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 285

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

164

FØRSTE NORSKE ERFARING MED INTERN KONTINUERLIG FLOW LVAD HOS BARN MED ALVORLIG HJERTESVIKT Fiane AE, Sørensen G, Gude E*, Hagemo P**, Lindberg HL. Thoraxkirurgisk avdeling, *Hjertemedisinsk avdeling, **Barneklinikken Rikshospitalet HF, 0027 Oslo LVAD (left ventricle assist device) er veletablert behandling for selekterte voksne pasienter som venter på hjertetransplantasjon. Størrelsen på slike pumper har begrenset bruken hos barn. Sykehistorien beskriver den minste pasienten som har fått en slik intern sentrifugalpumpe LVAD som bro til hjertetransplantasjon.

Pasienten var en 11 år gammel gutt, BSA 1.12 m2, med uttalt dillatert kardiomyopati og hjertesvikt. Pasienten var stadig på sykehus for sin alvorlige hjertesvikt og ble satt på transplantasjonslisten. Pga ernæringsvansker fikk han anlagt PEG. Etterhvert utviklet han økende dyspnoe, stigende NT-proBNP, patologiske leverfunksjonsprøver og redusert nyrefunksjon. Etter 6 mndr. på sykehus fikk han 6/10-08 implantert en intern kontinuerlig flow LVAD (VentraAssist). Postoperativt tilfredsstillende forløp. Han ble mobilisert 4. dag postoperativt. Det postoperative forløpet var ukomplisert. Etter tre uker ble han utskrevet til Barneklinikken og PEGen ble da fjernet. Senere ble han flyttet til eget sykehus for videre rehabilitering. Etter hvert dro han hjem hvor han blant annet kunne sykle, ake, hoppe på trampoline og stå på ski. Ni måneder etter LVAD implantasjonen ble han vellykket hjertetransplantert. Han har hatt en episode med rejeksjon, men har senere kommet seg fint.

Konklusjon: Resultatet av behandlingen viser at små interne LVAD sentrifugalpumper (her Ventrassist LVAD) er sikker i bruk, bedrer hemodynamikk og livskvalitet og er således meget effektiv som bro til transplantasjon, også hos barn, med hjertesvikt i sluttstadiet.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 286

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

165

ANOMALT AVGÅENDE VENSTRE KORONARARTERIE SOM ÅRSAK TIL SIRKULASJONSKOLLAPS HOS UNG IDRETTSUTØVER Dahl PE, Hermansen SE, Dahl-Eriksen Ø*.

Hjerte- lunge- karkirurgisk avdeling og *Hjertemedisinsk avdeling, Hjerte- lungeklinikken.

Universitetssykehuset i Nord-Norge, 9038 Tromsø.

Kasuistikk: En 16 år gammel tidligere frisk gutt kollaberte under et lagidrettsarrangement.

Han ble initialt kvalm, men segnet så om. En tilskuer kom til og foretok hjertekompresjon og etter 7 minutter kom anestesilege til og konstaterte ventrikkelflimmer. Denne ble sjokket ut og han gikk over i sinusrytme. Innlagt lokalsykehus i cardiogent sjokk med lungeødem.

Overflyttet UNN intubert med moderate doser inotropi med BT 100/80. Troponin T over 10, CKmb 470 og infarktsuspekte EKG forandringer. Ekko cor viste globalt nedsatt funksjon av venstre ventrikkel med EF ca 15 %. Innleggelse av IABP og påfølgende koronar angiografi med nytt BT-fall ved injeksjon i venstre koronar. Angiografien og medfølgende CT toraks viste anomalt avgående venstre koronaratrterie med avsmalning av denne. Venstre koronararterie avgikk fra høyre sinus Valsalva, nær avgangen av hø koronararterie. Høyre koronar normal.

Pasienten ble umiddelbart koronaroperet. Postoperativt hemodynamisk og organfunksjonelt ukomplisert, men med klare kognitive utfall som ved hypoksisk hjerneskade.

Diskusjon: Anomalt avgående koronararterier opptrer i 1,3% av befolkningen og 20% av disse har potensiale for livstruende hendelser i form av hjerteinfarkt, arytmier eller plutselig død. De vanligste anomaliene er venstre koronararterieavgang fra høyre sinus valsalva og omvendt samt koronararterieavgang fra trunkus pulmonalis. Vanlig behandling av arterier avgående fra aortaroten i dag er enten bypasskirurgi eller ”unroofing”. Så langt ser det ut til at langtidsresultatene av disse to tilnærminger er like. I vårt tilfelle ble bypasskirurgi valgt. Dette fordi hovedstammen viste uttalt tegn til sykdom. Det er også verdt å merke seg at vår pasient hadde klaget over retrosternale smerter under trening den siste uken før hendelsen.

Konklusjon: Anomalt avgående koronararterie hos barn og unge kan potensielt være dødelig.

Barn og ungdom som plutselig får anstrengelsesutløste brystsmerter bør undersøkes med tanke på koronararteriepatologi.

Ref: Davies JE, Burkhart HM, Dearani JA etr al. Surgical management of anomalous aortic origin of a coronary artery. Ann Thorac Surg, 2009; 88 (3) 844-7 Friedman AH, Fogel MA, Stephens P Jr, et al. Identification, imaging, functional assessment and management of congenital coronary arterial abnormalities in children. Cardiol Young.

2007 Sep; 17 Suppl 2:56-67

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 287

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

166

RECOVERY FRA KRONISK MYOKARDITT ETTER 14 MÅNEDER MED INTERN KONTINUERLIG FLOW LVAD Fiane AE*, Sørensen G*, Geiran OR*, Andreassen AK, Gude E *Thoraxkirurgisk avdeling, Hjertemedisinsk avdeling Rikshospitalet HF, 0027 Oslo Primær myokarditt antas forårsaket av en akutt viral infeksjon eller en postviral autoimmunrespons. Klinikken ved myokarditt varierer fra subkliniske symptomer til akutt kardiogent sjokk med fulminant hjertesvikt og alvorlig ventrikkel dysfunksjon.

En 16 år gammel jente ble innlagt sykehus med hjertesvikt etter gastroenteritt i Spania.

Myokardial biopsi viste myokarditt med massiv leukocyttinfiltrasjon, intracellulært ødem og celledestruksjon. Ekkokardiografi viste EF 10%, biventrikulær svikt og hjerteminuttvolum på 1,7 l/min. I kardiogent sjokk med VT fik hun levosimendan, IABP og ECMO. Kontinuerlig flow intern LVAD (VentrAssist) ble implantert september -07, etter 20 dager på ECMO. Etter ECMO fjerning måtte femoralarterien rekonstrueres med venepatch. Pasienten kunne sendes ut av sykehuset med LVAD etter 30 dager og ble sendt hjem etter 45 dager.

Fra januar -08 var det gradvis bedring i hjertefunksjon og avvenning av LVAD ble planlagt.

Myokardial biopsi viste kronisk myokarditt og inflammasjon inntil hun ble behandlet med steroider, 60 mg gradvis redusert til 5 mg/ dag etter 3 uker. LVAD fjerning ble utsatt pga gastrointestinal infeksjon med paralytisk ileus og sepsis, behandlet med linezolid i 10 dager.

Etter klinisk bedring ble invasiv candida albicans oppdaget og behandlet i 3 uker uten residiv.

Etter 413 dager med VentAssist LVAD, viste ekkokardiografi EF 50%, LVEDD 45 mm, NTproBNP 35 og normal høyre ventrikkel hemodynamikk. VO2 20 ml/kg/min, negativ Troponin T. CRP <1 og NYHA klasse I-II. Biopsi viste nå ingen tegn til myokarditt, ingen sopp eller bakterieinfeksjon. LVAD ble fjernet.

3 måneder etter fjerning av LVAD var hun i fin form, NYHA klasse I. VO2 26 ml/kg/min.

NT-Pro BNP 9,7. CRP 3, EF 57 %. ICD ble implantert etter tre episoder med VT. 10 måneder senere er hun fremdeles i meget god form.

Konklusjon: Fulminant myokarditt kan være fatal og intern LVAD kan være nødvendig.

Kronisk myokarditt etter akutt myokarditt forekommer, men kan behandles med steroider..

Invasiv candida infeksjon kan behandles medikamentelt uten å fjerne LVAD. Kontinuerlig flow LVAD kan opprettholde normal fysiologi.

Eksplantasjon av LVAD kan utføres hos selekterte pasienter.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 288

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

167

AORTOØSOFAGAL FISTEL BEHANDLET MED ENDOVASKULÆRT STENTGRAFT Aamodt, H (1), Hoffman,P (2), Tønnessen, T(1) 1: Thoraxkirurgisk avdeling, Medisinsk Klinikk, Oslo Universitetssykehus, Ullevål 2: Røntgenologisk Avdeling, Oslo Universitetssykehus, Ullevål Aortoøsofagal fistel (AØF) er en sjelden årsak til massiv hematemese, hvor insidensen varierer fra 0.01-0.07% i befolkningen som helhet. AØF utgjør om lag 10% av alle aortointestinale fistler. Chiari beskrev AØF allerede i 1914 med tetraden midtthorakale smerter, dysfagi og (episodevis) massiv hematemese. Uten intervensjon regnes tilstanden som 100% dødelig, slik at tidlig diagnose og intervensjon er essensielt. I litteraturen er det beskrevet enkelttilfeller, med få overlevere.

Vi presenterer en pasient med AØF vellykket behandlet med endovaskulært stentgraft.

68 år gammel mann, fra tidligere behandlet for polymyalgia rheumatica med prednisolon, hypotyreose. 20 år tidligere sparket i bryst av hest, ellers ingen kjente thoraxtraumer.

Oppdaget sakkulært thorakalt aortraaneyrusme rett distalt for a.subclavia sin, største diameter 5.4 cm. Planlagt stentgraftbehandling utsatt pga infisert tannrot. Får 14 dager etter dysfagi med påfølgende hematemese og samtidig BT fall og tachycardi. CT viser AØF og han får innlagt dekket stengraft som øyeblikkelig hjelp prosedyre. Man får ekskludert aneurysmet, og han får 14 dager etter innlagt dekket stent i øsofagus. Man planlegger seponering av øsofagusstent.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 289

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

168

STENTGRAFTKOLLAPS ETTER ENDOVASKULÆR BEHANDLING AV TRAUMATISK THORAKAL AORTARUPTUR Seim BE1, Brekke M2, Hoffmann P2, Pillgram–Larsen J1, Thoraxkirurgisk avdeling1, Hjerte-/karradiologisk avdeling2, OUS, Ullevål, 0407 Oslo Stentgraftkollaps er en alvorlig komplikasjon etter endovaskulær behandling av traumatisk thorakal aortaruptur. Det er viktig med oppfølging av pasientene.

Kasuistikk 1: En 20 år gammel frisk mann var utsatt for en skiulykke i utlandet en måned før innleggelsen på Ullevål. Han pådro seg en partiell aortaruptur, dekket med endovaskulært stentgraft (Zenith 26 mm x 134 mm). Subclaviaavgangen ble ikke dekket. Han lå i pasienthotell frem til hjemreise med rutefly 11 dager etter ulykken. Han opplevde episoder med forbigående synstap, svimmelhet og ustøhet, men var ellers i god form frem til 3 uker etter ulykken. Da hadde han to generaliserte, epileptiske anfall uten nevrologiske utfall mellom anfallene. Han ble intubert og overflyttet til Ullevål. CT/MR undersøkelser avdekket partielt sammenfalt stentgraft med funksjonell koarktasjon. Han hadde også cerebrale kontusjonsforandringer og disseksjon av venstre arteria vertebralis. Det kollaberte graftet ble ballongdilatert og det ble plassert et nytt graft 5 mm lenger proksimalt. Det var sirkulasjon i subclavia etter prosedyren. Etter ekstubering hadde han nevrologiske utfall som senere er gått tilbake.

Kasuistikk 2: En 42 år gammel mann var involvert i en motorsykkelulykke. CT viste aortaruptur ved isthmus like distalt for subclavia. Han fikk innlagt et aortastentgraft, (Gore 26 mm x 100 mm). Subclaviaavgangen ble dekket. På poliklinikken 6 mnd etter skaden hadde han subclavian steal symptomer. Subclavia var godt fylt via kollateraler, og stentgraftposisjonen var uendret. CT angio ett år etter skaden viste pseudokoarktasjon ved proksimale ende av stentgraftet med dårlig veggkontakt. Han fikk en ny stent, posisjonert lenger proksimalt enn det første graftet. Radiologisk var det god sirkulasjon i anonyma og venstre arteria carotis. Etter stenting var det en systolisk restgradient på 15 mmHg. Han ble friskmeldt etter 10 dager.

Diskusjon: Stentgraftbehandling av traumatisk thorakal aortaruptur er blitt standardprosedyre ved stadig flere sentra. På Ullevål er det siden 2003 behandlet 22 pasienter med metoden.

Stentgraftkollaps kan relateres til mindre aortadiameter hos unge individer. Normaldiameter av thorakalaorta hos unge, friske pasienter varierer mellom 16–20 mm. De kommersielle graftene er produsert for behandling av aneurismer og har ofte større diameter enn det som er optimalt for aorta hos yngre pasienter. 22 mm graft for 18 mm aorta er nå tilgjengelig. Det diskuteres om subclavia rutinemessig skal dekkes for å sikre tilstrekkelig proksimal landingssone. Bueradius og landingssone er kritiske mål som må være på plass før valg av stentgraft. Skarpt vinklet aortabue kan vanskeliggjøre optimal kontakt med aortaveggen langs innerkurvaturen. Ballongdilatasjon kan hjelpe tilpasningen.

Konklusjon: Stentgraftkollaps kan føre til plegier, malperfusjon av intestinalorganer og pseudoaneurismer. Det foreligger ikke langtidsresultater, men man kan frykte at komplikasjonen vil opptre fremover. Våre kasuistikker viser viktigheten av oppfølging. Vår rutine er CT før utskrivelse, etter 3 mnd, 6 mnd og 12 mnd. Deretter anbefales MR. Pasientene må instrueres om symptomer og følges regelmessig klinisk med blodtrykksmåling i over- og underekstremiteter.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 290

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

169

LANGTIDSOPPFØLGING ETTER KIRURGISK OG ENDOVASKULÆR BEHANDLING AV AORTADISSEKSJON – PÅ TIDE Å DIFFERENSIERE? Bartnes K1, Christensen T2, Kumar S3, Singh K3, Myrmel T1,2 Hjerte-, lunge- og karkirurgisk avdeling og 3Radiologisk avdeling, Universitetssykehuset Nord-Norge, 9038 Tromsø. 2Det medisinske fakultet, Universitetet i Tromsø, 9037 Tromsø

1

Formål Å evaluere overlevelse etter akutte aortadisseksjoner som funksjon av type disseksjon og initial behandling.

Metode Gjennomgang av journalene for alle pasienter med akutt aortadisseksjon (n = 84) innlagt ved Universitetssykehuset Nord-Norge i perioden 1998 – 2004.

Resultater Endovaskulær behandling av type B og utskrivelse i live etter kirurgi for akutt type A-disseksjon var assosiert med meget god langtidsoverlevelse, mens konservativt behandlede pasienter med B-disseksjon hadde en betydelig og vedvarende høyere risiko for død de første 5-7 år. De fleste disseksjonsrelaterte dødsfall blant konservativt behandlede opptrådte tidlig.

Konklusjon De uttalt forskjellige overlevelsesfunksjonene for ulike stratae av pasienter med akutt aortadisseksjon tilsier at oppfølgingen bør differensieres tilsvarende. Et betydelig forbedringspotensiale ved B-disseksjon antas å ligge i utvikling av algoritmer for prediksjon av tidlige komplikasjoner og derved presis allokering til profylaktisk stentgraftimplantasjon.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 291

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

170

REKONSTRUKTIV AORTAROTPLASTIKK VED ST. OLAVS HOSPITAL Karevold A, Nordhaug D, Kirkeby-Garstad I, Wahba A St. Elisabeth avd. for hjerte- og lungekirurgi, St. Olavs Hospital, 7018 Trondheim Bakgrunn Aortainsuffisiens og ascendensdilatasjon har hos yngre pasienter tidligere blitt operert med bruk av separat klaffeprotese og innsying av tubulære graft, eller med klaffebærende protese.

Selv om denne behandling ofte har gitt gode resultater, er den assosiert med livslang antikoagulasjon, negativt påvirket hemodynamikk og økt risiko for endocarditt etc.

Klaffebevarende aortarotkirurgi har gitt nye muligheter for denne pasientgruppen. Foreløpige erfaringer fra St. Olavs Hospital presenteres.

Materiale og metode Vi har siden januar 2005 operert 21 pasienter med klaffebevarende aortarekonstruksjon. Det var 15 menn (72 %) og seks kvinner (28 %), median alder 46 år (25-68 år). Indikasjonen var rent prognostisk hos sju pasienter, de øvrige var symptomatiske med dyspnoe og angina. I alt 17 pasienter hadde ascendens diameter 50-60 mm, de øvrige hadde mindre grad av dilatasjon.

Det var fire pasienter med Marfan syndrom og ni med bicuspid klaff. Det var AI grad 3-4 hos 15 pasienter, mens de øvrige hadde liten eller ingen AI. De fleste er operert med reimplantasjonsteknikk, såkalt David-operasjon (n=11). Ved denne metode spares hele klaffen og noen mm av nativ aortavegg som så inkluderes i et dacrongraft med påfølgende reimplantasjon av koronarkar. En gruppe er operert med separat klaffeplastikk og suprakoronart graft (n=9). Strukturelle defekter i klaffeseil ble også utbedret hvis indisert.

Kun en pasient er operert med isolert plastikk i klaffeseil. Tilleggsprosedyrer var CABG (n=3), mitralplastikk (n=2), aortabuekirurgi (n=2) og ablasjon for atrieflimmer (n=1).

Resultater Postoperativt var det ingen mortalitet. Tre pasienter ble reoperert for blødning, mens to ble respiratorbehandlet pga. lungesvikt. Gjennomsnittlig oppfølgingstid er 21 mnd. (1-56 mnd).

Det kirurgiske resultat ved oppfølging er tilfredsstillende med AI 0-1 hos alle pasienter.

Diskusjon Antall operasjoner er foreløpig begrenset, men er i hovedsak utført av to kirurger som for øvrig har stort operasjonsvolum av annen hjertekirurgi. Observasjonstiden er kort, men resultatene er likevel oppløftende med tanke på videre kirurgisk praksis hos yngre pasienter med aortainsuffisiens og aneurysme i aorta ascendens.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 292

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

171

REKONSTRUKTIV KIRURGI VED AORTAINSUFFISIENS OG BICUSPID AORTAKLAFF: ERFARINGER FRA HAUKELAND UNIVERSITETSSYKEHUS Lundemoen S1, Davidsen ES2, Arumugam G3, Segadal L1,3, Haaverstad R1,3 1 Thoraxkirurgisk seksjon, 2Hjertemedisinsk avdeling, Haukeland Universitetssykehus 3 Det medisinske fakultet, Universitetet i Bergen Bakgrunn Bicuspid aortaklaff er en vanlig årsak til aortainsuffisiens (AI). Tidligere har protese vært eneste kirurgiske metode ved behandlingstrengende AI. Med nyere teknikker kan aortaklaffen rekonstrueres hos utvalgte pasienter, men prognosen på lang sikt er fortsatt usikker. Tidlige resultater ved reparasjon av bicuspid aortaklaff ved vår institusjon presenteres.

Materiale og metode 10 menn, median alder 42 (27-59)år med bicuspid aortaklaff og AI grad 3-4. NYHA funksjonsklasse 1-3. Preoperativ venstre ventrikkel dimensjon ved TTE: Endediastolisk diameter (EDD) 69 (60-71) mm, endesystolisk diameter (ESD) 49 (40-56) mm. EF 48 (25-60) %. Utfra TØE og intraoperativ vurdering av aortarotens anatomi ble ulike kombinasjoner av operative prosedyrer anvendt: Reseksjon av klaffeblad (n=4), fri rand plikasjon (n=7), dekalsifisering/shaving (n=2), lukking av fenester (n=1), subcommisural annuloplastikk (n=9), forsterkning av fri rand med PTFE (n=9), fremre commisurotomi (n=1).

Tilleggsprosedyrer: Suprakoronar aortaprotese (n=1), mitralplastikk (n=2), CABG (n=1), planlagt innlegging av IABP (n=1), RF-ablasjon for AF (n=1). CPB-tid 120 (69-168) min, aortatang-tid 96 (58-131) min.

Resultater Postoperativt var det ingen mortalitet, andre alvorlige komplikasjoner eller reoperasjon. TTE innen 30 d postoperativt (n=10): EDD 56 (47-74) mm, ESD 40 (35-63), AI 0-1. Senere klinisk oppfølging med TTE (n=5): EDD 58 (47-69) mm, ESD 44 (29-49) mm, AI 0-2. Alle oppnådde NYHA funksjonsklasse 1(n=8) eller 2 (n=2) postoperativt.

Diskusjon Resultatene er så langt tilfredsstillende og stabile. Pasientene er unge og har oppnådd sitt ønske om normal livsutfoldelse uten bruk av antikoagulasjon. Med rekonstruktiv kirurgi kan AI med bicuspid aortaklaff behandles effektivt, men det er risiko for at pasientene på et senere tidspunkt må reopereres med ventilimplantasjon. Gevinsten vil likevel for mange være en rekke år uten ulempene forbundet med mekanisk ventil. Implantasjon av biologisk ventil vil kunne bli en opsjon senere, evt. med transkateterbasert teknikk.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 293

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

172

TRAUMATISK LUKSASJON AV HJERTET SKAL OPERERES AKUTT Pillgram-Larsen J1), Loose H2), Bjørnstad JL1), Havnen J3), Vetrhus M,2).

1) Thoraxkirurgisk avdeling, Ullevål universitetssykehus, Oslo, 2) Karkirurgisk seksjon, Kirurgisk avdeling, 3) Radiologisk avdeling, Stavanger universitetssykehus, Stavanger.

En 35 år gammel mann falt 9,5 meter i en heissjakt ned på betonggulv. Han pådro seg fraktur av alle costa på venstre side, bilateral lungekontusjon, venstresidig hemopneumothorax, dislosert bekkenfraktur, frakturer i lumbalcolumna, venstresidig albuefraktur, deglovingskade lumbalt venstre side samt infarkt av øvre venstre nyrepol.

Ved innleggelsen var han våken, men ble intubert på grunn av respirasjonsproblemer. Det ble lagt inn venstresidig thoraxdren. Man emboliserte blødende grener av arteria iliaca.

Bekkenfrakturen ble eksternt fiksert og det ble gjort plateosteosyntese av frakturen i venstre albue.

CT thorax viste tverrstilt hjerte ut i venstre thorax sideflate. Det var synlig ictus cordis.

Ekkokardiografi viste velfungerende ventrikler. Man konkluderte dagen etter med at det forelå en perikardieruptur med luksasjon av hjertet. Pasienten ble oppfattet som sirkulatorisk stabil. På grunn av dårlig flyvær ble overflyttning utsatt til neste morgen. Under transporten med helikopter var pasienten respiratorisk ustabil med høye luftveistrykk og med FiO2 1,0.

Han ble fraktet rett til operasjonsstuen. Ved median sternotomi forelå en udislosert fraktur i manubrium sterni. Perikard ble spaltet på langs og man så inn i den tomme perikardiehulen.

Det var en langsgående rift i bakkant av nervus phrenicus. Hjertet lå over mot venstre. Man kunne så vidt se litt av høyre atrium. Ved løsning av perikard over hjertet steg blodtrykket umiddelbart. Det forelå således en strangulasjon.

For å komme til perikardieriften for rekonstruksjon hos vår pasient, måtte man klemme på hjertet. Det tålte ikke sirkulasjonen. Alternativet var å presse venstre lunge lateralt.

Manipulasjon av lungen førte til kritisk hypoxi. En annen tilgang ville vært via venstresidig, lateral thorakotomi, men også her ville den stive, kondunderte lungen være i veien. Pasienten ville ikke ha tålt enlungeventilasjon. Perikard ble på venstre side løsnet helt, men med bevaring av nervus phrenicus. Med venstre del av perikard borte, falt hjertet på plass omtrent som normalt. Forholdene syntes tilfredsstillende. Vi regner med at det blir adheranse mellom lunge og hjertet og at hjertet vil ligge i god stilling i fremtiden.

Respirasjonen bedret seg med FiO2 0,35 neste morgen. Sirkulasjonen var normalisert, bortsett fra persisterende tachycardi, ca 120. TroponinT var 23 ng/ml etter skaden, høyeste verdi postoperativt 0,29 ng/ml. Ekkokardiografi viste moderat dyskinesi av høyre ventrikkel og moderat tricuspidalinsufficiens. Det ble tolket som kontusjon av høyre ventrikkel.

Senere ble det gjort åpen reposisjon og osteosyntese av bekkenfrakturen. Han utviklet multiorgansvikt og var lenge kritisk dårlig, men bedret seg etter revisjon av infeksjonsfoci.

Seks måneder etter skaden er han på Sunnaas sykehus.

Traumatisk perikardieruptur etter stumpt traume er vanligvis en rettsmedisinsk diagnose da hjertet revner samtidig. Riften i perikard er som regel langsgående bak venstre nervus phrenicus. Behandlingen er reparasjon, eventuelt med en patch.

Ved adekvat traume er tverrstilt hjerte og forskyvning av hjertet mot venstre som ikke kan forklares av overtrekning på grunn av atelektase eller forskyvning på grunn av overtrykkspneumothorax, diagnostisk for hjerteluksasjon.

Når hjertet er dislosert ved perikardieruptur må man regne med at funksjonen er kompromittert selv om puls og blodtrykk er innenfor det normale. Perikardieruptur med dislokasjon av hjertet skal opereres så snart som mulig.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 294

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

173

SKUDD GJENNOM VENSTRE VENTRIKKEL Braathen B. Bøen A. Thorsen T. Tønnessen T. Thoraxkirurgisk avdeling, Oslo universitetssykehus, Ullevål. Kirkeveien 166, 0407 Oslo.

En 20 år gammel mann ble skutt med håndvåpen i brystet fra kort avstad. Kulen gikk inn i 4. intercostalrom på venstre side ca 5 cm lateralt for sternum. Fem minutter etter at AMK fikk beskjed ble personen funnet av ambulansepersonell. Han hadde ingen palpable pulser og gispende respirasjon. Pasienten ble lastet direkte inn i ambulansen uten noen form for behandling. Det ble ikke utført hjerte lunge redning.

Ved ankomst traumerommet på Ullevål universitetssykehus 10 minutter etter at AMK fikk meldingen har han ingen palpabel puls eller spontan respirasjon.

Det ble umiddelbart utført median sternotomi før noen andre tiltak ble iverksatt. Pasienten hadde hjertetamponade med asystoli. Blodet rundt hjertet ble fjernet og pasienten fikk spontant en sinusrytme. Parietale pleura ble åpnet på begge sider. Man fant en betydelig hematothorax på venstre side og en pneumothorax på høyre.

Pasienten ble resusitert med veske og fikk et tilfredsstillende middel-arterietrykk. Ved inspeksjon av hjerte avdekket man en inskuddsåpning 1 cm til venstre for LAD samt en utskuddsåpning på venstre ventrikkels bakside. Baksiden av hjertet ble pakket med kompresser slik at man fikk blødningen under kontroll. Pneumothoraxen på høyre side og hematothoraxen på venstre side ble behandlet med thoraxdren og pasienten ble deretter kjørt til operasjonsstuen.

Kulen gikk gjennom hjerte ved å penetrere venstre ventrikkel fremside ca 1 cm til lateralt for LAD og forlot venstre ventrikkels infero-laterale vegg. Den fortsatte så gjennom pericard og venstre lunge.

På bankende hjertet ble skuddåpningene lukket med pledget forsterkede prolene U-suturer.

Etter dette var pasienten stabil og ikke transfusjonstrengende.

Pasienten ble vekket ca 4 timer etter den kirurgiske prosedyren. Han hadde et ukomplisert postoperativt forløp og ekko av hjertet viste ingen tegn til patologi.

Pasienten ble utskrevet til hjemmet 4 dager etter hendelsen.

Konklusjon Pasienter som ankommer sykehus med penetrerende skuddskade i hjertet og hjertestans har ifølge litteraturen meget liten mulighet til å overleve. Denne pasienten overlevde grunnet kort avstand til sykehus, rask transport og adekvat kirurgisk behandling.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 295

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

174

RESULTATER ETTER INFEKSIØS ENDOKARDITT – EVALUERING AV MEDISINSK VERSUS KIRURGISK BEHANDLING Hordnes K2, Wahba A1,2, Nordhaug D1,2, Karevold A1, Astudillo R1 Klinikk for Hjerte- og Lungekirurgi, St. Olavs Hospital, Trondheim 2 Institutt for Sirkulasjon og Bildediagnostikk, NTNU, Trondheim

1

Bakgrunn Infeksiøs endokarditt er en heterogen tilstand med høy mortalitet, hvor en vurderer behovet for kirurgisk behandling i hvert enkelt tilfelle. Vi ønsket å evaluere resultatene av behandling av infeksiøs endokarditt ved St. Olavs Hospital de siste 10 år, sett i forhold av ulike pasientgrupper og undergrupper av endokarditt.

Metoder En har inkludert alle pasienter diagnostisert med infeksiøs endokarditt ved St. Olavs Hospital i perioden 1999-2008. Datamaterialet ble innhentet ved gjennomgang av pasientjournaler, funnet ved hjelp av søk på diagnosekoder i PAS ved St. Olavs Hospital.

Resultater Totalt ble 133 pasienter behandlet i perioden 1999-2008 hvor gjennomsnittsalder var 61 år, 71 % menn og 29 % kvinner. Andel som gjennomgikk kirurgi var 67 %, andel konservativt behandlet var 33 %.

Kirurgisk Medisinsk Total

Antall Aorta Mitral Rusmisbruk Proteseendokarditt 89 65 % 40 % 11 % 10 % 44 45 % 41 % 11 % 23 % 133 59 % 41 % 10 % 15 %

Mortalitet 30 dager 10 % 27 % 16 %

Totalt fant en hos 89 % av pasientene positiv blodkultur, hvorav 34 % Staphylococcus aureus, 5 % Staphylococcus epidermidis, 42 % streptokokker, 12 % enterokokker, 2 % HACEK, 4 % andre. 20 av pasientene hadde proteseendokarditt (PVE), der mortaliteten etter 30 dager var 21 % og 5 års mortalitet var 60 %. Pasientgruppen med PVE som ble kirurgisk behandlet hadde en 30 dagers mortalitet på 13 %, og de som ble medisinsk behandlet 27 %. I gruppen med rusmisbrukere ble 9 av 14 operert, 30 dagers mortalitet for hele gruppen var 14 %, blant de som gjennomgikk kirurgi 22 %, mens alle 5 i medisinsk behandlingsgruppe overlevde 30 dager. Det ble funnet abscess intraoperativt hos 21 % av pasientene, 30 dagers mortalitet i denne gruppen var 17 % og 5 års mortalitet 29 %.

Konklusjon I vårt pasientmateriale ble flertallet pasienter med infeksiøs endokarditt operert. Mortalitetstall er på høyde med resultater fra internasjonal litteratur. Andel opererte pasienter var lavere hos pasienter med proteseendokarditt. Mortaliteten var generelt lavere ved kirurgisk behandling i forhold til ved medisinsk behandling, men i gruppen med rusmisbrukere var mortaliteten høyere blant de behandlet med kirurgi.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 296

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

175

FØRSTE ERFARING MED FREEDOM SOLO VED ET LAV-VOLUM SENTER Kolseth SM1, Nordhaug D1,2, Stenseth R1,2, Winnerkvist A2, Karevold A2 Wahba A1,2 Institutt for Sirkulasjon og Bildediagnostikk, NTNU, Trondheim 2 Klinikk for Hjerte- og Lungekirurgi, St. Olavs Hospital, Trondheim 1

Bakgrunn: Freedom Solo er en stentless biologisk aortaventil som implanteres supraannulært og som krever bare en suturlinje. Ventiler som er stenless er antatt å gi bedre hemodynamikk enn stentede ventiler. Nyere studier viser at Freedom Solo gir en økt risiko for postoperativ trombocytopeni. Formålet med studien var å evaluere vår bruk av Freedom Solo klaffen med tanke på hemodynamikk og trombocyttnivå.

Materiale og metode: 37 pasienter (17 kvinner, 20 menn) fikk implantert Freedom Solo ved St. Elisabeth i perioden desember 2006 - juni 2009. Type operasjoner utført: AVR (11 pas.), kombinert AVR og CABG (24 pas.), og kombinert AVR og tricuspidalplastikk (2 pas.).

Retrospektivt har vi studert beskrivelser fra transthorakal ekkokardiografi utført 4. postoperative dag og etter gjennomsnittlig 4.6 måneder postoperativt, i tillegg til vurdering av trombocyttnivåer pre- og postoperativt.

Resulter: De kliniske resultatene har vært veldig tilfredsstillende. 30 dagers mortaliteten er lik 0 i pasientmaterialet. Middelgradienten over aortaventilen Freedom Solo var gjennomsnittlig 7.5 mmHg ved utskrivelse og 8.6 mmHg etter 4.6 måneder. Ingen ventillekasjer var større enn grad 1. Laveste post-operative trombocyttnivå ble registrert hyppigst 2. postoperative dag. 2 pasienter (7 %) hadde en reduksjon av trombocyttnivå postoperativt til under 20 % av preoperative nivå, mens 22 av pasientene (76 %) hadde en laveste postoperative trombocyttverdi < 100.

Konklusjon: Freedom Solo er an aortaventil som viser veldig gode hemodynamisk resultat både når det gjelder middelgradient og lekkasje. Antall pasienter som får postoperative trombocyttnivåer lavere enn 100 gir grunn til bekymring, og tilsvarer resultater rapportert i litteraturen tidligere.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 297

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

176

AKUTT AORTAVENTIL DYSFUNKSJON FORÅRSAKET AV PANNUS Ellensen VS1, Andersen KS1, Segadal L1, Davidsen ES2, Haaverstad R1 Thoraxkirurgisk seksjon, 2Hjertemedisinsk avd, Haukeland Universitetssykehus

1

Introduksjon Akutt obstruksjon av en mekanisk aortaventilprotese er en livstruende komplikasjon med høy mortalitet. Obstruksjonen kan skyldes pannusdannelse. Dennes art, opprinnelse og utvikling er imidlertid lite beskrevet. Vi har studert risikofaktorer, symptomer, behandling og resultater hos pasienter med obstruerende pannus etter aortaventilkirurgi ved vår institusjon.

Metode og materiale Retrospektiv analyse av 15 pasienter med Medtronic-Hall aortaventil, implantert i perioden 1982-2003, som utviklet akutt ventil dysfunksjon pga. pannus. Dette utgjør 1,3 % av alle pasienter (n =1142) som fikk implantert M-H aortaventil i samme tidsperiode, men representerer en minimumsincidens. Median alder ved første operasjon var 48 år (variasjon 22-66 år).

Kjønnsfordeling menn/kvinner = 6/9. Kliniske data som komorbiditet (diabetes mellitus, hypertensjon, hypercholesterolemi, inflammatorisk sykdom), røykestatus, peroperative funn, ventilstørrelse og suturmetode, ble registrert og vurdert som mulige predisponerende faktorer.

Endepunkter var overlevelse eller mors.

Resultater Median tid fra primæroperasjon til ventil dysfunksjon var 9,3 år (variasjon 1,2-26,8 år).

Ventilstørrelsen var 20-29 mm (median 25 mm).

Klinikken ved akutt obstruksjon på grunn av pannus er varierende, men det typiske er akutte tegn på kardiogen svikt hos en pasient med mekanisk aortaventil. I vårt materiale hadde 73 % brystsmerter, 60 % dyspnoe og 73 % helt eller delvis bortfall av ventilklikk. Ingen av de undersøkte kliniske data var prediktive for pannus. Av de reopererte pasientene overlevde ni av ti. Fem pasienter døde i sykehus før operativ behandling var blitt iverksatt.

Vurdering Hos en pasient med mekanisk aortaventil må akutte brystsmerter, dyspnø og manglende ventilklikk vekke mistanke om akutt ventil dysfunksjon på grunn av obstruksjon. Dette gjelder spesielt hos pasienter med monoleaflet ventilprotese, som antas å ha høyere risiko for ventilsvikt enn ved bileaflet design. Dersom man sterkt mistenker obstruerende pannus, bør redo-AVR iverksettes akutt.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 298

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

177

KIRURGISK BEHANDLING AV ISCHEMISK MITRALINSUFFISIENS VED ST. OLAVS HOSPITAL Nordhaug D1,2, Søyland A2, Stenseth R2,3, Kirkeby-Garstad I2,3, Haaverstad R4, Nordgaard H1,2, Wahba A1,2, Tromsdal A1 og Karevold A1 1

Klinikk for hjerte- og lungekirurgi, St. Olavs Hospital, Trondheim Institutt for sirkulasjon og bildediagnostikk, NTNU, Trondheim 3 Klinikk for anestesi og akuttmedisin, St. Olavs Hospital, Trondheim 4 Haukeland Universitetssykehus, Bergen 2

Bakgrunn: Pasienter med ischemisk mitralinsuffisiens (IMI) har en dårlig prognose. De har ofte høy preoperativ risiko og kirurgi er hyppig forbundet med økt postoperativ morbiditet og mortalitet sammenlignet med andre pasientgrupper. Vi ønsket å evaluere resultatene av kombinert mitral- og koronarkirugi hos pasienter med IMI behandlet ved St. Olavs Hospital i perioden januar 2000- desember 2008.

Materiale og metode: Data på pasienter behandlet med kombinert mitral- og koronarkirugi ble innhentet fra Hjertekirurgiregisteret ved St. Olavs Hospital. Supplerende opplysninger ble fremskaffet fra journal og ved gjennomgang av ekkokardiografi. Bare pasienter med sikker ischmisk årsak til sin mitralinsuffisiens ble inkludert. Langtidsdata ble hentet fra folkeregisteret, lokalsykehus og primærlege. Alle data ble analysert i SPSS 16.0.

Resultater: Femti-to pasienter oppfylte kriteriene for inklusjon i studien. Det var 58% menn, alder 68 ± 9 år. De fleste (94%) var i NYHA-klasse 3 eller 4 preoperativt og 98% hadde MI grad 3 eller 4. Nylig gjennomgått hjerteinfarkt (48%), ustabil angina pectoris (77%), hjertesviktdiagnose (81%) og pulmonal hypertensjon (71%) var hyppig forekommende preoperative risikofaktorer. Preoperativ Euroscore var 8 ± 4, EF var 41 ± 11 %. Pasientene gjennomgikk enten MVR (33%) eller mitralplastikk (67%).

Arytmier (83%) og postopertiv hjertesvikt med behov for 2 eller flere inotrope medikamenter (27%) eller IABP (15%) var vanligste postoperative komplikasjoner. 30-dagers mortalitet var 12% (6 pasienter). Etter en median oppfølgingstid på 851 dager (2,3 år, spredning 0-3339 dager) var total mortalitet 37% (19 pasienter). Mange av disse døde av ikke-kardiale årsaker.

Univariat-analyser avslørte følgende fem prediktorer for 30-dagersmortalitet: Høy alder, preoperativ papillemuskelruptur, postoperativ trombocytt-transfusjon, behov for re-intubering og manglende bruk av ACE-hemmer eller ARA preoperativt. Det var ingen forskjell i utkomme mellom gruppen som gjennomgikk mitralplastikk og gruppen som fikk mitralprotese, men de to gruppene var svært ulike mht preoperative karakteristika.

Konklusjon: Pasienter med ischemisk mitralinsuffisiens som blir operert med kombinert mitral- og koronarkirurgi har høy preoperativ risiko. Sett i lys av dette er postoperativ morbiditet og mortaliet i vårt materiale akseptabel og sammenlignbart med hva som er rapportert i litteraturen. Langtidsoverlevelsen er relativt lav og gjenspeiler høy forekomst av komorbiditet i dette materialet.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 299

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

178

HVILKEN HJERTEVENTIL GIR BEST OVERLEVELSE? ANALYSE AV AORTAKLAFFEKIRURGIEN VED RIKSHOPITALET 2000-2008.

Svennevig JL, Fiane AE, Geiran OR Thoraxkirurgisk avdeling, Rikshospitalet, Oslo Det medisinske fakultet, UiO Bakgrunn: Økt bruk av biologiske klaffer og mulighet for valg mellom mange fabrikater har gjort det ønskelig å se på overlevelse etter aortaklaffekirurgi.

Materiale: Det ble i perioden 2000-2008 ved vår avdeling utført 1.728 operasjoner på aortaklaffen hos voksne pasienter. Alle pasientene er fulgt opp. Kumulativ overlevelse ble analysert med Kaplan Meier metode. Kovariater ble korrigert a.m.Cox. Forskjeller mellom pasientgrupper ble analysert med Mantel-Cox og Breslow test ved bruk av BMDP pakken.

Resultater: 488 pasienter > 70 år fikk biologisk klaff (15.1 %), 376 mekanisk, mens 11 fikk klaffen reparert. Observasjonstiden for den siste gruppen (alle i live) er kort, men 7-års overlevelse for mekaniske og biologiske klaffer (henholdsvis 51,8 og 44,8 %) ikke var signifikant forskjellig. Det var ingen signifikante forskjeller mht valg av fabrikat.

129 pasienter < 70 år fikk biologisk klaff (15,1 %), 686 mekanisk, mens 38 pasienter fikk klaffen reparert. 6-års overlevelse var lik for pasienter med reparasjon og mekanisk ventil (88,1 %), men signifikant redusert for pasienter med biologisk klaff (59,1 %). Forskjellen var signifikant selv etter korreksjon for alder, ø.hjelp operasjon og kjønn. Heller ikke hos pasienter < 70 år betød valg av fabrikat noe for overlevelsen, innen hver gruppe.

Konklusjon: Hos eldre pasienter (>70 år) er overlevelsen lik for mekaniske og biologiske klaffer. Her spiller trolig pasientrelaterte faktorer en større rolle.

Hos yngre pasienter (< 70 år) er valg av ventil viktig. Våre resultater tilsier ikke at nåværende anbefalte aldersgrense for rutinemessig bruk av biologiske klaffer på 70 år bør senkes.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 300

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

179

BIOLOGISKE AORTAVENTILPROTESER GIR BEST LANGTIDSOVERLEVELSE HOS PASIENTER OVER 60 ÅR Geisner T, Haaverstad R, Segadal L Thoraxkirurgisk Seksjon, Hjerteavdelingen, Haukeland Universitetssykehus, 5021 Bergen Bakgrunn: Sammenliknet med bakgrunnsbefolkningen, har pasienter som har gjennomgått aortaventilimplantasjon (AVR) redusert overlevelse. Dette skyldes hovedsakelig ventilrelaterte komplikasjoner, som tromboemboli og blødning pga. antikoagulantia ved mekaniske klaffeproteser, klaffedegenerasjon og reoperasjoner ved biologiske klaffeproteser, og endokarditt ved begge typer.

Materiale og metode: Vi har samlet data fra 2532 pasienter over 18 år gamle som har gjennomgått AVR ved vårt sykehus 1975 til og med 2008, og retrospektivt sett på hvordan overlevelse påvirkes av de nevnte klafferelaterte risikofaktorer.

Resultater: I begynnelsen av perioden fikk pasienter over 70 år biologiske klaffer, mens denne grensen er gradvis blitt flyttet nedover, slik at den de siste år hovedsakelig har gått ved 60 år.

Relativ overlevelse (faktisk/forventet) kunne beregnes ved at overlevelse i gruppen ble sammenliknet med årstall, alder og kjønnsrelatert dødsrisiko i bakgrunnsbefolkningen.

Gjennomsnittsalder ved operasjon var 74,8 ± 7,2 for bio-AVR og 60,1 ± 11,8 for mek-AVR. 30-dagersmortaliteten var 3,8 % for biologiske klaffer og 2,3 % for mekaniske klaffer.

Pasienter med biologiske klaffer gjennomgikk færre reoperasjoner enn de med mekaniske klaffer. Den relative overlevelsen for mekaniske klaffer viste et vedvarende fall etter fem år, slik at etter 30 år var bare 40 % i live, sammenliknet med bakgrunnsbefolkningen. Denne tendensen var mest uttalt i gruppen over 60 år på operasjonstidspunktet. I denne gruppen var overlevelsen i gruppen med bio-AVR høyere enn bakgrunnsbefolkningen fram til 11 år etter operasjonen. Fram til 16 år etter operasjonen var relativ risiko betydelig høyere for mekaniske klaffer.

Konklusjon: Siden langtidsoverlevelsen er bedre for eldre pasienter som får biologiske klaffer, bør man vurdere å anbefale bio-AVR for pasienter som også er yngre enn 65-70 år

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 301

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

180

ETT ÅRS ERFARING MED TRANSKATETER AORTAKLAFFIMPLANTASJON Busund R1, Steigen T2, Næsheim B3, Schive B2 Hjerte-, lunge-, karkirurgisk avdeling1, Hjertemedisinsk avdeling2 og Anestesiavdelingen3, Universitetssykehuset Nord Norge, 9038 Tromsø.

Bakgrunn. Transkateter aortaklaffimplantasjon (TAVI) er et utprøvende behandlingstilbud ved symptomatisk aortastenose til pasienter som er vurdert inoperable for åpen kirurgi eller hvor åpen kirurgi vil medføre en uakseptabelt høy risiko. Ved Universitetssykehuset Nord Norge tok vi metoden i bruk i september 2008 og har fram til august 2009 behandlet 24 pasienter. Metode. Vi har i denne studien sammenlignet resultatene fra behandlingen av TAVI pasienter med en like stor gruppe pasienter behandlet med tradisjonell AVR i samme tidsperiode. Utvalgskriteriene for den tradisjonelt behandlede gruppen var pasienter over 75 år med høyest euroscore.

Resultater. Det var ingen signifikant forskjell mellom de to gruppene mhp. demografiske variabler, komorbiditet (forekomst av diabetes, cerebrovaskulær sykdom, tidligere hjertesykdom, nyresvikt, lungesvikt, perifer karsykdom), antall redo, NYHA klasse, venstre ventrikkel funksjon eller gradient over aortaklaffen. Pasientene behandlet med TAVI hadde signifikant høyere ASA- og Euroscore. Ingen pasienter i TAVI gruppen ble konvertert til åpen kirurgi. Operasjonstiden var signifikant kortere i TAVI gruppen enn i AVR gruppen.

En pasient ble reoperert for blødning i AVR gruppen mot tre i TAVI gruppen. 30 dagers/sykehus mortalitet var fem pasienter i AVR gruppen mot en pasient i TAVI gruppen.

Ingen ytterligere pasienter er døde i oppfølgingstiden. En pasient i AVR gruppen fikk postoperativt slag og en pasient fikk perioperativt hjerteinfarkt. Det var ingen perioperative slag eller hjerteinfarkter i TAVI gruppen.

Konklusjon. TAVI er en trygg metode for eldre pasienter som er vurdert inoperable for åpen kirurgi eller hvor åpen kirurgi vil medføre en uakseptabelt høy risiko. Resultatene er likeverdige med resultatene fra tradisjonell AVR hos en alders og kjønnsmatchet gruppe med lavere risikoprofil. Suksessfaktorene for metoden er pasientseleksjon og et velfungerende multidisiplinært team.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 302

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

181

OKKLUSJON AV NATIVE CORONARKAR ETTER BYPASS MED VENE-, RADIALIS- OG MAMMARIAGRAFT Bartnes K1, Hermansen SE1, Dahl-Eriksen Ø2, Iqbal A2, Mannsverk JT2, Steigen TK2, Trovik T2, Busund R1, Dahl PE1, Sørlie DG1, Myrmel T1 1 Hjerte-, lunge- og karkirurgisk avdeling og 2Hjertemedisinsk avdeling, Universitetssykehuset Nord-Norge, 9038 Tromsø Formål Gevinsten av kirurgisk revaskularisering begrenses av graftsvikt og av progresjon av atherosklerose i de native kar. Anleggelse av venebypass er hevdet å akselerere atherosklerose i graftede coronararterier, tentativt ved å endre blodstrømsmønsteret. Problemet er rapportert å være mindre ved bruk av mammariagraft. Dersom de er generaliserbare, vil disse observasjonene kunne ha konsekvenser for valg av grafttype.

Metode Primært for å sammenligne a. radialis, a. mammaria interna og v. saphena magna som graft ved coronarkirurgi ble 102 pasienter angiografert 1.3 – 3.9 år postoperativt.

Nytilkomne native okklusjoner ble registrert ved sammenligning med det preoperative angiogrammet.

Resultater 72 nye okklusjoner av native kar ble påvist, fordelt på 48 pasienter (47 %). 24 affiserte LAD og 22 høyre hovedstamme. 37 av de tilkomne okklusjonene var lokalisert til et graftet kar (LAD: 24, marginalgren: 7, diagonalgren: 2, høyre hovedstamme: 2, gren av høyre coronararterie: 2). Alle bortsett fra 2 av bypassene til disse okkluderte karene var åpne. Andel okkluderte native mottakerkar var for a. mammaria interna 25/111 (23 %), a. radialis 6/119 (5 %) og v. saphena magna 6/72 (8 %) (P < 0,001). Ved å inkludere okklusjon av høyre coronararteries hovedstamme og proksimale ramus circumflexus tilkommet etter grafting av disses grener distalt for crux/avgangen av 1. marginalgren, blir andelene for a. mammaria interna, a. radialis og v. saphena magna henholdsvis 26/111 (23 %), 19/119 (16 %) og 22/72 (31 %) (P = 0,06).

Konklusjon Siden de fleste okklusjoner i vene- og i radialisgraftede gebeter oppsto i et annet segment enn det anastomoserte, er det usannsynlig at blodstrømsforholdene i nærheten av anastomosen bidrar vesentlig til de native okklusjonene som utvikles de første 1-4 år etter bypassoperasjon. Den høye andelen patente bypass til okkluderte gebeter er forenlig med at konkurrerende blodstrøm har betydning. Sammenlignet med venegraft er arterielle graft assosiert med en grensesignifikant lavere forekomst av native okklusjoner.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 303

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

182

KIRURGISK ABLASJON I TRONDHEIM I FEM ÅR: HVA HAR VI LÆRT? Wahba A1,2, Nordhaug D1,2, Karevold A1, Winnerkvist A1, Stenseth R3 St. Elisabeth Avdeling for hjerte- og lungekirurgi, St. Olavs Hospital HF, 2Institutt for sirkulasjon og bildediagnostikk, NTNU, 7018 Trondheim, 3Klinikk for anestesi og akuttmedisin 1

Bakgrunn: Kirurgisk ablasjon av atrieflimmer er en etablert behandling og ble innført ved St. Olavs Hospital i 2003. Siden har vi gjennomført ablasjon med flere forskjellige metoder hos pasienter med paroxystisk og permanent atrieflimmer som tillegg til annen hjertekirurgi.

Målet med undersøkelsen er å dra konklusjoner fra vår erfaring.

Metoder: Alle pasienter som ble behandlet med kirurgisk ablasjon ble fortløpende registrert i en database. I tillegg til pre- og perioperative variabler registrerte vi hjerterytme og komplikasjoner ved flere tidspunkt. Pasientene ble poliklinisk etterundersøkt eller det ble tatt kontakt med primærhelsetjenesten.

Resultater: Pasienter operert senere i perioden hadde hyppigere stabil sinusrytme etter ablasjon. Pasienter operert i 2008 hadde SR i 74% av tilfeller. 80% av pasientene hadde permanent AF preoperativt. Pasienter med bipolar lungeveneablasjon uten tilleggslinjer hadde et dårligere resultat. Vi fant ingen forskjell mellom utstyr fra flere produsenter, men vi valgte utstyr avhengig av pasientkarakteristika.

Diskusjon: Resultater av kirurgisk ablasjon ved St. Olav er sammenlignbart med data fra litteratur.

Indikasjon til ablasjonsbehandling hos oss var avhengig av type og varighet av atrieflimmer, alder, størrelse av venstre atrium, type hjertesykdom, pasientens symptomer i forhold til atrieflimmer. Etter vår erfaring burde ren lungeveneablasjon være forbeholdt spesielle situasjoner.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 304

2009-09-28 13.22

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

183

BLODKARDIOPLEGI VS. KRYSTALLOID KARDIOPLEGI: EN PROSPEKTIV RANDOMISERT STUDIE AV 345 AORTA-KLAFFEPASIENTER Øvrum E, Tangen G, Tølløfsrud S, Skeie B, Istad R, Ringdal MAL, Øystese R. Oslo Universitetssykehus, Rikshospitalet, TKA, avd. Akersbakken, Postboks 2684 St.Hanshaugen, 0131 Oslo.

Flere eksperimentelle studier har indikert at blodkardioplegi gir bedre myokardproteksjon enn krystalloid kardioplegi. Hvorvidt dette innvirker på kliniske resultater er imidlertid fortsatt usikkert. I en tidligere randomisert studie av 1440 koronarpasienter1 fant vi ingen forskjell i noen relevante operative eller postoperative variable. Vi fortsatte derfor studien til en pasientpopulasjon med forventet lengre maskin- og avklemmingstid.

Materiale og metoder: I en 4- årsperiode ble alle pasienter som fikk innsatt en aortaklaff, med eller uten coronar bypass, prospektivt randomisert til enten kald retrograd blodkardioplegi (Gruppe B) eller kald retrograd krystalloid kardiopleg (Gruppe K) under aortaavklemming.

Resultater: Trehundre-og- førtifem pasienter i alderen 28 til 90 år (median 72 år) inngikk i studien (Gruppe B, n=172, Gruppe K, n= 173). Alle relevante demografiske og operative variable var like i begge grupper. Gjennomsnittlig aorta-avklemmingstid og maskintid var 75 og 92 minutter. Litt under halvparten fikk samtidig utført koronar bypasskirurgi. I Gruppe B vs. Gruppe K var det ingen statistisk signifikante forskjeller når det gjaldt spontan sinusrytme etter fjerning av aortatangen (68,6 vs. 76,3 %, p=0,13) bruk av inotrope medikamenter (5,2 vs. 5,2 %), varighet av postoperativ respiratorbehandling (3,5 ± 9,1 vs. 3,0 ± 2,1 timer, p= 0,10), postoperativ atrieflimmer ( 59,0 vs. 47,6 %), p= 0,21), blødning og transfusjoner, perioperative myocardinfarkt, slag eller mindre nevrologiske utfall, nyrefunksjon, infeksjoner, fysisk rehabilitering eller 30-dagers mortalitet (2, 9 vs. 1,2 %, p=0,45). Heller ikke hos pasientene med de lengste avklemmingstidene (> 80 min., n= 132) , var det noen signifikante forskjeller mellom gruppene.

Konklusjon: Det var ingen statistisk signifikante forskjeller i noen relevante kliniske variable hos pasienter som fikk innsatt aortaklaff, med eller uten coronar bypass , enten myokardproteksjonen bestod av kald retrograd blodkardioplegi eller kald krystalloid kardioplegi.

1

J Thorac Cardiovasc Surg 2004;128:860-5.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 305

2009-09-28 13.23

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

184

KALD BLODKARDIOPLEGI GIR BEDRE MYOKARD-BESKYTTELSE ENN KALD KRYSTALLOID KARDIOPLEGI VED AORTAVENTIL-OPERASJON I EN PROSPEKTIV RANDOMISERT STUDIE. Braathen B. Tønnessen T. Thoraxkirurgisk avdeling, Oslo universitetssykehus, Ullevål. Kirkeveien 166, 0407 Oslo.

BAKGRUNN Under hjerteoperasjoner ved bruk av hjerte-lunge maskin, stanses hjertet vanligvis med en av to hoved-typer kardioplegi; blodkardioplegi eller krystalloid kardioplegi. Det er gjort flere pasientstudier for å undersøke hvilken av de to kardioplegi-typene som er best, men man har ikke entydig klart å vise noen signifikant forskjell. Det er sannsynligvis flere årsaker til dette.

I noen studier er det hovedsaklig inkludert pasienter med enkel koronar patologi hvor hjertet står stille i 20-30 minutter, og dette er sannsynligvis for kort ischemi-tid til å vise en potensiell forskjell. For det andre er det i mange studier inkludert heterogene grupper pasienter. Dessuten vil varierende grad av myokardischemi hos pasienter med komplisert koronarsykdom eller hos pasienter operert med kombinerte inngrep kunne maskere en potensiell forskjell mellom de to kardioplegi-typene. Det er, etter vår mening, derfor viktig å inkludere så homogene pasienter som mulig og med så lang ischemi-tid som mulig.

METODE Fra november 2006 til februar 2009 ble det prospektivt inkludert 80 pasienter i studien ved Oslo universitetssykehus, Ullevål, med isolert alvorlig aortastenose, uten signifikant koronar arterie sykdom eller annen patologi i hjerte. Antall pasienter for inklusjon ble bestemt a priori for å oppnå en test-styrke på 0.99 med en p-verdi på < 0.05 og en antatt forskjell på gruppene på 50%. Pasientene ble randomisert til å få enten antegrad kald blodkardioplegi eller kald krystalloid kardioplegi gitt hvert 20 minutt under ischemi. Det maksimale utslippet av CKMB og troponin-T postoperativt ble sammenlignet mellom gruppene.

RESULTAT Maksimal CK-MB og troponin-T målt postoperativt var ca 100 % høyere hos gruppen pasienter som ble randomisert til kald krystalloid kardioplegi. Vi fant i tillegg en positiv korrelasjon mellom ischemi-tid og enzymutslipp hos pasientene som fikk krystalloid kardioplegi.

KONKLUSJON Antegrad kald blodkardioplegi gir en bedre beskyttelse av hjertet ved utskiftning av aortaventil enn antegrad kald krystalloid kardioplegi.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 306

2009-09-28 13.23

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

185

KAN EN INFUSJON AV HYPERHAES® (HSH) UNDER HJERTEOPERASJONER BIDRA TIL Å BEDRE POSTOPERATIV ORGAN FUNKSJON? Kvalheim VL, Farstad M1, Steien E1, Mongstad A, Kvitting, PM, Haaverstad R, Husby P1 Hjerteavdelingen / 1Anestesi-& Intensivavdelingen. Haukeland Universitetssykehus, 5021 Bergen Bakgrunn Væskeoverskudd etter hjerteoperasjoner kan resultere i vevsødem i ulike organsystemer inkludert hjerte og lunger. Et slikt vevsødem kan representere en av flere mekanismer bak postoperativ kardiopulmonal dysfunksjon. I denne studien ønsket vi å se på om en reduksjon av væskeoverskuddet gjennom bruk av HyperHaes® (HSH) kunne bedre hjerte- og lungefunksjon etter åpen hjertekirurgi.

Pasienter og metode 50 pasienter innlagt for elektiv koronarkirurgi ble randomisert til en peroperativ infusjon av enten HyperHaes® (HSH-gruppen) eller til Ringer`s acetat (CT-gruppen). I begge grupper fikk pasientene 1 ml/kg/time av studieløsningen i 4 timer etter at hemodynamiske baselineverdier var målt (PICCO® transpulmonal termodilusjons-teknikk). I observasjonstiden (1døgn) ble netto væskebalanse (NFB), hemodynamikk og laboratorieprøver målt.

Resultater I de første seks timene postoperativt var NFB 4 ganger høyere i CT-gruppen sammenlignet med HSH-gruppen. Totalt væsketilskudd frem til neste morgen var signifikant lavere i HSHgruppen 2993.8 (938.6) ml sammenlignet med CT-gruppen 4298.7(1059.3)ml (P<0.001).

Normaliserte verdier (i.e. % -forandring fra baseline) av cardiac index (CI) og global Ende-diastolisk volum index (GEDVI) økte i begge grupper. Begge parametre var signifikant høyere 6 timer postoperativt i HSH-gruppen sammenlignet med CT-gruppen. PaO2/FiO2-ratio falt likt i begge grupper tidlig postoperativt, men tenderte til raskere normalisering i HSHgruppen sammenlignet med CT-gruppen. Serum-Na og serum-Cl nivåene var signifikant høyere i HSHgruppen. Syre-base parametrene forble innenfor normalområdet i begge grupper.

Konklusjon Peroperativ infusjon av HyperHaes® under åpen hjertekirurgi reduserer totalt væsketilskudd og bidrar til bedring av postoperativ cardiac index i de første timene etter kirurgi.

Intervensjonen er enkel, har liten kostnad og kan være hensiktsmessig ved håndtering av høyrisiko-pasienter.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 307

2009-09-28 13.23

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

186

TRANEXAMSYRE REDUSERER BEHOV FOR TRANSFUSJON HOS ELDRE VED KOMBINERT KORONAR- OG AORTAKLAFFEKIRURGI Alexander Wahba1,4 , Guri Greiff2, Roar Stenseth2, Vibeke Videm3,5, Stian Lydersen6, Morten Lindberg5, Lise Bjella2, Hilde Pleym2,4 1 Avdeling for hjerte- og lungekirurgi, 2Klinikk for anestesi og akuttmedisin, 3Avdeling for immunologi og transfusjonsmedisin, St. Olavs Universitetssykehus, 4Institutt for sirkulasjon og bildediagnostikk, 5Institutt for laboratoriemedisin, 6Enhet for anvendt klinisk forskning, NTNU Trondheim Bakgrunn Reoperasjoner for blødning etter hjertekirurgi er forbundet med økt morbiditet og bruk av blodprodukter. Hos eldre pasienter foreligger en aktivering av koagulasjonssystemet etter hjertekirurgi og en økt risiko for postoperativ blødning. Målet med studien var å undersøke effekten av tranexamsyre på transfusjonsbehov hos eldre ved kombinert koronar og aortaklaffekirurgi.

Pasienter og metode Studien er prospektiv randomisert dobbelblind placebo-kontrollert. Femtifire pasienter som var eldre enn 70 år ble inkludert. Alle pasienter gjennomgikk kombinert koronar- og aortaklaffekirurgi. Tranexamgruppen fikk 10mg/kg tranexamsyre før operasjonsstart. I tillegg ble 1mg/kg/h gitt som kontinuerlig infusjon under operasjonen. Placebogruppen fikk tilsvarende 0,9% NaCl. Blødning ble registrert i 16 timer postoperativt. Transfusjoner ble gitt etter et predefinert transfusjonsprotokoll og antall transfusjoner under hele oppholdet ble registrert. D-dimer ble målt før, under operasjonen og etter 30 min, 3,5 og 20 timer.

Resultater En signifikant økt mengde SAGMAN ble gitt i placebogruppen (3,2 ±1,9 vs 5,0± 2,8, P<0,001). Postoperativ blødning var ikke signifikant forskjellig men D-dimer verdier var forskjellig med lavere verdier i tranexamgruppen (P<0,001).

Konklusjon Tranexamsyre reduserer transfusjonsbehov hos eldre ved kombinert koronar og aortaklaffekirurgi.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 308

2009-09-28 13.23

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

187

HEMMING AV SMAD2 SIGNALVEIEN REDUSERER KOLLAGENSYNTESE OG BEVARER HJERTETS FUNKSJON Bjørnstad JL1,4, Skrbic B1,4, Marstein HS1,4, Sjaastad I2,3,4, Christensen G2,4, Tønnessen T1,4 Thoraxkirurgisk avdeling, 2 Institutt for eksperimentell medisinsk forskning, 3 Hjertemedisinsk avdeling, Oslo universitetssykehus Ullevål, 0407 Oslo, 4Center for Heart Failure Research, Universitetet i Oslo, 0316 Oslo.

1

Bakgrunn: SMAD2 er et nøkkelprotein i en viktig intracellulær signalvei som aktiveres av medlemmer i transforming growth factor beta (TGF-) familen. SMAD2 er tidligere rapportert å kunne mediere både beskyttende og skadelig effekt på hjertet. Vi ønsket å undersøke hvorvidt SMAD2 kan være et farmakologisk angrepspunkt for å motvirke bindevevsøkningen man ser i venstre ventrikkel ved trykkoverbelastning og bedre hjertefunksjonen.

Hypotese: Farmakologisk hemming av SMAD2 signalveien hemmer kollagensyntese og bevarer hjertets funksjon ved trykkoverbelastning.

Metode: Trykkoverbelastning av venstre ventrikkel induseres i mus ved å lage en standardisert innsnevring av aorta ascendens (banding). Vi har brukt ekkokardiokrafi til å undersøke hjertets funksjon. Kollagensyntese i venstre ventrikkel er målt ved å analysere aktiviteten til kollagen-gener med RT-PCR. SMAD2 signalveien er hemmet med en eksperimentell farmakologisk kinasehemmer (SM16).

Resultater: En uke med aorta banding førte til 36 % økning i venstre ventrikkels vekt, uavhengig av om SM16 ble gitt. Lungevekt brukes ofte som mål på lungestuvning og banding førte til 21 % økning. SM16 forhindret økningen i lungevekt. Ekkokardiografi viste bedring av både sysolisk og diastolisk funksjon i det SM16 økte fraksjonell forkortning med 36 % og reduserte mitral decelerasjonsrate med 28 %. Banding førte til 6-9 ganger økning av kollagen mRNA, mens SM16 signifikant reduserte dette til 2-ganger økning eller mindre.

Konklusjon: Ved trykkoverbelastning av venstre ventrikkel vil farmakologisk hemming av SMAD2 signalveien redusere den økte kollagensyntese og bevare hjertets funksjon.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 309

2009-09-28 13.23

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

188

KOLLAGENSAMMENSTNINGEN I VENSTRE VENTRIKKEL ENDRES I DEN TIDLIGE FASEN AV REVERS REMODELLERING Bjørnstad JL1,6, Sjaastad I2,3,6, Nygård S2,4,6, Finsen AV2,5,6, Hasic A1,6, Christensen G2,6, Tønnessen T1,6 1 Thoraxkirurgisk avdeling, 2 Institutt for eksperimentell medisinsk forskning, 3 Hjertemedisinsk avdeling, Oslo universitetssykehus Ullevål, 0407 Oslo, 4Matematisk institutt, 5 Hjertemedisinsk avdeling, Oslo universitetssykehus Rikshospitalet, 0027 Oslo, 6Center for Heart Failure Research, Universitetet i Oslo, 0316 Oslo.

Bakgrunn: Aortastenose fører til myokardiell remodellering med utvikling av hypertrofi og fibrose. Ved operasjon for aortastenose normaliseres venstre ventrikkels afterload med påfølgende revers remodellering, som innebærer tilbakegang av hypertrofi og etter hvert reduksjon av myokardiell fibrose. Det finnes begrenset kunnskap om denne prosessen. Vi har tidligere presentert en eksperimentell musemodell for å studere revers remodellering etter avlastning av venstre ventrikkel trykkoverbelastning og beskrevet at det i den tidlige fase skjer betydelige endringer i aktiviteten til genene som koder for ekstracellulær matrix.

Hypotese: Det skjer endringer i sammensetningen av subtyper av myokardielt kollagen på proteinnivå etter avlastning av den trykkoverbelastede venstre ventrikkel.

Metode: Vi har indusert reversibel trykkoverbelastning i mus ved først å lage en standardisert innsnevring av aorta ascendens (banding) for så å fjerne innsnevringen i en ny operasjon (debanding) etter 4 uker. Ekkokardiografi ble brukt til å undersøke hjertets funksjon.

Mengden kollagen i venstre ventrikkel ble analysert på proteinnivå ved å måle hydroksyprolinkonsentrasjonen med høytrykks væskekromatografi (HPLC). Vi undersøkte også mengden av ulike kollagen isoformer med Western blot.

Resultater: Etter 4 uker med aorta banding økte venstre ventrikkels vekt med 44 % og kollagenmengden med 130 %. Venstre ventrikkels vekt gikk raskt tilbake, mens kollagenmengden fortsatt var forhøyet 7 dager etter debanding. Imidlertid ble sammensetningen av myokardielt kollagen endret, i det kollagen type III var økt etter banding, mens det 3 dager etter debanding var type I og etter 7 dager i all hovedsak type VIII som var økt. I samme tidsrom hentet hjertefunksjon seg inn med normalisering av så vel systolisk som diastolisk funksjon.

Konklusjon: Som beskrevet etter operasjon for aortastenose, førte korreksjon av forhøyet afterload også i dyremodellen til rask tilbakegang av venstre ventrikkel hypertrofi, mens kollagenmengden forble økt. I den tidlige fasen av revers remodellering inntreffer imidlertid et hittil ubeskrevet kollagen isoformskifte, noe som kan ha betydning for normalisering av hjertefunksjonen.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 310

2009-09-28 13.23

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

189

INSULINLIGNENDE VEKSTFAKTOR-II I BLODKARDIOPLEGI ØKER KONTRAKTILITET AV MYOKARD OG STIMULERER ANTI-APOPTOTISKE MEKANISMER ETTER REPERFUSJON Salminen P-R1, Jonassen AK2, Aarnes E-K2, Moen CA3, Stangeland L1, Eliassen F1, Kongsvik R1, Matre K3, Haaverstad R1,4, Grong K4.

1 Thoraxkirurgisk seksjon, Hjerteavdelingen, Haukeland Universitetssykehus, 5021 Bergen, 2 Institutt for biomedisin, 3Institutt for indremedisin, 4Institutt for kirurgiske fag, Det medisinsk-odontologiske Fakultet, Universitetet i Bergen Bakgrunn: Tidligere eksperimentelle studier i isolerte rottehjerter har vist at både insulin og de insulinlignenede vekstfaktorene IGF-I og IGF-II, gitt ved reperfusjon etter akutt okklusjon av LAD, har resultert i øket fosforylering av anti-apoptotiske proteiner og redusert infarktstørrelse målt med TTC-farging. I en eksperimentell dyremodell med gris, ønsket vi å undersøke om IGF-II tilsatt i repetert blodkardioplegi under kardioplegisk hjertestans kunne resultere i redusert grad av apoptose i myocard, og om dette også kunne ha hemodynamiske effekter.

Materiale og metode: I alt 18 griser ble lagt på hjerte-lungemaskin via kanyle i høyre atrium og truncus brachiocephalicus. Hjertet ble stoppet med blodkardioplegi og med totalt 60 min aortaavklemming. Dyrene ble randomisert til en kontrollgruppe (n=9) med vår standard blodkardioplegi repetert etter 20 og 40 min, og en intervensjonsgruppe (n=9) med IGF-II tilsatt i blodkardioplegiløsning ved 20 og 40 min. Etter deklamping og maskin-avgang ble hjertene reperfundert i tre timer. Hjertets pumpefunksjon ble målt med konduktanskateter i venstre ventrikkel. Etter tre timer ble dyrene avlivet og det ble tatt vevsprøver fra venstre ventrikkels myocard i tre vegglag, hhv. indre, midtre og ytre vegglag. Vevsprøvene ble oppbevart i flytende nitrogen og undersøkt med Western blott for graden av fosforylering av Akt/PKB og spalting av caspase.

Resultater: Venstre ventrikkels pumpefunksjon viste signifikante forskjeller mellom gruppene. I gruppen behandlet med IGF-II var både ende-diastolisk og ende-systolisk volum, samt slagvolum signifikant lavere enn i kontrollgruppen både en, to, og tre timer etter reperfusjon. Hjerteminuttvolum var 4,8 l/min i kontrollgruppen og 4,0 l/min i IGF-II – gruppen (p=0,009) tre timer etter deklamping. Derimot bedret kontraktiliteten seg, målt som preload recruitable stroke work (PRSW), i løpet av observasjonstiden i IGF-II –gruppen og var signifikant høyere (p=0,016) enn i kontrollgruppen etter tre timer reperfusjon. Graden av fosforylering av Akt/PKB var signifikant høyere i intervensjonsgruppen, og det var mindre spalting av caspase, hvilket skulle tilsi mindre apoptose.

Konklusjon: I en eksperimentell grisemodell med 60 min blodkardioplegi-indusert hjertestans ser det ut til at insulinlignende vekstfaktor-II gitt ved reperfusjon kan fremme både hemodynamikk og anti-apoptotiske mekanismer i myokard. Hjertet arbeider med mindre volumer og minuttvolumet er lavere, men kontraktiliteten blir bedre.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 311

2009-09-28 13.23

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

190

”WALL SHEAR STRESS” I LIMA – LAD ANASTOMOSE VED KONKURRERENDE FLOW OG STENOSE Nordgaard H 1,2, Nordhaug D1,2, Kirkeby-Garstad I1,2, Vitale N 2, Haaverstad R2,3, Løvstakken L2 1 Klinikk for Hjerte- og Lungekirurgi, St. Olavs Hospital 2 Institutt for Sirkulasjon og Bildediagnostikk, NTNU 3 Thoraxkirurgisk seksjon, Haukeland Universitetssykehus Bakgrunn: Stenoser i anastomoser og konkurrerende flow mellom native koronarkar og graft er sannsynligvis hyppige fenomener ved CABG. Disse forholdene påvirker blodstrømmens mekanisk skjærekrefter (”wall shear stress”) på endotelceller i koronarkar og bypassgraft, noe som antas å ha sammenheng med senere graftsvikt.

Ujevn eller lav grad av lokale skjærekrefter fører til produksjon av uheldige signalstoffer som stimulerer til intimaproliferasjon og aterosklerose, spesielt forekommende ved forstyrret og turbulent blodstrøm. Jevne og høye skjæringskrefter har derimot en beskyttende virkning på intima.

Tredimensjonal numerisk modellering (Computational Fluid Dynamics) kan brukes til å kartlegge blodets mekaniske skjærekrefter på karveggen.

Målet med studien var å sammenligne flowmønsteret og de lokale skjæringskreftene ved en patent og en stenotisk LIMA - LAD anastomose samt ved varierende grad av konkurrerende flow.

Metode: Off-pump CABG med LIMA til LAD på en gris (65 kg). Målinger av flow i proksimale LAD og LIMA-graftet ble gjort ved fire forskjellige forhold: 1) Patent anastomose og LAD okkludert; 2) full konkurrerende flow (patent anastomose og åpen LAD); 3) delvis konkurrerende flow (patent anastomose og med ca 50 % av full konkurrerende flow); 4) Stenotisk anastomose med okkludert LAD (80 % stenosegrad; estimert med ultralydavbildning).

Avstøpning og deretter mikro-CT-scanning av anastomosen ble gjort for en nøyaktig 3D overflatemodell. PC-programmene Fluent v6.2 (Fluent inc., UK) og Mimics (Materialise, Belgia) ble brukt til den tredimensjonale numerisk modellering.

Resultater: Blodstrømmen ved patent anastomose og uten konkurrerende flow viste jevne og høye skjæringskrefter i både systole og diastole. Det samme gjaldt for en 80 % stenotiske anastomose, bortsett svært høye skjæringskrefter over stenosen og lavere rett distalt for stenosen. Full konkurrerende flow førte til et ujevnt flowmønster med lave skjæringskrefter, særlig i LIMA og anastomosens hæl. Delvis konkurrerende flow viste noe ujevne, men tydelig høyere skjæringskrefter enn ved full konkurrerende flow, og sammenlignbart med fravær av konkurrerende flow.

Konklusjon: Full konkurrerende flow har et ugunstig flowmønster, noe som kan forklare hyppigere graftsvikt ved konkurrerende flow. Ingen eller delvis konkurrerende flow har derimot et mer gunstig flowmønster, noe som kan tyde på at en viss konkurrerende flow tolereres godt. En 80 % stenotisk anastomose har et fortsatt et gunstig flowmønster med jevn og høy skjæringskraft i LIMA, men lavere skjærekrefter rett distalt for stenosen, muligens et område som er predisponert for aterosklerose. Svært høye skjæringskrefter over stenosen kan forklare plakkruptur.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 312

2009-09-28 13.23

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

191

WRAPPING AV AORTA ASCENDENS – 30 ÅRS MATERIALE FRA HAUKELAND UNIVERSITETSSYKEHUS Aass T , Andersen KS , Segadal L Thoraxkirurgisk seksjon, Hjerteavdelingen, Haukeland Universitetssykehus Bakgrunn: Wrapping av aorta ascendens er blitt utført ved Haukeland Universitetssykehus (HUS) siden 1979. Hensikten med teknikken er å redusere eller forhindre ytterligere utvikling av aneurisme i aorta ascendens mellom sinotubulær overgang og avgangen av arteria brachiocephalica. Hos selekterte pasienter er wrapping alternativ behandling til implantasjon av komposittgraft eller supracoronart rørgraft. Metoden blir vurdert ved dilatert aorta ascendens mellom 40-55 mm med normal sinus og arcus. Bicuspid aortaklaff, med eller uten aortadilatasjon, styrker indikasjonen for å anvende denne teknikk.

Materiale og metode: I tidsperioden 1979 til april 2009 ble 60 pasienter operert med wrapping av aorta acendens. Det ble anvendt et individuelt tilpasset dacrongraft. Det var 13 kvinner (22 %) og 47 menn (78 %). Median alder var 63 år, (min. 27 år, maks. 82 år).

Gjennomsnittlig observasjonstid var 42,7 mnd. (maks. 152 mnd.). Retrospektivt har vi undersøkt indikasjoner, prosedyreutførelser, kort- og langtidsresultater, komplikasjoner og overlevelse.

Resultater: I vårt materiale døde to pasienter innen 30 dager, som gir en tidlig mortalitet på 3,3%. Begge pasienter døde av postoperativ blødning på tross av tidlig reoperasjon. En pasient døde på grunn av disseksjon, sannsynlig forårsaket av forankringssutur til wrappingen. Den andre pasienten døde på grunn av blødning fra aortotomiens suturlinje.

Sen mortalitet er funnet hos 13 pasienter (21,6%). Gjennomsnittlig tid fra operasjon til død er 67,8 mnd. (min. 6 mnd. , maks. 194 mnd.) Fire pasienter (6,6%) har senere blitt reoperert for henholdsvis klaffeproteseendokarditt (N=1), aorta B-disseksjon (N=1) og ventilpannus (N=2). Ingen reoperasjon eller mors er kjent relatert til patologisk tilstand i aorta ascendens.

Sammenlignende data for pasienter operert ved HUS med singel aortaventil, supracoronart rørgraft eller komposittgraft, vil bli presentert.

Konklusjon: Wrapping av aorta ascendens er god og trygg behandling ved moderat dilatert aorta ascendens med diameter mellom 40-55 mm, og hvor sinus og arcus aortae har normal diameter. Inngrepet innebærer ingen reimplantasjon av coronararterier. Suturlinje, åpning etter aortavent/cardioplegi og kanyleringssted blir dekket, noe som medfører mindre risiko for postoperativ blødning. Øvrige fordeler er kort aorta avklemmingstid, og man oppnår forsterkning av aorta ascendens helt opp til arteria brachiocephalica uten å måtte gå i sirkulasjonsstans.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 313

2009-09-28 13.23

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

192

HØY- VS. LAVDOSE APROTININ (TRASYLOL) TIL CABG- PASIENTER SOM STÅR PÅ CLOPIDOGREL (PLAVIX). Øvrum E, Tangen G, Tølløfsrud S, Skeie B, Istad R, Ringdal MAL, Øystese R. Oslo Universitetssykehus, Rikshospitalet, TKA, avd. Akersbakken, Postboks 2684 St.Hanshaugen, 0131 Oslo.

Mange pasienter som henvises til koronarkirurgi, behandles med clopidogrel (Plavix), enten etter PCI og/eller ved ustabil angina og NSTEMI. Clopidogrel øker risikoen for postoperative blødning, mens aprotinin (Trasylol) reduserer blødning etter hjertekirurgi. Medikamentet er kostbart, har bivirkninger og er foreløpig trukket tilbake. Målet for studien var å evaluere kliniske effekter av aprotinin gitt som høydose per- og postoperativt versus en lav postoperativ dose. Vi rapporterte forløpige resultater i 2006, og fremlegger her de endelige resultater.

Materiale og metoder: Studien ble gjennomført i tidsrommet mars 2004 og november 2007: Alle pasienter henvist til koronarkirurgi og som fikk clopidogrel +/- acetylsalicylsyre siste 7 dager før operasjon, ble inkludert i studien. Eksklusjonkriterier var annen platebehandling og/eller samtidig antikoagulasjon. Heparincoating av CPB utstyr var standard. Pasientene ble randomisert prospektivt til 75.000 KIU/Kg aprotinin gitt per-og postoperativt (full heparindose, ACT > 480 sek) eller 25.000KIU/Kg aprotinin gitt etter reversering av heparin med protamin (lav heparindose, ACT > 250 sek.).

Resultater: 399 pasienter ble inkludert i studien. Gruppene (høydose n=198, lavdose n=201) var sammenlignbare i alle relevante kliniske variable. Median blødning var moderat i begge grupper; høydosegruppen 470 ml og 515 ml i lavdosegruppen (p=0,03). Reoperasjon for blødning var lik i begge grupper (3,0 %) og andel pasienter som fikk blod eller blodprodukter var den samme (høydose 15,7 %, lavdose 15,4 %). Det var ingen forskjell i nevrologiske utfall eller myokardinfarkt. Stigning i kreatinin var større i høydosegruppen (p=0.002 ) enn i lavdose gruppen og andelen som fikk inotropi var større (p=0,0006). 30 dagers mortalitet var 2% i høydosegruppen og 0,5 % i lavdosegruppen (p=0,17).

Konklusjon: Lav postoperativ dose aprotinin reduserer blødning hos Plavix-pasienter, uten påvisbare bivirkninger. Høy perioperative dose aprotinin gir flere komplikasjoner og bør unngås. Tendensen til flere komplikasjoner i høydosegruppen forsterket seg statistisk underveis i studien.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 314

2009-09-28 13.23

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

193

DIFFUS REFLEKSJONSSPEKTROSKOPI (DRS) FOR MÅLING AV MIKROVASKULÆR OKSYGENMETNING (SmvO2) Awan ZA1, Wester T1, Häggblad E2, Halvorsen PS3, Kvernebo Knut1 1 Sirkulasjonslaboratoriet, Thoraxkirurgisk avdeling, Oslo Universitetssykehus, Ullevål og Universitetet i Oslo 2 Institut för medicinsk tecknik, Linköping Universitet 3 Intervensjonssenteret, Oslo Universitetssykehus, Rikshospitalet Som supplement til klinisk vurdering, brukes sentral hemodynamikk, blodgasser og biokjemiske parametere til overvåkning av intensivmedisinske pasienter. Ofte er det vanskelig å vise en positiv effekt av slike overvåkningsteknikker på overlevelse.

Vår hypotese er at mikrovaskulær overvåking (kvantifisering av perfusjon {Laser Doppler}, mikrovaskulær oksygenmetning {Diffus refleksjonsspektroskopi, DRS} og mikrovaskulær morfologi {videomikroskopi}) kan brukes for å vurdere alvorlighetsgrad av sykdom, prognose og til valg av- og evaluering av behandling.

DRS bruker synlig lys med kort penetrasjon i vev for å måle oksygenmetning i mikrovaskulære erytrocytter (SmvO2), men metodens plass er ikke tilstrekkelig karakterisert.

I dette studiet undersøkte vi forholdet mellom SaO2 og SmvO2 under hypoksi.

Metoder I seks griser ble SmvO2 målt i lyske og ørehud og under tungen i munnhulen (de lettest tilgjengelige mikrovaskulære sengene). Hypoksi ble indusert ved trinnvis reduksjon i ventilasjon og FiO2. Arteriell, venøs og mikrovaskulær oksygenmetning ble målt på hvert trinn.

Resultater Før initiering av hypoxiprotokollen var SmvO2 20,2% (median) i lyskehud, 34,7% i øre og 43,3% under tungen i munnhulen. Det var en lineær sammenheng mellom indusert trinnvis reduksjon i SaO2 og resulterende reduksjon i sublingual SmvO2 (R2 = 0,74, P < 0,001), i huden i lyske (R2 = 0,67, P < 0,001) og i øret (R2 = 0,48, P < 0,001). I hud var det høyest variasjon mellom individene. SmvO2 verdiene viste 0% i alle tre måleområder ved SaO2 nivåer på ca. 50%.

Konklusjon Resultatet indikerer meget høy ekstraksjon av oksygen i den nutritive del (subepiteliale kapillkærer) av hudens mikrokar, og at metoden ikke har en måledybde som svarer til de dypereliggende termoregulatoriske kar. Variasjon i måleverdier i samme område kvantifiserer heterogenesiteten i vevets oksygentensjon. Vi tror DRS kan brukes til å bedre kvaliteten på den informasjon som brukes til å velge behandling hos kritisk syke pasienter.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 315

2009-09-28 13.23

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

194

MIKROVASKULÆR PERFUSJON OG MORFOLOGI SOM DIAGNOSTISK VERKTØY Wester T1, Awan ZA1, Barratt-Due A2, Kvernebo M3, Häggblad E1,5, Halvorsen PS4, Mollnes TE2, Kvernebo K1 1) Sirkulasjonslaboratoriet, Thoraxkirurgisk avdeling, Oslo Universitetssykehus, Ullevål og Universitetet i Oslo 2) Immunologisk institutt OUS, Rikshospitalet 3) Hudavdelignen OUS, Rikshospitalet 4) Intervensjonssenteret, Oslo Universitetssykehus, Rikshospitalet 5) Institut för medicinsk tecknik, Linköping Universitet Bakgrunn: Kliniske studier viser at mikrosirkulasjons-målinger i tunge kan brukes prognostisk ved kritisk sykdom. Vår hyptotese er at målinger i hud også kan brukes diagnostisk og prognostisk.

Materiale og metode: Seks griser, med kroppsvekt ca. 30 kg, fikk i narkose indusert sepsis med injeksjon av Neisseria meningitidis. Sirkulasjonen i hud (lyske og øre) og tunge ble undersøkt med laser Doppler perfusjonsmåling (LDPM; flux) og computer-assistert videomikroskopi (CAVM; kapillær tetthet (FCD), flow-mønster og perikapillær patologi) før induksjon av sepsis og 200 minutter etter (T200). Sentrale hemodynamiske parametre, samt temperatur og væskebehov ble også registrert.

Resultater: Alle grisene utviklet en betydelig lungesvikt og tachycardi, mens cardiac index (CI), MAP og temperatur endret seg svært ulikt. Væskebehovet varierte mellom 3,5 og 9,6 liter, median 5,8liter. LDPM: Med unntak av en måling, ble flux redusert i alle målinger ved T200, sammenlignet med baseline, på tross av CI i gjennomsnitt var uendret. CAVM: To griser utviklet perikapillære blødninger under tunga. FCD økte i 13 av 18 målesteder.

Gjennomsnittlig kapillær flowhastighet var hos alle griser og i alle tre målelokalisasjoner redusert ved T 200, sammenlignet med baseline. Tunge vs hud: Flux-endringer målt med LDPM, endringer i kapillær tetthet og flowhastighet viste samme mønster i tunge og hud.

Korrelasjon mellom klinisk sykdom og målefunn: De to grisene som klinisk ble evaluert som de sykeste hadde perikapillære blødninger på tunge, størst væskebehov og størst endringer i flow-hastigheter fra baseline til T 200.

Konklusjon: De sublinguale målinger viser resultater forenlig med funn i publiserte studier med human sepsis. Unntaket er at FCD i vår studie tenderer til økning og ikke reduksjon.

Forklaringen er trolig at vi undersøker individene tidlig i sepsis-forløpet. CAVM undersøkelser i hud og i det sublinguale området synes å gi samsvarende funn. Vi tror mikrosirkulasjonsmålinger i hud med kvantifisering av perfusjon og vurdering av morfologi vil kunne bli nyttige monitoreringsparametere i intensivmedisinske enheter.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 316

2009-09-28 13.23

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

195

MEDIASTINITT ETTER KORONARKIRURGI; EN CASECONTROL STUDIE MED ANALYSE AV RISKOFAKTORER Risnes I, Abdelnoor M, Almdahl SM, Øvrum E, Svennevig JL. Thoraxkirurgisk avdeling Rikshospitalet 0027 Oslo, Senter for epidemiologisk forskning, Ullevål Universitet sykehus, 0450 Oslo, Kirurgisk avdeling, Feiring klinikken, 2093 Feiring, Hjertesenteret i Oslo, 0131 Oslo.

Bakgrunn. Mediastinitt er en sjelden, men alvorlig komplikasjon etter koronar kirurgi med økt morbidity og mortality. Hensikten med denne studien var og kartlegge pre-, intra- and post-operative riskofaktorer som kunne gi økt fare for utvikling av mediastinitt, samt kartlegge mediastinitt prosent og tidlig mortalitet.

Metoder. Der ble utført en retrospektiv case control studie på 18.532 koronar opererte pasienter. Disse pasientene ble operert i løpet av en 12 års periode fra januar 1989 til desember 2000. Totalt fikk 107 (0.6%) av pasientene diagnosen mediastinitt. Det var en randomisert studie der hver enkelt pasient med mediastinitt ble sammenlignet 4 kontrollpasienter uten mediastinitt (n = 444) fra samme pasientmaterialet. For å bestemme de uavhengige riskofatorer som disponerte for mediastinitt ble det først gjort univariate- og deretter multivariat analyse.

Resultat. Uavhengige pre-operative risikofaktorer for mediastinitt ved bruk av multivariat logistic modell var alder (OR 1.80; 95% CI 1.11 til 2.94), kjønn (menn) (OR 7.29; 95% CI 3.03 til 17.5), hovedstammestenose (OR 2.13; 95% CI 1.23 to 3.75), body mass index (OR 1.93; 95% CI 1.05 til 3.15), kronisk obstruktiv lungesykdom (OR 2.68; 95% CI 1.34 til 5.18) og diabetes (OR 3.24; 95% CI 1.82 til 5.77).

Perfusjonstid var ikke en uavhengig risko faktor.

Multivariat logistisk regressjon av post-operative endepunkt viste at mengden blodtransfusjon (10 units) (OR 1.80; 95% CI 1.20 til 2.72) var den eneste significante prediktoren.

Tidlig mortalitets rate av mediastinitt var 2 (1.9%) patienter.

Konklusjon. Koronar opererte pasienter har en lav incidence av mediastinitt, og en lav tidlig mortalitet. Alder, kjønn, hovedstammestenose, body mass index, kronisk obstruktiv lungesykdom og diabetes er uavhengige pre-operative riskofaktorer for mediastinitt.

Riskofaktoren der mediastinitt var mer uttalt hos menn enn hos kvinner var den mest uttalte pre-operative prediktoren.

Mengden homolog blodtransfusjon var den eneste signifikante post-operative variable.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 317

2009-09-28 13.23

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

196

MEDIASTINITT ETTER KORONARKIRURGI GIR ØKT RISIKO FOR LANGTIDSMORTALITET EN COHORT-STUDIE MED 10 ÅRS MEDIAN OPPFØLGING. Risnes I, Abdelnoor M, Almdahl SM, Øvrum E, Svennevig JL. Thoraxkirurgisk avdeling Rikshospitalet 0027 Oslo,Senter for epidemiologisk forskning, Ullevål Universitet sykehus, 0450 Oslo, Kirurgisk avdeling, Feiring klinikken, 2093 Feiring, Hjertesenteret i Oslo, 0131 Oslo.

Bakgrunn. Mediastinitt er en alvorlig komplikasjon etter koronar kirurgi. Hensikten med denne studien var å se hvilken innvirkning og effekt mediastinitt har på langtidsoverlevelsen hos disse pasientene.

Metode. I en retrospective cohort studie gjennomgikk 18,532 patienter koronarkirurgi fra januar 1989 til desember 2000. Sluttdato for studien var 1. februar 2008. Median oppfølgingstid var 10.3 (8.1 -18.9) år. Patienter med mediastinitt ble sammenlignet med en randomisert kontroll gruppe uten mediastinitt i en ratio 1 : 4. Crude effect ble estimert ved bruk av rate ratio og 95% confidence limits (CL). Justering for multi-confoundere ble utført ved bruk av Cox’s modell.

Resultat. Incidencen av mediastinitt var på 0.6%. Mediastinitis oppstod 12 (9-19) dager postoperativt. Der var ingen økt risko for tidlig mortalitet, OR = 0.58; 95% CI (0.13 -2.61), (p = 0.48). Økt risko for tidlig morbiditet inneholdt post-operativ ventrikulær- eller supraventrikulær arrhythmi OR =1.86, 95% CI (1.17 – 2.90) (p = 0.008) og post-operativ bruk av inotropi OR = 2.13, 95% CI (1.06 – 4.30) (p = 0.030). Median oppfølgingstid var 10.3 år.

Ved dette oppfølgings tidspunktet var overlevelsen for pasienter med mediastinitt 49.5 ± 5.0% i forhold til 71.0 ± 2.2%, (p < 0.01) for kontrollpasientene. Analyser fra dødsårsakregisteret viste at ved langtids mortalitet var significant flere mediastinitt pasienter døde av hjertefeil enn i kontrollgruppen.

Relative risk for død, the crude rate ratio (RR), var 2.01 CL (1.49 og 2.70). Når en kontrollerte for confounding effect av alder, perfusjonstid, body mass index (BMI) og kronisk obstruktiv lungesykdom (KOLS) var Hazard ratio (HR) for mediastinitt 1.59, 95% CL (1.16 – 2.70) (p = 0.003).

Konklusjon. Mediastinitt fører til significant redusert langtids overlevelse. Etter 10.3 års oppfølging hadde disse patientene 59% høyere mortalitets risko sammenlignet med patientene uten mediastinitt, for det meste forårsaket av hjertedød.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 318

2009-09-28 13.23

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

197

FORBEHANDLING MED PERORAL -GLUKAN REDUSERER INFARKTSTØRRELSEN VED EKSPERIMENTELT INDUSERT HJERTEINFARKT HOS GRIS Aarsæther E, Rösner A, Straumbotn E, Busund R. Hjerte-, lunge-, karkirugisk avdeling, Universitetssykehuset Nord-Norge, 9038 Tromsø Bakgrunn. Vi har tidligere vist at pasienter behandlet med -glukan før koronarkirurgi hadde lavere postoperative serumkonsentrasjoner av CK-MB og troponin T, hvilket indikerer at forbehandling med -glukan kan ha en kardioprotektiv effekt. Formålet med studien var å undersøke om forbehandling med -glukan kunne redusere infarktstørrelsen ved eksperimentelt indusert regional ischemi i en grisemodell.

Metode. 14 griser ble randomisert til forbehandling med mikropartikulært -glukan 50 mg/kg (n=7) eller placebo (n=7) i ti dager, etterfulgt av eksperimentelt indusert regional ischemi og reperfusjon. Grisene ble lagt i iv. anestesi, og etter sternotomi og basalmålinger ble LAD okkludert med en klemme 7 cm distalt for venstre koronararteries hovedstamme. Etter en times regional ischemi ble klemmen fjernet og det infarserte området reperfundert i tre timer.

Infarktstørrelse og risksone ble målt ved hjelp av farging med Evan`s blue og trifenyltetrazolium-hydroklorid. Venstre ventrikkels kontraktilitet ble bedømt ved hjelp av 2dimensjonal strain-ekkokardiografi.

Resultater. Forbehandling med -glukan reduserte infarkt/risksone-ratio med 29% (p=0.01) og infarktstørrelsen med 37% (p=0.03), til tross for at risksonen utgjorde 13% av venstre ventrikkels volum i -glukangruppen sammenlignet med 12% i kontrollgruppen (p=0.7).

Sirkumferensiell strain i anteriore del av apex var -15% ± 7 i -glukangruppen sammenlignet med -8% ± 4 i kontrollgruppen (p=0.03) som utrykk for bedre preservert kontraktilitet hos griser forbehandlet med -glukan. Det var ingen signifikante forskjeller mellom gruppene med hensyn til radial strain.

Konklusjon. Forbehandling med -glukan reduserer infarktstørrelsen og preserverer kontraktilitet ved eksperimentelt indusert regional ischemi i grisehjerter.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 319

2009-09-28 13.23

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

198

MEDIASTINOSKOPI VED LUNGECANCER Kristiansen K Avd. for kar- og thoraxkirugi, Akershus universitetssykehus, 1478 Lørenskog Ved avdelingen brukes videomediastinoskopi rutinemessig ved preoperativ utredning av lungecancer hos alle pasienter som etter CT-undersøkelse er i stadium IB (T2N0) eller høyere, bortsett fra T2N0 hvor tumor er mindre enn 4 cm og ligger i ytre 1/3 av lungen. Dette i følge retningslinjer fra en europeisk ekspertgruppe(1).

Alle inngrep etter 1/1 2006 er fortløpende registrert i vårt thoraxregister, hvor det blant annet er registrert komplikasjoner, mortalitet, lymfeknutestatus (N-status) før og etter mediastinoskopi og etter endelig operasjon. Ved mediastinoskopien har vi rutinemessig tilstrebet å få biopsier fra paratracheale lymfeknuter på begge sider samt pre-/subcarinale lymfknuter (stasjon 4R, 4L og 7).Medastinskopien er gjort i en egen seanse, evt. endelig inngrep ca en uke senere. Fra 1/1-2006 til 1/6-2009 er det til sammen gjort 219 inngrep for lungecancer. 74 inngrep har vært mediastinoskopi. Av disse er 60 operert igjen med kurativ hensikt. Det er gjort systematisk lymfeknutedisseksjon hos disse pasientene.

Det var 34 kvinner og 40 menn, gjennomsnittlig alder 64,3 år ( 43 – 81). Gjennomsnittlig operasjonstid 35 minutter ( 15 – 50). Median postoperativ liggetid 1 døgn ( 1 – 10). 67 inngrep ukomplisert, 3 fikk pneumoni, 3 recurrensparese og en luftlekkasje fra lunge og peroperativt dren.

N-status uforandret fra CT til mediastinoskopi hos 73%, oppgradert etter mediastinoskopi hos 11% og nedgradert hos 16%.

N- status etter mediastinoskopi og etter endelig operasjon lik hos 85%, mediastinoskopi falsk negativ hos 15%, ingen falsk positive.

Konklusjon: Mediastinoskopi har gitt meget viktig tilleggsinformasjon hos 27% av pasientene som er utredet med CT thorax. Sensitivitet på 85% i vårt materiale er på linje med andres resultater. Rutinemessig bruk av PET-CT og ultralydveiledede endoskopiske biopsiteknikker (EBUS og EUS) vil kunne erstatte eller supplere mediastinoskopi i en del tilfelle, spesielt der hvor lymfeknutemetastasene sitter i lokalisasjoner som ikke er tilgjengelige ved mediastinoskopi (stasjon 5,6, 8 og 9).

Referanse: 1.De Leyn P, Lardinois D, Van Schil PE, Rami-Porta R, Passlick B, Zielinski M, Waller DA, Lerut T, Weder W. ESTS guidelines for preoperative lymph node staging for non-small cell lung cancer.

Eur J Cardiothorac Surg. 2007 Jul;32(1):1-8.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 320

2009-09-28 13.23

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

199

OVERLEVELSE ETTER KIRURGI FOR LUNGEMETASTASER. ANALYSE AV 162 PASIENTER OPERERT 2004 – 2009 Steinar Solberg, Lars Jørgensen, Jan L. Svennevig Thoraxkirurgisk avdeling, Rikshospitalet Bakgrunn. Det er en stor gråsone omkring indikasjon for reseksjon av lungemetastaser. Vi opererer slike metastaser hos selekterte pasienter. I dette arbeidet har vi ønsket å analysere overlevelse etter fjerning av lungemetastaser med hensyn på fremtidig utvelgelse av pasienter som kan profitere på kirurgi.

Materiale og metode. Vi har operert 162 pasienter med lungemetastaser fra colorektal cancer (n=51), sarkom (n=46), gynekologisk cancer (n=16), malignt melanom (n=13), testiscancer (n=12), nyrecancer (n=11) og andre kreftformer (n=13). Lungemetastasene ble operert gjennomsnittlig 3,7 (0 – 37) år etter primæroperasjon.

Resultater. Fem års overlevelse fra primæroperasjon var 73,4 % for hele gruppen og fordelt med 88,9 % for nyrecancer, 84,6 % for testiscancer, 82,5 % for malignt melanom, 82,3 % for colorektal cancer og 50,8 % for sarkom. Forskjellene i overlevelse er signifikante (p < 0,05).

Fem års overlevelse regnet fra første operasjon for lungemetastaser var 45,6 % for hele gruppen og fordelt med 75,0 % for testiscancer, 56,5 % for gynekologisk cancer, 49,0 % for colorektal cancer, 33,0 % for nyrecancer og 32,0 % for sarkom. Kjønn, synkron opptreden av lungemetastaser på tidspunkt for diagnostikk av primærtumor, side, reseksjonsmetode, tidligere operasjon for levermetastaser (23 pas.) påvirket ikke overlevelsen signifikant i dette materialet, og det var ingen klar sammenheng mellom antall lungemetastaser og overlevelse.

Konklusjon. Disse resultatene tilsier at kirurgisk reseksjon av lungemetastaser fortsatt skal tilbys selekterte pasienter. Multiple metastaser og affeksjon av begge lunger ikke er absolutte kontraindikasjoner.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 321

2009-09-28 13.23

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

200

MITOTISK AKTIVITETS INDEX ER EN BEDRE PROGNOSTIKATOR ENN TRADISJONELLE FAKTORER HOS LYMFEKNUTE NEGATIVE BRYSTKREFTPASIENTER < 55 ÅR Hoel Lende T 1,2, Gudlaugsson E 2,3, Janssen Eam 3, Voorhorst F 4, Van Diest Pj 5, Søiland H , Baak Jpa 2,3,6

1

Kirurgisk avdeling, Stavanger Universitetssjukehus, 2Gades Institutt, Universitetet i Bergen, Avdeling for patologi, Stavanger Universitetssykehus, 4Department of Epidemiology and Biostatistics, Free University Medical Center, Amsterdam,5Department of Pathology, University Medical Center, Utrecht, Nederland, 6 Free University, Amsterdam, Nederland.

1 3

Bakgrunn: Adjuvant behandling av operable brystkreftpasienter krever pålitelig informasjon om kreftcellens biologiske egenskaper for å finne den optimale terapi for pasientgrupper med ulik prognose. Online verktøyet ”Adjuvant!”1 er basert på informasjon fra SEER databasen i USA. Utfra alder, tumorstørrelse, lymfeknutestatus, histologisk grad og østrogen reseptor status estimeres 10-års sykdoms spesifikk overlevelse (SSO). I kontrast til denne multifaktorielle tilnærmingen står enkeltfaktoren mitotisk aktivitets indeks (MAI). MAI er en markør for proliferasjon og analyseres etter en standardisert metode. I prosepektive multisenterstudier har man funnet at MAI er den sterkeste prognostiske faktor i lymfeknute negative pasienter under 55 år 2. Hensikten med studien var å vurdere den prognostiske styrken til Adjuvant! i forhold til MAI. Materiale og metode: I det nederlandske Multisenter Morfometriske Mamma Carcinom Prosjektetet (MMMCP; 1987-89)3 ble 516 lymfeknute negative brystkreftpasienter under 55 år operert og evt.gitt lokal adjuvant radioterapi utfra gitte kriterier. Ingen systemisk adjuvant behandlig ble gitt. Median oppfølgingstid er nå 10 år og 10 års SSO ble evaluert i Adjuvant!.

MAI ble bestemt ved standard mitosetelling i tumorens perifere vekstsone, og tidligere etablerte cut-off verdi for MAI (</ 10 = MAI-10) benyttet i analysene.

Resultater: Ved hjelp av receiver operating characteristic (ROC) analyse fant man en optimal cut-off mellom høy- og lav risikopasienter for SSO på 86 % (=Adjuvant!-86). Korrelasjonen mellom Adjuvant!-86 og MAI-10 var moderat/dårlig (kappa < 0,40). I univariat overlevelses analysen var den absolutte 14-års forskjell i SSO 15 % for Adjuvant!-86 og 22 % for MAI-10.

I multivariat analysen var MAI den sterkeste prognostiske faktor for SSO med HR=6.96 (95 % KI=3.53-13.70) for høyrisiko gruppen MAI10. Tilsvarende for høyriskogruppen Adjuvant! < 86 var HR=1.58 (95 % KI=1.06-2.37).

Diskusjon: MAI henter sin tumorbiologiske informasjon fra svulstens mikromiljø i tumorens invasive front. De ulike cellulære signalveier i tumorcellene konverger mot mitose og vekst.

Dette kan forklare MAI sin sterke prognostiske egenskap og synes å bedre skille ut høy- og lavrisiko grupper hos lymfeknute negative pasienter under 55 år enn en vanlig multifaktoriell tilnærming.

1 www.adjuvantonline.com 2 Baak, JPA et al: J Clin Oncol 23:5993-6001, 2005 3 Baak, JPA et al: Pathol Res Pract 185:664-70, 1989

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 322

2009-09-28 13.23

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

201

MITOTISK AKTIVITETS INDEX IDENTIFISERER BÅDE OVER- OG UNDERBEHANDLEDE LYMFEKNUTE NEGATIVE BRYSTKREFTPASIENTER < 55 ÅR VURDERT ETTER NBCGs RETNINGSLINJER Hoel Lende T 1,2, Gudlaugsson E 2,3, Janssen Eam 3, Voorhorst F 4, Van Diest Pj 5, Søiland H , Baak Jpa 2,3,6

1

Kirurgisk avdeling, Stavanger Universitetssjukehus, 2Gades Institutt, Universitetet i Bergen, Avdeling for patologi, Stavanger Universitetssykehus, 4Department of Epidemiology and Biostatistics, Free University Medical Center, Amsterdam,5Department of Pathology, University Medical Center, Utrecht, Nederland, 6Free University, Amsterdam, Nederland.

1 3

Bakgrunn: Over- og underbehandling er en utfordring i adjuvant behandling av brystkreftpasienter. Retningslinjene gitt av Norsk brystkreftgruppe (NBCG) kan nærmest plassere pasientene i to hovedgrupper.”NBCG-lav risiko” gruppen vil være den gruppen der systemisk adjuvant behandling ikke gis etter gjeldende kriterier. I ”NBCG-høy risiko” gruppen vil en slik terapi anbefales. Ved å reklassifisere pasienter med et naturlig postoperativt forløp (= ikke har fått adjuvant behandling) i disse to strata, vil man med analyser på nye faktorer kunne evaluere om NBCGs anbefalinger gir over- eller underbehandling. Hensikten var å undersøke om den etablerte proliferasjonsmarkøren mitotisk aktivitets indeks (MAI) kan gi slik tilleggsinformasjon.

Materiale og metode: I alt 516 lymfeknute negative pasienter under 55 år (pT1-3,pN0,M0) er tidligere inkludert i det nederlandske Multisenter Morfometrisk Mamma Carcinom Prosjektetet (MMMCP; 1987-89)1. Ingen systemisk adjuvant behandling ble gitt etter kirurgi.

NBCGs retningslinjer fra 2005 ble brukt som klassifikasjonsgrunnlag. NBCGlavrisikogruppen (n=100) ble definert som pT1/Grad 1 i alle aldre og pT1a-b/Grad 2-3 > 35år, alle hormonreseptor positive. Resten av pasientene (n=416) ble gruppert som NBCG-høy risiko pasienter. Sykdomsspesifikk overlevelse (SSO) ble estimert med Kaplan-Meier metoden. MAI ble analysert standardmessig i tumorens invasive front. De etablerte MAI grupperingene med lav (<3), middels (3-9) og høy proliferasjon (10) ble brukt i analysene.

Resultater: I NBCG lav-risikogruppen hadde 10 % av pasientene MAI 10. Disse hadde en 14-års SSO på 50 % (HR=15.47, 95 % KI=3.61-66.30). For MAI <3 og 3-9 var SSO h.h.v.

95 % og 83 %. I NBCG høyrisiko-gruppen hadde 24 % av pasientene MAI<3 med 14-års SSO på 92 %. Pasienter med MAI 3-9 og 10 hadde SSO på h.h.v. 74 % og 63 % (p-trend <0.0001).

Diskusjon: MAI skiller ut undergrupper av lymfeknute negative brystkreftpasienter under 55 år som ikke ville ha fått optimal behandling etter NBCGs retningslinjer 2005. MAI gir viktig tumorbiologisk informasjon som kan optimalisere den systemisk adjuvante behandling for pasientene. En ulempe med denne studien er at Her-2 status i MMMCP pasientmaterialet ikke er kjent. Nasjonale prospektive studier trengs for å verifisere våre funn.

1

Baak, JPA et al: Pathol Res Pract 185:664-70,1989

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 323

2009-09-28 13.23

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

202

OPPFØLGING AV PASIENTER OPERERT FOR CA MAMMA VED OSLO UNIVERSITETSSYKEHUS, ULLEVÅL. Ingvild Ona Moberg, Ellen Schlichting og Rolf Kåresen.

Bryst- og endokrinkirurgisk avdeling, Oslo Universitetssykehus, Ullevål.

Vi opererer ca 550 pasienter årlig for cancer mamma. Av kapasitetsgrunner kan vi ikke følge opp alle ved poliklinikken vår. Alle kommer til kontroll ½ år etter operasjonen, mange blir så overført til fastlegen for videre kontroller. Kopi av journalnotat med informasjon om hvordan pasienten skal følges opp etter NBCG’s retningslinjer blir sendt til fastlegen, og kvinnen blir selv informert.

Som ledd i kvalitetssikringen av oppfølgingen sendte vi ut spørreskjema til 335 kvinner som ble operert i perioden 1/1-2004 til 31/12-2006. Vi valgte denne tidsperioden fordi NBCG’s retningslinjer ble endret fom 1/4-2005 slik at postmenopausale kvinner skulle skifte fra Tamoxifen til aromatasehemmer etter 2 år. Alle kvinnene var postmenopausale og skulle ha antiøstrogenbehandling. 279 svarte ( 84%, median alder 68 år).

Vi har blant annet spurt om mammografikontroll, klinisk kontroll, skifte til aromatasehemmer og bruk av kalsiumtilskudd med D-vitamin.

Mammografikontroll : 72% av kvinnene tar mammografi årlig eller oftere. 13 % har ikke vært til mammografi etter operasjonen. 23% tar ikke mammografi årlig eller oftere( median alder 78 år).

Klinisk kontroll : 45 % av kvinnene går til klinisk kontroll årlig eller oftere. 38% går ikke til regelmessig kontroll (median alder 78 år). 50 av dem var < 70 år pr 1/1-2009. Resten av pasientene har gitt uklare svar eller går sjeldnere enn årlig til kontroll.

Skifte til aromatasehemmer : 66% hadde skiftet til aromatsehemmer.

Tilskudd av kalsium og D-vitamin : 37% oppga å ha blitt informert om å bruke tilskudd av kalsium og D-vitamin pga bruk av aromatasehemmer, 47% bruker tilskudd.

Konklusjon : Ca halvparten av pasientene våre er ikke blitt fulgt opp etter NBCG’s retningslinjer. En tredjedel får ikke anbefalt antiøstrogenbehandling. Halvparten av dem som har skiftet til aromatasehemmer får ikke osteoporoseforebyggende behandling.

Diskusjon : Hvordan kan vi følge opp pasientene vår bedre ?  Kontroll på sykehus i for eksempe 2 år etter operasjonen?  Sykepleierkontroller? ( Da kan vi følge opp pasientene lenger på sykehuset, sikre oppfølging etter NBCG’s retningslinjer og samtidig få mer kunnskap om hvordan det går med dem psykososialt. F eks hvor mange som kommer tilbake i full jobb).  Etablere en kvalitetsdatabase for å sikre at NBCG’s retningslinjer følges. NBCR.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 324

2009-09-28 13.23

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

203

INTRAOPERATIV STRÅLEBEHANDLING VED BRYSTBEVARENDE OPERASJON - TARGITSTUDIEN Fjøsne HE, Helset K, Karlsen J, Frengen J, Lundgren S. Kirurgisk Klinikk og Kreftavdelingen, St. Olavs hospital og Inst. for kreftforskning og molekylær medisin, NTNU, Trondheim.

Bakgrunn Andel brystbevarende behandlinger (BCT) har økt bl. a. pga. mammografi screening. Dette medfører økt press på stråleterapiavdelinger, med 5 ukers standard strålebehandling til 50 Gy. Erfaringen viser at tilbakefall etter BCT i ca 90 % av tilfellene kommer i samme kvadrant som tumor (Baum 1997, Vaidya 2000, Veronesi U 2001). Det er derfor mulig at strålebehandling bare mot sårhulen er tilstrekkelig.

Metode Vi har valgt å prøve ut en intrakavitær røntgenapplikator (Intrabeam®) som del av en randomisert (IORT vs EBRT) internasjonal studie. TARGIT studien skal avklare om en peroperativ dose i sårhulen (20 Gy) gir tilfredsstillende sikkerhet med tanke på lokalt recidiv.

Apparatet gir lav stråledose til omgivelsene (energi på 50kV) og kan brukes i vanlig operasjonsstue.

Pas. kontrolleres klinisk, med MRI og med fotodokumentasjon ved 0, 3, 6, og 12 måneder.

Videre årlig i min. fem år.

Materiale Fem pasienter fikk IORT som utprøving, fulgt av tradisjonell ekstern stråling.

Elleve pas. er randomisert fra årsskiftet 2008/2009. Fem har fått IORT og seks pas. fikk ekstern stråling.

Alder fra 52 til 67 år.

Alle pas. hadde pT1b eller 1c tumor, fra 5mm til 16 mm diameter.

Tumortype: 14 duktale ca., 1 lobulær ca., 1 papillær og 1 DCIS. Gradering (IDC): G1 – 3. G2 – 6. G3 – 4. Her 2 pos: 2 pas.

Lymfeknutestatus: pN0 14 pas., pN1 2 pas.

Strålingstid: Fra 18 til 47 min. Applikator størrelse: Fra 35 mm til 50 mm.

Resultater Reoperasjoner: 1 mastektomi (multifok. DCIS) og 1 reeksisjon (ufri kant, testpas.)

Komplikasjoner: Fire av fem testpas. fikk mindre sårproblem, væsking, sekresjon, forsinket tilheling og lavgradig infeksjon. Av randomiserte pas. fikk 1 lokal stråleskade (?), 2 lokal infeksjon (IORT) og 1 serom/ aksilleproblem (EBRT).

Merforbruk av operasjonsstuetid: 45 til 70 min. avh. av stråletid.

Ingen onkologiske hendelser hittil.

Følsom apparatur, en driftsstans.

Konklusjon Teknisk grei metode, det er noe lokale sårproblemer. Viktig med klare avtaler leverandør ved driftsproblemer.

Referanser. Baum M, Vaidya JS, Mittra I. Multicentricity and recurrence of breast cancer.

Lancet. 1997;349:208.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 325

2009-09-28 13.23

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

204

HYPOTENSJON OG METNINGSFALL HOS KVINNE UNDER VAKTPOSTLYMFEKNUTE DIAGNOSTIKK VED BRYSTKREFT Johnsen L1, Ilsås C 2 , Salte J 2, Hoel Lende T 1, Bjerkeset O 1 og Søiland H 1 Kirurgisk Avdeling, Seksjon for bryst og endokrinkirugi 1 og Anestesiavdelingen 2, Stavanger Universitetssjukehus, Postboks 8100, 4086 STAVANGER Bakgrunn: Ved Stavanger Universitets Sykehus har vi brukt kombinert radiokolloid og blåfarge siden 1999 ved vaktpostlymfeknutediagnostikk hos pasienter med brystkreft. Siste år har vi hatt to tilfeller av anafylaktisk reaksjon på blåfarge. Dette medførte at vi ønsket å se nærmere på nytten ved bruk av blåfarge ved vaktpostlymfeknutediagnostikk, samt lære mer om hyppigheten av anafylaktiske reaksjoner på blåfarge og dens manifestasjoner.

Pasienter/metoder: Vi presenterer her en av de to pasientene som fikk anafylaktisk reaksjon på blåfarge (Patent blue -V). Vi har også gjort litteratursøk på PubMed med søkeordene ”breast cancer, anafylaxi and dye” og ”breastcancer, sentinel node, dye versus colloid” Dette for å prøve å besvare spørsmålet: Bør man på grunn av muligheten for alvorlig allergisk reaksjon slutte å bruke blåfarge i identifiseringen av vaktpostlymfeknuten?

Resultat: Vi fant at frekvensen av alle typer allergiske reaksjoner, fra de milde (urticaria) til de alvorlige (anafylaktisk sjokk), på blåfargene Patent blue V og Isosulfan blue er henholdsvis 0,2 - 2,7 % og 0,7 - 1,9 %. Forekomsten av allergiske reaksjoner som gir hypotensjon er 0,5 %. Vårt litteratursøk viser at uten blåfarge kan man miste mellom 2-10% av de totale og 214% av de positive vaktpostlymfeknuter, noe som vil føre til både unødvendige aksilleglandeltoilett og underbehandling av pasienter. Flere av studiene viser at bruk av blåfarge gir en signifikant reduksjon i falsk negativ rate, noe som gir en reduksjon i ”feilbehandling” av pasientene.

Diskusjon: De vanligste allergiske reaksjonene på blåfarge er milde og ufarlige, de anafylaktiske er sjeldne og ingen fatale utfall er beskrevet. Litteraturen viser at gevinsten av å inkludere blåfarge i vaktpostlymfeknute diagnostikk synes å være større enn risikoen. Derfor ser vi ingen grunn til å fraråde bruken av den.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 326

2009-09-28 13.23

19-23 oktober 2009

Abstrakt nr:

Vitenskapelige forhandlinger

205

ANTALL FALSKE NEGATIVE FRYSESNITT VED SN-DIAGNOSTIKK UNDER OPERASJON FOR BRYSTKREFT VED KRISTIANSAND SYKEHUS Hartmann-Johnsen OJ. Stenehjem E. Breivik K. Dittert L. Bryst og endokrin seksjon, Sørlandet sykehus Kristiansand. Pb 416, 4604 Kristiansand Bakgrunn: Sentinell node, SN med frysesnitt peroperativt er vanlig ved operasjon for brystkreft både ved brystbevarende operasjon og ablatio. Det er ønskelig å vite prosentvis hvor mange falske negative frysesnitt det er ved SN-diagnostikk under operasjon for brystkreft ved Kristiansand sykehus.

Metode: Kristiansand sykehus opererer pasienter med bryst kreft i hovedsak fra øst og vest Agder. En populasjon på ca 275 000. Det blir operert ca. 160 pasienter pr. år. Det har blitt opprettet en brystkreftdatabase ved Kristiansand sykehus og fra 2005 innbefatter denne befolkningen i begge Agder fylkene. Denne inneholder blant annet tallmateriale med SN diagnostikk, brystbevarende, ablatio, axilletoilette og antall positive lymfeknuter per pasient.

Talldatabasen har blitt sortert etter antall postive lymfeknuter per pasient. En har så gått inn i elektronisk pasientjournal og talt opp hvor mange som har fått utført vellykket SN uthenting pr operativt og hvor mange av disse som har vist falskt negativt frysesnitt.

Resultater: Bryst kretf opererte 2005 163 2006 160 2007 165 2008 150

Forsøkt SN 148 135 140 131

Miss lykkede SN 3 3 5 9

Vel lykkede SN 145 132 135 122

Antall med + lymfek.

43 36 40 47

Antall med + frysesnitt 29 27 25 34

Falsk neg.

3 4 4 4

% falsk neg.

2,1 3,0 3,0 3,3

Vi bruker både radioaktivitet og blåfarge for å finne SN. Enkelte ganger lykkes ikke dette.

Antallet med positive lymfeknuter er flere enn antallet med positive frysesnitt. Dette er i hovedsak grunnet sterk klinisk mistanke om spredning til axille ved preoperativ vurdering.

Ofte er dette pasienter med forholdsvis stor primærtumor og palpabel hard lymfeknute/er i axille. Det gjøres i økende grad FNAC av palpabel glandel i axille på trippelpol hvor en kan konkluderer med spredning fra mammacancer preoperativt. Disse pasientene gjennomgår også axilletoilette uten SN-diagnostikk. Alle histologibeskrivelsene, 15 stk. er gjennomgått.

13 histologibeskrivelser med mikrometastase. 2 histologibeskrivelser inneholder ikke opplysning om størrelsen på metastasen. .

Konklusjon: Fra 2005 til og med 2007 ligger Kristiansand sykehus på 2,8 % falske negative frysesnitt ved SN diagnostikk for brystkreftopererte.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 327

2009-09-28 13.23

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

206

SYKEHUSSTØRRELSE OG PROGNOSE HOS BRYSTKREFTPASIENTER INKLUDERT I NBCG ADJUVANTPROTOKOLLER Fjösne HE1, Søreide JA2, Kåresen R3, Lønning PE4, Jacobsen A-B5, Lundgren S6 Kir. Avd., St. Olavs Hospital, 2Kir. Avd., Stavanger Universitetssykehus, 3Kir. Avd., Ullevål Universitetssykehus, 4Onkologisk avd., Haukeland Universitetssykehus, 5Onkologisk avd., DNR, 6Kreftavd., St. Olavs Hospital.

1

Bakgrunn Det har vært en langvarig diskusjon om pasientvolum og behandlingskvalitet. Flere internasjonale studier har vist sammenheng mellom brystkreft prognose og antall pasienter i en kirurgisk behandlingsenhet, dvs. dårligere prognose hos pasienter behandlet ved små enheter. Vi hevder, på bakgrunn av tre norske adjuvant protokoller, at ved å følge retningslinjer for adjuvant behandling nøye betyr dette mer enn størrelsen på sykehuset.

Materiale De tre prospektive adjuvantstudiene NBCG 1, 2 og 3 ble slått sammen. Dette ga en kohort på 1.131 pasienter. De var inkludert fra 50 forskjellige sykehus og randomisert til adjuvant endokrin behandling (Protokoll 1: Nolvadex vs kontroll. Protokoll 2: Zoladex vs Nolvadex hos premenopausale. Protokoll 3: Megace og Nolvadex cyklisk vs Nolvadex hos postmenopausale) i årene 1984 til 1994. Kohorten utgjorde i perioden ca. 40% av total aktuell populasjon. Alle pas. hadde operabel tumor og lymfeknute-metastaser. Enkeltstudiene er alle publisert i internasjonale tidsskrift.

Metode Sykehusene ble kategorisert i fire grupper (1-10, 11-30, 31-50 og >50 pas.) avhengig av kirurgisk behandlingsvolum i 1990 (SINTEF Unimed data). De ble videre stratifisert i forhold til universitetsfunksjon. Parametrene lokalt recidiv og total overlevelse ble brukt for å vurdere effekt av pasientvolum.

Resultater Pasientene ble fulgt i median 10,5 år, regnet fra inklusjon til avslutning på studiene.

Vi fant ingen signifikant forskjell mellom sykehusene basert på kirurgisk pasientvolum eller universitetsstatus basert på univariat og multivariat analyse.

Konklusjon På bakgrunn av dette materialet som er fulgt nøye over lang tid konkluderer vi at rapporterte forskjeller i prognose relatert til sykehusstørrelse kan forklares med utilfredsstillende adjuvant behandling.

Referanser Sainsbury R, Haward B, Rider L, Johnston C, Round C. Influence of clinician workload and patterns of treatment on survival from breast cancer. Lancet 1995;345:1265-70.

Kingsmore D, Hole D, Gillis C. Why does specialist treatment of breast cancer improve survival? The role of surgical management. Br J Cancer 2004;90:1920-5.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 328

2009-09-28 13.23

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

207

STATUS FOR NORSK BRYSTCANCER REGISTER OG RESULTATER FRA OSLO UNIVERSITETSSYKEHUS, ULLEVÅL OG SYKEHUSET I VESTFOLD I 2008 R. Kåresen1, PA Malme2, H Aas2, L Ottestad1, E Schlichting1, M Willet1, L Winger1, E Wist1 og JF Nygård3 1. Oslo universitetssykehus, Ullevål; 2. Sentralsykehuset i Vestfold; 3. Kreftregisteret.

Med støtte fra Forening for Brystkreftopererte har Kreftregisteret (KRG) og Norsk Bryst Cancer Gruppe (NBCG) siden 2007 arbeidet med å utvikle Norsk Bryst Cancer Register (NBCR). Sykehuset i Vestfold (SIV) og Oslo Universitetssykehus, Ullevål (OUSU) har stått for pilotering av registeret. Målet med registeret er at det skal være mulig å gjøre online registrering av all diagnostikk og behandling av pasienter diagnostisert med infiltrerende eller in situ brystkreft fra første diagnosetidspunkt til død med alle hendelser og komplikasjoner inkludert. Foreløpig gjelder det kirurgi, patologi og onkologi, men man vil også etter hvert inkludere billeddiagnostikken ved å modifisere screeningdatabasen til også å ta med symptomatisk cancer.

Registeret er bygget opp ved at en har ”skreddersydde” skjermbilder for hver type hendelser.

Skjermbildene hentes opp på sykehus pc’ene fra et ikon på skrivebordet. De korte og hendelsesspesifikke meldingen fylles ut og sendes så kryptert til det nasjonale registret i KRG via Norsk Helsenett. Dette gjør det mulig å sette sammen pasientforløp på tvers av HF. Benigne lidelser kan dessverre ikke taes med fordi det vil ligge utenfor den konsesjon KRG har fra Datatilsynet. Vi har tre mål for NBCR: 1. Det skal levere epidemiologiske data til KRG slik at dagens rapportering elimineres. 2. Det skal funger som et kvalitetssikringsverktøy for sykehusene. 3. Det skal levere basale kliniske data til forskningsprotokoller Som ledd i pilotering og testing har alle pasienter i OUSU og SIV vært registret fortløpende fra januar 2008 i lokale versjoner av registeret. De har vært modifisert gjentatte ganger underveis, og så brukt som kravspesifikasjon for det nasjonale registeret. Vi vil i dette innlegget presentere resultater fra de to sykehus for 2008. 406 pasienter er registrert på OUSU (kun dagkirurgiske) og 173 på SIV. Pasientene var henvist fra offentlig screening i 27% av tilfellene fra OUSU og 39% på SIV, privat screening 12 og 2% og fra lege pga tumor pasienten selv hadde kjent 51 og 49%. For alle pasientene var den kirurgiske endelige behandling av brystet mastektomi for 48% på OUSU og 35% på SIV, brystbevarende 44 og 60% og ikke fullført kirurgi 10 og 6%. I aldersgruppen 40-69 år var tallene 42, 46 og 12% på OUSU og 65, 29 og 6% i SIV. Middelventetid fra diagnosen ble meddelt på poliklinikken til pasientens 1. operasjon var 22 dager på OUSU, median 15, mens tilsvarende for SIV var 13 og 12. Årsakene til de registrerte forskjellene vil bli diskutert. Noen resultater fra onkologi og status i prosjektet og planer for 2010 vil også bli presentert.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 329

2009-09-28 13.23

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

208

TELEPATOLOGI / VIRTUELL MIKROSKOPI REDEGJØRELSE FOR TEKNIKK/ANVENDELSE. RESULTATER AV FRYSESNITTSUNDERSØKELSE AV SENTINEL NODE VED KANSER MAMMAOPERASJONER. Tonvang G*, Reindal EK*, Skaansar K**, Lien Kvelstad I***, Joramo B****, Bøhler PJ*****, Ryther AJ******. * Sykehuset Innlandet, Hamar, kir.avd. **Sykehuset Innlandet, Lillehammer, kir.avd. ***Sykehuset Innlandet, Lillehammer, avd. for patologi. ****Sykehuset Innlandet Hamar, laboratoriemed. klinikk, *****Oslo Universitetssykehus, Patologiklinikken DNR ******Oslo Universitetssykehus, avd.for informatikk DNR.

Hensikten med presentasjonen er todelt. Det vil bli gitt en orientering om telepatologi/ virtuell mikroskopi, samt at en legger frem resultater ved klinisk anvendelse av denne teknikken.

Telepatologi har vært benyttet i Norge i flere år, men i beskjedent omfang.

De siste årene har det skjedd en videreutvikling av denne teknologien som gjør at billedkvaliteten er forbedret, og at utstyret er raskere og mer enkelt å betjene.

Vi har nylig fornyet vårt utstyr og benytter en teknologi med virtuell mikroskopi.

I tidsrommet 1.1.09-31.8.09 ble det gjort sentinel node biopsi på 100 pasienter. Hos 79 ble frysesnittene undersøkt med telepatologisk teknikk ( dels med gammelt, dels med nytt utstyr) Det ble påvist metastaser hos 21 pasienter. 16 av disse ble påvist ved frysesnitt ( 76% ) Telepatologi/virtuell mikroskopi kan vise seg å få økt anvendelse i årene som kommer.

Våre resultater av frysesnittsundersøkelse ved sentinel node biopsier er akseptable.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 330

2009-09-28 13.23

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

209

GENEKSPRESJON I PRE- OG POSTOPERATIVE BRYSTTUMORER Torben Luders, Vessela Kristensen, Ida RK Bukholm Akershus University Hsopital Brystkreft er den vanligste kreftformen blant kvinner i Norge med ca. 2800 nye tilfeller hvert år og en av ti kvinner vil bli rammet i løpet av livet. En stor andel brystkrefttilfelle oppdages i dag gjennom rutinemessig mammografi, men for å stille sikker diagnostik tas det en vevsbiopsi. Ved positiv prøve utføres PET/CT fo å påvise eventuell spredning til lymfekjertlene. Brystkreft behandles kirurgisk ved fjerning av svulstvevet med god margin til friskt vev, hvis nødvendig supplert med hormonbehandling, cellegift eller strålebehandling.

Det er gjort mange studier av genekspresjon i brystkreft, men hovedsaklig fra postoperative tumorer og det ukjent om det skjer endringer i genekspresjonen som følge av PET/CT og selve operasjonen. For å undersøke dette har vi brukt mikroarray til å sammenligne genekspresjonen i den preoperative biopsien og tumoren fjernet ved operasjon fra de samme pasientene.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 331

2009-09-28 13.23

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

210

ULTRALYD THYREOIDEA I ENDOKRINKIRURGENS HENDER Kristin Helset, Petter Østhus, Monica Engstøm, Hans Fjøsne Avd. for bryst og endokrin kirurgi, St.Olavs Hospital, 7006 Trondheim Hvem skal gjøre ultralyd thyreoidea? Kan endokrinkirurgen matche røntgenlegens vurderinger? Hvor viktig er ultralyd i diagnostikken ved thyreoideatumores? Ved St. Olavs Hospital har vi hatt thyreoideapoliklinikk med ultralyd drevet av endokrinkirurg siden høsten 2005. Erfaringer, fordeler og fallgruver vil bli diskutert. Vi vil presentere vårt operasjonsmateriale fra 2008 og til september 2009 og sammenholde ultralyddiagnose, cytologisk diagnose og histologisk diagnose.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 332

2009-09-28 13.23

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

211

RESULTATER AV PREOPERATIV THYROIDEA-UTREDNING Heie A¹, Aas T¹, Varhaug JE¹, Biermann M², Haugland HK³ ¹Endokrinkirurgisk avdeling, Haukeland Universitetssykehus, 5021 BERGEN ²NM/PET-senter, Radiologisk avdeling, Haukeland Universitetssykehus, 5021 BERGEN ³Avdeling for Patologi, cytologisk seksjon, Haukeland Universitetssykehus, 5021 BERGEN Vi ønsket å undersøke hva som var gjort av utredning hos pasienter operert pga sykdom i glandula thyroidea i vår avdeling, og hvor godt samsvar det var mellom pre- og postoperativ diagnose.

Vi har gått igjennom alle pasienter operert på glandula thyroidea 2006-2008 på HUS i vårt operasjonsregistrerings-program. Vi har registrert hva som er gjort av utredning og konklusjonen på denne utredningen er sammenlignet med den endelige histologiske diagnosen.

Resultat: Det var gjort 298 operasjoner på 281 pasienter denne perioden. Standard utredning var ultralyd (UL) med finnålsbiopsi (FNB) og klinisk undersøkelse. Kun tre pasienter hadde ikke fått gjort UL. Blant de som hadde fått gjort UL var det 22 kasus der det ikke var utført FNB. 51% (144 av 281) ble preoperativt klassifisert som sannsynlig benign, og 99% av disse (142 av 144) fikk en benign endelig diagnose. 11% (31 av 281) ble preoperativt klassifisert som sannsynlig malign, og 97% (30 av31) fikk en malign endelig diagnose. 38% (106 av 281) ble preoperativt klassifisert som usikker. I denne gruppen fikk man 25% maligne endelige diagnoser og 75% benigne. Follikulær neoplasi utgjorde her største undergruppe (65 stk) og fordeling malign/benign var som i hele gruppen samlet. I gruppen der det ikke var gjort UL eller FNB preoperativt fant man ingen cancere.

Konklusjon: Preoperativ trippeldiagnostikk kan med nokså stor treffsikkerhet klassifisere lesjoner i thyroidea som sannsynlig benign eller malign. En relativt stor gruppe blir etter trippeldiagnostikk klassifisert som usikker og må gjennomgå diagnostisk operativt inngrep.

Vi konkluderer med at det hadde vært ønskelig med bedre – evt. nye - parametre for å skille de maligne fra de benigne lesjonene.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 333

2009-09-28 13.23

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

212

THYREOIDEA-OPERASJONER GJENNOM 10 ÅR. INDIKASJONER OG KOMPLIKASJONER. Guldvog I, Podhorny N, Fjære HT Kir.avd. Sykehuset Telemark Høsten 1999 ble det etablert egen seksjon for endokrin/mamma-kirurgi ved Sykehuset Telemark og ansatt seksjonsoverlege med dette som spesialområde. Det meste av tiden har det vært tilknyttet assistentlege i rotasjon til seksjonen. Fra 2004 har vi vært 2 overleger og fra 2007 3 overleger. I tillegg til eget fylke har Vestfold rekruttert pasienter, spesielt fra 2008.

Som ledd i fritt sykehusvalg har det vært jevnt tilsig av pasienter fra hele landet. Det redegjøres her for hvilke operasjoner som har vært utført, hvilke diagnoser som har ligget bak og hvilke komplikasjoner som har tilstøtt.

Redegjørelsen omfatter tidsrommet 24.08.99-31.12.08. Strek er satt da for å ha minimum 6 måneders postoperativ oppfølging. Totalt er det utført 1202 operasjoner på thyreoidea, lobectomier 292, lobectomier til total 101, subtotale 23 (den siste i 2001), totale 769, deriblant 61 intrathoracale og isthmus-reseksjoner 17.

Diagnosene har vært: Adenomer 163, knutestrumaer 643, toxiske knutestrumaer 106, cancer 94, thyreotoxicosis 132 og autoimmun thyreoiditt 159.

Følgende komplikasjoner har tilstøtt: Mors subita 1 (massiv trombotisering med emboli), pneumoni 1, blødning 15 av 1202 (1,2%), infeksjon 6 av 1202 (0,5%), varige hypocalcemier 25 av 870 totale thyreoidectomier (2,8%). Recurrenspåvirkning i tidsrommet 2006-2008 da samtlige har vært henvist til postoperativ laryngoscopi 25 av 870 nerves at risk (2,9%), mens det var 16 av 954 nerves at risk (1,6%) før 2006 da bare pasienter med stemmesymptomer ble henvist. Recurrenspåvirkning etter 2006 med laryngoscopi hos alle fordelte seg slik mellom diagnosene: Knutestruma 16 av 510 nerves at risk (3,1%), thyreotoxicosis 3 av 148 nerves at risk (2,0%), thyreoiditt 4 av 220 nerves at risk (1,8%) og cancer 1 av 70 nerves at risk (1,4%).

Diskusjon: Antall inngrep har doblet seg gjennom årene fra 100 i 2000 til 211 i 2008. Det har vært to hovedgrunner til veksten, inkluderingen av Vestfold og et klart øket antall pasienter henviste fra medisinske endokrinologer med diagnosene thyreotoxicosis og autoimmune thyreoiditter. Antallet totale thyreoidectomier er relativt stort fordi de fleste knutestrumaer får utført total fjernelse og fordi thyreotoxicoser og thyreoiditter alltid opereres som totale.

Antallet cancere er lite fordi de etter Helse Sør-Øst bestemmelsen fra 2007 henvises sentralt når cancer-diagnosen preoperativt er sikker. De fleste cancere fra de siste årene er derfor tilfeldige funn i thyreoideaer med primært andre diagnoser, spesielt thyreoiditter.

Recurrenspåvirkning ses nesten fordoblet når samtlige pasienter blir laryngoscopert, hvilket betyr at svært mange ikke merker noe nevneverdig til stemmebåndssvikten. Våre tall er litt høye, men det foreligger nesten ikke litteratur på konsekvent gjennomførte postoperative laryngoscopier gjennomførte av nøytrale ØNH-leger som ikke selv har vært involverte i operasjonene. Våre tall omfatter de årene der flest kirurger, både overleger og leger under utdanning har deltatt i operasjonene, og omfatter diagnoser med tradisjonelt høyere forekomst av recurrenspåvirkning nemlig recidivstrumaer, thyreotoxicoser og thyreoiditter.

Laryngoscopi har bare vært utført en gang, varigheten er derfor usikker. Permanente recurrens-skader kan være litt lavere. Det reelle tallet kan også være litt lavere fordi konsekvent preoperativ laryngoscopi først ble etablert fra 2009.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 334

2009-09-28 13.23

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

213

CANCER THYREOIDEAE; ET TRANSLASJONSPROSJEKT Varhaug JE1,4, Gromyko D3,4, Arnesen T3,4, Ryningen A2, Lillehaug JR3.

Kirurgisk avd og 2Medisinsk avd, Haukeland Universitetssykehus, 5021 Bergen 3 Molekylærbiologisk institutt og 4Institutt for kirurgiske fag, Universitetet i Bergen, 1

Ved analyse av vevsprøver (tumor og non-tumor) fra pasienter operert for thyreoideacancer, ble det identifisert en nytt gen, (NATH), som var oppregulert i papillær cancer, spesielt i de mer ”aggressive” former (Fluge et al., Oncogene 2002). NATH viste seg å å være del av et kompleks, NatA, der den enzymatiske komponenten, hARD1, kan acetylere en rekke proteiner og dermed endre proteinets aktivitet og funksjon.

Basert på analyse av hvilke proteiner som er substrater som acetyleres av NatA (Arnesen et al., PNAS 2009), konstrueres det spesifikke hemmere for NatA komplekset (Arnesen et al, Curr Cancer Drug Targets 2008). De mest effektive hemmerne vil i neste omgang bli vurdert mhp kreft i en musemodell.

Vi presenterer resultat fra studier av NATH/hARD1 sin funksjon i humane thyreoideacancer cellelinjer. NATH-hARD1 funksjonen er viktig for kreftcellenes vekst. Tap av acetylering gjennom spesifikk hemning av hARD1, (ved hjelp av siRNA; small interfering RNA) fører til veksthemming og apoptose, og følsomheten for kjemoterapeutika øker. Dette betyr at Nacetylering kan være en inngangsport og et angrepspunkt for behandling av thyreoideacancer.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 335

2009-09-28 13.23

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

214

KRONISK AUTOIMMUN THYREOIDITT. EFFEKT PÅ ANTISTOFFER OG SYMPTOMER VED KIRURGISK BEHANDLING. Guldvog I, Podhorny N, Fjære HT, Svindland O Kir og Med avd, Sykehuset Telemark Ved kronisk autoimmun thyreoiditt har det tradisjonelt vært fokusert på underproduksjonen av thyroxin og symptomene som følger av det. Imidlertid er det en del følgetilstander ved sykdommen som ikke lar seg bedre bare ved å normalisere thyroxin. Pasienter med hypothyreose merker først og fremst tretthet og tendens til å fryse, men det persisterer fortsatt på tross av normalisert TSH og Fritt T4 tretthet og manglende overskudd, og dessuten har de fleste symptomer knyttet til muskulatur og ledd, og en del har hudforandringer og tørre slimhinner. Det er påfallende mange pasienter som har diagnosen Sjøgrens syndrom eller fibromyalgi. Vi har de senere årene fokusert på antistoffene ved kronisk autoimmun thyreoiditt og registrert hvordan de oppfører seg etter kirurgisk behandling, og hvordan dette synes å influere på symptomer som tretthet, muskel-og leddsmerter og hud og slimhinneforandringer.

Materialet består av 136 pasienter med Hashimoto operert i tidsrommet 01.01.04 til 01.01.09.

Strek er satt her for å ha mer enn et halvt års oppfølgingstid etter operasjonen. Det foreligger systematisk gjennomførte målinger av anti-TPO, antiTg og TRAS, og de er målt preoperativt og etter 3,6,12,24,36 mndr eller inntil antistoffene er eliminert. Symptomene kartlegges ved telefonisk gjennomført utspørring etter et fast oppsatt skjema med gradering fra 1-5 av endring i symptombildet før og etter inngrepet.

Samtlige pasienter er operert med total thyreoidectomi . Det har vært lagt ekstra vekt på ikke å etterlate selv ørsmå rester av thyreoidea-vev for å eliminere fortsatt autoimmun stimulering.

De fleste pasientene spesielt i starten hadde tilleggsindikasjoner for kirurgi ved lokale symptomer fra halsen pga solitær tumor i thyreoidea eller knutestruma. Ved thyreoiditt alene har operasjonskriteriet vært skyhøyt anti-TPO >1000 og substitusjonsbehov for thyroxin.

Resultatene viste fullstendig eller tilnærmet fullstendig eliminasjon av antistoffene etter 1-3 år. Kun 3 pasienter har fortsatt med høy anti-TPO. Forklaringen kan være i utgangspunktet svært høy verdi som sprenger skalaen >1300, og dermed er speilet enda ikke kommet ned i det målbare området. Andre forklaringer kan være en vevsrest eller et alternativt stimuleringsfokus for anti-TPO. Alle pasientene anga at de følte seg bedre og at de ville anbefale operasjonen til andre som har denne tilstanden. Flere pasienter er tilbake i jobb etter langtidssykemelding.

Komplikasjonene har vært 0 blødning, 1 sårinfeksjon, 2 hypocalcemier med varighet >4mndr og 4 recurrensaffeksjonr som utgjør 1,4% av nerves at risk. Samtlige er undersøkt med laryngoscopi hos ØNH-lege.

Disse resultatene stimulerer til følgende hypotese: Kronisk autoimmun thyreoiditt med substitusjonsbehov og skyhøyt antistoff-titer er en kirurgisk sykdom. Det eksisterer ingen medikamentell behandling som kan eliminere antistoffene eller bedre antistoff-induserte symptomer. I disse dager legges siste hånd på protokollen for en søknad til etisk komité om gjennomføring av en randomisert studie der pasientene randomiseres til umiddelbar operasjon eller ekspektans i ett år. Standardisert Quality of life.skjema fylles ut ved inklusjon og ved passering 1 år. Halvdelen av pasientene er sin egen kontroll. For å sikre tilstrekkelig rekruttering er det truffet avtale om samarbeide med ytterligere to sentra.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 336

2009-09-28 13.23

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

215

INTRAOPERATIV NERVESTIMULASJON VED NERVUS LARYNGEUS NONRECURRENS Brauckhoff M1,2, Brauckhoff K1,2, Lorenz K2, Dralle H2 1 Kirurgisk klinikk, Haukeland Universitetssykehus, Jonas Lies vei 65, 5021 Bergen 2 Kirurgisk klinikk, Universitetssykehus Halle, Tyskland Innledning Nervus laryngeus inferior (NLI) kalles nervus laryngeus recurrens (NLR) fordi nerven forløper “retrograd” fra mediastinum til strupehodet. Frekvensen av nervus laryngeus nonrecurrens (NLNR) er ca. 0,5 %. Ved thyreoidekirurgi er det ca. 10 ganger forhøyet risiko for rekurrensparese ved uforventet non-recurrent forløp. Tidlig identifikasjon av denne anatomiske varianten kan derfor evt. redusere denne risikoen.

Metode 25 pasienter med NLNR og 50 pasienter (kontrollkollektiv) med normal forløp (NLR) ble operert med intraoperativ nervestimulasjon (ION), 10 hhv. 20 pasienter med Neurosign 100 (Inomed) og 15 hhv 30 pasienter med NIM-Pulse2.0 (Medtronic). Hos alle pasientene ble det utføres ION av nervus vagus (NV) kranialt og kaudalt før mobilisering av thyreoidea. I tillegg ble de pasientene som ble operert med NIM-Pulse 2.0 nøyaktig undersøkt med analyse av det elektromyografiske signalet (latens, maksimal signal amplitude) etter stimulasjon (3 Hz, 1 mA) av høyre og venstre NV og NLR hhv. NLNR. Resultater Hos pasientene med NLR fantes det alltid positive signaler etter stimulasjon av både kranial og kaudal NV mens hos pasientene med NLNR ble kun den kraniale stimulasjonen etterfulgt av positiv signal. Ved kaudal stimulasjon av NV var det ikke positive signaler. Mediane latenstider (ms) ± SD av signalene etter stimulasjon av høyre NV, høyre ILN, venstre NV, og left ILN hos pasientene med NLNR vs. NLR var 2.6±0.55 vs. 4.3±0.95 (p<.001), 2.3±0.4 vs.

2.35±0.35 (n.s.), 6.15±1.37 vs. 6.2±1.4 (n.s.), og 2.35±0.29 vs. 2.3±0.38 (n.s.). De mediane maksimale signalamplitudene (mV) varierte mellom 0.51±0.49 og 1.08±0.93 uten signifikante forskjeller mellom forskjellige stimulasjonssted.

Konklusjon Signallatens etter stimulasjon av høyre NV er signifikant kortere hos patienter med NLNR i forhold til pasienter med NLR. I tillegg finnes det ikke positive signaler etter kaudal stimulasjon av NV hos pasientene med NLNR. ION kan benyttes til tidlig identifikasjon av den non-recurrente anatomiske varianten.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 337

2009-09-28 13.23

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

216

KASUISTIKK: PRAKTISKE ASPEKTER VED SIMULTANOPERASJON PGA PRIMÆR HYPERPARATHYREODISME OG KORONAR HJERTESYKDOM Brauckhoff M1, Fanneløp TO2, Fløtten Ø3, Aardal NP4, Varhaug JE1 Kirurgisk klinikk, Haukeland Universitetssykehus, Jonas Lies vei 65, 5021 Bergen 2 Hjerteavdelingen, Haukeland Universitetssykehus, Bergen 3 Lungeavdelingen, Haukeland Universitetssykehus, Bergen 4 Gades Institutt, Avdeling for Patologi, Haukeland Universitetssykehus, Bergen

1

En ellers stort sett frisk 58 år gammel mann ble kardiologisk utredet pga hypertoni og hyperkolesterolemi og det ble funnet operasjonsindikasjon pga koronar 3-karsykdom. Det ble i tillegg oppdaget hyperkalsemi (ionisert/totalt kalsium 1,79/3,22 mmol/L) pga sporadisk primær hyperparathyreoidisme (PTH 31,1 pmol/L). Ved Thorax CT fant man paraøsofageale tumores, på høyre side intramediastinalt retrokavalt ca. 3,5cm stor, og på venstre side ca.

2,5cm stor. Før pasienten ble undersøkt med MIBI-scintigrafi og ultralyd, ble han henvist til transtrakeal ultralydveiledet finnålsaspirasjon av den høyre lesjonen som primært ble interpretert som mulig lymfeknutemetastase. Cytologisk undersøkelse viste epiteliale celler med små kjerner og rikkelig cytoplasma forenelig med parathyreoideaadenom. Det ble påvist bilateralt MIBI opptak. Det ble vurdert operasjon på parathyreoidea og hjerte i en seanse.

Pasienten ble preoperativt behandlet med bisfosfonater og ble operert som planlagt med ionisert/totalt kalsium på 1,62/2,79 mmol/L. Han ble operert med Kocher snitt og sternotomi, først på parathyreoideae og deretter med bypass under heparinisering. Operasjonen ble utført med nervemonitorering og PTH analyse. Intraoperativt ble det som forventet funnet at det var de to øvre kjertlene med lang ”stilk” fra normalt utgangspunkt som var dislosert ned i mediastinum. Den øvre høyre parathyreoidea veide 11g, den venstre 4,03g (normalvekt ca 50mg). De nedre parathyreoideakjertlene var morfologisk upåfallende og lå ortotopisk. Etter man har fjernet den største kom det ikke signifikant fall i PTH, men etter ekstirpasjon av nr. 2 falt PTH innen 5 minutter fra ca. 40 til 7,1 pmol/L. Det postoperative forløpet var komplikasjonsfritt.

Konklusjon 1) Cytologisk diagnostikk ved primær hyperparathyreoidisme er uvanlig, men teknisk sett mulig – til og med transtrachealt.

2) Simultanoperasjon skal tilstrebes ved koronar hjertesykdom hvis kirurgisk revaskularisjon er indisert.

3) I dette tilfellet skal kalsium ligge under 3 mmol/L. 4) Doppeltadenomer skal alltid forventes slik at intraoperativ PTH måling er obligatorisk.

5) I dette tilfellet kreves det fullstendig bilateral halseksplorasjon.

6) Det anbefales nervestimulasjon særlig ved paraøsofagealt intramediastinalt adenom.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 338

2009-09-28 13.23

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

217

PTH-MÅLING POSTOPERATIVT VED TOTALE THYREOIDECTOMIER. Majak Gundersen J, Paulsen TH Endokrinologisk klinikk, Oslo universitetssykehus HF, Aker.

0586 Oslo Forbigående hypokalsemi postoperativt ved totale thyreoidectomier er meget vanlig.

Permanent hypokalsemi ved disse operasjonene ligger vanligvis på over 5%. Vi ønsket å se på om PTH-måling den første postoperative dagen ville hjelpe til med å fange opp de pasientene som man kunne forvente ville få et langtrukket forløp med forbigående hypokalsemi eller evt. få en permanent hypokalsemi. Vi har registrert alle totale thyreoidectomier ved Aker sykehus i 2008 utført i en seanse. Det var 76 pasienter, fordelt på Graves 59, struma 10, thyreoideacancer 7. Hos 63/76 pasienter (83%) var s-ca og eller ionisert kalsium postoperativt ved en eller flere målinger under referanseverdi. Hos 20/76 pasienter (26%) var det symptomer og behov for tilskudd av calcium enten bare på sykehuset, eller 1-2 uker etter operasjonen. Hos 8/76 pasienter (10%) var det behov for tilskudd av D-vitamin(Rocaltrol eller Etalpha) og disse pasientene må regnes å ha en mer permanent hypoparathyreoidisme, selv om oppfølgingen på flere av disse er på mindre enn et år. PTH målinger ble utført første postoperative dag hos 66/76 pasienter. Ingen av de 10 pasientene hvor PTH ikke var målt postoperativt utviklet vedvarende problemer med hypokalsemi og dermed heller ikke permanent hypoparathyreoidisme. Hos 14/66 var PTH <0,6 (ikke målbar). Hos de 14 pasientene med PTH<0,6 ble PTH normalisert hos 6 pasienter og vedvarende ikke målbar hos 8 pasienter. Dermed blir den positive prediktive verdien for PTHverdi <0,6 postoperativt 0,57 (57% utviklet hypoparathyreoidisme). For de med normal PTH postoperativt er den positive prediktive verdien 1(ingen utviklet hypopara). Hvis man deler opp de forskjellige diagnosene, var det ingen blant pasientene operert for struma og cancer thyreoidea som utviklet permanent hypoparathyreoidisme, men kun pasienter operert for Graves sykdom utviklet dette. Totalt 8/59 (14%) fikk altså permanent hypoparathyreoidisme etter total thyreoidectomi for Graves sykdom. Dette er noe høyt synes vi, men det viser at totale thyreoidectomier for Graves sykdom er vanskelig.

Vi synes at PTH måling den første postoperative dagen er nyttig for å finne og bli mer observant på de pasientene som står i fare for å utvikle en permanent hypoparathyreoidisme.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 339

2009-09-28 13.23

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

218

INTRATHORAKALE PARATHYREOIDEAADENOM, TO KASUISTIKKER. Paulsen TH*, Uher, P*, Koldsland S ** *Endokrinologisk klinik og radiologisk avdeling, Oslo universitetssykehus HF, Aker. 0586 Oslo, **Thoraxkirurgisk avd Oslo universitetssykehus HF, Ullevål. 0450 Oslo.

De siste 2 år har vi i OUS, på avd Aker/Ullevål utført omtrent 120 parathyreoideaoperasjoner og har i denne tiden hatt 3 intrathoracale parathyreoideaadenomer som har krevd thorachotomi og noen delvis intrathoracale adenomer i thymus som har vært mulig å nå fra halsen. Alle pasientene blir preoperativt nøye vurdert biokjemisk, vanligvis av endokrinolog ved Aker sykehus men noen ble også henvist fra endokrinolog eller kirurg utenfor Osloområdet. Alle har fått gjort preoperativ parathyreoidescintigrafi. Rutinemessig gjøres også preoperativt ultralydsundersøkelse av kirurg ved Aker sykehus. En pasient hadde positivt scintigrafifunn og CT funn i mediastinum og ble vellykket operert med hjelp av thoraxkirurg på Ullevål sykehus.

De to aktuelle kasuistikkene hadde negativ/usikker scintigrafi og negativ ultralyd. Den ene var en norsk kvinne, 35 år, jusstudent med mye angst, depresjon og tretthet. Den andre var en polsk man, 40 år, industriarbeider med residiverende, behandlingstrengende nyrestein. Begge var nøye utredet og hadde en klar biokjemisk hyperparathyreoidisme. Begge ble eksplorert primært på halsen. Hos begge ble det funnet 4 normale parathyreoideakjertler, som alle var histologisk verifiserte. Peroperativt var det ingen nedgang i PTH og postoperativt en persisterende hyperkalsemi. Ved utredningen etter operasjonene viste fornyet parathyreoideascintigrafi heller ikke opptak i mediastinum. Ultralyd var som før negativ. For å komme videre ble det gjort venesampling via lyske fra halsvener. Metoden var ikke etablert i Oslo tidligere, kun i Bergen. Vi synes det var viktig å etablere denne metoden også i Oslo siden vi ønsker å ha et fullstendig tilbud til disse pasientene med service også til hele Helse sør-øst. Etableringen av metoden på Aker sykehus var ukomplisert siden det finnes både en radiologisk intervensjonsavdeling og et hormonlaboratorium ved sykehuset.

Resultatene av metoden på disse to pasientene var vellykkede. Det var høye PTH verdier ifra mediastinale kar hos begge pasientene. Disse verdiene hadde også samsvar med funn på CT med kontrast. Hos begge pasientene lå adenomet på venstre side i vinkelen mellom trunchus pulmonalis og aorta descendens. Begge pasientene ble vellykket operert på Ullevål sykehus, med støtte av thoraxkirurg. Peroperativ PTH gav fall til normalverdier og begge er nå normokalsemiske.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 340

2009-09-28 13.23

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

219

KASUISTIKK: PARATHYREOIDEA ADENOM 19G Podhorny N, Guldvog I Kirurgisk avdeling, Sykehuset Telemark HF, Aallsgt 41, 3922 Porsgrunn Mann født -54, stort sett frisk ellers, i full jobb. Høyde 196 cm, vekt 108 kg.

Han klaget over smerter i knær og ankler, han fikk kramper i leggene når han gikk ned trapper. Han følte seg som en gammel mann etter gange 25 meter. Det var strevsomt å komme seg opp av stol. Han sov dårlig om natten, våknet ofte. Barna syntes han hadde mistet initiativet.

Nov 2007 var total Ca 2,94. Des -07 ionisert Ca 1,65, fosfat 0,29, PTH 93,6, AFOS 285.

Scintigrafi viste sannsynlig parathyreoidea adenom nedad hø side.

Peroperativt fant vi på høyre side en oval struktur som gikk nedenfor clavicula, nesten pæreformet, med basis i skjoldbruskkjertelen. Preparatet målte 45x40x23mm, vekt 19,14 g, hurtig-PTH gikk ned 82 % etter 10 min.

Postoperativt: PTH 2. postop dag var 2,0. Total-Ca sank via normalverdier til 1,97, han fikk kalktilskudd. Smertene i bena forsvant ”med en gang”, det var en fryd å kunne gå ned alle trappene fra 4.etg uten å få problemer.

I april 2008 hadde han sjelden symptomer på hypocalcemi, han tok sjelden tilskudd, Ca 2,17 og ionisert Ca 1,20, PTH 10,1. Bentetthetsmåling viste normale verdier i rygg og høyre hofte, men osteopeni i venstre hofte. Han hadde bedre initiativ, var i bedre form.

AFOS var 279 etter tre uker, sank til normal verdi 90 i mai, og var 64 i juli, den har vært normal siden, sist juli-09.

PTH økte litt i april til 10,1, men sank jevnt og trutt til 5,0 i april -09.

Fosfat ble normal postoperativt, sank til 0,71 juli-08, lavest 0,58 des-08.

April 2009: Bentetthetsmåling var helt normal. Laboratorieprøvene var helt normale.

Differensialdiagnose: Kunne den kraftige, lange rødlige strukturen som lå dorsalt og strakte seg langt kaudalt, være et øsofagus-divertikkel? Øsofagusdivertikler inndeles etter lokalisasjon og etter om de er ekte (alle vegglag) eller falske (kun mukosa og submukosa).

Det mest sannsynlige i dette tilfelle ville være Zenkers divertikkel, som også er den hyppigste av typene. De opptrer hos 0,1 – 0,11 % av befolkningen, 50 % er i aldersgruppen 70-79 år, og synes å være ervervet. De er falske divertikler, sannsynligvis dannet fordi svelgmekanismen ikke er optimalt koordinert, økt trykk tvinger mukosa og submukosa til å herniere gjennom muskulatur. De kan nå imponerende størrelser, men symptomene står ikke i forhold til størrelsen. Symptomene er dysfagi, regurgitasjon av ufordøyd mat, dårlig ånde, stemmeforandringer, aspirasjon kan gi alvorlige komplikasjoner. Vår pasient hadde ikke opplevd noen av disse symptomene, men vi hadde heller ikke spurt spesifikt før operasjonen.

Diagnosen stilles enklest med røntgen kontrast undersøkelse. Det er grad av sfinkter dysfunksjon i øvre øsofagus som bestemmer graden av symptomer, og behandling er kun indisert ved symptomer. Det er ulike kirurgiske teknikker, og det synes ikke å være noen prospektive randomiserte studier som vurderer de ulike metodene mot hverandre.

Vi har presentert en mann med parathyreoidea adenom på 19g, og fortalt om den mest sannsynlige differensial diagnosen peroperativt.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 341

2009-09-28 13.23

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

220

MEDIASTINALT HEMATOM MED DYSPNIÉ ETTER REOPERASJON FOR BLØDNING VED PRIMÆR HYPERPARATHYREOIDISME (PHPT). EN KASUISTIKK. Guleng R J Kirurgisk avdeling, Sykehuset Østfold HF, Fredrikstad.

En 79 år gammel kvinne med diabetes, thyreoiditt og tidligere operert med coronar bypass ble operert med bilateral halseksplorasjon for PHPT. Et adenom på 980 mg ble fjernet.

Samme ettermiddag måtte hun reopereres på grunn av blødning. Et stort hematom i halsfeltet ble evakuert, og en klar blødningskilde ble omstukket. Dren ble lagt inn til begge sider.

Postoperativt var forløpet upåfallende de første 48 timene. Utskrivning ble planlagt 3. postoperative dag.

Ettermiddagen 2. postoperative dag klaget hun over trykk mellom skulderbladene. Neste morgen hadde hun brystsmerter med utstråling til ryggen, tørrhoste og klaget over tung pust.

Rtg thorax viste breddeforøket mediastinum, og CT thorax viste en skarpt avgrenset fortetning i bakre mediastinum, fra midt på halsen til diafragma. Den målte 21 x 4,2 x 4,7 cm.

Midtre del av trachea var komprimert til 9 mm i frontalplanet og 5mm anteroposteriørt. Det var sparsomme mengder pleuravæske bilateralt. Klinisk virket ikke halsen myk og ikke mer hoven enn ventet etter to operasjoner.

Hun ble observert på oppvåkningsavdelingen. Etter 24 timer var hun nesten symptomfri. Etter 48 timer viste en ny CT noe tilbakegang av hematomet, og bare lett trachea- kompresjon. Hun ble utskrevet til hjemmet 7. postoperative dag. En måned senere viste CT thorax ytterligere tilbakegang av det mediastinale hematomet og ingen kompresjon av trachea. Hun var symptomfri, normocalcemisk, men noe ubehag ved svelging persisterte.

DISKUSJON. Mediastinalt hematom oppstått spontant under antikoagulasjon er beskrevet.

Blant pasientens faste medikamenter var Albyl- E, og ved en feil hadde hun tatt denne til dagen før operasjonen. I littertaturen er det også referert noen tilfeller av spontan ekstrakapsulær blødning fra parathyreoideaadenom, hyperplasi, cyste ellerparathyreoideacarcinom, som har forårsaket mediastinalt hematom med alvorlig dyspnoe, og i ett tilfelle respirasjonsstans og død. Det kliniske bildet til vår pasient minner om noen av disse beskrivelsene. Mulige årsaker og mekanismer vil bli diskutert.

KONKLUSJON. Denne meget sjeldne sykehistorien viser at mediastinalt hematom med kompresjon av trachea kan gi et dramatisk bilde med brystsmerter og åndenød mer enn 24 timer etter en tilsynelatende vellykket reoperasjon for postoperativ blødning etter halseksplorasjon for PHPT.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 342

2009-09-28 13.23

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

221

LÅRHALSBRUDD. EPIDEMIOLOGI OG VALIDERING AV REGISTRERTE DATA OM 536 BRUDD I TIDSROMMET 1994-2008 Ytterstad B, Emaus N, Heiberg Ina SKDE (Senter for klinisk dokumentasjon og evaluering) Helse Nord RHF - UNN HF - UiT Universitetssykehuset i Nord-Norge, 9037 Tromsø (boergey@online.no) Bakgrunn Antall lårhalsbrudd i Norge er oppgitt å være fra 7000 til 9000 per år. Lårhalsbrudd medfører store humanitære kostnader, fører til forbruk av store helseressurser i form av både direkte og indirekte kostnader. Gjennomsnittlig kostnad til behandling og rehabilitering er angitt til opptil 250 000 NOK. Skaderegisteret i Harstad ble opprettet 1. juli 1985 og inneholder i dag 25 års skadedata med (”upstream”) variabler egnet for forebygging. På bakgrunn av dette registeret er det gjennomført og publisert intervensjonsstudier. Fra 2008 administreres og forvaltes registeret av SKDE. Metode og materiale I tidsrommet 1994-2008 ble det registrert data om 582 lårhalsbrudd i skaderegisteret hos personer med bostedsadresse Harstad. Ved gjennomgang av journalen (elektronisk og/eller papir) for hver enkelt pasient ble diagnosen i skaderegisteret validert. Inklusjonskriterier var ICD kodene S720 (collum), S721 (pertrochantær) og S722 (subtrochantær). Korrekt ICD koding ble validert ved hjelp av røntgenbeskrivelser. Eksklusjonskriterier var 1) dobbelregistrerte ved reinnleggelse pga ”havari” som svikt av osteosyntesemateriale, caputnekrose og lignende, 2) andre brudd som bekkenbrudd/lårbens (skaft) brudd 3) patologiske brudd (metastaser), 4) innleggelse for andre komplikasjoner som infeksjon, pneumoni, tromboser, blødninger og lignende.

Resultater 541 lårhalsbrudd ble verifisert. Av de 41 ikke verifiserte (7,0 %) var havari 10, fall uten verifisert brudd 10, skaftbrudd 9, bekkenbrudd 4, patologiske brudd 5, dobbeltregistrering 3 og annet bosted 1.

For tidsrommet 2002-2007 ble antallet verifiserte brudd i skaderegisteret sammenlignet med data fra NPR (Norsk Pasientregister). NPR sine data om pasienter med bostedsadresse Harstad og de tidligere nevnte ICD koder, inneholdt 3,3 % færre brudd sammenlignet med de “vaskede” data fra skaderegisteret.

Mean alder ved brudd var: for begge kjønn 81,8 år, for kvinner (74%) 82,4 år og for menn (26 %) 80,0 år.

Mean leveår etter brudd ble undersøkt for 354 pasienter: For begge kjønn 3,2 år, for kvinner (73 %) 3,4 år og for menn (27 %) 2,6 år.

Konklusjoner Lårhalsbrudd opptrer oftest rundt 80-82 år og hos kvinner i tre av fire tilfelle. Gjennomsnittlig levetid etter bruddet er 3,2 år. Skaderegisteret i Harstad viser for 15 år (1994-2008) 7,0 % overregistrering av lårhalsbrudd mens data fra NPR for 6 år (2002-2007) viser en underrapportering på 3,3 % sammenlignet med skaderegisteret. Hvis denne underrapporteringen til NPR er gjeldende for all norske sykehus må de nasjonale estimater for årlig forekomst av lårhalsbrudd oppjusteres.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 343

2009-09-28 13.23

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

222

TVERRFAGLIG AKUTTMEDISINSK SAMARBEID: ET KONSEPT FOR KATASTROFETRIAGE Rehn M, Vigerust T, Andersen JE, Krüger A Stiftelsen Norsk Luftambulanse (SNLA), PB 94 N–1441 Drøbak Bakgrunn: Ved større ulykker kan skadestedets lokalisasjon, antall pasienter samt deres skadeomfang og skadetype kreve ekstraordinær redningsinnsats [1]. Ved hjelp av rask og presis prioritering/sortering kan ”rett pasient komme til rett plass til rett tid”. Katastrofetriage medfører dermed at vi gjør ”mest mulig for flest mulig”. I fravær av en sivil, norsk standard for katastrofetriage har vi utviklet et triagekonsept som nå undervises og testes på kurs i Tverrfaglig Akuttmedisinsk Samarbeid (TAS3). TAS–konseptet er utviklet av Stiftelsen Norsk Luftambulanse og siden 1998 har over 15 000 redningspersonell deltatt på mer enn 500 kurs.

Metode: TAS–Triage er basert på etablerte modeller for katastrofetriage [1, 2]. Konseptet er tilpasset norske forhold gjennom innspill fra operativt personell, instruktører og forskere.

Konseptet kvalitetssikres gjennom systematisk dokumentasjon av brukeroppfatinger og kvalitetsindikatorer.

Resultat: Et triage–flytskjema basert på fysiologiske verdier er konstruert (Figur 1). Pasienter prioriteres til kategori: ”Akutt” (rød), ”Haster” (gul), ”Vanlig” (grønn) og ”Livløs” (svart/hvitt) og merkes med billige, industriuavhengige refleksbånd. En pediatrisk triagemodul basert på lengdejusterte vitalparametre [2] er konstruert og tilpasset båremateriell.

Konklusjon: Vi har utviklet et konsept for katatrofetriage basert på etablerte modeller og tverrfaglig enighet. TAS–Triage er underlagt systematisk kvalitetssikringsarbeid og undervises nasjonalt på TAS3–kurs. Hvis konseptevalueringen dokumenterer tilstrekkelig kvalitet, kan modellen være en rimelig nasjonal standard for katastrofetriage fritt tilgjengelig for alle nødetater.

Figur 1: TAS–Triage flytskjema.

1) Advanced Life Support Group (Ed.). Major Incident Medical Management and Support, the Practical Approach. Plymouth, UK: BMJ Publishing Group; 2002.

2) Hodgetts T, Hall J, Maconochie I, Smart C: Paediatric triage tape. Pre–Hospital Immediate Care 1998, 2:155-159

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 344

2009-09-28 13.23

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

223

MED KNM FRIDTJOF NANSEN PÅ TOKT I ADENBUKTA Norum LF*, Munch JS**,Sommerfelt-Pettersen J*** *Bataljonsoverlege, Sanitetsbataljonen, Brigade Nord **Sjefslege i Hæren, Hærstaben ***Sanitetsinspektør, Sjøforsvarstaben Bakgrunn: Norge har sammen med EU engasjert seg i operasjon ATALANTA. Målsetningen er å redusere antall skip som blir innsatt av kriminelle elementer (pirater) i Adenbukta utenfor Afrikas østkyst. Det skal utføres eskorte av handelsskip generelt og skip som frakter for prosjekt ”Food for Africa” spesielt. Norge stiller med fregatten KNM Fridtjof Nansen til oppdraget. I tillegg er det spesialstyrker meg egne hurtiggående båter ombord.

Medisinske oppgaver: Oppgavene til legene om bord er å ivareta skipets mannskap og andre eventuelle pasienter som har vært involvert i begge sider av piratvirksomheten. I tillegg til allmennhelse er KNM Fritjof Nansen satt opp med et kirurgisk team, som skal være i stand til å utføre skadebegrensende kirurgi (damage control surgery).

Utfordringer: Vi skal ivareta pasienter i trange lokaler. Det er metrologiske utfordringer. Pasientene kan ha aggressiv atferd og sykdoms panorama kan være uvanlig sammenholdt med norske forhold.

Kirurgiske prosedyrer under seilas har man også begrenset erfaring med. Dette er første gang Sjøforsvaret tester ut denne kapasiteten.

Hendelser og erfaringer: Dr Lars Norum har vært om bord i skipet fra 18. september til 18. oktober 2009, Han blir etterfulgt av Dr Johan Storm Munch . Erfaringer fra toktet blir presentert, innholdet avhenger av faktiske opplevelser.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 345

2009-09-28 13.23

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

224

MIDLERTIDIG BUKVEGGSLUKKING Groven S*, Næss PA**, Trondsen E***, Gaarder C** *Traumeenheten, Oslo universitetssykehus, Ullevål og Kirurgisk avdeling, Vestreviken HF, Sykehuset Buskerud **Traumeenheten, Oslo universitetssykehus, Ullevål *** Gastrokirurgisk avdeling, Oslo universitetsykehus, Ullevål Bakgrunn: De fleste bukskader behandles i dag ikke-operativt. Når operasjon er nødvendig, dreier det seg ofte om skader som kan repareres med enkle teknikker. Hos et fåtall kan skadene være kompliserte og kreve avanserte og gjentatte kirurgiske inngrep. Økt bruk av damage control resusitering og nødkirurgiske prosedyrer har gitt økt overlevelse hos pasienter med alvorlig skade. Abdominalt compartment syndrom (ACS) er en sjelden og fryktet komplikasjon hos traumepasienter. Ubehandlet har tilstanden høy mortalitet.

Behandlingen består i akutt dekompresjon med midlertidig bukveggslukning.

I tilegg til den akutte utfordringen pasienter med midlertidig bukveggslukning representerer, er også den videre behandlingen krevende fram til til endelig bukveggslukking- enten ved forsinket primærlukking eller sekundær rekonstruksjon lang tid etter skade.

Vi ønsket å undersøke forekomst og behandling av denne pasientgruppen ved norske sykehus.

Metode: Et spørreskjema ble sendt til kirurgiske avdelinger ved alle landets sykehus.

Skjemaet inneholdt spørsmål om indikasjonsstilling og behandlingsteknikker ved operativ behandling av bukskader samt forekomst av ACS i siste 5-års periode.

Resultater: Av i alt 53 kirurgiske avdelinger besvarte 45 (85%) skjemaet. Bare 12 (27%) av disse har behandlet pasienter med midlertidig bukveggslukking etter traume de siste 5 år, og kun to sykehus har behandlet mer enn fem pasienter. I alt 29 (64%) av sykehusene oppga at de ville videresende pasienter med midlertidig bukveggslukking etter damage control kirurgi til regionalt traumesenter. Totalt 22 sykehus (49%) har behandlet pasienter med ACS i siste 5-års periode, bare 6 sykehus har behandlet mer enn fem pasienter.

De fleste sykehus bruker etablerte metoder for midlertidig bukveggslukning, der vack pack (25 sykehus) og KCI VAC ® (12 sykehus) dominerer. Der sen rekonstruksjon etter midlertidig bukveggslukking var aktuelt, oppga 21 sykehus (47%) at de ville henvise pasienten til annen institusjon.

Konklusjon: Kun et fåtall norske sykehus har behandlet pasienter med midlertidig bukveggslukking etter traume i siste 5-års periode. Bare to sykehus har behandlet mer enn en pasient i året. De fleste sykehus vil videresende pasienter med midlertidig bukveggslukking etter damage control kirurgi til regionalt traumesenter, mens nærmere halvparten vil utføre en eventuell rekonstruksjon selv. Under halvparten av sykehusene har behandlet pasienter med ACS i perioden, og kun 6 sykehus har behandlet mer enn en pasient i året.

Undersøkelsen viser at de fleste kirurgiske avdelinger får minimal erfaring med denne pasientgruppen. Både initialbehandlingen og eventuell behandling med sen rekonstruksjon vil kunne optimaliseres dersom pasientgruppen håndteres på ett eller flere traumesentra.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 346

2009-09-28 13.23

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

225

TRAUMATISK LUKSASJON AV HJERTET, EN SJELDEN SKADE, EN ALVORLIG TILSTAND, MEN EN ENKEL DIAGNOSE Loose H2), Havnen J3), Bjørnstad JL1), Vetrhus M,2) Pillgram-Larsen J1).

1) Thoraxkirurgisk avdeling, Ullevål universitetssykehus, Oslo, 2) Karkirurgisk seksjon, Kirurgisk avdeling, 3) Radiologisk avdeling, Stavanger universitetssykehus, Stavanger.

En 35 år gammel mann falt 9,5 meter i en heissjakt ned på betonggulv. Han pådro seg fraktur av alle costa på venstre side, bilateral lungekontusjon, venstresidig hemopneumothorax, dislosert bekkenfraktur, frakturer i lumbalcolumna, venstresidig albuefraktur, deglovingskade lumbalt venstre side, samt infarkt av øvre venstre nyrepol.

Ved innleggelsen var han våken, men ble intubert på grunn av respirasjonsproblemer. Det ble lagt inn venstresidig thoraxdren. Man emboliserte blødende grener av arteria iliaca.

Bekkenfrakturen ble eksternt fiksert og det ble gjort plateosteosyntese av frakturen i venstre albue.

CT thorax viste tverrstilt hjerte ut i venstre thorax sideflate. Det var synlig ictus cordis.

Man konkluderte dagen etter med at det forelå en perikardieruptur med luksasjon av hjertet.

Pasienten ble oppfattet som sirkulatorisk stabil. Han ble påfølgende morgen overflyttet Ullevål sykehus. Under transporten med helikopter var pasienten respiratorisk ustabil med høye luftveistrykk og med FiO2 1,0.

Ved median sternotomi fant man langsgående rift i bakkant av nervus phrenicus. Hjertet lå helt over mot venstre. Ved løsning av perikard over hjertet steg blodtrykket umiddelbart.

Med venstre del av perikard borte, falt hjertet på plass omtent som normalt. Ekkokardiografi viste moderat dyskinesi av høyre ventrikkel og moderat tricuspidalinsufficiens. Det ble tolket som kontusjon av høyre ventrikkel.

Senere ble det gjort åpen reposisjon og osteosyntese av bekkenfrakturen. Han utviklet multiorgansvikt og var lenge kritisk dårlig, men bedret seg etter revisjon av infeksjonsfoci med fjerning av osteosyntesemateriell i albuen og med drenasje av deglovingskaden. Seks måneder etter skaden er han på Sunnaas sykehus.

Traumatisk perikardieruptur med luksasjon av hjertet ses sjelden da hjertet som oftest revner samtidig. Riften i perikard er som regel langsgående bak venstre nervus phrenicus. Ved et adekvat traume vekkes mistanken om hjerteluksasjon ut fra røntgenfunnene. Hjertesvikt styrker mistanken, men det er beskrevet kasus med tilsynelatende normal hemodynamikk initialt. Det sees horisontalt leie av hjertet ved røntgen thorax og ved CT thorax. Hjertet er forskjøvet lateralt. Hos vår pasient så man minst 2 cm caudocraniell bevegelse av apex cordis ved gjennomlysning og ved gjentatt CT thorax, samt dislokasjon av thoraxdren over hjertet.

Det var pneumopericard, som er et obligat funn ved perikardieruptur, enten det er med eller uten dislokasjon av hjertet. Det var rotasjon av hjertet der venstre lungevene ble klemt mellom venstre ventrikkel og aorta. At denne strangulasjonen var av hemodynamisk betydning så man ved operasjonen. Ekkokardiografi viste velfungerende ventrikler.

Ved adekvat traume er tverrstilt hjerte og forskyvning av hjertet mot venstre som ikke kan forklares av overtrekning på grunn av atelektase eller forskyvning på grunn av overtrykkspneumothorax, diagnostisk for hjerteluksasjon.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 347

2009-09-28 13.23

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

226

EN EVALUERING AV KRITERIER FOR UTLØSNING AV TRAUMEALARM VED ET UNIVERSITETSSYKEHUS Dehli T1, Fredriksen K2, Osbakk SA2, Bartnes K1 Hjerte-, lunge- og karkirurgisk avd., 2Akuttmedisinsk klinikk, Universitetssykehuset Nord-Norge Tromsø 1

Bakgrunn: Vi har evaluert kriteriene for mobilisering av traumeteam ved Universitetssykehuset Nord-Norge Tromsø i håp om å kunne redusere over- og undertriage.

Materiale og metode: Traumeteamet skal alarmeres automatisk når pasienten prehospitalt oppfyller minst ett av 26 kriterier relatert til a) vitale funksjoner, b) skadeomfang og c) skademekanisme. Alle tilskadekomne som i 2006 ble innlagt ved UNN ble retrospektivt karakterisert med Injury Severity Score (ISS). Mottak i regi av traumeteam ble ansett som korrekt triage når ISS oversteg 15.

Resultater: Overtriage var 71 %, idet 134 av 192 pasienter mottatt av traumeteam hadde ISS < 15. 25 pasienter med ISS>15 ble ikke tatt imot av traumeteam, svarende til 30 % undertriage. 99 pasientmeldinger utløste traumealarm på bakgrunn av kriterier i bare èn kriteriegruppe, mens 78 pasienter oppfylte kriterier fra to eller tre grupper. For 15 pasienter manglet registrering av hvorfor traumealarm ble utløst.

Tabell 1:Pasienter som prehospitalt oppfyller kriterier bare relatert til skademekanisme har vesentlig lavere sannsynlighet for alvorlig skade (ISS > 15) enn dem som oppfyller minst ett kriterium relatert til vitale funksjoner eller skadeomfang.

Kriteriegruppe Antall pasienter med Antall pasienter med Totalt ISS>15 ISS<15 Oppfylt a) og/eller b) 55 48 103 Kun c) 64 9 73 Ikke registrert 15 1 16 Totalt 134 58 192 Tabell 2: De fleste enkeltkriteriene relatert til skademekanisme er svake prediktorer for alvorlig skade (ISS > 15).

Antall pasienter Antall pasienter Totalt antall med ISS<=15 med ISS>15 pasienter c) Skademekanisme Kastet ut av kjøretøy 1 0 1 Andre i samme kjøretøy drept 0 0 0 Fastklemt i vraket 3 0 3 Syklist eller fotgjenger påkjørt av motorkjøretøy 8 3 11 Motorsykkelulykke 10 0 10 Bilens kupe betydelig deformert 14 2 16 Trafikkulykke med hastighet > 60 km/t 25 1 26 Fall > 5 m 3 3 6 Totalt 64 9 73 Diskusjon: Prehospital vurdering av skademekanismen vurderes fjernet som grunnlag for automatisk mobilisering av traumeteam.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 348

2009-09-28 13.23

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

227

BEVART MILTFUNKSJON ETTER ANGIOEMBOLISERING AV MILTSKADE Skattum J1, Titze T2, Dormagen JB3, Aaberge IS4, Bechensteen AG5, Gaarder PI2, Gaarder C1, Heier HE2, Næss PA1 1 Traumeenheten, 2 IMTRA, 3 Sentralradiologisk avdeling, 5 Barneklinikken Oslo Universitetssykehus – Ullevål, 4 Nasjonalt folkehelseinstitutt Bakgrunn: Funksjonell eller anatomisk aspleni medfører livslang øket risiko for invasiv infeksjon. Dette har medført dreining i behandlingen av stumpe miltskader fra splenektomi til konservativ behandling. Ikke-operativ behandling av hemodynamisk stabile pasienter er i dag standard. Angiografisk embolisering (AE) er tatt i bruk for å øke andelen pasienter med alvorlig miltskade, som kan behandles ikke-operativt. Få studier har forsøkt å kartlegge miltfunksjon etter AE. Det er ikke avklart om AE av miltskader bør føre til vaksinasjon av pasientene. Studien er utført for å evaluere miltfunksjon etter AE av miltskade.

Metode: Prospektiv studie der miltfunksjonen hos 15 pasienter behandlet med AE ble undersøkt immunologisk, hematologisk og ultrasonografisk. Gruppen ble sammenliknet med 14 splenektomerte og 2 like store grupper av friske kontroller. Data er kartlagt ved analyse av prøver, intervju og retrospektiv journalgjennomgang.

Resultater: Immunologiske markører, miltstørrelse, systolisk og diastolisk flow og motstandsindex var normal etter AE, mens akselerasjonen var noe redusert. Leukocytter og trombocytter var signifikant økt hos angioemboliserte og splenektomerte. Howell Jolly bodies ble bare funnet hos splenektomerte. Hos denne gruppen ble det i tillegg målt redusert konsentrasjon av subgrupper av IgM og IgG pneumokokkantistoffer. Total IgM og Memory B cellefraksjonen var normal hos angioemboliserte og overraskende også hos splenektomerte.

Konklusjon: Resultatene tyder på at sentrale immunologiske parametere er upåvirket av AE, men at en viss leuko- og trombocytoseutvikling inntreffer. Våre data indikerer ikke at vaksinering på generelt grunnlag etter AE av alvorlig miltskade er nødvendig. At IgM og Memory B cellefraksjonen hos splenektomerte er normale, reiser tvil om miltens postulerte betydning for tilstedeværelsen av denne cellegruppen.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 349

2009-09-28 13.23

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

228

LUFT I VENTRIKKELVEGG OG PORTVENE ETTER STUMP SKADE Skattum J1, Gaarder C1, Næss PA1, Hofstad B4, Quigstad E2, Meidell N2, Trondsen E3 1 Traumeenheten, 2Anestesiavdelingen, 3 Gastrokirurgisk avdeling, 4 Gastromedisinsk avdeling Oslo Universitetssykehus - Ullevål Bakgrunn: Påvisning av luft i leverens portvenesystem er ofte uttrykk for alvorlig intraabdominal patologi med høy mortalitet, men tilstanden kan også påvises ved benignt forløpende tilstander. Luft i ventrikkelvegg etter stumpt traume forekommer sjelden, og kombinasjonen av luft i ventrikkelvegg og leverens portvenesystem er kun beskrevet i et tidligere tilfelle. Den pasienten fikk utført ventrikkelreseksjon, og forfatterne anbefalte akutt kirurgisk behandling i tilsvarende tilfeller. Vi presenterer en pasient med dette sykdomsbildet der en annen behandlingsstrategi ble valgt.

Kasuistikk: Tidligere frisk 16 år gammel jente ble innlagt etter trafikkulykke. I tillegg til lavgradig leverskade fikk hun påvist epiduralt hematom som ble evakuert. Etter 2 døgn forverret pasientens kliniske tilstand seg. Utredning med CT viste luft i ventrikkelvegg og leverens portvenesystem. Gastroskopi viste utbredte erosjoner og submukosalt hematom i ventrikkelen. Klinisk bilde tilsa ikke laparotomiindikasjon og pasienten ble konservativt behandlet med gradvis bedring i klinikk. Endoskopi etter 7 dager viste normaliserte forhold.

Pasienten ble utskrevet til rehabilitering i velbefinnende.

Konklusjon: Luft i ventrikkelvegg og leverens portvenesystem er sjelden etter stumpt traume. Tilstanden kan behandles vellykket ikke-operativt som i vårt tilfelle, men forutsetter nøye klinisk oppfølging.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 350

2009-09-28 13.23

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

229

USTABIL TRAUMEPASIENT – TØR DU STOLE PÅ ULTRALYD? Løkke R*, Schulz A*, Kroepelien CF**, Gaarder C***, Næss PA***, Dormagen JB* * Sentralradiologisk avdeling, ** Gastrokirurgisk avdeling, ***Traumeenheten, Oslo universitetssykehus HF – Ullevål, 0407 Oslo Bakgrunn: For traumepasienter som ikke kan stabiliseres for CT, er fokusert ultralydundersøkelse (FAST) en tilgjengelig metode for å avdekke intraabdominal blødning.

Denne gjennomgangen diskuterer falske negative FAST-undersøkelser hos hemodynamisk ustabile traumepasienter.

Materiale og metoder: I en prospektiv, blindet studie ved Ullevål Universitetssykehus fra mai 2005 til juli 2007 var resultatet av FAST falskt negativt for ni hemodynamisk ustabile traumepasienter. FAST-protokollen var en del av primærvurderingen av pasienten og innebar vurdering av væske i Morisons lomme, det perispleniske rom, det lille bekken og pericard.

FAST-resultatet er evaluert mot CT, diagnostisk peritoneal lavage (DPL), operasjonsbeskrivelser og observasjon. Der bildedokumentasjon av ultralydundersøkelsen forelå, ble disse regransket. Kjente begrensninger ved FAST er at volum under 500 ml og koagulert blod er vanskelig å påvise. Samtidig bekkenskade og subcutant emfysem senker sensitiviteten og retroperitonealt blod påvises ikke.

Resultater: Én pasient ble umiddelbart operert og hadde ca. 1000 ml blod i buken.

Hos tre pasienter ble CT utført primært og viste for to pasienter moderat væskemengde, ved volumetri anslått til ca 400 og 350 ml, men med pågående blødning for andre pasient. Den tredje pasienten hadde rikelig væske, ca 1300 ml. Alle tre pasientene ble operert. De hadde henholdsvis leverskade grad IV, diafragma-og miltruptur og miltskade grad V. DPL var positiv hos fem pasienter. Av disse ble fire operert. Mengden av intraabdominalt fritt blod ble ikke angitt hos to pasienter, var 150 ml hos én pasient mens det bare ble funnet retroperitonealt hematom hos én. Den siste pasienten med positiv DPL ble ikke operert pga. fatal hodeskade og mengden fritt blod er dermed ukjent.

Ved antatt terskel for positiv FAST på over 400 ml er det for fem pasienter diskrepans mellom FAST-resultatet og DPL, intraoperativ vurdering eller CT. Av disse pasientene døde to av ekstraabdominal skade. Av de tre resterende pasientene hadde to pasienter operasjonskrevende miltskade. Siste pasient hadde rikelig blødning fra bekkenskade.

Konklusjon: FAST har høyere volumterskel for deteksjon av intraperitoneal fri væske enn DPL, CT og operasjon. Falsk negativ FAST sammenlignet med DPL, CT og operasjon kan derfor skyldes små væskevolum, pågående blødning i tidsrommet mellom FAST og de andre undersøkelsene i tillegg til oversett ultralydfunn. Negativ FAST utelukker ikke intraabdominal blødning hos hemodynamisk ustabile traumepasienter.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 351

2009-09-28 13.23

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

230

ERFARINGER SOM TRAUMETEAMSLEDER VED ULLEVÅL Wik T1, Næss PA2, Gaarder C2 Gastrokirurgisk avdeling, 2Traumeenheten, Oslo universitetssykehus Ullevål

1

Bakgrunn: Oslo universitetssykehus Ullevål er landets største traumesenter. Ullevål er henvisningssykehus for alvorlig skadde pasienter i hele Sørøst-Norge der over halvparten av landets befolkning er bosatt. Som ledd i utdannelsen av utdanningskandidater i enkelte kirurgiske fag, er det mulighet for tjeneste som kirurgisk teamleder ved initialt mottak og behandling av hardt skadde pasienter. Vi ønsket å dokumentere den erfaring jobben som teamleder ved Ullevål gir. Vi mener at den enkelte leges opplevelse av det å være kirurgisk teamleder ved Ullevål er av stor betydning for videre traumeengasjement.

Metode: Systematisk gjennomgang av initialt traumemottak og behandling foretatt av en utvalgt teamleder (TW) i 8-delt vakt ved Ullevål gjennom 1 år. Data er hentet fra Traumeregisteret Ullevål.

Resultater: I løpet av perioden 01.01-31.12 2008 var TW ansvarlig for mottak av 128 pasienter registrert i Traumeregisteret. Av disse pasientene var 46 (36%) definert som alvorlig skadet med Injury Severity Score (ISS) >15, mens gjennomsnitts-ISS var 20. Det ble utført laparotomi hos 10 (8%) av pasientene og to pasienter gjennomgikk nødthorakotomi. Det var 10 (8%) pasienter som hadde penetrerende skade som dominerende skadeårsak. Fem (4%) pasienter døde under oppholdet.

Konklusjon: Traumeteamslederfunksjonen ved Ullevål gir systematikk i mottakssituasjonen, trening i samarbeid, ledelse og økende trygghet i diagnostikk og håndtering av aktuelle skader. Pasientene følges videre gjennom behandlingskjeden frem til utskrivelse og gir en helhetlig kunnskap om ulike pasientforløp. Vi tror tjenesten gir kompetanse og motivasjon for videre traumeengasjement.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 352

2009-09-28 13.23

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

231

SKADEREGISTER SOM VERKTØY FOR PRIORITERING AV SATSINGSOMRÅDER FOR SKADEFOREBYGGENDE TILTAK Rønning R, Gerner T Kirurgisk avdeling, Sykehuset Innlandet HF-Lillehammer, Vestre Viken HF-Asker og Bærum I Norge behandles hver dag ca 1300 mennesker for ulykkesskade. Alvorlige skader kan føre til varig men eller død. I tillegg til personlig lidelse koster disse skadene samfunnet milliarder av kroner årlig i tapt arbeidsfortjeneste, forsikringsutbetalinger, uførepensjoner og ikke minst i helsetjenesten. Ulike skaderegistre er opprettet for å øke kunnskapene om forekomst, årsaker, og disponerende faktorer, for å stå bedre rustet til å sette i gang forebyggende tiltak.

Det er periodevis rapportert om gode effekter av holdningsendrende, atferdsendrende og strukturendrende tiltak. Rapportene er imidlertid ofte begrensede, og vi mangler bred oppfølging for å dokumentere resultater på sikt. Det vil også være grunnlag for diskusjon på hvilke områder det kan være nyttig å gå inn med tiltak. Skal man prioritere skadeforebygging hos unge, hos eldre, hos idrettsfolk, i trafikken, eller på arbeidsplassen?

MÅL En innfallsvinkel, og målet for denne analysen, er å identifisere skadeomstendigheter som, i forhold til antallet, gir særlig stor økonomisk belastning for helsetjenesten i form av høyt antall liggedøgn, og dermed skulle være tjenlige områder for forebyggende tiltak.

Vi vil ta utgangspunkt i et prospektivt skaderegister ved de somatiske sykehusene i Oppland, i Lillehammer fra 1994, og felles med Gjøvik fra 2001.

RESULTATER Det er årlig registrert nær 10 000 skader i Oppland, hvorav 20 % var innlagt, disse sto for ca 20 % av det totale antall liggedøgn i sykehusene. Det har vært moderat overvekt av menn, og aldersdominans 10-30 år. Alvorlig skade, definert som AIS-score 3-6, forekom hos 5 %, med liten endring over tid.

Gruppene eldre (>70 år) og trafikkskader skiller seg ut.Mens de til sammen utgjør kun 20 % av alle skadene uansett alvorlighetsgrad, står de for 60 % av antallet alvorlige skader og 75 % av antall liggedøgn. Skader hos eldre skiller seg særlig ut. Andelen alvorlige skader er høyere i denne gruppen, som alene står for 50 % av alle alvorlige skader og 50 % av antall liggedøgn. Vel halvparten av disse skadene er fraktur i øvre femurende.

KONKLUSJON Skader okkuperer betydelige helseressurser, og kan rettferdiggjøre kostbare skadeforebyggende tiltak rettet mot utvalgte målgrupper. En innfallsvinkel er å prioritere målgrupper som har dokumentert relativt høy andel alvorlige skader, og dermed belaster innleggelsesapparatet i særlig stor grad. Forebyggende tiltak overfor eldre og for økt trafikksikkerhet bør være prioriterte satsingsområder.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 353

2009-09-28 13.23

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

232

KVALITETSSIKRING AV TEAMLEDERFUNKSJONENEN UTFORDRING FOR TRAUMESENTERET Næss PA1, Hestnes2 M, Gaarder C1 1 Traumeenheten, 2 Traumeregisteret, Oslo universitetssykehus Ullevål Bakgrunn: Oslo universitetssykehus (OUS) Ullevål er regionalt traumesenter for SørøstNorge. Sykehuset har hatt institusjonsspesifikt traumesystem i 25 år med definerte rutiner for initial diagnostikk og behandling av denne pasientkategorien. Tradisjonelt har den mest kvalifiserte assistentlege i tilstedevakt hatt oppgaven som kirurgisk traumeteamsleder. I løpet av denne perioden har det blitt økende grad av tidlig subspesialisering, redusert vakthyppighet og høy utskiftningstakt blant spesialistkandidatene. Samtidig har antall traumepasienter til OUS Ullevål økt betydelig de senere årene. Vi opplever at det er en betydelig utdanningsmessig utfordring å sørge for at de kirurgiske teamlederne tilfredsstiller de formelle institusjonsspesifikke krav som stilles. Hverken fra institusjonen eller spesialistkandidatenes side er det ønskelig med mindre enn et års funksjonstid som teamleder.

På denne bakgrunn ønsket vi å dokumentere hvor mange traumeteamsledere som er utdannet og har fungert i minst ett år i siste femårsperiode ved OUS Ullevål. Videre ønsket vi å dokumentere den traumeerfaring teamlederne får ved sykehuset.

Metode: Fra Traumeregisteret ble alle leger med minst ett års sammenhengende tjeneste som teamleder i perioden 01.01. 2004- 31.12-2008, registrert. Pasienter behandlet i vedkommendes første 12 måneder som teamleder, ble registrert for hver enkelt lege. Data som belyser teamledernes traumeeksponering presenteres. Verdiene presenteres som gjennomsnitt (spredning).

Resultater: I alt 22 leger hadde minst ett års sammenhengende tjeneste som teamleder i aktuelle tidsperiode. Hver teamleder var ansvarlig for mottak av 93 (66 - 147) pasienter hvorav 35 (23 - 52) var alvorlig skadet (ISS >15), 8 (4 - 14) hadde penetrerende skade som dominant skade og 7 (1 – 11) ble laparotomert.

Diskusjon: Den gjennomsnittlige volummessige traumeeksponering i løpet av ett år er akseptabel i henhold til kriterier for amerikanske traumesentra. Spesielt i startfasen vil den enkeltes erfaringsgrunnlag for å vurdere de mest kompliserte pasientene imidlertid være begrenset. Den operative erfaringen er beskjeden. Det er betydelig utskiftning av teamledere hvert år. Resultatene viser at man må ha et kontinuerlig, ressurskrevende utdanningsprogram for kommende og nåværende traumeteamledere. Spesifikk kirurgisk traumekompetanse på kirurgisk overlegenivå bør implementeres ved OUS Ullevål for å sikre behandlingen av de alvorligst skadde pasientene.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 354

2009-09-28 13.23

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

233

KAN VI FORUTSI BEHOV FOR AKTIVERING AV MASSIV BLØDNINGSPROTOKOLL FØR PASIENTEN ANKOMMER SYKEHUSET? Jørgensen JJ¹, Næss PA², Viksmoen Y², Holtan A³, Heier HE4, Gaarder C² ¹Oslo Vaskulære Senter, Oslo universitetssykehus, Aker, ²Traumeenheten, ³Anestesi og Postoperativ avdeling, 4IMTRA, Oslo universitetssykehus, Ullevål.

Bakgrunn: Bedret prehospital behandling har medført at pasienter som tidligere omkom prehospitalt, nå ankommer sykehuset i live. Alvorlig skadde pasienter som blør risikerer å utvikle koagulasjonsforstyrrelser som forverrer blødningen, medfører sjokk og irreversible fysiologiske forstyrrelser. Nyere studier antyder at tidlig transfusjon med SAG:plasma:thrombocytter i forhold 1:1:1 i tillegg til effektiv hemostatisk kirurgi ved kritisk blødning øker overlevelse. En massiv blødningsprotokoll (MBP) ble innført ved Oslo universitetssykehus, Ullevål i april 2007. En ”traumepakke” består av 5 SAG, 5 Octaplas® og 2 enheter blodplater, men behovet for tining innebærer forsinket levering av Octaplas®.

Mange traumesentre oppbevarer ferdig tint plasma. Med Octaplas® vil dette medføre betydelig svinn, men kan bli nødvendig dersom man ikke kan utarbeide kriterier for å tine plasma før pasienten ankommer akuttmottaket.

Hensikt: Vi ønsket å undersøke om dagens primære melding til traumeteamet kan forutsi massiv blødning.

Materiale og metode: Retrospektiv gjennomgang av primærmelding til traumeteamet i perioden 01/10/07 – 30/09/08 av fem uavhengige fagpersoner. Totalt 1128 meldinger ble vurdert og klassifisert til ”Ja” (aktivere MBP), ”Vet ikke” eller ”Nei”. To kategorier ble definert: Høy terskel (HT; minst tre ”Ja”) og lav terskel (LT; minst en ”Ja” eller ”Vet ikke”) for aktivering. Resultatene ble korrelert med data fra blodbanken.

Resultater: MBP ble aktivert hos 46 pasienter. 27 av disse pasientene (59%) ville blitt fanget opp av LT (92 pasienter). Kun 11 pasienter (24%) ville blitt fanget opp av HT (28 pasienter).

MBP pos Lav terskel (n=92) 27 Høy terskel (n=28) 11

MBP neg 65 17

Potensiell undertriage 19/46 (41%) 35/46 (76%)

Diskusjon: Dersom man kan forutsi behov for massiv transfusjon på bakgrunn av prehospital informasjon, vil man kunne iverksette tining av plasma før pasienten ankommer akuttmottak.

Selv om man skulle akseptere en betydelig overtriage, blir kun 59% av MBP-aktiveringene fanget opp i LT-gruppen. Dagens melderutiner til traumeteamet tillater ikke prediksjon av behov for massiv transfusjon. Utarbeidelse av mer standardiserte melderutiner og prospektiv validering av disse er indisert. I tillegg arbeides det med løsninger for ferdig tint plasma.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 355

2009-09-28 13.23

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

234

MASSIV BLØDNING ETTER STUMPT TRAUME KOMPLISERT AV HYPERFIBRINOLYSE. Hagemo JS 1, Holtan A 1, Gaarder C 2 Anestesi og postoperativ avdeling, OUS Ullevål, 0407 OSLO 2 Traumeenheten, OUS Ullevål

1

Introduksjon: Nye studier viser at traume og hypoperfusjon i seg selv påvirker koagulasjonssystemet tidlig etter skade; delvis via ukjente mekanismer.1 Vi beskriver en kasuistikk hvor hyperfibrinolyse trolig var medvirkende årsak til eksanguinering.

Sykehistorie: En ung kvinne er påkjørt av et vogntog. Hun er initialt bevisst, men pulsløs ved ankomst ambulanse og har åpenbar thorax- og bekkenskade. Hun transporteres til traumemottaket under pågående HLR. Det gjøres nødthorakotomi og aorta klemmes av mens det infunderes hypertont saltvann og blodprodukter. Etter få minutter oppnås spontan sirkulasjon. Det gjøres laparotomi og pakking av bekken. Hun transfunderes med totalt 8 enheter SAG, 8 enheter Octaplas® og 2 enheter trombocytter. Det oppnås aldri blødningskontroll, og man avslutter resusciteringsforsøket ca 50 minutter etter skadetidspunktet. Blodprøver viser da Hb 8,7, INR 1,3, aPTT 76, Trombocytter 78, og fibrinogen 2,3, noe som ikke skulle indikere alvorlig koagulopati. Det ble også utført trombelastometri. Denne viste grav hyperfibrinolyse (Fig 1a, b og c). Etter in vitro tilsetting av en fibrinolysehemmer (aprotinin) fremkommer et tilnærmet normalt trombelastogram (fig 1 d).

Diskusjon: En rekke retrospektive studier har fokusert på tidlig og aggressiv transfusjon med plasma og trombocytter. Vår kasuistikk indikerer at hyperfibrinolyse kan komplisere blødningen til tross for adekvat resuscitering og tilfredsstillende konvensjonelle koagulasjonsprøver. Flere studier bekrefter at hypoperfusjon og vevsskade induserer aktivering av thrombin-thombomodulinkomplekset.2 Dette gir økt aktivering av protein C (aPC). aPC hemmer plasminogen activator inhibitor 1(PAI-1) som i sin tur induserer tissue plasminogen activator (tPA). Dette fasiliterer omdannelsen av plasminogen til plasmin som gir økt fibrinolyse. Det finnes kasuistisk evidens for at traumatisk utløst hyperfibrinolyse kan reverseres in vivo med fibrinolysehemmeren tranexamsyre (Cycklocapron®)3. Får å påvise hyperfibrinolyse må det imidlertid gjøres trombelastografi eller tromelastometri. Disse analysene synes derfor å være indisert ved massive traumer kombinert med blødningssjokk.

Referanser: 1. Brohi K et al. J Trauma 2003; 54(6):1127-1130.

2. Brohi K et al J. Trauma 2008; 64(5):1211-1217.

3. Johansson PI. ISBT Science Series. 2, 159-167. 2007.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 356

2009-09-28 13.23

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

235

STENTGRAFTKOLLAPS ETTER ENDOVASKULÆR BEHANDLING AV TRAUMATISK THORAKAL AORTARUPTUR Seim BE1, Brekke M2, Hoffmann P2, Pillgram–Larsen J1, Thoraxkirurgisk avdeling1, Hjerte-/karradiologisk avdeling2, OUS, Ullevål, 0407 Oslo Stentgraftkollaps er en alvorlig komplikasjon etter endovaskulær behandling av traumatisk thorakal aortaruptur. Det er viktig med oppfølging av pasientene.

Kasuistikk 1: En 20 år gammel frisk mann var utsatt for en skiulykke i utlandet en måned før innleggelsen på Ullevål. Han pådro seg en partiell aortaruptur, dekket med endovaskulært stentgraft (Zenith 26 mm x 134 mm). Subclaviaavgangen ble ikke dekket. Han lå i pasienthotell frem til hjemreise med rutefly 11 dager etter ulykken. Han opplevde episoder med forbigående synstap, svimmelhet og ustøhet, men var ellers i god form frem til 3 uker etter ulykken. Da hadde han to generaliserte, epileptiske anfall uten nevrologiske utfall mellom anfallene. Han ble intubert og overflyttet til Ullevål. CT/MR undersøkelser avdekket partielt sammenfalt stentgraft med funksjonell koarktasjon. Han hadde også cerebrale kontusjonsforandringer og disseksjon av venstre arteria vertebralis. Det kollaberte graftet ble ballongdilatert og det ble plassert et nytt graft 5 mm lenger proksimalt. Det var sirkulasjon i subclavia etter prosedyren. Etter ekstubering hadde han nevrologiske utfall som senere er gått tilbake.

Kasuistikk 2: En 42 år gammel mann var involvert i en motorsykkelulykke. CT viste aortaruptur ved isthmus like distalt for subclavia. Han fikk innlagt et aortastentgraft, (Gore 26 mm x 100 mm). Subclaviaavgangen ble dekket. På poliklinikken 6 mnd etter skaden hadde han subclavian steal symptomer. Subclavia var godt fylt via kollateraler, og stentgraftposisjonen var uendret. CT angio ett år etter skaden viste pseudokoarktasjon ved proksimale ende av stentgraftet med dårlig veggkontakt. Han fikk en ny stent, posisjonert lenger proksimalt enn det første graftet. Radiologisk var det god sirkulasjon i anonyma og venstre arteria carotis. Etter stenting var det en systolisk restgradient på 15 mmHg. Han ble friskmeldt etter 10 dager.

Diskusjon: Stentgraftbehandling av traumatisk thorakal aortaruptur er blitt standardprosedyre ved stadig flere sentra. På Ullevål er det siden 2003 behandlet 22 pasienter med metoden.

Stentgraftkollaps kan relateres til mindre aortadiameter hos unge individer. Normaldiameter av thorakalaorta hos unge, friske pasienter varierer mellom 16–20 mm. De kommersielle graftene er produsert for behandling av aneurismer og har ofte større diameter enn det som er optimalt for aorta hos yngre pasienter. 22 mm graft for 18 mm aorta er nå tilgjengelig. Det diskuteres om subclavia rutinemessig skal dekkes for å sikre tilstrekkelig proksimal landingssone. Bueradius og landingssone er kritiske mål som må være på plass før valg av stentgraft. Skarpt vinklet aortabue kan vanskeliggjøre optimal kontakt med aortaveggen langs innerkurvaturen. Ballongdilatasjon kan hjelpe tilpasningen.

Konklusjon: Stentgraftkollaps kan føre til plegier, malperfusjon av intestinalorganer og pseudoaneurismer. Det foreligger ikke langtidsresultater, men man kan frykte at komplikasjonen vil opptre fremover. Våre kasuistikker viser viktigheten av oppfølging. Vår rutine er CT før utskrivelse, etter 3 mnd, 6 mnd og 12 mnd. Deretter anbefales MR. Pasientene må instrueres om symptomer og følges regelmessig klinisk med blodtrykksmåling i over- og underekstremiteter.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 357

2009-09-28 13.23

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

236

POINT OF CARE PT/INR GIR UMIDDELBART SVAR, MEN ER DET LIKE PRESIST SOM EN KONVENSJONELL LABORATORIEPRØVE? Viksmoen Y1, Eken T2, Holtan A2, Hagemo J2, Næss PA1, Gaarder C1 1 Traumeenheten, 2Anestesi og Postoperativ avdeling Oslo universitetssykehus Ullevål Bakgrunn: Akutt koagulopati forekommer hos opptil 25% av alvorlig skadde pasienter og er assosiert med økt dødelighet. Denne koagulopatien er forårsaket av traume og hypoperfusjon og eksisterer allerede før pasientene har fått mye væske eller er blitt hypoterme. Det er av avgjørende betydning med rask og presis diagnostikk for å identifisere akutt koagulopati. PTINR (protrombintid omregnet til ”international normalized ratio”) er en velkjent diagnostisk metode for å måle koagulasjonsevnen i flere kliniske sammenhenger. Traumeenheten har bidratt i en internasjonal studie som antyder en assosiasjon mellom INR >1.2 og økt transfusjonsbehov. Konvensjonell PT-INR er imidlertid tidkrevende å analysere slik at nytteverdien i en situasjon med en akutt blødende pasient er begrenset. Vi ønsket å undersøke om eksisterende Point Of Care (POC) INR-apparater gir pålitelige målinger hos gruppen alvorlig skadde. Denne typen apparater er hittil ikke blitt validert til bruk i skadebehandlingen. Dersom korrelasjonen er akseptabel ønsker man å undersøke i hvilken grad resultatene korrelerer med transfusjonsbehov og behandlingsresultater i en planlagt større prospektiv observasjonell studie (ACIT) og bestemme forekomst av akutt koagulopati prehospitalt hos potensielt alvorlig skadde.

Materiale og metode: Måling av PT-INR er foretatt med håndholdt måleapparat type CoaguCheck XS plus, Roche. Det er tatt kapillærprøve i øreflippen på 59 traumepasienter i løpet av de første minuttene etter ankomst akuttmottaket. I tillegg er det tatt PT-INR med tradisjonell venøs målemetode utført ved laboratoriet OUS Ullevål. Samsvar mellom de to målingene er vurdert med lineær regresjon og kvantifisering av spredning av de enkelte POC INR-vedier i forhold til konvensjonell INR. Resultater: Målingene viser en relativt stor spredning, med en korrelasjonskoeffisient på 0.80. Spredningen ser ut til å øke jo lenger fra normalområdet prøvesvaret ligger. Dersom man anvender INR 1.2 som en grense mellom de to kategoriene ”normal” og ”økt risiko for transfusjonsbehov”, er det imidlertid kun to av 59 målinger som faller i forskjellige kategorier med de to apparatene.

Konklusjon: INR er en unøyaktig måling, og dette forsterkes når man måler med forkjellige apparater. Man har i dag ennå ingen gode metoder for monitorering av resuscitering og transfusjonspraksis ved kritisk traumerelatert blødning, og er henvist til å benytte eksisterende målemetoder best mulig. Konvensjonell INR-analyse tar for lang tid til at den har nytteverdi.

Som grovsortering med tanke på akutt koagulopati kan det se ut som POC INR gir et like verdifullt resultat som konvensjonell INR, men tallene i denne studiener for små til å konkludere endelig. Dette gjelder spesielt i området INR > 1.2.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 358

2009-09-28 13.23

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

237

KAN FIBRINOGENNIVÅ VÆRE MED PÅ Å STYRE BRUKEN AV MASSIV BLØDNINGSPROTOKOLL HOS ALVORLIG SKADDE ?

Hugenschmidt H*, Næss PA**, Hestnes M***, Heier HE ****,Gaarder C** *Gastrokirurgisk avdeling, ** Traumeenheten, ***Traumeregisteret, **** IMTRA, Oslo universitetssykehus, Ullevål Bakgrunn: Blødningssjokk er en ledende årsak til tidlig død etter skade, og er også medvirkende hos mange som dør senere av komplikasjoner som sepsis og multiorgansvikt.

Blødning som medfører behov for multiple transfusjoner, forverrer behandlingsresultatene.

Det er derfor viktig å fokusere på tidlig blødningskontroll samtidig med målrettet resuscitering. Koagulasjonsforstyrrelser opptrer ofte kort tid etter skaden og er assosiert med betydelig økt dødelighet. Tradisjonelt har man forklart denne akutte koagulopatien med forbruk av koagulasjonsfaktorer, uttynning, hypotermi og acidose. Imidlertid viser nyere forskning at vevsskade og hypoperfusjon medfører aktivering av thrombomodulin og protein C som så forårsaker koagulopati, dels via hemming av koagulasjonsfaktorer, dels ved å forårsake hyperfibrinolyse. Samtidig anføres det at fibrinogen er den faktoren som tidligst når kritiske verdier ved massiv blødning (<1-1,5g/l) og krever substitusjon for å reversere uttynningskoagulopati. Tidlig aggressiv transfusjon ved massiv blødning, der erythrocytter, plasma og blodplater tilføres i forhold 1:1:1, synes å medføre økt overlevelse. Men det optimale forholdet mellom blodproduktene er ikke avklart, heller ikke hvordan man tidlig skal fange opp de pasientene som krever massiv transfusjon. I påvente av mer skreddersydd monitorering innførte OUS Ullevål i 2007 ny protokoll for behandling av massive blødninger Vi ønsket nå å undersøke forekomst av koagulopati i undergruppen transfunderte traumepasienter, samt om behovet for transfusjon er assosiert med lave fibrinogennivåer initialt.

Metode: Retrospektiv gjennomgang av transfunderte traumepasienter ved OUS, Ullevål i kalenderåret 2008. Data er hentet fra Traumeregisteret Ullevål og fra pasientjournaler.

Resultater: Av totalt 1328 traumepasienter krevde 82 pasienter transfusjoner i akuttfasen.

Fibrinogen er målt hos alle 82 pasienter ved innkomst og kun 6 pasienter hadde verdier < 1g/l, mens 20 pasienter hadde 1,5g/l. Det er ikke målt verdier < 1g/l ved senere målinger første 24 timer. Forekomsten av koagulopati initialt (definert som cephotest >50 og/eller INR 1,5) var 5%.

35 av pasientene som ble transfundert, krevde 5 enheter SAG eller mer, og 16 pasienter døde (46%). Initial fibrinogen var  1,5 g/l hos 16% (3/19) av overlevere og hos 44% (7/16) av dem som døde. Blant dem som overlevde var 16% (3/19) koagulopatiske, mens tilsvarende andel av dem som døde var 50% (8/16). Gruppen transfundert med 5 SAG eller mer ble delt i 5-9 SAG og 10 SAG for videre analyse. I gruppen 5-9 SAG hadde 13% (2/15) initial fibrinogenverdi  1,5g/l, mens tilsvarende tall for SAG 10 var 40% (8/20).

Diskusjon/konklusjon: Studien viser at bare få pasienter har kritisk lave verdier for fibrinogen ved ankomst akuttmottak. Nivåene synes ikke å falle ytterligere selv ved betydelig antall transfusjoner etter innføring av massiv blødningsprotokoll. Det kan synes som det er en sammenheng mellom lav initial fibrinogen og transfusjonsbehov. Imidlertid er tallene for små og ikke korrigert for medvirkende faktorer. En større studie for å vurdere effekten av innført transfusjonsprotokoll er planlagt.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 359

2009-09-28 13.23

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

238

KRANIOFACIAL REKONSTRUKSJON - I TRAUMESENTERET Hanoa R, Moen O, Robertsen A, Skjelbred P Nevrokirurgisk avdeling, Kjeve- og ansiktskirurgisk avdeling, Intensivavdelingen, Oslo universitetssykehus, Ullevål, 0407 Oslo Bakgrunn. Oslo universitetssykehus, Ullevål, er traumesenter for Helseregion Sør-Øst med 2.6 millioner innbyggere. Kjeve- og ansiktskirurgisk avdeling mottar ansikts- og kjevetraumer fra hele landet. Ansikts- og kjevetraumer opptrer alene eller sammen med hodeog nakkeskader, og andre organskader (multitraumer). Skader som omfatter både fremre nevrokranium, hjernen og ansiktet er behandlingsmessig krevende. Ansiktsskader behandles i traumesenterets team der en rekke faggrupper er med.

Definisjon. Kraniofacial rekonstruksjon er operativ behandling av alvorlig skade i fremre nevrokranium og i ansiktet, med bikoronal og fokale tilganger. Dette kan med fordel skje i en seanse.

Epidemiologi. Årlig opereres på Ullevål 400 ansikts- og kjevetraumer. Av disse er ca. 10 tilfeller kraniofaciale skader som krever kraniofacial rekonstruksjon. Antallet slike komplekse skader på landsbasis estimeres til ca. 13-15 pr. år.

Materiale. Her presenteres de fem siste traumer med behov for kraniofacial rekonstruksjon (innlagt i perioden mars-august 2009). De fem er menn. Alle har vært utsatt for ulykkeshendelser med høy energi.

Resultater. Fem av fem hadde også hjerneskade. Gjennomsnittlig tid på respirator var 11 dager. Kraniofacial rekonstruksjon ble gjort gjennomsnittlig tre døgn etter ulykkeshendelsen.

Alle pasientene hadde CSF-lekkasje. Fire av fem hadde behov for tidlig hjerneskaderehabilitering.

Operativ sekvens. Ansiktskirurg engasjerte nevrokirurg til kraniotomien og duraplastikken.

Ansiktstraumatologisk metodebok anviser følgende sekvens: tracheostomi, bikoronal tilgang, bifrontal kraniotomi, duraplastikk; videre etter behov: osteosyntese av zygomaticus, neserot, nasoethmoidalt, orbita og infraorbitalt, så eventuelt mandibula, videre maksille. Av de fem analyserte kasus er denne sekvens fulgt helt i tre tilfeller.

Konklusjoner. Traumepasienter som har behov for kraniofacial rekonstruksjon hører blant de tyngste traumepasientene mht. ressursbruk. Komplikasjonsrisikoen er stor. De skal mottas og utredes med et flerorganperspektiv. Traumesenteret må ha ansiktskirurgisk og nevrokirurgisk tjeneste. Metodebokens retningslinjer må følges.

Litteratur 1. Røise O, Gaarder C, Hansen KS et al. Organisering av behandlingen av alvorlig skadde pasienter. Hamar: Helse Sør-Øst, 2007.

2. Holmes S. Facial trauma - who should provide care? Br J Oral Maxillifac Surg 2009;47(3): 179-81.

3. Hanoa R, Moen O, Skjelbred P. Ansiktstraumatologi. Metodebok i skadebehandling.

Bergen: Fagbokforlaget, 2009.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 360

2009-09-28 13.23

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

239

TRAUMATISK AVULSJON AV ØYET Per Skjelbred , Øyvind Reksten, Anne Marie Ransve og Kristin Eidal Kjeve/ansiktskirurgisk avdeling og Øyeavdelingen UUS. Bakgrunn Traumatisk dislokasjon av bulbus inndeles i luksasjon, dislokasjon og avulsjon.

Avulsjon er en anterior protrusjon av bulbus med skade på eksterne øyemuskler og n.opticus.

Det er en sjelden tilstand med mindre enn 10 kasus publisert i litteraturen.

Kasuistikk En 55 år gammel mann med paroksysmal atrieflimmer synkoperte og falt mot en skarp kant som lagde et dypt kutt i neserot/orbita region. Bulbus ble umiddelbart dislokert anteriort og lateralt. Via lokalsykehus ble pasienten innlagt UUS. CT undersøkelse viste betydelig skjelettskade i området og avrivning av eksterne øyemuskler og n. opticus. Pasienten ble operert med reposisjon og platefiksering av kinnben og orbitaring. Orbitagulvet ble rekonstruert med Medpor ® . Avrevet m. rectus inferior og m. rectus medialis ble suturert.

Det ble videre gjort eviserasjon med innleggelse av silikonkule og konformer.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 361

2009-09-28 13.23

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

240

RETROBULBÆR BLØDNING – EN TILSTAND SOM I LØPET AV KORT TID KAN TRUE SYNET. Hågensli, N Kjeve og Ansiktskirurgisk avdeling, Oslo Universitetssykehus/Ullevål, 0407 OSLO Bakgrunn: Akutt retrobulbært hematom er en tilstand som kan føre til redusert synsstyrke/blindhet. Det er en sjelden tilstand. Den kan opptre etter et traume mot øyet, postoperativt etter kirurgi i orbita, ved injeksjoner periorbitalt og spontant. Risikoen øker ved medikamenter som reduserer koagulasjonsevnen eller trombocyttfunksjonen.

Rask kirurgisk intervensjon kan redde pasientens synsfunksjon. Synstapet kommer som en følge av økt trykk mot nervus opticus, arteria retinalis og/eller den venøse drenasje. Her beskrives et tilfelle hvor kirurgisk drenasje førte til at pasienten reddet synet.

Man går også gjennom noe av literaturen på området.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 362

2009-09-28 13.23

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

241

STORE DYR OG ANSIKTSSKADER Moen O Kjeve- ansiktskirurgisk avdeling Oslo Universitetssykehus Ullevål Kjeve- ansiktskirurgisk avdeling Ullevål mottar av og til operasjonstrengende ansiktsskader hvor store dyr er involvert som årsak til skaden. Fra 2004- 2008 ble det operert 32 ansiktsskjelettskader med osteosyntese, hvorav 9 trafikkskader (elg, hjort og rådyr) og 23 ikke trafikkrelaterte skader, dvs.etter direkte kontakt med dyret (hest og ku). Ansiktsskader som ikke trengte osteosyntese (bløtvevsskader og tannskader) er ikke tatt med i materialet.

De fleste ansiktsskadene var lokalisert til mellomansiktet uavhengig av type dyr og innslag av veitrafikk.

Mange av skadene var craniofaciale, til dels omfattende og alvorlige skader. Disse skyldtes i de fleste tilfeller bilkollisjon mot stort dyr.

Flest menn var involvert i trafikkskadene, mens nesten alle skader etter kontakt med hest forekom hos kvinner.

Skadetypene og den vanligste operative behandling vil bli presentert. I materialet var det ingen døde. Spesielt elgskadene var meget resurskrevende med behov for langvarig intensivbehandling, 16,4 (3- 32) dager og 22,4 (3- 44) dagers sykehusopphold.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 363

2009-09-28 13.23

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

242

KIRURGISK DEKOMPRESJON VED THYREOIDEARELATERTE ORBITOPATIER. Huse LP, Moen O, Tveit EB og Eidal K. Kjeve- ansiktskirurgisk avdeling og Okuloplastisk seksjon, Øyeavdelingen Oslo Universitetssykehus Ullevål Endokrin orbitopati er en autoimmun kronisk sykdom karakterisert ved økt mengde intraorbitalt fettvev og hypertrofi av ytre øyemuskler. Kirurgisk dekompresjon ved denne tilstanden vil si å øke orbitas volum, ved å fjerne ben og fett, for å gi orbitas innhold bedre plass. Vi har gjennomført en retrospektiv gjennomgang av 40 pasientjournaler etter kirurgisk dekompresjon for thyreoidearelatert orbitopati i perioden 2000- 2008.

83 % av pasientene var kvinner. Median alder i materialet var 47 år.

De vanligste preoperative symptomer var proptose, diplopi og øyelokksretraksjon. Detaljer om sykehistorier og preoperative funn og behandling vil bli presentert samt postoperative resultater. Komplikasjoner er oftest milde og forbigående. Pasienttilfredshet etter slik behandling er vanskelig å måle, men i dette materialet synes den å være høy.

Endokrin orbitopati er ofte en vanskelig medisinsk tilstand som krever multidisiplinær tilnærming. Behandlingsplanen må skreddersys for den enkelte pasient og krever godt samarbeide mellom involverte spesialiteter.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 364

2009-09-28 13.23

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

243

MIDFACIAL DEGLOVING ALTERNATIV TILGANG VED MAXILLOFACIALE TRAUMER H.Risheim Plastikk og kjevekirurgisk avdeling, Ullevål Universitetssykehus, Oslo Bakgrunn: Moderne prinsipper for behandling av maxillofaciale traumer er basert på åpen reposisjon av frakturer i tre dimensjoner. Visuell kontroll av symmetri og reposisjon er viktig ved omfattende naso-orbito-ethmoidale (NOE) og zygomatico-maxillære skader. De siste 2030 år er ”midfacial degloving” beskrevet i flere artikler som en alternartiv tilgang til cyster og tumores i maxilla, nesehule, sinus, nasopharynx og skallebasis. Vi har introdusert denne kirurgiske tilgang i trumebehandlingen ved vår avdeling, og metode og indikasjon presenteres.

Metode: Midfacial degloving prosedyre forutsetter at operatør behersker og kjenner til grunnleggende prinsipper for lukket rhinoplastikk incisjoner og nesens anatomi. Prosedyren innbefatter 4 incisjoner:1)Vestibulær introral, 2)bilateral intercartilaginøs, 3) bilateral hemitransfiksjonsincisjoner, 4)Bilaterale apertura piriformis incisjoner som kommuniserer til munnhulen vestibulært. Maxilla og os nasale fridissekeres subperiostalt, og huden kan mobiliseres opp mot nasofrontale overgang, og lateralt gir denne tilgangen fullstendig oversikt over zygoma. Kombinert med transkonjunktivale incisjoner kan orbitagulv rekonstrueres, og korreksjoner på mediale canthus er mulig.

Konklusjon:Midfacial degloving er en prosedyre med lite komplikasjoner som gir fullstendig tilgang til mellomansiktsregionen uten synlige arr.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 365

2009-09-28 13.23

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

244

RESULTATER ETTER ORTOGNATISK KIRURGI VED 3ÅRS KONTROLL AV 741 PASIENTER Lisen Espeland og Per Skjelbred Avdeling for kjeveortopedi UiO og Kjeve/ansiktskirurgisk avdeling Ullevål universitetssykehus Kombinert kirurgisk og kjeveortopedisk behandling for korreksjon av dentofaciale avvik utføres i Oslo i samarbeid mellom Kjeve/ansiktskirurgisk avdeling UUS og Kjeveortopedisk avdeling UiO. Samarbeidet ble etablert på 1960 tallet. Det er utviklet protokoller for systematisk evaluering av kort- og langtidsresultatene etter ortognatisk kirurgi i kombinasjon med kjeveortopedisk behandling. De senere årene er det publisert en rekke rapporter om stabiliteten av kjeve- og bittforholdene etter 3 år ved ulike kirurgiske metoder. I denne presentasjonen vil det spesielt bli lagt vekt på pasientenes holdninger til behandling, sideeffekter og resultat. Resultatene er basert på informasjon fra spørreskjema som 741 fortløpende opererte pasienter fylte ut i forbindelse med den kliniske og radiologiske undersøkelsen 3 år etter inngrepet.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 366

2009-09-28 13.23

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Abstrakt nr:

245

BEHANDLING AV HABITUELLE KJEVELEDDS-LUKSASJONER MED BOTULINUM TOXIN Ziegler CM, Klimowicz TR, Røraas H NTNU / Avd. for Kjeve- og Ansiktskirurgi, St.Olavs Universitetssykehus, 7006 Trondheim Gjentatte luksasjoner av caput mandibulae spesielt uten men også med spontan reposisjon, er en stor belastning for pasientene. Over tid blir luksasjonene i flere tilfeller hyppigere og vanskeligere å unngå. Selv med god pasient compliance er konservativ behandling ofte ikke tilstrekkelig. Operative inngrep er også beskrevet, men disse intervensjonene er invasive, betinger en åpen artrotomi med risiko for alvorlige komplikasjoner og kan likevel ikke garantere en terapisuksess.

En applikasjon av botulinum toxin som intramuskulær injeksjon i musculus pterygoideus lateralis kan derimot medføre en opsjon for en forutsigbar og langvarig periode uten ny luksasjon.

Vi kan referere til resultater ved mer enn 30 pasienter med residiverende kjeveleddsluksasjoner hvor denne applikasjon ble utført. 6 pasienter ble behandlet med botulinum toxin etter at både fysioterapi og skinneterapi ikke hadde ført til suksess. De andre 25 pasientene ble behandlet pga. forskjellige tilstander som hadde medført luksasjoner; blant annet noen med senil demens og mentale lidelser som viste ingen eller kun en svært begrenset mulighet for konservativ behandling.

Injeksjonene ble gitt inntil tre ganger med 3 måneders mellomrom for å oppnå en varig effekt.

Innen oppfølgingsperioden fra 6 måneder til 5 år hadde kun 4 pasienter recidiverende luksasjoner. Ingen komplikasjoner oppsto.

Basert på våre erfaringer vil vi derfor anbefale behandling med botulinum toxin ved terapiresistente habituelle kjeveledds-luksasjoner for å unngå et åpent omfattende inngrep.

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 367

2009-09-28 13.23

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 368

2009-09-28 13.23

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

FORFATTERREGISTER

1

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 369

2009-09-28 13.23

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

2

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 370

2009-09-28 13.23

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Navn

Abstrakt nr:

Abdelnoor M Aghajani E Akselsen M Aksnes G Almdahl SM Alsbjørn B Andersen JE Andersen KS Andreassen AK Anfindsen A Angelsen A Angvik LG Arctander K Arctander M Arnesen T Arsæther E Arum CJ Arumugam G Astudillo R Audulfsson G Aune E Awan ZA Axcrona K Bains R Bakka A Barratt-Due A Bartnes K Bechensteen AG Begic A Beisland C Beisland HO Berg A Berg RE Berge K Berge RK Berge V Bergh GG Bernhardsen BK Bertilsson H Biermann M Birkeland S Bjella L Bjerkeset O Bjertness C Bjørnbeth BA Bjørnland K Bjørnsborg EB

195, 196 101 78 52, 53, 89, 91 195, 196 14 222 176, 191 166 111 41, 45, 46, 47, 49, 59 93, 94 10 88 213 197 55, 57 171 174 130 40, 60 193, 194 36, 61, 62 12 104, 113 194 19, 169, 181, 226 227 1, 11 51 37, 38, 39 46 42 73 73 42, 48 158 31 45 211 163 186 204 9 63, 64, 76, 78, 83, 84 87, 88, 89, 90, 91 148

3

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 371

2009-09-28 13.23

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Navn

Abstrakt nr:

Bjørnstad JL Bojan M Bondi J Bostad L Botnen HG Bowitz Lothe IM Brauckhoff K Brauckhoff M Breivik K Brekke M Brennhovd B Bringeland EA Bru T Brudvik K Braathen B Buanes T Buhagen S Bukholm G Bukholm IRK Bundgaard D Buntzen A Burchardt G Busch C Busund R Bækkelund O Bø EB Bøen A Bøhler G Bøhler PJ Baak JPA Baatrup G Carlsen E Cederqvist B Chaudhry M Chen Y Christensen B Christensen G Christensen H Christensen T Christoffersen T Courivaud F Dagenborg VJ Dahl PE Dahl T Dahl AA Dahl-Eriksen Ø Danø K Davidsen ES

172, 187, 188, 225 121 104 51 85 63, 64 215 215, 216 205 168, 235 61, 62 98 31 76 173, 184 63, 64, 65, 66, 67, 78, 83, 86, 84, 76 30, 97 104 104, 209 147, 154, 155 14 118 26 180, 181, 197 95 148 173 71 208 200, 201 111 126 6, 27, 28 122, 129 40, 60, 108 73, 87 187, 188 100 169 68 82 119, 120 165, 181 159 36 165, 181 107 171, 176 4

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 372

2009-09-28 13.23

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Navn

Abstrakt nr:

Davidson B de Weerd L Debes A Dehli T Dittert L Dittert R Dorenberg E Dormagen JB Dralle H Dueland S Dørum LM Edna T-H Edwin B Egge J Eggum R Eidal K Eken T Eliassen F Ellensen VS Emaus N Emblem R Endresen PC Endreseth B Engstrøm M Enoksen E Eri LM Ertresvåg K Espeland H Espeland L Estop-Garanto M Fadnes B Fanneløp TO Farstad H Farstad M Fazlagic E Fiane AE Finsen AV Fjære HT Fjøsne HE Flatmark K Florholmen J Fløtten Ø Fodstad Ø Folkvord S Forsdahl SH Fosse E Fosså SD Fougner RL

103 5, 8, 16, 18, 19, 21, 24, 110, 134, 138 154, 155 226 205 128 80, 82 227, 229 215 80, 102, 114, 117 112 115 63, 64, 69, 70, 77, 79, 82 81 152, 153 239, 242 158, 236 189 176 221 52, 53, 87, 88, 89, 90, 91 18 131 210 149, 150 36, 42, 43 52 31 244 157 95 216 96 185 11, 17 164, 166, 178 188 212, 214 203, 206, 210 102, 103, 116, 117 5 216 103 102 156 77, 82 36, 44 93, 94 5

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 373

2009-09-28 13.23

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Navn

Abstrakt nr:

Fredheim JM Fredriksen K Frengen J Frøyen JK Furnes B Førland DT Gederaas O Geiran OR Geisler J Geisner T Gerner T Giercksky KE Gladhaug IP Gleditsch D Gleditsch G Glomsaker TB Gondal G Greiff G Gromyko D Grong K Groven S Grzyb K Grøholt KK Grönberg A Grøtta O. Gude E Gudlaugsson E Guldvog I Guleng B Guleng RJ Gullan D Gurgia L Gaarder C Gaarder PI Haga BT Hagemo JS Hagemo P Hagen TS Halgunset J Hals P Halvorsen PS Hammerbøen KR Hanoa R Hansen MH Hartmann-Johnsen OJ Hasic A Hasselgård T Hatlinghus S

99 226 203 2, 3, 4, 7 111, 118, 127 124 57 151, 166, 178 26 179 231 102, 103, 114, 116, 117 68, 69 74, 123 125 96 122, 129 186 213 189 224 68 102 132, 133 143 164, 166 200, 201 212, 214, 219 147 220 85, 95 24, 138 162, 224, 227, 228, 229, 230, 232, 233, 234, 236, 237 227 15 234, 236 164 52, 53 45, 109 41 193 49 238 134 205 188 160 142, 144 6

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 374

2009-09-28 13.23

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Navn

Abstrakt nr:

Haug ES Hauge T Haugen OA Haugland HK Hauss HJ Havnen J Heiberg I Heiberg T Heie A Heiene Tveteraas I Heier HE Helander R Helgeland L Helset K Hermansen SE Hestnes M Hisdal J Hjelle KM Hjelmeland B Hjelmesæth J Hjermstad M Hjorthaug JOB Hoel T Hoel Lende T Hoff JR Hoffmann P Hofsli E Hofstad B Hofsø D Hokland BM Hol PK Hole KH Holtan A Holten-Lund GM Hordnes K Hovde Ø Hugenschmidt H Hurmuzlu M Husby P Huse LP Husnes KV Häggblad E Hågensli N Haarberg G Haaverstad R Ignjatovic D Ikdahl T Illemann M

40, 50, 58, 60 63, 64, 67 46 211 128 172, 225 221 65, 66, 67 211 68 227, 233, 237 119, 120, 125 107 203, 210 165, 181 232, 237 148, 149, 150 32, 51 118 99, 100, 101 74 126, 135 163 204 42, 48 167, 168, 235 105 228 99 10, 29 82 102 233, 234, 236 20 174 74 86, 237 72 185 242 5 193, 194 240 136 171, 176, 177, 179, 189, 190 108, 121, 136 63, 64 107 7

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 375

2009-09-28 13.23

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Navn

Abstrakt nr:

Ilsås C Iqbal A Istad R Iversen K Jacobsen AB Jacobsen BK Jacobsen U Jakobsen GS Janssen EAM Jenssen T Jeppsson B Johannesen HO Johansen H Johansen M Johnsen T Johnsen L Johnson E Johnson I Jonassen AK Joramo B Jordhøy MS Jullumstrø E Jørgensen JJ Jørgensen L Kalaaji A Kapstad L Karevold A Karliczek A Karlsen J Karlsen KE Karlsen TI Karlsen V Kazaryan AM Kazmi SSH Kiil S Kirkeby-Garstad I Kirkebøen KA Kjæve J Kjøsen M Klimowicz TR Koldsland S Kolseth SM Kongsvik R Kornmo T Korvald C Kristensen V Kristian A Kristiansen K

204 181 183, 192 118 206 156 85, 95, 119 100, 101 200, 201 100 132, 133 124, 135 16 102 98 204 124, 126, 135 43 189 208 113 115 143, 148, 149, 150, 162, 233 199 9 32 170, 174, 175, 177, 182 111 203 61, 62 99 115 69, 70, 77, 82 157 158, 161 170, 177, 190 12 110, 138 50 245 218 175 189 30 130 209 103 198 8

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 376

2009-09-28 13.23

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Navn

Abstrakt nr:

Kristjansson SR Kristoffersen KF Kroepelien CF Krohg-Sørensen K Krohn-Hansen G Krüger A Kuhry E. Kumar S Kummen M Kvalheim VL Kvernebo K Kvernebo M Kvitting P Kvåle R Kørner H Kåresen R Labori KJ Labori KN Lange C Larsen SG Larsen E Larssen L Laukvik H Lekhal S Lende TH Lie B Lien B Lien Kvelstad I Lillehaug J Lillehaug JR Lindberg M Lindberg H Line PD Lingaas PS Lock-Andersen J Loose H Lorenz K Luders T Lundar L Lundeby EL Lundemoen S Lundgren S Lyberg T Lydersen S Lærum OD Löffeler S Løkke R Lønning P

113 61, 62 229 151 121 222 109 169 159 185 193, 194 194 185 35 74, 96, 106, 112 206, 202, 207 63, 64, 76, 78, 83 84 142, 144 114, 116, 117 57 74 95 5 200, 201 152, 153 33 208 26 213 186 163, 164 80 151 25 172, 225 215 209 52, 88 48 171 203, 206 150 186 107 34 229 26, 206 9

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 377

2009-09-28 13.23

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Navn

Abstrakt nr:

Løseth O Løvendahl Svendsen H Løvstakken L Løvåsdal Ø Låhne PE Majak Gundersen J Mala T Malme PA Mannsverk JT Mariathasan AB Marstein HS Mathisen Ø Matre K Medhus AW Meidell N Mesic H Midtgård TM Mjønes J Mjåland O Mjåland S Moberg IO Moen CA Moen O Mohn AC Mollnes TE Monge OR Mongstad A Munch JS Myklebust S Müller C Myrmel T Myrvold HE Mørk IT Mårvik R. Nagelhus JG Nedrebø BS Nergård S Nesbakken A Nesgaard JM Nesgaard S Nesland JM Nielsen BS Nofal R Nordahl C Nordby T Nordgaard H Nordhaug D Norheim Andersen S

139 25 190 95 58 217 77 58, 207 181 114 187 69, 77, 80 189 74 228 12 131 55 71, 128, 139 71 202 189 238, 241, 242 81 194 72 185 223 93, 94 55 169, 181 131 10, 29 109 40 106, 112 21, 110, 134 74, 113 108, 121, 136 121 102 107 54 9 64, 137 177, 190 170, 174, 175, 177, 182, 190 104 10

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 378

2009-09-28 13.23

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Navn

Abstrakt nr:

Norum LF Nygård JF Nygård S Nyheim TD Næsheim T Næss F Næss PA Nådland IH Olafsen K Olsen B Olsen OC Olstad OA Oltmanns G Omland HS Osbakk SA Oskarsson GV Ottestad L Panczel G Paulsen TH Pavlik Marangos I Peryadi F Pettersen M Pettersen T Pfeffer P Pillgram-Larsen J Pleym H Podhorny N Pomianowska E Quigstad E Rancinger P Randeberg L Ransve AM Ree AH Reed W Refsum S Rehman Y Rehn M Reiersen AT Rein KA Reindal EK Reksten Ø Riis R Ringdal MAL Risheim H Risnes I Robertsen A Romundstad P Rosales A

223 207 188 143 180 97 162, 224, 227, 228, 229, 230, 232, 233, 236, 237 145 9 44 85, 95, 119, 120, 123, 125 158 92 41 226 152, 153 207 6, 27, 28 217, 218 69, 70, 77, 82 129 108, 136 129 33 158, 168, 172, 225, 235 186 212, 214, 219 68, 69 228 122, 129 57 239 102 103, 116 53 90 222 155 151 208 239 91 183, 192 243 195, 196 238 55 160, 161, 162 11

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 379

2009-09-28 13.23

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Navn

Abstrakt nr:

Rosén L Rosseland AR Rushfeldt C Rustad H Rydning A Ryningen A Ryther AJ Rønning B Rønning GA Rønning R Røraas H Rösner A Røsok BI Sahba M. Saidian S Salminen PR Salte J Sandbu R Sandbæk G Sande E Sandnes D Sandvik O Schive B Schjøth-Iversen L Schlichting E Schmidt G Schultz A Sebakk K Seem E Segadal L Seim BE Servoll E Seternes A Singh K Sjursen W Sjaastad I Skarstein A Skattum J Skeie B Skjelbred P Skogseth H Skottheim IB Skrbic B Skreden K Skaansar K Slagsvold CE Slewa A Smedsrud C

143 69, 70, 77 92, 134 154, 155 93, 94, 131 213 208 113 116, 117 231 245 197 69, 70, 77, 79, 80, 130 154, 155 13 189 204 99, 100, 101 160, 162 19 68 75 180 140, 141 202, 207 25 34, 229 40, 60 163 171, 176, 179, 191 168, 235 37, 38, 39 144 156, 169 105 187, 188 107 227, 228 183, 192 238, 239, 244 45 100 187 74 208 143, 146 106 17 12

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 380

2009-09-28 13.23

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Navn

Abstrakt nr:

Smaaland R Sneistrup C Solberg A Solberg LB Solberg S Solheim B Solheim JM Sommerfelt-Pettersen J Spasojevic M Stangeland L Stavis P Staxrud LE Steen T Steien E Steigen T Steingrimsson A Steinsvik EA Stenehjem E Stenseth R Stensrud KJ Stordahl A Storli K Stormark K Stranden E Strandenes E Straumbotn E Størdal Lund R Suhail A Sund S Sundhagen JO Svendsen E Svennevig JL Svindland O Sæter T Sætnan EV Sætre T Søberg T Søiland H Søndenaa K Søreide JA Søreide K Sørensen G Sørensen O Sørlie DG Søyland A Saatvedt K Talseth T Tandberg-Eriksen M

72 1 46, 47, 49 160 156, 199 101 66 223 108, 121, 121 189 152, 153 143 126 185 180, 181 24 36 205 175, 177, 182, 186 88, 90 129 118 100 146, 148, 149, 150 15 197 99 109 108, 121 148, 149, 150 73 178, 195, 196, 199 214 37, 38, 39 10, 29 148, 149, 150 74 200, 201, 204 118 75, 96, 106, 112, 206 75, 96, 106, 112 164, 166 116, 117 181 177 163 34 112, 126 13

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 381

2009-09-28 13.23

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Navn

Abstrakt nr:

Tangen G Tastemir I Taule A Tesdal IK Tessem MB Tholfsen J Thorlacius H Thorsen T Tillung T Tindholdt TT Titze T Tonvang G Toska K Tranø G Triondsen E Tromsdal A Trondsen E Trovik T Tvedt BJ Tveit EB Tølløfsrud S Tønnessen T Tønseth KA Uher P Urnes O Urnes TO Valen K Van Diest PJ Varhaug JE Vatne M Vatten LJ Vetrhus M Videm V Vigerust T Viksmoen Y Villanger O Viset T Viste A Vitale N Vlatkovic L Voorhorst F Vorontsov D Wahba A Wahlqvist R Walter C Wasmuth HH Wentzel-Larsen T Wergedahl H

183, 192 46, 47 111 81 45 74 132, 133 173 82 13 227 208 145 105, 131 63, 64 177 78, 83, 84, 86, 137, 224, 228 181 22, 23 242 183, 192 167, 173, 184, 187, 188 13 218 154 40, 50, 58, 60 16 200, 201 211, 213, 216 15 105 172, 225 186 222 233, 236 77, 130 45, 46, 59 72, 73, 127 190 38, 39 200, 201 59 170, 174, 175, 177, 182, 186 44 19 98, 105, 131 72 73 14

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 382

2009-09-28 13.23

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Navn

Abstrakt nr:

Wesche J Wessel N Wessel-Holst C F Wester T Westvik J Weum S Wibe A Widmark A Wiig JN Wijn RD Wik T Willet M Winger L Winnerkvist A Wist E Wyller TB Waage A Waaler G Yangchen D Ytterstad B Zare R Zhao CM Ziegler CM Ødegaard J Øfsti V Øgreid P Østhus P Øverby SE Øvrebø K Øvrum E Øyen O Øystese R Aabakken L Aaberge IS Aamodt H Aamodt R Aardal NP Aarnes EK Aas AT Aas H Aas T Åsberg A Aasland J Aasland K Aasmundstad TA Aass T Åvitsland TL

145 42 6 193, 194 163 8, 18, 19 131 46, 47 116, 117 102 135, 230 207 207 175, 182 207 113 63, 64, 76, 78, 83, 84 37, 38, 39 67 221 30, 56 57 245 68 128 31 210 40, 50, 58, 60 72, 107 183, 192, 195, 196 33 183, 192 87, 91 227 167 104 216 189 1 207 211 100 142, 144 108 151 191 89

15

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 383

2009-09-28 13.23

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

16

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 384

2009-09-28 13.23

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

FOREDRAGSHOLDERE FRIE FOREDRAG

17

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 385

2009-09-28 13.23

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

18

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 386

2009-09-28 13.23

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Foredragsholder

Abstrakt nr

Angelsen A Angvik LG Arsæther E Arum C-J Aune E Awan ZA Bains R Bartnes K Begic A Beisland C Berge VB Bertilsson H Bjørnbeth BA Bjørnstad JL Brauckhoff M Braathen B Buanes T Buhagen S Bundgaard DB Buntzen A Busch C Busund R Bøhler G Cederqvist B Chaudhry M Christensen B Dagenborg VJ Dahl PE de Weerd L Dehli T Egge J Eggum R Ellensen VS Espeland H Espeland L Estop-Garanto M Farstad H Fiane AE Fjøsne HE Flatmark K Folkvord S Frøyen J.K. Furnes B Førland DT Geisner T Gleditsch D Groven S

46, 47, 49, 59 94 197 57 40 193 12 169, 181 11 51 42 45 76 187, 188 215, 216 173, 184 63 30, 97 147 14 26 180 71 27 122, 129 73, 87 119 165 18, 134 226 81 153 176 31 244 157 96 164, 166 203, 206 103 102 2, 4, 7, 3 111, 127 124 179 123 224

19

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 387

2009-09-28 13.23

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Foredragsholder

Abstrakt nr

Grönberg A Guldvog I Guleng RJ Gullan D Gurgia L Hagemo JS Hagen TS Hals P Hanoa R Hartmann-Johnsen OJ Haug ES Heiberg T Heie A Helander R Helset K Hisdal JH Hjelle KM Hoff JRH Holten-Lund GM Hugenschmidt H Hurmuzlu M Huse LP Husnes KV Hågensli N Ignjatovic D Jakobsen GS Johnsen L Johnson E Johnson I Jørgensen JJ Kalaaji A Karevold A Karlsen KE Karlsen V Kazaryan AM Kiil S Kjøsen M Kolseth SM Kristiansen K Kristoffersen KF Krohg-Sørensen K Kummen M Kvalheim VL Kvåle R Kåresen R Labori KJ Labori KN Lange C

132, 133 212, 214 220 85, 95 24, 138 234 53 41 238 205 60 65 211 120 210 148, 149 32 48 20 86, 237 72 242 5 240 108 100, 101 204 126 43 162, 233 9 170 62 115 77, 82 158, 161 50 175 198 61 151 159 185 35 207 83 84 142, 144 20

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 388

2009-09-28 13.23

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Foredragsholder

Abstrakt nr

Larsen SG Larssen L Lende T.H. Loose H Luders T Lundar L Lundemoen S Löffeler S Løkke R Løseth O Løvendahl Svendsen H Majak Gundersen J Mariathasan AB Moberg IO Moen O Myklebust S Müller C Mørk IT Nedrebø BS Nergård S Nofal R. Nordby T Nordby TN Nordgaard H Nordhaug D Norum LF Nyheim T D Næss PA Nådland IH Olsen B Olsen OC Oskarsson GV Panczel G Paulsen TH Pavlik Marangos I Pettersen M Pillgram-Larsen J Podhorny N Pomianowska E Rehn M Riis R Risheim H Risnes I Rushfeldt C Rustad H Rønning B Rønning R Røsok BI

117 74 200, 201 225 209 52, 88 171 34 229 139 25 217 114 202 241 93 55 10 112 21, 110 54 64 137 190 177 223 143 232 145 44 125 152 6, 28 218 69, 70 136 172 219 68 222 91 243 195, 196 92 155 113 231 79, 80 21

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 389

2009-09-28 13.23

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Foredragsholder

Abstrakt nr

Sahba M. Salminen P-R Sandvik O Schjøth-Iversen L Seim BE Servoll E Skarstein A Skattum J Skjelbred P Slagsvold C-E Smedsrud C Sneistrup C Solberg L B Solberg S Solheim JM Spasojevic M Steinsvik EA Stensrud KJ Storli K Størdal Lund R Suhail A. Svennevig J.L. Sætnan EV Sætre T Søreide K Sørensen O Saatvedt K Tindholdt TT Tonvang G Tranø G Tvedt BJ Urnes TO Valen K Varhaug JE Vatne M Viksmoen Y Villanger O Wahba A Walter C Wasmuth HH Wester T Weum S Wik T Waage A Waaler G Yangchen D Ytterstad B Zare R

154 189 75 140, 141 168, 235 38, 39 107 227, 228 239 146 17 1 160 156, 199 66 121 36 90 118 99 109 178 29 150 106 116 163 13 208 105 22, 23 58 16 213 15 236 130 174, 182, 186, 19 98, 131 194 8 135, 230 78 37 67 221 56 22

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 390

2009-09-28 13.23

19-23 oktober 2009

Vitenskapelige forhandlinger

Foredragsholder

Abstrakt nr

Ziegler CM Øfsti V Øvrum E Øyen O Aamodt H Aamodt R Aass T Åvitsland TL

245 128 183, 192 33 167 104 191 89

23

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 391

2009-09-28 13.23

Vetenskapliga_1-396_PM.indd 392

2009-09-28 13.23

AstraZeneca AS Hoffsveien 70 B Boks 200 Vinderen N-0319 OSLO Tlf 21 00 64 00 Faks 21 00 64 01 www.astrazeneca.no, www.halsbrann.com www.ibd.no