ÅRSMØTE 2023
32
Lørdagssymposium Dysplasi og tidlig kreft i øsofagus Reidar Fossmark, St.Olavs Hospital, Trondheim og Institutt for klinisk og molekylær medisin, NTNU Magnus Hølmo Fasting, Avdeling for gastro- og barnekirurgi, Oslo universitetssykehus
Øsofaguscancer er økende i Norge og kirurgisk behandling er forbundet med betydelig morbiditet og en viss mortalitet1. Pasienter med dysplasi og tidlig kreft som potensielt kan kureres endoskopisk må i størst mulig grad vurderes for dette. Hvor grensen mellom endoskopi og kirurgi bør går, må for mange pasienter diskuteres individuelt. Forekomsten av øsofaguscancer i Norge er jevnt økende og i 2021 var det 344 nye tilfeller i Norge. Kumulativ risiko for menn ved 80 år er 0.8% og størstedelen er histologisk adenocarcinom. Den viktigste risikofaktoren for øsofaguscancer er gastroøsofageal reflukssykdom (GERD), samt livsstilsfaktorer som ofte er knyttet til GERD. De fleste adenokarsinomer utvikles fra minimale eller store områder med Barrettsvev, og risiko øker med arealet av intestinal metaplasi.
Forfatterne under lørdagssymposiet.
NGF-nytt 1 • 2023
Utredning og behandlingsvalg
Både adenokarsinomer og plateepitelkarsinomer i øsofagus metastaserer tidlig til lymfeknuter, tumorstørrelse og submukosal (SM) vekstdybde tatt i betraktning. Fokale lesjoner egnet for endoskopisk reseksjon er derfor oftest mindre enn i kolon og rektum. Før endoskopisk reseksjon av lesjoner med en viss risiko for SM vekst gjøres det utredning med CT og eventuelt PET før behandlingsvalg diskuteres. EUS gir usikker informasjon om graden av SM vekst og anbefales ikke rutinemessig. Endoskopisk bedømming med NBI/BLI av lesjonen er klart viktigst, og egnede lesjoner fjernes endoskopisk komplett med en diagnostisk/ terapeutisk reseksjon. De fleste fokale lesjoner fjernes med strikk-assistert endoskopisk mukosal reseksjon (EMR), mens et mindretall lesjoner kan på grunn av protrusjon (Paris Is), størrelse > 20 mm, eller andre karakteristika som øker risiko for SM invasjon vurderes for endoskopisk submukosal disseksjon (ESD). Gitt riktig håndtering av preparatene vil de aller fleste EMRpreparater være godt egnet for vurdering av dybdevekst, som er det viktigste ved patologens vurdering av preparatet. I tillegg må det beskrives differensieringsgrad og eventuell innvekst i lymfekar. Kirurgi er sentralt i behandlingen av øsofaguscancer med kurativt siktemål. Det gjøres vanligvis mesoøsofageal reseksjon med lymfeknutedisseksjon både i abdomen og i thorax. Rekonstruksjon gjøres i all hovedsak med et tubulert ventrikkelrør som anastomoseres med øsofagus, enten i thorax (Iwor Lewis) eller på halsen (McKeown). På tross av nye mini-invasive teknikker med totalt mini-invasiv øsofagusreseksjon (med og uten robot) er det et inngrep med en betydelig peri- og postoperativ morbiditet. Behandlingen som tilbys den enkelte pasient påvirkes av risiko for lymfeknutemetastaser, pasientens alder og komorbiditet, og samlet risiko ved øsofagusreseksjon.
