I JU NGELEN hj ø rningen
I JU NGELEN hj ø rningen
Til norsk ved Elisabeth Beanca Halvorsen
Når NEIhjørningen har gjengen sin på besøk, da er det skikkelig baluba i Hjerteskogen. Forrige gang skjedde for eksempel dette: NEIhjørningen og prinsesse JOlivia begynte å krangle. Ikke om hvem som er flinkest til å synge, men om ... Tja, NEIhjørningen husket ærlig talt ikke hvorfor de kranglet. Men det kunne jo ha vært noe viktig, som at prinsesse JOlivia mente hun kunne spytte lenger enn NEIhjørningen. Derfor sa den høyt og tydelig:
b ropte prinsesse JOlivia.
NEIhjørningen samlet spytt og spyttet så langt den kunne.
«Hva skal det der bety?» spurte prinsesse JOlivia.
Da var det tydeligvis noe annet de kranglet om, kunne NEIhjørningen skråsikkert slå fast.
«Husker du hvorfor vi krangler?» hvisket den til VOFFor.
«Tror du jeg går rundt med en usynlig liste over idiotiske ting dere krangler om?» snøftet VOFFor. «Noen ganger tror jeg dere krangler bare fordi dere kjeder dere!»
Da kom heldigvis HVAskebjørnen. Den hadde vært på tivoliii og tatt med kjempekjærligheter på pinne til NEIhjørningen og prinsesse JOlivia.
En blå og en rosa. VOFFor fikk ingen, for han var på slankekur.
«Jeg vil ha den rosa kjærligheten!» ropte JOlivia. «Nei!» ropte NEIhjørningen. «Jeg vil ha den rosa!»
«Men du liker jo ikke rosa engang!»
«Men den rosa er større!»
Da dyttet prinsesse JOlivia NEIhjørningen. NEIhjørningen dyttet tilbake.
Og vips! lå de på bakken i full slåsskamp. HVAskebjørnen var bunn ulykkelig.
Den ville bare gjøre dem glad, og nå dette.
«Jeg er prinsesse!» ropte prinsesse JOlivia. «Det er min rett å få den største kjempekjærligheten!»
«Jeg skal hjelpe dere», sa VOFFor og tok et jafs av den rosa kjempekjærligheten. Etterpå så han nærmere på begge kjærlighetene. «Du store apekatt! Nå er faktisk den blå større.» Dermed tok han et jafs av den blå kjempekjærligheten. Enda en gang gransket han begge. «Nå tror jeg den rosa er større.»
Da tok han et jafs av den rosa kjempekjærligheten, som slett ikke var særlig stor lenger _ nei, det var den så sannelig ikke. Sånn fortsatte VOFFor til bare pinnen var igjen av begge kjærlighetene. Han rakte den ene til prinsesse JOlivia og den andre til NEIhjørningen. «Sånn», sa han, «nå har dere like mye.»
Der kan du se hvor lei han var av all kranglingen. Så lei at han spiste opp begge kjempekjærlighetene selv om han var på slankekur.
NEIhjørningen og prinsesse JOlivia så temmelig paffe ut. «Nå håper jeg dere er fornøyd», sa VOFFor.
NEIhjørningen var skikkelig sur.
sa den.
NEIhjørningen travet ut av Hjerteskogen. «Den som har slike venner, trenger ingen fiender», brummet den. Det hadde prinsesse JOlivia sagt en gang. Det var egentlig en ganske dum ting å si, for hvem trenger vel fiender? Man kunne like gjerne si: Den som har slike venner, trenger ingen gulrot i øret. En gulrot i øret er det heller ingen som trenger.
«Mennesker er rare folk med rare ordtak», sa NEIhjørningen. Da den kom til de smellvakre sypressene, var den fortsatt rasende og trampet over den søte firkløveren.
Det likte ikke dvergfuglene som svirret rundt på disse kanter.
«Øy, gi deg!» ropte bestefar dvergfugl. «Har du en skrue løs, eller?
Ikke la det dårlige humøret ditt gå ut over andres firkløver!»
NEIhjørningen fnøs.
«Hvorfor flyr dere i det hele tatt rundt her som noen tullinger?» spurte den.
«Vi leter etter noe», sa bestemor dvergfugl.
«Jaså, etter hva da, en femkløver?»
«Nei, noen har stjålet toppluene til ungene våre
Do, Re, Mi, Fa, So, La og Ti!» sa mamma dvergfugl.
Sju av dvergfuglene manglet faktisk topplue. De satt triste på en kvist.
«Vet du hvor min lu - e er?»
sang de i kor.
«Nei», sa NEIhjørningen. «Tror dere jeg går rundt med en usynlig liste der det står hvor luene til vilt fremmede dvergfugler er?»
Med nesa i sky travet den videre.
Etter en stund så NEIhjørningen seg rundt og skjønte at den aldri hadde vært så langt hjemmefra før. Den sto midt i den gjengrodde jungelen, og turte liksom ikke helt å gå videre. Isteden satte den seg under et høyt tre og kikket trassig på sin egen nesetipp.
Den merket ikke at en slange gled stille ned fra treet: «Jassså, sssitter du her og sssynes livet er slangtekkelig?» sa slangen rett inn i øret til NEIhjørningen, som skvatt til.
«Øy, gi deg!» ropte den. «Har du en skrue løs, eller? Du kan ikke snike deg inn på vilt fremmede på den måten der.»
sa slangen og gled helt ned på bakken.
Den sta enhjørningen er tilbake!
NEIhjørningen er lei av å krangle med prinsesse JOlivia.
De har holdt på så lenge at ingen av dem husker hva krangelen dreier seg om. NEIhjørningen får til slutt nok og bestemmer seg for å stikke av. Men klarer den seg egentlig uten gjengen sin?
NEIhjørningen i jungelen er en leken og morsom bildebok, full av sjarmerende og vakre illustrasjoner. Fortellingen er en frittstående oppfølger til Enhjørningen som sa NEI. Passer best for barn fra tre til syv år.
Bonus: Inneholder morsomt ssstigespill!
