Nattens magi

Page 1


Publica © 2022 Forlagshuset Vest AS Langgara 30 4306 SAND ES Publica er et imprint av Forlagshuset Vest AS. www.publicabok.no ISBN: 9788284161129 Omslag: Hana Costelloe Sats: Hana Costelloe

--

JJ, FSC

MIX Paperfrom rosponslble tourcos

FSC- C153366

Materialer i denne publikasjon er omfanct av åndsverklovens bestemmelser. Uren særskilt avtale med Publica er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning der er hjemlet i lov. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar.


:liatttn.s n1ag1

MARIA VON RUMMELHOFF

PUBLICA 2022



PROLOG Siste gang jeg så på klokken, var den ti over to. Den kalde, fuktige luften svøpte meg som et slør, og jeg ble slukt av grå tåke. Lyse punkter danset foran øynene, og jeg kunne stadig se dem klarere. Skikkelser danset rolig foran meg. Jeg strakk den ene hånden ut mot dem, og som før begynte skikkelsene å bevege seg hurtigere. To ganger kunne jeg så vidt ane noe stryke mot fingertuppene, nesten som en svak vind. Det vir­ ket ikke som en drøm. Jeg følte meg klarvåken. Et øyeblikk skimtet jeg en hånd foran meg, og jeg strakk meg så langt jeg kunne mot den. Et øyeblikk trodde jeg noe rørte ved fingrene mine, men følelsen var borte like fort. Hva var dette? Hva enn det var - følelsen var vidunderlig.

I 5


1. UROLIG SØVN orventningene mine hadde vært store helt fra før­ ste stund, og denne gangen hadde selv William vært overbevist om at vi skulle få en ny start. De vakre øynene hans hadde glitret igjen, slik de gjorde for fire år siden da vi traff hverandre og det ble oss. Han hadde alt be­ gynt å forberede det nye livet, og han hadde lagt ut i det vide og det breie om innredning av barnerommet og hvilken farge vi skulle male. Samme kveld fant jeg ham på alle fire mens han målte opp hvor stor plass vi trengte til en sprinkelseng. Så hva ville han si nå? Jeg stirret på fingrene mine og på gjenstanden de holdt. Kalde og klamme klemte de hardt rundt den hvite pinnen. «Ikke gravid. » Jeg greide ikke å forstå det. Det hadde gått syv uker siden sist mens, og vi hadde fulgt nøye med på eggløs­ ningskalenderen. Sexlivet var kjølig. Det hadde ikke vært til glede for noen av oss siden bryllupet i fjor sommer. Sex var blitt redusert til en jobb, noe som måtte til for å bli gravid. Lyden av de harde regndråpene som slo mot vinduet, nådde meg ikke. Den dystre Duluth-høsten var merkbar på humø­ ret mitt. Magen min vrengte seg ved tanken på hva jeg måtte 6

I


formidle til verdens beste mann, da jeg oppfattet at bilen kjørte inn på gårdsplassen. Kalde grøss for gjennom kroppen, og jeg trakk instinktivt føttene oppunder meg. Lenestolen kjentes ukomfortabel og hard. Flammene i peisen foran meg ga ingen varme. Døren gikk opp, og han kom inn med det vakre, skjeve smi­ let jeg la merke til da jeg traff ham første gang. Jentegjengen var på byen en kveld for å slå ut håret. Will og jeg ble introdu­ sert for hverandre av en felles venn, og i samme øyeblikk var det gjort. Kvelden endte med at vi satt i bilen hans og snakket til klokken var fem neste morgen. Praten hadde gått så natur­ lig om alt som måtte falle oss inn, og stadig lyste smilet opp hele fjeset hans. Jeg var solgt. «Hei, snuppa», sa han. «Hei, gutten min», hvisket jeg tilbake. Jeg klemte så hardt om graviditetstesten at knoklene hvitnet. «Skulle ønske dette været ville gi seg», sa han og ristet vannet ut av det askeblonde håret sitt. Den litt for lange luggen hang skrått ned til venstre øyekrok og skjulte så vidt det ene øyet. Ordene formet seg i munnen min, men ingenting kom ut. Will snudde seg og studerte meg et øyeblikk, og jeg kunne formelig høre at hjertet hans hoppet over et slag. Lyden slo mot trommehinnene mine. Grepet om testen ble enda har­ dere, samtidig som jeg kjente øynene svi. «Ikke gravid.» Stemmen min sprakk og underleppen startet å skjelve ukontrollert. «Men ...» Han ble helt stille. Jeg maktet ikke å se ham i ansiktet. Det gjorde fryktelig vondt i hele meg, brystet ville falle sammen, og jeg hikstet. «Jenta mi», sa han og satte seg på armlenet og lot den ene I 7


hånden gli over hodet mitt. «Jeg trodde virkelig at vi hadde greid det nå. Det er ikke normalt å gå så lang tid mellom to perioder.» Han var litt engstelig i stemmen. «Jeg har vært så overbevist selv. Kanskje har jeg innbilt meg det så sterkt at kroppen har fått for seg at det var tilfelle og ikke satt i gang syklusen. » For en gangs skyld hadde jeg trodd at vi endelig skulle slippe å høre de teite kommentarene folk kom med. «Dere har god tid» , «Ikke tenk på det, så kommer det til slutt», «Dere er jo fortsatt så unge». Alle de naive bemerkningene folk trodde skulle være til hjelp med barnløsheten. Jeg var riktignok ikke eldre enn tjuefire, Will tjuefem, men vi hadde lenge ønsket oss et barn. Will og jeg ble sittende lenge og holde rundt hverandre uten å ha mer å si. Gynekologen hadde fortalt oss om mulighetene, og søknaden var allerede godkjent. V i hadde utsatt det i det lengste og håpet at det skulle løse seg naturlig, men var begge klar over hva som nå ventet oss. Assistert befruktning, IVF, prøverørs­ behandling. Kjært barn har mange navn. Jeg satt med en følelse av at jeg hadde cape en kamp jeg aldri hadde hatt muligheten til å vinne, men allikevel var det tøft å gi etter. Jeg var oppdratt til å gjøre mitt beste før jeg ba om hjelp. Dessuten var det en kostbar behandling! Men - hvis det betydde at jeg endelig kunne bli gravid, var vi innstilt på å betale hva det kostet. Ventetiden var heller ikke oppløftende. Det var så mange som ventet på prøverørsbehandling at det var flere måneders kø før første konsultasjon. Før vi kom dit, 8 /


måtte jeg dessuten gjennom en operasjon for å undersøke hva som kunne være problemet. Det var ukomfortabelt stille i sofakroken hele kvelden. Ingen av oss ville snakke noe mer om graviditetstesten, men jeg gikk ut fra at heller ikke Will greide å tenke på noe annet, siden han var like taus som meg. Vi bare lot TV-en fylle rom­ met mellom oss med intetsigende programmer. Will var nær ved å sovne på sofaen da jeg reiste meg. «Will, jeg tar kvelden. » «Hm? Ja, jeg kommer nå, jeg også. » Han strakk armene over hodet og gjespet. Alt var tungt og langsomt, og da jeg omsider kom meg i seng, sov han allerede. I senga summet tankene fortsatt. Brystet verket. En tåre trillet nedover halsen. Jeg følte Will tok alt så mye enklere enn meg, kanskje fordi han visste at det ikke var noe feil med ham. Altså måtte feilen ligge hos meg. Det tok lang tid før jeg roet meg og lukket øynene. Jeg fløt av sted mot det kalde, behagelige mørket. En svart tåkesky hadde oppslukt meg. Armene svevde i en vektløs til­ stand. Tåken bølget, jeg var naken i fuktig bris. Det føltes uvirkelig, og samtidig svært virkelig. Jeg kjente de små hårene på kroppen bevege seg. Langt borte snorket Will. Til slutt ble det stille, mens den kalde tåken fortsatt føltes mot kroppen. Med ett skimtet jeg noe langt foran meg. Det kunne være synet mitt som spilte meg et puss. Jeg fornemmet at jeg ikke var alene, at det var andre skikkelser her inne. Den kalde, fuktige tåken blåste sakte bort, og søvnen tok over. I 9


Jeg våknet med følelsen av at noen hadde slått meg i magen hele natta. Den var hoven og øm. Ingen tvil om hva dette var, og på badet fikk jeg bekreftelsen. Testen hadde rett. Jeg kjente tårene presse på, men jeg ville ikke gråte foran Will, det kom til å ødelegge dagen for ham. Så jeg beit tennene hardt sammen og holdt maska. Ved frokostbordet var det stille mens vi lot som om alt var i orden. «Nei, nå må jeg dra på jobb. Det er en del klienter tidlig i dag.» Han reiste seg fra bordet, kom bort for å gi meg et kyss på kinnet. Leppene hans var myke og kjærlige, men det var ikke mye trøst i dem denne gangen. Will jobbet som nestleder i et eiendomsfirma, noe han triv­ des godt med. Han var dyktig og ansvarsfull og jobbet ofte sene kvelder. «Jeg ringer deg etter at jeg har snakket med sykehuset i dag», sa jeg før han gikk ut døren. Legene hadde ikke funnet feil på verken ultralyder eller prø­ ver, så det eneste som gjensto, var å undersøke om endome­ triose kunne være årsaken til problemene. Endometriose, en snikende sykdom som kunne lage arr og betennelser i buken, og som ikke var lett å se verken på blodprøver eller røntgen­ bilder fra utsiden. Legen måtte derfor inn gjennom et lite hull for å se selv med et lite kamera. Om de fant endometriosevev, ville de prøve å brenne det bort slik at livmoren kunne fun­ gere normalt. I hvert fall for en periode, og forhåpentlig lenge nok til at et barn kunne bli unnfanget.

10 I


Det lille grågrønne huset vårt lå i utkanten av Duluth vest. Vi kjøpte det etter det første året sammen, og det var akkurat passe til en familie på fire. Hagen var ikke stor eller flott, men den var hyggelig og intim, med boltreplass nok for barn. Jeg var hjemme og sto foran speilet. Det bleke ansiktet mitt hadde skygger under øynene, mens huden så nesten transpa­ rent ut. Håret rakk til øreflippene, det var fuktig og ustelt. Egentlig skulle fargen være rødsvart, men etterveksten var godt synlig, og fargen hadde blitt blass. Ingenting var som det hadde vært før. Det var lenge siden jeg var fornøyd med speilbildet. Håret var kjedelig, huden blek, øynene blasse og kiloene hadde økt med i hvert fall ti. Jeg skammet meg over at jeg ikke engang prøvde å gjøre meg fin for Will, men lysten var borte. Det var deilig med en liten stund alene før jeg skulle ringe sykehuset. Jeg lagde meg en kopp te og satte jeg meg i lenesto­ len foran peisen. Den ulmet fortsatt, og glørne ga behagelig varme. Jeg fant frem mobilen og slo opp nummeret til syke­ huset. Med skjelvende fingre tastet jeg meg gjennom menyen i telefonsvareren til det endelig begynte å ringe, mens hjerte­ slagene hamret i ørene. Ikke lenge etterpå var datoen satt og samtalen over. Den tomme følelsen inni meg var som om noen hadde dratt ut alle innvollene mine. Smertene i magen kom helt plutselig, i samme øyeblikk som nervene. Timen jeg hadde fått, var første november, om bare en uke. Kroppen min ble klam, samtidig som knærne skalv under meg. Min første ope­ rasjon. Hvordan ville det gå? Ville de virkelig finne feilen og rette den? / 11


Natten før operasjonsdagen var det igjen vanskelig å sove. «Gruer du deg, snuppa? » Will la seg tett inntil meg. «Ja. Jeg føler meg uvel, nesten kvalm» , sa jeg, så la jeg meg på armen hans med hodet mot den glatte overkroppen. Det føltes betryggende å høre hjertet slå fast og bestemt. Ingenting kunne røre meg i armene hans. Her var jeg trygg. «Det kommer til å gå så bra. De har sagt at det er et enkelt inngrep. » «Men det kan jo alltid oppstå komplikasjoner. De sa jo det også. » Kroppen min skalv da jeg sa det høyt. Will klemte meg tettere inntil seg. «Det er jo sånne ting de er pålagt å si. Men ikke vær pessimist nå. Det skal bli så bra» , sa han mens han strøk hånden over håret mitt og nedover den nakne ryggen. Jeg fikk gåsehud av de myke berøringene. Vi ble liggende slik en stund før jeg løftet meg opp på albuen og ga leppene hans et ømt kyss. Jeg snudde meg til den andre siden og trakk dyna godt opp under haken. Will sovnet raskt, men jeg var for overveldet av følelser. Jeg ble igjen liggende og se på hvordan lysene danset seg bøl­ gende over taket. Øynene sved mens jeg gjorde alt jeg kunne for å holde gråten tilbake. Nytteløst. Will sovnet fort, heldig­ vis. Det ville ha vært mye vanskeligere hvis han var våken. Han likte ikke å prate om det vonde. Han hadde forandret seg. Smilet som sjarmerte meg i senk, de mørkeblå øynene som kunne se tvers igjennom meg, og den trillende latteren. Det var umulig å ikke bli glad når han var i nærheten. Han smilte fortsatt, men mer anstrengt, og smilet smittet ikke slik det hadde gjort tidligere. Blikket var ikke lenger glitrende og dyp t, men matt og grunt. 12 I


Tankene vekket til live minnene om hvordan det var før, da han kysset kinnet mitt så jeg fikk sommerfugler i magen og ilinger gjennom hele kroppen. Han kunne omfavne meg og legge hendene på korsryggen mens fingrene sakte skjøv gense­ ren min litt opp til de så vidt berørte huden mellom plaggene. Han hadde pleid å kjæle med leppene mot halsen min uten å kysse, men bare så pusten hans kilte mot nakken og skuldrene mine. Minnet om pusten hans i halsgropen ga meg ilinger, selv nå. Kunne det noen gang bli bra igjen? Jeg var sliten og kjente tyngden av øyelokkene. Siste gang jeg så på klokken, var den ti over to. Den kalde, fuktige luften svøpte meg som et slør, og jeg svevde der jeg ble slukt av grå tåke. Lyse punkter danset foran øynene, og jeg kunne stadig se dem klarere. Skikkelser danset rolig foran meg. Jeg strakk den ene hånden ut mot dem, og som før begynte skikkelsene å bevege seg hurtigere. To ganger kunne jeg så vidt ane noe stryke mot fingertuppene, nesten som en svak vind. Det vir­ ket ikke som en drøm. Jeg følte meg klarvåken. Et øyeblikk skimtet jeg en hånd foran meg, og jeg strakk meg så langt jeg kunne mot den. Et øyeblikk trodde jeg noe rørte ved fingrene mine, men følelsen var borte like fort. Hva var dette? Hva enn det var - følelsen var vidunderlig.

/ 13


2. HÅNDEN I MØRKET

«

et var ikke meningen å skremme deg, snuppa. Tenkte det var bedre å vekke deg enn å la den grufulle klokka starte dagen din.» Will dro meg inntil den varme kroppen sin. «Jeg drømte. Det går bra», mumlet jeg, fortsatt ør. Jeg hadde vært så nær hånden i drømmen. Hadde Will ven­ tet noen sekunder, så hadde jeg fått tak i den. «Er du klar for i dag?» hvisket Will. Det sto helt stille for meg et øyeblikk, men så husket jeg plutselig altfor godt. Operasjonen. «Nei, men jeg har ikke noe valg», sukket jeg. Det tok ikke lang tid før jeg følte meg uvel igjen. Den tomme magesekken vred seg. På sykehuset fulgte jeg bare med i strømmen av rutiner. Først til laboratoriet for å ta blodprøver, så videre til dagkirurgisk avdeling. Vandringen gjennom de endeløse, hvitmalte korri­ dorene minnet mer om filmer jeg hadde sett, enn om noe jeg virkelig var med på.

14 I


Will sto utenfor laboratoriet og ventet på meg da jeg kom ut. Han la armen om skuldrene mine. «Ok?» spurte han og kysset kinnet mitt. Han så meg rett i øynene og ventet visst på et faktisk svar. «Ja», svarte jeg. «Nesten.» «Kom. Klokka er allerede fem på ni. Du skal inn om fem minutter.» Will geleidet meg nedover korridoren mot den ki­ rurgiske avdelingen. «Æsj, nå gruer jeg meg virkelig.» Stemmen min skalv. «Stakkar snuppa mi. Kom, vi setter oss her og venter.» Det varte ikke lenge før døren gikk opp og en liten mann med indisk utseende kom ut. «Amelia Godseth?» Han kastet et raskt blikk over stolra­ dene med ventende pasienter. Jeg stivnet. Halsen snurpet seg sammen. Så kremtet jeg for å renske strupen, men stemmen sviktet. «Ja, her», klemte jeg frem, mens beina lette etter gulvet un­ der meg. Will fulgte meg til døren, hvor han holdt meg igjen og la armene i et godt favntak rundt meg. «Lykke til, snuppa», hørte jeg idet døren smalt igjen mel­ lom oss. Mannen rakte meg en stripet sykehusskjorte og pekte på ei dør. «Der kan du skifte. Jeg venter her, så går vi sammen inn til senga», instruerte han. Jeg gjorde som han sa. Den tynne skjorten dekket ikke mye av kroppen og var tynn og kald i det kjølige rommet, men det var nok flere grunner til at jeg skalv. Mannen ventet på meg da jeg kom ut, og vinket meg etter / 15


seg inn gjennom en stor metalldør. I det neste rommet sto det sykehussenger langs hele den ene veggen. «Du kan legge deg i denne senga, så kan du ha klærne dine i denne», sa han og satte frem en plastboks på den nærmeste madrassen. Jeg dro dynen til side. Senga var like kald som rommet den sto i. Mannen, som jeg forsto var sykepleier, forsvant ut gjennom en stor glassdør. Jeg ble sittende og se meg rundt samtidig som jeg pakket dynen godt om meg. Da han omsider kom tilbake, tok han med seg en stol, plas­ serte den ved sengen og satte seg på den. «Jeg er Ahmed, avdelingssykepleier. Det er fint om du kan svare på noen spørsmål.» Det slo meg hvor merkelig han var. Håret hans var bare noen millimeter langt, bortsett fra ett eneste hår han hadde midt i pannen. Det var flere centimeter lengre enn de andre, og han snurret det rundt pekefingeren mens han ga meg in­ formasjon og stilte spørsmål: «Har du spist eller drukket noe i dag?» og «Har du barbert?» Spørsmålet kom så bardus på meg at jeg først ikke forsto hva han siktet til. Da jeg fattet hva han mente, kjente jeg at jeg rødmet. «Ja, det har jeg.» Jeg svarte og hørte selv at det glapp ut av meg noe som mest lignet et knegg. «Du får noen beroligende medisiner, så kommer anestesile­ gen og prater med deg om ikke lenge.» Han gikk for å hente et glass vann og ga meg noen tabletter. Jeg duppet antagelig av et øyeblikk, for da anestesilegen kom, skvatt jeg til. «Amelia? Hei, mitt navn er dr. Reesfield. Min jobb er å ta meg av narkosen din under operasjonen.» Mannen som plutselig sto ved siden av sengen min, var 16 I


tynn, høy og hadde kraftig, blond bare av den typen man ofte så bilder av fra 1800-callec. Den typen som snurret seg litt opp i endene. Håret han hadde igjen på hodet, utgjorde en lysblond krans med en anelse rødskjær, så han mest min­ net om en sirkusklovn. Han forklarte omstendelig hva som skulle skje når jeg var i narkose, men det eneste jeg fokuserte på, var barten som spratt opp og ned under nesen mens han forklarte. Da «Dr. Bare» endelig var ferdig med forklaringen, trillet de meg inn på operasjonssalen. Det store, sterile rommet var møblere med stålflater som holde alle slags maskiner. Midt i rommet var operasjonsbordet, som lignet mest på en stor slakterbenk. «Da kan du legge deg over her», sa en av pleierne da de hadde trillet sengen min inntil benken. Skjelvende akte jeg kroppen over. Hjertet pumpet så hardt at det virket som om ribbeina skulle gi etter. Panikken tok tak i meg, og jeg hyperventilerte. «Hei, Amelia. Mitt navn er Anne, og jeg er sykepleierstu­ dent.» En nydelig, ung dame holdt hånden min fast. «Hei.» Stemmen var tørr og hes. «Nå skal jeg bare gi deg et lite stikk i armen, så sover du snart.» Jeg fulgte henne med et hysterisk blikk og spente hver enes­ te muskel i hele kroppen. En svie bredte seg i armen, deretter var det som jeg svevde bort fra bordet. Rundt meg la den tykke tåken seg igjen, like mørk som før. Jeg kunne føle den fuktige brisen mot huden mens jeg svevde. Den vektløse tilstanden var deilig sløv. Tåken ble sakte lettere, / 17


og de lyse punktene jeg hadde sett i drømmene, var der nå også. Jeg strakk meg mot dem som sist, men istedenfor å for­ svinne, åpnet de seg mer, og etter hvert lekte de foran meg. Jeg fikk en følelse av at noe strøk mot fingertuppene mine. De lyse punktene ble mer som silhuetter ute av fokus. I neste sekund kjente jeg tydelig en hånd helt nær fingrene mine. Langt borte fra kunne jeg høre en kvinnestemme. Jeg trakk pusten så dypt at det gjorde vondt, så strakk jeg meg alt jeg kunne i et siste forsøk på å berøre dem med fingertuppene. Plutselig sa noen navnet mitt, og jeg kjente noen ta grep om armen og dra meg mot seg, samtidig som alt ble kaldt. Igjen ble navnet mitt sagt. Huden føltes som om jeg ble dratt opp av varmt vann. Jeg var tørr, men allikevel kald på en fuktig måte.

Før jeg visste ordet av det, falt jeg med full tyngde og landet langflat på magen mot en stor, plan flate. Fallet slo luften ut av meg. Det tok en liten stund før jeg kom til meg selv og forsto at jeg lå på gulvet i et stort rom. Blikket mitt stivnet da jeg så føtter rett ved min side og innså at noen sto over meg. Jeg bråsnudde over på ryggen. To litt uklare skikkelser så ned på meg. Rommet var fylt av en kraftig, hamrende lyd. Da øy­ nene mine hadde vennet seg til omgivelsene, så jeg en voksen kvinne i lang, blass kjole, med en stram flette i nakken. Håret var brunt med noen grå partier, og ansiktet var mildt. Etter en stund med trykket stillhet begynte hamringen på igjen, så ekkoet fra lyden sang rundt meg. 18 I


«Amelia. Mitt navn er Mirini. Før du spør, vi må bort herfra!» sa kvinnen med alvorlig, men dempet stemme. Ved siden av henne sto en mann kledd i brun kjortel med et hvitt tau rundt midjen. Først da jeg flyttet blikket for å se ham bedre, forsto jeg at jeg lå på et kirkegulv. Det var store, gotiske steinsøyler som hevet seg over meg, de møttes i krappe buer i taket. Takstolene av stein var utsmykket med groteske monstre som så på oss fra oven, med vingene utslått og klør som skar seg ned i soklene. De satt tause og brølte i sin egen skygge. Mirini tok tak i armen min og trakk meg opp. Jeg så rett inn i et digert speil, med den underligste overflaten jeg noen gang hadde sett. Det var som om jeg så ned i mørkt, urolig vann, som gjorde speilbildet nesten ugjenkjennelig. Det så nesten ut til å vise både det dyp e indre og refleksjonen av rommet på samme tid. Først da jeg hadde holdt blikket mot speilet en god stund, skjønte jeg hva jeg skimtet i overflaten. Rett foran speilet sto en naken kvinnekropp. Bildet beveget seg i harmoni med mine bevegelser, men kvinnen i speilet hadde slankere fasong og hår til midjen. Hun virket kjent, og samtidig fremmed, og det tok enda noe tid før jeg innså at kvinnen i speilet faktisk var meg. Jeg var ugjenkjennelig selv for mitt eget blikk, men samtidig som jeg så stadig flere likheter, innså jeg at jeg sto der ganske naken. Før jeg rakk å skjule meg med hendene, hadde Mirini slengt rundt meg en stor kjortel med ermer og knyting i livet. Hamringen rundt oss var fortsatt sterk, men da jeg lyttet nær­ mere, oppfattet jeg også noen utydelige rop over hvert dunk. «Ta bakveien!» hvisket mannen, som jeg antok var en prest. / 19


«Hvem er det? Hvor er jeg? Hvem er dere? Hva er det som skjer?» Jeg hveste mot dem. «Ikke nå, Amelia. Jeg lover å svare på alt etterpå. Men hvis du ikke har lyst til å dø innen to minutter, må vi forte oss. Nå!» Nå var hun hissig. Jeg stivnet med beina fastlimt til gul­ vet mens jeg gikk gjennom hele scenen i hodet. Det kunne på ingen måte være virkelig, men på den annen side føltes det minst like ekte som en vanlig dag hjemme. Dette måtte være den merkeligste drømmen jeg noen gang hadde hatt. For et mareritt! Mirini la armen bak på ryggen min og førte meg bestemt mot alteret som sto i skyggen av speilet. På den ene siden av alteret var det en liten, massiv tredør som ledet videre til en trang, mørk korridor prydet med malerier av gamle og det jeg antok var avdøde prester. Den lille døren knirket da den lukket seg bak oss. Presten ble igjen på andre siden. I enden av korridoren var det nok en dør, og hun skjøv den opp foran meg. Døren ledet ut til en mørk, steinlagt gate. Jeg greide ikke å se stort annet enn lyset fra den stjerneklare himmelen over oss. «Hysj!» hvisket Mirini og holdt en finger foran munnen, mens hun kikket rundt dørkarmen. Hun sto rolig en liten stund og så mot det jeg antok måtte være fremsiden av kirken. Nysgjerrig som jeg var, lente jeg meg forsiktig rundt henne og så at døråpningen vi sto i, ledet ut av kirkens ene langside. Langt nede ved enden av kirken, der jeg gikk ut fra at ho­ veddøren var, kunne jeg skimte små steinhus i episk stil, som sto tett inntil hverandre like overfor kirken. Mellom husrek­ ken og kirken var det en stor, steinlagt plass, eller kanskje et torg, og stedet virket befolket. Så vidt jeg kunne se, var det lys 20 I


som blafret over husveggene, som om det var flammer som brant foran dem. I det fjerne hørtes sinte rop. Plutselig skjønte jeg hvor ham­ ringen i kirken hadde kommet fra. Noen sto ved døren og nærmest slo seg vei inn. «Hvem ...?» «Hysj!» avbrøt Mirini. Hun tok et skritt ut av åpningen, så lente hun ryggen helt inntil veggen for å gjøre seg nærmest usynlig. «Kom», befalte hun og vinket meg etter seg mot baksiden av kirken. Jeg adlød og imiterte de lette skrittene hennes. Vi stanset på hjørnet og så oss tilbake mot der stemmene kom fra. Det var ikke lenger så lyst der nede, og stemmene var blitt stumme. «Ikke avslør oss nå, Benedikt!» mumlet hun for seg selv, så ble hun helt stille i noen sekunder før hun hveste. «Nei, for svarte. Kan han ikke snart lære seg å holde tankene sine for seg selv!» Med ett gikk det så fort at jeg nesten ikke rakk å puste før hun tok tak om armen min og trakk meg med bak kirken. Jeg følte meg utilpass. Tankene mine stoppet opp i hodet mitt, de var helt døde. Hva skulle jeg tro om alt dette? Det var verken redsel eller sinne å spore i meg, det var ikke virkelig. Dette kunne ikke være noe annet enn en uforklarlig drøm eller ret­ tere sagt et mareritt. Vi sto på en eldgammel kirkegård, noe som gjorde så jeg fniste sarkastisk for meg selv. Det kunne selvsagt ikke være et mareritt uten en skummel kirkegård på nattestid. Hva var det neste? Hvite laken og zombier som grep etter føttene våre? Jeg hørte allerede klisjereplikken i hodet: «I want to suck your / 21


blood. » Slik som grev Dracula ville ha sagt det med gebrok­ ken, transilvansk dialekt. Dette begynte å få et snev av humor. Etter tilstanden å dømme, hadde ikke kirkegården blitt brukt på minst hundre år. Alle busker og trær vokste vilt og hadde nærmest slukt store deler av gravsteinene. Noen var så godt gjemt at det kun var små forhøyninger etter dem i det gule gresset. Konturene var likevel godt synlige i det sterke måneskinnet. Ett av trærne så ut som en diger hånd som var i ferd med å dra en gravstøtte opp av grunnen. En perfekt scene for en skrekkfilm. «Her borte» , sa Mirini. Hun løp bak et av de store trærne som hang med greinene, og kom frem igjen med en stor hest. Jeg stoppet helt opp og så forundret på både henne og hesten. «Herregud, hvor er jeg egentlig?» tenkte jeg for meg selv. Skulle vi ri? «Kom her, så hjelper jeg deg opp. Sett foten din på kneet mitt» , sa hun og holdt frem hånden. «Er du gal? Jeg kan ikke ri. » «Kom igjen! En gang må være den første. » Hun tok den myndige tonen, og jeg skjønte at det ikke var tid for disku­ sjoner. Jeg trakk pusten dypt og gjorde som jeg ble bedt om. Først da jeg løftet beinet for å ta sats fra kneet hennes, la jeg merke til at jeg var barbeint og ganske kald på føttene. I det fjerne hørte vi rumlende lyder som raskt kom nærmere. «Satan! » Stemmen hennes var høyere og mer hissig enn før. Hun dyttet meg opp og satte sin egen fot i stigbøylen. Så snart hun hadde hoppet opp bak meg, grep hun tøylene raskt og satte hælene i sidene på hesten. Et raskt rykk, og hesten galopperte i full fart mellom gravstøttene og ut gjennom den åpne smijernsporten. 22 I


Den lille, gotiske kirken var midtpunktet i byen. Steingatene kranset omkring den samtidig som de slynget seg videre mel­ lom steinhusene. Bak oss hørte jeg den rumlende lyden fra mange hover, og ampre rop fra ryttere. Alvoret var i ferd med å gå opp for meg. Det var faktisk noen som fulgte etter oss, noen som kom litt nærmere for hvert sekund. Et kaldt gufs ilte gjennom kroppen min. Hesten økte tempoet dramatisk, som om den ble pisket med ild. Vi kom inn i et smug mellom et par av husene. Der var det så trangt at jeg hadde kunnet ta i veggene på hver side samti­ dig. Smuget var så mørkt at det var nesten umulig å se hånden foran seg. Et og annet lys fra noen vinduer var alt som hjalp oss å se. Lyden fra rytterne som fulgte etter oss, kom stadig nærmere, men de var ennå ikke å se bak oss. Foran oss kunne jeg så vidt skimte en voll som var akkurat så høy at jeg kunne se over den. Mirini holdt tempoet stødig og bestemt rett mot vollen, dermed bykset hesten oppover den gresslagte siden. Jeg grep tak i manen på hesten under meg og lukket øynene over vollen og ned igjen på den andre siden. Foran oss var en vollgrav som så ut til å omkranse hele byen. Vannet var så svart av nattemørket at det lignet olje. «Dette blir kaldt», sa Mirini og førte hesten mot vannet. «Er du helt dum? Det er garantert iskaldt. Vil du at jeg skal fryse i hjel?» Heldi gvis greide jeg å bevare fatningen akkurat såpass at jeg ikke skrek til henne. «Om de får tak i oss, er temperaturen på vannet ditt minste problem», svarte hun. Vannet steg oppover beina på hesten og oppover mot våre. Sjokket av å bli senket ned i det iskalde vannet gjorde at jeg I 23


ikke fikk puste. Følelsen var som å bli skåret med tusenvis av barberblader oppover beina, og det var uutholdelig. Hesten strakk nakken for å holde hodet over vann. Jeg sluttet å puste da vannet svøpte seg rundt meg, og jeg ble våt og kald til beinet. Hesten fortsatte opp den andre siden, videre mot den mør­ ke og bare løvskogen som var tettere enn noen annen skog jeg hadde sett. Vi stanset et godt stykke inne blant trærne og skled ned fra den utslitte hesten. Det var akkurat mulig å skimte vollen mellom trærne og smuget vi hadde ridd gjen­ nom. Nå var det opplyst av fakler. Jeg kunne se toppen av hodet på noen skikkelser, men ansiktene var ikke synlige i mørket. De så seg rundt mens de snakket irritert, men det var umulig å høre hva de sa. Lyset fra faklene forsvant tilbake gjennom smuget, og det ble stille. Mens vi fulgte med på forfølgernes retrett, hadde jeg stått urørlig en god stund. Nå snudde jeg meg mot Mirini der hun sto andpusten like ved meg. Hele kroppen ristet, men denne gangen var det ikke kulde som rystet meg. «Fortell meg hva som skjer. NÅ!» befalte jeg rasende.

24 I


Issuu converts static files into: digital portfolios, online yearbooks, online catalogs, digital photo albums and more. Sign up and create your flipbook.