Forlagshuset Publica © 2020 Forlagshuset Vest AS Langgata 30 4306 SANDNES
Publica er et imprint av Forlagshuset Vest AS. www.publicabok.no
ISBN: 9788284160627
Omslag: Inkognito publisering Sats: Inkognito publisering Forsidefoto/bilderedigering: Marta Dalane og Lars Henrik Killingland Løge
Materialet i denne publikasjon er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Forlagshuset Publica er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar.
hjertetsbakvegg_sats_v9.indd 2
19.06.2020 10:06:49
HJERTETS BAKVEGG
hjertetsbakvegg_sats_v9.indd 3
19.06.2020 10:06:49
4
hjertetsbakvegg_sats_v9.indd 4
19.06.2020 10:06:49
1. Fredag Blikket hans lager brennmerker langs ryggsøylen hennes som
aldri vil viskes bort. Skritt for skritt forlater hun ham og lar ham bli igjen uten henne, og hun uten ham.
Hun trekker glidelåsen i jakken helt opp til haken mens hun
går. Når hun kommer frem til svingen ved steingjerdet, stanser hun. Hun står stille og gir ham tid. Tid til å se henne samle håret til en knute i nakken, og til å løpe etter. Han blir stående.
De kan ikke se henne, men hun kan se dem fra skjulestedet
bak steingjerdet. Det er underlig å se dem sammen. For litt
siden, da de sto nær hverandre i innkjørselen, var de som to magneter på samme bord. Selv om de sto en halv meter fra hverandre, formet de to kroppene nesten en pyramide.
Hun var for langt unna til å høre hva som ble sagt, men hun
hadde sett ham legge pekefingeren over leppene for å be kvinnen være stille. Deretter hadde han sagt noen få ord, ord som
ingen andre fikk høre, og som senere skulle gjennomgås, plukkes fra hverandre, snus på og veies. Men så lenge de er sagt høyt, kan de ikke tas tilbake. Så var det over.
Nå står kvinnen like foran henne på den andre siden av gjer-
5
hjertetsbakvegg_sats_v9.indd 5
19.06.2020 10:06:49
det. Det rustrøde håret strykes langs tinningene med skjel-
vende fingre og samles i nakken. De grønne øynene er lukket, munnen en rett, vibrerende strek. Hun står litt lenger enn hun
trenger, og hun står helt stille. Hun lukker øynene og fører hendene til jakkelommene før hun løfter haken et ørlite hakk, akkurat nok, og går.
Hun kan ikke ha sagt det, kan umulig ha sagt det. Hun fikk
ikke muligheten, og nå går hun.
Det begynner å bli ubehagelig å sitte på huk. Brit føler seg
med ett barnslig her hun sitter og spionerer på to voksne menneskers avskjed. Likevel klarer hun ikke å la være.
Han blir stående igjen. Fortapt i sin egen innkjørsel.
Etter en stund snur han seg og går tilbake til huset. Hekken
som rammer inn eiendommen, er helt tett og ugjennomtrengelig. Den eneste veien inn til huset er gjennom porten som han stenger utførlig før han går opp trappene og inn til seg selv.
Brit venter litt til for å være på den sikre siden. Steinene hun
støtter seg til, er ru og kalde. Mosen brer seg ut som et ver-
denskart og spør hvor hun vil reise. Hun smiler trett. Reise? Det er tid for det nå, det vet hun, men destinasjonen er ukjent.
Det er alltid uro knyttet til avslutningen av et livskapittel, uav-
hengig av om det har vært kort eller langt, komplisert eller
lekende lett. De neste sidene er blanke. Hun stryker fingrene
over den myke mosen som varmer den kalde steinen. «Vi får se», hvisker hun helt, helt stille. 6
hjertetsbakvegg_sats_v9.indd 6
19.06.2020 10:06:49
Steingjerdet har en åpning som leder ut til veien. Det har begynt å regne, og asfalten blir en mosaikk av lyse og mørke felter. Det blåser ikke, så regnet faller varsomt mot huden. Regndråpene treffer et ansikt som ikke lenger kan skjule livet, det har linjer og kurver og fargenyanser som ikke var der før. Hun
stryker noen regndråper bort fra kinnet. Tanken på kvinnen som nettopp har forlatt mannen i innkjørselen, vil ikke slippe taket.
De har jo snakket gjennom dette fordi det hadde vært så vik-
tig for henne og for dem begge. De hadde prøvd ordene og landet på de som føltes riktige, og som de håpte kunne gi mening. Og nå hadde hun gitt seg uten tegn til kamp, bare bøyd hodet
og skrapt skoen i grusen, et lett nikk og så retrett. Brit forstår det ikke. Er det noe hun ikke har fått med seg?
Hun oppdager med et stille sukk at hun er på vei til blom-
sterbutikken. Gamle vaner er ikke bare vonde å vende, de er
også vonde å slippe fordi de rommer så mye mer enn en utdatert rutine. I stedet for å snu, fortsetter hun.
Gaten ligger stille, uten biler eller mennesker. Hun stanser
og tar inn stillheten, lukker øynene og puster sakte. Gjemt i minnenes bakgård ligger bilder fra en annen tid, ikke lenge siden, men like fullt en annen tid. Den gang da bilene parkerte
tett i tett langs gaten, og menneskene smilte og ønsket hverandre god dag og takk for sist, på vei inn til henne. Og de samme menneskene nikket blidt og takket, før de gikk ut døren med armene fulle av blomster.
Tre år, bare tre år. En evighet og et vindpust.
hjertetsbakvegg_sats_v9.indd 7
7
19.06.2020 10:06:49
Hun stanser ved trappen. I vindusruten speiles hun i tomhet. Det er ikke første gang hun avslutter et kapittel. Men for hver
gang vet hun at det er færre sider igjen og sparsomt med blan-
ke ark. Hun tenker at hun burde være sliten, at hun burde stå her og kjenne på en matt tretthet foran en kjærkomment låst
dør. Men det gjør hun ikke. Hun husker følelsen da hun snudde dørskiltet fra stengt til åpent og myste mot solen, klar for det som måtte komme. Hun hadde kjent seg lett i kroppen og ung, selv om fødselsdatoen avslørte henne.
Hun har stått løpet ut, men hun hadde ikke sett for seg at
målstreken skulle komme så fort. Hun kan ikke huske at de
ringte med klokkene for å melde siste runde, eller var det hun som ikke ville høre etter? Instinktivt legger hun en hånd på
brystet. Hun har stått løpet ut, men hun kan ikke huske å ha sett noen seierskrans.
8
hjertetsbakvegg_sats_v9.indd 8
19.06.2020 10:06:49
2. Hjemme i leiligheten setter hun skoene sirlig fra seg sammen
med de andre. Lyse, lette, lave sko ved siden av tunge, mørke støvletter fra vinteren. Den lysegrå kåpen, som for litt siden
ga nødvendig kamuflasje bak steingjerdet, henges på knaggen
ved siden av speilet. Hun smiler og rødmer lett når hun tenker på seansen fra i sted.
Nå er hun hjemme. Hun legger fra seg håndvesken på stue-
bordet og setter en kjele med vann på komfyren. Stuen inneholder en sittegruppe og en liten kjøkkenkrok med et vindu som vender mot skogholtet. Hun blir stående og kikke ut.
De tror hun har flyttet, forlatt dem begge to. Hun har vel
strengt tatt ikke sagt at hun skal flytte, men hun har ikke sagt
at hun ikke flytter heller. Det meste tyder på det første, og byen er stor nok til å gjemme dem for hverandre.
Hun tenker på esken på trappen utenfor blomsterbutikken
adressert til ham. Esken som også inneholdt en lapp med be-
skjed om at han ville finne veien videre selv. Med avslutningen og beviset på at det uomtvistelig var over.
Hun visste han ville finne den, det var tross alt fredag. Like-
vel ble hun urolig for litt siden, da hun så den tomme trappen. En nagende uro i kroppen hun ikke forstår.
De tror hun har flyttet, men hun er fortsatt her. Her i den 9
hjertetsbakvegg_sats_v9.indd 9
19.06.2020 10:06:49
samme stuen, bare et lite kvarters gange unna. Bør hun ha dårlig samvittighet? Er hun i ferd med å miste forstanden?
Sukket som unnslipper henne, er sårt. Vannet i kjelen koker
opp for langsomt, før det plutselig koker over. Hun rykkes tilbake til virkeligheten og drar bestemt kjelen av platen. Hun
tørker med fast hånd opp det varme vannet som har rent over, og tilsetter to måleskjeer med kaffe. Akkurat nok til kveldens to kopper, kanskje tre.
Noen kvelder lurer hun på hvorfor hun ikke har skaffet seg
fjernsyn, og i kveld er en av disse. Hun har de siste årene tenkt at hun ikke har tid til å se på TV, og at hun heller vil bruke ledige stunder til å fordøye dagen eller en bok.
Dagens betraktninger glir gjennom fingrene hennes som eg-
gehvite som skilles fra plommen. Hånden forblir tom.
10
hjertetsbakvegg_sats_v9.indd 10
19.06.2020 10:06:50
3. Fire måneder tidligere For nokså nøyaktig fire måneder siden hadde en helt alminnelig dag i blomsterbutikken blitt starten på noe helt ualminnelig.
Hun hadde brukt formiddagen på å berge nyankomne roser
fra pappesker som ga etter for den gjennomtrengende vann-
mengden. Det hadde regnet med uforminsket styrke fra tidlige morgentimer, og det var ingen tegn til bedring. Mørke, utømmelige skyer hang lavt og lo av de usle paraplyene i gatene.
Inne i butikken var det varmt, det var meningsløst med lavere strømregning om kundene ikke trivdes i butikken.
Hun skulle akkurat til å sette på vannkokeren inne på ba-
krommet, da hun hørte forsiktige fottrinn i butikken. Et lite
barn? Nei, det kunne det ikke være. Barn kom aldri alene inn i blomsterbutikken, heldigvis. Men skrittene var så lette at det var vanskelig å se for seg et voksent menneske.
«Kommer!» ropte hun så muntert hun klarte, rettet litt på
forkleet og åpnet den malingsslitte døren inn til butikken.
En liten, spedbygd kvinne sto midt på gulvet og kikket be-
klemt opp på henne. Det hadde allerede dannet seg en dam av regnvann rundt skoene hennes, og rødt hår klebet seg til begge
sider av et alvorlig ansikt. Det ante henne at hun ikke var her
11
hjertetsbakvegg_sats_v9.indd 11
19.06.2020 10:06:50
for å kjøpe blomster. Hun var et offer for værgudene, og redningen var en avsidesliggende blomsterbutikk.
«Hei», sa kvinnen. «Jeg … bare kikker ... hvis det er greit ...» Brit nikket.
Kvinnen møtte blikket hennes, de grønne øynene var over-
raskende klare og fokuserte.
Brit fant en eske med små vaser under disken som hun lang-
somt begynte å sette på plass i riktig hylle. I sidesynet betraktet hun kvinnen som igjen observerte interiøret. Hverken ansiktet eller kroppen avslørte alderen hennes, men hun gjettet
henne til et sted i tredveårene. De hvite, sannsynligvis iskalde fingrene, gled over de store tinnvasene som Brit nettopp had-
de fylt med røde roser. Kvinnen gikk mekanisk frem og tilbake langs raden av blomster. Klærne dryppet jevnt og laget en liten elv av regnvann som hun forserte gjentatte ganger. Regnet banket på ruten og ville inn. Kvinnen stanset med blikket
festet et sted utenfor tid og rom mens fingrene kjærtegnet et tungt roseblad.
Brit følte seg med ett som en inntrenger, en tilskuer som ikke
hadde løst billett. Varsomt smøg hun seg ut på bakrommet,
kvinnen lot ikke til å merke at hun ble alene. Inne på bakrommet ble Brit stående rådvill midt på gulvet.
Hvem var denne kvinnen? En ting var at hun søkte ly fra reg-
net, det var ikke så uvanlig. Men det var noe ved henne som umiddelbart rørte ved Brit, uten at hun skjønte hvorfor.
Hun forsøkte å riste følelsen av seg mens hun fant frem po-
sen med te. 12
hjertetsbakvegg_sats_v9.indd 12
19.06.2020 10:06:50
Vannet kokte, og hun hørte igjen kvinnen vandre rundt i bu-
tikken.
Skulle hun …? Nei, det ville være pinlig. Men … Det var noe
ved henne, ved hele situasjonen som gjorde henne nysgjerrig. Det var lenge siden noen hadde vekket den følelsen.
Tankerekken ble parkert av ytterdøren som raskt ble åpnet
før den gled igjen med et svakt dunk. Skuffet, eller lettet, satte hun seg ned med tekoppen ved det lille bordet og skrudde på radioen.
Besøket av kvinnen hadde fått tankene over i gjengrodde ba-
ner. Minnet hun henne om noe? Eller noen? Denne skikkelsen som virket forkommen, men som samtidig møtte blikket hennes med årvåkne øyne, og som nå hadde forsvunnet ut døren og ut i regnet for å viskes bort. Hvem var hun?
Hun kunne tenke seg å prate med henne, rett og slett prate
med henne. Hun lurte på hvem kvinnen var, hva som var hen-
nes historie. Det overrasket henne at hun kjente behov for en samtale med et annet menneske, en samtale utover de vanlige
høflighetsfrasene hun utvekslet med kundene. Brit ristet opp-
gitt på hodet. Var dette det første tegnet på at hun nå var på vei til å bli en skuelysten gammel kone? En som skulle bruke
de neste årene på å gjemme seg bak gardinene, iakttagende, mens hun observerte de unge menneskenes krangler, forso-
ninger og hverdager der ute på gaten, og vite at de visste at hun sto der.
Dagen ble for så vidt ikke så ualminnelig sett utenfra. Hun
solgte et par rosebuketter til en skyldbetynget mann og en
13
hjertetsbakvegg_sats_v9.indd 13
19.06.2020 10:06:50
smånervøs kvinne. Hun tok imot en bestilling på oppsatser til en begravelse og bestilte umiddelbart inn blomstene hun trengte. Alt var som det pleide.
Men det særegne ved dagen var at hun ikke fikk kvinnen ut
av tankene. Uansett hvor mye hun prøvde å trekke på skuldrene, vifte det bort eller rett og slett tvinge tankene over på noe annet, klebet det røde håret seg til netthinnen som fluer på
nytt fluepapir. Det var umulig for henne å forstå hva det var som hadde gjort slikt inntrykk.
Da hun stengte butikken om kvelden, hadde regnet gitt seg,
og hun kunne gå tørrskodd hjem. Det var egentlig litt synd. Hun likte å kjenne regnet mot huden, som kalde berøringer, som tegn på liv.
Neste morgen satt kvinnen på trappen utenfor butikken og ventet på henne.
Håret hadde tørket og var samlet i en lav hestehale, den mo-
segrønne jakken var litt for stor, eller kvinnen litt for liten. Hun satt der som om hun var bedt om å komme. Som om de hadde
en avtale som ikke sto nedfelt noe sted, men som likevel var bindende.
Øynene var mørkere i dag, brunere, og de så utfordrende opp
på Brit mens hun låste opp døren til butikken. Hun lot være å snu skiltet fra stengt til åpent, det hadde uansett ikke så mye å si, da forstyrrelsene var sporadiske.
Kvinnen lot den venstre hånden gli over skiltet på vei inn:
«Stengt». Brit kunne så vidt skimte en fugl som var tatovert inn 14
hjertetsbakvegg_sats_v9.indd 14
19.06.2020 10:06:50
på undersiden av håndleddet hennes. Håndtaket ble fuktig da Brit lukket døren bak dem.
Kvinnen gikk umiddelbart bort til tinnvasene med de røde
rosene. Tilbake til nøyaktig samme sted som dagen før, og hun
gjentok den samme vandringen frem og tilbake. «Det er som
om hun ikke enser meg», tenkte Brit. Hun gikk derfor rolig inn på bakrommet. Jakken hengte hun på knaggen bak døren, like
ved krusifikset som hang ensomt på veggen. Rommet var ryddig og rent, arbeidsbenken i stål var skinnende blank.
Hun fylte vannkokeren med mer vann enn hun vanligvis
pleide. Nok til to. To mennesker.
Brit nølte og støttet seg mot stolryggen med begge hender
mens hun kikket bort på den grønne døren. Kvinnen var der
ute på den andre siden. Hun hadde kommet tilbake, til henne. Hvorfor, visste hun ikke, men nå var hun her.
«Jaja, det går som det går», tenkte hun og tørket hendene på
forkleet før hun gikk inn i butikken. «Har du lyst på en kopp te?»
Ingen hilsen, ingen introduksjon, ingen «Hvem er du?». Bare
en naken invitasjon.
Kvinnen hadde plukket en rose fra vasen og holdt den mot
kinnet med lukkede øyne. Hun nikket stille. Likevel ble hun stående noen lange sekunder midt på gulvet som om hun var
malt inn i omgivelsene, som en ekte Mona Lisa. Hun nikket igjen. Brit blunket hardt et par ganger, kremtet litt og gikk tilbake til bakrommet.
Kort tid etter gikk døren opp.
hjertetsbakvegg_sats_v9.indd 15
15
19.06.2020 10:06:50
«Så det er her det skjer», sa hun og lo rustent.
Brit visste ikke hva hun skulle svare. Her det skjer? «Det er her alle de vakre oppsatsene blir til?»
Brit nikket lettet og rettet seg opp i ryggen. «Ja, det er dette
som er arbeidsrommet mitt. I dag er det ikke så mye som skjer her, men til helgen blir det fullt opp av blomster og oppsatser.» Hun lot kvinnen vandre en runde rundt i rommet, det så ut
til å falle henne naturlig. Lette steg, rakrygget, med hendene gjemt inn i de litt for lange ermene på genseren og et våkent, vandrende blikk som sugde til seg alle detaljene i rommet. «Hvilken te har du lyst på?»
Kvinnen hadde stanset ved vinduet som vendte ut mot bak-
gården. «Velg du. Det er det samme for meg.»
Teposene på hyllen over bordet var hentet fra butikken. Sal-
get var beskjedent, men hun likte krukkene med te som hun veide opp til kundene etter ønske. Helt ærlig var det vel stort
sett bare én kunde som holdt liv i sortimentet. Tanken avlet en bekymret rynke i pannen, den hadde godt selskap. Han hadde ikke vært her forrige fredag, det var ulikt ham.
Før hun rakk å bekymre seg ytterligere, ga vannkokeren be-
skjed om at vannet var ferdig. Hun valgte kanel-te til både seg selv og til kvinnen som fremdeles sto borte ved vinduet.
Hun kom ikke over at det sto en kvinne ved vinduet. I hennes
butikk, på hennes bakrom.
«Teen er snart klar. Den må bare trekke litt først.»
Kvinnen nikket fraværende. Ute var det overskyet, hverken
sol eller regn og helt stille. 16
hjertetsbakvegg_sats_v9.indd 16
19.06.2020 10:06:50
Omsider snudde hun seg og gikk bort til bordet. Besluttsomt
trakk hun ut den ledige stolen, satte seg, og trakk bena opp under seg på stolsetet og lot haken hvile på knærne.
Brit smilte. Det var lenge siden hun hadde kunnet gjøre noe
lignende.
Kvinnen var vakker der hun satt; lys, glatt hud, markerte
kinnben, dype grønne øyne og alt sammen innrammet av det
røde håret. Brit strøk instinktivt hendene gjennom sitt eget gråe hår som rakk henne nesten til skuldrene. Kvinnen observerte henne.
De satt stille og nippet til teen. Noen ganger møttes blikkene,
og de smilte. Hvorfor visste hun ikke, selv om det unektelig var noe morsomt ved situasjonen om man skulle vurdere den fra utsiden. De var på innsiden.
«Hvilken fugl har du tegnet inn på undersiden av håndled-
det?» Brit nikket mot kvinnens venstre hånd. Kvinnen dro ermet på genseren litt tilbake og viste frem en svale.
«Hvorfor akkurat en svale?» spurte Brit prøvende. Kvinnen
strøk pekefingeren over huden og dro knærne tettere inntil seg. Hun satt stille en stund og fulgte konturene av tatoveringen med fingertuppen.
«Noen av de gamle sjømennene tatoverte en svale som sym-
bol på at de hadde seilt langt på de store hav. Andre valgte svalen fordi legenden hevdet at den ville sørge for en trygg hjemreise. De mest optimistiske satte sin lit til at svalen ville ta dem med helt til himmelen …»
17
hjertetsbakvegg_sats_v9.indd 17
19.06.2020 10:06:50
Hun ble stille og kikket opp på Brit. De grønnbrune øynene
avslørte ikke mer, og Brit lot det være med det.
Tekoppene tømtes, og kvinnen reiste seg. Hun ble stående et
øyeblikk, som for å gjenvinne balansen, før hun smilte og takket for seg. Før Brit rakk å følge henne ut, hørte hun ytterdøren gli igjen. Da hun kom ut, var skiltet snudd fra stengt til åpent.
18
hjertetsbakvegg_sats_v9.indd 18
19.06.2020 10:06:50