Publica © 2022 Forlagshuset Vest AS Langgata 30 4306 SANDNES Publica er et imprint av Forlagshuset Vest AS. www.publicabok.no ISBN: 9788284161792 Omslag og illustrasjoner: Cimi Pham Sats: Hana Costelloe Materialet i denne publikasjon er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Forlagshuset Publica er enhver eksemplarframstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar.
Silje Gudahl Cimi Pham (ill.)
2022
Jeg vet hva som snart vil skje, og det gjør meg redd. Jeg vet hvor vondt det gjør, og at det vonde ikke går over. Jeg ligger helt stille, jeg klarer ikke å røre meg. I tankene svever jeg over meg selv der i senga og ser ned på meg selv, men jenta jeg ser virker fremmed. Jeg prøver å skrike til henne, at jeg må komme meg vekk, men det kommer ingen lyd. Jeg ser barnet som ligger der, og inni meg roper jeg så høyt jeg kan: «Gjør noe, da! Ikke bare ligg der!» Men hun hører ikke. Ingen hører.
2
5 -
- 6
På utsiden av rekkverket strekker det grønne jordet seg mot tett furuskog som rammer inn hele tomten. Himmelen er lilla, og solstrålene skinner mellom tretoppene. Jeg har aldri sett mamma så lykkelig før. Hun retter på den blomstrete kjolen så den ligger perfekt over skuldrene. Øynene hennes ser hele tiden inn i hans, og hun kan ikke slutte å smile. Hun stryker den nakne foten sin mot de hårete leggene hans. To vennlige øyne ser bort mot meg. «Endelig møtes vi! Kommer du til å trives her, da, tror du?» Det blonde håret er gredd tett inntil hodet. Ansiktet er nybarbert, og han har helt klart pyntet seg. Jeg nikker.
7 -
«Jeg er veldig glad i mammaen din, så jeg blir nok glad i deg også.» Mamma stryker handa kjærlig nedover kinnet hans. «Er han ikke flott?» spør hun henrykt. Blikkene deres møtes igjen, og de forsvinner inn i en magisk verden som bare er for de to. De fletter fingrene sine sammen på mammas armlene, og med den ledige handa trekker han en sigarett ut av pakken. Når han har fått lirket den ut, tar han den opp til munnen og tenner den. Øynene hans møter mine idet han drar inn den første røyken. «Så, liker du å leke i skogen, du?» Sigaretten hopper i takt når han beveger leppene. «Ja», sier jeg og kikker ut mot den tette skogen. «Som du ser, så er det masse skog her, og du kan leke i den så mye du vil.» «Det er mange fine steder å gå tur til også», sier mamma med et strålende smil. Jeg ser fra den ene til den andre. De prøver hardt å selge drømmen sin, og jeg prøver like hardt å kjøpe den. Det siver røyk ut av nesen når han strekker seg mot askebegeret. Plutselig svir det til på handa, og jeg trekker den raskt til meg og klemmer på den. - 8
«Ops», sier han. Jeg stryker forsiktig over det runde merket. Han ser på meg igjen. Det rykker i munnvikene hans, nesten som om han prøver å skjule et smil. Jeg prøver å forstå hva som er morsomt, for det gjorde vondt! Jeg kikker bort på mamma for å se om hun også ler, men hun har fortsatt ikke kommet tilbake til virkeligheten. Over mammas skulder ser han på meg med det vennlige blikket igjen, som om ingenting har skjedd. Handa hans stryker varsomt over mammas kinn i et forsøk på å vekke henne fra kjærlighetskomaen. «Da er det vel på tide med en omvisning i huset, synes du ikke, kjære?» Mamma rister litt på hodet og ser ut som hun våkner fra en drøm. Hun reiser seg og tar meg i handa. «Du kommer til å elske det nye rommet ditt!» Mamma drar meg ivrig inn terrassedøra, gjennom en stue jeg ikke rekker å se meg om i, og videre inn på et fremmed soverom. «Nå, hva synes du?» Rommet er innredet med seng, skrivepult og kommode. Over skrivepulten er et stort vindu med utsikt mot trærne. På gulvet ligger et teppe jeg kjenner igjen. Det er mitt teppe, fra soverommet jeg hadde før. Teppet kom hit før meg. Det er da det går opp for meg. Dette er det nye rommet mitt. 9 -
Mammas hand klemmer handa mi. Jeg kjemper mot tårene når jeg snur meg mot henne. Øynene hennes gløder. Hun er så lykkelig. «Det er fint, mamma», sier jeg, og presser fram et smil.
2 Tre glade ansikter smiler til kamera. De ser så lykkelige ut. Jeg husker nøyaktig når bildet ble tatt. Det var dagen før bursdagen min, og mamma og pappa overrasket meg med piknik i parken. Vi tre satt tett sammen på det rutete teppet. Alt var perfekt. Kurven var fylt opp med det beste jeg vet: nybakt loff og jordbær. Vi hengte opp ballonger i trærne rundt oss, så alle kunne se at vi feiret bursdagen min. Vi vasset i det kalde vannet og hadde fiskesprettkonkurranse som pappa vant. Mammas hender ligger plutselig på skuldrene mine. Jeg kikker opp på henne mens hun lener seg fram for å se bildet bedre. «Det var en veldig fin dag, ikke sant, jenta mi?» «Den beste», sier jeg og smiler. «Husker du at det var veldig varmt den kvelden?» «Ja, vi kjølte oss ned i det kalde vannet.» - 10
«Ja, det er sant, det! Til og med jeg, som er allergisk mot kaldt vann.» Jeg ler av henne. «Mamma, da, man kan ikke være allergisk mot kaldt vann», sier jeg. Hun lukker albumet og legger det i skrivebordsskuffen. Så legger hun hendene på kinnene mine og ser meg dypt inn i øynene med et varmt smil. «Vi skal få mange fine dager her også.» Jeg nikker. «Skal vi ha en liten kosestund i stua før jeg må dra på jobb?» «Ja, det vil jeg!» På stuebordet står et fat med nybakt loff og jordbær. «Å, nam, mamma! En overraskelse!» «Bare hyggelig, jenta mi. Du kan ta først.» Jeg setter meg i sofaen og forsyner meg med en stor loffskive toppet med ferske jordbær. «Hva for noe godt har du funnet på nå, da, kjære?» sier han og trekker mamma ned i sofaen ved siden av seg. «Du får smake, så finner du ut av det», sier hun og smiler stort. Han smiler tilbake til henne før han snur hodet mot meg. Øynene som møter meg fra andre siden av bordet, akku11 -
rat idet jeg gaper over den første biten, forvirrer meg. Blikket sier at jeg har gjort noe galt, men jeg skjønner ikke hva. Jeg ser først på loffskiven jeg holder i handa, så på fatet med jordbærskiver og tilbake på skiven i handa. Alt ser helt normalt ut. «Hva er det, jenta mi? Hvorfor spiser du ikke?» spør mamma. «Jeg spiser, jeg», svarer jeg og tar den første biten av loffskiven. Jeg lukker øynene og kjenner smaken av gode minner. «Så, var det like godt som det pleier?» «Mhm», sier jeg og smiler med loff og jordbær i munnen. «Hva tror du, da, kjære, vil du ikke smake? Det er Annas favorittrett.» Han strekker seg fram og tar en loffskive. Mamma ser spent på ham mens skiva og jordbærene forsvinner inn i den store munnen. Han tygger raskt for å kunne gi henne et svar. «Nesten like godt som deg», sier han, og stryker handa oppover låret hennes. Mamma rødmer og lager en rar fniselyd. «Nei, nå må jeg komme meg av gårde», sier hun når hun sjekker klokka. «Allerede?» Jeg vil ikke at hun skal gå. «Beklager, jenta mi, jeg visste ikke at klokka hadde blitt så mye. Men dere to må jo bare kose dere videre, da.» Mamma - 12
trykker leppene mot panna hans før hun klemmer kinnet sitt mot mitt. «Sov godt, da, jenta mi.» «God natt, mamma.» Når døra slår igjen bak mamma innser jeg at min første natt her blir uten henne. Han ser på meg igjen, uten å si noe, og jeg blir urolig. Bak det blå i de vennlige øynene er det noe mørkt. Noe mørkt som mamma ikke ser. Hjertet dunker så hardt at jeg kjenner det hamrer inni brystet, og jeg later som jeg gjesper. «Natta, da», sier jeg og går så stille jeg kan mot badet. Der drar jeg fram krakken så jeg rekker opp til tannglasset, klemmer tannkrem ut på tannkosten og begynner å pusse tennene. «Skal du legge deg allerede?» Hodet hans stikker inn døråpningen. Jeg nikker med munnen full av tannkrem. «Ja, ja, det begynner jo å bli ganske sent for små jenter», sier han. Han kommer inn på badet og stiller seg bak meg. Jeg ser på ham i speilet. Han tar fram tannkosten sin. Når han lener seg fram etter tannkremen, klemmer han seg inntil meg så tissen hans kommer borti rumpa mi. Jeg ser sjokkert på speilbildet hans, men han ser helt vanlig ut og flytter seg ikke. 13 -
Han begynner å pusse tennene. Hoftene hans beveger seg i takt med tannpussingen, og jeg vil ikke være her. Jeg flytter meg forsiktig til siden så jeg akkurat klarer å bøye meg fram og spytte oppi vasken. Han ser på meg igjen når jeg plasserer tannkosten tilbake i glasset. «Natta, da», sier jeg og går med raske, små steg ut av badet. «Håper du får sove godt på det nye rommet ditt!» roper han tilbake før jeg lukker soveromsdøra. Jeg pakker dyna godt rundt meg og ligger med ansiktet mot døra. Jeg savner mamma. Tårene kommer, og jeg klemmer handa hardt mot munnen så han ikke kan høre at jeg gråter.
2 «Dette er en stor dag. Er du spent?» Jeg er spent, så klart jeg er! Det er min første skoledag, og både mamma og Ulven er med. Den ene handa hviler i mammas, den andre holder Ulven. Jeg kikker opp på mamma, og blir usikker på om hun er glad eller trist. Munnen smiler, men øynene ser ikke glade ut. Jeg smiler tilbake til mamma og kjenner Ulvens hand slippe min. Han snakker med noen
- 14
voksne han kjenner fra før. Noen ler høyt. De liker ham. Alle liker ham. Mamma og jeg er nye her. Mamma slipper handa mi og setter seg på huk foran meg. Hun grer håret mitt med fingrene og legger det bak ørene. «Tenk at du har blitt så stor allerede! Tida går så altfor fort», sier hun, og klemmer meg hardt inntil seg. «Mamma, da, ikke foran alle de andre», hvisker jeg og skyver henne forsiktig bort. Jeg kikker for å se om noen fikk det med seg. Jeg ser smilet hennes selv om hun prøver å skjule det. «Unnskyld, jeg ble litt revet med.» De voksne blir brått stille når læreren begynner å snakke. «Okei, velkommen til første skoledag!» Hun snakker mye, og alle foreldrene følger med på det hun sier. Samtidig som hun flakker med blikket over alle barna og de voksne, pirker hun på den lyseblå neglelakken sin. Jeg kikker bort mot de andre barna. Ei jente med musefletter og hvit blondekjole gjemmer seg bak mammaen sin. Ved siden av dem sitter en gutt med piggsveis og teller steinene han har plukket opp fra bakken. Skolebygget er høyt og har mange vinduer på de grå veggene. Læreren slutter å snakke og vinker oss inn døra. Klasserommet er et stort rom fullt av pulter og stoler. Langs den ene veggen er det store vinduer med utsikt mot fotballbanen. 15 -
På pultene ligger det ark og fargeblyanter, og vi får beskjed om å finne pulten med vårt eget navn på og sette oss der. Det blir mye bråk når barna løper mellom pultene for å finne navnet sitt. Noen setter seg på stolen sin. Andre roper på foreldrene sine etter hjelp. Jeg ser på dem, og mamma dytter meg lett i ryggen. Føttene mine
- 16
smyger bortover gulvet, og jeg snur hodet for å se om hun blir med til pulten min. «Anna», står det. Stolen er hard og vipper litt. Jeg kjenner forsiktig på bordplata med fingrene. Den lette sommerkjolen føles varm, og jeg trekker ermene opp.
17 -