Lyrikkforlaget © 2021 Inkognito publisering Postboks 112 4395 Hommersåk www.lyrikkforlaget.no Lyrikkforlaget er et imprint av Inkognito publisering ISBN: 9788283982121 Omslag: CF media Sats: CF media Materialet i denne publikasjon er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Lyrikkforlaget er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar.
determinfeilatjegdøde_sats_v4.indd 2
25.08.2021 12:36:59
DET ER MIN FEIL AT JEG DØDE
KEMMA JOHANNE HAGEN
LYRIKKFORLAGET
determinfeilatjegdøde_sats_v4.indd 3
25.08.2021 12:36:59
Mor
determinfeilatjegdøde_sats_v4.indd 4
25.08.2021 12:36:59
Jeg husker lengselen din og følelsene dine lenge før jeg hadde lært meg ordene som kunne beskrive dem. Følelsene dine bestemte om det var verdt å stå opp om morgenen eller ikke. Det var først i voksen alder jeg lærte meg at dagslyset kom uansett. Men dagslys blir kanskje usynlig etter hvert?
5
determinfeilatjegdøde_sats_v4.indd 5
25.08.2021 12:36:59
Brev. Noe alle døende skriver i større eller mindre grad
6
determinfeilatjegdøde_sats_v4.indd 6
25.08.2021 12:36:59
Jeg etterlater meg ikke stort. Men kanskje noen vil lese dette her en gang, og kanskje gå ut, kjenne sollyset i ansiktet. Være takknemlig. Tenke slik som friske og overlevende skal. Tenke at de har fått livet og dritt i gave og sånn.
7
determinfeilatjegdøde_sats_v4.indd 7
25.08.2021 12:36:59
Grønnsåpe
8
determinfeilatjegdøde_sats_v4.indd 8
25.08.2021 12:36:59
Når angsten rammer meg som hardest, må jeg sette meg ned på gulvet, så ikke veggene raser sammen. Kjøkkengulvet er et slikt trygt sted. I alle leilighetene jeg har bodd i, har jeg tilbragt mye tid på kjøkkengulvet. Jeg vet ikke hvorfor. Da jeg vokste opp hjemme hos min mor, var kjøkkenet alltid et forferdelig skittent sted, med masse oppvask, skitne gulv, mat utgått på dato, eller ingen mat i hele tatt. Jeg husker jeg gremmet meg over lukten, og nektet bestandig å ta med venner hjem, så jeg vet ikke hvorfor jeg tenker at kjøkkenet er slik et trygt sted. Men likevel er det sånn. Duringen fra oppvaskmaskinen, duften av grønnsåpe, synet av kjeler, kjøkken-apparater og planter, har alltid hatt en beroligende effekt mot min angst. Veggene slutter å danse etter en stund på kjøkkengulvet. Grønnsåpe i seg selv er beroligende. Alle som har angst burde forsøke å lukte på grønnsåpe. Eller omgi seg med urter i kjøkkenkrukker, avleggere, husholdningssaft i glassflaske. En bolledeig til heving under et rutete håndkle. Bestandig rødrutete. En kjøkkenklut til tørk over vasken. En oppvaskbørste, en brødboks. Krydderhyller, merkelige dufter. Et åpent vindu. En bananflue på feil sted, til feil tid. En flaske oppvaskmiddel, renskurt gulv, kniver og redskaper sirlig plassert i et koselig kaos, kanskje en 9
determinfeilatjegdøde_sats_v4.indd 9
25.08.2021 12:36:59
peis. Bare de mest dekadente kjøkken har peis. Og ikke minst langbord. Og lange krakker. Ikke stoler, men lange krakker der alle kan sitte på rekke og rad, drikke melk. Ta tran. Spise brødskive med leverpostei, gulost, brunost, drikke rød saft, gul saft, spise en banan, dele et eple, spise båtene langsomt. Drikke siste skvetten fra melkeglasset som rekker å bli varm mot slutten av måltidet. Samle opp smuler, tørke av en kniv, samle asjetter, stable glass, velte et glass, tørke opp, en lillebror under bordet, som klemmer på alle tærne. Dette mentale bildet, og alle disse følelsene kan faktisk redde meg på en dårlig dag. Det er ikke slik at når man vinner, så har man vunnet for alltid. Kampen må hele tiden kjempes på ny. Og på ny. Livet står ikke stille. Hunden må luftes. Regninger må betales, middag må lages, bleier må skiftes. Livet står ikke stille. Vi beveger oss, selv om vi kanskje trenger å stå stille en stund, for å rekke å kjenne etter. At vi lever. At vi finnes. At vi puster. At det er trygt og godt å bli holdt rundt. Trygt og godt å sitte rundt et bord. Alle blir sett. Man har rene truser i skuffen. Klær som ikke er nye, men som passer. Ingen som slåss, eller kaster bursdagskake i hodet ditt. Ingen som røyker innendørs, har merkelige venner på besøk. Ingen venner uten pupiller. Alt er trygt og greit. Jeg kan sitte her. Drikke melk. Ta tran. Lukte på grønnsåpe og bolledeig til heving. Moren min
10
determinfeilatjegdøde_sats_v4.indd 10
25.08.2021 12:36:59
smiler selv om jeg glemmer å rydde bort tallerkenen min. Hun verken skriker eller kaster den i veggen, slik at den knuser. Dette er ikke en historie om bitterhet. Faktisk ikke. Det finnes også gode i øyeblikk i et liv som mitt. For eksempel når jeg sitter på kjøkkengulvet og tenker på mitt mentale drømmekjøkken, mens jeg lukter på grønnsåpe.
11
determinfeilatjegdøde_sats_v4.indd 11
25.08.2021 12:36:59
Melankoli
12
determinfeilatjegdøde_sats_v4.indd 12
25.08.2021 12:36:59
Jeg har alltid følt at det er bedre å ha en drøm enn å realisere den. For når du har realisert den, så har jo du den ikke mer. Og hva har man da? Det må jo bli tomt.
13
determinfeilatjegdøde_sats_v4.indd 13
25.08.2021 12:36:59
Jeg måtte hit for å forelske meg i mennesker på ny
14
determinfeilatjegdøde_sats_v4.indd 14
25.08.2021 12:36:59
Folk har en sånn grotesk interesse for andre menneskers tragedier. Man blir et slags sirkusdyr. Jeg snakker om de folka som bare sender melding for å stadfeste at man enda er her. Folk som ønsker å besøke på sykehus, men som ikke er der i det daglige. Jeg snakker om de folka som kun er der i motgang. Man snakker gjerne om at det er vanskeligere å finne mennesker som er der i medgang, og ikke i motgang. For meg har det vært motsatt. Folk sitter omtrent klar med popcorn og venter på den spennende slutten, før de kan børste smulene vekk fra klærne, gå ut av salen og videre i livene sine.
Man blir nøye med hvem som får slippe inn da, når det er slik.
15
determinfeilatjegdøde_sats_v4.indd 15
25.08.2021 12:36:59
Til helgen skal jeg male et positivt bilde
16
determinfeilatjegdøde_sats_v4.indd 16
25.08.2021 12:36:59
Jeg vet jeg er genial. Jeg visste at jeg var både genial og født 100 år før min tid allerede da jeg var fire år gammel. Jeg prøvde å utgi en bok en gang, men Aschehoug dumpet meg.
17
determinfeilatjegdøde_sats_v4.indd 17
25.08.2021 12:36:59
En passasje om barndom
18
determinfeilatjegdøde_sats_v4.indd 18
25.08.2021 12:36:59
Hva pleier dere å ha til middag, da? Jeg satt på huska ved siden av deg og ble litt sjenert over spørsmålet ditt. Litt forskjellig, tror jeg, svarte jeg etter en stund. Du aksepterte svaret og sa ikke noe mer. Det var ikke så lenge til det skulle ringe inn. Du hadde snurret og snurret på huska til du ble svimmel. Og jeg hadde i all hemmelighet sett på deg der du landet midt i sandkassen. Studert den hengslete guttekroppen, mens du børstet sand fra knærne, før du reiste deg. Du stirret uhemmet, og jeg gjemte meg ikke. Blikket ditt fikk vandre som det ville, Er du forelska i meg? Du hadde glimt i øyet, men jeg kunne se at du spurte litt alvorlig også. De blå øynene dine leter etter et svar, i mine. Jeg rødmer og vil løpe inn. Vil egentlig si ja, men jeg tør ikke. 19
determinfeilatjegdøde_sats_v4.indd 19
25.08.2021 12:36:59
Jeg bare smiler til deg, og akkurat da ringer klokka inn. Jeg løper inn og vet at hvis jeg snur meg nå, så får jeg se deg stirre etter meg. Jeg løper alt jeg kan, snur meg ikke.
20
determinfeilatjegdøde_sats_v4.indd 20
25.08.2021 12:36:59
21
determinfeilatjegdøde_sats_v4.indd 21
25.08.2021 12:36:59
Jeg skal fortelle alle blomstene i parken små historier om deg
22
determinfeilatjegdøde_sats_v4.indd 22
25.08.2021 12:36:59
Du vet det ikke. Men jeg vet at du vet det likevel. Dette store og rare, og så vanskelig å gripe tak i. Som glatt såpe. Jeg klarer ikke ha noen hemmeligheter når du ser på meg. Du vet alt. Ser alt. Ingenting er hemmelig når du ser på meg. Jeg griper fast i alt som er håndterbart. Jeg tviholder på en bordkant. En stol. Jeg gjør alt jeg kan for å ikke drukne under vekten av det jeg føler, når du ser på meg. Jeg rødmer, sparker i grusen. Stirrer i bakken. Du ser på meg. Jeg vet at du ser på meg.
23
determinfeilatjegdøde_sats_v4.indd 23
25.08.2021 12:36:59
Alene
24
determinfeilatjegdøde_sats_v4.indd 24
25.08.2021 12:36:59
God på å late som. Man blir god på å late som, etter noen år. Å tenke at dårlige venner er bedre enn ingen venner. Man blir god på å være en del av en gruppe mennesker. En som ingen savner. Det er jo på sett og vis en gruppe det også. Ingen ser egentlig etter, uansett.
25
determinfeilatjegdøde_sats_v4.indd 25
25.08.2021 12:36:59