Publica © 2021 Forlagshuset Vest AS Langgata 30 4306 SANDNES Publica er et imprint av Forlagshuset Vest AS. www.publicabok.no ISBN: 9788284161167 Omslagsillustrasjon: Petur Gudmundsson Omslag: Hana Costelloe Sats: Hana Costelloe
Materialet i denne publikasjon er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Publica er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar.
PER BECKER
2021
BLODSKAM
FORORD Ingen visste hva som drepte Robert Rayford. Den afroamerikanske gutten var bare 15 år gammel da han oppsøkte St. Louis City Hospital tidlig i 1968. Beina og kjønnsorganene var dekket av vorter og sår, og på testiklene og i bekkenregionen hadde han betydelige hevelser som senere spredte seg til beina. Han var tynn, blek og kortpustet, og tester som ble utført, avdekket en betydelig klamydiainfeksjon som hadde spredd seg til hele kroppen. Da Robert Rayford nektet legene å undersøke ham rektalt, mistenkte de at han hadde vært utsatt for seksuelle overgrep. Sent i 1968 virket tilstanden hans å ha stabilisert seg, men i mars påfølgende år kom symptomene tilbake. Pusteproblemene var blitt mer alvorlige, og antallet hvite blodceller hadde falt. Legene oppdaget at immunsystemet hans ikke fungerte. Han utviklet feber og døde av lungebetennelse 15. mai 1969. Obduksjonen av Robert Rayford, som ble utført av dr. William Drake, avslørte små, lilla lesjoner på innsiden av avdødes venstre lår. Drake konkluderte med at han led av Kaposis sarkom, en sjelden kreftform som oftest rammer eldre menn i middelhavsregionen og eldre askenasiske jøder, og som er svært sjelden blant unge afroamerikanere. Kaposis - 5 -
PER BECKER
sarkom er vanlig hos pasienter med nedsatt immunforsvar. Pasienter med aids har 40 000 ganger økt risiko for å utvikle denne sykdommen. I 1981 ble det registrert et avmagringssyndrom, en plutselig høy forekomst av opportunistiske infeksjoner, uvanlige kreftformer og aggressive former for lungebetennelse hos en gruppe homoseksuelle menn i San Francisco. Like etter ble det funnet liknende tilfeller i New York og London. Hos flere av de rammede fant legene de samme lilla lesjonene på innsiden av lårene som var blitt oppdaget hos Robert Rayford. Mange av pasientene hadde et så dysfunksjonelt immunforsvar at en vanlig forkjølelse ville gi dem behov for sykehusbehandling. Sykdommen de var rammet av, var aids. For den fantes det ingen effektiv behandling, og heller ingen kur. Sikker kunnskap om hvordan hiv oppsto og utviklet seg til å bli den største trusselen mot folkehelsen i menneskehetens historie, finnes ikke. Det kan imidlertid antas med rimelig stor grad av sikkerhet at viruset oppsto i Belgisk Kongo rundt 1930-tallet ved at siv-viruset (simian immunodeficiency virus) ble overført fra sjimpanser til mennesker. Antiviral behandling endret hiv-infeksjonen fra å være hundre prosent dødelig til å bli en kronisk sykdom med livslangt behandlingsbehov. Behandlingen ble tatt i bruk i 1996, året da brorparten av denne historien finner sted. Kilder: Vanderbilt Television News Archive, UNAIDS og Weiss RA. - 6 -
BLODSKAM
1 November 1994 «Fortell meg hvorfor jeg skal tro på ham.» Blikket til Linda skiftet karakter fra å være aggressivt og hardt til å bli fjernt og tomt, og Katrine klarte ikke lenger å fange det. I stedet ble hun sittende og stirre tankefullt på diplomet på veggen bak venninnen, det Linda med rette var så stolt av. Sørlandets Pressepris hang høyt, spesielt hos en ung kvinne som nylig hadde fullført en treårig utdannelse på Norsk Journalisthøgskole og hadde større ambisjoner enn noen andre på avishuset i Dronningens gate i sentrum av Kristiansand. Gjennom avsløringen av de kritikkverdige sanitære forholdene på sju av byens restauranter året i forveien hadde Linda virkelig fått demonstrert sitt journalistiske talent og sin ukuelige stå på-vilje, og hun hadde sverget på at dette ikke ville bli hennes siste journalistiske utmerkelse. Katrine så ingen grunn til å tvile på det. Ingen hun kjente var mer hardtarbeidende og målbevisst enn nettopp Linda Samir, og hun var overbevist om at det kun var et tidsspørsmål før vikariatet hennes ble omgjort til fast jobb. Katrine Kaspersen kastet et stjålent blikk på armbåndsuret. Dette var ikke deres første samtale om Stein, og det ville ganske sikkert ikke bli den siste. Utålmodigheten rev i henne. Hun verket etter å gå tilbake til sitt eget kontor og begynne - 7 -
PER BECKER
på utskrivningen av saken om den nye håndverksbutikken i Markens gate. Ennå var det tre timer til deadline, men hun hadde ingressen i hodet og visste at den ville løse seg opp og forsvinne om hun ikke snart fikk skrevet den ned. «Jeg synes du skal la tvilen komme ham til gode», sa hun fra besøksstolen på kontoret i første etasje i trebygningen fra 1899, der aviser, fagtidsskrifter og magasiner fløt i et salig rot som Linda på en ubegripelig måte alltid hadde full oversikt over. «Han glemte sikkert tiden. Og det vil jo ikke akkurat være første gang. Egentlig har du ingen grunn til å mistenke ham.» «Jeg vet at han holder på med andre. Jeg bare … Jeg bare vet det.» «Folk forandrer seg, Linda. Gi ham en sjanse. Enten gjør du det, eller så gjør du det slutt med ham. Du kan ikke holde på sånn. Dette sliter deg jo helt ut.» Linda sukket tungt. «Stein Fjell», mumlet hun. «For en latterlig ironi at en mann helt uten ryggrad skal gå rundt med et slikt navn.» Bekymret lot Katrine blikket gli over venninnens kropp mens hun tenkte at Linda måtte ha tatt av minst sju–åtte kilo de siste ukene – siden hun begynte å snakke om disse mistankene og innså at Stein kanskje likevel ikke var mannen i hennes liv, men nettopp den rundbrenneren han hadde rykte på seg for å være. «Jeg er nødt til å gå», sa Katrine. «Må skrive ut saken. Men jeg hjelper deg gjerne med den vinflasken. I kveld. I leiligheten din?» Linda smilte blekt. «Bra! Klokka ni?» - 8 -
BLODSKAM
«Klokka ti.» Katrine reiste seg. «Jeg må bli ferdig med saken først.» Hun kastet et raskt blikk i speilet før hun rettet på noen lokker i det skulderlange, blonde håret. «Vi ses», sa hun da hun lukket seg ut og gikk nedover korridoren. Det knirket i gammelt treverk for hvert skritt hun tok. Etter å ha passert tre dører, to lukkede og en halvåpen, lukket hun seg inn på et av de to kontorene som frilanserne i Kristiansands Avis disponerte. Med et sukk satte hun seg ned bak skrivebordet. Selv hadde hun alltid likt Stein, til tross for ryktet han hadde på seg. Riktignok kunne hun ikke si at hun kjente ham særlig godt, men de få samtalene de hadde hatt, hadde vært hyggelige. Han virket oppriktig interessert da hun fortalte ham om sitt engasjement for et mer mangfoldig samfunn og om sin frustrasjon over hvor forstokket og erkekonservativt manges syn på religionsfrihet og innvandring var. Da fremsto han slett ikke så platt og grunn som hun hadde mistenkt ham for å være. I likhet med henne selv var Stein frilanser. Han jobbet for Sør i Dag, byens nummer to-avis, og hadde en god penn. Det kom spesielt godt til sin rett på kultursidene og i helgemagasinet, der språket ikke var så kort, tilhugget og poengtert som på nyhetssidene. Selvsagt var hun påvirket av utseendet hans. Fra første stund hadde det uimotståelige Johnny Depp-blikket, det fyldige, mørke håret og den spenstige kroppen fått det til å vibrere i henne. I de brune øynene hans var det en slags magnetisme hun ble mo i knærne av, og hun måtte medgi at hun hadde drømt om å få være i Lindas sko. - 9 -
PER BECKER
Bare for en kveld. En natt. Ikke noe mer. Æresord. Hun tok et dypt åndedrag, logget seg på datamaskinen og forsøkte å skifte fokus. Konsentrere seg om artikkelen. Et raskt blikk på klokka viste at det nå var to timer og førtisju minutter til deadline. Ennå hadde hun god tid, forutsatt at hun klarte å holde fokus på jobben. Det var ikke lett. Tankene løp hele tiden tilbake til samtalen med Linda, og for å skape en ny distraksjon stakk hun hånda ned i vesken og fisket opp utskriften av manuset – de første to kapitlene av det hun drømte om ville bli ei bok på et eller annet tidspunkt. At et forlag ville være interessert, og faktisk tok sjansen på å inngå et samarbeid med henne, våget hun ennå ikke å tro på. Men å håpe, drømme, det kunne hun. Ble boka gitt ut, ville livet hennes aldri bli det samme igjen. Rik og berømt ville hun nok ikke bli, for uansett ville dette aldri bli noen bestselger, men det ville endre forholdet til hennes foreldre, og kanskje også hennes bror, på et fundamentalt vis. Kanskje for alltid. I noen minutter pirket hun på teksten på de to første sidene, forordet hun strevde så med, før hun frustrert la manuset tilbake i vesken og gjorde et nytt forsøk på å konsentrere seg om saken om den nyåpnede butikken. Etter noen minutter, da hun hadde forkastet ett utkast til tittel og ett til ingress, ringte mobilen. Til sin overraskelse så hun at Michaels navn lyste i displayet. Synet av navnet hans erstattet irritasjonen med lett uro. Hadde han skadet seg? I så fall passet det utrolig dårlig, nå bare to uker før kretsmesterskapet i Gimlehallen. - 10 -
BLODSKAM
På de siste øktene hadde Michael vist fin stigning, og sjansene for å senke persen på 400 meter burde være gode. Fikk han en god utgang og husket hva de hadde jobbet så hardt med de siste ukene; unngikk å bli for ivrig og brenne for mye krutt tidlig, burde han kunne løpe under 50 sekunder, slik han flere ganger hadde gjort på trening. Lett nervøs trykket hun samtalen inn. «Michael?» «Hei. Er du på jobb?» «Er det noe galt?» «Kan jeg svippe innom?» «Nå?» «Ja, hvis det ikke passer dårlig.» «Nei, selvsagt.» Hun forsto at noe måtte være galt. Michael ringte aldri for å spørre om å få møte henne på kontoret. Han var ikke typen til det. Han var for beskjeden, selv overfor henne, som etter hvert var blitt like mye ei søster for ham som friidrettstreneren hans. «Hva har skjedd, Michael?» spurte hun. «Ingenting. Jeg vil bare snakke. Hvis du har tid.» «Ja, selvsagt. Bare kom.» «Jeg står utenfor. Slipper du meg inn?» En nyve dannet seg mellom øyenbrynene hennes. Michael Tostrup Gundersen gikk aldri alene i byen etter klokka seks på kvelden. Til det var han for engstelig av seg. Nå var klokka snart sju. Muligens var han sammen med noen. «Er du alene?» «Ja.» «Ok», sa hun nølende. «Jeg er der om ett minutt.» Hun småløp ned langs korridoren, tok til venstre før desken, passerte resepsjonen og gikk hurtig ned de fire trappetrinnene til utgangsdøra. Før hun vred om låsen, så hun konturene av - 11 -
PER BECKER
den spinkle tenåringskroppen gjennom det ruglete, fargede glasset i døra. Han så nervøs ut, og hun rakk å føle en kuldegysning ned langs ryggsøylen før vinden slynget tunge regndråper mot ansiktet hennes og hun smekket døra igjen bak dem. «Hva har skjedd?» spurte hun mens han med et grøss trakk ned glidelåsen i jakka, som var gjennomvåt av regnvann. «Ingenting. Kan vi gå inn på kontoret ditt?» «Ok», sa hun nølende. «Kom.» Hun ledet an gjennom resepsjonen, forbi desken, opp korridoren og tilbake mot kontoret. «Hva vil du snakke om?» spurte hun etter å ha lukket døra bak dem. Han satte seg i besøksstolen. «Jeg bare …» Han trakk pusten og blunket noen ganger. Igjen kjente Katrine uroen dunke i kroppen. «Jeg tenker så mye på demonstrasjonen. Jeg får den ikke ut av hodet.» Den forestående demonstrasjonen som skulle gjennomføres av tilhengere av seksuell og kulturell frihet, hadde i flere dager tatt stor plass i lokale medier. I Kristiansand mente fremdeles deler av byens befolkning at homofile var lovbrytere, og at de burde kjeppjages ut av byen. Den generelle oppfatningen hadde riktignok svingt litt mer mot sentrum de siste årene, etter som seksuell frihet stadig var blitt mer akseptert i det brede lag av folket, men fremdeles ble Kristiansand av mange oppfattet som en konservativ, intolerant gammelmannsbastion. Ennå flyttet mange av byens homofile unge ut av byen, som oftest til Oslo, fordi de syntes tilværelsen i Kristiansand var klaustrofobisk på grensa til det uutholdelige. Katrine visste godt at Michael var homofil. Han gjorde hva - 12 -
BLODSKAM
han kunne for å holde det skjult, og hadde kun fortalt det til henne. Selv foreldrene hans var uvitende om dette, om hun skulle tro ham rett. «Har du bestemt deg for å gå?» spurte hun og kastet et stjålent blikk på klokka. To og en halv time til deadline. Han ble sittende taus en stund før han løftet hodet og stirret på henne. «Jeg er nødt. Jeg vet det. Men … hvis noen kjenner meg igjen, blir det et helvete.» «Ingen vil kjenne deg igjen hvis du gjør som vi ble enige om. Hvis du går med caps og knytter et skjerf over nesa.» «Ja, men hva hvis noen gjør det likevel, eller noen drar av meg skjerfet og fjerner capsen?» Angsten i blikket hans fikk det til å snøre seg til i brystet hennes. Luften kjentes plutselig tung og vanskelig å puste i. Hun forsøkte å smile beroligende. «Det er mange idioter her i byen, men ingen vil gjøre det», sa hun. «Hvis mamma og pappa får greie på det, dør jeg.» Frykten for at faren, direktøren i byens største shippingselskap, erkekonservative Nikolai Tostrup, skulle bli klar over hans alternative seksuelle orientering, hadde Michael snakket om mange ganger. Nesten like ofte som at mora, redaktøren i Sør i Dag, skulle bli klar over det. «Dette er 1994, ikke 1964», sa Katrine. «Vi har jo snakket om dette. Folk er mer tolerante i dag. Har du ikke lest kommentarene i avisene? Har du ikke hørt radiodebattene? Folk mener at det er på tide at noe skjer her i byen. Det kommer til å være masse tilskuere under demonstrasjonen. Ingen vil våge å rive av deg capsen eller skjerfet, Michael. Ingen. Jeg lover.» Brystkassen hans skalv lett da han trakk pusten. «Jeg synes dette er jævla ubehagelig, Katrine.» - 13 -
PER BECKER
«Men så bli hjemme, da. Dra bort. Bli syk.» «Jeg kan ikke. Det går ikke. Jeg er nødt til å stille. Jeg kan ikke være så feig.» «Dette er en god ting for byen.» Hun smilte mot ham – ikke overbærende, men i sympati. «Det beste som har skjedd på lenge. Det er på høy tid at byen våkner opp. Dette vekker begeistring, Michael. Det er historie.» «Men hva hvis …? Jeg skal jo fortsette å leve her. Bo her.» Han rettet på den kullsvarte luggen. «Og bare se på frykten for hiv. For aids. Nå er det åtte år siden Henki Hauge Karlsen døde av aids, og …» Han avbrøt seg selv da han så det uuttalte spørsmålet i ansiktet hennes. «Ikke si at du har glemt Henki Hauge Karlsen?» Spørrerynkene hennes glattet seg ut. «Nei, selvsagt ikke. Jeg husker jo ham. Bartenderen fra Fredrikstad. Hiv-virusets ansikt i Norge. Er det virkelig åtte år siden han døde?» Katrine kjente godt til den hysteriske hiv-frykten fra noen år tilbake. Da hun selv var tenåring, og de første smittetilfellene ble oppdaget i Norge, var hun livredd for å bli smittet. Hun visste like lite om smitteveier og smittefare som de fleste andre på den tiden, og husket ennå godt at hun ikke våget å bruke offentlige toaletter i frykt for å bli smittet. Hun kviet seg til og med for å ta på håndtakene på dørene på skolen. Hiv og aids ble fremstilt som selve symbolet på nedbrytning og død, og frykten for å bli smittet var så sterk at hun i en lang periode holdt seg borte fra de delene av sentrum der hun visste sprøytenarkomane vanket. «Hvis mamma og pappa hadde visst at jeg var homo, og jeg hadde dødd av aids, ville de aldri ha kommet i begravelsen min», sa Michael. - 14 -
BLODSKAM
«Er det derfor du tenker at du kanskje ikke vil delta i demonstrasjonen? På grunn av dine foreldre?» Han svarte ikke. De ble sittende tause inntil de hørte skritt i korridoren. Katrine forberedte seg på at det var fotografen som kom med bildene, og enda sikrere på at det var ham ble hun da døra gikk opp uten at det ble banket på. «Stein?» Hun stirret undrende på den unge mannen som sto utenfor. Han kastet et oppkavet blikk på henne. «Er Linda på jobb?» «Ja», svarte hun med et skrått blikk på Michael. En ny energi, muligens nervøsitet, satte seg i Steins ansikt. «Jeg må snakke med henne. Hun svarer ikke når jeg ringer henne. Hun har meldt seg helt ut.» «Hun er på kontoret nå.» Han nikket og ble stående urørlig et øyeblikk før han trakk døra til seg. Noen sekunder senere hørte de skrittene hans mot parketten i korridoren. Så en knapt hørbar banking på ei dør. I neste øyeblikk, Lindas skjærende stemme: «Stein! Hva faen gjør du her?!»
- 15 -
PER BECKER
2
Den eldre mannen som sammenbitt og forbitret betraktet folkemengden fra hjørnet av Østre Strandgate og Markens gate, fremsto for Katrine som en inkarnasjon av de fascistiske holdningene som fremdeles hadde grobunn i deler av befolkningen i Kristiansand. Ikke bare blant de av byens pensjonister som sympatiserte med nazistene under krigen og fremdeles sto fast på sitt verdigrunnlag, men også blant yngre mennesker, indoktrinerte ungdommer hvis menneskesyn etter hennes mening ikke bare var forkastelig og uakseptabelt, men også dypt urovekkende. I ytterste konsekvens var det trolig de som utgjorde den største potensielle trusselen mot personer med alternativ seksuell, religiøs eller kulturell orientering, innså hun. Noen uker tidligere lagde Kristiansands Avis en featurereportasje om en gruppe nynazister som jevnlig møttes på hemmelige steder utenfor byen. En av reporterne hadde fått tilgang til en video som var tatt opp under et av møtene deres, og hadde intervjuet et av medlemmene – anonymt, selvsagt – i etterkant av møtet. Meningene den unge mannen ga uttrykk for, var mildt sagt skremmende. Avvikerne skulle ikke bare hånes, spyttes og pisses på, fjernes fra byen og nektes adgang på livstid, men de skulle også - 16 -
BLODSKAM
korsfestes og tømmes langsomt for blod på en måte som hadde fått selv Jesus til å be om nåde. Dette kom aldri på trykk, til artikkelforfatterens store frustrasjon. Han viste til ytringsfriheten, men avisas ansvarlige redaktør var aldri i tvil om at dette var altfor krenkende til at uttalelsene kunne publiseres. Ytringsfriheten var tross alt ikke grenseløs. Katrine støttet avgjørelsen hans hundre prosent. Hun hadde stor respekt for ytringsfriheten og mente at takhøyden for ytringer i media, enten det dreide seg om leserinnlegg eller ordinære intervjuer, skulle være stor. Hun mente at ytringsfriheten ikke bare var en forutsetning for et fungerende demokrati, men også avgjørende for å realisere andre fundamentale menneskerettigheter, som for eksempel livssynsfrihet eller retten til å få leve ut sin seksualitet. Samtidig gikk det en grense for utøvelse av denne rettigheten, og hun mente at anvendelsen av den ofte kunne være for liberal. Ansiktet til den gamle mannen var delvis skjult av skyggen fra hatten hans, og mens han klemte hardere om håndtaket på paraplyen han rytmisk dunket mot asfalten, som om den var et slagvåpen han forberedte seg på å bruke, betraktet Katrine ham med undertrykket vemmelse. Det svarte hatet hun i et glimt hadde skimtet i øynene hans, fikk henne til å grøsse. Synet av ham fikk henne til å undre seg på om Michael faktisk kunne ha grunn til å frykte for sikkerheten til demonstrantene, og seg selv, eller om tanken var så paranoid som hun først innbilte seg da hun hadde avfeid den med et smil hun håpet han ville oppfatte som beroligende, og ikke nedlatende. Logisk sett kunne hun ikke få seg til å tro at demonstrantene ville bli utsatt for noen form for fare. Samfunnet var i - 17 -
PER BECKER
endring. Selv innenfor kirka fikk nytenkerne større plass. Nå var det tre år siden Rosemarie Köhn ble vigslet til den første kvinnelige biskopen i Norden og seks år siden etableringen av Aksept, Kirkens bymisjons Oslo-baserte hiv-senter. Hun kunne virkelig ikke få seg til å tro at noen ville angripe demonstrantene i fullt dagslys, midt i sentrum, der politiet hadde plassert ut folk langs nesten hele ruta. Likevel klarte hun ikke å føle noen ro der hun sto i Østre Strandgate et par meter bak en gruppe mennesker som hadde stilt seg opp langs gata for å følge opptoget. I Tresse, grøntområdet og grusplassen ved Christiansholm festning på kanten av Skagerrak, i østre del av Kvadraturen, strammet Michael skjerfet i nakken og forsikret seg om at det var festet ordentlig over nesa. Deretter trakk han capsen enda litt lenger ned i pannen. Likevel, under denne feighetens maske, følte han at alle kunne se hvem han var, så derfor forsøkte han å unngå øyekontakt med alle de omkring 50 demonstrantene rundt seg. Til sin lettelse så han at han ikke var den eneste av dem som var maskert. Tre slanke, trolig yngre, menn som sto et stykke unna gruppen med paroler og regnbueflagg, var maskert på samme måte som ham. Ellers viste deltakerne sine sanne ansikter. Han frøs til da han så en av sine lærere stå i ivrig passiar med en middelaldrende, skallet mann. Torkild Svendsen, som han i to år hadde hatt i matte, hadde kraftig skjegg og et langt hår som var bundet opp i hestehale. Michael hadde alltid tatt ham for å være SV-er, men at han skulle finne ham her, overrasket ham virkelig. Var han homosympatisør, eller kunne det - 18 -
BLODSKAM
tenkes at …? Nei, tanken på at Torkild Svendsen var homofil, avfeide han som latterlig. Det ville han ha fanget opp på et eller annet tidspunkt. Det gjorde han alltid. Læreren fikk Michael til å krype enda litt mer sammen der han sto, og han følte plutselig en voldsom trang til å forsvinne. Bare gå bort, kaste capsen og skjerfet i ei søppelbøtte og dra hjem. Glemme alt om demonstrasjonen og forberede seg til ettermiddagens treningsøkt som om ingenting hadde skjedd. Eller skulle skje. En kvinne iført strikkelue og strikkegenser i regnbueflaggets farger kremtet inn i en mikrofon. Da hun gratulerte alle med dagen og fortalte dem hvilken viktig dag dette var for Kristiansand som bysamfunn, kjente Michael pulsen øke. Nå var det ingen vei tilbake. Dette var virkelig, og ikke lenger bare noe han så frem til med skrekkblandet fryd. Han oppfattet ikke mer av kvinnens peptalk og var nær ved å falle fremover da en ung mann dyttet ham lett i ryggen og ba han følge med toget, som nå var satt i bevegelse. Mens demonstrantene langsomt beveget seg ut av den gruslagte samlingsplassen og nedover Østre Strandgate mot Vestre Strandgate og containerhavna, slo pulsen så hardt i ørene at han kun oppfattet bruddstykker av parolene som taktfast ble gjentatt av demonstrantene. Selv fulgte han bare taust med, og rekkene av tilskuere som ropte oppmuntrende mot dem og klappet og hoiet, oppfattet han kun som figurer på en mutet tv-skjerm. Hvor lenge de hadde gått før det skjedde, ante han ikke, og han var totalt uforberedt da folk plutselig begynte å skrike rundt ham. I neste øyeblikk fikk han et slag i brystet. Smertene fikk ham til å falle ned på kne mens han hev etter pusten. I et - 19 -
PER BECKER
glimt så han en mann med finlandshette denge løs på en eldre kvinne, som gikk i bakken med et skrik. Han kikket desperat rundt seg og så at flere ble slått og sparket. Scenen var helt absurd, helt uvirkelig, som tatt ut av en av disse krigsfilmene han hatet så intenst. I neste øyeblikk ble capsen og skjerfet revet av ham, og han kikket rett inn i øynene på en ung mann som stirret tilbake på ham fra bak ei finlandshette. Et voldsomt raseri, og også desperasjon, ble blottlagt i øynene på mannen da en kvinne røsket finlandshetta bort fra ansiktet hans. Han slo kvinnen brutalt i ansiktet før han nappet til seg hetta og trakk den på seg igjen. I neste øyeblikk ble alt svart for Michael. Det siste han oppfattet, var en skarp smerte fra det ene kinnbeinet før han falt bakover og traff asfalten med en kraft som slukket alt rundt ham.
- 20 -
BLODSKAM
3 Selv så ikke Katrine angrepet mot demonstrantene. Da det skjedde, befant hun seg i andre enden av Kvadraturen, i ferd med å intervjue tilskuere som snakket begeistret om demonstrasjonen. Da Linda ringte og fortalte at tre unge menn iført finlandshetter hadde denget løs på flere av demonstrantene med slagvåpen, trodde Katrine først at hun spøkte. Men da hun oppskjørtet og hikstende fortalte at de hettekledde slo brutalt rundt seg, to av dem med noe som så ut som balltrær og en med bare nevene, forsto Katrine at det virkelig hadde skjedd. «To er alvorlig skadd. Ei kvinne fikk knust kragebeinet, en annen fikk et kraftig slag over brystkassa, og en eldre mann ble sparket brutalt i overkroppen mens han lå på bakken. Kom deg bort hit, nå!» skrek Linda inn i telefonen. Selv om det kun var noen få hundre meter, tok det tid for Katrine å bevege seg fra Tresse til åstedet i Tordenskioldsgate på vestsiden av sentrum. Hun forsøkte først å kjøre, men det var kaotiske tilstander i byen, og hun fant raskt ut at det ville gå raskere å komme seg frem til fots. Da hun endelig kom, hadde Linda snakket med politiet, og da Katrine tappet henne på skuldra, var hun i ferd med å drøfte et eller annet med en av fotografene. «Jesus», mumlet Katrine mens hun kikket rundt seg på mennesker i hikstende omfavnelse eller i ensom kamp mot - 21 -
PER BECKER
følelsene. Ei middelaldrende kvinne stirret apatisk mot henne mens ambulansepersonell undersøkte en ung mann med blodig skjorte. «Er noen drept?» Linda ristet på hodet. «Tre er kjørt til sykehus. Så vidt jeg forstår, skal tilstanden være kritisk for en av dem.» Det gikk et søkk gjennom Katrine. Kunne det være Michael? Hun hadde forsøkt å ringe ham flere ganger uten å få svar, og hun kunne ikke se noe til ham her. Da hun fikk øye på en flekk på asfalten, noe som hun forsto måtte være blod, begynte hun virkelig å bli redd. «Terje har sikret seg bilder», sa Linda og nikket mot fotografen, en korpulent mann med skinnvest, bart og langt hår som hang fritt nedover skuldrene og øverste del av ryggen. «Så du hvem som ble kjørt til sykehus?» Linda ristet på hodet. «Jeg var et stykke unna. Ambulansepersonellet holdt på å jobbe med dem da jeg kom.» Katrine svelget og kjente at kroppen skalv. Hun trakk Linda litt unna fotografen. «Jeg må sjekke en ting», sa hun. «Er det ok at jeg stikker unna et par timer? Jeg har bare skriblet ned noen reaksjoner fra tilskuere. Du har vel kontroll?» «Nå? Du kan jo ikke dra nå!» «Jeg drar til avisen og skriver ut sitatene.» Linda betraktet henne grunnende. «Hva har skjedd?» «Sannsynligvis ingenting. Bare noe jeg må sjekke.» Vaktsjefen hadde gitt Linda hovedansvaret for dekningen av demonstrasjonen, noe som igjen viste at redaksjonsledelsen hadde stor tro på henne til tross for at hun bare var 23 år gammel og fremdeles ikke fast ansatt i avisen. I tillegg til henne selv og Katrine besto demonstrasjonsteamet - 22 -
BLODSKAM
til avisen av to skrivende journalister og tre fotografer – inkludert Terje. Linda holdt henne igjen. «Hva er det du ikke forteller meg?» «Ingenting. Bare noe ... Bare noe jeg må ordne.» «Kjenner du noen av demonstrantene?» «Jeg må gå, Linda. Jeg ser deg på avishuset om et par timer. Ok?» Hun hadde lovet Michael at hun ikke skulle fortelle om legningen hans til noen, ikke til noen, og det var et løfte hun hadde til hensikt å holde. Det fortjente han. Et skarpt lys skar i øynene da Michael slo opp blikket, og han knep dem instinktivt igjen. Da han tok seg til hodet, som verket noe helt vilt, støtte fingrene hans mot et mykt stoff som han først ikke forsto hva var. En smal hånd grep om fingrene hans. Stemmen han hørte, var kjent, men det tok tid før han klarte å plassere den. «Katrine?» «Michael, kan du …» Han oppfattet ikke det siste, men merket at hånda fastnet grepet om fingrene. «Kan du høre meg, Michael?» Den venstre skuldra verket intenst, og da han vred seg, kjente han en stikkende smerte fra høyre side av brystet. Hodet kjentes som om det skulle sprenges. Med et stønn slapp han seg tilbake mot det myke underlaget han lå på. Etter en stund åpnet han øynene igjen. Han kremtet. Halsen var tørr og kjentes rar og fremmed. Stemmen måtte dras opp fra magen. «Hva skjedde?» spurte han. «Hvor er jeg?» «Du ble slått ned, Michael.» Katrine bøyde seg nærmere. «Hvordan går det?» - 23 -
PER BECKER
Med ansiktet vridd i en grimase forsøkte han på nytt å legge seg bedre til rette. «Hva skjedde?» gjentok han. Hjernen hans var som pakket inn i bomull. «Du er på sykehuset. Du ble slått ned.» Han kjente pusten hennes mot ansiktet – varm, rask og rytmisk. «I demonstrasjonen. Husker du ingenting?» Han tok seg til hodet igjen og forsto at det han kjente mot fingrene, måtte være en bandasje. Han kikket rundt seg. Hele rommet var sterilt hvitt. «Husker du ingenting?» Katrine satt i en stol ved siden av senga hans. Desperat forsøkte han å huske. Plutselig dukket et bilde opp i hodet hans. En ung mann. Svarte, oppsperrede øyne. Et vilt blikk. Så, en gjenstand i utkanten av synsfeltet, en kjapp bevegelse, før alt ble svart. «Hvem slo deg?» spurte hun. Michael knep øynene igjen. Et nytt glimt. Mannens stemme, ordene han hørte da redselen fikk blodet til å stoppe opp: «Hvis du forteller noen om meg, dreper jeg deg! Hører du? Da dreper jeg deg!» «Hvem var det, Michael?» Han trakk pusten, skjelvende. Svetten begynte å drive på ryggen. Igjen ble det mørkt i hodet hans, og han hvilte i mørket, helt utslitt, før et nytt lysglimt flerret det opp. Skrik. Kaos. Slag. Hans eget skrik. Øyne som stirret på ham med denne gløden, denne intensiteten – som en ild som fortærte ham. Da han husket hvem den unge mannen var, bredte det seg en iskald kulde i hele kroppen hans. Han følte seg kvalm, livredd, og festet grepet rundt Katrines hånd. - 24 -
BLODSKAM
«Jeg vet ikke», sa han. «Han hadde finlandshette på seg.» Pulsen økte, og han begynte å skjelve ukontrollert. Katrine stirret forskremt på ham. «Michael? Hva skjer?» Hun reiste seg og løp ut av rommet, mot resepsjonen. «Hjelp!» skrek hun. «Vi må ha hjelp! Rom 219!» En sykepleier kom styrtende til. Hun løp forbi henne, til rommet der Michael lå. En ny pleier stormet forbi henne. Da hun etter noe som føltes som en evighet stakk hodet inn gjennom døra, så hun til sin lettelse at de to sykepleierne hadde fått kontakt med ham. «Det går bra.» Den ene, ei mørkhåret, middelaldrende kvinne, sendte henne et formanende blikk. «Men jeg tror du skal gå nå. Han har fått hjernerystelse og er svært oppskaket. Han trenger hvile. Du får komme tilbake i morgen.» Katrine kjente en enorm lettelse strømme på. Hun nikket, utbrøt et knapt hørbart «selvsagt» og listet seg inn på rommet, der hun hektet vesken av besøksstolens armlene. Hun kastet et nytt blikk mot Michael, som smilte matt mot henne før han igjen lukket øynene. I bilen ble hun sittende og tenke tilbake på den lange, begivenhetsrike og absurde dagen hun nå var i ferd med å legge bak seg. Da hun vred om nøkkelen og startet den lille Forden, hadde det gått mer enn fire timer siden hun forlot åstedet i Tordenskioldsgate. Hun sjekket telefonen og ble overrasket da hun så at Linda ikke hadde ringt. Umiddelbart følte hun lettelse. Hun orket ikke tanken på å jobbe, men samtidig ville hun ikke være alene. Om hun satt i leiligheten og grublet på Michaels tilstand, ville hun bli sprø. Hun måtte snakke med noen. Med Linda. Høre om jobben hun hadde gjort. Se bildene som fotografene hadde tatt, se på - 25 -
PER BECKER
aktiviteten på desken, føle energien fra teamet som jobbet for å skape en avis for historien, en som ville formidle dramaet på den optimale måten. Hun visste godt at ingen på det gamle avishuset i Dronningens gate ville la seg slå i en slik sak, verken av VG, Dagbladet, Aftenposten, NRK eller Sør i Dag. Spesielt ikke Sør i Dag. Noen minutter senere fant hun Linda i en like eksaltert tilstand som forventet, men hun forsto raskt at det ikke bare var utsikten til oppslag og ny pressepris som raste i henne. Øynene var rødkantede av gråt. «Har det skjedd noe?» spurte hun da hun fant henne i en av stolene som var plassert rundt det sirkelrunde arbeidssenteret som utgjorde avisens hjerte. Linda løftet blikket før hun igjen konsentrerte seg om dataskjermen foran seg, der hun skrev på henvisningen som skulle selge morgendagens avis. «Gå ned på kontoret mitt», sa hun. «Jeg kommer om ti minutter.» Sju og et halvt minutt senere hørte Katrine de energiske, umiskjennelige, insisterende klakkene fra Lindas sko slå mot parketten i korridoren mellom desken og kontorene i byggets første etasje. «Faen», mumlet Linda før hun stengte døra bak seg og med et stønn satte seg i stolen bak skrivebordet. «Hva har skjedd?» spurte Katrine. Linda strakk seg etter en gul Post-it-lapp som var klistret til dataskjermen. Hun reiv den av og rakte den til Katrine. Undrende holdt Katrine lappen opp mot det skarpe lyset fra lampen i taket og leste: «Hei, Linda. Jeg beklager, men jeg er nødt til å dra bort fra byen en stund. Vet ikke hvor lenge. Jeg tar kontakt når jeg er tilbake.» - 26 -
BLODSKAM
«Er det fra Stein?» «Den patetiske jævelen! Han hadde ikke engang mot til å fortelle meg det face to face.» Hun sendte lappen et foraktelig blikk. «En helvetes Post-it-lapp. Så jævla patetisk!» «Linda. Det er ikke sikkert at …» «Ikke si det! Jeg vet hva du vil si! Ikke si det!» «Tror du at du skal være på jobb nå? Er det ikke bedre å dra hjem?» «Dra hjem? Nå? Er du sprø?» «Men klarer du å fokusere på ...» «Jeg skal ingen steder.» Linda reiste seg resolutt, rasket til seg et par av papirlommetørklærne hun alltid hadde liggende ved siden av datamaskinen, gikk bort til speilet som hang til høyre for det smale klesskapet ved siden av inngangsdøra, og ga seg til å tørke den rennende sminken møysommelig bort. Så, hurtig og rutinert, la hun på et nytt lag med maskara. Da hun igjen vendte seg mot Katrine, så hun nesten ut som vanlig. Men bare nesten. Rødfargen i øynene kunne hun ikke tørke bort. «Jeg skal ingen steder. Jeg blir her. Jeg skal lage tidenes sak.» Hun gløttet bort mot diplomet som hang på veggen bak skrivebordet, og ga det et nærmest ærbødig blikk – eller muligens vurderte hun hvor hun skulle henge den neste utmerkelsen. Deretter trådte hun med like bestemte skritt som vanlig ut av kontoret, slang igjen døra bak seg og marsjerte tilbake mot desken, som en soldat på vei mot fronten.
- 27 -
PER BECKER
4 Februar 1996 Da Stein sto i bokhandelen, få meter fra Katrine, nølte han. Blikket hans gled ned mot boka han holdt i hendene, den hun nettopp hadde lest et kapittel fra. Han studerte forfatterportrettet på omslaget. Fotografen hadde tydeligvis fått henne til å slappe av. Hun lo mens hun blottet tenner som var hvite og – bortsett fra den ene fortanna – jevne. Hun hadde høye, flotte kinnbein. Livsglade, sultne øyne. Munnen var litt vel bred etter hans smak, og kjevepartiet litt kraftigere enn det han normalt foretrakk, men samtidig symboliserte det en sunn livshunger som fascinerte ham. Han likte energiske kvinner. Håret hennes, tjukt, blondt og halvlangt, var strøket bak det ene øret, der det glitret i en øredobb som liknet dem hun hadde på seg nå i kveld. Mens han dro den ene hånda gjennom sitt halvlange, mørke, tjukke hår, og så, liksom instinktivt, berørte det korte bukkeskjegget han nylig hadde ervervet seg, sendte han et nytt, stjålent blikk mot henne. Hun så ikke verst ut. Slett ikke. Ved siden av bordet innehaveren av bokhandelen hadde gjort klar til henne, rett ved døra som ledet inn i lokalet helt i østkanten av Kvadraturen, begynte det å danne seg en kø av mennesker som ville ha Katrine Kaspersens signatur på sine eksemplarer av «Tidløs». - 28 -
BLODSKAM
Forfatteren satte seg på en stol ved siden av bøkene som var lagt frem på bordet. 50, kanskje 60 eksemplarer, tippet han. Da hun begynte å signere, slo det ham at hun virket ydmyk. Som om hun, som debutant, mente at hun ikke fortjente en slik oppmerksomhet og respekt. Selv hadde han latt seg imponere av «Tidløs». Boka var et ballespark, en 223 siders uppercut som traff det pietistiske sørlandssamfunnet midt i fleisen. Historien om den unge, homofile gutten som følte at han kvaltes i fordomsfulle Kristiansand og flyttet til Oslo for å kunne leve ut sin seksualitet, satte fyr på homodebatten. Ikke bare i lokale aviser og radiostasjoner, men også i riksdekkende medier. NRK tok opp temaet i et debattprogram som ble vist i beste sendetid. «Hvor stigmatiserende er det norske samfunnet med tanke på mennesker med alternative seksuelle preferanser?» lød den usexy tittelen på statskanalens ukentlige debattprogram denne torsdagen – ja, her hadde statskanalen virkelig overgått seg selv. Men Katrine var tabloid nok, mente Stein, både i sine uttalelser og med sin fysiske tilstedeværelse. Flere fremtredende politikere, både fra høyre- og venstresiden, og også fra sentrum, deltok i programmet. Han ble slått av hennes uredde holdning – av måten hun så garvede stortingsrepresentanter rett i øynene på uten å vike mens hun fortalte om utfordringene med å vokse opp i Kristiansand som datter til en pastor i den konservative menigheten «Ordet». Selv vokste han opp i et miljø der religion ikke hadde noen plass, og beskrivelsene hennes var fremmede for ham, men han visste jo hvordan byen ble oppfattet utenfra. Et par uker i forveien, rett etter utgivelsen av «Tidløs», leste han et - 29 -
PER BECKER
avisintervju med en ung mann som flyttet til London fordi det ble uutholdelig å leve som homofil i Kristiansand. Etter en stund reiste hun seg. Da han stilte seg ved siden av henne, hadde han tatt med seg en tallerken der det lå tre kjeks med forskjellige typer ost. Hun smilte og betraktet ham med et ubestemmelig uttrykk i øynene. «Stein. Kledelig skjegg», sa hun mens hun mønstret ham. «Så du jobber for Sør i Dag igjen? Jeg trodde du hadde flyttet til Oslo.» «Jeg gjorde det, men bilverkstedet gikk konk, så jeg flyttet hjem.» «Og nå er du tilbake som frilanser?» Han smilte skjevt. «Boka di imponerte meg, men den er du kanskje lei av å snakke om?» Hun skulte ut mot sentrumsgata, der gatelys og lys fra butikkvinduer glitret i mørket. «Hvorfor dro du?» spurte hun. «Det hadde ikke noe med Linda å gjøre.» Han møtte blikket hennes. «Hvordan går det med henne?» «Hun klarer seg.» «Hva sier hun? Snakker hun om meg?» «Ikke mye.» Hun sjekket armbåndsuret. «Beklager, Stein, men jeg må gå.» Han søkte etter blikket hennes. «Kunne du ha vært interessert i et portrettintervju?» «Portrettintervju?» Hun stirret undrende på ham. «Det har jo skjedd så mye med deg etter utgivelsen. Jeg tipper at du har opplevd mer de siste månedene, bare de siste ukene, enn en gjennomsnittlig kristiansander opplever i løpet av et helt liv.» - 30 -
BLODSKAM
«Jeg er 23 år gammel. Jeg har ikke noe mer å fortelle enn det folk allerede vet.» «Det er god markedsføring, Katrine. For «Tidløs» – og for det som kanskje kommer etter hvert. Jeg så deg på NRK. Du har mye å by på for en 23-åring.» Hun knep øyenbrynene tenksomt sammen. «Jeg tror ikke det. Kan du skrive et portrett på en person som er så ung som meg?» På nytt satte han Johnny Depp-blikket i henne. «Jeg har et forslag. Tenk på det til i morgen.» Han skriblet noe ned på et ark i notisblokka, som han rev løs og rakte henne. «Jeg ringer deg. Eller du kan ringe meg. Du når meg på dette nummeret, når som helst.»
- 31 -