DER DE RYDDET SEG EN TEIG

Skoghagen fanger og lagrer energi

Skoghagen er permanent kultur, permakultur. Den fanger energi blant annet ved å samle karbon, vann og sollys i alt som vokser der, og ved å huse mikrolivet i jorda.

Skoghagen er kantsonen innenfor permakulturell soneplanlegging. Inspirasjonen kommer blant annet fra boka til J. Russel Smith, «Tree crops – a permanent agriculture» om å dyrke vertikalt. Mollison og Holmgren som grunnla permakulturbegrepet ble inspirert av denne boka.

#Alvastien TEKST: EIRIK LILLEBØE WIKEN I norrøn ordbok kan vi lese om skogs hagi og skogar bui. De som bodde og dreiv kaltes skogermadr, som fredlaus mann, skoggangsmann, skogvaktar. De hadde skoggeitr og trollene kalte dem skogrbadn… Kanskje har vi i Norge hatt matskoger siden før norrøn tid? Kanskje var det slike steder de fredløse og anarkistene måtte trekke seg tilbake til, hvor de ryddet seg en teig? Det er mørk og vått i skoghagen, uren og steinene knaker nedover. Hornuglen lander for å få et måltid på sin lange ferd. Mosen sanker vann og trærne har mistet sine blader, virkeligheten kommer frem. Etter sommerens vakre kamuflasje kommer strukturen tilbake, brutaliteten, nådeløsheten og melankolien. Det hele lever, rein energi av tusenvis av meitemarktuer der mikrolivet i jorden styrer hele landskapet. Man kan se det, det renner, legger seg og hjorten tråkker linjer. Det bugner av spiselige vekster i edelløvskogen, for eksempel hegg, hassel, bringebær, lind, skvallerkål, løkurt, ramsløk, brennesle, mjødurt, villjordbær, villrips, granskudd, ville epler og plommer, bjørnebær, marikåpe, humle og sopp. Regnet fosser som aldri før og noen urolige voldelige stormer herjer, knekker trær over på midten. Det ligger strødd, som mikadopinner. Men allikevel er det vakkert, forfriskende sensuelt og rått. Man elsker det, duften av alt dette dype mørket som omslutter en. Edellauvskogens evige gjentagelse, de fire årstider. På alle måter, fra ånden som flyr rundt, til rene linjer av naturens skapelse. Vannet som aldri slutter å renne, og tåken. Skyene som ligger såvidt over fjordflaten i ukesvis, månedsvis i strekk. Skogen som puster, det evige åndedrett som tilfører oss denne friske luft og medisin. I skogen kan menneskene komme nærmere noe vi lengter etter. Det ville vekker oss, vi ser, hører og smaker og får medfølelse med naturen. Vi kommer tilbake til villmarken i oss selv. Snøen som melis og soloppgangen. Soluret som legger seg i fjellsidene. Skyggetid. Mektig vakkert og stilhet overdøvende. Fjellene ligger der trofast og nynner. Breen lager sirkler i skyene. Sjøen er brun av ferskvann og fjordfjellsidenes hummus. Det er dette som nettopp er grunnlaget for at fjordene er så enormt mangfoldige. Senere tid har brisling og annen småfisk kommet i store stimer, etterfulgt av niser og spekkhoggere. Det er en skoghage også nedi fjorden, de mange sjikt og vesener som lever der. Menneskeheten er hagefolket som kan gjøre en bra forskjell på fremtidens utfordringer, om man tenker med hjertet og ikke stresser med seg selv.

Om forfatteren ERIK LILLEBØE WIKEN Han er gartner og driver Alvastien ved Hardangerfjorden, som er Norges første LAND-senter. Det betyr at stedet er et inspirasjons- og undervisningssenter for permakultur og bærekraftige løsninger. Senteret er åpent for besøkende og frivillige, og ønsker å vise bruken av permakulturdesign, etikk, metoder og prinsipper i praksis. Eirik arbeider også med sin diplomoppgave innen permakultur.