Årbok 2022 Bygghytta

Tema: Kongeinngangen

Utgiver:

Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeiders forlag

Redaksjon:

Kristin Bjørlykke, Birgitta Syrstad, Øystein Ekroll, Joseph Carter, Rune Langås

Alle figurer der ikke annet er angitt tilhører NDR. Vår egen husfotograf, steinhugger Henning Grøtt har tatt fotografier for NDR i tillegg til artikkelforfatterne selv.

Sats og trykk:

BK Trykkpartner A/S, Trondheim

Bilde forside:

Fastpunktsystem for kontrollmålinger på Kongeinngangen: En flyttbar laser montert på skinnebane ble brukt som referanse for alle målene som ble tatt før og under rekonstruksjonen. Skisse av Espen Sørburø. Mer om dette i artikkelen Oppslag og mal til Kongeinngangen.

Front page:

The system with fixed points for taking measurements on the King’s Entrance. A movable laser pointer mounted on rails was used as reference for all measurements taken before and during the whole rebuilding. Sketch by Espen Sørburø. More about this in the article “Setting-out and templates for the King’s Entrance”

Bilde bakside:

Hvelvet i Kongeinngangen under oppmuring januar 2022. Sluttsteinen med kristusfiguren og hvelvribbene er hugget i kleberstein. Dette er opprinnelige og gjenbrukte deler fra middelalderen. Hvelvkappene mures med teglstein, på samme vis som under 1870-tallsrestaureringen. Mer om dette i artikkelen Muring av hvelvet på Kongeinngangen.

The vault of the King’s Entrance during reconstruction in January 2022. The keystone with the figure of Christ and the vault ribs are carved in soapstone. These parts are originals from the Middle Ages and were reused. The vault webs were newly constructed of bricks, like the former vault from the 1870s. More about this in the article “Constructing the vault of the King’s Entrance”.

ISSN/ISBN: ISSN 2703-8114

Trondheim, desember, 2022

John Sundet utenfor Nidarosdomen i jubileumsåret 2019. Foto: Mariann Dybdahl, Adresseavisen. John Sundet in front of the cathedral, 2019.

Minneord John Sundet

In memory of John Sundet

Den 3. juli 2022 døde vår tidligere verksmester John Sundet. Han ble født på Hovin i Gauldalen i 1930. John ble ansatt ved NDR i 1947, og arbeidet her i 46 år til han ble pensjonist i 1993.

Onkelen Arne Sundet («Gammelsmeden») var smed her i årene 1927-31 og 1934-71. John skulle hjelpe onkelen i smia noen uker i 1947 mens han ventet på å begynne på yrkesskolen. Arkitekt Helge Thiis oppdaget at unggutten var et arbeidsjern, og etter å ha «testet» ham som plenklipper hjemme i hagen på Byåsen, tilbød Thiis ham fast ansettelse uten videre formaliteter.

Johns yngre brødre Magne og Gunnar arbeidet også her i henholdsvis 33 og 41 år, slik at familien Sundet har lagt ned 161 årsverk ved NDR.

John var steinbryter, smed og seinere verksmester i mange år. Han er den eneste som har vært både på bunnen av Olavsbrønnen og på toppen av spiret på hovedtårnet, det siste i en alder av 85 år. John var en tradisjonsbærer som var svært viktig i formidlingen av NDRs historie til nye generasjoner. Han var en uuttømmelig kilde til kunnskap og gode historier om livet i Domen og i verkstedene. Gjennom hele pensjonisttilværelsen, helt til noen uker før han døde, var han på stadige besøk i Bygghytta. NDR vil takke John Sundet for 75 års innsats.

John Sundet som nyansatt i 1948. John Sundet, 1948.

Rune Langås

Bygghytta – Årbok 2022

The Cathedral Workshop – Yearbook of 2022

Årets utgave av «Bygghytta», årboka til Nasjonalt kompetansesenter for verneverdige bygninger i stein (NKS), er i all hovedsak viet restaureringen av Kongeinngangen. Etter 12 års omfattende arbeid ble restaureringen ferdigstilt inneværende år, og årboka inneholder en rekke artikler som beskriver litt av kompleksiteten i prosjektet.

Årsberetning

Også inneværende år har det blitt utført mange andre arbeidsoppgaver enn restaureringen av

Kongeinngangen. Steinhuggerne har blant annet hugget mange ny steiner til korets nordre fasade. Selv om det praktiske arbeidet på fasaden ikke vil starte før om flere år, er det alltid en stor fordel å ha ferdig produsert stein som kan benyttes når dagen for oppstart kommer.

Bygghyttas kommende store prosjektet er restaureringen av søndre tverrskip. På denne fasaden er det utfordringer med kleberstein av dårlig kvalitet fra Bjørnålibruddet.

Bruddet var et av de aller

Fig.1: Stillasene på søndre tverrskip har blitt satt opp i høst. Det er store dimensjoner på denne fasaden. Over ett mål med stillasduk måtte bestilles.

The scaffolding on the southern transept was erected this autumn. There are large areas on this facade. More than 1000m² of tarpaulin had to be ordered to cover the scaffolding.

Fig 2: Anita Gjersvold hugger ny toppblomst til Stavanger domkirke. Denne høsten har vi bestilling på å hugge 7 steiner til dette prosjektet.

Anita Gjersvold cutting out a new floral top stone for Stavanger Cathedral. This autumn we have an order to carve 7 stones for this project.

viktigste steinforekomstene for gjenreisingen av Nidarosdomen fra slutten av 1800-tallet til et godt stykke inn på 1900-tallet. Det ligger ved Mosjøen, og hele 7500 m3 kleber ble i perioden transportert med tog ned til Trondheim. Det har vist seg at denne kleberen har bergspenninger og kalkårer, som forvitrer når den blir utsatt for vær og vind. Over tid vil den sprekke opp, slik at det er en reel fare for nedfall av stein. Av den grunn må sikkerheten på fasader der stein av denne typen er benyttet ha et hovedfokus. I høst har det blitt bygget stillaser på søndre tverrskip slik at kartlegging og dokumentasjonsarbeid kan starte. (Fig. 1)

Steinhuggerverkstedets mest omfattende eksterne oppdrag har vært produksjon av stein til Stavanger domkirke. Der pågår en stor restaurering som skal stå ferdig til by-jubileet i 2025. Av den grunn har vi fått gleden av å bidra inn mot prosjektet «Domkirken 2025», med hugging av spennende steiner, blant annet flere toppblomster. (Fig. 2)

I smia har man i tillegg til det omfattende arbeidene som er utført på Kongeinngangen, også hatt fokus på sikringsarbeider. Her kan navnes produksjon av baldakiner over inngangene på vestfronten, som en ekstra sikring ved eventuell steinnedfall. Arbeidet har blitt utført i samarbeide med Eggen Arkitekter a/s.

Videre har smia avholdt tre seminarer i samarbeid med NTNU. Hovedfokuset var kompetanseoverføring fra de eldre, erfarne smedene til yngre krefter. Et svært viktig tema både for smedfaget og andre faggrupper. Det er også blitt utført en rekke eksterne oppdrag i smia, blant annet nytt rekkverk langs muren opp til tårnbygningen på Munkholmen.

I året som gikk fikk vi en ny mann i smia, Magnus Aleksander Vartdal. Han har i flere år jobbet i steinhuggerverkstedet, men har også fagbrev som smed.

Murene har utført flere oppgaver både på Erkebispegården og på Nidarosdomen. Da uværet

er det

som må dokumenteres

her, langt

enn det man kan se med det blotte øyet. This year’s mouldings were taken from high up on the west front. Like so many places on the Cathedral, there are many beautiful details here that are far higher than what can normally be seen with the naked eye. These need to be documented too.

Gyda slo inn mot Trøndelag fikk vi en forholdsvis stor vanninntrengning i kirkens nordre vestfronttårn. Dette området er nå sikret, og det er klart for å utbedre skadene uværet forårsaket i Milleniumskapellet. Murerne har også utført flere eksterne oppdrag. Her kan spesielt nevnes rådgivingsarbeidet som er utført i forbindelse med kommende arbeider på Selbu kirke.

Gipsverkstedet har inneværende år fortsatt dokumentasjonsarbeidet på kirka. Flere avstøpninger er blitt tatt høyt oppe på vestfronten. En fin og luftig arbeidsplass, men også et sted der man virkelig får kjenne hvordan en ikke så alt for god trøndersommer kan være. Mye nedbør gjør at avstøpningsarbeidet tar lengre tid enn når været er tørt og fint. (Fig. 3)

Gipsmakerne har utført en rekke eksterne oppdrag. Et spesielt spennende prosjekt var å designe en ny tympanon, et felt over en dør, til en enebolig på Singsaker i Trondheim.

Fig. 3: Årets avstøpninger ble utført høyt oppe på vestfronten. Som så mange steder på domen

mange flotte detaljer

også

høyere

Repair of rotten roof planking from the northern side of the nave. For a long time there have been leaks here, which have now been rectified by among others, Oddmund Aarø and metalwork roofers from Mesterblikk a/s.

Ståle

Snekkerne har blant annet arbeidet med taklekkasjer på kirka. Å tette lekkasjer vil bli et av sikringstiltakene det vil være fokus på i årene fremover. Noen av de drøyt 100 år gamle kobbertakene har begynt å lekke, og på de mest utsatte stedene er det blitt råteskader. Dette blant annet på skipets nordre sideskipstak. Råteskadene er nå utbedret, og taket er beslått på nytt. (Fig. 4)

Glassvekstedet har ferdigstilt restaureringen av et av de store vindusfeltene i nordre sideskip. Glassmaleriene har bilder fra første Mosebok med tema fra skapelsen. (Fig. 5)

Også inneværende år har glassverkstedet utført en rekke eksterne oppdrag. Det største prosjektet som ble ferdigstilt var den omfattende restaurering av ett av glassmaleriene i Aurskog kirke. Vinduet fikk store skader under en storm i 2018, da et stort bjørketre veltet mot kirken. (Fig. 6)

I år ble Rakel Lyng ansatt som ny lærling på glassverkstedet, i blyglasshåndverkerfaget som det formelt heter.

Fig 4: Utbedring av råteskader på nordre sideskipstak. Her har det vært lekkasjer over tid, som blant annet Oddmund Aarø og blikkenslagere fra Mesterblikk a/s har utbedret.

Fig 5: Ståle Gjersvold foran det nyrestaurerte, og ferdig innsatte glassmaleriet i nordre sideskip.

Gjersvold in front of the newly restored and remounted stained-glass window in the north aisle.

Fig 6: Elisabeth Voss Sinnerud kan stolt vise frem et av de ferdig restaurerte vindusfeltene til Aurskog kirke.

Elisabeth Voss Sinnerud proudly displays one of the fully restored window sections from Aurskog church.

med

har eskalert de

årene. Bildet er fra søndre tverrskip, der det nå er satt opp stillaser. The stone from Bjørnålia, near Mosjøen is of poor quality. The challenges presented by the deterioration of this type of stone have escalated in recent years. This picture is from the southern transept, where scaffolding has now been erected.

Som et ledd i økt fokus på sikkerhet, da spesielt opp mot steinnedfall, er det også inneværende år utført flere fasadeinspeksjoner. I tillegg til ordinær inspeksjon utført ved hjelp av en 40 meter høy lift, hadde vi en befaring med mobil kran som gikk hele 70 meter til værs. Denne ble benyttet til å blant annet undersøke sentraltårnet. Det er der betydelige utfordringer med dårlig steinkvalitet.

(Fig. 7)

Av forsknings- og utviklingsoppgaver er det naturlig å nevne det pågående prosjektet med å videreutvikle en 3D-modell med databasetilknytning, slik at vi får et godt og effektivt verktøy til hjelp i ulike restaureringsprosjekter de kommende årene.

Det er utført arbeid med å produsere tegninger til det neste restaureringsprosjektet på søndre tverrskip. Videre har hver enkelt stein fått et unikt nummer, noe som gjør det lettere å holde orden i et såpass komplisert puslespill som dette prosjektet utgjør.

som holdt tale under åpningen av den nye utstillingen. Finally, The St. Olav Altar Frontal has been returned to the museum in the Archbishop’s Palace. Now in a new and better display case. Birgitta Syrstad was one of the speakers at the opening of the new exhibition.

Katalogiseringen av vår steinsamling på Dora ble ferdigstilt denne etterjulsvinteren. Hele 5500 steiner er nå systematisert i en FileMaker-database. Videre er det utført en god del korrekturlesning av byggmesterens dagbøker og innberetninger, som over flere år har blitt transkribert. Dokumentene er en del av NDRs rikholdige historiske arkiv, og digitaliseringen gjør at de nå er et lett tilgjengelig kildemateriale.

Innen utgangen av året vil vi ferdigstille arbeidet med å rydde i og klargjøre vår tegningssamling for digitalisering. Samlingen består av ca. 7000 tegninger, de eldste fra tiden før restaureringens oppstart.

Blant samlingen av kirkekunst fra Nidarosdomen finner vi Olavsfrontalet, fra første halvdel av 1300-tallet. Etter å ha vært borte fra Museet i Erkebispegården siden 2019 ble alterfrontalet i april igjen tilgjengelig for publikum. Det er nå presentert i en ny utstilling og i nytt monter på museets mesanin. (Fig 8)

Fig. 7: Steinen fra Bjørnålia ved Mosjøen er av dårlig kvalitet. Utfordringene

denne steinen

seneste

Fig. 8: Endelig er Olavsfrontalet tilbake i museet i Erkebispegården. Nå i ny og bedre monter. Birgitta Syrstad var en av de

En av artiklene i årets Bygghytta omhandler steinhuggermerkene på Kongeinngangen, men det har i løpet av året også blitt arbeidet med steinhuggermerkene i tverrskipene. Vi er nå i oppstarten av et forskningsprosjekt på dette spennende materialet.

Til slutt vil jeg takke alle som har bidratt til årets utgave av Bygghytta, både de som har skrevet artiklene, men også vår dyktige redaksjonskomite.

Kongeinngangen

Som nevnt er årboka 2022 i all hovedsak viet restaureringen av Kongeinngangen, og ferdigstillelsen av prosjektet har virkelig blitt feiret! Den 24. mai arrangerte vi en fagdag der mange av de som har arbeidet med Kongeinngangen presenterte tema både fra de forberedende undesøkelsene og fra det praktisk utførte arbeidet. Det er disse foredragene som er utgangspunktet for artiklene i årets utgave av Bygghytta. Til sammen var det ca. 8o deltakere på seminaret. Foredragene er publisert på vår hjemmeside på internett; nidarosdomen.no, slik at flest mulig kan få ta del i kunnskapen vi har høstet gjennom de ti årene prosjektet varte.

Den 24. juni var det endelig klart for offisiell gjenåpning. En rekke prominente gjester var invitert, blant annet Barne- og familieminister Kjersti Toppe, preses Olav Fyske Tveit og biskop Herborg Finnset. Hele byens befolkning var invitert til å feire sammen med oss denne dagen. Vi bød på kaffe og kake, taler og åpningskonsert inne i kirka.

I et strålende sommervær kom det så mange som 5-600 gjester, og den tre meter lange bløtkaka falt tydelig i smak. Snoren ble klippet av ministeren, preses og undertegnede. (Fig. 9) På konserten i kirka bød fiolinist Arve Tellefsen og organist Erling With Aasgård på vakre toner.

Senere på kvelden ble det avholdt kranselag for inviterte gjester i Erkebispegårdens Herresal. I etterkant av den offisielle åpningen har H.M.

Dronning Sonja besøkt Kongeinngangen, og hun uttrykte stor beundring for arbeidet som er utført. (Fig. 10)

Tålmodighet har vært den største utfordringen Restaureringen av Kongeinngangen har vært et spennende og inspirerende prosjekt for de rundt 30 forskerne, rådgiverne og håndverkerne som jobber i Bygghytta, men til tider også vært svært utfordrende. Det har ikke bare vært «finarbeider» med hugging av vakre ornamenter eller muring av vakre hvelv. Det har også vært meisling av betongvegger fulle av gneis og granitt. Det har vært krevende demontering av middelaldersk kleberstein, som har vært murt opp med den hardeste sementmørtel. Tålmodigheten og tida dette arbeidet tar, slik at man ikke ødelegger de vakre gamle steinene som ble hugget for nesten 800 år siden, har vært en utfordring i seg selv. Det å ta vare på og utvikle de gamle håndverksteknikkene har vært en sentral del av prosjektet.

Likeså har man gjennom restaureringen av Kongeinngangen arbeide med å skaffe til veie og benytte materialer av rett kvalitet. Blant annet har Bygghytta åpnet et nytt klebersteinsbrudd i forbindelse med prosjektet, samt utviklet en kalkbasert mørtel som er tilpasset en restaurering som denne.

Kunnskap om fortiden

I tillegg til den restaureringstekniske lærdommen vi kan trekke ut av prosjektet, byr Kongeinngangen på utrolig mange fortellinger. Fortellinger i form av bygningsarkeologiske spor, som sier noe om mennesker som har jobbet her og deres kunnskap og metoder. Vi kan se kleberstein fra en rekke ulike steinbrudd, fra Bakkaunet oppe på Kuhaugen her i Trondheim, fra Grytdal på Rognes, fra Mosjøen, Målselv og enda flere. Vi har funnet en rekke steinhuggermerker, de eldste fra 1230-tallet. Dagens steinhuggere har videreført denne tradisjonen, og setter sine signaturer på de nye steinene som er hugget, til glede for fremtidens arkeologer.

På UNESCOs liste over gode vernepraksiser

Et så omfattende prosjekt som Kongeinngangen

The cutting of the ribbon. After 12 years of restoration, the the King’s Entrance is finally open again. From the left, Presiding Bishop Olav Fyske Tveit, Minister for Children and Families Kjersti Toppe, and the head of the restoration department Rune Langås.

krever høy kompetanse i alle ledd. Å ta vare på denne kompetansen gjennom overføring av håndbåren kunnskap har alltid vært viktig. I dag, som i middelalderen. Som en bekreftelse på at vi tar vare på og utvikler den immaterielle kunnskapen er Bygghytta ved Nidarosdomen sammen med 17 andre europeiske bygghytter innlemmet i UNESCOs liste over gode vernepraksiser. Dette er en stor og viktig anerkjennelse av arbeidet og tradisjonene vi fører videre også her langt nord i Europa.

Til glede for mange generasjoner fremover Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider kan nå med stolthet erklære Kongeinngangen ferdig restaurert. Den har blitt tilbakeført med kunnskap om materialkvalitet og håndverksmetoder fra

den tiden katedralen ble bygget, og er forhåpentligvis rustet til å stå århundrer inn i fremtiden. Nå kan byens befolkning og tilreisende igjen oppleve denne flotte portalen med sine tallrike skulpturer og ornamenter. Kanskje like viktig som det fysiske resultatet, er den kunnskapen vi har tilegnet oss gjennom dette omfattende prosjektet. Vi sitter igjen med uvurderlig kunnskap som vil komme både Nidarosdomen og andre norske middelalderbygninger til gode.

Jeg håper at tredje utgave av Bygghyttas årbok faller i smak. God lesning!

This small sculpture of Adam is one of many details that will be enjoyed by visitors for many generations to come. With a body from 1230, a head from 1870 and a foot from 2022, he is quite a fellow.

Fig. 9: Snora klippes. Etter 12 års restaurering er endelig Kongeinngangen åpen igjen. Fra venstre preses Olav Fyske Tveit, Barne- og familieminister Kjersti Toppe og avdelingsdirektør for Bygghytta Rune Langås.

Fig. 10: Den lille skulpturen av Adam er en av mange detaljer som vil stå til glede for mange generasjoner fremover. Med en kropp fra 1230, et hode fra 1870 og en fot fra 2022 er han litt av en kar.

Kongeinngangen i 1883, med en del av NDRs ansatte foran. For navnene, se NDRs ansattebilder bakerst i boken. The King’s Entrance in 1883, with some of NDR’s employees in front. For the names, see NDR’s staff photos at the back of the book.

Kristin Bjørlykke

Den røde tråden gjennom 150 år – Restaureringen av Kongeinngangen

A common thread through 150 years

– The restoration of the King’s Entrance

Sommeren 2022 ferdigstilte vi et av den senere tidens største restaureringsprosjekter på Nidarosdomen. Den søndre portalen på koret med sin usedvanlig rikt dekorerte forhall er reist på nytt etter å ha vært demontert til grunnen. Selve demonteringen av murverket startet i 2010, men før den tid ble det gjort omfattende forberedende dokumentasjonsarbeider med oppmålinger, tegninger, avstøpninger, skadekartlegginger og stabilitetsberegninger. Det ble også gjort grundige vurderinger av hvorvidt det var antikvarisk forsvarlig å gå så drastisk til verks som å plukke den helt ned. (Fig. 1 & 2)

Kongeinngangens liv har vært preget av tilbakevendende problemer. Ingen annen bygningsdel på kirken har vært gjennom så mange runder med reparasjoner og utbedringer gjennom restaureringens 150 år som nettopp denne portalen. Dette innebærer at Kongeinngangen har fått smake litt av hvert av tidens skiftende trender i restaurering og konservering, og i den forstand representerer den en rød tråd i Nidarosdomens restaureringshistorie. Restaureringsinngrepene på Kongeinngangen gjenspeiler de ulike periodenes holdninger til hva man oppfattet som akseptable løsninger på bygningstekniske og antikvariske problemstillin-

Fig. 2: Kongeinngangen i 1891 etter arkitekt Christian Christies restaurering 1876-82. The King’s Entrance in 1891 after architect Christian Christie’s restoration 1876-82.

Fig. 1: Grunnplan av Nidarosdomen, med markering av Kongeinngangens plassering. A ground plan of Nidaros Cathedral, also marking the location of the King’s Entrance.

ger knyttet til Nidarosdomen, og slik er restaureringen av portalen blitt et konsentrat av restaureringen av hele kirken. Gjennom denne artikkelen skal vi se nærmere på hvordan dette har artet seg. I sykluser på rundt 40 år har dårlig tilstand krevd inngrep av varierende karakter. Den første restaureringen ble utført i løpet av 1870årene under arkitekt Eilert Christian Brodtkorb Christies (1832-1906) ledelse. Men også i 1920og 1950-årene var det behov for omfattende reparasjoner, og nå er vi altså gjennom den fjerde runden. Gjennom disse 150 årene har ideene om hva som er en «riktig» restaurering stadig vært under debatt, på tross av en tilsynelatende enkel definisjon av begrepets innhold og handling. Slik var det også i Christies tid. Hvor store inngrep kunne man forsvare i en historisk bygning før det

virket ødeleggende snarere enn til gavn? Dette var det sterke og ulike meninger om, spesielt når det gjaldt arkitektur. Arkitektene, som ledet gjennomføringen av arbeidet, og var ansvarlig for å sikre en bygning om den skulle tas i bruk etter restaureringen, hadde en tendens til å tenke mer pragmatisk enn for eksempel engasjerte kunstnere og kunstkritikere, som gjerne var mer opptatt av byggets ånd og patina. Tilnærmingen til en restaurering er også kontekstavhengig. Det betyr at vi kan tenke ulikt om hva som er en riktig restaurering avhengig av objektets tilstand, verdi og samfunnsmessige betydning.

Nidarosdomen som nasjonalmonument

En viktig dimensjon som skilte Christies restaurering fra dagens er at den på hans tid var en del

Fig. 3: Utsnitt fra arkitekt Heinrich Ernst Schirmers (1814-1887) forslag til restaurering av Nidarosdomen fra 1851. Forslaget viser at Schirmer, som Christie senere, tok sin inspirasjon til restaurert design for Kongeinngangen fra oktogonkapellene.

Excerpt from architect Heinrich Ernst Schirmer’s (1814-1887) proposal for the restoration of Nidaros Cathedral. The proposal shows that Schirmer, like Christie later, took his inspiration for the restored design for the King’s Entrance from the octagon chapels.

av et nasjonsbyggingsprosjekt. Nidarosdomen var som eneste bygning i landet nevnt i grunnloven av 1814. Katedralen var et symbol på Norges og Nidaros’ storhetstid i middelalderen, og utpekt til å være kroningskirke. Allerede Christies forgjenger arkitekt Heinrich Ernst Schirmer (1814-1887) agiterte for restaureringen ved å si at kirken og nasjonen speilet hverandre, og at nå som nasjonen hadde gjenvunnet seg selv og sin ære, så måtte domkirken gjenvinne sin. Å restaurere et nasjonalmonument i en frigjøringstid er i utgangspunktet ikke en situasjon som kaller på beskjedenhet, og det ble naturlig å gi både Kongeinngangen og kirken ellers en staseligere utforming enn de hadde før restaureringen. Målet var å gjenskape kirken slik den var i sin storhetstid under middelalderen. Det førte til at den Kongeinngangen Christie la sin siste hånd på skilte seg forholdsvis mye fra den han hadde startet å restaurere.

Store deler av det øvre murverket både på Kongeinngangen og kirken for øvrig var blitt skadet ved ulike anledninger som følge av de fem brannene bygningen var utsatt for gjennom historien. Mye av det ødelagte murverket ble gjenoppbygget og modernisert i etter-reformatorisk tid, men nå som den stilmessige kompassnålen pekte mot middelalderen ble de nyere delene ikke lenger ansett å ha særlig verdi. De ble derfor plukket ned for å gjenskape kirken i en enhetlig stil. Det samme gjaldt for Kongeinngangen, og det var særlig i de øvre delene av forhallen Christie tillot seg å dikte, inspirert av oktogonkapellene på kirken. (Fig. 3)

Etter dagens norm kan det virke i overkant dristig å bevege seg så langt bort fra utgangspunktet. Han beholdt en spiss gavl, men byttet ut den lille rundbuede gluggen med et fembladet rosevindu, og i tillegg ble det satt opp fialer på hver side av gavlen, på toppen av hver av pilarene i front. De nedre delene av forhallen bestod av mer intakt middelaldermurverk og rester som gjorde det enklere å tolke og rekonstruere. (Fig. 4)

Christie fikk åpnet den store buen i fronten som hadde blitt murt igjen på et tidligere tidspunkt. Gjenmuringen hadde hatt et vindu i stil med de

i korets sideskip, samt en liten tredør plassert under vinduet. Kongeinngangen hadde altså i en periode vært «snudd» fra å være en forhall i eksteriøret til isteden å være lukket og gjort om til et rom som åpnet seg mot kirkens interiør. Det er uvisst når denne gjenmuringen fant sted. Gerhard Fischer, som i en periode gjorde bygningsarkeologiske studier av Nidarosdomen, mente det måtte ha skjedd i forbindelse med brannen i 1432. Det begrunnet han med at vinduets utforming passet bedre med vinduene i korets sideskip enn de vinduer man hadde oppført på korets midtskipsvegg da man moderniserte den øvre del av veggen etter brannen i 1531. Nå behøver strengt tatt ikke vinduet ha blitt satt inn som en direkte følge av noen av brannene, selv om utformin-

I 1872 ble gjenmuringen fjernet, og mye av ornamentikken og skulpturen i buen som hadde vært skjult kom til syne. The large outer arch opening in the King’s Entrance was bricked up before architect Christie started the restoration. In 1872, the walling was removed, and much of the ornamentation and sculpture in the arch came to light that had previously been hidden.

Fig. 4: Den store ytre bueåpningen i Kongeinngangen var gjenmurt før arkitekt Christie startet restaureringen.

gen var inspirert av sideskipveggens. Uansett tidspunkt er det sannsynlig at årsaken til at de murte igjen bueåpningen var stabilitetsproblemer. I 1869, da restaureringen startet, var en av utfordringene at sideskipsveggene på koret lente hele 40 cm ut av lodd. Det førte blant annet til et press på Kongeinngangen, som er bygget inntil sideskipet. Hvor lang tid forhallen hadde fungert som en slags støttepilar for sideskipsveggen er uvisst. Det var muligens en situasjon som hadde utviklet seg over tid, som resultat av brann og ødeleggelse, eller at konstruksjonen i koret ikke var tilstrekkelig dimensjonert fra starten av. Resultatet ble i alle fall en svekket Kongeinngang.

150-årsloopen

Om vi sammenlikner metodene som er benyttet gjennom restaureringsperioden er det interessant å merke seg at vi på mange måter har gått gjennom en 150 års loop, der vi i dag i stor grad arbeider etter tilsvarende retningslinjene som gjaldt da våre forgjengere startet gjenreisingen av katedralen. Slik har det ikke alltid vært. Men selv om historien tilsynelatende gjentar seg, gjør den som vi skal se også alltid en liten vri, og setter et avtrykk fra sin egen tid.

På tross av at arkitekt Christies versjon av Kongeinngangen skiller seg vesentlig fra den forhallen han hadde gitt seg i kast med å restaurere noen år tidligere, så var de antikvariske retningslinjene for gjennomføringen av arbeidet strenge. De stod slettes ikke tilbake for dagens krav. Christies arbeider ble fulgt av Bedømmelseskommisjonen for Throndhjems domkirke, som ble ledet av statens antikvar og Christies svoger Nicolay Nicolaysen. Kommisjonens oppgave var å vurdere restaureringsarbeidene og restaureringsplanene for kirken, og å gi anbefalinger til kirkedepartementet og Stortinget. I en betenkning til kirkedepartementet i 1872 formulerte kommisjonen følgende instruks for arbeidene:

«Ingen af Bygningens originale Dele bør nedtages, hvor det ikke er nødvendig af Stabilitetshensyn.

Dernæst maa ingen Del nedtages, forinden Fotografi, Tegning eller Afstøbning er taget derav og de enkelte

Stene nummererede for at de igjen nøyaktig kunde oppsættes paa det opprindelige Sted.»

Sett i lys av tidens skiftende trender i restaureringsarbeidet ved Nidarosdomen er det interessant å merke seg at punktene i instruksen er bemerkelsesverdig like dagens retningslinjer og metoder, og ganske så beskrivende for gjennomføringen av vår tids restaureringen av Kongeinngangen, uten at det har vært noen tilsiktet kobling.

Før demonteringen startet i 2010 stilte vi oss et grunnleggende spørsmål med utgangspunkt i dagens internasjonale chartre, retningslinjer og rådende restaureringspolitikk: Er det antikvarisk forsvarlig å demontere hele Kongeinngangen i en forestående restaurerings-prosess? Alternativet til demonteringen var å forsøke å konsolidere og binde sammen det stående murverket best mulig, og bare gjøre lokale reparasjoner og utskiftinger av stein. Det ville også sannsynligvis innebære installasjon av hjelpekonstruksjoner for å avhjelpe stabiliteten. Trinn for trinn sammenliknet vi konsekvensene av de ulike tiltakene med retningslinjene i et av de mest sentrale internasjonale dokumentene om restaurering; Veneziacharteret. Etter en samlet vurdering ble forhallens manglende stabilitet, og det faktum at den allerede var demontert tidligere, avgjørende for beslutningen om å demontere den fullstendig, fremfor å gjøre enkeltinngrep i det eksisterende murverket. I samsvar med kravene fra bedømmelseskommisjonen i den 150 år gamle instruksen så konkluderte vi med at det var ‘nødvendig av stabilitetshensyn å ta ned bygningens originale deler’.

Tilbakevendende problemer

Under Christies restaurering ble det tatt mye stein fra bruddet Grytdal ved Rognes, ca. 60 km sør for Trondheim, og grytdalstein ble benyttet i stort monn både under restaureringen av Kongeinngangen og i koret forøvrig. Store deler av steinen fra dette bruddet viste seg etter forholdsvis kort tid å være av dårlig kvalitet. På grunn av

Fig. 6: Utkast til alternativt design for Kongeinngangen som aldri ble realisert, tegnet av arkitekt John Egil Tverdahl (18901969) i 1920. Draft of an alternative design for the King’s Entrance which was never realised.

et høyt innhold av magnetkis rustet den i stykker, og gjennom rustprosessen ekspanderte materialet og sprengte både seg selv og øvrige steiner i murverket fra hverandre. (Fig. 5) Allerede i 1918 var problemer på Kongeinngangen på nytt blitt betydelige. På denne tiden var det arbeidet med gjenreisingen av skipet som stod i fokus ved NDR. Her kom imidlertid uenigheter om utformingen så langt at arbeidet ble stoppet. «Systemstriden» var i gang. Mens utredninger og diskusjoner gikk friskt om på hvilket grunnlag skipet skulle rekonstrueres, var det muligheter for å gå tilbake til Kongeinngangen og se hva man kunne gjøre for å bøte på skadene der. Grytdalsteinen var sterkt forvitret og det var store sprekker i murverket som man antok skyldtes setninger. Situasjonen ble utbedret ved at man gjorde lokale tiltak som å grave dypere fundamenter og skiftet ut den rustne steinen. Også flere marmorsøyler var sprukket og ødelagt, og det måtte hugges nye. Fialene på hver side av gavlen ble nærmest i sin helhet skiftet ut med ny stein. Det samme gjaldt for toppen av gavlen.

Under vår siste demontering fikk vi anledning til å se inn i murkjernen og det viste seg at

mange av steinene vi så i fasaden ikke stakk særlig langt inn i muren. Under restaureringen i 1918 hadde man valg en løsning der flere av grytdalsteinene hadde fått fjernet rundt 10 cm av overflaten sin og fått en ny stein lagt utenpå, som forblending. Her hadde man hugd bort den synlige rustdannelsen og håpet at det skulle løse problemet. En uheldig og utilsiktet virkning av denne løsningen var at den gjenværende grytdalstein fortsatte å ruste bak fasaden, i kjernen av murverket. Dermed endte man ikke med å løse problemet, bare pynte på det. Den informasjonen vi har fra arbeidet på Kongeinngangen i perioden 1918−22 kommer fra arkitektene Olaf Nordhagens og Nils Ryjords innberetninger. Det følger ingen tilstandsbeskrivelser, fotodokumentasjon eller tegninger av situasjonen før inngrepene ble utført, bare arkitektenes korte tekster om hva de antok var årsaken til problemene, og hva de gjorde i forsøk på å rette på situasjonen. Når det er sagt finnes det en interessant tegning utført av arkitekt John Tverdahl ved restaureringen i 1920. Tegningen forestiller en alternativ utforming av Kongeinngangen som en altan, der toppetasjen med gavlen er fjernet og erstattet med et flatt tak og et parapet rundt. (Fig. 6) Det finnes ingen dokumentasjon som forklarer motivasjonen for

Fig. 5: Det sørøstre anfanget til hvelvet i Kongeinngangen. Rustangrepet og forvitret Grytdalstein er fremtredende. The south-eastern base of the vault in the King’s Entrance. The rusting and weathered Grytdal stone is clearly visible.

Snitt gjennom Nidarosdomens skip som viser betegnelsene på de ulike etasjene og bygningselementene. Tegning av domkirkearkitekt Arne Gunnarsjaa Section through Nidaros Cathedral’s nave, naming the various floors and building elements.

at

Christie fikk demontert

i forbindelse med restaureringen. Den ble seinere gjenmurt. The bricked-up staircase in the aisle wall was discovered after architect Christie had the King’s Entrance dismantled for the restoration. It was later bricked-up again.

Tverdahls alternative rekonstruksjon, og den har heller aldri blitt realisert. Muligens var det forhallens stabilitetsproblemer som inspirerte han til å tenke ut en øvre del som var lettere å bære for den nedre forholdsvis spinkle konstruksjonen. Men Tverdahls løsning kan også sees som et innlegg i debatten om hvilke arkeologiske spor rekonstruksjonen skulle bygge på. Da Christie demonterte Kongeinngangen i sin tid ble det avdekket et innhugd spor etter et tak i den tilstøtende sideskipsveggen. Dette var imidlertid ikke det eneste sporet etter tidligere løsninger. Han fant også spor etter en gjenmurt åpning med en trapp gjennom sideskipsveggen. (Fig. 7)

Trappen forbandt oversiden av Kongeinngangens hvelv med triforiegangen inne i kirken. Via triforiegangen og en vindeltrapp i enden av den

linjen viser forbindelsen mellom gulvplanet i oktogonen og den øvre etasjen i Kongeinngangen, via vindeltrappen opp til triforiegangen over korets sideskip. Illustrasjon: K. Bjørlykke. Section of Nidaros Cathedral’s plan. The red line shows the connection between the floor level of the octagon and the upper floor of the King’s Entrance, via the spiral staircase up to the triforium aisle above the chancel aisle. Illustration: K. Bjørlykke.

Den

var det mulig å ta seg helt ned i oktogonen og kirkerommet, og motsatt. (Fig. 8) De to sporene i sideskipsveggen var i konflikt ved at de krysset hverandre. Taksporet skar tvers over åpningen til trappen, og de var åpenbart uforenelige som deler av samme løsning. Spørsmålet var hvilket av dem som hørte til den opprinnelige utførelsen. Christie valgte å forfølge taksporet og gi forhallen en spiss gavl, mens Tverdahls alternativ viste en mulig utforming som heller vektla trappen og forbindelsen til kirkerommet.

Fig. 7: Den gjenmurte trappen i sideskipsveggen ble oppdaget etter

arkitekt

Kongeinngangen

Fig. 8: Utsnitt av Nidarosdomens plan.

røde

fotografer i siste del av 1800-tallet. Fra 1870 og gjennom hele sitt yrkesaktive liv var han fast fotograf for NDR ved siden av å drive sitt eget fotoatelier. Fotografering var en ny dokumentasjonsmetode som ble svært viktig under restaureringsarbeidet. Her poserer Olsen med fotoapparatet på et hjemmelaget julekort.

Erik Olsen (1835-1920) was one of Trondheim’s most important photographers in the latter part of the 19th century. From 1870 and throughout his working life, he was a regular photographer for NDR in addition to running his own photo studio. Photography was a new documentation method that became very important during the restoration work. Here, Olsen poses with the camera on a homemade Christmas card.

Fotografiet som dokumentasjonsmetode

Christie hadde en vitenskapelig og metodisk tilnærming til restaureringen, med vekt på nøye bygningsarkeologiske undersøkelser, oppmålinger og dokumentasjon. Om man sammenlikner metoden hans med retningslinjene hos en av hans faglige forbilder, den franske restaureringsarkitekten Eugène Emmanuel Viollet-le-Duc (1814-1879), så virker de å sammenfalle i en grad som gjør at det er fristende å spekulere i om Christie benyttet hans publikasjon Restauration som håndbok. Med tanke på alle de kompliserte utfordringene han stod overfor i restaureringsarbeidet må det ha vært en lettelse å støtte seg på en veiledning med både prinsipiell tilnærming og konkrete råd, formulert av en internasjonalt anerkjent og erfaren ekspert. I Restauration nevner Viollet-leDuc en nyvunnet dokumentasjonsmetode som også skulle bli svært sentral under restaureringen

av Nidarosdomen; nemlig fotografering. Dette ser ut til å ha kommet i rett tid til å støtte arbeidet med restaurering av gamle bygninger, skrev Viollet-le-Duc, og bemerket at fotografiet hadde den fordelen at det kunne frembringe udiskutabel dokumentasjon som man alltid kunne konsultere, selv etter at en restaurering har skjult sporene av tidligere skader. Fotografering var i høy grad aktuelt også under Christies restaurering. Det ble flittig brukt over hele kirken for å dokumentere bygningsarkeologiske spor, skulptur og resultater av restaureringen, og NDR har i dag et unikt fotoarkiv fra denne perioden. (Fig. 9) I tidsrommet 1872−1890 ble det tatt rundt 40 fotografier av Kongeinngangen for å dokumentere situasjonen under og etter restaureringen. 28 av bildene ble tatt i forbindelse med demonteringen. Det finnes dessverre ingen fotografier som viser hvordan hele forhallen så ut

før man begynte

Fig. 9: Erik Olsen (1835-1920) var en av Trondheims mest sentrale

plansjeverk over Throndhjems Domkirke, utgitt i 1859. Dette er den mest detaljerte gjengivelsen av portalen vi kjenner før arkitekt Christies restaurering.

Drawing of the King’s Entrance, made by architect Franz Wilhelm Schiertz (1813-1887). Illustration 23 in Munch and Schirmer’s illustrative work over Throndhjem’s Cathedral, published in 1859. This is the most detailed rendering of the portal we know before architect Christie’s restoration.

demonteringsarbeidene. Den eneste illustrasjonen som viser situasjonen på dette tidspunktet med en viss detaljering er en tegning utført av arkitekt og maler Frans Wilhelm Schiertz (1813-1887) i det store plansjeverket over domkirken som ble utgitt i 1859. (Fig. 10) Neglisjeringen av det etter-reformatoriske murverket gjenspeiler seg i motivvalgene og vitner om at spor fra denne tiden ble ansett som uinteressante. De få gangene den tidligere gavlen er dokumentert gjennom fotografiene er det dessverre ved tilfeldigheter hvor den bare delvis er med, og fokuset for bildet er på noe annet. Det finnes heller ingen fotografier som

Fig. 11: Kongeinngangen sett fra innsiden av søndre sideskip i koret, 1835. Dette er den eneste illustrasjonen som viser portalen og forhallen sett fra kirkerommet før Christies restaurering. På denne tiden var den store bueåpningen murt igjen, og forhallen var «snudd» og fungerte som et rom med åpning inn mot sideskipet og kirkerommet. Fra Alexander von Minutolis (1806-1879) plansjeverk Der Dom zu Drontheim, utgitt 1853. The King’s Entrance seen from inside the south aisle in the chancel, 1835. This is the only illustration showing the portal and vestibule as seen from the chancel before Christie’s restoration. At this time, the large arched opening was bricked up again, and the vestibule was «turned» and functioned as a room with an opening towards the aisle and the church interior. From the Alexander von Minutolis (1806-1879) illustrative work Der Dom zu Drontheim, published 1853.

dokumenterer Kongeinngangen sett innvendig, fra korets sideskip. Den eneste dokumentasjonen fra dette perspektivet finnes som en tegning i plansjeverket til Alexander von Minutoli som ble publisert i 1853. (Fig. 11)

Under vår siste restaurering har murverket blitt grundig dokumentert, både før og under demonteringen. Det er vanskelig å forutsi hva våre kolleger i fremtiden vil etterspørre av tidligere dokumentasjon, men vi har tilstrebet en omfattende dekning. I vår tid har vi, i motsetning til Christie, nærmest ubegrensede muligheter til å benytte fotodokumentasjon, og det er tatt utallige fotografier for best mulig å sikre at vi har dekket alle stadier av prosessen og områder på bygningen, både med oversiktsbilder, bilder av detaljer og 3D-visualisering ved hjelp av fotogrammetri.

Fig. 10: Tegning av Kongeinngangen, utført av arkitekt Franz Wilhelm Schiertz (1813-1887). Plansje 23 i Munch og Schirmers

Problemer i toppetasjen

Etter utbedringene i 1918−22 tok det ikke lang tid før problemene atter dukket opp på Kongeinngangen. Sprekkdannelser i murverket var observert så tidlig som tilbake i 1931 uten at noen umiddelbare tiltak ble iverksatt. Først i 1950 fikk saken prioritet. Man henvendte seg til ekspertisen på Norges tekniske høgskole (NTH) og professor i statikk Rolf Gran Olsson vurderte årsaken til skadene. Problemene var lokalisert til de øvre delene av forhallen, samt deler av hvelvet. På bakgrunn av dette konkluderte Gran Olsson med at det neppe kunne være setninger i grunnen som var årsaken til skadene, men heller vannlekkasjer med påfølgende sprengning i murverket som følge av frost og temperatursvingninger. I tillegg mente han at retningen på sprekkdannelsen tydet på at det var både horisontale og vertikale krefter i sving. Hans konklusjon var at skadene bare kunne utbedres ved å rive hele toppen og bygge den opp på nytt. Anbefalingen ble fulgt, og nok en gang ble det konstatert omfattende forvitringsskader på stein, og mye måtte hugges nytt. Fra 1952−1959 ble Kongeinngangen stående halvveis demontert, uten gavlen og fialene, mens undersøkelser, utredninger og forberedelser ble foretatt.

(Fig. 12)

Som nevnt finnes det lite dokumentasjon av arbeidene som ble utført mellom 1918−1922 ut over arkitektenes korte innberetninger. I forbindelse med restaureringsarbeidene i 1950-årene ble det derimot tatt en del fotografier. Det henger sammen med at det ble besluttet å benytte anledningen når man likevel skulle demontere så store partier av forhallen til å utføre en fullstendig bygningsarkeologisk undersøkelse. Målet var å se om man kunne påvise noen feil ved den tidligere rekonstruksjonen, som i fall burde forbedres når man på nytt skulle utføre omfattende reparasjoner. De arkeologiske undersøkelsene ble utført av Dorothea og Gerhard Fischer, og tilsynskomiteen for restaureringsarbeidene diskuterte om hvorvidt resultatet av undersøkelsene skulle lede til endringer av Kongeinngangens utforming. Man plukket frem arkitekt Tverdahls tegning fra 1920

i toppen av Kongeinngangen, og den øvre delen ble derfor demontert. Samtidig benyttet man anledningen til å gjøre bygningsarkeologiske undersøkelser, der skjult murverk ble avdekket. In the 1950s, there were structural problems in the top of the King’s Entrance, and the upper part was therefore dismantled. At the same time, they used the opportunity to carry out building archaeological investigations, where hidden masonry was uncovered.

og vurderte om løsningen kunne ha noe for seg, men avviste den til slutt med begrunnelse i at den ikke var forenelig med taksporet. Nok en gang trumfet taksporet trappen i sideskipsveggen uten annen begrunnelse enn å vise til dets blotte eksistens, og det ble besluttet å reparere Kongeinngangen i overensstemmelse med Christies utforming.

Gammel bygning, moderne materialer Helt siden starten av restaureringen var nye mate-

Fig. 12: På 1950-tallet var det konstruktive problemer

rialer blitt introdusert i den hensikt å forbedre byggverket. For eksempel ble de fleste takkonstruksjonene reist i stål fremfor tre, og sement ble mer og mer benyttet i murmørtelen. Da restaureringen av Kongeinngangen ble foretatt i 1950årene var man ellers i gang med å reise de øvre delene av vestfronten og det nordre vestfronttårnet. Det var utfordrende å finne egnet kleberstein til byggingen og man supplerte med annen type stein i konstruksjonen og moderne materialer. Som eksempel ble den øvre etasjen over klokkestuene i vestfronttårnene støpt i betong og forblendet med kleberstein. Tilnærmingen til arbeidet på kirken dreide mer i retning av å skape og bygge nytt enn å drive antikvarisk pleie, og tankegangen i hele virksomheten ble nok påvirket av dette. Det kom også til å prege restaureringen av Kongeinngangen. I deler av det bakenforliggende murverket – slik som på innsiden av gavlen, hadde Christie i sin tid murt med teglstein og forblendet med kleberstein. Teglsteinen hadde siden gått i stykker som følge av vannlekkasjer og frostsprengning. I 1950-tallsrestaureringen ble det derfor besluttet å erstatte teglmuren med støpt betong, som ifølge byggelederens dagbok var å anse som et mer hensiktsmessig materiale. Det ble i tillegg murt med sterk sement. Det hele ble nok foretatt med de beste intensjoner, men etter

Fig. 13: Plakat fra utstillingen Luftangrep som ble vist i Erkebispegården i 1989. Dette var en svensk vandreutstilling som omhandlet luftforurensingens skader på kulturminnene. Poster from the exhibition Luftangrep which was shown in Erkebispegården in 1989. This was a Swedish traveling exhibition which dealt with the damage caused by air pollution to cultural monuments.

hvert skulle betong og sement vise seg å bli ett av kirkens verste problemer, og konsekvensene av bruken blant de største utfordringer å hanskes med. Resultatet var et murverk uten fleksibilitet. Det førte til at fuger sprakk opp, vann kom inn i konstruksjonen, og salter fra sementen og betongen ble vasket ut. Vi fikk dermed både saltforvitring og frostsprengning i stor skala. Sementmørtelen var også sterkere enn steinen, med den effekten at om de to materialene kom i konflikt ved bevegelse i muren, så var det steinen som måtte gi tapt og fikk skadene.

Luftangrep og nye perspektiver

I 1981 ble problemer på Kongeinngangen nok en gang tema. Det var foretatt statiske beregninger som viste at strebesystemet på koret ikke var dimensjonert for å motstå trykket fra hvelvene, med det resultat at det hadde oppstått sprekker og forskyvninger i murverket i sideskipshvelvene, strebepilarene og på Kongeinngangen. Ved å studere setningsmålingene kunne man fastslå at sprekkdannelsene ikke skyldtes setninger i grunnen. Det ble etablert målepunkter for å kunne overvåke utviklingen. Tre år etter viste målingene at situasjonen ikke var stabil, og at det måtte arbeides frem en akseptabel metode for å stoppe utglidningene. Ingeniørfirmaet Reinertsen

beregnet og prosjekterte et stålfagverk som i 1987 ble etablert mellom midskipsveggene på loftet over korets hvelv for å avlaste strebesystemet og dempe presset mot Kongeinngangen.

Internasjonalt var det på denne tiden i gang en debatt der man så på forvitring av stein på kulturminnene i et miljø- og forurensingsperspektiv. Den europeiske vandreutstillingen Luftangrep – en fare for våre kulturminner kom til Nidarosdomen i 1989, og berettet med sterke virkemidler hvordan luftforurensingen brøt ned kulturminnene. (Fig. 13) Naturvitenskapen ble bragt inn i konserveringsverdenen for på sin måte å bidra med undersøkelser og forklaringer på årsaken til forvitringen. I ettertid ble luftforurensingens betydning for forvitring av steinen på Nidarosdomen betydelig dempet da man konkluderte med at forvitringen var tilstede også i bruddene der steinen kom fra, og måtte betraktes som et naturlig fenomen. Naturvitenskapens inntog påvirket også NDRs tilnærming og metoder for restaureringsarbeidene. Man ble ikke lenger like rask på labben i henseende av å bytte ut gammel stein med ny, og forsøkte å utvikle materialer og metoder som kunne stoppe utviklingen og bøte på skadene fremfor å skifte ut den gamle steinen. Man begynte også med mer systematisk kartlegging som grunnlag for beslutningene om hvilke tiltak som var nødvendige. På Kongeinngangen hadde man for eksempel etablert målepunkter ved sprekkdannelsene for å overvåke om det var bevegelse i konstruksjonen. Målingene viste en sakte utvikling og den gjenværende grytdalsteinen fortsatte å ruste og forvitre. I motsetning til på 1950-tallet så var det nå de nedre delene av forhallen som hadde de største problemene. Det var sprekker både i hvelv, sidevegger og front, og portalåpning hadde fått en «hjulbeint» deformasjon. Enkelte av steinene i pilarene var sprengt ut, og bak kunne man skimte rustgul grytdalstein. (Fig. 14) I 1996 var skadebildet etter hvert blitt så omfattende at det ble besluttet å foreta en skadekartlegging for å få en samlet oversikt over tilstanden. Situasjonen krevde utvilsomt tiltak, og Kongeinngangen kom etter hvert inn i en større

plan som blant annet innebar en total restaurering av hele fasaden på korets søndre side.

Oppmåling og nummerering av stein Forvitring og byggetekniske problemer preget etter hvert store deler av kirken, spesielt utvendig, og det kom til et behov for en større restaureringsplan for hele bygningen. Den overordnede planen forelå i 1998. Mange av problemene krevde grundigere utredninger før man valgte løsning, og det ble formulert ulike forprosjekter for å komme frem til gode metoder. Prosjektene fikk støtte fra EUs forskningsprogram Raphael over en toårsperiode. Ett av forprosjektene fokuserte på gode oppmålingstegninger som grunnlag for både tilstandskartlegginger og beregninger av stabilitetssituasjonen i konstruksjonen. Manuelle oppmålinger av den store og komplekse bygningen var svært arbeidskrevende. Det ble undersøkt alternative metoder for oppmålingen som kunne effektivisere arbeidet, og valget falt på fotogrammetri. Støtte fra Raphael-programmet betinget internasjonalt samarbeid i prosjektene, og oppmålingsprosjektet kontaktet engelsk ekspertise som hadde erfaring med å bruke fotogrammetri for å dokumentere historiske bygninger. Valget falt til

Fig. 14: Rustgul grytdalstein kan skimtes inne i murkjernen på Kongeinngangen hvor rustprosessen har fått den til å ekspandere og sprenge i stykker utenforliggende stein i veggen. Rust-yellow Grytdal stone can be seen inside the wall core of the King’s Entrance, where the rusting process has caused it to expand and damage other proximal stones in the wall.

slutt på et samarbeid med firmaet Downland Partnership Ltd, som utførte fotogrammetri av koret og Kongeinngangen. (Fig. 15)

I 1999 ble det laget oppmålingstegninger ved hjelp av fotogrammetri både utvendig og innvendig av Kongeinngangen. Tegningene viser hver

Fig. 15: Fotogrammetrisk oppmåling av Kongeinngangen som viser fugene i murverket. Utført av Downland Partnership Ltd. for NDR i 2000. Photogrammetric measurement of The King’s Entrance showing the joints in the masonry.

Fig. 16: Den fotogrammetriske oppmålingen, som viser hver stein i murverket, ble blant annet brukt til å lage et kart der alle steinene fikk sitt eget identifikasjonsnummer. Slik kunne man finne tilbake til hvor steinene hørte hjemme da Kongeinngangen skulle mures opp igjen (D = koret, S = sørside U = utvendig).

The photogrammetric image, which shows each stone in the masonry, was used amongst other things, to create a map where all the stones were given their own identification numbers. In this way it was possible to know exactly where each stone belonged when the King’s Entrance was to be rebuilt (D = chancel, S = south side U = exterior).

stein i murverket. Alle steinene fikk sitt eget identifikasjonsnummer, slik at når de rundt 1500 demonterte steinene skulle mures opp igjen kunne tegningene brukes som et kart over hvor de hørte hjemme. De ble også brukt til å lage nye temakart som for eksempel markering av steintyper, middelalderstein, hvilke stein som måtte hugges nye, og hvilke som skulle repareres og gjenbrukes. (Fig. 16)

I 2001 ble det også testet en på den tiden forholdsvis ny oppmålingsmetode; laserskanning. Dette var en metode utviklet for oljebransjen i

forbindelse med planlegging av nye installasjoner på plattformene. Der ble delene produsert på land og fraktet ut til plattformene, og å prosjektere feil i slike anledninger kunne bli svært kostbart. Ved hjelp av laserskanningen kunne man få en detaljert 3-dimensjonal oversikt over situasjonen på stedet, og forhindre at nye deler kom i konflikt med eksisterende. Marintek – SINTEF ønsket å finne ut om teknologien også kunne dekke andre behov, og gjennomførte et forskningsprosjekt der formålet var å teste laserskanning som ledd i en metode for å effektivisere statikkanalyser av konstruksjoner. De ønsket blant annet en

i 2001 i forbindelse med forskningsprosjekt 3-Dimensional Scanning and Structural Analysis. Modell: Marintek Point cloud of the King’s Entrance from the laser scan that was taken in 2001 in connection with the research project 3-Dimensional Scanning and Structural Analysis.

kompleks struktur som case for prosjektet for å utfordre teknologien, og valget falt på Kongeinngangen. (Fig. 17)

Den rike og detaljerte dekoren

For å dokumentere detaljer på Kongeinngangen i tre dimensjoner benyttet Christie i sin tid gipsavstøpninger. Gipsavstøpning er en metode som gir høy grad av nøyaktighet i gjengivelsen av det originale objektet. Det var både en dokumentasjon av objektet, samt at avstøpningen kunne benyttes som modell og veiledning for hugging av nye steiner til restaureringen. (Fig. 18) Metoden ble benyttet i stor grad over hele kirken og det ble etter hvert bygget opp en formidabel samling.

17. august 1983 hadde man rundt 4000 ulike avstøpninger lagret i magasinbygningene i Erkebispegården. Dagen etter la en voldsom brann i anlegget samlingen i ruiner. Kun to av avstøpningene fra Kongeinngangen overlevde. I forkant av den siste demonteringen ble det derfor gjort arbeid med å komplettere samlingen igjen, og

Plaster cast of a damaged capital on the King’s Entrance. The cast is used as a starting point for the reconstruction of the capital’s ornamentation, which in turn becomes a model for carving a new one in stone.

dokumentere forhallens skulptur og ornamentikk. Hovedbuen i forhallen har en rik dekor med ornamenter og skulptur som forteller historien om utdrivelsen av Adam og Eva fra paradiset. Gjenmuringen som fylte bueåpningen før Christies restaurering hadde ført til en del ødeleggelser av dette. Etter at muren var fjernet ble dekoren på middelaldersteinene i buen reparert og komplettert, og de mest ødelagte steinene ble hugget nye. (Fig. 19) Gjennom årene hadde tiden atter tæret på de fine detaljene, og ved den siste restaureringen stod vi på nytt overfor ødeleggelser og spørsmål om hvordan vi skulle håndtere dem. Etter grundig dokumentasjon, kartlegginger og vurderinger ble restaureringsmetoden bestemt i samråd med Riksantikvaren. Resultatet var at tre steiner ble hugget nye, mens de resterende ble reparert og komplettert på et nivå som ivaretok at strukturen ikke ble svekket.

Demontering og gjenoppmuring

Det ble tidlig klart at det kom til å bli en stor utfordring å holde styr på 1500 demonterte steiner. Hvordan skulle hver av dem vurderes og behandles, beslutninger dokumenteres, og logistikken i restaureringsprosessen mestres? Vi var

Fig. 17: Punktsky av Kongeinngangen fra laserskanningen som ble utført

Fig. 18: Gipsavstøpning av et skadet kapitel på Kongeinngangen. Avstøpningen er her brukt som utgangspunkt for rekonstruksjon av kapitelets ornamentikk, som igjen blir modell for hugging av et nytt i stein.

er dekorert med to buerader med intrikat bladornamentikk, samt innerst en skulpturrekke som viser scener fra historien om Adam og Eva og utdrivelsen fra paradiset. De originale delene er hugget på 1230-tallet, og ødelagte deler ble rekonstruert og komplettert under Christies restaurering på 1870-tallet. The large outer arch opening in The King’s Entrance is decorated with two rows of arches with intricate leaf ornamentation, as well as a series of sculptures on the inside showing scenes from the book of Genesis. The original parts were carved in the 1230s, and broken parts were reconstructed and completed during Christie’s restoration in the 1870s.

avhengig av et system der vi raskt kunne finne tilbake til informasjon om hver av steinene og hvordan de lå an i prosessen. Det førte til at det ved verkstedet ble utviklet en egen spesialtilpasset database som fortløpende ble oppdatert ved at alle involverte enkelt kunne legge inn informasjon om steinene via lesebrett eller mobiltelefon, og tilsvarende enkelt kunne hente ut informasjon via de samme enhetene. (Fig. 20)

Fig. 20: For effektivt å holde oversikt over status og logistikk i restaureringsprosessen ble det utviklet en spesialtilpasset database der man kan legge inn og hente ut all relevant informasjon. Databasen kan nås både fra PC, nettbrett og mobiltelefon, og er svært anvendelig som dokumentasjons- og informasjonsverktøy.

To effectively keep track of the status and logistics of the restoration process, a specially adapted database was developed where all relevant information can be entered and retrieved. The database can be accessed from both a PC, a tablet and a mobile phone. It is a very useful documentation and information tool.

Å demontere hele Kongeinngangen og bygge den opp på nytt ble en noe mer komplisert prosess for våre restaureringsteknikere enn hva den hadde vært i Christies tid. For det første var det mye mer komplisert å få steinene fra hverandre nå som de var murt med sementmørtel, i motsetning til den gangen de var murt med kalk. På tross av at murverket var sprukket opp ga den limende effekten til sementmørtelen oss store utfordringer. I de partiene der murverket fremdeles holdt sammen skulle det høy grad av tålmodighet og presisjon til for å skille steinene fra hverandre uten at det førte til større ødeleggelser, og der fugene hadde slått sprekker hang sementen likevel igjen på den ene av steinene og måtte forsiktig

Fig. 19: Den store ytre bueåpningen i Kongeinngangen

hugges bort. (Fig. 21) For det andre hadde reparasjoner og utskifting av stein som var utført i perioden etter at konstruksjonen hadde fått deformasjoner blitt tilpasset den endrede formen. Det innebar at om deformasjonene skulle rettes opp i forbindelse med en ny oppmuring, så ville flere av steinene ikke lenger passe inn. For å finne tilbake til den korrekte geometrien måtte det lages et nytt oppslag i målestokk 1:1 av hele forhallen, og deformasjonene ble lokalisert i forhold til oppslaget. Dette var en svært omfattende og kompleks prosess, og tusenvis av mål er registrert for å holde kontroll på gjenoppbyggingen. Steinhuggermester John David ved katedralen i York ga oss en grunnleggende innsikt i metoden, og etter som arbeidet gikk fremover ble det steg for steg, utfordring for utfordring, bygget en solid egen kompetanse innenfor feltet. Oppslag i 1:1 er en historisk metode som man finner igjen ved mange katedraler som geometriske riss i gulv eller på vegger. På loftet over vestibylen til

kapittelhuset i York er gulvet dekket med et tykt lag av gips. Dette oppslagsrommet har vært brukt siden middelalderen. Man risset inn geometrien på det som skulle bygges i målestokk 1:1, og når arbeidet var ferdig og man skulle videre til neste prosjekt, ble rissene dekket av et nytt lag gips, og gulvet var klart for nye oppslag. Slik har gulvet bygget på seg gjennom tiden, lag for lag. På innsiden av østveggen i Nidarosdomens søndre vesttårn er det også registrert linjer risset inn i murverket, noe vi antar er spor etter et gammelt oppslag, helt tilbake fra middelalderen. Restaureringen fikk sitt første oppslagsrom over hvelvet i det samme vestfronttårnet i 1904, da arkadene i skipet skulle bygges opp. Siden ble oppslaget flyttet til den tidligere verkstedbygningen, og benyttet gjennom hele gjenreisingen av kirkens vestfront. Ved flytting til nye verksteder i Bispegata 11 i 1997 ble det ikke etablert noe oppslagsrom. Arbeidet som ble utført på denne tiden krevde ikke oppslag av større format. Men

Fig. 21: For å skille steinene i murverket fra hverandre på mest mulig skånsom måte bruker Øystein Aarlot Digre her et sett av små eikekiler for å åpne fugene. To separate the stones in the masonry as gently as possible, Øystein Aarlot Digre uses a set of small oak wedges to open the joints.

Fig. 22: Over tid var murverket i Kongeinngangen blitt deformert. Derfor måtte store mengder mål tas før demonteringen ble iverksatt for å kunne rekonstruere den korrekte geometrien. Her tar Henning Grøtt og John David mål for å beregne hvelvets radius.

Over time, the masonry in the King’s Entrance had subsided. To reconstruct the correct geometry, many measurements had to be taken before the disassembly was to begin. Here, Henning Grøtt and John David take measurements to calculate the radius of the vault.

med restaureringen av Kongeinngangen skulle det altså vise seg at vi ikke kunne greie oss uten, og det ble anlagt et eget oppslagsrom på loftet over steinhuggerverkstedet. Her blir både oppslag av konstruksjonen og sjablonger til nye steiner laget. (Fig. 22 & 23. Se også fig. 26 i artikkel Oppslag og mal til Kongeinngangen.)

Tradisjon og kortreisthet

Når man gikk så drastisk til verks som å demontere hele Kongeinngangen var det naturlig å vurdere årsakene til problemene og hva man eventuelt kunne forbedre ved gjenoppføringen uten at det gikk på tvers av rådende retningslinjer for en restaurering. Det var ikke et tema i restaureringsprosessen å endre Christies design av

forhallen, men hvilken mørtel som skulle brukes var et spørsmål. I motsetning til Christie, som vurderte at konstruksjonen ville styrkes med bruk av moderne materialer og metoder, så vurderte vi nå den positive effekten av å ta tilbake de tradisjonelle fra middelalderen, fra den tiden bygningen opprinnelig ble oppført. Prøver av den middelalderske mørtelen i Nidarosdomen viste en kalkmørtel med en svakt hydraulisk effekt. Gjennom studier og tester over flere år har vi utviklet en egen mørtel basert på tradisjonell sammensetning og produksjonsmåte, og den er brukt under oppmuringen av Kongeinngangen. Forhåpentligvis vil den gi forhallen en lang levetid. (Fig. 24) Vi har også montert et tradisjonelt horisontalt strekkstag i hovedbuen, som en sikring mot

Countless tests have been

deformasjon. Designet på forhallen er utfordrende med den forholdsvis spinkle nedre delen som skal bære den øvre. På de aller eldste fotografiene fra Christies demontering kan vi se et strekkstag på samme sted, men det er vanskelig å si om det hadde stått i muren helt fra starten. På det nye strekkstaget har vi festet sensorer som kan måle eventuelle tendenser til bevegelse i murverket. Om målingene viser en stabil konstruksjon over tid, er det mulig enkelt å fjerne strekkstaget om man skulle ønske det på et senere tidspunkt. Etter en vandring gjennom 150 år med restaurering i varierende trender er det definitivt grunnlag for å kunne hevde at dagens restaureringsmetoder tangerer bedømmelseskommisjonens instruks til

Christie. Fotografering, tegning, avstøpning og nummerering av stein hører naturlig hjemme også blant våre rutiner. Vår tids lille vri og tilskudd til restaureringshistorien er at vi har utviklet og tatt i bruk nye og mer teknologisk avanserte dokumentasjonsverktøy. Til gjengjeld har vi i stor grad gått motsatt vei når det gjelder materialer og utføring. Det hevdes at man i dag kan velge mellom 60 000 forskjellige byggematerialer, mens man rundt år 1900 hadde omkring 50 ulike til rådighet. Det var færre materialer, men de var stort sett godt utprøvde, varige og hadde kjente egenskaper. Ved å bruke dem visste man hva man fikk. Det er noe å tenke på også når man skal restaurere en gammel bygning. Når vi benytter

Fig. 23: Blanding av ny og gjenbrukt stein. De første skiftene i hvelvet består av store steiner med buer som går ut i tre ulike retninger. A mixture of new and reused stone. The first shifts in the vault consist of large stones with arches that go out in three different directions.

Fig. 24: Utallige tester er gjort av ulike kalkmørtelblandinger for å komme frem til en mørtel med liknende egenskaper som middelaldermørtelen i Nidarosdomen. Her undersøker Terje Gimnes hardheten i én av blandingene.

made of various lime mortar mixtures to arrive at a mortar with similar properties to the medieval mortar in Nidaros Cathedral. Here, Terje Gimnes examines the hardness of one of the mixtures.

de opprinnelige materialene og metodene så vet vi fra de eldste bygningsdelen på Nidarosdomen at dette er konstruksjoner som kan stå i over 900 år. Forhåpentligvis er det dette som skal til for at Kongeinngangen endelig slår seg til ro. Istedenfor å søke styrke og forbedringer i de moderne materialene, slik det var en tendens til på Christies tid, jakter vi nå på tradisjon og kortreisthet der det lar seg gjøre. Det var nok sentrale premisser også for våre kolleger en gang i 1230-årene da de først bygde Kongeinngangen. De dro heller ikke langt av gårde for å finne materialene. Stein vet vi de

brøt på Kuhaugen i Trondheim og på Øysand. I dag brenner vi vår egen kalk og får sanden til mørtelen fra nabotomten istedenfor å kjøpe fabrikkprodusert sement. Vi prøver å nærme oss opprinnelige materialer og metoder, og det er ingen grunn til å gå over bekken etter vann.

(Fig. 25)

En tidligere versjon av denne artikkelen er publisert i NDRs jubileumsbok Katedralbyggerne, 2019.

Fig. 25: Store steinblokker skal stabilisere de kritiske sonene i Kongeinngangens konstruksjon. Her manøvrerer Francois Guillot og Terje Gimnes på plass en av steinene som ligger rett over anfangsnivået til hvelvet og hovedbuen. The use of large stone blocks stabilises critical zones in the King’s Entrance construction. Here, Francois Guillot and Terje Gimnes are manoeuvring into place one of the stones that lies directly above the starting level of the vault and the main arch.

Øystein Ekroll

Mellomalderstein og historiske reparasjonar på

Kongeinngangen

Medieval stones and historic repairs on the King’s Entrance

Ved oppstarten av den «moderne» restaureringa i 1876 framsto Kongeinngangen som ein avstumpa torso mot slik han var då han sto ferdig tidleg på 1200-talet. Brannar, ombyggingar, dårleg råd og manglande kunnskap eller interesse for historia hadde sett sine sterke spor (sjå Kristin Bjørlykkes artikkel). Dei største skadene var likevel på utsida, med tap av gavlen og alle marmorsøylene. Det innvendige hadde overlevd langt bedre fordi den store ytre åpningen var blitt gjenmurt alt i seinmellomalderen, og den kraftige kvelven av naturstein hadde overlevd og dermed verna interiøret. Derimot var den store, todelte portalen mellom koret og Kongeinngangen heilt borte, slik at rommet åpna seg mot søndre sideskip i koret i full breidde.

Arkitekt Christie beslutta å demontere heile forhallen og rive kvelven. Den store sluttsteinen i form av ein velsignande Kristusfigur vart restaurert og plassert i det nye kvelvet (sjå Henning Grøtts artikkel). Ein svært interessant observasjon var at Kristus-figuren ikkje var laga for denne plasseringa, men ein annan kvelv, og var såleis brukt om att her. Hodet med sirlig «vasskjemma» skjegg og hår har heilt klart samband med skulpturane på omgangsveggane på oktogonen frå ca. 1200-10. Sluttsteinen vart truleg hogd til ein kvelv i samband med bygginga av oktogonen, men aldri brukt til formålet. Den fine skulpturen kunne derfor få eit nytt liv her.

Konge- og dronninghoda på vestveggen og den

grinande mannen og dragen på austveggen var svært godt bevart og trengte ikkje reparasjon. Dei fire små evangelistane på kvelvspringa i kvart hjørne var derimot i så dårleg stand at dei vart fornya, men to av dei originale er bevarte i steinsamlinga.

Portalen inn mot koret er på kvar side flankert av to bevarte «steinspisarar» som ‘sluker’ portalvangane. Over den to-delte portalen sto eit tympanonfelt, og her kan det store relieffet av «Mannen på Elefanttronen» ha stått (det er usikkert om dette er Kristus, St. Olav eller ein annan helgen). Dette står i dag i Museet i Erkebispegarden.

Den ytre åpningen eller hovedbogen var som sagt gjenmurt med ein glatt vegg, men slik at den ytre delen av sjølve bogen med planteranker i nokså skadd tilstand var synleg. I øvre del av gjenmuringa sto eit elegant utforma, gotisk todelt vindu med spinkelt grindverk.1

Denne typen enkelt grindverk har engelske parallellar i Lincolnshire, t.d. i koret i St. Wilfred’s Church i Honington, datert til 1200-talet. Gjenmuringa kan derfor seinast ha skjedd tidleg på 1300-talet, kanskje tidlegare i samband med at det veldige gotiske skipet i vest sto ferdig og kunne takast i bruk.2 Før 1876 sto det ei enkel tredør i veggen under vinduet, men ei oppmåling frå 1835 viser inga dør her, berre ein slett vegg.3

1 Tegning i Munch & Schirmer: Throndhjems Domkirke (Christiania 1859), Pl. 23.

2 Stephen Hart: Medieval Church Window Tracery in England (Woodbridge 2010), pl.22a.

3 A. von Minutoli: Der Dom zu Drontheim (Berlin 1853), Tafel VII, Fig. 9 & 19.

Fig. 1: Oversikt av frisen i portalbogen, med dei enkelte scenene nummerert. Brune områder er steinar som er sett inn ved restaureringa 1876-82. Montasje: Espen Sørburø. The mapping of single elements of the main arch, made by Espen Sørburø and the author in 2012. Brown parts date from the 1876-82 restoration.

Gjenmuringa var utan tvil yngre enn resten av forhallen, og arkitekt Christie var derfor ikkje i tvil om at den store åpningen skulle gjenskapast. Ved rivinga av muren viste det seg at han skjulte to rader med dekor i hovedbogen som hadde vore verna av gjenmuringa i fleire hundre år, men med mange skader. Det er likevel inga tvil om at dei som sto for arbeidet med gjenmuring av hovedbogen viste omtanke og lot vere å skade den fine dekoren.

Den mellomste raden besto av ein figurfrise, medan den indre og ytre besto av plantestenglar som enda i skulpturar i kvar ende. Disse skulpturane vart ikkje gjenskapte av Christie, men erstatta med planteornament. Heile mellomraden besto derimot av små figurar som fortalte ei samanhengande historie om Adam og Eva og Syndefallet, alt innfletta i elegant utførte plantestenglar og bladverk.

Dagbøkene og rapportane frå 1876-82 gir dessverre ingen detaljar om dette arbeidet og restaureringa av denne mellomraden, men det var Ole Laulo som restaurerte Kristusfiguren i kvelven og modellerte dei fire små evangelistfigurane. Det er derfor all grunn til å tru at det var Laulo som også restaurerte dei fine, små figurane i mellomraden. Denne figurfrisen består av til saman 10 scener, og dei fortel ei samanhengande historie om Adam og Eva, også kjent som Syndefallet, heilt frå Gud skaper Adam og Eva til dei blir lurte av slangen til å ete av Livets tre og blir jaga ut av Edens hage. Deretter må dei brødfø seg sjølv av sitt eige arbeid.

Det finst ingen tilsvarande skulpturframstilling av Syndefallet her i landet, og vi må til dei store katedralane i England og Frankrike for å finne tilsvarande friser. Det er vanskeleg å sjå alle dei fine detaljane frå bakken, men vi må rekne med at alle figurane frå først av var malt i sterke fargar slik at dei var lettare synlege.

Gjennom ei nøye undersøking i 2012 ved Espen Sørburø og forfattaren, vart kvart element i frisen

kartlagt for finne ut kva som var originalt og kva som var seinare reparasjonar. Espen har laga montasjer av all scenene, med foto før og etter 1876/82-restaureringa og nye foto med markering av nye delar, sjå fig. 1. Ein del av dei små bitane som Laulo laga er seinare forsvunne, særleg delar av Adam som bonde, og desse måtte nylagast ved restaureringa 2012-22.

Historia startar i toppen av bogen, der Gud skaper Eva ved å dra henne ut av kroppen på den sovande Adam (ifølge Bibelen vart Eva skapt av eitt av ribbeina til Adam), fig. 3 & 4. Deretter går scenene parvis nedover, den eine delen på venstre side og den andre delen på høgre side av bogen. Det mest uvanlege innslaget er ein person som dukkar ut av ei sky opp-ned, og kroppen er dekt av noko som liknar pels, fig. 5. Dette er tolka som eit bilde av Lucifer (=lysberaren), engelen som sto Gud nærast, men gjorde opprør mot Gud og vart styrta ned i fortapinga. Det er eit dramatisk utrykk for det resten av frisen handlar om: mennesket som er ulydige mot Guds ord og blir jaga ut av Edens hage. Deretter ser vi korleis Adam og Eva blir frista av slangen, som her er blitt til ein liten drake, fig. 6. Når Gud så spør kva dei driv med, så prøver dei å gøyme seg mellom buskene i hagen, fig 7 & 8. Deretter blir dei jaga ut av Edens hage av ein engel med eit flammande sverd og blir dei klar over at dei går nakne og skjuler skamma med bladverk, fig. 9 & 10. Nederst på kvar side ser vi til venstre Eva spinnande på ein handtein og til høgre Adam med ein spade i ferd med å dyrke jorda, fig. 11 & 12. Desse to arbeida var ein vanleg måte å framstille Adam og Eva på i mellomalderen. Det var opphav til eit rim brukt av bønder i England som gjorde opprør mot det undertrykkande adelsveldet:

When Adam delved and Eve span, Who was then the gentleman?

(Då Adam grov og Eva spann, kven var då ein herremann?)

Før restaureringa 1876-82 var mange små delar av denne figurfrisen borte, særleg hadde det gått

ut over spinkle delar som hoder, armar og bein. Berre eitt heilt og eitt halvt hode er bevart, dei andre er nyskapte. Vi ville ha venta at arkitekt Christie eller ein assistent hadde dokumentert frisen gjennom ei detaljert oppmålingstegning, men noko slikt finst ikkje i våre arkiv. Heile frisen vart heldigvis fotografert før og etter restaurering, men før-fotografia er av dårleg teknisk kvalitet. På denne tid vart dei negative glasplatene dekte med ein emulsjon som også innheldt eggekvite, og med tida tørkar denne og dreg seg saman, slik at bildet sprekk opp.

Syndefallsfrisen på Kongeinngangen er unik i norsk og nordisk samanheng. Trass i omfattande skader er det inga tvil om tolkinga av meiningsinnhaldet. Det som manglar i dag er fargesettinga, som sikkert var sterk og gjorde motiva langt lettare å sjå og forstå frå bakken enn i dag, då alt er grå kleberstein. Som «tegneserie» og samanhengande fortelling er frisen ein heilt spesiell og verdfull del av Nidarosdomen.

Figur 2: Utsnitt fra hovedbuen slik den fremstår etter restaureringen i 2022. Section of the main arch after the 2022 restoration.

Figur 3: Gud skaper Eva ved å dra henne ut av sida til den sovande Adam. Hoda til Gud og Eva er nye, og Adams hode er det einaste som har overlevd. Kroppane er godt bevart. God creates Eve by pulling her out of Adam’s side. The heads of God and Eve are replacements, while Adam’s head is preserved together with their bodies.

Left part of the same scene. Most of the stone is replaced, but the pre-restoration photos show that much of the figures were preserved. Ole Laulo’s restoration was based on the original figures, but the replaced parts are not to be found in the lapidary.

Figur 4: Venstre del av den same scenen. Her er det meste av steinen fornya, men dei gamle fotografia viser at mykje av figurane var bevart. Laulo har restaurert figurane på grunnlag av originalrestane, men desse ser ikkje ut til å vere bevart i steinsamlinga.

Lucifer cast from Heaven into perdition. The heads of God and Lucifer were renewed in 1876-82, but the latter’s missing arm was not restored. God holds a scroll, and a part of this scroll seems to be a medieval repair, perhaps because of a flaw in the original stone?

Figur 5: Lucifer blir styrta ned frå himmelen av Gud. Både Gud og Lucifer har fått nye hoder i 1876-82, og den eine armen til Lucifer vart ikkje restaurert (merka i raud farge). Gud Fader står under med ein skriftrull i handa, og eit stykke av denne rullen ser ut til å vere innfelt alt i mellomalderen. Kanskje på grunn av ein skade i originalsteinen?

Eva

er

er der spor i sprekker etter raud farge. Adam and Eve are tempted by the serpent/dragon. Both are naked, but their loins are ‘accidentally’ hidden by foliage. The serpent’s body and some of Adam’s face are preserved, while the heads of Eve and the serpent were made in 1876-82. There are remains of red colour on the serpent’s body.

Figur 6: Adam og Eva blir frista av slangen/dragen. Begge er nakne, men skrittet blir skjult av ‘tilfeldig’ bladverk, slik det var vanleg i mellomalderen før fikenbladet kom på moten. Kroppen til slangen og underansiktet til Adam er bevart, men hoda til

og slangen

laga av Laulo. På dragen

God asks Adam and Eve what they are up to? God’s head, right arm and left foot are replacements. A fragment under God’s foot seems to be a medieval repair. Below God stands a well-preserved element with intertwined foliage dividing the various scenes.

Fig. 7: Gud Fader spør kva Adam og Eva driv på med? Hodet, høgre arm og venstre fot er nye. Ein liten steinbit under foten til Gud ser ut til å vere ein mellomaldersk reparasjon. Under Gud er eit godt bevart parti med samanfletta ranker som skiller dei ulike scenene frå kvarandre.

Fig. 8: Adam og Eva prøver å gøyme seg for Gud mellom busker og tre i Edens hage. Begge hoda og armane er nye, men kroppane er godt bevart.

Adam and Eve try to hide from God among the bushes and trees in the Garden of Eden. Their heads and arms are new, but their bodies are well preserved.

The angel with a sword chases Adam and Eve out of the Garden of Eve. The angel’s head, right arm and part of his sword are new, but his body is well preserved. The angel crosses his legs and lifts his left hand in a rejecting gesture. His wings are very long and narrow.

Fig. 9: Engelen med sverd jagar Adam og Eva ut av Edens hage. Hode, høgre arm og litt av sverdet til engelen er nytt, men kroppen er godt bevart. Engelen har kryssande føter og løfter venstre handflate i ein avvisande gest. Vingane er veldig lange og smale med ein ‘knekk’.

Fig. 10: Adam og Eva blir jaga ut av Edens hage, og skjuler skrittet med hendene. Begge hoda og nedre del av kroppane er frå 1876-82, men den bevarte delen viste tydeleg kva denne scenen forestiller. Adam and Eve are chased out of the Garden of Eden, hiding their nudity with their hands. Both heads and the lower part of their bodies date from 1876-82, however the original parts clearly depict the meaning of this scene.

i livet, sittande

i venstre hand og ulltråd i den høgre. Eva si drakt er identisk med fleire andre skulpturar på Domen, m.a. på vestfronten. Fotografiet før 1876 er i svært dårleg stand, men bortsett frå hodet og venstre hand ser figuren ut til å vere godt bevart. Venstre skulder og høgre kne ser ut til å vere mellomalderske innfellingar utført under hogginga av figuren, noko som ikkje er uvanleg å finne i samtidig skulptur på Domen. Det var tydeleg at stein av god kvalitet var kostbar og måtte utnyttast så langt det var mulig. Dersom figurane vart malte, var det dessutan uråd å sjå slike innfellingar. Eve sitting on a chair spinning wool with a spindle and whorl, wearing a long dress and a coif. Her head and left arm are replacements, while her left shoulder and right knee seem to be medieval repairs inserted during the carving of the stone. If the figures were painted, such repairs would have been invisible.

Fig. 11: Eva i lang kjole eller drakt med belte

med ein handtein

Adam working as a farmer, standing opposite Eve. His head and shoulders are new, as are the spade, his hands, and his left foot. Adam is barefoot and is dressed in trousers and a knee-length tunic, like a typical farmer from the thirteenth century. The wooden spade was the farmer’s most important tool.

Fig. 12: Adam som bonde, på motsett side av Eva. Hodet og skuldrane er nye, saman med spaden, hendene og venstre fot. Adam er berrføtt og kledd i bukser og knesid kofte, slik ein bonde var kledd på 1200-talet. Trespaden var den viktigaste arbeidsreiskapen for bonden.

Kristin Bjørlykke

Arkitekt Christies restaurering av Kongeinngangen Architect Christie’s restoration of the King’s Entrance

The King’s Entrance at Nidaros Cathedral before and after architect Christie’s restoration in the 1870s. Christie removed the post-medieval parts of the masonry and redesigned the gable. It is unknown how the upper parts of the porch were designed when it was originally built in the 1230s.

Fig. 1: Kongeinngangen på Nidarosdomen før og etter arkitekt Christies restaurering i 1870-årene. Christie fjernet de delene av murverket som ikke var middelaldersk og designet toppen på nytt. Ingen vet hvordan de øvre delene av forhallen opprinnelig så ut da den ble bygget på 1230-tallet. NDR arkivfoto nr. 763 og 637.

Denne sommeren var vi i mål med et av den senere tidens største restaureringsprosjekter på Nidarosdomen. Forhallen til den søndre portalen på koret er reist på nytt etter å ha vært demontert til grunnen. Portalen som går under navnet Kongeinngangen er en av de mest utsmykkede middelalderportalene vi har i Norge.

Før selve demonteringen startet ble det gjort et omfattende dokumentasjonsarbeid. Det ble også gjort grundige vurderinger av hvorvidt det var antikvarisk forsvarlig å gå så drastisk til verks som å plukke ned hele forhallen for å bygge den opp igjen. Uansett hva valget falt på var det en selvfølge at den skulle oppføres etter samme design og ikke endres på.

Å restaurere middelalder

Første gang Kongeinngangen ble demontert var i 1870-årene under ledelse av arkitekt Christian Christie (1832-1906). Christie tilhørte en generasjon arkitekter som hadde et spesielt hjerte for middelalderarkitektur, og han ledet restaureringen av Nidarosdomen fra 1872-1906.

Gjennom 1800-tallet vokste det frem en stor interesse for middelalderen både i Europa og her hjemme, og gotikk gikk fra å være en utskjelt stilart til etter hvert å bli svært så populær. Mange middelalderske katedraler og kirker ble restaurert i denne perioden, blant annet Notre-Dame i Paris som i 2019 ble rammet av en katastrofal brann. Det fantes ulike motiver for restaureringsbølgen i de ulike landene, men en sentral faktor flere stedet var nasjonsbygging. Ikke minst i Norge var dette viktig. Nidarosdomen var, som eneste bygning i landet, nevnt i Grunnloven av 1814. Katedralen ble ansett som et symbol på Norges og Nidaros’ storhetstid i middelalderen, og utpekt til å være kroningskirke. Det ble agitert for restaureringen ved å si at kirken og nasjonen speilet hverandre, og at nå som nasjonen hadde gjenvunnet seg selv og sin ære, så måtte domkirken gjenvinne sin.

Det var en formidabel rekonstruksjonsoppgave.

Store deler av murverket, både på Kongeinngangen og Nidarosdomen for øvrig, var blitt skadet ved ulike anledninger som følge av branner bygningen var blitt utsatt for. Gjennom tiden var mye av det ødelagte murverket gjenoppbygget og modernisert, og katedralen hadde dermed fått stilelementer fra ulike tidsperioder.

Moderne restaureringsfilosofi hevder at elementer fra alle epoker ved et kulturminne må respekteres, fordi enhetlig stil ikke er et mål for en restaurering. Slik var det ikke for Christie og hans meningsfeller på 1800-tallet. På den tiden pekte den stilmessige kompassnålen mot middelalderen, og de nyere delene av bygningen ble ikke lenger ansett å ha særlig verdi. De ble knapt nok dokumentert før de ble fjernet, og i dag har vi bare noen ytterst få illustrasjoner som viser hvordan Kongeinngangen så ut før restaureringen.

Å restaurere et nasjonalmonument i en frigjøringstid er i utgangspunktet ikke en situasjon som kaller på beskjedenhet, og Christie ga både Kongeinngangen og katedralen en staseligere utforming enn de hadde før restaureringen. Målet var å gjenskape den storslåtte middelalderkatedralen. Det førte til at den Kongeinngangen som Christie la sin siste hånd på skilte seg forholdsvis mye fra den han hadde startet å restaurere. (Fig. 1)

Ingen visste hvordan de øvre delene av portalen hadde sett ut da den første gang ble bygget på 1230-tallet. De nedre delene var middelalderske, bortsett fra gjenmuringen i portalåpningen, men den øvre og enklere delen var kommet til gjennom senere reparasjoner. Christie bestrebet seg på en vitenskapelig tilnærming i forsøket på tilbakeføring. Hans endelige design bygget på tolkning av spor i det gamle murverket, samt resultater av sammenpuslede fragmenter funnet i fyllmassene av det etter-reformatoriske murverket. Ut over dette tok han inspirasjon fra utformingen av kapellene rundt oktogonen i østenden av katedralen.

Middelalderens byggestil var det estetiske idealet,

men gjennom restaureringen tok man også i bruk tidens teknologiske nyvinninger. Helt siden starten av arbeidet var nye materialer blitt introdusert i den hensikt å forbedre byggverket. For Nidarosdomens del innebar dette for eksempel at de fleste takkonstruksjonene i tre ble erstattet med stålkonstruksjoner, og at kalkmørtelen i murverket ble erstattet med sement. Så lenge det stilmessig så ut som middelalder ble det i stor grad ansett som positivt å modernisere de konstruktive elementene.

Arkitektene, som stod ansvarlige for det byggetekniske arbeidet, var opptatt av at bygningene var sikre og funksjonelle etter restaureringen. Andre, som hadde en mer romantisk tilnærming til kulturminnene, kunne være mer opptatt av historiens patina og mystikk, og var motstandere av inngrep i bygningene. «Heller en krykke enn et mistet lem», tordnet den engelske kunstskribenten John Ruskin i sin kritikk av samtidens restaureringspraksis. På den annen side fnøs den franske arkitekten Eugène Viollet-le-Duc av de som motsatte seg å installere varmeanlegg i en middelalderkirke: «Det er direkte latterlig at de troende skal plages til forkjølelse av historiske grunner». De to har fått rollen som motpolene i sin tids debatt om hvordan man skulle tilnærme seg en restaurering.

Erfaringer fra 150 år med restaurering av Nidarosdomen tilsier at gode intensjoner om å styrke middelalderbygningen med moderne materialer ikke har vært en ubetinget suksess. I dag forsøker vi heller å rekonstruere materialer og metoder fra tiden da katedralen opprinnelig ble bygget.

Lærlingen mot mesteren

Løsningen arkitekt Christie valgte for restaureringen av Kongeinngangen førte til et aldri så lite drama, da resultatet møtte sterk kritikk fra hans egen assistent arkitekt Joakim Mathisen. Mathisen var 26 år og hadde sluttet som assistent for Christie omtrent et halvt år tidligere, da han i februar 1883 sendte et brev direkte til Stortinget med grundig kritikk av flere valg som sjefen

hadde foretatt ved restaureringen. Han var en ung og begavet arkitekt med stor tro på egne vurderinger, og uten omsvøp la han seg ut med den mektige ledelsen. Kritikken endte opp i stortingsforhandlingene samme år. Dokumentene som omhandler Kongeinngangen er interessante av flere årsaker. For det første viser de at det også ved Nidarosdomen fantes ulike oppfatninger i samtiden av hvordan bygningsrestene skulle tolkes og hva som ville være en korrekt restaurering. For det andre førte den åpne striden til at Christie, som sjelden skrev noen begrunnelser for valgene sine, følte seg presset til å skriftlig forsvare dem.

Hele kostebinderiet av landets ledende restaureringselite ble tvunget på banen, og de likte det dårlig. Saken ble omtalt i pressen, og situasjonen var ikke gunstig for Christie. Én ting var faglig uenighet om tolkingen av funnene i murverket og de arkitektoniske valgene. En annen ting var at negativ oppmerksomhet rundt restaureringen kunne risikere å påvirke Stortingets vilje til bevilgninger.

Mathisen var ikke snauere enn at han stilte fem krav for at Stortinget skulle fortsette å bevilge penger til restaureringen av Nidarosdomen, blant annet at alt det igangsatte arbeid måtte innstilles og endres etter Mathisens egne vedlagte tegninger. (Fig. 2)

Aftenpostens journalist var i sjokk over Mathisens «vanvittige» og dristige kritikk av Christie. Ikke minst var han fortørnet over at Mathisen tillot seg å gå så langt at: «… han forlanger, at det skal kasseres og gjøres om igjen paa hans, den ukjendte, forhenværende, Assistents Autoritet!» Lagtingspresident Ole Anton Qvam, som hadde vært Mathisens døråpner til Stortinget, ble syrlig kommentert med at: «Hvem ved – maaske kan vi endog opleve den Tid, da Storthinget hjælper Lærlingen til at holde Skoleret over Mesteren.»

Mathisen var hard i sin kritikk, og Christie hadde store problemer med å tilbakevise den med gode argumenter. Han beholdt likevel sakligheten.

Christie’s

Andre aktører uttrykte i større grad indignasjon på Christies vegne, og bidro mer eller mindre til et karakterdrap på den unge arkitekten. Året etter striden reiste Mathisen fra Norge og bosatte seg i USA. Han døde i San Fransisco allerede i 1896.

Han skal angivelig ha ledet oppføringen av vestkystens første skyskraper – The Crocker Building.

En tidligere versjon av denne artikkelen er publisert i Bygghyttas årbok for 2020.

Fig. 2: Christies assistent Joakim Mathisens forslag til rekonstruksjon. Tegningen hans ble gjengitt i Adresseavisen i 1921, og er den eneste framstillingen vi i dag har av hans forslag. (Illustrasjon: Adresseavisen)

assistant Joakim Mathisen’s proposal for a reconstruction. His drawing was printed in Adresseavisen in 1921 and is the only copy we have today of his proposal.

Kristin Bjørlykke

Kongeinngangen og den mystiske trappen i veggen

The King’s Entrance and the mysterious staircase in the wall

Fig.

oktogonen og Kongeinngangens øvre del via korets søndre galleriet og vindeltrapp. Illustrasjon: K. Bjørlykke, på bakgrunn av plantegning av Nidarosdomen fra NDRs arkiv. The red line marks the connection between the octagon and the upper part of the porch, via the chancel’s south gallery and spiral staircase.

Det mest omfattende restaureringsprosjektet for Bygghytta de siste 12 årene har vært arbeidet med å restaurere og gjenreise Kongeinngangen på sørsiden av Nidarosdomens kor. Kongeinngangen ble opprinnelig bygget i 1230/40-årene, men har vært delvis restaurert flere ganger gjennom Bygghyttas 150-årige virksomhet, første gang i 1870-årene under tidligere domkirkearkitekt

Christian Christie (1832-1906). I en egen artikkel i årboka ser vi på Christies restaurering, og hvordan han endret designet til forhallen fra å være en gjenmurt litt sliten utstikker på korets fasade til å bli en av de mest utsmykkede bygningsdelene på Nidarosdomen. (Se fig. 1 i artikkelen Arkitekt Christies restaurering av Kongeinngangen.)

Christie bygde i stor grad sine valg for restaureringen på studier av det eksisterende murverket og rester av middelaldersk bygningsstein funnet som fyllmasser i senere oppført murverk. Noen ganger kunne sporene fra fortiden peke i ulike retninger og gjøre valgene ekstra kompliserte. Dette var i stor grad tilfelle under rekonstruksjonen av Kongeinngangens øvre deler. I denne artikkelen ser vi nærmere på alternative tolkninger av sporene som kunne ledet til en annen utforming av portalen og forhallen.

Trappen i veggen

I 1876 sendte Christie en tegning til Kirkedepartementet med forslag til hvordan Kongeinngangen skulle restaureres. Tegningen ble utført før den gamle forhallen var fullstendig demontert. Da demonteringen var ferdig ble det avdekket et innhugd spor i den tilstøtende sideskipsveggen, som antydet en tidligere og noe slakere takvinkel på Kongeinngangen enn hva Christie hadde foreslått. Han valgte på bakgrunn av dette å modifisere den planlagte takvinkelen i tråd med funnet.

Det innhugde taksporet var imidlertid ikke det eneste sporet etter tidligere løsninger som Christie oppdaget under demonteringen. Han fant også spor etter en gjenmurt åpning med en trapp som gikk gjennom sideskipsveggen. Åpningen var ca. 1,95 meter høy og 50 cm bred, med en lengde på ca. 3,3 meter. Trappen forbandt oversiden av Kongeinngangens hvelv med triforiet over arkadepilarene inne i kirken. Triforiet – eller galleriet – er en gjennomgående passasje i veggens lengderetning som gjør det mulig å bevege seg rundt i kirken uten å måtte gå ned til gulvplanet. I katolsk tid da Kongeinngangen opprinnelig ble bygget, var kirkerommet mer oppdelt enn det

1: Den røde linjen markerer forbindelsen mellom

store åpne interiøret vi ser i dag. Enkelte soner i katedralen var forbeholdt de geistlige og ikke tilgjengelig for allmuen. Via et nettverk av vindeltrapper og ganger i veggene kunne man forflytte seg i høyden, diskret fra ett sted til et annet. I vårt tilfelle kunne man for eksempel ha tatt seg fra oktogonen – den helligste delen av kirken der skrinet med St. Olav var plassert – via vindeltrappen i det søndre hjørnet, opp til triforiegangen, bort til trappen i sideskipsveggen og ned på Kongeinngangens øvre etasje. (Fig. 1)

Kryssende spor

De to sporene Christie fant i murverket; taksporet og trappeåpningen, var i konflikt ved at de krysset hverandre. Taksporet skar tvers gjennom åpningen til trappen, og de to sporene kunne derfor ikke stamme fra samme tid. Da Christie skulle vurdere dem opp mot hverandre, valgte han å prioritere taksporet, og definerte, uten begrunnelse, at trappen ikke tilhørte den opprinnelige løsningen.1 (Fig. 2)

Trappens eksistens var imidlertid ikke ukjent før Christies restaurering. Gerhard Schøning (17221780) nevnte den allerede i sin bok Beskrivelse over den tilforn meget prægtige og vidtberømte Dom-Kirke i Trondhjem fra 1762. Schøning skrev at de øvre delene av forhallen opprinnelig måtte ha vært mye høyere, og at det kunne sees av den gjenmurte døren i kirkens mur, hvor man hadde kunnet gå fra hvelvingen over kirkens søndre omgang og inn på hvelvingen over utbygget.2 Han hadde merket seg gjenmuringen av trappeåpningen i sideskipsveggen, og mente den måtte ha ledet ned til et kapell over Kongeinngangens hvelv. Slik kan vi anta at Schøning, i motsetning til Christie, anså trappen for å være en del av en opprinnelig utforming.

Etter å ha avdekket og fotografert sporene av trappen valgte Christie å mure igjen åpningen og oppføre en strebepilar foran, tilsvarende

1 Christies brev til kirkedepartementet, 31.03.1883.

2 Schøning, 1762: 114.

de resterende pilarene langs sideskipsveggen. I dag kan vi så vidt skimte den vestre kanten av åpningen i hjørnet inn mot pilaren. I forbindelse med restaureringen ble innsiden av sideskipsveggen pusset, og det er derfor ikke lenger spor etter åpningen til trappen der.

Hadde Christie prioritert trappen som utgangspunkt for restaureringen istedenfor taksporet ville det gitt en annen utforming av Kongeinngangen enn den vi ser i dag. Men da måtte han kanskje også ha spurt seg selv om hva forhallen opprinnelig kunne ha vært brukt til.

Kongeinngang, kongeportal eller noe helt annet? I dag vil det være naturlig å undersøke hvilken funksjon en bygning eller bygningsdel hadde på det tidspunktet man ønsker å tilbakeføre den til før man velger en restaureringsløsning. Så hva kunne Kongeinngangens funksjon ha vært da den ble bygget? Portalen kalles Kongeinngangen og ikke Kongeportalen. Er det en forskjell på disse begrepene i vårt tilfelle, eller er det bare to måter å uttrykke det samme på?

På vestfasaden til katedralen i Chartres finnes en kongeportal, Portail Royal. Den er oppført i 1140/50-årene og er utsmykket med flere skulpturer som forestiller kongelige personer fra bibelen. Her er det trolig selve utsmykningen som har gitt navn til portalen. Et annet eksempel er fra Roskilde domkirke. I 1634 skjenket Christian IV en portal til kirken som går under benevnelsen Kongeportalen. Denne er dekorert med kongens eget monogram. I disse eksemplene kan man anta at navnet henspiller på utformingen av dekoren eller hvem som finansierte portalen, og ikke nødvendigvis på dens funksjon.

For Kongeinngangen på Nidarosdomen sin del kan det se ut til at det var prominente gjesters antatte entré gjennom portalen som var opphavet til navnet, slik vi kan lese hos Gerhard Schø-

øvre etasje. NDRs arkiv,

av trappeforbindelsen i sideskipsveggen, mellom galleriet og forhallen. Den røde ringen markerer åpningen ut mot forhallens øvre etasje tilsvarende som på bildet til venstre. Illustrasjon: K. Bjørlykke, på bakgrunn av snittoppmåling fra Fjellanger Widerøe.

Compilation of a photograph from the 1870’s dismantling of the King’s Entrance and a sectional reconstruction drawing of the staircase through the aisle wall. Left: Marks in the wall from the past; traces from a roof crossing the stair’s opening in the wall. The red ring marks the opening towards the upper floor of the porch. Right: Reconstruction drawing of how the staircase may have connected the gallery to the upper floor of the porch. A red ring marks the same staircase opening as on the left photo.

ning. Han skrev at den søndre dør må ha vært «overmaade præktig», og at man hadde lagt så mye ekstra i utformingen fordi den vendte mot kongens gård (i dag Erkebispegården), og at kongene hadde hatt sin gang gjennom den når de ville besøke kirken.3 Peder Claussøn Friis (1545-1614), som er den første som skriver om portalen i boken Norriges oc Omliggende Øers sandfærdige Bescriffuelse fra 1613 (publisert i 1632) kalte portalen Søndre Kirke-Dør, og nevnte ikke ordet Kongeinngangen.4 P.A. Munch bemerket i plansjeverket Throndhjems Domkirke fra 1859 at forfatterne beholdt den sedvanlige benevnelse Konge-Indgangen i plansjeverket, selv om de var klar over at den på bakgrunn av beliggenheten heller måtte ha vært erkebiskopens inngang.5

3 Schøning, 1762: 110-111.

4 Friis, 1632: 88.

5 Munch & Schirmer, 1859: 31.

Da arkitekt Christie startet de første forberedelsene for restaureringen i 1874 fortsatte han å bruke Kongeinngangen når han omtalte portalen i sine planer og rapporter, selv om han åpenbart kjente til at portalen sannsynligvis ikke ble bygget for et slikt formål. Det er nærliggende å anta at han, som både Munch og vi i dag, bare fortsatte å benytte et navn som hadde festet seg.

Det er ikke noe som tyder på at Christie vektla å analysere portalens opprinnelige funksjon som et grunnlag, hverken for valg av navn eller restaureringsresultat. Hans valg for Kongeinngangen ser primært ut til å bygge på fysiske spor i portalens nedre deler; det nevnte taksporet i sideskipsveg-

Fig. 2: Sammenstilling av foto fra demonteringen av Kongeinngangen i 1870-årene og en snittegning av den rekonstruert trappeforbindelsen gjennom sideskipsveggen. Til venstre: Kryssende spor i veggen fra fortiden; takflatens spor går på tvers av åpningen til trappen. Den røde ringen markerer åpningen ut mot forhallens

foto nr. 314. Til Høyre: Rekonstruksjon

gen, samt restaureringsplanen til arkitekt Heinrich

E. Schirmer (1814-1887) fra 1851. Denne var åpenbart inspirert av utformingen til de øvre delene av de eksisterende oktogonkapellene.

Det nærmeste man kom berøringen av spørsmålet om opprinnelig funksjon var navnet på portalen: Var den en kongeinngang eller en erkebiskopsinngang? Konge eller erkebiskop; at datidens mest betydningsfulle maktpersoner hadde en ekstraordinær VIP-/personalinngang er det mulig å argumentere for. Det finnes likevel en mulighet for at inngangen og forhallen hadde helt andre funksjoner, som ikke ville gitt mening til noen av de to navnene. La oss se på noen andre mulige alternativer.

Schønings antakelse

Som nevnt mente Schøning at det den gjenmurte gangen i sideskipsveggen viste at forhallen opprinnelig måtte ha vært mye høyere, og at gangen i sin tid hadde ledet ned til et kapell over Kongeinngangens hvelv. En slik løsning kunne i så fall i prinsippet minne om nordportalen på katedralen i Wells. (Fig. 3) Der tar forhallen form av en slags fremskutt ark med takflater i høyde og flukt med sideskipstaket, i motsetning til Kongeinngangen som har mønehøyde adskillig lavere, mer eller mindre i flukt med murkronen på sideskipet. Det man kan innvende mot en utforming i likhet med Wells er at om takflatene på Kongeinngangen skulle flukte med sideskipstaket ville forhallen blitt uforholdsmessig høy i forhold til bredde og dybde. En allerede tung topp ville virket enda tyngre. En annen faktor er at det finnes en vindusåpning i sideskipsveggen i nivå rett over hvelvet til forhallen. Det kan fremstå ulogisk å lage et vindu i kirkerommet som bare vender ut mot et trangt, lite rom i et loftskapell. Det er ikke mye lys å hente med en slik løsning. Kanskje må vi se oss om etter andre forklaringer. (Fig. 4)

En utvendig prekestol?

Den andre portalen på Nidarosdomen som i likhet med Kongeinngangen er utstyrt med en forhall, er den som leder inn i nordre tverrskip. Den er i utgangspunktet en romansk forhall fra 1100-tallet, men den øvre delen som rommer

Mikaelskapellet ble ombygd i gotisk stil på 1200tallet, antagelig nærmere 1230.6 I artikkelen

Mikaelskapellet – Nidarosdomens nordligste kapell fra 2005 drøfter Håkon A. Andersen muligheten for at kapellet i middelalderen kan ha fungert som en utvendig prekestol på kirken.

Kapellet over inngangsportalen har adgang fra kirkerommet via en vindeltrapp i det nordvestre hjørnet i nordre tverrskip. Rett før trappen møter triforiehøyden tar det av en smal 5,4 meter lang gang som er 45 cm bred og 1,93 meter høy, og som fører til kapellet. Denne gangen er omtrent like bred og høy som trappen fra galleriet ned til den øvre etasjen på Kongeinngangen. Kapellet er 2,15 x 3,3 meter stort. Mot nord har det et spissbuet felt med en brystning i en høyde av 1,1 meter. Feltet består av to lansettvinduer med en marmorsøyle imellom. Det har aldri vært glass i de to åpningene, men de kan lukkes med hver sin bemalte trelem, som slår inn i rommet når de åpnes.

Det er denne åpningen Andersen drøfter om tidligere kan ha vært brukt til prekener og eventuelt fremvising av relikvier til en forsamling utendørs. Han viser til en rekke utvendige prekestoler både i Norden og Europa for øvrig, totalt rundt 135 stykker.7 De er ulikt utformet; som innebygd utvendig prekestol med et vindu som flukter med ytterveggen, frittstående prekestoler, eller som en altan – et utstikkende tilbygg til kirken.

På 1230/40-tallet var det sannsynligvis byggearbeider i sving på Nidarosdomens skip i vest, og kirken var ikke av samme størrelse som den vi ser i dag. Samtidig var kirken et populært

6 Andersen, 2005: 63.

7 Andersen, 2005: 65.

pilegrimsmål i et handelssentrum, så det må ha vært en stor tilstrømning av mennesker til stedet. Fra 1200-tallet og fremover ble prekener stadig viktigere, og det at kirken ga 100 dagers avlat til alle botferdige som var til stede under en preken, trakk også mennesker.8 Under slike forhold kunne man ha stor nytte av en utvendig prekestol. Andersen viser også til at Nidaros i 1234 fikk en ny relikvie; en splint av det hellige kors, og at dette tidspunktet sammenfaller med ombygging av de øvre delene av forhallen og Mikaelskapellet.9 Han mener at kapellet kunne blitt brukt til både prekener og til å fremvise relikvier til forsamlingen utenfor, og at vi her står overfor den eldste utvendige prekestol vi kjenner i Norden.

En mulig liturgisk bruk og funksjon

Kunsthistoriker Margrete Syrstad Andås har i sin avhandling Imagery and ritual in the liminal zone fra 2012 studert sammenhengen mellom skulpturikonografi og tekster knyttet til liturgi i Nidarospro-

8 Andersen, 2005: 67.

9 Andersen, 2005: 70.

10 Andås, 2012: 13.

vinsen i perioden 1100-1300. Hun definerer the liminal zone som en terskel, en overgang eller grensen mellom det hellige rom og den ytre verden.10 Portalen representerer det jordiske Paradis, mens kirkerommet representerer himmelen, og hun skriver at kirkeportaler ble brukt som arena for liturgiske ritualer og forestillinger i middelalderen.

Ett av Andås’ case-studier er ikonografien i skulpturene på Kongeinngangen.11 Hun mener at utformingen og bildebruken i skulpturscenene tyder på at portalen har vært brukt for prosesjoner og høytidelige anledninger.12 Hun peker på at det var det samme intellektuelle miljøet som fikk oppført portalen som også stod bak å skape en enhetlig og felles liturgi for Nidarosprovinsen i denne perioden. Andås beskriver og analyserer restene av de middelalderske skulpturene på Kongeinngangen i lys av liturgien. Dette var rester som Christie også hadde tilgang til å studere før han startet sin restaurering.

Andås summerer opp de middelalderske skulpturene på portalen. Skulpturrekken langs den innerste av de tre bueradene i hovedbuen omfatter ni scener fra historien om syndefallet og utdrivelsen fra Paradis. Helt nederst i hovedbuen hadde også de to ytterste bueradene opprinnelig til sammen fire skulpturer, som var svært ødelagte da restaureringen startet. Restene av disse figurene var vanskelig å tolke, og Christie endte opp med å erstatte dem med ornamenter. Inne i portalen var det til sammen åtte konsoller med skulptur samt en sluttstein i hvelvet som forestiller Kristus. Tre av de fire konsollene i krysshvelvets hjørner manglet. De resterende fire konsollene, i par på hver sidevegg; kongen og dronningen, dragen og mannen, var intakte.

Andås antar at det også opprinnelig har vært en midtpostskulptur mellom de to dørene. Rester av

11 For ordens skyld: Andås omtaler portalen som The south chancel porch og bruker ikke navnet Kongeinngangen i sin avhandling.

12 Andås 2012: 213.

Fig. 3: Nordportalen på skipet i Wells cathedral. Takflatene på portalen flukter med sideskipstaket. Foto: dreamstime.com. The north porch in the nave of Wells Cathedral. The porch’s roof is on the same level as the aisle’s roof.

en skulptur i museet i Erkebispegården viser en person på en elefanttrone. Hun mener den med sannsynlighet har vært en del av tympanonfeltet over dørene, blant annet fordi draperiene i drakten til personen sammenfaller med utformingen av draperiene til de små skulpturene i hovedbuen på Kongeinngangen.

Guds fire døtre

De fire figurene nederst på midtre og ytre buerad var som nevnt så skadet at de vanskelig kunne identifiseres. Men de to i den ytterste buen var likevel såpass godt bevart at man kan se at de er elegant kledd og har langt hår. De er antageligvis kvinner. Andås heller mot å tolke dem som Guds fire døtre; Sannhet, Nåde, Rettferdighet og Fred, som tok del i Guds dom over Adam.

Guds fire døtre dukker opp i europeiske teologiske skrifter på midten av 1100-tallet, og de omtales både i skriftene til middelalderteologen

Hugh av St. Victor og hos Bernard av Clairvaux.13 Nidaros hadde kontakt med klosteret St. Victor i Paris helt tilbake fra 1160-tallet, og Andås mener at karakterene derfor skulle være vel kjent i Nidaros på denne tiden. Hvis det er slik, beskriver ikke ikonografien bare utdrivelsen av paradiset, men vel så viktig dommen over Adam. Undersøkelsen av samtidens latinske og norske tekster viser at et slikt budskap ville bli forstått både av geistlige og ikke-geistlige.14

Ritualet rundt botsgangen

Askeonsdag var dagen da man skulle minnes syndefallet, med referanser til fastetiden, bot og frelse. Ordo Nidrosiensis var retningslinjene for liturgien i Nidarosdomen, og spesifiserte blant annet ritualet knyttet til fasten hvor de botferdige synderne ble vist ut av kirken på askeonsdag og tatt inn i kirken igjen på skjærtorsdag, etter den

13 Andås 2012: 205.

14 Andås 2012: 206.

15 Andås 2012: 213.

16 Andås 2012: 213.

17 Andås 2012: 212.

18 Andås 2012: 214.

overståtte botsutøvelsen.15 Skulpturserien i portalens hovedbue ender med Adam og Eva som arbeider og sliter etter at Gud har forvist dem fra Paradis. Ordene i begynnelsen av den liturgiske sangen under prosesjonen som utviser de botferdige fra kirken er nettopp In sudore Vultus Tui,16 eller I ditt ansikts svette. Andås mener at ikonografiens sammenfall med siste del av den rituelle utvisningen utvilsomt ville gjøre de botferdige oppmerksomme på sin deltakelse i den rituelle rekonstruksjonen av Adam og Evas forvisning.

Konklusjonen er at buen i front viser Guds dom over Adam. Inne i portalen møter vi den dømmende Kristus, og over døren i tympanonfeltet den lokale hjelperen i skikkelse av St. Olav sittende på en elefanttrone. Olav assisterer de tilbedende menneskene under den endelige dommen, en dom som også åpner for frelse.17 Andås mener at det basert på dette er rimelig å anta at Kongeinngangen var rammeverket for utdrivelsen på askeonsdag og for forsoningsseremonien på skjærtorsdag, da det gir mening at de botferdige ble gjenintrodusert mens de passerte under den dømmende Kristus, den rettferdige kongen og den tronende St. Olav. 18 (Fig. 4)

Form følger funksjon

«Form follows function» - eller Form følger funksjon – var en parole i arkitektur- og designteori, særlig i første halvdel av 1900-tallet. Men dette prinsippet har nok på mange måter vært gjeldende til alle tider. Vi kan anta at utformingen av Kongeinngangen på 1200-tallet også var gjenstand for vurderinger knyttet til hvilken funksjon den skulle ha. Tatt i betraktning av dette mener jeg det må være interessant ikke bare å se utformingen av skulpturen og ikonografien, men også arkitekturen, i lys av liturgien.

Både Andås og Andersens drøftinger er interessante perspektiver også om man skal forsøke å tolke og rekonstruere Kongeinngangens arkitektoniske design. Ombyggingen av Mikaelskapellet til en mulig funksjon som utvendig prekestol finner sted rundt samme tid som byggingen av Kongeinngangen. Hvis Kongeinngangen ble brukt som en arena for ritualer knyttet til frelse og botsgang i forbindelse med fasten kan vi anta at biskopen hadde behov for å lede en slik seremoni fra en forhøyning for å oppnå bedre kontakt med menigheten som var tilstede. Fra et slikt perspektiv er det ikke usannsynlig at den øvre etasjen på Kongeinngangen også ble brukt som en utvendig prekestol. Kanskje er det i en slik sammenheng vi må forstå den tidligere trappeadkomsten mellom triforiegangen i kirken og Kongeinngangens øvre etasje; at den øvre etasjen opprinnelig var bygget som en åpen altan hvor fra det kunne ledes seremonier og prekes til menigheten.

I 1920 tegnet arkitekt ved restaureringen John Tverdahl (1890-1969) et utkast til en utforming av Kongeinngangen som en altan.19 Her har han fjernet toppetasjen med gavlen og rosevinduet og erstattet den med et flatt tak med en parapet rundt. Det finnes ingen dokumentasjon som

19 NDRs arkiv – Tegning nr. 377a.

forklarer motivasjonen for Tverdahls alternative rekonstruksjon, og den har heller aldri blitt realisert. Muligens var det forhallens stabilitetsproblemer som inspirerte ham til å tenke ut en øvre del som var lettere å bære for den nedre forholdsvis spinkle konstruksjonen. Men Tverdahls løsning kan også sees som et innlegg i debatten om hvilke arkeologiske spor rekonstruksjonen skulle bygge på. På tegningen aner vi åpningen til trappegangen i sideskipsveggen bak fialen til høyre. Hans design forholder seg uten tvil til trappen som et premiss.

Tverdahl har ikke etterlatt seg noen kilder som forklarer motivet for en slik rekonstruksjon. Antagelig har han vært mer opptatt av forhallens strukturelle problemer enn tolkning av den historiske funksjonen da han lekte seg med et alternativt design. Det flate taket med en parapet har åpenbart inspirasjon fra vestfronttårnenes øvre del, og dermed ikke sagt at Tverdahl så løsningen for seg som et sted hvor det skulle prekes fra. Uansett åpner designet hans muligheten for en slik bruk og funksjon. (Fig. 5)

En tidligere versjon av denne artikkelen er publisert i Bygghyttas årbok for 2021.

Fig. 4: Mektige menn i Kongeinngangens forhall. Til venstre: Kristus pryder hvelvets sluttstein; «den dømmende Kristus». I midten: Kongehode på vestveggen; «Den rettferdige kongen». Til høyre: Elefanttronen; «Den tronende, lokale hjelperen St. Olav». NDR arkivfoto nr. 1336, 7116 og 1997012.01-77. Mighty men in the King’s Entrance. Left: Christ on the vault’s keystone; “The judging Christ”. Centre: King’s head on the west wall; «The just king». Right: The Elephant Throne; «The local helper St. Olav».

Fig. 5: «Erkebiskopen» hilser menigheten fra toppen av forhallen. Kanskje var det slik den øvre delen ble bygd og brukt på 1200-tallet. Fotomontasje: K. Bjørlykke. Basert på arkitekt John Tverdahls forslag til alternativ rekonstruksjon av Kongeinngangen fra 1920 og fotografi av suvenir fra holyart.com.

The photomontage shows the «Archbishop» greeting the congregation from the top of the porch. Perhaps this is how the upper part of the porch was built and used in the 13th century.

Kilder:

Andersen, Håkon A.: Mikaelskapellet – Nidarosdomens nordligste kapell. Trondhjemske Samlinger 2005. Wennbergs Trykkeri AS. Trondheim 2005.

Andås, Margrete S.: Imagery and ritual in the liminal zone. A study of texts and architectural sculpture from the nidaros province c. 1100-1300. Teologisk fakultet, Universitetet i København 2012.

Friis, Peder Claussøn: Norriges oc omliggende Øers sandfærdige Bescriffuelse: indholdendis huis vært er at vide, baade om Landsens oc Indbyggernis Leilighed oc Vilkor, saa vel i fordum Tid, som nu i vore Dage. Prentet i ..., os Melchior Martzan: paa Jochim Moltken Bogførers Bekostning. Kiøbenhaffn 1632.

Munch, P.A. & Heinrich E. Schirmer: Throndhjems Domkirke. Christiania 1859.

Schøning, Gerhard: Beskrivelse over den tilforn meget præktige og vidtberømte Dom-Kirke i Throndhjem, egentligen kaldet Christ-Kirken. Jens Christensen Winding. Throndhjem 1762.

Arkitekt Christian Christies brev til Kirkedepartementet, 31.03.1883.

Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeiders tegningsarkiv.

Kjersti Kristoffersen

Steinhuggermerkene på Kongeinngangen

Masons marks on the King’s Entrance

Når man ser nærmere på Nidarosdomen, vil man se at det ofte er steinhuggermerker på steinene fra middelalderen. I mange år har jeg hatt som arbeidsoppgave å registrere og dokumentere alle steinhuggermerkene i Nidarosdomen. De utgjør et spennende kildemateriale, for de kan gi kunnskap om både byggeprosessen og steinhuggerne som utførte byggearbeidene. (Fig. 1)

øynet jeg en mulighet til å få anledning til å se nærmere på denne.

Første del av denne artikkelen handler om steinhuggermerker mer generelt, på grunn av at steinhuggermerker er et lite kjent kildemateriale. Deretter skal jeg fortelle om hvordan jeg har utført undersøkelsen på Kongeinngangen og hva jeg fant der. Til slutt skal dere få vite hvordan det gikk med problemstillingen jeg øynet en mulighet til endelig å undersøke.

Et steinhuggermerke er steinhuggerens personlige signatur. Steinhuggermerkene ble ofte utformet som geometriske motiv, men det finnes også merker utformet som bokstaver, runer, våpen og verktøy. Systemet med steinhuggermerker stammer fra middelalderen og ble brukt når steinhuggerne hadde akkordbetaling, slik at arbeidsformannen kunne holde oversikt over hvor mye betaling hver enkelt skulle ha. I Nidarosdomen ble systemet med steinhuggermerker brukt gjennom hele middelalderen, men da de begynte å restaurere kirka på andre halvdel av 1800-tallet ble ikke systemet med steinhuggermerker tatt i bruk. Først på 1980-tallet begynte steinhuggerne å bruke steinhuggermerker igjen, og det gjør de fortsatt.

På den tiden Kongeinngangen var nesten ferdig oppmurt ble jeg tilkalt for å undersøke steinhuggermerkene der. Det er alltid spennende å komme opp på et nytt stillas, for man vet aldri hva som venter. Før jeg gikk i gang med dette arbeidet var jeg veldig spent, faktisk mer spent enn jeg bruker

å være når jeg går i gang med en ny bygningsdel. Det er nemlig en problemstilling som jeg tidligere aldri har hatt mulighet til å undersøke, men nå

Steinhuggermerkene i Nidarosdomen ble registrert i tidsrommet 1920-1960, og det ble funnet om lag 5000 merker fordelt på 220 ulike. Dette materialet ble publisert i Gerhard Fischers tobindsverk om Nidarosdomen i 1965 i form av en katalog og en analyse. For 15 år siden ble det oppdaget at registreringene til Fischer & co var mangelfulle, fordi bare halvparten av murverket var registrert. Fischers analyse av steinhugger-

Fig. 1: Steinhuggermerke på en hvelvribbe. Stonemason’s mark on a rib vault.

merkene har inntil nylig vært en viktig kilde til kunnskap om både steinhuggerne, bygghytta og bygginga av kirka. Det ble vanskelig å benytte Fischers analyser av merkene etter at man fant ut at kirka var dårlig registrert. Derfor ble det besluttet å registrere og dokumentere steinhuggermerkene på nytt, slik at man på sikt kan analysere steinhuggermerkene på nytt.

Da jeg skulle undersøke murverket på Kongeinngangen startet jeg med å få oversikt over hvilke deler av murverket som var originalt murverk fra middelalderen. Neste steg var å undersøke middelaldersteinen. På den første økta på stillaset var målet å rekognosere litt og å få en grov oversikt. Det som møtte meg på stillaset var hardt restaurert middelalderstein. (Fig. 2) Med hardt restaurert menes at overflaten på steinen er fjernet. Å fjerne den opprinnelige overflaten vil i de

fleste tilfeller fjerne eventuelle steinhuggermerker. Etter at jeg oppdaget at steinen fra middelalderen hadde fått hard medfart, ble jeg pessimistisk med tanke på om det i det hele tatt var mulig å finne steinhuggermerker på Kongeinngangen. Jeg visste at steinhuggerne hadde undersøkt og dokumentert middelaldersteinen i forbindelse med demonteringen av Kongeinngangen. Derfor bestemte jeg meg for å sjekke databasen med dette materialet for å få en pekepinn på om det i det hele tatt var steinhuggermerker på Kongeinngangen og, eventuelt hvor de var å finne. Å bruke databasen til steinhuggerne viste seg å være lurt, for jeg fant ut at de hadde registrert 18 steinhuggermerker på Kongeinngangen. Alle 18 steinhuggermerker ble funnet igjen av meg og i tillegg fant jeg tre til på egen hånd. Ellers hadde jeg også en mistanke om at det kunne være stein fra Kongeinngangen på steinmagasinet til NDR på Dora, og derfor ble

Fig. 2: Hardt restaurert murverk. Heavily restored masonry.

også databasen til steinmagasinet sjekket. I databasen fant jeg to steiner med steinhuggermerker fra Kongeinngangen. (Fig. 3)

På Kongeinngangen har det altså blitt registrert totalt 23 steinhuggermerker fordelt på 12 ulike merker. (Fig. 4) Alle steinhuggermerkene kan finnes igjen på koret. De aller fleste (16 stykker) ble funnet på hvelvribbene i hvelvet, mens de resterende sju ble funnet på veggflatene. Dette er et svært lite materiale ettersom det totale antallet middelalderstein er ca. 600 på Kongeinngangen. Av den grunn er det veldig begrensa hva man kan få ut av dette materialet. I hvelvet er det mulig å få noe ut av steinhuggermerkene, for der er det registrert steinhuggermerker på 16 av 49 hvelvribber. (Fig. 5 & 6) Ut fra steinhuggermerkene kan man si at det har vært en liten gjeng på sju steinhuggere i sving for å hugge hvelvribbene.

Tidligere har jeg nevnt at det var en problemstilling som jeg tidligere ikke har hatt mulighet til å undersøke, men som jeg nå øynet en mulighet til å se på. Problemstillingen det er snakk om, er om steinhuggermerket også ble satt på den siden av steinen som vender inn i muren og ikke bare på den siden som vender ut? En kvader, altså en vanlig firkanta bygningsstein, har seks sider der kun en side vender ut i muren. Det er altså mulig for steinhuggeren å sette steinhuggermerket sitt på en av alle de seks sidene og ikke bare den som vender ut. For å kunne finne ut av dette, så er man nødt til å demontere bygningsstein, og det har aldri blitt gjort i bygningsdeler jeg har arbeidet med tidligere. På Kongeinngangen er situasjonen en helt annen, ettersom alt av bygningsstein har blitt demontert, undersøkt grundig og funn av steinhuggermerker og graffiti har blitt dokumentert og lagt inn i en database. Dette arbeidet har blitt utført av steinhuggerne. Jeg har brukt denne databasen å undersøke om det har blitt funnet steinhuggermerker på den siden av steinen. Etter å ha gått gjennom nevnte database så har det ikke blitt funnet steinhuggermerker på den siden som vender inn. Overflaten på steinen var i en slik forfatning av at hvis det opprinnelig hadde vært merker på den siden som vender inn, så ville de ha vært bevart. Min konklusjon er at det er ingen ting som tyder at det på denne bygningsdelen ble satt merker på andre sider av steinen enn den som vender ut.

Etter å ha undersøkt Kongeinngangen ble det bare funnet 23 steinhuggermerker. Ettersom det er ca. 600 middelalderstein der, så er det klart at det har blitt funnet svært få merker. Årsaken til det, er at steinen er hardt restaurert. Det er bare på ribbene i hvelvet at steinhuggermerkene kan benyttes som kilde til kunnskap. Steinhuggermerkene på Kongeinngangen har et lite kunnskapspotensial til dagens arkeologer – men den har adskillig mer å by på for framtidens arkeologer, da de førti steinhuggerne som har hugd stein i forbindelse med restaureringa har brukt systemet med steinhuggermerker.

Fig. 3: Databasen over materialet på Dora. Database of the stone archive at Dora.

Drawing of the vault ribbing showing the location of the stonecutters’ marks. Two of the marks have been found on stones in our archive at Dora, so it is unclear where in the vault these stones were situated.

Fig. 5: Hvelvet på Kongeinngangen med ribbene. The King’s Entrance vault with the vault ribbing

Fig. 4: Alle Steinhuggermerkene på Kongeinngangen. All the various stonemason marks on the King’s Entrance.

Fig. 6: Tegning av hvelvribbene med funnsted til steinhuggermerker markert. To av merkene har blitt funnet på stein som er på magasinet vårt på Dora, og det er uklart hvor i hvelvet disse steinene har vært plassert.

Anne C. Offergaard

Gipsavstøpninger på Kongeinngangen

Plaster casts from the King’s Entrance

Arbeidet med gipsavstøpninger på Kongeinngangen startet allerede i år 2000. Det var den gang ingen planer eller vedtak om at denne bygningsdelen skulle demonteres og settes opp igjen. Avstøpningene ble tatt for å dokumentere i forkant av eventuelle forvitringer eller fysiske skader.

Hovedoppgaven til gipsmakerverkstedet er å dokumentere alle skulpturer og ornamenter som er på katedralen. Det finnes om lag 5000 forskjellige varianter i stort og smått, og siden arbeidene startet i 1983 har det blitt avstøpt i overkant 1000 av dem.

Steinhuggeren bruker gipsavstøpningen som mal når den originale stenen er vurdert dit hen at den må byttes ut og en ny kopi skal produseres. På avstøpningen dokumenteres også verktøyspor som kan si noe om verktøybruk og teknikker som ble brukt under hugging. Vi vil også kunne se sprekker og forvitringer som er i ferd med å utvikle seg. Gipsavstøpningen er i tillegg fin å ha når man skal modellere opp en manglende nese eller arm som kompletterer en forvitret figur som

ikke nødvendigvis trenger full utskifting.

Det tar om lag fire dager å ta en avstøpning. På dag én renses steinen fri fra mose og påsmøres en tynn hinne med PVA som beskytter den mot oljeuttrekk fra silikonen. Dette er en reversibel hinne som vi steamer av i etterkant. Dag to er det påføring av silikon. (Fig. 2 & 3) Denne har vi fortykningsmiddel i så det blir en smørbar masse. Den smøres på med pensel som er skånsom mot steinen, og bygges videre opp med spateller. Dag tre lages gipskappen. Denne må som regel lages i flere deler med låser mellom, slik at man får den av og at den er lett og sette sammen igjen etterpå. Og til slutt på den fjerde dag støpes kopien ut i verksted.

Det må også nevnes at alle kirkens figurer ikke akkurat befinner seg lett tilgjengelige, så mye av sommeren går også med til å bygge særs kompliserte stillaser.

Det er mange som spør: Med dagens teknologi og fremskritt, hvorfor velger vi denne gammeldagse metoden? Jeg kan forsikre om at vi følger

Fig. 1. Gipsavstøpning av Adam og Eva fra frisen som beskriver skapelsen. Denne selges i butikken ved Nidarosdomen.. A plaster cast of Adam and Eve from the frieze describing creation. This is sold in the shop at Nidaros Cathedral.

Fig. 2 og 3: Bilder som viser arbeidet på Kongeinngangen. Her ser dere undertegnede og den nå pensjonerte Edel Santi Grindvold. Arbeidet krevde mange deler i silikon og særs kompliserte former. These pictures show the work on the King’s Entrance. Here you see the now retired Edel Santi Grindvold and I. The work requiredmany parts in silicone and the construction of especially complicated moulds.

med i tiden og har full oversikt over skanning og nye teknologiske metoder. Per dags dato får man derimot ikke skrevet ut en 3D-modell med stor nok nøyaktighetsgrad. Det kan imidlertid være

et godt alternativ dersom steinen er av så dårlig kvalitet at en fysisk avstøpning vil være umulig. Når det gjelder avstøpningene på Kongeinngangen så kan jeg fortelle at på denne lille bygnings-

delen er det enormt mange utsmykninger. Ingen av dem er av de helt store, men det er utrolig mange små finurlige, vakre figurer og ornamenter. Vi tok i alt 209 ulike avstøpninger og holdt

på i flere år. Noen av dem er spesielt vakre og blir i dag produsert i gips for salg i NDRs butikk i Besøkssenteret. (Fig. 4)

Fig. 4: Kollasj over noen av de 209 avstøpningene vi har tatt på Kongeinngangen. A collage with some of the 209 casts we have taken from the King’s Entrance.

Karl Vincent Høiseth

Kongeinngangen – laserskanning og statiske analyser

The King’s Entrance – Laser scanning and structural analyses

1. Innledning

Laserskanning er en teknikk for å registrere punkter på overflaten av et objekt som gjør det mulig å lage en 3-dimensjonal digital modell av objektet. Teknikken har blitt brukt i lang tid til så forskjellige formål som produksjon av kart og til kontroll av flasker i panteautomater. Nå finnes også skannesystemer som kan brukes til å fremstille 3-dimensjonale modeller av bygninger og infrastruktur.

Hensikten med studiet var å undersøke og få erfaring nettopp med skanning av bygninger og muligheten til å bruke 3-dimensjonale skannemodeller som grunnlag for statiske beregninger. Nidarosdomens Kongeinngang ble i den forbindelse valgt som eksempel.

Det var hovedsakelig to grunner til det: konstruksjonen er en utfordring i forbindelse med statisk analyse på grunn av de komplekse formene til bærende komponenter, som må representeres så riktig som mulig. Dessuten, Kongeinngangen har store sprekker som tyder på utilsiktede belastninger eller setninger som det er viktig å få en forklaring på før en eventuell rehabilitering.

Studiet ble gjennomført som et prosjekt i et større forskningsprogram i regi av SINTEF1 i samarbeid med Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider2

I tillegg bidro Delftech bv, fra Nederland, med kompetanse på skanning og fremstilling av skannemodell. Prosjektet ble støttet av Forskningsrådet.

2. Skanner med tilhørende programvare

Skanningen ble utført med en skanner av type Cyrax med tilhørende programvare, Cameleon3. Skanneren opererer med en romlig sektor på maksimalt 40° vertikalt, 40° horisontalt for hvert skann, skissert i figur 1. Skanningen starter ved at en laserstråle sendes ut fra skanneren i retning av øverste venstre hjørne i sektoren. Avstanden mellom skanneren og objektet beregnes ved at tiden det tar fra strålen ble sendt til refleksen når skanneren registreres og multipliseres med (laser) lyshastigheten. Deretter repeteres sekvensen, men med en gitt nedadrettet vinkelendring på den utsendte laserstrålen. Dette fortsetter inntil den nedre venstre begrensningen av sektoren er nådd og en fullstendig kolonne av punkter er registrert. Deretter gjentas prosedyren med en gitt horisontal vinkelendring til høyre. Skannet er fullført når det nederste høyre hjørne i sektoren er registrert. Resultatet er en regulær punktsky av overflaten til objektet, med innbyrdes kjente/relative koordinater.

I tillegg til tiden det tar mellom utstråling av laserbølgen og til refleksen når skanneren, registrerer skanneren også intensiteten på den reflekterte bølgen. Siden intensiteten på reflektert stråle er avhengig av objektets farge og overflatestruktur, gir dette anledning for tilhørende programvare til nyansert, om enn kunstig, fargelegging i forbindelse med visualisering av objektet. (Fig. 1)

1 Høiseth, K V, Øverli, J A: Computational Mechanics in Civil Engineering (CMC): 3 Dimensional Scanning and Structural Analysis. Case study Nidaros Cathedral, MARINTEK Report 700011.0003, Trondheim 2002.

2 Bjørlykke, K: Laserskanning av Kongeinngangen, Nidarosdomen - et samarbeid mellom NDR og SINTEF, 2003.

3 Cyra Technologies, Inc. Cyclone 3.1, Users Manual, 2001.

3.

Skanning av Kongeinngangen

3.1. Skanneroppstillinger og montasje av skannemodell

Skanning ble gjort fra 12 ulike posisjoner: 7 oppstillinger utenfor inngangen (S1-S7), tre inne i selve inngangsportalen (S9-S11) og én innvendig (S8). Posisjonene er vist i figur 2 og figur 3. I mange tilfeller ble det tatt flere skann fra samme posisjon. Når det gjelder fastpunktene, som også ble målt med totalstasjon for å kunne vurdere skannerens nøyaktighet, ble de skannet med spesielt høy oppløsning. Det ble også hovedsprekken i vestveggen på Kongeinngangen.

Alle opptak ble gjort i løpet av én dag, med omtrent én times varighet for hver posisjon. Deretter ble de ulike skannene montert sammen, til én modell, slik det forså vidt er vist både i figur 2 og figur 3, men som er bedre illustrert i figur 4 og figur 5.

Skannemodellen består i realiteten av millioner av punkter eller, for å holde seg til skanneterminologien, en punktsky. Men denne punktskyen egner seg dårlig for visuell fremstilling; det er jo bare en mengde punkter. Derfor legges det et triangel, et plan, mellom alle tre og tre nabopunkter i punktskyen. Trianglene fargelegges deretter avhengig av hvilken intensitet de tilhørende reflekterte laserstrålene hadde i gjennomsnitt. På den måten fremkommer skannemodellen.

Figur 6, der modellen er sett ovenfra, viser at skann fra utvendige- og innvendige skannerposisjoner er montert sammen på en måte som gir en fullstendig 3-dimensjonal modell og et dybdetverrsnitt av korveggen.

Figur 7 viser forhallen i Kongeinngangen. Her er avstanden fra observasjonspunktet til modellen kortere enn i de andre figurene. Derfor fremkommer også detaljene klarere. Figuren viser at skanneoppløsningen ikke bare er tilstrekkelig for visualisering, men også tilstrekkelig som grunnlag for styrke- og deformasjonsberegninger.

Modellen består av mer enn 4.5 millioner punkter, totalt, satt sammen av enkeltskann fra de ulike oppstillingene. Montasjen, eller sammensetningen av modellen, ble i store trekk gjort etter hvert som de enkelte skann var gjennomført. Erfaringen viste at dette var viktig fordi det ga mulighet for å gjenta et skann dersom det var for stort avvik mellom fellespunkter i to påfølgende skann. (Fig. 2-7)

3.2. Skannemodellens nøyaktighet

Cyrax skanneren har en nøyaktighet på målte punkter som gir maksimalt 6 mm lengdeavvik i forhold til virkelig posisjon. I forbindelse med styrkeberegning av bygningskonstruksjoner er det tilstrekkelig, også fordi nøyaktigheten er uavhengig av avstanden mellom skanneren og det objektet som skannes. Når flere skann kombineres, ved montasje til skannemodell, kan likevel feilen bli noe større, avhengig av:

- antall referansepunkter i de skannene som skal kombineres. Det kreves minimum 3 felles referansepunkter når to skann kombineres fordi skannene jo er 3-dimensjonale. Men, jo flere referansepunkter, jo høyere nøyaktighet.

- referansepunktenes relative posisjon. Jo større avstand det er mellom alle referansepunktene, i alle tre retninger (x,y,z) , jo høyere nøyaktighet.

- når flere enn to skann skal kombineres, i hvilken rekkefølge monteringen foregår. (Fig. 8)

Fig. 1: Cyrax skanner. Cyrax scanner.

Fig. 2: Skanneroppstillinger utenfor kongeinngangen og fra innsiden. Scanner positions outside the entrance and inside.

Fig. 3: Skanneroppstillinger på innsiden av portalen. Scanner positions inside the gate.

Fig. 4: Sammensatt/montert skannemodell sett fra syd-vest. Assembled scanmodel viewed from south-west.

Fig. 5: Sammensatt skannemodell sett fra syd-øst. Assembled scanmodel viewed from south-east.

Fig. 6: Sammensatt modell sett ovenfra. Assembled model viewed from above.

Fig. 7: Sammensatt modell sett fra gulvet i forhallen og opp. Assembled model viewed from inside the gate.

Kvaliteten på skannemodellen av Kongeinngangen ble undersøkt ved å sammenligne koordinatene på 5 fastmerker, som var inkludert i modellen, med oppmåling av de samme fastmerkene ved hjelp av teodolitt. Resultatet av teodolittmålingene ble importert til programmet Cyclone4, som håndterer punktskyer og skannemodell. Avviket, i form av avstand, mellom skann og teodolittmålinger er vist i figur 8. Figuren viser også fastmerkenes posisjon i forhold til skannemodellen. Sett i sammenheng med figur 2, som viser de utvendige skannerposisjonene, var altså fastmerkene spredd i forskjellige skann. På denne måten angir avvikene et mål på den sammensatte/ monterte skannemodellens nøyaktighet, mer enn bare nøyaktigheten ved et enkelt skann. Antar vi at teodolittmålingene er fullstendig feilfrie, viser figur 8 at skannemodellen har feil i størrelsesorden 2-8 mm.

3.3. Sprekker i Kongeinngangens vestvegg

Det fremgår av bildet i figur 9 at inngangens vestvegg har betydelige sprekker. Særlig sprekken i midten av veggens høyde indikerer store belastninger eller deformasjoner. Ett av studiens mål var å undersøke mulige påkjenninger som kan være årsak nettopp til denne hovedsprekken.

4 Cyra Technologies, Inc. Cyclone 3.1, Users Manual, 2001.

Sprekken har sin største åpning omtrent midt i veggens høyde med et sprekkplan som går i «trappetrinn», med en overordnet vinkel i størrelsesorden 70° med horisontalen. Høyere opp på veggen avtar både sprekkåpningen og vinkelen, som antydet med de grønne linjene i figur 9. Figur 10 viser sprekken som et utsnitt av skannemodellen.

Figur 11 og figur 12 viser vertikalt og horisontalt snitt av hovedsprekken. Venstre side av figurene er identisk med utsnittet av skannemodellen på figur 10, men i gråtonefremstilling istedenfor i kunstige farger. Høyresiden av figurene viser et 10 mm bredt horisontalt og vertikalt bånd av punktskyen som krysser sprekken. Den røde sirkelen i figur 12 angir en viktig detalj, nemlig at den store horisontale åpningen på 17 mm ikke har med deformasjoner å gjøre, men skyldes utvasking av mørtel. Utvaskingen kan ha sammenheng med årelang fryse/tine sekvenser etter at sprekken ble dannet. I hovedsak er sprekkåpningen i størrelsesorden 7 mm.

Etter at studiet og analysene var ferdigstilt, ble det satt opp stillaser i området rundt Kongeinngangen. Ved inspeksjon oppdaget vi da store vertikale åpninger/avstander mellom toppen

Fig. 8: Avvik mellom målte og skannede fastmerker. Deviation between measured and scanned fixed points.

av marmorsøylene og den massive steinsøylen/ buesøylen ved enden av vestveggen. Området er markert med grønt rektangel i figur 9. (Fig. 9-12)

3.4. Omforming av skannemodell til styrkeberegningsmodell (Elementmodell)

Skannemodellen beskriver overflaten av et objekt, i vårt tilfelle Kongeinngangen, ved hjelp av et stort antall punkter, eller en mengde små og plane triangler. Som vi har sett, så er det tilstrekkelig

for å synliggjøre inngangen, men ikke nok for å beregne indre spenninger og deformasjoner. Da er det nødvendig med en modell som, i tillegg til ytre form, også beskriver volumet innenfor.

I våre dager er det vanlig å bruke den såkalte Elementmetoden for styrkeberegning, særlig for konstruksjoner med komplisert geometri, slik som Kongeinngangen. Grunnlaget for Elementmetoden er at konstruksjonen deles inn i et nett

Fig. 9: Sprekker i vestveggen. Cracks in the west wall of the entrance.

Fig. 10: Skann av sprekk i vestveggen. Scan of the principal crack in the west wall.

Fig. 11: Åpning av vertikaldel av sprekk i vestveggen - skannet punktsky. Opening of the vertical part of the principal crack - scan cloud.

av elementer som forbindes i knutepunkter, der elementene påvirker hverandre på grunn av belastninger. Elementene har en forhåndsdefinert form og en forventet mekanisk oppførsel som er avhengig av materialegenskapene til det enkelte element og eventuelt til hvordan elementet er fastholdt til omgivelsene. Betingelsen om at elementnettverket skal være i likevekt gir et stort ligningssystem til beregning av opptredende spenninger og deformasjoner overalt i konstruksjonen.

Dette elementnettverket, eller elementmodellen, av en konstruksjon lages vanligvis ved hjelp av et program, en såkalt preprosessor/nettgenerator, der de deler av konstruksjonen som har ensartet geometri, f.eks. et plan eller et volumetrisk objekt beskrives ved sine ytterpunkter eller grenselinjer. Deretter er det nettgeneratoren som har i oppgave å inndele objektet i elementer.

Med utgangspunkt i en skannemodell skulle det ligge vel til rette for å automatisere en slik oppgave, men enn så lenge: i vårt tilfelle måtte oppbyggingen av elementmodellen foregå «for hånd». Figur 13 og 14 viser hvordan punkter i skannemodellen ble brukt til å trekke opp grenselinjer for avgrensede objekter, som grunnlag for nettgeneratoren Femgen5.

Fordelingen av opptredende krefter, spenninger og deformasjoner avhenger av konstruksjonsma-

5 TNO, DIANA 7.2, Users Manual, 2001.

Fig. 12: Åpning av horisontaldel av sprekk i vestveggen - skannet punktsky. Opening of the horizontal part of the principal crack - scan cloud.

terialet, densiteten og stivheten til klebersteinen i Kongeinngangen. For å bestemme materialegenskapene til bruk i elementmodellen, ble det derfor gjort standard tester av tre steinsylindre (diameter

70 mm, lengde 100 mm) iht. NS 3676.6 Verdiene som ble benyttet i elementmodellen er merket med grått i tabell 1.

Den ferdige 3-dimensjonale elementmodellen er illustrert i figur 15, til venstre i figuren. Høyresiden i figuren viser overflaten av modellen, der selve elementnettet er retusjert. Kun venstre del av Kongeinngangen ble modellert fordi inngangen er symmetrisk om midten. Modellen var sammensatt av mer enn 24000 såkalte pyramideelementer bundet sammen i nesten 6500 knutepunkter. Dette gir et ligningssystem med nesten 20000 ukjente knutepunktskrefter, som må løses for at modellen skal være i likevekt og for å kunne beregne spenninger og deformasjoner. Det kan høres mye ut, og det er det da også, men ikke verre enn at ligningssystemet ble løst på 104 sekunder regnetid med en ordinær PC. (Fig. 13-15)

4. Statiske analyser

Oppsprekking av Kongeinngangens vestvegg, som følge av belastning, kan sannsynligvis skyldes én av to, eventuelt en kombinasjon av:

1. horisontal belastning fra korvegg og strebebuer

2. ujevne setninger

6 Norsk standard NS 3676: Betongprøving - Herdet betong - Elastisitetsmodul ved trykkprøving, standard Norge 1987.

Fig. 13: Oppbygging av elementmodell - Fra punktsky til linjer og flater.

Construction of FEM-model - From point cloud to lines and planes.

Fig. 15: Ferdig elementmodell - Elementnett og elementmodellens overflate. Completed FEM-mesh - Element mesh and mesh surface.

Fig. 14: Oppbygging av elementnett - Fra punktsky til linjer, flater og volumer.

Construction of FEM-model - From point cloud to lines, planes and volumes.

4.1. 1 - Horisontal belastning fra korvegg

En horisontal belastning på to ganger 100 kN ble påført elementmodellen i krysningspunktet mellom korveggen og taket, som vist i figur 16. Belastningen tilsvarer horisontal-komponenten fra opplegget til korhvelvet, beregnet av Reinertsen Engineering i en tidligere studie.7

Hensikten med analysen var å undersøke om horisontalbelastningen, som innebærer en skjevstilling av korveggen, ville gi oppsprekking i samsvar med de synlige sprekkene som vist i figur 9-12. Beregningen ble derfor gjennomført med følgende randbetingelser:

- korveggen ble antatt å forbli plan ved belastning, men den kunne rotere om bunnflaten (skjevstilling).

- elementmodellens knutepunkter i bunnplanet

a) Tilnærmet retning - kun horisontal belastning.

b) Tilnærmet retning - horisontal belastning i kombinasjon med egenlast.

Calculated largest tensile stress by horizontal loading:

a) Approximate direction - horizontal loading merely.

b) Approximate direction - horizontal loading in combination with deadload.

ble holdt fast i vertikal retning (ingen setninger) og i horisontal lengderetning (inngangsretningen). (Fig. 16)

Randbetingelsene fremkommer tydelig i figur 17, som viser hvordan elementmodellen er deformert pga. horisontalbelastningen. Det skal bemerkes at deformasjonene ser langt mer dramatiske ut enn

7 Kvarme, S O, Skogvang E, Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider – Evaluation of bracing truss system, Reinertsen Engineering as report, 2000.

Fig. 16: Horisontal belastning fra korvegg (elementmodellen farget rosa). Horizontal loading from choir wall (element mesh in pink).

Fig. 17: Deformasjoner på grunn av horisontal belastning. Deformations due to horizontal loading.

Fig. 18: Beregnede største strekkspenninger ved horisontal belastning:

resultatene tilsier fordi de i figuren er fremstilt med en skalafaktor på 2000, for synliggjøringens del. Høyresiden i figuren viser deformasjonene i vestveggen av Kongeinngangen.

I sprø materialer, som klebersteinen i Kongeinngangen, oppstår sprekker og sprekkvekst når største strekkspenning overskrider steinens strekkfasthet eller mørtelens strekkfasthet. For å kunne påvise at de synlige sprekkene kunne være et resultat av eventuell horisontal-belastning eller ujevne setninger, er derfor størrelsen på de beregnede strekkspenningene (hovedstrekkspenningene) av spesiell interesse. Likeledes er retningen på de største strekkspenningene viktige; i hvilken grad de står normalt på de observerte sprekkene.

(Fig. 17)

De beregnede strekkspenningene i Kongeinngangens vestvegg er vist i form av konturplot i venstre del av figur 18. Vi legger merke til at de største strekkspenningene opptrer noe nedenfor og til venstre for den observerte hovedsprekken, som er merket med svart i figuren. (Fig. 18)

Høyresiden av figuren viser retningen på de beregnede største strekkspenningene. Linjen merket a representerer typisk retningen på de største strekkspenningene fra en analyse der kun horisontalbelastningen ble tatt i betraktning, linjen b der egenlasten var inkludert. Begge linjene viser at de største strekkspenningene står tilnærmet normalt på den observerte hovedsprekken. På den måten er det samsvar mellom de beregnede strekkspenningene og hovedsprekkretningen; sprekker dannes 90° på (hoved)strekkspenninger

Fig. 19: Setningsmålinger i bunnen av Kongeinngangens vestvegg. Measured settlements at top of foundation of west wall.

når strekkfastheten overskrides. Tabell 2 viser noen hovedresultater av beregningene.

4.2. 2 - Skjevsetning av Kongeinngangens fundament

Figur 19 viser målte setninger i bunnen av Kongeinngangens vestvegg. Målinger av fastpunkter ble gjort i 1967, 1980 og 1999.8 Ved å ta målingene i 1967 som utgangspunkt, indikerer målingene i

with deadload.

Largest tensile stress due to settlements in combination with deadload. a) Approximate direction.

1980 at ytterste del av Kongeinngangen var 2.3 mm høyere enn korveggen. I 1999 viser målingene at forskjellen var kun 0.4 mm i omvendt retning.

I analysen er det derfor antatt en skjevsetning på 2.3 mm. Skjevsetningen er påført i form av en punktbelastning på yttersiden av elementmodel-

8 Setningsforandringer NIDAROS DOMKIRKE. Grunnplan: bolter ute og innvendig. Periode 1967-1999 og

Fig. 20: Beregnede deformasjoner fra skjevsetning i kombinasjon med egenlast. Calculated deformations due to settlements in combination

Fig. 21: Største strekkspenninger pga skjevsetning i kombinasjon med egenlast. a) Tilnærmet retning

lens bunnflate, som vist i figur 20, og som ga en forskyvning lik den målte, nemlig 2.3 mm. Hensikten med analysen var å undersøke om setningene alene ville gi en spenningsfordeling med påfølgende oppsprekking i tråd med de synlige sprekkene, se figur 9-12. Følgende randbetingelser ble derfor brukt:

- bunnflaten ble antatt å forbli plan, men fri til å rotere om forbindelsen til korveggen.

- innsiden av korveggen ble holdt fast i horisontal lengderetning (inngangsretningen).

Randbetingelsene fremgår av venstresiden av figur 20 som også viser deformert elementmodell (skalert) på grunn av skjevsetningen. Høyresiden visert deformasjonene i vestveggen av Kongeinngangen. (Fig. 19 & 20)

De beregnede strekkspenningene i Kongeinngangens vestvegg er vist i form av konturplot i venstre del av figur 21. De største strekkspenningene opptrer også i dette tilfellet noe nedenfor og til venstre for den observerte hovedsprekken, som er merket med svart i figuren. Høyresiden av figuren viser retningen på de beregnede største strekkspenningene. Linjen merket a representerer typisk retningen på de største strekkspenningene. Linjen viser at også i tilfelle skjevsetning er retningen på de største strekkspenningene tilnærmet normalt på den observerte hovedsprekken, som altså samsvarer med retningen på den observerte hovedsprekken. Tabell 3 viser noen hovedresultater av beregningene. (Fig. 21)

5. Konklusjon

I studien er det gjennomført to statiske analyser av Kongeinngangen, én der horisontalkomponen-

ten av opplagerkraften fra korhvelvet er ført inn i Kongeinngangen og én der det er tatt hensyn til skjevsetning av Kongeinngangens fundament. Hensikten var å undersøke om tilhørende spenninger og deformasjoner kunne gi en forklaring på de observerte sprekkene i Kongeinngangens vestvegg.

I begge tilfeller viser resultatene at de største strekkspenningene står tilnærmet normalt på den observerte sprekkretningen. Det indikerer at både horisontalbelastning fra koret og skjevsetning av fundamentet ville kunnet føre til dannelsen av sprekker med tilnærmet samme retning som de tilstedeværende sprekkene.

Spenningsfordelingen viser at strekkspenningene, i begge analyser, opptrer noe forskjøvet mot nedre hjørne av vestveggen mot korveggen, sammenlignet med lokaliseringen av den observerte hovedsprekken. Det skyldes at belastningen og randbetingelsene i begge analyser er idealiserte i forhold til hva som ville vært virkeligheten; ved horisontalbelastning ville korveggen ikke holdt seg fullkomment plan, det samme gjelder fundamentet, dét ville heller ikke forblitt plant ved skjevsetning. Resultatene må derfor betraktes som rimelige i samsvar med retningen og beliggenheten til hovedsprekken.

Analysen med horisontalbelastning ga imidlertid svært små spenninger. Den maksimale strekkspenningen var 0.12 MPa, som må være mindre enn strekkfastheten til steinen i vestveggen. Tatt i betraktning at den synlige hovedsprekken ikke bare går gjennom fugene, som nok har lavere strekkfasthet, men også går gjennom steinblok-

kene, er det usannsynlig at oppsprekkingen kan skyldes horisontalkrefter fra korveggen.

Analysen med skjevsetning ga en maksimal strekkspenning på 3.02 MPa. Strekkfastheten til steinmaterialer er vanligvis mellom 5 % og 10 % av trykkfastheten. Trykkfastheten til kleberstein er i størrelsesorden 50 MPa. Det betyr at analyseresultatene indikerer at skjevsetning ville kunne føre til oppsprekking av steinen i vestveggen. De beregnede deformasjonene er imidlertid små, sammenlignet med den tilstedeværende hovedsprekkens åpning på i størrelsesorden 7 mm. Ved å integrere (akkumulere) strekktøyningene langs en linje tilnærmet gjennom de største tøyningene viser resultatene en total forlengelse på omlag 0.5 mm. Det er riktignok slik at den statiske analysen ikke tok hensyn til oppsprekking, som kunne gitt en noe større deformasjon/sprekkåpning, men neppe i størrelsesorden 7 mm.

Resultatene gir derfor ikke grunnlag for å anta at sprekkene i vestveggen utelukkende skyldes horisontalbelastning eller skjevsetning, heller ikke i kombinasjon. Etter at studiet var avsluttet ble det oppdaget at toppen av marmorsøyler på utsiden

av vestveggen ikke var i kontakt med anlegget, men at det var glipper/åpninger i størrelsesorden 10 mm. Ekspansjon av Grytdalstein, som er brukt i Kongeinngangen, kan være en forklaring som også er relevant i forbindelse med sprekkene i vestveggen.

Studiet har vist at skanning av konstruksjoner, selv med de mest komplekse geometriske former, er effektivt og gir et tilstrekkelig nøyaktig grunnlag for 3-dimensjonal styrkeberegning. Å skanne Kongeinngangen, kombinere enkeltskann og fremstille en skannemodell tok 3 arbeidsdager med to operatører. Siden studiet ble avsluttet er det utviklet programvare som gjør at kombinasjonen av enkeltskann kan gjennomføres uten bruk av forhåndsdefinerte fellesobjekter, slik at skanningen går enda raskere.

Å omforme skannemodellen til en 3-dimensjonal elementmodell var det som tok lengst tid fordi det måtte gjøres manuelt. Sannsynligvis vil det bli et økende behov for at denne prosessen kan automatiseres for eksempel via et format som kan eksporteres til CAD-programmer.

Litteraturliste:

1) Høiseth, K V, Øverli, J A: Computational Mechanics in Civil Engineering (CMC): 3 Dimensional Scanning and Structural Analysis. Case study Nidaros Cathedral, MARINTEK Report 700011.0003, Trondheim 2002.

2) Bjørlykke, K: Laserskanning av Kongeinngangen, Nidarosdomen – Et samarbeid mellom NDR og SINTEF, 2003.

3) Cyra Technologies, Inc. Cyclone 3.1, Users Manual, 2001.

4) TNO, DIANA 7.2, Users Manual, 2001.

5) Norsk standard NS 3676: Betongprøving - Herdet betong - Elastisitetsmodul ved trykkprøving, standard Norge 1987.

6) Kvarme, S O, Skogvang E, Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider – Evaluation of bracing truss system, Reinertsen Engineering as report, 2000.

7) Setningsforandringer NIDAROS DOMKIRKE. Grunnplan: bolter ute og innvendig. Periode 1967-1999 og 1980-1999, FW, 20, 1999.

Artikkelen er tidligere publisert i boken Ny forskning på gammel kirke. (2010)

Rune Langås

Kongeinngangen – hel eller delvis demontering?

The King’s Entrance – Complete or partial dismantling?

I 1869, da gjenreisningen av Nidarosdomen startet, hadde deler av katedralen stått i ruin i flere hundre år. Enorme byggearbeider skulle gjennomføres i mange tiår fremover. Mye av arbeidet besto i å enten demontere og mure opp igjen gammelt murverk eller å bygge opp helt nye veggpartier eller bygningsdeler. Vestfronten og hele skipet, der store byggearbeider pågikk over lang tid, er gode eksempler på dette. Praksisen med å ta ned og bygge opp igjen eksisterte langt

ut over 1900-tallet, og vi opparbeidet oss god kunnskap om denne måten å restaurere på.

(Fig. 1)

Rundt år 2000 skulle korets søndre fasade restaureres, et arbeide som tok 10 år. Bygningsdelen var blitt gjenoppbygd drøye 100 år tidligere. Nå så man imidlertid at det å ta ned fasaden for så å bygge opp igjen ville få store konsekvenser for bruken av domkirken. Hvelvene måtte tas ned før

Fig.1: I 1869 hadde blant annet vestfronten ligget i ruin i flere hundre år. NDR arkivfoto 341 By 1869, the west-front had (as well as other parts of the building,) stood in ruins for hundreds of years.

man i det hele tatt kunne starte med demontering av veggene. Det var derfor naturlig å se på andre metoder når restaureringen av korets søndre fasade skulle settes i gang.

Det ble besluttet å utføre en delvis demontering av denne fasaden. Dette innebar at oktogontårn og strebepilarer ble demontert og murt opp igjen. Det samme gjaldt for parapetene, som hadde store skader etter lang tid med vannlekkasjer. Hvelvene kunne man derimot la stå. I veggene som bærer dem skiftet man kun ut enkeltsteiner som var i dårlig stand. I all hovedsak gjaldt dette Grytdalstein fra Rognes, en stein av svært dårlig kvalitet. Den forvitrer, og den ekspanderer når den blir tilført fukt. Dette skapte problemer i områder der den var blitt benyttet inne i murkjernen. Den har kraft nok til å skyve utenforlig-

gende stein ut av posisjon. Den inneholder også så mange skadelige salter, at når regnvannet fra Grytdalsteinen renner ned på en frisk stein, starter også denne å forvitre. (Fig. 2)

Da korets søndre fasade sto ferdig restaurert i 2010 var det Kongeinngangen som sto for tur. Å utrede hvilken metode som skulle benyttes, var en nødvendig øvelse i forkant av at de praktiske arbeidene startet. Kongeinngangen er en mer frittstående bygningsdel enn korets søndre fasade. Likevel var det naturlig å stille seg spørsmålet om man måtte demontere alt eller om man kunne også her kunne velge en delvis demontering lik den som ble gjort med på de bakenforliggende murene på korets søndre fasade.

Under kartleggingene og dokumentasjonen av Kongeinngangen så vi tidlig at man hadde utfordringer med den dårlige Grytdalstein som var blitt benyttet under arkitekt Christies restaurering på 1870-tallet. Det var store problemer med den steinen man faktisk så i fasaden, men også med stein som var i kjernen av murverket og som var skjult av tynne steinplater fra 1920-tallet. Man så også at det hadde blitt brukt hard sementmørtel ved tidligere restaureringer. Både under 1870-, 1920- og 1950-tallsrestaureringene ble uegnet mørtel benyttet. Det kunne også se ut til at man hadde sprekker i murkonstruksjonen, som muligens skyldtes press fra korets vegger. (Fig. 3)

I den forberedende fasen med kartlegging og dokumentasjon av Kongeinngangens tilstand, var det også naturlig å sette opp de ulike fordelene og ulempene med hel eller delvis demontering av bygningsdelen.

Hvilke fordeler og ulemper hadde man så med en delvis demontering ? Man kunne slippe å demontere hele inngangen, for muligens var en god del av de øvre delene i god nok stand til å bli stående slik de var. På den annen side ville dette kreve omfattende hjelpekonstruksjoner for å holde de nederste delene av konstruksjonen på plass når overdelen skulle demonteres. Likeså vil denne

Fig. 2: Mye av klebersteinen fra Rognes, Grytdalsteinen, er av dårlig kvalitet. Much of the soapstone from Rognes - “Grytdals stone”, is of poor quality.

metoden føre til store utfordringer også etter restaurering på grunn av at man ikke ville klare å utbedre de statiske utfordringene. I alle fall måtte man påberegne å ha hjelpekonstruksjoner også etter at Kongeinngangen var ferdig restaurert. Det ville heller ikke være realistisk å fjerne skadelig stein og mørtel som lå inne i murkjernen, så lenge man ikke demontere stein for stein.

Hva så med total demontering ? Hvilke fordeler og ulemper kunne det medføre? Full demontering og oppmuring betyr at hele bygningsdelen demonteres stein for stein før skadede steiner byttes ut og mures opp igjen. Dette ville kreve omfattende referansesystemer som blant annet kunne fortelle hvilke høyder de ulike skiftene hadde og om portalens ulike bredder og dybder. Dette ville være helt essensielt når hele konstruksjonen var demontert og borte. Man ville kunne se hvilke konsekvenser utbedringer av konstruksjonen ett sted ville få for andre steder av bygningsdelen. Et eksempel er hovedbuen, som var presset ut av sin ideelle posisjon. Hva ville skje med omkring-

liggende steiner hvis man tilbakeførte buen til sin rette form slik at den også fylte sin statiske funksjon?

I forkant av demonteringen må det utarbeides en god plan. Å demontere all stein i Kongeinngangen, som i hovedsak av kleber som er myk og i tillegg rikt dekorert, er krevende. Mye av den dekorerte steinen er fra middelalderen og har høy antikvarisk verdi. Spesielt krevende er det når sementmørtelen både er hard og godt limt til steinen. (Fig. 4)

All skadelig stein og mørtel kan ved demonteringen fjernes og erstattes med kleberstein og kalkmørtel av god kvalitet. Man vil ved oppmuringen få et helhetlig fugebilde, og alle de små hårnålssprekkene i fugene vil ikke lenger være en utfordring. Ved oppmuringen får man dessuten mulighet til å igjen bringe konstruksjonen i statisk balanse, og når murerne i tillegg får forbedret forbandet vil resultatet bli en langt mer solid konstruksjon.

Fig. 3: Trygve Eriksen ser på skadene på Kongeinngangens gavl før demontering i 1952. NDR arkivfoto 4977a Trygve Eriksen studying the Kings entrance gables stability problems in 1952.

Målet med vurderingene over var i første omgang å finne frem til en best mulig bygningsteknisk løsning. Ganske raskt ble det tydelig at en full demontering var den rette løsningen for restaureringen av Kongeinngangen. En delvis demontering ville gitt en ustabil konstruksjon der flere synlige hjelpekonstruksjoner ville blitt nødvendige.

Etter dette vurderte vi løsningen med full demontering opp mot de antikvariske føringene i Veneziachartret fra 1964 og i Naradokumentet fra 1994. Detter er internasjonalt vedtatte dokumenter for bevaring og restaurering av kulturminner og historiske steder. Da vi gjorde dette kom vi frem til at restaureringsmetode og antikvariske retningslinjer er forenelig.

Noen av argumentene for dette er at Kongeinngangen siden 1870-tallet har blitt både totalt og delvis demontert flere ganger. Hadde hovedstrukturene i murverket stått urørt siden 1200-tallet

ville vi helt klart fått en annen dimensjon i spørsmålstillingen, noe som trolig ville endret forutsetningene for konklusjonen. Et så omfattende inngrep ville blitt mye vanskeligere å forsvare.

På bakgrunn av eksiterende situasjon bestemte vi oss for en total demontering og gjenoppmuring av Kongeinngangen. Dette for å sikre stabiliteten i strukturen, få erstattet dårlig stein og få byttet ut all moderne sementmørtel. Vi ville benytte god stein og tradisjonelle materialer som virker i harmoni med bygget.

Etter denne gjennomgangen ble forslaget presentert og diskutert med Riksantikvaren, som støttet vår beslutning.

Førjulsvinteren 2010 kunne de praktiske arbei-

starte.

dene

Fig. 4: Det måtte utøves stor forsiktighet under demonteringen av Kongeinngangen. Kleberen fra middelalderen har høy antikvarisk verdi. Den er myk og mange av steinene er også rikt dekorert, noe som gjør den svært sårbar når den skal skilles fra den harde sementmørtelen. Great care had to be exercised during the dismantling of the King’s Entrance. The soapstone from the Middle Ages is of high antiquarian value. It is comparatively soft and many of the stones are richly decorated, making it especially vulnerable to damage when separated from the hard cement mortar.

Rune Langås

Stillaser og understøttinger

Scaffolding and supporting structures

Fig.1: Nidarosdomens vestfront var i flere 10-år dekket av de karakteristiske stillasene – Bryggene – som de ble kalt på folkemunne. For several decades, the west front of Nidaros Cathedral was covered with the characteristic scaffolding - “Bryggene” as they were called locally (meaning the warehouses or wharves).

Når man i dag snakker med den eldre garde av Trondheims befolkning er det ofte at de kommer inn på de store stillasene som har stått rundt Nidarosdomen, og da spesielt «bryggene» på vestfronten. (Fig. 1)

Helt siden oppstarten av restaureringen i 1869 har stillaser på katedralen vært et vanlig syn, og «bryggene» var et kjent landemerke i bybildet langt utover 1970-tallet. Også på Kongeinngangen har det vært stillaser i flere perioder i forbindelse med gjentatte restaureringer. (Fig. 2)

Stillasene på katedralen har naturlig nok variert både størrelsene og utformingen etter hvor gjenreisning og restaureringsarbeidene har pågått. Frem til ca. 1970 tallet ble stillasene på katedralen bygget i tre. Å bygge stillaser av tre har mange fordeler. Man kunne blant annet forme det

forholdsvis enkelt inn mot kirkeveggenes kriker og kroker, og man slapp å forholde seg til det moderne stillaset faste moduler. Men det å bygge dem var forholdsvis arbeidskrevende, og ikke minst hadde de sine branntekniske utfordringer.

Etter hvert kom stålstillasene som også ble tatt i bruk ved NDR og de sterke og stødige Hakistillasene er fortsatt i bruk på enkelte byggeplasser. De er ganske raske å bygge men tunge å håndtere. Det er nok mange som har bygget slike og som kjenner igjen den ekle følelsen når man skal sette ut et nytt spir for å starte på enda en ny etasje. Å stå å balansere på denne måten, når underlaget er litt ustabilt, er

en ubehagelig følelse.

Fig. 2: I alle fall tre ganger mellom 1870 og 1950 har det vært bygget trestillaser rundt Kongeinngangen i forbindelse med restaureringsarbeider.

At least three times between 1870 and 1950, wooden scaffolding has been built around the King’s Entrance for the purpose of restoration work.

Fig. 3: Da Bygghytta og Master Stillas bygget stillaser rundt spirtoppen i 2015 fikk man virkelig bruk for både lokal kunnskap og spisskompetanse i stillasbygging. When the restoration workshop, together with Master Stillas built the scaffolding around the spire in 2015, both local knowledge and specialised expertise in scaffolding construction were necessary for a good result.

I forbindelse med oppstart av restaureringen på Korets søndre side i år 2000, investerte NDR i nye stillaser. Denne gangen i aluminium. Stillaser av merke AluStar som ble kjøpt av Aker Verdal, som hadde lang erfaring med bruk av disse i offshore bransjen.

Aker Verdal, eller firmaet som i dag heter Master Stillas a/s, har vært en god samarbeidspartner for Bygghytta siden den gang. Det å ha en kombinasjon av spisskompetanse i stillasebygging og det å ha lokal kunnskap er viktig for å kunne bygge gode og praktiske stillaser. (Fig. 3) Det er alltid en fordel å involvere brukerne av stillaset i byggingen. Det er de som vet hvordan detaljene skal løses for at den skal fungere i hverdagen. Dette er detaljer som hva er riktig høyde på plattingene og hvordan er logistikken i prosjektet skal være slik

at trapper/heis/avfallsrenner mv blir plassert på rett sted. (Fig. 4)

Aluminiumstillasets fordeler er mange sett opp mot de gamle stålstillasene. De er betydelige lettere, og dermed også raskere å bygge. Lettere materiell er positivt opp mot HMS for de som bygger, og mer skånsomt for de fasadene man bygger mot. Stillasene i aluminium er også mere fleksibel en stålstillaset, men dog ikke like fleksibel som trestillasene.

Som tidligere nevnt er det viktig å ha god oversikt over logistikken på stillaset og byggeplassen. Spesielt viktig er det å ha vurdert dette på forhånd når man jobber inn mot historiske bygninger, der riggplassen ofte ikke er så stor. En rekke vurderinger må gjøres. God og praktisk

Fig 4. Fra en av stillashøydene på Kongeinngangen. Bilde er tatt helt på slutten av prosjektet, da vi ser at golvet ikke har kryssfiner plater. From one of the scaffolding levels on the King’s Entrance. The picture was taken at the very end of the project, after all the plywood sheets had been taken up from the floors.

On the subject of heat. The black roofing sheets made the heat unbearable on the upper levels of the scaffolding. After they were painted white, this problem vanished.

Simple rooms lined with insulating mats were built in several places on the scaffolding, not only to facilitate building with lime mortar in the wintertime, but also to have a cosy place to have a cup of coffee on cold days.

Fig 5. Apropos varme. De sorte takplatene gjorde at det ble for varmt i de øverste etasjene av stillaset. Etter at vi malte taket hvitt ble dette problemet borte.

Fig 6. Enkle rom, isolert med varmematter, ble bygget flere steder på stillaset både for å kunne mure på vinteren, men også for å ta seg en kaffekopp inne i varmen på kalde dager.

adkomst til byggeplass, uten å stenge øvrig ferdsel og heisenes og trappenes plassering. Er prosjektet av et slik omfang at man må lage seg et lite «nærverksted»? Sikre stillaser for de som skal utføre restaureringen er en selvfølge, men også det å sikre stillaser mot klatring, innbrudd mv er nødvendig.

Det kan bli litt unødig støy når man transporterer stein og andre materialer på et aluminiumstillas. Av den grunn er det en fordel om man kan legge ned kryssfiner plater man kan kjøre på. (Fig. 5) God belysning er også viktig, spesielt når man har drift på stillasene også i den mørke tida. I dag er det helt naturlig å benytte seg av led lys da de både gir godt arbeidslys, men de er også mye

tryggere ifm. brann en de gamle halogenlampene som ble ekstremt varme.

Det å kunne varme opp deler av stillasene kan være fordelaktig. Når man jobber med kalkbaserte produkter må man ha minimum + 5 grader som arbeidstemperatur. Det kan innebære en kort murersesong i Trøndelag. Klarer man imidlertid å isolere et mindre parti av stillaset, kan man varme opp denne delen slik at man også kan jobbe med prosjektet gjennom vinteren. Dessuten kan også være hyggelig med et varmt rom når man skal ta seg en kopp kaffe. (Fig. 6)

Selv om man kan bygge det meste av stillasene i aluminium er det deler av riggen som må bygges

i mere tradisjonelle materialer. Dette er understøttingene som bygges i trevirke og er helt nødvendig i en restaurering som den på Kongeinngangen. De holder buer, hvelv, vinduer mv i posisjon ved både demontering og oppmuring. (Fig. 7-9) Understøttinger kan på en måte sammenstilles med forskalinger.

Vi måtte også gjøre enkelte utsparinger til ornamenter, skulpturer mv. I hvelvet ble det naturlig nok nødvendig å gjøre utsparinger til sluttsteinen. Kristusfiguren fra 1230-tallet måtte vi selvsagt ikke skade, for man har jo respekt for gammelt folk. Også i hovedbuen er det mye middelaldersk stein, som det var svært viktig å gjøre nødvendige tilpas-

ninger av understøttingene.

Stillaser og understøttinger er viktige når man skal utføre et restaureringsprosjekt. Spesielt når dette skal pågå over en lengre periode. Man kan ha all verdens fokus på det å tilrettelegge for gode arbeidsforhold i de permanente verkstedene, men et er like viktig å tilrettelegge så godt det lar seg gjøre også på stillasene, når prosjektet går over flere år som på Kongeinngangen.

Selv om man ikke ser et eneste spor av hverken stillaser eller understøttinger nå når Kongeinngangen står i all sin prakt, er dette likevel en svært viktig del av prosjektet som ikke kan undervurderes.

Fig. 7-9: Både da hovedbuen og hvelvet skulle demonteres og mures opp igjen, var det helt nødvendig med gode understøttinger. Both during the dismantling and the rebuilding of the main arch and the vault, good supporting structures were an absolutely necessity.

Sørburø

Oppslag og mal til Kongeinngangen Setting-out and templets for the King’s Entrance

Introduksjon

I løpet av de siste 10–12 årene har steinhuggerkollega Henning Grøtt og jeg, liggende på kne, brukt svært mye av vår arbeidstid på tegnegulvet over steinhuggerverkstedet. Formålet har vært å produsere maler og arbeidstegninger for steinhuggerne og murerne ved Bygghytta. Under vil jeg gi et lite innblikk i noen av de problemstillingene vi har stått overfor. I min artikkel i Bygghyttas årbok for 2020, «Hvordan har vi arbeidet med oppslag, mal og dokumentasjon ved restaureringen av Kongeinngangen», beskriver jeg på et overordnet vis de ulike fasene i arbeidet. Deler av denne artikkelen gjør reprise her, men vinklingen og detaljnivået vil være annerledes nok til at den også kan være interessant for de som har lest årboka fra 2020. Mot slutten av denne artikkelen vil jeg beskrive ganske detaljert arbeidet med det mest kompliserte oppslags- og malarbeidet. Men først kan det være greit med en meget kort oversikt over Kongeinngangens kompliserte restaureringshistorie og de generelle prinsippene for hvordan vi har arbeidet med oppslag og mal.

Kort historikk for Kongeinngangen

Kongeinngangen er en overbygget, hvelvet forhall på korets sørfasade og en av de rikest dekorerte delene av Nidarosdomen. Den ble opprinnelig bygget på 1230-tallet og er nå ferdig restaurert for fjerde gang. Kongeinngangen ble første gang restaurert i 1870-årene da forhallen ble helt demontert og gjenoppbygd med store mengder kleberstein av svært dårlig kvalitet. Den ytre bueåpningen ble trolig murt igjen en gang

i senmiddelalderen, av ukjente årsaker. Kanskje kan dette ha skjedd i forbindelse med stabilitetsproblemer etter brann og hvelvkollaps i koret?

Gjenmuringen av åpningen ble fjernet under den første restaureringen sammen med minst tre jernstag som spente over åpningen i hovedbuen og inn til korveggene1. Den enkle gavlen med et lite vindu ble også erstattet av en høyere, dekorert gavl med rosevindu og hjørnespir. (Fig. 1 & 2)

Siden denne første restaureringen (men trolig også tidligere) har Kongeinngangen lidd under stabilitetsproblemer og oppsprekking av murverket. Mange av disse problemene kan tilskrives den dårlige steinkvaliteten fra starten av restaureringen samt bruken av sementmørtel. En restaurering av mindre skala ble foretatt i 1920-årene. På 1950-tallet ble omtrent halve Kongeinngangen demontert blant annet grunnet store sprekker i gavl og hvelv. Hele gavlen og deler av sideveggene ble plukket ned til et lite stykke nedenfor toppen av hovedbuen. Halvparten av hvelvet i portalen ble også demontert og bygget opp igjen.

Denne, nå avsluttede, fjerde store restaureringen av Kongeinngangen har vært planlagt siden 1990tallet. De mest synlige symptomene på at nok en restaurering var nødvendig var de bulende og deformerte hovedpilarene, store sprekker på opptil flere centimeter i veggene, og ikke minst den voldsomme forvitringen av den dårlige klebersteinen fra 1870-årene. Etter årevis med planlegging og dokumentasjon startet nok en

1 Vi gjeninnfører disse jernstagene i vår nåværende restaurering for å ta opp eventuelle strekkrefter fra bue og hvelv. Se også Kristin Bjørlykkes artikkel i denne årboka.

total demontering i 2011, som ble fullført i 2015. Året etter startet gjenoppbyggingen. Det er totalt 52 skift (lag) med stein på forhallen og ca. 1500 enkeltsteiner. De tre foregående restaureringene hadde endret portalens geometri og bæreevne grunnet utskifting av stein og delvise demonteringer i en deformert konstruksjon. Kongeinngangen er som et komplekst 3D-puslespill bestående av både middelaldersk murverk og ulike restaureringers tilføyelser og endringer. Omtrent 600 nye steiner ble hugget og 600 steiner ble reparert/ konservert. 300 steiner ble gjenbrukt uten behov for reparasjoner eller utskiftning. Den 24. mai 2022 ble Kongeinngangen «avduket» og vi kunne endelig vise den fram i all sin prakt etter å ha vært skjult bak stillaser i over 20 år. (Fig. 3)

Fig.1: Kongeinngangen før 1870-restaureringen. Tegning av Frans Wilhelm Schiertz. Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeiders arkiv nr. 763 / 15-7-96. The King’s Entrance before the 1870s restoration. Drawing by Frans Wilhelm Schiertz. Nidaros Cathedral Restoration Workshop. Archive no. 763 / 15-7-96.

Fig.2: Kongeinngangen før restaurering i 2010. The King’s Entrance before restoration in 2010.

Fig. 3: Kongeinngangen på den offisielle avdukingen, 24. juni 2022. The official unveiling of the King’s Entrance on 24th June 2022.

Hva er oppslag og mal og hvorfor er det viktig? Oppslagsverkstedets arbeid involverer mange ulike arbeidsprosesser, men resultatet er vanligvis å produsere informasjonen som må til for å kunne hugge nye steiner eller reparere gamle. Restaureringen av Kongeinngangen var så omfattende at arbeidet på oppslaget i tillegg ble meget viktig for å problemfritt og forutsigbart kunne mure opp igjen det som ble demontert.

Hva må til for å kunne å produsere en ny stein?

Enkelt sagt skal en råblokk grovsages til et emne. Så skal emnet millimeter-nøyaktig og tidkrevende hugges for hånd til en spesifikk form. Til sist skal steinen mures inn og erstatte en stein som av en eller annen grunn skal byttes ut. Den nye steinen må passe perfekt inn i forhold til sine nabosteiner, både med tanke på gamle steiner, andre nyproduserte steiner, fugetykkelser og eventuelle deformasjoner i murverket som man ikke kan rette opp. Før man kan gjennomføre alt dette er det en hel del spørsmål som må besvares, som oftest av oppslaget.

Man kan spørre seg: «Er det så viktig med oppslag og mal? Kan man ikke bare kopiere målene på den gamle steinen, da?» Jo, noen få ganger er dette faktisk mulig. Som regel blir den steinen som skal byttes ut grundig målt, men som oftest er dette langt fra nok. Det er alltid en god grunn til at en stein blir skiftet ut. Grytdalsteinen2 fra 1870-årene, som vi i stor grad har erstattet på Kongeinngangen, har ofte mistet sin opprinnelige form og mål gjennom forvitring eller oppsvelling. (Fig. 4) Å måle én enkelt stein uten å ta hensyn til helheten fører oftest til et dårlig resultat. De fleste steiner i en bygning er i kontakt med og forholder seg til 6–8 andre steiner, men både flere og færre er vanlig. Når konstruksjonen, som på Kongeinngangen, er deformert, skjev, ute av lodd, med manglende forband og restaurert tre ganger tidligere (i tillegg til opprinnelig murverk)

øker kompleksiteten betraktelig. Arbeidet på oppslagsverkstedet skal ta høyde for alle disse ulike aspektene. Vi skal tenke helhetlig og lage oppslag, maler og byggetegninger som tar hensyn til dette komplekse bildet, slik at både nyhugde og gjenbrukte steiner passer sammen og mures på plass i riktig posisjon under gjenoppbyggingen.

Når vi gjør et «oppslag» lager vi en fullskala arbeidstegning, gjerne på det store tegnegulvet vårt. Hensikten kan være å lage et grunnlag av tegninger av en helhetlig situasjon for å kunne lage detaljerte arbeidstegninger/arbeidsinstrukser, og/eller én eller flere maler til produksjon av bygningselementer. Oftest forutsetter dette dokumentasjon/oppmåling av en eksisterende situasjon

2 Grytdal-steinen kommer fra et brudd i Gauldalen ved Rognes. Mer informasjon om denne kan man finne hos Norges Geologiske Undersøkelse (NGU) på internett, eller i Per Storemyrs «The Stones of Nidaros. An applied Weathering Study of Europe’s Northernmost Medieval Cathedral»,

Trondheim 1997.

Fig. 4: Oppsvellingen vises tydelig på denne anfengersteinen fra Grytdal-bruddet med sin oransje farge og sterkt forvitrede overflate. Swelling is clearly visible on this stone from the Grytdal quarry with its orange colour and strongly weathered surface.

i en bygning på forhånd. Fra denne prosessen utarbeides en todimensjonal mal i skala 1:1 med nok informasjon til å produsere et tredimensjonalt objekt med korrekt fasong og mål.

For Kongeinngangens del så var arbeidet som ble gjort på oppslaget helt avgjørende for det ferdige resultatet og det påvirket alle ledd i restaureringsprosessen. Helt fra planleggingsfasen, med dokumentasjon av bygningshistorie og kartlegging, bør oppslagsverkstedets involvering være stor.

Å forstå bygningens kompleksitet i ulike byggetrinn gjennom historien (og hvordan disse forholder seg til hverandre) vil styre de valg man bør ta, og får lov til å ta, i den videre prosessen. Å foreta tiltaksbestemmelser basert på tilstandsvurderinger vil som regel føre til en kompleks vekting av ulike antikvariske verdier. For Kongeinngangen var denne prosessen meget innfløkt. En total demontering av en bygningsdel (som allerede hadde gjennomgått tre omfattende restaureringer) bestående av over 1500 stein krevde en systematisk arbeidsmetode. Oppslags- og malverkstedet må i tillegg til selve oppslags- og malproduksjonen også se for seg steinhuggerens og murerens oppgaver i sammenheng: Hvilke maler og arbeidstegninger trenger steinhuggeren (og sagføreren) for å hugge steinen? Hvordan vil muringen foregå? Hvilke målesystemer benytter mureren for gjenoppmuringen? Størsteparten av en stein er som regel skjult inne i veggen, omkranset av mørtel. Hva vet man egentlig om steinens skjulte form og størrelse før steinen er demontert?

Ideelt bør man jobbe med oppslags- og malarbeidet i to faser: Først med steinen in situ3, slik at man kan vurdere den i sammenheng med alle omkringliggende steiner og fuger. Man får da en forståelse for steinens funksjon og dimensjoner i en overordnet sammenheng. Deretter bør en gjøre en ny vurdering etter demontering, slik at man kan registrere og forstå alle mål og proporsjoner basert på de sidene av steinen som tidligere var skjult. Når man jobber med oppslags- og mal-

3 På stedet, altså før noen inngrep eller demontering er foretatt.

arbeid er situasjonen ofte lik den først beskrevne, altså at nye steiner hugges før demontering av området man skal restaurere, med alle de usikkerheter dette innebærer. I arbeidet med Kongeinngangen opplevde vi begge situasjoner, men oftest ble det gjort oppslag av allerede demonterte steiner. Dermed hadde vi et bedre grunnlag å basere oppslag og maler på.

En komplett demontering av en så kompleks bygningsdel som Kongeinngangen krever at man har lagt en god plan for hvordan man skal få gjenoppbygd den. Denne planen ble nok oftest til mens vi gikk, og det hele var en konstant læringsprosess for alle involverte. Arbeidene med oppslag og mal var nærmest organisk i sin utvikling, der problemene ble løst ut fra forutsetningene og tidligere valg vi hadde gjort. Som på et tre lagde vi en god solid stamme og gode røtter å jobbe ut fra. Så vokste trekronen i kompleksitet gjennom årene for hver linje vi satte på oppslagsgulvet. Henning og jeg satte pris på å være to i arbeidet. Det var til tider frustrerende, og det ville vært vanskelig å alene holde motivasjonen oppe og holde all informasjon på rett plass i et prosjekt som varte i over ti år. I tillegg hadde oppslaget et veldig tett samarbeid med murerne, som sammen med oss var drivkreftene i etableringen av oppslaget og fastpunktsystemene. Murerne visste at det til sist var de som måtte løse problemene som ikke var forutsett da Kongeinngangen skulle mures opp igjen.

Under følger en kort beskrivelse av de største og kanskje viktigste momentene av arbeidet med Kongeinngangen, med fokus på oppslag og mal. Deler av dette er mer grundig beskrevet i den ovenfor nevnte artikkelen i årboka fra 2020, mens andre deler igjen er mer grundig beskrevet her. Forhåpentligvis vil dette være med på å gi grunnleggende informasjon som gjør siste del av denne artikkelen mer forståelig.

Til sist vil jeg detaljert (dog likevel forenklet) forklare arbeidsprosessen rundt produksjon av de

før demontering. Skinnene som utgjorde fastpunktsystemet er her representert i blått og laseren og laser-linjene i rødt. Tegning: Espen Sørburø. The fixed-point measuring system before the dismantling. The rails, shown in blue, constituted the actual fixed point-system, and the laser and laser lines are shown in red. Drawing: Espen Sørburø.

mest kompliserte oppgavene vi arbeidet med: de nye anfengersteinene til Kongeinngangens buer og hvelv.

Prosjektstart, tegnegulv og mestermaler

Reetablere tapt kunnskap og fastpunktsystemer Før demontering startet vi naturlig nok med grundige kartlegginger, dokumentasjon, restaureringsplan og søknad til Riksantikvaren. Erfaringer fra korets søndre fasade forøvrig (altså det foregående restaureringsprosjektet 2000–2010) viste at vi måtte reetablere Bygghyttas kompetanse på oppslags- og malarbeidet. Dette ble blant annet gjort i samarbeid med Dr. John C.E. David ved bygghytta i York Minster Works Department i England som ga gode råd i oppstartsfasen. Vi

opprettet et fastpunktsystem som gjorde at vi kunne måle bygningen slik den sto før demontering, med alle sine skjevheter og deformasjoner. (Fig. 5) Fotogrammetritegningene vi allerede hadde var ikke detaljerte nok for oppslagsarbeidet. De viste bare fasadene og ikke snitt, veggtykkelser, fugetykkelser eller hvordan steinenes form og fasong var inne i selve murkjernen. Vi måtte lage byggetegninger til gjenoppmuringen, og da holdt det ikke kun å måle den eksisterende konstruksjonen.

Opplag- og malverksted og mestermaler

Over steinhuggerverkstedet ble et rom bygget om til et oppslags- og malverksted med et stort tegnegulv på ca 7 x 7 meter. Det samme fastpunktsystemet som var rundt Kongeinngangen ble kopiert over til oppslagsgulvet, og målene vi hadde tatt ble tegnet ned. Omtrent 400 målepunkter dannet grunnlaget for to horisontalsnitt av portalen. Disse snittene ble målt nært basene ved sokkelen, der det var svært lite sprekker i veggene og godt bevart middelaldersk kvaderstein, samt rett over kapitelplatene på skift 15. Det var ved dette skiftet deformasjonene var størst. Det er fra dette nivået Kongeinngangens to pilarer begynner «å vokse sammen» med kompliserte buer og hvelv og var derfor et viktig sted å måle grundig. Ut fra målene på den stående konstruksjonen måtte vi forsøke å finne tilbake til vår versjon av «de opprinnelige byggetegningene»: en mestermal. Vi mente at målene opprinnelig var designet ved bruk av moduler og mål som ble gjentatt. Ved å gjøre hundrevis av gjennomsnittsberegninger fant vi til slutt en logikk og kunne starte arbeidet med mestermaler og byggetegninger. Mestermalen fremstår som bygningsstrukturen når man har fjernet all pynt, ornamentikk og skulptur. (Fig. 6)

Profilerte steiner reduseres gjerne i starten til geometriske blokk-aktige former. Etter hvert som arbeidet med de ulike områdene gikk fremover ble mestermalen bygget på med nye lag og detaljer. Med dette laget vi et koordinatsystem der alle steiner hadde en x–y–z-referanse.

Fig. 5: Fastpunktsystemet

Dokumentasjon under demontering

Under demonteringen ble det laget plantegninger av hvert eneste skift, som dokumenterte steinene i det indre av muren som fotogrammetritegningene av fasadene ikke viste oss. Disse ble laget av murerne og steinhuggerne som demonterte, og var den mest verdifulle dokumentasjonen oppslagsverkstedet hadde i tillegg til mestermalene.

«Nå da mestermalen var på plass var det vel bare å hugge nye steiner?» Nei, det var ikke så enkelt dessverre.

Arbeidsprosessen som ble gjort for hver eneste stein/skift:

På oppslaget laget vi først et skisseaktig forslag for det aktuelle skiftet vi jobbet med. Dette ble gjort med bakgrunn i tilstandsvurderinger, demontert stein og tidligere tiltaksbestemmelser som vi hadde gjort. Før vi kunne lage maler til de nye steinene, måtte vi lage forenklede plastfoliemaler (oppriss/avtegninger) av de steinene som skulle gjenbrukes og så plassere disse inn i vår nye mestermal. Siden de var basert på gjennomsnittsmål og steinene som skulle gjenbrukes kunne være fra fire ulike byggetrinn (middelalder, 1870, 1920 og 1950), ville ikke alle passe perfekt inn. Det var viktig å vite hvilke som ikke passet perfekt så vi kunne gjøre riktige valg videre i prosessen med å lage maler til nye steiner. Når vi skulle mure på plass en gjenbruksstein var det

viktig å vite om den ville passe bra eller dårlig i forhold til vår mestermal og hvilke fugetykkelser steinene skulle mures med. Det er ikke alltid gamle steiner kan passe perfekt og da er det ikke noe poeng i å forsøke å få dem til å gjøre det. Det kan skape problemer videre oppover i murverket dersom man gjør individuelle justeringer uten tanke på helheten. På oppslaget måtte vi alltid tenke på skiftet både under og over det skiftet vi jobbet med. Dette for å sikre at forbandet (overlappingen mellom steinene og den egentlige styrken i murverket) ble så bra som mulig. Når dette var på plass kunne vi bestemme størrelsen og formen på de nye steinene med svært stor nøyaktighet. Dette var en svært arbeidskrevende prosess, da den måtte gjentas for hvert skift. Vi måtte i praksis lage maler for nesten alle steinene i portalen, uansett om de skulle gjenbrukes eller erstattes med nye. All denne informasjonen ble tegnet ut i full skala og til sist overført til en nedskalert tegning (oppå tegningene fra demonteringen). Slik fikk vi en byggetegning av hvert skift som var mer lesbar enn de store plastfolietegningene (Fig. 7 & 8).

Individuelle maler i plast og sinkplate

Det var først når vi hadde kommet til dette stadiet i arbeidsprosessen at vi kunne lage individuelle steinmaler. Noen maler var relativt enkle og ble laget i en stødig plastfolie. Andre maler var mer kompliserte og ble laget i sink. Antall maler til en stein kunne variere. Noen hadde bare én målsatt arbeidsskisse og ingen mal, andre hadde arbeidskisse samt én mal, mens andre ganger måtte det lages opptil 15–16 maler for én enkelt stein.

«Så, alt dette bare for å hugge nye steiner? Er det så viktig med oppslag og mal da? Kan man ikke bare hugge litt sånn ca. og justere steinen etter den er murt inn?»

Ja, det går an. En sjelden gang kan det til og med gå bra, men som regel bør svaret være nei. Resultatet kan bli veldig nært noe som ligner kulturminneovergrep. Det finnes nok av eksempler på

Fig. 6: Et utsnitt av mestermalen på oppslagets tegnegulv. A small part of the master templet drawn on the tracing floor.

kulturminner verden rundt der man ikke har gjort en god jobb med oppslag og mal. Resultatene fremstår som et hån mot både håndverket, steinhugger, murer og betrakter… (Fig. 9) Steinhuggeren bruker månedsvis på å hugge en stein

som en fortvilet murer skal prøve å få murt inn slik at linjene går opp. Det er svært lite bærekraftig bruk av både arbeidstid og materielle ressurser hvis man ender opp med å måtte kassere en nyhugget stein fordi den ikke passer.

Etterhugging

Selvsagt vil man aldri komme helt unna små justeringer i form av etterhugging etter oppmuring. De fleste av disse justeringene, for Kongeinngangens del, var enten planlagte eller uunngåelige under oppmuringen. En sjelden gang kan man få uventede resultater, men disse bør være få dersom oppslag- og malarbeidet har vært godt. Etterhuggingen vil helst bestå i å tilpasse nyproduserte steiner og la eldre steiner være i fred så langt det lar seg gjøre. Kvadersteiner som stikker ut fra fasaden

samle vann slik at det trenger inn i fugene og man bør sørge for å ha så

kan

Fig. 7: Nedskalert byggetegning av skift 7. Nye steiner er merket med grønn farge.

A scaled-down construction drawing of the 7th course, with new stones marked in green.

Fig. 8: Fullskala tegnefolie av skift 7 kopiert fra mestermalen på tegnegulvet. Gjenbrukssteiner og steiner som skal nyhugges er plassert inn på mestermalen i ideelle posisjoner. Full scale plastic tracing sheet of the 7th course, laid out on top of the tracing floor’s master templet. New and old stones are placed in their ideal positions.

Fig. 9: Dette bildet fra en europeisk katedral viser hvor ille det kan se ut om arbeidet med oppslag og mal ikke er godt utført. Linjene går dårlig opp mellom den nye lysere steinen og den eldre. This picture from an undisclosed European cathedral shows the results of poor setting-out and templet making. The new light-coloured stone and the old do not match well.

få horisontale sprang i veggflatene som mulig.4 Slike overganger kan man noen ganger etterhugge. Det finnes også et estetisk aspekt man kan velge å ta hensyn til med henhold til «slepelys» over fasadene. Man kan justere nye «korrekte» steiner slik at overgangen til en eldre stein med «feil» form ikke blir så iøynefallende. Det kan være greit å se bygningen i det sollyset den vil utsettes for, slik at utstikkende steiner som skaper skygger som trekker øynene mot skjevheter og unøyaktigheter i steinhugging eller muring minimeres med etterhugging.

Gjenoppmuring av Kongeinngangen

Så over til hvordan arbeidet med oppslag og mal ble benyttet i gjenoppmuringen. Jeg har alt nevnt at 1:1-tegningene med millimeterpresisjon ble til nedskalerte byggetegninger til hjelp for gjenoppmuringen. I tillegg benyttet vi fastpunktsystemet fra demonteringen, og utvidet dette så det kunne brukes som et fastpunktsystem i gjenoppmuringsprosessen. Det opprinnelige systemet med skinner og laser stod fortsatt oppmontert. I tillegg monterte vi et lignende system for høydereferansene med vertikale skinner. Seks loddsnorer av tynn metallwire ble montert rundt portalen, og på disse kunne vi feste horisontale mursnorer til å mure etter. Disse tre horisontale mursnorene fungerte som et fastpunktsystem som samsvarte med mestermalen. Mursnorene kunne flyttes opp og ned på loddwirene og settes på de ulike høydereferansene. Mursnorene utgjorde da et fast «plan» som var trygt og svært nøyaktig å måle fra. Vi kunne måle inn modulmålene fra mursnorene, siden mange mål er de samme opp igjennom hele høyden på Kongeinngangen. Dette sammen med høydereferansene ga et millimeternøyaktig koordinatsystem for hver eneste stein. (Fig. 10 & 11)

Alt arbeidet vi la ned med dokumentasjon, tegninger og maler på oppslaget lønte seg også da vi kom til gjenoppbyggingen. Vi var i stand

Fig. 10: Fastpunktsystemet etter demontering, påbygget med lodd-wirer i mørkeblått og mursnorer i gult. Til høyre i tegningen kan den vertikale aluminiumsskinnen og laseren for høydereferansene sees. Tegning: Espen Sørburø. The fixed-point measuring system after dismantling. Plumb cables for the horizontal string lines have been attached for the fixing process. The vertical aluminium rail and laser represent the height reference system. Drawing: Espen Sørburø.

til å forutse problemer i gjenoppmuringen før de dukket opp, og vi var i stand til å ta kalkulerte avgjørelser med tanke på konsekvenser av valgene vi måtte gjøre underveis. For uansett hvor mye man planlegger og måler, vil det alltid dukke opp uventede problemer underveis.

Anfengere til hvelvet

Steiner i en bygning kan være enkle eller kompliserte. Kongeinngangen hadde mange steiner som førte til kompliserte problemstillinger. Angfen-

11:

av

På

vises mursnorene som

linjer. Tegning/foto: Espen Sørburø. A drawing showing the measurements that were most often repeated throughout the fixing process. The red lines on the drawing represent the fixer mason’s string lines. Photo/drawing: Espen Sørburø

4 Horisontale sprang og hyller som samler fukt og snø ser er et velkjent problem. Samtidig er sprangene et vanlig arkitekturelement i historiske bygninger. Sokler, utstikkende profilerte lister, sålbenker, kapitelplater, og profilerte hulkiler som «peker oppover» og samler vann som i en takrenne uten utløp, er meget vanlig forekommende i middelalderarkitekturen.

Fig.

Tegning som ble brukt i oppmuringen og viste mange

de gjentakende modulmålene slik de ble målt fra mursnorene.

tegningen

røde

gersteinene til hvelv og buer var utvilsomt blant de mest kompliserte og det å konstruere maler til disse steinene for nyhugging var en utfordring. Ingen av oss hadde erfaring med dette fra tidligere, og oppgaven ble ytterligere komplisert av at vi skulle beholde mange steiner. Igjen, som i mye restaureringsarbeid, hadde det vært enklere å konstruere og tegne helt nye hvelv og buer enn å restaurere de gamle.

Hva er anfengere?

Med anfenger mener jeg her de fem første skiftene (16–20) i hvert hjørne på Kongeinngangens innside. Anfengerne står på kapitelplater av marmor, som danner toppen av skift 15. Det er herfra at hvelvenes buer springer ut og danner starten på hvelvribber, skjoldbuer i sideveggene og arkivoltene mot portalåpningen og døråpningen inn til korets sideskip. Det er nettopp dette som gjør anfengerne så kompliserte: hver stein danner segmenter av de tre ulike buene i arkivolter, hvelvribber og skjoldbuer. Disse profilerte buesteinene er nærmest sammenvokst i den nederste anfengersteinen, men for hvert nye skift skiller buene seg fra hverandre og går

ut i tre ulike himmelretninger og med tre ulike radier. Når man når høyden av den femte og siste anfengersteinen har de tre buesegmentene blitt helt separert fra hverandre. I tillegg kompliseres bildet av steinenes fugebilde, som jeg skal komme tilbake til.

Hva skulle vi gjøre?

Vi måtte nyhugge 8 av de i alt 20 anfengersteinene på Kongeinngangen da de var hugget i Grytdal-stein av dårligste kvalitet og hadde store deformasjoner. De tolv steinene vi ikke skiftet var også fra Grytdal-bruddet men av en bedre kvalitet. De to anfenger-settene i sør skulle demonteres men de to anfenger-settene på nordveggen mot koret måtte stå igjen udemontert, som en fortanning ut fra korveggen. Disse kunne vi ikke endre hverken høyde eller retning på.

Horisontale fuger som kompliserer

Anfengerne var spesielle fordi de hadde horisontale fuger (som i vanlig murverk), og samtidig hadde tre buer. Disse steg oppover i tre ulike himmelretninger. (Fig. 12) For eksempel: Anfengerne i Kongeinngangens sør-østre innvendige hjørne hadde én bue som gikk i vestlig retning og var med å danne arkivolten, én bue som gikk i nordlig retning og var med å danne skjoldbuen i sideveggen og én bue som gikk i nord-vestlig retning og dannet starten på en av hvelvribbene. Alle disse tre gotiske buene hadde ulike lengder på radius, noe som gjorde at de steg ulikt fordi de hadde ulike horisontale spenn de skulle dekke før de nådde sine topppunkt. Det var først på skift 20 (som også hadde en horisontal byggflate/ toppflate) at den siste anfengersteinens byggflater (for de profilerte delene) dannet en rett linje inn til buens sentrum.

I en buekonstruksjon er det vanligste at steinsegmenter i en bue har bygg- og liggflater hvis flater skal ende opp i senteret av sirkelen. (Fig. 13) Derfor var det først etter skift 20 at de tre ulike buene helt skilte lag og gikk over til å bli «normale» og separate buesteiner for hver av de tre buene. Unntaket var for deler av skjoldbuene,

Fig. 12: Tegning av de nye anfengersteinene for skift 16–20 i det sør-østlige hjørnet. Tegning: Espen Sørburø. Drawing of the new springing stones (tas-de-charge) for the south-eastern part of the vault.

Fig. 13: Tegning som viser fugebildet i en bue og hvordan alle fugene går inn mot senterpunktet. Tegning: Espen Sørburø. Drawing showing how the joints between the voussoirs in an arch converge to their centre point. Drawing: Espen Sørburø.

som var «falske buer» der alle fuger var horisontale (eller vertikale). I prinsippet var skjoldbuene kvadersteinsmurverk, som på innsiden var hugget ut til å skape en illusjon av grindverket i en bærende bue. (Fig. 14) På utsiden/baksiden derimot framsto skjoldbuene som vanlige kvaderstein.

Så til oppslagsgulvet for å lage mestermal av anfengerne

Det vi hadde som utgangspunkt var det deformerte horisontalsnittet på oppslagsgulvet av hvelv og buer slik vi målte det opp før demontering. (Fig. 15) Fra dette ble så fotavtrykket av anfengerne på skift 16 konstruert inn og tilpasset til vår nye mestermal på tegnegulvet. Dette ble gjort i den posisjonen de skulle ha da veggene igjen skulle bli murt opp i lodd og sprekker bli lukket. Dette ga oss de horisontale spennene over bueåpningene i bunnen av skift 16. Vi hadde tidligere beregnet radiemålene for de tre ulike buene sammen med John David, og vi hadde høydemål av buene før demontering (anleggsflate på kapitelplatene til toppunkt) som et utgangspunkt. I tillegg hadde vi alle de individuelle målene på alle steinene. Det var relativt enkelt å beregne høydemålene på skjoldbuene siden de egentlig var kvadermurverk der vi måtte forholde oss til høydereferansene våre.

Fig. 14: En av skjoldbuene i sideveggen.

Markering på foto: Espen Sørburø. Tracery inside the porch’s side walls. The horizontal joints are marked in red, revealing that we are looking at “false” arches that are decorative and not structural. NDR archive photo from the 19th century.

simplified and without details in the mouldings and created the foundation for the master templet for this area.

Det horisontale fugebildet er markert i rødt og avslører at det er snakk om en «falsk» / ikke-bærende bue. Foto: NDR arkivfoto fra 1800-tallet.

Fig. 15: Papptolker av bunn av skift 16 som grunnlag for å lage mestermal. Her vises den forenklede versjonen som ikke tar med alle detaljene i profilene. Cardboard reverse templets of the starting point of the vault and arches on course 16. This was

Vi hadde en formening om at arkevolten var basert på prinsippet likesidet trekant. Buen i sørfasaden var tydelig deformert og hadde ikke den opprinnelige geometrien den må ha hatt etter 1870-tallsrestaureringen. Det var ikke mulig å få våre tolker5, av antatt opprinnelig radius av buen, til å følge buen i sin helhet før demontering. Vi fikk derimot en perfekt passform mot individuelle steiner og over kortere deler av buen. Arkivolten hadde tydelige «knekkpunkter» som korresponderte med tykke og kileformede sementfuger med annen farge enn andre sementfuger i området.

Under 1950-tallsrestaureringen av Kongeinngangen hadde de ikke demontert selve arkivolten,

men de fleste kvadersteinene over og rundt buen. På den tid var allerede pilarene seget ut av lodd. Bueåpningen var videre i bunn og lavere i topp fordi den hadde seget sammen. Buen var krummere enn den skulle være. Sprekker ble fuget opp og murverket ble murt opp i lodd fra de demonterte områdene. Da Kongeinngangen var bredere enn tidligere måtte kvadersteinene som gikk inntil bueåpningen hugges om eller man satte inn smale skiver med stein for å kompensere for den økte bredden. Dette førte også til dårligere forband.

Vi forsøkte å forstå arkivolten basert på designet og målene. I tillegg sammenlignet vi den også med bueåpningen inn til koret som hadde tilnærmet identiske mål med den ytre arkivolt. Buer må mures og demonteres med en understøtting på plass. Understøtting er en konstruksjon i tre som korresponderer med radier og mål forenkler oppmuringen. Denne måtte på Kongeinngangen plasseres slik at den ikke skadet eller kom i konflikt med de fine og skjøre skulpturene og ornamentene. Ved å plassere understøttingen bak dekoren, der det fantes et «rom» som virket som om det var designet nettopp for dette formål, framsto teoriene om at buen var designet som en likesidet trekant enda mer sannsynlig. (Fig. 16)

For å forsøke å forstå geometrien og hvordan vi skulle gå fram støttet vi oss blant annet til kapitlet «Setting out a ribbed vault» i John Davids bok.6 Eksemplet i boken var selvsagt ikke likt vår hvelvkonstruksjon, noe som gjorde det utfordrende å finne de ulike grunnlinjene vi måtte benytte. Det gjorde det heller ikke enkelt at de «fotavtrykkene» vi hadde hverken var symmetriske eller «riktige». Det at grunnflaten til hvelvet var rektangulært og ikke kvadratisk, kompliserte det hele og førte til noen merkelige overganger og møtepunkter der hvor de tre ulike buene først var sammenvokst og senere delte seg mellom skiftene 16–19. Det var selvfølgelig hverken ønskelig eller mulig å

5 Tolk: en slags mal. Her beskriver den en konveks bue med «riktig» radius, for eksempel skåret ut i en tynn trefiberplate, man kan sette inntil steinoverflaten i en bue for å se om den antatte radius vi har beregnet er sannsynlig. Tolken kan også lett avsløre deformasjoner i murverket.

6 Hill, P.R. & J.C.E. David, Practical Stone Masonry. Donhead Publishing, Shaftesbury 1995.

Fig. 16: Tegning som viser geometrien i Kongeinngangens arkivolt samt et horisontalsnitt ved grunnlinjen. Her vises også plasseringen av understøttingen i tre som ble benyttet under demontering og oppmuring. Tegning: Espen Sørburø. Drawing showing the geometry of the main archivolt and a horizontal section at the springing line. The location of the wooden centrings used during dismantling and rebuilding is also shown. Drawing: Espen Sørburø.

endre disse forutsetningene. Grundig analyse av det oppmålte materialet måtte gjøres før vi kunne konkludere. De ulike radier, grunnlinjer og mål ble skisset på oppslagsgulvet, og ga oss etterhvert en tegning som virket logisk på alle punkter. Vi hadde altså laget en todimensjonal tegning som beskrev horisontalplanet i alle ønskelige høydemål, samt forenklede oppriss av tre fasader for hovedbue, hvelv og skjoldbue.7

Da vi etter endt tegning målte de horisontale diagonalmålene på hvelvet, fikk vi en hyggelig overraskelse. Vi hadde ingen forventning om at diagonalmålene skulle være helt nøyaktig like, men det var de, til nærmeste millimeter. Dette bekreftet at vi hadde tatt riktige valg, og at vår tenkte oppretting av skjevheter og «lukking» av sprekker hadde vært korrekt. Samtidig ga det oss en formening om at den opprinnelige

1870-talls-restaureringen hadde vært utført med stor nøyaktighet og symmetri. Våre mål strebet jo på mange vis å nærme seg det vi antok var disse målene, og ikke de påfølgende restaureringers mål. De fra 1920- og 1950-tallet forholdt seg jo til en deformert konstruksjon.

Tre ulike problemstillinger i tre ulike hjørner Vi skulle produsere i alt åtte nye anfengersteiner: fem anfengersteiner til hvelvets sør-østlige hjørne, den nest øverste anfengeren (skift 19) i det sør-vestlige hjørne samt to anfengere på skift 17 og 18 i det nord-østlige hjørne. Disse tre ulike situasjonene førte til tre ulike problemstillinger:

1. I det sør-østlige hjørnet der alle de fem anfengersteinene skulle byttes ut kunne vi benytte målene fra det komplette, ideelle opprisset vi hadde laget på oppslagsgulvet. (Se også fig. 12.)

2. For det sør-vestlige hjørnet, som også ble demontert i sin helhet, måtte vi måle høydene og buene på gjenbrukssteinene. Dette for å finne høyde og plassering av den ene steinen på skift 19 vi skulle skifte ut, og forsikre oss om at vi ikke hadde uventede avvik. Dette ble plassert inn og sammenlignet

med (den speilvendte) ideelle versjonen fra det sør-østlige anfengerhjørnet. Malene til denne anfengersteinen ble så tilpasset bygg og ligg på anfengerene som skulle beholdes i skiftene over og under.

3. For det nord-østlige anfengerhjørnet hadde vi en tredje situasjon. Der skulle to steiner midt i byttes ut. De steinene som skulle beholdes sto igjen i veggen og ble aldri demontert. De to som skulle skiftes ble meislet ut av veggen, og nye maler ble produsert ved å måle direkte i «tomten». Pappmaler av bygg og ligg på de gjenstående steinene ble nøyaktig avtegnet og konstruert, og posisjoneringslinjer i forhold til fastpunktsystemet og laseren ble markert på disse. Dette for å med sikkerhet kunne fastslå forholdene mellom de ulike buene. For å kvalitetssikre profiler og dimensjoner sammenlignet vi også alle våre mål med den ideelle versjonen fra sør-østre hjørne.

Dele opp mestermalen til individuelle steiner Neste steg var å gå videre med dette grunnlaget for å lage maler for de individuelle steinene. Vi startet med å beregne og måle høydene på de fem skiftene (16–20) for å fastslå de individuelle steinhøydene. Vi tok utgangspunkt i de eksisterende anfengerne in situ, samt de øvrige steinene som skulle gjenbrukes. Da vi hadde fastslått høydemålene ble disse overført til de tre ulike vertikalopprissene for de tre buene. Både bygg- og liggmål (og da også fugetykkelser: 4 mm for anfengerne, i motsetning til de vanlige 5 mm) for hver stein ble markert opp. Deretter kunne vi slå loddlinjer (ned til vinkelrett på grunnlinjen) fra skjæringspunktene mellom de horisontale høydemålene og sirkellinjen som dannet buen. Disse målene ble fargekodet og merket med ulike bokstaver slik at det ble enklere for oss å skille de ulike målene fra hverandre. Dette ga oss et forenklet boks-aktig oppriss av de individuelle steinenes bygg- og liggflater. (Fig. 17)

En utfordring var at skifthøydene for anfengerne

7 Det sør-østlige hjørnet at hvelvet/anfengerne ble tegnet opp, da dette hjørnet hadde flest utskiftninger.

Fig. 17: Et sammensurium av linjer på oppslagsgulvet som viser oppslaget av anfengersteinene der alle lagene er tegnet ovenpå hverandre. Bokstavkoder (inne i sirkler) for de ulike steinene kan så vidt sees. De ulike «boksene» som angir ytterpunktene på steinene er også lett skravert i hjørnene. Røde markeringer i tegningen for å tydeliggjøre dette. Chaotic lines on the tracing floor showing the setting-out of the springing stones for the vault and arches. The stones are layered one on top of another and can be separated by letter and colour coding.

Fig. 18 og 19: Det var mange horisontale sprang i både bygg og ligg på anfengerskiftene. Her ser vi henholdsvis skift 16 og 19 i sør-østlig hjørnepilar og tegningen viser mange av de steinene i pilaren som er i kontakt med anfengerne. Tegning: Espen Sørburø. A lot of indents had to be made in both the top and bottom beds of the stones, to make sure the bonding was good and true to the original heights. Drawing: Espen Sørburø.

Raking sections of the mouldings for the springing stones. At least two such sets of drawings had to be made for each stone as the angle on the raking section changed for each course.

var avvikende fra det øvrige murverket i pilarene. Vi måtte tenke på forbandet mellom både anfengerne og steinene i pilarene. Dette førte til mange sprang og «haker» i steinene for at forbandet og overgangene skulle bli så gode og sterke som mulig. (Fig. 18 & 19)

For å sikre oss nøyaktighet i målearbeidet både underveis og videre, markerte vi tre referanselinjer i anfengerområdet. Disse skulle fungere som fastpunkter og posisjoneringslinjer. Vi hadde lignende referanselinjer som gikk sentrert som et kryss gjennom mestermalen av vegg og pilarer8. Disse lå for langt utenfor anfengerområdet til at vi kunne bruke dem fornuftig gjennom hele prosessen. De tre nye referanselinjene gikk sentralt gjennom de diagonalstilte ribbesteinene, og i nordsør- og øst-vest-aksen. De ville være nyttige for å måle underveis i tegningen og når de ble overført til de individuelle steintegningene og sinkmalene.

Disse referanselinjene var essensielle for at ligg- og byggmaler kunne posisjoneres korrekt i forhold til hverandre under oppmerkingen på steinene.9

Så til de dekorative elementene: profilene i de tre ulike buene

Det ble utarbeidet tre ulike profiler for de tre ulike buene. Å komme frem til utseendet på malen for en profilert stein, var på mange måter likt det øvrige arbeidet med oppslag og mal. Først lette vi i profilarkivet på oppslaget for å se om en mal fra en tidligere restaurering fantes. Dette var som regel unntaket, men dersom en eldre mal fantes kunne man benytte denne i startfasen. Videre undersøkelser viste om malen var «korrekt» for dagens restaurering eller om det var behov for endringer. Som regel var det siste tilfelle. Dersom det var mulig, ble de profilerte steinene som skulle nyproduseres studert på stedet før demontering.

kunne også gjøre en

8 Disse referanselinjene var parallellforskjøvne versjoner av fastpunktsystemet alt var målt opp etter.

9 Fig. 12, 18 og 19 viser referanselinjene i mestermalen for pilarene som prikk–strek-linjer og referanselinjene til til anfengerne som dobbelprikk–strek-linjer. Legg merke til hvordan denne siste er markert på den nederste steinen sammenlignet med den øverste i figur 12.

Fig. 20: De gjærede, eller utstrakte, profilene til anfengersteinene vises til venstre og normalprofilet, og sinkmal av det samme, til høyre. Et par slike tegninger måtte konstrueres for hver stein.

ny vurdering etter demontering. Ulike teknikker ble benyttet for å måle steinprofilet, og de fleste som beskrives under ble ofte kombinert i løpet av arbeidet.

Først måtte vi se steinene i forhold til eventuelle mål fra en mestermal. Hva var funksjon og hovedmål i profilet? Å observere og måle både forvitrede og komplette profiler var viktig. Å forsøke å fastslå om noen av profilene i området var eldre enn de øvrige var også essensielt. Å måle et profil fra middelalderen som var i godt hold ga bedre svar på hvordan det opprinnelige profilet så ut enn et profil som var restaurert for andre eller tredje gang. Selve målingen kan ofte starte med å fastslå den profilerte steinens største mål. Her må man ofte måle mange steiner før man kan danne seg en mening om de «beste» målene. Kanskje vil det være behov for å endre steinstørrelsen i forhold til den opprinnelige for å kunne mure den inn med smalere fuger til sist? Loddsnorer, vatersnorer, vinkelmålere, stillbare vinkler og laser kan være gode verktøy i denne prosessen.

Ved hjelp av papplater og tape kunne vi lage en tolk for videre arbeid. Med begrepet tolk mener jeg her en negativ form av profilet. Tolken var gjerne en forenklet versjon av profilet med rette linjer og punkter som tangerte sikre ytterpunkter i profilet. Denne forenklede tolken ble deretter satt inntil mange ulike steiner for å se om hovedmålene våre stemte. Her var det viktig å prøve mange ganger og merke seg avvik. Ofte ble denne første tolken omarbeidet flere ganger før vi kom fram til et resultat som var tilfredsstillende nok til å arbeide videre med.

Neste steg var å forsøke å plassere inn detaljene i profilene. Her var også papplater og tape bra verktøy, ofte sammen med et profilmåle-verktøy (som har en rekke med «nåler» tett i tett, som kan

10 Se figur 12.

skyves inntil steinen for å «lese av» overflaten). Etter å ha utarbeidet og utprøvet en grovkornet versjon av profilet ble denne rentegnet og skåret ut som en papptolk. Igjen ble denne prøvd mot mange av de gamle steinene. Nye justeringer ble gjort ved behov, og forhåpentligvis hadde vi da et forslag til profilet som kunne bearbeides videre til uttegning på tegnebordet og produksjon av sinkmal. Det kunne være en fordel å se profilet fra fugesiden etter at steinen var demontert.

I slike situasjoner er det viktig å ikke bare tegne av profilet og anta at det blir korrekt. Tolkning av informasjonen man henter ut er viktig.

Gjærede versjoner av profilene

Til sist endte vi opp med å ha utarbeidet et «normalprofil» til anfengersteinene. Siden fugene mellom steinene var horisontale og ikke møtte buen «normalt» fra senterpunktet, måtte en gjæret versjon av profilene produseres for hver enkelt steins bygg- og liggflate. Et unntak var liggsiden på steinene på skift 16, som lå på grunnlinjen og dermed fikk en «normal»-versjon av profilet. Et annet unntak var profilene på skift 20, som da «brøt av» fra den horisontale byggflaten og vendte tilbake til normalprofilet.10 En skulle ikke tro at det var nødvendig å lage en gjæret versjon for både bygg- og liggflaten mellom to nabosteiner, da de kun var skilt av en 4 mm tykk fuge. Men jo høyere opp i skiftene, dess større ble avviket fordi vinklene ble spissere.11 Profilet hadde de samme breddemålene som normalprofilet hele veien, men ble stadig mer «tøyd» i den andre retningen jo høyere opp i skiftene man kom.

En forenklet beskrivelse av metoden for å konstruere et gjæret profil er som følger: Normalprofilet samt vinkelen gjæringen skal ha, tegnes opp i forhold til hverandre. Det linjestykket som angir gjæringen vil da være fysisk lengre enn normalprofilet, og sier noe om hvor mye profilet skal strekkes. I den ene retningen, der målene

11 For eksempel var byggflaten på skift 19 og liggflaten på skift 20 ca. 2 mm forskjøvet i forhold til hverandre når de stod adskilt med en 4 mm fuge. Hadde man benyttet samme mal for bygg og ligg på disse steinene ville resultert ha vært synlige hakk mellom steinene og linjer som ikke hadde «gått opp».

skal beholdes like på normalprofilet og det strakte profilet, overføres målene med passer fra den ene til den andre siden. I retningen profilet skal strekkes, føres parallelle linjer vinkelrett ut til gjæringslinjen. Fra disse punktene føres nye linjer vinkelrett fra gjæringslinjen inn til det nye, strakte profilet. Krysningspunktene mellom disse ulike referansene fra normalprofilet, angir så fasongen på det gjærede/strakte profilet. (Fig. 20)

gjæring, har med andre ord mange ulemper.

Fig. 21: Prinsippskisse for hvor mye større man måtte hugge en stein om man skulle forholde seg til normalprofilet for så å hugge av dette til en gjæret versjon i etterkant. Tegning: Espen Sørburø. It is better in all respects, to make a raking section templet rather than carving a stone too large, and then carving the raked moulding directly into the stone. Drawing: Espen Sørburø.

Det har tidligere vært praktisert en «lettvintversjon» av gjærede profiler ved Bygghytta. Metoden var kanskje enklere men ikke kvalitetsmessig bedre enn den beskrevet over. Praksis har (i de få tilfellene jeg har observert) vært å hugge profilet for langt, for deretter å sage det til riktig vinkel i etterkant. Dette ville vært umulig for anfengersteinene, da de har en stor bygg- og liggflate som er horisontal samt tre ulike profiler i tre ulike retninger. Hva skulle man da bruke som utgangspunkt, og hvor mye større skulle man sage emnene til disse, allerede store, steinene? (Fig. 21) Det fantes ingen gode alternativ til den noe arbeidsomme, men ikke så kompliserte, prosessen med å «tøye» profilet på en geometrisk korrekt måte. Det er uansett mindre arbeid enn å ødelegge en stein med ett feilskjær etter månedsvis med hugging.

I tillegg vil profilet ofte bli mer unøyaktig hugget jo lenger unna en kommer den oppmerkingen som er gjort etter malen. For buede profiler er dette enda mer gjeldende enn for rette profiler, der det er enklere både å måle og å sikte langs/ gjennom profilet. Metoden med å hugge en profilert stein for lang for så å kappe av profilet i riktig

Tilpasning av gjenbrukte skulpturer i nye anfengere Som om ikke alt dette var komplisert nok fantes det én skulptur i hvert hjørne på hvert anfenger-sett. Disse var plassert mellom andre og tredje anfengerstein telt nedenfra. Skulpturene var hugget på 1870-tallet, men alt tydet på at de ble montert inn etter oppmuring av anfengerne. De var satt inn med tildels tykke og uelegante sementfuger, og flere små steinbiter var murt inn rundt skulpturene for å komplettere profiler og ornamentikk. To av disse skulpturene ble demontert sammen med omkringliggende stein, mens de som satt i hvelvets nord- og sør-vestlige hjørne forble uendrede. Skulpturene var i god stand og vi valgte derfor å beholde dem for å montere de inn i de nyhugde anfengersteinene. Dette var ikke helt ukomplisert. Skulpturene hadde en grunn bakside, og de små kompletteringsbitene av profiler og ornamentikk passet dårlig mot våre nytegnede anfengersteiner. Det ville ikke vært praktisk gjennomførbart å konstruere alle de nye anfengersteinene basert på fragmenter av profiler og ornamentikk fra tre ulike skulpturer istedenfor vårt geometrisk «riktige» og logiske oppslag. Derfor valgte vi å «ofre» de fleste av disse fragmentene av profilene og beholde skulpturen og den kransen skulpturen var plassert i. Skulpturene hadde en grunn bakside etter denne behandlingen, og noe bearbeiding av disse skjulte flatene var nødvendig. Dette ga oss mulighet til å felle skulpturene inn i de nye steinene, slik at de ble låst på plass og ikke var avhengig av mørtelen for å holdes i posisjon. Baksiden av skulpturene ble hugget kileformet (svalehale-skjøt), og tilsvarende kileformede kanaler ble hugget inn i de anfengersteinene den skulle felles inn i. Slik kunne skulpturen sklis opp i kanalen (med mørtel) fra liggsiden av den tredje anfengersteinen og sammen med anfengeren settes ned i, og på, byggsiden av andre anfengerstein. (Fig. 22-24)

Ferdige sinkmaler Mai 2014 ble alle mål overført fra oppslagsgulv

til tegnepapir slik at vi kunne arbeide videre med de individuelle malene til nye anfengersteiner.12 På oppslagsgulvet var alle lagene tegnet oppå hverandre og viste et sammensurium av linjer som var forvirrende for alle andre enn Henning og meg.13 Farge-, nummer- og bokstavkoding til tross. Det å kopiere tegninger fra gulvet over til et tegneark gjorde det mulig å «rydde opp» i de ulike oppslagene og tegne ut forarbeidet for de individuelle steinmalene meget nøyaktig. (Fig. 25) For å lage selve sinkmalen ble en sinkplate dyttet inn under tegnepapiret. Tegningen ble så overført ved å forsiktig trykke en syl gjennom papiret og inn i sinkplaten slik at man fikk overført all informasjon direkte.

Anfengersteinene er de mest komplekse steinene i Kongeinngangen. Mellom 10 og 15 maler var nødvendig for å produsere én av disse. De fleste anfengersteinene hadde to byggmaler og to liggmaler: En forenklet mal som viste omrisset i rette linjer og en mal som viste hele profilet i sin komplekse, ferdige form. I tillegg var det tre ulike maler som viste sideopprisset av de tre

12 Anfengermalene ble ferdigstilt i november/desember 2014.

13 Se figur 17 .

ulike buene med oppriss/påtegning av inndelingen av ornamentikken, slik at den skulle matche i overgangen mellom steinene. Til sist var det behov for en rekke fellesmaler for alle disse steinene: en mal som viste normalprofilet for arkivoltens og skjoldbuens ytterste profilerte list, en mal for oppmerking av ornamentikken i den ytterste profilerte listen, en mal for normalprofilet for ribbehvelvets steiner og minst tre konvekse «radiemaler» som man kunne benytte som tolk for de tre ulike buene. (Fig. 26)

De middelalderske anfengerne på Dora Mens vi i oktober 2014 jobbet med disse malene, tok vi sinkmalene med til NDRs steinmagasin på Dora. Av nysgjerrighet sammenlignet vi de nye malene med de originale anfengersteinene fra middelalderen. Bygg- og liggmalene var, ikke overraskende, en dårlig match, men buemalene var betryggende perfekte. (Fig. 27)

Tørrstabling i verkstedet og oppmuring

Underveis i huggingen av steinene ble de tørrstablet i verkstedet for å sikre gode overganger og for

Fig. 22-24: Skulptur og anfengersteiner tilpasses hverandre i verkstedet underveis i produksjonen av ny stein. The old sculpture and the new springing stones are carefully fitted together in the workshop with a dovetail joint.

å betrygge både steinhuggere og oppslaget om at alt så riktig ut.14 Særlig med tanke på tilpasning av skulpturene var dette viktig. Oppmuringen gikk som forventet meget godt, noe resultatet viser. (Fig. 29)

Konklusjon

Kongeinngangen er nå ferdig restaurert. Mye tid og ressurser ble lagt ned i arbeidet med oppslag og mal, men arbeidet var avgjørende for at vi faktisk var i stand til å mure opp igjen en demontert og geometrisk kompleks bygningsdel med 1500 stein. Dette nesten uten problemer og overraskelser.

Artikkelen beskriver kun noen kritiske momenter fra restaureringen av Kongeinngangen, og det har vært fokus på de arbeidsoppgavene jeg selv har vært involvert i. Jeg ikke skrevet om steinhuggerne og de tusenvis av timene produksjonen av ny stein har tatt, herunder også saging av emner. Over 600 nye steiner ble hugget, og alt ble gjort ved hjelp av håndverktøy og tålmodighet. Det er i tillegg utført tusenvis av små og store reparasjoner i form av liming, konsolidering, dybling, mørtelreparasjoner, steininnfellinger med mer. Det har blitt utviklet ny restaureringsmørtel til disse reparasjonene, og de nesten 100 marmorsøylene

14 Se også figur 22–24.

Fig. 25: Målene ble overført fra oppslagsgulvet til tegnepapir der de ulike steinene ble adskilt i flere tegninger. Fra disse tegningene ble så sinkmaler produsert. The drawings from the tracing floor were transferred to paper in order to produce zinc templets.

er renset og konservert. Glassverkstedet har restaurert rosevinduet, og gipsverkstedet har tatt avstøpninger av skulptur og ornamentikk. (Fig. 28) Forskningen på kalkmørtel har spilt en annen svært viktig rolle, da vi har utviklet en egenprodusert kalkmørtel for prosjektet. Murernes ferdigheter har blitt satt på prøve med mye komplisert murarbeid, både med tanke på teknikk og logistikk. Smia har laget verktøy til Bygghyttas håndverkere, vogner for å kjøre laserne til fastpunktsysystemet, dybler og nye innfestinger til søyler og annen stein. De har også laget de nye strekkstagene og restaurert takverket i stål. Smia og snekkerne har samarbeidet om restaureringen av de store eikedørene. Bygghytta har også utviklet en database, samt bedre metoder for å håndtere og digitalisere dokumentasjon. 3D-dokumentasjon og laserskanning er felt vi har jobbet mye med i løpet av prosjektet.

I tillegg kommer en hel rekke andre viktige oppgaver avdelingen har bidratt med for et vellykket prosjekt: framdriftsplaner, prosjektledelse, arkivsøk, analyser av bygnings- og restaureringshistorie, stein- og skadekartlegginger, DAK-tegning, fotogrammetri og skanning. Formidling har foregått på mange ulike arenaer

Fig. 27: En av de originale middelalderske anfengerne som nå oppbevares i NDRs magasin på Dora. Sinkmalene våre stemte perfekt mot de ulike buene. One of the original medieval springing stones now kept in the workshop’s storage hall. Our zinc templets for the arches were a perfect match.

Fig. 26: Henning (til høyre) og jeg på oppslagsgulvet med alle sinkmalene til de fem anfengersteinene i sør-østre hjørne. Henning and I on the tracing floor showing off all the zinc templets for five of the new springing stones.

gjennom hele perioden.15 De fleste ved NDR har i større eller mindre grad vært involvert i Kongeinngang-prosjektet i årene 2010–2022.16

En fullstendig demontering av Kongeinngangen bekreftet vår kunnskap om at restaurering er mye mer krevende enn å bygge fra et nytt design. Prosjektet har vært veldig vellykket, og det har vist at alt arbeid vi har lagt ned har vært viktig. Å gjenoppbygge et verdifullt kulturminne som

The Rose window in the gable of the King’s Entrance underwent a restoration. Broken pieces of glass were replaced with new ones. Here, the final touches are applied during the installation of the newly restored window.

Kongeinngangen med forutsigbarhet, nøyaktighet og høy kvalitet, er svært tilfredsstillende. Alle involverte har utviklet sin kompetanse gjennom arbeidet. Bygghytta bør alltid søke å stadig forbedre våre metoder og kompetanse innen restaurering og håndverksferdigheter. Slik vil vi utvikle oss videre som et nasjonalt kompetansesenter for verneverdige bygninger i stein.

Er det rart vi er stolte av jobben vår?

15 Verkstedomvisninger, Olavsfestdagene, Sommer i Borggården, stillaseomvisninger, seminarer, artikler, foredrag, årbøker, boken «Katedralbyggerne», sosiale media (Bygghytta ved Nidarosdomen på Facebook og Instagram), UNESCO-status i 2020… med mer.

16 Eksterne arbeider i form av statiske beregninger, blikkenslagerarbeid og elektrikerarbeid (med belysning) må også nevnes.

Fig. 28: Rosevinduet i gavlen på Kongeinngangen gjennomgikk en restaurering, der ødelagte glassbiter ble erstattet med nye. Her legges siste hånd på verket under monteringen av det nyrestaurerte blyglassvinduet.

Fig. 29: Anfengerne i det sør-østlige hjørnet ferdig oppmurt.

The finished springing stones of the south-eastern corner of the King’s Entrance.

Johannes Klem

Utfordringer ved demontering av Kongeinngangen

Challenges with dismantling the King’s Entrance

Innledning

Demonteringen av Kongeinngangen var en langvarig og krevende prosess. I løpet av fem år plukket vi ned korets forhall stein for stein. De dels svært skjøre klebersteinene måtte løsnes fra den harde sementmørtelen med minst mulig skade. Samtidig dokumenterte vi hver enkelt stein og alle skiftgangene med bilder og målsatte tegninger. Dette var et møysommelig og tidsintensivt arbeid, men helt avgjørende for at vi senere kunne sette sammen puslespillet igjen. Hvor lett eller vanskelig det var å demontere en stein uten å skade den, var i høy grad avhengig av steinens form. Men også geometrien og situasjonen rundt steinen var avgjørende. Var det en kompakt kvaderstein eller en uthulet, intrikat ornamentstein? I hvor mange retninger steinen var låst fast av nabosteinene. Var fugene brede og tilgjengelige nok til å sages opp og få inn kiler?

Hovedgavlen: Lite kleberstein og mye betong Demonteringen startet høsten 2010 med byggingen av stillaset. For å gi plass til stillastaket ble Kongeinngangens første steiner tatt ned: fialtårnene på hjørnene, samt hovedgavlens toppstein. Hele året 2011 ble brukt til å tilrettelegge og planlegge den videre demonteringen. (Fig. 1 og 2)

Demonteringsarbeidet på stillaset fortsatte i februar 2012, da vi tok ned takets stålkonstruksjon og demonterte gavltrekanten. Under 1950-tallsrestaureringen ble hele gavlen støpt i betong, bortsett fra rosevinduet og et tynt skall med fasadesteiner av tilhugde kleberstein. Der måtte vi bruke tungt verktøy og godt verneutstyr. (Fig.

3-5)

Fig.1: Murer Terje Gimnes løfter av den første steinen. Fixer mason Terje Gimnes lifts off the first stone.

Fig. 2: Steinhugger Jan Strand setter en av de øverste steinene oppå en pall. Ved å løfte steinen med en såkalt «lewis-pin» slipper han å slynge stropper rundt steinen. Stonemason Jan Strand puts one of the top stones on a pallet. By lifting the stone with a so-called “Lewis-pin” he didn’t need to wrap straps around the stone.

Portalens mest intrikate deler: Romanske friser og gotiske buer Etter at hele gavldelen var demontert og tregulvet på loftet var tatt opp, kom oversiden av hvelvkappene til syne. Veggene mellom hvelvkappene var murt opp veldig grovt med store bruddstein. (Fig. 6) Neste steg var demonteringen av middelalderfrisen som skiller gavldelen og nedre del av fasaden fra hverandre. Frisen er et romansk ornament fra slutten av 1100-tallet, som ble gjenbrukt under Kongeinngangens oppbygging på 1230-tallet. Ornamentsteinene var i ganske dårlig forfatning med en veldig oppsmuldret overflate,

Fig. 3: Chris og Jan meisler vekk betong med tungt verktøy. Chris and Jan removing concrete with heavy equipment.

Fig. 4: Murer Chris Pennock løfter opp en av rosevindu-steinene med hjelp av en lewis-pin. Fixer mason Chris Pennock using a lewis-pin to lift one of the stones from the rose window.

Fig. 5: Da betongen var meislet bort, sto det bare igjen et tynt skall med kleberstein. After the concrete was removed only a thin soap stone wall remained.

Fig. 6: Store firkantede bruddsteiner var brukt som fyllmateriale bak klebersteinsfasaden.

Large rectangular quarry stones were used to backfill the soap stone façade.

Fig. 7: Frisen blir løsnet fra underlaget ved hjelp av mange eikekiler. The frieze is separated from the mortar bed with oak wedges.

slik at vi måtte gå veldig varsomt til verks. Vi begynte med å sage opp fugene og slo inn tett med eikekiler. Deretter banket vi inn kilene litt og litt om gangen, slik at trykket alltid ble jevnt fordelt. Til slutt ga steinene etter og løsnet fra fugene. (Fig. 7)

Etter at pussen på hvelvkappene var fjernet og støttekonstruksjonen under hvelvet var montert, var det klart til å ta ned selve hvelvet. Mens teglsteinene i hvelvkappene ble meislet bort med tungt utstyr, måtte vi være forsiktige, da vi plukket ned de verdifulle gotiske ribbesteinene i Trondheimskleber samt sluttsteinen med den velsignende Kristus. (Fig. 8-10)

Fig. 8: Teglsteinene i hvelvkappene blir meislet bort med tungt utstyr. The bricks of the vault webbing are removed with heavy equipment.

Fig. 9: Murerne François Guillot og Chris Pennock plukker ned ribbehvelvet og merker de enkelte ribbesteinene med nummerlapper. Fixer masons François Guilllot and Chris Pennock dismantle the rib vault, marking every single stone with a number tag.

Fig. 10: Hvelvets sluttstein, «den velsignende Kristus», blir løftet av. The vault’s keystone, “the blessing Christ”, is lifted off.

Fig. 11: Etter at ribbehvelvet er fullstendig demontert, vises den vestre sidebuen i all sin ornamentale prakt. After the rib vault was completely dismantled the western arch was revealed in all its ornamental beauty.

Stonemason Espen Sørburø is keeping a close eye while one of the “tas-de-charge” stones is lifted off. Tas-de-charge is the lower part of a vault that connects to the supporting walls.

Da fyllmassen av grove bruddsteiner var fjernet, sto det bare igjen et tynt lag med tilhugde fasadesteiner. På samme måte som hovedgavlen var dette en dårlig murkonstruksjon med svakt forband mellom steinene. Dette måtte vi gjøre noe med under gjenoppbyggingen. (Fig. 11-14)

Stonemason

A

På den nederste delen av hovedbuen var det svært vanskelig å demontere steinene uten å skade dem. Buesteinene var veldig skjøre på grunn av uthulingen og steinkvaliteten. Demonteringen var også utfordrende fordi fugene ikke korresponderte med murverket ellers. Dessverre ble noen av disse steinene skadet under demonteringen, uansett hvor forsiktige vi prøvde å være.

(Fig. 15-16)

Fig. 12: Fjerning av «gjennomrustet» Grytdal-stein i sørøstre hjørne (mellom hovedbue, sidebue og hvelvribbe). Removal of “rusty” Grytdal stone from the southeastern corner (between the main arch, eastern arch and rib vault).

Fig. 13: Steinhugger Espen Sørburø følger nøye med mens en av hvelvanfengersteinene blir løftet av. Disse blokkene forankrer ribbehvelvet i hovedmurverket.

Fig. 14: Steinhugger Ida Bodvar fjerner sementmørtelen på toppen av et steinskift. Slik kan steinene enklere skilles fra hverandre og merkes med nummerlapper.

Ida Bodvar removes cement mortar on top of a stone course. In this way it is easier to separate the stones from each other and to mark them with number tags.

Fig. 15: Buesteinen sikres mot velting mens den blir løsnet fra nabosteinene.

voussoir (single stone of an arch or vault with radial joints) being secured against tipping over while it is separated from its surroundings.

av murverket som allerede hadde blitt demontert på dette tidspunktet, fra mønet ned til «kapitelplatenivået» (nedre avslutning av buene og hvelvet)

16: Øystein

den «hodeløse» Adam som har blitt drevet ut av paradiset. Grunnet statiske belastninger i murverket var denne buesteinen sprukket opp. De løse delene ble hengende fast i den øvre nabosteinen da den ble demontert. Øystein examines the “headless” Adam who has been expelled from paradise. Due to static stress in the masonry this arch stone was cracked. The loose parts stuck to the upper neighbouring stone when it was removed.

For å skåne steinkantene, saget vi opp alle sementfugene med vinkelkutter. Dette var presisjonsarbeid som krevde en stødig hånd, og en hjelper som fanget opp støvet med støvsugerrøret. Det var ikke lett å holde bladet i sporet i den harde sementfugen, da bladet hadde en tendens å spise seg inni den myke klebersteinen. Vi forsøkte å gjøre jobben litt enklere og prøvde ut forskjellig hjelpeutstyr. F.eks. monterte vi en skinne langs fugen som vi kunne feste vinkelkutteren i. Vinkelkutteren kunne da flyttes frem og tilbake langs skinnen og holdes i en bestemt posisjon i høyderetning. Tilpasningen av dette anlegget var svært tidkrevende, og resultatene var varierende. Vi gikk derfor tilbake til ren håndholdt bruk av vinkelkutteren. (Fig. 17)

Pilarene og sideveggene: murverk av «Lego-klosser»

Demonteringen av murverket der det støter mot sideskipsveggen, viste seg også å være svært krevende. Av ulike årsaker demonterte vi ikke

This picture illustrates very well how far we had advanced with the dismantling. At this point, from the ridge down to the “impost level” (layer directly underneath the vault and arches).

Fig.

inspiserer

Fig. 17: Her ser man tydelig hvor mye

Fig. 18: Østre sidevegg etter demonteringen av hvelvet og buene. Eastern sidewall after dismantling of the vault and arches.

de innerste steinene som binder sideveggene i Kongeinngangen sammen med sideskipsveggen. De to veggene er «flettet» sammen for å gi godt forband og det hadde vært nesten umulig å få ut disse steinene uskadd.

I tillegg kunne det ha svekket stabileten til sideskipet. En annen fordel med disse gjenstående steinene var at vi kunne bruke dem som referanser for skiftgangene ved gjenoppbyggingen. (Fig. 18)

Selv om vi ikke rørte sideveggenes «innerste» steiner, var demonteringen av nabosteinene deres vanskelig nok. Sideveggene var i dette område

murt med rimelig godt forband og de gjenstående steinene låste fast nabosteinene som skulle demonteres. I tillegg var disse kvadersteinene festet sammen med dybler, slik at det hele ble litt som en Lego-konstruksjon. Steinene måtte løftes opp i vertikal retning og kunne ikke bare tas ut horisontalt, da dyblene, eller «knoppene til legoklossene», holdt dem igjen. (Fig. 19)

Når vi støtte på dårlig Grytdalsstein, gjorde det arbeidet mye lettere. Disse skulle vi jo fjerne og kaste uansett. Vanskeligere var det når vi skulle ta ut en byggestein av Trondheimskleber. Disse kunne være originalsteiner fra 1230-tallet som vi gjerne skulle demontert i sin helhet. Noen få fikk vi dessverre ikke løsnet, og da måtte vi bare akseptere at de måtte ofres for å kunne fortsette med demonteringen av skiftene under. Steinene som gikk tapt manglet tydelige spor fra tiden før 1870, som f.eks steinhuggermerker eller graffiti, noe som tyder på at de kan være gjenbruksmateriale eller at de ble tatt ut av middelaldersteinbrudd i nyere tid. En annen forklaring kan være at steinene var originale, men at overflatene ble såpass hugd over på 1870-tallet at alle de historiske sporene forsvant. (Fig. 20)

På fig. 21-23 ser vi en av disse «lego-klossene» med dybler på over- og undersiden. Det vises godt hvordan vi brukte tynne stålkiler (flatjern) for å få sprekk i fugen og kilt opp steinen. Brekkjern og meisler til å jekke opp steinen med brukte vi helst bare på de «innvendige» fugene. På denne måten klarte vi stort sett å unngå

Fig. 19: Gjenstående steiner i overgangen mot sideskipsveggen. Remaining stones towards the aisle wall.

Fig. 20: Hvelvanfengersteinene mot sideskipet var låst fast slik at vi måtte meisle ut mesteparten av den forvitrede Grytdal-steinen. The tas-de-charge stones towards the aisle were locked in place, so we had to chisel away most of the weathered Grytdal-stone.

Fig. 21-23: Demontering av en av sideveggenes dyblede kvadersteiner. Removal of one of the sidewalls’ dowelled ashlars.

skader slik det vises på fig. 24. (Fig. 21-24)

På den skjematiske skissen i fig. 25 ser man at den flate kilen ikke presser på kanten i motsetning til den tykke. Her ser man også at det blir spenning i dybelen når steinen blir kilt eller jekket opp for mye på en side. Da vi løftet opp middelalderfrisen ved hjelp av eikekilene gikk det likevel bra fordi trykket var fordelt på så mange kiler. (Fig. 25 & 26)

Skjulte skatter og mystiske budskap

Under demonteringen fant vi en del artige ting inne i og bak veggene. Ut av betongen i hovedgavlen meislet vi frem gamle redskaper som ble brukt som armering, og i en krok over hvelvet fant vi en gammel tobakksdåse som en av 1950-tallets murere hadde glemt eller gjemt. I den nedre delen av portalåpningen kom en innmurt snor til syne som kanskje skulle holde dybelen på plass. (Fig. 27-29)

Det dukket også opp mystiske inskripsjoner. På flere av kapitelsteinene under hovedbuen finner vi initialene CW og årstallet 1877. Dette tyder på at det var steinhuggeren Carl Wollenhaupt som i sin tid hugget dem. På en av kapitelsteinene er til og med hele etternavnet hugd inn og det står i tillegg «er nordmann». Etternavnet Wollenhaupt høres ganske tysk ut, så kanskje han ville gjøre det helt klart at han faktisk var norsk. Eller var det kollegaene hans som spøkte litt med ham, og hugde inn innskripsjonen? (Fig. 30 & 31)

Fig. 24-26: Skadde steiner som følge av mulig feil verktøybruk, samt prinsippskisse som viser de ulike kilers virkemåte. Flatjernet har mindre tykkelse enn fugen og skader dermed ikke kantene. Damaged edges possibly due to incorrect tool use, and schematic diagram that shows how the different types of wedges work. The flat chisel is thinner than the joint and therefor doesn’t damage the edges.

Fig. 27-29: Overraskende funn inne i og bak murverket. Surprising finds from inside and behind the walls.

Stone

Stone

Fig. 30: Steinhugger Carl Wollenhaupt på et gruppebilde som ble tatt foran Kongeinngangen, da den sto ferdig restaurert i 1883 (bildeutsnitt).

carver Carl Wollenhaupt in a group picture which was taken in front of the King’s Entrance when the restoration was finished in 1883 (detail).

Fig. 35: Undertegnede sammen med murerne Terje og François inne i den nesten fullstendig demonterte korportalen. The article’s author together with masons Terje and François inside the nearly dismantled entrance.

Fig. 31: Steininskripsjon (fremhevet rødt på grunn av dårlig synlighet).

inscription (highlighted in red due to bad visibility).

Avslutning

Demonteringen av Kongeinngangen varte i fem år, fra høsten 2010 til høsten 2015. Over 1500 enkeltsteiner ble demontert, registrert og plassert på 330 paller som vi lagret i driftsgården i Bispegata 11. Til sammen har vi demontert og meislet bort mellom 150 og 200 tonn stein, betong og sementmørtel. (Fig. 32-34)

Å være med på demonteringsprosjektet var både spennende og lærerikt. Til vanlig står jeg på steinhuggerverkstedet og hugger en liten del av Nidarosdomen. Arbeidet på Kongeinngang-stillaset var noe helt annet. Det var gøy, og litt uvant, å jobbe så tett på kirka i en lengre periode. Det var også fint å samarbeide mer direkte med kollegene mine, og å ha et større område av Nidarosdomen for øye enn kun den ene steinen på arbeidsbukken.

Uten større innsikt i demonteringsprosessen vil man kanskje anta at det er en ganske enkel og rå prosess som er fort unnagjort. Det var naturlig nok en god del grovt arbeid, og vi meislet i stykker store mengder betong og dårlig kleberstein. Men spesielt i den nedre delen av Kongeinngangen, der det er mye skjør middelalderstein, måtte vi være ekstra forsiktig og konsentrert. Dette gjaldt både ved demonteringen og med dokumentasjonsarbeidet underveis. Å ha gode gjennomtenkte arbeidsrutiner og hensiktsmessig utstyr og verktøy, var viktig for å oppnå best mulig resultat. Å klare å løsne en nærmere 800 år gammel kleberstein fra den harde sementmørtelen uten at den blir skadet, er i vid forstand, veldig oppløftende. Verre er det de gangene det ikke går så bra. Ved å bruke litt mer tid og omhu på å demontere en stein, slapp vi ofte denne dårlige opplevelsen. Og i tillegg sparte vi mye tid på å slippe å reparere skadene i etterkant. (Fig. 35)

Erfaringene og kunnskapen vi har opparbeidet oss i arbeidet med Kongeinngangen tar vi med til våre fremtidige restaureringsprosjekt. Også når det gjelder den tilsynelatende «enkle» demonteringsprosessen.

Fig. 32-34: Ulike steg i portalens demontering. Different stages during the porch’s dismantling.

Kristin Bjørlykke

Utvikling av en reparasjonsmørtel for kleberstein

Developing a repair mortar for soapstone

I forbindelse med restaureringsprosjektet på Kongeinngangen fikk vi en spesiell utfordring. Mange av de demonterte steinene, som skulle tilbake i murverket ved gjenoppmuringen, hadde opptil flere små skader langs kantene. Det store antallet skader gjorde at det var mest hensiktsmessig å reparere dem i verkstedet før de skulle fraktes til stillaset og mures opp. At hver skade var forholdsvis liten gjorde at vi vurderte andre metoder enn den tradisjonelle; å felle inn nytt steinmateriale der det mangler. Det å isteden rekonstruere formen med en mørtel ville være mindre inngripende der skadene var små. På bakgrunn av denne situasjonen startet vi et prosjekt med utvikling av en mørtel tilpasset kleberstein som kan brukes for å reparere mindre skader.

Problemstillinger

På grunn av Kongeinngangens svært dårlige statiske situasjon, besluttet vi i 2011 å demontere portalens forhall fullstendig, for å mure den opp på nytt med kalkmørtel. De strukturelle skadene har en sammensatt årsak, der tidligere bruk av sementmørtel er en av de sentrale faktorene. Styrkeforholdet mellom materialene er avgjørende når det oppstår bevegelser i konstruksjonen. Erfaringen er at sementen er hardere enn klebersteinen, og hvis materialene kommer i konflikt og ett av dem må gi seg, så har det vært steinen.

Etter demonteringen av portalen hadde vi drøyt

1 500 enkeltsteiner av ulik tilstand, der de fleste skulle tilbake til sin opprinnelige plass på bygningen. I hovedsak kan vi dele disse steinene inn i tre kategorier:

ødelagte at de måtte erstattes fullstendig med nye, og 3) steiner som kunne brukes på nytt, men som hadde skader og skulle repareres før de ble gjenbrukt.

Skadene var av ulik størrelse og karakter. De det dreide seg om i dette tilfellet var små og i hovedsak langs kantene på steinene, inn mot fugene. Antallet mindre skader som skulle repareres var stort, ca. 2 500. Før vi besluttet hvordan vi skulle forholde oss til problemet, stilte vi det mest fundamentale spørsmålet: Er det viktig å reparere de små skadene? Skal vi kun reparere de større skadene og bare la de mindre kantskadene være? Vår endelige konklusjon på spørsmålet var todelt: et estetisk perspektiv og et teknisk.

Fra et estetisk perspektiv så vi det uheldig å la skadene få dominere inntrykket av den ferdig restaurerte portalen. Vi var redd det ville gi et falleferdig inntrykk. Fra et teknisk perspektiv så vi det uheldig at alle de små skadene ville skape lommer i murverket, som kunne bidra til at en større mengde fukt ville bli ledet inn i konstruksjonen ved regn og snøvær. Fukt i murverket og konsekvensene av dette har generelt vært et av våre største problem gjennom årene. Ikke minst dette perspektivet økte motivasjon vår for å reparere kantskadene.

Den tradisjonelle metoden for å reparere enkeltsteiner har vært å felle inn små biter av nytt steinmateriale og rekonstruere formen på denne måten. (Fig. 1) Dette er en metode vi fortsatt benytter på større skader. På de små skadene ønsket vi imidlertid å komme frem til en løsning som gir minst mulig inngrep i steinen.

2) steiner som var så

1) Steiner som var i god stand og som skulle brukes igjen uten tiltak,

There

Også det store antallet små skader på Kongeinngangen gjorde det nødvendig å vurdere alternative reparasjonsmetoder, og vi besluttet å prøve å finne en passende mørtel for å erstatte manglende steinmaterialer. Vi hadde observert at kolleger ved andre katedraler i enkelte anledninger brukte mørtel for å rekonstruere manglende deler. De bruker da gjerne sementbaserte mørtler.

Kriterier for mørtelen

Over en periode testet vi ut forskjellige mørtelblandinger basert på en rekke spesifikke kriterier, slik som: reversibilitet, diffusjonsåpenhet, holdbarhet, funksjonalitet, estetikk og autentisitet. Etter å ha sett skadene som sement hadde påført steinen var vi opptatt av å komme frem til en mørtel som var reversibel, og som kunne fjernes igjen om det var ønskelig, uten å skade steinen.

Tidligere problem med innestengt fukt i konstruksjonen og de skadene det hadde ført til, gjorde at vi var opptatt av at mørtelen skulle være diffusjonsåpen og slippe fukten ut.

Det var viktig at mørtelen skulle være holdbar. På grunn av det store antallet skader, ønsket vi å reparere steinene på forhånd i verkstedet. Dette

innebar at reparasjonene også måtte tåle en viss påkjenning under transport fra verkstedet, over til katedralen og videre gjennom oppmuringsprosessen. Mørtelen måtte også være forholdsvis enkel å arbeide med. Den burde ikke ha et for komplisert blandingsforhold eller for mange ingredienser, og den måtte ha en konsistens som gjorde den praktisk mulig å bruke.

Utseendemessig skulle mørtelen likne på steinen, men en viss nyanse som skilte dem fra hverandre var akseptabelt og for så vidt ønskelig. Og til slutt, fra et prinsipielt perspektiv foretrekker vi å bruke tradisjonelle materialer som er så autentiske som mulig. Det vil si liknende materialer som da bygningen opprinnelig ble oppført. For Kongeinngangen sin del – i 1230-årene.

Tester av ulike mørtelblandinger

På grunn av vår dårlige erfaring med den harde sementmørtelen, besluttet vi at styrkeforholdet materialene imellom skulle være slik at steinen skulle være det sterkeste. Reparasjonsmørtelen skulle ha tilnærmet steinens styrke, men være litt svakere, og fugemørtelen skulle være svakest. Dette representerer i hvilken rekkefølge materialene skal ofre seg i forhold til hverandre. (Fig. 2)

Fig. 1: Det finnes ulike metoder for å reparere skadet stein. Bildet viser en reparasjon der det er benyttet innfelling og forming av nytt steinmateriale i den gamle steinen.

are various methods to repair a damaged stone. This picture shows a repair where new stone material is inserted and shaped to match the old stone.

Kleberstein skiller seg fra andre steintyper som for eksempel kalkstein og sandstein. Med sitt forholdsvis høye talkinnhold er kleberstein et materiale som det er vanskelig å hefte til. Historisk er kleberstein i stor grad benyttet til å lage kokekar, og det er slettes ikke uten grunn. Talkinnholdet fungerer som et slippmiddel, og klebersteinsgrytene kan fint konkurrere med egenskapene til dagens teflongryter. Denne egenskapen viste seg derimot å være vår aller største utfordring når det gjaldt å reparere de små skadene.

Gjennom tester vurderte vi ulike bindemidler for mørtelen, og hvordan de fungerte sammen med kleberstein. Vi startet med kalkbaserte mørtler, siden vi generelt foretrekker å benytte tradisjonelle materialer i restaureringsarbeidet. Kalkmørtel scoret høyt på å tilfredsstille de nevnte kriteriene. Erfaringen vår var imidlertid at kalkmørtelen ikke ville hefte tilstrekkelig til klebersteinen, og at den enkelt kunne plukkes av med fingrene.

Om en kalkmørtel skulle kunne brukes til små reparasjoner slik vi ønsket, måtte steinen først primes med et annet materiale som kunne gi heft mellom stein og reparasjonsmørtel. Aberet med en metode der steinen må primes er at hver skade må behandles i to operasjoner: Først med primer og deretter med selve reparasjonsmørtelen. Med det store antall reparasjoner vi stod overfor var

Fig. 2: Illustrasjonen viser styrkegraden på materialene i murverket i forhold til hverandre og rekkefølgen på hvordan de ofrer seg er bestemt til følgende: Steinen skal være sterkest, deretter reparasjonsmaterialet, og mørtelen skal være svakest. Steinen har høyeste prioritet. Illustrasjon: K. Bjørlykke. The illustration shows the different degrees of material strength in the masonry. The order in which they weaken is determined by the following: The stone should be the strongest, second the repair material, and the joint mortar should be the weakest. The stone is given the highest priority.

det et ønske å komme frem til et materiale som kunne benyttes i én operasjon.

Vi testet heftegenskapene til flere materialer. Da vi hadde selektert ut noen vi mente hadde tilstrekkelig heft, testet vi disse i ulike blandingsforhold med tanke på diffusjonsåpenhet og hvor lav konsentrasjon av bindemiddel vi kunne ha i blandingen og likevel oppnå et tilfredsstillende resultat. Gjennom en elimineringsprosess basert på de ulike testene, fant vi ut at akryl hefter til kleberstein på den mest tilfredsstillende måten. Vi arbeidet oss videre frem til en mørtel bestående av knust kleberstein i ulik siktingsgrad, blandet med akryl som bindemiddel. Det finnes ulike meninger om hvor egnet akryl er til utendørs bruk, men vi fant referanseprosjekter og forskningsartikler som underbygget egnetheten.

Gjennom forsøksperioden snevret vi inn testene til ulike blandinger med akryl som bindemiddel, med tilslag av ulik finhetsgrad og fra ulike steintyper. Dette med tanke på både styrke og estetikk. Vi utførte egne klimatester der vi så på holdbarheten til mørtelen etter at den hadde blitt utsatt for stress med gjentatte vann- og frostpåkjenninger. Målingene viste at knust kleberstein egnet seg som tilslag, og at mørtelen med dette holdt seg stabil gjennom testene og ikke endret kvalitet i vesentlig grad. Mørtelen har små variasjoner mellom tørr og fuktig tilstand i likhet

med steinen selv. At knust kleber fungerte så bra er positivt både med tanke på tilgangen på materialet, den estetiske likheten mellom steinen og reparasjonsmørtelen og til dels med hensyn til materialautentisitet.

Konklusjon

Det store antallet reparasjoner gjorde at flere personer kom til å være involvert i arbeidet. Det var derfor viktig å tilstrebe et enkelt blandingsforhold, slik at vi ikke risikerte for stor variasjon mellom de ulike reparasjonene. Det blandes små mengder mørtel av gangen, og om man benytter en mørtel bestående av et stort antall ulike ingredienser i kompliserte brøkforhold vil faren for kvalitetsvariasjon øke.

Siktingsgraden til tilslaget/steinen og sammensetningen påvirker også krympeegenskapene til mørtelen. Etter å ha testet et stort antall ulike sammensetninger viste testene våre at en blanding av 3 deler grovsiktet kleberstein, 2 deler finsiktet og 1,25 del akryl var den mest stabile mørtelen, og den viste minimal til ingen krymp. Blandingen viste seg også uproblematisk å påføre, og den er god å arbeide med. (Fig. 3)

Hvordan tilfredsstilte så reparasjonsmørtelen vi kom frem til de kriteriene vi innledningsvis hadde nedfelt? Vi konkluderte med at den ivaretar

reversibilitet, diffusjonsåpenhet, holdbarhet, funksjonalitet og estetikk. Det punktet den innfrir svakest på er autentisitet. En akrylbasert mørtel har naturlig nok ingen tradisjon på Nidarosdomen. På bakgrunn av klebersteinens spesielle egenskaper så vi imidlertid at vi ikke kunne innfri 100 % på alle kriteriene, og at dette var den beste løsningen om vi skulle reparere de små kantskadene. (Fig. 4)

Hver restaurerings-generasjon har sin egen oppfatning av hva som er de beste løsningene. Med det i tankene er selvsagt graden av reversibilitet viktig. Hvis våre kolleger i fremtiden skulle mene at vi har gjort et dårlig valg kan vår reparasjonsmørtel fjernes uten å ødelegge klebersteinen.

Fig. 4: Reparert og gjenbrukt stein i det gjenreiste murverket på Kongeinngangen. Reparasjonene er markert med sirklene. Repaired and reused stones in the rebuilt masonry of the King’s Entrance. The repairs are marked with circles.

Fig. 3: Blandingsforholdet i den akryl- og klebersteinsbaserte reparasjonsmørtelen. Illustrasjon: Øystein A. Digre. The mixing ratio of the acrylic and soapstone-based repair mortar.

Ida Johanne Berg Bodvar

Marmorsøylene på Kongeinngangen

The marble columns of the King’s Entrance

Det var et karrig, lite fiskevær som gjorde Nidarosdomen til selveste marmorkatedralen i Nord-Europa. Alle de hvite marmorsøylene, tusenvis i tallet, som pryder både vegger og tårn på domkirken kommer fra Allmenningen, en liten øy utenfor Roan. I årtusener har den hvite bergåren med den fine steinen ligget synlig. I 1153 ble erkesetet opprettet, og byggingen av den nye Nidarosdomen startet. Det var behov for store mengder stein av ulikt slag, og da nyheten om denne makeløse, hvite steinen nådde Trondheim, gikk fiskeværet og Almenningskollen inn i historiebøkene. Steinhuggerne ved domkirkens bygghytte fikk oppdraget med å bearbeide steinemnene til skinnende marmorsøyler.

På 1200-tallet så Nidarosdomens byggherre til England for inspirasjon, og fant at den mørke klebersteinen som kjennetegner katedralen, trengte en lys kontrast. Den gotiske stilen var i full utvikling, og inspirert av dens arkitektoniske prinsipper ble et samarbeid mellom fiskeværet og erkebiskopen opprettet. I dag ser vi at marmoren er benyttet på Nidarosdomen i stor grad, både i den opprinnelige byggeperioden og de ulike restaureringsfasene.

Århundrer med bruddvirksomhet førte til over 3300 marmorsøyler på domkirken, hovedsakelig som utsmykkende elementer. Steinen fra Allmeningen er lett å kjenne igjen fordi den har årer eller striper av mørkere mineraler, og geologisk sett er den en dolomittmarmor. Det betyr at den både er hardere og mer grovkornet enn marmoren fra Middelhavsområdet. De naturlige sprekkene i steinen gjør at den kan kløves og spaltes i lange, rette steinemner som er ideelle til å lage lange og tynne marmorsøyler og trappetrinn.

Kongeinngangen er fra 1230-tallet. Portalen har 69 marmorsøyler, der mange er så lange at de er delt i flere elementer; til sammen hele 98 i tallet. De har varierende lengde fra 93 cm til 547,8 cm (uten fuge), og diameteren ligger på 6,4 cm til 9,0 cm. Søylene er først og fremst til pynt, men enkelte søyler på innsiden av inngangen bærer likevel noe av kapitelenes vekt. Forhallen er domkirkens mest utsmykkete bygningsdel, og har i tillegg til søylene omfattende ornamenter med figurer og blad hugget ut i kleberstein. Den skarpe motsetningen mellom den mørke utsmykningen og søylenes hvite, enkle linjer gjør Kongeinngangen kontrastfylt og spennende.

Å hugge marmorsøyler er en svært arbeidskrevende prosess, og det må ha kostet noe ekstra av steinhuggeren. Prinsippet er det samme som ved hugging i kleberstein, men marmoren er sprø og krevende. Dette gjør at steinhuggeren må ha et godt håndlag med steinen, og steinhuggeren må kunne «lese» steinen og forstå den. Det var nok både blod og svette som rant under dette arbeidet, for marmor-steinstøvet er hardt for tynne slimhinner. I senere restaureringsfase ble det bygget maskiner til effektiv sliping av overflaten, men disse brukes ikke i dag.

Kongeinngangen har vært gjenstand for både ombygging og flere restaureringer. På 1700-tallet var de fleste søyler fjernet, men dukker så opp igjen under restaureringsperioden fra 1869 og fremover. Flere av de demonterte søylene har spor som tyder på ulike forsøk på å tilpasse den eksisterende søylen til under- eller overliggende kapitel, og dette gjør det vanskelig å datere huggeperioden for hver enkelt søyle. Noen kan faktisk være fra middelalderen, men de fleste er fra

senere tidsperioder og fra restaureringsperoden etter 1869.

I 2010 startet en ny restaureringsfase for Kongeinngangen hvor det ble bestemt at den skulle demonteres for så å bygges opp igjen. Flere problemområder ble avdekket, og kvaliteten på klebersteinen, sementmørtelen og konstruksjonens prinsipp måtte nøye revurderes. Da var det gode nyheter at dolomitten fra Allmenningen så og si er bevart i sin helhet. Det er likevel ikke til å unngå at vær, vind og utallige restaureringer har satt, og fortsatt setter, sine spor. Det gir en patina som forteller om søylens liv og reise. Før søylene ble demontert fikk de hvert sitt unike nummer, en adresse som forteller om steinens tilhørighet på Kongeinngangen. I verkstedets database kan man enkelt søke opp hver søyle og lese av unik informasjon om tilstand, konserveringsbehov og besluttet tiltak. (Fig. 1)

Søylene ble demontert i to omganger. De utvendige hadde brede fuger og var lett tilgjengelige, mens de innvendige var lengre, hadde smale fuger og måtte tåle vekten av murverk og kapitel. Her ville en demontering krevd at man satte opp støtteelementer. De ytre ble derfor demontert før hele Kongeinngangens skadebilde var klart, og de indre ble tatt ned etter beslutningen om å demontere hele inngangen. Søylene var festet med dybler av messing i topp og bunn, og det har vært brukt hard sementmørtel i fugene. Noen søyler har også vært festet med sement mellom søylen og vegglivet, og flere søyler har blitt skjøtet sammen. Kanskje var det ikke mulig å ta ut lange nok emner?

Søylene ble demontert ved at man hugget ut eller skar løs topp- og bunnfuge. Ofte er en kombinasjon av den moderne vinkelsliperen og

linje markerer brudd i søylene. The plan shows the 69 columns of the King’s Entrance. Red lines mark columns that have been restored and are yet to be treated with nano-lime, while green line marks fractures in the columns.

tradisjonelt verktøy som fugemeisel og feisel, mest skånsomt, både for stein og håndverker. Selve dybelen ble skåret av med et tradisjonelt skjærfilblad, og videre arbeid med å borre den ut gjøres i verkstedet med et slagbor. Søylene som var skjøtet ble festet med både dybler og sementfuger. Dyblene var laget hos smedene. De ligner en liggende T; én stang i muren og én stang i hver av de to søylene. Det er tydelig at det under tidligere restaureringer har vært noen utfordringer og tilpasningsvansker, for ved demontering fant man vegg-dybler med løs tapp. Disse dybelen er også utformet som en T, men den ene delen er forankret i veggen og den andre delen er løs. Den løse delen brukes til å låse søyleelementer sammen ved at den øverste delen av dyblen går inn i bunnen på den ene søylen og den andre enden festes inn i toppen på søylen under. Ved oppmuring av søylene kan man da justere dem uavhengig av hverandre og vegglivet, og disse to søyleelementene fremstår da som en hel søyle.

I januar 2020 startet restaureringen av marmorsøylene. De hadde da ligget til lagring siden demontering, og bar preg av både støvete og fuktig oppbevaring samt tidligere transport. Et fåtall av søylene var knekt, hadde brudd i skaftet eller flekker med rust, og noen hadde ukompliserte hårsprekker. (Fig. 2)

En konserveringsgruppe bestående av steinhuggere og konservator laget en plan for videre restaurering, med skånsom håndtering og oppbevaring av søylene. Hver søyle har blitt tilstandsvurdert, og dokumentasjonen blir lagret i verkstedets database. Her beskrives de tidligere demonteringsopplysningene, lengde og diameter, restaureringstiltak og dokumentasjon i form av bilder. Tiltakene har bestått av tørr rengjøring med «viskelærsvamp» og støvsuger, fjerning av marmorsilikon-merker etter nummerering og fjerning av rester etter sementmørtel. I et spesialbygget vannkar har så søylene blitt vasket rene under et jevnt vanntrykk. Dette har fjernet smuss og skitt som ikke kunne tørkes eller støvsuges bort. (Fig. 3)

Skadene på søylene var av ulik karakter. Noen hadde brudd mellom søylebitene. Var det en tidligere reparasjon, ble messingdybelen fjernet og erstattet med syrefast stål. Søylene ble limt sammen med epoxy (Mapepoxy L). (Fig.

4) Flere søyler

Fig. 2: Etter demontering ble søylene lagt på paller og satt til lagring. After de-mounting, the columns were placed on pallets and put to storage.

Fig. 3: Skitt og smuss blir fjernet skånsomt ved bruk av vann. Hver time roteres søylene slik at alle sider får samme behandling, og når hele søylen er vasket legges den til tørking. Dust and dirt are gently removed using water. Every hour, the columns are rotated so that all sides receive the same treatment and when the entire column has been washed, it is left to dry.

Fig. 4: Å finne egnet arbeidsmetode er svært viktig når man skal repareres søylene. Det er flere hensyn å ta, både hvor søylen er plassert og skadeomfang, samt at metoden blir på steinens premiss. Fjerning av gammel og uegnet dybel, og erstatte med bredere og dypere borehull og dybel i syrefast stål er ett eksempel. Dette er et enkelt inngrep som gjør søylen stabil og trygg når den for eksempel plasseres i høyden. It is very important to find suitable working methods for the repair of the columns. There are several considerations to consider regarding the extent of damage and their ultimate locations - the methods are premised on each of the column’s situation. For example: The removal of old and unsuitable dowels and replacing them with wider and deeper boreholes and dowels of acid resistant stainless steel. This is a simple intervention that makes a column stable and safe when it is placed at height.

Fig. 6: Etter rens med vann og svamp, ble mørtelrester fjernet og egnet reparasjonsmetode valgt. Søyler med større oppsprekkinger eller delte elementer, ble dyblet og limt sammen før marmorstøv blandet med akryl ble brukt som restaureringsmørtel. Den ble lagt slik at sprekkene ble fylt og ikke lenger var synlige. After cleaning with a sponge and water, mortar residues were removed, and a suitable repair method chosen. Columns with larger cracks or split elements were dipped and glued together before a restoration mortar of marble dust mixed with acrylic was applied. This mixture was laid so that the cracks were filled and were no longer visible.

fikk skader under den kompliserte demonteringen, og det ble vurdert om det skulle hugges nye. Smale sprekker ble limt med akryl (Wesutex D340) blandet med marmorstøv i ulik gradering, og mindre sprekker, slik som hårsprekker, ble fylt med Syton X30. Dette fordi akrylen er for tyktflytende til å trekke ned i de smale sprekkene. (Fig. 5 & 6) Etter

Fig. 5: Sprøyten inneholder X30 silica-suspension (kiesel løst i vann) med 10% alkohol, for å bryte opp overflatespenningen og hjelpe kiselen til å trenge inn i sprekken. Videre ble sprekken fylt med en blanding av marmorstøv og akryl, og så hugget og pusset til en jevn overflate.

The syringe contains X30 silica suspension (silica dissolved in water) with 10% alcohol, to break the surface tension and help the silicon to penetrate the crack. The crack was then filled with a mixture of marble dust and acrylic. When cured, the protruding surface is chiselled and sanded until smooth and flush.

rens og reparasjoner på verkstedet påføres søylene nanokalk, som er en blanding av lesket kalk og etanol. Ved oppmuring får de nytt liv til glede for generasjoner. Nidarosdomen er igjen selveste marmorkatedralen nord for Alpene.

Artikkelen er tidligere publisert i årboka for 2020.

Ronald Hübner

Marmorsøylene på Kongeinngangen – rengjøring og konservering

The marble columns on the King’s Entrance – Cleaning and conservation

Fortilstandsanalyse

Kongeinngangen har i alt 69 tynne marmorsøyler. Mange er så lange at de er delt opp i to eller tre deler, slik at det totalt er 98 søyleelementer.

Diameteren varierer mellom 66 – 85 mm. Søylene var skitne, dessuten hadde mange vertikale sprekker, riss, horisontale brudd og noen manglet også biter. Det var ingen sjeldenhet å finne både sorte skorper, nedbrutte og oppsprukne overflatepartier og fine, rene nærmest som nypolerte områder, på en og samme søyle. (Fig. 1)

og Grand Canyons, en kombinasjon mellom fysiske og kjemiske prosesser. De krystallitter som marmoren består mest av, blir termisk påvirket både gjennom solens varme, men også gjennom minusgrader. De fleste faste materialer øker, som kjent, mer eller mindre sitt volum ved temperaturøkning. Ettersom krystallitter i motsetning til homogene krystallstrukturer har langt svakere binding med hverandre er de ekstra ømfintlige for de mekaniske belastninger temperaturvariasjoner medfører. (Fig. 2)

Plasseringen av søylene, om de sto inne eller ute, bestemte hvor mye de ble påvirket av været. Ikke bare regnet, som man gjerne urettmessig gir all skyld for forvitringen. Nei, også tørkeperioder, vind, ja til og med solen bidrar til nedbrytingen av stein. Tegnene er tydelige, overflatene vitner om hvilken side som har fått mye sol og regn, og omvendt.

Hos de mest eksponerte søylene er opptil 2/3 av overflaten oppsprukket. Under mikroskopet vises små fordypninger og riss som store krater

Det er også verd å nevne at store temperaturforskjeller, hyppighet eller hvor raskt en temperaturendring skjer, er viktige variabler her. Det lunefulle trønderværet har hurtig væromslag. Fra regn til dramatisk mye sol i løpet av kort tid. Vinter i Trondheim som svinger mellom pluss- og minusgrader, og det har også gjort sitt med marmoren. Det gir materialtretthet, de svake sonene i steinoverflaten blir enda svakere og kjemiske og fysiske prosesser får et lettere spill.

Plan for arbeidsprosessen

Som vanlig i et sånt tilfelle ble det først gjort en

Fig.1: Del av søyle med lyse forvitrete partier, og mørke partier med sorte skorper.

A piece of column showing a more weathered part (light) and an area with a black crust.

Fig.2: Under mikroskopet ser man riss og åpne strukturer. Under the microscope, cracks and open structures are visible.

tilstandsanalyse for å kartlegge hvilke skader som finnes og i hvilken grad de vil påvirke marmoren i årene fremover. Det ble så vurdert hvilke metoder som egnet seg for arbeidsprosessen. Metodene kan kategoriseres som følger:

• Tørr-rengjøring

• Førrengjøring med vann

• Fjerning av sorte skorper med vann

• Konservering

• Restaurering

Dette utkastet til en plan måtte konkretiseres. Tiltakene måtte prøves ut og evalueres før den endelige fremgangsmetoden ble bestemt. Det siste punktet i planen, restaurering, er dekket i en egen artikkel i årboka fra 2020. Denne er skrevet av min kollega Ida Johanne Berg Bodvar.

Testing av rengjøring og konserveringstiltak

For-rengjøring med vann

Før-rengjøring har som mål å fjerne relativt løs skitt av sentral betydning. Problemstillingen her er at man ikke skal vaske skitten, slik at den faktisk trenger lengre inn i steinen, men løsne den. Det er spesielt viktig der man har sugende og åpne materialer, eller som i vårt tilfelle, oppsprukne overflater. Derfor gjelder det å fjerne løst materiale med en gang. I praksis betyr det at i starten, rett etter en søyle var bløte nok, ble skitt fjernet med hjelp av sugende papir og svamper.

(Fig. 3)

Rennende vann direkte på utvalgte områder er både effektivt og en skånsom metode. For å se om rennende vann kunne skade marmoren, rant det vann i flere dager rett ned på en polert marmorflis av samme kvalitet som søylene. Testflisen tok ingen skade av behandlingen.

Bare 1,5 time etter at søylen kom under rennende vann, vises det en tydelig forskjell. Dessuten kan man legge merke til at det er lite endring ved alt som ligger under vannlinjen. Vannet her blir på en måte stillestående og i så måte beskyttende. (Fig. 4)

Etter at testen var avsluttet og steinen var tørket opp, kunne man se betydelig forskjell. På forvitrede overflater kan den synlige effekten være vanskeligere å se, men med mikroskop fremstår den klarere.

Test – bruk av rennende vann i rengjøringen av marmor

Det finnes mange ulike steinmaterialer, med mange kvaliteter med forskjellige egenskaper. Av den grunn er det alltid nødvendig å prøve ut planlagte tiltak på den spesifikke steinen som er tiltenkt behandling med kjemikalier eller for den saks skyld rengjøring. Dette for å unngå skader, men også for å optimalisere og avgrense inngrepet minst mulig. Dessuten er det alltid et spørsmål hvor langt man vil gå – altså graden av hvor langt man kan, ønsker eller bør gå.

Fig. 3: Etter støvsuging og bruk av myk børste, ble viskelærsvampen testet.

After vacuuming and the use of a soft brush - the eraser sponge is tested.

Fig. 4: For å fremprovosere skader blir rennende vann i flere dager tappet rett fra kranen på en polert marmorflis. Ved polerte overflater er det lettere å se forandringer. Running water is directed on to a polished marble tile for several days to provoke damage. It is easier to see changes on polished surfaces.

1.5

En konkret problemstilling i vårt tilfelle var hvor rene kan eller bør våre søyler bli uten at det går ut over steinens svakeste områder. En stein som allerede er preget av forvitring.

Ulike typer marmor kan ha store forskjeller i stoff og mineralsammensetning. Dette igjen påvirker porøsitet og tetthet til de ulike typer marmor. Dette faktum er med på å understreke nødvendigheten av testing i forkant av et tiltak. (Fig. 5-8)

er derfor i en mye bedre tilstand enn de oppsprukne områdene, som er mer direkte værutsatte og mangler skorper.

Test – fjerning av sorte skorper med vann

Før jeg kommer til hvordan fjerning av de sorte skorpene var tenkt og testet ut, må fenomenet «sorte skorper» i seg selv forklares. De sorte skorpene ved søylene dannet seg i avtørkingssoner over tid. De består av en blanding av kalsitt og svovel som danner gips, samt mye skitt og sot. Det er derfor er de sorte. Dette har bygget seg opp over tid i flere lag. Dessuten inneholder de i mindre omfang også flere materialer som kan danne andre mineraler og salter. I vårt tilfelle er skorpene ganske harde. Steinen under skorpene

Som nevnt finnes det en sammenheng mellom de nedbrutte områdene på søylene, de områdene som er mer utsatte for været, og de beskyttete områdene i de tørre sonene. Fukt fra den mer utsatte delen beveger seg over til den tørre siden av søylen, og legger igjen de utløste materialene på denne siden. Der samler det seg både kalsitt fra marmor og svovel fra lufta og annen stein som danner gips. Dette er i begynnelsen kun tynne sjikt av gips som er sugende. Dette igjen fører til at disse områdene trekker mer fukt. Ved dette akselererer prosessen. Med fukten kommer enda mer nedbrytingsmaterialer ikke bare fra selve søylen, men også fra omkringliggende stein. Fenomenet sorte skoper på kalkstein eller marmor eksisterer over hele verden, men mest synlig i områder med fortsatt stor andel av surt regn fra industriproduksjon og fyring med kull og svovelrik olje.

Ser man isolert på fjerning av de sorte skorpene som en del av rengjøringsprosessen, kan det utføres på ulike måter. Metoder som alle har sine for- og bakdeler. Uten å gå i detalj, vil jeg nevne både mekanisk fjerning, som mikrosandblåsing,

kjemisk fjerning eller fysisk fjerning med bruk av laser.

Fig. 5: Her starter testen med rennende vann rett på søylen - klokken er 11:22. Here the test starts with water running directly on to the column - the time is 11:22.

Fig. 6: Etter 1,5 time vises det tydelig forskjell. Legg merke til at det er lite endring på det som ligger under vannlinjen. Her er vannet beskyttende.

hours later, the difference is clearly visible. Notice that there is little change below the waterline! Here the water has protected the stone.

Fig. 7: På den oppsprukne siden av søylen hadde rengjøringen mindre synlig effekt. Less visible cleaning effect on the cracked side of the column.

Fig. 8: Tørr søyle etter avsluttet test. After the test is finished and the stone has dried.

Fig. 9: Teststein som er behandlet med nanokalk (steinen er ikke rengjort med vann).

A test stone that has been treated with nanolime (the stone had not been cleaned with water).

Fig. 10: Tørr stein etter at den er behandlet med nanokalk, og i etterkant vasket med vann og myk børste.

A dry stone after it has been treated with nanolime and then cleaned with water and a soft brush.

Under planleggingen i forkant av arbeidet kom også ideen om å benytte bare vann. Dette kan sees som en kombinasjon av kategoriene kjemiske, fysiske og mekaniske tiltak. Testen handler om hvor effektiv den foreslåtte fremgangsmåten er, og hvor mye marmoren blir påvirket negativt av prosessen.

Test – konservering med nanokalk

Test-steinen som bare var rengjort tørt med myk børste, ble behandlet med «nanokalk». Deretter ble steinen satt under rennende vann for å finne ut hvor godt kalken satt på den. Etterpå ble alle søyledelene, også de som var rengjort med rennende vann, behandlet på samme måte med nanokalk.

Produktet som ble brukt heter «CaLoSil grå E25», forenklet omtalt som nanokalk. Nanokalken (ekstrem fin kalsiumhydroxid i etanol) matcher veldig bra marmorsøylenes materiale, som i hovedsak består av kalsitt og i vårt tilfelle også en god del dolomitt. Som forventet var heften av den fine blandingen naturlig nok bedre på den oppsprukne delen av søylen, enn der marmoren var hel og glatt. Men det er tross alt viktigst at den konserverende effekten blir størst i de porøse områdene, slik at tusentalls av de mikroskopiske sprekkene blir fylt. (Fig. 9-11)

Arbeidsprosess

Etter testfasen fulgte arbeidet den foreslåtte planen vist tidligere i artikkelen. Søylene ble

Fig. 11: Den andre siden av søylen på fig.10. Effekten av nanokalken er større på den siden av søylen som er oppsprukket, likeså er heften av nanokalk naturlig nok bedre. The other side of the column on fig. 10. The effect of the nanolime is greater on the cracked part of the column, and understandably, the binding effect of the nanolime is also better.

støvsuget og børstet med myk børste. Alt som kan fjernes tørt bør i teorien fjernes med denne metoden. Noen sementmørtelrester i fugene og delvis på baksiden av søylene var det også hensiktsmessig å fjerne mekanisk under arbeidets gang. Etter en omgang med støvsuging og bruk av myk børste ble viskelærsvamp brukt. Denne kunne også brukes på de mest forvitrete områder uten å gjøre skade. Etterfulgt av en ny runde med støvsuging ble søylene klargjort til neste skritt.

Deretter var det klart for å rengjøre søylene med vann og fjerning av sorte skorper. Overføring av testmetoder som er velfungerende i småskala til storskala er bevislig ikke enkelt. Dette er også tilfelle i dette prosjektet. For å kunne rense de lengste søylene ble det spesialbygget et langt og smalt kar i verkstedet. Vannkaret måtte ha plass til de aller lengste søyledelene, og være stabilt nok til å kunne tåle vekten av disse. Dessuten måtte det være mulig å få søylene både inn og ut av vannkaret. Over og langs vannkaret ble det montert en vannslange med små hull i en avstand av ca. 10 cm, slik at hele søylen ble dekket av rennende vann.

Prosessen var vanskeligere jo større søylene var, men mest utfordrende var det å vende søylene i vannbadet underveis. Mengde vann inn i karet fra slangen, og hva som ble drenert ut var en viktig balanse slik at man fikk en stabil vannlinje i karet. I noen faser av arbeidet var det ønskelig

Fig. 12: Over det spesialbygde vannkaret ligger en vannslange med mange små hull. Above the specially built water tank lies a smaller water tube with many small holes.

med en stabil vannlinje for å konsentrere effekten på et mer avgrenset område av søylen. I andre faser av arbeidet, som for eksempel førvask av løs skitt, var det viktig med best mulig sirkulasjon i vannet. Med nesten 100 søyler ble det mange ganger å flytte og snu på søylene slik at resultatet skulle bli best mulig. (Fig. 12-14)

Som tidligere nevnt er det en problemstilling at man ikke må vaske skitten lengre inn i steinen. Derfor må alt løst fjernes med en gang, og rennende vann med god sirkulasjon er effektfullt i denne sammenheng. Deretter fortsatte prosessen med fjerning av de sorte skorpene. Her var det viktig å følge med og flytte røret med de mange små hullene som lå over vannkaret, til en ny posisjon, slik at alle områdene på søylene ble rengjort. Dessuten måtte søylen som nevnt vendes slik at vannstrålene traff ønskede plasser mest effektivt. Når man flyttet slangen måtte man også hensynta de mest forvitrede områdene av søylene, slik at de ikke ble påført ytterlige skader.

Etter dette ble flere av søylene restaurert, og alle ble til slutt påført konserverende lag med nanokalk.

Avsluttende ord og oppsummering Som en del av arbeide med restaureringen av Kongeinngangen var det ansett som nødven dig å gjøre en total demontering. Det ga en del utfordringer men også fordeler. Så også i tilfellet med rengjøring av marmorsøylene i vannbad og konservering av dem. Tiltakene fremstår visuelt som etesiske, men fokuset var økt levetid. Nå som søylene er lysere vil de reflektere sollyset bedre og varmes mindre opp. Dette reduserer stresse på materialet. Påføring av nanokalk har vært viktig. Den hjelper til med å reflektere sollyset, men den viktigste effekten er tettingen av de forvitrede overflatene.

Det blir spennende å se varigheten av dette beskyttelse-sjiktet og hvordan det kommer til å stå seg i vær og vind. Det vil nok etter vært bli behov for å påføre nye strøk.

Mye av det som er beskrevet over er fra velkjente prinsipper for konservering. Dermed samsvarer tiltakene godt med vår opprinnelige tiltaksplan. Det er tilfredsstillende å kunne se at dette omfattende arbeidet lot seg gjennomføre både sett opp mot de praktiske utfordringene og opp mot samarbeidet mellom alle involverte.

Fig. 13: Her vises godt hvordan vannstrålene treffer søylen. Etter hvert som man fikk erfaring med effekten av vannstrålene,

Fig. 14: En av de største søylene er ferdig behandlet i karet og klar for videre behandling. One of the longest columns is cleaned in the water tank and is ready for further treatment.

Ida Johanne Berg Bodvar

Dolomitten fra Allmenningen: marmorkatedralen i nord gjenreises

Dolomite from Allmenningen: rebuilding the marble cathedral of the north

Fig.1: Etter ferdigstillelse ble søylene lagt på spesialbygde paller i garasjen i påvente av oppmuring. Her skulle de oppbevares i et trygt og tørt miljø, med minimal påvirkning av biologisk materiale eller fukt. De 98 unike søyleelementer ble sortert etter hvilken søylelengde de representerte, og alle søylene fikk ny merkelapp som anga dens nummer og derfor også plassering på Kongeinngangen.

After completion, the column shafts were stored on purposebuilt pallets in the garage to await mounting. Here they lay in a safe and dry environment, with minimal influence of biological material and moisture. The 98 unique shaft sections were sorted according to their length. Each section was given a label indicating their number and therefore their location on the King’s Entrance.

Fig. 2: De spesialbygde pallene skulle ikke bare romme søylens lengde og dens vekt, men også være mulig å flytte på ved behov. De ble håndtert forsiktig slik at søyleelementene ikke beveget seg og slo inn i hverandre. Dette ville ført til skader slik som brudd i overflaten.

The purpose-built pallets not only accommodated the length and weight of the column shafts but were also able to be moved. They were handled carefully so that the shaft sections did not move and hit each other. This could have led to surface damage or breakages.

Innledning

I januar 2020 startet restaureringen av marmorsøylene på Kongeinngangen, og i mai 2022 ble den siste søylen gjenoppmurt. 69 marmorsøyler hadde da funnet veien frem og tilbake mellom Kongeinngangen og NDRs verksteder i Bispegata. Søylene er først og fremst vakre detaljer, selv om enkelte av dem bærer noe av kapitelenes vekt.

At Nidarosdomen er en klebersteinskatedral, er bare halve sannheten. Det er også et utstillingsvindu av norske natursteinstyper. Selv om det er blitt brukt 23 typer ulike klebersteinsforekomster, er det i tillegg brukt hele 14 varianter av kalkstein og marmor. Lokale råstoffer av god kvalitet og forekomster med forskjellige egenskaper, ble utnyttet til helt spesialiserte arkitektoniske formål. Katedralbyggerne kjente så visst sine bergarter, og det var nettopp derfor det oppsto et fruktbart samarbeid mellom et fiskevær utenfor Roan på Fosen og erkebiskopen i Nidaros. På øya Allmenningen ble det på 1200-tallet funnet gode nok råemner til Nidarosdomens alle marmorsøyler. Dette gjør Nidarosdomen til den viktigste marmorkatedralen nord for Alpene.

Den lille øya utenfor Roan eksporterte gjennom århundrer nok materiale til over 3300 marmorsøyler på Nidarosdomen. Kongeinngangen er fra 1230-tallet og da er det ikke utenkelig at flere av søyleelementene kan være fra middelalderen. De fleste er nok likevel fra senere tidsperioder og mange fra perioden etter 1869.

I løpet av vinteren 2020-2021 ble alle opplysninger om søylene gjennomgått og vurdert. Vær, vind og utallige restaureringer har satt sine spor på dolomittmarmoren fra Allmenningen, så alle ble vasket, renset, boret opp for dybling og systematisert. Små og så store skader på enkeltemner ble oppdaget, og søylene med sprekker og riss ble reparert. De av søylene med større mangler ble restaurert, og i noen tilfeller ble det vurdert å hugge nye. Mangelen på råemner førte i stedet til en mer omfattende restaurering samt gjenbruk av enkeltelementer som trengte mer omsorg. De

resterende søylene som var i bedre stand ble mer skånsomt behandlet, alt etter som hvor minimal inngripen man kunne foreta. Å være netthendt, nøyaktig, omsorgsfull og presis er uvurderlige egenskaper i møte med fortidens tilvirke. Dette er fordi en skjør balanse skal opprettholdes mellom fortid og nåtid, og alle tekniske valg blir stående som en inngripen. (Fig. 1 & 2)

Forberedelser -

En gjennomgang av kilder i perm og på paller Da søylene ble demonter i 2010, oppdaget man en snedig løsning som viste at tidligere restaureringer hadde bydd på både utfordringer og tilpasningsvansker: en vegg-dybel med løs tapp, som gjorde at man ved oppmuring av søylene kunne justere søylene uavhengig av hverandre og vegglivet. Denne spesialsmidde dybelen er utformet som en «T». Den ene delen var forankret i veggen og den andre delen var løs. Den løse delen ble brukt til å låse søyleelementer sammen, da den øverste delen av dyblen går inn i bunnen på det ene søyleelementet mens den andre enden av dyblen festes inn i toppen på søyleelementet under.

En total gjenreising av Kongeinngangen betød at kapitel og base, samt de dekorative krabbene som omsluttet vest- og østveggens ytre søylerekke, ble oppmurt med en slik nøyaktighet at det kopierte stenenes tidligere akser. På grunn av Kongeinngangens tidligere statikkproblem ble veggene nå rettet opp og murverket tilbakeført til det originale fugebildet. Hvordan ville da søylene forholde seg til base og kapitel? Ville de stadig passe sammen?

Våren 2021 ble de utvendige søylene igjen satt sammen i sine fulle lengder og målt, slik at man kunne sammenligne dem med avstanden mellom oppmurt kapitel og base. Da viste det seg at de nye endringene i det oppmurte murverket førte til at enkelte søyleelement ble for lange. Differansen ble skånsomt fjernet med et skjær på saga. Det var ønskelig å begrense inngrepet til kun det øverste elementet fordi man da ikke trengte å

flytte innboringen av den nye søylesikringen, som ble satt i fugene i veggen. Det originale fugebildet var bevart, og det kunne borres i mørtelen eller man kunne gjenbruke tidligere festehull.

I 2010 startet demonteringen av 98 ulike søyleelement, og hver søyle ble registrert og gitt en beskrivelse samt et nummer for videre å kunne adressere hvor søylen skulle oppmures. Rett søyle skal på rett plass, det er hele poenget med en gjenoppmuring. Man kan like vel stille seg spørsmål om hvordan man kan vite forskjellen på topp og bunn på elementene. Hva er front på en søyle og hvilken del av steinen skulle vende inn mot kirkeveggen? Dette er tilhugde søyleelementer som ved første øyekast ser svært så homogene ut.

Ved demonteringen ble nummereringen festet på søyleelementets øvre del, men i noen tilfeller var disse lappene blitt revet vekk, så da måtte man lete etter historiske spor og registreringer. Ved gjennomgang av de skrevne skjemaene fra demonteringen, hadde steinhuggerne notert viktig informasjon om de ulike søylene. Et eksempel var søyleelement DSU 402580. Her stod det skrevet at elementet hadde spor etter bruk av flat meisel i bunn, hull til dybel i bunn, samt uthugget spor til en festeanordning med bruk av «T- dybel» i topp. Vi vet nå at søylene som var skjøtet sammen ble festet med både sementfuger og dybler. Dette var dybler, som i likhet med dyblene med løs tapp, ble tilvirket i smia og lignet en «T», men hadde en fast stang festet i muren og en stang i hver av de to søylene. Her skulle det ikke være justeringsmuligheter. Fordi den faste «T-dyblen» ble brukt som festeanordning mot vegg og overliggende søyleelement, samt underliggende søyleelement, var det lett å forstå hva som var topp og bunn. Videre stod det skrevet at det på baksiden av elementet var brukt hakke, og den fremsto nå svært rufsete. Man kunne også lese at en bit var brukket av og måtte limes. Dette er da det samme element som på nytt ble registrert i verkstedet under DSI4020580, og dette er den nederste delen av en søylelengde bestående av 3 elementer.

Et annet søyleelement hadde spor til «T-dybel» i bunn, og et innhugget kryss for sementfuge i topp. Det betød at dette elementet skulle være det øverste elementet i søylerad. Her var det også et innfyllingshull på baksiden som var tettet med bly. Det fikk oss til å undres om søyleelementet var gjenbruk og tidligere hadde vært plassert et annet sted på kirka. Mye tyder på nettopp dette, for flere av søyleelementene har spor på topp eller bunn som tyder på en bevisst tilpasning mot et noe smalere søyleelement som det skal mures mot. Et bevisst gjenbruk gjennom århundrer er en restaureringsfilosofi man i retrospekt bare kan applaudere. Handlet det om en mer marginal tilgang i steinbruddet, eller var det andre og kanskje økonomiske aspekter involvert?

DSI4020580 var også merket med «V3», en mer kryptisk beskjed for ettertiden. Videre kunne man lese i notatene at flere elementer hadde brudd og var limt sammen med mørtel. Enda et kjennetegn på gjenbruk og dårlig tilgang på råemner. Dette betyr at Kongeinngangens søyleoppsett fra 1870tallet fremsto slik: det øverste elementet ble festet med en messingdybel med blykappe mot kapitel, det midterste elementet ble i topp og bunn festet med en «T-dybel» mot vegg, og det nederste elementet ble festet mot base med en messingdybel med blykappe. En variant av dette var som nevnt vegg-dybel med løs tapp for å regulere og tilpasse mot vegglivet. Dette var nok for skikkelig kranglete søyler, som ikke kunne tilpasse seg datidens veggliv.

Ved å bruke de historiske kildene og å fysisk plassere søyleelementene sammen til full lengde, kunne man vite hvilke elementer som hørte sammen. Både diameter og lengde måtte stemme med de tidligere registreringene. Flere søyler bestod av bare ett element, og der ikke annet var oppgitt, måtte man gå ut ifra at den mest forvitrede overflaten var fronten. Dette på grunn av forvitringens karakter, det er overflaten på steinen som blir utsatt for vær og vind som nedbrytes først. Etter rens og reparasjoner på verkstedet ble søylene påført nanokalk, en blanding av

In

all the sections were reassembled to make the column shafts in their full length. They were then measured, and any necessary adjustments were made.

lesket kalk og etanol. I artikkelen Marmorsøylene på Kongeinngangen - Rengjøring og konservering, er rens og reparasjon av søylene beskrevet. Bruken av nanokalk er et bevaringstiltak da den skånsomt trekker ned i overflaten og fyller åpne sprekker. Kosmetisk får overflaten en lysere hinne av kalk, som igjen reflekterer lysstrålene og gjør at steinen ikke varmes opp like lett. Spenninger i steinen kan oppstå i vekslingen mellom varme og kulde, og da særlig hvis fukt finner veien langs vegglivet og holder steinen våt. Bruken av nanokalk gjør at søylefrontene igjen fremstår som nye. (Fig. 3 & 4)

Oppmuring - Søylene reises mot himmelen

Et søylekart over Kongeinngangen fra 2005 ble lagt som grunnlag for gjenoppmuringen. Her er alle søylene tegnet inn og alle elementene er registrert med et eget nummer, som viser hvor på

Fig. 4: Tegninger og søylekart over Kongeinngangen ble lagt som grunnlag for oppmuringen. Alle viktige detaljer eller endringer ble notert her. Det kunne for eksempel være målinger av søylens lengde eller informasjon om en pålimt del av et kapitel eller en krabbe som var løs. Dette fikk igjen følger for oppmuringen og rekkefølgen på oppsettet; hvis en løs steinbit måtte limes var det viktig at Mapepoxy-limet som ble brukt ble gjennom-herdet uten ytre påvirkninger.

Drawings and a mapping of the column shafts of the King’s Entrance were used as the basis for the reconstruction. All important details or changes were noted here. For example, there could be measurements of a column’s length or information about a glued-on part of a capital or a loose crocket. This in turn had consequences for the rebuilding and the order of the layout; if a loose piece of stone had to be glued, it was important that the epoxy glue used was fully cured before being exposed to the external environment.

Kongeinngangen de skal stå. Ved å registrere alle nye detaljer og valg direkte i kartet ble det en god oversikt å jobbe ut ifra, samt et historisk dokument for ettertiden. Det var flere vurderinger som måtte diskuteres før oppmuringen, for det er ikke alle anslag som kan tas direkte på plassen mens søylen blir holdt loddrett mot veggen med håndmakt.

Søylene er så lange at enkelte av dem er delt i flere elementer. Disse varierer i lengde fra 930 mm til total søylelengde på 5478 mm. Diameteren er

Fig. 3: I verkstedet i Bispegata 11 ble alle søyleelementene satt sammen til søylens fulle lengde. Deretter ble de målt, og en eventuell tilpasning ble foretatt.

the workshop at Bispegata 11,

mellom 64 mm til 90 mm. Søyleelementene er også svært tunge, og ved forflytning måtte vekten fordeles mellom to håndverkere. For å sørge for nok stabilitet og kontroll ved oppmuringen, trengtes minst tre håndverkere. De lengste søylene gikk over flere stillashøyder, og det måtte gjøres mindre endringer på stillaset for å kunne håndtere og ha oversikt over hele søylens lengde. Hvert enkelt søyleelement ble håndtert som én enkelt sten. Dette ble etter hvert en svært omfattende prosess med total kontroll i hvert steg og avgjørelse. Det ble gjentatt 98 ganger før oppmuringen var ferdig, noe som tilsvarer antall elementer som måtte mures opp.

Oppmuringen av de konserverte og restaurerte søylene tok form i 7 steg. Det ble først loddet fra kapitel til base, og borret opp hull til dybel i både base og kapitel. (Fig. 5) Deretter ble det nederste elementet satt. Det ble så borret opp for ny sikring av søylene mot vegglivet, og så ble det midterste elementet satt. Det midterste søyleelementet måtte festes både i topp og bunn på overliggende og underliggende element, samt forankres i fugen i veggen. (Fig. 6) Til slutt ble den øverste satt med en blyplate. Etter oppmuringen ble mørtelfugene vannet slik at de ikke tørket ut under herdingsprosessen og etter hvert smuldrer vekk. (Fig. 7)

I det nedre søyleelementet (søyleelement 1) ble det i bunnen boret et 50 mm dypt hull. I basen som dette elementet skulle mures mot, ble det også boret et tilsvarende hull. Det ble brukt et bor på 12 mm, og det ble da gjort plass til en syrefast dybel med 8 mm diameter og en lengde på 100 mm. Dyblen ble satt i kalkmørtel. Dette ble da satt sammen med en fuge av kalkmørtel hvor kornstørrelsen var 0,35 mm. Det ble beregnet 4 mm fuger mellom hvert enkelt søyleelement samt mellom base og kapitel. (Fig. 8) De fleste av søylene bestod av 3 elementer, og det ble da lagt til 16 mm fordelt på 4 fuger. Det var imidlertid en søyle som bestod av 4 elementer, og da ble det lagt til 20 mm fordelt på 5 fuger. For å sikre at søylens tyngde ikke klemte vekk kalkmørtelen

ved oppmuring, ble det lagt dybler på 4 mm i diameter horisontalt på basen, som søylen så igjen ble satt på. Dyblene ble fjernet før mørtelen herdet. (Fig. 9)

Mellom den øverste delen av søylen (søyleelement 3) og kapitel ble det satt en syrefast dybel på 8 mm. Den skulle stå som et feste mellom kapitelet og søyleelementet, hvor kapitelet fikk et hull boret opp i kapitelet med dybde på 100 mm. (Fig. 10) Elementet fikk et hull ned i søylen på 50 mm. For å låse søylene mot hverandre ble dyblet skjøvet opp i kapitelet, for så å falle ned i søylehullet under og låse fast elementene. Da var utfordringen at alt skulle være i lodd.

Mellom kapitel og øverste element (søyleelement 3) ble en plate av bly på 75 mm i diameter og tykkelse på 3 mm forsiktig satt inn. (Fig. 11) Det ble klippet et spor i blyplaten slik at dybelen ikke ble berørt. Platen skaper et press mellom kapitel og søyle slik at søylen blir låst og har lite bevegelsesmulighet. Blyet vil også ta opp eventuelle setninger eller press som kan tenkes å oppstå i en fjern fremtid, og dermed forhindre at selve søylen bli utsatt for trykk og skades. Da søylen var ferdig montert, fikk en steinhugger arbeidet med å banke blyplatene forsiktig sammen og på plass for godt feste.

Dette betyr at øverste og nederste søyleelement ble festet med en dybel satt i mørtel, i henholdsvis kapitel og base. Søyleelementet (i ett tilfelle gjaldt dette 2 elementer) mellom øverste og nederste element (søyleelement 2) måtte festes både i topp og bunn på øvre og nedre element, samt forankres i fugen i veggen. For å kunne sikre en trygg festeanordning, ønsket man ikke å videreføre «T-dybelen», men valgte modernisere festet. Det ble da boret et hull med diameter 10 mm i fugen i vegglivet, hvor det deretter ble slått inn et syrefast slaganker med gjenger. Her ble det skrudd inn et syrefast gjengestag med diameter 8 mm. Dette hadde en påsveiset syrefast hullskive som dybelen mellom de øvrige søylenes bunn og topp kunne gå igjennom. (Fig. 12 & 13)

Den indre søylerekken på vest- og østveggen hadde en interessant detalj i festeanordningen mellom base og underliggende benkeplate. Her hvilte ikke basen bare rett på underlaget eller ble hold på plass ved hjelp av en syrefast dybel. I stedet var en kvadratisk stein-kloss satt inn som «dybel» mellom benkeplate og sø ylebase. Dette er en særegen og viktig detalj som man ønsket å videreføre, så istedenfor å bruke metalldybel ble det i verkstedet skjært små, kvadratiske stein-klos-

ser, som ble murt inn mellom benkeplaten og basene for å gi godt feste. (Fig. 14 & 15)

I mai 2021 ble det murt opp et prøveoppsett bestående av tre elementer midt på Kongeinngangens vestvegg. Dette dannet betingelsene for det videre arbeidet med oppmuringen av marmorsøylene på den vakre forhallen på Nidarosdomen - marmorkatedralen i nord. (Fig. 16)

Fig. 5

Fig. 6

Fig. 7

Fig. 8

Fig. 9

Fig. 10

Fig. 11

Fig. 12

Fig. 13

Fig. 14

Fig. 15

Fig. 16

Eva Stavsøien

Hurra – vi fikk gjenåpne kleberbruddet på Grundnes!

Hooray! – We finally reopened the soapstone quarry at Grundnes!

Allerede ved tilstandskartleggingen av Kongeinngangen ble det avdekket at et betydelig antall objekter måtte erstattes med nye. Tilgang på egnet materiale – kleber av god kvalitet – var dermed av essensiell betydning for at restaurering av Kongeinngangen kunne gjennomføres.

I «god kvalitet» ligger blant annet kriterier som at kleberen må være noenlunde fri for sprekker og at den kan tåle den mekaniske, klimatiske og kjemiske påvirkningen den vil bli utsatt for gjennom et langt liv på katedralen. Den beste indikatoren på denne bestandigheten eller tåleevnen er hvordan ulike kleberkvaliteter fremstår etter lengre tids eksponering for ulike påvirkningsfaktorer. (Fig. 1)

Frem til midt på 1990-tallet drev NDR selv et steinbrudd. Etter at det ble slutt på uttakene i dette, ble materialbehovet dekket av kleber kjøpt fra Grundnes i Målselv, Troms. Like etter oppstart av restaureringsarbeidet på Kongeinngangen ble dessverre driften også i dette bruddet avviklet og med det forsvant vårt siste aktuelle alternativ for sikker og langsiktig forsyning av kleber.

The picture shows a section from the upper part of the northern west front tower. It leaves little doubt that soapstone from different deposits have different resistances to weathering. The light grey, mottled soapstone blocks are from Grundnes.

Her i landet finnes det et stort antall kleberforekomster, men kostnadene med å opprettholde eller etablere drift av disse er uforholdsmessig store, sett i forhold til lønnsomhet. Forekomstenes beliggenhet og kleberens kvalitet når det kommer til aktuelle bruksområder, er andre medvirkende årsaker til at kommersiell drift av kleberbrudd i Norge kan betegnes som historie.

Fig.1: Bildet viser et utsnitt fra øvre del av nordre Vestfronttårn. Det etterlater liten tvil om at kleber fra forskjellige forekomster har ulik motstandsdyktighet. De lys grå, flekkete steinene er Grundneskleber.

Mens vi lette etter nye muligheter for tilgang på kvalitetsmessig god kleber, måtte vi ty til skrottippen i bruddet på Grundnes. At kleberen vi fant der var kassert i forbindelse med kommersiell drift, innebar ikke nødvendigvis at den var dårligere enn det som var salgbar vare. Ukurant form og størrelse på en kleberblokk kunne være grunn god nok til at en kommersiell aktør fant den uinteressant og dermed kassabel. (Fig. 2, 3 & 4)

Skrottippen var både stor og rikholdig, men etter hvert ble det mye graving for et magert utbytte i form av brukbar kleber. En uholdbar situasjon for oss som jobber i et «evighetsperspektiv» og dermed vil ha behov for kleber i uoverskuelig fremtid.

En lang historie, som tidligere er omtalt i Bygghyttas årbøker for både 2020 og 2021, kan også gjøres kort: 1 For å sikre materialtilgangen til pågående og kommende restaureringsprosjekter, endte historien med at NDR selv søkte om driftskonsesjon for kleberbruddet på Grundnes. Våren 2021 fikk vi klarsignal fra Direktoratet for mineralforvaltning til å gjenåpne bruddet, og påfølgende høst ble den første av forhåpentligvis

1 Mer informasjon om NDRs leting etter kleber og gjenåpning av kleberbruddet

Bygghytta Årbok 2020: Steinens evige liv – en illusjon

Bygghytta Årbok 2021: Tilbake til Grundnes

i

på Grundnes finnes

Fig. 2: En liten del av skrottippen, som ble en av hovedkildene til ny stein ved restaureringen av Kongeinngangen. A small part of the spoil heap, which became one of the main sources of new stone for the restoration at the King’s Entrance.

Fig. 3: Ståle hugger en av de nye steinene til Kongeinngangen i kleber hentet fra skrottippen i Grundnes. Ståle is carving one of the new stones for the King’s Entrance, using soapstone from the spoil heap in Grundnes.

Fig. 4: Til og med mindre steinbiter kan komme til nytte. For å erstatte en ødelagt del av originalsteinen, har Ida felt inn en ny bit som skal tilformes. Even small pieces of stone can be useful. To replace a broken part of the original stone, Ida has inserted a new piece to be shaped.

The

mange gode kleberblokker tatt ut.

At kvaliteten på kleberen fra Grundnes er god med hensyn til bestandighet er bevist. På 1960tallet ble noe kleber fra dette bruddet brukt, blant annet på øvre deler av Vestfronttårnene. I dag, mer enn 50 år senere, bærer denne langt mindre preg av påkjenningene den har vært utsatt for enn stein fra enkelte andre forekomster, se figur 1.

(Fig. 5-10)

After

Fig. 5: Bruddet før gjenåpningen. På få år har naturen gjort sitt beste for å ta den tilbake.

quarry before the reopening. In a few years nature has done its best to take it back.

Fig. 8: Tilgangen på vaskevann er upåklagelig, spesielt i regnvær. For washing, the supply of water is no great problem, especially in rainy weather.

Fig. 7: Wiresagen kan også benyttes til å «frisere» de uttatte blokkene.

The wire saw can also be used to «trim» the extracted blocks.

Fig. 10: Etter to år og mye rydding, er Grundnes på vei mot å se ut som et «ordentlig» steinbrudd igjen.

two years and a lot of clearing, Grundnes is on its way to looking like a «proper» quarry.

Fig. 6: Steinblokkene blir «skåret» ut fra berget med en wiresag. The stone blocks are «cut» out of the rock with a wire saw.

Fig. 9: Kvalitetskontroll, vi håper på færre sprekker lengre inn i bruddet. Quality control, we hope for less cracks further into the quarry.

Johannes Klem

Nyhugging av en stein til Kongeinngangens

hovedbue

Carving a new stone for the main arch of the King’s Entrance

Fig.1 og 2: Steinhuggerne Ida Bodvar og Eva Stavsøien er i gang med å hugge nye profilsteiner til portalens ribbehvelv. Stonemasons Ida Bodvar and Eva Stavsøien carve new mouldings (profiled stones) for the porch’s rib vault.

Fig. 4: Steinhugger Espen Sørburø kopierer en av Kongeinngangens mest utsmykkede steiner på frihånd. Stonemason Espen Sørburø copies one of the King’s Entrance’s most ornamented stones by freehand.

Fig. 3: En av kapitelene kopieres ved hjelp av et punkteringsapparat. One of capitals being copied by using the pointing machine.

Kongeinngangen består av ca. 1500 fasadesteiner, hvorav 600 ble hugget helt på nytt. Blant de nyhugde steinene var det stor variasjon i størrelse og kompleksitet. De enkleste var firkantede fasadesteiner, som ikke trengte mer enn oppretting og randhugging av visflatene. Andre steiner var profilerte der noen hadde enkel geometri, mens mange var så komplekse at steinhuggeren trengte et titalls maler for å kunne gjenskape dem. (Fig. 1 & 2) Den siste gruppen var ornamenterte steiner, som kapiteler og buesteiner med gotisk bladornamentikk, og romanske relieffsteiner. Avhengig av ornamentets tredimensjonalitet og steinhuggerens preferanse ble disse steinene hugget både på frihånd og med hjelp av et punkteringsapparat.

(Fig. 3 & 4)

I denne artikkelen skal jeg beskrive arbeidsprosessen med en av steinene til Kongeinngangens hovedbue. Den har både profilerte og ornamentale deler. Siden produksjonen av denne buesteinen gikk inn i en refleksjonsrapport til bachelorstudiet «teknisk bygningsvern» er prosessen godt dokumentert med tekst og bilder. Rapporten danner grunnlaget for denne artikkelen. Selve huggeprosessen skal jeg beskrive først og fremst med bilder mens jeg beskriver de viktigste problemstillinger mer utfyllende med forklarende tekst.

Buesteinen er en del av hovedportalens ytterste bue som består av bølgede, sammenflettede bladranker. Bladverket er en variasjon av den tidlig gotiske stiff-leaf-formen som dominerer store deler av Nidarosdomens ornamentikk. På bilder fra før 1870-tallsrestaureringen ser man at den ytre buen var nesten fullstendig bevart i sin opprinnelige middelalderske tilstand. Likevel ble

flere enn halvparten av disse buesteinene hugget ny på 1870-tallet, sannsynligvis på grunn av deres skrøpelige tilstand.

Under den nylig avsluttede restaureringsperioden fant vi ut at også de fleste av de gjenværende middelaldersteinene var i ganske dårlig forfatning. Dette gjorde demonteringen veldig krevende, og det var ikke til å unngå at noen steiner ble skadet i denne prosessen. Tre av de originale buesteinene var i så dårlig stand at vi valgte å ikke gjenbruke og reparere dem, men erstatte dem med nye. Huggeprosessen til én av disse tre buesteinene skal vi se litt nærmere på. (Fig. 5)

Fig. 5: Den nye buesteinen hugges etter den originale middelaldersteinen.

The new voussoir (single stone of an arch or vault) is copied from the original medieval stone.

Utfordringer ved huggeprosessen

Etter at steinemnet var rettet opp og de buede sideflatene var hugget ut, kunne profilene merkes i begge stussfugene med hjelp av sinkmaler. Den midterste kvartsirkelen på profilmalen er delen hvor ornamentet skal ligge i. Hugging av denne delen, som kan beskrives som en buet kvartstav, følger samme prinsipp som hugging av en rett, sylindrisk flate. Man starter med en firkant, så blir det til en (kvart del av en) åttekant, sekstenkant osv. til man kan avrunde de gjenstående kantene. Merkingen blir utført med enten ripnot eller radiemaler. (Fig. 6-10)

Ornamentet har ikke høy tredimensjonalitet. Dette vil si at det ikke strekker seg ut i rommet som de aller fleste av Kongeinngangens bladkapiteler, men holder seg stort sett i den buede «kvartstav»-overflaten. Derfor syntes det heller ikke nødvendig å kopiere det ved hjelp av et punkteringsapparat. Vi valgte derimot en forholdsvis enkel og effektiv måte å kopiere det todimensjonale ornament på. Bladverket ble simpelthen avtegnet på papir, og deretter ble dette limt på den buede kvartstaven. Avtegningen måtte bare justeres litt i nedkanten for å få til en bra overgang til nedre nabostein, en middelalderstein som skulle gjenbrukes. Papiret og limet forsvant etter hvert mens huggingen pågikk. (Fig. 11)

De er viktige redskap for å gi steinen de riktige dimensjonene, slik at den passer inn det store tredimensjonale puslespillet. The zinc templets correspond with the construction drawings. They are important tools to give the stone the correct dimensions, so it fits into the bigger three-dimensional puzzle.

Når det hugges en bygningsstein, uansett om det er en profil-, ornament- eller skulpturstein, så er det lurt tenke å gjennom prosessen før en meisler bort den første biten. I hvilken rekkefølge man hugger seg fram kan være avgjørende for prosessen og resultatet, spesielt ved mer kompliserte steiner. Områder som ligger ytterst og er lettest tilgjengelig sparer man gjerne til slutt. De som ligger midt i en profil eller ornament og som er vanskelig å nå med meiselen, tar man gjerne først. Ved hugging av disse områdene er man ofte nødt til å sette meiselen slik at man kommer i kontakt

Fig. 6: Sinkmaler laget etter tegningene fra oppslagsgulvet.

Fig. 7-10: Hugging av den buede kvartstaven (ulike steg). Forming the curved quarter round (quadrant) moulding.

med de mer utenforliggende områder. Hvis disse delene ikke er ferdighugget enda, er det mindre fare for å skade dem og de kan til og med brukes som anleggsflate for meiselen.

Ved mer intrikate ornamenter og profiler kan rekkefølgen av arbeidsprosessen også være avgjørende for sluttresultatets stabilitet og integritet. Dette innebærer for eksempel å hugge seg fram på den måten at steinmasse som støtter intrikate og fremspringende deler blir fjernet senest mulig, slik at man opprettholder støttefunksjonen lengst mulig og unngår sprekkdannelse og løsnende deler. Her spiller også verktøybruken inn. Kan det for eksempel være hensiktsmessig å bruke bor istedenfor meisel?

Når vi steinhuggere møter besøkende i verkstedet eller interesserte forbipasserende under diverse arrangementer er det visse spørsmål som er gjengangerne. Noen av de mest hyppige funderingene vi blir konfrontert med, er varianter av «Men hva skjer hvis du hugger vekk nesen til slutt»?

Som regel er det ikke en tilfeldighet som avgjør om nesa hugges vekk eller ikke. Hvis man har tenkt igjennom prosessen nøye, reduserer man sjansen

for at det går «gæli» i veldig stor grad. Når man i tillegg bruker «steinhuggersansene» sine, som innbefatter øynene, ørene og naturligvis hendene, blir det veldig sjelden at man må gjøre seg tanker om hva som vil skje hvis «nesa faller av».

Med bakgrunn i erfaringene nevnt over, bestemte jeg meg for å først hugge ornamentet som ligger midt mellom de to profildelene. Jeg fjernet bare en skråfas på hver av profil-vulstene for å komme litt bedre til med meiselen mens jeg hugget ut bladverket. På grunn av den nevnte stabilitetsproblematikken uthulet jeg ornamentet først etter at jeg hadde ferdighugget alle detaljene. (Fig. 12-15)

Rekonstruksjon av ornamentdeler

Mens den midterste bladknoppen og den øverste bærklasen på originalsteinen nesten var bevart i sin helhet, var det bare litt av den skjørtaktige fruktsokkelen (begerbladene) på den nedre bærklasen igjen. For å få en oversikt over variasjonen av bærklasenes utforming og for å få en anelse av den opprinnelige utformingen, studerte jeg bærklasene på alle steinene fra den ytre buerekken, både middelalder- og 1800-talls-steiner.

De bevarte middelaldersteinene viser stor

Fig. 11: Tilpasning av overgangen til nedre nabostein. Adjusting alignment to the neighbouring stone.

Fig. 12-15: Hugging av buesteinens bladverk (ulike steg). Carving the foliage (in different stages).

variasjon i utforming av bærklasene. Vi ser dette både i antall og anordning av bærene, samt i utforming av de stiliserte nedre begerbladene. 1800-tallsversjonene er mye mindre variert, og de er stort sett av samme type som i fig. 16. Når jeg rekonstruerte den manglende bærklasen tok jeg først og fremst den gjenstående øvre bærklasen og den gjenstående nedre delen av den nedre klasen som forbilde. Dimensjonen kunne antas å tilsvare mellomrommet mellom stilkene på originalsteinen. På gamle fotografier (før og etter den første demonteringen) klarte jeg å identifisere originalsteinen. Der var den manglende bærklasen fortsatt på plass, og var av typen klase med mange små bær i en rund anordning. Denne var ganske lik den gjenstående bærklasen. Den har færre og mindre bær enn den øvre klasen, og den ser også ut til å være litt bredere. «Bærdelen» virker

omtrent like bred som «skjørtdelen». På bildene ser man tydelig to rader med små bær, men det er ganske sannsynlig at det fantes et tredje rad med mindre bær over eller under de to synlige radene. Derfor bestemte jeg å hugge en klase med tre rader med bær. (Fig. 16-18)

Uthuling av ornamentet

For å gi ornamentet en luftig og filigran fremtoning og forsterke dets tredimensjonalitet gjennom kontrastfulle skyggevirkninger, er det viktig å fjerne mye av materialet rundt og under flettverket. Dette krever imidlertid godt gjennomtenkte arbeidsprosesser og en god porsjon teft for kreftene og spenningene de forskjellige verktøyene påfører steinstrukturen. Strukturen blir skjørere og mer sårbar jo mer man nærmer seg sluttresultatet. (Fig. 20)

Jeg valgte å hule ut rommet under flettverket først og deretter fjerne mellomrommene i flettverket. Å bruke bormaskin til uthulingen føltes som det mest naturlige verktøyet. Ikke bare av huggetekniske årsaker, men også av historiske grunner, siden originalsteinen viste tydelig spor etter boring. De store borene jeg brukte for å hule ut undersiden av ornamentet påfører derimot ganske store krefter på steinen. Det hadde vært stor fare for at boret ville rive ut deler av flettverket hvis jeg hadde gravd meg lenger ned i mellomrommene først. Når jeg boret i lengderetning begynte jeg med den største boren først og gikk så over til mindre bor. Dette viste seg imidlertid å være

Fig. 16-18: Bærklasedetaljer: fra 1870-tallet (t.v.), 1230-tallet (i midten) og 2018 (t.h.). Details of berry ornamentation: from the 1870s (left), 1230s (centre) and from 2018 (right).

Fig. 19: Ferdig hugget bladdetalj. Finished foliage detail.

feil rekkefølge. Jeg skulle ha boret flere hull med en liten bor først, slik jeg gjorde i tverretning, og så bore opp noen av hullene med større bor. Da hadde jeg sannsynligvis sluppet å fjerne så mye materiale med meiselen.

For å belaste det allerede uthulede ornamentet minst mulig, brukte jeg en ganske liten bor til å bore i tverretning. Hullene boret jeg med ganske liten avstand, og jeg kunne egentlig ha minsket den enda mer. Med denne metoden ble ornamentet fortsatt støttet med mange små «bruer» (materiale mellom hullene). (Fig. 21)

Da jeg hugget ut mellomrommene begynte jeg på de områdene som var lengst unna ornamentets «festepunkter» i hovedstrukturen. Det er dér kraftarmen i forhold til festepunktene, og dermed også den potensielle belastningen den sårbare

strukturen blir utsatt for, er størst. Men så lenge det støttende «hullgitteret» nær festepunktene fortsatt er på plass, blir kreftene mer jevnt fordelt og det oppstår ikke så store lokale spenninger som kan føre til brudd. I tillegg prøvde jeg å holde meiselen i minst mulig vinkel i forhold til

Fig. 20: Uthuling av bladverket. Hollowing out the foliage.

Fig. 21: Fjerning av steinmassen mellom bladene. Removing stone between the leaves and tendrils.

det buede skallet ornamentet ligger i. Slik blir kreftene ført til festepunktene («opplageret») den korteste veien, og det oppstår mindre momenter i strukturen – kraftens hevarm blir redusert.

(Fig. 22) For å gi strukturens svake punkter lengst mulig støtte, fjernet jeg materialet helt inni krokene helt til slutt.

I prinsippskissen i fig. 23 har jeg antatt at tykkelsen av materialet i festepunktet ikke spiller noen rolle. Høyere materialtykkelse ville selvfølgelig gitt et større motvirkende moment. Denne problemstillingen har jeg imidlertid ikke tatt i betraktning her.

Etter min erfaring som steinhugger, og gjennom noen fysikalske betraktninger, får de svake punkt-

den siste tilpasningen av den nye buesteinen blir utført samtidig. The repair of the neighbouring medieval stone and the final adjustments of the new voussoir are done at the same time.

Fig. 22: Prinsippskisse: statiske betraktninger rundt meiselens angrepsvinkel. Schematic diagram: static reflections around the angle of the chisel.

Fig. 23: Prinsippskisse: ornamentets svakhetssoner. Schematic diagram: weak zones of the ornament.

Fig. 24 og 25: Reparasjonen av den middelalderske nabosteinen og

ene (skravert rødt) størst påkjenning når de gule områdene på skissen blir hugd bort. Det er der det er vanskeligst å komme til, og man kan derfor ikke holde meiselen i en optimal posisjon. Slik utsettes steinmassen for strekkrefter som igjen kan føre til brudd. Når materialet i de blå områdene blir hugd bort, presser meiselen mot knuten rundt det grønne området. Denne knuten er godt forankret i hovedsteinen og tar opp belastningen (gjennom trykk) uten at det oppstår uønskede

strekkrefter. Kreftene blir dessuten fordelt på et større område. På grunn av disse betraktningene valgte jeg å hugge vekk de gule bitene først slik at de blåfargede fortsatt støttet opp de svake punktene. (Fig. 23)

Konklusjon

Produksjonen av buesteinen var en av mange spennende og utfordrende huggeoppgaver vi hadde i forbindelse med restaureringen av Kongeinngangen. Gjennom dokumentasjonsarbeidet til bachelorstudiet fikk jeg i tillegg belyst og analysert noen av problemstillingene nærmere. Dokumentasjonen gjorde også at egne funderinger rundt arbeidsprosessen ble synlig og tilgjengeliggjort – tankeprosesser som ellers hadde forblitt taus kunnskap og ukjent for andre, men kanskje også med tiden blitt glemt kunnskap for meg selv. (Fig. 27)

Fig. 26: Ferdig hugget buestein. Finished voussoir.

Fig. 27: Buesteinen er murt på plass, sammen med den reparerte middelaldersteinen og de to andre nyhugde buesteinene. The voussoir is fixed in place, together with the repaired medieval stone and the two other replaced voussoirs.

Fig. 25

Eva Stavsøien

Restaurering av ornament og skulptur i Kongeinngangens hovedbue

Restoration of ornaments and sculptures in the main arch of the King’s Entrance

Kongeinngangens rikt utsmykkede hovedbue består av fire bueledd med til sammen ca. 90 steiner. En del av disse antas å ha opphav i middelalderen, men er naturlig nok preget av å ha blitt restaurert og flikket på ved flere anledninger opp gjennom historien. (Fig. 1)

Når det gjelder kulturminner er høy alder og for den saks skyld, spor etter «levd liv» synonymt med verdier. - Verdier som vi skal ivareta på best mulig vis, ikke bare for oss selv, men også for de som kommer etter oss. I tillegg til en beskyttende kulturminnelov har vi vernefilosofi og restaureringsprinsipper som gir bestemmelser og retningslinjer for hvordan vi skal oppnå dette. De kan betraktes som overordnete og generelle antikvariske rammer vi må forholde oss til. Innenfor

Fig.1: Kongeinngangens hovedbue består av fire bueledd. Det ytterste betegnes som dekksteinsprofilet, de to innenfor som hhv. ytre og midtre ornamentbue og innerst finner vi den indre ornamentbuen med sine skulpturelle elementer.

The main arch of the King’s Entrance consists of four arches within each other. The outermost is referred to as the cover stone profile, the two inside respectively as the outer and the middle ornament arch and innermost is the inner ornament arch with its sculptural elements.

disse rammene er det rom for fortolkninger og vurderinger i det enkelte tilfelle, noe som kan føre til interessante faglige diskusjoner.

Før en restaurering kan iverksettes må man innledningsvis få oversikt over tilstanden. I et restaureringsprosjekt som strekker seg over lang tid, kan både objektenes tilstand og vurderingene av denne endre seg underveis. Med bakgrunn i dette ble den enkelte stein tilhørende hovedbuen dokumentert og tilstandsvurdert både før, under og etter demonteringen.

Tilstandsvurderingene bekreftet nok en gang det vi steinhuggere allerede vet; at steinens «evige liv» - det er en illusjon! (Fig. 2)

Fig. 2: Våre forgjengere kunne også konstatere at steinens «evige liv» er en illusjon. Foto viser Kongeinngangen før restaureringen på 1870-tallet. Our predecessors could also state that the stone’s «eternal life» is an illusion. This image shows the King’s Entrance before the restoration in the 1870s.

Stein, som andre naturmaterialer, vil over tid brytes ned av helt naturlige årsaker, og kan også få skader. Hvor fort steinen brytes ned og hvordan det kommer til uttrykk kan være svært varierende. Materialets forgjengelighet kan blant annet tilskrives:

• Materialkvalitet; kleber fra forskjellige forekomster har ulike egenskaper og er dermed mer eller mindre solid.

• Eksponering for klimatiske, kjemiske og mekaniske påvirkningsfaktorer.

• Mulig uheldig distribusjon av last i konstruksjonen.

• «Fedrenes synder»; uheldige valg av materialer og metoder til tidligere utførte tiltak (vi kan dessverre ikke se bort fra at de som kommer etter oss vil si det samme om arbeidet vi utfører).

Tilstandsvurderingene ga grunnlag for en grovsortering og plassering av buesteinene i tre kategorier, markert på arbeidsskissen gjengitt i fig. 3. Der er grønn farge benyttet som indikasjon at objektet trolig kan gjenbrukes «som det er» og gul farge benyttet på det som kan gjenbrukes etter tiltak. Er steinen markert med rød farge må den mest sannsynlig erstattes med en nyhugget kopi. (Fig. 3)

Den beste formen for ivaretakelse av kulturminneverdiene er selvfølgelig om steinen kan gjenbrukes som den er; at vi bare ser, men ikke rører. Gjenbruk fordrer ikke at steinen fremstår som ny – slitt, men funksjonell er godt nok.

Den diametrale motsetningen til dette er når en stein ikke lengre fyller sin konstruksjonsmessige

funksjon og/ eller representerer en eller annen form for fare for bygning, tilliggende konstruksjonselementer eller omgivelser for øvrig. I slike tilfeller må steinen erstattes med en ny. (Fig. 4)

Mellom disse to ytterpunktene finner vi det som, sett gjennom «vernebriller», er det nest beste alternativet; å iverksette «livsforlengende» tiltak, slik at en noe sliten stein likevel kan gjenbrukes. De «livsforlengende» tiltakene er ulike former for reversible reparasjoner som vi har utarbeidet en generell veileder for. Av veilederen fremgår det at ornament og skulptur samt «de gamle» - altså hele hovedbuen, med unntak av dekksteinsprofilet, står i en særstilling. For slike objekter, som anses som spesielt verdifulle, fordres det bred og grundig faglig vurdering av hvilke tiltak som kan være aktuelle i hvert enkelt tilfelle. Her overlates ikke dets skjebne til tilfeldigheter eller utførende håndverkeres forgodtbefinnende.

En form for «livsforlengende» eller faktisk «livreddende» tiltak er det som har til formål å gjenopprette steinens styrke eller lastbærende funksjon. Dette kan for eksempel være sammenli-

Fig. 4: Et eksempel på stein som må byttes ut er disse tre fra buens venstre side. I alt ca. 60 bruddstykker, her satt sammen for å måles opp for kopiering. An example of stone to be replaced, these three are from the left side of the arch. In total approximately 60 fragments, assembled here in order to be measured for copying.

Fig. 3: Skissen viser hvordan steinene i hovedbuen ble fordelt på tre kategorier. Grønn; gjenbruk «som den er», gul; gjenbruk etter reparasjon og rød; byttes ut. The sketch shows how the stones in the main arch were divided into three categories. Green; reuse «as is», yellow; reuse after repair and red; to be replaced.

ming av større deler, isetting av sammenholdende elementer som dybler og kramper eller å erstatte ødelagte deler av objektet med innfelling av nytt materiale. Dette er tiltak som i liten grad er synlig etter at steinen er murt på plass og det får dermed lite oppmerksomhet fra andre enn de som utfører arbeidet. (Fig. 5)

En annen form for «livsforlengende» tiltak er rettet mot å utbedre skadde overflater. Dette kan være utmodellering av kanter, hjørner og detaljer, utfylling av overfladiske sprekker eller remontering av mindre deler som har falt av. Formålet med dette er å hele overflaten for å hindre eller forsinke videre nedbryting. Slike tiltak har i mange tilfeller en bieffekt i form av visuell endring eller forbedring. Dette fører til at tiltakene kan bli mistolket til å være

av rent kosmetisk karakter. Og da får det oppmerksomhet; «kosmetisk kirurgi» er ikke en form for inngrep som bifalles i kulturminnevernet. (Fig. 6)

Fig. 5: For å muliggjøre gjenbruk av denne steinen, ble det benyttet betydelige mengder lim og syrefast stål. To enable the reuse of this stone, considerable amounts of glue and stainless steel were used.

Fig. 6: Det lysere partiet er en reparasjon som skal forsinke videre nedbryting av et skadet område, men det gir jo også en utseendemessig forbedring. The lighter part is a repair that will delay further degradation of a damaged area, additionally improving the appearance.

Som den fargelagte arbeidsskissen (Fig. 3) viser, har en betydelig andel av steinene i buen fått den gule fargen, som indikerer behov for omsorg og pleie i varierende grad og omfang.

Blant de «pleietrengende» finner vi også samtlige objekter i indre ornamentbue. På disse steinene er det små, detaljerte skulpturer som blant annet illustrerer syndefallet og utdrivelsen fra Paradis. Sammen utgjør disse skulpturelle elementene en helhet vi kan betrakte som en tegneserie i 3D. Denne har opphav i middelalderen og representerer en relevant form for formidling av et budskap fra en tid hvor lesekunsten var forbeholdt noen få utvalgte. I dag er den et uvurderlig kulturminne! Budskapet er fremdeles forståelig, men vår forståelse kan tildels tilskrives at vi kjenner historien, da deler av «tegneserien» er i ferd med å smuldre bort.

Om vi tar oss tid til å studere detaljene ser vi for eksempel at fristelsen til å spise frukten fra kunnskapen tre ble for stor for Adam og Eva. De skjønner at dette var galt, prøver å gjemme seg, blir forvist og skammer seg fælt etterpå, ikke

minst på grunn av at de nå har fått innsikt i at de er nakne. Et par av de skulpturelle elementene som illustrerer Adam og Eva og disse objektenes fysiske forfatning, skal vi etter hvert stifte nærmere bekjentskap med. (Fig. 7a, b & c)

Den tredimensjonale middelaldertegneserien har høy alder, er litt skrøpelig og er i tillegg svært sjelden. Av den grunn kan nok noen mene at den burde erstattes med kopier, slik at originalene kunne få nyte en trygg og komfortabel pensjonisttilværelse i behagelig museumsklima. Dette var aldri et tema i de faglige diskusjonene; skulpturene skulle leve videre der de hører hjemme, men først måtte vi finne og iverksette velegnete livsforlengende tiltak.

Forslag til tiltak ble utarbeidet, og den påfølgende interne faglige vurderingen og diskusjonene rundt disse avstedkom langt større engasjement enn vi vanligvis opplever. Sakens kjerne var: Hvor langt kunne vi gå mht. å reparere og komplettere skulptur og ornamentikk og med hvilke metoder og materialer?

Fig. 7a, b og c: Utsnitt fra den tredimensjonale «middelaldertegneserien», hvor Adam og Eva fristes til å spise «forbuden frukt», og deres påfølgende anger og skam. Excerpt from the three-dimensional «medieval cartoon» where Adam and Eve are tempted to eat «forbidden fruit», and their following regret and shame.

Det som i håndverkernes perspektiv ble betraktet som den gunstigste løsningen for å sikre steinene et langt liv, ville medføre små inngrep i originalmaterialet og tidligere mindre vellykkete reparasjoner. Det ble også foreslått å komplettere ornamentikken. I antikvarisk sammenheng ble dette oppfattet som noe kontroversielt. En gjennomgang og diskusjon av forslagene med Riksantikvaren førte til aksept for utskifting av stein der det var foreslått. Det samme gjaldt tiltak for å gjenopprette styrke og lastbærende egenskaper der det var behov for dette.

Når det kom til skader og mangler i ornamentikken, kunne utbedring aksepteres så langt det var bevaringsmessig begrunnet. Vårt ønske om å komplettere ornamentikken for å gi den enkelte stein et ryddig utseende og helheten rene, ubrutte linjer ble ikke bifalt av Riksantikvaren. Begrunnelsen for dette var at lesbarheten her ville bli ivaretatt av det helhetlige inntrykket. (Fig. 8a & b)

For de skulpturelle elementenes vedkommende var det enighet om at manglende eller ødelagte kroppsdeler og attributter forringet lesbarheten av budskapet de skal formidle og at disse dermed burde tilføyes eller erstattes. Med unntak av en endelig avgjørelse mht. hvilke materialer og meto-

der som kunne være akseptable i den forbindelse, var nå de mer detaljerte antikvariske rammene for restaurering av ornament og skulptur i hovedbuen på plass.

Når vi igjen vender tilbake til Adam og Eva befinner de seg i behørig avstand fra hverandre, forvist til «nederste hylle» på hver sin side av indre ornamentbue. Begge er nå anstendig antrukket og opptatt med sine arbeidsoppgaver. Hva slags arbeid som utføres er ikke lett å se på foto fra før restaureringen på 1870-tallet. (Fig. 9a & b)

Etter denne restaureringen ser vi at nye kroppsdeler og attributter er tilføyd. Begge har blant annet fått nytt hode og vi ser også at Eva spinner. Grunnet fotokvaliteten ser vi litt mindre tydelig at Adam graver, eventuelt støtter seg på spaden. (Fig. 10a & b)

I løpet av årene som har gått mellom dette og demonteringen i forbindelse med den nylig ferdigstilte restaureringen, har både kroppsdeler og attributter igjen gått tapt. Demontering, transport og langtidslagring er heller ikke direkte helsebringende for gammel stein. Tidligere reparasjoner svikter, små skader og avvik viser seg å være større enn antatt og nye skader kan oppstå. Spesielt Adam

Fig. 8a og b: Skader og mangler i ornamentikken ble utbedret så langt det var bevaringsmessig begrunnet. Damaged and missing parts of the ornaments were repaired as far as could be justified in terms of conservation.

god form,

tommelen og attributtene manglet. In 2018, Eve was still in relatively good shape, but her thumb and attributes were missing.

puslet sammen, men som bildet viser var ikke skulpturen komplett. However, Adam was in bad shape. He was significant damaged and arrived in the workshop in several pieces. The parts were put together, but, as the picture shows, the sculpture was not complete.

Eve is back where she belongs. With a new thumb, wool, thread, spindle and whorl, she is ready to continue her “eternal life” in the main arch of the King’s entrance.

manglende underarm og legg,

Adam fortsette sitt evigvarende gravearbeid … After extensive consolidation, including «prosthetic» replacement of the missing forearm and calf, Adam can continue his everlasting digging ...

Fig. 9a og b: Etter syndefallet er Eva (til venstre) og Adam (til høyre) forvist til «nederste hylle». Foto fra før restaureringen på 1870-tallet.

After the Fall, Eve (left) and Adam (right) are banished to the «bottom shelf». Photo taken before the restoration in the 1870s.

Fig. 10a og b: Etter restaureringen kan vi se at skulpturenes hoder og attributter er rekonstruert. After the restoration, we can observe the sculptures’ heads and attributes have been reconstructed.

Fig. 11: I 2018 var Eva fremdeles i relativt

men

Fig. 12: I Adam derimot, var i dårlig forfatning. Han hadde betydelige skader og ankom verkstedet i flere deler. Delene ble

Fig. 13: Eva er tilbake der hun hører hjemme. Med ny tommel, ull, tråd og håndrokk er hun klar for å fortsette sitt «evige liv» i Kongeinngangens hovedbue.

Fig. 14: Etter omfattende konsoliderende tiltak, inkludert «proteser», som erstatning for

kan

var ille tilredt da han ble tatt inn til behandling. (Fig. 11 & 12)

På grunn av en misforståelse hadde Riksantikvaren gitt en prinsipiell og konkret anbefaling om at «reservedelene» skulle «modelleres» i restaureringsmørtel. Teoretisk sett fremstod nok dette som en god løsning, men i praksis er restaureringsmørtelen fullstendig uegnet til et slikt formål. Tiden gikk og før andre løsninger ble godkjent var Adam og Eva behørig konsolidert og remontert der de hører hjemme. Adams håndskader var leget, men skulpturene manglet fortsatt noen kroppsdeler og attributter.

I ettertid har Eva fått ny håndspindel og tråd, som faktisk ble modellert i kobber og messing. Ny tommel og ulldott laget av kleber kom også på plass. De nye delene ble montert i innfestningspunktene fra 1870-tallet og medførte dermed ingen nye inngrep i eksisterende materiale. (Fig. 13)

Adams «proteser»; underarm og legg i kleber, ble også forankret på samme sted som tidligere reparasjoner. I tillegg fikk han ny nese, noe som bringer et betimelig spørsmål på banen: Er dette et livsforlengende tiltak eller kan det betraktes som kosmetisk kirurgi? (Fig. 14)

På den ene siden ble den manglende nesen rekon-

struert av utseendemessige årsaker, et ansikt uten nese kan lett oppfattes som noe «dødningeskallepreget». På den andre siden ville bruddflaten etter nesen være et svakt punkt i forhold til klimatiske påvirkningsfaktorer, mangelen kunne dermed bidra til eskalerende nedbryting av materialet. Rekonstruksjonen av Adams nese var dermed bevaringsmessig begrunnet, men tiltaket bidro samtidig til forbedring av det visuelle inntrykket. (Fig. 15a, b & c)

Om tiltakene vi utførte på hovedbuen faktisk var de «riktige» med tanke på å bevare steinene og ivareta verdiene de representerer vil tiden vise. Forhåpentligvis vil den tiden blir lang slik at det ikke er vi, men kommende generasjoner, som skal evaluere og kanskje kritisere valgene vi tok. (Se utsnitt av ferdig restaurert bue i artikkelen Mellomalderstein og historiske reparasjonar på Kongeinngangen, fig. 2)

I motsetning til våre forgjengere etterlater vi oss solid dokumentasjon på hva vi gjorde, hvordan vi gjorde det og ikke minst, hvorfor det ble gjort slik eller sånn.1

Uansett hva vårt ettermæle blir så har vi, innenfor de antikvariske rammene for arbeidet og ut fra våre forutsetninger forøvrig, gjort vårt beste for å opprettholde illusjonen om at ornament og skulptur i Kongeinngangens hovedbue har «evig liv».

1 Blant annet: «Rapport fra arbeidet med restaurering av stein i Kongeinngangens hovedbue», tilgjengelig på: https://www.nidarosdomen.no/ndr/nasjonalt-kompetansesenter/v%C3%A5re-prosjekt/kongeinngangen

Fig. 15 a, b og c: Rekonstruksjon av Adams nese. Er dette «kosmetisk kirurgi» eller et livsforlengende tiltak?

Reconstruction of Adam’s nose. Is this «cosmetic surgery» or a life-prolonging act?

Henning Grøtt

Velsignelsen som ble borte

The benediction that disappeared

Sluttsteinen i hvelvet i Kongeinngangen forestiller den velsignende Kristus, og er veldig gammel. Kanskje den er like gammel som Kongeinngangen selv, og stammer fra ca. 1230. Kanskje den er enda eldre? Skulpturen ligner på oktogonskulpturene med gredd hår og skjegg. (Fig. 1)

Vi ser at utgangsribbene på sluttsteinen ikke sammenfaller med ribbene som fører ned til anfengersteinene. Dette kan bety flere ting. Hvelvet kan en gang i tidligere tid ha hatt en annen utforming, slik at sluttsteinen og ribbene da passet sammen. Alternativt er sluttsteinen flyttet fra et annet hvelv under oppføringen av Kongeinngangen, eller ved en av de tidligere restaureringene. Vi ser i alle fall at ribbene på sluttsteinen er etterhugd for å passe den nåværende hvelvkonstruksjonen. (Fig. 2)

Restaureringen av Kongeinngangen startet i 1874, fem år etter at restaureringsarbeidet på Nidarosdomen ble påbegynt. Man ser av gamle bilder at forhallen var i veldig dårlig forfatning, og at det var blitt festet forskjellige sikringer i form av jernstenger og jernkramper for å hindre at hvelv og sidevegger skulle kollapse.

Den 30. mai 1874 skriver Knud Guttormsen følgende i byggmesterens dagbok: «Da har man begyndt at rense og vaske væge og kappiteller i Kongeindgangen. Dette maa vel kaldes det første arbeid af restaurationen i Kongeindgangen, skjønt det egentlige arbeide sættes først i gang i November 1876.»

Den 28. mars 1877 finner vi en passasje i byggmester William S. Bergstrøms dagbok angående forhallens sluttstein: «I 5 dage har O. Laulo arbeidet paa at restaurere den Christusfigur som er slutstenen i Kongeindgangens vælv.»

Ole Laulo var den første billedhuggeren som ble ansatt ved restaureringen, og utførte og restaurerte flere av kirkens skulpturer. Han er i ettertiden ansett som en av de dyktigste steinhuggerne i sin samtid. (Fig. 3)

Fig.1: Nyrestaurert sten. Newly restored stone.

Fig. 2: Kristusfiguren før restaurering i 1878. Mye av den høyre hånden mangler, og sluttsteinen er sikret med jernanker for ikke å falle ned.

The figure of Christ before restoration in 1878. Much of the right hand is missing and the keystone is secured with iron anchors to prevent it from falling.

Vi har dessverre ingen skriftlige kilder etter Laulo om de valgene han tok, eller om hvorfor Kristusskulpturen ble restaurert som den ble. Men vi ser av de eldste fotografiene at dens høyre hånd er veldig forvitret og mangler flere fingre. Laulo valgte å nyhugge hele skulpturens høyre hånd, samt nesetippen som manglet.

I november 2018 ble sluttsteinen restaurert på nytt, 141 år etter Ole Laulo utførte sitt arbeid. (Fig. 4) Tidens tann hadde fart godt med skulpturen, bortsett fra det var ingen komplette fingre

Fig. 5: Gipskopi som ble laget etter at Kristus fikk ny hånd. Fire fingre på kopien har brukket av og mangler. The plaster copy of the sculpture of Christ received a new hand. Four fingers on the copy have broken off and are missing.

Fig. 3: Ole Laulo i ferd med å rense hovedbuen. Ole Laulo in the process of cleaning the main arch.

Fig. 4: Sluttsteinen med Kristusskulpturen blir løftet ned fra hvelvet.

The keystone with the sculpture of Christ is lifted down from the vault.

igjen på den restaurerte høyre hånd. På vårt gipslager i ubåthangaren på Dora i Trondheim, hadde vi en gipskopi av skulpturen, men her er bare langfingeren intakt. (Fig. 5) Fingrene ble derfor gjenskapt så godt det lot seg gjøre ut fra de restene som var igjen. Til det ble det benyttet såkalt Tondheimskleber, som betegner stein fra bruddet som lå på Kuhaugen i Trondheim. Det ble brukt kleber herfra tidlig i restaureringen på 1860-tallet, og steinen som Laulo benyttet er gjenkjennelig som Trondheimskleber. Bruddet på Kuhaugen er for lengst nedlagt, men enkelte

biter Trondheimskleber ble funnet som fyllmasse under demonteringen av Kongeinngangen. Nå har en av disse fyllmasse-steinene fått nytt liv som fingrene til Kristus. (Fig. 6-10)

Ved demontering av sluttsteinen falt Kristus sin nese av, men ble godt tatt vare på. Etter mange år på verksmesterens kontor ble den endelig limt på igjen. (Fig. 11)

Etter at sluttsteinen var ferdig restaurert, ble den satt på lager i verkstedene. Den 29. september 2021 ble Kristus satt på plass i støttekonstruksjon-

Fig. 6, 7, 8, 9 og 10: Rekonstruksjon av fingre. Reconstruction of fingers.

Fig. 11: Kristus fikk endelig nesen tilbake. Christ finally reunited with his nose.

en for hvelvribbene i påvente av at ribbene skulle bli murt. (Fig. 12)

De fire ribbene nærmest sluttsteinen ble, som sist hvelvet ble slått, fuget med flytende bly. (Fig. 13) Tidlig januar 2022 ble støttekonstruksjonen fjernet, og sluttsteinen med Kristusskulpturen hadde atter funnet sin plass som låsestein i hvelvets konstruksjon.

I etterpåklokskapens navn…

Den 8. juni i år var min kone og jeg invitert til åpningen av det nye Nasjonalmuseet i Oslo. Og der, høyt oppe på en vegg, hang en gipskopi av den samme Kristusskulpturen, men her med nesten komplett hånd. Dette er muligens en av de gipskopiene som ble sendt til Christiania i forbindelse med en kunst- og industriutstilling i juni 1883. Det hadde vært kjekt å ha hatt denne i verkstedet da en skulle rekonstruere den velsignende hånden. Men nå vet vi det til neste gang! (Fig. 14)

Fig. 12: Sluttsteinen er satt på plass i ribbehvelvets understøtting. The keystone is set in place in the rib vaulting’s formwork.

Fig. 13: Fuging ved bruk av flytende bly. Fixing with molten lead.

Fig. 14: Gipskopi av sluttsteinen som henger på Nasjonalmuseet i Oslo. Plaster copy of the keystone that hangs in the National Museum in Oslo.

Chris Pennock

Utfordringer ved gjenoppmuringen av Kongeinngangen

Challenges with rebuilding the King’s Entrance

Før vi avslører alle utfordringene med gjenoppbygging av Kongeinngangen er det viktig å forstå hva slags murkonstruksjon dette er, og hvordan den opprinnelig ble oppmurt. Kongeinngangen er en massiv murkonstruksjon oppført av kleberstein. Dette betyr at veggene er bokstavelig talt kompakte tvers igjennom, uten hulrom. En massiv murkonstruksjon kan beskrives som mange små enheter satt sammen til én hel struktur. Styrken ligger i at denne typen konstruksjon blir holdt sammen av overlappende og sammenbindende steiner, dette kalles forband. En massiv murkonstruksjon blir gjort stabil av vekt, last og kompresjon. En tørrmur, som er bygd uten mørtel, er et godt eksempel på hvordan hver stein blir nøye plassert for å fordele vekten på minst to eller flere av de underliggende steinene. Ettersom det ikke er brukt mørtel er det hver enkelt steins overlapping som fordeler vekten av muren ned til fundamentet. (Fig. 1)

svakere mørtler, og mørtelen ble ikke ansett som noe som «limte» delene sammen.

Faktisk er det et korrekt forband mellom steinene og vekten av hver enkelt stein som skal gi muren stabilitet og styrke, ikke mørtelen. Mørtelen bør være det svakeste og mest fleksible elementet som lett kan ofres. For gjennom mer enn ti tusen år, helt til Portlandsementen ble oppfunnet, har godt murverk blitt bygd utelukkende gjennom vekt og trykk. Og dersom alle steinene står under trykk vil muren være stabil. Buer og hvelv er eksempler på hvordan hver enkelt (mur)stein alltid står under trykk uten at strekk-krefter virker inn på dem. Det fins mange eksempler på bygninger som er reist for flere tusen år siden uten bruk av mørtel, bare ved bruk av lovene for trykk, vekt og tyngdekraft for å oppnå stabilitet og styrke. Et eksempel på dette er den Pont de Gard i Frankrike. (Fig. 2)

I motsetning er moderne murbygninger bygd med sementmørtler og betong. Der er ofte utsatt for strekk-krefter som gjør at det kreves ekstra støtte for å motvirke disse. Stålforsterkninger gir god strekkfasthet, og blir ofte kombinert med dagens mørtler og betong. Dermed er dette en helt annen type konstruksjon.

Det er viktig at forbandet er tredimensjonalt, ikke bare på veggens overflate, men også gjennom veggens kjerne som binder vegglivene sammen. Med den moderne bruken av sementmørtel har vi en tendens til å tro at det er mørtelen som «limer» muren sammen og gir den styrke. Tradisjonelt murverk ble reist med bruk av langt

Hva er mørtel, og hva er hensikten med den?

Mørtel er en myk deig som blir lagt mellom steinene i et murverk. Den består av tilslag (sand) blandet med et bindemiddel og vann/væske som blir blandet til en deig med en myk nok konsistens så den kan formes. Bindemiddelet er materialet som fyller hulrommene i tilslaget og

Fig.1: Eksempel på enkelt forband i en tørrsteinsmur. Example of simple bonding of a dry stone wall.

Fig. 2: Pont de Gard i Sør-Frankrike. Akvadukt som er et fantastisk stykke romersk ingeniørkunst, bygd år 19 f.Kr. for å frakte vann til byen Nîmes over elven Gard. Tre buerekker har en samlet høyde på 47 m. Den er bygd uten bruk av mørtel.

Pont du Gard, France: Bridge-aqueduct, a notable ancient Roman engineering work constructed about 19 BCE to carry water to the city of Nîmes over the Gard River in southern France. Three tiers of arches rise to a height of 47 metres. Like many of the best Roman constructions, it was built without mortar.

binder dette sammen. Over tid vil vannet/væsken fordampe slik at bindemiddelet vil herde. Hvilken type bindemiddel, tilslag og væske som brukes vil avgjøre hvor hard eller porøs en mørtel vil bli, også hvor fort den herdner. Før Portlandsementen kom på markedet var det mange typer bindemiddel, for eksempel leire, gips og kalk. Kalkmørtel har dominert gjennom historien og er blitt brukt med stor suksess gjennom over 10 000 år.

Som nevnt over, er det den nøyaktige leggingen av steinene som skaper styrken til en tradisjonell murkonstruksjon, ikke mørtelen. Mørtelen trenger bare være sterk nok til å bære vekten av muren. Så hva er hensikten med mørtelen?

Kirker og katedraler er ofte oppført med rettvinklete steinblokker kalt «kvaderstein», og Kongeinngangen er reist med denne teknikken. Dette kvadermurverket krever ekstrem nøyaktighet dersom alle kvadersteinene skal passe nøyaktig sammen. En mørtel blir brukt for at steinene skal ligge i vater, for at de skal få jevn kontakt med de omkringliggende steinene og for å fylle små ujevnheter.

Myke kalkmørtler er fine under slike forhold og bidrar til å fordele vekten likt på steinene under. Harde, vanntette mørtler med større strekkfasthet er unødvendige i slike bygninger, det er forbandet

mellom steinene som gir muren styrke. Mørtelen fyller også hulrom og uregelmessigheter mellom steinene og holder vind, regn og fuktighet ute fra murkjernen. Dette skaper et varmt og lufttett interiør i bygningene. Alle bygninger er utsatt for klimamessige svingninger og beveger seg gjennom termisk ekspansjon. Myke kalkmørtler gir plass til slike bevegelser, og blir en fleksibel støtpute for steinene omkring.

Kalk er hygroskopisk, det vil si at den kan ta opp og skille ut vann. Denne porøsiteten gjør at kalken effektivt kan trekke fuktighet ut av en bygning slik at den kan fordampe gjennom murens overflate. I motsetning er sementmørtler stive og ufleksible, og i tykke vegger stenger de fuktigheten inne. Dette kan føre til at en solid steinkonstruksjon kan forfalle. Vanninntrenging eller konstant fuktighet fører til nedbryting av enhver bygning, særlig i et kjølig klima.

Under den industrielle revolusjonen førte ønsket om mørtler som kunne herdne fort og spare byggetid til at Joseph Aspdin oppfant Portlandsement. Han patenterte denne i 1824. Dette førte over tid til at kalkmørtel ble stadig mindre brukt, og kunnskapen om bruken av kalkmørtel og dens unike kvaliteter forsvant. Den industrielle revolusjon førte også til endringer der ingeniørfaget var viktig for suksessen til Portlandsementen. Sement-

mørtler og betong endret arkitekturen, og betong armert med jern gjorde det mulig å spenne over store åpninger og erstatte buer og hvelv.

Massive veggkonstruksjoner ble gradvis erstattet med tynnere og billigere vegger. Til slutt dominerte sementmørtlene totalt, hovedsakelig fordi de var lettere å bruke, billigere og har forutsigbar herding. Bruken av kalkmørtler krevde derimot stor kunnskap og erfaring. Resultatet ble mislykket dersom kalkmørtelen ikke ble brukt på rett måte eller av folk uten erfaring. Kalkmørtel var og er uberegnelig i hvor fort den herder, noe som i tidligere tider betydde at arbeidet gikk saktere. Vær og temperatur påvirker arbeidets tempo og gjorde byggeprosessen kostbar. De mange positive sidene med kalkmørtel ble derfor gradvis glemt, helt til den var så og si forsvunnet midt på 1900tallet.

Likevel var det en overgangsperiode fra midten av 1800-tallet til tidlig på 1900-tallet der det stadig ble reist solide murkonstruksjoner, men da med bruk av Portlandsement i stedet for kalkmørtel. Klebersteinen som er brukt til Kongeinngangen er svært tett og trekker til seg svært lite vann. Dette medførte at vannet som samlet seg i sementfugene og betongkjernen frøs til is om vinteren. I likhet med Kongeinngangen har mange helmurskonstruksjoner som er oppført med bruk av Portlandsement problemer med ufleksible fuger og innestengt fuktighet. Det er flere eksempler i verden på solide murbygninger reist i denne perioden som har hatt stadige fuktighetsproblemer på grunn av mørtelen som ble brukt.

Murerverkstedet

Ved Nidarosdomen er det murerne som setter på plass steinene som steinhuggerne produserer, ved bruk av vinsj og tradisjonell kalkmørtel. Den store nøyaktigheten som kreves når man arbeider med maler og tredimensjonale steiner gjør dette til et arbeid for høyt kvalifiserte murere. (Fig. 3)

Ved NDR, når det skal repareres og restaureres, er det noen ganger nødvendig å rive murverk fra

tidligere restaureringer fra 1869 og framover, hvor det er blitt brukt forskjellige sementmørtler. Det er disse tidligere restaureringene med deres bruk av harde sementmørtler som har ført og stadig fører til skader på murverket. Skadene er stort sett forårsaket av sterke sementfuger, samt fuktighet innestengt i murverket som fryser og utvider seg om vinteren og dermed sprenger muren. På 1970-tallet kom kunnskapen om hvor skadelig sementmørtlene er for historiske bygninger. Dette har ført til at bruken av kalkmørtel i løpet av de siste femti årene har fått en gradvis renessanse.

Parallelt med restaureringen av Nidarosdomen har murerne ved NDR gjennom de siste tretti årene forsket på historiske kalkmørtler, mer konkret middelalderske kalkmørtler. Vår forskning på og testing av mørtler har siden 1990-tallet ført til spennende resultater av både nasjonal og internasjonal interesse for bruken av kalkmørtel til konservering og restaurering av historisk murverk. Det har også gitt oss mulighet til å utvikle en restaureringsmørtel, som passer til bruk på Nidarosdomen, i dette tilfelle Kongeinngangen.

Kongeinngangen er en struktur som har hatt statiske problemer helt siden den ble gjenoppbygget i årene 1876-82. Det var mange mulige forklaringer på ustabiliteten, men særlig harde sementmørtler var en viktig årsak til bekymring. Ved gjenoppbyggingen i 1870-årene ble sement ansett som et materiale som var overlegent tradisjonell kalkmørtel. Kildene viser at importert Portlandsement fra Storbritannia og Tyskland ofte var hele åtte ganger dyrere enn lokalprodusert kalk. På denne tid var arkitekter og murere ikke klar over sementmørtelens langsiktige negative konsekvenser grunnet ufleksible fuger og innestenging av fuktighet. Kongeinngangen ble fullført i 1882, men stabilitetsproblemene fortsatte. I 1970-årene kom det synlige sprekker, som fortsatte å utvide seg helt til 2010. Det ble gjennomført restaureringer både i 1920- og i 1950-årene. I 1952 ble det vurdert at gavelen sto i fare for å styrte sammen på grunn av brede sprekker og løst murverk.

Gavlen og deler av hvelvet ble derfor demontert og gjenoppbygd, men også denne gang med bruk av sementmørtel. Likevel har oppsprekkingen fortsatt siden 1950-tallet. Årsakene til denne ustabliliteten var flere, men en hovedårsak var den harde og ufleksible sementmørtelen. Det ble derfor til slutt besluttet at den eneste fullverdige løsningen ville være å demontere hele byggverket, slik at alt av hard sementmørtel kunne fjernes.

Dokumentasjon

Det ble laget store mengder dokumentasjon av Kongeingangen før den ble demontert. Denne artikkelen vil bare gi en kort oversikt over denne, og dekker ikke den store bredden i dokumentasjonen som ble utført før demonteringen startet.

Kongeinngangen er en svært komplisert konstruksjon, og murerne ble inkludert i arbeidet med en

grundig geometrisk kartlegging av den stående strukturen før byggearbeidet startet. Det var svært viktig at murerne som skulle ha ansvaret for gjenoppbyggingen også var inkludert i prosessen med dokumentasjon og demontering. De måtte ha en grundig forståelse av bygningen før den ble demontert og hvordan dokumentasjonen ble gjort, målene ble tatt og tegningene ble utført. Enhver som skal reise en bygning må ha arbeidstegninger som inneholder all informasjon som behøves. På Kongeinngangen måtte arbeidstegninger lages før demonteringen kunne begynne. Over tid hadde setninger og tidligere restaureringer forvansket den opprinnelige formen på bygningen. Proporsjonene var ikke lenger symmetriske, og ingenting var nødvendigvis i lodd eller i vater. Det betydde naturlig nok at bygningen ikke kunne gjenoppbygges med disse deformeringene. (Fig. 4)

Fig. 3: En stein som veier 600 kg løftes på plass. A 600 kg stone being lifted into place.

measurements did not coincide with what was built in the 1870s. therefore the drawing details and measurements could not be used.

Alle deler av strukturen måtte planlegges fra fundamentene og opp, for eksempel måtte en bue eller et hvelv lenger oppe i strukturen først etableres på fundamentnivå. Å finne ut av arkitektens opprinnelige hensikt og målsetting uten de originale tegningene og målene var svært viktig og krevde litt av et detektivarbeid. (Fig. 5)

Det er verd å nevne at det er mye lettere å reise en helt ny bygning enn å demontere en gammel bygning og gjenoppbygge den ved bruk av både original og ny stein. Man må også ta hensyn til de mange reparasjonene av de historiske steinene. Dessuten er mange av middelaldersteinene ikke nødvendigvis utført geometrisk perfekt, og disse avvikene må forståes og undersøkes før en gjenoppbygging kan begynne.

Demontering

Kongeinngangen ble gjenoppbygd i 1870-årene med bruk av sementmørtel. På grunn av stabilitetsproblemer ble gavlen og noe av hvelvkappene demontert i 1950-årene og gjenreist med sementmørtel og med mye sement som fyllmasse. Vi vet også fra kildene at de ofte brukte mye sement i forhold til mengden av tilslag, ofte i forholdet 1:1. Denne blandingen ble over tid ekstremt hard. Klebersteinen er mye svakere enn disse harde sementmørtlene og betongen, som også har en tendens til å «lime» steinene sammen. Det var derfor en enorm utfordring å få skilt disse steinene fra hverandre uten å skade den svake klebersteinen. (Fig. 6)

Før demonteringen begynte var det umulig å se inn i murkjernen og finne hvordan steinene var lagt i forband. Det var derfor nødvendig å lage tegninger i målestokk for å dokumentere hvert murskift i plan mens muren ble demontert. (Fig. 7)

Under demonteringen ble det avslørt at steinene ofte hadde et svært dårlig forband, særlig i gavlen som ble gjenoppbygd i 1950-årene. Det ble tydelig at både i 1870-årene og 1950-årene trodde man at sementmørtelen «limte» steinene sammen, og at det derfor ble lagt mindre vekt på forbandet mellom steinene. Rundt små steiner ble det brukt mye sementmørtel og betong som fyllmasse, og det var mange steder mer betong enn stein. Å gjenoppbygge Kongeinngangen med mer elastisk, men svakere kalkmørtel, gjorde det nødvendig å erstatte de små steinene og betongen med større steiner for å få bedre forband. Tegninger i målestokk av før-situasjonen ble laget av murerne på

Fig. 4: Vi ser den viktigste deformeringen av Kongeinngangen før demontering. Shows the main distortions of the Kings entrance before dismantling.

Fig. 5: Den eneste tegningen vi fant av grunnmurene, men detaljene og målene stemte ikke med det som var bygd i 1870-årene, og tegningen kunne derfor ikke brukes. Tegning nr. 353. The only plan drawing found of the foundations, but the details and

det

for hvert skift for å vise hvordan steinene bandt sammen og med forslag som viser hvordan det kunne legges inn nye steiner på steder hvor forbandet var svakt. Alle disse tegningene ble sendt til steinhuggerverkstedet og forbandet vurdert før det ble hugget nye steiner til erstatning. A scaled plan drawing was made of the courses during dismantling. Suggestions of lager replacement stones to improve a stronger bonding were drawn.

stillaset, med forslag til hvordan et bedre forband kunne oppnås. (Fig. 8)

Byggematerialer

Muring krever to grunnleggende materialer, stein og mørtel. Kongeinngangen består av ca. 1500 klebersteiner av ulik størrelse, steinene kan veie fra 1 kilo til 700 kilo, og mange er rikt dekorert. Etter demonteringen var det klart at omtrent 500 av disse måtte erstattes med nyhogde steiner

på grunn av dårlig kvalitet eller dårlig forband. Omtrent 1000 stein ble gjenbrukt, og omtrent 800 av disse måtte repareres. Det ble utført ca. 2500 individuelle reparasjoner på steinene. Alle reparasjoner og all nyhugging av stein ble utført i Bygghytta.

Etter flere år med utforsking og prøving av kalkmørtel, kunne det utvikles en kalkmørtel spesielt for Kongeinngangen. (Fig. 9)

Som i middelalderen ble ingrediensene i mørte-

Fig. 6: Nedtaking av den første steinen på Kongeinngangen. Removal of the first stone.

Fig. 7: Detaljert tegninger i målestokk ble utført på stillaset i løpet av demonteringen. Detailed scale drawings were drawn on the scaffolding during dismantling.

Fig. 8: Før demontering ble

laget en tegning i målestokk

Fig. 9: Forsøk med varmlesket kalkmørtel i verkstedet. Hot mixed mortar tests at the workshop.

Fig. 10: En tradisjonell vedfyrt kalkovn ble bygd ved verkstedet for å kunne produsere egen lesket kalk til Kongeinngangen. Kalkstein er brutt lokalt og vi er nå selvforsynt med kalkmørtel. Det er også verd å merke seg at prosessen med å brenne kalk på byggeplassen er identisk med hvordan det ble gjort i middelalderen.

A traditional wood fired lime kiln was built at the cathedral workshops to be able to produce our own quicklime for the King’s Entrance. The limestone is sourced locally and we are able to be self sufficient with our mortar production. It is also worth noting that the process of burning lime on-site is authentic to how mortar was made during the medieval period.

len produsert lokalt. Kalkstein til mørtel ble brent til ulesket kalk i Bygghyttas egen kalkovn.

(Fig. 10) Den svakt hydrauliske mørtelen med et høyt innslag av kalk, ble varmlesket. Denne har mange likhetstrekk med mørtlene som ble brukt i middelalderen.

Gjenoppbyggingen av Kongeinngangen

De påfølgende bildene viser prosessen under gjenoppbyggingen.

The following series of pictures show the building process.

Fra grunnmuren til kapitelene

Den første steinen i gjenoppmuringen blir lagt.

(Fig. 11)

Plantegningen til høyre i figur 12 gir mureren alle opplysninger om veggen: den nøyaktige størrelsen og høyden på hver stein. Originaltegningen ble laget under demonteringen, og viser alle detaljene slik skiftet var den gang. Tegningen ble så sendt til verkstedet for å bli «revidert», det vil si at inntegning av nye steiner og nytt forband gjorde at vi fikk en arbeidstegning. Denne viser hvordan alle steinene er forbundet, både de gamle og de nye steinene. Slike plantegninger ble utført for hvert skift i murverket.

Når vi ser ned på vestre hjørnepillar ser vi hvor komplisert arbeidet er. Figur 13 viser murerne som er i ferd med å fylle murkjernen. Alle steinene er like viktige for murens styrke og

Fig. 11

Fig.

Fig.

steinenes forband. Der er 18 runde baser som skal bære lange, tynne marmorsøyler. I alt er det 69 marmorsøyler på Kongeinngangen.

Figur 14 viser at kapitelplaten av marmor er lagt på plass over kapitelene. Hovedbuen og hvelvribbene springer ut fra dette nivået. Under kapitelene skal det stå marmorsøyler.

Buene og ribbehvelvet (Fig. 15 & 16) «Tas-de-charge» er det franske uttrykket for begynnelsen på

hovedbuen, sidebuene og hvelvribbene. Alle disse buene samles i hjørnene på kapitelet og marmorplaten. Tas-de-charge er vanligvis bygd med horisontale skift opp til punktet hvor buesteinene skiller lag. Det er bygd uten støtte eller forskaling, og kan noen ganger dekke tredjeparten av en bues høyde fra bunn til topp.

På Kongeinngangen består tas-de-charge av fem skift stein. Det var svært viktig å først sette disse steinene på plass uten mørtel, slik at alle vinkler kunne kontrolleres før stei nene ble festet. Faktisk ble de fleste steinene først satt «tørt» på plass for å kontrollere at alt var riktig før de ble festet med mørtel. En stor del av restaure ringsarbeidet besto av transport av store, tunge steiner; først

Fig. 14

Fig. 16

Fig. 15

fra verkstedet, deretter opp på stillaset og til slutt å flytte dem fram og tilbake på veggen.

Figur 17-19 viser lærbuer (støttebuer) av treverk som ble laget for å understøtte hovedbuen og hvelvribbene før de skulle demonteres. Fordi radiene til hovedbuen og hvelvribbene var blitt deformert over tid, ble buene laget på grunnlag av de nye oppmålingstegningene, og nøyaktige mål ble hentet fra utmålingen i 1:1 på oppslagets gulv. (Les mer om dette i artikkelen Oppslag og mal til Kongeinngangen). Derfor kunne lærbuene brukes både under demonteringen og den videre byggeprosessen. Under demonteringen var de nødvendige som støtte under steinene etter hvert som de ble tatt ned.

Hovedbuen har fire ledd, og alle har ulik radius. Disse leddene hang fysisk sammen. Det var svært viktig å sette ut alle buesteinene «tørt» uten mørtel. Buesteinene i alle de fire leddene måtte stå slik at de møttes i spissen av hovedbuen. Ved å sette opp steinene «tørt» med kiler imellom, kunne vi regne ut hvor mye mørtel som måtte til i hver fuge. Buene i øst- og vestveggen består av svært store middelaldersteiner. Disse steinene er gjennomgående, det vil si at de går tvers gjennom veggen. (Fig. 20)

Fig. 17-19.

Fig. 20

Fig. 21

Fig. 22

Fig. 23

Fig. 24

Rosevinduet og gavlen

Rosevinduet har i alt seks sirkelformete blyglassfelt. (Fig. 21 & 22) Steinrammen som holder glasset på plass, er satt sammen av tjue buesteiner. Disse buesteinene ble lagt ut «tørt» på gulvet i verkstedet for å kontrollere geometrien og fugebredden. 11 nye steiner måtte hugges på nytt, og disse skulle innpasses i rosevinduet slik at sirkelformen ble bevart. Vinduet har også to ytre sirkler med større radius. Smedene lagde en stålkonstruksjon med en senteraksel og sju bevegelige, roterende armer som samsvarte med alle de ulike radiene, omtrent som en klokke Ved å bruke dette verktøyet kunne to tredjedeler av vinduet gjenoppmures uten støttebuer. Bare de siste steinene øverst trengte understøtting.

Innsiden av gavlen omkring rosevinduet ble oppmurt av teglstein. Teglmuren ble deretter fuget og hvittet. (Fig. 23 & 24)

Over taklinjen er gavlen konstruert som en parapet med høye fialer på hver side. Dette murverket er ekstra utsatt for vind og regn og tidligere trengte mye vann inn gjennom murverket. Nå ble det lagt omfattende beslag av bly her for å stoppe vanninntrenging.

Hvelvet

Hvelvet var en av de siste delene som ble bygd, etter at taket var ferdig. Les mer om dette i artikkelen Muring av hvelvet på Kongeinngangen. (Fig. 25)

Toppsteinen

Den første steinen som ble tatt ned var også den siste som kom på plass igjen. Murerne Chris Pennock (undertegnede), Terje Gimnes og Francois Guillot, feirer at 12 års arbeid er over, et arbeid der alle ansatte ved Bygghytta på ulik måte deltok. (Fig. 26)

Fig. 25

Fig. 26

Terje Gimnes

Muring av hvelvet på Kongeinngangen

Constructing the vault of the King’s Entrance

Muring av hvelvet på Kongeinngangen var en veldig utfordrende del av gjenoppbyggingen. Hvelvet var noe av det siste som ble oppmurt. Hele murkonstruksjonen og det ytre taket var allerede på plass da ribber og hvelv skulle mures. Slik ble det også gjort i middelalderen, ved at vekten av taket stabiliserte veggene og hvelvet kunne mures uavhengig av vær og vind.

Under hele restaureringsprosessen var det et mål å gjenbruke så mye stein som mulig. Stein fra de ulike tidligere restaureringene har ulik geometrisk nøyaktighet. Det ble derfor komplisert å få puslespillet med nye og gamle steiner til å passe sammen. Ribbene utgjør skjelettet i hvelvet, og bærer vekten av hele hvelvkonstruksjonen.

De fleste ribbene var originalsteiner fra middelalderen, noen få stammet fra den første kjente restaureringen av Kongeinngangen 1876-82 og én ribbestein måtte hugges helt på nytt.

Det middelalderske hvelvet, som ble revet under den første restaureringen 1876-82, besto av 2 alen (60 cm) tykke kapper av kantstilte natursteinsheller, og var svært tungt. Det ble bygget opp igjen med de gamle ribbene, men med kapper av teglstein i halvsteins tykkelse. Dette gjorde vekten av det nye hvelvet mye lettere. Under den forrige restaureringen på 1950-tallet, ble den søndre halvdelen (to av fire hvelvkapper) nærmest hovedbuen demontert og gjenoppbygd. Denne gang ble hele hvelvet demontert, og derfor hadde

Fig.1: Nordvestre hjørne, første ribbestein settes på plass. North-west corner, the first rib stone is put in place.

Fig. 2: Oppmurte ribber med fals og nakke for anlegg til hvelvkappene. Vault voussoir ribs with rebate to accommodate the brick webbing.

vi hadde to «generasjoner» hvelvkapper å studere før demonteringen, den eldste fra 1870-årene og den yngste fra 1950-årene.

Ribbene

I en gotisk hvelvkonstruksjon er ribbene den bærende delen som all vekt hviler på. Derfor er det avgjørende at geometrien er så riktig som mulig. Den synlige delen av ribbene er dekorert med profilering, og de har en smalere «nakke» med en fals som steinene i hvelvkappen hviler på. (Fig. 2)

Oppsetting av ribbene var det mest krevende arbeidet under gjenoppbyggingen. På samme måte som store deler av Kongeinngangen, hadde hvelvet tilpasninger fra de tidligere restaureringene samt nyere setninger som hadde deformert det. Dette gjorde det vanskelig å få alt til å passe sammen ved gjenoppmuringen. Hvelvet i Kongeinngangen er et krysshvelv, som betyr at ribbene starter i hvert sitt hjørne og utgjør diagonalene i rommet. I midten, der de fire ribbene møtes, står en sluttstein, som en «propp» og låser hele konstruksjonen. Denne steinen kan også kalles nøkkelstein, låsestein eller toppstein (kjært barn har mange navn).

De fleste av de 48 ribbesteinene (12 på hver side), samt sluttsteinen med Kristusfiguren, var originalsteiner fra middelalderen. 14 av ribbene har stadig steinhuggermerker Se artikkel Steinhuggermerkene på Kongeinngangen. Før demonteringen og gjenoppmuringen startet ble støttebuer/lærbuer satt opp. Disse ble orientert etter mål og koordinater som ble tatt før demontering. (Fig. 3)

Selv med nøyaktig oppmåling før demontering var det fortsatt krevende å mure ribbene opp igjen. Kongeinngangen har jo fått «ny fasong» etter at den ble rettet opp, og dermed var det vanskelig å få ting til å passe sammen.

Sluttsteinen på toppen av ribbehvelvet ble satt på plass som første stein, og ble orientert på sin opprinnelige plass på toppen av støttebuene. Deretter ble ribbesteinene murt opp mot den

fra alle fire sider. Gamle fotografier viser at det ble gjort på samme måte under byggingen av hvelvene i koret i 1880-åra. Det er usikkert om det også ble gjort slik i middelalderen, eller om sluttsteinen den gang ble satt på plass som siste stein og dermed låste konstruksjonen. (Fig. 4)

Alle ribbesteiner ble murt med en finsiktet kalkmørtel, og det ble etablert 4 mm ståldybler i alle stussfuger, for sidestabilitetens skyld. Ribbene var

Fig. 3: Sørøstre ribbe, siste stein settes på plass. South-eastern rib, the last stone is put in place.

Fig. 4: Hvelvets toppstein med Kristus satt på plass. The capstone of the vault with the Christ sculpture is set in place.

veldig ustabile under oppmuringen, og ble ikke stabile før de var komplette og sluttsteinen satt på plass.

Mellom siste ribbestein og sluttsteinen i toppen, ble stussfugene «flommet» med smeltet bly. Dette for å sikre at det ble full låsing og godt feste mot sluttsteinen. Det flytende blyet fylte de ferdighugde sporene og hullene inne i stussfugen, noe som er vanskelig med bruk av bare mørtel. Før det flytende blyet ble helt inn, måtte stussfugene tettes med leire for å hindre at blyet rant ut igjen. Bruk av bly i forbindelse med murarbeid har tradisjoner tilbake til middelalderen. (Fig. 5)

Muring av hvelvkapper

Den gamle teglsteinen i hvelvkappene ble ikke gjenbrukt, delvis fordi den var murt med sementmørtel som gjorde det vanskelig å demontere uten å skade steinene. De nye hvelvkappene ble murt opp med ny stein og trange fuger. Teglstein-

en som ble valgt er av en dansk type som er beregnet på utendørs bruk og er robust, har lavt vannoppsug og høy trykkfasthet. Det gikk med omtrent 900 teglstein til det nye hvelvet. (Fig. 6-8)

Hvelvkappene ble murt når hele ribbestrukturen var ferdig oppsatt med sluttsteinen. Forbandet som ble valgt i kappene var kopi av den eldste versjonen vi fant på stedet, altså den fra 1876-82, og ikke fra 1950-tallet som var den nyeste. Dette fordi det var den mest logiske i forhold til et godt forbandt og dermed styrke (kortest mulig strekk = styrke).

Kappene ble murt uten understøtting fra ribbe til skjoldbue, vinkelrett på ribbene for å få korteste «strekk» og dermed maksimal styrke. Kappene fikk også en svak krumming oppover for å motvirke «nedbrekk» av kappa.

Mørtelen til hvelvkappene må ha riktige egen-

Fig. 5: Flomming av bly i stussfuge ved sluttstein. Flooding of lead into a joint at capstone.

skaper for at det skal være mulig å mure uten understøtting. Den må både være fet nok, ha en fin sandgradering og ha en våt konsistens. Teglsteinen må være tørr under oppmuringen for å kunne suge til seg overflødig fukt fra mørtelen, og da unngå at steinene siger ned før skiftet er komplett. Først da kan den ettervannes eller dynkes for å sikre en sakte tørking.

Pussing Hvelvkappene ble pusset både på oversiden og undersiden. På oversiden som er inne på loftet ble det pusset fordi det vil hjelpe på styrken til kappene ved at trykk blir fordelt jevnt utover hele flaten. Den vil også hjelpe med fukttransport for murverket. Her ble det valgt en grov fet kalkmørtel, som ble trukket på flaten mens den ennå var varm etter leskingen. Dette for å få den krympet ferdig før den ble skurt opp. (Fig. 9 & 10)

På undersiden av hvelvkappene ble pussen bygget opp i flere lag. Det første er et grunningslag som ble kastet på i våt konsistens. Deretter ble det trukket på et opprettingslag for å rette opp fasongen på kappene med en grov kalkmørtel, og siste runde puss var en finsiktet kalkmørtel som ble skurt opp med et trekantet (båtformet)

(Fig.

trebrett.

11 & 12)

Fig. 6: Oppmuring av hvelvkappe, vinkelrett på ribben og skrått på skjoldbuen. Construction of the vault webbing, squarely on to the rib vaulting and obliquely on to the wall arch.

Fig. 7: Muring av siste del av hvelvkappen nedenfra, ikke med Guds Hånd, men Chris Pennock sin.

Building of the last part of the vault from below, not by The Hand God, but by Chris Pennock’s.

Fig. 8: Det ferdig murte hvelvet før pussing, sett fra undersiden. The finished vault before rendering, seen from below.

Fig. 9: Pussing oversiden av hvelvet. Rendering the upper side of the vault.

Fig. 10: Den ferdigpussete oversiden av hvelvet.

The upper side of the vault, rendered.

Siste hånd på verket var kalkhvitting av hvelvkappene. Første strøk ble gjort med en varmlesket hvitting for å få best mulig heft til underlaget.

Deretter ble det lagt på tre strøk til med hvitting for å få full dekking og en homogen hvit flate. Til slutt ble hvittingen fiksert med kalkvann.

(Fig. 13 & 14)

Avslutning

Forrige gang et hvelv ble murt på Nidarosdomen, var hvelvet over Milleniumskapellet i nordre vestfronttårn. Dette sto ferdig i 2001. Hvelvet i Milleniumskapellet ble murt opp med en støtteanordning fra ribbe til ribbe. I Kongeinngangen derimot, gikk vi tilbake til den opprinnelige mureteknikken med muring uten understøttelse. Denne måten å mure hvelv på, hadde vi ingen tidligere erfaring med. Det viste seg imidlertid å fungere veldig godt, og vi sparte mye tid på å gjøre det på denne måten. I det trange arbeidsområdet ville også slike støtteanordninger ha vært i veien, og det ville gjort arbeidet mer omstendelig. Erfaringene fra muringen av hvelvet på Kongeinngangen vil være til stor nytte i vårt framtidige arbeid ved Nidarosdomen.

Fig. 11: Pussing av underside, siste lag. Rendering the underside, last layer.

Fig. 13: Hvitting av hvelvet på undersiden. Whitewashing the underside of the vault.

Fig. 12: Trebrettene som ble brukt til pussing av hvelvets underside. The wooden boards that were used for rendering the underside of the vault.

Fig. 14: Hvelvet ferdig hvittet og fiksert med kalkvann. The vault’s whitewash completed and fixed with lime water.

Kristin Bjørlykke

Strekkstag i Kongeinngangen

Tension rods in the King’s Entrance

historien har forhallen hatt tilbakevendende utfordringer med stabiliteten, og problemet har vært forsøkt løst flere ganger uten å lykkes. Denne erfaringen gjorde at vi vurderte å etablere avlastningsstag, eller strekkstag, i buen som en forsikring mot nye deformasjoner.

Årsaken til deformasjonene skyltes sannsynligvis en sum av ulike faktorer; slik som grytdalstein som rustet og sprengte murverket fra hverandre, sementfuger som sprakk opp og spinkle sidevegger som skulle bære en forholdsvis tung toppetasje. Gamle fotografier fra demonteringen under arkitekt Christian Christies restaurering i 1870årene, viser strekkstag som går gjennom både hovedbuen og sideveggene til forhallen. Historisk er det ikke uvanlig at slike konstruksjoner ble murt opp med strekkstag, nettopp fordi de utskytende kreftene i buene trenger motkraft for at konstruksjonen skal holde seg stabil. Har ikke murverket nok tyngde i seg selv til å motvirke denne horisontalkraften vil deformasjoner, eller i verste fall kollaps, kunne oppstå.

Den viktigste grunnen til at vi demonterte Kongeinngangen i forbindelse med den siste restaureringen var at konstruksjonen hadde store stabilitetsproblemer som det ikke så var forsvarlig å løse kun ved enkelte lokale inngrep. I tillegg til forvitret stein og sprekker i murverket, var det deformasjoner ved startpunktene til buen i den store åpningen i fronten. Dette tydet på at konstruksjonen ikke var i likevekt. Gjennom

Det er usikkert om stagene på de gamle fotografiene av Kongeinngangen var en del av den opprinnelige konstruksjonen. Det som kunne tale for at de var opprinnelige er at de som bygde forhallen muligens var klar over problematikken allerede fra starten, og dermed tok sine forholdsregler. Som sagt var det ikke et uvanlig fenomen. Det som taler mot er at stagenes ankre på utsiden av muren var plassert der det tidligere stod oppstilt marmorsøyler. Det er ikke plass til både søyle og anker her samtidig. Søylene var borte før Christies restaurering, så på det tidspunktet fotografiene ble tatt var det ingen konflikt mellom søyler og anker. At søylene har stått der opprinnelig vet

Fig.1: Bilde av Kongeinngangen før restaureringen i 1870-årene. Muren i åpningen er demontert og vi kan se strekkstagene i sideveggene og i buen i front fargelagt røde. Image of the King’s Entrance before the restoration in the 1870s. The wall in the opening has been dismantled and we can see the tension rods in the side walls and in the arch at the front (colored in red).

vi fordi søylebasene og kapitelene fremdeles stod igjen i det middelalderske murverket. En forklaring på de gamle strekkstagene kan være at de var del av en kriseløsning fra en tidligere tid da forhallen var i så dårlig forfatning at hele bueåpningen ble murt igjen og lukket. Dette kan vi se på Franz Wilhelm Schiertz’ tegning i P.A. Munch og H.E. Schirmers verk Throndhjems Domkirke 1 fra 1859. Her ser vi at Kongeinngangen står ribbet for det store antallet marmorsøyler som i dag pryder forhallen. (Fig. 2)

De tidligste illustrasjonen vi har av Kongeinngangen er fra 1830-tallet. Det er Mathias F. Dalakers maleri fra rundt 1830 og Alexander von Minutolis skisse fra 1835 2. Disse viser også en gjenmurt åpning. Vi vet imidlertid ikke når denne gjenmuringen ble utført. Tidligste skriftlige kilde om Kongeinngangen er fra 1613. Der beskriver Peder Claussøn Friis i verket Norriges oc Omliggende Øers sandfærdige Bescriffuelse 3 blant annet hvor utsmykket «søndre kirckedør» er, og at den har 60 søyler. Blant disse søylene må være de som har stått på samme sted som ankrene til strekkstagene var plassert. Situasjonsbeskrivelsen til Friis gir slik inntrykk av å være fra et tidspunkt før forfall og gjenmuring.

Christie valgte på 1870-tallet å ikke sette inn stagene igjen. I vår siste restaurering valgte vi derimot å sette dem inn som en forsikring. Gjennom restaureringsprosessen hadde vi eliminert kjente faktorer som tidligere hadde påvirket stabiliteten på negativt vis, men med tanke på den utpreget slanke utformingen i de nedre delene av konstruksjonen var vi i tvil om vi kunne garantere for at det likevel ikke på nytt ville oppstå deformasjoner i murverket. På bakgrunn av statiske beregninger utført av Institutt for konstruksjonsteknikk ved NTNU ble det anbefalt en ekstra sikring i form av strekkstag med en

1 Munch & Schirmer, 1859: Plansje nr. 23.

minimum diameter på 15 mm.4 Vi utredet derfor et forslag til løsning og utforming som ble forelagt Riksantikvaren og godkjent.

Løsningen innebar til sammen tre stag; ett i hver sidevegg og ett i front gjennom den store bueåpningen. Stagene i sideveggene kunne plasseres ut av syne fra bakkeplan, på toppen av en hylle i muren i en høyde av ca. 4,2 meter. Vi prioriterte å utforme dem i en minst mulig inngripende variant, kun med 16 mm syrefast rundstål. De ble

2 Publisert i 1853 i verket Der Dom zu Drontheim und die mittelalterliche christliche Baukunst der skandinavischen Normannen. Plansje VII, fig. 21.

3 Verket ble publisert i 1632.

4 Høiseth K. og J.A. Øverli, Kongeinngangen - Eventuelle avlastningsstag i stål ifm. gjennoppbygging, 30.12.2017.

Fig. 2: Kongeinngang med gjenmurt bueåpning og manglende søyler, før arkitekt Christies restaurering i 1870-årene. Tegning: Franz Wilhelm Schiertz. NDRs arkiv. The King’s Entrance with the arch opening bricked-up and missing columns. From before architect Christie’s restoration in the 1870s.

forankret i sideskipsveggene ved at det ble murt inn gjengede rør i veggen, som stagene deretter ble skrudd fast i. Stagene ble svakt forspent. På utsiden av muren plasserte vi trykkplater og mutre. I tillegg satte vi sensorer på forankringspunktene, for å kunne registrere eventuelle belastningsendringer på stagene. Slik kan vi nå overvåke hvorvidt krefter som påvirker stagene øker eller holder seg stabile. Aller ytterst ble det plassert en forblendingsstein i murverket, slik at

forankringen ble liggende skjult. (Fig. 3, 4a & 4b) Staget gjennom den store bueåpningen i front ble dimensjonert noe opp i tverrsnittet, og smidd til firkant av estetiske årsaker. Lengden på dette staget er 5,6 meter og tverrsnittet 28x28 millimeter. Kollegene våre i smia måtte åpne dørene og ta i bruk flere rom for å få plass nok til å kunne smi det. (Fig. 5) Frontstaget ble plassert i høyde rett over kapitelplatene i bueåpningen. Plasseringen innebar ingen nye inngrep i middelalderstein,

Fig. 3: Skisse av hvordan strekkstaget på Kongeinngangen er forankret i muren.

Illustrasjon: K. Bjørlykke. Sketch of how the tension rod on the King’s Entrance is anchored into the wall.

Fig. 4a og 4b: Forankringspunktet til strekkstaget på utsiden av muren med trykkplate, sensor og mutter (a), og med forblendingsstein på utsiden (b). The anchoring point for the tension rod on the outside of the wall with pressure plate, sensor and nut (a), and with the covering façade stone in situ (b).

Fig. 5: Smedene smir det lange strekkstaget som skal settes inn i den store bueåpningen i fronten. The blacksmiths forging the long tension rod to be inserted across the large arched frontal opening.

men berørte to 1870-tallsinnfellinger i middelaldersteinene nederst på hver side i den innerste bueraden med de små skulpturene av Adam og Eva. Innfellingene var fyllinger etter det tidligere staget som ble fjernet av arkitekt Christie.

Endene på frontstaget – de delene som går gjennom selve murverket – ble dreid ned til en diameter av 20 millimeter og gjenget opp for plassering av trykkplater, mutre og sensor. For å overvåke

om det skjer bevegelse i konstruksjonen registrerer vi jevnlig kreftene som virker på stagene og følger med endringer som oppstår som følge av temperatursvingninger eller andre påvirkninger. Løsningen med strekkstag i Kongeinngangen er reversibel da de løper fritt gjennom kanaler i muren. Om man skulle endre mening om å ha stag der i fremtiden kan de enkelt fjernes uten å måtte demontere noe av murverket. (Fig. 6)

Fig. 6: Kongeinngangen er ferdig restaurert med strekkstagene montert. The King’s Entrance fully restored with the tension rods installed.

Rasmus Skrydstrup og Jens Strassegger

Restaurering av dørene i Kongeinngangen

Restoration of the doors in the King’s Entrance

Mange års restaureringsarbeid på Kongeinngangen ble avsluttet dette året og portalen fremstår nå i all sin prakt etter et liv bak stillaser de siste to tiårene. Sistnevnte på grunn av tidligere restaurering av korets søndre fasade med påfølgende restaureringen av portalen selv. Den rikt utsmykkede portalen har selvsagt dører som kan måle seg med resten. Med treverkets varme glød og den flotte smeijernsornamentikken er dørene som prikken over i-en i den staselige forhallen. Denne artikkelen handler om restaureringen av disse dørene, men først litt fakta om dem.

Litt fakta

Det er to døråpninger i portalen, men fire dører. De 4 meter høye dørene i hver av åpningene er horisontalt delt ca. 2,5 meter over gulvet. Det er altså to dørblad i hver åpning og derav fire totalt. Den samlede vekten av dørbladene er på cirka 600 kg, fordelt på omkring 400 kg treverk og 200 kg smijern. (Fig. 2) Dørene, som ble tegnet i 1888 av daværende domkirkearkitekt Eilert Christian Brodtkorb Christie, ble produsert av snekker

Qvenild, Smed B. Sørensens enke og malermester

Peder Holst. Alle tilhørende i Trondheim. Dørene ble montert i portalen i 1891. Eiketreet ble levert av børstefabrikanten Jordan i Christiania, som også importerte oversjøiske tresorter. Grunnen

til import av eiketre var den norske avskogingen av treslaget som blant annet skyltes eksport og bygging av krigsskip helt frem til 1890.

Prosjektoppstarten

Selve restaureringsprosessen av dørene begynte i mars måned 2021. I forkant måtte diverse vurderinger og avklaringer foretas, som for eksempel hvorvidt de innvendige portierene skulle reetableres eller kunne fjernes permanent. Ifølge byggmesterens dagbok ble de mørkegrønne tekstilene montert i januar 1939 for å gjøre kirkerommet ‘hyggelig og stilig’. I tillegg hadde de helt sikkert også en varmeisolerende effekt. Uansett hensikten hadde portierene skjult dørene for publikum i kirkerommet siden nevnte dato. Etter avklaring med Riksantikvaren ble vi enige om å fjerne tekstilene permanent. (Fig. 3)

Det kom så til spørsmålet om hvordan man skulle løse isoleringsproblematikken. Det forekom en god del trekk mellom karmer og dørblad, og under arbeidet åpenbarte det seg hvordan man tidligere hadde forsøkt å tette de øverste dørbladene med faststiftede filtremser og lukket dem ved hjelp av kraftige spiker. (Fig. 4) Det ble diskutert om vi skulle oppføre et glassvindfang på innsiden tilsvarende som ved sidedørene på

vestfronten. Underveis i restaureringen kom det til enighet om en alternativ forsøksløsning som vi kommer tilbake til senere i artikkelen.

Etter demonteringen av tekstilene sto man igjen med de blottlagte dørene og en håndfull spørsmål: Hva veier dørene? Hvordan løfte dem av hengslene? Hvordan frakte dem til verkstedet? En del av de førstnevnte utfordringene ble løst ved å produsere tilpassede hjelpemidler i form av en jigg montert på en elektrisk palleløfter og en transportvogn som vi kunne frakte ett og ett dørblad på i stående posisjon gjennom kirken. Resten av transportoppgaven ble løst med gaffeltruck og bil. (Fig. 5) Da vi ikke visste vekten av dørene var det med en smule engstelse vi løftet de øverste dørbladene av i en høyde av 2,5 meter. De dørløse åpningene ble lukket med midlertidige plater malt i en farge tilsvarende dørene. Det var forventet at de ville stå der en stund, så vi gjorde en innsats for ikke å skjemme kirkerommet for mye.

Fig. 2: Originaltegningen fra 1888. Original drawing from 1888.

Fig. 4: De øverste dørbladene holdes lukket med store spikere. The upper door segments are held closed with large nails.

Fig. 3: Før prosjektoppstart var dørene skjult av tekstiler. Before the project began, the doors were hidden from view with textiles.

Med dørene trygt på plass i snekkerverkstedet begynte en arbeidsgruppe å vurdere den videre prosess. Den innebar vurderinger av omfanget av restaureringen og hvilke metoder som skulle benyttes. (Fig. 6) Det skal nevnes at det fantes en restaureringsreferanse i form av døren i oktogonens Bispeportal. Den ble skadet ved et innbruddsforsøk i 2012. Døren ble restaurert etter beste evne, men uten veldig mange vurderinger i forkant. Restaureringsmetoden har likevel vist seg bestandig og kunne derfor brukes som en referanse.

I prosess med Kongeinngangens dører gravde vi dypere i kildene. Det ble søkt i arkivet etter informasjon om produksjonen, overflatebehandlingen, etc. Smijerns-ornamentikken ble skannet i forsøk på å avsløre legering og tidligere overflatebehandling, og restaureringsomfanget ble diskutert med tanke på vernefilosofisk tilnærming. Det ble også utført ulike prøver på overflatebehandling av treverket. Resultatet av vurderingene er beskrevet i følgende tekst.

Restaurering av treverket

Dørenes konstruksjon

Dørmaterialet er, som nevnt i innledningen, eiketre og konstruksjonsmessig er det grunnleggende snakk om rammedører. Det vil si dører bestående av solide rammekonstruksjoner som omslutter fyllinger. Dette kalles også fyllingsdører. Fyllingene er montert i en fals i rammen, men ikke fastgjort i denne. Det gir mulighet for at fyllingene kan ekspandere og krympe fritt med den varierende luftfuktigheten. (Fig. 7) I Kongeinngangens dører består fyllingene av vertikale profilerte eikebord, satt sammen etter prinsippet not og fjær, der fjæren er løs. (Fig. 8) Utsiden av dørene er kledd med vertikale eikebord som er avfaset på de synlige kanter. Disse er også satt sammen med not og fjær, men her er fjæren fast, slik man kjenner det fra de fleste kledninger i tre. I underkant av den utvendige vertikale kledningen er det montert en vannese på hvert dørblad. Også denne i eiketre.

Fig. 5: Dørbladene løftes av med hjelpemidler. The door segments are lifted off using special equipment.

Fig. 6: Et av de nedre dørblad. Legg merke til det livløse uttrykk. One of the lower door segments. Notice how “lifeless” the surface appears.

Tilstanden

Tilstanden til dørene var egentlig utmerket. Ingen råteskader og minimalt med andre skader. Når vi sier minimalt med andre skader, er det dørenes størrelse og alder tatt i betraktning. Treverket på utsiden var forvitret i en slik grad at uttrykket var svært mørkt og livløst, mens innsiden egentlig bare var uttrykk for manglende renhold.

Det var selvfølgelig bruksmerker etter et 131 år langt liv. Blant annet hadde flere besøkende vært så betatt av dørene at de mente at navnene deres burde foreviges på dem. Dette var gjort ved å skjære i treverket, noe vi i dag vil kalle vandalisme, men som nå er blitt en del av dørenes historie. I tillegg til spor påført av publikum hadde også de ansatte i – og omkring – Nidarosdomen bidratt til spor. Muligheten for kunne trekke en strømkabel gjennom lukkede dører hadde for eksempel ført til avkappede hjørner, og sågar et påbegynt boret hull midt i et av dørbladene. (Fig. 9)

Restaureringen

Med tanke på snekkerarbeidet var dette ikke en veldig komplisert restaurering, men mengden

arbeid var stor og elementene tunge. Etter et tidkrevende arbeid med demontering av dørenes smijernsbeslag var det tid for å ta fatt på arbeidet med treverket. Uten beslagene så vi tydeligere graden av forvitring på det utvendige treverket. Der hvor eiketreet har vært dekket av beslag var fargen ganske mye lysere enn på den del av treverket som hadde vært eksponert for vær og vind. Den lyse eikefargen under beslagene var

Fig. 7: Detalj av rammedørskonstruksjon. Detail of the door frame construction.

Fig. 8: Prinsippet for not og fjær med løs fjær. Construction method for a tongue and groove joint formed with a loose tongue.

Fig. 9: Et påbegynt boret hull på innsiden av et dørblad. Det valgte reparasjonsemnet ligger ved siden av hullet. A partially drilled hole on the inside of one of the door segments. The selected repair material is placed beside it.

The fittings are removed, showing the remains of lead oxide paint. A difference in surface hight is noticeable between where a fitting has been and the rest of the surface.

den opprinnelige fargen på dørene. Det eksponerte treverk var forvitret i en grad som gjorde at materialdimensjonen her var omkring en millimeter lavere i overflaten enn på treverket som hadde vært dekket av smijernet. Med andre ord var kledningen tykkere på de ueksponerte områdene. (Fig. 10)

Under beslagene fant vi rester av blymønje som beslagene opprinnelig hadde vært behandlet med. Siden blymønje er et miljø- og helseskadelig produkt, måtte den fjernes på en forsvarlig måte. Det innebar at blymønjen ble fjernet ved å skrape den av i et spesialbygd rom som var heldekket med plast. Arbeidet ble selvfølgelig utført med korrekt verneutstyr. Plastkledningen i rommet gjorde at 100 % av det miljøskadelige avfallet fra

skrapingen kunne samles opp og håndteres som spesialavfall. Smedene benyttet også rommet til rensning av beslagene. (Fig. 11)

Etter denne prosessen kom dørene tilbake til verkstedet, og det forvitrede laget av trevirket ble skrapt av. Ved å fukte treverket før skrapingen fungerte arbeidet både mer effektiv og mer skånsomt. Da vi skrapte bort det forvitrede laget kom også eikefargen mer frem, dog ikke så lys som på det ueksponerte treverket. (Fig. 12) 131 års eksponering setter spor. De innskårne navnene ble ikke skrapt bort, da de som sagt, er blitt en del av historien til dørene. De inngrepene som var foretatt rundt dørene ble reparert. Tidligere reparasjoner ble bibeholdt selv om de kanskje ikke var så pent utført. Men de er jo også en del av historien.

Det utførte arbeidet ble etterfulgt av håndpussing. Innsiden av dørene ble vasket grundig med rent vann og skuresvamp. (Fig. 13) Dørene var så klare for å overflatebehandles med linoljeferniss. Denne ble strøket på i tre lag med mellom-

Fig. 10: Demonterte beslag og rester av blymønje. Man kan ane en nivåforskjell mellom der hvor der har været beslag og resten av overflaten.

Fig. 11: Lokale for fjerning av blymønje. Area for the removal lead oxide paint.

slipninger. Etter at overflatebehandlingen var gjennomtørket kunne de restaurerte metalldelene monteres, og dørene var klar for en ny epoke.

(Fig. 14 & 15)

Restaurering av beslagene – en liten oversikt Dørene i kongeinngangen er beslått på begge sidene og består av over 10 beslagsdeler på utsiden og to på innsiden. På innsiden har vi også to låskasser, tre slåer og stablene i dørkarmen. De bærende beslagene (gangjernene) holdes hovedsakelig på plass med fire gjennomgående bolter pr. gangjern. I tillegg så er alt beslaget også festet med 1000 håndsmidde skruer og spiker. Disse

Scraping the outer surface of one of the upper door sections. There is a large contrast between the exposed and the unexposed wood.

holder selveste beslagene på plass og stiver opp trekonstruksjonen. (Fig. 16)

Tilstanden til dørene var overraskende bra til å ha stått så lenge. Det så ut som at de var blitt overflatebehandlet en gang tidligere, etter at de var ferdige. Men ellers virket det ikke som de hadde hatt annet vedlikehold. Overflatebehandlingen på utsiden var så godt som vekke. Beslagene hadde et jevnt og tynt lag med rust på seg, men det var ingen gravrust eller forvitring av stor betydning. De indre beslagene var misfarget, men hadde veldig lite rust på overflaten. Det som var mest oppsiktsvekkende var at begge dørringene

Fig. 12: Skraping av utsiden på ett av de øvre dørblad. Kontrasten mellom eksponert og ueksponert trevirke er stor.

Fig. 13: Innsiden vaskes med skuresvamp. The interior side is washed with a scouring sponge.

Fig. 14: Innsiden ferdigbehandlet med linoljeferniss. The interior side’s final treatment with linseed oil varnish.

Fig. 15: Utsiden ferdigbehandlet med linoljeferniss. The exterior side’s final treatment with linseed oil varnish.

Fig. 16: Øvre dørblad før restaurering med rusten overflate på smijernet.

One of the upper door segments with rusted wrought ironwork, before restoration.

som skulle pryde dørene på yttersiden, var vekke!

Det ble besluttet å demontere beslagene fra døren da tilstanden og restaureringsgraden var slik at vi trengte å komme til på baksiden av dem. Det var også nødvendig for at snekkerne skulle kunne behandle treverket.

Demontering

Før vi kunne gjøre noe med beslagene, måtte vi demontere dem. Skruene ble skrudd varsomt ut av treverket for ikke å skades. Dessverre var tilstanden på noen skruer så dårlig at de knakk ved demontering. (Fig. 17) Det var viktig at alle de tusen skruene ble systematisert ordentlig slik at vi fikk skrudd dem tilbake på samme plass da vi var ferdige med restaureringen. Dette løste vi med å skrive ut nedskalerte bilder av beslagene og tapet dem på en isoporplate. Da kunne vi trykke skruene rett inn i bildet, noe som gjorde det veldig enkelt å holde styr på dem. (Fig. 18)

Da vi fikk tatt av beslagene oppdaget vi at de utvendige hadde blitt behandlet med blymønje på baksiden. Dette er en effektiv rustforhindrende behandling som ble brukt før i tiden, men som dessverre er meget giftig og måtte fjernes med omhu i tidligere nevnte spesialrom som snekkerne hadde laget. NDR er en av få restaureringsbedrifter som får dispensasjon for å bruke blymønje som behandling der hvor det har vært brukt før. (Fig. 19)

Fig. 17: Odd Inge bruker tang og spesialverktøy for å skru av skruer. Odd Inge uses tongs and a purpose made tool to remove screws.

Fig. 18: Systematisering! Hver skrue har sin plass i bildekopien. Systematic! Each screw has its correct position on the picture.

Spennende spor dukket opp under malingen Vi prøvde ut forskjellige måter å rense beslagene på. Først prøvde vi lett stålbørsting, men vi fikk ikke til å komme inn i sprekker. Det vi så var at det dukket opp merker fra smiarbeidet på baksiden, og vi kunne se hvordan beslagene var satt sammen!

De var ikke laget i ett stykke, men satt sammen av flere. Det var merker etter skjøter som så essesveiset ut og verktøyspor fra arbeidet. Vi fant spor som viste at beslagene var satt sammen av rundt åtte deler som var skjøtet sammen.

Vi endte opp med å sende beslagene vekk for å bli renset ved hjelp av trykkblåsing med kalk som blåsemedium. Det som var spennende var

at samtlige av skjøtene som så essesveiset ut etter at de hadde blitt stålbørstet, viste seg å være loddet med kobber! Smedene hadde brukt en kombinasjon av essesveising og lodding. (Fig. 20 & 21)

Smi nye deler

Det manglet som sagt to dørringer, og en håndfull av skruene måtte erstattes med nysmidde skruer. Hver skrue var unik med veldig uvanlig hode. Spor på originalene viste til at de var både smidd og filt, så vi brukte samme metode for å lage nye. (Fig. 22) Metallet vi brukte i restaureringen var «Armco»-jern. Et kjemisk nesten rent jern som var veldig likt originaljernet.

Et mer omfattende kopiarbeid var dørringene. Vi hadde en original fra dørene på motsatt side av koret som vi brukte som utgangspunkt. (Fig. 23 & 24)

Fig. 19: Orange farge er et klart tegn på blymønje. The orange colour clearly indicates the use of lead oxide paint.

Fig. 20: Spor etter essesveising på midtdelen av gangjernet. Traces of forge welding on the central hinge piece.

Fig. 21: Kobberloddingen ble synlig først etter kalkblåsingen!

The copper brazing was first visible after sandblasting with calcium carbonate!

Fig. 22: Gammel og ny skrue, med smidde gjenger. An old and a new screw, with forged screw threads.

Fig. 23 og 24: Original dørring fra døren på nordsiden av koret, samt nye ferdig smidde og filte dørringer med meislet dekor.

Original door pull from the doors on the north side of the chancel, and a completed set of new door pulls. Forged, filed and with chiseled decoration.

Dørringene ble montert etter at alt det andre var montert i portalen. (Fig. 25)

Overflatebehandling

Siden det originalt var blymønje på baksiden av de utendørs beslagene så valgte vi å bruke det samme da vi behandlet beslagene på nytt. På fremsiden av beslagene malte vi med en blanding av Owatrol og grafittpulver. (Fig. 26 & 27) De innendørs beslagene var blanke og tilsynelatende ubehandlet, men som et beskyttende tiltak valgte vi å overflatebehandle dem med et tynt lag olje.

Montering av beslag

Da var tiden kommet for å montere beslagene igjen og få alle skruer og gangjern tilbake på plass. Som ved all montering så kan det forekomme skader på overflatebehandlingen under arbeidet, så det var viktig å gå over hele døren etterpå for å male over bart jern. (Fig. 28)

Det innendørs jernet bestod også av bla. låskasser som måtte passe med beslagene i dørkarmen slik at låsen kunne gå igjen. Vi måtte derfor skimse (tynne lag med pakning) låsene og noen av stablene for å motarbeide sig i dørkonstruksjonen.

(Fig. 29)

Fig. 25: Dørringene varmes opp og bøyes på plass på beslaget. The door pulls were heated up and fastened in situ.

Fig. 26: Ny blymønje malt på i tre lag. New lead oxide paint applied in three layers.

Fig. 27: Utsiden fikk tre lag Owatrol blandet med grafitt.

The outside received three coats of “Owatrol” oil mixed with graphite powder.

Fig. 28: Monteringen av beslagene var enkelt pga. systematisk forarbeid.

With proper preparation it was easy to reassemble the hinges.

Tetting av dørene

Vi nevnte innledningsvis i artikkelen forsøket på å løse problemet med trekk mellom karm og dørblad. Dørene er jo fredet så fysiske inngrep, som for eksempel innfresing av tetningslister, var uaktuelt. Å justere dørene og karmene for en bedre tilslutning var umulig da slike dimensjoner som det er snakk om her ikke bare er å vri litt

på. Skjevheten varierer også ganske mye. Noen steder var det åpninger på opp mot en centimeter, mens andre steder var det veldig trangt. Etter avklaring med Riksantikvaren ble løsningen en egenprodusert fjærende messingliste som ble festet til karmen med små stifter. (Fig. 30) Denne løsning etterlater bare bitte små hull ved en eventuell demontering. Tiden vil vise om løsningen er tilstrekkelig eller om man eventuelt må ta andre metoder i bruk for å løse trekkproblematikken. (Fig. 31& 32)

Fig. 29: Indre beslag. Blanke og nøyaktig justerte beslag og låser. Interior fittings. Shining and carefully adjusted, a lock and decoration.

Fig. 30: Tetningslist av messing er stiftet fast til karmen. A brass sealing strip.

Fig. 31: Ferdigmontert dør sett fra innsiden. Fully assembled door seen from the inside.

Fig. 32: Ferdigmontert dør sett fra utsiden. Fully assembled door seen from the outside.

Katedralen med de grønne takene

The cathedral with the green roofs

I forbindelse med restaureringen av Kongeinngangen kom spørsmålet opp: Hvordan behandler vi det nye kobbertaket? Nidarosdomen er jo kjent for sine grønne (irrete) tak, og dette utrykket ønsker vi å videreføre.

Da vi i 2001 startet restaureringen av trappetårnet på sørsiden av oktogonen, ble kobberspiret heist ned og fraktet til verkstedet i Bispegata 11. Her ble det lagret fram til 2009 før det ble beslått med nye kobberplater.

Av erfaring fra kobbertaket på oktogonen, som ble lagt i 1976, visste vi at det kom til å ta kanskje 50 år før kobberet irret og ble grønt. Da kom spørsmålet opp om vi skulle ta noen grep for å se om vi kunne framskynde prosessen. Vi i smia var midt i bachelorutdanningen i Teknisk bygningsvern og restaurering på denne tiden, og et lite forskningsprosjekt på dette temaet passet perfekt for oss.

Noen fakta om oksidering av kobber (Cu): Oksidering betyr at kobberet reagerer, altså at det går fra å være et rent metall til å være en forbindelse med kobber, og denne prosessen skjer på to måter. Når rent kobber kommer i kontakt med oksygen dannes det patina som er et rødbrunt belegg på kobberets overflate, og som beskytter kobberet mot videre oksidering. Den andre måten er å påføre en såkalt kompleksdanner på overflaten, og som hindrer patinaen å danne seg. Dette er stoffer som binder seg til kobberatomene enkeltvis. Da rekker ikke kobberatomene å binde seg sammen med oksygenet og begynner derfor å irre.1 Oppgaven for oss i smia ble da å finne en kompleksdanner som ga oss den rette grønnfargen tilsvarende den som var på det gamle kobberet på spiret.

Det første vi la merke til da vi begynte å studere det originale kobbertaket var tydelige spor av at

det var penslet noe på overflaten, så vi begynte å lete etter oppskrifter som kunne brukes for å smøres på kobberet. (Fig. 2) Vi tok kontakt med ulike miljøer som vi trodde kunne bistå oss. Vi lette også i alt av litteratur vi kom over som kunne inneholde informasjon om overflatebehandling av kobber. Vi leste alt fra artikler om hvordan de hadde gått fram for å opprettholde grønnfargen på frihetsstatuen i New York under restaureringen av denne, til skolebøker om kunst og håndverk. Vi tok også kontakt med flere blikkenslagere, gamle som unge, for å høre om de hadde noen erfaring angående irring av kobber.

Etter noen ukers leting, satt vi igjen med ca. 20 forskjellige oppskrifter som hadde blitt brukt for farging av kobber. Flere av oppskriftene var i utgangspunktet nesten like, så vi bestemte oss for

1 Artikkel på NRKnett.no: Samler inn hesteurin til Nidarosdomen, 12.05.22. https://www.nrk.no/trondelag/nidaros-domkirkes-restaureringsarbeider-skal-bruke-hesteurin-pa-taket-til-nidarosdomen-1.15961750

Fig. 2

Fig. 4: Påføring av kompleksdanner (saltsyre + hestepiss + tapetlim) på det nye kobberet 2009. Application of chelating agent (hydrochloric acid + horse urine + wallpaper glue) onto the new copper, 2009.

Fig. 3: Oversikt over noen av testene som ble utført i forskningsprosjektet vårt i 2009. Overview of some of the tests carried out in our research project from 2009.

Fig. 5: Kobberspiret heises på plass etter restaureringen i 2010. The copper spire is put back in place after the restoration in 2010.

å bruke 10 av oppskriftene til videre studier. For å få klarhet i forskjellene på oppskriftene vi hadde valgt ut, måtte vi prøve disse ut i praksis.

Vi gikk til anskaffelse av alle komponentene til oppskriftene. Vi kjøpte inn kobberplater (myk og hard kobber) som vi klippet opp i rektangulære biter på 75x100 mm. Da kobberbitene var forsvarlig merket med egne nummer mikset vi de ulike oppskriftene og penslet dem på. Noen prøver ble behandlet med ett strøk, noen med to. Vi gjorde også forsøk med å fukte noen av prøvene med vann for å se om dette påvirket resultatet. Etter noen ukers eksperimentering, satt vi igjen med mange forskjellige resultater. Noen av prøvene ble blå, noen ble grønne, mens de flest hadde forskjellige turkise sjatteringer. (Fig. 3)

Vi sammenlignet fargene vi hadde fått med den originale. Med en blanding av hestepiss og saltsyre fikk vi en farge som kom ganske nær. Vi prøvde oss da fram med forskjellig fordeling av saltsyre og hestepiss for å se om vi kunne komme enda nærmere. Da vi mente at vi hadde kommet fram til den rette fargen, blandet vi inn tapetlim for å få en konsistens som ligner på maling. Dette for at blandingen ikke skulle være så tynn at den rant av takflaten under påføring. Vi ønsket å få et utseende som viste penselstrøkene slik som på det

gamle kobberet. Det med å bruke tapetlim, hadde vi funnet i en oppskrift som forklarte at ved å bruke dette fikk vi blandingen til å henge bedre på takflaten. Vi fikk også tips om å tilsette sagflis for at fuktigheten skulle holde lenger, slik at effekten kom hurtigere. Vi gjorde noen forsøk med dette, men kom fram til at den ønskete effekten ikke var slik vi håpet, så vi droppet sagflis i blandingen. En ulempe med oppskriften vi valgte var at da vi begynte å smøre den på taket, så luktet det fjøs over hele kirkegården… (Fig. 4 og 5)

Tilbake til Kongeinngangen. For å få kobberet her til å irre måtte vi igjen gå til anskaffelse av hestepiss. Det ble rykket inn en forespørsel etter dette på en lokal Facebook-side på Byneset av to av våre kollegaer, og det tok ikke lang tid før responsen kom. Den lokale pressen fikk nyss i den spesielle forespørselen og plutselig var vi på riks-TV. (Fig. 6)

For å gjøre en lang historie kort, så fikk vi hestepisset vi trengte. Den ferdigblandede oppskriften ble deretter påført kobbertaket i to omganger og vi fuktet taket hver dag i ca. en uke. Så var det bare å la naturen gå sin gang og vente på at grønnfargen kom. (Fig. 7)

Fig. 6: Påføring av kompleksdanner (saltsyre + hestepiss + tapetlim) på Kongeinngangens tak i 2022. Application of chelating agent (hydrochloric acid + horse urine + wallpaper glue) onto the roof of the King’s Entrance in 2022.

Fig. 7: Vestre side av taket etter behandling. West side of the roof after treatment

Bjørlykke, Kristin Selboe, f. 1964, ansatt 1989, tømrer, steinhugger, BA restaureringstekniker, MA arkitekturvern

Bodvar, Ida Johanne Berg,

f. 1980, ansatt 2007, steinhugger, BA restaureringstekniker

Carter, Joseph,

f. 1976, ansatt 2007, billedhugger, gipsmaker, BA restaureringstekniker

Ekroll, Øystein,

f. 1957, ansatt 1992, middelalderarkeolog, Ph.D, forsker

Gimnes, Terje,

f. 1969, ansatt 2007, murer, BA restaureringstekniker

Grøtt, Henning,

f. 1972, ansatt 1995, teknisk tegner, steinhugger, BA restaureringstekniker

Holmberget, Odd Inge,

f. 1960, ansatt 1983, smed, BA restaureringstekniker

Høiseth, Karl Vincent,

f. 1955, professor ved Institutt for Konstruksjonsteknikk – NTNU

Hübner, Ronald,

f. 1969, ansatt 2003, rådgiver/konservator, steinhuggermester

Klem, Johannes,

f. 1979, ansatt 2014, steinhugger, BA restaureringstekniker

Kristoffersen, Kjersti,

f. 1975, ansatt 2006, middelalderarkeolog, cand.philol.

Langås, Rune, f. 1966, ansatt 1983, steinhogger, BA restaureringstekniker, avdelingsdirektør NKS

Offergaard, Anne C., f. 1974, ansatt 1999, gipsmaker, BA restaureringstekniker

Pennock, Christopher,

f. 1965, ansatt 2003, murer, BA restaureringstekniker

Stavsøien, Eva,

f. 1961, ansatt 1988, steinhugger, BA restaureringstekniker, MA kulturminneforvaltning

Strassegger, Jens,

f. 1990, ansatt 2020, faglærer kunst og håndverk, smed

Skrydstrup, Rasmus, f.1971, ansatt 2007, snekker, BA restaureringstekniker

Syrstad, Birgitta, f. 1971, ansatt 2003, middelalderhistoriker, cand.philol.

Sørburø, Espen, f. 1977, ansatt. 1999, steinhugger, BA restaureringstekniker

Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider (NDR) utøver statens ansvar for restaurering, drift og vedlikehold, forskning og formidling av Nidarosdomen og Erkebispegården i Trondheim, og er utpekt av Stortinget til å være et nasjonalt kompetansesenter for bevaring og restaurering av verneverdige bygninger i stein.

NDR er delt i fire avdelinger, der Bygghytta er den som ivaretar forskning og det håndverksfaglige knyttet til bygningene. I middelalderens Europa var det vanlig å organisere byggingen av katedralene i en bygghytte. Den var lokalisert ved siden av eller i nærheten av katedralen, og her var flere håndverksfag representert.

NDRs bygghytte er den eldste i Norden, og ble opprettet i 1869 for å restaurere og gjenoppbygge Nidarosdomen. I 2020 ble den innskrevet på UNESCOs liste over gode vernepraksiser sammen med 17 andre bygghytter i Europa.