Nils og nabokjøterne by Bjerkelien

NILS og Hege Bjerkelien

e n r e t nabokjø

Dinosaurene samlet seg rundt Nils. Han snurret om seg selv for å finne en utvei. Han var innesperret av de mest grusomme kjøtteterne som noen gang hadde satt sine ben på jorda. Nils visste en del om dinosaurer. Dette var en samling av de aller verste drapsmaskinene fra fortiden: T-Rex, Spinosaurus og Velociraptorer. De morderiske dinosaurene nærmet seg sitt neste måltid.

Et stykke unna ringte skoleklokka. Han spant rundt igjen, og oppdaget mamma nede i veien. – Kom igjen Nils! ropte hun. – Du må bare venne deg til dem. Kjøttetere er egentlig snille. En T-Rex tok et jafs, og vipps så var mammas hånd borte. Hun smilte fortsatt og sa: – Se, de tar bare bittesmå biter. Ikke noe å være redd for.

– Nils! ropte mamma. – Stå opp! Du må rekke skolen! Nils lå svett og sammenkrøllet i et hjørne av senga. Mamma fortsatte å mase. – Du må rekke skolen! Han ristet av seg marerittet og kledde på seg i full fart. Mamma ga han en brødskive i hånda. – BOFF! tordnet det utenfor. Nils skvatt til. – BOFF … BOFF, BOFF, BOFF … BOFF, drønnet det videre.

Frokosten ble tung å svelge. Han stirret ut av vinduet, og så at naboen hans, Herr Gunnersen gikk luftetur med klodens aller største bikkje. Tennene lignet noe som kunne passet på et dyr fra fortiden. Den siklet store dammer, og trynet vibrerte når den bjeffet. Ramses het giganten. Når den jagde etter duene i parken, minnet den Nils om en Tyrannosaurus Rex med bæsjepose i båndet. Han kalte den for Ramses Rex. – Eeh mamma? Kan du kjøre meg til skolen? Ramses «bjeffet» på nytt. Mamma sukket. – Du må bare venne deg til dem kjære. Nils sank sammen. – Men mamma … Forsøkte han igjen. – Du kan ikke holde på slik for alltid, klaget mamma. Nils stønnet, så ut vinduet og så lusket han av gårde.

Han var snart ved det grusomme stedet «Villaveien». Nils kalte gata for «Villveien». Bak enhver busk skjulte det seg farer. Det var ingen vei rundt. – Reine galskapen, hikstet Nils. Svetten piplet allerede nedover kinnene hans. Langs Villveien, kom han først til «Tusse» og «Nusse». To små hissigpropper. De minnet han om de kjøttetende hårballene han hadde sett i skrekkfilmen Blodtørstige mutanter. Kosete og nusselige hårballer helt til det begynte å rumle i magene deres. Da kom sannheten frem, og hårballene forvandlet seg til besatte drapsmaskiner. De spiste alle mennesker de kom over, og alt de la igjen var blodige skjeletter. Tusse og Nusse hoppet rundt i hagen. De bjeffet som gale. Nils skvatt unna og endte midt i veien.

Hagen på den andre siden av veien var muligens enda verre. Der satt det en voldsom muskelbunt i gresset og voktet porten. En gang hadde det vært innbrudd i huset, og etter det hadde eierne skaffet seg en vakthund for å holde tyvene unna. Bikkja het Hannibal, men Nils kalte den for Kannibal. Det måtte koste en million kroner å fôre det kjempestore dyret. Det var sikkert greit for eierne å la den spise noen mennesker i ny og ne, for å spare på utgiftene, tenkte Nils. Han stanset midt i gata. På den ene siden en kannibal, på den andre siden to blodtørstige mutanter. Han blunket av svetten som rant ned i øynene. Blæra hans truet med å streike, og beina var i ferd med å klappe sammen.

– TUUUUUUT! TUUUUUUT! TUUUUUUT! Nils skvatt i det en diger bil brummet mot ham. – TUUUUUUT! TUUUUUUT! kjeftet sjåføren. Nils klynket. Han sendte blikket rundt gata. Hårballene bjeffet. Kannibal slikket seg om munnen. Bilen trillet helt inntil gutten. Sjåføren stakk hodet ut av vinduet. – KOM DEG UT AV VEIEN DIN SOMLEKOPP! Mannen knyttet neven mot ham. – TUUUUUT! TUUUUUT! Nils overtalte beina til å løpe, og sprang så av gårde helt til han sto inne i skolegården.

Han ramlet ned på trappa, og lot pusten kjempe seg tilbake. En klassekamerat la merke til den jagede gutten. Han satte seg ned ved siden av Nils. – Er det kjøtteterne igjen? Nils nikket. – Du kommer til å venne deg til dem, trøstet kompisen. – De er jo ikke farlige. Vi kan ta følge et stykke på hjemveien hvis du vil? Nils takket, smilte og roet seg.

Skoledagen var over. Nils ruslet hjemover. Han var trygg sammen med den rolige kameraten. Forbi Kannibal trykket han seg inntil kompisen. Tusse og Nusse var ikke å se. Nils pustet ut. Et kort stykke hjemmefra skilte de lag, og Nils travet videre alene. Han plystret sammen med fuglene. – VIFF, VIFF … VIFF, VIFF. VAFF, VAFF … VAFF, VAFF. To kjente stemmer avbrøt fuglesangen. Hjertet til Nils hamret i brystet hans. Hårballene nærmet seg i faretruende tempo. Eieren, Lillian, kom etter med stramme bånd. Nils kastet seg bak et tre. – VIFF, VIFF … VAFF, VAFF Tusse og Nusse hadde for lengst fått teften av ham. Lillian fikk også øye på gutten som klemte seg inntil trestammen.

– Neimen er det deg da Nils? Gjemmer du deg? Du er vel ikke redd for Tusse og Nusse? spurte hun i en sprudlete babystemme. – Hei Lillian, stotret Nils. – Jeg ser etter maur. På trestammen. Vi lærer om maur på skolen. Jeg er interessert i naturfag vet du. – Åååå, grøsset Lillian. – Det er så ekkelt med småkryp. Lillian trakk hårballene til seg. Hun var i ferd med å gå videre da et ekorn smatt opp trestammen. Hårballene jublet. De hoppet så langt båndet nådde. – VIFF, VIFF … VAFF, VAFF. Nils lukket øynene. Han klemte seg inn mot barken. Hårballene hoppet mot stammen. Lillian vaklet. Et siste rykk fra villdyrene vippet henne ut av balanse. Hun seilte gjennom luften, landet på magen, og mistet båndene til begge bikkjene. Villdyrene var løse. De spant, hoppet, bjeffet, siklet. Rundt og rundt trestammen. Rundt og rundt Nils. Ingenting kunne stoppe dem fra å gjøre han til sitt neste måltid. Han rømte. Han løp og løp til han stormet inn døren hjemme.

Pappa kom ut fra kjøkkenet. – Har det skjedd noe? Nils pustet. – Bikkjene. Bikkjene klikka. De var helt kokko. Mamma stakk hodet ut fra badet. – Bikkjene? – Tusse og Nusse, hikstet Nils. – Fullstendig bananas. De kunne ha spist meg! Han fortalte foreldrene det som hadde skjedd. Mamma var lite imponert. – Jeg tror neppe Tusse og Nusse spiser noe som helst annet enn den aller dyreste hundematen fra dyrebutikken. Du kunne godt ha hjulpet Lillian før du stakk av. – JA MEN JEG BLE REDD! hulket Nils. Han gråt, løp opp til rommet sitt og smalt igjen døra.

Han lå på senga i ﬂere timer og så naturprogrammer på tv. I dag handlet yndlingsprogrammet hans om edderkopper og insekter i jungelen. Han likte insekter. Men programlederen skalv da en innfødt ville ha han til å holde en diger edderkopp. Programlederen blånektet, og ble stadig blekere av å se på det åttebeinete dyret. Nils fniste av han. – Det er bare en edderkopp, din pyse, lo han for seg selv. Indianerne lo også. De syntes nok han var en skikkelig pingle. Ingen i Amazonasjungelen hadde noensinne blitt skremt av en uskyldig edderkopp. Nils fikk plutselig en idé.

Dagen etter våknet han tidlig og gikk inn på soverommet til foreldrene. Han dyttet forsiktig borti pappa. – Pappa, hvisket han. Jeg må spørre deg om noe. – Hva er det? Det var vanskelig å se om han var våken, eller snakket i søvne. – Husker du vi snakket om at jeg burde få meg en hund? Da ville jeg kanskje bli tryggere rundt dem? – Hmmff. – Ja, du og mamma mente at det ville hjelpe på hundeskrekken hvis jeg hadde min egen? – Kan vi ta dette senere? Det er grytidlig. – Jeg har bestemt meg for at jeg vil ha en hund en gang, fortsatte Nils. Men jeg tenkte at det ville være smart å ha et mindre dyr først. Da lærer jeg å ta ansvar og sånn vet du. – Det er for tidlig for dette nå, gryntet pappa. Nils ga seg ikke. 14

– Jeg kan dra og kjøpe det for mine egne penger. Jeg fikser alt selv, fortsatte han ivrig. Nå hadde mamma også våknet til liv, men hun var lite interessert i å diskutere kjæledyr på morgenkvisten. – Ikke mas nå, Nils. Vi er trøtte, mumlet hun. – Men mamma, jeg kan ordne alt! Jeg lover. Jeg har penger fra bursdagen. Og dere kjenner Kristine i dyrebutikken. Hun hjelper meg med alt! – La han gjøre det, gryntet pappa. – Det er vi som egentlig har mast om det. Klarer han å passe det lille dyret, kjøper vi en valp også, og simsalabim så er hundeskrekken borte. – Ålreit, svarte mamma, bare styr unna rotter vær så snill. – Jeg lover! ropte Nils og forsvant ut døra.

Kristine var i ferd med å åpne butikken da Nils kom dansende mot henne. – Hei Kristine! sang han. – Gjett hva jeg har fått lov til. Han jublet og klappet på lommeboken sin. Kristine forsto straks hva han mente, og ansiktet hennes lyste opp. – Du finner henne på den vanlige plassen, smilte hun og lukket opp døra. Nils stoppet et øyeblikk og trakk inn den deilige duften av eksotiske dyr. – Endelig, smilte den lykkelige gutten. Han gikk innover i lokalet. Forbi gullfiskene og forbi kaninene. Forbi hamstrene og marsvinet, undulatene og den digre papegøyen som kunne hilse på femten språk. Det lodne dyret han var kommet for å kjøpe bodde helt innerst i butikken. Han stanset foran glassburet og så etter henne.

Hun satt gjemt under en trerot. Bare et par bein og noen øyne syntes. – Hei Rosa, det var nesten som om han boblet over av glede. – I dag skal du ﬂytte hjem til meg. Nils åpnet lokket og la hånden ned i sanden. Rosa hadde god tid. Hun kjente seg frem. Bevegde ett og ett bein lydløst over sanden. Hun stoppet ved fingrene til Nils. Kjente godt etter, før hun klatret opp i hånden. Kristine ga ham en eske. – Bare en liten gåtur, hvisket Nils til dyret og la henne ned i esken. Kristine gratulerte den glade gutten. Nils betalte og nynnet hele veien hjem.

Snart var han hjemme ved huset sitt. – Mamma! Pappa! ropte han innenfor døra. – Dere må komme og hilse på Rosa! Det luktet svidde boller i huset. Mamma gryntet fra kjøkkenet. – Jeg kommer snart, Nils. Må bare redde disse bollene. Pappa er ute en tur, og forresten kommer Lillian snart over på kaffe … og svidde boller, la hun til. – Rosa er skikkelig søt, sang Nils. Hun har akkurat den rødbrune fargen jeg liker så godt. Og du skal se de øynene. De er verdens vakreste, alle s… Røykvarsleren fikk nok av de svidde bollene, og satte i å ule. – Jeg ser på henne etterpå, brølte mamma gjennom røyken. Nils bar Rosa opp til rommet sitt. Han hadde alt klart til henne. Glassbur, sand, et par røtter og litt mat.

Nils satt fortsatt på rommet sitt, da det ringte på døren. Mamma åpnet, og Lillian trippet inn med en logrende hund under hver arm. – Så, så Tusse og Nusse. Dere må være rolige. Vi skal få hilse på det nye kjæledyret til Nils. Er dere også spente? klukket babystemmen hennes. Mamma ropte opp til Nils. – Vil du komme og vise oss Rosa? Tusse og Nusse sitter i sofaen, og de er helt rolige. – Jeg kommer nå, mamma. Nils lot Rosa krabbe inn i hånden. Han holdt henne forsiktig inntil kroppen mens han gikk ned til stua og stilte seg ved siden av Lillian. – Husk å være rolig, forlangte Nils. – Rosa er ny i huset, og kan fort bli skremt. Han åpnet hånden. Den lille krabaten stirret rolig opp mot Lillian.

Et øyeblikk forsvant alle lyder i huset. Deretter hylte Lillian en god stund. – FÅ DEN BORT, FÅ DEN BORT! Hun veivet armene mot den og hoppet opp på rygglenet av sofaen. – DEN ER GIFTIG, DEN ER GIFTIG! hikstet hun og presset seg ﬂat mot veggen. Den myke sofaen var ikke skapt for klatring. Putene ga etter, og Lillian mistet balansen. Selv ikke de veivende armene kunne redde henne nå. Nils skjermet Rosa, mamma holdt seg for øynene. – NEEEEEEEEI, hulket Lillian og stupte ned i stuebordet. Oppstyret satte fart på de to hundene. Tusse og Nusse sprang vettskremte rundt i stua. Potteplantene veltet. Lampa knuste. Gardinene ble halvveis revet ned og bildene dinglet på veggen. De vettskremte bikkjene galopperte til slutt ut av en liten sprekk i terrassedøra og forsvant. Lillian kavet på stuebordet. Kaffekoppene lå strødd. Lillian rullet gjennom kaffesølet, og ned på gulvet, så hoppet hun opp på beina og løp hysterisk etter bikkjene. Mamma sto bare og måpte.

– Nils, sukket hun tungt. Vi var jo enige om det der med å kjøpe en rotte. – Men Rosa er ingen rotte sa han, og strakte hånden frem til mamma. – Hun er en tarantell. – EN EDDERKOPP! skrek mamma. – DU HAR KJØPT EN EDDERKOPP! – Ja, Rosa er en edderkopp. Hun er en renraset Grammostola rosea. Er hun ikke pen? Mamma freste. – PEN! HAR DU GÅTT FULLSTENDIG FRA VETTET? HUN ER EN GIFTIG EDDERKOPP. EN DRAPSMASKIN! Mamma rev seg i ansiktet. – DU SKULLE IKKE HA KJØPT MED EN SKORPION I TILLEGG? OG HVA MED EN KVELERSLANGE ELLER TO? OG KANSKJE NOEN DIGRE KAKKERLAKKER? Mamma stønnet. – Vi må hjelpe Lillian med å finne hundene. Putt den edderkoppen et trygt sted, og kom etter! befalte hun. – Men mamma! tryglet Nils. – Jeg tør ikke. Det er jo reine villmarka der ute. – Kom igjen! befalte mamma. Du har bare godt av det! Hun trampet ut døra.

Nils stønnet. Han puttet Rosa i esken, og slepte beina ut av huset. Det vrimlet av folk i parken. Nils knuget esken mot magen. Han strakk seg opp på tærne. Speidet etter villdyrene. Ingen Tusse eller Nusse var å se. Han skvatt i sikk-sakk mellom logrende hunder. Etter en runde i parken sank han ned på en benk. Han kikket ned i esken til Rosa, og hvisket. – Skjønner du Rosa? Det er villere her i byen, enn i jungelen der du kommer fra. – Hei! Er det deg? sprudlet en stemme bak han. – Å nei! stønnet Nils. Gunnersen og kjempebikkja dukket opp. Nils krympet ned i benken. – Ramses vil hilse på deg, klukket Gunnersen. – Han er glad i barn, vet du. Hunden peste mot Nils. Mannen hang etter.

Det pep i halsen til Nils. Han holdt pusten og gjorde seg klar til å ﬂykte. – Rolig, Ramses, ba Gunnersen. – Det er nok nå. Jeg tror gutten er redd. Herr Gunnersen kortet inn båndet og satte seg på den andre enden av benken. Kjempehunden la seg ned. – Flink gutt, roste Gunnersen og strøk Ramses over ryggen. Mannen gløttet mot den sammenkrøllede gutten. – Hva har du i esken din? spurte han. Nils nølte. Han kikket på hunden. På eieren. På esken.

– Det er Rosa, det nye kjæledyret mitt. Vil du hilse på henne? lurte Nils. – Ja det vil jeg gjerne, svarte Herr Gunnersen vennlig. – Hva slags dyr er hun? – Hun er en Grammostola Rosea. – Det har jeg aldri hørt om, klukket Gunnersen, men den er sikkert fin. – Lukk øynene, sa Nils. Han ba Gunnersen åpne hendene. – Du skal få holde henne. Herr Gunnersen gjorde som han sa. Nils plasserte Rosa i hånden hans. – Nå kan du lukke opp øynene! – Neimen, har du sett da! humret mannen. – Helledussen, du er jo helt nydelig, sang han til Rosa og holdt henne nærmere ansiktet. Nils rynket fjeset og så forvirret på mannen. – Men … ble du ikke skremt?

Herr Gunnersen humret på nytt. – Trodde du jeg kom til å bli redd? Nei disse edderkoppene er helt ufarlige. Nils sukket. – De ﬂeste blir fullstendig kokkelimonke når de ser en edderkopp. Samme hvor vakre og ufarlige de er. – Ja det er sant, svarte Herr Gunnersen. – Men jeg liker edderkopper. – Du liker både hunder og edderkopper? Er det ingenting som skremmer deg da? Herr Gunnersen svelget. Han ga Rosa tilbake, og Nils puttet henne ned i esken. – Jo, det er noe som skremmer meg. Hvis jeg skal fortelle deg hva det er, må du love at du ikke ler! – Jeg lover!

Gunnersen lente seg mot øret hans og hvisket. – Hva sa du? gispet gutten. Gunnersen hvisket på nytt i øret hans. – DUER? ER DU REDD FOR DUER? – Hysj, sa Herr Gunnersen. – Jeg synes det er ganske ﬂaut. Nils beklaget, og så hvisket han til Gunnersen. – Hvordan kan du som går rundt med den digre bikkja være redd for noen små duer?

– Jeg vet det høres rart ut, svarte Gunnersen. Jeg kjøpte faktisk Ramses fordi jeg ville unngå duene i parken. Han holder dem på avstand. Nils betraktet kjempen som lå i gresset. Ramses myste vennlig tilbake. – Har du tenkt å være redd for hunder resten av livet? spurte Gunnersen. Gutten pirket foten nedi gresset. – Har du tenkt å være redd for duer resten av livet? – Der satt du meg på plass ja, sa Gunnersen og svelget. Nils kremtet. – Hva om vi hjelper hverandre? Du hjelper meg med hundeskrekken, og jeg hjelper deg med dueskrekken. Gunnersen klødde seg i hodet. Han nikket langsomt. – Ja, pep han. – Det kan vi gjøre. Fra den dagen møttes de i parken hver dag. Noen dager gikk de tur sammen alle tre. Nils fikk holde Ramses sammen med Gunnersen. Kjempen viste seg å være litt av en kosebamse. Han elsket å bli klødd. Andre dager forlangte Nils at Ramses skulle bli igjen hjemme. Da var det tid for Gunnersen å møte duene. Til å begynne med, stoppet mannen ved inngangen til parken. Han nektet å gå videre uten hunden. Nils var streng, og befalte Gunnersen videre. Flere ganger løp mannen ut av parken når duene dukket opp. Nils dyttet han tilbake. Slik holdt de på i ﬂere uker.

Det var årevis siden Gunnersen hadde reist på ferie, siden han ikke kunne reise fra hunden sin. En dag han var i parken med Nils, hadde Gunnersen et spørsmål. – Tør du å være alene med Ramses? Nils stusset et øyeblikk. Gunnersen kremtet og fortsatte. – Jeg har lyst til å reise på en liten ferie, men jeg kan ikke ta med meg Ramses, og jeg har ingen til å passe han … ingen andre enn deg da, la han til. Nils stanset.

– Mener du … mener du, stotret han. – Mener du at jeg kan få passe Ramses alene? – Ja hvis du har lyst. Og du må jo få lov av mamma og pappa også. Nils jublet. – Det går de helt sikkert med på! Og slik ble det. Gunnersen reiste på ferie mens Nils passet Ramses. De gikk turer, de lekte, de koste. Om natten sov hunden på rommet til Nils. Helst oppi senga. I to uker koste de seg sammen. Nils syntes han var verdens heldigste, som både hadde Rosa og Ramses. Dinosaurene langs Villaveien forsvant. Hannibal smilte til Nils. Tusse og Nusse kastet han pinner til. De ble aldri lei av å leke.

Dagen før Gunnersen skulle komme hjem, kom det et brev i posten. I brevet var det et bilde av Herr Gunnersen. Bildet var fra Venezia, hvor han sto midt på den berømte Marcusplassen med en due på hver arm. Han smilte bredt.

© Hege Bjerkelien ISBN 978- 82-691778-0-0 Redaktør: Vibeke Koehler Illustrasjoner: Christina Winther Grafisk design: Ida Nygaard Takk til: – Nina Zoë Jørstad som har vært coach/jordmor/lærer – Boldbooks – Rolf og Julia Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor (www.kopinor.no).