Issuu

Kapittel 1

Til fjells Bunnen av stupet var for lengst borte i tåka. Bare sjåføren og et par eplekjekke elever turte fortsatt å se ut av vinduene, resten av klassen satt med øynene igjen og klamret seg fast i setene. Gymlæreren svettet fra tinningene. Mattelæreren dro lua foran øynene, og kontaktlæreren tok av seg brillene for å slippe å se. Sjåføren plystret til en sang på radioen. Bussen skranglet oppover fjellveien. Motoren stinket svidd, og det gamle eksosanlegget la igjen dotter av røyk. Fjæringen hadde sett bedre dager.

Jack hadde en uvanlig ansiktsfarge. Den dårlige luften i bussen gjorde ikke saken noe bedre. Airconditionen hadde ikke virket på flere år, og det samme gjaldt doen – Jack hadde allerede vært ute av bussen flere ganger både for å tisse … og spy. Julia dyttet borti ham. – Du vet du er grønn i trynet, går det bra, eller? hvisket hun. 2

Jack ristet på hodet og slengte en hånd foran munnen. – Nnneei … mmm … kaste opp. – Å nei, stønnet Julia. Hun snudde seg mot sjåføren og ropte: – Jack må SPY! Vi må stoppe! Mattelæreren lettet forsiktig på lua og skvatt da han så fjeset til Jack. Han kastet seg frem til sjåføren. – STOPP! Vi må stoppe! Jack må kaste opp. Vi må stoppe! Med en gang. Sjåføren stanset plystringen. – Kan’ke stoppe her, vettu, ær’u gæren. Har’u sett ut av vinduet? Han sukket og pekte ut mot stupet. Læreren turte ikke å se, og stirret heller ned på sine egne fjellstøvler. – Men dette er virkelig krise! Jack klarer ikke å holde seg, det gjør han aldri! Dette går ikke bra. Sjåføren fomlet innunder dashbordet og trakk frem en hvit papirpose. «REISESYKE», sto det med store spygrønne bokstaver. – Dette blir veldig ekkelt, stønnet læreren. – Kan du ikke bare stanse? Du har gjort det flere ganger før i dag på grunn av den guttungen. Sjåføren lo. – Hør godt etter. Jeg mener, lytt på motoren, assa. Læreren skakket hodet mot motoren. Mrrr … mrrr … mrrr … hviiiin, lød det fra motoren. – Ikke helt friske de lydene der, eller hva? sa sjåføren. – Det høres vel ikke akkurat ut som om den gamle motoren har så mye krefter til overs, og hva synes du om lukten, forresten? Læreren skrukket hele fjeset. 3

Kapittel 2

Alex Julia, Jack og Martin stanset midt i rommet. Jack rynket på nesa. – Det lukter gammelt og støvete. – Sånn ser det ut også, sa Julia og pekte på en vegg full av utstoppede dyrehoder: elg, hjort og rådyr, uten kropp, med støv og spindelvev. På noen hyller sto hele dyr. Et ekorn manglet et øye, en jerv hadde mistet pelsen. I et hjørne satt en glefsende ulv ved siden av en skabbete rev med øyne som blinket mot dem i lyset av peisilden. Skumlest av alt var en morsk elg. – Creeeeeepy, grøsset Julia. De satte seg i en gammel sofa. KLING, KLING, KLING! hørte de. Summingen fra elevene stanset brått. Lyden av kubjella kom nærmere. En skikkelse trampet inn i lokalet og stilte seg opp ved siden av den digre peisen. Julia dultet borti Jack. – Jeg visste ikke at det var overlevelses-camp vi skulle på, kniste hun. – Vedder på at han kom ridende hit på en elg, lo Jack. 8

Det var flere av elevene som måtte hviske litt med hverandre om antrekket til denne fyren. Selv lærerne sperret opp øynene. Stua var glovarm. Mannen hadde allikevel beholdt pelsen på. Skinnlua var så tykk at den sikkert fungerte bra som hjelm også. Den lodne revehalen hang nedover ryggen hans. Jakka, av et eller annet vrengt dyr, var nok like varm. Over skulderen hang en gammel børse og i beltet en kniv. Han klødde seg i det latterlig tynne skjegget, raslet med bjella og spaserte til enden av rommet. Skvik, skvik, skvik, lød det fra støvlene. Mannen stanset, vred seg rundt på skotuppene og marsjerte tilbake til peisen. Skviiiiiik, skvik, skvik, skvik. Det var flere enn Jack og Julia som måtte holde latteren inne. Martin slet også. – Hører dere lyden? spurte mannen. Han bøyde seg frem og myste mot forsamlingen. – Det er lyden av mil etter mil. Julia slengte hendene foran munnen, men latteren tøt ut allikevel. Mannen fortsatte: – Velkommen til Halvordtun leirskole, leverandør av fysisk fostring og mentale utfordringer. Jeg heter Alex og er leder for aktivitetene denne 9

uka. Her på gården har vi et motto, og dere har sikkert allerede skjønt hva det er … Lærerne kikket ned i gulvet, elevene hadde sprekkeferdige latterfjes. – Ha, ha, ha! lo Alex høyt. – Jeg har sett mange dumme folk, men dere tar virkelig kaka. Dere er helt på bærtur, hele gjengen. Det som må til for å komme noe sted her i verden, slik som jeg, det er … Den flaue klassen glante alle andre steder, lærerne også. – Dere har virkelig aldri vært utenfor byen, lo han. – Svaret er selvfølgelig blod, svette og tårer, det er da ikke så vanskelig å forstå. Dere må da kjenne til ordtaket «uten blod, svette og tårer … kan du like gjerne legge inn dine årer …» Julia var sprutrød i ansiktet av å kvele latteren. Hun pekte på hylla med de utstoppede dyrene og hvisket til Jack: – Ikke rart disse dyrene døde, de orket ikke denne fyren noe mer. Alex fortsatte. – Tenk litt på det, dere. Livet er hardt, men verre var det før. Denne gården er over to hundre år gammel, og dere skal få lære om det harde livet i gamle dager. Dere er vel ikke redde for spøkelser? – NEEEEEEEEI! ropte de tøffe guttene. – Vi vil ha gjenferd, vi vil ha gjenferd! hoiet de videre. Jack fiklet med fingrene, Martin svelget tungt, mens Julia lyste opp. Alex fortalte videre.

Kapittel 4

Berta og Batman Bikkja dukket først opp. Tunga hang ut, sikkelet rant og båndet var så stramt at man kunne spille fele på det. Like etter sto vakten også i enden av korridoren. Det gikk noen sekunder før den første av jentene oppdaget dem. – Eeeh …, skvatt hun og stoppet dansen. Synet av tennene til vaktbikkja gjorde lokalet musestille på under et blunk. Jentene spurtet til rommene og gjemte seg i soveposene. Berta skrittet sakte nedover korridoren. Hun kremtet. – Jeg heter Berta, og bikkja her heter Batman. Vi er oppe hele natta, og får med oss alt, absolutt ALT! Jeg skal late som om jeg ikke så dere i dag, men fra i morgen av blir det straff for alle brudd på reglene. Hun kikket inn på det første rommet. En av jentene smilte da hun så bikkja. – Ååå, så søt hund, jeg elsker hunder. Batman er sååååååå søt. Kan jeg klappe ham, eller? Hun strakte armen ut. Berta trakk Batman til seg. – Det er ingenting søtt ved en bikkje som eter flaggermus. Han er ikke noen kosehund, men en vaktbikkje! Kom, Batman. Hunden slikket seg rundt munnen og stirret på jenta. – Rolig nå, sa Berta. – Vi må ikke skremme dem for mye den

første dagen, det er så kjedelig når de ligger våkne på natta og griner av hjemlengsel, det blir bare mas av sånt. Jenta trykket seg inn mot veggen mens Berta og Batman trampet videre. Det var plutselig musestille overalt. Mørket senket seg over leiren. Jack lå våken. Det store kveldsmåltidet hjalp ikke mot søvnproblemer. Hjernen kjørte på med de villeste skrekkhistorier om både gjenferd og utstoppede dyr. Han tenkte at hvis det var slik at mennesker gikk igjen fordi de hadde noe uoppgjort fra sitt levende liv – hva med de utstoppede dyrene, da? Fanget, drept, flådd og stappet full med pappmasjé, for så å bli stående og støve ned. De måtte jo være gale etter hevn. Jack dro soveposen langt opp i ansiktet. Han lurte på om Martin hadde sovnet, og hvisket ned til ham: – Martin, sover du? Det lød et snufs fra underkøya. – Martin? – Ja, svarte en grumsete stemme. – Går det bra, eller? hvisket Jack. – Ikke så veldig. – Er du syk? Martin ble avbrutt før han rakk å svare. Tramp, tramp, tramp … sniff, sniff, sniff, lød det fra korridoren. Trampene stanset utenfor rommet deres. Sniffingen fortsatte rundt døråpningen. Berta åpnet døra, kikket inn, lyttet og lukket igjen. Martin og Jack holdt pusten. – Så, så, hvisket Berta til Batman. – Tror ikke det er noen flaggermus her inne på rommet. Hun lukket døra og gikk videre. Tramp, tramp, tramp … sniff, sniff, sniff. 16

Jack hvisket forsiktig til Martin igjen: – Er du syk? – Nei, snufset Martin. – Jeg er mørkredd, og det ble ikke noe bedre av den historien om Nils og Ola akkurat. Nå kommer jeg til å ligge våken hele natta! Det er dritflaut å være redd for spøkelser, jeg tror jo ikke på dem engang. Jack tittet ned. – Jeg er også redd for sånt, hvisket Jack. – Det er bare Julia som vet det, og mamma og pappa, da. Martin tørket snørra. – Da er vi to stykker som ligger her og er redde for spøkelser og ikke får sove. Litt av et team. – Det er sant, svarte Jack. – Men det er i alle fall mindre flaut når man ikke er den eneste. Berta og Batman tråkket gjennom korridoren igjen før de forsvant ut i trappegangen. – Vi får prøve å sove igjen, skyndte Jack seg å hviske. – Snakkes i morgen tidlig. Natta. – Natta, hvisket Martin tilbake.

Kapittel 7

Udugelige pyser – Men vi er jo snart fremme, stønnet Julia. – Kom igjen! befalte Alex. – Her må alle vise hva de er gode for, vi driver ikke og fôrer på gratispassasjerer. Julia stirret ham midt i pupillene og et godt stykke inn i villmarkshjernen. – Jack er faktisk redd, kan han ikke bare få lov til å bli? – Hå, hå, hå, lo Alex. – Det skulle tatt seg ut. Hele verden hadde vært full av udugelige pyser som ham. – Ikke sikkert du mener det når denne uka er over, mumlet Julia og styrte kanoen inn mot land. DUNK! lød det fra undersiden. – Hva var det? hylte Jack. – Det er sikkert bare en pinne som flyter i vannet, de er det mange av i alle innsjøer. En mørk skygge dukket opp ved siden av dem og forsvant i sivet. – Det der er ikke en pinne, skrek Jack. – Pinner kan ikke svømme, dessuten så har de ikke finner. – Så, så, roet Martin, – det er i alle fall ikke en hai. – Jeg har sett nok naturfilmer til å skjønne at det der ikke er noen hai! skrek Jack. – Men jeg har også sett nok skrekkfilmer til å vite at det finnes mange andre ting som gjerne vil ha meg til middag. Martin speidet rolig ned. 25

– Jeg ser ikke noe. Det var nok bare en pinne allikevel. – Jeg tråkker ikke frivillig ut i det vannet, klynket Jack. – Jeg vil komme hjem herfra med puls, og aller helst også med alle kroppsdelene i behold. Dessuten er vannet iskaldt. Blir du ikke spist opp av et eller annet med store tenner, fryser du i hjel før du vet ordet av det. Julia styrte kanoen inn på stranda. – Da er det bare å bytte plasser, befalte Alex. – Så skal nok guttungen også få svettet litt på ryggen. Julia styrte inn på stranda og hoppet ut sammen med Martin. De dro kanoen godt inn på land slik at det var stødig for Jack å gå ut av den. De byttet plasser, og nå som Jack skulle sitte bakerst, var det han som måtte skyve kanoen ut i vannet. Alex så på ham og flirte. – Det går bra, Jack, sa Julia rolig. – Du klarer dette. Jack la hele vekta mot kanoen, bet tennene sammen, krøllet ansiktet og spente fra. Ingenting skjedde. – Ta i nå, PINGLE! ropte Alex. – Vær litt mann, vis muskler. Jack dyttet og dyttet og dyttet. Kanoen rørte seg ikke. Alex stønnet. – Nå må du se å få den kanoen ut i vannet da, gutt, før vi blir etterlyst på nyhetene. Jack knurret, boret skotuppene ned i sanden og dyttet og dyttet. Alex lente hodet bakover. – Men I DAG, vær så snill. Jeg begynner å bli sulten! Jack mumlet banneord som bare bestefaren hans kom unna med å si høyt. Han la skulderen mot spissen av kanoen og kjente den trykke inntil knoklene. Tårene piplet.

Alex prikket mot glasset på armbåndsuret sitt, stirret inn i de våte øynene til Jack og ristet på hodet. – Du klarer det, hvisket Julia og blunket til Jack. Hun satte åren sin ned i bunnen og skjøv kanoen noen centimeter opp. Jack lukket øynene, spente fra, og kanoen løsnet med så stor fart at den FLØY ut i vannet. Martin og Julia ramlet ned i bunnen av kanoen, mens Jack mistet balansen og havnet i vannet på et par meters dyp. Alex krøket seg av latter.

Kapittel 11

Rusten fjærmadrass

Et digert ark hang på døra til voksenkorridoren, og med feite, røde bokstaver sto det «ADGANG KUN FOR VOKSNE». Martin åpnet døra sakte og smøg seg inn. En lang korridor med dører på hver side. Han listet seg bortover, men oppdaget fort et problem: Dørene manglet navneskilt, og han hadde null peiling på hvilket rom som tilhørte Alex. Han lette etter tegn, lyttet mot dørene, luktet og tenkte. En dør slo plutselig opp bak ham, Martin spant ut til trappegangen og hev seg bak den støvete rumpa til en utstoppet bjørn. Det knirket fra gangen, lyden var enkel å kjenne igjen. Alex knirket fra rommet sitt i retning Martin. 37

Martin trykket seg sammen mot det utstoppede dyret, og boret fjeset inn i bjørnepelsen. Bjørnen var like lurvete som de andre utstoppede dyrene på stedet. Pelsen var løs og hullete, det måtte være et perfekt sted for en musefamilie eller to. Knirk, knirk, knirk. Alex var fremme ved bjørnen. Han klappet den på hodet og lo. – Dumme, gamle bamsefar. Martin presset seg enda lenger inn i den støvete bjørnepelsen. Alex bøyde seg mot bjørnen og blåste den midt i panna. En sky av støv lyste opp i en solstripe. – Ha, ha, ha, lo Alex. – Hvis du bare hadde blitt i hiet ditt, hadde du sluppet å stå her, din idiot! Han knirket videre, og nynnet på «Bjørnen sover». Martin tittet ut mellom bjørnebeina. Døra til Alex sto åpen, og han smøg seg inn. Bankelyden fra telefonen måtte komme fra et sted ved døra, men det var ikke noen bra gjemmesteder der. Knirk, knirk, knirk, hørte han plutselig. Denne gangen gikk Alex fort, og det var for sent å rømme. Martin kastet seg ned på gulvet, rullet under senga og rakk akkurat å presse seg inn under den lave fjærmadrassen før de nypussede støvlene sto inne i rommet. Alex lukket døra og satte seg på sengekanten. Den rustne fjæra i madrassen skrek mens den bulte mot gulvet og klemte Martin fast. 38

Alex dro av seg støvlene og satte dem ved siden av senga. Lukten av tåfis traff Martin midt i nesa. Han gjemte ansiktet ned i ullgenseren. Heldigvis elsket pappa å bruke parfymert skyllemiddel, og duften av blomstereng reddet Martin fra å besvime. Alex la seg ned, en av fjærene røyk og hele madrassen dumpet enda et hakk nærmere gulvet. Martin prøvde å dra seg løs, men de eldgamle fjærene knirket høyt, og dessuten gjorde det vondt. Ansiktet krøllet seg av smerte. Han var sjanseløs. Heldigvis var det ingenting i veien med sovehjertet til Alex. Det tok bare noen minutter før det buldret av snorkelyder. Støvdotter dalte fra noen gamle malerier, gardinene blafret og døra dirret. Men madrassfjærene holdt fortsatt jerngrep på Martin, og det var ingenting annet å gjøre enn å vente på redning. Han la hodet i hendene. Det var da den kom til syne. Musa.

Kapittel 15

Siruprumpa Julia svelget tungt da hun så hestene. – Noen ganger kan du se på en hest om det er en rolig type, sa Jack. – Og andre ganger sier navnet det meste. Han pekte på et navneskilt: «Kanonkula». – Denne styrer vi unna, lo han. Julia var blek. Hun pekte på et annet skilt: «Lykke». Ved siden av navnet hadde noen skrevet «til»: «Lykke til». – Vi dropper den også, rådet Jack. Neste hest i rekka het «Månelanding», den gikk de også forbi. Endelig smilte Julia. – Denne skal jeg ha, sa hun og pekte på skiltet. «Siruprumpa». En tykk, gammel fjording sto i boksen bak skiltet og gomlet på en høydott. En gammel stallkar hjalp elevene med å sale på hestene. 50

Kapittel 16

Kinesiske gloser Etter lunsjen var det tid for ukas historietime. En lokal historiker besøkte stedet for å fortelle om gården, om livet i gamle dager og om tingene som var samlet der gjennom tiden. Hun pekte på et par støvler som hang på veggen, gamle og støvete lærstøvler. – Dere har jo allerede hørt fortellingen om Ola og broren hans. Klassen nikket. – Da han forsvant i vannet, sto støvlene igjen på stranda. Det var det som fikk familien til å skjønne hva som hadde skjedd. Støvlene henger her til minne om ham. Julia sperret øynene opp og slengte en hånd foran munnen. – Jeg tror hun har en idé, hvisket Jack til Martin. Mens historikeren fortalte videre om gamle lamper, utstoppede dyr, hullete tepper og svart-hvitt-fotografier, pønsket Julia ut en ny plan. Da forelesningen var ferdig, trakk hun Jack og Martin med seg. – I natt må vi ut og gå, og jeg skal bruke de gamle støvlene til Ola for å skremme vannet av Alex. Men vi trenger en bombesikker plan for å holde Berta og Batman unna. – Å, nei, stønnet Jack. – Du mener enda en søvnløs natt? – Sikker på at det ikke er noe vi kan gjøre på dagen? gjespet Martin. 54

– Kom igjen, gutter! Vi er ikke gamle trøttinger, vi kan sove når vi kommer hjem. Skru på hjernene og finn på noe som kan holde Berta unna. Martin tenkte på alle bøkene han hadde lest. Han elsket krimbøker og hadde lært mange knep fra dem. Blant annet hvordan man kan avlede folk. Han kom på et triks han hadde lært av boka «Søvngjengeren slår til». Den handlet om å gå i søvne, kinesiske gloser og en oppdiktet sykdom. Martin fortalte om trikset. – Det er det mest syke jeg har hørt, lo Julia. – Men det må jo funke, selv ikke Berta tør å vekke en med denne «sykdommen». Jack fulgte med på planene uten å si noe. – Er du med, Jack? spurte Julia. – Det ser ut som om du holder på å sovne. – Det er det som er problemet, vi er allerede dødstrøtte … og så skal vi holde oss våkne enda en natt. Jeg vet ikke om jeg klarer. – Vi kan legge oss veldig tidlig, sa Julia. – Vi setter vekkerklokka til å ringe midt på natta, da får vi i alle fall sove litt først. Jack rynket fjeset. – Får du virkelig sove når du vet hva vi skal drive med i natt? Jeg skjønner ikke hvordan du får det til. – Slapp av, lo Julia, – hva er egentlig det verste som kan skje? Jack fnøs. – Jeg kan godt nevne et par ting, Julia, hvis du ikke har fantasi nok til å komme på det selv. La meg begynne med hvor flaut det er å bli ferska i en såpass hinsides bløff. Om Berta tar oss, vil hun fortelle det til alle, absolutt alle, og folk vil le av oss i all fremtid. Og det er hvis vi i det hele tatt overlever bikkja hennes. Jeg synes Batman ser 55

Kapittel 17

Det spøker Julia lå plantet på gulvet med elghodet ved siden av seg. Elgen stirret på henne med mørke glassøyne. Den så ikke glad ut. – Unnskyld, hvisket Julia. – Jeg lover å henge deg opp igjen … og tørke støv av deg. Hun tok tak i geviret og prøvde å løfte elghodet. – Hva er det de har puttet i deg, egentlig? Det må jo minst være bly. Var de redd for at du skulle stikke av, eller? Med en del smertefulle bevegelser klarte hun å vri seg ut av geviret, men å få elghodet opp på veggen var klin umulig. – Beklager, elg. Tror vi må bestille en heisekran til deg. Du må nok ligge her en stund til. Se positivt på det, du får jo sett nye ting der du ligger. Julia gikk ut hoveddøra, ned til stranda og tok av seg sine egne sko. Da hun skulle ta på seg de gamle støvlene, fikk hun plutselig gysninger og kastet dem fra seg. Det gikk opp for henne at hun var i ferd med å ta på seg skoene til en død mann. Hun samlet seg, krøllet ansiktet og stakk den første foten langsomt ned i støvelen. Hun grøsset som om noe kom til å skje. Tåa buttet i noe, Julia skvatt på nytt og dro foten ut. Hun tømte støvelen, og ut ramlet en død og inntørket liten mus. Huden lå stramt rundt det bitte lille skjelettet, at det lignet en mumie.

– Æsj, akkurat som om det ikke er ekkelt nok å gå med sko til dauinger, så må det dukke opp mumier også. Hun ristet begge støvlene godt. Ingen flere lik dukket opp, hun tok dem på seg og gikk ut i vannet. Hun sto der til støvlene var gjennombløte. Så gikk hun tilbake.

Hun surklet tilbake til huset og frem til Alex’ soverom. Støvlene lagde perfekte avtrykk på det gamle vegg-til-vegg-teppet i korridoren. Kliss våte støvelmerker som lett kunne overbevise en overtroisk tullebukk. Hun stanset utenfor døra til Alex og ga støvlene tid til å lage ordentlig tydelige merker. Det skulle virkelig se ut som om Ola hadde stått der og banket på. Hun gikk tilbake til stranda, tok av seg støvlene og satte dem med tåspissen ut mot vannet. Akkurat slik Ola hadde gjort da han tok livet av seg. – Perfekt, smilte hun og listet seg barbeint tilbake til huset. Der fant hun frem telefonen sin og ringte til den som lå gjemt i madrassen hos Alex. * I mellomtiden gikk Jack flere runder «i søvne», med Martin og Berta på slep. Hver gang han passerte vinduet mot stranda, så han etter om Julia hadde satt støvlene der. Endelig sto de på plass, Jack «våknet» og kvakk til. 60

– Hvorfor er jeg her? Jeg var jo akkurat i Kina og bestilte softis med tutti-frutti-strø på den kinesiske mur … Han kikket «forvirret» rundt seg. – Jeg skjønner ingenting … – Jack har våknet, jublet Martin. – Han har våknet! Velkommen tilbake fra Kina, lo Martin. – Du har gått flere kilometer i søvne. – I den norske fjellheimen, ikke i Kina. Det burde fulgt en advarsel med deg, sukket Berta. – Nå får dere gå i seng, unge menn, før han der bestemmer seg for å ta en tur til Afrika også. Natta! Hun ristet på hodet og trasket mot ytterdøra. Martin og Jack gikk til rommet sitt. – Hvordan var kinesisken i dag? lo Jack. – Veldig bra, smilte Martin. – Du snakker snart flytende. * Berta tok med seg Batman ut i den friske fjelluften. – Skal vi se om vi finner noen flaggermus, hvisket hun til bikkja. Batman logret vilt og hoppet opp og ned. De stilte seg opp og tittet mot nattehimmelen. Luften var stille, himmelen var klar. En og annen svale seilte forbi fullmånen. Berta lukket øynene og nøt stillheten etter den merkelige natta. Plutselig slo ytterdøra opp. – Ha! Nå har jeg dere, forbanna små jævelunger! Alex sto på trappa med knyttneven hevet, andpusten og ildrød i ansiktet. Berta la hånden for øynene til hunden. – Så du dem? ropte Alex. – Så du dem? Berta lo. 61

Kapittel 19

Morderfjellet Elevene gjorde store øyne. Selv den tøffe gjengen holdt munn. En av dem rakte opp hånden. – Ehh, hva … hva … hva mener du egentlig med morderisk? Alex gliste mot gutten som spurte. – Du vet vel hva en morder er? Gutten nikket blekt. – Det, det, det er en som dreper noen. – Ja, nemlig, og det er jo ikke uten grunn at dette fjellet har fått navnet «Morderfjellet». Den blir forresten også kalt for «Marerittet», «Den vonde drøm» og «En sikker død». Folk har dødd der, folk som manglet respekt, folk som var trøtte, folk som var oppe om natta og fant på jævelskap. Trenger jeg å si noe mer? Gutten var likblek og ristet på hodet. Alex fortalte fornøyd videre. – Dere skal klatre på den ene siden. Når dere kommer opp, jeg mener HVIS dere kommer opp og HVIS dere overlever, så skal dere ned på baksiden av fjellet. Ved hjelp av et tau skal dere fire dere ned. Og den som er treigest, må selvfølgelig bære tauet hjem. Martin stirret ut i luften. Beina hans skalv, og fingrene begynte å pirke på neglene. Jack og Julia så hvor redd han var og ga ham et klapp på skulderen. – Det er umulig å falle med alt dette utstyret. Og uansett hva som skjer i dag – ikke la Alex få gleden av å se deg redd. Vi skal hjelpe deg. 67

Martin lukket øynene og trakk pusten sakte inn. – Jeg skal klare det. Elevene spiste ferdig frokosten og kledde seg til tur. Klassen trasket sammen gjennom skogen mot det morderiske fjellet. Jack, Julia og Martin gikk bakerst. De sa ikke mye. Etter en times tid stanset plutselig de forreste elevene og pekte oppover. Gjengen gikk frem for å se. De stanset ved siden av de andre, lot øynene følge mot toppen av fjellet, og svelget. En bekmørk vegg av fuktig fjell vokste over dem. De glante en stund oppover, og forsto godt hvorfor den hadde fått navnet «Morderfjellet». Nederst sto et lite treskilt. «Her klatret Johan. Han klatrer ikke mer.» Ved siden av sto et annet skilt. «Ikke Jørgen heller.»

Hun pekte. Det var bare et par hundre meter over. Beina til Martin klarte så vidt å bære ham, og det gikk sakte. Da han kom frem, var alle de andre elevene allerede nede. Alex satt inntil et tre og gjespet. – Det var på tide, snøftet han, – jeg trodde du hadde feiget ut. De andre er nede for lengst, kompisene dine også, de er hakket kjappere enn deg, for å si det sånn. Jeg tror alle overlevde. Alex festet to tau til klatreselen. Begge tauene var festet til et tre. Med det ene tauet skulle Martin selv fire seg nedover. Det andre var et ekstra tau som Alex skulle slippe ut litt og litt, som en sikkerhet. Alex fulgte ham bort til kanten av stupet. Martin nølte, men bet tennene sammen for å skjule frykten. – Du er vel ikke redd? lo Alex. – Redd, nei, dette her er jo ingenting, fnyste Martin. – Trenger vi egentlig tau for å komme ned denne pingleskrenten? – Jeg er enig, sa Alex. – Kanskje vi bare rett og slett skal droppe det tauet, det er jo mye morsommere uten. Han begynte å løsne en av knutene. – Herlig idé, klukket han. – Men du må love å ikke si det til noen. Martin ble kvalm av det idiotiske forslaget han selv hadde kommet med, og lurte ut en unnskyldning. – Når jeg tenker etter, bør vi kanskje ikke droppe tauet. Jeg snakker nemlig veldig mye i søvne, veldig høyt og veldig tydelig. Du skulle bare visst hvor mange hemmeligheter jeg har røpet gjennom tidene. Synd, for det kunne vært veldig morsomt. Alex klødde seg i det tynne skjegget. – Ja, du sier noe. Da er det vel best å la være. Han strammet knuten igjen, og de gikk til kanten av stupet. 70

Kapittel 21

Spesialeffekter Martin forklarte planen. – Vi begynner med noen kleshengere, det har vi på rommet. Vi drar en ullgenser over og fyller med noen andre klær. Hodet lager vi av en stor lue som vi fyller med noe tøy. Ullsokker er supert, og det har vi mange av. Vi lager øyne av reflekser, det har jeg på jakka, og vi binder hele greia sammen med snor, og håret kan vi lage av vissent siv. I mørket vil spøkelset se klin levende ut. For å få det til å bevege seg opp og ned i vannflaten, bruker vi et fiskesnøre, det ligger i en av kanoene. Snøret hiver vi over en av greinene til det store treet, og så fester vi det til «Ola» som vi deretter legger ut i vannet. Han kommer til å bli søkkvåt og synke, men vi holder ham oppe med snøret, som vi også bruker til å bevege ham opp og ned i vannet med. Og vi må jo selvfølgelig sørge for at Alex våkner og ser ut av vinduet. Og det bruker vi en bjelle til. Dere husker han fortalte om den bjella som pleide å ringe hver gang spøkelset dukket opp? – Vi kommer til å være trøtte helt frem til sommerferien, gliste Jack. – Leirskole blir bare kulere og kulere. – Dere har rom alene, og kan lage «Ola» uten at noen vet det, sa Julia. – Jeg samler siv til håret og legger det sammen med fiskesnøret i kanoen. Vi henter det i natt og setter det hele sammen da. – Hvis dette funker, tror jeg vi kan få jobb med å lage spesialeffekter på film, lo Martin. 77

Kapittel 22

Skrekkens leirskole Lyden av vekkerklokka fikk guttene til å sprette opp med hjertebank og klamme hender. Jack satte vinduet på vidt gap og lente seg ut i den kalde natteluften. – Tenk at folk faktisk jobber hele natta, jeg skjønner ikke at de overlever, dette er for jævlig, smertefullt, faktisk. – Jeg tror spøkelset er mest våkent av oss i dag, gryntet Martin mens han prøvde å få tærne til å treffe åpningen i sokken. Han bommet gang på gang, til slutt hjalp Jack ham med å treffe, og de var klare til nattas operasjon. De bar med seg spøkelset og møtte Julia. Berta og Batman så de ikke noe til, og de listet seg ned til stranda. Julia fant frem det visne sivet og festet det på hodet til «Ola». – Han kunne kanskje ha gredd seg litt på håret, lo Martin, – men han ser faktisk ikke så aller verst ut. De knyttet en stein i enden av fiskesnøret og kastet det over en tykk grein som hang godt ut over vannet. Martin fikk tak i snøret med en lang pinne, dro det inn og festet det til «Ola». De la «Ola» ut i vannet og strammet snøret til han lå under greina. Ulltøyet ble fort gjennomvått, og «Ola» ble akkurat tung nok til å synke ned under vannflaten. De lo av synet. – Det der ser skikkelig ekte ut. Alex kommer til å rope på mamma, lo Julia. 80

– Hei, Gudrun, hilste Berta alvorlig. – Takk for at du kom så fort. – Hei, svarte damen. – Jeg får ham ikke ut fra rommet sitt engang, sa Berta. – Han nekter plent. Sier at det er spøkelser etter ham. Ja, du vet jo den historien om Ola som druknet i tjernet og de greiene der. Gudrun nikket. – Alex er opphengt i den historien. Elsker å skremme barna med den, men er ikke så tøff som han tror selv. Som barn sov han alltid med lyset på, lo hun. – Jeg skal snakke med ham. Hun forsvant inn mot rommet til Alex. Gjengen lo så tårene trillet. – Mamma måtte hente ham, klukket Martin. – Litt av en tøffing! Julia ramlet av stolen i latter, og Jack veltet glasset med melk. Læreren så strengt på dem. – Det er nok nå, dere! Få i dere resten av frokosten, og så går dere og pakker. Bussen går om en halv time. Gjengen hadde ikke kjangs til å slutte å le, og det ble ikke noe mer frokost på dem. De gikk for å pakke, og stanset ved voksenkorridoren. Gudrun banket fortsatt på døra til Alex, hardt. – Men Alex, nå må du slutte å være så barnslig, du vet at spøkelser ikke finnes. Nå blir du med meg hjem, og så tar vi en prat om han derre Ola. – Nei! ropte Alex tilbake. – Jeg vil ikke! Jeg vil ikke! Gymlæreren fikk øye på de nysgjerrige barna. – Bussen går snart, dere, skynd dere å pakke sammen sakene! De slepte seg til rommene, skakke av latterkrampe. – Jeg lo så jeg tissa på meg, klukket Martin. – Men denne var det verd å skifte bokser for. 87

– T… t… takk, stammet hun. Berta lente seg over dem. – Ikke vær redd, hvisket hun. – Det var på tide at noen satte ham på plass. Hun blunket og marsjerte ut. Innen bussen var ute på veien, sov de tre kompisene.

© Hege Bjerkelien Bjerkelien forlag 2023 ISBN 978-82-94022-01-4 1. utgave, 1. opplag Redaktør: Robert Næss Illustrasjoner: Christina Winther Grafisk design: Ida Nygaard Takk til: – Rolf og Julia – Nina Zoë Jørstad – Helene – Boldbooks Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplar fremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor (www.kopinor.no).