Issuu

Hege E. Bjerkelien

Brokkolibanden

Operasjon Leirskole Illustrert av Christina Winther

Bjerkelien Forlag

Kapittel 1

Til fjells Bunnen av stupet var for lengst borte i tåka. Bare sjåføren og et par eplekjekke elever turte fortsatt å se ut av vinduene, resten av klassen satt med øynene igjen og klamret seg fast i setene. Gymlæreren svettet fra tinningene. Mattelæreren dro lua foran øynene, og kontaktlæreren tok av seg brillene for å slippe å se. Sjåføren plystret til en sang på radioen. Bussen skranglet oppover fjellveien. Motoren stinket svidd, og det gamle eksosanlegget la igjen dotter av røyk. Fjæringen hadde sett bedre dager.

Jack hadde en uvanlig ansiktsfarge. Den dårlige luften i bussen gjorde ikke saken noe bedre. Airconditionen hadde ikke virket på flere år, og det samme gjaldt doen – Jack hadde allerede vært ute av bussen flere ganger både for å tisse … og spy. Julia dyttet borti ham. – Du vet du er grønn i trynet, går det bra, eller? hvisket hun. 2

Jack ristet på hodet og slengte en hånd foran munnen. – Nnneei … mmm … kaste opp. – Å nei, stønnet Julia. Hun snudde seg mot sjåføren og ropte: – Jack må SPY! Vi må stoppe! Mattelæreren lettet forsiktig på lua og skvatt da han så fjeset til Jack. Han kastet seg frem til sjåføren. – STOPP! Vi må stoppe! Jack må kaste opp. Vi må stoppe! Med en gang. Sjåføren stanset plystringen. – Kan’ke stoppe her, vettu, ær’u gæren. Har’u sett ut av vinduet? Han sukket og pekte ut mot stupet. Læreren turte ikke å se, og stirret heller ned på sine egne fjellstøvler. – Men dette er virkelig krise! Jack klarer ikke å holde seg, det gjør han aldri! Dette går ikke bra. Sjåføren fomlet innunder dashbordet og trakk frem en hvit papirpose. «REISESYKE», sto det med store spygrønne bokstaver. – Dette blir veldig ekkelt, stønnet læreren. – Kan du ikke bare stanse? Du har gjort det flere ganger før i dag på grunn av den guttungen. Sjåføren lo. – Hør godt etter. Jeg mener, lytt på motoren, assa. Læreren skakket hodet mot motoren. Mrrr … mrrr … mrrr … hviiiin, lød det fra motoren. – Ikke helt friske de lydene der, eller hva? sa sjåføren. – Det høres vel ikke akkurat ut som om den gamle motoren har så mye krefter til overs, og hva synes du om lukten, forresten? Læreren skrukket hele fjeset. 3

– Ikke god den heller, ikke sant? Du vet når oljen lukter brent og eksosen er blå, da er det kanskje på tide å pensjonere kjerra. Hvis jeg stopper her midt i bakken, da klarer den ikke å starte igjen. Det betyr at vi må rygge ned alle svingene, hele veien ned til dalen. Og så må vi ta fart og starte på nytt. Læreren glemte seg og tittet ut av vinduet, han skvatt unna og svelget. – Tro meg, sa sjåføren. – Jeg har gjort det før. Det tok to timer å rygge ned, og på veien besvimte fire lærere og femten elever, bare fordi hjulene var litt godt utpå kanten et par ganger. Det er mange år siden, de har ikke satt sine bein i en buss etter det. PYSER! Læreren trakk lua ned i panna, tok imot posen og ga den til Jack. – Du hørte hva sjåføren sa. Du får bruke denne. Jack rakk akkurat å dra ut posen før magen vrengte seg.

Magemusklene til Jack var godt trent i spying. Det sprutet ut med så voldsom kraft at selv den solide spyposen ikke tålte trykket. Bunnen revnet, oppkastet klasket i gulvet. Da de kjørte hjemmefra, var alle enige om at Jack burde sitte foran, sånn at han ikke ble reisesyk. Fjorten rader med barn bak 4

ham angret vilt, for den bratte bakken de kjørte opp fikk spyet til å renne bakover i bussen. Elevene stønnet i kor: – Æææææææsj. – Alle sammen opp med beina! ropte gymlæreren. – Hold beina oppe på setene og sitt i ro, så skal dette ordne seg. Vi har alle sett litt oppkast før. Hun krøllet fjeset og snudde seg unna det vemmelige synet av rennende spy. Det var første gangen i denne bussens lange historie at barna faktisk fikk lov til å sitte med beina i setene. Sjåføren lukket opp vinduet sitt og plystret videre på en ny sang. Magen til Jack var endelig tom. Han lente seg bakover og pustet ut. – Bedre? spurte Julia. – Jeg orker ikke dette mer, klynket Jack. – Jeg dør hvis vi ikke snart er fremme. Julia klappet ham på skulderen. – Helt ærlig, lo hun og rynket på nesa. – Det gjør vi andre også. Jack lukket øynene og drømte seg ut i frisk luft. Sjåføren dro frem en tørkerull og rakte den ut i luften. – Det er ikke første gang det har fosset spy i denne bussen, en erfaren bussjåfør er forberedt på det meste. Mattelæreren tok motvillig imot og så bedende på de andre lærerne, som kremtet og så en helt annen vei. Ikke lenge etter rettet bussen seg opp. De var endelig oppe på fjellet, og for første gang på flere timer var bussen i vater. Snart var de fremme og fri fra spy og stinkende eksos. Det livnet til i bussen, barna turte å se ut av vinduene igjen og de bleike lærerne fikk tilbake fargen. 5

Et av barna fikk øye på leirskolen og ropte ut: – Vi er fremme, vi er fremme! Hun pekte mot noen bygninger som lå langt der fremme, og hele forsamlingen styrtet mot vinduene. – Vi er reddet, mumlet gymlæreren. Barna jublet, og resten av lærerne pustet lettet ut. Sjåføren tok mikrofonen. – Ja, ja, ja, folkens. Da ser det ut til at vi overlever denne turen også. For der fremme ser dere Halvordtun. Et par minutter til, så har denne kjerra klart enda en tur opp den bakken. Det hadde jeg ikke trodd.

Bussen overlevde så vidt de siste humpene frem til stedet. Sjåføren svingte inn til leirskolen og stanset foran et digert hus. Han klappet bussen på dashbordet og åpnet dørene. Jack og Julia kastet seg ut og løp unna den fæle lukta av både spy og svidd motor. De tok noen dype magadrag av den friske fjelluften, strakte på ryggen og kikket rundt på stedet. Et stort murhus vokste foran dem. To etasjer med mørke vindusrekker på hver side av et trist inngangsparti. Bakenfor lå en liten innsjø, kullsort i det rufsete høstværet. Rundt på tunet lå flere gamle skur, en garasje og et gammelt stabbur.

– Skummelt sted, sa Jack. – Hvis det finnes spøkelser, bor det garantert mange av dem her. Et vindkast suste gjennom gårdstunet, og døra til det gamle stabburet slo opp. Blader fra trærne knitret idet de traff bakken. Jack grøsset. – Jeg lurer ikke lenger på om det bor spøkelser her. Spørsmålet er vel heller HVOR MANGE av dem det er, og hvem de foretrekker å skremme vettet av ... eller drepe. Julia dultet vennlig til ham. – Jack, da. Dette har vi snakket om før. Det er høst, det er skumring, det blåser og trærne mister bladene sine. Det er sånn det skal være, og det har ingen verdens ting med spøkelser å gjøre. Det er bare hodet ditt som lurer deg. Jack sukket. – Jeg vet jo det, men jeg klarer bare ikke å legge det fra meg. Resten av elevene surret rundt på tunet med bagasjen mens en lærer hentet nøkler til rommene. Julia og Jack hentet sekkene fra bussen, stilte seg i rekken og ventet på å få tildelt rom. Jentene fikk rom i første etasje og guttene i andre, Jack et tomannsrom med en ny gutt i klassen, Martin. Martin, som ikke kjente så mange ennå, kikket rundt seg. Jack gikk bort til ham. De fant tonen fort, og skravlet om skolen, om favorittfag, fæle lærere og teltturer der bålet ikke ville fyre og myggen spiste dem opp. Mens gjestene pakket ut, la høstmørket seg over stedet. Lærerne hentet barna, og alle samlet seg i peisestua.

Kapittel 2

Alex Julia, Jack og Martin stanset midt i rommet. Jack rynket på nesa. – Det lukter gammelt og støvete. – Sånn ser det ut også, sa Julia og pekte på en vegg full av utstoppede dyrehoder: elg, hjort og rådyr, uten kropp, med støv og spindelvev. På noen hyller sto hele dyr. Et ekorn manglet et øye, en jerv hadde mistet pelsen. I et hjørne satt en glefsende ulv ved siden av en skabbete rev med øyne som blinket mot dem i lyset av peisilden. Skumlest av alt var en morsk elg. – Creeeeeepy, grøsset Julia. De satte seg i en gammel sofa. KLING, KLING, KLING! hørte de. Summingen fra elevene stanset brått. Lyden av kubjella kom nærmere. En skikkelse trampet inn i lokalet og stilte seg opp ved siden av den digre peisen. Julia dultet borti Jack. – Jeg visste ikke at det var overlevelses-camp vi skulle på, kniste hun. – Vedder på at han kom ridende hit på en elg, lo Jack. 8

Det var flere av elevene som måtte hviske litt med hverandre om antrekket til denne fyren. Selv lærerne sperret opp øynene. Stua var glovarm. Mannen hadde allikevel beholdt pelsen på. Skinnlua var så tykk at den sikkert fungerte bra som hjelm også. Den lodne revehalen hang nedover ryggen hans. Jakka, av et eller annet vrengt dyr, var nok like varm. Over skulderen hang en gammel børse og i beltet en kniv. Han klødde seg i det latterlig tynne skjegget, raslet med bjella og spaserte til enden av rommet. Skvik, skvik, skvik, lød det fra støvlene. Mannen stanset, vred seg rundt på skotuppene og marsjerte tilbake til peisen. Skviiiiiik, skvik, skvik, skvik. Det var flere enn Jack og Julia som måtte holde latteren inne. Martin slet også. – Hører dere lyden? spurte mannen. Han bøyde seg frem og myste mot forsamlingen. – Det er lyden av mil etter mil. Julia slengte hendene foran munnen, men latteren tøt ut allikevel. Mannen fortsatte: – Velkommen til Halvordtun leirskole, leverandør av fysisk fostring og mentale utfordringer. Jeg heter Alex og er leder for aktivitetene denne 9

uka. Her på gården har vi et motto, og dere har sikkert allerede skjønt hva det er … Lærerne kikket ned i gulvet, elevene hadde sprekkeferdige latterfjes. – Ha, ha, ha! lo Alex høyt. – Jeg har sett mange dumme folk, men dere tar virkelig kaka. Dere er helt på bærtur, hele gjengen. Det som må til for å komme noe sted her i verden, slik som jeg, det er … Den flaue klassen glante alle andre steder, lærerne også. – Dere har virkelig aldri vært utenfor byen, lo han. – Svaret er selvfølgelig blod, svette og tårer, det er da ikke så vanskelig å forstå. Dere må da kjenne til ordtaket «uten blod, svette og tårer … kan du like gjerne legge inn dine årer …» Julia var sprutrød i ansiktet av å kvele latteren. Hun pekte på hylla med de utstoppede dyrene og hvisket til Jack: – Ikke rart disse dyrene døde, de orket ikke denne fyren noe mer. Alex fortsatte. – Tenk litt på det, dere. Livet er hardt, men verre var det før. Denne gården er over to hundre år gammel, og dere skal få lære om det harde livet i gamle dager. Dere er vel ikke redde for spøkelser? – NEEEEEEEEI! ropte de tøffe guttene. – Vi vil ha gjenferd, vi vil ha gjenferd! hoiet de videre. Jack fiklet med fingrene, Martin svelget tungt, mens Julia lyste opp. Alex fortalte videre.

Kapittel 3

Krigen – På slutten av 1700-tallet kjøpte det nygifte paret Anna og Halvord denne plassen. Stedet var reine villmarka, bare stein og trær, og de bygde opp hele gården med egne hender, et blodslit som tok mange, mange år. De kalte stedet Halvordtun. Mens de bygde opp gården, fødte Anna sine to sønner – først Nils, og to år senere, Ola. Når flere barn blir født på en gård, er det den eldste som får overta plassen når foreldrene dør. Det kalles «odelsrett», og derfor var det Nils som skulle arve Halvordtun. På begynnelsen av 1800-tallet brøt det ut krig i Europa. Noen år senere ble Nils kalt ut i kamp, bare sytten år gammel. Ola var for ung til å sendes i krigen, og fikk bli på gården. Krigen trakk ut i mange år, og ingen hørte noe fra den unge soldaten. De regnet med at han var død, og lillebroren Ola fikk ta over retten til å arve gården. Mens krigen pågikk, døde begge foreldrene, og Ola drev gården videre. Han giftet seg og fikk egne barn. En høstmorgen banket det på døra. Utenfor sto Nils. Krigen var over, han hadde overlevd og nå ville han ha gården tilbake. For å feire inviterte han hele bygda til fest. Ola protesterte, det var fattige tider etter flere år med krig, og de hadde ikke nok mat til å holde fest. Men Nils ga seg ikke. Han ville ha kjøtt til hele bygda, og slaktet yndlingskua til lillebroren, Lita. Etter festen ble Ola, kona 11

og barna kastet ut fra Halvordtun. Kona reiste fra ham og tok med seg barna. I dyp sorg tok Ola med seg kubjella til Lita og druknet seg i Mørketjernet. Alex pekte mot innsjøen. – Det er det som er Mørketjernet. I alle årene etterpå har det skjedd merkelige ting her. Det blir sagt at Ola går igjen som gjenferd. Flere sier at de har sett Ola i sjøen når det er fullmåne. Folk har også sett ham spasere rundt husene, og noen sier han banker på dørene om natta. Noen ganger klirrer bjella til Lita først, og så dukker gjenferdet av Ola opp etterpå. – Skummelt, ikke sant? avsluttet Alex. – Sov godt, og pass dere for spøkelser. Han knirket ut av stua. Jack måpte etter mannen og grøsset. Julia knuffet borti ham. – Glad jeg ikke er mørkredd, lo hun. – Hva med deg, Jack, er du redd for mørket? Jack dyttet tilbake. – Slutt! Jeg er ikke tre år lenger. Han skvatt til av blikket til den utstoppede reven. – Hva er greia med å henge døde dyr på veggen? Julia lo vennlig: – Jeg skulle gjerne ha passet på deg i natt, men dere gutter må nok passe på spøkelsene i gutteetasjen alene. Vi kommer til å ha nok med våre egne. – Veldig morsomt, svarte Jack. Martin fiklet med snorene på hettegenseren. Mattelæreren klappet i hendene, og barna ble stille. Læreren informerte om regler, måltider, værmelding og klokkeslett de måtte huske. – Det er veldig viktig at dere ikke flyr rundt på natta, og for all del, ikke tull med nattevakten og bikkja hennes. Klokka elleve vil dere 12

høre et signal som betyr nattero, og etter det må det være stille på alle rommene. Helt stille! – Så lenge de døde dyrene holder seg på veggen og gjenferdet holder seg i sjøen, skal dette bli en bra uke, sukket Jack. Julia smilte av ham. – Nå må du gi det en sjanse, da. Dette kommer til å bli kult! Og med all den friske luften her på fjellet, kommer du til å sove som en stein … selv om det skulle dukke opp noen spøkelser. Martin dro hetta godt over hodet. Bare nesa hans stakk ut. Kokken og en av lærerne dro inn hver sin tralle med mat, fylt med deilig pålegg og nystekt brød. Jack og Julia slukte en hel haug med brødskiver. Martin orket bare en halv skive. – Er du ikke sulten? spurte Jack. Martin trakk på skuldrene. – Nææh, pleier ikke å spise så mye om kvelden, mumlet han og tygde sakte på den siste biten. – Men vi tar en til Jack, ikke sant? sa Julia. – Det nystekte brødet var kjempegodt. Jeg gleder meg allerede til frokost i morgen. Det var ikke plass til en smule mer da kontaktlæreren ba elevene gå til rommene og gjøre seg klare for legging. Jack, Julia og Martin tok følge til trappa. – Natta, sa Julia. – Du også, svarte Jack. – Ses til frokost. Han og Martin tuslet opp til gutterommene, mens Julia trallet til jenteetasjen. De to guttene delte et knøttlite rom, nærmest et kott, der det var skviset inn en køyeseng og en krakk. Veggen ved siden av køyesenga hadde slitasjemerker etter rumpene til barna som hadde ålt seg inn dit. 13

Doen og badet lå i enden av gangen. De to guttene sa ikke så mye mens de pakket ut og pusset tenner. Klokka var elleve, og signalet for nattero spraket ut fra høyttalerne:

Jack og Martin krøp ned i soveposene. – Natta, sa Jack fra overkøya. – Natta, svarte Martin fra underkøya. I jenteetasjen var det høy stemning. Ikke en eneste av dem hadde kommet seg inn i soveposen. På badet prøvde fem jenter å pusse tenner over den samme vasken. På et av rommene var det putekrig, og i korridoren hadde en annen gjeng satt i gang en dansekonkurranse. Lydnivået var milevis unna nattero. Det var ingen av dem som hørte pesingen fra schæferen som var på vei opp trappa sammen med nattevakten.

Kapittel 4

Berta og Batman Bikkja dukket først opp. Tunga hang ut, sikkelet rant og båndet var så stramt at man kunne spille fele på det. Like etter sto vakten også i enden av korridoren. Det gikk noen sekunder før den første av jentene oppdaget dem. – Eeeh …, skvatt hun og stoppet dansen. Synet av tennene til vaktbikkja gjorde lokalet musestille på under et blunk. Jentene spurtet til rommene og gjemte seg i soveposene. Berta skrittet sakte nedover korridoren. Hun kremtet. – Jeg heter Berta, og bikkja her heter Batman. Vi er oppe hele natta, og får med oss alt, absolutt ALT! Jeg skal late som om jeg ikke så dere i dag, men fra i morgen av blir det straff for alle brudd på reglene. Hun kikket inn på det første rommet. En av jentene smilte da hun så bikkja. – Ååå, så søt hund, jeg elsker hunder. Batman er sååååååå søt. Kan jeg klappe ham, eller? Hun strakte armen ut. Berta trakk Batman til seg. – Det er ingenting søtt ved en bikkje som eter flaggermus. Han er ikke noen kosehund, men en vaktbikkje! Kom, Batman. Hunden slikket seg rundt munnen og stirret på jenta. – Rolig nå, sa Berta. – Vi må ikke skremme dem for mye den

første dagen, det er så kjedelig når de ligger våkne på natta og griner av hjemlengsel, det blir bare mas av sånt. Jenta trykket seg inn mot veggen mens Berta og Batman trampet videre. Det var plutselig musestille overalt. Mørket senket seg over leiren. Jack lå våken. Det store kveldsmåltidet hjalp ikke mot søvnproblemer. Hjernen kjørte på med de villeste skrekkhistorier om både gjenferd og utstoppede dyr. Han tenkte at hvis det var slik at mennesker gikk igjen fordi de hadde noe uoppgjort fra sitt levende liv – hva med de utstoppede dyrene, da? Fanget, drept, flådd og stappet full med pappmasjé, for så å bli stående og støve ned. De måtte jo være gale etter hevn. Jack dro soveposen langt opp i ansiktet. Han lurte på om Martin hadde sovnet, og hvisket ned til ham: – Martin, sover du? Det lød et snufs fra underkøya. – Martin? – Ja, svarte en grumsete stemme. – Går det bra, eller? hvisket Jack. – Ikke så veldig. – Er du syk? Martin ble avbrutt før han rakk å svare. Tramp, tramp, tramp … sniff, sniff, sniff, lød det fra korridoren. Trampene stanset utenfor rommet deres. Sniffingen fortsatte rundt døråpningen. Berta åpnet døra, kikket inn, lyttet og lukket igjen. Martin og Jack holdt pusten. – Så, så, hvisket Berta til Batman. – Tror ikke det er noen flaggermus her inne på rommet. Hun lukket døra og gikk videre. Tramp, tramp, tramp … sniff, sniff, sniff. 16

Jack hvisket forsiktig til Martin igjen: – Er du syk? – Nei, snufset Martin. – Jeg er mørkredd, og det ble ikke noe bedre av den historien om Nils og Ola akkurat. Nå kommer jeg til å ligge våken hele natta! Det er dritflaut å være redd for spøkelser, jeg tror jo ikke på dem engang. Jack tittet ned. – Jeg er også redd for sånt, hvisket Jack. – Det er bare Julia som vet det, og mamma og pappa, da. Martin tørket snørra. – Da er vi to stykker som ligger her og er redde for spøkelser og ikke får sove. Litt av et team. – Det er sant, svarte Jack. – Men det er i alle fall mindre flaut når man ikke er den eneste. Berta og Batman tråkket gjennom korridoren igjen før de forsvant ut i trappegangen. – Vi får prøve å sove igjen, skyndte Jack seg å hviske. – Snakkes i morgen tidlig. Natta. – Natta, hvisket Martin tilbake.

Kapittel 5

Trøtte tryner

Alex hamret løs på dørene med knyttneven mens han ropte: – Våkne opp, syvsovere, det er morgen! Dunk, dunk, dunk! – Dovenpelser, opp og stå! Det er langt på dag, klokka er seks allerede! Køyesengene skranglet, vinduene klirret og barna trillet ned fra sengene. På et blunk var det liv i leiren. Jack våknet med hamrende hjerte. Han skvatt opp. Martin satt på sengekanten og dro på seg sokker. – For en dust han derre Alex er, det har vært den verste natta i hele mitt liv, og så blir jeg vekket på den måten. Jeg kommer ikke til å holde ut denne uka. – God morgen, lo Jack. – Du kommer ikke lenger unna en god morgen enn dette, stønnet Martin tilbake. – Hvordan klarer du å være så opplagt? Det er irriterende, du har jo sovet like lite som meg. 18

Jack smilte. – Jeg brukte en evighet på å sovne. Og du vet, når man ikke får sove, da ligger man og tenker. – Jo takk, jeg kjenner til den, svarte Martin surt. – Da ligger man der og tenker på enda verre ting enn det man først var redd for, og da får man i alle fall ikke sove. – Det skjer meg også, men noen ganger kommer man på gode ideer, og det gjorde jeg i natt. – Og nå skal du redde verden, eller? spurte Martin. – Ja, på en måte, smilte Jack. – I alle fall litt av den. Jeg skal snakke med Julia om det først, hvis det er greit for deg? Martin snøftet. – Ja vel, men den eneste smarte planen akkurat nå er faktisk å pakke sakene, få tak i en taxi og be den kjøre noe inni helvetes fort hjem. Så hvis det er transport du skal diskutere med henne, så er det bare å kjøre på, jeg blir ikke én dag til her! Jack klappet ham på skulderen. – Det går nok bedre i dag. Sola skinner, vinden har gitt seg, og vi skal sikkert gjøre noe morsomt. Martin pustet tungt og satte seg ned på senga. – Du har vel rett, leirskole skal jo være gøy, håper ikke du synes jeg er helt dust, liksom. Mørkredd og sur, litt av en ny klassekamerat du har fått. Jack dultet borti ham og smilte. – Det går bra. Trøttingene somlet seg i klærne og tuslet ned mot matsalen. Julia ventet på dem. – Det er noe vi må snakke om, sa Jack til henne. – Kan jeg fortelle om det? spurte han Martin. 19

Martin trakk hetta over hodet og nikket. – Ja, det går bra. Bare ikke si det til hele verden. Jack fortalte om den fæle natta, om Alex, om vekkingen, om Martin. – Stakkar, han er enda mer mørkredd enn meg. Og det er bare på grunn av at tosken Alex skal tøffe seg. Vi har snakket om det flere ganger, Julia, at noen ganger burde man sette voksne på plass. Nå er det vel på tide at vi gjør alvor av det? Jack så forventningsfullt på venninnen, som lagde et kjempestort glis. – Selvfølgelig må vi gjøre det. Han skal ikke slippe unna. Denne uka kommer til å bli innmari spennende … Spesielt for Alex. Kokken slamret med en rosemalt kubjelle, og elevene strømmet inn til matsalen. De skyndte seg inn og satte seg like ved den store haugen av brødskiver. Julia hvisket til Martin: – Når denne uka er over, er det ikke du eller Jack som kommer til å ligge søvnløs, men en viss villmarkens idiotiske sønn. Martin smilte endelig, de forsynte seg med mat og gomlet fornøyd helt til lyden av Alex ødela idyllen. Skviiiik, skviiiiik, skviiiik. Alex knirket inn i matsalen med kunstig dype knebøy som ga støvlene ekstra høy lyd. Elevene snudde seg mot ham. – Jeg ser dere har lagt merke til de nypussede støvlene mine. Barna nikket. – Når det er fare for å bli våt på beina, er det smart med vanntette sko. God morgen, alle sammen, i dag skal dere padle kano! – Yess! jublet en stor gjeng. 20

– Å, neeeeeei! kom det fra en annen. Jack stirret ut i luften mens Alex fortalte videre om padleturen, om sikkerhet, om bruk av årer, om den gang han padlet en lang tur på Amazonas og traff en skummel stamme som visstnok hadde vært kannibaler i gamle dager. Og kanskje var de det fortsatt. – Ha, dere skulle ha sett. De fleste av dere hadde nok tissa på dere bare ved synet av den gjengen. Dette er ikke noen pyser, men folk som er vant til ville dyr. De spiser giftige slanger til frokost og bryr seg ikke mye om pirajaene som svømmer rundt føttene. Nei da, og dere skulle sett fjesene deres da jeg spurte om jeg fikk være med og fiske. De trodde ikke sine egne ører, for ingen andre enn dem selv hadde noen gang turt å padle kano i den elva. Men jeg er jo ikke som alle andre. Jeg elsker livet aller mest der farene truer og livet henger i en tynn tråd. Så jeg kastet meg i den første kanoen og padlet av gårde. For en flott elv det var. De tøffeste guttene i landsbyen padlet bak meg, og plutselig hørte jeg et hyl. Alex skvatt til, slik han hadde gjort i den kanoen. – Jeg snudde meg og så en veltet kano. Landsbyfolkene hylte og skrek, for de hadde sett en stor fisk som var veldig farlig, og i vannet lå en vettskremt mann. Jeg vrengte kanoen rundt og padlet frem til ham, og akkurat da dukket den fisken opp. Det var vill panikk og døden lyste i øynene på stakkaren. Men jeg, sa Alex, – jeg er vel ikke redd for en fisk. Jeg hoppet ut i vannet og tok kvelertak på den. Det var ikke lett, for jommen var den stor. Når jeg tenker etter, så har jeg faktisk aldri sett en så stor fisk før. Men jeg skviset livskiten ut av fisken, det var like før øynene spratt ut på den, og snart var den dau som en sild. Jeg svømte rolig i land og ga fisken til en av damene, så hun kunne lage middag av den. Da skulle dere ha sett. 21

Hele landsbyen lagde fest for meg fordi jeg hadde reddet den unge mannen, og høvdingen skulle til og med kalle opp sin neste sønn etter meg. Alex lukket øynene fornøyd. Julia hadde kvelt latteren gjennom hele historien. Nå klarte hun ikke å holde seg mer, og latterkrampen eksploderte. Gymlæreren som satt bak henne hysjet, men latterkrampen var umulig å stoppe. – Unnskyld meg! rødmet Julia. Hele forsamlingen glante på henne. – Er det vanlig at hun får latterkrampe når alle andre er stille? hvisket Martin til Jack. Jack nikket og stirret ut i luften. – Er det noe galt? spurte Martin forsiktig. – Jeg har vannskrekk. – Ååå, svarte Martin. – Jeg skjønner. Alex åpnet øynene igjen. – Ja, nå håper jeg dere tør padle. Heldigvis for dere liker de store og fæle fiskene seg best i varmere strøk. Hvis du ikke regner gjedde som farlig, da, det går jo noen historier om dem også. De har faktisk såpass store tenner at de kunne gjort seg bra i Amazonas, når jeg tenker etter. Men ikke vær redd, jeg har aldri hørt at de har spist hele mennesker. De holder seg stort sett til fingre og tær, og de liker visstnok neser også. Jack sank sammen.

Kapittel 6

Kanoturen Martin, Jack og Julia skiftet klær og ruslet ned til stranda. Kanoene lå på rekke i sanden og ventet på dem, gymlæreren ga dem en de kunne dele. – Dere er sikre på at denne bitte lille båten tåler tre personer? klynket Jack. – Den er veldig, veldig smal og den kommer sikkert til å velte. Hva er egentlig vitsen med en sånn tynn greie? Den ser teit ut. – Det går bra, sa Martin. – Kanoer er faktisk veldig stødige. Dessuten har vi redningsvester, hvis den velter, så drukner vi ikke, liksom. – Der sa du det. Hvis den er så innmari stødig, hadde vi vel ikke trengt vester! Dessuten, la han til og pekte ut over den mørke vannflaten. – Se på den sjøen. Det må gjemme seg noen blodtørstige dyr nedi der, det er jo hele vitsen med mørke innsjøer, å være gjemmested for farlige dyr. Jeg er ikke dum, heller. – Jack, nå må du slappe av litt, sa Julia. – Sett deg i kanoen, og så skal Martin og jeg passe på at alt går bra. Du vet at jeg har padlet mye kano, hver sommerferie hele livet. Dette fikser jeg. Hun dyttet Jack mot kanoen, han gryntet, satte seg i midten og knuget hendene rundt setet. Julia tok plassen foran, Martin bakerst. Gymlæreren skjøv kanoen forsiktig ut på vannet, og de gled rolig ut fra stranda. 23

– Endelig er vi alene, smilte Julia. – Nå kan vi snakke om en måte å stanse Alex på, en skikkelig hevn, liksom. Hva sier dere, folkens? Eller skal vi bare la ham fortsette å skremme uskyldige barn? – Skal prøve å finne på noe, pep Jack. – Det er bare litt vanskelig å tenke akkurat nå, det er veldig mye vann her i denne sjøen, synes jeg, veldig, veldig mye. – Ok, hva er skummelt for en voksen? Gjenferd? Ville dyr? Store fisker? Mørket? Høyder? Kom igjen nå, gutter! Tenk høyt! Gjengen gjespet, padlet og tenkte. – Alex er jo så tøff, snøftet Martin. – Sikkert umulig å skremme. Han har vært på de farligste stedene på denne jorda, og elsker spenning. Og den historien om de brødrene … Han bryr seg nok ikke om spøkelser heller. – Irriterende tøff type, sukket Julia, – men alle har en svak side, det har jeg hørt. Vi må bare finne ut hva det er. Plutselig hørte de voldsomme padletak bak seg, Alex suste opp på siden og bråsnudde kanoen rett foran dem. Vannet sprutet, og alle tre ble dynket med vann. – Du i midten, ropte Alex. – Det er vel på tide at du også padler. Kom dere inn til land og bytt plasser!

Kapittel 7

Udugelige pyser – Men vi er jo snart fremme, stønnet Julia. – Kom igjen! befalte Alex. – Her må alle vise hva de er gode for, vi driver ikke og fôrer på gratispassasjerer. Julia stirret ham midt i pupillene og et godt stykke inn i villmarkshjernen. – Jack er faktisk redd, kan han ikke bare få lov til å bli? – Hå, hå, hå, lo Alex. – Det skulle tatt seg ut. Hele verden hadde vært full av udugelige pyser som ham. – Ikke sikkert du mener det når denne uka er over, mumlet Julia og styrte kanoen inn mot land. DUNK! lød det fra undersiden. – Hva var det? hylte Jack. – Det er sikkert bare en pinne som flyter i vannet, de er det mange av i alle innsjøer. En mørk skygge dukket opp ved siden av dem og forsvant i sivet. – Det der er ikke en pinne, skrek Jack. – Pinner kan ikke svømme, dessuten så har de ikke finner. – Så, så, roet Martin, – det er i alle fall ikke en hai. – Jeg har sett nok naturfilmer til å skjønne at det der ikke er noen hai! skrek Jack. – Men jeg har også sett nok skrekkfilmer til å vite at det finnes mange andre ting som gjerne vil ha meg til middag. Martin speidet rolig ned. 25

– Jeg ser ikke noe. Det var nok bare en pinne allikevel. – Jeg tråkker ikke frivillig ut i det vannet, klynket Jack. – Jeg vil komme hjem herfra med puls, og aller helst også med alle kroppsdelene i behold. Dessuten er vannet iskaldt. Blir du ikke spist opp av et eller annet med store tenner, fryser du i hjel før du vet ordet av det. Julia styrte kanoen inn på stranda. – Da er det bare å bytte plasser, befalte Alex. – Så skal nok guttungen også få svettet litt på ryggen. Julia styrte inn på stranda og hoppet ut sammen med Martin. De dro kanoen godt inn på land slik at det var stødig for Jack å gå ut av den. De byttet plasser, og nå som Jack skulle sitte bakerst, var det han som måtte skyve kanoen ut i vannet. Alex så på ham og flirte. – Det går bra, Jack, sa Julia rolig. – Du klarer dette. Jack la hele vekta mot kanoen, bet tennene sammen, krøllet ansiktet og spente fra. Ingenting skjedde. – Ta i nå, PINGLE! ropte Alex. – Vær litt mann, vis muskler. Jack dyttet og dyttet og dyttet. Kanoen rørte seg ikke. Alex stønnet. – Nå må du se å få den kanoen ut i vannet da, gutt, før vi blir etterlyst på nyhetene. Jack knurret, boret skotuppene ned i sanden og dyttet og dyttet. Alex lente hodet bakover. – Men I DAG, vær så snill. Jeg begynner å bli sulten! Jack mumlet banneord som bare bestefaren hans kom unna med å si høyt. Han la skulderen mot spissen av kanoen og kjente den trykke inntil knoklene. Tårene piplet.

Alex prikket mot glasset på armbåndsuret sitt, stirret inn i de våte øynene til Jack og ristet på hodet. – Du klarer det, hvisket Julia og blunket til Jack. Hun satte åren sin ned i bunnen og skjøv kanoen noen centimeter opp. Jack lukket øynene, spente fra, og kanoen løsnet med så stor fart at den FLØY ut i vannet. Martin og Julia ramlet ned i bunnen av kanoen, mens Jack mistet balansen og havnet i vannet på et par meters dyp. Alex krøket seg av latter.

Kapittel 8

Gjedda – Det der … det der … det der er det dummeste seg har sett, lo han. Jack pep av skrekk: – Hjelp! hjelp! Jeg er REDD! – Slapp av, ropte Alex. – Det er bare vann. Han reiste seg opp i kanoen og ble stående på beina for å ha bedre utsikt til den skremte gutten. Martin og Julia prøvde å redde Jack, men kanoen hadde landet midt inne i sivet, og det tok tid å komme frem. Jack gjorde alt annet enn å slappe av, panikken vokste, og han kavet seg frem til det nærmeste han kunne holde seg i: kanoen til Alex. – Nei! nei! nei! skrek Alex. – Den kommer til å velte. Han prøvde fort å sette seg ned, men rakk det ikke før Jack slengte en arm over kanten og dro kanoen over på siden. Alex mistet balansen. – Slipp! ropte han, – jeg VELTER! Men Jack hørte ikke, kanoen tippet, og Alex trillet ut i vannet.

Alex landet midt oppi det lange sivet, ble borte noen sekunder og dukket opp i vannflaten med en diger dott av grønske på hodet. 28

Han plasket, kavet og spyttet vann, mens Jack fant fotfeste og kom seg på land sammen med kanoen han holdt seg fast i. Det var da Julia fikk øye på fisken. – Gjedda, ropte hun, – der er gjedda. Hun pekte mot sivet. – Gjedde? kvakk Alex. – Sa du gjedde? Julia nikket og pekte igjen. – Ja! Der er den. Nå så Martin den også. Han sperret opp øynene. – Wow! Jeg visste ikke at gjedder kunne bli SÅ store. Alex grabbet tak i den store sivdotten som holdt ham fast, røsket den løs fra bunnen og var oppe på land med to store svømmetak. – Wow, måpte Martin, – du svømmer fort. Alex kastet vekk grønsken, grøsset og rettet på klærne. – Dere skjønner at dette var et planlagt uhell, ikke sant? Hånden hans dro en dott med siv ut av barten, og kremtet. – Dette var planlagt, ikke sant? Skjønner dere? De tre barna stirret videre. – Det er viktig å trene på uhell for å unngå panikk når det virkelig gjelder. Bare se hva som skjedde med Jack. Han hadde ikke øvd, men jeg, derimot, har trent tusen ganger og er ikke redd i det hele tatt. Han kremtet enda en gang. – De andre elevene skal også få seg en overraskelse i løpet av uka. Derfor er det viktig at dere holder munn om dette. Martin og Julia, dere padler videre til de andre. Jack, du må bli med tilbake for å skifte. De tre kompisene flirte til hverandre, Jack vinket og tuslet hjemover ved siden av Alex, som allerede var i gang med å fortelle om et av sine nesten dødelige villmarkseventyr. 29

– Dette landet er ingenting, vet du, når det kommer til villmark. Det er nesten ingen dyr som vil spise deg, og fiskene her er jo vegetarianere nesten alle sammen. Det er noe annet å legge på svøm i en stor elv i Australia, der krokodillene har ventet i flere måneder på et bytte. En gang måtte jeg redde en jeger fra å bli spist. Nå tenker du sikkert at det er galskap å ta opp kampen med en diger krokodille, for den var virkelig stor, KJEMPESTOR. Jeg lurer faktisk på om det kan ha vært verdens største. Men du vet, når man er en erfaren eventyrer, da lar man ikke amatører bli spist opp sånn uten videre. Jeg nølte ikke et sekund, men hoppet uti, svømte rett bort til monsteret fra fortiden og ga den en på tygga. Du skulle ha sett trynet på den, jeg lo meg skakk. Den slapp den stakkars amatøren med en gang og forsvant i dypet. Det gjorde de andre krokodillene også. Jeg så dem ikke på flere dager. Jeg tipper de fortsatt er litt skvetne. De er ikke vant til å få juling, vet du … Alex trakk endelig pusten, så ørene til Jack fikk seg en pause. Før Alex fant på flere historier, var de fremme ved Halvordtun.

Kapittel 9

En nyttig ringetone Jack skiftet til de varmeste klærne, men kulden satt allikevel godt i kroppen etter det iskalde badet. Han fant en plass ved peisen i resepsjonen mens han ventet på vennene. En gang iblant ruslet han bort til vinduet for å se etter dem. Mannen bak disken serverte ham en kopp med kakao og spurte: – Kjeder du deg? Jack nikket. – Kom, jeg har noe morsomt. Jeg er hekta på ringetoner, hva synes du om denne? Han trykket på telefonen. RAAAAAP, skrallet det ut av høyttaleren. – Bra, ikke sant? Tenk deg når den ringer midt i et selskap. Jeg heter forresten Alan, sa han og smilte. – Jeg heter Jack. Kul ringetone, har du flere? Alan lyste opp. – Gjett om jeg har! Han bladde gjennom telefonen og trykket «spill av» på sin egen topp ti-spilleliste over kule ringetoner. Listen fortsatte med «Prompende flodhest», «Latterkrampe», «Irriterende papegøye», «Ond latter», «Skremmende hyl» og «Det banker på døra». Jack skvatt opp. – Kan du spille den siste på nytt? Alan trykket «play». 31

– Den er jo genial, smilte Jack. – Tusen takk, Alan. Du har reddet denne uka! I det samme fikk Jack øye på klassekameratene, og løp ut til dem. Martin og Julia lo fortsatt av Alex og gjedda. – Jeg har kommet på en idé, hvisket Jack. – Alan i resepsjonen viste meg verdens kuleste ringetone. Den kan vi bruke til å skremme Alex i natt. Vi gjemmer en mobil ved rommet hans og ringer midt på natta, han står opp og åpner døra, men der er det jo ingen. Gjør vi dette flere ganger gjennom natta, kommer han til å bli sprø. Julia stanset og stirret strengt på Jack. – Er det kanskje noe du har glemt bitte litt når du klekket ut denne ideen? Hun slapp pusten tungt ut og himlet med øynene. Jack trakk på skuldrene. – Vi har jo ikke telefonene våre, stønnet Julia. – Voksne er overbevist om at barn får permanente hjerneskader hvis de har en telefon på samme sted som det er pen natur. De er hysteriske i nøtta. Telefonene ligger garantert innelåst i en safe med Norges tykkeste dør i et bombesikkert rom med verdens beste lås. Og så har vi alarmsystemet, da. Laser, temperaturføler og overvåkningskameraer. Og det skulle ikke forundre meg om de hadde lagt et minefelt der også. Hun sparket til en stein.

Kapittel 10

Ludo Jack, Julia og Martin fant seg et bord, Julia la hodet i hendene og furtet videre. – Hva er det med henne? hvisket Martin. – Hun blir skikkelig irritert når hun står fast med planene, da låser det seg i hodet hennes. Men jeg skal snart låse det opp, for jeg kom på en løsning, smilte Jack. Han reiste seg og gikk til resepsjonen der Alan satt. – Bare vent litt, så skal jeg nok få henne til å smile igjen. – Hørte du det? hvisket Martin til Julia. Hun fnøs tilbake. – Jeg tror det løsnet en skrue da han falt i vannet i dag. Alan smilte til Jack. – Hei, Jack. Jack hilste og lot hodet henge ned. – Er du lei deg? spurte Alan. Jack trakk pusten dypt og nikket. – Kanskje litt. Savner bikkja. Ludo. Labrador. Jeg har ikke sett ham på evigheter. Hvis jeg bare hadde telefonen min, kunne jeg i alle fall ha sett et bilde av ham, da hadde jeg ikke vært så trist. – Men stakkars deg, da, trøstet Alan. – Jeg vet akkurat hvordan det er. Jeg hadde også en hund da jeg var barn. Husker det var grusomt å reise fra ham når vi skulle på ferie. Jeg grein og grein. 33

Jack presset frem en tåre. Alan kikket rundt seg og hvisket: – Du må love å ikke si det til noen. Jeg vet hvor telefonene er, jeg kan vise deg. Du kan få se på telefonen din, men ingen må få vite det, og du må legge den tilbake med én gang, ellers kan jeg miste jobben. Jack smilte. – Selvfølgelig! Og tusen takk, du kan stole på meg. Alan vinket med seg Jack inn på et kontor og dro opp en skuff proppfull av mobiler. – Den ligger her et sted, sa Alan. – Jeg holder utkikk utenfor. Jack plukket ut de tre telefonene og puttet dem i lomma. Den tykke genseren skjulte dem godt. Alan stakk nesa innenfor. – Fant du den? Jack smilte. – Kan jeg få se på Ludo? spurte Alan. – Jeg er så glad i hunder at jeg aldri kan få nok. – Eeh, ja, selvfølgelig, svarte Jack. – Skal bare finne bildet. Fingeren skrollet frem til et eldgammelt bilde av labradoren. Alan ble myk i ansiktet. – Naaaaaaaw, for en vakker hund. Er det deg som er ved siden av ham på bildet? – Ja. – Så liten du var. – Ja, det er et gammelt bilde. Det er det eneste jeg har, Ludo er ikke så glad i å bli fotografert, skjønner du. Jack hvisket mot telefonen: – Vi ses om en uke, Ludo.

Han lot som om han la telefonen tilbake i skuffen, men la den i lomma i stedet. Han takket, trippet fornøyd tilbake, lente seg mot vennene og hvisket: – Jeg har telefonene. Martin og Julia lyste opp. – Wow, Jack. Hvordan fikk du til det? – Ssssjj, sa Jack. – Vi trenger ikke å fortelle det til hele verden akkurat. De tre vennene lente hodene sine sammen over bordet, og Jack fortalte om Alan og Ludo. – Sa du at du savnet Ludo? lo Julia. – Han har jo vært død i mange år. – Ja, smilte Jack. – Men det er jo sant at jeg savner ham. Gjengen gomlet i seg et lass med brødskiver før de gikk ut for å finne riktig ringetone på telefonen. De fant seg en plass bak stabburet. Jack lastet ned ringetonen «Det banker på døra».

– Endelig skal den dusten få smake egen medisin, jublet Martin. – Nå må vi bare plassere telefonen på rommet til Alex, og alt er klart for en skremmende natt. Døra til Halvordtun slo opp, og kokken ropte: – Jack, Julia! Dere har oppvasken i dag! 35

– Filler’n, gryntet Julia. – Det hadde jeg glemt. Martin sank ned på en stein. – Det er jo egentlig for meg dere gjør dette … og da er det vel riktig at jeg gjør den farligste jobben også. – Er du sikker? spurte Julia. – Jeg fikser det, smilte Martin. Han svelget tungt, og vendte nesa mot korridoren der de voksne sov.

Kapittel 11

Rusten fjærmadrass

Et digert ark hang på døra til voksenkorridoren, og med feite, røde bokstaver sto det «ADGANG KUN FOR VOKSNE». Martin åpnet døra sakte og smøg seg inn. En lang korridor med dører på hver side. Han listet seg bortover, men oppdaget fort et problem: Dørene manglet navneskilt, og han hadde null peiling på hvilket rom som tilhørte Alex. Han lette etter tegn, lyttet mot dørene, luktet og tenkte. En dør slo plutselig opp bak ham, Martin spant ut til trappegangen og hev seg bak den støvete rumpa til en utstoppet bjørn. Det knirket fra gangen, lyden var enkel å kjenne igjen. Alex knirket fra rommet sitt i retning Martin. 37

Martin trykket seg sammen mot det utstoppede dyret, og boret fjeset inn i bjørnepelsen. Bjørnen var like lurvete som de andre utstoppede dyrene på stedet. Pelsen var løs og hullete, det måtte være et perfekt sted for en musefamilie eller to. Knirk, knirk, knirk. Alex var fremme ved bjørnen. Han klappet den på hodet og lo. – Dumme, gamle bamsefar. Martin presset seg enda lenger inn i den støvete bjørnepelsen. Alex bøyde seg mot bjørnen og blåste den midt i panna. En sky av støv lyste opp i en solstripe. – Ha, ha, ha, lo Alex. – Hvis du bare hadde blitt i hiet ditt, hadde du sluppet å stå her, din idiot! Han knirket videre, og nynnet på «Bjørnen sover». Martin tittet ut mellom bjørnebeina. Døra til Alex sto åpen, og han smøg seg inn. Bankelyden fra telefonen måtte komme fra et sted ved døra, men det var ikke noen bra gjemmesteder der. Knirk, knirk, knirk, hørte han plutselig. Denne gangen gikk Alex fort, og det var for sent å rømme. Martin kastet seg ned på gulvet, rullet under senga og rakk akkurat å presse seg inn under den lave fjærmadrassen før de nypussede støvlene sto inne i rommet. Alex lukket døra og satte seg på sengekanten. Den rustne fjæra i madrassen skrek mens den bulte mot gulvet og klemte Martin fast. 38

Alex dro av seg støvlene og satte dem ved siden av senga. Lukten av tåfis traff Martin midt i nesa. Han gjemte ansiktet ned i ullgenseren. Heldigvis elsket pappa å bruke parfymert skyllemiddel, og duften av blomstereng reddet Martin fra å besvime. Alex la seg ned, en av fjærene røyk og hele madrassen dumpet enda et hakk nærmere gulvet. Martin prøvde å dra seg løs, men de eldgamle fjærene knirket høyt, og dessuten gjorde det vondt. Ansiktet krøllet seg av smerte. Han var sjanseløs. Heldigvis var det ingenting i veien med sovehjertet til Alex. Det tok bare noen minutter før det buldret av snorkelyder. Støvdotter dalte fra noen gamle malerier, gardinene blafret og døra dirret. Men madrassfjærene holdt fortsatt jerngrep på Martin, og det var ingenting annet å gjøre enn å vente på redning. Han la hodet i hendene. Det var da den kom til syne. Musa.

Kapittel 12

Alle mann til pumpene! Martin skvatt, slo hodet i sengekanten og hylte. – Ææææææææ! Alex bråvåknet, hoppet opp i senga og ropte: – Bjørnen kommer, bjørnen kommer … alle mann til pumpene! Han stirret rundt seg med ville øyne, og siktet ut i luften som om han hadde et gevær. Føttene presset madrassen hardt inn i ryggen til Martin. Han hev etter pusten og holdt en hånd over munnen for å ikke skrike noe mer. Alex hoppet rundt seg selv og siktet på bjørnen han hadde drømt om. Det var ikke ett sted på kroppen til Martin som tålte mer juling, tårene piplet. Alex ropte: – Ha deg vekk, din fillebjørn, ellers planter jeg ei kule midt i panna di før du rekker å si blåbær. Han plaffet noen skudd ut i luften. – Tok deg, ditt udugelige honningtryne, sa han til «bjørnen», og la seg ned igjen. Martin festet øynene på musa. Den brød seg ikke en døyt om bråket, og tuslet rolig mot det ene sengebeinet. Der klatret den opp til madrassen og forsvant inn i et lite hull. Martin hørte gnagelyder der inne. Den holdt på en stund før den kom ut igjen med munnen full av skumgummi. Den klatret ned, fulgte veggen og forsvant inn i et bitte lite hull. Martin smilte av synet og ideen han nettopp fikk. * 40

Julia og Jack vasket og vasket, fingrene hadde for lengst fått rosinhud. Jack fulgte bekymret med på tiden. – Martin skulle ha vært tilbake for lenge siden. Det må ha skjedd noe. Julia skvatt da hun så på klokka. – Oi, det kan ikke ta SÅ lang tid å gjemme en telefon. Vi må hjelpe ham, men dette berget av oppvask blir bare større og større. En annen elev kom gående med en haug av tallerkener og lempet dem ned i oppvasken. – Vi kommer aldri til å bli ferdige, stønnet Julia. Hun kastet fra seg oppvaskbørsten og trampet ut fra kjøkkenet. – Denne gjengen svikter ikke hverandre. Jeg skal redde Martin. Hun trampet til voksenfløyen og rett forbi skiltet med «ADGANG KUN FOR VOKSNE». – Martin … Martin … er du her? Gi meg et tegn hvis du er her? Martin … er du her? Hun hørte noen forsiktige bank og lyttet nærmere. – Martin? Bank, bank, bank. Hun åpnet døra langsomt, gispet da hun så Alex og rygget ut. – PSSST! hørte hun, åpnet døra igjen og fikk øye på et par fingre som stakk ut fra undersiden av senga. Hun bøyde seg ned og oppdaget Martin. – Hvorfor ligger du der? Martin lagde noen grimaser og pekte på madrassen. – Du sitter fast? Martin nikket. – Har du gjemt telefonen? 41

Martin nikket på nytt. – Jeg skal få deg løs, sa Julia. Hun rygget ut, lukket døra og ble stående utenfor og tenke. Etter en liten stund banket hun på, hardt. Bank, bank, bank! Ingen tegn til liv fra Alex, annet enn snork. Bank, bank, bank! Bare snork fra innsiden. Julia knyttet neven og dundret løs på den stakkars døra. Dundre, dundre, dundre! Alex hoppet opp i senga, ladet geværet og ropte i søvne: – Bjørnen kommer, bjørnen kommer … alle mann til pumpene! Julia banket forsiktig en gang til. Bank, bank, bank. Denne gangen våknet Alex, han tittet rundt seg med forvirret blikk. – Hææææ? Hvem er det? Jeg kommer. Døra ble røsket opp, og et veldig trøtt ansikt møtte Julia. – Du har ikke lov til å være her, mumlet det trøtte trynet. Julia smilte så bredt hun kunne. – Unnskyld at jeg forstyrrer søvnen din. Alex rettet på håret og kremtet. – Jeg sov ikke. Jeg bare hvilte litt … jeg mener mediterte. Det lærte jeg av en gjeng med urfolk en gang jeg var på oppdagelsesferd. Veldig smart, forresten, for hjernen blir ekstra våken, og det er jo livsviktig når man bor i bushen. – Å ja. Uansett, så er det noe jeg bare måååååå spørre deg om, smisket Julia. – Jeg har alltid hatt lyst til å lære hvordan man pusser 42

støvler, sånn ordentlig, assa. Sånn at de er fine og blanke og varer i mange, mange år. Mange, mange mil. Hvis du skjønner hva jeg mener. Alex klødde seg i hodet. – Ja, du er jo et forbilde, mener jeg, la Julia til og pekte på de blanke støvlene ved siden av senga. Alex rettet opp den trøtte kroppen og smilte endelig. – Ja, du vet, jeg har jo erfaring fra villmarka. Når du er langt fra folk, og enda lenger fra skobutikken, da må du bare passe på at skoene holder seg tette. Jeg skal vise deg, har du forresten lærstøvler? Julia pekte ned på støvlene sine. – Ekte lær. Alex dro på seg sine og fant frem en bøtte med skopuss. – Bli med meg. – Å, dette skal bli gøy, klukket Julia, hun hoppet opp og ned og klappet i hendene. – Jeg elsker å lære om nye ting. Hun trippet smilende mens Alex fortalte om den gangen han møtte verdens giftigste slange.

Kapittel 13

Muskelarbeid Alex var godt i gang med å lære Julia kunsten å pusse støvler. – Det gjelder å gnikke og gnu til læret blir glatt og skinnende. Det er først da det holder vannet ute. Dessuten kan du bruke dem som speil. Og hvem vil vel ikke se sitt eget speilbilde en gang iblant, selv midt i villmarka. Alex speilet seg fornøyd i støvelen og rettet på den latterlig tynne barten. – Det tar tid, men det eneste som hjelper er å holde på lenge nok. Når du er ute i villmarka, er det ingenting som kan erstatte en godt pusset lærstøvel. – Dette er veldig slitsomt, sa Julia mens hun gnikket. – Du er sikkert kjempesterk. Alex lagde et stort smil. – Ja, det er klart jeg er det. Hvis du skal overleve i villmarka, må du rett og slett ha muskler. Nå er du veldig flink, og du skal bare fortsette å gnikke og gnu til jeg sier det er nok. I mellomtiden skal jeg hente meg en kaffe. Han reiste seg opp. – Men Alex, sukket Julia. – Jeg er veldig redd for å gjøre noe feil, nå som jeg vet hvor viktig det er. – Dette klarer du bra. Så lenge du kjenner det svir i musklene, gjør du det riktig. 44

– Men jeg synes ikke det svir, sa Julia kjapt. Hun slengte pussekluten dovent over støvelen mens hun speidet etter Martin. – Jeg gjør det nok feil. Alex himlet med øynene, og viste Julia på nytt. – Gnikk, gnikk, gnikk. Sånn. Så vanskelig er det jo ikke akkurat, sa han. Julia la tunga skrått ut av munnen. Hun slengte kluten over støvelen igjen. – Nei, nei, nei, stønnet Alex. – Hva er det der for noe amatørmessig surriball. Du må gnikke, har jeg jo sagt! Hvis jeg skal holde ut det her, så må jeg ha en kaffe! – Nei! utbrøt Julia. – Jeg vil ikke dø. Tenk om jeg dør i villmarka bare fordi jeg hadde pusset støvlene dårlig. Vær så snill, ba hun og la på en kladd med skopuss under sålen. Alex rev seg i håret. – Du skal ikke pusse UNDER sålen, idiot. Det er jo læret du skal pusse. Julia fikk endelig øye på Martin. – Å ja, nå skjønner jeg det. Hun gnukket løs på støvelen akkurat slik som Alex hadde vist henne. – Tusen takk, Alex, dette var veldig lærerikt. Nå skjønner jeg hvordan man skal pusse støvler, men nå orker ikke de pinglete armene mine mer. Jeg skulle ønske jeg var så sterk som deg, og jeg har bestemt meg for å begynne å trene på støvelpuss hver dag. – Flott, mumlet Alex, jeg går for å so… jeg mener, meditere videre. Julia løp etter Martin. 45

– Klarte du det? hvisket hun. Martin smilte lurt. – Ja, nå må vi bare vente til det er natt. De hoppet inn til kjøkkenet med hvert sitt kjempestore smil, og Jack lyste opp av de glade vennene. – Vi klarte det, hvisket Julia. – Du skulle ha sett Martin, han er sikkert full av blåveis, stakkars. Ble skvisa under senga til dustehodet Alex. – Bra jobba! skrøt Jack, satte den siste tallerkenen på plass og brettet sammen håndkleet. – Det samme til deg, svarte Martin og pekte på stabelen av rene tallerkener. De fant seg en krok i peisestua der de kunne legge planer for hvordan resten av natta kunne bli. Siden Jack og Martin bodde på samme rom, fikk de i oppgave å holde seg våkne for å ringe til telefonen som lå gjemt i madrassen. – For å sørge for en skikkelig dårlig natt, er det viktig at han våkner flere ganger, sa Julia. – Selv en voksen syvsover tåler å stå opp én gang, men fire ganger på samme natt, det vil gjøre ham helt utenfor, garantert. Jeg foreslår klokka to, klokka tre, klokka fire og klokka fem. Alex kommer til å sprette opp av senga av ringelyden. Når han åpner døra og ser at det ikke er noen der, kommer han til å tørne. Stakkars mann, lo hun. Martin og Jack forsikret venninnen om at de skulle klare nattas oppgaver. De spilte noen runder vri åtter før leggetid.

Kapittel 14

Trøtte tryner Alt var klart for en søvnløs natt. Den første timen holdt de seg våkne ved å se på tøysete dyrevideoer, den andre tittet de på stjernene, den tredje konkurrerte de om å ligne mest på Alex og den fjerde diktet de opp egne historier om seg selv i villmarka. De ringte til telefonen i madrassen fire ganger midt på natta slik de hadde planlagt, og noen minutter over fem kunne de endelig sove. To timer senere ble de vekket. Dundre, dundre, dundre! – Våkne opp alle sabotører og natteranglere! Jack og Martin var i ørska. Det var vondt å få opp øynene, og hjertet hamret. – Dette er grusomt, stønnet Martin. – Jeg visste ikke at det gikk an å være så trøtt. Jack gryntet, satte seg på sengekanten og kledde på seg med lukkede øyne. Martin hadde sovet med klærne på. – I dag skal jeg legge meg tidlig, det er i alle fall sikkert, stønnet han. * Julia var vill etter å høre hvordan natta var gått. Mens hun ventet på vennene, overhørte hun en samtale mellom Alex og Berta. 47

– Kom ikke her og fortell meg at det har vært unger oppe i natt. Beskylder du Batman og meg for å sove på vakt, kanskje? sa Berta irritert. Alex pekte på Batman. – Den bikkja er vel ikke akkurat noen ungdom lenger. Han har vært dauhørt i mange år allerede. Batman senket hodet og rygget unna. – Hva er det du sier om bikkja mi? Han kan fortsatt høre flaggermusa fise på nabogården, det er ingenting i veien med ørene hans, du drømmer! Kom, Batman! Batman skulte på Alex, og labbet ut sammen med Berta. To veldig trøtte gutter dukket opp i trappa, og Julia løp mot dem. – Dere klarte det, gliste hun. – Alex er dødstrøtt og har klagd til Berta. Jeg hørte alt sammen. Hun tror selvfølgelig ingenting av det han forteller. – Det er jommen bra, gryntet Martin. – Vi er dødstrøtte, orker ikke en slik natt til. Jeg vurderer å begynne å drikke kaffe, enda det smaker jævlig. Klong, klong, klong … kling, klang, maste den rosemalte kubjella. Martin, Jack og Julia fant seg en plass i matsalen. Like etter tuslet Alex inn. Han gned seg hardt i øynene, gikk til kaffemaskinen og forsynte seg med en diger kopp kaffe. Han fikset litt på håret, kremtet og kastet blikket ut mot ungene. – Mornings. Noen som er litt trøtte i dag, kanskje? Han myste rundt i salen. – Jeg regner med at ALLE sammen har sovet godt gjennom HELE natta. Elevene nikket.

– Ja vel, ja, vi får se om jeg tror på det eller ikke. Har dere hatt gnagsår på rumpa før? Et par av de tøffe guttene braste ut i latter av spørsmålet. – Hæ, hæ, hæ, gnagsår på ræva, hvordan får man det, liksom? Skal vi spille rumpefotball på grusplassen, kanskje? Alex lo spydig. – For noen av dere ville nok det vært mindre smertefullt enn det vi skal gjøre i dag. Vi skal nemlig på ridetur. – Yes! jublet Jack. – Hester er dødskule! – Kanskje ikke kule akkurat, men ok, sa Martin. Et par hestejenter klappet i hendene. Noen av guttene ertet dem og ropte «fritt for å få enhjørningen» og «hest er best». – Vi møtes i stallen om en halv time, sa Alex og fylte koppen med ny kaffe. Julia var ikke en av jentene som jublet. – De greiene er jo livsfarlige, mumlet hun. – Kan de egentlig noe annet enn å bite og sparke … og bæsje? – Selvfølgelig, lo Jack. – Onkel har masse hester på gården, og de er verdens snilleste. Jeg skal hjelpe deg.

Kapittel 15

Siruprumpa Julia svelget tungt da hun så hestene. – Noen ganger kan du se på en hest om det er en rolig type, sa Jack. – Og andre ganger sier navnet det meste. Han pekte på et navneskilt: «Kanonkula». – Denne styrer vi unna, lo han. Julia var blek. Hun pekte på et annet skilt: «Lykke». Ved siden av navnet hadde noen skrevet «til»: «Lykke til». – Vi dropper den også, rådet Jack. Neste hest i rekka het «Månelanding», den gikk de også forbi. Endelig smilte Julia. – Denne skal jeg ha, sa hun og pekte på skiltet. «Siruprumpa». En tykk, gammel fjording sto i boksen bak skiltet og gomlet på en høydott. En gammel stallkar hjalp elevene med å sale på hestene. 50

Etter hvert som de var ferdige, leide de dem ut og stilte seg på rekke. Stallkaren viste Julia hvordan hun skulle stige opp. – Du ser ut som en grei hest, sa hun og strøk henne over halsen. Siruprumpa prustet fornøyd. Julia la foten i stigbøylen og spente fra. Den trillrunde hestekroppen klarte ikke å holde fast på salen, den skled rundt med en gang Julia la vekt i bøylen. Hun landet under magen til fjordingen. Alex satt allerede på sin hest. Han travet bort til Julia, som kavet for å komme seg opp. Siruprumpa sto bom stille. – Jeg dør av latter, en klassisk amatørtabbe! Klønete rytter, slakk salgjord og feit hest. En garantert fiasko. Kom deg opp igjen, byjente! Julia knurret og reiste seg. Hun klappet hesten, som tross alt hadde vært kjempesnill og stått bom stille. Julia strammet salen, og denne gangen kom hun seg opp. – Siruprumpa får gå bakerst, ropte Alex. – Hvis de andre hestene må gå bak henne, kommer de nemlig til å sovne. Rekka med hester skrittet av gårde. Den treige hesten tuslet sakte og fornøyd bakerst. Avstanden frem til neste hest ble større og større, men Julia likte tempoet. Hun var tryggere nå som hun stolte på at hesten var lat. Hun klappet Siruprumpa på halsen og hvisket: – Flink hest, bare fortsett å gå sakte, du. Hesten spisset ørene og somlet fornøyd videre. Alex red foran på en sprekere hest. Da han oppdaget den treige ekvipasjen bakerst, vrengte han hesten rundt og galopperte bakover til Julia. – Nå må du se å få startet motoren på den gamle merra! Han red opp på siden av Siruprumpa og ga henne et klask på 51

baken. Fjordingen plantet frembeina i bakken og sparket etter ham. Den brå bevegelsen kastet Julia over halsen til Siruprumpa, og hun landet med ansiktet først, midt i en søledam. PLASK! – Hå, hå, hå! lo Alex. – Tenk å falle av den treigeste hesten i hele fjellheimen. Den der kan du få en pokal for, jeg har sikkert en liggende. Jeg har jo så mange at jeg har mistet oversikten for lenge siden. Siruprumpa la hodet ned til Julia og dultet forsiktig borti henne. Julia klappet henne, reiste seg opp og hvisket inn i øret til hesten: – Jeg lover at han skal få seg en lærepenge. Siruprumpa nikket med det store hodet. Julia fant en stein å stå på, og klatret opp på hesteryggen. Resten av rideturen gikk Siruprumpa enda lenger bak de andre. Julia likte den runde hesten. Etter godt over en time, var de tilbake i stallen. Den ene eleven etter den andre hoppet av og gned seg på rumpa. Flere stønnet over harde saler og truser som gnagde. Støle og stivbeinte leide de hestene inn. Julia og Siruprumpa kom tuslende noen hundre meter etter de andre. – Så flink du er, skrøt Jack. – Takk, smilte Julia. – Jeg elsker denne hesten. Hun er verdens beste. Hun klappet Siruprumpa og krøp ned av henne. – Jøss, sa Jack. – Du har jo blitt proff. – Siruprumpa og jeg har mer til felles enn jeg trodde. Du vet, hun finner seg ikke i å bli urettferdig behandlet, og det gjør ikke jeg heller. Smart hest. 52

Martin kom også ut fra stallen, bredbeint. Julia vinket ham til seg og hvisket: – Vi har flere søvnløse netter foran oss, Alex skal virkelig få angre. – Vi kan vel ikke si nei til et lite hevntokt til, lo Martin. Guttene ble med Julia i stallen, der Jack viste henne hvordan hun skulle ta av utstyret, og de skravlet lavt om hvordan de kunne holde Alex våken enda en natt.

Kapittel 16

Kinesiske gloser Etter lunsjen var det tid for ukas historietime. En lokal historiker besøkte stedet for å fortelle om gården, om livet i gamle dager og om tingene som var samlet der gjennom tiden. Hun pekte på et par støvler som hang på veggen, gamle og støvete lærstøvler. – Dere har jo allerede hørt fortellingen om Ola og broren hans. Klassen nikket. – Da han forsvant i vannet, sto støvlene igjen på stranda. Det var det som fikk familien til å skjønne hva som hadde skjedd. Støvlene henger her til minne om ham. Julia sperret øynene opp og slengte en hånd foran munnen. – Jeg tror hun har en idé, hvisket Jack til Martin. Mens historikeren fortalte videre om gamle lamper, utstoppede dyr, hullete tepper og svart-hvitt-fotografier, pønsket Julia ut en ny plan. Da forelesningen var ferdig, trakk hun Jack og Martin med seg. – I natt må vi ut og gå, og jeg skal bruke de gamle støvlene til Ola for å skremme vannet av Alex. Men vi trenger en bombesikker plan for å holde Berta og Batman unna. – Å, nei, stønnet Jack. – Du mener enda en søvnløs natt? – Sikker på at det ikke er noe vi kan gjøre på dagen? gjespet Martin. 54

– Kom igjen, gutter! Vi er ikke gamle trøttinger, vi kan sove når vi kommer hjem. Skru på hjernene og finn på noe som kan holde Berta unna. Martin tenkte på alle bøkene han hadde lest. Han elsket krimbøker og hadde lært mange knep fra dem. Blant annet hvordan man kan avlede folk. Han kom på et triks han hadde lært av boka «Søvngjengeren slår til». Den handlet om å gå i søvne, kinesiske gloser og en oppdiktet sykdom. Martin fortalte om trikset. – Det er det mest syke jeg har hørt, lo Julia. – Men det må jo funke, selv ikke Berta tør å vekke en med denne «sykdommen». Jack fulgte med på planene uten å si noe. – Er du med, Jack? spurte Julia. – Det ser ut som om du holder på å sovne. – Det er det som er problemet, vi er allerede dødstrøtte … og så skal vi holde oss våkne enda en natt. Jeg vet ikke om jeg klarer. – Vi kan legge oss veldig tidlig, sa Julia. – Vi setter vekkerklokka til å ringe midt på natta, da får vi i alle fall sove litt først. Jack rynket fjeset. – Får du virkelig sove når du vet hva vi skal drive med i natt? Jeg skjønner ikke hvordan du får det til. – Slapp av, lo Julia, – hva er egentlig det verste som kan skje? Jack fnøs. – Jeg kan godt nevne et par ting, Julia, hvis du ikke har fantasi nok til å komme på det selv. La meg begynne med hvor flaut det er å bli ferska i en såpass hinsides bløff. Om Berta tar oss, vil hun fortelle det til alle, absolutt alle, og folk vil le av oss i all fremtid. Og det er hvis vi i det hele tatt overlever bikkja hennes. Jeg synes Batman ser 55

ganske sulten ut, han er sikkert sultefôra slik at han lett kan spise en unge eller to uten å etterlate spor. Hvis ikke Berta vrir nakken rundt på oss først, da. Julia flirte. – Vi ses klokka tre i natt. Her nede ved resepsjonen, våkne eller ikke. Verken Jack eller Martin sovnet. Martin fortalte om flere av bøkene, om triks og avledningsmanøvre, om hvor lettlurte folk var hvis man bare spilte med. Da klokka ble tre, møtte de Julia. De gikk gjennom planen en gang til. – Dere skjønner at denne planen er risikabel? hvisket Julia. – Jeg må stole på at dere holder Berta og bikkja unna. – Det er et løfte, sa Jack. – Vi passer på her ved inngangen. Guttene ble stående i gangen, mens Julia snek seg inn i den mørke stua. Hun grøsset av den uhyggelige stillheten og de misfornøyde dyrene som hang på veggen. Månelyset lagde skygger av de utstoppede dyrene. Midt mellom en sinna elg og en ulv med flekkende tenner, hang støvlene til Ola. Det var disse hun trengte. De hang høyt oppe på veggen, hun fant en stol og klatret opp. Støvlene til Ola hang godt fast. Lissene var hardt knyttet i en ring, og knuten var så gammel at den var nærmest gjengrodd. Julia fiklet til fingrene var såre, uten at knuten ville gi etter. Hun forsøkte heller å vrikke spikeren ut av panelet, og la til alt hun hadde av armmuskler. Spikeren løsnet litt etter litt, og til slutt tok hun et realt tak og dro til alt hun kunne. Skulderen dultet borti hjørnetennene til ulven, hun skvatt av den ekle følelsen, mistet balansen og vippet stolen over veltepunktet. Julia reddet den fra å velte, men den vaklet fortsatt. 56

Utenfor slo det i en dør, Berta og Batman tråkket innover. Bikkja stanset et øyeblikk, trakk på nesa og dro rett mot stua. – Rolig nå, Batman, sa Berta. – Det er vel ikke noe spennende i den gamle stua, akkurat? Martin og Jack klemte seg inntil veggen bak døra. Stolen til Julia ga seg ikke, og av refleks grabbet Julia tak i geviret til den morske elgen for å ikke falle. I stedet for å holde seg stående, løsnet elgen fra veggen, og begge falt. Først stolen, KLUNK. Så kom Julia, BRAK! Og til slutt elgen, DUNK! – Er det noen der? ropte Berta. Stemmen var morsk. Batman knurret og spant mot stua. – Å, nei, hvisket Jack. – Jeg hadde håpet at jeg slapp å gjøre dette her. Han trakk pusten dypt og tuslet ut fra gjemmestedet med armene foran seg. Martin gikk etter, noen skritt bak. – Stopp der, gutter! ropte Berta. – Hva i huleste gjør dere her midt på natta? – Ssssj, hvisket Martin og la pekefingeren foran munnen. – Ikke hysj på meg! sa Berta sint mens guttene gikk videre. – Jeg sa stans! – Ssssj, sa Martin igjen. Høyere denne gangen. – Jack går i søvne. Det er farlig å vekke ham. – Tull og tøys, fnøs Berta. – Det er ikke farlig å vekke folk som går i søvne, det der er en myte. – Du må tro meg, hvisket Martin og fulgte etter Jack. – For noen år siden var han på speider- leir. Han gikk i søvne, og ble vekket 57

av en av guttene som skulle være morsom. Jack ble så forvirret og skremt at han sluttet å snakke, ble stum, sa ingenting. Null og niks. Han sluttet til og med å snorke. Foreldrene prøvde alt, men ingenting virket. Men en dag fikk de tips om en kinesisk medisinmann. Det kostet mange hundre tusen kroner, og de måtte låne masse penger for å betale regningen. De måtte til og med selge huset, og bilene og bikkja. Heldigvis hjalp det ganske bra. Det hender han slår over på kinesisk når han blir trøtt, men han snakker i alle fall. Jack ropte ut noen kinesiske tullegloser:

(På norsk: «Jeg vil ha kake, jeg vil ha kake») Berta så forskrekket på ham. – Det er det mest vanvittige noen har prøvd å få meg til å tro. Jeg håper virkelig for din skyld at du snakker sant. Jeg vil ikke engang tenke på hva jeg kommer til å finne på hvis dette skal vise seg å være en bløff, det egner seg ikke engang på skrekkfilm med attenårsgrense. Går det an å lede ham tilbake til soverommet? Martin ristet på hodet. – Nei, vi må bare følge etter, og passe på at ikke noe farlig skjer. Berta klødde seg i hodet og sukket. – Ja vel, da får vi vel bare gjøre det. Og så forsvant de bortover i gangene, Julia var endelig alene.

Kapittel 17

Det spøker Julia lå plantet på gulvet med elghodet ved siden av seg. Elgen stirret på henne med mørke glassøyne. Den så ikke glad ut. – Unnskyld, hvisket Julia. – Jeg lover å henge deg opp igjen … og tørke støv av deg. Hun tok tak i geviret og prøvde å løfte elghodet. – Hva er det de har puttet i deg, egentlig? Det må jo minst være bly. Var de redd for at du skulle stikke av, eller? Med en del smertefulle bevegelser klarte hun å vri seg ut av geviret, men å få elghodet opp på veggen var klin umulig. – Beklager, elg. Tror vi må bestille en heisekran til deg. Du må nok ligge her en stund til. Se positivt på det, du får jo sett nye ting der du ligger. Julia gikk ut hoveddøra, ned til stranda og tok av seg sine egne sko. Da hun skulle ta på seg de gamle støvlene, fikk hun plutselig gysninger og kastet dem fra seg. Det gikk opp for henne at hun var i ferd med å ta på seg skoene til en død mann. Hun samlet seg, krøllet ansiktet og stakk den første foten langsomt ned i støvelen. Hun grøsset som om noe kom til å skje. Tåa buttet i noe, Julia skvatt på nytt og dro foten ut. Hun tømte støvelen, og ut ramlet en død og inntørket liten mus. Huden lå stramt rundt det bitte lille skjelettet, at det lignet en mumie.

– Æsj, akkurat som om det ikke er ekkelt nok å gå med sko til dauinger, så må det dukke opp mumier også. Hun ristet begge støvlene godt. Ingen flere lik dukket opp, hun tok dem på seg og gikk ut i vannet. Hun sto der til støvlene var gjennombløte. Så gikk hun tilbake.

Hun surklet tilbake til huset og frem til Alex’ soverom. Støvlene lagde perfekte avtrykk på det gamle vegg-til-vegg-teppet i korridoren. Kliss våte støvelmerker som lett kunne overbevise en overtroisk tullebukk. Hun stanset utenfor døra til Alex og ga støvlene tid til å lage ordentlig tydelige merker. Det skulle virkelig se ut som om Ola hadde stått der og banket på. Hun gikk tilbake til stranda, tok av seg støvlene og satte dem med tåspissen ut mot vannet. Akkurat slik Ola hadde gjort da han tok livet av seg. – Perfekt, smilte hun og listet seg barbeint tilbake til huset. Der fant hun frem telefonen sin og ringte til den som lå gjemt i madrassen hos Alex. * I mellomtiden gikk Jack flere runder «i søvne», med Martin og Berta på slep. Hver gang han passerte vinduet mot stranda, så han etter om Julia hadde satt støvlene der. Endelig sto de på plass, Jack «våknet» og kvakk til. 60

– Hvorfor er jeg her? Jeg var jo akkurat i Kina og bestilte softis med tutti-frutti-strø på den kinesiske mur … Han kikket «forvirret» rundt seg. – Jeg skjønner ingenting … – Jack har våknet, jublet Martin. – Han har våknet! Velkommen tilbake fra Kina, lo Martin. – Du har gått flere kilometer i søvne. – I den norske fjellheimen, ikke i Kina. Det burde fulgt en advarsel med deg, sukket Berta. – Nå får dere gå i seng, unge menn, før han der bestemmer seg for å ta en tur til Afrika også. Natta! Hun ristet på hodet og trasket mot ytterdøra. Martin og Jack gikk til rommet sitt. – Hvordan var kinesisken i dag? lo Jack. – Veldig bra, smilte Martin. – Du snakker snart flytende. * Berta tok med seg Batman ut i den friske fjelluften. – Skal vi se om vi finner noen flaggermus, hvisket hun til bikkja. Batman logret vilt og hoppet opp og ned. De stilte seg opp og tittet mot nattehimmelen. Luften var stille, himmelen var klar. En og annen svale seilte forbi fullmånen. Berta lukket øynene og nøt stillheten etter den merkelige natta. Plutselig slo ytterdøra opp. – Ha! Nå har jeg dere, forbanna små jævelunger! Alex sto på trappa med knyttneven hevet, andpusten og ildrød i ansiktet. Berta la hånden for øynene til hunden. – Så du dem? ropte Alex. – Så du dem? Berta lo. 61

– Hvem er det jeg skulle ha sett? Trusetyven? Hun pekte på skrittet hans. Alex så ned og oppdaget at han hadde glemt både truse og pysjamas da han styrtet ut av senga. Han slang hendene foran tissen. – Nei, ropte han, – de pøblene som banker på døra mi midt på natta! – Det er ingen unger som renner rundt her på natta uten at jeg har kontroll på dem. Se og kom deg tilbake før noen våkner og ser deg løpe rundt naken! Det skulle ha tatt seg ut. – Jeg skal finne de snørrvalpene, brummet Alex. Han trampet til rommet sitt, kledde på seg morgenkåpen og fant frem en lommelykt. Han fulgte støvelsporene fra rommet sitt, ut på trappa og videre ut i gresset. Der ble sporene vanskeligere å se, han satte seg på knærne, krabbet rundt og lyste med lykten. Plutselig ropte han: – Ha! Der fant jeg deg, din usle taper. Du kan ikke skjule deg for meg. Alex fulgte sporet akkurat slik som Julia hadde planlagt. Han krabbet videre med nesa ned, og stanset ikke før han var ytterst på stranda og vannet surklet under knærne hans. Da løftet han hodet og stirret rett inn i de gamle støvlene. Månelyset skinte i sjøen, et lite skvulp lød ute fra vannet et sted. Alex stivnet og klynket. – Det kan ikke være sant, det er jo bare en gammel historie. Vær voksen nå, Alex. Støvlene til Ola henger på veggen i peisestua, det vet du jo. Eller gjør de egentlig det? Han beinet opp mot internatet med morgenkåpa flagrende etter, så seg et par ganger tilbake før han stormet inn til peisestua. 62

Han hylte, støvlene hang ikke på veggen. – Nei, nei, nei, det kan ikke være sant! Ola går igjen … Ola går igjen. Han spurtet til rommet sitt, låste døra og gjemte seg langt under dyna.

Kapittel 18

Trøttere enn trøttest Gjengen rakk så vidt å sovne før de ble vekket igjen. – Jeg er så trøtt at det gjør vondt, mumlet Julia. – Jeg kunne ha sovnet hvor som helst. Hun lente hodet mot veggen og lukket øynene. Martin gjespet. – I dag må jeg virkelig sove hele natta, jeg er helt utenfor. Jack gned seg i øynene. – Ja, dette er vondt, jeg orker ikke én natt til uten å sove ordentlig. Endelig hørte de kjente stemmer. Berta og Alex diskuterte høyt, og de var langt fra enige om hva som egentlig hadde skjedd den natta. Jack, Julia og Martin spisset ørene. – Og du tror fremdeles dette er tilfeldigheter? Alex skalv i stemmen. – Så, så, roet Berta. – Elgen har hengt der i evigheter. Den gamle kroken måtte gi etter før eller siden. Og støvlene … sikkert noen av ungene som syntes de trengte en puss. De var jo ganske støvete, og så glemte de å henge dem tilbake. Typisk unger, vet du. – Du eier ikke fantasi, du, sa Alex fornærmet og trasket ut av kontoret. Han gned seg i øynene og subbet til kaffemaskinen. Han fylte en kopp, rørte inn et par ekstra spiseskjeer pulverkaffe og satte seg med hodet i den ene hånden. Gjengen fulgte etter. – God morgen, kvitret Julia. 64

– Mmmm … – Dette skal jommen bli en fin dag. – Mmmm … – Skal si man sover godt i denne fjelluften, fortsatte hun og myste ut mot morgensolen. Det kom ikke en lyd fra Alex. Koppen hang og slang fra hånden, og en stripe kaffe rant ned på buksa. Han sov. Barna fniste av den trøtte fyren. – Vi lar ham sitte der og sove, lo Julia. – Han våkner nok snart. Det livnet til på internatet, en gjeng elever kom skravlende inn i matsalen og fikk øye på den sovende aktivitetslederen. Latteren spredte seg, Alex bråvåknet, hoppet til og tømte resten av kaffen i fanget. – Nei, pokker heller! Han hev seg over en tørkerull og prøvde å redde resten av buksa fra å bli klissvåt. Ansiktet ble rødere og rødere mens hånden gnikket hissig på favorittbuksa. En kraftsalve av banneord rant ut av ham mens flere elever listet seg forbi. Et par av dem glante nysgjerrig. – Hva er det dere glor på, snørrvalper? Begynn å spise, vi serverer ikke frokost hele dagen! Barna forsvant forskrekket videre. Matsalen fyltes med elever som ventet på å få vite hva dagens aktivitet skulle være. – Etter den søvnløse natta velger han nok noe enkelt i dag, hvisket Martin. – Vi skal sikkert spikke barkebåter eller noe sånt. Alex dro hånden gjennom håret, fylte en ny kopp med kaffe og stilte seg opp foran elevene. Det var først nå de røde øynene hans syntes, i tillegg til mørke poser under og kanskje et par nye rynker. 65

På bakerste bord satt tre elever som kjempet mot latterkrampen, ellers var det stille i rommet. Alex stirret morskt ut over forsamlingen. – Alle har sovet godt i natt? Elevene nikket. – Og alle har sovet HELE natta? Elevene nikket. – Og vært på rommene sine hele natta? Elevene nikket. Alex kremtet. – Jeg håper det, for i dag bør dere følge godt med. Noe som er vanskelig for barn som er oppe om natta og finner på faenskap i stedet for å sove. I dag skal dere klatre i fjellet. En beryktet fjellvegg venter på dere, lumsk, mannevond og morderisk.

Kapittel 19

Morderfjellet Elevene gjorde store øyne. Selv den tøffe gjengen holdt munn. En av dem rakte opp hånden. – Ehh, hva … hva … hva mener du egentlig med morderisk? Alex gliste mot gutten som spurte. – Du vet vel hva en morder er? Gutten nikket blekt. – Det, det, det er en som dreper noen. – Ja, nemlig, og det er jo ikke uten grunn at dette fjellet har fått navnet «Morderfjellet». Den blir forresten også kalt for «Marerittet», «Den vonde drøm» og «En sikker død». Folk har dødd der, folk som manglet respekt, folk som var trøtte, folk som var oppe om natta og fant på jævelskap. Trenger jeg å si noe mer? Gutten var likblek og ristet på hodet. Alex fortalte fornøyd videre. – Dere skal klatre på den ene siden. Når dere kommer opp, jeg mener HVIS dere kommer opp og HVIS dere overlever, så skal dere ned på baksiden av fjellet. Ved hjelp av et tau skal dere fire dere ned. Og den som er treigest, må selvfølgelig bære tauet hjem. Martin stirret ut i luften. Beina hans skalv, og fingrene begynte å pirke på neglene. Jack og Julia så hvor redd han var og ga ham et klapp på skulderen. – Det er umulig å falle med alt dette utstyret. Og uansett hva som skjer i dag – ikke la Alex få gleden av å se deg redd. Vi skal hjelpe deg. 67

Martin lukket øynene og trakk pusten sakte inn. – Jeg skal klare det. Elevene spiste ferdig frokosten og kledde seg til tur. Klassen trasket sammen gjennom skogen mot det morderiske fjellet. Jack, Julia og Martin gikk bakerst. De sa ikke mye. Etter en times tid stanset plutselig de forreste elevene og pekte oppover. Gjengen gikk frem for å se. De stanset ved siden av de andre, lot øynene følge mot toppen av fjellet, og svelget. En bekmørk vegg av fuktig fjell vokste over dem. De glante en stund oppover, og forsto godt hvorfor den hadde fått navnet «Morderfjellet». Nederst sto et lite treskilt. «Her klatret Johan. Han klatrer ikke mer.» Ved siden av sto et annet skilt. «Ikke Jørgen heller.»

Et par av elevene kom med et forsiktig «oi». Resten av gjengen var musestille. Martin var likblek og bare ristet på hodet. – Jeg kommer til å dø i dag, hvisket han. To av lærerne ventet på dem. De ba elevene stille seg i rekke. Gymlæreren viste dem klatresele og tau, og klatret selv opp først. Da hun var oppe, sikret hun elevene én etter én etter hvert som de klatret. Martin insisterte på å klatre helt sist. – Jeg vil leve så lenge jeg kan, sa han. Julia klatret først, Jack kom etter, skjelvende og nølende, han mistet taket et par ganger på veien opp og ble reddet av tauet. Ansiktet til Martin vekslet mellom hvitt og grønt, litt som en blek kameleon. Da Jack endelig rundet toppen, var det hans tur. Mattelæreren viste ham noen fine klatretak, ga noen gode råd og forsikret om at turen ville gå bra. Martin bet tennene sammen, og alt han tenkte på, utenom å dø, var at Alex ikke skulle få gleden av å erte ham. Han begynte med noen usikre tak, lukket øynene, pustet dypt og tok et nytt skjelvende tak. Hjernen hans vekslet mellom å tenke på følelsen av å klaske i bakken langt der nede og hevnfølelsen mot Alex. Det var ønske om hevn som fikk ham til å fortsette, selv om turen opp bare ble verre og verre. Kvalmen presset på i halsen, hele kroppen truet med å fryse samtidig som både bein og armer skalv. Da han rundet toppen var fjeset hvitt av angst, tårene rant og beina knakk sammen under ham. – Du var kjempeflink, skrøt gymlæreren. – Du vet, de som er modigst, er de som gjør ting selv om de synes det er skummelt. Alex venter der dere skal fire dere ned, det er på den andre siden. 69

Hun pekte. Det var bare et par hundre meter over. Beina til Martin klarte så vidt å bære ham, og det gikk sakte. Da han kom frem, var alle de andre elevene allerede nede. Alex satt inntil et tre og gjespet. – Det var på tide, snøftet han, – jeg trodde du hadde feiget ut. De andre er nede for lengst, kompisene dine også, de er hakket kjappere enn deg, for å si det sånn. Jeg tror alle overlevde. Alex festet to tau til klatreselen. Begge tauene var festet til et tre. Med det ene tauet skulle Martin selv fire seg nedover. Det andre var et ekstra tau som Alex skulle slippe ut litt og litt, som en sikkerhet. Alex fulgte ham bort til kanten av stupet. Martin nølte, men bet tennene sammen for å skjule frykten. – Du er vel ikke redd? lo Alex. – Redd, nei, dette her er jo ingenting, fnyste Martin. – Trenger vi egentlig tau for å komme ned denne pingleskrenten? – Jeg er enig, sa Alex. – Kanskje vi bare rett og slett skal droppe det tauet, det er jo mye morsommere uten. Han begynte å løsne en av knutene. – Herlig idé, klukket han. – Men du må love å ikke si det til noen. Martin ble kvalm av det idiotiske forslaget han selv hadde kommet med, og lurte ut en unnskyldning. – Når jeg tenker etter, bør vi kanskje ikke droppe tauet. Jeg snakker nemlig veldig mye i søvne, veldig høyt og veldig tydelig. Du skulle bare visst hvor mange hemmeligheter jeg har røpet gjennom tidene. Synd, for det kunne vært veldig morsomt. Alex klødde seg i det tynne skjegget. – Ja, du sier noe. Da er det vel best å la være. Han strammet knuten igjen, og de gikk til kanten av stupet. 70

Martin myste for å ikke se hvor langt ned det var. Alt var klart, og Alex viste hvordan Martin skulle fire seg ned, eller rappellere, som det egentlig het. – Da er det bare å kaste seg utfor, lo Alex. – Kjenn på følelsen av frihet og luft under vingene. Du kommer til å elske det! Han så inn i øynene til Martin, som skalv av redsel. – Jaså, ikke så tøff allikevel, smilte han og stakk fjeset sitt helt opp mot den skremte gutten: – BØ! Den grusomme ånden til Alex fikk Martin til å rygge, og vipps hang han i løse luften. Alex tittet ned over kanten. – Ha, ha, ha, ha, nå skulle du sett deg selv, sannhetens time, liksom. Synd jeg ikke har med kamera, så skulle jeg ha tatt et bilde av deg, fjellheimens store helt! Se å komme i gang nå, så vi kan komme oss tilbake og spise lunsj i dag. Martin knurret av sinne. Han lukket øynene, pustet tvang seg selv til å puste rolig og begynte å fire seg ned veldig, veldig sakte, bare noen centimeter hver gang. Alex tittet over kanten og slengte oppgitt på hodet. – Men I DAG, da, vær så snill! Han satte seg ved treet, gjespet et par ganger og drakk den siste slurken av kaffen. Det gikk sakte med Martin en god stund, men etter hvert turte han å slippe raskere ut på tauet. Etter enda litt øvelse slapp han ut lange tak, sparket ut fra fjellet og jublet over suget i magen. For første gang i sitt liv nøt han å være langt fra bakken. Det var en deilig følelse. Men så, midt i et luftig svev, bråstoppet tauet. Kroppen slengte 71

mot fjellet, og der hang han bom fast. Det hjalp ikke hva enn han gjorde, det var tauet til Alex som stoppet ham ovenfra. Martin ropte: – Hallo, der oppe! Jeg sitter fast. Ingen svarte. – Hallo, kan du høre meg? Alex? Det var ingen tegn til liv der oppe, men så hørte Martin et lite «pssst» nedenfra. – Det er oss. Vi har ventet på deg. Martin smilte av de kjente stemmene og ropte ned til dem. – Jeg sitter fast. – Ta det med ro, ropte Julia, – vi skal få deg ned. På toppen av «Marerittet» satt Alex inntil treet og sov.

Kapittel 20

Batman Berta og Batman var ute på tur. Batman gikk løs og fikk plutselig teften av noe. Han beinet av gårde. – Batman, vent! ropte hun. – Batman, vent! Berta plystret og ropte, men Batman ville ikke stanse. – Batman, hva er det, dette ligner ikke deg? Hun løp etter. Da hun traff bikkja igjen, sto han under fjellveggen sammen med Jack og Julia. Han bjeffet opp mot Martin. – Hva i alle dager? utbrøt hun da hun så gutten som hang der og dinglet. – Skulle ikke dere vært tilbake for lenge siden? – Han sitter fast, forklarte Julia. – Jeg tror vi må gå opp og se hva som har skjedd med Alex. Kanskje han har besvimt eller noe? Berta ristet på hodet. – Jeg vet nok hva som har skjedd, og det er ikke første gang. Jeg tar stien opp og sørger for å få ned den stakkaren som henger der. Hun ropte opp til Martin: – Går det bra med deg? Martin trakk på skuldrene. – Er ikke så redd for høyder lenger. Det er ganske bra utsikt her faktisk, men rumpa mi har sovna, og jeg må veldig tisse. – Jeg skal skynde meg, ropte Berta. Hun tok fatt på stien opp. Batman løp foran.

Hun fikk øye på Alex så snart de var oppe, gikk rett bort til ham og ropte: – BØ! Alex bråvåknet. – Jaså, er det slik du sikrer barna i fjellet. Prøver du å ta livet av dem! Dette er jo livsfarlig. Alex spratt opp. – Pass dine egne saker, du. Guttungen trengte en hvil, og det ga jeg ham. Batman kikket bekymret nedover fjellveggen og pep. – Hei, Batman, ropte Martin opp til hunden. – Boff, boff, bjeffet Batman tilbake. Berta stilte seg ved kanten. – Du kan fire deg ned nå. Vent på meg nede, så går vi sammen tilbake. Hun snudde seg mot Alex. – Og de tauene kan du bære selv i dag! Hun gikk ned til foten av fjellet, Batman løp i forveien. Da Martin endelig traff bakken, var beina hans så dovne at de ga etter. Kroppen deiset i bakken. Jack og Julia skyndte seg til og hjalp ham på beina. Ikke lenge etter dukket Berta og Batman opp. – Gikk det greit å komme ned? spurte hun. Martin nikket. – Ja, jeg er bare litt doven i beina. Batman la seg ned ved siden av barna. – Vi får ta det pent på hjemveien, smilte Berta. – Kom da, Batman. Batman ble liggende og logre med halen. – Batman, da, sukket Berta.

Hunden lå fortsatt på bakken med magen opp. – Batman nekter å gå før en av dere klør ham på magen, sukket Berta. – Og han skal liksom være vaktbikkje. Martin satte seg ned og klødde bikkja. Etter masse kosing ble hunden med videre. Han fant en pinne og fikk overtalt barna til å kaste for ham. Slik holdt de på hele veien tilbake. De takket Berta for hjelpen og fant seg en krok i stua. – Dere tenker kanskje det samme som jeg om det som skjedde i dag? sier Martin. – Vi har én natt igjen her på Halvordtun. Og Alex har fortsatt en del å lære når det gjelder å oppføre seg ordentlig. Snakk om å være tunglært. – Det er bra, Martin, jeg liker hevnlysten din. Den kler deg, lo Julia. – Jeg har tenkt på en ting når det gjelder å skremme Alex, fortsatte Martin. – Han er ikke så vanskelig å skremme som vi først trodde, ikke sant? Vi vet at han er redd for spøkelser. Å bli skremt er kjipt, men å bli vettskremt er grusomt. Det sitter liksom mye bedre i, langt inn i ryggmargen. Du glemmer det ikke på lenge, kanskje aldri. Jack og Julia fulgte interessert med. Martin fortalte videre. – Da jeg hang der i fjellveggen, fikk jeg god tid til å tenke. Når du føler at livet passerer sakte i revy, eller hva det nå heter, så kommer man gjerne på gamle, gode minner. Jeg ble kald og drømte meg tilbake til varme sommerdager. Vi pleier å være på hytta til bestemor og bestefar ved sjøen. Jeg husker en kveld jeg måtte opp om natta og tisse. Jeg så ut over sjøen og holdt på å dø av skrekk, for det lå et

hode i vannet og duppa. Jeg løp til bestefar, og han fløy ut på brygga for å se om noen måtte reddes. Bestefar hadde kikkert, og det tok bare noen sekunder før han begynte å le. – Lo han av en som var død? spurte Jack. – Det var det som var hele greia. Det hodet var jo bare en litt gammel bøye som hadde mistet oransjefargen, og så vokste det litt grønske på toppen. Julia så på Jack og sa: – Jeg tror det rabla etter den turen i dag. – Slapp helt av, sa Martin. – Det jeg kom på, var at vi kan lage noe som ... Han bøyde seg nærmere Jack og Julia. – … ligner på hodet til Ola. Vi har skremt Alex med lyder og spor og sånne hint, er det ikke snart på tide at et ekte spøkelse dukker opp? – Det er jo nesten for enkelt, lo Julia. Jack trakk på skuldrene og så irritert på de to andre. – Hva mener dere? Dere har vel ikke tenkt at vi skal løpe rundt på tunet med hvite laken og rope bøøøø?

Kapittel 21

Spesialeffekter Martin forklarte planen. – Vi begynner med noen kleshengere, det har vi på rommet. Vi drar en ullgenser over og fyller med noen andre klær. Hodet lager vi av en stor lue som vi fyller med noe tøy. Ullsokker er supert, og det har vi mange av. Vi lager øyne av reflekser, det har jeg på jakka, og vi binder hele greia sammen med snor, og håret kan vi lage av vissent siv. I mørket vil spøkelset se klin levende ut. For å få det til å bevege seg opp og ned i vannflaten, bruker vi et fiskesnøre, det ligger i en av kanoene. Snøret hiver vi over en av greinene til det store treet, og så fester vi det til «Ola» som vi deretter legger ut i vannet. Han kommer til å bli søkkvåt og synke, men vi holder ham oppe med snøret, som vi også bruker til å bevege ham opp og ned i vannet med. Og vi må jo selvfølgelig sørge for at Alex våkner og ser ut av vinduet. Og det bruker vi en bjelle til. Dere husker han fortalte om den bjella som pleide å ringe hver gang spøkelset dukket opp? – Vi kommer til å være trøtte helt frem til sommerferien, gliste Jack. – Leirskole blir bare kulere og kulere. – Dere har rom alene, og kan lage «Ola» uten at noen vet det, sa Julia. – Jeg samler siv til håret og legger det sammen med fiskesnøret i kanoen. Vi henter det i natt og setter det hele sammen da. – Hvis dette funker, tror jeg vi kan få jobb med å lage spesialeffekter på film, lo Martin. 77

Han og Jack gikk for å lage spøkelset. Julia plystret hele veien ned til stranda. Martin visste nøyaktig hvordan figuren skulle monteres. Kleshengeren ble skuldre, en lue ble til hode og to utklipte reflekser til øyne, alt festet sammen med tape og tau. Til slutt tredde de en gammel og kløende ullgenser over, og Ola var født på ny. – Mamma tvang meg til å ta med den genseren, sa Martin. – Den klør noe helt grusomt, jeg blir gal av å gå med den. Bra for «Ola» at han ikke er levende, for da hadde han dødd av kløe. * Julia hadde armene fulle av tørt siv da hun møtte gymlæreren, som var ute på joggetur. – Hei sann, hilste gymlæreren andpustent. – Ingenting er som en joggetur i denne friske luften. Synd at vi skal tilbake i morgen. Jeg kunne blitt mye lenger. Og så sover man så godt her på fjellet, har du også merket det? Julia holdt sivet bak ryggen og nikket. – Ja, gjett om jeg gjør. Hjemme får jeg nesten ikke sove, mens her sovner jeg liksom med en gang, og jeg sover som en stein gjennom hele natta. Her er det ingenting som kan holde deg våken. Det er magisk, jeg har faktisk aldri følt meg så våken noen gang. – Så bra, smilte læreren. – Jeg får jogge videre, får mye overskudd når man sover godt, vettu. *

De tre vennene møttes igjen i den samme kroken i stua, og nattas oppgaver ble fordelt slik: Julia styrer kubjella, Martin styrer gjenferdet i vannet og Jack holder vakt og varsler hvis noen dukker opp. – Da er alt klart for enda en søvnløs natt, klukket Julia. Hun gjespet og strakte på armene. – Ses i natt.

Kapittel 22

Skrekkens leirskole Lyden av vekkerklokka fikk guttene til å sprette opp med hjertebank og klamme hender. Jack satte vinduet på vidt gap og lente seg ut i den kalde natteluften. – Tenk at folk faktisk jobber hele natta, jeg skjønner ikke at de overlever, dette er for jævlig, smertefullt, faktisk. – Jeg tror spøkelset er mest våkent av oss i dag, gryntet Martin mens han prøvde å få tærne til å treffe åpningen i sokken. Han bommet gang på gang, til slutt hjalp Jack ham med å treffe, og de var klare til nattas operasjon. De bar med seg spøkelset og møtte Julia. Berta og Batman så de ikke noe til, og de listet seg ned til stranda. Julia fant frem det visne sivet og festet det på hodet til «Ola». – Han kunne kanskje ha gredd seg litt på håret, lo Martin, – men han ser faktisk ikke så aller verst ut. De knyttet en stein i enden av fiskesnøret og kastet det over en tykk grein som hang godt ut over vannet. Martin fikk tak i snøret med en lang pinne, dro det inn og festet det til «Ola». De la «Ola» ut i vannet og strammet snøret til han lå under greina. Ulltøyet ble fort gjennomvått, og «Ola» ble akkurat tung nok til å synke ned under vannflaten. De lo av synet. – Det der ser skikkelig ekte ut. Alex kommer til å rope på mamma, lo Julia. 80

Martin så på de nye vennene sine. – Den første natta her var den verste i hele mitt liv, alt jeg ville var å reise hjem fortest mulig, men dere har gjort denne uka til den beste noen gang. – Det samme til deg, svarte Jack og Julia. – Er alle klare? spurte Julia. Guttene nikket. Hun listet seg bort til vinduet der Alex sov, og gjemte seg bak en stein. Hun lagde uglelyder for å signalisere til de andre at hun var klar.

Jack sto ved enden av huset og holdt utkikk etter Berta og Batman. – Uhuu … uhuu, svarte han. – Uhuu … uhuuu, svarte Martin fra en busk nede ved vannet. Julia ristet i bjella.

Hun ventet litt, og fulgte med på vinduet over. Det var ingen tegn til liv der inne, så hun ristet i bjella på nytt, mye hardere denne gangen.

Denne gangen våknet Alex, og like etter hang det trøtte trynet hans ut av vinduet. Han glante i alle retninger og forsvant inn i rommet igjen. Julia bjellet videre. Ding, ding, ding … ding, ding, ding! Alex kastet seg til vinduet, åpnet det og lyttet. Ding, ding, ding! – Den idiotiske kua, kjeftet Alex. Han fant frem telefonen og ringte til naboen, Gudrun. Klokka var snart fire, og det tok en god stund før hun svarte. – Hallo, sa en trøtt stemme. – Det er Gudrun. – Det er Alex, sa Alex. – En av kuene dine har stukket av. Den løper rundt her og vekker folk. – Det var da merkelig, svarte Gudrun. – Jeg sjekket gjerdet i kveld før jeg la meg. Det er solid som bare rakker’n. Er du sikker? – Bombesikker. Det er ingen andre enn deg som har kuer i mils omkrets, og den bjella klirrer vel ikke av seg selv, gjør den vel? Gudrun sukket. – Da er det nok best at jeg går ut og teller. Takk for at du sa ifra, Alex. Det gikk et kvarters tid før hun ringte tilbake. – Gudrun her. Jeg ville bare informere deg om at jeg har vært og telt kuene mine, og alle syv er på plass. – Da har du telt feil, svarte Alex.

Julia dro i bjella. Ding, ding, ding! – Hysj, hvisket han. – Der ringer bjella. Hør! Han holdt telefonen ut av vinduet. Det var helt stille. Ikke så mye som et lite pling. – Jeg sverger! Det klang nettopp i en kubjelle. – Nå synes jeg at du skal gå og legge deg før det dukker opp flere spøkelser, kjeftet Gudrun og la på. Julia lo og ristet i bjella, enda en gang. Ding, ding, ding! Denne gangen ville Alex være sikker. Han lente seg ut av vinduet, syntes noe rørte seg på vannet og gned seg i de trøtte øynene. Da han åpnet dem igjen, traff månelyset øynene til «Ola» i perfekt vinkel. De lyste rett mot ham. Martin dro i snøret slik at spøkelset fløt høyere i vannet. – NEI, NEI, NEI! hikstet Alex. Han slo hendene foran ansiktet og forsvant inn i rommet. Etter en stund kikket han ut igjen. «Ola» duppet fortsatt i vannflaten. Øynene lyste. Martin slapp litt ut på tauet, og «Ola» sank under overflaten. Alex øyne var større en noen gang, Martin fikk spøkelset til å røre på seg igjen, og samtidig klirret Julia med bjella. – NEI, NEI, NEI, dette er umulig, klynket Alex. Han smalt igjen vinduet, hev seg i senga og gjemte seg under dyna. Julia klirret med bjella enda en gang, og Alex ropte: – Ikke rør meg, ikke rør meg! Julia ga tegn til de andre at det var på tide å pakke sammen. – Uhuu … uhuuu. 83

Jack og Martin svarte med det samme. – Uhuu … uhuuu. – Uhuu … uhuuu. I det samme lød stemmen til Berta. – Batman, Batman, ikke ned til vannet nå. Batman spant rundt hjørnet av internatet og beinet ned mot sjøen. Berta løp etter. – Batman, stans! Hva er det som går av deg? Jack, Julia og Martin krøp sammen på hvert sitt gjemmested. Batman kastet seg ut i vannet og la på svøm, rett mot spøkelset. Berta ropte til ingen nytte, hun beinet etter bikkja til hun sto i vannkanten. – Batman! Bikkja svømte fort, det var bare meter igjen til den nådde frem til spøkelset. Martin slapp snøret, lukket øynene og sa inni seg: – Plis, plis, plis, ikke få tak i spøkelset, plis, plis, plis. Bare toppen av hodet til spøkelset lå over vannet, Batman åpnet munnen og tok et stort svømmesteg mot den. Akkurat da sank «Ola» under og ble borte i det mørke vannet. Batman svømte i ring rundt stedet, klynket litt og svømte tilbake til Berta. – Hva skjedde med deg? spurte hun og klappet hunden. Batman tittet ut mot vannet og pep. Luften var stille, ringene i vannet hadde lagt seg og månen lagde en stripe av lys over sjøen. Barna satt musestille på gjemmestedene sine, helt til et eller annet flyvende dyr sneiet hodet til Jack. Han hev seg inn i busken, Batman luktet lunta og stormet mot ham. Jack klemte seg sammen. Det flyvende dyret flakset over ham, og Jack måtte holde en hånd foran munnen for å ikke hyle. Batman bykset mot Jack. Berta ropte av full hals, men bikkja hadde bestemt seg og fortsatte turen mot den vettskremte 84

gutten. Hunden hoppet over Jack, bommet på det flyvende dyret og landet. Han bjeffet, logret og spant rundt seg selv. Berta lo. – Var det en flaggermus du så, Batman? Ikke rart du ble på styr. Hun festet båndet på den glade hunden, klappet ham og gikk tilbake til internatet. Gjengen ventet noen minutter før de våget seg ut fra gjemmestedene, det var vanskelig å holde latterkrampen tilbake. – Så nær å tisse på meg har jeg aldri vært, lo Jack med blekt ansikt. – Da Batman hoppet over meg, tror jeg faktisk det kom noen dråper. – Du var skikkelig god, skrøt Julia. – Og det samme til deg, Martin, det var bra tenkt når du slapp spøkelset ned i vannet. Der reddet du oss. Martin takket og viste frem de skjelvende hendene sine. De tuslet til soverommene og krøp inn i soveposene for å få seg en liten blund.

Kapittel 23

Voooops – God morgen! sa en vennlig stemme. – Det er fredag og tid for å pakke. Det var kontaktlæreren som vekket dem i dag. – Nå må dere våkne, gutter. Martin og Jack gryntet. – Kan vi ikke bare sove litt til, da? ba Martin. – Pliiiis. Læreren lo vennlig. – Beklager, det er allerede sent, dere skulle blitt vekket for lenge siden. Alex har forsovet seg, det har visst aldri skjedd før. Guttene lo. De hoppet i klærne og skyndte seg ned til frokosten der Julia ventet på dem. – Der er dere endelig, treiginger. Jeg har ventet en evighet. Jack og Martin fortalte hvorfor de hadde sovet så lenge. – Det har han jommen godt av, gliste Julia. – Kom, så spiser vi! De hev seg over maten, Jack svelget en reisesyketablett, og fortsatt så de ikke snurten av Alex, ikke engang ved kaffemaskinen. Gjengen skravlet ivrig om natta, spiste feite blingser og drakk sjokolademelk da døra plutselig slo opp. En dame de ikke hadde sett før ringte i bjella ved resepsjonen. Berta dukket opp bak disken. Martin, Jack og Julia stoppet skravlingen og hørte godt etter.

– Hei, Gudrun, hilste Berta alvorlig. – Takk for at du kom så fort. – Hei, svarte damen. – Jeg får ham ikke ut fra rommet sitt engang, sa Berta. – Han nekter plent. Sier at det er spøkelser etter ham. Ja, du vet jo den historien om Ola som druknet i tjernet og de greiene der. Gudrun nikket. – Alex er opphengt i den historien. Elsker å skremme barna med den, men er ikke så tøff som han tror selv. Som barn sov han alltid med lyset på, lo hun. – Jeg skal snakke med ham. Hun forsvant inn mot rommet til Alex. Gjengen lo så tårene trillet. – Mamma måtte hente ham, klukket Martin. – Litt av en tøffing! Julia ramlet av stolen i latter, og Jack veltet glasset med melk. Læreren så strengt på dem. – Det er nok nå, dere! Få i dere resten av frokosten, og så går dere og pakker. Bussen går om en halv time. Gjengen hadde ikke kjangs til å slutte å le, og det ble ikke noe mer frokost på dem. De gikk for å pakke, og stanset ved voksenkorridoren. Gudrun banket fortsatt på døra til Alex, hardt. – Men Alex, nå må du slutte å være så barnslig, du vet at spøkelser ikke finnes. Nå blir du med meg hjem, og så tar vi en prat om han derre Ola. – Nei! ropte Alex tilbake. – Jeg vil ikke! Jeg vil ikke! Gymlæreren fikk øye på de nysgjerrige barna. – Bussen går snart, dere, skynd dere å pakke sammen sakene! De slepte seg til rommene, skakke av latterkrampe. – Jeg lo så jeg tissa på meg, klukket Martin. – Men denne var det verd å skifte bokser for. 87

Det tok tid å pakke, latterkrampene ga seg ikke, og lærerne måtte mase på dem flere ganger før de ble ferdige. De møttes ved resepsjonen. Alan satt i telefonen, og gjengen snappet fort opp at dette var en interessant samtale. – Ja, to billetter til Syden, takk. Så fort som mulig, det er litt krise her, en som trenger ferie veldig fort … Gran Canaria … det høres bra ut … ett rom til to voksne personer … nei, de er ikke gift, det er mor og sønn. Ja, han er voksen … men bare veldig mørkredd. Alex åpnet endelig døra til rommet sitt. – Er du sikker på at det er trygt? hulket han. – Slutt og tull nå, svarte Gudrun strengt. Hun dro med seg sønnen, som enda ikke hadde fått på seg ordentlige klær. Alex tuslet krokete bak henne. Pysjen med bjørnemønster gjorde ham ikke noe mindre komisk. Gudrun snakket rolig til ham. – Nå drar vi hjem og pakker litt tøy, og så drar vi til Gran Canaria i morgen og slapper av litt. Dunk! lød det plutselig fra peisestua. Alex hoppet til. – Hva var det? Gudrun tok armen hans og ledet ham inn i stua. Støvlene til Ola lå på gulvet, de hadde falt ned igjen. – Hjeeelp! skrek Alex. – Nå har det begynt å spøke midt på lyse dagen også! Han pilte ut i bilen, satte seg inn og låste bildøra. Gudrun ristet på hodet og fulgte etter. – Gikk det i orden med ferien? spurte hun Alan før hun forsvant.

Alan viste henne tommel opp. – To uker på stranda, det vil nok hjelpe. Jack, Julia og Martin var stumme. Bussen svingte endelig inn på tunet. Den trøtte gjengen fant seg plasser bakerst. – Han fikk i alle fall smake egen medisin, lo Julia. Hun gjespet og lukket øynene. Sekunder etter kvakk hun til. – Shit! Hvor dum går det an å bli! Hun tok hendene foran ansiktet. – Hva er det? lurte Jack. – Telefonen, hvisket hun, – den ligger fremdeles på rommet til Alex. Vi blir avslørt. Martin og Jack sperret opp øynene. – Vi er ferdige! Livet er forbi! Flaksen er brukt opp, og vi kommer til å tilbringe resten av livet bak gitter. Bussen begynte å rulle, den skranglet en runde på tunet og tutet. Elevene vinket. Idet bussen rettet seg opp for å kjøre ut på veien, slo døra til Halvordtun opp. Berta stormet ut, hoiet og veivet med armene. Sjåføren stanset og åpnet dørene. Berta tråkket inn sammen med Batman. Martin, Jack og Julia sank ned i setene. Berta tråkket langsomt gjennom midtgangen uten å si noen ting. Batman trakk innover mot gjengen. Berta stanset bakerst og prikket Julia på låret. – Tror det er du som eier denne, hvisket hun og rakte frem telefonen. – Var på musejakt med Batman. Han fant denne. Julia så skremt på henne.

– T… t… takk, stammet hun. Berta lente seg over dem. – Ikke vær redd, hvisket hun. – Det var på tide at noen satte ham på plass. Hun blunket og marsjerte ut. Innen bussen var ute på veien, sov de tre kompisene.

© Hege Bjerkelien Bjerkelien forlag 2023 ISBN 978-82-94022-01-4 1. utgave, 1. opplag Redaktør: Robert Næss Illustrasjoner: Christina Winther Grafisk design: Ida Nygaard Takk til: – Rolf og Julia – Nina Zoë Jørstad – Helene – Boldbooks Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplar fremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor (www.kopinor.no).