Utdrag av Operasjon bærfis by Bjerkelien

Kapittel 1

Kålrot Klassen speidet utålmodig rundt etter læreren. For en gangs skyld gledet de seg til mat og helse. I dag skulle de slippe halvkokte poteter, vassen havregrøt og sild som var full av bein. Tiden var inne for årets høydepunkt på skolekjøkkenet. Det var taco på menyen. Elevene hadde sultet hele dagen. Denne maten ville de ha plass til. Magene rumlet. Humøret var på topp. Skoledagen kunne ikke bli bedre. – VROOOOOOOOOOOOM, buldret det plutselig utenfor. Barna stormet til vinduet. – RRRRRRRRRRRRRR … DUNK … RRRRRRRRRRRRRRR … DUNK … En feit bil flakset over fartsdumpene inn i skolegården. Frontlysene traff rett inn vinduene på skolekjøkkenet. En liten skikkelse myste over rattet. Ungene rygget unna. – HVIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIN … SKRENS … KLUNK. Bilen vugget foran inngangen til skolen. Døra gikk opp. En fot tråkket i bakken. Klassen gispet og løp tilbake til plassene sine. – TRAMP, TRAMP, TRAMP … TRIPP, TRIPP … TRAMP … Frøken Kålrot tråkket inn. Hun bar de fulle posene lett. Et uvanlig smil fylte fjeset hennes. – Fælt så fornøyd hun er i dag, hvisket Jack. Venninnen Julia nikket tilbake. – Hun gleder seg nok til taco, hun også. Kålrot satte posene på benken og kremtet høyt. Skravlingen stanset. Klassen rettet seg i ryggen. Hun åpnet en pose, lukket øynene og trakk inn duften av matvarene. – AAAAAAAAAAAAAH, sukket hun. Jack hadde overlevd hele dagen på ett eneste knekkebrød, og nå skrek magen etter mat. 2

– Hva er det hun somler med, gryntet Jack. Han strakte seg opp og kikket nærmere på Kålrot. – Slapp av, hvisket Julia og trakk ham i genseren. – Du kommer ikke til å sulte ihjel. Jack stirret videre. – Hva er det? lo Julia. – Har du sett et lik? Jack pekte. – Se! hikstet han. – Se! Hånden hans skalv. Julia strakk seg for å se hun også. – Å NEI! utbrøt hun og slo hånden foran munnen. Hun sank sammen. Jack lagde spygrimaser. – Jeg kommer til å dø. Jeg hater brokkoli! Flere av elevene hadde oppdaget det samme, og et sus av hvisking spredte seg. – Det er umulig, mumlet Julia og rakte opp hånden. – Frøken? Skal vi begynne på tacoen snart? Frøken Kålrot smilte. 3

– Taco, ja. Dere spiser jo taco hver fredag. Alle gjør det … har jeg hørt. Da jeg var i butikken i dag, skjedde noe av det vakreste jeg vet. Smilet hennes vokste. – Jeg kom over et røverkjøp. Salg, altså. Nedsatt pris. Prosenter. Øynene hennes blunket forelsket. – Dere forstår helt sikkert hvorfor jeg måtte endre menyen. Diamantene blinket mot meg. Til halv pris. – Diamanter? var det flere som utbrøt. – Skal vi spise diamanter, liksom? – SÅ, SÅ! roet Kålrot. – Vi skal selvfølgelig ikke spise diamanter. Jeg mener diamanten blant grønnsakene. Hun stakk hånden ned i posen. Elevene holdt pusten. Hun løftet ut en grønn bunt. – BROKKOLI! sang frøken. – BROKKOLI, BROKKOLI, BROKKOLI … til halv pris! Den er litt rufsete i kantene, men den kommer til å bli en fantastisk suppe. Barna sank sammen. De lagde grimaser og mumlet om spy og magesjau. Kålrot klasket en håndflate i bordet. Summingen stoppet på et blunk. – Opp med skrivesakene! Skriv etter meg, befalte hun. Klassen dro opp blyanter og skrivebøker. Kålrot elsket å skrive på den urgamle krittavla. Hun satte en bitteliten stump av kritt mot den og skrev. - IIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIIII … skrek den. Barna grøsset, men Kålrot fortsatte å torturere ørene deres. De grøsset og skrev, grøsset og skrev. Omsider var pipingen fra tavla over. Kålrot la fornøyd ned krittet, stilte seg litt unna og smilte. – Dette blir en vinner. En garantert fulltreffer. 4

Hun klappet i hendene på nytt, og befalte elevene å sette i gang. Jack og Julia ble sittende og furte. – Det burde vært en straff for dette, sutret Julia. En egen paragraf i grunnloven. «Det er forbudt å bytte ut taco mot andre retter. Slike skuffelser kan straffes med opptil flere år i fengsel». De kunne ha vunnet førstepremie i furtetryne. – Kom igjen, somlekopper! kommanderte Kålrot. Hun knipset fingrene, og nikket mot kjøkkenbenkene. – MED EN GANG! – Men frøken, klynket Jack. – Sist jeg spiste brokkoli, måtte jeg spy resten av dagen. Jeg er allergisk! Læreren ristet på hodet. – Pass språket ditt, unge mann. Vi nevner aldri grønnsaker og oppkast i samme setning. Gjør vi vel? Både du og jeg vet det var omgangssyke den dagen. Ikke skyld på grønnsakene! – Kom, sa Julia og trakk med seg kompisen. – Hun gir seg aldri. Skolen må brenne ned før vi slipper å spise den dritten. De fant frem kniver, og delte først grønnsaken i to. Jack ble uvel bare av å se på den. Han kuttet nesten i blinde. Kålrot trampet mot ham. – JACK! FÅ ØYNENE NED PÅ DEN FJØLA MED EN ENESTE GANG! DU KOMMER TIL Å KUTTE AV DEG HELE ARMEN! brølte hun og ristet på hodet. – Unger, altså. Julia knurret og slengte hodet bakover. Hun ble stående og glane mot taket. – Har du fått kink i nakken, eller? lurte Jack. Julia pirket ham på skulderen. Hun pekte mot en av røykvarslerne. Jack trakk på skuldrene. – Hæ?

Kapittel 2

Verre enn døden – Røykvarsleren, hvisket Julia. Jack trakk på skuldrene igjen, og Julia himlet med øynene. – Vi trenger kanskje ikke å brenne ned skolen, sa hun. – Men vi kan utløse brannalarmen. Det blir fullstendig kaos. Du husker vel forrige gang vi hadde brannøvelse … vi er landets dårligste skole i evakuering. Det kommer til å ta en evighet å få alle ut av skolen. Etterpå er det opptelling i skolegården, og du vet jo hvor lang tid det pleier å ta. Siden skolen er eldgammel, vil brannvesenet sjekke ekstra nøye. Dagen er over før skolen er klar igjen. Jack smilte. – Hun kommer til å drepe oss, kniste han. – Men den suppa er verre enn døden. De satte opp farten, og kuttingen gikk unna i en fei. Kålrot sendte dem et fornøyd blikk. – Sånn, ja, det var noe annet, roste hun. Jack og Julia smilte tilbake. De la brokkolibitene i gryta og helte over buljong. Kålrot hjalp gruppa ved siden av dem. Hun ble aldri ferdig med å skryte av hvor fantastisk flinke de var til å røre i gryta. Julia trommet fingrene utålmodig mot benkeplata. Kålrot flyttet omsider på seg. Hun forsvant ut døra, og sabotørene kunne gå til verks. Julia skrudde plata på maks. 6

– Vi stikker! hvisket hun til Jack. De listet seg inn på kjølerommet. Jack gjemte seg bak en tralle med melk, mens Julia holdt døra på gløtt. Hun speidet utover kjøkkenet fra den lille åpningen, og lyttet utålmodig. – Dette går for treigt, hvisket hun. Det pleier å koke på et blunk. Hun strakte seg opp på tå. – Er det mulig å være så teit, jamret hun og slo seg selv i panna. – Jeg har skrudd på feil plate. Kålrot var fortsatt ikke tilbake, så Julia snek seg ut av kjølerommet og bort til komfyren. Denne gangen sjekket hun nøye før hun skrudde opp temperaturen. Hun listet seg tilbake, og stilte seg i åpningen. Man kunne si mye om utstyret på det gamle skolekjøkkenet, men fart på kokeplatene var det nok av. Julia kunne høre at det dirret i kjelen. – Nå skjer det, hvisket hun og smilte mot Jack. Den gloheite plata fikk gryta til å koke over på et blunk. En av klassekameratene reagerte med en gang. – JULIA! JACK! DET KOKER OVER! En grønn boble av suppe rant nedover kjelen. Heksebrygget freste. – FZZZZZZZZZZZZZZZZZ … SPRAAAAAAAK … Komfyren skalv. Røyken bredte seg. En av elevene satte i et hyl. Flere av dem løp hysteriske ut. Ingen turte å dra kjelen av plata, før Kålrot styrtet inn. Julia slapp ut et digert knis, før hun smalt igjen døra. – KAN JEG IKKE ENGANG GÅ PÅ DO UTEN AT DERE SETTER FYR PÅ SKOLEN? raste Kålrot. – OG HVOR ER DE TO NISSENE SOM HAR STUKKET FRA JOBBEN SIN? Barna prøvde å skjule latteren. Noen snudde seg, andre holdt hånden foran munnen. Dette synet var nytt for dem. Flere og flere måtte gi opp kampen. Tilslutt brast de ut i latter alle sammen. 7

Kålrot freste mot dem. – GÅ FRA PLATER PÅ FULL VARME. HAR DERE GÅTT FULLSTENDIG FRA VETTET? Ungene lo fortsatt. En av dem dristet seg til å peke. – Jeg tror du har glemt noe, frøken. Kålrot tittet forfjamset på beina sine. En remse med dopapir hang fra trusa hennes og strakte seg helt ut i korridoren. – ÅÅÅH, ropte hun, dro vekk papiret og rettet på klærne. Både Jack og Julia hadde fått med seg oppstyret. Selv verdens tykkeste dør kunne ikke stoppe kjeften til denne læreren. – Jeg nekter å gå ut, hikstet Jack. – Hun kommer til å drepe oss! – Slapp av, lo Julia. – Jeg finner på noe. Kom! Hun dro med seg Jack ut døra. Kålrot var rødglødende. – FORLATE KJELEN PÅ FULL VARME. HVA INNI GRANSKAUEN TENKTE DERE? Julia og Jack vred seg unna spyttet hennes. – Unnskyld, Kålrot, sa Julia lavt. – Eeh, jeg mener Kari. Navnet på læreren var egentlig Kari Liselotte Roth. – Vi har sett på TV at fløte hever smaken. Vi lette på kjølerommet … og så glemte vi hele plata. Læreren rev seg i ansiktet. – Se og tørk opp det sølet! Vi må begynne å spise. – Det er bare en ting vi lurer på frøken, sa Julia. – Suppa vår er dessverre brent. Hva skal vi spise nå? Kålrot luktet på restene i gryta. Hun nappet hodet fort tilbake. – Nåja, litt brent er den vel. Allikevel proppfull av vitaminer. Den kan fint spises. Hun klappet Julia på skulderen. – Vi kaster ikke mat, gjør vi vel? Hun trippet fornøyd til neste gruppe. – Det der er ikke mat … det er gift, mumlet Jack. Elevene satte seg til bords. Frøken Kålrot ville som vanlig si noen ord om dagens grønne rett. – Kjære elever. I dag er vi heldige å få spise verdens beste grønnsak. Billig var den også. Jeg må ta et lite dikt. Hun kremtet: 8

Kålrot la en hånd på hjertet. – Forsyn dere pent. Det er nok til alle! Hun satt seg på enden av bordet til Jack og Julia, og forsynte seg med suppe. Resten av klassen fulgte med på henne. Ingen av dem rørte suppa. Kålrot fylte en skje med suppe. Hun løftet den oppunder nesa og trakk inn lukten. Barna satt bom stille. Sa ingenting. Hun svelget den første skjeen. – NAM, NAM! Den var jommen god! En stripe flytende brokkoli rant nedover haka. Elevene rynket nesa. Kålrot skuffet innpå et par skjeer til. Tilslutt drakk hun rett fra skåla. – SLUUUUUUUUUURP! Hun tittet opp fra suppeskåla. Tjuefire par nervøse øyne møtte blikket hennes.

– Skjønner, svarte mamma. – Matteprøve? Julia ristet på hodet. – Gloseprøve? Glemt matpakka? Joggetur? Spurte mamma. Hun ga opp. – Si det, da. Julia nølte. – Vi ble tvangsfôret i mat og helse i dag, mumlet hun. – Med brent brokkolisuppe! Vi kunne ha dødd. Mamma lo. – Dere må bare venne dere til det! Hun skrudde på radioen, og nynnet med til den romantiske låta. – MAMMA! ropte Julia gjennom musikken. Mamma sang ferdig refrenget før hun skrudde ned lyden.

– Ja? – Vi stikker bort til Jack. Gjør lekser der. Jeg spiser middag senere. Greit? Julia viste moren et overtalende smiskesmil. – Vær så god, klukket mamma. Hun skrudde volumet opp på radioen. Enda en romantisk låt tøt ut av høyttalerne. – Hun har vært skikkelig fjern i det siste, sa Julia. – Hun går rundt og nynner hele tiden. – Kanskje hun er forelska, kniste Jack. – Folk blir helt idioter av sånt. Julia knuffet borti Jack. – Hva? ertet han. – Faren din fikk kjæreste for lenge siden. Moren din må få lov, hun også. Julia gikk taus noen skritt videre. – Ja, hun må jo det. Hun sparket til en stein. 13

Kapittel 5

Harley-Davidson Neste dag ruslet de hjemover til Julia etter skolen. De var nesten fremme da hun plutselig stoppet og pekte. – Se der! – Wow! utbrøt Jack. Dødskul! En kraftig Harley-Davidson sto utenfor huset deres. Lakken glinset i sola. – Mamma kjenner vel ingen som kjører motorsykkel? De gikk nærmere. Jack stanset Julia. – Det kan være noe kriminelt. Sånne motorsykkelfolk er det mange av i fengsel, har jeg hørt. Julia fisket frem mobilen. – Jeg ringer mamma, hvisket hun. I samme øyeblikk dukket mamma opp i døra.

noe spesielt du og kompisen din liker? Jeg kan lage det meste. Hva med pizza, for eksempel? Julia våknet fra stirringen. – Pizza? Sa du pizza? Midt i uka? – Jeg tror nok vi skal velge noe hverdagsmat, forsøkte mamma seg. – Men mamma! Jeg fikk skikkelig lyst på pizza. Pliiiiiis. Hun lagde sitt aller beste smisketryne. Mamma ga fort etter. – Okei. Men ikke la det bli en vane. – YES! jublet Julia. – Jeg gleder meg. Går og gjør lekser med Jack til maten er klar. Thor snudde seg og gikk mot kjøkkenet. Julia fikk øye på ryggen av skinnvesten hans. Et fargerikt broderi dekket hele ryggen. «GRØNNE BIKERE» sto det. «Grønne bikere», tenkte Julia. «Trodde ikke motorsykkelfolk var spesielt opptatt av miljøet». Snålt. Jack stakk hodet inn i stua. – Hva skjer? lurte han. – Mamma har fått seg kjæreste, hvisket Julia. – En sånn motorsykkelfyr. Han bruker skinnklær. Og kroppen er full av tættiser. Og du skal se det skjegget! Han er sikkert med i en sånn motorsykkelbande. Du vet, sånne som kjører fra bygd til bygd og selger smuglersprit. Vedder på at han har vært i fengsel også. Men han lager pizza til oss, og da kan det være det samme. De dro med seg sekkene sine til rommet, og satte i gang med leksene. Det var vanskelig å konsentrere seg med tomme mager, spesielt når de ventet på hjemmelaget pizza. At de hadde brøkregning med pizzastykker som eksempel, gjorde sulten enda verre. Snart så de pizza overalt. Så kom lukten. Duften av gjærdeig smøg seg opp til andre etasje. 21

Kapittel 6

Pizzaen Noe grønt kom til syne hver gang osten la seg. Kunne det være mulig? At en hardbarka biker la brokkoli på pizzaen? Julia oppdaget den bleke kompisen. – Hva er galt? hvisket hun. Jack nikket mot pizzaen. Julia fulgte pustingen fra osten, og fikk øye på det. – HÆ! utbrøt hun og klasket hånden for munnen. Blikket hennes flyttet seg fra pizzaen … til Jack … og tilbake til pizzaen. – Eeeh … eeeh, kommer snart tilbake! ropte hun. – Jack og jeg glemte noe. Vi går og fikser det med en gang. Straks tilbake. Hun nikket med seg Jack. De løp opp til rommet hennes. – Brokkoli på pizzaen, stønnet Julia. – Hvem er det som gjør noe sånt? Det er galskap! Det neste blir vel pannekaker med ertestuing. Hun lente seg mot vinduskarmen. Jack stilte seg ved siden av. Motorsykkelen til Thor sto parkert nedenfor vinduet hennes. – Tror aldri jeg har sett en så blank sykkel før, sa Jack. Han bruker sikkert all tiden sin på den. Han hadde sikkert daua om det kom en ripe på den. Julia skvatt opp. – Jepp! gliste hun. – Jeg vet hva vi gjør. Vi må lure mamma og Thor ut av kjøkkenet. Mens de er ute, krydrer vi pizzaen med noe som virkelig ikke passer. Vipps så er den uspiselig, og vi får kanskje lov til å bestille pizza i stedet. Optimismen lyste av henne. 23

– Kom, sa hun til Jack. De stormet ned. – THOR, THOR! ropte Julia. Thor var i ferd med å legge dressing på pizzaen. – Ja? – Gjør det noe om naboungene peller på motorsykkelen din? – HVA! ER DET NOEN SOM PELLER PÅ SYKKELEN MIN? Thor styrtet ut og mamma skyndte seg etter. Julia skyndte seg å åpne krydderskuffen. Hun dro ut en tilfeldig boks, vred av lokket og dynket pizzaen med det ukjente krydderet. Den eksotiske lukten var ikke til å ta feil av. Kanel. Det ville garantert ta matlysten fra dem. Pizza med smak av grøt. – Helt uspiselig, kniste Julia. Mamma og Thor kom tuslende tilbake. – Alt i orden, klukket mamma. Ingen unger, de stakk vel av. Hun snuste ut i luften. – Nå gleder jeg meg, trallet Julia. – Det er en evighet siden vi har spist pizza, sa mamma. – Thor vet jeg er opptatt av kosthold. Det var kanskje derfor vi falt for hverandre, la hun til. – Thor er vegetarianer. Han skar opp pizzaen. Det dampet godt fra den varme osten. Duften av kanel bredte seg i rommet. «Stakkars mann», tenkte Julia. «Det er første gangen han lager mat hos kjæresten, og så smaker pizzaen havregrøt». – Vær så god, sa mamma. Hun rynket nesa. Thor pirket den ene fingeren ned i toppen av maten, luktet på fingeren og lagde en merkelig grimase. – Hmmm, mumlet han. 24

Mamma tok den første biten. Hun var uvanlig forsiktig. Thor fulgte etter. Julia blåste ivrig på pizzastykket, og viftet bort den varme dampen. Jack gjorde det samme. Thor svelget den første biten. Han fulgte urolig med på mamma. Hun spiste unormalt sakte. – Det gikk kanskje litt fort i svingene da jeg krydret denne maten, sa Thor. Han speidet usikkert på de andre. Jack og Julia viftet fortsatt bort den varme dampen. Mamma tok en ny bit. Hun tygde lenge, smattet og svelget. – Hmmm … det var annerledes, ja. Thor tittet ned i maten igjen. – Beklager. Det ble kanskje i overkant eksotisk, dette her. Jeg må ha gjort feil et sted … det pleier å smake litt mer pizza av pizzaen min. Mamma luktet og smilte. – Jeg får en fornemmelse av å være på tur langt borte. Kanskje India, eller noe sånt … og jeg elsker det, klukket hun. – Dette krydderet tok virkelig pizzaen til nye høyder. Thor lyste opp. – Synes du virkelig det? Jeg trodde jeg hadde driti meg skikkelig ut. Tenk å se feil på krydderglasset. Klassisk tabbe.

– Nei, det vet jeg ikke! smalt Kålrot. – Men jeg vet at dere to er noen unnasluntrere. Inn i salen med en gang! – Men frøken, prøvde Julia seg. – Han må på do. Kålrot gryntet. – Dere er ikke småunger. Han kan fint holde seg litt til. Mannen fra Landbruksskolen kikket ut døra. – Er dere klare? lurte han. – Jeg har tenkt å starte. Kålrot kremtet. – Jada, måtte bare ha en liten prat med disse to. Mannen fikk øye på den bleke gutten. – Huff da, er du syk, lille venn? spurte han vennlig . Kålrot rødmet. – Han ble kvalm av bussturen. Det går bra nå. – Jeg tror han må få ta seg en tur på toalettet, sa mannen. Han pekte bortover korridoren. – Den veien. Helt til enden, og så døren til høyre. Ta med deg venninnen din, du. – Takk, pep Jack. Kålrot strammet fjeset. – Ja vel, men kom straks tilbake. Hun fulgte mannen inn i salen, mens Jack og Julia småløp til doen. – Jeg er ikke bare kvalm. Jeg er skikkelig dårlig i magen også. De nådde frem til doen og bråstanset. – Å nei! utbrøt Jack. En fillete lapp hang på døra. 29

– Inn i granskauen! bannet Julia. – Typisk. Jack klarte knapt nok å løfte beina. Han krabbet nærmest opp trappa. De endte i en ny korridor, og fulgte skiltet til doen. – Du kan vente her, sa Jack. – Jeg tror det er best for andre å holde seg langt unna. – Jeg venter, svarte Julia. En av dørene fanget nysgjerrigheten hennes. Glassdøren gjorde det enkelt å se inn. En mann i hvit frakk sto med ryggen til. Julia lot øynene gli rundt i rommet. Veggene var dekket av hyller der terrariene sto tett i tett. Hun visste godt hva man pleide å ha i disse. Hun leste på dørskiltet. «Avdeling for skadedyr. Professor Ivar Johansen». Fra doen hørte hun det ble trukket ned, hender som ble vasket og en dør som gikk opp. – Bedre? lurte Julia. Jack nikket og smilte salig. De ruslet tilbake til kinosalen. Kålrot ventet på dem innenfor døra. – På tide, hvisket hun og pekte mot to plasser på første rad.

Kapittel 8

Bærfis Jack og Julia satte seg, og fulgte med på filmen. En barnevennlig lærefilm om landbruk. Historien om hvordan poteten kom til Norge fra Sør–Amerika. Om gulrota, kålrota og persillerota. Salat, tomat og paprika. Rosenkål og brokkoli. Den fortalte om dyrking, innhøsting og problemer jordbruket alltid har kjempet mot. For mye regn, for lite regn. Kulde, sykdommer, mugg og råte. Og til slutt skadedyr. Et eksempel var billen Dolycoris Baccarum. En bille som også ble kalt «bærfis». En ordentlig kul type. Bærfisen «feis» en grusom væske når den følte seg truet. Den var ikke giftig, men maten den feis på var det ingen som klarte å spise. Klassen lo av den bøllete billen. – En artig liten rakker, lo mannen fra Landbruksskolen med dem. Julia smilte, og lente seg tilfreds tilbake i kinosetet. Filmen var ferdig, og det surret av lave stemmer i salen. – STILLE! utbrøt Kålrot. Hun holdt frem hånden som et stoppsignal. Snakkingen stanset umiddelbart. Hun kremtet og lette frem en hyggeligere stemme. – Vi skal gå pent og pyntelig til spisesalen. Der skal vi spise lunsj. Etterpå skal vi ut på åkeren for å få se maten der den virkelig kommer fra. 31

matlyst. Jack hadde mistet det lille han hadde av appetitt, og pirket bare i gulosten. – Ja så, var matpakka litt kjedelig i dag, lo Kålrot. – Det hjelper med litt paprika på, sa hun og grafset i salaten. Hun dro opp en grønn paprikabit. – Se her, vil du ha den? Jack var allerede ganske blek. Han ristet på hodet. – Nei takk, frøken. Jeg er mett. Kålrot la paprikabiten på tunga og slurpet den i seg. Dressingen rant nedover haka. Barna glante alle andre steder for å slippe unna det ekle synet. Julia sjekket klokka. Halve pausen var over. Hun lukket matboksen og ventet til Kålrot hadde munnen full. – Eeh, Kari? Kan Jack og jeg ta en tur ut i sola? Vi kunne fortsatt trenge litt luft etter den bussturen. Jack nikket, og brettet sammen matpakka. Kålrot kjempet for å tygge maten fort nok til å kunne svare. – Mmmmmmmnei, trykte hun frem og ristet bestemt på hodet. Flere biter av salaten forsvant ut av munnen. Hun tygde enda fortere. – Mmnnei. Hun svelget resten av munnfullen. Jack og Julia kunne se klumpen av mat gli nedover halsen hennes. Det så ut som om hun skulle bli kvalt. – Nei det kan dere bare glemme! Dere har allerede gått glipp av undervisning i dag. Det er slutt på unnasluntring! 33

– Det er tid for neste økt. Hun satte fingrene i munnen og plystret for oppmerksomhet. Hun plystret så høyt at selv en garvet fotballsupporter ville blitt misunnelig. Ungene skvatt opp. – Tiden er inne for dagens høydepunkt! Vi skal ut på åkeren. Still dere opp foran meg, og så går vi sammen ut. Ellers var elevene både treige og surrete. Det var vanlig for dem å komme for sent til timene, gå til feil klasserom og glemme tingene sine. I Kålrot sine timer skjerpet de seg kraftig. På noen få sekunder, sto barna nå på plass i en perfekt rekke. De ville passet rett inn i et japansk reisefølge. Kålrot var fortsatt så fornøyd med komplimentene fra professoren at hun glemte å passe på Jack og Julia. Hun snudde seg vekk og dermed stakk de av. 35

Kapittel 9

Magesjau – Dette var enkelt, smilte Julia og viste nøkkelknippet til Jack. – Professoren har lunsjpause. Hvis han fortsetter å knuse kaffekopper, har vi fri tilgang til kontoret hans en stund til. Jack kjente allerede nervene komme. Sommerfuglene i magen var helt gærne. Han speidet engstelig rundt seg, mens de skrittet mot laboratoriet. De stanset utenfor. Julia kikket gjennom glassdøra. – Fri bane, hvisket hun. – Jeg kan gå inn. Du må passe på utenfor. Jack gned seg på magen. – Men hva gjør jeg hvis det kommer noen? Jeg kan ikke akkurat stoppe dem. – Det kan du vel, gryntet Julia. – Bare finn på noe. Spør hvor doen er … eller noe sånt. Hun smatt inn gjennom døra. – Wow. Julia sperret øynene opp. Veggene var dekket av hyller med terrarier. Bare noen skitne vinduer ga en åpning i veggen. Julia trakk på nesa. Luften var rå og lukten vond. Litt sånn dårlig blanding av mugg og promp. Hun lusket langs hyllene, tittet inn i burene og leste etiketter. Glass med snegler, larver, lus, lopper, mark, mugg, mus og rotter. Julia grøsset ved synet av en klump med larver, på god vei til å spise en potet levende. I neste glass en død gulrot. Drept av en flokk snegler. Begravet i slim. Og så kom hun til billene. Små biller, store biller. Brune, røde, grønne og sorte biller. Med mønster, uten mønster. Og endelig, hun kjente den igjen med en gang. De fine 36

fargene, mønsteret og formen på skallet som lignet et våpenskjold fra middelalderen. Verdens vakreste skadedyr. Bærfisen. Utenfor laboratoriet ventet Jack. Magen hans syntes dette opplegget var en skikkelig dårlig idé. Den boblet og brummet. Gutten krøket seg. Knep øynene. Magen kom med en siste advarsel. – RRRROOOOOOOOOM, drønnet den. – Å nei, stønnet Jack. Han skjønte at han måtte forlate venninnen, og ville varsle henne. I samme øyeblikk dukket det opp lyder i korridoren. Nervene sviktet ham. Magen vrengte seg. Subbende skritt nærmet seg. Professoren rundet hjørnet. Det var nå Jack skulle spørre om veien til do. I stedet ropte han, – JEG MÅ BÆSJE! Professoren stoppet brått. Han tittet opp fra papirene sine. Jack holdt seg for magen. – Unnskyld, men kan du si meg hvor doen er? Han kunne knapt nok stå oppreist. Professoren pekte. – Bortover gangen, første til venstre. Jack satte seg ned på huk. – Det ser ut som om du må skynde deg, sa professoren. Han gikk mot døra til laboratoriet, og trykket ned håndtaket. – KNIIIIIIIIIIRK. – VÆR SÅ SNILL, KAN DU BLI MED MEG! Ropte Jack. – Unge mann. Du er da stor nok til å gå alene. Han trykket håndtaket videre ned. – KNIIIIIIIIIIRK. Ansiktet til Jack krøllet seg. 37

– VÆR SÅ SNILL! JEG MÅ VELDIG BÆSJE, OG JEG ER REDD FOR Å LÅSE DØRA TIL DOEN! Professoren slapp dørhåndtaket. – Beklager, jeg forsto ikke hvor desperat du var. Selvfølgelig skal jeg hjelpe deg. Kom! Denne veien. De bevegde seg ned gangen mot doene. Et dunk hørtes inne fra laboratoriet. Idet Julia løftet av lokket på terrariet til bærfisene, gikk de amok. Billene gikk bananas og pilte ut av åpningen. Julia styrtet etter, og mistet lokket i gulvet. Billene spredte seg i rommet. Julia siktet seg inn på en av dem. – Komme, komme, komme, hvisket hun og snappet tak i den. Den forfjamsede billen slapp en fis på hånden hennes. Julia trakk nesa unna. – Ååh fy! Det der er jo verre enn pappa sine, klynket hun og puttet stinkbomben ned i matboksen. Hun krabbet videre etter flere rømlinger. Under benken, oppå benken. På veggen og vinduet. Julia fikk tak i de fleste. De kravlet rundt i matboksen. En av luringene hadde andre planer enn å la seg fange. Den flakset noen runder før den bestemte seg for å lande på gulvet, løpe under dørsprekken og ut på gangen. Julia smøg seg ut av døra og fikk fort øye på rømlingen. På gulvet. I sikksakk. Julia krabbet etter. Bærfisen nøt livet i frihet. Den brettet ut vingene og fløy avgårde. Julia spratt etter. Bærfisen virret mellom veggene i korridoren og krasjet nærmest i veggen før den flakset over til den andre siden. Det var nok en

stund siden den hadde vært ute og flydd. Hvis man i det hele tatt kunne kalle dette å fly. – Bzzzz … kræsj … flakse, flakse … bzzzzzzz … kræsj. En ny lyd stanset Julia. En dør ble åpnet. – Tusen takk, hørte hun Jack si. – Skulle bare mangle, sa professoren vennlig. – Det er ikke noe morsomt å bæsje på seg, akkurat. Skrittene deres nærmet seg. Julia hev seg etter billen som unnslapp på nytt og krasjlandet på gulvet. Professoren og Jack rundet hjørnet. – Der er du, Jack. Jeg har lett etter deg overalt. Julia fulgte billen med blikket. Den tok seg en ny tur over gulvet i sikksakk. Professoren klappet Jack på skulderen. – Stakkars gutt. Heldigvis rakk han frem i tide. Jack nikket. – Takk for hjelpen, forresten. Julia hadde blikket på billen. – Hyggelig å møte dere, sa professoren. – Jeg må jobbe litt igjen. Han tok et skritt frem. – STOPP! ropte Julia idet foten hans traff gulvet. – KNAS … Professoren stanset. Julia snudde seg vekk. – Hva? lurte professoren forvirret. – Er det noe galt? – Neida, svarte Julia. – Bare trodde jeg så noe. Professoren løftet foten fra gulvet. Jack og Julia krøllet fjeset over synet av den knuste bærfisen under sålen hans. En eim av drittlukt steg opp. Professoren viftet seg for ansiktet og myste mot Jack. – Sikker på at det går bra? Jack nikket sakte. – Eeh, jada. Det … det … det var bare … en liten fis. 39

Potetene satt dønn fast. Kålrot vred seg i latter. – HA, HA, HA, det er det dummeste jeg har sett. Dere har virkelig ikke peiling på hvilken jobb det ligger bak grønnsakene som dere elsker å hate. Hun nikket mot et par greip som sto lent mot et tre. – Dere må selvfølgelig bruke redskap. Idioter! Ungene hentet hvert sitt, satte dem i jorda under potetene og vippet dem opp. – Se der ja! Det gjelder å skru på hjernen. Kålrot viste tegn på at hun ville følge nøye med, og gikk videre til en annen gruppe. Jack og Julia svettet gjennom den ene potetkassa etter den andre. Ryggene verket. Hendene var fulle av vannblemmer. Til slutt var kassene fulle av poteter. De kunne slutte seg til resten av gjengen, som for lengst var ferdige og satt i kantina og drakk kakao. Kålrot plystret på klassen. Noen og tyve unger satt plutselig musestille. Hun pekte mot bussen som sto klar utenfor. – Det er på tide å svelge unna den siste slurken, folkens. Og så marsjerer dere til bussen uten et ord! Hun festet øynene på Jack og Julia. De kunne bare glemme kakaoen, og gikk rett til bussen. Denne gangen satte de seg foran. Magen til Jack tålte ikke mer juling. Elevene fylte bussen. Til sist danset Kålrot inn. Hun ga tegn til sjåføren om å kjøre. Motoren startet. Hun svingte seg lykkelig nedover midtgangen. – Dette har vært en strålende dag. Uten vår flotte bussjåfør hadde vi aldri kommet oss hit. La oss ta en sang for å takke, sa Kålrot og veivet med armene som en dirigent. 41

– Jeg tror denne bærfisen har gått ut på dato, sukket Jack. – Den burde vært fly forbanna og sluppet en bombe for lenge siden. – Kanskje vi må vise den, kniste Julia. Hun krøket seg sammen og trøkket ut en ordentlig brakfis. De viftet seg foran nesa, og løp til hver sin ende av rommet for å slippe unna stanken. – Å fy søren! Den der kan skremme selv de tøffeste kakkerlakkene, gryntet Jack. Ansiktet hans krøllet seg. – Jeg er fornøyd med den, lo Julia stolt. Jack holdt genseren foran nesa. – Den lukta satt lenge i, smilte Julia. Jack tittet nærmere på bærfisen. Han fjernet genseren. Sniffet inn i matboksen. Smilte. – Hva er det? lurte Julia. – Du er god til å prompe, Julia, men denne karen slår deg. Han pekte på en bitteliten våt flekk bak billen. Julia så også nærmere. Hun luktet. – Du har rett. Det der er ikke min fis. Det der er bærfis. De gjorde det samme med resten av billene. For hver fjert skylte de matboksen med litt vann som de helte over i en liten flaske fra et kjemisett Jack hadde fått til bursdagen sin. De samlet alle fjertene på denne måten. Vannet fikk stanken til å bli svakere. – Se her, viste Jack. Vi setter litt varme under kolben. 43

– Tripp, tripp, tripp … tramp. – Brokkolisalat! Hun løftet en grønn klase ut av en kurv, kastet den opp i luften, og lot den lande i hendene. Gjorde det samme på nytt. Og neste gang den landet i hendene hennes, kastet hun den mot Jack. – TA IMOT! brølte hun. Jack var sjanseløs. Det grønne prosjektilet sneiet fjeset hans og landet på gulvet bak. – Å, unnskyld, sa Kålrot. – Jeg trodde du var våken. HA, HA, HA, HA! lo hun. – Hvor tar jeg det fra? Hun fant frem klasselisten og ropte opp gruppene. – Mikkel, Anne, Caroline, Thea: Grønnsakssuppe. Caroline, Emil, Mia, Julia: Brokkolisalat. Eller … nei forresten. Du skal ikke få gleden av å ødelegge brokkolisalaten, Julia. Dere kan lage vegetarpizza i stedet. Kålrot fortsatte. Hun sørget for å holde Jack også unna retter med brokkoli. – Dere har en og en halv time på dere før rettene skal være ferdige. Kjør på! Elevene skyndte seg til skuffer og skap. De dro frem kniver og boller. Skrellere og kjeler. Poteter, gulrøtter, salat, løk, tomater, bønner … brokkoli. Kålrot spaserte mellom benkene og inspiserte. Hun stoppet ved Julia. Målte bitene hun kuttet. Sjekket bollen med pizzadeig. Luktet på pizzasausen. – Denne gleder jeg meg til, smilte Julia. – Jeg elsker pizza. Kålrot satte øynene i henne. – Når var det du begynte å like grønnsaker?

Tanga lå rundt korken. Julia klemte til hun var mørkerød i toppen. Korken satt like fast. – Klikk, klikk, klikk … klakk … klikk, klikk, klikk … Rektors fottrinn var lette å kjenne igjen. Hun var den eneste på skolen som gikk i høye hæler. – Pokker, bannet Julia. – Jeg må få den opp! – Klikk, klikk, klikk … klakk. – Hold flaska, befalte hun Jack. – Jeg vrir med begge hender. Svetten rant fra panna. – Klikk, klikk, klikk … klakk. – Ååååååååå! knurret Julia, og dro til med sine aller siste krefter. Korken slapp taket. Julia mistet balansen, og hinket bortover gulvet. Hun var på god vei til å trille inn i heisen da hun fikk øye på rektor. – Å hei, rektor! Julia hev seg rundt og dro med seg Jack. – Du må finne på noe lynkjapt! Få folka bort fra maten. Bare gjør noe! De stormet inn døra i samme øyeblikk som Kjell reddet den stakkars pizzaen. Kålrot klappet. – Å, Kjell, du er verdens beste. Hva skulle vi gjort uten deg! Jack benyttet sjansen. Han klappet videre, og ropte: – HEIA KJELL, HEIA KJELL, HAN ER DEN BESTE … FÅR TIL DET MESTE! Kålrot stirret forbauset på Jack, og hang seg på. 51

– KJELL, KJELL! Hun svingte armene, hoiet og plystret. – KOM IGJEN, ALLE SAMMEN! Barna heiet med. – KJELL, KJELL, KJELL! HAN ER DEN BESTE … FÅR TIL DET MESTE! Stemningen var høy da rektor dukket opp. Hun stilte seg bakerst. – Hva er det vi egentlig klapper for? hvisket hun til sidemannen. – Ha´kke peiling, svarte gutten. – Men jeg tror kanskje Kjell reddet livet til Kari eller noe. Julia smøg seg bak alt styret og dusjet maten med bærfis. Bare den nystekte pizzaen slapp unna. Kålrot fikk øye på rektor og roet klassen. Hun ba dem sette seg, og plinget gaffelen mot et glass. – Velkommen, rektor! Det er med stolthet vi serverer deg mat i dag. Råvarene har vi plukket selv. Elevene har følt hvor mye jobb det ligger bak et skikkelig måltid. Hva er det man sier … blod, svette og tårer. Bokstavelig talt, la hun til og møtte blikket til Jack. Hun rynket på nesa. – Vær så god og spis!

Kapittel 13

Måltidet Rektor forsynte seg først. Kålrot fulgte etter, og deretter fikk barna forsyne seg. Julia tok bare pizza, som nå var den eneste retten uten bærfis. Elevene kastet seg over maten. Dette var en sulten gjeng. – Klirr, klirr, klirr, klang det i bestikket. Jack og Julia lente seg rolig tilbake med hvert sitt pizzastykke i hånden. – God, ikke sant? smilte Julia. Jack nikket. Resten av klassen tygde saktere og saktere. Ansiktene krøllet seg av kvalme. Rektor så riktig ille ut. Hun holdt pusten når hun svelget. Flere av barna slapp maten ut av munnen og ned på tallerkenene. Kålrot satt som lammet. Hun var hvit i ansiktet og kjempet med en munnfull brokkolisalat. Rektor la fra seg bestikket og tørket seg rundt munnen. Fargen i ansiktet hennes var noe mellom grått og grønt. Hun lente seg mot Kålrot. – Beklager å si det. Det er noe galt med denne maten, hvisket hun. Kålrot ble enda et hakk hvitere. – Jeg, jeg … jeg skjønner ikke, klynket hun. – Vi må be dem slutte å spise, sa rektor. – Det kan være giftig. Hun reiste seg. Kremtet. En hel klasse med vrengte ansikter, glante mot henne. – Beklager, barn. Det har skjedd noe med maten. Dere skal selvfølgelig få slippe å spise den opp. – JAAAAAA! Jublet elevene. De styrtet fra bordene, og kjempet for en plass hvor de kunne kaste 53

opp eller spytte ut maten. Søppelbøttene ble først opptatt. Deretter vaskene. En liten gjeng hang over vinduskarmene, og resten rømte til doene. Rektor plukket de siste matrestene ut av jekslene. Hun klappet Kålrot på skulderen. – Så, så. Vi har alle bommet med maten en gang eller to i våre liv. Rektor takket for seg, og gikk. Kålrot ble sittende og stirre ut i luften. – Umulig … umulig, mumlet hun. – Synes nesten litt synd på henne, hvisket Jack. Julia nikket. – Men noen ganger er det smak av sin egen medisin som må til.

© Hege Bjerkelien Bjerkelien forlag 2020 ISBN 978-82-691-7782-4 1. utgave, 1. opplag Redaktør: Robert Næss Illustrasjoner: Christina Winther Grafisk design: Ida Nygaard Takk til: – Rolf og Julia – Nina Zoë Jørstad – Boldbooks Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplar fremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor (www.kopinor.no).

Ingen bærfis kom til skade under skriving av denne boken.