Velger landbruket uansett

Dyra, verdiene, naturen, landskapet, oppvekstmiljøet og ikke minst teamarbeidet med den man er mest glad i, gjør at Kjartan Søyland (35) og Åse Jeanette Haaland (30) har valgt å satse på landbruket.

De overtok gården på Søyland, en femten minutters kjøretur sør for Ålgård, 1. januar 2018.

«Søya gard» står det på skiltet ved grusveien som tar oss oppover åssiden først til gårdsutsalget til AnneKarin Høgemark Søyland og deretter videre oppover til gården der Kjartan vokste opp. Som eldst i en søskenflokk på fem satt han på odelsretten. Han ble også tidlig klar over at det var den veien han ville gå, og gårdsdrifta han overtok sammen med Åse Jeanette i 2018, var et velutviklet bruk med 315.000 liter melk i kvote og 60 vinterfôra sauer. De to har utvidet drifta og har i dag en melkekvote på 425.000 liter, noen flere sauer og 20 ammekyr.

BLOMSTRING I GJESDAL. De er ikke alene om å satse. Der andre bygder i dette landet preges av fraflytting og nedlagte gårdsbruk, skjer det stikk motsatte i bygdene i Gjesdal. De to forteller om mange flinke folk, om et inkluderende og støttende miljø og om mange som driver gården i tospann til tross for opplevelsen av at innsatsen ikke alltid står i stil med utbyttet, noe vårens bondeopprør da også var et tydelig uttrykk for. –Vi har lyst til at begge skal kunne drive gården. Her er mer enn nok arbeid til begge to. Bedres inntektene, blir vi veldig glade, sier Åse Jeanette som foreløpig må jobbe fullt utenom gården for at hjulene skal gå rundt. Hun er ergoterapeut i Time kommune. –Inntektene står ikke i stil med utgiftene, supplerer Kjartan og sier at han er takknemlig for «Bondeopprøret». –De har gjort et imponerende arbeid og satt fokus på rammebetingelsene og måten inntektene våre regnes ut på. Dette er også ren folkeopplysning, noe vi trenger. Det er viktig at folk forstår hva det går i, for noe må gjøres, sier han.

De har begge tro på at ting kan endre seg til det bedre. – Ikke at det skal blir kjempelukurativt å være bonde akkurat, men at det blir mer realitet bak det myndighetene sier at de ønsker, fortsetter Kjartan.

DYR OG ANSVAR. – Jobben som bonde innebærer uansett at man må være over snittet glad i å arbeide og ikke være opptatt av materielle goder, smiler Åse Jeanette som ikke er i tvil når vi spør om hennes motivasjon:

– Jeg er jo veldig glad i kyr. For meg er hovedmotivasjonen at jeg vil jobbe med dem. De er fine vesen å være rundt, lette å gjøre fornøyde og svært tillitsfulle.

– Det er forholdsvis enkelt å få et forhold til kyrne. Man får veldig tydelig igjen for det man legger inn. Gjør du en innsats for å bygge et tillitsforhold, får du det, skyter Kjartan inn. For hans del dreier det seg mye om ansvaret han fikk tidlig i barneårene. Følelsen av å være til nytte.

VI HAR LYST TIL AT BEGGE SKAL KUNNE DRIVE GÅRDEN. HER ER MER ENN NOK ARBEID TIL BEGGE TO.

GOD PLASS. Over 60 vinterfôra sauer har stor boltreplass på gården på Søyland.

– Far tok oss unger med på alt han gjorde fra vi var små av. For meg framstår gårdslivet som mangfoldig og rikt, med mange forskjellige ting som skal håndteres. Opplevelsen av å være viktig og at far hadde god hjelp i oss, har nok betydd mye.

De gleder seg over at egne barn nå får oppleve noe av det samme de gjorde.

– Å kunne vokse opp sammen med dyrene er én ting. I tillegg kommer den enorme friheten og de mange forskjellige tingene ungene får være med på. Selvfølgelig kommer også begrensningene med kortere ferier og kanskje også andre reisemål, men vi tenker jo at oppveksten på gården er en rikdom i seg selv.

– Oppveksten på gården er en rikdom i seg selv.

FOTO: Bethi Dirdal Jåtun

GODE RESULTATER. Når det gjelder rikdom i økonomisk forstand, er erfaringen etter over tre års drift at stor arbeidsinnsats og gode resultater ikke nødvendigvis betaler seg.

– Vi stusser litt over at vi ikke sitter igjen med mer så lenge vi driver godt med gode resultater, sier de to som setter sin lit til bedre tider.

At mange unge i Gjesdal satser på landbruket til tross for dette, har de ingen god forklaring på, men Kjartan tenker høyt:

– Det dreier seg nok til en viss grad om jærsk pågangsmot og kanskje om iveren etter å utvikle noe, - og kanskje også vokse.

Trolig er det nok også snakk om en viss smitteeffekt. Å se at andre satser og får ting til, er i seg selv motiverende.

UT FØRST. Selv om Kjartan tidlig visste at det var bonde han skulle bli, ville han ut før han slo seg til ro.

– Jeg ønsket å bli dyrlege og hadde også behov for å oppleve mer enn det lille og trygge lokalsamfunnet jeg var en del av.

Han utdannet seg til dyrlege i Oslo der han bodde og studerte i seks år. Åse Jeanette hadde samme behov. Hun dro nordover, til Alta og Tromsø, der hun tok utdannelsen som ergoterapeut.

– Den ungdommelige tanken var at jeg skulle jobbe som dyrlege og drive gården samtidig, smiler Kjartan litt skjevt, som for å understreke at tanken var fin, men vanskeligere å gjennomføre i praksis. Det skulle bli mer utfordrende å kombinere de to rollene enn han hadde sett for seg. Og selv om han sikkert kunne ha klart det, ville han alltid ha følt at han gjorde for lite enten den ene eller andre plassen. Han sa derfor i fra seg dyrlegestillingen og jobber i dag i all hovedsak på gården.

De to kunne for så vidt like godt ha endt opp som bønder i Frafjord, på gården der Åse Jeanette vokste opp. Hun hadde nemlig også odelen. –Hva var det som avgjorde?

– Kjærlighet gjør blind! Åse Jeanette smiler bredt mot Kjartan. At saken ble diskutert, er på det rene. Men veldig vanskelig var det egentlig aldri.

MYE SELVGJORT. – Broren min, som nå skal overta, er veldig glad for muligheten, så det bli bra, sier hun enkelt og ser utover det bølgende landskapet på Søyland som akkurat nå er på sitt aller fineste. Graset ligger i rader på engene rundt der far til Kjartan er i full gang med maskinene. Oppover åssidene dominerer også den samme, intense grønnfargen, innimellom avbrutt av glatte knauser og steiner. Og løfter vi blikket, ser vi fjellrekkene som omkranser gården på nesten alle kanter.

E39 ligger synlig til, men forsvinner på en måte oppi det hele. Det samme kan ikke sies om de store, hvite vindmøllene som også utgjør en del av landskapet på gården.

– De var en del av pakken. Vi bruker minst mulig tid på ting vi ikke får gjort noe med, sier de to, mens vi spaserer i relativt godt tempo oppover grusveien fra bolighusene som ligger i nedre del av eiendommen. Kjartan triller Live på halvannet i vogna. Eldstegutten Viljar på fire, er i barnehagen på Ålgård, der lillesøsteren skal begynne til høsten. Neste vår blir familien til fem om alt går etter planen.

DRIFTSBYGNINGER I TRE. Samtlige driftsbygninger på gården er bygd i tre og malt i samme mørkebrune fargenyanse. Det er Kjartans far som både har hogd mye av tømmeret og saget alt til to av driftsbygningene på gården.

– De krever mer å holde, og skulle vi være så uheldige å få smitte i besetningen, kan vi i verste fall måtte brenne deler av bygningene, men for dyra, er det veldig godt å være omgitt av et materiale som både avgir og trekker til seg fuktighet, påpeker Kjartan.

FORTROLIG MED DYRENE. Live er «koronabarn», og om hun ikke akkurat ble født i sauefjøset, kom hun til verden rett før lemminga og har vært omgitt av dyr omtrent fra dag én. Det synes, og allerede nå kan det tyde på at hun har en spesiell forkjærlighet for kyrne, akkurat som sin mor.

Flotte driftsbygninger i tre.

FOTO: Bethi Dirdal Jåtun

Nydelig Gjesdal-landskap.

FOTO: Bethi Dirdal Jåtun

Fortrolig med dyra.

FOTO: Bethi Dirdal Jåtun

– Jeg er veldig glad i kyrne.

FOTO: Bethi Dirdal Jåtun

Til høyre for oss ligger en liten flokk og koser seg i den behagelige sommervarmen. Åse Jeanette peker på den fremste, som er rødbrun i fargen. – Dette er Lilja, gromkua mi! smiler hun og forteller at de lyse flekkene kalles «trivselsroser».

– Dette er et tegn på «trivslige» kyr i god energibalanse, konkluderer dyrlegen.

Dyrevelferden er viktig for de to bøndene, noe som blant annet betyr at de bruker tid sammen med dem. –Rolige dyr har det bedre. Derfor er det viktig at de lærer seg å omgås folk og ikke skvetter til. Det skaper stress og gir tilsvarende dårlige resultater, sier Kjartan og understreker at de er opptatt av å tenke dyras behov.

Melkekyrne går i løsdrift, melkes i robot, ligger på vannmadrass og kan fritt bevege seg inn og ut av fjøset. Akkurat nå er de fleste på beite, noe gården til det unge paret på Søyland har mer enn nok av. Totalt har dyra 3000 mål beite tilgjengelig fordelt på ut- og innmark.

GOD HJELP. – Sauene er stort sett ute hele året, bortsett fra i lemminga, sier Åse Jeanette og forteller at de har utrolig god hjelp fra to av jentene i nabohuset.

– De er veldig aktive og driftige og er med oss så snart de har muligheten. Uten dem hadde det ikke vært så greit i lemminga. De flasker opp alle lam som trenger noe ekstra, passer på at alle dyrene har mat og vatn og gjør i det hele tatt alle de små, men viktige oppgavene, slik at dyrene har det godt, forteller Åse Jeanette og kaller dem «kopplamsjefene».

I tillegg til det daglige dyrestellet, er det mange oppgaver som skal gjøres på gården. Ugressbekjempelse er et kontinuerlig arbeid.

– Du ser det feltet med brennenesler der oppe?! Det gjør at vi mister fire kvadratmeter av beiteområdet, så de må fjernes, forklarer Kjartan.

Og dette er bare en brøkdel av alt ugresset som må bekjempes...

Vi har kommet oss til toppen av bakken og står utenfor stut- og ungdyrfjøset. Live er ute av vogna og går på litt ustødige skritt mot kopplammene som kommer ilende mot oss og breker fornøyd. En gravemaskin sees videre innover i marka. I ledige stunder jobber faren til Kjartan med nydyrking, noe som er en krevende og kostbar jobb. De har i dag 230 dekar dyrka mark, inkludert leiejord.

– Ut fra antallet dyr vi har, skulle vi ideelt sett ha hatt det dobbelte, men foreløpig kjøper vi det vi trenger i tillegg.

Her skal de bygge nytt hus - med tiden.

FOTO: Bethi Dirdal Jåtun

Hos ammekyrne.

FOTO: Bethi Dirdal Jåtun

FRAMTIDEN. Det er en travel tid. I tillegg til beitetilsyn, kommer pløying, horving, såing, slåing og innhøsting av gras. Dessuten skal det kalves. På gården på Søyland har de lagt opp til mye sommerkalving, noe som betyr at de i løpet av kort tid får godt over 50 kalver.

– De kalver på beite, men vi må følge med at det gå bra, at kalven får drikke og selvsagt også følge med dem videre, sier Kjartan som understreker at faren er en viktig bidragsyter til at drifta på gården går rundt.

Selv om de har sine utfordringer, selv om rammebetingelsene begrenser resultatene og selv om Åse Jeanette så langt ikke vet når hun kan være med i drifta for fullt, er de to likevel optimistiske og godt fornøyd i valget av livet som bønder. De mener imidlertid at det må jobbes aktivt for framtiden til norsk landbruk:

– Vi tror at det store flertallet av innbyggerne i Norge ikke har et bevisst forhold til landbruket. Motstanden som kommer fra en del hold, bunner derfor mye i kunnskapsløshet. Nå er det viktig å få folk flest – og ikke minst de som styrer – til å ta et aktivt valg om hvordan vi vil ha det her i landet og føre en politikk som står i stil med det.