Hele familien på trening

Her, i Gjesdal Idrettspark på Solås, er de nesten hver eneste dag, enten noen eller alle seks i familien Espevik/Hovin Thorsen fra Ålgård. Du finner dem i Gjesdal idrettspark på Ålgård omtrent hver eneste dag. Mor som oppmann og hjelpetrener, far som trener og de fire ungene enten på trening, sidelinjen eller i lek på eller rundt banen.

– Og så går vi på svømming og fotball, forteller storesøster Agathe (11) og Othilia (8) som I Gjesdal treffer sammen med resten av familien en solrik ettermiddag i juni der mor og far, Caroline Espevik (34) og Erlend Hovin Thorsen (35), er i ferd med å rigge de ulike postene til kveldens Mesternes Mesterkonkurranse. Det er sommeravslutning for treningsgruppa til Agathe.

– Jeg liker å stelle i stand ting som dette, smiler Caroline der hun kommer gående med flere fylte vannmugger i hver hånd. Hun er også arkitekten bak det store Hallo Venn-arrangementet i Ålgård kirke hver høst og tar nå i bruk noen av de samme elementene i ettermiddagens uhøytidelige konkurranse. Hele familien på seks er på plass halvannen time før det hele starter.

SMITTENDE ENGASJEMENT. Både hun og ektemannen har drevet med idrett oppigjennom årene. Det var derfor naturlig å melde eldstebarnet inn i barnegruppa til Gjesdal IL så snart hun var fire-fem år gammel. – Men det var så vidt det gikk. Barnegruppa var ikke seriøs nok for Agathe, ler de to.

Eldstejenta, som nå er elleve, har en målrettethet utenom det vanlige og tar treningen svært alvorlig enten hun er på banen eller driver egentrening hjemme.

At alle barna deler samme interesse, kan nok til en viss grad tilskrives storesøsters dedikasjon og treningsglede, men foreldrenes engasjement spiller nok også helt klart inn. –De vet ikke om så mye annet, ler Erlend som i dag er trener både i Gjesdal IL og for sønnen Nathaniels fotballag. – Hvordan ble dere engasjert på denne måten? –Det kom gradvis fra Agathe begynte. Jeg ble etter hvert med som hjelpetrener for henne, men så ble jeg gravid og kvalm og måtte slutte rimelig brått. Da tok Erlend over, forteller Caroline leende.

MYE PÅ BANEN. Familien på seks er stort sett å finne på idrettsanlegget på Solås de fleste dagene i uka.

– Agathe trener her mandag, tirsdag, torsdag og søndag. Mandagen er jeg med, tirsdagen trener jeg tredje og fjerde klasse mens hun trener med sin gruppe, og nå, når Frode er på ferie, trener jeg dem også søndager og så trener jeg fotballaget til Nathaniel torsdager, oppsummerer Erlend.

– Hva med forberedelser og arbeid i forkant av treningene, hva kreves?

– Når du har hatt en del treninger, vet du hva du skal gjøre, svarer han rolig. Som mangeårig fotballtrener har han opparbeidet seg en god del rutine.

Han sier det er «jillt» å være med når andre har det «jillt». – Vi er en stor gruppe og blir bare flere og flere. I snitt er vi 30 unger på hver trening. Bare det at de gidder å komme tilbake hver gang, oppleves motiverende. Og så er det kjekt å følge gruppa. Til høsten går «mine» på fjerde- og femtetrinn, sier han.

Familien Espevik/Hovin Thorsen er på plass for å legge opp «Mesternes Mester»-konkurranse for treningsgruppa til Agathe.

FOTO: Bethi Dirdal Jåtun

Caroline Espevik, som blant annet står bak det store «Hallo Venn»-arrangementet i Ålgård kirke, er oppmann i Gjesdal IL og blir også snart trenerkollega med ektemannen.

FOTO: Bethi Dirdal Jåtun

– Det er jo galkjekt! Til og med Leonora (2) liker dette. Hun vil som regel se på når søsknene trener og skal rett ut av bilen når vi kommer opp hit, supplerer Caroline som nettopp har sagt ja til å være med som hjelpetrener. I tillegg sitter hun i styret for Gjesdal IL og er også «oppmann». – Er jeg? Hun smiler bredt når vi spør. – Jo, jeg er kanskje det.

«JA» MED EN GANG. Som oppmann organiserer hun turer og stevner og skaffer folk til de ulike oppgavene som må gjøres. – Det er ikke vanskelig å få folk til å stille. Spør du, er det «ja» med en gang. Det er god stemning og et veldig bra miljø i Gjesdal IL, smiler hun og legger til at det er inspirerende å se hvordan ungene mestrer og har det kjekt sammen.

Caroline har alltid trent mye, forteller hun, men Agathe mener hun ikke har kjangs til å holde tritt med henne. –Skal jeg ha rolige turer, kan du være med, sier datteren ertelystent. Hun er litt til og fra i samtalen.

I september går turen til stevne i Bergen. Erlend framhever læring som et viktig element.

VIKTIG LÆRING. – De som er med for første gang gir som regel alt fra starten av og går på en smell. Men da lærer de til neste gang. Han ene på min gruppe kom så vidt til mål sist gang og fortalte meg etterpå at han nå visste mer om hvordan han skulle gjøre det. Før neste stevne ville han springe 600-meteren på trening, for å forberede seg. Og så gikk det kjempebra. De lærer mer for hver ting de er med på.

Marianne Tjetland og Kjell Fjeldheim, henholdsvis daglig leder og styreleder i Gjesdal IL, har kommet til under samtalen og småsnakker med barna til Caroline og Erlend. Det er en halvtime til sommeravslutningen begynner. –Marianne og Kjell er bare helt magiske, utbryter Caroline. –Jeg føler nesten det er selvsagt at vi, som har barn her, er med, men at de to fortsatt er aktive som trenere og blir med på turer og stevner uten å ha egne barn i idrettslaget, er forbilledlig.

På spørsmålet om hva som driver Marianne, svarer hun: –Jeg brenner egentlig for all idrett, og når jeg kan bidra her sammen med de som er unge, er det «kjempejillt». Kjell og jeg har vært med Agathes gruppe fra de begynte på tredje trinn.

GANSKE SÅ MÅLBEVISSTE. Barna til Caroline og Erlend er samstemte når vi spør dem om hva det er som gjør at de liker så godt å springe.

– Det er gøy, og så liker vi å være aktive, kommer det unisont.

– Hva med mål, er det viktig? – Jeg pleier som regel å sette meg mål for sesongen, kommer det kjapt fra storesøster som denne sesongen hadde som mål å slå kretsrekorden på 600 meter for jenter 11, noe kun klarte. – Målet var å springe 600-meteren på 2,25 – og det gjorde jeg, skyter Othilia inn.

De to jentene forteller om teknikktrening og at de også trener høyde, lengde og hekk. – Det er viktig å se fram og ikke ned når du springer, tipser Othilia. – Og skal du springe fort, må du opp på tå, supplerer Agathe og viser. – Hva med mor og far, får de tid til å springe? – De springer litt på fritiden, svarer de to.

EN SKOLE I SEG SELV. Ungene i treningsgruppa til Agathe er i ferd med å komme. Det er bare minutter til Mesternes Mester-konkurransen begynner, og selv om det bare er Agathe i familien Espevik/Hovin Thorsen som skal delta, er de fem andre til stede under konkurransen. Det er også de som sørger for at alt utstyr kommer i hus etterpå.

Det slår oss idet vi forlater banen: For barn å delta på denne måten, sammen med søsken, mor og far og andre i idrettslaget, er som en skolegang i seg selv. At de får noe ekstra, kan det ikke være tvil om.