PORTRETT
Jeg lager to av alt. Ungene skal tross alt på college
- Leo Castelli var en amerikansk kunsthandler med italienske røtter, og ble på mange måter gudfaren for bølgen med amerikanske malere som dukket opp etter 2. verdenskrig. - Som for eksempel…? - Som for eksempel Rauschenberg, de Kooning, Jackson Pollock, Larry Poons, Andy Warhols og Frank Stella. - Takk. - Vær så god. Frank Stella er en av minimalismens fedre og en mann jeg alltid har assosiert med integritet de luxe. Da Stella for første gang traff Leo Castelli og viste han sine enorme, minimalistiske bilder, hadde Castelli spurt etter hans små bilder. Frank Stella svarte at han lagde bare store bilder, hvorpå Castelli visstnok hadde sagt: ”Ikke nå lenger. Vi må jo selge de også.” - Og Stella gjorde som befalt? - Ja, han gjorde det. Jeg husker at den historien opprørte meg da jeg var yngre. Hvordan kunne selveste Frank Stella ta sånne hensyn, lissom. Når jeg tenker på det i dag, ser jeg annerledes på det. Man kan ofte ha godt av å bli presset inn i et format man ikke er like komfortabel i, fordi man får alltid noe igjen ved å ta nye veier. Denne gangen var det min tur til å bli ettertenksom. - Hm, sa jeg. Sånn har jeg ikke tenkt på det før. - Ikke sant? Jeg har enda en historie om Frank Stella som går på dette med å være kommersiell som kunstner. Vil du høre? - Ja, gjerne! - Det var en samler som besøkte atelieret hans, og fant et maleri som han allerede hadde kjøpt på en tidligere utstilling. Han spurte Stella om det, hvorpå minimalisten svarte: ”Jeg lager to av alt. Ungene skal tross alt på collage.” Så debatten om kunst eller katedral er ikke akkurat ny, men likevel er den alltid aktuell. Jeg har ingen
fasitsvar på dette. Det eneste jeg vet er at det er kun 2-3% av de som blir ferdigutdannet ved Statens Kunstakademi som greier å gjøre kunsten sin om til levebrød. - Det har altså du greid. Hvordan? - Jeg har hatt utrolig flaks! - Den har jeg hørt før… - Jo, men jeg mener det, sa han og kikket intenst på meg. Jeg har virkelig vært heldig. Da jeg var ferdig utdannet etter 10 år på akademiet, ble jeg ved en tilfeldighet spurt om å holde en separat utstilling på Stenersenmuseet. Der dukket Galleri Haaken opp og kjøpte HELE utstillingen. Så fra å være vant med å ikke ha penger i det hele tatt, ble virkeligheten min på mange måter snudd opp ned. Haaken tok meg under sine vinger, og mesteparten av det jeg lagde ble kjøpt opp av han. - Wow, en skikkelig flying start, altså? - Ja, skjønner du hva jeg mener med flaks? - Jepp. Har livet ditt blitt bedre nå som du ikke lenger har økonomiske bekymringer? - Du, bekymringene er like mange hvert eneste år, de er bare litt annerledes pakket inn. Det er klart, en økonomisk trygghet er en kjempefordel på mange forskjellige områder, men det er jo ikke snakk om at man bli fri. Jeg blir friere, men ikke fri. I hvert fall ikke for bekymringer. - Du er en bekymringsfull mann? - Ja, jeg er nok det, medga Frank med et sukk. - Som erstatter gamle bekymringer med nye? - Ja, dessverre. - Så kul du er, lo jeg. Det er så altfor få som tør å være åpne om sånt. Bekymrer du deg for at din gode økonomi kan gi negative utslag når det kommer til kreativiteten? At du blir lat og fet? Tross alt, når har penger skapt god kunst? - Jeg er ikke helt enig den myten om at alle kunstnere må være blakke og sultne for å kunne lage god kunst. For meg har det ingen sammenheng, og jeg
tror det er litt tilfeldig at mange store kunstnere har levd et liv i fattigdom. De fleste var jo fattige for bare noen tiår siden. Jeg kan uansett ikke bli lat, jeg er altfor energisk til det. Det at jeg verken er blakk eller sulten, er en av få ting jeg ikke bekymrer meg for, smilte bildekunstneren. I dag er New York, byen som representerer kommersialismens høyborg, verdens store kunstmetropol. Det er stedet der det skapes mest, selges flest og sees best. Det er med andre ord ingenting som tyder på at penger er ødeleggende for kunsten. - Så du kan anbefale andre unge og talentfulle kunstnere til å Go West? - Ja, men det er litt der, da! Jeg har veldig sansen for de grenseløse mulighetene som finnes i Amerika. Det er beinhardt å nå toppen, men så er også belønningen deretter. Det er naturligvis ikke mange som greier å gjøre et levebrød av kunsten der heller, men den intense konkurransen om å greie det, har hevet nivået noe voldsomt. Det skjer utrolig mye spennende i New York om dagen, og den energien som bare dirrer mellom skyskraperne når du går i gatene på Manhattan, den kommer jeg nok alltid til å savne. Likevel, vi har ting her i Norge som er få forunt. Ikke minst sikkerhetsnettet som plukker opp folk før de havner på gata. Uansett hvor galt det går så greier man seg ok her til lands. I New York er det no mercy, vet du. - Ja, hadde jeg flyttet dit, ville jeg nok fort blitt mat på en underlig restaurant i Chinatown. Lurer på om jeg ville blitt presentert som en delikatesse? Drit i det. Nå er du i hvert fall hjemme igjen. Trygt og godt. - Ja, det er det. Veldig trygt og godt. - Er tryggheten vår en illusjon, tror du? En tilstand vi skaper for å få det komfortabelt? Trygghet gir utvilsomt livskvalitet, men likevel sies det jo at det er farlig bare å gå ut døra. - Hm…vet ikke.
#36
23