sitt slag blant middelalderdøpefonter i følge Mona Bremer Sandhaug ved UiA, som omtaler den i sin doktoravhandling. Den er trolig laget omkr. 1200, og har stått i Tveit kirke i mer enn 800 år. Den ble gitt til Fortidsminneforeningen i 1885 av sogneprest Bødtker, og en kan lese i gamle dokumenter at Tveit Herredsstyre var rimelig oppbrakt over ikke å være konsultert på forhånd. Selve sokkelen manglet da den ble gitt bort. Den person som vi mer enn noen andre kan takke for at vi nå har fått døpefonten hjem ,er høyesterettsadvokat Bjørn Dalan. Han er oppvokst i Tveit, men har bodd i Oslo hele sitt voksne liv. Med sitt engasjement i denne saken, vakt på et møte han overvar i Tveit Historielag i 1998, og hans store kontaktnett, og aldri sviktende driv for å få dette til, så står fonten her i dag. Ingen har som Bjørn Dalan æren for det. Alle de andre som har hjulpet oss i havn vil vi og takke: billedhugger Ivar Sjaastad som vi har samarbeidet med hele vegen og som har gjort mye mer enn å hogge ny sokkel. Geolog Inge Bryhni som har stått for å finne rett stein til sokkelen og rett sted å hente den, og Gøtene kommune i Sverige, representert her i dag med Birgitta Gärdefors, som ga oss steinen gratis fra det fredede steinbruddet i Kinnarkulle. Det er stort å se at fonten nå endelig skal komme til heder og verdighet og tas i bruk igjen for dagens og kommende slekters barn. Slekt skal følge slekters gang, nå også ved den gamle døpefonten. Barnedåp er en stor opplevelse i kirka. Sokneprest Theis har en egen evne til å knytte den fine kontakten mellom dåpsfolk, seg selv og menighet slik at det gode kristne fellesskap inspirerer. Denne dagen ga tanker om slektsbånd langt tilbake i Tveits historie. De tre dåpsbarn som innviet døpefonten
på nytt var; Iben Emilie Falk Pedersen, Nora Bøen Fosse og Silas Tveit. Det setter spor der og da når menighet og kor synger fra dåpssalmen: ”Det skjer et under i verden hver gang et barn blir til, over det gryende livet lyser Guds skaper smil. Ingen på jorden er himlen så nær som barnet han tar i sin favn, som barnet han tar i sin favn.”
Presten fikk av sin mor to lysestaker til konfirmasjonen! Tenk det til en tenåring! Men hvilken gave –. Pengegaver og andre gaver er oppbrukt, men lysestakene varer ved. De har vært og er ofte i bruk og er med å skape den gode stemning. Lyset fra dåpen, - konfirmasjonen og videre varer ved og minner om det store i å få være under nåden. Vi er ved troens fundament. ”Jeg har så lun en hytte her i mitt stille sinn, og aldri vil jeg bytte bort himmelvennen min. Vi bor fortrolig sammen, vi tanker veksler her, til bønn han svarer amen, jeg har min Jesus kjær.”
Bjørn Dalan hilste menigheten i Tveit og ga utrykk for sin glede over å ha fått delta i arbeidet med å få døpefonten ”hjem igjen.” Han hadde sin barndom i Tveit prestegård hvor hans far, Syvert Dalan, var sokneprest.. Allerede i 1927 forsøkte Bjørns far å få fonten tilbake til Tveit, men uten hell. Det samme resultat hadde flere prester senere. Derfor var det en glede å fortsette i forsøket hans far måtte gi opp. Denne gang lyktes det. Han nevnte historikken fra 1998 til denne dagen og hvilke betingelser museet Den første døpte i den hjemvendstillet for at kirka skulle få deponere te døpefont, Iben Emilie Falk fonten igjen. Som mange har erfart, er Pedersen. ikke byråkratene de enkleste å samarbeide med. Sokkelen som manglet måtFra prekenen te erstattes med samme type sandstein Soknepresten talte over teksten om rådsherren Nikodemus som kom til Je- som var opprinnelig. Den fant geologene Johannes Dons, som dessverre døde sus om natten. (Joh.3,1-15) En tekst før arbeidet ble fullført, og Inge Bryhni som understreket begivenheten denne etter mange undersøkelser, i dagen i kirka. Samtalen mellom Jesus og Nikodemus viser hvor viktig dåpen Kinnarkulle i Sverige. er: Uten å ”..bli født på ny..av vann og Han rettet spesielt sin takk til alle som hadde som hadde vært med og hjulpet Ånd, kan ikke komme inn i Guds rike.”(v.5) En stiller seg inn under Jesu til for å realisere returen av døpefonten. velsignelse og tar imot..: ”hver den som Ikke minst Gøtene kommune som var tror på ham skal ha evig liv.” Det varer så samarbeidsvillige og ga steinen gratis fra det fredede steinbruddet der. De og det holder.
5